Analysemetode – Tetthetsanalyse - Statistiske analyser

5. Statistiske analyser

5.2 Analysemetode – Tetthetsanalyse

I tillegg til de deskriptive statistikkene er det gjort tetthetsanalyser av datasettene fra fylkeskommunene, museene og de geofysiske undersøkelsene. Dette for å kunne sammenligne, ikke bare påvisningsgraden struktur for struktur, men også hvorvidt det er et romlig samsvar mellom spredningen av strukturer i de ulike datasettene. Analysene er basert på kernel density kart som er generert fra punktdataene. Tetthetskartene kan lages med ulik radius som utgangspunkt, og vi har valgt å anvende en radius på 30 m. Denne bredden gjør at man kan estimere tetthet for arealer mellom fylkeskommunenes sjakter i tilfeller hvor det er opp mot 15 meter mellom sjaktene. Verdiene i de genererte kartene er deretter uthentet til et 2 x 2 m rutenett som er lagt over lokalitetene, og deretter hentet inn i et regneark. I regnearket er det gjennomført korrelasjonsanalyser mellom de ulike verdiene, slik at en kan tallfeste sammenfallet av strukturenes spredning når en sammenligner fylkeskommunens data eller georadar-tolkningene med utgravningsresultatene (Tabell 1).

KORRELASJONSKOEFFISIENT BESKRIVELSE

≤ 0,35 Liten korrelasjon

0,36-0,67 Moderat korrelasjon

≥ 0,68 Sterk korrelasjon

Tabell 1: Klassifisering av korrelasjon anvendt for sammenligninger av tetthetsanalysen etter Taylor (1990).

5. Resultater

5.1 Deskriptiv statistikk – Dilling

6.1.2 Undersøkelsesområdene

Lokaliteten på Dilling, slik den er avgrenset i Askeladden, har et areal på ca. 8 hektar, men det aktuelle området analysert i dette prosjektet utgjør bare 4 hektar av dette. De oversendte kartfilene fra fylkeskommunen viser at sjakter på ca. 3 m bredde ble lagt systematisk over området med ca. 10 m mellomrom. Det totale arealet avdekket ved hjelp av maskinell sjakting utgjør således 0,9 hektar, eller omtrent 23 % av den aktuelle delen av kulturminnelokaliteten slik den er avgrenset i Askeladden.

Georadar-undersøkelsene strakte seg noe utover lokalitetens grenser, slik at 4,5 hektar, eller 113 % av analyseområdet ble undersøkt ved hjelp av denne metoden. Den maskinelle flateavdekkingen utført av museet i 2017 dekket 2,9 hektar av lokaliteten, noe som utgjør ca. 73 % av det totale analyseområdet.

6.1.3 Flateavdekking versus georadar

I følge de opprinnelige innmålingsdataene fra utgravningene på Dilling, ble det avdekket noe i overkant av 6200 strukturer¹. Etter å ha fjernet strukturer som i ettertid ble avskrevet, lag av ulike arter, staurhull og strukturer under 10 cm i diameter, er det totale antallet strukturer brukt i de følgende analysene 3334. Av disse utgjør 2531 stolpehull, 351 strukturer med ukjent funksjon, 190 kokegroper, 91 groper og nedgravninger, 82 grøfter (herunder veggrøfter), 28 ildsteder, 18 graver, 14 ovner, 11 kullflekker, 3 røyser og én brønn (Figur 15).

Figur 15: Prosentvis fordeling av utgravde strukturer ved Dilling.

Analysene av georadar-undersøkelsens påvisningsgrad viser at det totalt sett er lavt sammenfall mellom strukturene som er påvist ved hjelp av flateavdekking og de som kan påvises i georadar-datasettene (Figur 16 og Figur 17). Tolkningene av georadar-georadar-datasettene resulterte i 308 tolkede strukturer. Av disse ble 25 avskrevet ved utgravning, mens 89 ikke kunne gjenfinnes i felt. Samlet viser

1 Tallet på innmålte og utgravde strukturer vil avvike noe fra det som er presentert i andre publikasjoner (f. eks.

Ødegaard 2018). Dette kommer av at våre analyser er basert på den foreløpige dokumentasjonen i felt (sist oppdatert 13. august 2018), samt at mange strukturer og strukturtyper er utelatt fra analysene.

dette at 63 % av tolkningene av georadar-datasettene var korrekte, selv om påvisningsgraden sett under ett er forholdsvis lav.

Av de 3334 strukturene som er brukt i analysen ble altså 194 (ca. 6 %) tolket i første del av tolkningsprosessen, det vil si før de ferdige utgravningsresultatene var tilgjengelige. Når disse forelå, viste det seg at 416 ytterligere strukturer (ca. 12,5 %) kunne påvises i georadar-datasettene. Georadar-datasettene inneholdt altså 610 strukturer (ca. 18 %) som enten kunne påvises og tolkes, eller påvises i datasettene i ettertid. Av disse ble 25 strukturer som nevnt avskrevet ved utgravning, noe som betyr at datasettet som er brukt i analysene består av 585 (ca. 17,5 %) reelle, arkeologiske strukturer som er påvist og tolket i georadar-datasettet.

Strukturtypen som har definitivt lavest påvisningsgrad er stolpehullene. Det er påtruffet 2531 stolpehull ved utgravning og av disse er det kun 241 (10 %), som kan påvises i georadar-datasettene.

Tilsvarende påvisningsgrad tilfaller grøftene der kun 18 (22 %) av 82 kan påvises. Videre kan 40 (44 %) av 91 groper påvises. Interessant nok har varmepåvirkede strukturer slik som ovner, branngraver, kokegroper, ildsteder og kullflekker en langt høyere påvisningsgrad (gjennomsnittlig ca. 71 %) enn de øvrige strukturene. Brønnen og de tre røysene som ble avdekket er også påvist i georadar-dataene, men utgjør ikke samlet et stort nok antall til å være statistisk signifikant.

Figur 16: Oversiktskart over strukturer avdekket ved flateavdekking ved Dilling. Strukturer i lilla er påvist med georadar.

Figur 17: Graf som viser påvisningsgrad ved georadar fordelt på strukturtype fra Dilling.

6.1.4 Flateavdekking versus sjakting

Ved den maskinelle flateavdekkingen ble det påvist totalt 632 strukturer innenfor arealet som ble undersøkt med sjakting i registreringsfasen (se Tabell 2).

STRUKTURTYPE ANTALL

Tabell 2: Utgravde strukturer innenfor fylkeskommunens prøvesjakter ved Dilling.

Analysene viser at, av de totalt 715 strukturene som er påvist i sjaktene ved flateavdekking, er 277 (39

%) påvist ved sjakting, mens 438 (61 %) ikke ble påvist (Figur 18). Påvisningsgraden struktur for struktur må derfor sies å være moderat. Fordelt på strukturtyper ser vi at kun ett av staurhullene (8 %) ble påvist ved sjakting. Tilsvarende lav påvisningsgrad sees ved strukturer med ukjent funksjon, der kun 5 (9 %) kunne påvises ved sjakting. Grøfter og groper har en noe høyere påvisningsgrad. Her ble henholdsvis 7 (27 %) og 4 (24 %) påvist. Stolpehullene utgjør den mest tallrike strukturtypen i sjaktene.

Av totalt 540 stolpehull ble 212 (39 %) påvist, og dette forholdet trekker nødvendigvis den totale påvisningsgraden betraktelig opp. Videre ble én av de tre ovnene påvist (67 %). Markante og lett erkjennbare strukturer som kokegroper og ildsteder har en moderat til høy påvisningsgrad. Av kokegropene ble 37 (77 %) påvist, mens 7 (88 %) av ildstedene ble påvist. I tillegg ble røysen og branngraven som ble avdekket ved flateavdekking også påvist ved sjakting.

Figur 18: Graf som viser forholdet mellom strukturer påvist ved sjakting og ved flateavdekking på Dilling. Tallene omhandler kun alle påviste strukturer ved utgravning innenfor det arealet fylkeskommunen sjaktet.

6.2 Tetthetsanalyse – Dilling

I motsetning til de deskriptive analysene av datasettene, viser tetthetsanalysene at det er godt samsvar mellom de ulike metodene. Som Figur 19 og Figur 20 viser, danner tetthetsanalysen av strukturer påvist i georadar-datasettene fire nokså markante konsentrasjoner. Disse samsvarer godt, rent visuelt, med strukturene og bosetningsområdene som er påvist ved den maskinelle flateavdekkingen.

Korrelasjonsanalyser gjennomført av tetthetsanalysene viser at samsvaret mellom utgravningsresultatene og georadar-resultatene har en korrelasjonskoeffisient på 0,73. Ettersom en korrelasjon på 100 % gir en koeffisient på 1, viser våre resultater at det i dette tilfellet er en sterk korrelasjon mellom de to datasettene. Tilsvarende viser analysene at samsvaret mellom utgravningsresultatene og sjaktingen har en korrelasjonskoeffisient på 0,80 (Figur 21).

Figur 19: Tetthetsanalyse, Dilling. Kartet viser tetthetsanalyse av strukturer som er påvist ved flateavdekking.

Figur 20: Tetthetsanalyse, Dilling. Kartet viser forholdet mellom distribusjonen av strukturer påvist i georadar-dataene, med resultatene fra maskinell flateavdekking vist i sort.

Figur 21: Tetthetsanalyse, Dilling. Kartet viser forholdet mellom distribusjonen av strukturer påvist ved sjakting, med resultatene fra maskinell flateavdekking vist i sort.

For Dilling sin del er det altså et forholdsvis høyt samsvar mellom spredningen av strukturer som er påvist ved sjakting, georadar og ved flateavdekking (Tabell 3).

Metode Påvisningsgrad Korrelasjon

Sjakting 39 % 0,80

Georadar 6 % tolket / 18 % påvist 0,65 tolket / 0,73 påvist

Tabell 3: Oppsummering av påvisningsgrad og korrelasjonsanalyser ved Dilling målt opp mot flateavdekking.

6.3 Deskriptiv statistikk – Øya

6.3.1 Undersøkelsesområdene

Lokaliteten på Øya, slik den er avgrenset i Askeladden, er på 3,47 hektar. Av dette har fylkeskommunen sjaktet 0,65 hektar, noe som tilsvarer 19 % av lokaliteten. Kartfilene oversendt fra fylkeskommunen viser en sjaktbredde på mellom 3,2 og 4,2 meter, og sjaktene er plassert med en innbyrdes avstand på mellom 9,5 og 18,5 meter, med et gjennomsnitt på ca. 13 m. Selve georadarundersøkelsen som ble utført av NTNU Vitenskapsmuseet dekket i alt 4 hektar, altså 114 % av lokaliteten. Utgravningsarealet utgravd av NTNU Vitenskapsmuseet tilsvarer 2,15 hektar, noe som tilsvarer 62 % av lokaliteten.

6.3.2 Flateavdekking versus georadar

Innmålingsdataene fra utgravningene på Øya inneholdt 1566 strukturer. Når vi fjernet strukturer som ble avskrevet, ulike typer lag, staurhull og strukturer under 10 cm, samt strukturer som var målt inn flere ganger, ble det totale antallet som ble anvendt i våre analyser 1179 strukturer (Tabell 4 og Figur 22).

SIRKULÆRE GRØFTER (MULIGENS STAKKETUFTER) 4

GRØFTER 4

AVFALLSGROPER 3

STEINPAKNINGER 3

STEINANSAMLING/STEIN/OVN/BRANNGRAV 1 av hver

TOTALT 1179

Tabell 4: Utgravde strukturer på Øya

Ved denne utgravningen ble innmålingene i Intrasis-prosjektet kun kategorisert som «arkeologisk», uten kategori, så lenge det ikke straks var åpenbart hva slags arkeologisk struktur det var som ble målt inn. Betegnelsen ble først skrevet inn i digitalt snittskjema ved utgravning, som etterfølgende ble koblet til Intrasis-prosjektet. På denne måten angir «uten kategori» alle strukturer som ikke ble snittet, noe som er en fordel i forbindelse med gjennomføringen av feltarbeidet, men som gir utslag i en skeivhet i statistikken i etterkant.

Figur 22: Prosentvis fordeling av utgravde strukturer på Øya.

Den totale påvisningsgraden hvor georadaren påviste strukturer funnet ved flateavdekkingen er relativt lav (Figur 23). Av 1179 strukturer anvendt i analysen er totalt 267 arkeologiske strukturer synlige i georadar-datasettet. 10,4 % av disse, 123 strukturer, ble tolket i første omgang, og 12,6 % (144 strukturer) viste seg å være synlige i georadar-dataene ved sammenligning med utgravningsresultatene. Dette utgjør 23 % av totalen (267 strukturer). Den primære tolkningen eller omfattet 169 anomalier, hvorav 123 viste seg å være strukturer påvist under utgravningen, altså en treffprosent på 73 %. Så selv om den totale påvisningsgraden er relativt lav, 23 %, er kvaliteten på

tolkningene gode. Samtidig viser differansen mellom hva som opprinnelig ble tolket som mulig arkeologiske strukturer, og hva som faktisk var synlig i datasettet (betegnet som påvist) at det er rom for forbedring i arbeidet med å identifisere anomalier i datasettet. Det at 144 strukturer var synlige i dataene, men ikke ble identifisert og tolket som arkeologi, viser dette. På Øya er det, som på Dilling, spesielt varmepåvirkede strukturer med høyt steininnhold som ovner (100 %), ildsteder (75 %) og kokegroper (69 %) som har høy påvisningsgrad. For grøfter er påvisningsraden 50 % (selv om 3 av 4 av de sirkulære grøftene ble påvist), og for stolpehull er den 25 %. Den strukturtypen med høyest andel i utgravningsdataene er «annet». Georadar-dataene påviste bare 8 % av disse. Det at disse strukturene ikke ble prioritert og ytterligere undersøkt, kan være et tegn på at en rekke av disse er diffuse strukturer med uklart opphav eller sammenheng, med lav prioritet. Det er grunn til å anta at en rekke av disse muligens ville ha blitt avskrevet ved videre undersøkelser. Den høye andelen av «annet» som ble utgravd, men ikke påvist i georadar-dataene, bidrar til å trekke den totale påvisningsgraden ned til 23 %.

Figur 23: Graf som viser påvisningsgrad ved georadar fordelt på strukturtype fra Øya.

6.3.3 Flateavdekking versus sjakting

NTNU Vitenskapsmuseet gravde ikke hele arealet som ble sjaktet av fylkeskommunen. Innenfor den delen av utgravningsområdet som var prøvesjaktet påviste NTNU Vitenskapsmuseet 171 strukturer. I alt 49 av disse ble påvist av fylkeskommunen. Fylkeskommunen hadde påvist 71 strukturer innenfor sjaktene (dyrkningslag og aktivitetslag ikke tatt med), og 49 av disse ble påvist ved flateavdekkingen, noe som tilsvarer en sikkerhet i tolkningene på 69 %. Noen av disse strukturene ble omdefinert av museet, og noen ble avskrevet eller ikke gjenfunnet.

Tabell 5 viser strukturene som ble påvist ved NTNU Vitenskapsmuseets utgravning innenfor det arealet som sammenfaller mellom prøvesjaktene og utgravningen.

STRUKTURTYPE ANTALL

STEINPAKNING 1

ILDSTED 1

GRAV 1

GROP 16

KOKEGROP 24

STOLPEHULL 35

UKJENT 93

TOTALT 171

Tabell 5: Utgravde strukturer innenfor fylkeskommunens prøvesjakter på Øya.

Totalt ble 29 % av de utgravde strukturene påvist av fylkeskommunen (49 av 171 strukturer), noe som må sies å være relativt lavt (Figur 24). Markante og lett gjenkjennbare strukturer som kokegroper (83 %), steinpakning (100 %) og ildsted (100 %) har høy påvisningsgrad, mens ymse groper (registrert som avfallsgrop eller nedgravninger) har en påvisningsgrad på 25 %. For stolpehullene er påvisningsgraden 26 %. Av kategorien «ukjent», er påvisningsgraden kun 14 %. Det er grunn til å anta at flere av strukturene kategorisert som «ukjent» muligens ville ha blitt avskrevet ved videre undersøkelser da de ble nedprioritert i forhold til videre dokumentasjon ved utgravningen. Samtidig avdekket flateavdekkingen arkeologiske strukturer under dyrkningslag, noe som trolig er med på å minske påvisningsgraden. Disse eldre dyrkningslagene ble påvist av fylkeskommunen, men de stoppet gjerne når de kom ned på dyrkningslagene, og utgravningen vil derfor påvise en struktur på et sted som i realiteten lå skjult under dyrkningslaget fylket påviste.

Figur 24: Påvisningsgrad mellom fylkeskommunens prøvesjakting og museets utgravningsresultater fra Øya

6.4 Tetthetsanalyse – Øya

Tetthetsanalysene utført på materialet fra Øya viser lavt samsvar mellom henholdsvis utgravningsresultatene (Figur 25) og fylkeskommunenes registreringer (Figur 27) med en korrelasjonskoeffisient på 0,15. Derimot var det en moderat korrelasjon på 0,48 mellom de tolkede georadar-anomaliene og utgravningsresultatene. Det er en sterk korrelasjon på 0,85 mellom de påviste georadar-anomaliene og utgravningsresultatene (Tabell 6 og Figur 26). For datasettet over påviste anomalier, er korrelasjonen høyere sammenlignet med både utgravning og georadar-data fra Dilling (se 3). Rent visuelt er det et relativt godt samsvar mellom tetthetsanalysene basert på fylkeskommunens resultater og utgravningene i flere av områdene (Figur 25 og Figur 27), men dårlig i området omkring langhuset i nordøst, samt helt mot nord. For de tolkede georadar-dataene er det relativt godt visuelt samsvar i de fleste områder, bortsett fra i øst (Figur 26). I øst er undergrunnen mer sandholdig og siltig, og i georadar-dataene er det tydelige laminerte lagavsetninger, noe som kan ha hindret en god geofysisk respons fra de arkeologiske strukturene.

Figur 25: Tetthetsanalyse, Øya. Kartet viser tetthetsanalyse av strukturer som er påvist ved flateavdekking.

Figur 26: Tetthetsanalyse, Øya. Kartet viser forholdet mellom distribusjonen av strukturer påvist i georadar-dataene, med resultatene fra maskinell flateavdekking vist i sort.

Figur 27: Tetthetsanalyse, Dilling. Kartet viser forholdet mellom distribusjonen av strukturer påvist ved sjakting, med resultatene fra maskinell flateavdekking vist i sort.

Metode Påvisningsgrad Korrelasjon

Sjakting 29 % 0,15

Georadar 10 % tolket / 23 % påvist 0,48 tolket / 0,85 påvist

Tabell 6: Oppsummering av påvisningsgrad og korrelasjonsanalyser ved Øya.

6. Diskusjon

På bakgrunn av disse resultatene kan en si noe mer om de muligheter, begrensninger, feilkilder og erfaringer dette prosjektet har ført til. Jevnfør de faglige målene for prosjektet er det viktig å belyse hvorvidt registreringsresultatene gir et godt grunnlag og utgangspunkt for prognosedannelse, prosjektering, saksbehandling og budsjettering.

Analysene av datasettene fra Dilling viser at det, struktur for struktur, er lite samsvar mellom resultatene fra georadar-undersøkelsene og resultatene fra flateavdekkingen. Her er kun 19 % av det totale antallet strukturer avdekket ved flateavdekkingen påvist i georadar-dataene. Til sammenligning viser analysene at fylkeskommunens sjakting har påvist 42 % av strukturene som senere ble funnet ved påfølgende flateavdekking. Analysene som er gjennomført i dette prosjektet gir en klar indikasjon på hvorfor påvisningsgraden i georadar-datasettene i dette tilfellet er lav. Denne må i sin helhet sees på bakgrunn av lokalitetens karakter, og hvilke strukturtyper som dominerer. Hele 76 % av alle strukturene som er brukt i analysen består av stolpehull. Dette er en strukturtype som normalt er vanskelig å påvise ved hjelp av geofysiske metoder. Stolpehull består av nedgravninger som er gjenfylt med masser som visuelt kan skilles fra undergrunnen, og det er nettopp slik de defineres ved utgravning. Imidlertid betyr ikke dette at massenes tekstur og sammensetning nødvendigvis er vesentlig ulikt det omkringliggende jordsmonnet. I slike tilfeller vil den geofysiske kontrasten mellom strukturene og de omkringliggende jordmassene være lav, eller til og med ikke-eksisterende, og strukturene vil dermed ikke kunne påvises ved hjelp av geofysiske metoder. Dette kan forklare at fylkeskommunens påvisningsgrad av denne strukturtypen var 39 %, mot 10 % i georadar-dataene (Tabell 7). Stolpehullene på Dilling var mellom 5 og 101 cm i diameter med et gjennomsnitt på ca. 33 cm, mens de påviste strukturene var mellom 18 – 500 cm i diameter med et snitt på 70 cm (+-43cm ved 1 standardavvik). Dette betyr altså at det er en større sjanse for å detektere strukturer i georadar-dataene når de er fra 27 cm (70 minus 1 std - 43cm) i diameter og større, selv om størrelsen ikke alene forklarer påvisningsgraden. Våre analyser fra Dilling viser eksempelvis at varmepåvirkede strukturer som ovner, kokegroper, ildsteder og branngraver har en påvisningsgrad som er tilnærmet den som oppnås ved sjakting. Dette skyldes trolig et høyere nivå av organisk materiale i fyllmassene, noe som igjen fører til at strukturene holder et høyere fuktighetsnivå enn jordmassene rundt (Gustavsen et al., 2018). Dessuten vil i tillegg den ansamlingen med stein man ofte ser i kokegroper, sammenlignet med undergrunnen ellers, bidra til at disse lettere detekteres. Strukturenes fyllmasser skiller seg derfor, i tekstur og sammensetning, markant fra det omkringliggende jordsmonnet og den høye geofysiske kontrasten fører til at de lettere lar seg påvise i georadar-dataene. Dette er strukturer som også har høy påvisningsgrad i de maskinelle prøvesjaktene (jfr. Tabell 7 og Tabell 8). Med høyt innhold av kull og steiner, har ofte varmepåvirkede strukturer en høy visuell kontrast til undergrunnen.

Hvis man sammenligner påvisningsgraden mellom de strukturene som ble påvist i prøvesjaktene og georadar-dataene for hele området direkte, får man følgende resultat på henholdsvis Dilling og Øya:

Strukturtype Påvisningsgrad Sjakting Påvisningsgrad Georadar

Røyser 100 % 100 %

Tabell 7: Direkte sammenligning mellom påvisningsgraden av de største funngruppene på Dilling. Celler i blått indikerer lik treffprosent, grønt høyere treffprosent og rødt indikerer lavere treffprosent.

Strukturtype Påvisningsgrad Sjakting Påvisningsgrad Georadar

Graver 100 % 0 %

Tabell 8: Direkte sammenligning mellom påvisningsgraden av de største funngruppene på Øya. Celler i blått indikerer lik treffprosent, grønt høyere treffprosent og rødt indiker

Resultatene fra Øya viser en lignende trend, hvor påvisningsgraden for ildsteder, ovner og kokegroper typisk også er god for begge metoder. I motsetning til på Dilling, er det på Øya omtrent lik påvisningsgrad for stolpehull og groper for de to metodene. Dette henger sammen med plasseringen av det påviste huset, samt størrelsen og karakteren på stolpehullene til huset. Bakgrunnsbildet i georadar-dataene i området hvor huset lå bar preg av en kraftig geofysisk kontrast for det som ved fjerning av matjordslaget rent visuelt så ut som en relativt homogen og steinfri elveavsetning.

Stolpehullene her var generelt ganske store, og hadde en negativ geofysisk kontrast som skilte seg fra de omliggende områdene. I andre deler av undersøkelsesområdet, f.eks. mot vest, hvor undergrunnen besto av silt/leirholdige rasmasser var stolpehullene vanskelig å detektere i georadar-dataene, mens det var en kraftig geofysisk kontrast hva gjelder kokegropene (Figur 12). Når det gjelder «grav», henviser dette til den ene branngraven som ble funnet. Derimot påviste georadaren tre sirkulære grøfter (av i alt fire funnet ved flateavdekkingen), som ikke ble funnet ved registreringen da de befant seg midt mellom to av fylkeskommunens registreringssjakter (Figur 28). En tilsvarende situasjon har vi for huset som ble påvist (Figur 29). Totalt sett er det på Øya mindre forskjell mellom metodene enn det som er tilfellet på Dilling, med 29 % påvisningsgrad for maskinell prøvesjakting, og 23 % for georadar, mens de tilsvarende tall fra Dilling er 42 % og 19 %.

Figur 28: Eksempel på strukturer påvist med georadar-data, sammenlignet med prøvesjakter. Det ligger tre runde grøfter i midten av bildet, og en samling av kokegroper i midten mot nord.

Figur 29: Huset fra Øya slik det fremsto i georadar-dataene (til venstre) og ved ortofoto og planinnmålinger fra utgravningen (til høyre). Fylkeskommunens prøvesjakter er markert med gult.

Tetthetsanalysene fra Dilling viser, i motsetning til den deskriptive statistikken, at det er godt samsvar mellom spredningen av strukturer påvist i georadar-datasettene og strukturene som er påvist ved den påfølgende flateavdekkingen. Den matematiske sammenligningen av tetthetskartene fra de to metodene viser en korrelasjonskoeffisient på 0,73. Til sammenligning viser en tilsvarende sammenligning av resultatene fra sjaktingen og flateavdekkingen en koeffisient på 0,80, altså et marginalt bedre samsvar. Dette kan sannsynligvis sees i sammenheng med at et relativt stort areal (23

% av området) ble sjaktet. Kort sagt: resultatene viser at det er godt samsvar mellom spredningen av påviste strukturer og den faktiske lokalitetsavgrensningen, selv om man ved bruk av georadar ikke har klart å påvise mer enn 18 % av alle strukturene på lokaliteten.

På Øya er det mindre sammenfall å se i tetthetsanalysene for fylkeskommunens prøvesjakter (korrelasjonskoeffisient på 0,15) sammenlignet med georadar-dataene (korrelasjonskoeffisient på 0,48 for de tolkede og 0,85 for de påvisbare anomaliene). Trolig henger dette sammen med relativt kompliserte stratigrafiske forhold på stedet, hvor en ved flateavdekkingen avdekket strukturer under lag (rasmasser og dyrkningslag) som ble påvist av fylkeskommunen, men hvor prøvesjaktene bare stedvis ble gravd igjennom hele eller deler av disse lagene. På Øya er det romlige sammenfallet bedre for georadar-dataene, sett opp mot utgravningsresultatene, enn for de påviste strukturene fra den maskinelle prøvesjaktingen. Her er det heller ikke så stor forskjell på påvisningsgraden mellom de to registreringsmetodene (maskinell prøvesjakting versus georadar) som på Dilling.

Spørsmålet blir derfor: selv om man ikke påviser alle arkeologiske strukturer, vil så den dominerende romlige konsentrasjonen av påviste strukturer fremdeles reflektere den helhetlige utbredelsen til de

In document NTNU+Vitenskapsmuseet+arkeologisk+rapport+2018_13_AvgrensningAvKulturminnerIDyrkamark.pdf (10.32Mb) (sider 24-0)