historisk forstand, og med historisk-kritisk metodesom tilnærming, sterkt modifisert,rett lese frå Bibelen. Eg kjenner ateistar som har
troppa opp for å la seg fascinerepå teateret. Med fullrett: Bibelenerikkje nokosom dei sterkttru- ande skal ha for seg sjølve. Den er
somkulturen har kravpå. Gudmund Hernes og Arbeidarpartiet har alliert seg med den kristne kulturarven for åfåfram einskapeni samfunnet ieitid der identiteten som folk står påspel.
sten sa i sin historiske kontekst, og kva den eigentleg kunne seie til oss i dag. Kurenfram- I tillegg får vi demonstrert at t.d. Markus- andgjorde oss rett nok frå våre opprinnelege skulle settast saman igjen til ei forståing av måte skal opprinnelege ord. Slikt er litteraturvitarane
ganske uinteressertei.
Den som var utdanna teolog før 1980, har voregjennomeidrillingidenmetoden. Omeg skal vere personleg, så vart eg dressert av
Bruk av bibeltekst
og fornying av eksegetisk metode
Desse motsetningane er det ikkje umogeleg å
orteljinga si heimkome
sameine, men dei står for to ulike tilnær- Jå mange måtarhaddeMarkusevangelietkome mingar. For teologar går ofte hovudskilnadenmellom sant og fiktivt. Kanskje var vi fanga av vårt vitskapsideal ved akademia, jakta på det heim. Denne forteljinga har fått munn ogmæle
igjen, som i antikkenmed fullstendigframfø
ring. Det er elles interessantmed skodespelarar eintydige, det verkelege, den klare tolking i og teater i denne samanhengen. For Markus
evangeliet har vore heime i gudstenesta heile
tida. Teater er dessutan eingod parallell tilguds- nok. Den somt.d. har leseEdward Schweitzers tenestamed sin liturgiske dramaturgi. I teate- Markus-kommentar, vil sjå interessa i åskiljeut ret stårein ansikt til ansikt med publikum. Dei ulike brokkerav teksten som sekundære glos- liturgiskeaktørane skal formidle eit mangfaldig sar.Det vart eioppmaling av tekstmassanesom møte med Gud i teksten, og la bodskapane
kome fram i all sin fylde. På same
ein skodespelarformidle i fullt alvor det som ein tekst seier, seier totalt, som dramaturgi.
Tekstener omsett til kroppsspråk på scena og til kjensletrykk i stemma. Det er ikkje Bibelen
somskrift, men som tekst, ogsomtileigningog Anders Jørgen Bjørndalen,oglærde både filolo- formidling avtekst. Skodespelarener meir uvø- gisk og historisk tilnærming til Bibelen, med ren enn presten, for han slepp å legge milde kritisk analyse.
omslag overforsvake sjeler. Eg er når som helst klar til å forsvare min Samtidig er denne eldgamle forteljesituasjo- oppdragelse. Eg er også klar tilå dele mineerfa- nen noko nytt sjølv for ein garva bibellesar, når ringår. Sompraktiserande poet oppdaga eg fort altkjem på ein gong fråein forteljar sin munn, kor ulike tilnærmingane var. Det å trene segi For min del hadde eg knapt lese Markus i intellektuell distansevar på ein måte å fjerne samanhengfør.Eg har derfor ikkje lagt merke til seg frå bibelordet som åndeleg føde, deterså.
mengda av demonar i Markusevangeliet før eg Kuren var godi forholdtilå silevekk eigne for- høyrdedetpå teater. Helleraldriforteljinga som dommar, og til åbli meir medviten på kva tek- heilskap med sitt sterke trykk og narrativeveks-
lingar, meir framand ogmeirnærpåsametid.
tanker, og varslameddet eit liteskiftei kulturldi- evangeliet dreier seg om muntleg forteljing, maet. Det kjennest å vere ei stund sidan Svein nedskriven. Det gjer det lettare å tenkje seg ei Tindberg trollbatt medendelause førestellingar lesing som samanhengande litterær framstil- for fulle hus på Detnorske teateretved ganske ling, ikkje vers for vers slik kristen andaktslitte- enkelt å fortelje Markusevangeliet, slik som det ratur gjer det. Ellerden detalj eksegetiske drøf- står. Men det er nyleg. No (2000) har han og ting og nærlesing. Eller dogmatiskdrøfting av Ketil Bang Hansenleigt ei scene og teketil for bibelords betyding for læra. Dermedfår vi fram seg sjølve med reprise på Markus som oppvar- ulikbruk av bibeltekst. Skilnaden mellomtekst ming for Acta. Det er tilog med store pengar i å som informasjon, med innebygd søking etter
det eintydige - og tekst som fulltonande uttrykk. Tilspissa: mellom intellektuell erkjen
ning og som fascinasjon, mellom analyse og eitdokument innleving,mellom vitskap ogkunst. '
lesarens blikk 39
Den teologiske spenninga
Bibeltolkingar har vore eit teologisk doméne. I teologienerdeteitspørsmåletter sanning med gudsperspektiv. Nårvirøkjeretter, så går detei spenning både gjennomhistorisk-kritisk og lit- teraturvitskapleg eksegetisk metode. Begge desse kan på kvar sin måte avvise den teolo giske sanningssøking. Den førstevedå forvise Gudfråhistoriaogbruke berre immanentefor- klaringar og forståingshorisontar. Då har Gud eksistens berre som historiskførestelling. Den andre ved å gjere Gud til ein litterær figur, immanent iteksten, og la han haberrelitterær eksistens. Begge deler er reduksjonistiskelese- måtar i høve forventinga om heilag skrift.
Eg skal taeitdømepåGudsomlitterærfigur.
Signe Solberg harskriveomlatteri ein artikkel i Kirke og Kultur, med døme frå Sara bak telt duken.5 Ho (Sara) brast i latter då Gud sa til Abrahamat ho skullebligravid. Ho ler av Gud.
Solberger litteraturvitar, og er ikkjeute i pole misk ærend forå støte einfrom bibellesar. Ho omgår Gud konsekvent som tekst, som litterær figur. Sanning i historisk eller teologisk mei ning dreier det seg ikkje om. Slikt kan likevel vere ei ganske interessant lesing av tekstane, også for ein teolog.
I første tilfelle (historisk-kritisk) blir teksten ikkje Guds ord, men historiske førestellingar der førestellinga om Gud finst. Om denne lesinga er konsekvent, og ikkje modifisert slik ho er i norsk teologi, såfullføreromsetjingatil vitskapleg språk ei allegorisering av teksten. Eg brukar her allegorisk metode som namnet på ein lesemåte som konsekventomset tekst frå eit tekstunivers til eit heilt anna livsunivers med andre referanserammer. Eksistensial interpretasjon hos Bultmann er ei form for allegorisk utlegging, etter mitt skjøn, der han omset det mytologiske livsuniverset i Detnye testamentet tilHeideggers eksistensialisme.
I andre tilfelle (litterærlesing) lar ein teksten få kome til orde, som den står. Men framleis omset ein til eit anna språk innan akademia, like allegorisk. Northrop Fryeerlike ahistorisk som Bultmann. Men ein er ofte ikkje interes serti historisk sanning,berre tekstlegmeining, og kva den meininga skaper hos lesaren og i diskursen. Analysen kjem inn iein annandis- lesemiljø med den fortrulegheit eit sterkt tol-
kingsmiljø gav. Men den nødvendige samtalen med vitskapsverdai vårt nye tolkingsmiljø vart oppøvd og evnatilå skjøne deistrengekrava for å delta medbibelvitskap i drøftinga av dei prin
sipielle spørsmåla.
Men gapet mellom no ogdåvaks,og forkyn ninga måtte reparere ved å bygge Broen over Kwai, dvs «broen over 2000 år».3 Det kunne vere eitslit. Men eg opplevdegong på gong at arbeidet med teksten kunne gi meir enn ein kunne tru. Trassalt kjem tolkaren fråsi eiga tid.
Føresetnaden var eit dobbelt bokhalderi, mellomvitskapleganalyseog bruk t.d. iforkyn ning. Linken dervaratdet skulle vereeksegese og ikkje subjektiv innlegging. Med andre ord eit strengt teologiskkravpå Bibelen sine vegne.
Det var ei slags lova si tukt før ein kunne opne munnen med evangelium. Men det var same tolkarenibegge kontekstane.
Egoppdaganoko til. Den digitale og kompli
serte disiplineringa til det eintydige, tukta til tannhjulet, var ei isolering av meining frå andre meiningsnyansar, nokosom kunne verke fordummande. Tolking vart fort forklaring, og medkrav om å komeframtileieintydigei. Det som smakte av metafor eller fleirtonig tale, måtte tuktastog takast ned i språkleg potens.
Metaforane varhos mange mest populære som døde,i einslagsfilologisk eller pinsippteologisk nekrofili. Deter som å slakte tre bom i ein bar
neflokk påfireforåfåberreeirøyst i huset.Det må vere ei særdeles godoppseding til å bli pre
dikant for eiforsamlingmed åtte ulike register ibenkane- om ein no skal fylgje Jungnår han hevdar atdet finst åtte ulike mennesketypar.
Den nye litterære metoden er også vitskap medskifte av stammespråk avformal art. Den som har prøvdseg på strukturalistisk tekstana lyse med dei kompliserte formlane, kan vitne omat det ikkje er enklare. Sjølvom detdreier seg omformlarforpolyfonelesemåtar, så er det ikkje mindre vanskeleg å tileigne seg. Det kan også føre til framandgjering frå umiddelbar leseglede avein roman.Settet av litteræremeto- darstår likevel i ein kontekstder det erlov å la seg fascinere av ein tekst. Det finst eit større rom forlesaren. Detgir også andrereiskapar og perspektiv på tekstane.4
undervurdere krafta i eit diktverk, noko vi ser når bibeltekstar blir framførde i fri dressur i teateret. Ein Shakespeare-tekst slynger tette
Fiksjon og sanning
T.S.Elliot sa ein gong at så snart ein tok til å omtaleBibelen utelukkande som litteratur, var
er ikkje berre vakre vers, dei er uttrykk for noko. Og om Phillip Houm hadde noko rett i at Første Mosebok er verdens beste roman,så er han ikkjeveik - på er
ren. Dei er ikkjenærgåande ogdet er tid forå nærmeseg på ein annanmåte, meir nysgjerrig måte,utan å laseg angripe av eit bibelbudeller ein nidkjær forvaltar. Einslikmåteånærmeseg Bibelen på kan vere fridommen frå formynda- rane som harbeslaglagtBibelen forfolk,og er oppdregne til å forklaredet meste, forsvare det kursenn den historisk-kritiske.Beggeer prega
av metodologiskateisme eller agnostisisme.
Lesingane er ikkje vekk-kasta av
dermed driv ideologisk lesing. Men tekstener sjølv medpåå produsere betydning forlesaren eller tolkaren. Denne teksten sin produktive
effekt som betydning, fører tolking og aktuell for at den finkulturelle krets, om hanfinst, kan bruknær kvarandre. Brua er ikkje 2000 år, det koste på seg ei interesse for bibel og religion i er mange bruer i tolkaren som formidlar ein salongane fordi dei som brukar Bibelen ikkje interaksjon i høve til teksten. Denførste lesinga har så stor makt lengerinabolagetelleri kultu- er ialle høve utifråvårt eige register, menikkje
utan attekstlesingagjer noko medoss. Houtvi- dar vår horisont.
det eit vitnemål om at Bibelenslitterære betyd
ning var over.7 For einverkeleglitteraturbetyr den grunn, det etiske og religiøse iBibelennoko som fram- Begge kan detveregod hjelpi for den tolkaren trer somaktuellkraft. Ved å sjåpå Bibelen med somskal forkynne teksten sin bodskap. Kanskje estetisk blikk erforventinga eller erfaringa om kan nokon oppleve det som lova si framande nokomektigborte. Densterke stillingai kultu- gjerning, ogslikat desse metodiskeperspektiva ren er borte,for grunnen tilat Bibelen hadde så tærer på frimotet til å legge ut det teologiske, stor påverknad på litteraturen varat den vart dvs la tekstenfå kome til orde utan å avskrive oppfatta som Guds ord. Blir den eit estetisk han der han framtrer somein bodskap frå Gud. monument, taper den også si litterære betyd- Slik kan han ha ei betydning for lesaren til å ning. Den blir eit mausoleum. Bibelen er forstå tilværet, og kome tilrettemed relasjonen omplassert frå normativ skrift til i beste fall litterærkveik. For Elliot kanikkjedet estetiske vere avsondra frå innhald og ethos. Poeten Elliot både til Gud og menneske. Den akademiske
sosialiseringa for teologien og presteutdan
ninga krev innsikt i vitskaplege metodar. Men registrerte det i mellomkrigstida i England. Var også til å la tolkingane samtidig få utfaldeseg det også ein overgang frå gudstenesteleg bruk under føresetnaden Gud, og trua på bodskap og personleg oppbygging til ein plass i bok- frå Han. Som historisk-kritisk metode vart hylla?Tileiærefull parkering?
modifiserttilå forstå historisk kontekst for tek- Eg er ikkje så sikker på om Bibelen lar seg stane, slikkan litterær metode modifiserast til å parkere slik. Eg trur Elliots hovudpoeng blir skjøne tekstleg liv og spenning. Beggeutan dei stadfesta av det som skjer idag. Ein skalikkje agnostiske føresetnadene som irealiteten ikkje
harromforGuds eksistens verken iteksteller historie.
Detfinstmangegodedømepåei slik herme- metaforar og dramatiskehendingar mot deg så teutisk tilnærming der eintolkarbådeteksten i du knapt kan anda. Dei
historisk kontekst, og i dei ulike lesar-kontek- stane seinare. Den danske teologen Johannes Nissen t.d. skjelnarmellom eintekst sin histo
riske då-situasjon,for å finnefram til teksten si 60-talet då han skreiv det. Romanlesarar meining-utan å redusere.6Så viser han til at ikkje blindefor skilnaden mellom reklame og teksten alltid får betydning i no-situasjonane. kunst. Det estetiske, reindyrka, kvaer detanna Han rissar opp eit system både for historisk tol- enn parasittisk lesing, ville Elliot seie. Det er king og nytolkingar der det ikkje berre erlesa- nok eitspørsmålkorleisein definerer litteratur, ren som les sineføresetnader innitekstane, og heilt generelt.
Ein kan vere velvillig og seie at kanskje er noko av forklaringa på den vaknande litterære interessa for Bibelen som litteratur eituttrykk
lesarens blikk 41
Nick Gave som bibellesar
Det har vorte annaleis. No kan popkjendisar gjeme vedgå atdeilesi Bibelenutanå få dårleg rykte. NickCave har nådd Det nye Testamentet isonganesine, er dopa på scenaog skrivforord til Markusevangeliet.8 Hanerikkje lettåspotte fordei ikulturlivetsomvilhainternertbibelog religiøs litteratur og forvise slikt frå det gode selskap i rampelyset. Han kan i alle fall ikkje spottast for gudelegdom eller fromme vanar.
For det er lite ved hans måteå framtre på som høver for den besteborgarlege kyrkjegjengar som klappar katten, eller den folkelege bede- huskvinna som lovprisar gleda ved å sleppe å ha læreansvar og andre vanskelege posisjonar.
NickCave er rå og temmeleg destruktiv,og har brukt Det gamle testamentet ganske absurd i sine tekstar. I det nemnde forordet skriv han omsitt forhold tilBibelen. Detgamle testamen
tet var deti han som rasteog kveste og spytta på verda. Han trudde på Gud, også at Gud var vond. I denne boka levde vondskapen så tett oppunder tilværet si overflate atdet var somein kunne kjenne den sinnsjuke stanken, sjå den gule røyken krølle seg opp fråsidene, og høyre guddommelege stønn av fortviling. Det var ei vidunderleg bok, seier han, ei grusombok, og heilag skrift.
Dette er å lese Bibelen som litteratur, dvs la tekstane herje i seg på lesarens eigne premis- sar, utan tanke på skriftlærd rettleiing, heller ikkje foreit nytt skriftlærd presteskap i littera- turvitarane eller det gamle i tolkingsmiljøa.
Kanskje kan han spørje etterdeiseinare, omog når interessa er retta den vegen. Men her las Nick Cave Det gamle testamentet som Nick Cave. Hans eigeraseritrongeitnamn. Han las Det gamle testamentetmed sine personlege og destruktive føresetnader, kunne ein seie.
Han traff ein anglikansk prest som meinte han burde ta til på Det nye testamentet, på Markus, det var det kortaste. Hanhadde aldri greidd dette testamentet. Hans erfaring frå eit katedralkor itenårahadde gitt han eit bilete av Jesus som den blaute altelskande fyren som kyrkja misjonerte for. Den anglikanske kyrkja dreivmed koffeinfri gudsdyrking og Kristus var hennar Herre. Uaktuelt!
Så skildrar han si lesaroppleving avMarkus:
korleis hendingane hektar seg på kvarandre i raskt tempo: Kristi kall blir framstilt med blø- dande nødvendigheit; Markus evangelium er som skranglande knoklar, så råe, sterkeoggjer rige på informasjon at dei lir av fråveret sin melankoli; midt i tungnem fornuft hos disi- plane og andre; han slår handa av si eiga mor pga. hennar manglande forståing; Kristus er i djupmotsetning til den verda han vilfrelse.
Caveskildrareinskjønnlitterær tekst slik folk med faglege argument, altså Bibelen som nor
mativ skrift istorm og strid på hav ogland mot alleinnvendingar.
Eit sliktfråver i kulturen kan gi opning for den søkjande og den nysgjerrige til å nærme seg utan åbli huka inn veddenminsteform for interesse, ellerskjemmeseg utforsine venner ved å vise seg i kyrkja. Slike rykte om å vere omvendinga nær var uanstendig, det måtte ei knallhardvekking til om nokonskulle vågeseg over bedehusterkslar oginnitabuland, ogta til å trekke nytestamentet frå inderlomma for å markere tilhøyring ogvitnemot.Bibel ogsalme bok kunne vere revirmerke, nærast. For nokre år sidansnakka eg medei høgt utdanna dame som elska salmar, utan å kunne gåinnisaman- hengar der salmen var i bruk, ganske enkelt fordislikt gjorde ein ikkjei hennar omgangs krets. Dessutan var ho aborttilhengar, feminist og kyrkjekritikar.
Ved sida av deifaglegetilnærminganei aka demia, så kjem ei anna meirpersonleg tilnær
ming med svært mangeulikemotiv. Derlesein som interessert lesar, med sitt eige register, som seg sjølv, foråta seg inni eit litterært uni vers, la seg fascinere, gripe,opprøre,oppbygge, inspirere og kvanamnein kan sette på interes sene. Det er ikkje tekstlesingsmetode innan historie, språkfilosofieller litteraturvitskap. Folk kan vere sosialiserte i alt det, utan at det er grunnen til lesing. Hellerikkje er det Lesaren som leitar etter mannakom til dagleg føde.
Dette er den allmenne litterære lesemåte, Bibelen som litteratur, som annan litteratur, kanskje med ein bestemt ettersmakav å vere heilag skrift og dermed gjenstand for forven- tingar utover vanleg boklesing. Her har det skjeddein del i denseinare tid.
i
l
) legdom, utifrå sine ideal som grensesprengande
kunstnar. SomNick Cave. Han mottek eit lumen Christi, eit svaktlys, eit trist lys. INick Cave.
len som har nokre gram redsle i seg for det sterke uttrykket utanfor kontroll?
klyngar seg til Vår Herre Jesu Kristi Nåde.
Det er sameOle Paus somsyng «Det begyn- langerekka av deisom vil redde Gud frå anstøt, Han erbetre enn detdenne bokakan tyde på.
Paus viser tilden gamleeinebuarenihola si på Patmos somskriv for ågimot til åhaldeut og gi djupare samanheng i den grusommeverke-
Det skal vi rekne med når det dreier folk som er
Fiksjonen dei les, blir i møte med desse meir enn fiksjon. Dei stig i møtemed noko somblir for sterkt. Cave snakkar om eit lumen Christi som er han til hjelp lenge etter. Paus trøystar kan nærme seg eit stort diktverk utan å måtte
gjere greie for si tru. Men den Kristus som kjem til synei Markusevangeliet, kan han ikkje motstå. Han snakkatil han gjennomsinisola
sjon, gjennom byrda avsin død, gjennom sitt
raseri mot det jordiske, gjennom si sorg. Dette legheita under forfylgingane. For sin del vel blir for Cave kjeldatilhans religiøsitet. Og han han åleseApokalypsensom eit genialt litterært finn den Kristus som kyrkja kan tilby noko livsteikn til ei forfylgd menneskeslekt på fast- blodfattig, han som smiler vennleg til ein bar- landet frå ein forrykt og plaga einebuar på ei neflokk, rolig hengande på korset - utan hans gresk øy. Om han tek feil, så går han likevel mektige, skapande sorg og kokande sinne, vegen tilbake til barndommens lyse mirakel og Kristus blir frårøva menneskelegdom.
Så skrur eg av Nick Cave. Han går i retning av
Jesus som mal for grunnleggande menneske- ner åligneet liv, det begynner å ligne enbønn».
Bedehusfolket vil ikkje like bibelutlegginga, mentrykkjer gjeme dennesongen til sittbryst, samanmed store deler av det norske folk. Det er lenge mellomkvar gong vi møter ei så rufor-
Ole Paus på Patmos
midling av nåden,det erhinsides klamgrafsing Det er også littvanskeleg å spotteeffektivtOle i sjela. Det slår igjennom som truverdig, av Paus når han skriv innleiing til Johannes menneskelege og kunstnarlege grunnar. Bede- Openberring ogfortel om sittbamlegemantra husfolket kjenner att det viktigaste isieigatrus- Vår Herre Jesu Kristi Nåde, øydelagtav Hallesby verd. Er det ein gevinst av å lese Bibelen med si helvetespreikei eteren 1953. Barndommens sitt livs temperament? Utan den miljøkontrol- lyse mirakel blir erstatta av eit svart hol.Dagbladet gir han stor plass i Magasinetfor å forteljeom dette.Det errespekt, ikkje spott.
Også Paus er svært sjølvstendig i si lesing,
forsynt med kommentar av Egil A. Wyller. Han
Gjennom kunstnartemperament:
les med Hallesbyi ryggen, awist no. Hanserat
Fiksjon som sanning
det var førebuinga til hans lesing av Apoka- Eg har late to kunstnarar i ord, melodibilete og lypsen, ved nedgangen til helvete. Deter som framføring lese bibeltekstar som litteratur, om Gud angrar på at han skapte mennesketog begge med innleiing til eit bibelsk skrift i ei vil ta hemn over sitteigeskaparverk. Det erein samling frå Stenersens forlag 1999. Dei er Guddet erall mulig grunn å frykte, menikkje suverene, seier det dei meiner, og er uærbø- tilåelske, eller trupå. Det er urådå sleppe heil- dige. Dei tek med andre ordtekstane på alvor, skinna frå eit møte medeinslik rasande krigs- Det skal vi rekne med når det dreier seg om herre, og Pausharikkjeeingong lyst til åvere folk som er sitt eige totale instrument, mellomdei som denne guden finnglede i.
Pausskildrar med vemmelsekorleis nye reds
ler blir sloppe ut ved kvart trompetstøt. Det er eld og svovel og hungersnaud frå ein hatefull Gud
med drabantar.Nokre få skal få sitte tilbords ved seg til Vår Herre Jesu Kristi Nådenår han har seiersfesten, og det kan umogeleg vere særleg lese Apokalypsen og funne den fæl. Ei anna i stas saman med så mange mordarar. same heat, Anne Grete Preus, finn derimot Slik les Paus denne fiksjonen, med harsele- ingen vegvisariExodus, men føreskriv eit meir rande moralsk forarging. Han er litt teologisk moderne ideal.Moses og Moses sinGud er lite også. For han har bruk forå forklare kviforboka ånavigereetter i dag. Nårdet gjeld Bono, voka- vart som ho vart. Han går dermed inn i den list iU2, så tolkar han Salmane ogviser kor dei