Bilag 9
Kirsti Strøm Bull Lars Tottie Regine Ramm Bjerke
Aftaler mellem ægtefæller
eller samlevende
om økonomiske forhold
AVTALER OM FORMUESORDNINGEN - AVTALEFRIHET CONTRA LOVBESTEMTE
RESTRIKSJONER Av førsteamanuensis
Kirsti Strøm Bull, Norge1. Avtaleadgangen når det gjelder formuesordningen
Etter et skandinavisk lovsamarbeid i begynnelsen av dette århundre fikk Danmark, Norge og Sverige i 1920-årene nye lover om det øko- nomiske forholdet mellom ektefellene. Etter disse reglene kunne ekte- fellene velge mellom felleseie (giftorätt) og særeie (enskild egendom).
Felleseie var lovens hovedregel, mens særeie forutsatte avtale eller på- bud fra giver eller arvelater.
Også tidligere hadde man hatt felleseie og særeie, men felleseieord- ningen fikk et helt nytt innhold, idet felleseie ikke lenger innebar at ektefellene eide verdiene i sameie. Den viktigste forskjellen mellom felleseie og særeie viste seg ved separasjon, skilsmisse og død. Ved fel- leseie skulle verdiene likedeles, ved særeie beholdt hver av ektefellene udelt sine verdier. Under ekteskapet hadde ektefellene som utgangs- punkt fri rådighet over sine verdier uavhengig om verdiene var særeie eller del av felleseiet. Kreditorene kunne bare ta beslag i debitors ver- dier.
Ektefellene kunne ved ektepakt avtale helt eller delvis særeie. I norsk rett ble avtaleadgangen etter hvert utvidet. I 1937 fikk ektefellene ad- gang til å avtale »særeie i live - felleseie ved død«. I 1972 fikk de adgang til å avtale at gjenlevende ektefelle skulle sitte i uskifte med særeiet.
Noen tilsvarende utvidelse av avtaleadgangen skjedde i disse årene ikke i dansk og svensk rett. Gjennom den nye svenske Äktenskaps- balken fra 1987 har det heller ikke skjedd noen utvidelse av avtalead- gangen. I dansk rett ble avtaleadgangen derimot betydelig utvidet i 1990. Ektefellene fikk da adgang til å avtale tidsbegrenset særeie og adgang til å avtale »særeie i live — felleseie ved død«, kalt skilsmissesæreje.
I norsk rett førte den nye ekteskapsloven av 1991 til en vesentlig utvidelse av avtaleadgangen. Ektefellene fikk adgang til å avtale brøk- delssæreie og tidsbegrenset særeie, og til å avtale at særeiet skal omdan- nes til felleseie hvis ektefellene får felles livsarvinger. De kan også avtale
538 Kirsti Strøm Bull
at feileseiet skal likedeles. Adgangen til å avtale likedeling har sammen- heng med den sterkt utvidete rett en ektefelle nå har til å kreve skjev- deling etter ekteskapsloven § 59. Men en ektefelle kan altså på forhånd fraskrive seg retten til å kreve skjevdeling. Ektefellene kan avtale at likedeling bare skal finne sted når ekteskapet har vart en viss tid eller hvis de får livsarvinger, eventuelt at likedeling bare skal skje ved død.
Lovens prinsipp er at ektefellene ikke kan avtale en formuesordning som ikke har hjemmel i loven. Uansett hvor fornuftig avtalen er, vil den være ugyldig hvis den avviker fra lovens alternativer. Etter dansk og norsk rett kan ektefellene for eksempel ikke avtale »felleseie i live - særeie ved død«. En slik avtaleadgang ville gjort det mulig å foreta vidtgående manipulasjoner i forhold til regiene om livsarvingenes plikt- del. I svensk rett innebærer imidlertid regiene om felleseie at ektefel- lene har en ordning som svarer til »felleseie i live — særeie ved død«, idet gjenlevende ektefelle ved førstavdødes død kan kreve skjevdeling av hele sin rådighetsdel, jfr. Äktenskapsbalken 12 kap. 2 §. Førstavdødes arvinger vil i så fall på sin side ha rett til å beholde avdødes rådighetsdel.
En avtale om formuesordningen er først og fremst en avtale om retningslinjene for et eventuelt fremtidig oppgjør. Ektefellene kan velge om oppgjøret skal skje etter regiene for felleseie eller etter regiene for særeie. Begrensningene i adgangen til å inngå avtale om formuesord- ningen setter dermed også grenser for ektefellenes adgang til å inngå forhåndsavtaler om oppgjøret ved en eventuell separasjon, skilsmisse eller ved død. En avtale om formuesordningen har ikke bare betydning for den rent økonomiske fordelingen i kroner og ører ved et fremtidig oppgjør, men har også innvirkning på fordelingen av de enkelte eien- delene mellom ektefellene. Ektefellene kan ikke forhåndsavtale en for- deling som avviker fra regiene for felleseie eller særeie.
En avtale om formuesordningen er videre knyttet til aktiva. Ektefel- lene kan ikke avtale at en bestemt gjeldspost, for eksempel studiegjeld, skal være »særeiegjeld«. Gjeld kan bare unndras fra den fremtidige delingen av felleseiet hvis den er knyttet til verdier som er gjort til særeie.
2. Er det grunn til å ha begrensninger i avtaleadgangen?
I norsk rett er begrensningene i avtaleadgangen begrunnet først og fremst i hensynet til ektefellene, idet Ekteskapslovutvalget og departe-
Avtaler om formueordningen 539 mentet mente at det var fare for at en omfattende avtalefrihet ville gjøre reglene uoversiktlige, og at ektefeller som ikke hadde tilstrekkelig innsikt ville kunne inngå avtaler som fikk negative og tilfeldige konse- kvenser for dem. Også hensynet til kreditorene og ektefellenes livsar- vinger talte for at det burde settes visse skranker for avtalefriheten. I svensk rett vurderte de familjelagssakkunniga en utvidelse av avtalead- gangen i tråd med den utvidelse som skjedde i norsk rett i 1937 og 1972, men fant at dette ville gjøre rettssystemet uoversiktlig og alt for skiftende.
La oss se nærmere på hvorvidt det utover det som følger av vanlige formuerettslige regler bør være begrensninger i adgangen til å inngå slike forhåndsavtaler. Utgangspunktet for drøftelsen vil være de norske reglene om formuesorningen, men de prinsipielle spørsmål har rele- vans også for de øvrige nordiske lands rett. La oss først se på hensynet til kreditorene.
Ved avtaler om særeie ogfelleseie skjer det ingen overføring av verdier og heller ikke på annen måte noen begrensning i kreditorenes dek- ningsadgang, og det er derfor ikke nødvendig å sikre en ektepakt om særeie eller felleseie rettsvern. Det kan av hensyn til kreditorene derfor heller ikke nødvendig med skranker i avtalefriheten. Kreditorenes stil- ling er den samme enten det er avtalt helt eller delvis særeie eller full- stendig felleseie, tidsbegrenset særeie, »særeie i live - felleseie ved død«
eller det er avtalt den ikke tillatte variant »felleseie ved skilsmisse — særeie ved død«.
Ved særeie vil verdiene ikke bli delt, og kreditorenes dekningsadgang vil være den samme under ekteskapet og etterpå. Ved likedeling av et felleseie vil den ene ektefellen få redusert sin formue, og den andre få økt sin. Dette kan by på både skuffelser og gleder for kreditorene, men dette er forandringer som også ellers kan skje når en kreditor har basert seg på debitors personlige kredittverdighet, og gir ikke grunnlag for begrensninger i avtaleadgangen.
Heller ikke vil en forhåndsavtale omfordeling av verdiene som avviker fra lovens ordning berøre kreditorenes stilling så sant det er snakk om en fordeling mot vederlag. En avtale om at hustruen ved en eventuell skilsmisse skal få overta mannens særeie-bolig mot vederlag vil således ikke berøre hans kreditorer. Annerledes vil det stille seg hvis overtag- elsen skal skje uten vederlag. Men dette vil representere et uoppfylt gaveløfte som uansett ikke har rettsvern overfor kreditorerne.
540 Kirsti Strøm Bull
Større usikkerhet knytter det seg til spørsmålet om en ektefellene bør kunne gi den annen en gave, men betinge seg denne tilbakelevert ved en eventuell skilsmise. En slik gave er idag klart ugyldig mellom ekte- feller, men spørsmålet her er om dette er en fornuftig løsning. Gode grunner taler for at en slik transaksjon ikke bør stå seg overfor giverens kreditorer. Men hensynet til kreditorene vil være godt nok ivaretatt med en regel om at de kan omstøte en slik gave. Det er ikke nødvendig at gaven også er ugyldig mellom partene.
Ektefellenes livsarvinger kan bli sterkt berørt av en avtale om formues- ordningen. En avtale om »særeie i live — felleseie ved død« vil således kunne redusere arven etter førstavdøde. Og en avtale om »felleseie i live — særeie ved død« ville kunne frata førstavdødes livsarvinger mu- ligheten for å få arv overhodet. Den ektefelle som ønsker å sikre sin ektefelle på bekostning av egne særkullsbarn, ville ved en slik avtale kunne overføre alle verdiene til ektefellen, men samtidig ha sikret seg muligheten til halvparten av verdiene ved en eventuell skilsmisse. Hen- synet til livsarvingene rekker imidlertid ikke lenger enn at en slik avtale ikke bør være tillatt overfor dem. Mellom ektefellene og i forhold til andre arvinger er det ikke nødvendig å forby slike avtaler.
Den viktigste grunnen til at lovgiveren har begrenset avtaleadgangen er at regiene av hensyn til ektefellene ikke måtte bli uoversiktlige. Selv om ektefellene idag etter norsk rett har en omfattende avtaleadgang, er det usikkert hvor langt avtaleadgangen går. Usikkerheten knytter seg sær- lig til hvilken adgang det er til å kombinere lovens forskjellige alterna- tiver. Siden avtalemulighetene er blitt langt mer omfattende, men det fortsatt er grenser for hva som kan avtales, vil det for ektefeller kunne være vanskelig å forstå hvorfor én avtalevariant ikke er tillatt når så mange andre er lovlige. For ektefellene kan det være lett å trå feil; de kan komme til å avtale noe som ikke er tillatt, eller eventuelt la være å avtale noe som viser seg å være tillatt. Men den betydelige utvidelsen av avtaleadgangen kombinert med usikkerheten om hvor langt avtalefri- heten rekker, gjør dagens regler meget uoversiktlige. Det ville være enklere om ektefellene sto fritt til å avtale hva de ville innenfor alter- nativene særeie/felleseie.
Det bør også være adgang til å avtale om gjelden skal være »særeie- gjeld« eller »felleseiegjeld«. Når ektefellene fritt kan avtale hvilke ver- dier som skal være særeie og hvilke som skal være felleseie, er det vanskelig å forstå hvorfor de ikke kan avtale det tilsvarende for gjelden.
Avtaler om formueordningen 541 Ektefellene bør for eksempel kunne avtale at en tidligere studiegjeld ikke skal belastes verdier som skal likedeles, men at denne gjelden for- trinnsvis skal dekkes av de verdier som ikke skal deles.
Hverken Ekteskapslovutvalget eller departementet gir noen begrun- nelse for hvorfor ektefellene ikke kan inngå avtaler vedrørende gjel- den; de drøfter overhodet ikke spørsmålet. Begrunnelsen for ikke å gi ektefellene en slik avtaleadgang kan muligens ha vært hensynet til kre- ditorene, men kreditorene vil ikke bli mer berørt av en slik avtale enn en avtale om særeie eller fellesie for aktiva. En avtale om at gjelden skal være "særeiegjeld« eller "felleseiegjeld« vil bare ha betydning for be- regningen av delingsgrunnlaget. Jo mer gjeld som er "særeiegjeld« jo mindre gjeld belastes feileseiet og dermed likedelingsgrunnlaget, og omvendt der gjelden er "felleseiegjeld». Kreditorene vil uansett en slik avtale kunne søke dekning i debitors samlede formue både i særeiet og i rådighetsdelen av felleseiet.
Ektefellene bør altså som utgangspunkt stå fritt til å avtale de vari- anter de ønsker når det gjelder særeie og felleseie såvel for aktiva som passsiva. Men det bør også være mulig å gå et skritt videre, og la ekte- fellene få full frihet til å forhåndsavtale hvordan det økonomiske opp- gjøret skal være ved samlivsbrudd eller død, uten å være bundet til alternativene felleseie eller særeie. Hensynet til kreditorene og livsar- vingene kan som vist tale for skranker i avtaleadgangen, men forholdet til dem kan løses gjennom egne regler.
Til sammenligning kan det vises til at ugifte samboere fritt kan inngå forhåndsavtaler om fordeling av verdiene og gjelden ved et eventuelt samlivsbrudd. Samboere kan i motsetning til ekte f eller skreddersy av- talen etter de ønsker de har for fordelingen av verdiene ved et even- tuelt opphør. Ektefellene må derimot bli enige innenfor alternativene særeie eller felleseie.
Og jeg tror det først og fremst er historiske grunner til at reglene for formuesordningen og avtaleadgangen har fått den utforming de har idag. Prinsippet om at bare de avtaler som loven positivt hjemler er tillatt, har sin rot i rettstilstanden før ektefelleloven av 1927 da felles- eieordningen hadde et helt annet innhold enn idag. De prinsipper som felleseie- og særeieordningen hvilte på tilsa begrensninger i avtalead- gangen. Felleseiet var uttrykk for det fellesskap som ideelt sett burde bestå mellom ektefeller. Særeiet var tenkt for unntakstilfellene, der det var nødvendig å beskytte den ene ektefellens verdier, spesielt hvor det
542 Kirsti Strøm Bull
var behov for å beskytte hustruens verdier mot vanskjøtsel fra mannens side. Også hensynet til arvinger og kreditorer tilsa begrensninger i av- taleadgangen.
Etter at felleseiet gjennom ektefelleloven av 1927 fikk et helt nytt innhold med atskilte rådighetsdeler, var de tidligere hensyn for be- grensninger i avtalefriheten ikke lenger til stede. En fortsatt begrens- ning i avtaleadgangen ble likevel opprettholdt for unngå »for brokete retstilstand« og »for ikke at fremkalde usikkerhet i retslivet«. Et hensyn som nok også var fremtredende, var ønsket om å forhindre at ektefel- lene avtalte seg tilbake til den gamle felleseieordningen. Selv om disse hensyn idag ikke lenger gjør seg gjeldende, synes selve den historiske tradisjon som er knyttet til formuesordningen å påvirke synet på avta- leadgangen og være et moment mot avtalefrihet.
Selv om forskjellen mellom felleseie og særeie først og fremst viser seg ved separasjon, skilsmisse og død, har formuesordningen også en viss betydning under ekteskapet, og dette kan muligens tale for at av- taleadgangen må stå mellom disse to alternativene. I svensk og dansk rett, og i en viss grad også i norsk rett, er reglene om eierekteefellens rådighet over sine verdier noe forskjellige for felleseie- og særeiever- dier. I svensk og dansk rett oppstilles det enkelte begrensninger i rå- digheten over verdier som er felleseie men ikke over særeieverdier. I dansk rett kan eierektefellen ikke uten samtykke av den annen avhende eller pantsette felles bolig eller innbo når disse verdiene er en del av felleseiet. Begrensningene i rådigheten gjelder ikke der felles bolig og innbo er særeie. I svensk rett gjelder rådighetsbegrensningene for felles bolig og innbo uavhengig av om verdiene er felleseie eller særeie, men i tillegg er all annen fast eiendom som er felleseie underlagt rådighets- begrensninger. I norsk rett oppstilles det begrensninger i eierektefel- lens rådighet over felles bolig og innbo; disse begrensningene kan fra- vikes ved ektepakt hvis verdiene er særeie, men ikke hvis de er felleseie.
De prinsipper som disse regiene hviler på forutsetter imidlertid ikke en opprettholdelse av felleseie- og særeieordningen. Det er ikke noen nød- vendig sammenheng mellom disse rådighetsreglene og hvordan verdi- ene skal fordeles ved separasjon og skilsmisse. Tilsvarende rådighets- regler kan opprettholdes selv om man gir ektefellene avtalefrihet med hensyn til et fremtidig oppgjør.
Avtaler om formueordningen 543
3. Forslag til en en ny modell
a. Hovedregel: Frihet til å inngå forhåndsavtale om et fremtidig oppgjør Ektefellene bør kunne inngå avtale om et fremtidig oppgjør frigjort fra alternativene felleseie eller særeie. Seiv om ektefellene som hovedregel får full avtalefrihet, er det er imidlertid enkelte rettigheter ved separa- sjon, skilsmisse eller død som er av en slik karakter at ektefellene ikke bør kunne sette dem til side ved en forhåndsavtale. Det gjelder spesielt reglene om rett til overtagelse av bolig og innbo samt bruksrett til bolig.
Reglene om overtagelse og bruksrett til bolig er regler som skal ta hensyn til den enkelte ektefelles behov for bolig. Det er snakk om so- sialpolitiske regler, der særlig hensynet til barnas behov for fortsatt å bli boende i hjemmet vil stå sentralt i vurderingen. Dette er rettigheter som en ektefelle ikke bør kunne fraskrive seg på forhånd. Men dette inne- bærer ikke at en forhåndsavtale om boligen alltid må være ugyldig. Man kan her velge samme løsning som for forhåndsavtaler mellom medlem- mer i et husstandsfellesskap. Etter lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører av 4. juli 1991 nr. 45 vil et medlem av husstandsfellesskapet ha rett til overtagelse av bolig og innbo eventuelt bruksrett til boligen etter tilsvarende regler som dem som gjelder for ektefeller ved separasjon og skilsmisse. Ved vurdering av om et medlem av husstandsfellesskapet skal få rett til overtagelse av tidligere felles bolig og innbo, eventuelt få en bruksrett, vil man ta i betraktning en eventuelle forhåndsavtale, men avtalen er ikke bindende for vurderin- gen.
b. Forholdet til kreditorer og arvinger må løses gjennom egne regler Så sant en avtale ikke berører forholdet til kreditorer eller arvinger er det av hensyn til dem ingen grunn til å kjenne avtalen ugyldig mellom ektefellene.
Hvorvidt avtalen vil stå seg overfor arvinger og kreditorer bør løses for seg innenfor arvelovens regler og rettsvernsreglene. Ønsker man å opprettholde de muligheter ektefellene idag har til å manipulere med pliktdelsarven, må dette komme direkte til uttrykk i loven, idet en slik avtaleadgang representerer et unntak fra pliktdelsreglene. Men slike regler hører hjemme i arveloven og ikke i ekteskapsloven der unnta- kene er plassert idag.
544 Kirsti Strøm Bull c. Regler om fordelingen hvis avtale ikke er inngått
Selv om ektefellene fritt bør kunne inngå forhåndsavtale om fordeling av verdiene ved separasjon, skilsmisse og død, trenger vi selvfølgelig regler om fordelingen for de tilfeller der avtale ikke er inngått. Disse regiene kan forsåvidt være identiske med de regler vi idag har om felleseiets deling.
BÖR SÄRSKILDA FORMKRAV GÄLLA FÖR AVTAL MELLAN MAKAR?
Av regeringsrådet Lars Tottie, Sverige 1. Inledning
Utgångspunkten för denna rapport är den allmänna principen att muntliga avtal gäller, om inte annat föreskrivs i rättsordningen. I en- lighet därmed betecknas som formkrav alla de krav utöver muntlighet som ställs upp för ett avtals rättsverkningar (generellt eller blott i visst hänseende). Det kan gälla skriftlighet, medverkan av vittnen, publi- cering eller någon än mer aktiv medverkan av myndighet. Exempel inom äktenskapsrätten på den senare mer formaliserade typen kan man säga att ingåendet och upplösningen av äktenskapet utgör. Exem- pel på att muntlighetsprincipen gäller är (i vart fall i Sverige) avtal om underhållsbidrag, låt vara att andra faktorer - såsom förutsättningarna för framtida införsel eller annan exekution av förfallna bidrag — kan göra att skriftlig form ändock i praktiken blir den förhärskande.
Formkrav av intresse i detta sammanhang är för det första alla krav utöver muntlighet som föreskrivs för de rent äktenskapsrättsliga avta- len rörande makars egendom. Med äktenskapsrättsliga avtal avses då dels avtal om egendomsordningen (ægtepagter/ektepakter/aktenskaps- förord), dels avtal om fördelningen av egendom enligt äktenskaps- rättens regler (bodelningsavtal), vare sig fördelningen sker under äk- tenskapet, i samband med separation eller först efter äktenskapets slut- liga upplösning. För det andra intresserar frågan i vad mån rättsord- ningen inom förmögenhetsrätten — och alltså utanför familje- och successionsrätten — uppställer andra formkrav för makar än för parter som inte är gifta med varandra. Så är för närvarande fallet med veder- lagsfria överlåtelser mellan makar, alltså gåvor, i vart fall när det rör sig om mer betydande sådana.
2. Syften med formkrav
2.1. Skriftlighet och namnunderskrifter
Ett skriftligt och av båda parter undertecknat avtal brukar framhållas som varande det bästa bevismedlet angående avtalets tillkomst och inne-
546 Lars Tottie
håll. Formkravet sägs vidare utgöra en garanti för att avtalet kommer till stånd först efter moget övervägande. Omfattar kravet på skriftlig form avtalet i dess helhet, bidrar det dessutom till att avtalsvillkoren blir preciserade och minskar på så sätt risken för framtida tvister angående avtalsinnehållet.
Mot formkrav i allmänhet brukar anföras att den ogiltighet som blir följden av en brist i formen kan verka obillig mot den part som agerat av okunnighet om formföreskrifterna eller handlat i förlitan på mot- parten. Att formbristen kan åberopas trots att någon materiell ogiltig- hetsgrund inte föreligger öppnar en spekulationsmöjlighet för ena par- ten. Mot kravet på skriftlig form kan sägas att parterna kan ha saknat förmåga att klart och fullständigt i skrift återge avtalets innehåll eller att de av misstag kan ha gett avtalet en felaktig lydelse. Dessutom bör uppmärksammas att parterna avsiktligt kan ha gett avtalet ett innehåll som strider mot vad som mündigen avtalats.
Som illustration till de rättsliga problem som kan uppkomma kan bl.a. följande frågor ställas: Måste hela avtalet vara dokumenterat i en och samma handling eller kan det finnas flera handlingar? Måste båda parters underskrifter finnas på handlingen (handlingarna)? Kan part återkalla sin underskrift innan den andra parten har skrivit under? Vad gäller sedan en handling förkommit?
2.2. Vittnen
Medverkan av vittnen anses medföra samma fördelar som redan kravet på skriftlig form innebär. Därutöver brukar särskilt framhållas att med- verkan av vittnen utgör ett skydd mot förekomsten av materiella ogiltighets- anledningar av olika slag, såsom att den ena parten blir utsatt för tvång eller annan obehörig påverkan.
Vittneskravet kan ges olika sträng innebörd. Är deras medverkan oundgängligen nödvändig så att en obevittnad handling utan vidare är ogiltig? I svensk doktrin har man då kallat dem solennitetsvittnen. Skall vittnena vara samtidigt närvarande när parterna skriver under eller när parterna inför dem vidkänns sina underskrifter, närmar man sig kra- ven för testamente. Skall de — som vid testamente — känna till vad det rör sig om för avtal och kanske t.o.m. dess innehåll?
Ett lättare vittneskrav kan gå ut på att vittnespåskrifter blir av bety- delse först om ena parten bestrider att avtal kommit till stånd eller gör gällande någon materiell ogiltighetsgrund. Vittnen kan då utgöra den
Bör särskilda formkrav gälla för avtal mellan makar? 547 enda eller huvudsakliga bevisningen i tvistefrågan. Man har då kallat dem bevisvittnen.
Nackdelar kan vara förenade med stränga vittneskrav. Om vittnen måste vara samtidigt närvarande när handlingen upprättas, kan rätts- handlingen lida av en brist i formen som inte går att utläsa av själva handlingen.
2.3. Publicering
Publicering används här som sammanfattande beteckning på det of- fentliggörande som krävs i de nordiska länderna genom tinglysning respektive registrering och, i vissa fall, därutöver genom meddelande/
annons i någon tidning. Krav på publicitet anses väsentligen tillkommet i tredje mans intresse. Avtalet mellan makarna kan vara av betydelse för ena makens borgenärer, t.ex. genom att egendom förs över från ena maken till den andra. Även för avliden makes universalsuccessorer kan det vara av intresse att genom någon form av publicitet erhålla säker kännedom om ett avtals tillkomst och innehåll.
Om ett särskilt krav på tinglysning/registrering uppställs för makar måste uppmärksammas att ett motsvarande krav kan gälla redan på grund av att avtalet rör visst slag av egendom. Är det t.ex. fråga om att överföra fastigheter eller aktier som handhas av en värdepapperscen- tral finns normalt ett särskilt register där ägarväxlingen kanske måste noteras för att den nye ägaren skall bli skyddad mot förre ägarens borgenärer. Om så är fallet måste klargöras om ett dubbelt registrerings- krav gäller för sakrättsligt skydd när avtalsparterna är gifta med varand- ra eller om det ena registreringskravet tar över det andra.
2.4. Annan medverkan av myndighet
Utöver den medverkan av myndighet som ligger i kravet på publicering och som normalt inrymmer blott en övervägande formell granskning av rättshandlingen kan rättsordningen ställa upp ett krav på myndighets godkännande av avtalet. Därigenom kan avtalet underkastas en materiell granskning och ytterligare säkerhet erhållas för alla de syften som ett formkrav överhuvudtaget är tänkt att uppfylla. Om avtalet skall ingås inför myndigheten kan parterna höras om sina avsikter och oklarheter skingras.
Mot en sträng formalisering av detta slag kan anföras att formkraven kan upplevas som så obekväma och besvärliga att de i stor utsträckning
548 Lars Tottie
inte kommer att iakttas. Parterna kanske föredrar att ingå avtal i enk- lare former, där de helt litar på varandras hederlighet och vilja att uppfylla avtalet trots formbristen.
3. Gällande rättsläge
3.1. Avtal om egendoms ordningen
Dessa avtal skall i de nordiska länderna ingås i form av aegtepagt/
ektepakt/äktenskapsförord. Detta är emellertid bara ett av lagstiftaren valt namn för det avtal, vars närmare utformning framgår av varje lands egen lagstiftning. Gemensamt för alla länder är den skriftliga formen. I Danmark och Sverige krävs båda makars underskrifter under det att man i Norge kan nöja sig med ena makens underskrift, om avtalet gäller enbart till andra makens fördel. Vittnen behövs inte enligt svensk och finsk rätt men väl enligt dansk. I norsk rätt har kravet skärpts därhän att vittnena skall vara samtidigt närvarande, ett avsikt- ligt närmande till testamentsformen motiverat av att en ektepakt ibland kan innefatta gåva, närmare bestämt gåva för dödsfalls skull.
Tinglysning/registrering fordras generellt i Danmark, Finland och Sverige. I Norge däremot är reglerna om tinglysning direkt inriktade på skyddet mot borgenärerna och eftersom dessa inte berörs av hur makarna ordnar indelningen i saereie och felleseie krävs inte tinglys- ning för giltigheten av avtal om egendomsordningen.
3.2. Bodelningsavtal
I finsk och svensk rätt krävs skriftlig form, samma som för arvskifte.
Däremot krävs inte vittnens medverkan. I Danmark och Norge fordras inte ens skriftlig form för den frivilliga bodelningsuppgörelsen mellan makarna. Muntliga uppgörelser synes i princip giltiga.
Skriftlig form har vid den senaste svenska översynen bibehållits utan saklig diskussion. Sedan gammalt har formen motiverats med att det bör vara samma krav som för arvskifte, Genom såväl bodelning som arvskifte kan fast egendom komma att växla ägare och då krävs under alla förhållanden skriftlig form. Detta har medfört att skriftlig form generellt anbefallts.
Bör särskilda formkrav gälla för avtal mellan makar? 549 3.3. Formögenhetsrättsliga avtal
I nordisk rätt finns särbestämmelser rörande vederlagsfria överlåtelser, gåvor, mellan makar. Detta gäller inte helt vanliga gåvor utan först mer substantiella överföringar. Vissa ytterligare undantag finns på sina håll.
I Danmark gäller som generell betingelse för giltigheten av en gåva mellan makar att den skett genom aegtepagt (när sådan erfordras), dvs.
skriftlig form, underskrifter, bevittning och tinglysning. Undantag från formkravet gäller dessutom för gåva av livförsäkring o.dyl. Särskilda regler finns också kvar för överföring av halvdelen av ett års besparin- gar mellan makar (»tantiemeregien«).
I Norge krävs ektepakt för gåva (med motsvarande undantag för vanliga gåvor och livförsäkring o.dyl.). Detta innebär skriftlig form, underskrifter — utom av den till vars fördel pakten gäller — och vittnen, vilka dessutom måste vara samtidigt närvarande och känna till att de bevittnar en ektepakt. Tinglysning erfordras men blott för att gåvan skall bli gällande mot borgenärerna.
I Sverige har inordningen under äktenskapsförordsformen avskaf- fats. En gåva gäller mellan makarna själva enligt allmänna förmögen- hetsrättsliga regler. För att gåvan skall bli gällande mot givarens bor- genärer krävs registrering (utöver den registrering som kan erfordras enligt allmänna regler). Har gåvan inte skett skriftligen, får makarna för registrering ge in en särskild dokumentation om gåvan (en av båda undertecknad handling med de väsentligaste uppgifterna).
Även i Finland har äktenskapsförordsformen övergivits där den ti- digare gällde, dvs. för gåva mellan trolovade (att tillfalla mottagaren vid äktenskapets ingående) samtidigt som ett tidigare förbud mot gåvor mellan makar under äktenskapet upphävts. Allmänna regler synes tillämpliga, dock att anmälan till domstol krävs för att gåva av lös egen- dom skall få verkan mot givarens borgenärer.
4. Bör särskilda formkrav gälla och i så fall vilka?
4.1. Avtal om egendomsordningen
Beaktas bör att dessa avtal ofta ingås mycket lång tid innan de skall tillämpas, vilket talar för skriftlig form. Bevisning om avtalets innehåll kan vara särskilt viktig i länder, vars rättsordning tillåter rika varia- tionsmöjligheter. Skall avtalet tillämpas först efter ena makens död kommer på ena sidan att stå en part (parter) som inte alls behöver
550 Lars Tottie
känna till vilka avtal som makarna ingått, nämligen avliden makes uni- versalsuccessorer.
Måste vittnen medverka? I länder som tillåter avtal varigenom efter- levande make särskilt gynnas kanske bör diskuteras om inte vittnen bör deltaga såsom när testamente upprättas.
Bör avtalet tinglysas/registreras eller på annat sätt publiceras? Genom en sådan åtgärd förhindras att en efterlevande make i realiteten kan välja mellan flera upprättade avtal. För borgenärers skull synes däremot anledningen att publicera avtalet vara liten.
4.2. Bodelningsavtal
Såvitt avser avtal om egendomens fördelning under äktenskapets be- stånd - när sådana avtal är tillåtna - kan i stort sett anföras samma synpunkter som i fråga om avtal om egendomsordningen. Eftersom bodelningsavtal i regel under äktenskapet syftar till en överföring av egendom mellan makarna blir dessutom borgenärernas intresse att be- akta, vilket talar för någon form av publicitet.
Vid bodelningsavtal som ingås i samband med eller efter äktenska- pets upplösning torde makarna vara på ett helt annat sätt inställda på att tillvarata sina resp. intressen. Detta kan anföras emot särskilda form- krav för uppgörelsen. Det är vidare förhållandevis vanligt att makar går ifrån varandra utan att göra en formenlig bodelning. De kan sålunda formlöst dela lösöreboet och i övrigt behålla vardera sin egendom. Om mot en sådan uppgörelse kan åberopas ogiltighet på grund av formfel, öppnas en spekulationsmöjlighet för endera maken, t.ex. därför att viss egendom ökat eller minskat påtagligt i värde.
4.3. Förmögenhetsrättsliga avtal
Den misstro mot benefika avtal mellan makar som dröjde kvar vid reformerna i början av seklet kanske numera inte längre har samma styrka? Kan sammankopplingen med äktenskapsförorden/ektepakterna överges när nu de olika avtalstyperna fullföljer så skilda ändamål? Bör inte — såsom i Norge och Sverige — i vart fall de strängaste formkraven förbehållas skyddet mot borgenärerna, dvs. gåvan bli gällande mellan makarna oavsett publicering men mot borgenärerna först efter publi- cering? I Sverige förekom under den äldre ordningen fall då en rätts- handling, som makarna (utan att upprätta äktenskapsförord) ingått och inrättat sig efter, sedermera vid en närmare rättslig prövning befanns i
Bör särskilda formkrav gälla för avtal mellan makar? 551 själva verket innefatta en gåva. Enligt den äldre ordningen ogiltigför- klarades rättshandlingen på grund av formbrist, trots att något som helst borgenärsintresse inte berördes av avtalet. Dessa fall åberopades som skäl för den nya ordningen.
»REVISJONSADGANGEN VEDRØRENDE AVTALER MELLOM EKTEFELLER ELLER UGIFTE SAMBOERE«
Av advokat
Regine Ramm Bjerke, Norge
1. Avgrensning av temaet
Jeg vil i det følgende bare behandle revisjon av to typer avtaler mellom ektefeller eller ugifte samboende, nemlig:
Avtaler om formues ordningen
Mellom ektefeller dreier det seg særlig om avtaler om opprettelse av helt eller delvis særeie.
Mellom ugift samboende dreier det seg om avtaler som regulerer spørsmålet om samlivet skal medføre sameie, og hvorledes sameiet skal deles ved samlivets opphør.
Opp gjør savtaler
Med oppgjørsavtaler sikter jeg til avtaler inngått mellom ektefeller eller ugift samboende om deling av formue og gjeld ved henholdsvis separa- sjon, skilsmisse eller samlivsbrudd.
Andre avtaletyper mellom ektefeller eller ugift samboende, slik som avtaler om felles barn, bidrag og ordinære formuesrettslige avtaler, holdes utenfor drøftelsene. Like- ledes avgrenser jeg mot reglene om revisjon av gaver mellom ektefeller eller ugifte samboende. (Etter norsk rett reguleres revisjon av slike gaver etter avtaleloven § 36.)
2. Oversikt over de norske og enkelte nordiske lands revisjonsregler
Norsk rett
Omgjøring og lemping av avtaler om formuesordningen mellom ekte- feller er regulert i ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr. 47 § 46 annet ledd, som lyder:
»En avtale mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen
Revisjonsadgangen vedrørende avtaler 553
ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen. Dersom begge ekte feller har fullstendig særeie, må krav om lemping settes fram innen tre år etter at ektefellene ble skilt.
Dersom en eller begge ektefeller har eiendeler som også er felleseie, må krav settes fram før delingen er avsluttet.«
Regler om revisjon av oppgjørsavtaler er gitt i ekteskapsloven § 65, som lyder:
»Reglene i denne loven er ikke til hinder for at ektefellene inngår avtale om opp- gjøret. En avtale kan likevel helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen.
Søksmål etter første ledd andre og tredje punktum, må være reist senest tre år etter at avtalen ble inngått.«
Avtaleloven § 36 får ikke anvendelse på de avtaler som omfattes av ekteskapsloven §§46 annet ledd og 65.
Avtaler mellom ugift samboende kan kreves revidert etter den ge- nerelle regel i avtaleloven § 36, første og annet ledd, som lyder:
»En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.
Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og om- stendighetene for øvrig.«
Svensk rett
I Äktenskapsbalken 12 kap. 3 § er det gitt følgende generelle lempings- regel:
»Om ett villkor i ett äktenskapsförord är oskäligt med hänsyn till förordets innehåll, omständigheterna vid förordets tillkomst, senare inträffade förhållanden och om- ständigheterna i övrigt, får det jämkas eller lämnas utan avseende vid bodelningen.
Vad som sägs i första stycket om villkor i äktenskapsförord skall gälle även villkor i föravtal.«
Bestemmelen kommer i tillegg til ÄktB 12 kap. 1 §:
»I den mån det med hänsyn särskilt till äktenskapets längd men även till makarnas ekonomiska förhållanden och omständigheterna i övrigt är oskäligt att en make vid
554 Regine Ramm Bjerke
bodelning skall lämna egendom til den andra maken i den omfattning som följer av 11 kap., skall bodelningen i stället göras så att den förstnämnda maken får behålla mer av sitt giftorättsgods. Är en make försatt i konkurs när bodelningen skall förrättas eller finns det andra särskilda skäl att inte dela makarnas giftorättsgods, skall varje make behålla sitt giftorättsgods som sin andel.
Första stycket gäller inte vid bodelning med anledning av en makes död.«
Avtaleloven § 36 får i tillegg analogisk anvendelse på avtaler av familie- rettslig innhold.
Dansk rett
I Ægteskabsloven § 56 er det inntatt følgende bestemmelse, som kun gjelder ved separasjon og skilsmisse:
»Har en ægtefælle haft særeje, kan det, hvis ægtefællernes formuesforhold, ægte- skabets varighed og omstendighederne i øvrigt i særlig grad taler derfor, efter påstand av den anden ægtefælle i forbindelse med dom til separation eller skilsmisse bestemmes, at den ene ægtefælle skal yde den anden et beløb for at sikre, at denne ikke stilles urimeligt ringe i økonomisk henseende efter separationen eller skilsmis- sen. Denne regel anvendes også med hensyn til rettigheder, der er uoverdragelige eller i øvrigt af personlig art, og som ikke indgår i bodelingen.«
I Ægteskabsloven § 58 er inntatt følgende bestemmelse om oppgjørsav- taler:
»Har ægtefæller med henblik på separation eller skilsmisse truffet aftale om forde- lingen af formuen, bidragspligten eller andre vilkår, kan aftalen ved dom ændres eller erklæres for uforbindende, såfremt den skønnes åbenbart urimelig for den ene ægtefælle på tidspunktet for dens indgåelse.
Stk. 2. Sag må andlægges inden ett år efter endelig dom til separation eller skilsmisse eller efter udfærdigelse af bevilling.
Stk. 3. Så fremt en aftale mellom ægtefæller anfægtes i kraft af almindelige for- mueretlige regler, gælder fristerne i stk. 2 ikke.«
Bestemmelsen gjelder kun avtaler inngått med forestående separasjon eller skilsmisse for øye. Bestemmelsen kan ikke anvendes på avtaler inngått etter separasjonen eller skilsmissen. Henvisningen i Stk. 3 til alminnelige formues-rettslige regler omfatter visstnok også avtaleloven
§36.
Revisjonsadgangen vedrørende avtaler 555
3. Nærmere om de norske regler om revisjon av avtaler om formuesordningen mellom ektefeller
Det fremgår av forarbeidene til ekteskapsloven §46, annet ledd, at vurderingstemaet i lempingsregelen skal være det samme som i avtale- loven § 36. Dette innebærer at det skal tas hensyn til avtalens innhold, partenes stilling, forholdene ved avtalens inngåelse, senere inntrådte forhold og omstendighetene forøvrig.
Forarbeidene begrunner behovet for regelen med at virkningene av avtaler om formuesordningen først inntrer når ekteskapet oppløses, og at dette kan være lang tid etter at avtalen ble inngått. Det kan ved avtaleinngåelsen være vanskelig å förutse hvilke virkninger avtalen vil få mange år frem i tiden. Resultatet kan bli at avtalen får virkninger som er tilfeldige og urimelige. Jeg vil tilføye at avtalen ofte får liten realitet mellom ektefellene under ekteskapet. Min erfaring som advokat er at ektefellene ved separasjon eller skilsmisse ofte ikke husker hva ektepakten gikk ut på eller har uriktige eller uklare forestillinger om ektepaktens virkninger. Disse forhold tilsier at det ved revisjon av av- taler om formuesordningen, i hvert ikke stilles strengere krav til uri- melighet enn det gjøres etter avtaleloven § 36.
Forarbeidene til ekteskapsloven §46, annet ledd, slår fast at lem- pingsregelen bør brukes med försiktighet. Ektefellens egen formue og inntektsevne vil være av betydning, i tillegg til lengden av ekteskapet.
Det bør også legges vekt på hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet.
Ved vurderingen av avtalens innhold må utgangspunktet være at en avtale som innebærer et av alternativene til lovens normalordning, ikke kan bli ugyldig bare p.g.a. sitt innhold. Andre omstendigheter må komme i tillegg, f.eks. store formuesoverføringer mellom ektefellene eller senere inntrådte forhold. Som eksempel kan nevnes langvarig ekteskap der det er avtalt fullstendig særeie, og der den ektefelle som ikke bringer nevneverdige midler inn i ekteskapet er hjemmeværende.
Vedkommende vil da risikere å stå på bar bakke i en alder hvor det kan være vanskelig å komme inn i yrkeslivet igjen.
Desto mer en avtale avviker fra lovens normalordning, desto lettere vil den bli ansett som urimelig.
Partenes stilling ved avtaleinngåelsen vil også være relevant. Ulikhet i alder, innsikt og erfaring kan komme inn i bildet. Hvis det er den mest
556 Regine Ramm Bjerke
innsiktsfulle ektefelle som har utarbeidet avtaleforslaget, og vedkom- mende også har størst fordel av avtalen, tilsier den alminnelige lojali- tetsplikt at vedkommende opplyser den annen hva vedkommende gir avkall på.
Manglende forståelse av avtalens konsekvenser må også tas med i betraktningen.
Avtalen kan også være resultat av et utilbørlig press eller utnyttelse av avhengighetsforhold.
Om betydningen av senere inntrådte forhold, heter det i forarbei- dene til avtaleloven §36:
»I utgangspunktet vil det således fortsatt være kontraktspartenes egen risiko at deres forutsetninger og forventninger mht den framtidige utviklingen holder stikk. En annen løsning ville lett føre til urimelighet overfor medkontrahenten, og ville også gå ut over omsetningens sikkerhet, som er basert på at avtaler blir holdt og på at man kan regne med at de blir holdt. Bare i mer ekstraordinære tilfelle, hvor det også vil virke urimelige å gjøre avtalen gjeldende på grunn av senere inntrådte omstendig- heter, bør det være adgang til å sette avtalen til side helt eller delvis. Selv om lovens urimelighetskriterium er det samme hvor det gjelder urimelighet som eksisterer allerede på avtaletiden som hvor det gjelder urimelighet pga senere endringer, så skal det ved urimelighetsvurderingen altså gjennomgående mer til for å anse et vilkår som urimelig pga senere inntrådte forhold.«
Hensynet til omsetningens sikkerhet gjør seg ikke i samme grad gjel- dende ved avtaler mellom ektefeller. Også i forholdet mellom ektefeller har imidlertid partene behov for å ha klarhet om sin økonomiske situ- asjon. På den annen side er regelverket omkring særeie, felleseie og skifteoppgjøret mellom ektefeller i Norge blitt så komplisert at det kan være vanskelig for ektefellene å ha oversikt over alle de følger en avtale om formues-ordningen kan ha. Avtale om formuesordningen er et langsiktig avtaleforhold, og det kan ved avtaleinngåelsen være vanskelig å förutse hvilke virkninger avtalen vil få mange år frem i tiden. Disse forhold tilsier at den alminnelige lære om at det ved urimelighetsvur- deringen gjennomgående skal mer til for å anse et forhold som urime- lig p.g.a. senere inntrådte forhold, bør anvendes med varsomhet ved revisjon av avtaler om formuesordningen.
Virkningen av at en avtale om formuesordningen er urimelig er at den helt eller delvis kan settes ut av kraft. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at den ektefelle som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den annen ektefelle. Denne mellomløsning
Revisjonsadgangen vedrørende avtaler 557 finnes ikke i avtaleloven § 36. Derimot åpner § 36 for at domstolen kan endre avtalen, noe det ikke er adgang til etter ekteskapsloven § 46 annet ledd. Dette svekker domstolenes mulighet til å finne frem til en indivi- duelt god løsning, og er etter min mening en svakhet ved ekteskapslo- ven § 46 annet ledd.
Tidsfristene for lemping i ekteskapsloven §46 annet ledd, 3. og 4.
pkt, har ikke noen parallell i avtaleloven § 36. Det kan stilles spørsmål om det er behov for slike fristregler. Bestemmelsen i 4. pkt. kan virke som en felle. Hvis ektefellene f.eks. har felleseie for innbo og løsøre, og forøvrig særeie, og de relativt raskt kommer frem til en avtale om deling av innboet, er ektefellene etter at denne avtalen et inngått avskåret fra å sette frem krav om revisjon av ektepaktens bestemmelse om særeie.
4. De norske regler om revisjon av oppgjørsavtaler
Også i forarbeidene til ekteskapsloven § 65 er det fremhevet at vur- deringstemaet skal være det samme som etter avtaleloven § 36. Det skal således tas hensyn til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, senere inntrådte forhold og omstendighetene forøvrig. Etter den tilsvarende bestemmelse i den tidligere ekteskapslov
§ 59 annet ledd, var vilkåret for tilsidesettelse at avtalen ville virke
»åpenbart ubillig«. Departementet uttaler i forarbeidene til den nye ekteskapsloven at det ikke skulle være noe stort behov for »åpenbart«
for å få frem at adgangen til å sette hele eller deler av avtalen ut av kraft er snever. Urimelig må oppfattes som et i seg ganske strengt kriterium, som det ikke skal være kurant å påberope. Rettspraksis etter den gamle ekteskapslov § 59 var relativt restriktiv, og forarbeidene til den nye ekteskapslov tyder ikke på at man ved den endrede ordlyd har tilsiktet en oppmyking av bestemmelsen.
Ved vurderingen av oppgjørsavtalens innhold blir sammenlignings- grunnlaget det resultat som følger av ektefellenes formuesordning.
Etter rettspraksis er hensynet til barna et viktig hensyn ved rimelig- hets-vurderingen. Selv om oppgjørsavtalen har vært særdeles fordelak- tig for den ene part, har avtalen blitt opprettholdt hvis vedkommende skulle ha omsorgen for barna, og avtalen var nødvendig for å beholde boligen.
Oppgjørsavtaler inngås ofte i en opprevet sinnsstemning, og kan være sterkt preget av den ene ektefelles dårlige samvittighet eller ønske
558 Regine Ramm Bjerke
om å unngå opprivende rettssaker. Domstolene har generelt vært til- bakeholdene med å la slike forhold få betydning. Man har eksempler fra rettspraksis der avtalen ikke er blitt kjent ugyldig, seiv om ektefellen var sterkt nedbrutt ved avtaleinngåelsen og knapt forsto hva avtalen gitt ut på. Etter rettspraksis er det heller ikke avgjørende at den ektefelle som krever lemping ikke har vært klar over at oppgjørsavtalen var ugunstigere for vedkommende enn det som følger av lovens regler.
Hvis avtalen er inngått i den tro at felleseiets verdier var langt mer beskjedne enn de viser seg å være, kan det medføre at avtalen er uri- melig.
Som eksempel på etterfølgende omstendigheter som kan medføre at avtalen blir urimelig, kan nevnes et tilfelle der mannen får overta bo- ligen til rimelig takst, slik at barna kan være i sitt gamle miljø når de besøker faren. Mannen solgte imidlertid etter kort tid boligen for et vesentlig høyere beløp enn det han overtok den for. Som et annet eksempel kan nevnes at den ene part får overta boligen fordi vedkom- mende skal ha omsorgen for barna, og barna kort tid etter flytter til den annen part. Endelig kan nevnes avtaler der den ene part får fordeler på skifte mot at den annen slipper med et meget lavt barnebidrag. Hvis bidragsberettigede senere får administrativt medhold i et krav om for- høyelse av barnebidraget, kan dette medføre at skifteavtalen settes til side som urimelig.
Virkningen av at avtalen finnes urimelig i forhold til ekteskapsloven
§ 65, er at den helt eller delvis kan settes til side, eller at den ektefelle som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den annen ekte- felle. Heller ikke i ekteskapsloven §65, er det noen parallell til avtale- loven § 36, som gir domstolene adgang til å endre avtalen. Forarbeidene til ekteskapsloven fant at det ikke var behov for en slik ordning for skifte-avtaler. Hvis avtalen blir helt eller delvis satt til side er det således opp til partene å finne frem til nye løsninger. Dermed åpner ekte- skapsloven for en ny omgang med rettslige tvister mellom partene.
Etter min vurdering er det et klart klart behov for å gi domstolene adgang til å endre avtalen. Både for partene og domstolene vil dette av prosessøkonomiske grunner vært en bedre løsning. Mellomløsningen med tilkjennelse av et beløp vil ikke alltid gi en tilfredsstillende løsning, bl.a. i de tilfelle der partene strides om naturalutlegg.
Fristen for søksmål etter ekteskapsloven § 65, er tre år etter at avtalen ble inngått. Denne fristen er utslag av en avveining mellom hensynet til
Revisjonsadgangen vedrørende avtaler 559 å skape ro om forholdene og hensynet til den ektefellen som har kom- met urimelig dårlig ut av oppgjørsavtalen.
5. De norske regler om revisjon av avtaler mellom ugift samboende
Avtaler om formuesordningen og oppgjørsavtaler mellom ugift sam- boende er underlagt revisjonen etter avtaleloven § 36.
Ved avtaler om formuesordningen mellom ugift samboende er det som hovedregel full avtalefrihet. Sammenlignet med ordningen for ek- tefeller, der avtalefriheten er begrenset til å gjelde de avtaletyper som er uttrykkelig hjemlet i ekteskapsloven, kan det derfor være en større risiko for at ugift samboende vil finne frem til urimelige ordninger.
Vurderingstemaet er det samme for vurdering av avtaler mellom ugift samboende som for ektefeller, nemlig om avtalen vil virke urime- lig for en av partene. De hensyn og momenter som er relevante i tvister mellom ektefeller vil også stort sett være relevante ved tvister mellom ugift samboende. Den rettspraksis som utvikles etter ekteskapsloven
§§ 46, annet ledd og 65, vil således være av interesse ved vurderingen av avtaler mellom ugift samboende.
Domstolene vil derimot stå friere ved vurderingen av avtaler mellom ugift samboende, ved at domstolene etter avtaleloven § 36 kan treffe bestemmelse om at avtalen skal endres.
Derimot får ekteskapslovens positivrettslige regler om frister for av- talerevisjon ikke anvendelse på avtaler mellom ugift samboende. Denne rettsulikhet mellom ektefeller og ugift samboende synes ikke vel be- grunnet.
Ved lov av 4. juli 1991 nr. 45, er det i Norge innført regler om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører. Når sterke grunner taler for det kan den ene part få bl.a. rett til å overta bolig- eiendom eller andel av boligeiendom som tilhørte den annen part, og rett til å overta vanlig innbo.
I lovens §4 er det tatt inn følgende bestemmelse:
»Ved vurderingen av om et husstandsmedlem skal få rettigheter etter denne loven, skal også avtaler mellom partene tas i betraktning.«
På dette begrensede området har altså den norske lovgiver snudd prin-
560 Regine Ramm Bjerke
sippet om avtalefrihet på hodet. Departementet begrunner regelen med at et hovedformål med den nye loven er å beskytte svake parter i et husstandsfellesskap, og hindre at disse kommer urimelig dårlig ut når bofellesskapet opphører. Det ville da i følge departementet være svært uheldig om man uten videre skulle måtte legge til grunn avtaler som i urimelig grad innebærer en favorisering av en part.
Forholdet til avtaleloven § 36 er ikke nærmere vurdert i forarbeidene.
Dette er underlig, særlig fordi de vurderingskriterier forarbeidene leg- ger opp til, ligger nær opp til kriteriene i avtaleloven § 36. Et mindretall i Stortingets Justiskomite ga uttrykk for at hovedregelen fortsatt burde være at avtaler mellom partene skulle legges til grunn. Mindretallet foreslo derfor en bestemmelse om at avtalen skulle legges til grunn
»med mindre det ville virke urimelig å gjøre den gjeldende.« Mindre- tallets standpunkt hadde her etter min mening gode grunner for seg, bortsett fra at det skulle være tilstrekkelig å vise til avtaleloven § 36.
6. Konklusjon — rettspolitiske betraktninger
Generalklausulen i avtaleloven § 36 er en meget fleksibel bestemmelse, som gir rom for å ivareta de særlige hensyn som gjør seg gjeldende ved avtaler mellom ektefeller eller ugift samboende om formuesordningen og om oppgjøret ved samlivsbrudd. Det burde i utgangspunktet ikke være behov for utforming av avvikende lempningsbestemmelser for slike avtaler.
Ved å innføre avvikende lempningsbestemmelser innen familieret- tens område risikerer man, seiv om vurderingstemaet etter forarbei- dene skal være det samme som i avtaleloven § 36, å få en forskjellig rettsutvikling innen familieretten og formuesretten forøvrig på dette området. Hensynet til en enhetlig rettsutvikling innen kontraktsrettens område var nettopp et viktig hensyn bak den generelle lempningsregel i avtaleloven § 36.
Min påstand er at det for rettsutviklingen innen familieretten vil være en fordel om lempningsreglene i størst mulig grad får samme ordlyd som avtaleloven § 36.
Det vil videre være en fordel om domstolene også ved familierettslige avtaler blir gitt adgang til å endre urimelige avtaler.
Ekteskapslovens regler om frister for å kreve revisjon av avtaler om
Revisjonsadgangen vedrørende avtaler 561 formuesordningen, synes også unødig restriktive sammenholdt med det som gjelder innen kontraktsrettsretten forøvrig.
Av innformasjonshensyn er det imidlertid viktig at ekteskapsloven inneholder regler om revisjon av avtaler. Informasjonshensynet kan imidlertid ivaretas ved at det i ekteskapsloven inntas en henvisning til avtaleloven § 36 eller tas inn en bestemmelse med tilsvarende ordlyd.
Det er vanskelig å finne en saklig begrunnelse for at fristreglene og regiene om domstolenes adgang til å endre avtalen skal være såvidt forskjellige i ekteskapsforhold og ved ugift samboenhet.
Sverige synes så langt å ha funnet den beste lovgivningsmessige løs- ning.