Å Å s s a a m m t t a a l l e e v v i i a a t t o o l l k k
-- EEnn iinnnnfføørriinngg ii bbrruukkeenn aavv ttoollkk ii ddeett nnoorrsskkee hheellsseevveesseenneett
P P R R O O S S J J E E K K T T O O P P P P G G A A V V E E V V Å Å R R E E N N 2 2 0 0 1 1 5 5
D D E E T T M M E E D D I I S S I I N N S S K K E E F F A A K K U U L L T T E E T T
MeMeddiissiinnssttududeenntt:: MMoohhaammmmaadd WWaassiimm MMuukkhhttaar r VeVeiilleeddeerr:: AArrnnsstteeinin FFiinnsseett
A A B B S S T T R R A A C C T T
Background:
As a result of the ongoing worldwide globalization, migration and growth of the EU, Norway has become a multiethnic, multicultural and multilingual country. As of 1st January 2014 there were approximately 759,000 people living in Norway, who have either immigrated themselves (633,000) or are born in Norway with two immigrant parents (126,000). Together these groups represent 14.9 percent of the Norwegian population. This leads to challenges related to communication between public healthcare professionals and patients that doesn’t share a common language, as well as challenges associated with organization and adaptation of the prospective healthcare system, which needs to be addressed.
However, the Norwegian government has an ambition to ensure that all citizens get to participate in the society regardless of religion, ethnicity, culture and language. One way to achieve this goal is by ensuring equality in the public healthcare system regardless of lingual barrier. The Norwegian Directorate of Health states in the National strategy on the health of immigrants 2013 - 2017, that healthcare professionals at all levels are obliged to facilitate good communication with patients with different linguistic backgrounds. This presupposes, among other things, to keep track of the need for interpreters are use qualified interpreters.
Objective
The purpose of this project is to review the already existing literature on the matter of using interpreters in the Norwegian healthcare system, and recapitulate and summarize it in a coherent and concise guide, with emphases on improving public healthcare workers practical and theoretical skills in using an interpreter.
Method
Due to the subject lines wording; “Conversing through an interpreter - an introduction to the use of interpreters in the Norwegian healthcare system”, it was difficult to find suitable articles about this topic through systematic search on McMasterPlus. This guide is therefore based on information gathered from articles, brochures, leaflets, guidelines and books, after consultation and directions from my teacher and supervisor for this project, as well as
literature recommendations from a lecturer for Interpreter studies at HiO, a consultant from IMDi and a consultant from OUS.
Results & conclusion:
Various reports and statistics indicate that there still is an underutilization of qualified interpreters and underuse of National register of interpreters in the public healthcare system.
Furthermore, the custom of using relatives, children and acquaintances as interpreters still remains, despite numerous warnings from the Norwegian Directorate of healthcare against this practice. It is very important that public healthcare workers are aware of the fact that they are the once responsible to facilitate good communication with patients and not the other way around. This includes the responsibility to determine when it is needed to call for an
interpreter, as well as book and pay for a qualified interpreter. The reason for this is that the healthcare personnel are required by law to do their duties in a responsible and cautious manner, without the interference of lingual barriers.
I I N N N N H H O O L L D D
11. .InInnlnleedndniningg ... 055
22. .MeMetotodde eogog vvaalglg avav lliitttteerraatuturr ... 077
3
3. .Å Å ssaammttaallee vviaia totollkk –– eenn iinnnfnføøririnng gi i bbrurukekenn aavv totollkk ii ddeet t nnororskskee hhelelssevevesesenenetet
3.3.11 HvHvaa eerr ttoollkkiinngg?? ... 088 3.3.22 PaParrtteennee ii eenn ttoollkkeett ssaammttaallee ... 01100 3
3..33 ToTollkkiinngg oogg oovveerrsseetttteellssee –– ttoo ffoorrsskkjjeelllliiggee pprroosseesssseerr ... 1111 3
3..44 UlUliikkee ffoorrmmeerr ffoorr ttoollkkiinngg –– ssiimmuullttaanntt oogg kkoonnsseekkuuttiivvtt ... 1122 3.3.55 FjFjeerrnnttoollkkiinngg ... 1144
3.3.66 ToTollkkeebbrruukk ii hheellssee-- oogg oommssoorrggssttjjeenneesstteennee ... 1177 3
3..77 HvHviillkkee ttoollkkeesspprrååkk eerr mmesestt eetttteerrssppuurrtt i iNoNorrggee?? ... 1199 3.3.88 HvHveemm sskkaall aavvggjjøørree nnåårr ddeett eerr bbeehhoovv ffoorr åå ttiillkkaallllee ttoollkk?? ... 2200 3.3.99 HvHvoorrddaann sskkaaffffee kkvvaalliiffiisseerrtt ttoollkk ... 2211 3
3..1100 LoLovvvveerrkk ssoomm rreegguulleerreerr bbrruukk aavv ttoollkk ... 2233 3.3.1111 ReRettnniinnggsslliinnjjeerr ffoorr ggoodd ttoollkkeesskkiikkkk –– yyrrkkeesseettiisskkee rreegglleerr ffoorr ttoollkkeerr ... 2266 3.3.1122 BrBruukk aavv ppeerrssoonneerr ssoomm iikkkkee eerr kkvvaalliiffiisseerrtt eelllleerr eeggnneett ssoomm ttoollkk ... 2288
3.3.1133 Å Å ssaammttaallee vviiaa ttoollkk –– eenn ssaammaarrbbeeiiddssmmooddeellll ii ttrree ddeelleerr ... 3322 3
3..1144 GoGodd kkoommmmuunniikkaassjjoonn vviiaa ttoollkk ... 3366 3.3.1155 FoForrhhoolldd rruunnddtt bbeettaalliinngg avav ttoollkkeerr ... 3399 3.3.1166 EvEvaalluueerriinngg oogg ttiillbbaakkeemmeellddiinnggeerr oomm ttoollkkiinnggeenn ... 4400
44. .DiDisskkususjjoonn oogg kkononkklluussjojonn ... 4422
55. .LLitittteerraattuurlrliissttee ... 4466
Side 5 av 49
11.. InInnnlledednniningg
Som følge av verdensomfattende globalisering, migrasjon og tilvekst av EU, opplever Norge i likhet med andre land i Europa en kulturelt og språklig mangfoldig befolkning, hvor spesielt storbyene og tettstedene har blitt multietnisk, multikulturell og multispråklig (Le, 2013).
Per 1. januar 2014 var det omlag 759 000 personer bosatt i Norge, som enten har innvandret selv (633 000) eller som er født i Norge med to innvandrerforeldre (126 000). Til sammen utgjør disse gruppene 14,9 prosent av Norges befolkning (SSB, 2014). Om kort tid vil vi også oppleve en eldrebølge av personer med innvandrerbakgrunn, når de første innvandrer-
gruppene eldes. Dette vil gi utfordringer i tilpasning og tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestene (Alte, 2013).
Når det gjelder språkferdigheter i norsk, har bare 7 prosent av voksne innvandrere fra Afrika, Asia og Øst-Europa gode leseferdigheter, mens 60 prosent av innvandrere med opp til fem års botid har problemer med å forstå enkle tekster (Gabrielsen & Lagerstrøm 2005). 40 prosent av alle innvandrere har en botid i Norge på under fire år (NOU nr. 7, 2011).
Når man er syk og bekymret, forstår man enda mindre (Le, 2013). Språklige barrierer kan medføre:
Redusert tilgang til helsetjenester.
Redusert tilgang til forebyggende helsehjelp.
Dårligere kvalitet på og underforbruk av omsorgstjenester.
Større risiko for feildiagnose og feilbehandling.
Mangelfull oppfølging av anbefalt behandling.
Unødvendige gjeninnleggelser med medisinske og økonomiske konsekvenser.
Vanskeligheter med å forstå egen sykdom.
Mindre tilfredshet, økt frustrasjon og utrygghet hos pasienter og pårørende.
Svekket tillit til helse- og omsorgspersonell og til helse- og omsorgstjenestene.
(Helsedirektoratet IS-1924, 2011)
Norge har forpliktet seg til FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (1965). Dette innebærer at det skal føres en politikk i Norge som
eliminerer forskjellsbehandling på bakgrunn av blant annet hudfarge eller etnisk opprinnelse.
Side 6 av 49
Bruk av tolk er ett av flere viktige tiltak som kan anvendes til å forhindre forskjellsbehandling av individer i et samfunn (Jareg & Pettersen, 2006).
Tolking i offentlig tjenesteyting gjør det mulig for mennesker som ikke snakker det offisielle språket i et land å kommunisere med de som yter offentlige tjenester, til tross for
språkforskjeller. Dette bidrar til lik og fullverdig tilgang til statlige og sosiale tjenester, samt tilgang til tjenester av helsemessig, rettslig og utdannelsesmessig art. Tolking handler ikke bare om kommunikasjon mellom partene i en samtale. Tolken skal også ivareta andre hensyn som brukermedvirkning, konfidensialitet, profesjonalitet i tjenesteyting og kvalitetssikring av offentlige tjenester (Jareg & Pettersen, 2006).
I nasjonal strategi om innvandreres helse 2013 – 2017, som ble lansert 19. august 2013, ble det slått fast at: “Helsepersonell på alle nivåer skal tilrettelegge for god kommunikasjon med pasienter med ulik språklig bakgrunn. Dette forutsetter blant annet å ha oversikt over
tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker.” (Helsedirektoratet, 2013)
Slik det fremkommer av avsnittet over er det et viktig mål for regjeringen at alle innbyggere føler seg som en del av det norske samfunnet uavhengig av religion, etnisitet, kultur og språk.
En likeverdig helse- og omsorgstjeneste er en svært viktig del av, og en forutsetning for et likeverdig og inkluderende samfunn (Helsedirektoratet, 2013).
Formålet med denne oppgaven er å oppsummere litteraturen som finnes om tolking i det norske helsevesenet på internett, i form av lærebøker, brosjyrer og diverse veiledere, i en felles veileder med hovedvekt på retningslinjene for god tolkeskikk, lovverk som regulerer bruk av tolk, viktigheten av å bruke kvalifisert tolk og praktisk innføring i å gjennomføre gode samtaler via tolk.
Målgruppen for oppgaven er helse- og omsorgspersonell på alle nivåer i det norske helsevesenet.
Side 7 av 49
22.. MMetetoodde e oogg vvaalglg avav lilitttteerarattuur r
Pågrunn av problemstillingens formulering, Å samtale via tolk – en innføring i bruken av tolk i det norske helsevesenet, som begrenser prosjektoppgaven til det norske helsevesenet, fant jeg svært lite relevant litteratur om temaet etter å ha utført et systematisk litteratursøk. Jeg søkte blant annet på nøkkelordene “interpreter”, “interpreter norwegian healthcare”,
“interpreter healthcare Norway”, “ interpreter healthcare”, “communication through interpreter” i McMasterPlus uten å finne de riktige gode artiklene som skildret forholdene rundt bruken av tolk i det norske helsevesenet. Jeg oppsøkte derfor min veileder som
anbefalte boken “Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak” av Jareg og Pettersen (2006), som dannet det innledende grunnlaget for videre arbeid med oppgaven.
Referanselisten i “Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak” ledet meg til ytterligere relevant litteratur og aktuelle faginstanser. Jeg kom blant annet i kontakt med en lektor for tolkeutdanningen ved HiO, en rådgiver fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og en rådgiver fra tolkesentralen ved OUS. God veiledning fra disse førte til at jeg satt igjen med en håndfull relevante artikler, rapporter og brosjyrer, tre veiledere og to fagbøker som
sammen dannet det endelige grunnlaget for oppgaven.
Materialet som er brukt i denne oppgaven er innhentet fra kilder som enten er utarbeidet av eller i samarbeid med Helsedirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Integrerings- og
mangfoldsdirektoratet, og er alle allment tilgjengelig og i omløp ved diverse helseforetak.
Bøkene som det refereres til i oppgaven blir brukt som lærebøker i tolkeutdanningen. Jeg har av den grunn ikke brukt mye tid på kvalitativ vurdering av kildene.
Kartleggings- og spørreundersøkelsene, samt annet statistikk som er gjengitt i oppgaven, er i tillegg til å være dokumentert underveis i angjeldende avsnitt, også i detalj legitimert i litteraturlisten.
Side 8 av 49
33..11 HvHvaa erer totollkkiningg??
Mennesker er sosiale skapninger, som har til alle tider hatt behov for å kommunisere seg i mellom. Dette gjelder også mennesker som snakker forskjellige språk. Tolking er derfor en av verdens eldste aktiviteter. De neste avsnittene handler om en del grunnkunnskap om tolking, som er nødvendig for at tolker og tolkebrukere skal ha noenlunde samme ramme for sitt samarbeid.
En enkel og grei måte å definere tolking på er: En mest mulig trofast overføring av budskapet mellom mennesker som mangler et felles språk (Apeland 2002:2). En annen definisjon
beskriver tolkens oppgave slik: En tolk gjengir muntlig og på annet språk, en persons tale dro andre lyttere på det tidspunktet ytringen blir gjort (Ozolins 1991:39).
Å gjengi det en annen person sier kan synes å være en enkel oppgave. Men å tolke er en krevende aktivitet, som forutsetter en rekke ferdigheter hos utøveren. Først og fremst må tolken ha særdeles gode ferdigheter i to språk. Tolken vet ikke hva som vil komme i neste ytring og har som regel bare få sekunder på seg til å formulere budskapet på det andre språket.
Tolken må derfor i tillegg til språkferdighetene også ha opparbeidet evne til å kunne umiddelbart gjengi innholdet på et annet språk. Dette innebærer at tolken har god
konsentrasjonsevne, stresstoleranse og utholdenhet, samt oppøvet evne til å analysere raskt innkommende informasjon og forstå ytringens innhold. (Skaaden, 2013)
Tolken må i tillegg til egenskapene som er nevnt over ha kunnskap om sin funksjon i kommunikasjonen, og innsikt i grensene for sitt ansvarsområde, for ikke å bli til et hinder i kommunikasjonen.
Tolkens A-, B- og C-språk
En tospråklig person behersker sjelden begge språk like godt. De fleste behersker morsmålet, det språket de har snakket fra barndommen av, bedre enn språk de har lært senere i livet. Men gjennom livet, kan tospråklige oppleve endringer i sin tospråklige balanse. Det er derfor vanlig i tolkefaget å bruke kategoriene A-, B- og C-språk. (Skaaden, 2013)
A-kategorien betegner hvilket språk tolken behersker best, eller et språk der tolken fungerer på nivå med en morsmålsbruker. B-kategorien angir hvilket av språkene som er tolkens (mest)
Side 9 av 49
aktive fremmed- eller andrespråk, og C-kategorien forteller hvilket som er tolkens mer passive språk. (Baaring, 2001: 49 & Skaaden, 2013)
En polsk tolk kan ha norsk og russisk i sin språkkombinasjon. Norsk kan være et aktivt arbeidsspråk, det vil si at tolken kan tolke fra polsk til norsk og tilbake igjen. Tolken har da norsk/polsk som språkpar. I tillegg kan russisk være et passivt arbeidsspråk, det vil si et språk som tolken bare kan tolke fra. I dette tilfellet vil dette være fra russisk til norsk, men ikke tilbake igjen fra norsk til russisk. Passive språk kan altså bare tolkes i en retning. I dette tilfellet vil tolken ha polsk som sitt A-språk (morsmålet), norsk som sitt B-språk
(fremmedspråket som beherskes aktivt) og russisk som C-språk (passivt fremmedspråk). En tolk kan selvfølgelig ha flere B- og C-språk, og i noen få tilfeller, flere A-språk. (Baaring 2001 & Jareg & Pettersen, 2006)
Side 10 av 49
33..22 PPaartrteenne ei ieenn totollkketet sasammtatalle e
Tolken har en topartisk posisjon og har til enhver tid to klienter som har lik rett til tolkens ekspertise, uavhengig av hvem som bestiller eller betaler tolken (Gentile, Ozolins og
Vasilakakos 2001). En kan dermed hevde at tolken tolker for to tolkebrukere, for eksempel en lege og en pasient, og at disse er likestilte (Kermit, 2002).
Selv om partene i en tolket samtale er likestilte, foreligger det likevel et behov for å avklare og sette navn på de forskjellige deltakerne for å skille dem fra hverandre. I litteraturen brukes det ulike betegnelser på partene i en tolket samtale. En inndeling er å bruke begrepene tolk om tolken, tolkebruker om den som bestiller tolk (offentlig ansatte helsearbeideren) og klient eller pasient om den privatpersonen som oppsøker offentlige tjenester (Jareg & Pettersen, 2006).
Det er denne inndelingen som brukes i denne veilederen.
En tolk må beherske to typer ferdigheter: tolkeferdigheter og språkferdigheter (Gentile m.fl.
2001). Tolkeferdigheter innebærer ferdigheter som skiller en profesjonell tolk fra en
tospråklig person (Jareg & Pettersen, 2006). Denne innføringen avgrenser seg hovedsakelig til ulike sider ved tolkeferdigheter, og omtaler i liten grad språkferdigheter.
Videre fokuseres det på tolkebrukerferdigheter. Tolkebrukerferdigheter innebærer evnene og kunnskapen tolkebrukeren må ha for å samarbeide godt med tolk (Jareg & Pettersen, 2006).
Side 11 av 49
33..33 ToTolklkining g oogg oovverersesetttetelslsee –– ttoo foforrskskjjelellliiggee pprroosesessseserr
Tolker og oversettere er to forskjellige yrkesgrupper med ulike utdannelser,
autorisasjonsordninger og fagorganisasjoner. Selv om begge arbeider med språk, er det likevel ganske store forskjeller på hvordan en tolk og en oversetter går fram i sitt arbeid. (UDI, 2003)
En hovedforskjell er at tolken arbeider med talespråket, mens oversetteren arbeider med skriftspråket. En tolk må derfor arbeide mye raskere enn en oversetter og tolke budskap rett etter at ytringene skjer. Oversetteren kan på sin side arbeide i ro og fred, slå opp uttrykk i ordbøker og gå tilbake til originalbudskapet for å se hva som sto der. En tolk trenger derfor en del egenskaper som en oversetter ikke er nødt til å ha, for eksempel god hørsel, god uttale på to språk, solid konsentrasjons- og reaksjonsevne, god hukommelse, høy stresstoleranse mm.
(Jareg & Pettersen, 2006).
Videre kan leseren av en skriftlig oversettelse alltids gå tilbake til originalspråket for å kontrollere om det som er oversatt er i tråd med orginalen. Ved tolkete samtaler er ikke dette et alternativ, med mindre tolkingen blir tatt opp på bånd. Tolking med sitt her-og-nå-aspekt er med andre ord en ferskvare i motsetning til skriftlige oversettelser. (Jareg & Pettersen, 2006)
Det er viktig at den som bestiller tolk kjenner til disse forskjellene mellom tolking og oversettelse, slik at han/hun er bevist på hva som inngår i arbeidsbeskrivelsen til disse yrkesgruppene, og dermed ikke ber dem om å utføre oppgaver som ikke er en del av deres arbeid. En god tolk er ikke nødvendigvis god til å oversette det skrevne ord, og en oversetter er ikke nødvendigvis god til å tolke muntlige ytringer. (Jareg & Pettersen, 2006)
Side 12 av 49
33..44 UlUliikke e ffoormrmeerr ffoor rttoolklkiningg –– sisimumulltatanntt oogg kkoonnssekekuuttiivvt t
Det er to grunnmetoder for tolking: konsekutiv metode og simultan metode. Konsekutiv metode er den eldste eller “naturlige” tolkemetoden, og som navnet tilsier foregår konsekutiv tolking “etterfølgende”, det vil si at tolken gjengir innholdet i en ytring etter at den er uttalt.
Konsekutiv metoden egner seg godt i tolking av samtaler der det blir naturlige pauser hver gang talerne skifter på å ha ordet. Metode krever ikke teknisk tilrettelegging, og er den metoden som er mest brukt i offentlig sektor. (Jareg & Pettersen, 2006 & Skaaden, 2013)
Ved simultan metoden vil tolken gjengi en ytring samtidig med at taleren snakker (UDI, 2003). Det vil i praksis si at gjengivelsen kommer et par sekunder etter ytringen.
Simultantolking er tidsbesparende, fordi tolkingen kan foregå uten de pausene som er nødvendige for å slippe til tolken ved konsekutiv metode. Effektiv simultantolking er
imidlertid avhengig av at situasjonen tilrettelegges. Metoden krever elektronisk utstyr i form av mikrofoner og øretelefoner, samt en lydtett kabin som tolken sitter i. Uten kabin vil tolkens gjengivelse samtidig med talerens stemme forstyrre både taleren, lytterne og tolken. (Skaaden, 2013)
Former for konsekutiv tolking
Dialogtolking, eller frammøtetolking som det også kalles, er den mest brukte formen for konsekutiv tolking i den offentlige sektor. Dialogtolking er karakterisert ved at
kommunikasjonspartene stadig veksler på å inneha lytter- og talerrollen. Det tolkes fram og tilbake mellom to språk, og som regel tolkes noen setninger av gangen. Et eksempel er at tolken tolker en samtale for en behandler (lege) og pasient som ikke forstår hverandres språk.
(Jareg & Pettersen, 2006)
Foredragstolking, også kjent som monologtolking, er en annen form for konsekutiv tolking, og er nyttig når en skal holde foredrag for et publikum i et annet land. Metoden referer til at det tolkes lange sekvenser av foredraget av gangen, og det tolkes ofte i en retning, det vil si fra tolkens fremmedspråk til vedkommendes morsmål. (Jareg & Pettersen, 2006)
Former for simultantolking
Som nevnt innledningsvis, krever effektiv simultantolking elektronisk utstyr (mikrofoner og øretelefoner) og en lydtett kabin som tolken sitter i. Simultantolking med elektronisk utstyr ble først anvendt under Niirnberg-forhandlingene etter andre verdenskrig (Skaaden, 2013). I
Side 13 av 49
dag benyttes metoden ofte under store konferanser, og kalles derfor konferansetolking (Jareg
& Pettersen, 2006).
Ved konferansetolking sitter tolken i en kabin som er elektronisk forbundet med
konferansesalen, slik at tolken kan høre taleren gjennom hodetelefoner. Deltakerne i salen kan på sin side høre tolken gjennom sine hodetelefoner. Når en taler snakker, vil tolken
fortløpende oversette ytringen, slik at alle tilhørerne på konferansen kan følge med på det som sies med noen få sekunders tidsforskyvning. Simultantolking er svært
konsentrasjonskrevende, derfor arbeider minst to tolker i team slik at de kan samarbeide og avløse hverandre med jevne mellomrom. (Jareg & Pettersen, 2006 & Skaaden, 2013)
Hvisketolking er en form for simultantolking som foregår uten kabiner og elektroniske hjelpemidler. Denne formen for tolking praktiseres ved at tolken sitter ved siden av lytteren og snakker med lav stemme samtidig med taleren. Antall tilhørere ved hvisketolking er begrenset til høyst tre stykker. Hvisketolking brukes ofte i rettssalen hvis en av partene er minoritetsspråklig. (Jareg & Pettersen, 2006)
Side 14 av 49
33..55 FFjejerrnntotolklkiningg
I motsetning til frammøtetolkning hvor tolken er til stede i rommet eller “ved bordet” sammen med partene, er fjerntolkning en samlebetegnelse for tolking via skjerm eller telefon. I
offentlig sektor blir frammøtetolking ofte foretrukket fordi metoden ikke krever teknisk tilrettelegging av situasjonen, mens fjerntolking ofte blir benyttet i distriktene når kvalifisert tolk ikke er tilgjenglig lokalt (Skaaden, 2013). En kartleggingsundersøkelse av tolkebruken i kommunehelsetjenesten gjort av TNS gallup i regi av Helsedirektoratet i 2013 viser at
fremmøtetolking benyttes av 90 prosent av bykommunene, mens kommuner med under 3000 innbyggere i minst grad benytter fremmøtetolking (54 prosent). Disse kommunene benytter på den andre siden i størst grad skjermtolkning (10 prosent). Undersøkelsen viser videre at skjermtolking foreløpig er mindre utbredt enn tolking over vanlig telefon som brukes av vel 9 av 10 kommuner (Helsedirektoratet IS-0405, 2013).
Skjermtolking
Ved skjermtolking er tolken geografisk atskilt fra den ene eller begge samtaleparter og tolker via videokonferanse utstyr eller bildetelefon (Skaaden, 2013). Skjermtolking gjør det mulig for tolken å lese samtaledeltakernes kroppsspråk og ansiktsuttrykk.
Skjermtolking ble utprøvd i Norge allerede fra 1999 til 2001 i et utviklingsprosjekt som ble koordinert av Utlendingsdirektoratet. Erfaringen fra prosjektet viste at skjermtolking har stort potensial i et land med Norges avstander og geografi (UDI 2003). Tolkene sparte reisetid og økte dermed sin tilgjengelighet.
I tilknytning til dette prosjektet ble det gjort en spørreundersøkelse som innbefattet både tolk og fagpersoner som trengte tolking i sitt arbeid (Skaaden 2001). Undersøkelsen viste at fagpersonene først og fremst vektla de økonomiske fordelene ved skjermtolking, siden løsningen innebar reduserte reisekostnader. Mange mente dessuten at tolkene de møtte på skjermen var mer profesjonelle enn lokale tolker. Videre viste undersøkelsen at interesserte brukere ikke alltid hadde råd til utstyr som var nødvendig for å tilfredsstille tolkens spesielle krav til gode lytteforhold.
Tolkene i spørreundersøkelsen bemerket at samtalepartene framstod som mer strukturerte og gjorde færre forsøk på alliansebygging enn ved frammøtetolking. Skjermtolking syntes også å øke partenes forståelse for at tolken ikke var “med” i samtalen, og heller ikke kunne rådføres i
Side 15 av 49
konsultasjonen. Samtidig rapporterte tolkene blant annet om utfordringer med turtaking og redusert tolketeknisk kontroll over situasjonen sammenlignet med frammøtetolking. For eksempel var det vanskeligere å komme til for å tolke. Dette skyldes trolig at
turtakingsstrategier de er vant med fra frammøtetolking, som små håndbevegelser og blikkontakt, hadde liten effekt ved skjermtolking (Skaaden 2001).
Tolking via telefon
Ved telefontolking foregår tolkingen gjennom vanlig telefon. Det tilrådes å bruke telefon med høyttaler/mikrofon og god lydkvalitet (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). Pågrunn av Norges geografi med store avstander mellom tettstedene og bygdene, samt høye reisekostnader ser mange fagpersoner telefontolking som et meget viktig hjelpemiddel, og telefontolking er mange steder den eneste muligheten til kommunikasjon via tolk.
For at telefontolking skal fungere adekvat må noen minimumskrav være oppfylt. Det tekniske utstyret må være tilfredsstillende, og det må av hensyn til taushetsplikten, sikres at tolken befinner seg på egnet/skjermet sted (Helsedirektoratet IS-1924, 2011).
I sitt forskningsprosjekt, hvor telefontolking ble benyttet i behandling av psykiske lidelser, trekker Haabeth & Karlsen (2000) fram de positive sidene ved telefontolking når man lever i små og tette samfunn. De understreker at under sensitive samtaler kan det være en fordel at tolken er en person man ikke treffer på til daglig. Samtidig ser de noen ulemper med tolking over telefon. Dagens utstrakte bruk av mobiltelefoner reiser grunnleggende spørsmål rundt personvern, og Haabeth & Karlsen rapporterer om “telefontolker” som tolker mens de kjører bil eller til og med sitter på bussen.
Taushetsplikt og anonymitet er i prinsippet ikke et problem når man benytter kvalifisert tolk, men enkelte ganger kan pasienten selv utrykke et ønske om å bruke telefontolk av hensyn til anonymitet. Det har vist seg at det i små, transparente miljøer kan være vanskelig å etablere tillit i møte med pasienter med minoritetsbakgrunn som vegrer seg mot at tolk med samme minoritetsbakgrunn skal benyttes (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). Det er viktig at helse- og omsorgspersonell bruker tid på å bygge den nødvendige tillit og forståelse for hva som er tolkens rolle, slik at tolkingen ufarliggjøres.
Side 16 av 49
Telefontolking setter klare begrensninger for tolkens oppfattelses- og
koordineringsmuligheter, og byr dermed på en rekke tolketekniske utfordringer. Det er påvist at mediet reduserer kommunikasjonsflyt, og at mangel på visuell kontakt med samtalepartene gjør metoden særdeles konsentrasjonskrevende for tolken. Manglende visuell kontakt
reduserer dessuten tolken mulighet til å koordinere turtakingen og hemmer tolkens
oppfattelsesmuligheter pågrunn av at kroppsspråk og annen nonverbal kommunikasjon ikke formidles. (Skaaden, 2013)
Tolking via telefon krever minst like mye tilrettelegging og forberedelse som
frammøtetolking (Skaaden, 2013). Tolken trenger forhåndsinformasjon om samtalens tematikk slik at han/hun kan forbrede seg før selve santalen starter. Forsvarlig tolking via telefon krever dessuten ekstra god forberedelse fra fagpersonen som leder samtalen.
Vedkommende må være godt forbredt tematisk og ha god struktur på samtalen, samt være trygg i bruk av det tekniske utstyret.
Generelle råd ved fjerntolking
Før man velger fjerntolking, bør det alltid vurderes nøye om samtalen egner seg for denne typen løsning. Om mulig bør en velge skjermtolking framfor telefontolking fordi det gir tolken bedre arbeidsforhold, samt mulighet for ansvarlig fagperson å sikre pasientens personvern. (Helsedirektoratet IS-1924, 2011)
Da fjerntolking krever bedre strukturering og styring av samtalen enn frammøtetolking, er det viktig at fagpersonen som leder samtalen på forhånd påser at antall deltakere, lys- og lydforhold m.m. er tilpasset tolkesituasjonen.
Forhold omkring hvordan samtalen skal foregå, hvilke signaler tolken skal gi for å komme inn med sin tolking osv. må også alltid avtales i forveien.
Fjerntolking byr på en rekke tolketekniske utfordringer som stiller høye krav til tolkens kompetanse. Best kvalifisert tilgjengelige tolk bør derfor alltid velges.
God forberedelse, samt rolige og kontrollerte forhold under samtalen er nødvendig.
Av hensyn til tolken anses 30 minutter som maksimal lengde på en telefontolket samtale.
(Helsedirektoratet IS-1924, 2011)
Side 17 av 49
33..66 ToTolklkeebbrruukk i ihhelelsese-- oogg oommsosorrggststjejenneeststeennee
De få studiene som er gjort i Norge på bruken av tolk og tolketjenester i det norske
helsevesenet konkluderer alle med at det fortsatt er et betydelig underforbruk av kvalifiserte tolker og tolketjeneste, samt mangel på rutiner for bestilling av tolk, til tross for at
finansieringen synes å ivaretas (Le, 2013).
En landsomfattende kartleggingsundersøkelse av tolkebruken i kommunehelsetjenesten gjort av TNS gallup i regi av Helsedirektoratet i 2013 viser at kun 6 prosent av de 195 kommunene og 15 bydelene fra Oslo som deltok i undersøkelsen, benytter Nasjonalt tolkeregister alltid eller ofte, mens 2 av 10 kommuner aldri benytter registeret. Ved kjøp av tolketjenester benytter de aller fleste kommunene privat formidlingsbyrå (65 prosent). Kun 10 prosent av kommunene har en egen tolketjeneste. (Helsedirektoratet IS-0405, 2013)
Spørreundersøkelsen avdekker videre at kommunene ikke har noen felles strategi for å vurdere tolkens kvalifikasjoner. Litt over halvparten av kommunene vurderer tolkens
kvalifikasjoner i forbindelse med kvaliteten på utført oppdrag, mens bare 2 av 10 kommuner sjekker kvalifikasjoner i tolkeregisteret og enda færre innhenter referanser (Helsedirektoratet IS-0405, 2013). Helsedirektoratet understreker at kommunen har plikt til å benytte tolk når dette er nødvendig og at det således også er kommunens ansvar å sjekke tolkens
kvalifikasjoner. Utvalget anbefaler at det i større grad stilles krav om å sjekke tolkenes kvalifikasjoner i tolkeregisteret.
Resultatene av spørreundersøkelsen viser også at kun 1 av 4 kommuner mener at helse- og omsorgspersonell har god kompetanse til å bruke tolk på en hensiktsmessig måte, og opp mot halvparten av kommunene oppgir at de ikke har etablert rapporteringsordninger og rutiner for systematiske tilbakemeldinger til tolker/formidlere av tolker (Helsedirektoratet IS-0405, 2013). Helsedirektoratet bemerker at dersom kommunene ikke sjekker tolkenes
kvalifikasjoner, bør det være desto viktigere å vurdere tolkens prestasjoner og gi tilbakemeldinger til tolk og tolkeformidler.
I spørreundersøkelsen, “Vi tar det vi har”- om bruken av tolk i helsevesenet i Oslo (2006), som ble utført og finansiert av Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) rapporterer psykologspesialist Emine Kale at nærmere 60 prosent av de spurte baserer sin avgjørelse på spørsmålet om en ny pasient trenger tolk eller ikke på opplysninger om et slikt
Side 18 av 49
behov indirekte eller direkte er nevnt fra henvisende instans. Ca 25 prosent av deltakerne svarer at de som oftest tar første konsultasjon uten tolk for å se hvordan det. Før vi går videre og ser nærmere på andre tall fra denne undersøkelsen er det viktig å presisere at det i
forbindelse med denne undersøkelsen ble sendt ut 1290 spørreskjemaer, og av disse fikk arrangørene 453 ferdigutfylte skjemaer i retur. Svarprosenten var på 35,1 %. Dette anses ikke å være høyt med hensyn til representativitet, og tallene fra undersøkelsen bør derfor tolkes med forsiktighet (Kale, 2006).
Emine Kale rapporterer videre at ca. 28 prosent av de spurte ofte foretrekker å arbeide uten tolk når pasienten snakker “litt” norsk og at det i om lag 30–50 prosent av tilfellene ikke brukes tolk, selv om pasientens norskferdigheter er utilstrekkelige. Den vanligste grunnen til ikke å bruke tolk oppgis i 26 prosent av tilfellene å være “tidkrevende og upraktisk”, men 21 prosent angir “dårlig tilgjengelighet på gode tolker” som den vesentlige årsaken til ikke å bruke tolk. 49 prosent av de spurte meddeler at de i situasjoner der det er behov for tolk alltid eller oftest kommuniserer med pasienten gjennom familiemedlemmer/venner.
Spørreundersøkelsen avdekker også at ca. 38 prosent av deltakerne svarer at de bruker familie og venner når det foreligger en språkbarriere i en nødssituasjon i helsevesenet, mens ca. 33 prosent angir at de som oftest kommuniserer med pasienten så godt de kan uten tolk (Kale, 2006).
Basert på denne spørreundersøkelsen, anbefaler Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) at ansvarliggjøring av alle involverte, både på individnivå (helsearbeidere og tolker) og på organisasjonsnivå (sykehus/bydelshelsetjenester og tolketjenester), er nøkkelen til å løse utfordringene språklige barrierer representerer i helsevesenet (Kale, 2006).
Side 19 av 49
33..77 HvHvililkkee ttoolklkeessppråråkk eer r mmeestst etetteterrspspuurrtt ii NNoorrgge?e?
Hvert år gjennomfører Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) en spørreundersøkelse blant formidlere og storbrukere av tolketjenester for å kartlegge det fremtidige språkbehovet.
En grunnleggende hensikt med undersøkelsen er å avdekke hvilke språk det er behov for flere kvalifiserte tolker. Undersøkelsen fra 2014 viser at det i foregående år (2013) hadde vært vanskeligst å skaffe kvalifisert tolk (tolk oppført i Nasjonalt tolkeregister) i tigrinja, somali, thai, tagalog, bengali, chin, arabisk, vietnamesisk, litauisk og oromo.
Slik det fremkommer av resultatet topper tigrinja og somali listen. Dette kan settes i sammenheng med at eritreiske og somaliske statsborgere var blant de største gruppene av asylsøkere i Norge i 2013, og at det nå har vært store ankomster fra disse to landene over lang tid. (IMDi, 2014)
Som årsak til at det er vanskelig å skaffe kvalifisert tolk angir hele 74 prosent av
respondentene at det er for få tolker i Nasjonalt tolkeregister i språkene det er snakk om. 48 prosent angir at tolkene i Nasjonalt tolkeregister ikke godtar betingelsene for oppdraget, og av andre årsaker nevnes tilgjenglighet som en hyppig grunn. (IMDi, 2014)
Mest og minst etterspurte språk – topp 10
I sin årlig kartleggig av språkbehovet rapporterer Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) at etterspørselen etter arabisk, somali, tigrinja, polsk, dari, russisk, persisk, sorani litauisk og vietnamesisk, i prioritert rekkefølge, vil være størst i 2014. Her er det viktig å legge merke til at språkene tigrinja, somali, arabisk, vietnamesisk og litauisk er oppført i både listen over språk der det er vanskelig å skaffe kvalifisert tolk og språk med stor etterspørsel.
Dette indikerer at det er dårlig tilgjengelighet av kvalifiserte tolker i disse språkene samtidig som etterspørselen er stor. (IMDi, 2014)
På den andre siden viser rapporten at etterspørselen etter fransk, tysk, engelsk, russisk, albansk, spansk, italiensk, urdu, polsk, bosnisk/kroatisk/serbisk, i prioritert rekkefølge, vil være minst i 2014, da det er god tilgang på kvalifiserte tolker i disse språkene. (IMDi, 2014)
Side 20 av 49
33..88 HvHveem m sskkaal laavvggjøjørre ennåårr ddetet erer bbeehhoovv ffoorr åå ttililkkaalllele ttoolklk??
Behovet for tolk går begge veier. Den minoritetsspråklige kan trenge tolk selv om han/hun behersker vanlig dagligtale, fordi vedkommende kommer til kort i møte med det språket som brukes i det offentlige tjenesteapparatet (Sørheim, 2000). Fagfolk kan på sin side ha behov for tolk, hvis de på grunn av språkproblemer ikke får utført arbeidet sitt på en tilfredsstillende måte. En spørreundersøkelse fra 1999 blant primærleger (nå fastleger) og helsesøstre i Oslo, viste at 60 % opplevde at de hadde behov for tolk i møte med innvandrerpasienter
(Magelssen, 2002).
I sitt masterprosjekt “Når er ‘litt norsk’ for lite?” rapporterer Christopher Le (2013) ved Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) at det mangler rutiner og kompetanse blant helsepersonell for vurdering av tolkebehov når pasienten snakker “litt norsk”. Dette fører til at helsepersonell overvurderer sin egen kommunikasjonskompetanse og derved undergraver pasientens rett til medvirkning. Han konkluderer med at en slik praksis ikke er forsvarlig i henhold til helselovgivningen og anbefaler at pasienter som snakker “litt norsk” skal under normale omstendigheter ha tolk tilstede i møte med helsevesenet.
I nasjonal strategi om innvandreres helse 2013 – 2017 som ble lansert høsten 2013, ble det slått fast at helsepersonell både i kommuner og spesialisthelsetjenesten skal legge til rette for god kommunikasjon med pasienter med ulik språklig bakgrunn (Helsedirektoratet, 2013).
Dette forutsetter blant annet å ha oversikt over tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker.
Helse- og omsorgspersonell har også ansvar for å forklare pasienter som selv ikke ønsker å bruke tolk, men hvor det vurderes som nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, hvorfor tolk er nødvendig, samt å informere pasientene om klagemulighet når tolkingen ikke har vært tilfredsstillende (Helsedirektoratet IS-1924, 2011).
Med hensyn til hvem som “eier” kommunikasjonsproblemet er det således helt tydelig at det er offentlig ansatte og majoritetssamfunnets plikt å legge til rette for god kommunikasjon (Jareg & Pettersen, 2006). Hensikten med dette er at å sikre at alle skal ha full og likeverdig tilgang på forsvarlige helse- og omsorgstjenester av god kvalitet.
Side 21 av 49
33..99 HvHvoorrddaann sskkaaffffee kkvvaallififiisseerrt t ttoolklk
Det er meget vanskelig, nærmest umulig for tolkebrukere å kontrollere kvaliteten på
tolkingen. Tolkebrukerne bør derfor i den grad det er mulig, sikre seg at tolkene de bruker, har de nødvendige kvalifikasjoner. Det føres i dag ingen offentlig kontroll eller tilsyn med
tolketjenester eller tolkebyråer (Helsedirektoratet IS-1924, 2011). I et marked hvor tolketjenester på mange måter er uregulert, skal Nasjonalt tolkeregister bidra til å gi tolkebrukere bedre oversikt og kontroll over kvaliteten av de tolketjenestene som tilbys.
Nasjonalt tolkeregister
Nasjonalt tolkeregister er et innsynsregister som gir oversikt over praktiserende tolker i Norge og deres kvalifikasjoner. Registeret ble opprettet i 2005 for å motivere praktiserende tolker til å dokumentere og heve sin kompetanse, og for å øke tilgjengeligheten til kvalifiserte tolker.
Registeret er allment tilgjengelig via www.tolkeportalen.no og er enkelt å bruke med søkemuligheter på land, språk og kjønn. Oppføring i registeret er frivillig og inneholder per januar 2015, 1300 tolker i 66 språk fordelt på fem kvalifikasjonskategorier:
Kategori 1: Tolker med statsautorisasjon og utdanning.
Kategori 2: Tolker med statsautorisasjon.
Kategori 3: Tolker med tolkeutdanning (minimum 30 studiepoeng).
Kategori 4: Oversettere med dokumentert kompetanse i skriftlig oversettelse, som også praktiserer som tolk.
Kategori 5: Personer som har fullført kurs i tolkens ansvarsområde (TAO) og avlagt en tospråklig ordforrådstest (ToSPot). (Tolkeportalen, 2014 & Skaaden, 2013)
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) anbefaler at man alltid velger tolker med statsautorisasjon og/eller utdanning, kategori 1-3, når disse er tilgjengelige. Kategori 4 og 5 regnes som rekrutteringskategorier. Målet er at alle som er oppført i kategori 4-5 skal få mulighet til å kvalifisere seg videre til en høyere kategori, slik at tolker i Nasjonalt tolkeregister i fremtiden skal ha minst kategori 3. (Tolkeportalen, 2014)
Nasjonalt tolkeregister blir brukt på ulike måter. Enkelte offentlige ansatte og fagpersoner bruker registeret til å sjekke kvalifikasjonene til en tolk de har bestilt gjennom en
formidlingstjeneste, mens andre benytter registeret som rekrutteringsbase for innkjøp av tolketjenester. Det er viktig å legge merke til at det ikke er et arbeidsgiver-arbeidstaker
Side 22 av 49
forhold mellom Nasjonalt tolkeregister og tolkene. Nasjonalt tolkeregister har ingen
bestillingsfunksjon og er således ikke et bestillingsverktøy. Oppdragsgiveren må selv kontakte tolken direkte. Tolker prioriterer oppdrag ut fra sin arbeidskapasitet, pris og lengden på
oppdraget. Offentlige ansatte og fagpersoner kan derfor ikke forvente å finne en tilgjengelig tolk på kort varsel via søk i registeret. Bruk av registeret bør likevel være en del av rutinene for bruk og bestilling av tolk i virksomheter som har behov for tolk. (Tolkeportalen, 2014)
Side 23 av 49
33..1100 LoLovvvveerrkk sosomm reregguulelerrerer bbrruukk aavv ttololkk
Dette avsnittet omhandler lovverk som sikrer pasientens rett til informasjon, medvirkning og forvarlige tjenester, slik det fremkommer av pasientrettighetsloven, og helsepersonellsplikt til informasjon og veiledning overfor sine brukere, slik det er lovefestet i helsepersonell- og spesialisthelsetjenesteloven.
Retten til tolk i helse- og omsorgstjenestene fremgår ikke entydig av øvrige lovverk, men som nevnt tidligere er det offentlig ansatte og majoritetssamfunnets som “eier” kommunikasjons- problemet og som således har plikt til å legge til rette for god kommunikasjon og avgjøre når det er behov for å tilkalle tolk. (Jareg & Pettersen, 2006)
Det er også viktig å bemerke at tolker, i tillegg til egne yrkesetiske regler slik de er beskrevet i Retningslinjer for god tolkeskikk, også ofte er underlagt lover og regler som gjelder for den offentlige institusjonen de har oppdrag ved. (Jareg & Pettersen, 2006)
Forvaltningsloven
Ethvert organ av stat eller kommune er underlagt forvaltningsloven (fra 1967). Loven
gjenspeiler et grunnleggende prinsipp i norsk forvaltning om å informere, veilede og høre alle partene i en sak. I følge § 11 har alle ansatte i stat og kommune veiledningsplikt. Dette
innebærer blant annet at offentlige myndigheter har lovfestet plikt til å gi informasjon og veiledning til enhver person som spør om sine rettigheter og plikter i en konkret sak som har interesse for vedkommende. Hvis personen som ønsker informasjon, ikke snakker det
offisielle språket eller snakker “litt norsk”, bør forvaltningsorganet sørge for at informasjonen blir gitt på et språk som den minoritetsspråklige forstår (Jareg & Pettersen, 2006). For å etterleve lovens bestemmelser kan det i slike tilfeller være nødvendig å bruke tolk, selv om forvaltningsloven ikke nevner noe eksplisitt om bruk av profesjonell tolk.
Andre paragrafer som er aktuelle når det gjelder bruk av tolk er §§ 16 og 17 som fastslår at saken skal være så godt opplyst og utredet som mulig, og at alle parter skal ha mulighet til å uttale seg i en sak før vedtak treffes. Det sier seg selv at dette også er en situasjon der tolk vil være påkrevd i en del sammenhenger.
Side 24 av 49 Pasient- og brukerrettighetsloven
Kapittel 3 i Lov om pasient- og brukerrettigheter handler om pasientens rett til medvirkning og tilrettelagt informasjon. § 3-1 belyser pasients rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester, samt rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetode. § 3-2 fastslår at pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.
Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. Dersom pasienten blir påført skade eller alvorlige komplikasjoner, skal pasienten informeres om dette. Videre har pasienten i følge pasient- og brukerrettighetslovens § 3-5 krav på at informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Til slutt er det viktig å bemerke at helsehjelp, som hovedregel, bare kan gis med pasientens samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen,
§ 4-1 Hovedregel om samtykke.
For å etterkomme disse bestemmelsene er det selvinnlysende at helse- og omsorgpersonell i møte med personer som har begrenset norskkunnskap må anvende en profesjonell tolk med medisinsk terminologikunnskap. Vi vet fra diverse undersøkelser at både pasientens forståelse av hvilken diagnose vedkommende har og såkalt compliance er lav når helsepersonell ikke bruker profesjonelle tolker i behandling av minoritetspasienter (Jareg & Pettersen, 2006).
Helsepersonelloven
Helse- og omsorgspersonell har informasjonsplikt. Rammene for innholdet i
informasjonsplikten settes i stor grad av pasientens rett til informasjon, slik det er nedtegnet i pasientrettighetsloven (Jareg & Pettersen, 2006). I helsepersonelloven § 10 står det at den som yter helse- og omsorgstjenester skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4.
Videre står det i helsepersonelloven § 4 at helsepersonell skal utføre sitt arbeid på en
forsvarlig og omsorgsfull måte. Av samme lovs § 41fremkommer det også at helsepersonell har plikt til å gi pasienten innsyn i egen journal, slik den har krav på i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1. For at helsepersonell skal være i stand til å overholde sine plikter
Side 25 av 49
vil de i enkelte tilfeller være i behov for å bruke tolk og terskelen for å tilkalle tolk bør være lav.
Spesialistheletjenesteloven
Helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenestelovens § 3-11 har plikt til å videreformidle informasjon som er nødvendig for at allmennheten skal kunne ivareta sine rettigheter i henhold til pasientrettighetsloven. Videre står det i denne paragrafen at
helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven har plikt til å gi informasjon til pasienten, som vedkommende har rett til å motta etter pasientrettighetsloven § 3-2. Selv om det ikke henvises direkte til pasientrettighetsloven § 3-5, er det rimelig å anta at det ikke vil være forsvarlig virksomhet dersom den informasjonen som gis, ikke gjøres tilgjengelig for personer med annen språkbakgrunn enn norsk. Videre er det naturlig å tenke seg at også spesialisthelsetjenesten må anvende profesjonelle tolker i sin virksomhet for å sikre forsvarlig drift (Jareg & Pettersen, 2006).
Side 26 av 49
33..1111 RReetntniingngsslliinnjejerr ffoorr gogodd ttoolklkeeskskiikkkk –– yyrrkkeesesettisiskke erreeggleler rffoor rttoolklkeer r Tolkens yrkesetiske regler beskriver hvordan tolken skal forholde seg til oppdraget og til informasjonen han/hun blir kjent med gjennom sin yrkesutøvelse. I Norge er tolkens
yrkesetikk nedfelt i Retningslinjer for god tolkeskikk som ble utarbeidet i 1997 av Kommunal- og regionaldepartementet. En kortversjon av retningslinjene er gjengitt under (Skaaden, 2013):
§ 1. Tolken skal ikke påta seg oppdrag uten å ha de nødvendige kvalifikasjoner.
§ 2. Tolken skal ikke påta seg oppdrag hvor han/hun er inhabil.
§ 3. Tolken skal være upartisk og ikke tillate at egne holdninger eller meninger påvirker arbeidet.
§ 4. Tolken skal tolke innholdet i alt som sies, intet fortie, intet tillegge, intet endre.
§ 5. Tolken har taushetsplikt. En tolk som påtar seg oppdrag for spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten har absolutt taushetsplikt etter
spesialisthelsetjenestelovens § 6-1 og kommunehelsetjenesteloven § 6-6.
Taushetsplikten etter disse bestemmelsene er svært streng og omfatter alle opplysninger om personlige forhold, legems- og sykdomsforhold, så vel som pasientens fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel, arbeidssted.
Taushetsplikten gjelder også opplysninger om pasientens oppholdssted, for eksempel at vedkommende oppholder seg på en institusjon. Taushetsplikten forblir også etter endt oppdrag og etter at tolken har sluttet å praktisere som tolk (UDI, 2002 &
Helsedirektoratet IS-1924, 2011).
§ 6. Tolken må ikke i vinnings eller annen hensikt misbruke informasjon som han/hun har fått kjennskap til gjennom tolking.
§ 7. Tolken skal ikke utføre andre oppgaver enn å tolke under tolkeoppdraget.
§ 8. Tolken skal si fra når tolking ikke kan skje på en forsvarlig måte.
§ 9. En statsautorisert tolk som utfører skriftlige oversettelser har ikke adgang til å bruke betegnelsen i forbindelse med bekreftelse av riktigheten av en oversettelse av et dokument, verken på selve oversettelsen eller i et dokument med referanse til oversettelsen. (Skaaden, 2013)
Side 27 av 49
Felleskunnskap om retningslinjene for god tolkeskikk hos både tolk, tolkebruker og pasient er helt nødvendig for at alle parter skal føle seg trygge og ivaretatt under konsultasjonen, og ikke minst for å kunne samarbeide godt. Kjennskap til tolkereglene gir tolkebrukeren en god innsikt i tolkens arbeidsoppgaver, hva som kan forventes av en tolk, og når tolken eventuelt går ut av sin rolle eller bryter reglene. (Jareg & Pettersen, 2006)
Side 28 av 49
33..1122 BrBruukk aavv ppeersrsoonnerer ssoom m iikkkke eeerr kkvvaaliliffiiseserrt teelllleerr egegnnetet sosomm totolklk
Barn, slektninger og bekjente er per definisjon ikke tolker og skal dermed heller ikke brukes i en slik rolle. Når barn eller andre familiemedlemmer benyttes i stedet for kvalifisert tolk kan det føre til at viktig informasjon holdes tilbake og at nødvendig helsehjelp ikke blir gitt. Det er helse- og omsorgspersonell sitt ansvar å sørge for at disse ikke benyttes som tolk, selv i
situasjoner hvor den enkelte pasient uttrykker et ønske om dette. (Jareg & Pettersen, 2006 &
Helsedirektoratet IS-1924, 2011)
I en spørreundersøkelse gjort av Emine Kale ved Nasjonal kompetanseenhet for
minoritetshelse (NAKMI) i 2004/2005 om bruk av tolk i helsevesenet i Oslo ble det avdekket at 81 prosent av de spurte ofte eller noen ganger har brukt familiemedlemmer og venner som tolk.
Det er flere grunner til at helse- og omsorgspersonell tillater bruk av ukvalifiserte personer som tolk. En grunn er at det ikke er øremerket midler til tolk i budsjettene. En annen grunn er at helsepersonell finner det tungvint og tidkrevende å bestille profesjonelle tolker, mens enkelte synes det er ubehagelig å ha en fremmed til stede under konsultasjonen. En fjerde grunn er at fagfolk finner det provoserende at innvandrere som har bodd i landet i lang tid, ikke har lært seg språket. Her er det viktig å bemerke at det ikke er offentlige ansattes mandat å avgjøre hvor fort mennesker med innvandrerbakgrunn skal lære seg norsk, men det er på den andre siden utviltsomt deres plikt å utøve sin yrkesvirksomhet på en forsvarlig måte.
(Jareg & Pettersen, 2006)
I påfølgende avsnitt skal jeg prøve å belyse praktiske hindringer og etiske dilemmaer som forekommer ved å bruke barn, familiemedlemmer og ukvalifisert personell som tolk.
Bruk av barn som tolk
Barn med minoritetsbakgrunn er ofte tospråklige, men de er ikke tolker og skal ikke brukes som tospråklige medhjelpere i institusjonaliserte samtaler. Med institusjonaliserte samtaler forstås samtaler som finner sted mellom en fagperson som representerer en institusjon og en privat person som trenger denne institusjonens tjenester, eksempelvis samtaler mellom lege og pasient. (Jareg & Pettersen, 2006)
Side 29 av 49
Å bruke barn som tolk i institusjonaliserte samtaler kan være brudd på FNs barnekonvensjon artikkel 36 hvor det vektlegges at barn skal vernes mot alle former for utnyttelse og
diskriminering som kan være til skade for barnets ve og vel, og at alle handlinger som
vedrører barn, foretatt av det offentlige eller private, skal det først og fremst tas hensyn til hva som gagner barnet best. Med FNs konvensjon om barnets rettigheter som grunnlag
argumenteres det således for at det offentlige systemet utnytter og diskriminerer
minoritetsspråklige barn når det systematisk unnlater å benytte profesjonelle tolker og på den måten gir rom for bruk av barnetolk. (Jareg & Pettersen, 2006 & Helsedirektoratet IS-1924, 2011)
Å tolke er et stort ansvar, som krever spesifikke ferdigheter, bred kunnskap og modenhet.
Barn oppfyller ikke minste kravene til en tolk. De kjenner ikke til retningslinjene, de har ikke ordforrådet, de er inhabile og de har ikke taushetsplikt. Barn har dessutten en relasjon og et avhengighetsforhold til de voksne de tolker for. Hvis noe rammer foreldrene, vil de selv bli rammet. Dette setter barnet i en vanskelig rolle og kan være skadelig. (Jareg & Pettersen, 2006 & Helsedirektoratet IS-1924, 2011)
Barn har andre emosjonelle og kognitive forutsetninger enn voksne individer og det å bli bekjent med alvorlig og i verste fall terminal tilstand hos omsorgsgiver kan påvirke barnets videre utvikling og kan ha en rekke somatiske og psykiske seinfølger. Barn kan dessutten føle et medansvar for foreldrenes sykdom ved at de ut ifra sin logikk tror at de ikke var flinke nok til å oversette. (Jareg & Pettersen, 2006)
En annen side ved å bruke flerspråklige barn som et språklig mellomledd er hvilken betydning det har for pasientens kommunikasjon med helsepersonell. Sannsynligheten er stor for at opplysning og viktige bekymringer blir holdt tilbake både for å beskytte barnet og fordi det finnes en rekke fenomener i voksenverdenen som foreldre ikke ønsker at barna skal vite om eller involveres i (Jareg & Pettersen, 2006). Dette kan, som nevnt innledningsvis, føre til at viktig informasjon tilbakeholdes og øker risikoen for mangelfull helsehjelp og feilbehandling.
Side 30 av 49
Bruk av voksne familiemedlemmer som tospråklige medhjelpere
I likhet med barn er to- eller flerspråklige voksne familiemedlemmer per definisjon ikke tolker og skal derfor heller ikke brukes i en slik sammenheng. Helse- og omsorgspersonell opptrer uforsvarlig og setter pasienten personvern på spill når de aksepterer at personer som ikke kjenner taushetspliktens implikasjoner får tilgang til konfidensielle opplysninger (Jareg
& Pettersen, 2006).
Fra pårørendes ståsted kan det være en følelsesmessig belastning å bli satt i en situasjon hvor de må oversette for andre i familien. Særlig kan dobbelrollen som tolk og pårørende bli vanskelig når det gjelder forhold rundt sykdom. Ofte vil pårørende rollen måtte vike for oversetterrollen. (Jareg & Pettersen, 2006)
I en spørreundersøkelse fra Canada der deltakerne blant annet ble spurte om de foretrakk en profesjonell tolk eller at venner og bekjente fungerte som språklige medhjelpere, svarte 76 prosent at de foretrakk profesjonelle tolker når de skulle oppsøke helsetjenesten og 85 prosent når de skulle oppsøke sosiale tjenester (Mesa 2000). Grunnene som ble oppgitt var at de ikke ønsket å være til bry for andre og at de fryktet for at informasjon skulle komme på avveie i minoritetsmiljøet. Kun 5-9 prosent svarte at de foretrakk en slektning, venn eller nabo fremfor profesjonell tolk. Videre viste undersøkelsen at 88 prosent av klientene/pasientene hadde tillitt til at profesjonelle tolker ville gjøre en god jobb og tolke utsagnene riktig, mens kun 8 prosent stolte på at ikke profesjonelle ville få til dette. Når det gjaldt tolkebrukeren (den som bestiller tolk), stolte 80 prosent på at tolken overholdt sin taushetsplikt, mens bare 3 prosent stolte på at familiemedlemmer og bekjente ville gjøre det samme. I tillegg mente bare 3 prosent av helsepersonell at familiemedlemmer ville kunne klare å oversette og bruke medisinsk terminologi riktig.
Denne spørreundersøkelsen avdekker en rekke sentrale problemstillinger som forekommer ved å bruke familiemedlemmer og andre bekjente som tolk. For det første kan en del pasienter unngå å ta opp en del private eller vanskelige temaer fordi de ikke stoler på
familiemedlemmer som oversetter. For det andre kan det hende at pasienten holder tilbake viktig informasjon i frykt for at familiemedlemmer og bekjente skal spre dette. For det tredje kan faglige vurderinger og diagnoser basert på hva familiemedlemmer tolker, være dårlig funderte og i verste fall resultere i feilbehandling. Dessuten er familiemedlemmer en part i
Side 31 av 49
saken, og vil derfor legge til eller trekke fra informasjon, eller komme med egne meninger under samtalen.
Det er også rimelig å anta at vold mot kvinner ikke blir avdekket hvis mannen eller annen partisk slektning fungerer som tolk. En slik bruk av slektninger kan være direkte
helseskadelig og i visse sammenhenger potensielt farlig, da kvinnen ikke får utrykke seg fritt og ikke får informasjon om krisesentra og annen tilgjenglig tilbud. (Jareg & Pettersen, 2006)
Bruk av helsepersonell med minoritetsbakgrunn som tolk
Helse- og omsorgspersonell med minoritetsbakgrunn bør som hovedregel ikke benyttes som tolk, fordi det kan føre til rolleforveksling og gi tilgang til taushetsbelagt informasjon som de ikke bør eller skal ha. Dessutten er de ikke nøytrale og mangler nødvendige kvalifikasjoner som tolk selv om de behersker det aktuelle språket. Helsepersonell med flerspråklig
kompetanse kan unntaksvis være behjelpelige i akutte situasjoner hvor kvalifisert tolk ikke kan innhentes. (Helsedirektoratet IS-1924, 2011)
Side 32 av 49
33..1133 ÅÅ sasammtatalle evviaia ttololkk –– eenn ssamamaarrbbeieiddsmsmooddeellll i ittrere ddeelelerr
Det heter gjerne at tolken skal opptre slik at den tolkede samtalen blir så lik en normal samtale som mulig (Skaaden, 2013). Hvis tolk og tolkebruker har en felles samarbeidsmodell, vil dette bidra til at samtalen flyter godt. Samarbeidsmodellen vi skal drøfte her består av tre deler:
forarbeidet til tolkesituasjonen, forsamtalen og ettersamtalen. Modellen er hentet fra boken Tolk og tolkebruker – to sider av samme sak av Kristi Jareg og Zarin Pettersen (2006; s. 65- 79), som har utviklet modellen etter mange års praktisk prøving og feiling i forskjellige tolkesituasjoner.
Forarbeid
En tolk kan på en og samme dag ha mange forskjellige arbeidssteder. Slike arbeidsforhold krever at det må gjøres et godt forarbeid før den faktiske tolkingen finner sted. Både
tolkebrukere, tolker og tolketjenester kan legge til rette for dette. Formålet med godt forarbeid er at tolken skal være psykisk og faglig forberedt til samtalene. Uten godt forarbeid kan man for eksempel risikere å få en tolk som av en eller annen grunn er uegnet til å tolke i en
samtale. I avsnittene under skal vi se nærmere på noen av komponentene som inngår i et godt forarbeid.
Det første tolkebrukeren må gjøre i forkant av en tolket samtale er å passe på at
vedkommende bestiller en tolk som snakker riktig språk. Her er det viktig å legge merke til at noen språk, som for eksempel de indiske, utgjør flere ulike språk. Mens andre språk, som for eksempel arabiske språk, kan variere så mye at innbyggerne i de forskjellige arabisktalende landene forstår hverandre dårlig. I tilfeller der det skal tolkes for en familie, kan det være at foreldre og barn snakker ulike språk. Det finnes for eksempel foreldre som snakker dari- dialekten av persisk, og som har flyttet med barna til Pakistan. I slike tilfeller hender det at foreldrene snakker dari i tillegg til urdu, mens barna snakker urdu og norsk. Derfor er det viktig å finne ut hvilket språk den enkelte i familien behersker godt, slik at tolken kan kommunisere på et språk som alle forstår.
Før et tolkeoppdrag får mange tolker noen få standardopplysninger berettet i én såkalt standard tolkeskjema, som blant annet innbefatter opplysninger om hvilken instans de skal tolke for, tidspunktet for tolkingen og adressen til instansen de skal tolke for. Tolken må vite den eksakte adressen til stedet der tolkingen skal foregå. Hvis vedkommende får oppgitt at tolkingen skal finne sted på indremedisinsk avdeling på et stort sykehus, er ikke dette
Side 33 av 49
tilstrekkelig informasjon. Selve adressen bør stå på tolkeskjemaet, samt hvilket nummer bygningen har, hvilken etasje og eventuelt nummeret på rommet.
Tolken bør få oppgitt navnet til tolkebrukeren som skal delta i samtalen/konsultasjonen. Dette gir tolken anledning til å forberede seg mentalt på om han/hun skal arbeide sammen med en mann eller kvinne, eller om vedkommende kjenner tolkebrukeren fra før. Dessuten hender det at tolken eller tolketjenesten, i en del tilfeller, får oppgitt navnet til den som bestiller tolken for eksempel en helsesekretær. Når tolken så kommer fram til stedet der tolkningen skal foregå, kan det hende at vedkommende sekretær ikke er til stede, slik at ingen vet hvem det skal tolkes for.
Det er også fordelaktig å vite alder og kjønn på pasientene man skal tolke for, slik at tolken er forberedt på å tilpasse språket sitt til deres aldersnivå. Dessuten forventer en del pasienter at tolken forholder seg til skikk og bruk hvis de har felles hjemland, og alder, kjønn, samt klær tolken har på seg og hvordan vedkommende oppfører seg og tiltaler pasienten er med på å bestemme hva slags atferd som betraktes som høflig og tillitsvekkende.
En annen ting som er viktig å avklare på forhånd, er tolkens habilitet. Det hender at samtaler må avlyses, fordi tolken ved oppmøte finner ut at han/hun kjenner pasienten godt, eller er i familie med vedkommende. En måte å unngå dette problemet på, er at tolkens navn oppgis til pasienten når man innkaller vedkommende til en samtale, slik at pasienten får anledning til å meddele at vedkommende ikke kan ha tolken av habilitetsgrunner.
Tolken bør få oppgitt antall personer som skal være til stede i samtalen. Det er stor forskjell på å tolke for to stykker, og å tolke på et fellesmøte. I det siste tilfellet må tolken kanskje simultantolke, og det er nyttig å være forberedt på dette. Tolken bør også få flest mulig detaljer om hva som er temaet i samtalen. Skal han/hun tolke for en pasient med KOLS eller ved en undersøkelse av en pasient med diabetes? Med denne bakgrunnskunnskapen får tolken anledning til å lese seg opp før oppdraget og kan forberede seg på nødvendige begreper. For en del norske ord finnes det ikke alltid tilstrekkelig oversettelse på andre språk, slik at tolken må forberede seg på måter å formidle disse begrepene på.
Lengden på samtalen bør også avklares på forhånd. I en del sammenhenger, for eksempel på legekontorer som har hyppige forsinkelser, forventes det ofte at tolken skal bli over tiden.
Side 34 av 49
Slike tilfeller gjør tolken anspent og ukonsentrert under samtalen, fordi vedkommende vet at han/hun kommer for sent til neste oppdrag. Det er ofte svært ubehagelig for tolker å si at de må gå midt i et oppdrag, derfor er det mange som strekker seg langt i slike situasjoner.
Forsamtalen
En forsamtale finner sted i forkant av den første tolkete samtalen mellom tolk og tolkebruker.
En slik samtale har stor praktisk betydning, særlig hvis de skal samarbeide overtid. Hensikten med en forsamtale er å avklare forventninger partene har til hverandre som fagpersoner, og hvilke rammer de skal ha for samarbeidet. Hvis dette ikke er mulig å få til ved et møte, kan en slik samtale foretas over telefon.
I forsamtalen kan blant annet taushetsplikten drøftes, og fagpersonen kan i enkelte tilfeller be tolken om å underskrive en erklæring som gjelder for det aktuelle stedet. Dessuten er det hensiktsmessig å forsikre seg om at man forstår hva den andre sier. Enkelte tolker og fagpersoner kan streve med å forstå noen norske dialekter og aksenter. For å unngå ubehagelig overrasket under samtalen er det bedre å oppdage dette før pasientens tilstedeværelse.
Andre forhold som bør avklares er plassering i rommet. Det er ofte slik at pasienten velger hvor han vil sette seg, og at fagpersonen og tolken innretter seg etter dette. Tolkebruker bør derfor på forhånd plassere stolene i trekant og med lik avstand, slik at alle kan se hverandre uten å måtte snu seg. Det er også viktig at det er en viss fysisk avstand mellom tolk og pasient. De bør for eksempel ikke sitte tett rett overfor hverandre eller sitte i samme sofa.
Hvis samtalen er lang, bør tolk og tolkebruker på forhånd avklare og planlegge når det skal være pause underveis. Tolken skal ikke ha pause sammen med pasienten. En grunnleggende årsak til at tolken ikke skal være alene med pasienten er at tolker i et slikt anliggende ofte får vite om forhold som holdes hemmelig for tolkebrukere, eller blir spurt om råd og tjenester, som igjen setter tolken i en moralsk vanskelig posisjon. En annen grunn er at tolken trenger å hvile i pausen, og selv bør få disponere pausen som den vil. Tolkebrukere bør være
oppmerksomme på at de selv “hviler” under samtalen mens ytringer fra dem selv og pasienten tolkes, mens tolken arbeider uten noen form for pause.
Side 35 av 49
Det kan være svært fordelaktig å ha en klar avtale om hva man skal gjøre hvis tolkebrukeren forlater rommet for å hente noe. Tolken bør i en slik situasjon bli med tolkebrukeren ut, av samme grunn som at tolken ikke bør ha pause med pasienten.
Videre bør tolk og tolkebruker gjennomgå noen hypotetiske situasjoner som kan oppstå under konsultasjonen, slik at de på forhånd har en felles forståelse av hvordan disse skal håndteres.
For eksempel hender det at pasienter stiller tolken personlige spørsmål. Tolken skal ifølge tolkereglene tolke alle ytringer, inkludert personlige spørsmål til vedkommende selv, men ikke svare på disse. Det er tolkebrukeren som skal håndtere spørsmål rettet til tolken, slik at tolken slipper å gjøre det selv. Man kan selvfølgelig ikke forberede seg på alle tenkelige situasjoner, men hvis både tolkebruker og tolk kjenner til og følger tolkereglene, blir det lettere å håndtere uventede hendelser.
I forsamtalen kan tolk og tolkebruker også avtale når neste konsultasjon skal finne sted, og forhold rundt betaling og underskrift av tolkeskjemaer. Man kan videre avtale en ettersamtale etter at tolkingen har funnet sted. Etter forsamtalen kan tolken gå til personalrommet og bli hentet av tolkebrukeren når samtalen skal begynne. På den måten slipper tolken å sitte alene med pasienten på venteværelset.
Ettersamtalen
Ettersamtalen er for tolk og tolkebruker, og finner sted rett etter at pasienten har forlatt rommet. Ettersamtalen bør være en fast ordning ved samtalerelasjoner som går over tid.
Allerede når tolkebrukeren bestiller tolk, kan vedkommende beregne l0-15 minutter til en slik samtale.
Hensikten med ettersamtalen er først og fremst å gjennomgå og forbedre samarbeidsformen.
Rent konkret kan ettersamtalen dreie seg om at tolken ønsker at tolkebrukeren skal gjøre noe annerledes eller vice versa.
Side 36 av 49
33..1144 GoGodd kkomommmuunnikikaassjojonn vviaia totollkk
Tolkingens kvalitet avhenger ikke alene av tolkens ferdigheter. Fagpersonen som er ansvarlig for samtalen, har også et ansvar for å bidra til tolkingens kvalitet. I dette avsnittet skal vi punktvis oppsummerer hva som forventes av en tolk og tolkebruker, slik det i detalj fremkommer av forutgående avsnitt. Dette er gode råd og tips, som i ulike utforminger er gjengitt i en rekke lærebøker, veiledere og brosjyrer, og er således allment aksepterte.
Hva forventes av tolken?
Tolken skal si tolkereglene til begge parter i første samtale.
Tolken skal kun oversette det som blir sagt.
Tolken skal oversette alt som blir sagt.
Tolken skal ikke formulere egne spørsmål eller gå i dialog med klienten/pasienten.
Tolkingen skal være i “jeg-form”.
Mobiltelefonen skal være avslått.
Alle notater som tolken tar under samtalen skal makuleres i klientens/pasientens påsyn.
Det er en fordel at tolken ikke har kontakt med klienten/pasienten på fritiden.
Tolken bør ikke gjøre egne avtaler med klienten/pasienten.
Hva forventes av tolkebruker?
Før samtalen
Bestill tolk i god tid.
Bruk profesjonelle tolker. Familiemedlemmer og venner av klienten/pasienten er ikke tolker.
Bestill riktig språk/dialekt.
Avklar eventuelt ønske om kvinnelig eller mannlig tolk. Kvalifisert tolk skal alltid prioriteres. Kjønn er underordnet hensynet til kvalitet.
Sett av nok tid til samtalen.
Sett av tid til en forsamtale med tolken første gang for å bli enige om felles retningslinjer for samarbeidet.
Finn ut om tolken har underskrevet taushetsplikterklæring.
Oppgi hvor mange som skal være til stede, og hvilket saksområde det skal tolkes i.
Tolken skal i forkant vite navnet til tolkebrukeren, samt nøyaktig adresse og telefonnummer.
Oppgi kontaktperson for oppdraget slik at tolken eventuelt kan ta kontakt.
