Økt anstrengelse og risiko

Utover den sosiale tilnærmingen handlingsplanene har, viser handlingsplanen fra 2010 til Bjørgos helhetlige modell. Bjørgo (2015, s. 20-21) ønsker å vise hvordan de ulike

tradisjonene i kriminalitetsforebygging kan samvirke og utfylle hverandre, og har på den bakgrunn utviklet en helhetlig modell for forebygging av kriminalitet. Modellen består av ni mekanismer; å bygge og vedlikeholde normative barrierer, redusere rekruttering, avskrekking, avverging, inkapasitering, å vanskeliggjøre gjennomføring av kriminelle handlinger, redusere skadevirkninger, redusere gevinster, og rehabilitering (Bjørgo, 2015, s. 14). Med denne

69 modellen viser han at de ulike forebyggingsstrategiene ikke behøver å være motsetninger til hverandre og at det ikke må være enten/eller. Handlingsplanen poengterer at«det er gjennom å gjøre bruk av alle de åtte delstrategiene i en helhetlig og samordnet satsing at de største forebyggende effektene mot voldelig ekstremisme kan oppnås – både på kort og lang sikt»

(Justis- og politidepartementet, 2010,s. 18). Her viser handlingsplanen fra 2010 til en helhetlig tilnærming til forebygging av voldelig ekstremisme, som inneholder flere situasjonelle mekanismer, og mener at bruken av alle de til sammen vil gi den beste forebyggende effekten, både på kort og lang sikt. Likevel har de bare fokus på den sosiale tilnærmingen og sosiale tiltak i handlingsplanen, uten noen tiltak som kan hindre voldelig ekstremisme på kort sikt – når det haster. Jeg finner ett situasjonelt forebyggingstiltak i

handlingsplanene. Det er innsats mot terrorfinansiering, som er et nytt tiltak i handlingsplanen fra 2020 og plassert under «forebygge tilvekst til ekstreme miljøer og bidra til reintegrering»

(Justis- og beredskapsdepartementet, 2020). Terrorfinansiering innebærer å skaffe eller motta økonomisk støtte til terrorhandlinger. I de tilfellene hvor terrorister er avhengige av

økonomisk støtte for å gjennomføre terrorangrepene gjør det at politiet klarer å hindre slik støtte at det blir vanskeligere å gjennomføre terror. Terrorangrepene som blir gjennomført av disse høyreekstremistene krever ofte ikke mye penger, da de gjennomfører terrorangrep med våpen nære hjemmet. Da er ikke dette tiltaket like relevant. Videre er et av de nye tiltakene i handlingsplanen fra 2020 å utrede muligheten for bruk av risikovurderingsverktøy for politiet, PST og kriminalomsorgen, for å identifisere og vurdere risiko for vold relatert til

radikalisering og ekstremisme (Justis- og beredskapsdepartementet, 2020,s. 21). Det står ikke noe spesifikt om hva dette verktøyet eventuelt skal inneholde.

I rapporten fra 22. juli-kommisjonen og den påfølgende stortingsmeldingen har de et mye større fokus på situasjonelle tiltak og avverging av terrorisme. Det skyldes at disse

dokumentene først og fremst ser på forebygging av terrorisme samt beredskap, og ikke forebygging av ekstreme meninger, som virker å være hovedfokuset til handlingsplanene. 22.

juli-kommisjonen poengterer at deres mandat er å se på samfunnets og myndighetenes evne til å avdekke planer om angrep og å avverge dem, ikke å hindre radikalisering (NOU 2012: 14, s.

71). Det kalles sekundær forebygging, som vil si at problemet allerede har oppstått.

«Kommisjonen har derfor valgt å se på myndighetenes og samfunnets evne til å forebygge en terroraksjon når først én eller flere personer er blitt radikalisert og har en vilje til å bruke vold for å oppnå sitt politiske mål» (NOU 2012: 14, s. 71). De poengterer at å avdekke planer om terror og å på den måten avverge terrorhendelser, er en sentral del i det forebyggende arbeidet

70 blant myndighetene og samfunnet for øvrig (NOU 2012: 14, s. 72). Det sier de også i

handlingsplanen fra 2010, hvor det står «myndighetenes primære oppgave er å forebygge og avverge at det skjer terrorhandlinger på norsk territorium rettet mot norske eller utenlandske interesser» (Justis- og politidepartementet, 2010, s. 7), selv om det ikke kommer like klart til uttrykk i tiltakene. Kommisjonens rapport nevner sikring av skjermingsverdig informasjon, objekter og personer som viktige situasjonelle tiltak, og at «tiltakene skal bestå av en kombinasjon av «barrierer, deteksjon, verifikasjon og reaksjon» (NOU 2012: 14, s. 71-72).

Andre viktige forebyggende tiltak de viser til er å begrense tilgang til våpen og eksplosiver, og å avdekke og avverge angrep (NOU 2012: 14, s. 72). Politiet kan bruke forvaltningsloven for å inndra våpenkort og skytevåpen i forebyggingsøyemed, hvor deltakelse i en ekstrem organisasjon som forfekter vold eller fremsettelse av hatefulle og truende ytringer kan føre til inndragelse (Bjørgo & Gjelsvik, 2018, s. 258-259). Også stortingsmeldingen peker på tiltak som å beskytte skjermingsverdige objekter, stramme inn våpenlovgivningen og ha bedre kontroll av personer som innehar eller ønsker å erverve skytevåpen, og å innføre strengere regulering av og kontroll med bombekjemikalier, samt forby at privatpersoner har tilgang til en rekke slike stoffer (Meld. St. 21 (2012-2013), s. 10). Disse tiltakene ligger under kapittelet

«beskytte», og de har også et eget kapittel som handler om å avverge terror.

«Når vi skal se på hvordan vi kan redusere trusselnivået generelt eller mot spesifikke mål, må vi huske at trussel er produktet av kapasitet og intensjon. Dersom vi kan redusere enten kapasiteten eller intensjonen ned mot null, går også trusselnivået mot null» (Bjørgo, 2007, s.

86). Fangen og Carlsson (2013, s. 355) mener at man, i stedet for å kreve mer overvåkning og kontroll etter terrorangrep, bør fokusere på kunnskap, hvor politiet bruker informasjon fra forskjellige kilder for å utvikle et grundigere bilde av situasjonen. De mener at når politiet får kjennskap til atferd som kan tilsi en intensjon om å gjennomføre terrorangrep, som innkjøp av ulovlige utgangsstoffer for eksplosiver, mener de at sikkerhetstjenesten bør søke på internett for å finne ut av om personen har ekstremistiske holdninger, og på den måten kan de holde potensielle farlige individer under overvåkning og forhindre terror i planleggingsfasen (Fangen & Carlsson, 2013, s. 355). Clarke og Newman (2007, s. 10) mener at man ikke bør satse på å «ta» terroristene ved å identifisere dem og fange eller drepe dem, som hovedstrategi mot terrorisme. Dette fordi terrorister er mer forsiktige enn mange andre kriminelle når det kommer til å skjule aktivitetene sine, noe som gjør det vanskeligere å fange dem, og fordi de som er villige til å dø for sin sak blir lite trolig avskrekket av risikoen for å bli straffet eller drept. Mine caser var alle forberedt på å dø eller bli arrestert, og Crusius planla å ikke komme

71 levende fra det. Men casene viser samtidig at ikke alle terrorister planlegger like godt og har en like høy grad av operasjonell sikkerhet. Mens Tarrant planla angrepet sitt ganske lenge og forsøkte å være nøye med sikkerheten i planleggingsfasen for ikke å bli oppdaget, var

Manshaus sitt angrep mer impulsivt og mindre planlagt, noe det bar preg av. Samtidig gjør det at planleggingsfasen er kortere og det er mindre tid for politiet å oppdage og avverge

angrepet.

For å kunne forebygge terrorangrep, må politiet ha kunnskap om det spesifikke modi operandi involvert, som hvilke mål som er attraktive for terrorister, hva de må de gjøre for å kunne angripe målene, hvilket utstyr og hvilke ressurser de behøver, og hvordan de får tak i utstyret (Weenink, 2012, s. 166). Først når man har en grundig kunnskap om alle stegene i en

kriminell prosess kan man tenke på mulighetene for å avverge prosessen (Weenink, 2012, s.

166). Clarke og Newman (2006) deler mulighetene terrorister har inn i fire typer; mål, våpen, verktøy og tilrettelagte forhold (Clarke & Newman, 2006). Tilrettelagte forhold er de sosiale og fysiske forholdene ved et moderne samfunn som gjør terror mulig(Napoleoni, 2005, i Newman, 2009, s. 35). Som nevnt i forrige analysedel, viser mine caser at det finnes flere likheter mellom dagens høyreekstreme terrorister, og fremgangsmåten for angrepene kan sees på som kulturelle skript, hvor de trekker inspirasjon fra terrorister før dem. Det som går igjen er at de bruker skytevåpen, velger myke mål, og ofte moskéer, og de bruker internett for å spre manifest og beskjeder om det forestående angrepet, og noen sprer til og med video av terrorangrepet. Støtten fra meningsfeller på internett og det at de bidrar til å spre budskapet til terroristene, samt bildet av dem som helter, er forhold som tilrettelegger for slike angrep. Et annet eksempel på tilrettelagte forhold er at global media og TV forstørrer virkningen av terrorangrep (Newman, 2009, s. 40). Kommisjonens rapport og stortingsmeldingen har et stort fokus på situasjonell forebygging og avverging av terror i de tilfellene hvor man ikke har klart å fange opp eller hindre radikalisering på et tidligere tidspunkt, men det blir ikke fulgt opp i handlingsplanene. Nesten ingen av tiltakene i handlingsplanene er situasjonelle, noe jeg mener de ville vært tjent med å inkludere i en større grad. I tillegg til å gjøre det fysisk vanskeligere å angripe attraktive mål for høyreekstremister, kan man gjøre det mer

anstrengende å skaffe seg våpen og annet utstyr de trenger, og man kan øke risikoen for å bli tatt ved å patruljere nettet og ha en bedre oversikt over våpnene som eies i Norge. I tillegg kan man gjøre det vanskeligere å spre propaganda og å rekruttere andre, ved å blant annet stenge brukerkontoer på sosiale medier og nettforum som deler høyreekstremt innhold eller

oppfordrer til vold. Men da er politiet avhengige av å ha sosiale medier med på laget. Jeg

72 mener, i likhet med Bjørgo (2015), at en situasjonell og sosial tilnærming sammen vil

forebygge det komplekse problemet terrorisme er, på en best mulig måte.