Alternativ 3. Samarbeid om tiltak/personellressurser innenfor

Alternativ 3 er en form for samarbeid som innebærer at de barneverntjenestene man har i dag består som tre enheter, men at man samarbeider om bestemte oppgaver eller tiltak. Dette dreier seg da i første rekke om tiltak og

spesialkompetanse som kommunene hver for seg er for små til å etablere og

opprettholde. Konkrete samarbeidsområder som trekkes fram er felles tiltaksbank i forhold til fosterhjem, besøkshjem, støttekontakter og tiltak i familien

(familieterapi/-veiledning/-rådgivning). Videre blir det pekt på at det kan være aktuelt å samarbeide om felles kompetanseutvikling, dataopplæring og juridisk

kompetanse. I alle kommunene blir det pekt på at felles fagmøter kan være aktuelle for ta opp felles problemstillinger og utveksle erfaringer. Veiledning av

medarbeidere trekkes i den forbindelse fram som et aktuelt samarbeidsområde.

Samarbeid om tiltak vil innebære samarbeid om stillingsressurser. Når det gjelder samarbeid om stillinger, har det også kommet forslag om samarbeid som innebærer at kommunene avlaster hverandre dersom det plutselig i en av kommunene skulle oppstå mange saker, eller saker som er spesielt krevende. Det kan være aktuelt med samarbeid som bidrar til at man hjelper hverandre over ”topper”. Det kan også oppstå saker hvor det kan være behov for bistand grunnet inhabilitet. Potensielle fordeler med en slik form for samarbeid, er det gir muligheter for å styrke

tjenestetilbudet på områder med spesielle behov uten at man trenger å foreta en omorganisering av hele barnevernet.

Fra evalueringene av forsøkene med interkommunale barnevern vises det også til tidligere erfaringer med samarbeid om konkrete oppgaver, uten etablering av et interkommunalt barnevern. Kommunene Stord, Bømlo og Fitjar valgte i den forbindelse å etablere et interkommunalt omsorgsteam hvor samarbeids-kommunene bidro med stillingsressurser i forhold til barnetallet i samarbeids-kommunene.

Arbeidsgiveransvar og ansettelse av medarbeidere ble lagt til den enkelte kommune.

Den interkommunale omsorgsgruppen handlet på oppdrag fra lederen for barnevernet i den enkelte kommune, og hvor sistnevnte gjorde vedtak i alle kommunens saker etter Lov om barneverntjenester. På oppdrag fra den enkelte kommune skulle det interkommunale barnevernet:

• utrede saker til Fylkesnemnda/domstolene

• effektuere vedtak i Fylkesnemnda/domstolene

• utarbeide planer for og gjennomføre plassering av barn i fosterhjem, institusjon eller annet

• ha ansvar for å følge opp vedtak, f.eks. gjennomføring av samvær

• veilede av fosterforeldre

• veilede og rehabilitere biologiske foreldre

• utrede, tilrettelegge og gjennomføre vedtak der omsorg for barn ble ført tilbake til biologiske foreldre (avklare med lederen for barneverntjenesten tidspunkt for overføring til det forebyggende barnevernet)

• delta i planleggings- og oppfølgingsfasen i akuttsaker

Erfaringene med denne løsningen var mindre gode, noe som hadde ulike årsaker.

Av spesiell relevans for denne utredingen, kan det nevnes at det ble sett på som en utfordring for den felles barneverngruppa at fagarbeiderne måtte forholde seg til tre ulike barnevernsledere. Forskjeller mellom kommunene i forhold til praksis, erfaring og skjønnsutøvelse bidro til at samarbeidet ble tungrodd og lite effektivt.

At arbeidet ved det interkommunale kontoret skulle styres av tre barnevernsledere, viste seg å være en omstendelig og uklar samarbeidsmodell. At man ikke hadde èn leder, innebar at man måtte rapportere til hver kommune, noe som gjorde det vanskelig å tenke helhetlig, foreta prioriteringer og jobbe effektivt. Dette resulterte i at man ønsket å etablere et forsøk med ett felles barnevern og en felles leder.

I Vest-Telemark hadde man også samarbeid på noen områder før man valgte å etablere ett felles interkommunalt barnevern. Samarbeidet man hadde tidligere, omfattet gjennomføring av undersøkelser etter Lov om barneverntjenester og tiltak knyttet til kompetansehevning i regionen. Det var også et formål med samarbeidet å rekruttere og holde på faglig kvalifisert personale. Hver kommune hadde sin egen barnevernleder, men kunne få hjelp fra det interkommunale samarbeidet til tyngre utredninger. Kommunene hadde selv ansvar for iverksetting av tiltak og oppfølging av brukerne. Selv om man hadde samarbeid om undersøkelser og kompetanse-bygging, var det likevel slik at barnevernet i flere av kommunene var sårbart. Det var ulike rutiner for oppfølging i kommunene, og det kunne være vanskelig å følge opp tiltak og annet barnevernsarbeid på en tilfredsstillende måte, spesielt i

forbindelse med vakanser, sykemeldinger og ferieavviklinger. Resultatet ble at man ble gode på undersøkelser men ikke like god på oppfølging. Samtidig opplevde man en tendens til økt kompleksitet og alvor i sakene, noe som stilte økte krav til

kompetanse og tilgang på ulike former for hjelpetiltak. For å være bedre i stand til å takle disse utfordringene tok barnevernlederne i kommunene i Vest-Telemark initiativ til å styrke og videreutvikle det eksisterende samarbeidet, noe som resulterte i etablering av ett felles interkommunalt barnevern for Vest-Telemark.

Ut fra erfaringene man har med samarbeid om avgrensede oppgaver, kan det tyde på effektene er variable. Det virker som samarbeid på ett område lett utløser behov for bedre koordinering og samarbeid på andre områder. Når flere kommuner skal samarbeide om felles ressurser/stillinger, vil det virke kompliserende for et slikt

samarbeid at man må forholdet seg til tre ulike barneverntjenester med ulike kulturer, rutiner og praksiser. Det kreves ressurser til koordinering, og bytteforholdet kan lett bli ulikt når kommunestørrelse og forutsetningene i kommunene er forskjellige.

I eksemplene over har samarbeid om bestemte oppgaver også vært et steg på veien til et fullt integrert barnevern. Disse samarbeidene ble også etablert på en tid da det ikke var mulig å etablere ett felles barnevern uten å gå veien om Lov om forsøk i offentlig forvaltning. Slike former for samarbeid synes best egent på ”enklere samarbeidsområder”, f.eks. knyttet til kompetanseutvikling, veiledning, IT, og bistand i forbindelse med inhabilitet eller kortvarig mangel på kapasitet.