Hotell- og restaurant- arbeiderstreiken 1996

(1)

Åsmund Arup Seip

13 dager i streik

Hotell- og restaurant- arbeiderstreiken 1996

13 dager i streik

Fafo

Forskningsstiftelsen Fafo Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen N-0608 Oslo

Den 17. april 1996 gikk hotell- og restaurantarbeidere i Norge til streik for ny tariffavtale. Det var første gang på 58 år at Hotell- og Restaurantarbei- derforbundet tok sine medlemmer ut i en storstreik. Aviser, tv og radio fulgte streiken på nært hold, og spilte en viktig rolle under konflikten.

Hvordan fremstilte mediene konflikten, og hvordan benyttet organisasjonene mediene for å kommunisere sitt budskap?

En streik foregår ofte på gaten. Det er gjerne her offentligheten møter konflikten. Utenfor bedriften konfronteres bedriftsledelse, ansatte, leverandører og gjester med streikevakter, ansikt til ansikt. Hva slags jobb er det egentlig streikevaktene gjør?

Både før og under en streik er et stort organisasjonsapparat i sving.

Planlegging, strategivalg og forhandlinger er forhold utenforstående sjelden får innsyn i. Det foregår bak kullissene. Hvordan forberedte Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet seg på tarifforhandlingene, og hvor godt var de forberedt på konflikt?

Hotell- og restaurantarbeiderstreiken hadde betydning for

organisasjonene som deltok. Men også problemer av allmenn karakter

Fafo-rapport 203 ISBN 82-7422-164-8

Fafo

13 dager i streikÅsmund Arup SeipFafo

(2)

(3)

Åsmund Arup Seip

13 dager i streik

Hotell- og restaurantarbeiderstreiken 1996

Fafo-rapport 203

(4)

Omslag: Jon S. Lahlum

Omslagsfoto: Steinar Gjerholm Trykk: Falch Hurtigtrykk

(5)

Innhold

Forord ... 5

Innledning ... 7

Kulissene ... 9

Opptakten ... 9

Mekling og brudd ... 10

Streik og konflikter ... 13

Streik landet rundt ... 14

Striden om de uorganiserte ... 20

Forsoning ... 23

Kommunalministerens første forsøk ... 23

Kontakten mellom hovedorganisasjonene ... 24

Kommunalministerens andre forsøk ... 25

Mediebildet ... 26

Partenes synspunkter på mediedekningen ... 26

Å vinne opinionen ... 27

Å vinne egen organisasjon ... 29

Hovedinntrykk av mediedekningen ... 31

Bak kulissene ... 35

Utformingen av kravene ... 35

Sentral planlegging ... 38

Informasjonsstrategien ... 41

Forberedelse lokalt ... 43

Arbeidsgiverne ... 45

Konfliktforberedelse ... 45

Under streiken ... 47

Oppsummering ... 49

(6)

Streik ... 53

Hvem streiket? ... 53

Aksjoner og strategi ... 55

Å stå streikevakt ... 57

De uorganiserte: ressurs og konfliktpotensial ... 59

Uravstemningen: resultatene ... 63

Oppsummering ... 64

Konfliktens virkninger ... 67

Organisasjonen ... 67

Partene ... 71

(7)

Forord

Denne rapporten er utført på oppdrag av Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet.

Forbundet ønsket en oppsummering av konflikten som kom under tariffoppgjøret 1996. Hensikten med rapporten er å presentere konflikten slik den ble fremstilt i mediene, gjøre rede for de forberedelser som ble gjort i forbindelse med tariffopp- gjøret og peke på noen av de erfaringene medlemmene i Hotell- og Restaurant- arbeiderforbundet gjorde i sitt arbeid som tillitsvalgte eller streikevakter.

Prosjektets referansegruppe har bestått av forbundssekretær i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Jens Hoel og avdelingsleder i LOs informasjons- og organisasjonsavdeling, Øivind Hvattum.

Jeg vil takke forbundsleder Svein Fjæstad i Hotell- og Restaurantarbeider- forbundet og administrerende direktør Kjell B. Einarsen i Norsk Hotell- og Restaurantforbund for den imøtekommenhet og den informasjon jeg har fått. Jeg har fått anledning til å intervjue både arbeidstakere og arbeidsgivere som har vist åpenhet og interesse. I denne undersøkelsen har jeg valgt å la informantene være anonyme. Jeg ønsker allikevel å takke hver enkelt av dem for den informasjonen jeg har fått.

Ved Fafo går en takk til Kristine Nergaard og Torgeir Aarvaag Stokke for kommentarer, til Tonje Houg for korrekturlesing og til publikasjonsavdelingen og Jon Lahlum for arbeidet med manuskriptet.

Oslo, oktober 1996 Åsmund Arup Seip

(8)

(9)

Innledning

Den 17. april 1996 om morgenen gikk rundt 700 hotell- og restaurantansatte ut i streik. Etter knappe 14 dager var dette tallet tredoblet. En storstreik i hotell- og restaurantbransjen var et faktum. Det var 58 år siden Hotell- og Restaurantarbeider- forbundet sist hadde streiket, høsten 1938.¹ Dette gjør streiken i 1996 til en histo- risk hendelse. Streik blant hotell- og restaurantfolk er ikke dagligdags.

En streik er en hendelse som har betydning for flere aktører, og som kan få virkninger i en rekke samfunnsmessige sammenhenger. Forbundet som leder streiken og arbeidsgiverorganisasjonen som er motpart har knyttet interesser og prestige til forløpet. De streikende som møter arbeidsgivere og tredjemann i selve konflikt- situasjonen er satt i en vanskelig og krevende posisjon; de skal gjøre selve jobben og være organisasjonens maktressurs. I tillegg får en streik også ofte en samfunns- messig betydning. Det gjelder både innenfor den institusjonelle ramme og det for- handlingssystem forbundet inngår i, og det gjelder overfor samfunnet for øvrig der holdninger til streik og synspunkter på den konkrete konflikten ofte vil ha betydning både på kort og lang sikt. Det er derfor en viktig oppgave å kartlegge hendelses- forløpet under en streik, og vurdere synspunkter og inntrykk partene og de streikende har i ettertid. Kunnskap om en streik vil kunne gi forståelse både for Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets virkemåte og for det forhandlingssystemet forbundet er en del av.

Vi skal ikke her vurdere hvorvidt hotell- og restaurantarbeiderstreiken var vellykket i noen streng forstand, i forhold til de økonomiske kravene eller i forhold til hva andre grupper fikk i oppgjøret 1996. Streiken har imidlertid noen karakte- ristiske kjennetegn. Streiken vant sympati i opinionen. Sentrale aviser både i Oslo og andre større byer ga langt på vei Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet støtte.

Det gir oss grunn til å spørre: Hva var det ved hotell- og restaurantarbeiderstreiken som gjorde at den ble oppfattet som vellykket? Vi skal ta for oss tre sider ved konflikten.

For det første hadde mediene en sentral plass. Gjennom aviser, tv og radio ble det formet et bilde av streiken som igjen var med å prege opinionen. Både for den som står streikevakt på gaten og for den som skal møte en motpart i forhandlinger er det viktig å føle støtte fra allmennheten. Det styrker troen på egne

1 Alf M. Frotjold Til Tjeneste. Oslo Servitørforenings 75 års historie, [1966] 1991.

(10)

handlinger. Vi skal derfor undersøke hvilket bilde som ble skapt av streiken i mediene og hvordan forbundets lønnspolitikk ble kommunisert gjennom dagspressen.

Også partenes vurdering av hvordan mediene dekket konflikten vil bli trukket frem.

For det andre er en streik er mer enn avisoppslag. For de som deltar, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, følges et tariffoppgjør av planlegging og hardt arbeid i sene nattetimer. Ender det med streik, skal en hær av streikevakter sendes i felten og bedrifter skal stenges. Dette arbeidet får sjelden utenforstående innblikk i. Men for aktørene selv er dette viktig. Det er i dette arbeidet organisasjonene i arbeidslivet har sitt utspring. Et naturlig spørsmål i en undersøkelse som dette er derfor: Hvilken betydning hadde forberedelsene til tariffoppgjøret og hendelsene under streiken for Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet?

En tredje side ved konflikten er dens samfunnsmessige betydning. Dette emnet kan bare i liten grad berøres innenfor dette prosjektets rammer. Det er allikevel naturlig å trekke frem de mer prinsipielle sidene ved konflikter som dukket opp under hotell- og restaurantarbeiderstreiken. I første rekke gjelder det spørsmålet om de uorganisertes rolle under konflikter.

Denne undersøkelsen er basert på materiale fra dagspresse, radio, tv og Norsk Telegrambyrå (NTB). Utklipp fra pressen ble foretatt for Hotell- og Restaurant- arbeiderforbundet under streiken. I tillegg har jeg gjort 15 intervjuer med arbeidsgivere og arbeidstakere. Enkelte av disse er sentrale aktører i Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet. Her har jeg valgt ikke å bruke navn på intervjuobjektene, men har enkelte steder når det har vært naturlig nevnt forbundsleder Svein Fjæstad og administrerende direktør Kjell B. Ei- narsen ved navn.² Ut over de 15 intervjuene har jeg hatt uformelle samtaler med flere aktører. Jeg har også deltatt på et møte der forbundsstyret og distrikts- og regi- onssekretærene i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet foretok en oppsummering av streiken. Fra dette møtet har jeg benyttet enkelte uttalelser.

Materialet gir ikke mulighet til å trekke noen generelle konklusjoner om synspunkter hos arbeidsgiverne eller Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets medlemmer. Synspunktene som presenteres står for enkeltpersoners regning. Det er allikevel av interesse at de finnes og kommer til uttrykk. Jeg har også forsøkt å trekke frem motstridende synspunkter der jeg har registrert slike.

2 Referanse til samtalene er gitt ved å angi informantens tilhørighet til arbeidstaker- eller arbeidsgiversiden i konflikten, og ved et nummer som identifiserer et eventuelt sitat. Sita- tene er nedtegnet under intervjuet, og er derfor ikke strengt ordrette.

(11)

Kulissene

Enhver hendelse har flere sider. En side viser aktørenes egne opplevelser av hendel- sen. En annen side vender mot omverden; det er slik den blir sett utenfra. En streik tar form i et offentlig rom. Gjennom mediene kan samfunnet for øvrig følge hen- delsesgangen. Aviser, radio og TV blir streikens kullisser; det som er synlig.

Hvilket bilde tegnet mediene av hotell- og restaurantarbeiderstreiken? Hvor- dan beskrev avisene hendelsene?

Mediene har også en annen funksjon. De er en kommunikasjonskanal. In- formasjon går flere veier mellom ulike aktører. «Partene kommuniserer først og fremst gjennom pressen», var et inntrykk journalistene som fulgte streiken fikk.³ Men også kommunikasjon fra organisasjonene til allmennheten og opinionen gikk gjennom mediene. I tillegg kan mediene brukes som en intern kommunikasjonskanal mellom medlemmer, og mellom ledelse og medlemmer i en organisasjon. Skal vi få et bilde av streiken må vi også forstå hvordan Hotell- og Restaurantarbeider- forbundets lønnspolitikk ble kommunisert gjennom dagspressen.

Opptakten

Den 20. mars 1996 startet forhandlingene mellom Hotell- og Restaurantarbeider- forbundet og arbeidsgiverne i Norsk Hotell- og Restaurantforbund. Arbeiderbladet kunne melde at hotellarbeiderne forberedte seg på konflikt. I Oslo var det angivelig opprettet en «hemmelig streikekomité» ifølge avisen.⁴

Arbeiderbladet fokuserte på tre krav Hotell- og Restaurantarbeiderforbun- det ville reise ved vårens oppgjør: Lavtlønnsprofil, et løft for de dårligst betalte, fagbrevtillegg, en økning av tillegget for den som har fagbrev i forhold til ufaglærte, og til slutt, økte tillegg for ubekvem arbeidstid og endrede tidspunkter for beregning

3 NTB, Gunnar Kagge, 22.04.96.

4 Arbeiderbladet 20.03.96.

(12)

av slik arbeidstid.⁵ «Dette blir et tøft oppgjør», var kommentaren til Kjell B. Einar- sen, direktør i Norsk Hotell- og Restaurantforbund. Han ville imidlertid ikke gi noen konkrete kommentarer.⁶

Dagen etter at forhandlingene hadde begynt og partene hadde lagt frem sine krav, ble hotell- og restaurantoppgjøret presentert i Aftenposten. Avisen redegjorde for krav både fra arbeidstaker- og fra arbeidsgiversiden. Hotell- og Restaurant- arbeiderforbundet hadde foreløpig ikke konkretisert sitt lønnskrav i kroner og øre, men krav om økte tillegg for ubekvem arbeidstid og et arbeidsgiverkrav om fjerning av lavtlønnsgarantien ble holdt frem som oppgjørets vanskeligste saker.⁷

NTB sendte den 30. april ut en melding etter at de økonomiske rammene på Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets krav forelå: Åtte kroner timen, hvorav rundt fem kroner skulle være generelt tillegg.⁸ NTB-meldingen ble trykket i en rekke aviser. Kravet førte til forhandlingsbrudd; meklingsmannen måtte overta.

Så ble det stille. Avisenes interesse ble rettet mot verkstedindustrien, der forhandlingene og bruddet i forhandlingene overtok spalteplassen.

Mekling og brudd

Den 13. april varslet Aftenposten om streiketrussel i hotellnæringen. Etter tre uker med forhandling, var meklingen satt til 11. april. Dagen etter varslet Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet streik ved ti bedrifter fra onsdag 17. april dersom den tvungne meklingen ikke førte frem. Partene tok pause over helgen. Det alle ventet på var resultatet av meklingen i verkstedoppgjøret. Ble partene enige i verkstedopp- gjøret ville meklingen innen hotell- og restaurant bli enklere, mente den særskilte meklingsmannen, Rolf I. Pedersen, som var gitt ansvaret for meklingen mellom Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Norsk Hotell- og Restaurantforbund.⁹ Aftenposten presenterte også lønnskravet fra hotell- og restaurantarbeiderne: en lønnsramme på åtte kroner timen, med et generelt tillegg på kroner 4,90 fra 1. april.¹⁰

5 Arbeiderbladet 20.03.96. Aftenposten redegjorde for kravet dagen etter. Ubekvemstilleg- get som nå ble utbetalt etter kl. 21.00 hverdager og kl. 16.00 i helgene, skulle ifølge kravet betales fra henholdsvis kl. 18.00 og kl. 13.00. Aftenposten 21.03.96.

7 Aftenposten 21.03.95.

8 NTB Gunnar Kagge, 30.03.96.

(13)

Muligheten for en hotellstreik ble også varslet av Klassekampen. Motparten har ikke kommet med noe tilbud i det hele tatt, uttalte Hotell- og Restaurantarbeider- forbundets informasjonsleder Mie Opjordsmoen til Klassekampen. Hun mente forbundet ville få klarsignal fra LO-ledelsen til å streike: «Jeg tror ikke det blir noe problem», uttalte hun. «Fellesforbundet har lokal forhandlingsrett. Det har ikke vi, og derfor må vi ha mer ved det sentrale oppgjøret.»¹¹ Klassekampen mente de hotellansatte var så lavt lønnet at høyere tillegg «ikke automatisk vil føre til at mange andre grupper kan bruke dette til å få ut mer».

Den 16. april om morgenen var partene i verkstedindustrien blitt enige:

kroner 1,50 per time i generelt tillegg.¹² En målestav for de andre oppgjørene var dermed presentert. Avklaring i verkstedoppgjøret var samtidig klarsignal for inn- spurten i hotell- og restaurantoppgjøret. «Vi skal ha mer enn 1,50 i timen», slo forbundsleder i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Svein Fjæstad fast.¹³ Han viste til vedtaket i LOs representantskap om prioritering av lavtlønnede, og fremholdt at dette dreiet seg om en lavtlønnsbransje med om lag 80 prosent kvinner.¹⁴ Men også arbeidsgivere så forbundsleder Fjæstads poeng. «Jeg har ikke problemer med å se at det er lavtlønnsgrupper i bransjen som fortjener et løft», uttalte Peter Holst, direktør for et av de streikeutsatte hotellene i Oslo, Radisson SAS Plaza.¹⁵ Dette gjaldt for eksempel romvertinner, mente Holst. Han pekte imidlertid på at det innen næringen var store lønnsforskjeller mellom ulike kategorier ansatte, og mente dette var en utfordring for de ansattes foreninger.¹⁶ Han antydet dermed at Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet ville måtte legge bånd på de høytlønte i eget forbund hvis det skulle være et lavtlønnsoppgjør. Det kunne kanskje bli vanskelig.

Morgenen onsdag 17. april kunne avisene bare bringe uvisshet, skjønt i Arbeiderbladet var man ganske overbevist om at Hotell- og Restaurantarbeiderfor- bundet ville ta medlemmene ut i streik.¹⁷ Meklingen gikk på overtid. Da avisene gikk i trykken var ingen ting avklart. Arbeiderbladet våget allikevel å tippe at hotell- gjester ble satt på gaten etter frokost den morgenen.¹⁸ Aftenposten meldte at noe

11 Klassekampen 13.04.96.

12 Aftenposten 16.04.96. I tillegg kom blant annet spørsmålet om redusert pensjonsalder under ordningen med avtalefestet pensjon (AFP).

(14)

lønnstilbud fra arbeidsgiverne ikke forelå.¹⁹ Meklingsmann Rolf I. Pedersen hadde uttalt av avstanden mellom partene var stor og at faren for konflikt var reell.

I Arbeiderbladet ble også bakgrunnen for Hotell- og Restaurantarbeiderfor- bundets lønnskrav viet plass. Klubbleder ved SAS-hotellet, Merete Nielsen, mente en lønnsøkning nå var på sin plass: «Dette er en yrkesgruppe som aldri er blitt be- handlet med respekt.» Avisen bragte tall fra hotell- og restaurantansattes lønnsut- vikling: de hadde en gjennomsnittslønn på 155.000, 31 prosent mindre enn gjen- nomsnittet i Norge (225.000), og mens gjennomsnittlig lønnsvekst siden 1992 var på 8,8 prosent, var denne bare 6,7 prosent for hotell- og restaurantarbeiderne.²⁰ Men Arbeiderbladet trakk også frem et av problemene nettopp for hotell- og restaurantbransjen. Lønnsomheten i bransjen er lavere enn i andre servicenæringer og i in- dustrien, mente avisen. Det ga tøffe forhandlinger der begge parter hadde lite å gi.

Radioen bragte de første sikre meldinger: Den 17. april klokken 06.00 var streiken et faktum. Partene hadde ikke klart å bli enige under meklingen. Det var meklet i seks timer på overtid. Hva skjedde den natten meklingen sto på? Avisene og mediene for øvrig startet straks å spekulere.

I fjernsynsnyhetene samme kveld presenterte partene sitt syn på meklings- bruddet. Vi er ute i konflikt «fordi det ikke foreligger noe rent tilbud i fra motparten», uttalte Svein Fjæstad.²¹ «Vi er interessert i å komme på banen i en dialog», uttalte Kjell B. Einarsen til TV2.²² NRK hadde fått en uttalelse fra LO-leder Yngve Hågensen. «Jeg må si at det er usedvanlig klossete amatørmessig håndtert fra arbeidsgivernes side, det som skjedde i sene nattetimer», sa Hågensen.²³ Dersom arbeidsgiverne hadde et tilbud var det deres ansvar å få det på bordet før konflikten som var varslet skulle inntre, mente han.²⁴

Arbeidsgiverne var oppbrakt. De hadde ventet «større tålmodighet» fra arbeidstakerne, og håpet på raskt å komme i en ny meklingssituasjon.²⁵

Streik ved en misforståelse, meldte Dagbladet. Kjell B. Einarsen rakk ikke å legge frem noe tilbud før Svein Fjæstad banket på døren og sa at nå var det streik.

20 Arbeiderbladet 17.04.96. Aftenposten presenterte 21.03.96 tall fra arbeidsgiverne som anslo gjennomsnittlig årslønn i bransjen til 169.000 kroner.

21 Nyhetene TV2 17.04.96 kl. 18.30.

22 Nyhetene TV2 17.04.96 kl. 18.30.

23 Dagsrevyen NRK 17.04.96 kl. 19.00.

(15)

«Vi ble avbrutt midt i en dialog. Jeg fikk ikke engang slutte mitt innlegg...», mente Einarsen, som følte seg «snytt».²⁶

Men en løsning var i sikte i følge Dagbladet. Det ble arbeidet i kullissene.²⁷ Dagsnytt radio kunne samme morgenen melde at Kjell B. Einarsen og Hotell- og Restaurantforbundet var beredt til å presentere et nytt tilbud til de streikende når partene igjen møttes hos meklingsmannen. Arbeidsgiverne må legge et konkret tilbud på bordet før vi vil fortsette samtalene, var Svein Fjæstads kommentar.²⁸ Else- Britt Hauge, nestleder i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet måtte i løpet av dagen dementere ryktene om et nytt tilbud. Vi har ikke fått noe tilbud, og har ikke hatt kontakt med arbeidsgiverne, uttalte hun til NRK Dagsrevyen.²⁹ Einarsen måtte i samme sendingen bekrefte at det ikke hadde vært kontakt; «det er heller ikke ut- arbeidet noe tilbud», la han til.

Streik og konflikter

De første meldingene om streiken kom som vi har sett, på radioen. På distriktssen- dingene klokken 07.00 den 17. april sørget de ulike distriktskontorene i NRK for å informere om hvor streiken rammet: Tromsø, Bergen, Stavanger og Haugesund i tillegg til hovedstaden.³⁰

Fra dette tidspunktet ble mediedekningen større. Ulike sider ved konflikten ble dekket. Det som til nå hadde vært et spill mellom parter i et lukket rom, ble fra dette øyeblikk en kamp ført i gatene. Utenfor hotellene sto streikevaktene med plakater, og Aftenposten kunne bringe bilder både av en forbundsleder som satt streikevakt og en hotelldirektør som var tvunget til å stenge.³¹ Lokalavisene hadde fått godt stoff. Over 35 små og store aviser hadde den 18. april svære oppslag om hotellstreiken.

Flere av oppslagene var presentasjoner av lønnsforholdene innen hotell- og restaurantnæringen.³² Både stuepiker og servitører ble presentert. Avisene hadde

26 Dagbladet 18.04.96.

28 Dagsnytt Petre NRK radio 18.04.96 kl. 08.00.

30 Se liste over streikerammede hoteller side 53.

32 For eksempel Sandefjord Blad, Haugesunds Avis, Fædrelandsvennen, Østlendingen, Frem- over, Romsdals Budstikke og VG.

(16)

detaljert informasjon om lønnsnivå i bransjen. «Lavest på lønnsstigen... mens hotellene klarer seg bedre enn på svært lenge», meldte Adresseavisen, som hadde hentet sine tall fra Statistisk sentralbyrå.³³ Også de ulike streikeaksjonene fikk avis- dekning både av osloavisene og den lokale pressen. I Stavanger ble hotelldirektør Pernille Wantzin ved SAS-hotellet tvunget til å stenge etter først å ha forsøkt å holde åpent; «kapitulasjon» rapporterte Dagbladet.³⁴

Bergens Tidene hadde lørdag den 20. april et oppslag om organisasjonsgra- den innen hotellnæringen. Norsk Hotell- og Restaurantforbund og NHO organiserte rundt 700 av de 2000 bedriftene i reiselivsbransjen. Av disse var det bare 392 bedrifter som hadde tariffavtale med sine ansatte, og som dermed var aktuelle i streikesammenheng. Selv om Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet tok ut alle medlemmene i streik ville det ikke kunne lamme hele hotellnæringen, skrev avisen.³⁵ Men siden det gjerne var de største hotellene i byene som var tilknyttet NHO og hadde tariffavtale, ville en opptrapping av streiken allikevel få store konsekvenser i mange områder.

Streik landet rundt

Størst medieoppmerksomhet i startfasen fikk Stavanger. SAS Radisson Hotellet var det eneste av de streikerammede hotellene som første dagen ikke ville stenge. For- bundsleder Svein Fjæstad gikk rett fra forhandlingsbordet og satte seg på stavan- gerflyet.³⁶ I Stavanger kom han til dekket bord. Der hadde et 50-talls streikende, med et anseelig medieoppbud i hælene, tvunget direktør Wantzin ved SAS Radis- son til å stenge. Avgjørelsen ble tatt etter drøye fem timer med sterkt press.³⁷ Fjæstad brukte anledningen til å tale på et streikemøte i Folkets Hus der han ble møtt med jubel. Tok ikke arbeidsgiverne oss alvorlig før, sa Fjæstad, så gjør de det nå.³⁸ Kam- pen for stengning av SAS-hotellet i Stavanger var et første avgjørende slag som ga streiken luft under vingene.

Oslo-avisene og NTB viet første dagen oppmerksomhet til gjester som måt- te forlate hotellene som skulle stenge. Utenfor Grand Hotell i Oslo sto en fortvilet gjest med ansvar for en hel delegasjon fra Angola; «Hvor skal vi bo nå?»³⁹ Ombooking

33 Adresseavisen 23.04.96.

35 Bergens Tidene 20.04.96.

37 Stavanger Aftenblad 18.04.96.

39 Nationen (NTB) 18.04.96.

(17)

av streikerammede gjester var ikke en enkel sak, kunne Vårt Land melde. Hotell- arbeidere som ikke streiker «regner nemlig slikt arbeid som streikebryteri». Dessu- ten kviet mange hoteller seg for å «sko seg» på konkurrenter som var streikerammet, mente avisen.⁴⁰ Allikevel var det få sure miner blant gjestene. «Vi forstår godt at de streiker for høyere lønn», uttalte en gjest til Aftenposten.⁴¹

Peppe‘s Pizza var den eneste restauranten som var rammet av streik i Oslo;

«Det føles merkelig», uttalte daglig leder til Dagbladet. De ansatte ønsket seg tilbake på jobb. De hadde prosentlønn og tjente ikke dårlig. Men samtidig ga de støtte til streiken. Timelønnede i bransjen tjener dårlig og fortjener bedre lønn, mente servi- tør Steve Johnsen.⁴² Dagbladet hevdet at de hotell- og restaurantansatte bare hadde fått halvparten så mye i lønnstillegg som industriarbeidere de siste tre årene.⁴³ Streike- leder i Oslo, Claus Jervell, lovet pressen stor streikevilje i Oslo. «Folk vil ha mer penger». Han viste til at en årslønn på 150.000 ikke var til å leve av.⁴⁴

Samtidig med at de første hotell- og restaurantansatte gikk ut i streik, kom streikevarsel for ansatte ved 21 nye bedrifter. En utvidelse av streiken var dermed varslet fra førstkommende søndag. Varselet om opptrapping av streiken ga oppslag om hva som var i vente. Bergensavisen kunne fortelle at SAS-hotellet i Bergen ville bli blokkert dersom uorganiserte ble satt inn der organiserte var i streik.⁴⁵ Turist- sjefen i byen hadde bedt Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet om å skåne hotellet som skulle huse en reiselivsmesse, men hadde ikke vunnet gehør. «Ønsker arbeidsgiverne å få slutt på streiken får de legge pengene på bordet», mente Arild Hamre i den lokale streikekomiteen.⁴⁶ Dagen etter informerte hotelldirektøren på SAS-hotellet i Bergen, at de ville stenge hvis hotellet ble streikerammet. Erfaringene fra andre hoteller som forsøkte å holde åpent, blant annet SAS-hotellet i Stavanger, lå bak beslutningen som var tatt i samråd med den sentrale ledelsen for SAS-kjeden.⁴⁷ Bergensavisen hadde i samme oppslag en uttalelse fra professor i arbeidsrett, Henning Jakhelln. Det var ulovlig å hindre leveranser til et streikerammet hotell, sa Jakhelln.⁴⁸ Avisene begynte å gjøre jussen til tema. At streikevakter stopper leveranser til en bedrift som er i streik, er «vanlig praksis», mente de streikende. Tidligere

40 Vårt Land 18.04.96.

41 Aftenposten Aften 17.04.96.

44 Nationen (NTB) 18.04.96.

45 Bergensavisen 18.04.96.

(18)

forbundsleder i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet, Erling Oen, som nå var distriktssekretær i Bergen, ga uttrykk for at det spilte liten rolle om dette var «lov- lig eller ikke». Hotellene må stenge når deres forbund er i konflikt. Følger de ikke disse spillereglene, må vi stenge hotellet, uttalte han.⁴⁹

Mandag den 22. april var lokalavisene fulle av reportasjer etter at 21 nye bedrifter var tatt ut i streik dagen før. Ved hotellene Inter Nor på Lillehammer, Christian Quart i Kristiansand og ved restauranten Paletten i Tromsø, hadde ledelsen klart å unngå stengning av driften. «Ved hjelp av uorganisert arbeidskraft og egen innsats har man forsøkt å holde hjulene i gang, til stor forargelse fra de streikende», kunne Dagens Næringsliv melde.⁵⁰

Til Gudbrandsdølen og Lillehammer Tidene uttalte hotelldirektør Leiv Kop- pervik ved Lillehammer Hotell at hotellet ville holde åpent med «en del intern omorganisering».⁵¹ Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet hadde derimot varslet aksjoner for å «hindre direktørene og uorganisert arbeidskraft i å holde dørene åpne.»⁵² Streikevaktene utenfor Inter Nor Lillehammer Hotell fryktet at streiken kunne skape bitterhet i ettertid. Hotellet holdt åpent, og de uorganiserte var dermed med på å «sabotere streiken», mente en av streikevaktene.⁵³

Kampen om stengningen i Lillehammer ble tilspisset. I Oslo vurderte streike- ledelsen å sende streikevakter til Lillehammer og Kristiansand, der to bedrifter ennå holdt åpent. Å holde bedriften åpen ved hjelp av uorganisert arbeidskraft, er et

«brudd på... reglene», mente Claus Jervell, streikeleder i Oslo.⁵⁴ Noen dager senere kunne Klassekampen melde at en buss med streikevakter var sendt fra Oslo til Lille- hammer for å gi streikevaktene ved Inter Nor Lillehammer Hotel støtte. Selv om enkelte bedrifter som Fellesmeieriet i Lillehammer hadde sluttet å levere varer til hotellet, klarte fortsatt hotelledelsen å holde dørene åpne.⁵⁵ Bare 20 av 110 ansatte var organisert ved hotellet, uttalte den lokale streikelederen Geir Helgesen, til Klasse- kampen. Han mente hotellet førte en «fagforeningsfiendtlig» politikk.⁵⁶

I Kristiansand forsøkte Hotell Christian Quart å holde åpent. Ledelsen ga ulike grunner for dette. «Vi har ikke råd til å stenge», mente en av eierne. En annen

50 Dagens Næringsliv 25.04.96.

51 Gudbrandsdølen og Lillehammer Tidene 18.04.96.

(19)

viste til ansvaret overfor de uorganiserte og avdelingslederne: Vi kan ikke risikere

«krav om tapt arbeidsfortjeneste» fra disse gruppene, sa hotelldirektør Fred Bjer- ke.⁵⁷ Dessuten ga det jo de streikende publisitet, mente direktøren.⁵⁸ Streikevakte- ne aksjonerte ved hotellinngangen, og ved å forsøke å hindre varelevering til hotellet. Det ga resultater. Dagen etter kunne Fædrelandsvennen i Kristiansand melde om «Knockout-seier» etter at Hotel Christian Quart hadde sett seg nødt til å stenge etter fire dager. Direktøren mente de hadde «feilberegnet» da de valgte å ikke stenge dørene med en gang. Den negative publisiteten var større enn ventet.⁵⁹

To restauranter i Tromsø holdt åpent tross streiken: Skarven og Paletten. De to eneste, kunne avisen Tromsø melde på lørdagen. Innehaveren av Skarven viste til ansvaret han hadde overfor de uorganiserte, men ville avvente situasjonen før han bestemte om bedriften fortsatt skulle holde åpent. «Jeg ønsker ikke provosere de streikende unødvendig», uttalte han til avisen.⁶⁰ Med opptil 80 streikevakter utenfor valgte han å stenge samme dag.⁶¹ Også Scandic Hotell i Tromsø valgte å stenge.

«Paletten holdes åpent utelukkende på grunn av vrangvilje og stahet», mente de streikende, som i kaldt vårvær standhaftig sto streikevakt. Lørdag kveld var det bare 30 gjester som tok seg forbi de 9 streikevaktene. «Dette er langt færre enn vanlig», uttalte innehaveren.⁶²

Rundt om i landet for øvrig kunne lokalavisene melde om stengte hoteller og kamplystne hotellansatte. «De aller fleste gjestene hadde sympati med oss» kunne en streikelysten Bente Mikkelsen i Ringsaker melde.⁶³ Enkelte spesielle aksjoner ble også satt i verk. Norsk Hotell- og Restaurantforbunds landsmøte i Ullensvang ble utsatt etter at Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet hadde tatt ut to organiserte ved hotellet til streik. Streiken ville ikke kunne stoppe driften ved hotellet, men kunne gitt Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet en god anledning til å profilere seg i mediene. Avlysningen av arbeidsgivernes årlige sammenkomst ble av NTB betegnet som «en liten seier».⁶⁴ Aksjonen kan i hvert fall ikke sies å ramme tredjeperson, mente Arild Hamre i streikekomiteen i Bergen.⁶⁵

57 Fædrelandsvennen 23.04.96.

60 Tromsø 20.04.96.

61 Nordlys 22.04.96 og Næringslivets Ukeavis 26.04.96 nr. 14, 1996.

62 Nordlys 22.04.96.

63 Østlendingen 22.04.96.

64 NTB 23.04.96.

65 Gula Tidend 25.04.96.

(20)

I enhver storstreik er det sannsynlig at tredjeperson blir rammet. Det er ikke til å unngå. Avisene gir allikevel eksempler på at Hotell- og Restaurantarbeiderforbun- det i visse tilfeller ga dispensasjoner fra streiken. Reiselivsmessen i Bergen, der blant annet 365 utenlandske bransjefolk deltok, var ett eksempel. Forbundet medvirket aktivt for å finne løsninger slik at dette arrangementet kunne gjennomføres, men gjester måtte allikevel flyttes fra streikerammede hoteller.⁶⁶ Det var trolig viktig for forbundet å markere at det ikke var bransjen som var motstander, men arbeidsgi- verforeningen. «Vi hadde ikke noe ønske om å ramme akkurat dette arrangementet, som er av stor betydning for hotell- og serveringsnæringen over hele landet», uttalte de streikende.⁶⁷ Også i et annet tilfelle ga Hotell- og Restaurantarbeiderfor- bundet dispensasjon. Det var foreningen for benskjøre, Norsk Forening for Osteo- genesis imperfecta, som skulle ha holdt landsmøte på Rica Hell i Stjørdal. Her ga Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet dispensasjon, men hotellet satte en stopper. De mente det ville være «forskjellsbehandling», og ville ikke åpne hvis ikke hotellet ble gitt generell dispensasjon slik at også andre arrangementer kunne avvi- kles.⁶⁸ Det var ikke aktuelt for de streikende. «Vi sa vi skulle forsøke å hjelpe dem, og vi har prøvd å finne en løsning», sa informasjonsleder Mie Opjordsmoen fra Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet i en kommentar.⁶⁹

Avisene kunne bringe meldinger om klubber i andre forbund som ga øko- nomisk støtte. Organiserte i Kommuneforbundet ved Sentralsykehuset i Akershus ga 2.000 kroner, og oppfordret andre til å støtte streiken.⁷⁰ Fellesforbundet i Bodø ga 4.000 kroner.⁷¹ Både kampvilje og telefax er rødglødende hos Hotell- og Restau- rantarbeiderforbundet, meldte NTB, etter at streiken var trappet opp søndag. De siste fire dagene hadde 500 nye medlemmer strømmet til organisasjonen, uttalte informasjonsleder Mie Opjordsmoen til telegrambyrået.⁷²

Hotell- og restaurantarbeiderstreiken gir oss også eksempler på trusler om oppsigelse. Ved Hotell Terminus i Bergen truet eieren med oppsigelser når hotellstreiken var over. Han kunne ikke akseptere at de streikende «nekter de uorganiserte» å jobbe. Han kalte dette «mafiatilstander», og mente streiken nå ville gjøre det økonomisk nødvendig å gå til oppsigelser.⁷³ En lokalpolitiker fra SV betegnet

66 NTB 22.04.96.

67 NTB 22.04.96.

70 Romerikes Blad 22.04.96.

71 Nordlands Framtid 29.04.96.

72 NTB 21.04.96.

73 NTB 23.04.96.

(21)

utspillet som et «gufs fra 1930-årene da arbeidsgiverne trodde at de kunne gjøre hva de ville med de ansatte».⁷⁴

Lørdag 27. april hadde streiken vart i elleve dager. Da kom en ny opptrapping. Elleve nye hoteller ble tatt ut i streik. Det ga nye avisoppslag. På nytt ble oppmerksomheten rettet mot de streikendes krav. «Ennå har vi mye å gå på», forsi- kret de streikende til Aftenposten.⁷⁵ Avisene kunne melde om stor sympati for de streikende, og Dagbladet profilerte seg med en egen «Streikeguide».⁷⁶ Den sterke mediedekningen av streiken vekket medienes interesse for portrettintervjuing. For- bundsleder Svein Fjæstad ble et ansikt som profilerte streiken. Han ble fremstilt folkelig, rett på sak, og med en radikal stemme som minnet om de 150.000 som var lønnsnivået for mange hotell- og restaurantansatte.⁷⁷

Blant hotellene som ble rammet av streik lørdag var Fleicher Hotell på Voss.

Der valgte man å forsøke å holde åpent, selv om en fjerdedel av de ansatte var tatt ut i streik fra lørdag 27. april. Mandag kom det melding om at det var avdekket streikebryteri. Uorganiserte hadde tatt over vakter til streikende kolleger ved flere avdelinger.⁷⁸

Ut fra avisene er det ikke lett å lese om Norsk Hotell- og Restaurantforbund hadde en fast politikk i spørsmålet om å stenge hoteller som var i konflikt. I en uttalelse til Arbeiderbladet sa informasjonssjef Bjørn Ketilsson i Norsk Hotell- og Restaurantforbund at det ikke var heldig at arbeidsgiverne forsøkte å holde åpent:

«Vi har informert våre medlemsbedrifter om hvordan de skal forholde seg i en streikesituasjon.»⁷⁹ Til Dagbladet uttalte han at åpne hoteller kunne skape «vondt blod».⁸⁰ Kjell B. Einarsen bekreftet i ettertid at Norsk Hotell- og Restaurantforbunds politikk var å overlate til den enkelte bedrift å vurdere hvorvidt bedriften burde stenge eller forsøke å holde åpent.⁸¹ Hotell- og restaurantbransjen er en næring med mange uorganiserte, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Dette skapte konflikter som både konkret og prinsipielt var viktige i hotell- og restaurantarbeiderstreiken.

74 Åge Rosnes, Hordaland SV til Bergens Tidene 24.04.96.

77 Bergens Tidene 27.04.96, Hamar Arbeiderblad 27.04.96, Fremtiden 27.04.96.

78 Radio Hordaland NRK - Nyhetene 29.04.96 kl. 08:07.

80 Dagbladet 22.04.96. Bjørn Ketilson presiserte i ettertid at uttalelsen var ment generelt.

Uttalelsen var uheldig, og var ikke ment som en uttalelse om den konkrete konflikten eller Norsk Hotell- og Restaurantforbunds politikk. Telefonsamtale 30.08.96.

81 Samtale med Kjell B. Einarsen 31.07.96.

(22)

Striden om de uorganiserte

Prinsipielt sto striden om tre forhold. For det første var det strid om hva som skulle regnes for streikebryteri. For det andre var det uenighet om hva som var streike- vaktenes oppgave, og hvor langt de kunne gå i sine henstillinger til uorganiserte, leverandører og kunder om å boikotte den streikerammede bedriften. Et tredje forhold som skapte strid var spørsmålet om uorganiserte, eller arbeidstakere som ikke var organisert i lengre tid før konflikten, kunne delta i streiken.

Debatten dukket opp i mediebildet på tre steder. Første sted var i NRKs distriktssending i Oppland onsdag formiddag den 24. april. Der hevdet NHOs distriktssjef Tore Haug, at de streikende hotellarbeiderne ved Inter Nor Lilleham- mer Hotel brøt loven. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet hadde ikke lov å verve uorganiserte arbeidstakere for å ta dem direkte ut i streik, hevdet Haug.⁸² Senere på dagen ble meldingen kommentert av juristen Ole Petter Giving, som mente det ikke var snakk om lovbrudd. «Fagforeninger kan organisere arbeidere når som helst under en konflikt og la dem motta streikepenger», mente han.⁸³

Dagen etter gikk Norsk Hotell- og Restaurantforbund ut i Dagens Nærings- liv og hevdet at streikende brøt regelverket overfor uorganiserte, et regelverk Yngve Hågensen hadde gitt sin støtte til gjennom et rundskriv.⁸⁴ Striden gjaldt de streikendes rett til å hindre uorganiserte i å jobbe.

I et rundskriv fra 1993, undertegnet Yngve Hågensen og lederen av LOs juridiske avdeling, Bjørn Kolby, het det at en eventuell konflikt «omfatter i utgangs- punktet bare de organiserte arbeidstakerne».⁸⁵ Norsk Hotell- og Restaurantforbund mente det var både «ulovlig» og i strid med LOs uttalte politikk at Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet forsøkte å hindre hoteller i å holde åpent.⁸⁶ Arbeids- giverne varslet «etterspill etter streiken». «Vi skriver ned alt som blir sagt av motparten», uttalte direktør Einarsen i arbeidsgiverorganisasjonen.⁸⁷

Den første reaksjonen fra Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet kom fra informasjonsleder Mie Opjordsmoen. «Det er mer enn juss i bildet», uttalte hun,

«konflikter har også en moralsk side.» Uorganiserte kom i en vanskelig situasjon under en streik, og Opjordsmoen mente Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet ikke ville hindre disse i å støtte streiken.⁸⁸

82 Radio Oppland NRK - Nyhetene 24.04.96 kl. 12:03.

83 Radio Oppland NRK - Nyhetene 24.04.96 kl. 16:03.

85 Cit. Dagens Næringsliv 25.04.96.

(23)

Samtidig med dette oppslaget i Dagens Næringsliv kom et oppslag i lokalpressen i Kristiansand. NHO i Vest-Agder gikk ut og refererte et skriv som var sendt ut fra Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet med «kjøreregler» for streikekomiteene under en konflikt. I skrivet fra Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet sto det blant annet at uorganiserte som forsatte arbeidet ikke hadde «krav på å bli respektert. [...]

Moralsk sett og i folks øyne er de streikebrytere.»⁸⁹ Forbundet oppfordret uorganiserte til enten å melde seg inn i organisasjonen eller å nedlegge arbeidet.

NHO-juristen i Vest-Agder, Tore Hetland, mente dette var helt «uaksepta- belt».⁹⁰ Også her ble rundskrivet fra LO trukket inn. Når vi har «rettsregler» er det skremmende, mente Hetland, at Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet bryter disse.⁹¹ Hetland pekte på forhold i Kristiansand som han mente var brudd på regelverket: Streikevaktene hadde hindret adgang for biler som hadde leid plass i hotellets garasjeanlegg, postmannen var stanset, streikevaktene hadde tatt seg inn dørene til hotellet, og brukt ærekrenkende uttrykk som «streikebryter» uten grunn.⁹² Enkeltmedlemmer kunne selvfølgelig bli revet med i kampens hete, men Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet hadde et ansvar, mente NHO-juristen.⁹³

Det er helt klart at arbeidsgiverne med de tre medieutspillene forsøkte å møte det de oppfattet som ganske tøff opptreden av streikevakter ved enkelte hoteller. Med utspillet tvang Norsk Hotell- og Restaurantforbund LO ut på banen, og satte selv fokus på et av streikens mest medieomtalte emner: Hotell- og Restaurantarbeider- forbundets kamp for å stenge streikerammede virksomheter. Streikevaktene var blitt helter i medienes bilde. Var det mulig å endre dette bildet, og sette en ny standard for rett og galt i konflikten?

Samme ettermiddag var LO ute med en pressemelding. LO ville ikke blan- des inn i konflikten. Organisasjonen hadde «ingenting å utsette» på Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets håndtering av konflikten og mente det var «uhørt»

å true med erstatningskrav.⁹⁴

Dagen etter fulgte nestleder i LO, Ester Kostøl, og LOs informasjonsleder Ellen Stensrud opp i Arbeiderbladet og Aftenposten med krass kritikk av Kjell B.

Einarsens fremgangsmåte. Yngve Hågensen var bortreist, og Kostøl uttalte at Einarsen «misbruker» LO-lederens underskrift i sitt medieoppslag når han trekker det gamle brevet fra Hågensen frem. Streikevakter har «rett og plikt» til å be

89 Cit. Fædrelandsvennen 25.04.96.

94 Pressemelding fra LO formidlet av NTB 25.04.96.

(24)

uorganiserte, leverandører og kunder om støtte, mente Kostøl.⁹⁵ Einarsens utspill var «klønete og amatørmessig», uttalte Ellen Stensrud.⁹⁶

Også forbundsleder Svein Fjæstad i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet gikk ut med støtte til medlemmene som sto streikevakt. «Vi er i en streikesituasjon, og da kan man ikke veie alt man sier på gullvekt», sa Fjæstad i et intervju til Næ- ringslivets Ukeavis.⁹⁷ I kampens hete hadde streikende truet med boikott av bedrifter eiet av slekten til en restauranteier som ikke ville stenge, i følge Ukeavisen.⁹⁸ Dette må være en arbeidsulykke, mente Fjæstad, men ga full støtte til sympati- aksjoner fra transportarbeidere som ikke ville levere varer.⁹⁹ Fjæstad angrep samtidig arbeidsgiverne som ifølge Einarsen drev kartlegging av hva streikevakter sa og gjorde. Dette var «overvåking», mente han, metoder man fant i gamle kommunistland.¹⁰⁰ Utspillet fra arbeidsgiverne hadde ikke bare rammet Hotell- og Restaurant- arbeiderforbundet, men også LO som hadde reist bust. Samme dag rykket NHO- sjefen Karl Glad offentlig ut. Han så seg nødt til å ta Einarsen i forsvar. I et brev til LO tok Karl Glad «i uvanlig sterke ordelag» Einarsen i forsvar. Han mente det var

«hevet over enhver tvil» at de streikende brøt reglene, og han hevdet at Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet hadde gitt de streikende «uriktig og sterkt misvisende informasjon» om hvordan de skulle oppføre seg.¹⁰¹

Striden mellom arbeidstakere og arbeidsgivere var dermed trappet kraftig opp. NHO og LO var kommet på banen og hadde tatt stilling. Mediene konklu- derte med at partene hadde «svært forskjellige oppfatninger om hva streikebryteri er, og hvordan de uorganiserte skal oppføre seg.»¹⁰²

97 Næringslivets Ukeavis 26.04.96 nr. 14, 1996.

98 Næringslivets Ukeavis 26.04.96 nr. 14, 1996. Fjæstads uttalelser ble spredt gjennom NTBs melding samme dag. NTB Gunnar Kagge 26.04.96.

99 NTB Gunnar Kagge 26.04.96.

101 NHO cit. NTB Gunnar Kagge 26.15.96.

(25)

Forsoning

Avisenes oppslag om manglende lønnstilbud fra arbeidsgiversiden gjorde det trolig nødvendig for Norsk Hotell- og Restaurantforbund å presentere et tilbud. Allerede fredag 19. april, to dager etter at streiken var begynt, kunne NTB melde om at arbeidsgiverne ville tilby mer enn det som var gitt i verkstedoppgjøret. Einarsen antydet et tilbud på litt over kroner 1,50 i timen. «Vi ...[vil ta] hensyn til lavtlønn, manglende lokal forhandlingsrett og særskilt kvinneandel», sa Kjell B. Einarsen til Aftenposten.¹⁰³ Norsk Hotell- og Restaurantforbund ville legge frem et tilbud gjennom riksmeklingsmannen.

Kommunalministerens første forsøk

Fredag hadde kommunal- og arbeidsminister Gunnar Berge bedt Riksmeklings- mannen undersøke mulighetene for å gjenoppta mekling.¹⁰⁴ Han kalte inn til et møte lørdag 20. april klokken 12.00. Men allerede fredag kveld var det klart at Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet var avvisende. Tilbudet var for uforpliktende, i følge Aftenposten.¹⁰⁵ Det var første gang på 20 år at et LO-forbund hadde sagt nei til å møte til mekling.¹⁰⁶ Senere avviste Mie Opjordsmoen i Hotell- og Restaurantarbei- derforbundet at de var «direkte innkalt».¹⁰⁷ Meklingsmannen var imidlertid ikke i tvil: «Jeg ba dem komme».¹⁰⁸

Partene sto fortsatt steilt på sitt, og det var lite kommunalministeren kunne gjøre. I departementet vurderte man fortløpende om det var behov for å ta et initiativ overfor partene.¹⁰⁹ Men man var avventende. På den ene siden sto arbeidsgiverne i Norsk Hotell- og Restaurantforbund. De ville ikke følge den fremgangsmåten Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet forlangte: å legge frem et konkret tilbud før meklingen ble gjenopptatt. Kjell B. Einarsen uttalte til NTB at det ikke ville komme noe tilbud før motparten viste vilje til å ta opp igjen meklingen.¹¹⁰ Arbeids- takerne derimot, ville ikke stille opp før et tilbud forelå. Mangel på tillit mellom

106 I følge NTB 22.04.96.

109 Statssekretær Erik Orskaug i Kommunal- og Arbeidsdepartementet til NTB 22.04.96.

110 NTB 22.04.96.

(26)

partene har «hittil gjort det umulig for LO og NHO å bidra til å få slutt på streiken», skrev avisen Fremover i Narvik.¹¹¹

I Norsk Hotell- og Restaurantforbund holdt man møter. Også i NHO sentralt drøftet man situasjonen som streiken hadde skapt.¹¹² Arbeiderbladet kunne melde at ledere ved flere av landets største hoteller hadde tatt initiativ for å få slutt på streiken. «Alle taper på en konflikt», mente direktør Peter Holst ved Oslo Pla- za.¹¹³ Hva slags initiativ dette var sa han ikke noe om. Det indikerer allikevel at det må ha vært et relativt stort press på Norsk Hotell- og Restaurantforbund fra medlemsbedrifter for å få en slutt på streiken.

Kontakten mellom hovedorganisasjonene

I bakgrunnen begynte Grand Prix å spøke. Musikkonkurransen skulle avholdes i Oslo i midten av mai.¹¹⁴ Toppledelsen i LO og NHO hadde samtaler. Det var daglig kontakt, uttalte viseadministrerende direktør i NHO, Lars Christian Berge. Også hotellstreiken var tema i disse samtalene.¹¹⁵ Ba NHO om at LO la press på Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet for å få dem til å møte til mekling? Lars Christian Berge ville ikke bekrefte dette overfor NTB.¹¹⁶ Arbeidsgiverne «[b]ønnfaller om å møte til ny megling», meldte imidlertid Dagens Næringsliv.¹¹⁷

Søndag ettermiddag hadde streiken vart i tolv dager. Rykter hadde gått om at meklingsmannen ville ta et initiativ overfor partene, kunne NTB melde, men dette ble avvist av meklingsmann Rolf I. Pedersen.¹¹⁸ Det var knyttet stor spenning til om streiken ville vare til onsdag, da 1. mai skulle markeres. Det var tydelig en frykt for dette hos arbeidsgiverne.¹¹⁹ Mandag skulle LO ha sekretariatsmøte der streiken skulle drøftes.¹²⁰ Ville noe skje?

111 Fremover 24.04.96.

112 NTB 22.04.96.

117 Dagens Næringsliv 25.04.96

118 NTB 28.04.96.

119 NTB 28.04.96.

120 NTB 28.04.96.

(27)

Kommunalministerens andre forsøk

Mandag formiddag kom meldingen om at kommunal- og arbeidsminister Gunnar Berge hadde kalt partene inn til møte klokken 9.30. NTB utelukket ikke lønns- nemnd.¹²¹ Aftenposten kunne samme ettermiddag fortelle at kommunalministeren hadde bedt partene gjøre et nytt forsøk på å mekle. Det hadde vært «underhånds- kontakt» mellom partene og kommunal- og arbeidsministeren i løpet av helgen, mente avisen.¹²² Dette ble avvist av Kjell B. Einarsen og Svein Fjæstad.¹²³ Allikevel hadde Fjæstad fått «signaler» om de økonomiske rammene som lå i arbeidsgivernes tilbud; nok til å takke ja til en ny meklingsrunde.

Presset på meklingsmannen var stort. Ved åtte nye hoteller og restauranter satt streikekomiteer klare og utformet streikevaktlister som skulle brukes ved nok en opptrapping tirsdag den 30. april. Kommunalministeren ble spurt om det var aktuelt å bruke lønnsnemnd for å få slutt på streiken som lammet store deler av turistnæringen, og som i hovedstaden kunne true avviklingen av flere store arrangementer i mai, blant annet Melodi Grand Prix. Streiken har «betydelige økono- miske skadevirkninger», påpekte kommunalministeren, men ville ikke ta i bruk tvungen lønnsnemnd.¹²⁴ Hvis partene ikke ble enige ville streiken fortsette.

Meklingen kom i gang på ettermiddagen. Klokken 17.00 hadde partene og meklingsmannen kontakt med pressen. «Dette ser bra ut», mente forbundsleder Svein Fjæstad, men han satte frist til kl. 20.00. Da måtte meklingen være over.¹²⁵ Han ville trolig legge press på motparten, samtidig som de streikende som spent satt og ventet måtte få svar på hva morgendagen ville bringe. Meklingsmannen var imidlertid ikke villig til å binde seg til noen frist.¹²⁶

Litt over kl. 20.00 var partene enig. Streiken ble avblåst. Klokken 23.00 kom den første streikende nattresepsjonisten tilbake på jobb ved Radisson SAS Hotel i Stavanger.¹²⁷

Avisene bragte mange oppslag om glede og seiersrus etter at streiken var avblåst. «Vi har oppnådd et godt tilbud», sa Svein Fjæstad til NRK, og fikk følge av medlemmene som glade svarte lokalaviser på spørsmål etter at streikekampen var over. Resultatet ble fem kroner mer i timen på minstelønnssatsene. Andre fastlønte fikk tre kroner mer, mens servitører med prosentlønn fikk kroner 1, 50 i timen. I

121 NTB 29.04.96.

125NTB 29.04.96.

126NTB 29.04.96.

(28)

tillegg skulle differansen mellom ufaglærte og faglærte øke fra rundt 350 til 700 kroner per måned. Et annet gammelt krav ble også innfridd. Alle fast ansatte skulle i tillegg ha to par sko i året, eller 700 kroner til å kjøpe sko for. «Spesielt med tanke på de lavest lønte er dette et resultat å være stolt av», understreket forbundslederen.¹²⁸ Det mente også medlemmene. I uravstemningen sa over 90 prosent ja til Riksmeklingsmannens forslag.¹²⁹

Partene var kommet til enighet. Både Kjell B. Einarsen i Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Svein Fjæstad i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet fant grunn til å legge strid og konfrontasjoner bak seg. Både streikende og arbeidsgivere

«har opptrådt greit», mente Fjæstad, og Einarsen fant det ikke unaturlig at det i en

«opphetet situasjon» hadde kommet «hissige utfall».¹³⁰ Arbeidsdagen var begynt på ny, og både arbeidstakere og arbeidsgivere søkte forsoning.

Mediebildet

Vi har gjennom et utvalg av presseklipp sett hvordan streiken forløp for en uten- forstående. Hvordan skal vi tolke dette medieskapte bildet av steiken? To forhold er viktig i denne sammenhengen. Det ene er hvordan Hotell- og Restaurantarbei- derforbundet og de streikende klarte å kommunisere med opinionen, hvordan de fikk presentert kravene og streiken for øvrig. Det andre forholdet dreier seg om medienes rolle for selve utviklingen av streiken. Hvordan virket mediedekningen på de streikende, og hvordan klarte Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet å bruke mediene som kommunikasjonsmiddel internt under streiken?

Partenes synspunkter på mediedekningen

I samtaler og intervjuer har jeg fått enkelte av aktørenes synspunkter på mediedekningen. De er ganske entydige. I Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet sentralt var man meget fornøyd med dekningen. Følelsen av å ha møtt en positiv presse var generell. Forbundets informasjonsstrategi overfor mediene var nøye planlagt, og forbundsledelsen mente at deres synspunkter var presentert på en ryddig og grei måte.

129 Tellekomiteen i forbindelse med tariffrevisjonen 1996, Hotell- og Restaurantarbeiderfor- bundet.

(29)

Den samme holdningen finner vi også ute i lokalavdelinger av forbundet. Enkelte plasser ble det gitt uttrykk for at lokalaviser hadde oppslag som virket partiske til fordel for arbeidsgiverne, men dette gjaldt kun enkelte oppslag. Pressen ble også berømmet for årvåkenhet og evne til å sjekke opplysninger flere steder før de ble trykket.

Arbeidsgiverne sitter stort sett med den samme oppfatning av pressen. «Me- diene gjorde en god jobb», var hovedinntrykket.¹³¹ Men det var arbeidstakerne som hadde vunnet medieslaget. Dette ble forklart ved flere forhold. For det første var det et inntrykk hos arbeidsgiverne at «den svakeste part», det vil si arbeidstakerne, alltid ville få sympati og støtte i mediene. Slik sett stilte arbeidsgiversiden med et handikap, mente de. For det andre ble det fremholdt at det var vanskelig å nå frem i mediene med informasjon som bygget på et komplisert bakgrunnsmateriale. «Her var vi ikke flinke nok», mente en arbeidsgiverrepresentant. Et tredje forhold som ble understreket av aktørene på arbeidsgiversiden er at organisasjonen ikke hadde en klar mediestrategi. Norsk Hotell- og Restaurantforbund fikk dermed ikke frem sine budskap, mente arbeidsgiverne. Det gjorde imidlertid Hotell- og Restaurant- arbeiderforbundet. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets mestring av mediene

«må man ta av seg hatten for», mente en av arbeidsgiverne.¹³²

Å vinne opinionen

Å vinne en streik er i mange tilfeller et spørsmål om å vinne opinionen. Når spørs- mål om fastsetting av lønn og utforming av tariffavtaler føres ut av forshandlings- rommet blir de med ett offentlige, og får en mer politisk karakter. Dersom arbeids- kamp som streik eller lockout tas i bruk vil som oftest mange utenforstående rammes.

I en slik situasjon er det av avgjørende betydning for partene å sikre seg støtte i opinionen.

Flere forhold kan ha betydning når opinionen skal vinnes i mediene. Vi skal her legge vekt på tre elementer: profil, troverdighet, generøsitet.

En hver markedsføring krever en profil. Det er viktig å ha et budskap, et mål, som omverden kan forstå og ta stilling til. Her lyktes Hotell- og Restaurantarbei- derforbundet svært godt. Gjennom mediene ble forbundets lavtlønnsprofil bredt dekket og klart kommunisert. Informasjon både om gjennomsnittlig lønnsnivå i bransjen og reportasjer om yrkesgrupper, særlig stuepiker, var med å formidle på en lettfattelig måte forbundets målsetting med streiken og gi streiken en profil. Selv om lønnskravet som ble presentert innledningsvis av noen ble oppfattet som relativt

131 Sitatene i dette avsnittet er hentet fra intervjuer og samtaler.

132 Samtale 12:3, arbeidsgiver.

(30)

høyt, ble det overskygget av vårens oppslag i mediene om høye lederlønninger, fall- skjermer og opsjonsavtaler for bedriftsledere.

Troverdighet er også et viktig element når opinionen skal vinnes. Langt kommer ikke den som selv har skylden for en misere. Det var derfor viktig for begge parter i hotell- og restaurantoppgjøret å ikke stå igjen med skylden etter at bruddet i meklingen var et faktum. Uttalelsene som kom fra begge parter dagen etter viser hvor viktig dette var. Kjell B. Einarsen mente seg «avbrutt» og følte seg «snytt»; Svein Fjæstad viste til at det ikke hadde kommet noe tilbud: «Nå vil jeg ikke leke mer».¹³³ Støtten Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet fikk fra LO-leder Yngve Hågen- sen viser at også LO-ledelsen så betydningen av å vinne første runde. Uten et tilbud på bordet var det ikke lett for Einarsen å overbevise mediene om at arbeidsgiversiden var uten skyld. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet hadde derimot tidlig presentert sine krav. Også dette bygget opp under en troverdighet.

Etter at streiken var et faktum dreiet mye av troverdighetsspørsmålet seg om viljen til å komme videre i meklingen. Norsk Hotell- og Restaurantforbund uttalte vilje til å presentere et tilbud, men holdt strengt på den formelle forhandlingsgangen.

Tilbudet måtte presenteres via meklingsmannen. Dette ble avvist av Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet; en strategi som lyktes. Mediene aksepterte langt på vei kravet fra de streikende om at tilbudet måtte komme før meklingen ble gjenopptatt. Dermed ble Norsk Hotell- og Restaurantforbund sittende med svarteper også i denne runden, til tross for at de holdt seg til det formelle. Eller kanskje nettopp derfor. I politikken vinner ofte den som viser mot til å gå nye veier, skjønt risikoen for tap også blir større.

I striden om de uorganiserte handlet det også om troverdighet. Norsk Hotell- og Restaurantforbund og NHO pekte på det de mente var ulovligheter overfor de uorganiserte, og forsøkte derved å ramme Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets troverdighet. Forsvaret mot dette utspillet var tredelt. For det første fikk de streikende full støtte fra LO. Det ga en ryggdekning og et inntrykk i opinionen av at Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet ikke var en gruppe lovløse som drev solo- spill. For det andre forsvarte forbundet seg selv. De streikende hadde skapt et reser- voar av sympati og tillit som de nå kunne øse av. Ved flere anledninger understreket forbundet at det i en streikesituasjon ikke bare hadde et formelt ansvar for å følge regler; Det hadde et moralsk ansvar for å ivareta de streikendes interesser. Moral ble satt opp mot et regelverk som var vanskelig å tolke. Dette ble langt på vei akseptert av mediene. Men presset var stort, og som et tredje element i forsvaret måtte informasjonsleder i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet gå ut å vise til et skriv fra Norsk Hotell- og Restaurantforbund. Det var arbeidsgiverne som tolket reglene feil,

133 NTB 17.04.96.

(31)

mente Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet.¹³⁴ Dette utspillet fikk liten medie- dekning. En årsak til dette kan være at det forutsatte kjennskap til regler og lovverk.

Striden om de uorganiserte kunne ha rokket ved Hotell- og Restaurant- arbeiderforbundets troverdighet utad, men gjorde det ikke. I mediene tok den form av en personfokusert krangel som bare i liten grad kan ha rammet de streikende.

Et moment som er viktig under offentlig eksponering, er å ikke fremstå som påholden. Å vise generøsitet kan være viktig både i utviklingen av en profil og det kan være med å gi troverdighet. Etter at streiken var over, strakte begge parter seg langt i å unnskylde den andre. Det var et ledd i en forsoning. For øvrig gir bildet i mediene få eksempler på utspill eller handlinger der partene viste generøsitet. Et par unntak finner vi allikevel. En viss betydning må det ha hatt at enkelte grupper høytlønte blant de hotell- og restaurantansatte, særlig servitørene, ga streiken sin støtte både i ord og deltakelse. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet hadde klart det mange trodde ville være umulig, å samle de ulike gruppene innenfor forbundet i en felles streik for de lavtlønte. Slik denne enigheten fremsto utad, viste den gene- røsitet fra forbundets medlemmer.

Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet viste også fleksibilitet og imøtekom- menhet i andre tilfeller. I Bergen aksepterte forbundet en løsning som sikret mat- leveranser til reiselivsmessen; i Stjørdal ga de dispensasjon fra streiken for en gruppe handikappede. I disse tilfellene var imidlertid mediedekningen minimal.

Også arbeidsgivere profilerte seg ved å vise generøsitet i mediene. Flere hotell- direktører uttrykte sympati og forståelse overfor de streikende og deres krav. Da direktøren for et av hotellene som hadde forsøkt å holde åpent, skulle begrunne at hotellet etter flere dager i basketak med streikevakter, allikevel valgte å stenge, viste han til hensynet til de ansatte «som er i streik», og ønsket lykke til med streiken.¹³⁵ Å vinne sympati i opinionen kan kreve storsinn, ekte følt eller tilsynelatende.

Å vinne egen organisasjon

Når en organisasjon ender opp i en konfliktsituasjon er to forhold avgjørende:

disiplin og evne til å mobilisere ressurser. Indre splid og usikkerhet blir en trussel.

Et forbund som velger å ta medlemmene ut i streik kan bruke flere virkemidler for å samle organisasjonen om den oppgaven en streikekamp er. Medienes dekning av streiken gir eksempler på noen av de virkemidlene som kan tas i bruk. Samtidig virker omgivelsene tilbake på organisasjonen. Mediene kan brukes indirekte av aktørene som en intern kommunikasjonskanal medlemmene i mellom. Vi skal peke

134 Uttalelse fra informasjonsleder Mie Opjordsmoen, NTB 26.04.96. Jeg kan ikke se at denne uttalelsen ble gjengitt andre steder i mediene.

(32)

på tre elementer som var viktige for Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet under streiken: samhold, tro på egen sak og innsatsvilje.

Medienes dekning av streiken hadde åpenbart betydning for samholdet innad i organisasjonen. Hver gang mediene dekket en ny aksjon der hotell- og restaurantansatte var involvert, ble dette en påminnelse til de streikende og andre medlemmer om at kampen var i gang. De kunne se kolleger stå streikevakt på gaten, gå i demonstrasjonstog som i Bergen, eller i reportasjer om et slitsomt og dårlig betalt yrke. Dette må ha styrket følelsen av fellesskap. Høytlønte servitører ga støtte til lavtlønte stuepiker. Mediebildet viste at de hotell- og restaurantansatte sto samlet.

Slikt gir en trygghetsfølelse. Dessuten sto LO støttende bak. Det viste samlede rekker ut over forbundets egne.

Likeledes fremtrer i mediebildet et samhold mellom ledelse og de streikende.

Her spiller forbundslederen en viktig rolle som frontfigur. Avisoppslag med en forbundsleder ute blant streikevakter gir medlemmene visshet om at deres oppgaver ute på gaten er avgjørende for streiken. Svein Fjæstad og den øvrige forbundsledelsen, ga alltid støtte til aksjonene som streikekomiteene rundt i landet satte i gang, selv under sterke beskyldninger om ulovligheter. I dette arbeidet var også informasjonsleder Mie Opjordsmoen sentral.

Den som skal kjempe, må ha noe å kjempe for. Det behøver ikke være egen lommebok. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets lavtlønnsprofilering av streiken ga medlemmene en tro på at kravene de kjempet for var rettferdige. Deknin- gen i mediene formidlet et entydig blide av lønnsnivå. Forbundet og forbundslederen brukte mediene til å understreke hva streiken gjaldt. Tallmaterialet som ble brukt viste sammenlikninger med gjennomsnittslønninger for andre grupper, og reportasjer viste eksempler på enkeltpersoners arbeidsoppgaver og lønnsinntekt. Med til- slutning fra mediene og endatil uttalelser fra enkelte arbeidsgivere som uttrykte støtte til en lønnsøkning, var det ikke vanskelig for de streikende å tro på egen sak.

Etter mediene å dømme manglet det under streiken ikke på innsatsvilje fra de streikerammede. Mediene selv var en faktor som styrket denne. For soldaten i krig er intet verre en uvisshet og stille venting. Ikke ulikt for en streikende. Medi- enes vedvarende dekning av streiken fungerte dermed som en informasjonskanal, ikke bare til allmennheten, men direkte forbundsmedlemmer i mellom. Den trinn- vise opptrappingen av streiken var her et styrende element overfor mediene. Det samme var aksjonene rundt om i landet. Mediene ble stadig foret med nytt stoff.

De streikende kunne følge andre forbundsfeller gjennom oppslag. De kunne se at andre stilte opp og gjorde en nødvendig jobb. Dette ga en følelse av hele tiden å være i skuddlinjen. Det må ha lettet streikekomiteenes jobb med å aktivisere medlemmene lokalt. I Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet sentralt fikk man melding fra pressen om at det i begynnelsen var vanskelig å få stuepiker til å stå frem i