M AKT OVER

Når makten blir utøvet på en måte som holder andre nede og gjør andre underlegne, bruker Nordrehaug (1999) som jeg allerede har vært inne på, begrepet makt over. Denne type makt gjør andre underlegne og blir brukt for å ha herredømme over noen. ”Makthaveren ”er” fordi den

andre ikke ”er”. Hvis den andre ”blir” og definerer seg ut av makthaverens objektgjøring, slutter makthaveren å ”være” i kraft av sin makt” (Nordrehaug, 1999, s. 112). Det er i et slikt forhold en ujevn maktfordeling og den som ikke har makten, kan lett havne i en avmaktsposisjon. Når man opplever avmakt, skal det mye styrke til for å ta opp kampen mot den som sitter med makten.

Slike relasjoner kan oppstå både i profesjonelle og private sammenhenger, og makten kan være ikke – intendert eller den kan brukes bevisst som et middel for å oppnå noe (Damsgaard, 2008).

I skolen har lærerne makt over elevene ved at lærere og elever befinner seg i et asymmetrisk forhold. Læreren har alltid mest makt fordi han er den som har ansvaret for opplæringen og undervisningen av elevene, men denne makten må ikke brukes som grunnlag for å utøve

autoritær makt. Det er viktig at relasjonen mellom lærer og elev preges av likeverd og respekt og ikke brukes som grunnlag for utøvelsen av autoritær makt. Damsgaard (2008) peker på ulike måter lærere kan utøve makt over elevene på.

Definisjons – og stemplingsmakt

Definisjons – og stemplingsmakt handler om makt til å definere hva et problem handler om, hvordan en elev er og hva slags behov eleven har. Det er veldig vanskelig for eleven å definere hvordan ting ser ut fra hennes ståsted og å forklare hvordan ting er for henne, eller å fremstå som annerledes enn det læreren har definert henne som. Det ligger derfor mye makt i å stemple og egenskapsbeskrive elever på denne måten. Damsgaard hevder til og med at måten man definerer problemene på kan være med på å gjøre det vanskelig å finne løsningene på problemene.

Problemene blir definert som egenskaper hos elevene og på en slik måte at det fritar skolen for skyld. Skylden plasseres hos elevene. Det er elevene som har problematferd eller som er slik eller sånn. En slik begrepsbruk tilsier at problemene ligger hos elevene, enten i form av egenskaper hos enkeltelever, eller som problemer i elevens hjemmemiljø (Solli, 1993).

Språk – og forklaringsmakt

Ord er makt, og det er den voksne som besitter språket som kan forklare og begrunne, og det er gjerne den voksnes forklaringer som blir anerkjent. Elevene kommer til kort når de skal forklare seg, de har ikke det samme språkverktøyet som den voksne har. Voksne har en tendens til å spørre om hvorfor elevene gjorde det de gjorde, hvorfor det og det skjedde. Det stilles med det

høye krav til elevene om å kunne abstrahere og analysere egne handlinger, og til å kunne forklare det som har skjedd på en slik måte at andre kan forstå og akseptere. Det krever ferdigheter av elevene som de ganske sikkert ikke har, og dermed er det fritt frem for den voksnes forklaringer, ikledd de voksnes språk. Noen elever har resignert og gitt opp å si noe etter å ha erfart mange ganger og ikke bli hørt. Ofte blir det heller ikke spurt etter elevenes synspunkter og opplevelse av situasjonen.

Sanksjons – og vurderingsmakt

Lærere har en rekke muligheter til å sanksjonere overfor elever. Det kan, blant annet, dreie seg om nedsatt ordenskarakter, karakterer generelt, utvisning og anmerkninger. Når sanksjonstiltak settes inn på bakgrunn av lærerens definisjon av hva som har hendt, kan det være vanskelig for eleven å komme med sine synspunkter eller å kunne motsette seg straffetiltaket. Lærere har også mulighet til å ”straffe” elever som er problematiske ved å gi dem dårligere karakterer eller vurderinger enn de reelt fortjener. Det kan føre til at elevene blir redde for å komme i konflikt med de som besitter sanksjoneringsmakten, og en nærliggende strategi for elevens

vedkommende kan være ansvarsflukt.

Generaliserings- og overføringsmakt

Denne type makt innebærer at man tar utgangspunkt i enkeltelevers atferd eller begrensede avvik og opptrer på en slik måte at det gis et generelt negativt bilde av eleven. Eleven oppfattes som en problemelev eller avviker, der det i utgangspunktet var enkelthandlinger som var avvikende. Der hvor det vanskelige i en konfliktsituasjon overføres til neste situasjon og til neste relasjon, ligger det en overhengende fare for at disse elevene blir oppfattet som ”problemelevene” eller ”de umulige”.

Kompetanse- og kunnskapsmakt

Lærere har gjennom sin utdanning og erfaring en kompetanse som elevene ikke har. Det gjør elevene til svake motspillere når det kommer til å vite best eller å argumentere sterkest. Lærere innehar en makt til å definere og ha det riktige svaret og det kan lett misbrukes. Det er viktig at

lærere fremstår som faglige og menneskelige autoriteter og dette er kanskje den viktigste

egenskapen hos en klasseleder. Motsetningen er å se seg selv som en autoritær person med makt som man kan bruke når man syns det trengs. Det er viktig at læreren er bevisst på sin makt, også i samarbeidet med foreldre. Framstår læreren som den som vet og kan mest, kan man risikere at foreldrene fort blir tause. Det vanskeliggjør samarbeidet skole – hjem. Det blir også negativt for elevene, som har rett til og trenger noen som er opptatt av å se verden slik de ser den. Lærere som venner seg til å reflektere over og begrunne handlingene sine, har lettere for å unngå å havne i en autoritær maktposisjon (Damsgaard, 2010).