Da må evangeliet, slik det ble overlevert til oss, ikke bare forstås som det vi kan lese, men også som det vi lever, opplever og føler. Men hellig musikk eller liturgisk sang er ikke bare en del. Det mest problematiske er likevel prestens «solosang» og følgelig den delen av den liturgiske sangen som undersøkes.
Hva er Messesang?
The main reason for this preeminence is that, as sacred song united with the words, it forms a necessary or integral part of the solemn liturgy. 3:16.], and the same can be said of the fathers of the church and of the Roman popes who in recent times, under the leadership of St. Pius X, the ministry function that through sacred music in the service of the Lord.
Historisk tilbakeblikk
Eric Werner26 skriver i "The Sacred Bridge"27 at det er noen elementer i liturgiens musikk i jødedommen og kristendommen som kommer fra en felles kilde. Skriftlesningen – som har utviklet seg over tid og består av et velorganisert system av tekstperikoper som leses eller resiteres regelmessig og med jevne mellomrom. Litanier og samlinger – som har vært brukt i uminnelige tider og har vært en arena for musikalske og religiøse uttrykk.
Dette, i motsetning til de som er nevnt ovenfor, er et senere og mindre viktig element i liturgien som ble dominerende i synagogen (i motsetning til templet) og i noen orientalske ritualer i Østkirken. Han var grunnleggeren av School of Sacred Music ved Hebrew Union College ved Jewish Institute of Religion på Manhattan, hvor han var professor i liturgisk musikk fra 1939 til 1967. Den boken er standardlitteratur i jødisk og tidlig kristen liturgisk musikk og deres gjensidige forhold. forhold.
Videre uttaler Werner at dersom man vurderer disse 4 elementene sammen, ser man at de i det minste i grunnstruktur er vanlige i tempelet så vel som i synagogen og i kirken. Spørsmålet er om det var andre og mer åndelige bivirkninger av å snakke med en tone og gjøre bøyninger etter et bøyningsmønster. Man kan tenke seg at denne typen lesing alltid har eksistert så lenge det har vært en mening med å bringe et budskap til mange mennesker på en gang – enten det var et høytidelig budskap eller, for budbringeren, et annet viktig budskap.
Spørsmålet er om bare metoden døde, eller om andre døde ved siden av metoden.
Syn på gudstjenesten
Det er seieren over døden og frelsen til Guds folk gjort mulig ved Kristi død og oppstandelse som er rammen for alle tjenester. Det er ingen trekk i gudstjenesten som er helt nye og ukjente for jødedommen, men det teologiske innholdet har naturlig nok blitt annerledes. Det er nok den samme lengselen som gjorde at Den norske kirke i dag har i gang sin prosess for å fornye gudstjenestelivet.
Skyldes det rett og slett en raskere samlet utvikling med erfaring, eller kan det være noen sider ved denne utviklingen som vi ennå ikke har vært klar over. I hvilken grad har bruk av mikrofon i kirken bidratt til en endring i måten vi oppfatter gudstjenesten som helhet. Er det mulig at tonefallet til presten, som da snakker med en stemme som egner seg for dialog i en liten gruppe, gjør noe mer med teksten enn bare å bli hørt og forstått.
Kan tenkes at bruk av mikrofon gjør at service ikke lenger oppleves som noe man gjør sammen. Kan du tenke deg at dette er med på å etablere gudstjenesten som noe du kommer for å høre. På denne bakgrunn kan det hevdes at den liturgien vi har i dag, som har en tradisjon og et opphav og en dramaturgisk tanke før mikrofonens tid, tolkes annerledes enn den var.
Vi lytter til tekster beregnet på store folkemengder ute over et stort område, uten høyttaleranlegg, i en kirke fylt med høyttalerlyd for å bringe liturgiens 'indre stemme' til 'publikummet'.
Musikksyn
Ekenberg sier da noe om at musikk er en gave vi har fått fra Gud, og at den gaven brukes på mange måter av alle mennesker. Det er musikk "en gave fra Gud, og ikke fra mennesker", og de som ikke forstår, eller liker musikk - de kjenner ikke Gud 31. Han slår fast at musikken, som er en gave fra Gud å bringe frem, Guds gave til mennesket og menneskets svar til Gud er og blir.
Augustin mente at musikk er en gave fra Gud og at det er en slags harmoni mellom musikk og resten av skaperverket. Ekenberg kaller kapitlet «Det klingende sakramentet», og det er derfor levert av Ekenberg, på ingen måte, og ser bort fra musikkens kommunikative funksjon overfor Gud og menneskelige relasjoner. Det er helt klart et åndelig perspektiv i livene våre, selv om det er en gave fra Gud og selv om kvaliteten ved å være menneske ikke er det.
Så vi trenger ikke tenke på at musikk ikke kan være en normal menneskelig opplevelse, uavhengig av hvordan musikken brukes og hvem du velger å feire eller hedre for gaven. Luther konkluderer med at musikk må dyrkes i gudstjenesten hvis det i det hele tatt skal kunne kalles en gudstjeneste. En tolkning av dette kan være at 'kirkens vesen' er det som er helt nødvendig for at en kirke skal være en kirke.
Videre har det vært en tradisjon, i dagens teologi, at musikk hører til kirkens «bene esse» og faller da inn under det som er «til kirkens beste», men ikke et krav for å være kirke.
Hensyn til tradisjonen og teologisk tenkning om tradisjonen
Vi har sett at den ortodokse kirke kaller tradisjonen «Den hellige ånds liv i kirken», mens den katolske kirke definerer tradisjon som den naturlige halvdelen av skriften og tradisjonen, og kirken fremholder at skriften i seg selv også er et produkt av tradisjon. Den norske kirke, som tross alt er en luthersk kirke, er preget og formet av den lutherske «skriften alene». Forskjellene mellom Den norske kirkes tradisjonelle syn og det katolske og ortodokse tradisjonssyn kommer godt til uttrykk i artikkel 7 i dokumentet «Den norske kirkes identitet og oppdrag».
Dette dokumentet, som ble enstemmig vedtatt på et kirkemøte i november 2004, skulle invitere kirkemedlemmer til å tenke over hva Den norske kirke er og hva den skal være. Ulike grupper i kirken bør behandle hverandre med respekt og være villige til å lytte til hverandres anliggender under en felles forpliktelse basert på Den norske kirkes lære. Biskoper har et særlig ansvar for åndelig ledelse og veiledning, og Den norske kirkes undervisningsutvalg har et særlig ansvar for å uttale seg om lærespørsmål.
Med sine lange historiske røtter er Den norske kirke en forvalter av tradisjoner og verdier i kultur og samfunnsliv. Det er en oppgave Den norske kirke ønsker å utføre på en forsvarlig måte i samarbeid med offentlige myndigheter. Kristendommen som kulturarv forvaltes imidlertid ikke av Den norske kirke og de andre trossamfunnene alene i det norske samfunnet.
Den norske kirkes forståelse av evangelisk-luthersk lære setter kirken i kontrast til katolsk og ortodoks lære, der skriften og tradisjonen er uttrykk for åpenbaringen.
Hva sier teologien?
Det er ikke mulig å lage en god melodi uten rytmen og stavelsene som ordene tilfører messesangen. Det er mulig å utføre nesten hele gudstjenesten uten messe, men ikke uten å utarme gudstjenestens majestet og høytidelighet. Det er også mulig å synge så mye av liturgien at alt tenderer mot det komiske (f.eks. kunngjøringer, dåpsliturgi, levering av ordene).
Det er med andre ord ikke teologiske forklaringer eller teologiske utsagn uten en klar tilknytning til skriften. Ratzinger mener det er feil å påstå at liturgiske tekster skal forstås som normative og uforanderlige. På den annen side er det også riktig at musikken skal svare til «Ordet», tjene det i vid forstand.
Dette forteller mer om hva "Ordet" egentlig betyr og hvordan det forholder seg til oss. Ordet bærer ikke bare mening i seg selv, men bringer oss også den levende Gud – det levende ord – «Ordet kan ikke tales mer». Det sier seg selv, som Ratzinger også skriver, at bibeltekster eller liturgiske tekster er den normative teksten for liturgisk musikk.
Derfor går lovsang foran instrumentalmusikk, selv om instrumentalmusikk på ingen måte er utelukket. Dette er i seg selv ikke nok til å utvikle en teologisk refleksjon rundt massesang, men det er en av mange. I denne forvandlingen: når lovsangen blir til en lovsang, kan vi finne det teologiske grunnlaget for den liturgiske sangen.
Konklusjon
I Ratzingers formulering er "musifiseringen" av troen en del av prosessen med Ordets inkarnasjon". de tre koordinatene er inkorporert: den liturgiske komponenten,. Igjen må vi kunne velge å forstå messesangen som en del av ikke bare som en integrert del, men også som en selvstendig og relevant del som står godt på egne bein.
Ratzinger oppsummerer det igjen: "Troens 'musifisering' er en del av prosessen med inkarnasjonen av Ordet." Massesang er musikk skapt ved at ordet danner musikk gjennom et notebøyningsmønster eller en serie av bøyemønstre. «Ordet» som den kristne liturgien er knyttet til handler ikke først og fremst om en tekst, men om en levende virkelighet, om en Gud som selv formidler mening og som kommuniserer seg selv ved å bli menneske. Han forbinder Guds ord og musikken, slik at de forblir i et spesielt og gjensidig forsterkende forhold.
Messesangen forkynner Guds ord og liturgiens budskap med toner som tydelig faller inn under hva Thomissøn mener med sin formulering «å trenge dypere inn i hjertet og ikke bli glemt». At den liturgiske sangen har sin egen tolkning i Sivsjøunderet, at den egentlige utvandringen av kristne er Kristi død og jeg legger merke til at messesangen er en naturlig del av den liturgiske sangen, men likevel så klart definert at vi kan snakke om den selvstendige. massesangens rolle.
Messesang har også en åndelig side, som formidler menneskers takknemlighet til Gud og som formidler den levende Guds ord – Jesu Kristi inkarnerte Ord.
Avslutning
