Artikkel 3: «Empathy in investigative interviews of victims: How to understand it, how to

Formålet med analysen i Artikkel 3 var å studere hvordan etterforskere utviser empati i avhør.

I analysearbeidet startet jeg med å søke etter en rekke forutbestemte kategorier basert på en tidligere engelsk studie om empati i avhør (Dando & Oxburgh, 2016). Mens jeg søkte etter disse forutbestemte kategorier utviklet jeg to nye beslektede kategorier. Den engelske studien er basert på transkripsjoner av avhør, og analysekategoriene utgjør derfor verbale empatiske ytringer (dette er nærmere beskrevet på s. 6 i artikkelen). Siden mitt datamateriale bestod av videoinnspilte avhør, hadde jeg mulighet for å ta med flere forhold i analysen. I tillegg til å lese hva som ble sagt i avhøret, kunne jeg også høre hvordan det ble sagt og observere den nonverbale interaksjonen.

Kristiansen og Krogstrup (1999, s. 58) beskriver observasjon og fortolkning som simultane prosesser, hvilket er beskrivende for min fremgangsmåte. Mens jeg observerte avhørene,

transkriberte avhørene og leste igjennom transkripsjonene av avhørene, ble jeg oppmerksom på nye kategorier.

Nedenfor vil jeg beskrive hvordan jeg transkriberte de videoinnspilte avhørene, og hva jeg så etter og noterte ned under observasjonen samt begrunne fremgangsmåten.

Uttrykk for følelser og tanker samt direkte spørsmål til avhører

Jeg transkriberte ordrett alt hva etterforskerne sa, men nøyde meg med å oppsummere hva avhørte sa i avhørene. Dette valgte jeg å gjøre fordi jeg hadde mest fokus på etterforskernes

94

praksis. Hvis avhørte fortalte om følelser eller tanker, transkriberte jeg dette ordrett. I tillegg transkriberte jeg ordrett passasjer hvor avhørte henvendte seg direkte til avhører. Dette valgte jeg å gjøre fordi det er i slike passasjene de avhørte sier noe som potensielt legger opp til en empatisk respons fra etterforskerne.

Taletid og pauser

Jeg noterte hvor lenge etterforskerne snakket og hvor lenge avhørte snakket samt når og hvor lenge det var pauser. Dette ga inntrykk av tempoet i avhørene og kan si noe om hvorvidt etterforskerne lyttet og gav avhørte rom til å forklare seg.

Avbrytelser

Jeg noterte hvor mange ganger avhørte og avhører avbrøt hverandre. Dette valgte jeg å notere fordi avbrytelser blir ansett for å være uhensiktsmessig i avhørsforskningen (Fisher & Geiselman, 1992). Dette skyldes både at det er uhensiktsmessig for den avhørtes minneprosesser og at avbrytelser kan gi den avhørte inntrykk av at avhører ikke lytter og at det avhørte forteller ikke er relevant. Jeg observerte også når i avhørene partene avbrøt hverandre, og hva som skjedde før og etter en avbrytelse. Dette gav informasjon om avbrytelsens funksjon – altså om avbrytelsene var forsøk på å overta styringen i samtalen, tegn på utålmodighet, ønske om å forstå det den andre sa eller for å korrigere misforståelser. Som jeg argumenterer for i Artikkel 3, virket den sistnevnte formen for avbrytelse ikke negativt på kommunikasjonen; den korrigerende avbrytelsen virket snarere motsatt, og fortonte seg som en felles interesse i å få hendelsesforløpet korrekt forklart.

Spørsmål

Jeg noterte hver gang avhørte og avhører stilte spørsmål, og når i avhørene de gjorde det. Dette kunne fortelle noe om hvorvidt avhørte og avhører inngikk i en dialog, og om begge parter var aktive i samtalen. I kontaktetableringsfasen og i avslutningsfasen av et avhør skal avhører gi avhørte mye informasjon – blant annet om formelle rettigheter, hvordan avhøret vil bli

gjennomført og hva som kommer til skje videre fremover. Det er derfor en risiko for at avhørte reduseres til en passiv mottaker av informasjon i disse fasene av et avhør. Spørsmålene avhører stiller avhørte i kontaktetableringsfasen kan således fungere som en måte å invitere avhørte inn i

95

en dialog på. Hvis avhørte selv stiller spørsmål, kan det tyde på at samtalen i større grad er karakterisert av dialog. I informasjonsinnhentingsfasene («Fri forklaring», «Sondering») er formålet at avhører innhenter informasjon ved å stille spørsmål. I disse to fasene var det interessant å notere hvor mange spørsmål etterforskerne stilte sammenholdt med hvor lang taletid avhørte fikk og antall avbrytelser.

Øyekontakt

Jeg noterte ned når og hvor lenge etterforskeren så ned og skrev samt når og hvor lenge han/hun så opp på avhørte. Jeg så særlig etter om det var øyekontakt når avhørte henvendte seg direkte til etterforskeren eller når avhørte så på etterforskeren. Øyekontakt kan indikere at avhører følger med på det avhørte forteller og kan gi avhørte en opplevelse av å bli lyttet til. Det var imidlertid ikke mulig å observere ansiktet på etterforskeren i ett av avhørene ettersom hun satt med ryggen til kameraet.

Tilbakemeldingssignaler

Jeg noterte ned hver gang etterforskeren nikket og sa eller hvisket «mm», «ok», «ja», «nei»,

«greit», «skjønner» og liknende. Jeg noterte også hvis etterforskeren lød utålmodig når han/hun kom med disse tilbakemeldingssignalene. Dette gjorde jeg fordi etterforskeren derved kan signalisere til den avhørte at han/hun lytter uten å avbryte avhørte; lyder etterforskeren utålmodig, har tilbakemeldingssignaler selvsagt ikke denne effekten.

Smil, latter, felles humor

Jeg noterte hvor mange ganger avhørte og avhører smilte og lo, og om de smilte og lo sammen.

Dette kunne si noe om kontakten mellom avhørte og avhører.

Alt i alt viser analysen av videoopptakene hvor kompleks interaksjonen er i et avhør.

Videoopptakene av avhørene ga meg mulighet for å foreta en mere helhetlig analyse enn hvis jeg bare hadde kunnet analysere transkripsjoner og telle antall verbale ytringer uten å kunne vurdere hele konteksten ytringene opptrådte i. En innvending er at analysen er basert på min opplevelse

96

og tolkning. Andre forskere hadde muligens tolket interaksjonen annerledes. Jeg håper imidlertid at jeg har gitt leseren gode forutsetninger for å vurdere mine tolkninger av interaksjonen mellom avhører og avhørte ved å beskrive både avhører og avhørtes verbale og nonverbale ytringer detaljert og kontekstualisert (Ponterotto, 2006, s. 542).