Det er dog vurderingen, at teorien om den historiske roman også gælder andre former for historisk fiktion. I forståelsen af den historiske roman som en måde at formidle typiske mønstre for den beskrevne periode, som dækker både samfund og individ.
I krig, på flukt, på eventyr?
Norske samtidsbildebøker
Det er inntrykket etter krigens hendelser på bestefaren, i en bok om krigstraumer, galskap og tap. Brøggers illustrasjoner viser både hvite og ikke-hvite barn, så det er en ikke-homogen gruppe som er på flukt og truet.
Krise og kuriosa
Eit amatørsosiologisk blikk på forandringar og fornyingar i utgjevingar for norske barn
Det ble pålagt restriksjoner og sensur og risikoen for å bli arrestert for uønskede aktiviteter var stor. Unge nordmenn fikk rikelig med lesestoff som viste hvor fantastisk det var å arbeide og kjempe for et nasjonalsosialistisk og germansk Norge og til og med ofre livet i kampen mot jøder, kommunister, demokrater og laverestående folk i øst. For barnebøker var enda mer enn før en populær gave til mange bursdager gjennom året, og spesielt etterspurt når det var tid for julegaver.
Enten er det feilen at det var for lite eller veldig dårlig tekst i skriftene, eller rett og slett at skriftene var dominert av illustrasjoner. Det var noe annet om det var en dyrere «bildebok» i innbundet eller papp. som derfor hadde sterke bånd) eller om boka var stor i eksternt format. Dersom dagens lesere vil vite hvilke av barnebøkene fra krigsårene som ikke ble gitt ut på vanlige forlag, men av oppstartsforlag med tilknytning til NS og nazisme, kan du enkelt sjekke dette ved å gå til en annen litteraturliste av Tom B.
Dette gjør at det noen ganger kan være vanskelig å identifisere hvem som sto bak enkelte gjenstander som ble trykket for barn i krigsårene. Og fortsatt var det hovedsakelig tegnere fra annonser og ukeblader som ble rekruttert til å lage barneillustrasjoner. Noen av de små forlagene som startet i krigsårene sluttet å gi ut barnebøker etter frigjøringen.
Hva skjedde egentlig?
Om Kari Skjønsbergs forskning på krigslitteratur
Da Kari publiserte artikkelen sin om Snorre the Rob, var det i det engelskspråklige tidsskriftet Phaedrus. I lys av ettertiden er det bra at hun går nøye inn i disse detaljene, for mye av det som skjedde i det norske bokfeltet under okkupasjonen har dessverre falt i glemmeboken. Rikka Deinboll kommenterer også Snorre Sel i sin artikkel, og hun peker på snegleparet som et bilde av den engelske kongen og dronningen.
Dette skyldes ikke bare de rent praktiske problemene, men også fordi det ikke var mulig å skrive om det som opptok sinnet – heller ikke i form av allegori.» (Hagemann 1974:111). Med andre ord sier hun at mange bøker for barn ble gitt ut i disse årene, men også at bøkene som kom ut hadde en politisk og nazistisk slagside. Eller sagt på en annen måte: Ikke mye av det som står her virker attraktivt i dag.
Hun beskriver mye av det som kom ut av de nye forlagene som dukket opp under krigen som substandard bøker, og hun hevder at de fleste bibliotek saboterte nazistiske bøker og bøker fra nazistiske forlag. Det Deinboll også påpeker i artikkelen fra 1946 er at det ikke ble publisert mange bøker med nazistiske tilbøyeligheter. Det betyr at det aller meste av det som ble publisert, i hennes øyne var helt tradisjonelle utgivelser og derfor ikke kunne kommenteres så mye.
NORGE SETT GJENNOM NORSKE BARNE- OG UNGDOMSBØKER I 50 ÅR
Mange av forfatterne som skrev for barn og unge var ikke medlemmer av Den norske Forfatterforening og befant seg derfor utenfor eller i periferien av svært litterære miljøer. Karis artikkel viser at hun ikke tror hun finner så mange nazibøker, og er til og med uenig med Rikka Deinboll i en av de to hun nevner: Kari hevder at Gunnar Warbergs bok Det mystiske flyet og skipet ikke var nazist. Mange, omtrent halvparten, av de som skrev var allerede kjente forfattere, resten skrev en til tre bøker.
Evi Bøgenæs var en av de første blant den norske litterære offentligheten som skrev om nazistenes skjebne. Av de som skriver bøker basert på egne barndoms- og ungdomserfaringer trekker hun spesielt fram Alf Kvasbø og Grete Haagenrud, som begge har Vadsø-bakgrunn. Kari hevder at bøkene deres, selv om de er rettet mot svært ulike målgrupper, er blant de beste som er skrevet om krigen i norsk barne- og ungdomslitteratur.
Når Kari oppsummerer, påpeker hun at det i løpet av de 50 årene hun beskriver er det utgitt cirka 70 bøker med tema eller bakgrunn for krigen. Hun hevder at de aller fleste har forsøkt å fremstille krigen realistisk, men de har selvsagt tilpasset seg samtidens syn på hva som er greit å skrive i barne- og ungdomslitteraturen. Av de norske bøkene hun da som senere skriver positivt om, er Aimée Sommerfelts Miriam, utvilsomt 1960-utgaven, og Sigurd Senjes Stepan's Box fra 1961.
Sannhet og løgn i fremstillinger av andre verdenskrig i japansk barnelitteratur
DYREHAGEN
Dette gjelder spesielt begrunnelsen for drapene: at det var for å beskytte befolkningen mot farlige dyr i tilfelle et bombeangrep skulle ramme dyrehagen. Forklaringen som ble gitt var at det var et sikkerhetstiltak i tilfelle Japan ble bombet og dyrene rømte, men teksten gjør leseren oppmerksom på at Japan ikke hadde noen slike bekymringer ennå. Det var nesten ingen familier som var uberørt av krigen, og mangelen på mat og andre nødvendige varer ble stadig vanskeligere å takle.
Det var ingen dypere forståelse av angrepskrigen Japan hadde ført mot Asia, eller av andres krigserfaringer. Umiddelbart etter krigen var det altså en forventning om å få forklart hva landet hadde vært gjennom, og det var et ønske om å komme overens med militarismen som hadde gjennomsyret alt. Det var oppløftende historier som formidlet verdier som demokrati og sosial bevissthet, tilpasset den nye virkeligheten i landet.
I den grad krigen var en del av litteraturen, og det var det selvsagt i stor grad, i og med at det var en opplevelse som ble delt av både forfattere og lesere, var det snarere en bakgrunn for bakgrunnen som historiene fant sted mot har. Det ble ikke skrevet om krigen de første 10–20 årene etter krigen, og det var først på 1970-tallet at begrepet. Og det var først i 2012 at en grundig, omfattende publikasjon med kritiske analyser av krigen i barnelitteraturen i Japan så lyset.
Holocaust som lek
Barnet som vitne i Gutten i den stripete pyjamasen
John Boynes internasjonale bestselger, sterkt anbefalt og skarpt kritisert, byr på etiske og estetiske utfordringer som en roman om Holocaust for barn og unge. Teorien, som ble utviklet i forbindelse med litteratur og filmer om Holocaust (for voksne), har røtter i filosofi, psykologi og litteraturvitenskap. På en måte kan man si at hver skriving om Holocaust for barn bryter et strengt tabu: at barn ikke trenger å være redde, hevder litteraturforsker Lydia Kokkola, som også påpeker at barnelitteratur om Holocaust bare ble publisert i flere tiår. siden . etter andre verdenskrig.
Kidd (2005) spør retorisk om holocausthistorier for barn er et tegn på et perspektivskifte i barnelitteraturen – fra tekster hvis hovedformål var å beskytte barn, til tekster som åpent konfronterer dem med ondskap. Imidlertid er flertallet av fortellinger for barn og unge om Holocaust preget av håp og heltemot (Kertzer 2002, Kokkola 2003, Tribunella 2010), og slik sett er beskyttelse fortsatt sentralt i barnelitteraturen. Der Kertzer har et ambivalent forhold til spørsmålet om fortellinger om Holocaust har noe å lære unge lesere, har andre forskere tillagt folkemordet et pedagogisk potensiale som åpner for etisk og estetisk refleksjon: «For lærere og studenter i humaniora, Holocaust et grensetilfelle, et utmerket sted å teste estetiske og etiske teorier om mekling og representabilitet» (Hirsch og Kacandes (red.) 2004:3).
Selv om Holocaust hovedsakelig sees med øynene til det fiktive barnet, er ikke romanens forteller identisk med Bruno. Narrativt og tematisk krever romanen imidlertid en relativt dyktig leser, ung som gammel, for å bli realisert som et vitnesbyrd om Holocaust. The 'Blind Space' That Lies Beyond the Frame: Anne Provoost's Falling (1997) og John Boynes The Boy in the Striped Pyjamas (2006).
Sjølvframstilling som vitnesbyrd
Hvordan kan en Holocaust-overlevende snakke om hendelser så forferdelige at de ser ut til å unndra seg språklig representasjon og kommunikasjon? I fortellingene i Kvinnelige tidwitner, som vi nå skal se nærmere på, er begge disse elementene representert – og i den narrative fremstillingen henger de sammen.3 Overlevende kan bli tidsvitner ved å fortelle om sine opplevelser i og fra konsentrasjonsleirene . Bakgrunnen for Kvinnelige tidsvitner er det norske Holocaust, som ble muliggjort av Nazi-Tysklands invasjon av Norge 9. september.
Etter noen år viste det seg at fire jødiske kvinner som overlevde Holocaust og kom hit etter krigen var villige til å møte meg og fortelle sine historier: Maria Gabrielsen, Blanche Major, Edith Notowicz og Isabella Wolf står som tidsvitner i Kvinneliges tid til gi bevis. Det er en styrke ved historien hennes at hun nå, sytti år senere, klarer å beholde noe av barnets erfaringsmessige perspektiv i den narrative presentasjonen av historien hennes. Ella Blumenthal klarte ikke å fortelle om sine erfaringer med Holocaust før hun var over 80 år, og historien i Kvinnelige tidsvitner er den første hun publiserte om hva hun opplevde i nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleire.
Noe av årsaken kan være at det er hendelser som vitnet ikke husker, eller hendelser som er så forferdelige at hun ikke kan eller vil snakke om dem. Når Maria Gabrielsen skal snakke om morens svik, merker vi at hun når en slik grense. Ikke bare forstår og respekterer vi Edith Notowicz sin beslutning om ikke å fortelle om de grusomme eksperimentene Mengele utførte på barn (hvorav de aller fleste døde som et resultat), vi er også takknemlige for at hun trekker denne linjen for oss.
Kari Skjønsberg-prisen 2015
Mottaker av Kari Skjønsberg-prisen 2015 er litteraturforsker og bibliotekar Anne Kristin Lande, tidligere biblioteksjef ved Norsk barneinstitutt og nå forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, med barnelitteratur som fag. Med årets utdeling av Kari Skjønsbergs pris for fremme av forskning innen barne- og ungdomslitteratur vil juryen trekke frem en person som – med sin imponerende oversikt over feltet – har hatt hodet og hjertet og minst ti fingre involvert i mange forskningsprosjekter.
