Å skjelne en vitenskapsteoretisk plattform

Glaser, som er en av opphavsmennene til GT, sier at å grave i vitenskapsfilosofiske forutsetninger for GT er bortkastet tid og at forskeren da blir mindre sensitiv for «hva som foregår» i datamaterialet. For ham er mantraet «Just do it». Det er likevel aksep-tert at vitenskapsteori kan hjelpe forskeren til å identifisere tanker og følelser som rettleder arbeidet, og at det er nyttig å kjenne vitenskapens historie når man utvikler vitenskapelig kunnskap (Gibson & Hartman, 2014, s.17-19).

Det er ikke lett å skrive frem opprinnelsen til GT på en lineær måte (Glaser, 1998, s.22). Det er heller ikke intensjonen i denne avhandlingen. GT ble «oppdaget» i en tid der innflytelsen til den logiske positivismen hadde begynt å blekne. I stedet for

19

at alle skulle gjennomføre lik forskning i alle disipliner, ble det nå akseptert å utvikle nye metoder for å skape vitenskapelig kunnskap. Dette var mye på bakgrunn av Kuhns bok «Structure of scientific revolutions» som ble utgitt i 1962 (Gibson & Hartman, 2014, s.16). Charmaz, som var student av Glaser, hevder at Glaser og Strauss bærer med seg elementer av det positivistiske når de hevder at forskeren kan være objektiv og nøytral i sin tolkning av dataene. Selv fremhever hun forskerens betydning i utvik-ling av kunnskap, og hun utviklet en form for GT som hun kaller konstruktivistisk GT (Charmaz, 2006, s.127). Diskusjonene mellom Glaser og Charmaz preger nyere meto-delitteratur innenfor GT, og diskusjonene bærer preg av å være ontologiske – finnes det en objektiv virkelighet? Andrews (2012, s. 44-45) fremmer et pragmatisk syn på dette. Han skriver at klassisk GT (basert på Glaser) er kompatibelt med sosial konst-ruktivisme som er opptatt av hvordan kunnskap er konstruert og forstått, fordi det er et epistemologisk spørsmål, ikke ontologisk. Whittle og Spicer (2008, s.614) deler dette synet. De skriver at å understreke en sosial konstruksjon av verden ikke er å nekte for at det finnes en virkelighet bak vår forståelse av denne. Istedenfor vil det være en unyttig oppgave fordi vi ikke har ufiltrerte tilganger til virkeligheten gjennom vår historiske og kulturelle mening. Derfor anser jeg det som nødvendig, også innen-for GT-studier at innen-forskeren er bevisst sin innen-forinnen-forståelse eller sin selvbiografiske situe-ring. Forskningsprosessen vil da handle om å lage et hele mellom forskeren og det studerte (Neumann & Neumann, 2012, s.20). Innenfor ANT sier for eksempel Latour (1987, s. 104): «The construction of facts, like a game of rugby, is thus a collaborative process». Kunnskap er dermed et sosialt produkt. ANT utfordrer også et tradisjonelt ontologisk ståsted om mennesker som handlende subjekter og objekter som passive ting med å hevde at også objekter har handlende egenskaper (agens) dersom den forårsaker en annens handling (Latour, 2005, s.71). Denne studien baseres dermed på et konstruktivistisk perspektiv som hevder at observatøren er en del av det obser-verte, ikke separert derfra (Charmaz, 2006, s.129).

20

Konstruktivisme er ingen enhetlig teori, men rommer flere retninger. Felles er en for-ståelse av at ideer, oppfatninger og erindringer vokser frem gjennom samhandling og forhandles gjennom språket. Våre møter med andre påvirker og modifiserer vår opp-fattelse av virkeligheten, samtidig som de bekrefter vår egen virkelighet. Å ta stilling til hva som er min virkelighet, og mitt syn på kunnskap har ikke vært enkelt. Det har ikke vært nødvendig for meg tidligere å ta stilling til dette. Som forsker må jeg derimot være oppmerksom på at deltakere i min studie har ulike «virkeligheter» og at inter-aksjonen mellom oss påvirker vår felles oppfatning (Berger & Luckmann, 2000/ 1966, s.24-63). Interaksjonen er ikke bare mellom mennesker, men også mellom mennesker og objekter (Latour, 2005, s.63-87). Som følgeforsker i praksis har jeg gradvis erfart at jeg selv er en aktør i kunnskapsdannelsen, og at praksis ikke er noe jeg objektivt kan observere (selv om jeg trodde det i begynnelsen). Jeg startet min studie med å tenke at utøverne i praksis hadde en kunnskap som jeg skulle skrive frem. Etter hvert erfarte jeg at den vitenskapelige kunnskapen ikke bare skapes fra utøverne i praksis, de som forteller meg om sine erfaringer, men som en interaksjon mellom meg som forsker og profesjonsutøverne. Sammen konstruerer vi hverdagsrehabiliteringen og kunn-skap om denne (Berger & Luckmann, 2000/ 1966). Dette er også årsaken til at jeg startet studien med å bruke klassisk GT, men jeg har etter hvert benyttet meg av litteratur om den konstruktivistiske GT som støtter opp om mine egne erfaringer.

“If I ask about the world, you can tell me how it is under one or more frames of reference; but if I insist that you tell me how it is apart from all frames, what can you say?” (Goodman, 1978, ss. 2-3). Sitatet fra Goodman sier at hvordan vi ser virkelighe-ten påvirkes av hvem vi er og hvilke erfaringer vi har. Det vil være helt umulig å fjerne seg fra sine referanserammer. Mine egne referanserammer påvirker min begrepsbruk og hvordan jeg oppfatter hverdagsrehabiliteringspraksisen. Mine referanser er skapt av min egen historie og tiden jeg lever i. Mitt kunnskapsgrunnlag kommer blant annet fra min utdanning som sykepleier og erfaringer fra praksis. Som sykepleier har jeg

21

derfor et annet utgangspunkt enn for eksempel en ergoterapeut eller fysioterapeut som forsker på hverdagsrehabilitering. Som sykepleier har jeg kanskje en økt sensiti-vitet for etikk og jeg har erfart å ha en annen forståelse av omsorgsbegrepet. Selv forstår jeg omsorg som et aktivt begrep, mens jeg har inntrykk av at andre profesjoner kan forstå omsorg som et passivt begrep. Med videreutdanning og praksiserfaring fra psykisk helsearbeid er jeg også spesielt oppmerksom på mentale og sosiale prosesser og psykisk helse. Jeg er også opptatt av et helhetlig perspektiv på mennesker, som for meg blant annet innebærer en sammenheng mellom det fysiske, mentale og sosiale.

Deltakerne i min studie har også egne referanseområder og begrepsapparater når de forteller om sine erfaringer. Til tross for erkjennelsen av at jeg ikke kan observere verden nøytralt, har jeg valgt et induktivt design for studien der jeg starter med å observere praksis uten en definert teoretisk referanseramme eller noen tydelige hy-poteser som jeg ønsker å undersøke.