Demografiske og besetningsrelaterte faktorer

Hansen m. fl.(1998) har, i tidligere undersøkelse, funnet at Spæl har en bedre antipredatoratferd enn NKS og bedre overlevelsesevne i jervbelastede områder.

For de tre gårdene i vår undersøkelse, som hadde to raser, beitet spælsauen i det samme beiteområdet som NKS, og rase påvirket ikke tapet av lam i vår

undersøkelse. Rase gav heller ikke forskjeller i tilveksten om våren mellom tapte og hjemkomne lam. Det ble sett på om det var raseforskjell dersom en inkludert de rovdyrdrepte lamma i materialet. Men det ble ikke funnet noen forskjell mellom rasene med hensyn på det totale tapet.

I undersøkelsen var det signifikant forskjell på gårder når det gjelder tap av lam, dette uavhengig av besetningsstørrelse. Besetningsstørrelsen ved gårdene kunne grupperes til mellom 60 – 80 søyer (gruppe 1), 108 – 180 søyer (gruppe 2) og ca. 200 søyer (gruppe 3). Det første året hadde en gård i gruppe 1 og en gård i gruppe 2 et statistisk sikkert lavere tap enn de andre gårdene. I det andre året var det den samme gård i gruppe 2 som hadde et signifikant lavere tap enn de fem andre gårdene.

Driftsopplegget ved gårdene var lagt opp slik at søyer eldre enn ett år skulle ha to lam med seg på beitet. Det var tendens til at søyer som var ett og to år gamle

tapte noen flere lam på sommerbeite, mens søyer som var fire- og fem år gamle tapte færre lam enn søyer i de andre aldersgruppene. Fordelingen av lammetapet etter søyenes alder varierte mellom gårdene (se s. 11). Tapet av lam under åringer varierte fra 7 til 25 % av lammene under åringer ved de gårdene som hadde høyeste tapsprosent. Tapet av lam under 2-åringer ved de samme gårdene lå mellom 9 og 14 %. Ved de gårdene som hadde et høyt lammetap var det også et relativt høyt tap av lam under 6-åringer (6 – 14 %). Det kan se ut til at det er spesielt i de to første åra ei søye har lam at det blir tapt flere lam. Det kan også se ut til at ved høye tap i en besetning kan det være en større økning i tapet av lam under søyer som er seks år (og eldre) enn hos de yngre årgangene. I tidligere tapsundersøkelse (Warren m.

fl. 1998) er det påvist signifikant høyere dødelighet blant lam etter åringer.

Tilveksten på lam fra fødsel til slipp på sommerbeite påvirker lammedødeligheten på sommerbeite. Lam som kom hjem om høsten hadde høyere tilvekst om våren enn lam som gikk tapt på sommerbeite. Gjennomsnittlig tilvekst om våren var ca.

300 g/dag for hjemkomne lam og tapte lam hadde en tilvekst på ca. 280 g/dag.

Ved to gårder lå tilveksten på tapte lam i middel mellom 231 og 254 g/dag det første året. Dette året var det en lang innfôringsperiode og kort vårbeiteperiode.

Trolig var det forhold i fjøset (fôring, oppstalling og smittepress) som kan ha medført lavere tilvekst hos de tapte lammene ved disse gårdene. I det andre året var det en ”normal” innefôringsperiode, med ca. 14 dager inne, og en lengre vårbeiteperiode (ca. tre uker) (Todnem 1999). Ved en annen gård var da tilveksten til lam som ble tapt på sommerbeite 221 g/dag. Trolig var det ved denne gården forhold med vårbeitet som har påvirket tilveksten til de tapte lammene. Hvilken betydning kort innfôringsperiode og godt vårbeite til søyer og lam har på tilveksten er undersøkt tidligere (Bekken 1992). Undersøkelsen viste at det lammene ”taper” i tilvekst om våren har de vanskeligheter med å ta igjen senere i sesongen. Og lam med god tilvekst vil være mer robust til å klare overgangen fra vårbeitet til utmarksbeitet og de har dermed høyere overlevelsesevne.

Det var en tendens til at de tapte lammene under 2-åringer hadde lavere tilvekst om våren enn de lammene som kom hjem om høsten. En forklaring på det kan være at søyer ikke er ferdig utvokst før de er opp mot tre år gamle (Nedkvitne 1989).

Tannskifte hos søyer i toårsalderen kan derfor medvirke til et redusert fôropptak i hele innefôringsperioden og i tiden etter lamming. Spesielt for både 1- og 2-åringer ser det ut til at det er viktig å få til en god fôring gjennom vinteren og i

lammingen, slik at de oppnår en god egenvekst og videre en god tilvekst på

lammene sine. Kort innefôringsperiode og godt vårbeite spesielt til 1- og 2-åringer, kan gi økt tilvekst hos lammene og således redusere tapet på utmarksbeite.

Holdet til søyer seks uker før lamming gav ikke effekt på tapet av lam. Det så derimot ut til at holdpoeng under 3,25 seks uker før lamming ga lavere vårvekt hos lam. Tidligere undersøkelse viser at mjølkemengde, tidlig i laktasjonen, er

korrelert til lammevekten (Larsgard 1994). Lavere vårvekt tyder derfor på at dårlig hold hos søyene i tiden før lamming påvirker mjølkeproduksjonen, spesielt for de yngste og eldste søyene. Nedkvitne (1985) fant at de søyene som eter mest grovfôr og er i godt hold mjølker mer og har størst vektøkning på lammene. Nedkvitne

lamming. Det vil si at det er lite energi i fôrrasjonen i forhold til behovet og søyene dermed må mobilisere fettreservene sine. Søyer i dårlig hold har derimot lite

reserver til slik mobilisering. Anbefalt holdpoeng seks uker før lamming er derfor satt til ca. 3,5 (Lind og Nordang 2000, Lind m. fl. 1998).

Holdet til søyene den første høsten var lavere enn forventet, og trolig kan det ha vært en dårligere beitetilgang om høsten. Eventuelt kan fôringen ha vært svakere før paring, enn den andre høsten. Hvorfor 7-åringene hadde en økning i holdet det første året samtidig som det var en reduksjon i vekten er derimot uklart. Trolig spiller alderen inn, at eldre dyr igjen begynner å miste tenner kan spille en viktig rolle her.

Lammenes alder ved slipp på sommerbeite og tapet av lam viser at det er en

tendens til at lam som går tapt er litt yngre enn de som overlever. I middel for alle gårdene var lammene 36 dager ved slipp på sommerbeite i de to årene. Lam som døde var i underkant av 35 dager ved slipping. Det var de gårdene som hadde det laveste tapet som tapte de yngste lammene (30 – 32 dager gamle). Ved de andre gårdene var lammene som ble tapt på sommerbeitet ca. 36 dager ved beiteslipp.

Hvorfor det var en slik forskjell er vanskelig å forklare. Forhold ved vårbeite med et eventuelt høyere smittepress av parasitter ved den enkelte gård kan være av betydning (se s. 22). En annen mulig årsak er at lammene ble tatt av rovdyr.

Tapet av undersettinger utgjorde i gjennomsnitt 3,6 % av det totale tapet av lam på sommerbeite. Ved en gård, det andre året, hele 20 % av de tapte lammene undersettinger. Det er stor forskjell på søyer hvor raskt de aksepterer en

undersetting. Ikke alle søyene aksepterer ett nytt lam fullt ut, og lammet får da en dårligere start. De søyene som ikke aksepterer et nytt lam blir ofte plassert for seg selv over lengre tid for at de skal bli bedre fulgt opp. En ulempe med dette er at disse søyene også blir stående lengre inne. Lammene kan da få en nedsatt

helsetilstand som følge av problem med innemiljøet. I tillegg får de ofte mindre tilgang på mjølk fra fostermor enn fostermors egne lam. Undersøkelsen viser at tapene er større i besetninger med undersettinger. Driftsopplegg med kopplam kan virke positivt med hensyn til overlevelsesevnen til de lammene som blir sluppet på sommerbeite. Spesielt for lam som er fødd trilling kan det være et problem at søya ikke klarer å produsere nok mjølk. Det er da bedre for alle lammene at ett lam blir tatt i fra mora.

Antall dødfødte lam ble ikke registrert like nøyaktig innen og mellom gårdene og det ble ikke undersøkt nærmere om hold og vekt til søyene påvirker andel med dødfødte, eller hvordan lam med dødfødte søsken overlevde sommerbeite.

At det finnes en sammenkobling av ulike tapsfaktorer er klart, og viser hvor

komplisert det er å konkretisere enkelte tapsårsaker. Forebyggende sykdomstiltak før slipping på utmarksbeite (bl.a. koksidiosebehandling), søyer og lam sin

kondisjon og generell helsetilstand ved beiteslipp er faktorer som kan være med og påvirke tapstallene i beiteområdet.

5.0 Konklusjon

Det er forskjeller mellom gårder når det gjelder tap av lam på sommerbeite.

Besetningene som beitet i hovedtrekkruten til jerven hadde de største tapa.

Av de 26 lamma med dødvarsler som ble gjenfunnet ble 55 prosent tatt av rovdyr og 30 prosent døde av sjukdom, spesielt mage- og tarmbetennelse. Undersøkelsen viser at sykdommen koksidiose i ulike år trolig virker inn på tapet av lam. Antall døde lam som ble funnet var lite i de to årene, og gjør det vanskeligere å sette en fast konklusjon på tapsmønsteret og dødsårsakene ved de seks gårdene.

Lam med høy tilvekst fra fødsel til slipp på sommerbeite (300 g/dag og mer) har en større evne til å overleve enn lam med lav tilvekst (< 280 g/dag). En høy tilvekst om våren indikerer at lamma er friske og livskraftige. Tilveksten kan gi et svar på hvordan helsesituasjonen er hos lamma i en besetning. At søyene er i godt hold og god kondisjon både før og etter lamming kan gi bedre vekst hos lammene og

dermed mer livskraftige lam. Det er en tendens at lam som dør på sommerbeitet er litt yngre, ved utslipp på sommerbeite enn de som kommer hjem om høsten.

Driftsopplegg som innebærer at lam blir satt til en annen søye rett etter fødsel, kan medføre et høyere tap på sommerbeite. Ved økt andel lam som er undersatt andre søyer vil sannsynligheten øke for at noen undersettinger mislykkes og lam kan gå tapt på sommerbeite.

6.0 Referanser

Bekken A. 1982. Godt og dårlig vårbeite til sau i relasjon til slaktevekt og slaktekvalitet. Husdyrforsøksmøtet 1992. Faginfo SFFL nr 13 1992. s 205 – 208.

Eggen T., T. Kvam, V. Knarrum, og O. J. Sørensen 1998. Tap av sau i et bjørneområde i Nord-Trøndelag. Husdyrforsøksmøtet 1998. s 389 – 393.

Fjøsne H. 1989. Kortfatta oversikt over fødselshjelp og sjukdom hos sau. Kap. VIII s.

226 – 269 i Saueboka. A. Maurtvedt (red.). Landbruksforlaget. 335 s.

Hansen I., H. S. Hansen og F. Christiansen 1998. Kartlegging av antipredatoratferd hos ulike saueraser. Planteforsk. Rapport 04/98. 31s.

Larsgard A.G. 1994. Vektlegging av vår- og høstopplysninger i avlsarbeidet for gode lammeslakt. Husdyrforsøksmøtet 1994. s 397 – 401.

Lind V., L. Ø. Nordang og J. Todnem 1998. Kraftfôr til sau som har lammet. Sau og geit nr 1/98. s. 54 – 55.

Lind V. og L. Nordang 2000. Fôr søyer etter holdet. Norsk Kjøtt. Lammekongress 2000 i Haugesund.

Mysterud I. og J.T. Warren 1994. Mørketap i seks norske beiteområder. Sau og geit nr 2/94. s 130 – 132.

Nedkvitne J. J. 1985. Levekåra om våren har mykje å seia for vektauken hjå lamma om sommaren. Sau og geit nr 2/85. s. 82 – 84.

Nedkvitne J. J. 1989. Fôring og stell av sau. Kap. III s. 75 – 118 i Saueboka. A.

Maurtvedt (red.). Landbruksforlaget. 335 s.

Skurdal E. 1998. Beiting i utmark. Husdyrforsøksmøtet 1998. s. 363 – 368 Todnem J. 1997. Forebyggende tiltak mot rovdyrskader – flytting av sau.

Sluttrapport. Planteforsk. Norsk institutt for planteforskning. 85 s. + vedlegg.

Todnem J. 1999. Grovfôrdyrking tilpasset saueholdet. Lammekjøtt’99. Norsk Kjøttsamvirke. s 78 – 80.

Vatn S., M. A. Tranulis, M. Hofshagen, W. Torsteinbø og M. J. Ulvund 2000.

Løpemagesjukdom hos lam, årsaker og mulige predisponerende faktorer.

Husdyrforsøksmøtet 2000. s. 181 – 184.

Warren J.T., I. Mysterud og S. Hasvold 1998. Lammedødeligheten i Lesja, Oppland 1997 med forvaltningsrelevante kommentarer. Utmarksnæring i Norge 1-98. 48 s.