Gjennom intervjuer med migranter og mottaksansatte fant vi at tid er en viktig faktor som påvirker tanker om retur. Dette bekrefter tidligere forskning som påpeker at tid er av stor betydning siden både asylsøkeren og stedet de opprinnelig kom fra, vil endres over tid (Zetter 1988). Det har vært framhevet at etter flere år i et nytt land tar man gjerne opp nye holdninger og forventninger, være seg om kjønnsroller (jf. Graham og
35 IRRINI-studien av Strand et al. (2011) diskuterer i begrenset grad hvordan returmigranter mottas i opprinnelseslandet ved retur. Det pågående PREMIG-prosjektet, ledet av Jørgen Carling ved PRIO i Oslo, er et prosjekt som går over flere år, og som gjennom at det tar et bredere perspektiv på returmigrasjon enn det vi har hatt mulighet til i denne studien, vil kunne besvare slike spørsmål. En av hovedproblemstillin-gene i PREMIG er både hvordan migranter opplever det å returnere, og hvordan lokalsamfunn opplever å ta imot returmigranter.
Khosravi 1997), materiell standard eller til hvordan samfunnet rundt seg bør fungere.
I tillegg kan ideer om hva som er «hjem», og grunnlaget for tilhørighet endre seg i eksiltilværelsen. I denne studien mente flere av mottaksansatte vi har snakket med, at dess lenger (avviste) asylsøkere er i Norge, dess vanskeligere er det å returnere (se også for eksempel Winsvold & Engebrigtsen 2011:17). Denne årsakssammenhengen mellom tid og retur kan knyttes til trygghet, men også til sosiale relasjoner og kulturelle tradi-sjoner og verdier. I migrasjonsprosessen lærer og tilegner migranten seg gjerne andre verdier og tanker om hvordan man gjør ting, som kan være uforenlig med oppfatninger av praksis på opprinnelsesstedet. Samtidig kan endringer på opprinnelsesstedet også finne sted mens man er borte. Ved retur kan en person gjerne ha følelse av fremmedgjø-ring, man passer ikke lenger inn. Det å reise «hjem» kan på mange måter oppleves som
«å starte på nytt», noe som ifølge Graham og Khosravi (1997) kan være en situasjon flyktninger og migranter ikke ønsker: De har allerede gjort dette flere ganger og orker ikke tanken på en «ny start». Dette kan oppleves som en stor belastning og således være en grunn til å ikke ville velge retur.
Vi fant at betydningen antallet år i Norge har for motivasjon for retur også handler om barna: Dersom barnet har begynt på skole, integreres han eller hun relativt raskt inn i miljøet, og foreldrene ser ut til å finne det vanskeligere å vurdere å returnere til opprin-nelseslandet. Til en viss grad kan man derfor spørre om «bordet fanger» (Winsvold
& Engebrigtsen 2011:17; Hardgrove 2009): Avgjørelse om og utførelse av migrasjon kan være vanskelig å reversere – og da særlig dersom man ikke har oppnådd mål man hadde satt seg på forhånd, slik som å få et trygt liv, sikkerhetsmessig eller økonomisk.
I kapittel 5 ser vi på hvordan tid i Norge har betydning for hvordan familier forklarer hvorfor de velger å bli i Norge etter endelig avslag på asylsøknaden. Under intervju-ene fant vi at lengden på Norges-oppholdet også har betydning for enkeltindivider.
Imidlertid spiller tid en annen rolle for dem enn for familier hvor antall år i Norge gjerne er knyttet til barnet, dets livssituasjon og framtid i Norge. For enslige handler det om tapt arbeidstid (og da økonomisk kapital) eller tapt studietid eller stillstand i en livsfase (for eksempel at man har utsatt å stifte familie). En ung mann fortalte at han følte at han var i limbo i Norge der han kun ventet og ikke gjorde noen ting. Han hadde søkt om retur og fortalte at i avveiningene han hadde gjort mellom retur og det å fortsette å bo i Norge, var tid en viktig faktor. Han sa at:
Time is a factor. I have lost a lot of time. Six years, more than six years. If I didn’t have my parents it would have been different. But coming here… I’ve seen some pictures of my sister. I am feeling so bad for them now.
Denne informanten hadde ikke truffet søsteren sin på lenge, og referansen til bildet av henne kan forstås som en følelse av å ha tapt opplevelsen av å se henne vokse opp.
Hans motivasjon for retur var et direkte resultat av at han følte at han hadde mistet uunnværlig tid i sin tilværelse som asylsøker. Ønsket om å ikke miste enda mer tid ble
dermed årsak til hans søknad til programmet for frivillig assistert retur. To venner som ble intervjuet sammen, hadde en liknende opplevelse: De fortalte at de hadde møtt personer som har ventet på endelig svar på asylsaken sin i åtte–ni år, og at de selv ikke ønsket å ende i samme situasjon. Begge snakket godt norsk ettersom de hadde bestemt seg for å bruke tiden etter avslag og mens de ventet på svar på klagen, til å lære norsk.
De ville ikke kaste bort tid og valgte derfor å søke program for frivillig assistert retur fordi det etter deres mening nå var trygt å reise tilbake. Tidsaspektet framstilles her, gjennom tapt tid eller ventetid, som en potensiell trussel for den langsiktige livssitua-sjonen deres. Dette er ikke utelukkende basert på personlige erfaringer, men også på den forståelsen de har av situasjonen til andre asylsøkere som har ventet i flere år, og som de har fulgt over tid, eller på refleksjoner de har gjort seg om historier de har hørt om (avviste) asylsøkere som har blitt i Norge. Retur for disse to vennene ble derfor en måte å unngå å «kaste bort tid» på. Avviste asylsøkere vi har møtt i andre prosjekter, har framhevet opplevelsen av at de allerede har mistet så mange år på å vente i Norge, at dersom de nå returnerer med «ingenting», har de tapt alt. Årene man har ventet i Norge, føles ikke som tapt så lenge man fremdeles har håp om at «ting skal løse seg»
så man får bli i Norge. Det blir dermed mer rasjonelt å bli værende som irregulær migrant i påvente av at noe skal skje som kan endre deres status, enn å returnere uten oppholdstillatelse, opptjente penger (utover «program for frivillig assistert retur»-støtten), arbeidserfaring eller andre ressurser å vise til i hjemlandet. Tid kan dermed framstå både som en motivasjonskilde for retur med programmet for frivillig assistert retur og som en motivasjon til å bli værende i Norge.
Det er en tendens i det empiriske materialet til at tilknytningen til det norske lo-kalmiljøet er sterkere blant de lengeværende, som kanskje nettopp derfor opplever at frivillig retur ikke representerer et reelt selvstendig valg. Muligens er også opplevelsen av opprinnelseslandet som «hjem» svakere hos de som var lengeværende, uten at vi har gått inn på dette i våre intervjuer. Tidligere studier har også vist at tid er viktig for erfaringen migranter har med å bo i utlandet. Cassarino (2004) påpeker at dersom man ikke har bodd «for kort» eller «for lenge» i utlandet, er muligheten større for å kunne investere humankapital og økonomisk kapital som man har anskaffet i migra-sjonsprosessen, ved retur. Har man vært kort tid i utlandet, vil man ikke ha hatt tid til å ta opp i seg nye tanker og perspektiver, og har man vært ute for lenge, vil man kunne ha problemer med å overføre verdien av ervervet kunnskap og kapital i returlandet, fordi man har mistet for mange sosiale kontakter, ikke blir sosialt akseptert eller også har mistet sosial og kulturell innsikt i returlandet.
Noen av informantene våre fortalte at de ønsket å returnere til opprinnelseslandet en gang i ukjent framtid når deres problemer hadde løst seg, men at retur ikke var aktuelt her og nå. En del er dermed hva man kan kalle «passive returmigranter»: De har en generell oppfatning om at de kommer til eller ønsker å returnere i framtiden
uten at de samtidig har et klart tidsperspektiv for når en eventuell retur vil finne sted (se også DACAAR 2002).