Den nødvendige konstruktivismen

(1)

Norwegian Journal of Sociology

article

Fagfellevurdert

10.18261/issn.2535-2512-2021-02-03 Vitenskapelig

publikasjon

Den nødvendige konstruktivismen

The necessity of constructivism

Susanna Maria Solli

Førstelektor, Examen Facultatum, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo s.m.solli@sv.uio.no

Sammendrag

Konstruktivisme som vitenskapsteoretisk posisjon synes å ha en uklar betydning og forbindes i en del debatter med relativisme og fornuftskritikk. I denne artikkelen undersøkes noen historiske forutsetninger for konstruktivistiske posisjoner og deretter posisjonenes legitimitet. Diskusjonen tar utgangspunkt i følgende spørsmål: Kan konstruktivismen forsvares innenfor rammene av en tradisjonell forståelse av vitenskap og rasjonalitet? I argumentasjonen for dette vektlegges den historiske utviklingen av konstruktivisme, før nyere teoretiske bidrag diskuteres. I den historiske gjennomgangen blir det vist at posisjonen har dype røtter i opplysningstenkningen og utgjør et nødvendig fundament for moderne vitenskap. I tillegg til å redegjøre for de erkjennelsesteoretiske forutsetningene for konstruktivismen knyttet til Kant, skisseres også den kunnskapssosiologiske tradisjonens avgjørende betydning for nyere konstruktivistiske posisjoner. I diskusjonen av nyere posisjoner benyttes Robert Merton, Thomas Kuhn, Pierre Bourdieu og Bruno Latour til å belyse klassiske vitenskapsteoretiske begreper som oppdagelse og begrunnelse, symmetri, paradigmer og inkommensurabilitet.

Nøkkelord

Konstruktivisme, vitenskapssosiologi, oppdagelse og begrunnelse, symmetri, paradigmer

Abstract

Constructivism as a position within the theory of science seems to have an undefined meaning and is in some debates understood as a form of relativism and critic of scientific reason. This article will first examine the historical preconditions of constructivist positions, and thereafter the scientific legitimacy of these positions. The discussion will start with the following question: Is it possible to defend constructivism within the frame of traditional science? The argument will emphasize the historical development of constructivism before recent theoretical contributions to this debate will be discussed. In the historical overview it will be shown that constructivism has deep roots in the tradition of enlightenment and constitutes a necessary foundation for modern science. In addition to this historical account of the preconditions of constructivism related to Kant, the article will also account for the importance of the sociology of knowledge when it comes to updated constructivist positions. In the discussion of updated positions I will use Robert Merton, Thomas Kuhn, Pierre Bourdieu and Bruno Latour to enlighten the classical terms within the theory of science like context of discovery and justification, symmetry, paradigm and incommensurability.

Keywords

Constructivism, sociology of science, context of discovery and justification, symmetry, paradigms

DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2535-2512-2021-02-03 Årgang 5, nr. 2-2021, s. 34–49

ISSN online: 2535-2512 V I T E N S K A P E L I G P U B L I K A S J O N

(2)

Innledning

I siste instans peker konstruktivismens grunnleggende poenger tilbake til opplysningstiden og Kants kopernikanske vending. Men videreutviklingen av dette grunnperspektivet hadde ikke vært mulig uten blant andre Thomas Kuhn og vitenskapssosiologiens mer konkrete drøfting av forskningens sosiale og institusjonelle forutsetninger. I nyere debatter om konstruktivisme og konsekvensene av dette perspektivet, utvikles også relativistiske og fornufts- kritiske posisjoner. Men relativisme og fornuftskritikk er ikke en nødvendig konsekvens av å problematisere hvordan vitenskapelige begreper og teorier utvikles og benyttes, og de virk- ningene disse får for hvordan virkeligheten framtrer og forstås. Denne artikkelen forsøker å vise hvordan konstruktivismens grunnpoenger utvikles i kjølvannet av Kuhns paradig- meteori og videre innenfor den vitenskapssosiologiske tradisjonen. Sentralt i framstillingen blir å vise hvordan konstruktivismen åpner for et nytt perspektiv på vitenskapen gjennom å vektlegge rammene og forutsetningene for utviklingen av vitenskap, det som gjerne kalles oppdagelseskonteksten. Et konstruktivistisk perspektiv åpner vitenskapsteorien, slik at forskningens forutsetninger kan studeres på en systematisk måte. Gjennom å akseptere at utgangspunktet for all utprøving og testing av teorier ligger i begrepsmessige og teoretiske konstruksjoner, kan dette utgangspunktet tydeliggjøres og undersøkes. Det vil uansett spille en rolle i all forskning, og bør derfor gjøres eksplisitt. Ved å diskutere Thomas Kuhns, Pierre Bourdieus og Bruno Latours tilnærminger opp mot hverandre argumenteres det for at konstruktivismen kan forsvares både innenfor et tradisjonelt vitenskapssyn og et kritisk sosiologisk perspektiv.

Drømmen om den rene vitenskapelige sannhet

Finnes det en «ren» vitenskap bak verdiene, ideologiene, teknologien og politikken? Sann- synligvis ikke, men idéen om den rene vitenskapen eksisterer i beste velgående.¹På den ene siden i forestillingen om det rene objektet, som idéen om mennesket som biologisk vesen, at også mennesket representerer natur, i betydningen det upåvirkede, det som fungerer utfra egne lovmessigheter. På den annen side i forestillingen om det rene språket, metoden eller teknikken. Men både objekter og metoder er formet av våre forskningsmessige interesser, våre språklige fellesskap, vår teknologi og våre teoretiske antagelser. Sannheten om virkeligheten kan aldri være et sammenfall mellom teorier eller språklige konstruksjoner og virkelighet, ei heller kan vitenskapelig sannhet reduseres til rent språk.

Thomas Kuhn ga på 1960-tallet en treffende framstilling og kritikk av den tradisjonelle vitenskapsforståelsen, og slo tilsynelatende hull på oppfatningen om at vitenskapelige sannheter vokser fram som en ren relasjon mellom teori og virkelighet. Til tross for dette, diskuteres og kritiseres konstruktivismen fortsatt. Det kan synes som om begrepet konstruktivisme brukes synonymt med relativisme, og dermed i vitenskapelig sammenheng som noe av et skjellsord.² Også innenfor deler av sosiologien oppfattes konstruktivisme på denne

1. Uttrykk for dette kan finnes en rekke steder, f.eks. i det som har blitt kalt den «Naturalistiske utfordringen» i samfunnsvitenskapen (Aakvaag, 2010) som anbefaler et forklaringsfundament for samfunnsvitenskapene hentet fra genetikken, molekylærbiologien, evolusjonspsykologien, nevrobiologien etc. Et annet kan være den sterke og etablerte posisjonen de nevnte disiplinene har innenfor et fagområde som psykologi. Et tredje kan være den gene- relt sterke og helt unike posisjonen Karl Popper har innenfor vitenskapsteorien på tvers av disipliner (Godfrey- Smith, 2003).

2. Det finnes en rekke sammenhenger hvor begrepsmessige sammenblandinger og manglende kunnskap om teoretiske posisjoner har likestilt konstruktivisme med relativisme. Konstruktivisme ble blant annet trukket med i dragsuget rundt den såkalte «vitenskapskrigen» på 1990-tallet som kulminerte med Sokal-skandalen (1996), hvor postmoderne posisjoner ble likestilt med konstruktivisme og vitenskapsstudier.

(3)

måten.³Sett i lys av den sosiologiske tradisjonen kan dette framstå som paradoksalt. Tradi- sjonelt har nettopp sosiologien vært den disiplinen som har gått inn for å undersøke hvordan vitenskap og kunnskap representerer et nødvendig konstruksjonsarbeid.

Konstruktivismen som generell posisjon finner bred støtte innenfor sosiologiens og filo- sofiens utviklingshistorie. Den kan spores fra Kants filosofiske grunnposisjon, som utgjør fundamentet i hele modernitetens selvforståelse, via den klassiske kunnskapssosiologien med bl.a. Thomas Kuhn, til de mer radikale og modernitetskritiske posisjonene⁴representert ved f.eks. Bruno Latour. På bakgrunn av dette kan forsøket på å avvise konstruktivistiske posisjoner framstå som uttrykk for en både avleggs og naiv vitenskapsteoretisk posisjon.

I tillegg er det ofte uklart hva og hvem som kan knyttes til konstruktivismen. Det er heller ingen god løsning å skjele til naturvitenskapene og biologien for å sikre et perspektiv fritt for konstruksjoner og sosial påvirkning. Den klassiske kunnskapssosiologien har nettopp naturvitenskapene som sitt utgangspunkt når den studerer den vitenskapelige konstruksjonen av virkeligheten.⁵

Noen vil hevde at debatten om konstruktivismen er ørkesløs og tappet for mening.

Bruno Latour er en av dem som har markert avstand til begrepet. Han argumenterer for at termen på mange måter har utspilt sin rolle blant annet gjennom koblingen tilsosialkon- struktivisme, hvor begrepet om ’det sosiale‘ har blitt innholdsløst, et begrep som refererer til alt og ingenting og derfor har blitt substansløst og uforpliktende (Latour, 2005, s. 1–2).⁶ I tillegg eksisterer det fortsatt mange stereotype og tradisjonelle oppfatninger av hva konstruktivisme egentlig innebærer. Dette kom blant annet til uttrykk i den såkalte hjernevask- debatten⁷, hvor konstruktivisme ble en merkelapp på forskere og forskningstradisjoner som dyrker egne fordommer og ideologiske oppfatninger. Vitenskapelige konstruksjoner ble framstilt som friheten til å opprettholde egne skylapper på den ene siden, og til en oppfatning om at alt kan føres tilbake til det sosiale på den andre.⁸

3. Konstruktivismen innenfor sosiologien plasseres av Lars Mjøset i opposisjon til tilhengere av det nomologisk- deduktive vitenskapsidealet som råder innenfor den statistisk orienterte sosiologien (med vekt på det nomolo- giske) og orienteringen mot idealiserte modeller som modellen av den rasjonelle aktør og spillteorien (med vekt på det deduktive). Sistnevnte retning har i hovedsak gjort seg gjeldende i statsvitenskapen og økonomien, men også i deler av sosiologien (Mjøset, 2012). Mjøset selv synes et stykke på vei å likestille konstruktivisme med relativisme og kunnskapssosiologisk nihilisme, selv om han nyanserer kritikken noe med utgangspunkt i kritisk teori og positivismekritiske posisjoner (Mjøset, 2003).

4. Radikal og modernitetskritisk kan her forstås både i politisk og vitenskapsteoretisk betydning idet den vitenskapsteoretiske diskursen bl.a. i forbindelse med den kalde krigen vendte seg mot vitenskapsinstitusjonen som politisert og forsvarer av konservative samfunnsbevarende krefter (i strid med opplysningsprosjektet). Blant annet den feministiske vitenskapskritikken kan forstås i lys av dette, men også de mer generelle vitenskapsstudiene.

5. Følgende sitat fra naturvitenskapelig hold illustrerer at heller ikke naturvitenskapene går fri fra en nødvendig refleksjon over konstruksjonenes plass i vitenskapene:«Som samfunnsforskerne, kan heller ikke naturvitere igno- rere problemer knyttet til hvordan vi forstår verden. Når vi forsøker å koke biologi ned til fysikk og kjemi, vil mange hevde vi mister noe i dampen. Immanuel Kants gamle erkjennelse om at en objektiv virkelighet er fundamentalt utilgjengelig, er heller ikke foreldet. Med avanserte og høyteknologiske målemetoder er veien kort til å tenke at en gjør ‘objektive’ observasjoner. Takket være dette edrueliggjørende tankegodset, tvinges vi til å se på våre observasjoner av cellen og dens bestanddeler som noe annet enn en objektiv virkelighet som går uprosessert til ‘sannhetssenteret i hjernen’. Vi kommer heller ikke unna at det vi fokuserer på i vår forskning og hvordan vi tolker det vi observerer, er et resultat av vårt felts historie og vedtatte sannheter som er i stadig endring» (Henrik Sahlin Pettersen: Famlende samfunnsforskere: Dagbladet 14.4.2010).

6. Latour har tatt et oppgjør med begrepet om ’det sosiale’ og da særlig sosiologiens bruk av dette. Den kritiske sosiologien har blitt en slags hovedmotstander.

7. Debatt i kjølvannet av programserien «Hjernevask» sendt på NRK 1.3.–19.4.2010 produsert av Harald Eia og Ole- Martin Ihle.

8. Harald Eias og andres kritikk av Jørgen Lorentzen og kjønnsforskningsmiljøet ved UiO er eksempler på denne typen kritikk. Journalist Jon Hustad blir også en klar eksponent for en slik oppfatning i sin kronikk «Ideologifa- brikken» i Aftenposten 7. mars 2010: «Forskingsmetode er i grunnen nokså enkelt: Så fordomsfritt som råd skal vi søkja etter sanninga. Måten vi gjer det på, er gjennom å freista å få avkrefta våre eigne hypotesar. Det vi sit

(4)

Gamle debatter blir som nye

Mye av debatten om konstruktivismen kretser rundt spørsmål om forholdet mellom teori og virkelighet. Debatten om virkelighetens status og hvilken tilgang vi har til denne reises stadig på nytt, og kan føres langt tilbake. På 1700-tallet ble en beslektet diskusjon ført om forholdet mellom rasjonalisme og empirisme. Viktige forutsetninger for vårt vitenskapssyn kan altså gjenfinnes i denne diskusjonen og i Kants løsning på motsetningsforholdet. Med utgangspunkt i Kantskopernikanske vendingblir forholdet mellom subjekt og objekt et nytt.

Vitenskapen handler ikke lenger om at objektene setter sitt preg på det registrerende vitenskapelige subjekt, men om at subjektets erfaring grunnleggende preger objektene (Kant, 1987, B xii–xiii). Objekter kan ikke framstå for oss uten at de erkjennes gjennom visse betingelser som eksisterer i vår bevisstheta priori. Sannhet og objektivitet refererer ikke til en korrespondanse mellom den menneskelige bevissthet og en virkelighet som er «uavhengig»

av denne. Ved å insistere på det faktum at vi ikke har tilgang til erkjennelsen av «tingene i seg selv», avviser Kant enhver realistisk posisjon. Denne grunninnsikten fra Kant preger moderne vitenskap, og er også et vesentlig element i sosialkonstruktivistenes forståelse av relasjonen mellom subjekt og objekt. Men innebærer dette at konstruktivismens hoved- poeng er etablert gjennom Kants kopernikanske vending?

Kants prinsipielle poeng står fast; forutsetningen for all erkjennelse ligger i visseformer som subjektet representerer, enten disse er språklige eller sosiale, eller som hos Kant, transcendentale. En avgjørende forskjell ligger likevel i at Kants subjekt nettopp er transcendentalt, ved at det eksisterer som en universell forutsetning for menneskets erkjennelse, som er upåvirket av historiske og sosiale betingelser. Dette er forskjellig fra konstruktivistenes vektlegging av at det språklige og sosiale ligger til grunn for vår erkjennelse av virkeligheten, og dermed endrer karakter avhengig av historisk periode og sosial kontekst. Idet vi åpner for sosiale og historiske forutsetninger for erkjennelsen, åpner vi for at konstruksjoner representerer noe annet enn Kants kategorier som har universell karakter, og som danner utgangspunkt for sikker viten.⁹

En annen viktig forskjell mellom konstruktivismen og Kants erkjennelsesteori ligger i at Kants kategorier danner et fundament som ikke sier noe om hvordan vi oppfatter de enkelte fenomener som erkjennes, mens man innenfor konstruktivismen opererer med begrepsmessige konstruksjoner som preger måten vi oppfatter enkeltfenomener. Dette åpner for at språklige og begrepsmessige endringer kanskapenye fenomener. Et avgjørende problem innenfor nyere retninger av konstruktivisme, til forskjell fra Kants posisjon, blir dermed hvorvidt virkeligheten har en viss grad av stabilitet, eller om språklige, sosiale konstruksjoner kan forme virkeligheten og produsere nye fenomener. Med andre ord, hva innebærer det at erkjennelsens konstruktivistiske element beveger seg fra Kants transcendentale nivå til et språklig, sosialt nivå? Betyr det at vi innenfor sosiale kontekster former virkeligheten slik vi vil gjennom etableringen av nye begreper? Dette spørsmålet blir noe av kjerneproblemet innenfor debatten om konstruktivisme: Har virkeligheten substansiell karakter, eller er den kun et produkt av våre forestillinger?

Artikkelen vil vende tilbake til diskusjonen av forholdet mellom Kants grunnposisjon og nyere språkorienterte perspektiver. Utgangspunktet er Bourdieus forsøk på å skape en

att med, presenterer vi i det offentlege romet. Men Lorentzen søkjer ikkje etter sanninga, han freistar ikkje å få avkrefta hypotesane sine, for Lorentzen veit. Han veit at kjønn er ein konstruksjon.»

9. En kritikk av fornuftens uforanderlige karakter med utgangspunkt i et konstruktivistisk perspektiv kommer f.eks.

til uttrykk i den historiske epistemologien. Bachelard som representant for denne tradisjonen avviser ikke at vår kunnskap er avhengig av kategorier, men hevder at disse er under stadig utvikling og at denne utviklingen skjer innenfor vitenskapenes forskningspraksis (Bachelard, 1991; Broady, 1990, s. 340–347).

(5)

mellomposisjon mellom Kants transcendentale posisjon og en mer semantisk-relativistisk posisjon her representert ved Bruno Latour. Thomas Kuhn blir også diskutert i relasjon til dette.

Ulike konstruktivistiske posisjoner

Konstruktivistiske perspektiver utgjør et bredt spekter av posisjoner når det gjelder hvilken status de tilkjenner en uavhengig virkelighet. Innenforsvakekonstruktivistiske posisjoner vil man hevde at konstruksjoner handler om ulike perspektiver på en «gitt virkelighet», mens man innenforsterkeposisjoner vil hevde at virkelighetenskapesgjennom konstruksjoner (Fauske, 1997, s. 13–14). Et problematisk punkt i de sterke posisjonene, blir hva som ligger i at vi gjennom konstruksjoner skaper eller oppfinner fenomener. I dette ligger det noe mer enn at ulike historiske epoker oppfatter fenomener på ulik måte. Det kan heller ikke være snakk om å generalisere ut fra tilfeller hvor moralsk panikk eller sosiale trender skaper fenomener som ikke eksisterer (som i den såkalte Bjugn-saken¹⁰). Slike tilfeller viser at sosiale konstruksjoner kan skape misforståelser og feilslutninger, men det er vel ikke rimelig å slutte av dette at vitenskapene er bygget opp av misforståelser og feilslutninger? Det vitenskapelige feltet er preget nettopp av pågående anstrengelser for å korrigere denne typen feil. Et sentralt poeng i denne framstillingen blir derfor å vise hvordan vitenskapelig praksis og kommunikasjon innad i forskningsmiljøet er grunnleggende når det gjelder å etablere og underbygge vitenskapelige sannheter. Artikkelen vil komme tilbake til hvordan dette foregår i diskusjonen av Latour og Bourdieu. For dem begge er det sentralt at vitenskapelig sannhet etableres som resultat av argumentasjon for og imot ulike perspektiver innenfor forskningsmiljøene.

Innenfor vitenskapsteorien skilles det mellom vitenskapsfilosofi, vitenskapshistorie og vitenskapssosiologi. Mange av forutsetningene for de konstruktivistiske retningene ligger i en bevegelse fra vitenskapsfilosofi, med søkelys på vitenskapenes teoretiske eller kognitive dimensjon, mot vitenskapssosiologi med søkelys på sosiale og strukturelle forhold i vitenskapene. Viktige institusjoner for utviklingen av vitenskapssosiologiske studier er universite- tene i Edinburgh og Bath. Edinburghskolen kan knyttes til navn som David Bloor og Barry Barnes, og Bath-skolen til navnene Harry M. Collins og Steven Yerley. I tillegg har vi en Paris- skole knyttet til navnene Michel Callon og Bruno Latour (Collin, 1998, s. 42). Samtidig vil de historiske forutsetningene for utviklingen av konstruktivismen også ligge hos teoretikere som hadde ståsted innenfor naturvitenskapelige fag slik som Thomas Kuhn og Ludwick Fleck (Pels, 1996; Zuckerman, 1988). En slik naturvitenskapelig forankring gjelder også for den historiske epistemologien knyttet til navn som Bachelard, Koyré, Canguilhem og andre.¹¹

Konstruktivismen etableres i møtet mellom to tradisjoner: På den ene siden en erkjen- nelsesteoretisk tradisjon som kan føres tilbake til Kants kopernikanske vending, og på den andre siden en kunnskapssosiologisk tradisjon som kan føres tilbake til den klassiske sosiologien. Den kunnskapssosiologiske tradisjonen kan vi igjen dele i to grener, hvor den ene kan knyttes til Karl Marx og Karl Mannheim og deres vektlegging av skillet mellom ideologi og

10. I 1992 ble 30 personer mistenkt for alvorlige seksuelle overgrep mot en rekke barn i bygda Bjugn i Trøndelag.

Det viste seg etter hvert at både mistanker, bevismateriale og vitneutsagn bar preg av falske rykter og tidspregede forestillinger om pedofile nettverk og hvordan de opererer. Alle ble etter hvert frikjent.

11. Den historiske epistemologien er også inspirasjonskilde for Kuhns teori om vitenskapelige revolusjoner. Kuhn nevner selv forbindelsen til Koyré iThe Structure of Scientific Revolutions(Kuhn, 1970, s. vi). Tradisjonen danner i tillegg en viktig bakgrunn for senere franske teoretikere som Michel Foucault og Pierre Bourdieu. Deres formulering av et konstruktivistisk prosjekt må m.a.o. forstås i lys av denne tradisjonen (Bourdieu et al., 1991; Broady, 1990; Foucault, 1992).

(6)

sann kunnskap, og den andre til Émile Durkheim, Mary Douglas og etnometodologien. Den sistnevnte forbindes særlig med David Bloor. Denne inndelingen svarer også til det tidligere nevnte skillet mellomsterke ogsvakeposisjoner innenfor konstruktivismen. David Bloor kan betraktes som bakgrunnsfigur for en sterk formulering¹², mens Karl Mannheim kan betraktes som bakgrunnsfigur for en svak (Pels, 1996; Zuckerman, 1998). Denne framstillingen vil ta utgangspunkt i tre teoretikere som hver på sin måte forsøker å forene den erkjennelsesteoretiske tradisjonen fra Kant med den kunnskapssosiologiske tradisjonen, nemlig Thomas Kuhn, Bruno Latour og Pierre Bourdieu.

Oppdagelseskontekst og begrunnelseskontekst

Som utgangspunkt for å diskutere konstruktivismen, kan det være fruktbart å se på det klassiske vitenskapsteoretiske skillet mellom de to vitenskapelige konteksteneoppdagelseog begrunnelse. Begrunnelseskonteksten peker mot den delen av vitenskapen som omhandler testing og utprøving av teorier for å sjekke om de er holdbare, for eksempel gjennom hypo- tetisk deduktiv metode. Det forutsettes her at dette skjer uavhengig av historiske, sosiale og psykologiske forutsetninger. Oppdagelseskonteksten, på den annen side, viser til hvordan forskerne får sine ideer og utvikler teorier og perspektiver. Innenfor tradisjonell vitenskapsteori har det vært hevdet at denne delen av forskningen knyttet til oppdagelseskonteksten er vanskelig å si noe sikkert om, all den tid den omhandler sosiale og historiske forutsetninger for forskning og vitenskap.

Mye av den tradisjonelle vitenskapens legitimitet og selvforståelse bygger på skillet mellom oppdagelseskonteksten og begrunnelseskonteksten og betegnes blant annet av Paul Feyerabend som et slags «hellig» utgangspunkt for vitenskapene (Nydal, 2007, s. XII). Det forutsetter muligheten av å skille mellom vitenskapelige teoriers strengt innholdsmessige kvaliteter, deres evne til å si noe om relasjonen mellom teori og virkelighet på den ene siden, og den sosiale og institusjonelle sammenhengen teorien ble til innenfor, på den andre.

Forutsetningen for god vitenskap blir dermed muligheten for å holde forskningen «ren», i betydningen fri fra sosial påvirkning. En konsekvens av dette blir også at dårlig eller mislyk- ket forskning er den typen forskning som ikke lykkes i å holde det sosiale utenfor, og som framstår som verdiladet, politisert eller kanskje til og med preget av juks eller snarveier.

Hans Reichenbach begrepsfestet skillet mellom oppdagelse og begrunnelse i 1938, og dette ble videreført av blant annet Karl Popper. Diskusjonen om hvorvidt en teori er gyldig eller ei, kan ifølge han ikke være avhengig av overbevisningsgrunnlaget til dens opphavs- mann, eller hva som påvirker forskermiljøet han er en del av. Gyldighetsdiskusjonen må ifølge Popper, knyttes til testingen av teoriene og undersøkelser av den logiske argumentasjonen i de begrunnelsene som gis i forskningen. Vitenskapen kan ikke forholde seg på en vitenskapelig måte til oppdagelseskonteksten; «The act of discovery escapes logical analysis», hevdet Reichenbach (Swedberg, 2012, s. 4). Men er det rimelig å tenke seg at dette skillet lar seg opprettholde i den faktiske forskningssituasjonen? En rekke nyere perspektiver er kritiske til skillet mellom oppdagelse og begrunnelse, delvis fordi det kan være vanskelig å holde disse dimensjonene fra hverandre, men også fordi det har vært brukt til å avgrense selve vitenskapsteoriens område, til det som kun har med begrunnelse av teorien å gjøre.

12. David Bloor har gitt navn til retningen innenfor vitenskapssosiologien som kalles ’The ‘Strong Programme‘.

Andre retninger som også kan gis betegnelsen ’sterk‘ eller ’radikal‘ konstruktivisme, er dekonstruktivistiske eller (postmodernistiske) posisjoner som kan føres tilbake til bl.a. Heidegger og Nietzsche.

(7)

Thomas Kuhn var blant dem som problematiserte og kritiserte skillet. Han viste til den symbolske makten som ligger i begrepene, og hvordan de forleder oss til å tro at de omhandler selve kunnskapens vesen. Distinksjonen mellom oppdagelse og begrunnelse inngår som en del av teorien om vitenskapen og setter rammer for hvordan en går til verks når en søker å utarbeide teorier om den. Kuhn ønsket å åpne for at de historiske forutsetningene for vitenskapen gjøres til gjenstand for vitenskapelige undersøkelser, et ønske som deles av hele den vitenskapssosiologiske tradisjonen. Men enighet om viktigheten av å undersøke de sosiale forutsetningene løser ikke spørsmålet om hva disse består i. Her ligger et grunnlag for stor uenighet innenfor ulike konstruktivistiske posisjoner. Som vi skal se, er det uenighet mellom Kuhn, Bourdieu og Latour på dette punktet.

Spørsmålet om symmetri

Til grunn for den klassiske oppfatningen av vitenskap ligger altså en forestilling om at sann kunnskap om verden er upåvirket av sosiale, kulturelle og økonomiske faktorer. I den grad man trekker inn slike faktorer, er det for å forklare hvordan det oppstår feil i de vitenskapelige forklaringene. Det tradisjonelle vitenskapssynet forfekter på denne måten enasym- metrisk posisjon: Det er kun begrunnelseskonteksten det refereres til for å forklare gode vitenskapelige resultater. Ensymmetriskforklaring derimot, vektlegger det sosiale også når det gjelder riktige vitenskapelige funn. Opprinnelig ble symmetriprinsippet formulert av David Bloor, som på 1970-tallet kritiserte Robert Merton for å vise til to ulike typer av forklaringer i analysen av vitenskapelige resultater. Når forskere har rett, hevdet Merton at det er naturen som kommer til uttrykk. Når forskere tar feil, hevdet han derimot at det skyldtes sosiale faktorer, f.eks. juks eller inkompetanse. Bloor argumenterte med sitt symmetriprinsipp for at både suksess og feiltagelser må forklares ut fra samme type faktorer, og at disse faktorene er sosiale.

Bruno Latours aktør-nettverks-teori slutter opp om kritikken av Merton og overtar ambi- sjonen om å holde seg til én type forklaring, men samtidig kritiserer han Bloor og andre sosialkonstruktivister for å innføre en form for sosial determinisme i den forstand at alt som foregår innenfor vitenskapene til syvende og sist kan føres tilbake til det sosiale (Latour, 2005, s. 1–2). Latours forklaringer inneholder det han kalleraktanter. Dette begrepet proble- matiserer skillet mellom menneskelige, intensjonale aktører på den ene siden og materielle objekter, teknologi og redskaper på den andre. Disse to dimensjonene er det ifølge Latour ikke mulig å holde fra hverandre. De er tett sammenvevd og må forstås som nettverk hvor det er vanskelig å skille ut enkeltaktører og deres påvirkning. Det er for eksempel problematisk å snakke om den franske kjemikeren og bakteriologen Louis Pasteur, uavhengig av nett- verket rundt Pasteur (Latour, 2005, s. 1–2). Oppdagelseskonteksten omhandler hos Latour altså ikke kun menneskelige subjekter og intensjoner, men inkorporerer teknologi, regler, gjenstander etc. i sammenfiltrede relasjoner. Derfor snakker Latour om det han kaller et generalisert symmetriprinsipp(Latour, 2010). Dette symmetriprinsippet er en metodologisk oppskrift som påbyr forskeren å følge en hvilken som helst relasjon eller forbindelse som deltagerne i et forskningsprosjekt etablerer.

Latour er også skeptisk til det han oppfatter som sosial determinisme eller reduksjonisme i betydningen av å trekke inn sosiale faktorer som befinner seg utenfor selve det vitenskapelige prosjektet.¹³Han er blant annet skeptisk til den kritiske sosiologiens tendens til å forklare

13. Det er ikke bare sosial determinisme Latour angriper, det er også determinisme i form av språkteorier og ulike former for biologiske og psykologiske perspektiver (Latour, 2010, s. 41).

(8)

handlinger og strategier med henvisning til bakenforliggende strukturer (Latour, 2003, s. 4).

En av de viktigste sosiologiske inspirasjonskildene til Latour når det gjelder dette, er Harold Garfinkel. Latour framhever hans empirisme, man må alltid gå til tingene selv og få fram det unike og individuelle ved et fenomen. Vitenskapelige generaliseringer blir ofte for enkle i den forstand at de ikke griper dypt nok inn i detaljene og det særegne ved empirien. Det sosiologiske perspektivet må også ivareta aktørenes egne forståelser og praksis. Henvisnin- gen til klasseforhold, kapitalisme og institusjoner blir generelle forklaringer som benyttes på helt ulike sammenhenger, og som ikke ivaretar tingenes individualitet.

Denne kritikken av den kritiske sosiologien blir et viktig område for uenighet mellom Bourdieu og Latour. For Latour blir Bourdieus begreper om felt og kapital nettopp eksempler på begreper som kan overføres fra det ene området til det andre, og som først og fremst griper det generelle og allmenne. Bourdieu på sin side, hevder imot Latours kritikk at hans laboratoriestudier på lignende måte som andre mikrointeraksjonistiske studier av lokalsam- funn og grupper, har en tendens til å isolere den sosiale samhandlingssituasjonen og ikke ta inn utenforliggende forutsetninger for de handlinger, strategier og forståelser som de enkelte forskningsmiljøene og laboratoriene representerer. Bourdieu vil gjennom sitt felt-begrep tvert imot vektlegge de eksterne strukturene som styrer vitenskapelig praksis, og den påvirk- ning disse har på det mikrososiologiske planet, hvor laboratoriestudiene stort sett befinner seg. Laboratoriene kan ikke forstås som små isolerte universer som kun analyseres ut fra interaksjonistiske og semiologiske perspektiver (Bourdieu, 2007, s. 62).

En annen kritikk som kan reises mot Latour, er at han gir slipp på et uavhengig utgangspunkt å vurdere vitenskapelige resultater ut fra. Ifølge Latour kan man ikke med basis i generelle vitenskapelige krav og normer, uavhengig av vitenskapelig praksis, avgjøre hvorvidt det bedrives god eller dårlig vitenskap. Slike forsøk vil selv være uttrykk for en bestemt kontekstuell vurdering. Men med en slik forståelse av vitenskapelig praksis og påstander oppstår det et selvreferanseproblem. Perspektivet vil slå tilbake på egen posisjon, som heller ikke kan forstås som noe annet enn et produkt av språklig enighet. Til tross for dette, kan det synes som Latour hevder en tradisjonell metodologisk holdning til muligheten av å kartlegge andres forskningspraksis. Han forfekter et realistisk perspektiv i analysen av den sosiale vitenskapelige konteksten, og et konstruktivistisk perspektiv i analysen av den ytre naturvitenskapelige virkeligheten. Også denne posisjonen kan med andre ord hevdes å være asymmetrisk, idet den setter naturen i parentes og lar de sosiologiske forklaringene være tungtveiende (Collin, 1993, s. 24; Collin, 1998, s. 51; Latour, 1996, s. 125–126).

Disse dilemmaene knyttet til selvreferanseproblemet blir forsøkt løst på en annen måte innenfor de svakere posisjonene. Karl Mannheims skille mellom natur- og kulturvitenska- per er et forsøk på å unngå en relativistisk posisjon. Han hevder at ideologiske og politiske interesser spiller en større rolle som vitenskapelig feilkilde innenfor fortolkende vitenska- per enn innenfor naturvitenskapene. Mannheim representerer dermed et asymmetrisk perspektiv (Pels, 1996). Han vil etablere et uavhengig utgangspunkt for erkjennelse gjennom fri og uavhengig refleksjon og forskning. Dette kan vi gjenfinne hos Robert Merton i hans formulering av vitenskapssamfunnets normative krav (vitenskapens etos) som skal sikre dens autonomi og universalitet (Merton, 1968 [1949]). Det er altså mer tradisjonelle kunnskapssosiologiske teorier som ligger til grunn for de svakere formene for konstruktivisme. Den grunnleggende ideen er at det finnes prosedyrer for å renske ut sosiale og kulturelle forutsetninger for vitenskapen gjennom å styrke de institusjonelle normene og bevisstgjøre forskeren om disse. På denne måten vil begrunnelseskonteksten så å si tre tydeligere fram, og oppdagelseskonteksten tre i bakgrunnen.

Bourdieus alternative perspektiv til dette er en refleksiv analyse hvor vitenskapen krever

(9)

en selvanalyse av de feltposisjonene som ligger til grunn for forskningen, og hvordan disse henger sammen med omkringliggende sosiale forutsetninger. Her er det altså viktige forskjeller som reflekteres i to helt ulike sosiologiske paradigmer med ulike grunnforståelser av handlingsbegreper, institusjonelle strukturer etc. Bourdieu hevder om Mertons perspektiv at «Det ‘vitenskapelige interessefellesskap’ er et kollektiv som oppfyller sitt mål gjennom at intensjonsløse mekanismer eller aktørløse handlinger retter seg mot fortjenestefulle mål, på en slik måte at det begunstiger også de beste blant dem.» (Bourdieu, 2007, s. 41–42). På denne måten skapes det en naturlig vekst som fremmer den beste forskningen og belønner de beste forskerne. Mertons perspektiv usynliggjør på denne måten de kampene og konfliktene som eksisterer innenfor ethvert vitenskapelig felt, vil Bourdieu hevde. Men Bourdieus perspektiv skiller seg også avgjørende fra Latours, idet han framhever nødvendigheten av å trekke inn eksterne sosiale faktorer i undersøkelsen av kampene og posisjonene innad i vitenskapen:

Ettersom Latour ikke forsøker å finne handlingsprinsippet der hvor det virkelig befinner seg – det vil si i posisjonene og disposisjonene – kan ikke Latour finne annet enn bevisste (les kyniske) makt- og påvirkningsstrategier (og henfaller dermed til en form for individuell, aktør- orientert finalisme som overgår Mertons kollektive finalisme). (Bourdieu, 2007, s. 65)

Det er ikke rom her for å diskutere uenigheten mellom Bourdieu og Latour når det gjelder forståelsen av aktøren, men det kan synes urimelig av Bourdieu å rett og slett redusere Latours aktørperspektiv til en individuell, kynisk finalisme. Et viktig poeng for Latour er jo å problematisere forståelsen av vitenskapelige resultater som et produkt av strengt individuelle ideer og prosjekter. All vitenskap inngår i kollektive, strukturelle og teknologiske sammenhenger (Latour, 2003, s. 6). Hovedpoenget for Bourdieu synes å ligge i at Latour ikke gir oss noen alternativ forståelse av på hvilken måte individets handlinger og strategier er påvir- ket av eksterne faktorer utenfor de rammene forskningen foregår innenfor.¹⁴

Det er altså viktige forskjeller mellom sterke og svake konstruktivistiske posisjoner i vekt- leggingen av oppdagelseskonteksten og symmetriprinsippet. Latour legger avgjørende vekt på de interne praksis-orienterte faktorene ved forskningen, men vil ikke redusere dette til sosiale faktorer utenfor selve forskningsmiljøet. Bourdieu insisterer på å trekke inn eksterne faktorer i tråd med den kritiske sosiologien, mens Merton representerer en mer tradisjonell vitenskapsteoretisk linje og framhever begrunnelseskonteksten, og forfekter dermed en asymmetrisk posisjon.

Vitenskapelige paradigmer

I Thomas Kuhns Vitenskapelige revolusjoners struktur (1962) utvikles en ny forståelse av vitenskapenes historiske utvikling, og av hva vitenskapelig praksis og virksomhet består i.

Sentralt i framstillingen står begrepene om normalvitenskap, krise, revolusjoner og paradigmer. I en viss forstand kan vi si at Kuhn med denne framstillingen selv skapte en form for paradigmeendring i forståelsen av vitenskapenes utvikling og virksomhet. Samtidig virker det som mye av den vitenskapsteoretiske debatten fortsatt har beholdt den tradisjonelle vitenskapsforståelsen.

14. Felles for dem begge er at de viser til begrepet habitus som utgangspunkt for å forklare våre handlinger som uttrykk for ulike kroppslige teknikker (med referanse til Marcel Mauss), så uenigheten ligger vel mer i hva som konstituerer disse vanene. Latour er kritisk til å trekke inn det han kaller «det sosiale» (Latour, 2005, s. 211).

(10)

I denne sammenhengen blir det viktig å se på paradigmebegrepets betydning når det gjelder å vise hvordan paradigmene betinger hva det er mulig å se, og hvilke sammenhenger det er mulig å etablere i vitenskapene. Begrepet er også viktig når det gjelder å vise at ulike vitenskapelige retninger og tradisjoner fungerer som lukkede universer hvor det ikke finnes klare forbindelser mellom de ulike paradigmene. Termen paradigme avgrenses av Kuhn på følgende måte:

På den ene siden står den for hele den konstellasjonen av oppfatninger, verdier, teknikker etc.

som medlemmene av et gitt fellesskap deler. På den annen side betegner den en type element i denne konstellasjonen, dvs. de konkrete puslespilløsningene som, når de anvendes som modeller eller eksempler, kan erstatte eksplisitte regler som basis for løsningen av de gjenværende nor- malvitenskapelige puslespillene. (Kuhn, 2007 [1969], s. 207)

Den første avgrensningen kaller Kuhn den sosiologiske, mens den andre viser han til som betydningen av forbilledlige framgangsmåter og resultater som allerede foreligger innenfor paradigmet (Kuhn, 2007 [1969], s. 207).

Innenfor et gitt paradigme foregår det Kuhn kaller en puslespill-virksomhet, hvor brik- kene kan sies å være gitt, og man vet at det foreligger en løsning. Spillereglene er bestemt og utfordres ikke, det prøves kun ut ulike løsninger innenfor et etablert rammeverk. Para- digmet setter altså premissene for forskningen slik at den foregår innenfor et språk og et begrepsapparat som ikke er nøytralt. Denne virksomheten vil derfor ikke frambringe radi- kalt ny kunnskap (Kuhn, 2007 [1962], s. 172–173).

Denne forståelsen av vitenskap får også konsekvenser for de tradisjonelle antagelsene omkring verifikasjon og falsifikasjon. Verifikasjon av teorier vil alltid foregå innenfor gitte rammer av tilgjengelige teorier og begreper, og kravet om sammenligning med alle andre alternative teorier vil også alltid vise til allerede foreliggende teorier. Kuhn sammenligner verifikasjon med en form for naturlig utvalg som velger ut de mest overlevelsesdyktige blant de aktuelle alternativene i en gitt historisk situasjon:

Normalvitenskapen kan og må kontinuerlig strebe etter å skape nærmere overensstemmelse mellom teori og fakta, og denne virksomheten kan lett oppfattes som testing, eller som søken etter bekreftelse eller falsifikasjon. Men hensikten er i stedet å løse et puslespill som bare kan foreligge dersom paradigmets gyldighet allerede er forutsatt. (Kuhn, 2007 [1969], s. 100)

Kuhn diskuterer videre med utgangspunkt i Poppers begrep om falsifikasjon. Popper hevder som kjent at verifikasjon er umulig, men at teorier kan forkastes fordi de gjennom testing gir negative utfall, altså falsifiseres. Dette kan minne om den prosessen som leder fram til det Kuhn kaller anomalier, men Kuhn avviser at reell forkastelse av teorier på den måten som Popper beskriver, egentlig forekommer. Det er snarere slik at mangelen på overensstemmelse kjennetegner enhver teori, og at dette vil være en integrert del av normalvitenskapen. Reell falsifikasjon av en teori skjer ikke på bakgrunn av ett falsifiserende tilfelle. Reell falsifikasjon handler om at et nytt paradigme overtar eller vinner over et annet.¹⁵For Kuhn handler falsifikasjon og deretter verifikasjon av et nytt paradigme om sammenligning av ulike teorier. Det er ifølge han meningsløst å snakke om verifikasjon og falsifikasjon angående en enkelt teoris

15. Eksempler kan være overgangen mellom Aristoteles’ og Newtons fysikk, eller overgangen mellom Newtons og Einsteins.

(11)

relasjon til en ytre virkelighet. Det vil alltid dreie seg om at ulike teorier er mer eller mindre egnet til å gripe virkeligheten. Begrepet omsammenligningblir derfor helt sentralt i framstillingen til Kuhn. Alle historisk sett viktige teorier har stemt overens med fakta, men i større eller mindre grad. Det kan derfor ikke sies å finnes noe presist svar på hvor godt en enkelt teori stemmer overens med fakta, men det gir god mening å spørre med utgangspunkt i sammenligning av to eller flere teorier hvilken som stemmer best overens (Kuhn, 2007 [1962], s. 175).

Inkommensurabilitet

Med utgangpunkt i denne forståelsen av forholdet mellom teori og fakta blir det interessant å se hvordan Kuhn forstår forholdet mellom paradigmene. Dette knytter Kuhn an til spørs- målet om paradigmenes inkommensurabilitet. Med dette begrepet vil Kuhn vise at vi med ståsted innenfor ett paradigme strengt tatt ikke er i stand til å forstå det som foregår innenfor et annet. Dette har tre viktige konsekvenser: For det første at forskerne innenfor ulike paradigmer vil ha ulike definisjoner av vitenskap, og derfor være uenige om hvilke problemer som ethvert nytt paradigme må løse. For det andre at innenfor nye paradigmer inngår tidligere begreper og eksperimenter i nye forbindelser med hverandre. For det tredje at forskerne praktiserer i forskjellige verdener, og to forskergrupper ser forskjellige ting når de ser i samme retning fra samme ståsted (Kuhn, 2007 [1962], s. 176–178).

Kuhn hevder i etterordet (1969) at personer som har inkommensurable synsmåter bør betraktes som medlemmer av forskjellige språkfellesskap, og at deres kommunikasjonspro- blemer må analyseres som oversettelsesproblemer. En annen metafor Kuhn benytter for å illustrere hva det vil si å være innenfor et paradigme er hentet fra gestaltpsykologiske eksperimenter, blant annet tegningen som kan framstå som både hare og and.¹⁶Blikket er rettet mot et uforanderlig objekt eller tegning, samtidig som den framstiller to fundamentalt forskjellige ting avhengig av det perspektivet vi anlegger, og etter hvert kan vi veksle mellom de to ulike perspektivene.

Bruken av disse gestaltpsykologiske illustrasjonene som eksempler reiser også noen viktige problemstillinger. Gestaltskiftene viser jo strengt tatt til situasjoner som er forskjellige fra vitenskapene. Kuhn peker selv på at innenfor vitenskapene vil en situasjon hvor det er mulig å veksle fram og tilbake mellom ulike perspektiver innebære en tilstand av vitenskapelig krise hvor noe framstår på to måter på en og samme tid, lys oppfattes noen ganger som bølger og andre ganger som lys (Kuhn, 2007 [1962], s. 138). Innenfor vitenskapene finnes det heller ingen ekstern autoritet som kan bekrefte at oppfatningen har endret seg. Overgan- gen fra én perseptuell oppfatning til en annen kan ikke bevitnes direkte.

Hvis det derfor er slik at perseptuelle omslag ledsager paradigmeskifter innen vitenskapen, kan vi ikke forvente at vitenskapsmenn bevitner disse omslagene direkte. En konvertitt til Koper- nikus’ lære ser ikke på månen og sier: ‘Før så jeg en planet, men nå ser jeg en satellitt.’ En slik uttalelse ville implisert at det ptolemeiske systemet i en viss forstand var korrekt. En som har konvertert til den nye astronomien, vil heller si: ‘En gang anså jeg månen for å være (eller jeg så månen som) en planet, men jeg tok feil.’ (Kuhn, 2007 [1962], s. 138)

16. Illustrasjonen er opprinnelig framstilt hos Joseph Jastrow iThe minds Eye(1899), men har senere vært benyttet av flere kjente teoretikere som Wittgenstein, Merleau-Ponty i tillegg til Kuhn.

(12)

Et viktig poeng både når det gjelder det gestaltpsykologiske eksemplet og språkeksemplet, blir at selv om man kan veksle både mellom ulike gestalter og ulike språk kan man ikke være innenfor to perspektiver eller språk samtidig. Det finnes ingen mellomposisjon som gjør det mulig å kommunisere på tvers av de to perspektivene samtidig.

Kuhn hevder at fortolkning innenfor et paradigme kun artikulerer paradigmet, og kan sånn sett ikke korrigere det. Normalvitenskap kan ikke korrigere paradigmer, kun føre til at anomalier erkjennes, noe som i neste instans fører til kriser. Disse avsluttes ikke ved over- veielser og fortolkninger, men ved en plutselig og relativt ustrukturert hendelse som ligner et gestaltskifte:

Vitenskapsmenn snakker i den forbindelse ofte om ‘skjell som faller fra deres øyne’ eller om ‘lyn- glimt’ som ‘overstrømmer’ et tidligere dunkelt puslespill. Det blir da mulig å se dets komponen- ter på en ny måte, som for første gang gir rom for en løsning. Ved andre anledninger går lyset opp for forskeren mens han sover. (Kuhn 2007 [1962], s. 147)

Men dette poenget åpner for en rekke spørsmål og problemer som ikke løses på en klar måte hos Kuhn selv. Derfor har han også blitt gjenstand for radikale lesninger og blitt tatt til inntekt for vitenskapelig relativisme.¹⁷ Så hvordan bør vi egentlig forstå han på dette punktet? Det som er klart, er at Kuhn selv tar avstand fra en radikal lesning av sin egen framstilling av inkommensurabilitet, blant annet i etterordet tilVitenskapelige revolusjoners struktur(Godfrey-Smith, 2003, s. 94). Samtidig finnes det antagelig ikke noe enkelt svar på hvordan Kuhn skal plasseres når det gjelder spørsmålet om relativisme, eller spørsmålet om det finnes universelle standarder på tvers av paradigmene (Godfrey-Smith, 2003, s. 94–95).

Forholdet mellom de ulike paradigmene og overgangen fra ett paradigme til et annet diskuteres også av Pierre Bourdieu. Han hevder at Kuhns framstilling av endring innebærer et strengt internt perspektiv, det er kun interne forhold i det enkelte paradigme som gjør at det uttømmer sitt potensial og blir erstattet av et nytt (Bourdieu, 2007, s. 48). Bourdieu under- streker i motsetning til dette, betydningen av faktorer i samfunnet utenfor vitenskapen, som politikk og økonomi, når det gjelder vitenskapelig utvikling og endring. Bourdieus feltbe- grep, som er inspirert av Kuhns paradigmebegrep, forsøker å tematisere hvordan de eksterne faktorene spiller inn i forskningen. Når Kuhn ikke trekker inn slike faktorer for å forklare overgangen mellom paradigmene, reiser dette ifølge Bourdieu en rekke ubesvarte spørsmål.

Det springende punkt er hvorvidt ideen om inkommensurabilitet og etableringen av sannhet, forstått som sosiale og lingvistiske konvensjoner, tvinger fram en avvisning av ideen om en universell rasjonalitet. Bourdieu vil redde fornuften uten å måtte trekke inn et transcendentalt fornuftsbegrep. Konkurransen innenfor det vitenskapelige feltet vil tvinge fram nødvendigheten av å verdsette begrunnelser og gjenkjenne vitenskapelig bevisføring.

Det eksisterer altså ifølge Bourdieu universer hvor det etableres en sosial enighet når det gjelder sannhet, som er underlagt sosiale betingelser som favoriserer rasjonelle utvekslin- ger og adlyder universaliseringsmekanismer som de gjensidig kontrollerer (Bourdieu, 2007, s. 135).

På denne måten hevder Bourdieu at de sosiale betingelsene i den kantianske intersub- jektiviteten er re-introdusert og har fått konsekvenser for forskningen. Objektiviteten er et intersubjektivt produkt avledet av det vitenskapelige feltet. De vitenskapelige kriteriene er

17. Eksempler Kuhn selv nevner i etterordet tilVitenskapelige revolusjoners strukturi note 9 og 18 (Kuhn, 2007 [1969]) er Dudley Shapere, Israel Sheffner, Karl Popper og Imre Lakatos.

(13)

formaliseringer av spillets regler og kan observeres i feltet. De er en type sosiologiske argu- mentasjonsregler og normer for interaksjon og kommunikasjon som fungerer som et slags kollektivt over-jeg, innskrevet i institusjonene og innprentet i forskerne. Hvis sannheten framstår som transcendent er det ifølge Bourdieu fordi den har blitt gjort gyldig gjennom en prosess innenfor de betingelsene som karakteriserer det vitenskapelige feltet (Bourdieu, 2007, s. 136–137).

Bourdieus normative perspektiv kan tilsynelatende minne ganske mye om det Merton legger til grunn ivitenskapens etos(Merton, 1968 [1949], s. 606), hvor han viser hvordan vitenskapens mer og mindre eksplisitte krav og forventninger har nedfelt seg i aktørenes væremåte, deres perspektiver og forventninger. Samtidig er det viktige forskjeller mellom Bourdieus og Mertons vitenskapssosiologiske perspektiver. Bourdieus kritikk av Merton retter seg blant annet mot hans strukturfunksjonalistiske posisjon. Mer spesifikt innebærer dette at Mertons etos peker i retning av en tradisjonell norm-tenkning som viser til verdi- messige regler som blir effektive gjennom internalisering.

En annen forskjell mellom Bourdieu og Merton ligger i synet på vitenskapelig utvikling.

Hos Bourdieu foregår dette gjennom kamper og konflikter mellom dominerende og domi- nerte posisjoner slik at vitenskapelig arbeid må forstås som kamper om gjeldende oppfatninger, eller retten til å definere hva som gjelder som god vitenskap, hva som er sant etc. I Mertons vitenskapssyn rettferdiggjøres vitenskapen ved å vise hvordan fordelinger av belønninger og kompensasjoner er sammenfallende med den rådende oppfatningen av vitenskapelighet (Bourdieu, 1989, s. 45). Det vitenskapelige fellesskapet framstår innenfor strukturfunksjonalismen ifølge Bourdieu som «et kollektiv som oppfyller sitt mål gjennom at intensjonsløse mekanismer eller aktørløse handlinger retter seg mot fortjenstfulle mål på en slik måte at det begunstiger også de beste blant dem» (Bourdieu, 1989, s. 42).

Vitenskapelig sannhet handler altså om å innfri de normative forventningene som ligger nedlagt i det vitenskapelige feltet. Tilsynelatende gjelder dette både Kuhn, Bourdieu og Merton. Kants transcendentale kategorier defineres som sosiale og intellektuelle normer som det enten er konsensus om, eller som styrkes gjennom konkurranse eller gjennom konflikter og kamp. Men både Kuhn og Merton mangler ifølge Bourdieu den sosiologiske til- nærmingen og de begrepene som skal til for å forklare overgangen fra ett paradigme til et annet. Kuhn ender egentlig opp med noe av det samme utgangspunktet som Merton, et utgangspunkt som Bourdieu karakteriserer som et kvasi-durkheimiansk perspektiv, hvor den vitenskapelige verden forstås som dominert avensentral norm (Bourdieu, 2007, s. 47).

Bourdieu benytter derimot sine begreper om heterodoksi og ortodoksi til å understreke at vitenskap også handler om konflikter mellom ulike syn på hva som er god og dårlig vitenskap. I kritiske perioder vil konfliktene mellom forsvarere av paradigmene og deres utfor- drere bli tilspisset, fordi barrierene mellom vitenskapen og øvrige intellektuelle strømninger da faller (Bourdieu, 2007, s. 47).

Sluttkommentar

En siste problemstilling som kan reises i kjølvannet av debatten om konstruktivisme er spørsmålet om verdifrihet. I den klassiske vitenskapsforståelsen dyrkes ideen om den rene vitenskapen i betydningen vitenskap som frigjort fra politiske og ideologiske forestillinger.

Det er helt grunnleggende at politikk og vitenskap holdes atskilt som to separate sfærer.

Dette er et sentralt poeng i verdifrihetslæren til Max Weber, og kommer også til uttrykk i Mertons analyse av vitenskapens etos. Her tydeliggjøres ideen om den uavhengige vitenskapen, og vitenskapen som et nøytralt korrektiv til politikk og samfunnsplanlegging.

(14)

For Latour er en slik idé fullstendig utopisk, og forestillingen om en uavhengig vitenskap må ifølge han oppgis. Vitenskapen er allerede innvevd i den politiske virkeligheten og idéen om at den kan rendyrkes uavhengig av denne, blir å betrakte som en rent teoretisk konstruksjon: «[…] vi forsvarer en værdi, ideen om en videnskab, som er fullstendig inkommensu- rabel med sin egen praksis. Så hvad er det egentlig vi moderne sælger til andre: Videnskab som idé eller videnskabens praksis?» (Blok & Jensen, 2009, s. 245).

Moderniteten er ifølge Latour kjennetegnet av den grunnleggende motsetningen mellom naturen og samfunnet, mellom vitenskap og politikk. Han hevder at innenfor vår moderne tenkning, er det ingenting som oppfattes som en større forbrytelse enn bevisst å blande sammen disse sfærene. Moderne vitenskapsteori står i et spenn mellom to motstridende tendenser: På den ene siden forsøket på å rense vitenskapen for forstyrrende politiske interesser. På den andre siden har den kritiske teorien vært opptatt av å avdekke konsekvensene av overdreven vitenskapeliggjøring og teknokratisering av samfunnet. Latours poeng blir at begge disse tilsynelatende motsatte kritikkene er muliggjort av den moderne forestillingen om det skarpe skillet mellom vitenskap og politikk (Blok & Jensen, 2009, s. 120). Gjennom sine studier av laboratoriepraksis vil Latour vise at vitenskapelig praksis er tett sammenvevd med historiske, sosiale og kulturelle faktorer, og at vår tid er kjennetegnet ved en enorm vekst i det Latour kaller hybrider som sprenger grensene mellom vitenskap og politikk. Vi må derfor tenke gjennom relasjonen mellom vitenskap og politikk på en ny måte, og forsøke å nærme oss disse dimensjonene som en integrert helhet. Men hvordan skal han gjøre det uten på den ene siden å politisere vitenskapene, eller på den andre siden å vitenskapeliggjøre politikken? Hvis han skal få til dette, må han bryte også med det klassiske skillet mellom fakta og verdier (Blok & Jensen, 2009, s. 121).

Bourdieu er også opptatt av å vise hvordan vitenskapen er integrert i sosiale forhold og maktkamper som definerer hva som er god vitenskap. Disse sosiale mekanismene som danner forutsetning for vitenskap må vi reflektere over, ikke bare når noe går galt i vitenskapen, men også som en forutsetning for god og sann vitenskap. Objektivitet fremmes ikke gjennom at vi lukker øynene for de sosiale mekanismene som nødvendigvis påvirker forskningen. Tvert imot må vi hele tiden undersøke vitenskapens sosiale forutsetninger for at vi ikke ubevisst skal la oss styre av disse. Refleksivitet er derfor et nøkkelord hos Bourdieu. Fors- keren skal reflektere over sin egen posisjon, sine motiver, sitt eget miljø etc. Men en viktig forskjell mellom Latour og Bourdieu ligger i at der Latour tenker seg at man kan bygge ned grensene mellom vitenskap og politikk, er Bourdieu opptatt av vitenskapsfeltets autonomi, og at vitenskapens interne logikk må styrkes og forsvares. Det er ikke gitt at forskning i betydningen jakt på objektivitet og sannhet nødvendigvis vil fortsette å eksistere hvis vi slutter å insistere på opprettholdelsen av de interne normene og kravene som dette feltet består av.

De konstruksjonene vi benytter innenfor vitenskapene er relatert til mange ulike nivåer og kontekster i samfunnet. Det dreier seg om alt fra beslutninger om hva som skal forskes på, utmeisling av ulike forskningstemaer eller forskningsområder, til problemstillinger, begreper og operasjonaliseringer. Dette vil påvirkes av politiske og ideologiske rammer i tillegg til våre faglige orienteringer. Felles for de konstruktivistiske posisjonene jeg har diskutert her, er at de vektlegger oppdagelseskonteksten og symmetriprinsippet i forståelsen og diskusjonen av forskning og vitenskap. Dette innebærer at de beveger seg inn i det som ved hjelp av et bilde hentet fra Bourdieu, kan kalles «kjøkkenveien» til vitenskapen. Bildet viser til at vitenskap også består av en type usynlig forarbeid i form av sosiale, strukturelle og politiske prosesser som utgjør viktige forutsetninger for de vitenskapsteoretiske diskusjonene.

Hvilke deler eller hvilke prosesser som vektlegges når man nærmer seg vitenskapene på

(15)

denne måten, vil som vi har sett være forskjellig hos ulike teoretikere, for eksempel i uenigheten mellom Latour og Bourdieu. Sånn sett er også disse tilnærmingene preget av konstruksjonene som benyttes. Latour vektlegger nettverk og teknologi, Bourdieu maktkamper og uenighet og Kuhn paradigmer. Men uansett har de som forutsetning at denne dimensjo- nen som jeg her har knyttet tiloppdagelseskontekstener en viktig forutsetning for all vitenskap. Ikke bare som et uuttalt premiss som ikke kan studeres som et eget felt, men som et eget forskningsfelt som kan gjøres til gjenstand for undersøkelser og etterprøving på samme måte som begrunnelseskonteksten. Dette innebærer også at hva vitenskapelige konstruksjoner er, og hvordan de oppstår, ikke er (i hvert fall ikke utelukkende) et teoretisk spørsmål, men kanskje snarere et empirisk. At dette er et lite utviklet felt innenfor forskning kan det vel herske liten tvil om, så her ligger det et stort potensial når det gjelder å utvide nedslags- feltet også for sosiologer.

Om artikkelen

Takk til Universitetet i Oslo som har gitt meg tid til å arbeide med dette temaet. Takk også til fagfeller, andre lesere og til redaksjonen for innspill og kritikk som har bidratt til å gjøre artikkelen bedre.

Referanser

Bachelard, G. (1991). Le rationalisme appliqué. I B. Kreis (Red.),The Craft of Sociology.Berlin, New York: Walter de Gruyter.

Blok, A. & Jensen, T. E. (2009).Bruno Latour. Hybride tanker i en hybrid verden.København: Hans Reitzels Forlag.

Bourdieu, P. (1989).Outline of a Theory of Practice.Cambridge: Cambridge University Press.

Bourdieu, P. (2007).Viten om viten og refleksivitet. Oslo: Pax Forlag.

Broady, D. (1990).Sociologi och epistemologi. Om Pierre Bourdieus författarskap och den historiska epistemologin. Stockholm: HLS Förlag.

Collin, F. (1993). Social Constructivism without Paradox.Danish Yearbook of Philosophy, 28(1), 24–46.https://doi.org/10.1163/24689300_0280103

Collin, F., Järvinen, M. & Bertilsson, M. (1998). Socialkonstruktivisme og den sociale virkelighed. I M.

Bertilsson & M. Järvinen (Red.),Socialkonstruktivisme: Bidrag til en kritisk discussion(s. 41–67).

København: Hans Reitzels Forlag.

Fauske, H. (1997). Forståelse, forklaring og konstruksjonen av sosiale problemer.Sosiologi i dag, 4, 5–23.

Foucault, M. (1992). Livet som erfaring og vitenskap.Agora,1-2, 84–95.

Godfrey-Smith, P. (2003).Theory and reality. An introduction to the philosophy of science. London:

University of Chicago press.

Hustad, J. (2010, 7. mars). Ideologifabrikken.Aftenposten.

Kant, I. (1987).Critique of Pure Reason.London: Macmillan Education.

Kuhn, T. (1970).The Structure of Scientific Revolutions.Chicago: University of Chicago Press.

Kuhn, T. (2007 [1962]).Vitenskapelige revolusjoners struktur. Oslo: Bokklubben.

Kuhn, T. (2007 [1969]). Forfatterens etterord,Vitenskapelige revolusjoners struktur. Oslo: Bokklubben.

Latour, B. (1996).Vi har aldri vært moderne. Essay i symmetrisk antropologi. Oslo: Spartacus Forlag.

Latour, B. (2003).The promises of constructivism. (Paper prepared for Don Ihde: Chasing Tecnology).

Indiana University Press. Hentet frahttp://www.bruno-latour.fr/sites

(16)

Latour, B. (2005).Reassembling the Social. An Introduction to Actor-Network-Theory.Oxford: Oxford University Press.

Latour, B. (2010).On the Modern Cult of the Factish Gods.London: Duke University Press.

Merton, R. K. (1968 [1949]). Science and Democratic Social Structure.Social Theory and Social Structure.New York/London: The Free Press, Macmillan Publishing co.

Mjøset, L. (2003). Sju teser om positivismekritikkens utfordringer ved århundreskiftet.Sosiologisk tidsskrift, 11(1), 23–44.

Mjøset, L. (2012). Hvorfor er sosiologiske teoretikere så uenige?Apollon. Hentet fra https://www.apollon.uio.no/artikler/2000/sosiologer.html

Nydal, R. (2007). Innledende essay iVitenskapelige revolusjoners struktur.Oslo: Bokklubben.

Pels, D. (1996). Karl Mannheim and the Sociology of Scientific Knowledge: Toward a New Agenda.

Sociological Theory, 14(1), 30–48.https://doi.org/10.2307/202151 Pettersen, H. S. (2010, 14. april). Famlende samfunnsforskere.Dagbladet.

Swedberg, R. (2012). Theorizing in sociology and social science: Turning to the context of discovery.

Theory and Society, 41(1), 1–40.http://www.jstor.org/stable/41349133

Zuckerman, H. (1988). The sociology of Science. I N. J. Smelser (Red.),Handbook of Sociology.

London: Sage Publications.

Aakvaag, G. (2010). Samfunnsvitenskapen og den naturalistiske utfordringen.Nytt Norsk Tidsskrift, 27(3), 264–278.