verdimønstre. I et slikt perspektiv forsvinner aktøren. Mennesket identifiserer seg fullstendig med kulturens verdier. Det er dette som har blitt kalt Parsons’ oversosialiserte menneskebilde (ibid: 95). Man kan i ettertid si at Parsons’ utgangspunkt førte til en for stor orientering mot systemet struktur på bekostning av aktørperspektivet.
Når det gjelder kritikk rettet mot den logiske oppbyggingen av Parsons’ teori, eller ”begrepsmessige byggverk” som Moe velger å kalle det, gjelder dette for det første tautologiske slutninger. Parsons kritiseres for å forklare begreper (eks. systembegrepet) på grunnlag av noe som allerede er omfattet av begrepet (f.eks. tilpasningsmekanismer) (Moe 1994: 97). Parsons kan for det andre kritiseres logisk ut fra en generell innvending mot funksjonalistiske forklaringer som går på at det er problematisk å betrakte sosiale fenomener som formålsrettede. I funksjonalistiske forklaringer blir et fenomen forklart ut fra effekter det har på systemet. Virkningen brukes med andre ord for å forklare årsaken til fenomenet og det blir uklart hva som er årsak, og hva som er virkning (ibid.).
1.4 Habermas
16Kritiske innvendinger mot Parsons’ sterkt systemorienterte tenkning, førte til at flere senere sosiologer har blitt mer opptatt av aktørperspektivet. En av dagens teoretikere som forholder seg til Parsons og systemtenkning, men som sterkere grad tar hensyn til aktøren, er den tyske filosofen Jürgen Habermas. Mens alt er system for Parsons, kan man litt forenklet si at Habermas skiller mellom strukturen i systemet (das System) og aktøren i livsverden (die Lebenswelt). På jakt etter begreper til å sammenlikne Habermas og Parsons, skal jeg her gi en kort fremstilling av sentrale trekk ved Habermas’ teori om kommunikative handlinger.
Vi har sett at kultur, religion og sosialisering (I- og L-funksjon) er en del av det helhetlige systemet hos Parsons. Habermas skiller derimot mellom to ulike områder av
16 Basert på en dansk oversettelse av Habermas (1981) som ble utgitt av Alborg Universitetsforlag i 1997 og på Bøs fremstilling av Habermas (2006: 32-38). Ved sitater og tyske uttrykk refererer jeg til
originalboken (Habermas 1981).
1 Teori
21 samfunnets liv, og all form for menneskelig samkvem, herunder kultur, religion og sosialisering tilhører livsverden. Det økonomiske og det politiske har derimot i moderniteten blitt autonome systemer i et resultatorientert og ikke-sosialt rom. Det betyr at Habermas forstår det kulturelle som fundamentalt annerledes enn funksjonelle systemer som økonomi og politikk. Til bakgrunn for dette ligger et ønske om å bevare en annen type rasjonalitet enn den som råder i systemstrukturen. Habermas ser en fare for at systemets formålrettede rasjonalitet koloniserer livsverdens kommuniaktive rasjonalitet.
Formålrettede handlinger, der middel brukes strategisk for å oppnå bestemte mål, hører ikke hjemme i den språkbaserte livsverden. Språket kan riktignok brukes strategisk for å oppnå noe, men en slik ”forvrengt kommunikasjon” (verzerrten Kommunikation) er utenfor livsverdens område (Habermas 1981–1: 445). Språklig kommunikasjon i livsverden forutsetter derimot at det ligger en felles, meningsfull forståelse til grunn og at ingen har skjulte hensikter. Livsverden rommer dermed en rasjonalitet basert på språk, mening og forståelse, i motsetning til den formålrettede rasjonaliteten som råder i systemet.
1.4.1 Kommunikative handlinger
I Habermas’ teori om kommunikative handlinger (1981) er skille mellom systemet og livsverden av stor betydning. Som sett er økonomiske og politiske handlinger formålrettede og strategiske, lik Parsons’ strukturfunksjonalisme, mens handlingene i livsverden er det Habermas kaller kommunikative. Habermas fremstiller en noe idealisert verden hvor alle er invitert og fritt kan delta i felles dialog der man søker å oppnå forståelse og konsensus (verständigung). Konsensus oppnås på grunnlag av visse gyldighetskrav, eller fornuftsregler, som i følge Habermas er universelle: Riktighet i den objektive verden, sannhet i den sosiale og sannferdighet i den subjektive (Habermas 1981–1: 439). I følge Habermas er mennesket iboende fornuftig, og det er dette som gjør samtalen maktfri og forståelse til ikke bare en mulig, men også en uunngåelig konsekvens av samtalen. Å bøye seg for et bedre argument er en naturlig konsekvens av de universelle fornuftsreglene. Man vil automatisk erkjenne ”det bedre arguments eiendommelige tvangløse tvang” (den eigentümlich zwanglosen Zwang des besseren
Argumentes) (Habermas 1981-1: 47). Den kommunikative handling er med andre ord en fornuftbasert og åpen samtale orientert mot forståelse og konsensus.17
Det er gjennom språket vi erkjenner og tolker verden, hevder Habermas. En viktig konsekvens av dette er i følge Bø at alle fortolkninger er gjenstand for kritisk gjennomgåelse og at konsensus derfor stadig må oppnås på nytt.
I moderne samfunn med mange tradisjoner kan det ikke være en fortolkning som har forrang fremfor de andre. Enighet om fortolkningene av verden og verdier må stadig på nytt etableres og begrunnes (Bø 2006: 34).
Den kommunikative handling er med andre ord en vedvarende prosess for å oppnå ny konsensus. Bø påpeker at det er gjennom språket individene kan forenes (Bø 2006: 34).
Språket karakteriseres av at det etablerer en meningsfylt forutsetning eller ramme for kommunikasjon. Språklig kommunikasjon er dermed grunnleggende integrerende, uavhengig av om vi i utgangspunktet er enige med hverandre eller ikke. Den kommunikative handling fungerer med andre ord integrerende og som et sosialt lim i samfunnet. Slik jeg tolker dette kan Habermas’ kommunikative handlinger derfor sammenliknes med den plassen generaliserte verdier har hos Parsons.18
17 Habermas skiller mellom kommunikativ handling som er verständigungsorientiert
(forståelses/konsensusorientert) og strategisk/instrumentell handling som er erfolgsorientiert (målorientert) (Habermas 1981-1: 384).
18 Her kan jeg forøvrig støtte meg på Bø som hevder at både Parsons’ generaliserte kuturverdier og Habermas’ maktfri samtale kan realisere det Bø kaller et kontinum mellom individ og samfunn (Bø 2006:
17).
2 Skolehistorie
Skolen er arena for begge lovendringene som er tema i denne oppgaven, og jeg skal i dette kapitlet gi en historisk fremstilling av hvordan den offentlige skolen i Frankrike og Norge har utviklet seg frem til dagens debatter om hijab og KRL.19 Sentralt i utviklingen står overgangen fra kirkeskole til folkeskole. Tidsmessig inntraff overgangen til folkeskole samtidig i Frankrike og Norge, men den fikk forskjellige utfall når det gjelder skolens forhold til religion i landene.