– Kanonisering i det 4. århundret

INNLEDNING

• P ROBLEMSTILLING
• A VGRENSING OG DEFINISJONER
• F ORSKNINGSHISTORIEN OMKRING KANONISERING AV NT
• Kanoniseringen som en samtidig vekst-­‐ og avgrensningsprosess
• Kanon 1 og kanon 2
• M C D ONALDS NARRATIV
• B RAKKES NARRATIV
• Athanasius 39. påskebrev
• Kritikk av Brakkes narrativ
• S PENNINGEN MELLOM NARRATIVENE
• O PPSUMMERING

I forskningen til den tidlige kirken er det debatt om slike begreper bør brukes, da de ikke viser at det var mange forskjellige og delvise fra begynnelsen. Harnack mente at bøker sitert som γραφη ("skriften") eller med den innledende formelen γεγραπται ("det er skrevet") ble ansett for å ha samme status som OT og dermed som hellig skrift. Stuhlhofer mener det er en feil i antakelsen om at det må finnes en enten/eller-modell for å avgjøre om en bok anses som kanonisk.

Ifølge McDonald reflekterer altså Eusebius' liste at det var reell usikkerhet i kirken om hvilke bøker som hadde autoritativ status. I motsetning til denne formen for spiritualitet, hevder Athanasius for det første at bare Kristus eller Guds Ord i sin natur er den eneste sanne læreren. Han mener ikke at påskebrevet vitner om lukking av en kanon, men heller at det er en slags kristen kanon i motsetning til andre kanoner; I miljøet rundt akademiske kristne var kanonen fleksibel, den var et verktøy for kristne.

Det har også blitt hevdet at det ikke er riktig å si at Athanasius er en forkjemper for bispelig spiritualitet, men heller for en mer omfattende ortodoksi enn. Eric Junod mener absolutt at det ikke er noe i Athanasius' forfatterskap som peker mot Brakkes anti-læringshypotese. En av Brakkes hypoteser for historien hans, nemlig at det var utbredt konflikt mellom "akademikere" og "episkopalere" i

50 Brake 1994: 409f sier imidlertid at i Athanasius er det fortsatt en rest av den akademiske kanon (delingen av Eusebius), da han lister opp noen bøker i en mellombok.

EUSEBIUS’ KIRKEHISTORIE

• O M K IRKEHISTORIEN
• Terminologibruk hos Eusebius
• Omtale av autoritative skrifter i Kirkehistorien
• K ATEGORISERING AV BØKER I K IRKEHISTORIEN 3.25.1-­‐7
• Hva med Hebreerbrevet?
• Ulike syn på Eusebius valg av inndeling
• Skriftene som er endiaqhkoi
• E USEBIUS ’ KRITERIEBRUK
• Ekte forfatterskap
• Bruk
• Apostolisitet
• E USEBIUS OG Å PENBARINGSBOKEN
• Degradering av Åpenbaringen som mål for opplistingen i 3.25
• O PPSUMMERING

Robbins argumenterer likevel for at i lys av Eusebius bruk av kanwn andre steder, og det faktum som Eusebius tidligere refererte til. Men det er også mulig å se at Eusebius deler kategoriene forskjellig: Etter at Eusebius introduserte kategorien antilegomena (3.25.3) og etter nevnte James, Jude, 2. Baum.79 Han avviser Metzgers forståelse av antilegomena (atskilt fra noqa ) som kanonisk, og mener at Eusebius anser kirkens.

Siden Eusebius lister opp en rekke bøker etter hvert begrep (3.25.3b og 3.25.4a), er det fornuftig å tenke at Eusebius ser på antilegomena og nocæ som to separate kategorier. Selv om Åpenbaringsboken regnes som bok 22 av det faktum at den er plassert i denne gruppen, tyder det på at Eusebius ikke så boken som et testamente. Der Metzger mener at Eusebius er forvirret ved at han først skiller mellom antilegomena og noca og deretter klumper dem sammen som antilegomena i 3.25.6, mener Robbins at Eusebius gjør denne overlappingen med vilje.

Vi har sett i forbindelse med 2.3.1 at Eusebius ser ut til å inkludere hyrden Hermas på listen fordi noen kan ha ment at brevet var autentisk. The Chronicle.108 Men det ser ut til at Eusebius senere ikke trodde at Papias var et øyenvitne til apostelen Johannes, men til en annen Johannes. Constantinou 2006: 92 er ikke enig i at Eusebius modererer seg, men mener at Eusebius gjennom Kirkens historie har en negativ holdning til boken.

Grant og Constantinou mener begge at Eusebius prøver å redusere statusen til Åpenbaringsboken gjennom denne listen.114 Eusebius er fullstendig klar over dette. Grant vil også si at når Eusebius nevner de kjetterske skriftene (3.25.6b-‐7), er det for å vise hvor langt de er fra de ortodokse bøkene, og at Eusebius indirekte prøver å overbevise leseren om at Åpenbaringen bør forkastes blant de ortodokse skrifter. Jeg tror fortsatt det er mulig å innrømme henne at Eusebius aktivt prøver å nedvurdere Åpenbaringen her, selv om man anser boken for å være blant de omstridte skriftene.

En mulig forklaring kan være at Eusebius vet at det han gjør er så kontroversielt at han bare kan la sine lesere komme til den konklusjonen hvis det vil ha noen effekt.118 Uansett hvordan man ønsker å vurdere denne Grants påstand, er det slående hvordan mye av den umiddelbare konteksten til listen i 3.25 er knyttet til. Vi har også sett i avsnitt 2.4 at det er noen gode argumenter for at Eusebius ikke gjør et meningsfullt skille mellom skrifter som er antilegomena og noca, altså sine egne. McDonald tar derfor ikke feil når han sier at Eusebius her presenterer en lukket liste over autoritative bøker.

Dermed har listen også et akademisk preg ved at Eusebius har etablert felles kriterier som alle skrifter vurderes opp mot. I arbeidet med Åpenbaringsboken har vi imidlertid sett at Eusebius ikke bare ser ut til å ha åpent tvilt på bokens autoritative status, men også aktivt ønsket å ekskommunisere boken.

EUSEBIUS’ LISTE OG ATHANASIUS’ KANON

• K ONSTANTINS BESTILLING AV KODEKSER
• E USEBIUS PÅVIRKNING PÅ Å PENBARINGENS AUTORITET I ØST
• T ROENS REGEL
• Troens regel og dens rolle i kanoniseringen av NT
• Eusebius og troens regel
• Athanasius og troens regel
• O PPSUMMERING

Vi skal nå endre kurs for å se om trosregelen kan belyse forholdet mellom de to listene. 144 'Troens regel' (kanwn thß pistewß) og 'sannhetens regel' (kanwn thß alhqeiaß) blir vanligvis sett på som synonyme begreper, selv om sistnevnte begrep ble favorisert av kirkefedrene i møte med kjettere, mens tidligere ble hovedsakelig brukt innenfor kirken, John Kaufman, Becoming Divine, Becoming Human: Deification Themes in Irenaeus of Lyons (Oslo: MF Norwegian School of Theology, 2009) 65. Armstrong har gjentatt flere forskeres forståelse av forholdet mellom regelen om tro (kanwn thß alhqeiaß) og kanonen til NT (canwn twn graphwn).

Han har funnet ut at det er overraskende stor forskjell mellom meningene – som spenner fra å hevde at trosregelen var dåpsbekjennelsen (Zahn) til at trosregelen er den skrevne kanon (Ammundsen og Bardy) – basert på det faktum. at troens regel er den skrevne kanon. det er de samme dataene som brukes for å komme frem til de ulike meningene. Han ser at troens regel og skriftens kanon hadde samme funksjon som standarden for ortodoksien; trosregelen for det meste i 2. Det er i forlengelsen av dette vi nå skal se nærmere på Armstrongs doktoravhandling, hvor han peker på trosregelens betydning for Eusebius’ oppregning av Det nye testamentets kanon.153 Ond. den anledningen mener Armstrong at Eusebius står i gjeld til Irenaeus og Origenes.

I Origenes finner Eusebius en annen grunn til å bruke trosregelen som et kriterium for kanonisitet: regelen reflekterer også katolisitet (vid anvendelse i kirkene). Det er spesielt Dionysius sitt fokus på å reetablere apostlenes tradisjoner og opprettholde troens regel som ortodoksiens sentrum som gjør denne mannen. Athanasius refererer ingen steder eksplisitt til troens regel i oppregningen av bøkene i Det nye testamente på 3800-tallet.

Trosregelen ser ut til å ha vært en betydelig faktor i Athanasius sitt hermeneutiske program, og Young konkluderer med at "Sannhetens kanon" eller "troens regel" uttrykker Skriftens tanke, og en eksegese som .Athanasius ikke eksplisitt refererer til. til trosbekjennelsen når han lister opp bøkene i GT og NT. Denne trosbekjennelsen brukes aktivt av Athanasius når han kjemper med arianerne om hvilken hermeneutisk nøkkel som skal brukes for å forstå skriftene riktig.

I forbindelse med Brakkes undersøkelse av Athanasius så vi at han presiserte at troens regel var den hermeneutiske nøkkelen som ble brukt av biskopene i Athanasius kirke for å tolke skriftene korrekt. I dette avsnittet har vi imidlertid sett at trosregelen også kan ha spilt en rolle i utvalget av skrifter som Athanasius tok med i sin kanon. Denne fellesnevneren er et uttrykk for en dypere tanke, nemlig at den bibelske kanon skal gjenspeile troens regel.

I arbeidet med trosregelen har vi imidlertid sett at de to listene ikke er så forskjellige som Brakke ønsker at de skal være. Den ortodokse konteksten trosregelen gir listene tyder på at formålet med listene ligger nærmere hverandre enn det Brakke antyder i sin historie.

KONKLUSJON

Hovedargumentet mot at de 50 biblene spiller en rolle i kanoniseringen er mangelen på innflytelse som disse biblene ser ut til å ha hatt. Ut fra det tror jeg at McDonalds høye vurdering av Eusebius sin rolle for kanoniseringen i den 4. Eusebius-listen absolutt ser ut til å ha hatt en viss betydning for diskusjonene i kirkene om standardisering av bøker, slik McDonald hevder.

Han er derfor opptatt av at trosregelen er et viktig verktøy for å avgjøre hvilke bøker som tilhører kanonen. Athanasius: Velg verk og brev, Michigan: WM. troens regel i den tidlige kirken: essays til ære for Joseph T. Lienhard, SJ, Washington: Catholic University of America Press. Troens regels rolle i dannelsen av Det nye testamentets kanon ifølge Eusebius fra Cæsarea.

Barton, John (1997): Holy Writings, Sacred Text: The Canon in Early Christianity, Kentucky: Westminster John Knox Press. Farmer, William and Denis Farkasfalvy (1983): The Formation of the New Testament Canon, New York: Paulist Press. Books and Readers in the Early Church: A History of Early Christian Texts, London: Yale University Press.

Grafton, Anthony and Megan Williams (2006): Christianity and the Transformation of the Book. 1980): Eusebius as Church Historian, Oxford: Oxford Clarendon Press Gwynn, David M. Hahneman, Geoffrey Mark (1992): The Muratorian Fragment and the Development of the Canon, Oxford: Clarendon Press. Unity and Diversity in Second Century Christianity” in Reidar Kvalvik and John Kaufman. ed.), Among Jews, Gentiles and Christians in Antiquity and the Middle Ages, (p Trondheim: Tapir Academic Press.

Kaufman, John (2009): Becoming Divine, Becoming Human: Deification Themes in Irenaeus of Lyons, Oslo: MF Norwegian School of Theology. 1995): The Bible, Church and Authority: The Canon of the Christian Bible in History and Theology, Collegeville: Liturgical Press. McDonald, Lee Martin (2002): "Identifying Scripture and the Canon in the Early Church: The Question of Criteria" in Lee Martin McDonald and James A. McDonald, Lee Martin (1988): The Formation of the Christian Biblical Canon. 1987): The New Testament Canon: Its Origin, Development,.