Anerkjennelse av funksjonsvariasjon

Muligheten for å oppnå samfunnstilhørighet har sammenheng med i hvilken grad personen blir møtt med anerkjennelse (se s. 21). Anerkjennelse er et sammensatt fenomen og brukes på ulike måter (Ikӓheimo & Laitinen, 2007). Det kan komme til uttrykk på et mellommenneskelig nivå. Å bli møtt med anerkjennelse fra andre er vesentlig for vår utvikling som mennesker. For at anerkjennelsen som gis skal være betydningsfull for mottakeren, må også mottakeren erfare anerkjennelsen (Honneth, 2007).

Anerkjennelse kan også komme til uttrykk på gruppenivå. Når anerkjennelse gis, kan det være gjennom å anerkjenne gruppers annerledeshet. Samfunnsarenaer kan tilrettelegges slik at mennesker kan delta uavhengig av funksjonsvariasjon. Dette vil bidra til at personer med funksjonsnedsettelser opplever å være velkomne, noe som vil være en forutsetning for å kunne utøve retten til å være inkludert og til å delta på lik linje med andre innbyggere (FN, 2008).

___

26

Slik jeg tidligere har beskrevet (kap. 2.2.1), har ROP-problemer en sammensatt og

«diffus» karakter. De skiller seg fra andre funksjonsnedsettelser, som sansetap og redusert bevegelsesevne, som er lettere å «måle» og å tillegge biologiske

årsaksforklaringer. ROP-problemene kan plasseres inn under

funksjonsnedsettelseskategorien «psykososiale funksjonsnedsettelser» (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2019).

Sosiale modeller for funksjonshemming retter søkelyset mot samfunnsbarrierer. Dette er fenomener som bør bli anerkjent som nettopp dette - barrierer - og ikke som personlige problemer eller avvik hos den enkelt person, som følge av manglende etterlevelse av samfunnets normer og verdier. Jeg skal kort gi et omriss av to slike modeller.

3.4.1 Den sosiale modellen

Som et politisk grep setter den tidlige britiske sosiale modellen (heretter «Den Sosiale Modellen») et tydelig skille mellom den biologiske funksjonsnedsettelsen og de samfunnsskapte funksjonsbarrierene, som skaper funksjonshemminger. Hensikten med dette er å trekke oppmerksomheten bort fra rådende diskurser som knytter funksjonshemming til kroppslig avvik og et individuelt fokus på funksjonshemminger.

Ifølge Oliver (1990) bør oppmerksomheten rettes mot felles erfaringer med funksjonshemming og mot samfunnets manglende tilrettelegging. Funksjonshemming skyldes et samfunn som ikke er utformet med tanke på personer med funksjonsnedsettelser. Det er materielle samfunnsbarrierer, ikke kulturelle samfunnsbarrierer, modellen eksplisitt retter seg mot. Dette kan for eksempel være tilgang til offentlige bygg, transport, bolig og økonomiske ressurser.

Fjerning av materielle barrierer er også viktig for at personer med ROP-problemer skal kunne få de samme mulighetene som andre innbyggere (Topor et. al., 2016). Den sammensatte karakteren innebærer imidlertid også at andre typer barrierer vil være vesentlige (Sælør & Skatvedt, 2019).

___

27

3.4.2 En relasjonell sosial funksjonshemmingsmodell

I Thomas´ modell om funksjonshemming inngår også samfunnsbarrierer som medfører psykologiske reaksjoner. Hun benytter undertrykking i stedet for funksjonshemming (Thomas, 2007, s. 72-82). Psykoemosjonell undertrykking kan oppstå når personen får redusert psykoemosjonell velvære i møte med sosiale barrierer knyttet til sin funksjonsnedsettelse. Personen kan for eksempel erfare å få sårende uttalelser knyttet til sine handlinger fordi de oppfattes som irrasjonelle av andre. Stigma som ofte knyttes til ROP-problemer, er et uttrykk for psykoemosjonell undertrykking. Ved å se stigma i sammenheng med undertrykking, rettes oppmerksomheten mot stigmaets kilde og mot at samfunnet bør tilstrebe å godta alternative måter å leve og være på (Reeve, 2012;

Timander et al., 2017). Den psykoemosjonelle undertrykkingen innvirker på hvem personen kan være, for eksempel når personen internaliserer stigmaet knyttet til sin funksjonsnedsettelse. Thomas skiller denne type undertrykking fra den som legger begrensninger på hva personen kan gjøre, for eksempel når arbeidslivet ikke er tilrettelagt for personer med ROP-problemer (Thomas, 1999, s. 46-47). Psykoemosjonell undertrykking kan imidlertid også innvirke på hva personen kan gjøre. Å bli møtt med

«stirring» knyttet til uvanlig oppførsel på en arbeidsplass eller å anse seg selv som ikke å være egnet til å delta i arbeidslivet som følge av at man har internalisert stigmaet knyttet til ROP-problemene, innvirker ikke bare på hvem personen kan være, men også på mulighetene for å delta i arbeidslivet (Duhl, 2013). Skillet mellom «gjøre-undertrykking»

og «være-undertrykking» er derfor analytisk.

For å undersøke psykoemosjonell undertrykking er det nødvendig å innhente personlige erfaringer. Thomas poengterer at motivasjonen for å undersøke slike erfaringer ikke er å

«forbli» i det personlige, men å undersøke erfaringene i relasjon til samfunnet for å avdekke eventuell undertrykking (Thomas, 1999, s. 155). Å undersøke individuelle erfaringer med å leve med funksjonstap, er en metode for å bli mer oppmerksom på hvordan samfunnet er utformet. I likhet med Den Sosiale Modellen retter Thomas´

modell seg mot samfunnets undertrykkende strukturer, fordommer og holdninger som kommer til uttrykk på ulikt vis.

___

28

I motsetning til Den Sosiale Modellen, legger Thomas´ tilnærming til grunn at redusert funksjonsevne ikke kun er samfunnsskapt. Også kroppslige forhold kan forårsake en direkte eller umiddelbar funksjonsnedsettelse: Det er ikke mulig å løfte noe som krever to hender når man bare har en hånd. Personlige prosesser kan medføre depresjon eller redusert funksjonsevne. Funksjonsevnen er imidlertid også et resultat av i hvilken grad det er nødvendig å ha to hender, eller av om man kan være deprimert og likevel være i stand til å delta i samfunnet. Både funksjonsnedsettelser og samfunnsbarrierer legger begrensinger på hva personer kan gjøre og hvem de kan være. Selv om Shakespeare og kollegaer (2017) ønsker slike holistiske modeller velkomne, poengterer de at det er en fare for at individuelle biologiske og psykologiske forhold vektlegges for sterkt når slike modeller tas i bruk. Rollen som sosiale funksjonshemmingsbarrierer spiller blir nedtonet - så vel fysiske barrierer som diskriminerende holdninger. Dette ønsker Thomas å unngå med sin modell. I følge hennes modell er det «gapet» mellom personens forutsetninger og omgivelsenes krav som skaper funksjonshemmingen, og som er relasjonelt og foranderlig (Thomas, 1999; s. 39-44). Modellen retter oppmerksomheten mot samfunnets ansvar for å tette gapet. Gapet kan imidlertid være av sammensatt karakter og kreve sammensatte løsninger.

Avhandlingen vektlegger det å se erfaringene til de unge voksne og fagpersonene som deltar i studien i sammenheng med undertrykking og manglende strukturell anerkjennelse, i tråd med Thomas´ funksjonshemmingsmodell. De diffuse og sammensatte ROP-problemene kan imidlertid gjøre det vanskelig å ta stilling til hvordan

«gapet» mellom brukernes forutsetninger og samfunnets krav skal reduseres både for brukerne selv og fagpersoner.

___

29