Økt hogst av skog i Norge – effekter på naturmangfold
Erik Framstad
Anne Sverdrup-Thygeson
1149
NINA Rapport
Dette er en elektronisk serie fra 2005 som erstatter de tidligere seriene NINA Fagrapport, NINA Oppdragsmelding og NINA Project Report. Normalt er dette NINAs rapportering til oppdragsgiver etter gjennomført forsknings-, overvåkings- eller utredningsarbeid. I tillegg vil serien favne mye av instituttets øvrige rapportering, for eksempel fra seminarer og konferanser, resultater av eget forsk- nings- og utredningsarbeid og litteraturstudier. NINA Rapport kan også utgis på annet språk når det er hensiktsmessig.
NINA Temahefte
Som navnet angir behandler temaheftene spesielle emner. Heftene utarbeides etter behov og se- rien favner svært vidt; fra systematiske bestemmelsesnøkler til informasjon om viktige problemstil- linger i samfunnet. NINA Temahefte gis vanligvis en populærvitenskapelig form med mer vekt på illustrasjoner enn NINA Rapport.
NINA Fakta
Faktaarkene har som mål å gjøre NINAs forskningsresultater raskt og enkelt tilgjengelig for et større publikum. De sendes til presse, ideelle organisasjoner, naturforvaltningen på ulike nivå, politikere og andre spesielt interesserte. Faktaarkene gir en kort framstilling av noen av våre viktigste forsk- ningstema.
Annen publisering
I tillegg til rapporteringen i NINAs egne serier publiserer instituttets ansatte en stor del av sine viten- skapelige resultater i internasjonale journaler, populærfaglige bøker og tidsskrifter.
Økt hogst av skog i Norge – effekter på naturmangfold
Erik Framstad
Anne Sverdrup-Thygeson
KONTAKTOPPLYSNINGER
NINA hovedkontor Postboks 5685 Sluppen 7485 Trondheim Telefon: 73 80 14 00
NINA Oslo Gaustadalléen 21 0349 Oslo
Telefon: 73 80 14 00
NINA Tromsø Framsenteret 9296 Tromsø Telefon: 77 75 04 00
NINA Lillehammer Fakkelgården 2624 Lillehammer Telefon: 73 80 14 00 www.nina.no
Framstad, E. & Sverdrup-Thygeson, A. 2015. Økt hogst av skog i Norge – effekter på naturmangfold. – NINA Rapport 1149. 54 s.
Oslo, september 2015 ISSN: 1504-3312
ISBN: 978-82-426-2771-1
RETTIGHETSHAVER
© Norsk institutt for naturforskning
Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse
TILGJENGELIGHET
Åpen
PUBLISERINGSTYPE
Digitalt dokument (pdf)
REDAKSJON
Erik Framstad
KVALITETSSIKRET AV
Signe Nybø
ANSVARLIG SIGNATUR
Forskningssjef Signe Nybø (sign.)
OPPDRAGSGIVER(E)/BIDRAGSYTER(E)
Klima- og miljødepartementet
KONTAKTPERSON(ER) HOS OPPDRAGSGIVER/BIDRAGSYTER
Asbjørn Solås
FORSIDEBILDE
Skog i Vemannsås naturreservat, Larvik i Vestfold. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson
NØKKELORD
Skog – Biologisk mangfold – Skogbruk – Effekter – Økt hogst – Vern – Miljøtiltak
KEY WORDS
Forest – Biodiversity – Forestry – Effects – Increased cutting – Pro- tection – Environmental measures
Sammendrag
Framstad, E. & Sverdrup-Thygeson, A. 2015. Økt hogst av skog i Norge – effekter på natur- mangfold. – NINA Rapport 1149. 54 s.
Norske skoger utgjør nå ca 878 mill. m3 tømmer og har en årlig tilvekst på ca 25 mill. m3, mens årlig avvirkning ligger på ca 10 mill. m3. Norsk skogpolitikk har som mål å øke avvirkningen betydelig innenfor rammen av et bærekraftig økonomisk skogbruk. Det er foreslått at avvirk- ningen kan økes til 15 mill. m3 uten at dette er antatt å gi vesentlige negative effekter på natur- mangfoldet. Vi har tatt utgangspunkt i data fra Landsskogtakseringen over fordelingen av skog- ressurser og viktige miljøverdier, samt publiserte rapporter for tilgangen på tømmerressurser i kommende tiår og en modell for sannsynlighet for framtidig avvirkning. Ut fra dette har vi vurdert hvor framtidig avvirkning sannsynligvis vil finne sted, i hvilken grad slik avvirkning vil berøre visse viktige miljøverdier, og om dette tilsier at skogvernet eller omfanget av miljøhensyn i skogbruket bør økes.
Skog dekker rundt 40% av Norges areal og inneholder ca 60% av alle kjente norske arter og 50% av de truete artene. Truslene mot artsmangfoldet i skog er i hovedsak vurdert å skyldes ulike skogbruksaktiviteter. Avvirkning kort tid ut i trærnes naturlige livsløp og bestandsskogbru- kets omfattende endringer av skogstrukturen med reduksjon i mengden gammel skog og grov død ved anses som de viktigste påvirkningene.
I dag og i nærmeste tiår vil rundt 2/3 av tømmervolumet i hogstmoden skog være tilgjengelig på Østlandet, spesielt i sentrale skogstrøk i sørøst. På landsbasis vil andelen gran øke fra dagens 38% til 54% av hogstmodent tømmervolum. På grunn av vanskelig terreng vil avvirkning av hele 47% av volumet i hogstmoden skog i vest og nord kreve spesielle driftsformer som taubanedrift og bruk av gravemaskin for tilgangsveier. I kommende tiår vil 53% av hogstmodent volum kunne avvirkes med ordinære driftsformer nær vei mot 34% i dag. Potensialet for framtidig økonomisk avvirkning er størst på det sentrale Østlandet og for eldre granskog på høy bonitet. Skog som er lite økonomisk å avvirke vil særlig ligge vestpå og nordenfjells og vil spesielt omfatte løvskog på lav bonitet.
Forekomsten av viktige livsmiljøer (MiS-figurer) dekker størst andel av produktiv skog i vestlige deler av Østlandet og Nordenfjells og mest i høyereliggende eldre gran- eller løvskog på høy bonitet. Biologisk gammel skog dekker størst andel i høyereliggende eldre granskog på lav bo- nitet, men utgjør lite av skogen på Vestlandet. Det er relativt høy andel livsmiljøer og biologisk gammel skog i verneområder, fjellskog og villmarkspregete skog sammenlignet med annen pro- duktiv skog. Det er imidlertid registrert flest rødlistearter i skog i fylkene rundt Oslofjorden.
I skog som i dag er uøkonomisk å drive (nullområder), utgjør viktige livsmiljøer 27% av arealet, mot 21% i økonomisk drivverdig skog. Begge har omtrent samme andel biologisk gammel skog (9,5%). Forskjellen i andel livsmiljøer mellom nullområder og annen skog er særlig stor for Øst- landet. Stor andel skog med viktige livsmiljøer og høy hogstsannsynlighet befinner seg særlig Nordenfjells og i eldre skog. Størst andel med biologisk gammel skog og høy hogstsannsynlighet befinner seg også Nordenfjells, på lav bonitet og øker med høyden over havet.
Naturmangfoldet i skog kan sikres ved ulike arealbaserte virkemidler som vern eller ved ulike restriksjoner på skogsdrift i spesielle områder (fjellskog, villmarkspreget skog). Andel av skog- arealet med viktige livsmiljøer er 40% i strengt vernet skog og 37% i fjellskog, mot 22% i øvrig produktiv skog. Nær halvparten av hogstmoden skog (hogstklasse 5) i strengt vernet skog og villmarkspreget skog har viktige livsmiljøer, mens 35% av ordinær hogstmoden skog har slike livsmiljøer. Andelen biologisk gammel skog er signifikant større i strengt vernet skog (24%), vill- markspreget skog (15%) og fjellskog (12%) enn i annen skog (9%). For hogstmoden skog er andelen biologisk gammel skog større i strengt vernet skog (26%) og villmarkspreget skog (16%) enn i annen hogstmoden skog (12%).
For å sikre naturmangfoldet i skog bedre ved en vesentlig økning av avvirkningen fra dagens nivå vil det være behov for en kombinasjon av tiltak: For sentrale skogstrøk i Sørøst-Norge bør viktige gjenværende rester av gammel naturnær skog sikres ved vern. Dessuten bør restaure- ringsbiotoper avsettes for rike skogtyper i lavlandet med redusert forekomst eller kvalitet. Der skogen drives, vil det være viktig å opprettholde og eventuelt skjerpe skogbrukets miljøtiltak, spesielt i form av frivillig avsetting av nøkkelbiotoper. I mindre tilgjengelige områder utenfor sent- rale skogstrøk i Sørøst-Norge vil mye hogstmoden skog være lite lønnsom å drive. Her vil fjell- skog og villmarkspreget skog ha betydelige naturverdier som kostnadseffektivt kan sikres ved økt skogvern. I bratte kyststrøk på Vestlandet og Nordenfjells har arealer med plantete fremmede treslag eller provenienser få naturverdier. Drift i slikt vanskelig terreng kan imidlertid ha uheldige miljøkonsekvenser i form av bl.a. erosjon og ras, og bedre miljøkriterier for forsvarlig drift av slik skog er påkrevet. Endelig bør skogforvaltningen baseres på en balansert vurdering av samfunns- nytten av skogens mange ulike økosystemtjenester, slik at man ikke ensidig vektlegger skogens verdi som tømmerressurs. Andre viktige økosystemtjenester i skog er naturmangfold, erosjon- og flombeskyttelse, og arena for jakt, fiske, friluftsliv og naturopplevelse.
Erik Framstad, NINA, Gaustadalleen 21, 0349 Oslo (erik.framstad@nina.no)
Anne Sverdrup-Thygeson, INA, NMBU, 1432 Ås og NINA, Gaustadalleen 21, 0349 Oslo (anne.sverdrup-thygeson@nmbu.no)
Abstract
Framstad, E. & Sverdrup-Thygeson, A. 2015. Increased harvest of timber from forests in Norway – effects on natural diversity. – NINA Report 1149. 54 s.
Norwegian forests now constitute a timber volume of about 878 mill. m3, with an annual incre- ment of about 25 mill. m3, whereas the annual harvest is about 10 mill. m3. Norwegian forest policy aims to increase harvesting considerably, within constraints of both sustainable and eco- nomic forestry. It is proposed that harvesting can be increased to 15 mill. m3 without significant negative impacts on forest biodiversity. We have used data from the National Forest Inventory on the distribution of forest resources and important environmental values, published reports on the supply of timber resources in coming decades, and a model for the probability of future har- vesting. Using this information, we have assessed where future harvesting is likely to take place, the extent to which such harvesting will affect certain important environmental values, and whether this implies that forest protection or the extent of environmental considerations in for- estry should be increased.
Forests cover about 40% of Norway's land area and contains about 60% of all known Norwegian species and 50% of the threatened species. Threats to biodiversity in forests are mainly consid- ered to be due to various forestry activities. Harvesting of trees long before their natural life span and extensive changes to the forest landscape due to forestry, with a reduction in the amount of old forest and coarse dead wood, are considered the most important effects.
Currently and over the next decades, around 2/3 of timber volume in mature forests will be avail- able in Eastern Norway, especially in the major forestry districts in the southeast. Nation-wide, the proportion of spruce will increase from the current 38% to 54% of mature timber volume. Due to difficult terrain in Western and Northern Norway, as much as 47% of the volume in mature forests will require special timber extraction operations in these regions. In coming decades, 53%
of the available mature volume could be harvested from land near roads with ordinary operation procedures, versus 34% today. The potential for future economic felling is greatest in central parts of Eastern Norway and for older spruce on sites of high productivity. Forestry with low economical potential for harvesting will mainly be distributed in the west and north and for decid- uous forest on sites of low productivity.
Important habitats cover the largest proportion of productive forest in western parts of Eastern and Central/Northern Norway, mostly in upland older spruce or deciduous forests on sites of high productivity. Biologically old forest covers the largest proportion of upland older spruce forests on sites of low productivity, but makes up less of the forests in Western Norway. There is a relatively high share of important habitat and biologically old forests in protected areas, mountain forests and wilderness forests (> 5 km from roads and other infrastructure) compared with other productive forests. Most red-listed species associated with forests nevertheless occur in the counties around the Oslo Fjord.
Forests that are currently uneconomical to harvest (null areas), have 27% of the area with im- portant habitats, compared to 21% in economically viable forest, but about the same proportion of biologically old forest (9.5%). The difference between null areas and other forests is particu- larly great for important habitats in Eastern Norway. The proportion of forests with important habitats and high felling probability is particularly high in Central/Northern Norway and for older forests. The proportion with biologically old forests and high probability of felling is also mainly located in Central/Northern Norway, at sites of low productivity, and increases with altitude.
Biodiversity in forests can be conserved by various land-based management instruments, such as formal forest protection or as special areas with various restrictions on forestry (mountain forests, wilderness forest). The proportion of forests with important habitats is 40% in strictly protected forests and 37% in mountain forest, compared with 22% in other productive forests.
Almost half of mature forests (development class 5) in strictly protected forest and wilderness forests have important habitats, whereas 35% of the ordinary mature forests have such habitats.
The proportion of biologically old forest is significantly greater in strictly protected forests (24%), wilderness forest (15%) and mountain forests (12%) than in other forests (9%). For mature for- ests the proportion of biologically old forest is higher in strictly protected forests (26%) and wil- derness forest (16%) than in other mature forests (12%).
To conserve biodiversity in forests better under a substantial increase in harvesting from current levels, a combination of measures is needed: For the central forest areas in Southeast Norway, remaining important remnants of old forest should be protected. In addition, remnants of lowland rich forest types with reduced extent or quality should be preserved as restoration areas. Where forestry is operating, it will be important to maintain and possibly increase forestry environmental measures, especially the voluntary set-aside of key habitats. In less accessible areas outside the southeastern central forest districts, much of mature forest will be less profitable to harvest.
Here, mountain and wilderness forests will have substantial natural values that can be protected at relatively low cost. In the steep coastal areas of Western and Northern Norway, areas with planted non-native tree species have few natural values. Forestry operations in such difficult terrain may have adverse environmental consequences such as erosion and landslides, and better environmental criteria for proper forestry operations in such forests are required. Lastly, forest management should be based on a balanced assessment of societal values of the many different ecosystem services of forests to avoid a singular emphasize of forests as a timber re- source. Important ecosystem services in forests include biodiversity, protection against floods and erosion, and arena for hunting, fishing, outdoor recreation and nature experience.
Erik Framstad, NINA, Gaustadalleen 21, NO-0349 Oslo (erik.framstad@nina.no)
Anne Sverdrup-Thygeson, INA, NMBU, NO-1432 Ås and NINA, Gaustadalleen 21, NO-0349 Oslo (anne.sverdrup-thygeson@nmbu.no)
Innhold
Sammendrag ... 3
Abstract ... 5
Forord ... 8
1 Innledning ... 9
2 Angrepsmåte og metoder ... 11
3 Effekter av skogbruk på økosystemer og artsmangfold ... 15
4 Hvilke arealer kan bli berørt av økt hogst? ... 22
4.1 Skogens tilstand i dag ... 22
4.2 Dagens tilstand og framtidig utvikling for hogstmoden skog ... 27
4.3 Skog med ulik sannsynlighet for hogst, og skog i nullområder ... 30
4.4 Lokalisering av framtidig hogst – konklusjon ... 33
5 Hvordan vil økt hogst påvirke biologisk verdifull skog? ... 35
5.1 Miljøskogens fordeling i skog med ulike egenskaper ... 35
5.2 Miljøskogens fordeling på verneområder, fjellskog og villmarksskog ... 36
5.3 Miljøskogens fordeling på nullområder og områder med ulik hogstsannsynlighet ... 38
5.3.1 Miljøskogens fordeling på skog i nullområder og øvrig skog ... 38
5.3.2 Miljøskogens fordeling på områder med ulik hogstsannsynlighet... 39
5.3.3 Miljøskog og rødlistearter i skog ... 41
6 Behov for justerte virkemidler for naturmangfoldet i skog ... 43
6.1 Virkemidler for sikring av naturmangfoldet ved økt avvirkning ... 43
6.2 Behov for regional tilpassing av virkemidlene ... 45
7 Samlet vurdering og konklusjon... 47
7.1 Effekter av økt hogst på naturmangfoldet – oppsummering ... 47
7.2 Kan økt høsting av skogbiomasse kombineres med bedre bevaring av naturmangfoldet? ... 49
8 Referanser ... 51
Forord
Det er et betydelig volum av stående biomasse i trærne i norske skoger, og den årlige tilveksten er på nær 25 mill. m3, mens avvirkningen utgjør rundt 10 mill. m3. Den norske skogpolitikken har som mål å øke avvirkningen betydelig fra dagens nivå (Meld. St. 9, 2011-2012). Både skogbruket og aktuelle forskningsinstitutter har uttrykt at avvirkningsnivåer på 15 mill. m3 vil være mulige uten vesentlige negative virkninger for naturmangfoldet. Når vi imidlertid vet at skogen innehol- der store naturverdier og mange truete arter, samt at skogbruksaktiviteter er regnet som den viktigste trusselen mot artsmangfoldet i skog, kan det være grunn til å stille spørsmål ved om så ambisiøse avvirkningsmål lar seg forene med tilstrekkelig ivaretakelse av naturmangfoldet og andre økosystemtjenester i norske skoger.
Med bakgrunn i nylige utredninger og analyser vi har utført om status for norske verneområder, effektene av biomassehøsting på naturmangfoldet og hvordan naturverdier fanges opp av ulike forvaltningsvirkemidler i skog, har vi sett det som relevant å vurdere nærmere i hvilken grad økt avvirkning av skog vil kunne påvirke naturverdiene i skogen. Det er flere innfallsvinkler til slike vurderinger (jf kap. 1 og 2 nedenfor). En svært viktig tilnærming er imidlertid basert på en modell for beregning av sannsynlighet for framtidig hogst, utviklet ved Norsk institutt for skog og land- skap (nå Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO). Vi er takknemlige for at Rasmus Astrup ved NIBIO har gjort resultatene fra denne modellen tilgjengelig for oss. Vi er også takknemlige for å ha fått tilgang til detaljerte resultater fra Landsskogtakseringens 9. takst som grunnlag for å be- regne overlapp mellom ulike skoglige forhold, utvalgte naturverdier og forskjellige arealbaserte forvaltningsvirkemidler. Her vil vi særlig takke Gunnhild Søgaard ved NIBIO for tilgang til sam- menstilte data fra Landsskogtakseringen, tidligere brukt av Søgaard et al. (2012). Hun har også bistått med oppklaring av tekniske og andre utfordringer ved bruk av disse dataene og gitt gode kommentarer til ulike punkter i rapporten. Videre vil vi takke Even Bergseng, NORSKOG, for tilgang til resultatene av hans beregning av de enkelte landsskogsflatenes lønnsomhet for skog- bruk. Jørund Rolstad (NIBIO) har bidratt med verdifulle perspektiver på flere sider ved sammen- ligning mellom naturskog og dagens skog. Vi vil også takke Svein-Erik Sloreid, NINA, for fram- stilling av kartene i figur 1. Selv om flere har bidratt med data og innspill til rapporten, står selv- følgelig vi som forfattere alene ansvarlig for tolkninger av resultatene og konklusjonene.
Klima- og miljødepartementet har bidratt med deler av finansieringen til denne utredningen gjen- nom ordningen Tilskot til nasjonale og internasjonale miljøtiltak (Kap. 1400 post 76). Vi er takk- nemlige for muligheten denne finansieringen har gitt til å belyse viktige problemstillinger knyttet til sentrale økosystemtjenester i norsk skog, nemlig naturmangfoldet og tømmerressursene.
Oslo, august 2015
Erik Framstad og Anne Sverdrup-Thygeson
1 Innledning
Norske skoger utgjør nå ca 878 mill. m3 tømmer og har en årlig tilvekst på nær 25 mill. m3 (Tomter
& Dalen 2014). Den årlige avvirkningen utgjør ca 10 mill. m3, dvs vesentlig mindre enn den årlige tilveksten (Tomter & Dalen 2014). Den norske skogpolitikken har som mål bl.a. å møte mulig økt etterspørsel etter skogråstoff ved å legge til rette for økt avvirkningen innenfor rammen av bæ- rekraftig skogbruk og økt oppbygging av skog (Meld. St. 9, 2011-2012). Økt avvirkning forutsetter at det er avsetning for virket til konkurransedyktige priser, og omfanget av en eventuell økt av- virkning er dermed usikkert.
Norsk skog representerer en svært viktig hovednaturtype av stor betydning for Norges biologiske mangfold:
Skogen utgjør rundt 40% av Norges areal, dekker stor variasjon i økologiske forhold og inne- holder en lang rekke ulike naturtyper.
Anslagsvis 60% av alle kjente norsk arter er tilknyttet skog (Kålås et al. 2010).
I følge Norsk rødliste for arter 2010 lever 1838 av de truete og nær truete artene i skog, dvs 50% av de truete og nær truete artene i Norge (Kålås et al. 2010).
I følge Norsk rødliste for naturtyper 2011 er 19 skogtyper rødlistet (Lindgaard & Henriksen 2011)
Skogbruk er vurdert å være den viktigste påvirkningsfaktoren for det biologiske mangfoldet i skog: 1406 av de truete og nær truete artene i skog anses å være negativt påvirket av tidligere eller nåværende arealendringer knyttet til skogbruk. Hogst er vurdert som negativ påvirkning for klart flest av disse artene. Skogbruket påvirker særlig forekomst og kvalitet av nøkkelressurser som død ved og gamle trær. Skogbruket reduserer også omfanget og konsekvensene av natur- lige forstyrrelser som skogbrann, stormfellinger og flom. Død ved, gamle trær og naturlige øko- logiske prosesser er viktig for mange arter knyttet til skog. Skogbruk er i ulik grad også vurdert som en negativ påvirkningsfaktor for flere av de rødlistete skogtypene.
I lys av skogens betydning for det biologiske mangfoldet og skogbrukets klare påvirkning av dette mangfoldet, kan det stilles spørsmål ved om og eventuelt hvordan hensynet til biologisk mang- fold kan sikres ved permanent økt avvirkning til f.eks. 15 mill. m3. Her vil det kunne være aktuelt å vurdere både fordelingen av slik økt hogst i tid og rom, så vel som ekstra tiltak for å ivareta det biologiske mangfoldet ved økt skogvern eller ved videreutvikling av miljøtiltak i skogbruket.
For denne utredningen har vi følgende målsettinger:
Beskrive hvordan permanent økt avvirkning til 15 mill. m3 pr år vil kunne påvirke viktige deler av naturmangfoldet i Norge
Beskrive hvilke regioner, arealtyper og skogøkologiske egenskaper som sannsynligvis vil bli mest berørt ved slik økt avvirkning
Beskrive hvordan viktige elementer for biologisk mangfold fordeler seg mellom regioner, arealtyper og skogøkologiske egenskaper
Diskutere om og eventuelt hvordan slik økt avvirkning vil påvirke behovet for skogvern og ulike miljøtiltak i skogbruket
Her har vi særlig lagt vekt på hvor selve avvirkningen vil foregå og hvordan det kan tenkes å påvirke naturmangfoldet og viktige elementer for artsmangfoldet. I tillegg er det viktig å huske at miljøeffektene også vil avhenge av hvordan avvirkningen vil foregå og hvilke kulturtiltak som settes inn for å få opp ny skog.
I kapittel 2 redegjør vi for vår angrepsmåte for å belyse disse spørsmålene. I kapittel 3 gir vi en oversikt over hvordan bestandsskogbruket i prinsippet vil påvirke skogens økosystemer og til- hørende artsmangfold. I kapittel 4 forsøker vi å vurdere hvilke typer av skogarealer som mest
sannsynlig vil bli påvirket ved eventuell økt hogst. I kapittel 5 vurderer vi så hvordan slik økt hogst vil kunne påvirke naturmangfoldet i skogen. Endelig i kapittel 6 vurderer vi om effekten av økt hogst på artsmangfoldet skulle tilsi behov for økt skogvern eller økte miljøtiltak i skogbruket.
Skog i stort veiløst område ved Melkevatn i Ballangen, Nordland. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson
2 Angrepsmåte og metoder
Prosjektet er lagt opp som en utredning basert på eksisterende kunnskap og data. Utredningen er nært knyttet til det nylig avsluttete arbeidet med norsk case i EU-prosjektet Policymix som har sett på hvordan skog med egenskaper viktig for biologisk mangfold sammenfaller med ulike for- valtningskategorier fra verneområder til ordinære skogbruksområder (Sverdrup-Thygeson et al.
2014).
Utredningen er basert seg på følgende tilnærming:
Oppsummering av dagens kunnskap om effekter av bestandsskogbruk på biologisk mang- fold. Vi har her ikke gjort noe forsøk på en fyldig litteraturgjennomgang. Vi har kun trukket fram enkelte sentrale studier som illustrerer de ulike poengene.
Sammenstilling av tilgjengelig informasjon om skogens egenskaper som har betydning for hvilke regioner og skogtyper som er mest aktuelle for økt avvirkning. Denne informasjonen bygger i all hovedsak på resultater fra Landsskogtakserings 9. takst (2005-2009), presentert i ulike rapporter fra Norsk institutt for skog og landskap. I noen sammenhenger er nyere data fra deler av 10. takst gitt.
Analyser av den romlige fordelingen av skogressurser med ulik sannsynlighet for avvirkning de neste 20 årene og hvordan disse ressursene overlapper med biologisk verdifull skog, her gitt ved forekomst av registrerte livsmiljøer (MIS) og biologisk gammel skog. Sannsynlighet for framtidig avvirkning baserer seg på data fra en modell utviklet av Anton-Fernandez & Ast- rup (2012) ved Skog og landskap. For øvrig er analysene basert på data fra Landsskogtak- seringen.
Analyser av i hvilken grad biologiske verdifulle områder overlapper med henholdsvis skog- områder som i dag ikke er lønnsomme å drive, og med etablerte verneområder uten skogs- drift.
Vurdering av hvor økt avvirkning mest sannsynlig vil foregå og i hvilken grad slik avvirkning vil berøre biologisk viktig skog (gitt ved MiS-livsmiljøer og biologisk gammel skog).
Vurdering av om økt avvirkning dermed skulle tilsi behov for økt skogvern (generelt, i spesielle områder eller for spesielle skogtyper) eller videreutvikling av miljøhensyn i skogbruket, dels basert på relevant kunnskap fra litteraturen (rapporter/vitenskapelige artikler).
I presentasjonen av ulike resultater fra Landsskogtakseringen er det brukt litt ulike regioninnde- linger. I ordinær presentasjon av Landsskogtakseringens resultater (som f.eks. i Granhus et al.
2012) er Østlandet delt i henholdsvis fylkene Østfold-Oslo-Akershus-Hedmark, Oppland-Buske- rud-Vestfold og Telemark-Agder (figur 1, venstre). I vurderingene av hvor økt hogst kan ventes å finne sted, som i Granhus et al. (2014), Søgaard et al. (2012) og i våre analyser i kapittel 5 (figur 1, høyre), er det skilt mellom en ytre, lavereliggende del (Østfold, Oslo, Akershus, Vestfold og lavereliggende deler av Hedmark, Oppland, Buskerud og Telemark) og en indre/høyerelig- gende del (resten av disse fylkene pluss Agder). Vestlandet omfatter fylkene fra og med Roga- land til og med Møre og Romsdal i begge inndelingen, mens Trøndelag og Nord-Norge utgjør én region (Nordenfjells) i Granhus et al. (2014). Resultater fra Landsskogtakseringens 9. takst inkluderer ikke Finnmark.
Analyser av hogstsannsynlighet i produktiv skog
Som grunnlag for analysene har vi brukt data fra Landsskogtakseringens 9. takst (2005-2009), som dekker hele landet unntatt Finnmark. Dette er i hovedsak det samme datasettet som ble benyttet i Søgaard et al. (2012), og definisjoner følger denne. Datagrunnlaget er et systematisk nett av prøveflater i et forband på henholdsvis 3x3 km under og 3x9 km over barskoggrensen.
Alle prøveflater sjekkes på flybilder og oppsøkes dersom det finnes trær på arealet (med unntak av bebyggelse, skytefelt mv.). På prøveflatene er det beskrevet en rekke variable for arealet der prøveflata ligger, og alle trær innenfor et areal på 250 m2 er målt. Dataene fra hver prøveflate kan deretter skaleres opp til det arealet den enkelte prøveflaten representerer.
Figur 1 Regioninndeling brukt i vanlig presentasjon av Landsskogtakseringens resultater (til venstre, jf Granhus et al. 2012) og i presentasjonen av resultatene i dette og etterfølgende ka- pitler (til høyre, jf Granhus et al. 2014, Søgaard et al. 2012).
Kun produktiv skog er med i denne analysen. Landsskogtakseringens tall for produktiv skog baserer seg på feltobservasjoner på prøveflatene. For at en prøveflate defineres som produktiv skogmark må den ligge innenfor et areal på minst 1 daa, som holder kravet til skog, og den må ha en produksjonsevne på minst 1 m3/ha/år. Den produktive skogen deles i Landsskogtakse- ringen inn etter arealanvendelse. Kun produktiv skog med anvendelse skogproduksjon, eller med hovedanvendelse som hyttefelt, friluftsområder eller områdevern (naturreservat og nasjo- nalpark), er inkludert i analysen. Produktiv skog i skytefelt og kraftlinjer er utelatt fra analysen.
Noen variabler i vårt datasett kommer i tillegg til, eller er definert annerledes, enn i Søgaard et al. (2012). Det er derfor på sin plass med en nærmere beskrivelse av følgende variabler:
Viktige livsmiljøer
For å dokumentere utviklingen av miljøelementer i skog over tid foretar Landsskogtakseringen en kartlegging av elementer som er antatt å være viktige for truete og nær truete arter (MiS- elementer), innenfor en 2 daa flate rundt prøveflatene (Søgaard et al. 2012). Denne kartleg- gingen følger samme metodikk som ved registrering av MiS-figurer i skogbruksplanleggingen, men går ikke gjennom en utvalgsprosess i etterkant, slik man gjør for MiS-data registrert som en del av skogbruksplanleggingen (for beskrivelse av utvalgsprosessen, se Sverdrup-Thygeson et al. 2009). Metodikken går ut på å registrere 12 livsmiljøer for rødlistete arter, nærmere definert i
«Håndbok i registrering av livsmiljøer i skog» (Baumann et al. 2001). Landsskogtakseringens MiS-registreringer danner grunnlag for en nasjonal statistikk over omfang og kvaliteter for livs- miljøer på alle skogarealer1. Her, som i våre analyser, inngår alle livsmiljøer som er registrert med en arealutstrekning i Landsskogtakseringens registering, det vil si stående og liggende død ved, rikbarkstrær, trær med hengelav, eldre lauvsuksesjon, gamle trær og rik bakkevegetasjon.
Vi har også inkludert data på livsmiljøet skogbrann (kun 4 flater). Øvrige livsmiljø (leirravine, bekkekløft, bergvegg, hule trær) er ikke inkludert i våre analyser.
1 http://www.ssb.no/a/kortnavn/lst/arkiv/tab-2009-08-26-06.html
Fordi livsmiljøene registreres uavhengig av hverandre, vil de i varierende grad kunne overlappe.
I våre data fra Landsskogtakseringens registering framgår kun hvert enkelt livsmiljøs arealandel av prøveflaten. For å estimere totalandel av areal med MiS har vi valgt å beregne gjennomsnittet av (1) teoretisk størst mulig MiS-areal ut fra registreringene (hvis ingen livmiljøarealer overlappet, altså summen av alle livsmiljø-arealandelene) og (2) teoretisk minst mulig MiS-areal (hvis alle livsmiljø overlappet, altså at kun det livsmiljøet med størst arealandel teller), for hver flate der MiS-figurer er registrert.
Biologisk gammel skog
Vi har brukt samme definisjon av gammel skog som Søgaard et al. (2012). Denne definisjonen er også benyttet i bakgrunnsarbeidene til Naturindeks for skog (Nilsen et al. 2012). Definisjonen av biologisk gammel skog er basert på en bestandsalder vesentlig høyere enn hogstmodenhets- alder (h.kl. V), og grensen for når skogen defineres som gammel, er justert etter bonitet og tre- slag (tabell 1). For øvrig inngår ingen krav til andre egenskaper ved naturskog, som krav til forekomst av død ved, heterogen skogstruktur eller fravær av hogstspor, i denne kategorien.
Viktige livsmiljøer og biologisk gammel skog blir samlet omtalt som miljøskog.
Tabell 1 Aldersgrenser for biologisk gammel skog for ulike treslag og bonitetsklasser.
Bonitet Løvskog Granskog Furuskog
Lav 120 år 160 år 180 år
Middels 100 år 140 år 160 år
Høy 80 år 120 år 140 år
Nullområder
Nullområder er skogarealer som ikke er økonomisk drivverdige for tømmerproduksjon, dvs «et skogområde der tømmerets brutto salgsverdi ikke dekker omkostningene med hogst og framdrift til leveringssted» (Bollandsås et al 2004 a, b). Analysene av nullområder her bygger på bereg- ninger gjort i simuleringsdelen av skogmodellen Gaya (se f.eks. Bergseng et al. 2012). Analyse- ne her forutsetter et netto økonomisk utbytte til skogeier ved første avvirkning (rånetto) på minst 50 kr/m3. Det er viktig å presisere at omfanget av nullområder er dynamisk og vil variere med tømmerpriser, teknologisk utvikling, konkurranse på markedet, utbygging av skogsveier osv.
Framtidig hogstsannsynlighet
Det er heller ikke gitt at alle områder med positiv driftsnetto vil bli avvirket. Faktorer som inves- teringer i foryngelse, alternativkostnaden ved å gjennomføre hogst, usikkerhetsvurderinger og skogeiers preferanser vil være vesentlige faktorer for beslutning om avvirkning (Bollandsås et al.
2004a). Vi har derfor i tillegg benyttet et annet vurderingsgrunnlag for framtidig hogstsannsyn- lighet. Dette er basert på analyser av data for sannsynlighet for framtidig avvirkning som er ge- nerert fra en modell utviklet av Anton-Fernandez & Astrup (2012). Målsetting for deres analyser var å gi en prediksjon av hvor framtidig henholdsvis slutthogst og tynning vil finne sted inntil 20 år framover, gitt skogens egenskaper og dagens skogbrukspraksis.
Modellen er basert på en empirisk analyse av data fra Landskogstakseringens takster for perio- dene 1995-1999, 2000-2004 og 2005-2009 (alle uten data for Finnmark). Analysene er basert på en logistisk regresjonsmodell for sannsynligheten for framtidig høsting (slutthogst eller tyn- ning), der en rekke variabler for skogens egenskaper ble tatt inn i analysene i utgangspunktet.
Modellen for sannsynlighet for slutthogst inkluderte variabler for trevolum, terrengets helning, avstand til vei, bonitet, antall år til hogstmoden alder, samt dummyvariabler for treslag (furu ver- sus gran og løvtrær) og region (Vestlandet versus resten). Sannsynligheten for slutthogst øker med økende bonitet, volum og alder og avtar med økende helning og avstand til vei (jf Anton- Fernandez & Astrup 2012, deres figur 5). Hogstsannsynligheten er høyest for gran og lavest for løvskog. I våre analyser har vi brukt data for sannsynlighet for slutthogst for perioden 2033-2037
for de enkelte undersøkelsesflatene til Landsskogtakseringen. Disse er så sammenholdt med andre data for de enkelte flatene, inkludert forekomst av MiS-livsmiljøer og biologisk gammel skog, samt om flaten ligger i et verneområde eller annet område med restriksjoner på hogst.
Analysemetode
Ved utvalgskartlegging vil det være en tilfeldig utvalgsfeil knyttet til alle estimater, som avhenger av hvor mange observasjoner (her: prøveflater) som inngår i estimatet og hvor stor variasjon det er i populasjonen som undersøkes. Normalt vil 50 prøveflater regnes som et forholdsvis sikkert datagrunnlag, mens vesentlig færre enn 50 prøveflater ikke gir grunnlag for å angi estimater. Vi har ellers beregnet 95% konfidensintervaller for estimatene gjennom stratifisert bootstrap med 1000 repetisjoner for å ta høyde for utvalgsfeil (Efron & Tibshirani 1993). Andre relevante kilder til usikkerhet, som målefeil, er ikke inkludert.
Død ved i skog ved Losby i Østmarka, Lørenskog, Akershus. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson.
3 Effekter av skogbruk på økosystemer og artsmangfold
Mennesket har gjennom hele sin historie påvirket skogen, der omfang og type påvirkning har vært avhengig av hvilke ressurser som var interessante å utnytte, hvilken teknologi som var tilgjengelig, og hvor mye befolkningens størrelse og økonomiske vekst har påvirket etterspørse- len. Generelt har påvirkningen økt opp gjennom historien som følge av økt befolkning, mer ef- fektiv teknologi og økonomisk utvikling. Her vil vi i hovedsak vurdere påvirkningen utfra en skje- matisk modell for dagens skogbruk (bestandsskogbruket) og sammenholde denne med hvordan vi kan tenke oss at skog blir formet ved naturgitte endringsprosesser som skogbrann, stormfel- linger og insektangrep. Vi vil da få et inntrykk av hvordan bestandsskogbruket påvirker skogen sammenlignet med en naturgitt utvikling.
Skogbrukets påvirkning av skogens økosystemer og tilhørende biologiske mangfold vil variere mye med både ulikheter i naturforholdene og den faktiske driftsformen og tiltakene i skogbruket.
Summarisk kan de ulike tiltakene i skogbruket skisseres som:
Slutthogst av trær, ideelt sett ved hogstmodenhetsalder, dvs når årlig tilvekst av biomasse blir mindre enn gjennomsnittstilveksten så langt i livsløpet til skogbestandet. Hogstmoden- hetsalder vil variere med vekstforholdene (boniteten) og ligger vanligvis på 70-120 år i pro- duktiv skog i Norge. Slutthogst kan foregå ved åpne hogster som fjerner det aller meste av trærne i et bestand, eller ved lukkete hogster som bevarer et sammenhengende, men uttynnet tresjikt.
Høsting av ukurant virke til bioenergi, som greiner og topper (GROT), bult, stubber og annet.
Det er foreløpig ikke vanlig å høste stubber i Norge.
Uttransportering av virket i terrenget, på mindre tilrettelagte traktorveier og på permanente skogsbilveier, fram til offentlig veinett. Høsting og uttransport av virket vil ofte kreve bygging av nye eller oppgradering av eldre skogsbilveier, traktorveier eller annen permanent eller temporær infrastruktur som f.eks. taubaner.
Markberedning, enten overflateberedning ved flekkvis fjerning av humuslaget for å komme ned til mineraljord, eller som omfattende markberedning eller skogspløying for å eksponere mineraljord i større grad. Det siste brukes i liten grad i Norge. Markberedning sikrer bedre overlevelse og raskere vekst for små treplanter.
Grøfting for å gjøre bestandets vannhusholdning mer egnet for vekst av trær. Nygrøfting av myr og sumpskog med sikte på skogproduksjon er ikke tillatt etter bærekraftforskriften for skogbruk eller miljøstandarden Levende skog og utføres normalt ikke lenger, men opprens- king av tidligere etablerte grøfter er tillatt.
Foryngelse av ny skog etter slutthogst ved planting, såing eller frøspredning fra gjenstående trær. Ved planting brukes normalt bestandsfrø med stedegen proveniens eller frø fra frøplan- tasjer basert på lokalt opphav. Der slikt plantemateriale mangler, eller andre frøkilder antas å gi betydelig bedre tømmerproduksjon, kan andre frøkilder bli brukt. Generelt blir gran prioritert framfor løvtrær, og i noen grad framfor furu, fordi gran er ansett å gi bedre produksjon. Også ved skogreising på treløs mark vil gran oftest bli brukt.
Fremmede treslag kan bli brukt i foryngelsen der disse antas å gi bedre vekst eller tømmer- kvalitet enn stedegne treslag. I Norge brukes særlig sitkagran og lutzgran (hybrid mellom de nord-amerikanske granartene sitkagran Picea sitchensis og hvitgran Picea glauca) i kyststrø- kene (anslått areal med sitkagran og lutzgran er drøyt 500 km2) (Sandvik 2012). I Sverige er contortafuru (Pinus contorta) mye brukt i høyereliggende skog i innlandet, men er mindre brukt i Norge (anslått areal med contorta er 60 km2) (Sandvik 2012). En del andre fremmede treslag er plantet ut i mindre mengder i forsøk og til andre formål som juletreproduksjon, men ikke som regulær del av skogbruket.
Fjerning av uønskete treslag ved fysiske rydding eller kjemisk bekjempelse. Dette gjelder i hovedsak oppslag av løvskog i en tidlig fase av foryngelsen av nye skogbestand.
Ungskogpleie og tynning, der henholdsvis uønskete trær i unge bestand (hogstklasse 2) fjer- nes og prioriterte trær avstandsreguleres, samt tynning av yngre produksjonsskog i hogst- klasse 3-4.
Gjødsling med nitrogen har en klar positiv effekt på tilveksten av trærne, men er nokså lite brukt i norsk skog i dag. Skogsgjødsling er imidlertid anbefalt som et klimatiltak for å binde mer karbon i trærnes biomasse.
Når vi skal forsøke å forstå hvordan skogbrukets ulike aktiviteter påvirker skogens biologiske mangfold, er det viktig å være bevisst at skogens økosystemer og arter i utgangspunktet er til- passet naturgitte endringsprosesser som forstyrrelser fra skogbrann, storm, flom og insektang- rep og gradvise endringer (suksesjoner) etter slike forstyrrelser. Forstyrrelser og endringspro- sesser virker på ulik skala i tid og rom, slik vi kan skissere i figur 2. Forstyrrelser på liten skala, som snøbrekk og stormfelling av enkelttrær, vil forekomme ofte. De vil endre forholdene i enkelt- bestander, men vil bevare egenskapene til skogen på større skala. Storskala forstyrrelser, som omfattende og gjennomgripende branner, vil endre store deler av skoglandskapet mot et tidligere suksesjonsstadium. Slike storskala forstyrrelser vil imidlertid forekomme relativt sjelden, kanskje med flere hundre års mellomrom, i vår del av verden (Kuuluvainen 2009, Shorohova et al. 2011).
Figur 2 Forstyrrelsesfaktorer i skog på ulike romlige og tidsmessige skalaer (etter Jonsson &
Siitonen 2012).
Skogbruk etter bestandsskogbrukets modell vil gi en helt annen påvirkning av skogens struktur og økosystemprosesser enn naturgitte forstyrrelser med etterfølgende suksesjon. Disse forskjel- lene og deres effekter på skogens biologiske mangfold er skissert nedenfor.
Fjerning av biomasse
Skogbruket fjerner betydelige mengder biomasse fra skogen. Årlig avvirkning i Norge ligger rundt 10 mill. m3 tømmer (Tomter & Dalen 2014). I tillegg kommer eventuell høsting av hogstavfall til bioenergiformål. Samtidig som skogbruket fjerner mye biomasse fra skogen, vil skogskjøtselen også ta sikte på å opprettholde (eller øke) tømmerressursene. All skog i Norge er i dag beregnet å inneholde trær med et volum uten bark på over 900 mill. m3, hvilket anslås å være ca tre ganger mer enn i 1925 (Tomter & Dalen 2014). Det er vanskelig å vite hvor stort volum av trevirke en tilsvarende naturskog ville inneholde dersom alt egnet areal var dekket av skog formet av natur- lige forstyrrelser og suksesjon, men muligens ville det være over 1000 mill. m3 (Rolstad et al.
2002).
Omfattende branner Insektangrep,
store stormer Store vindfall,
tørke Flom, erosjon
Råte + vind, konkurranse,
aldring
Tidsskala
Romlig skala
OfteSjelden
Liten Stor
Den biomassen som skogbruket høster, ville ellers i stor grad inngå i ulike næringskjeder knyttet til nedbrytere av død ved eller til næring for konsumenter av levende biomasse. Vi må anta at bortfall av ressurser som levende biomasse og død ved påvirker hvilke arter som kan leve i skogen, hvor store populasjoner de vil ha, og størrelsen på de næringskretsløpene som er byg- get på levende og død trebiomasse. Det er imidlertid ikke dokumentert hvordan uttaket av bio- masse som sådan påvirker struktur og funksjon i skogøkosystemene. Derimot vil endring i visse typer biomasse, som død ved og gamle trær, ha stor betydning for biologisk mangfold (jf under).
Kort omløpstid med mindre gamle trær og død ved
Skog formet av bestandsskogbruk, har en vesentlig kortere omløpstid enn naturskog. Trær som hogges ved hogstmodenhetsalder (70-120 år), hogges lenge før trærnes fulle livsløp er gjen- nomført. Avhengig av treslag kan de eldste trærne leve opptil 500 år (gran), 600 år (furu) eller mer enn 1000 år (eik) (Vennesland et al. 2006, Skogstad 2009). Mange skogbestand vil kunne opprettholde et sammenhengende skogdekke i flere hundre år under naturgitte forstyrrelsesre- gimer (jf Kuuluvainen 2009, Shorohova et al. 2011). Ved at skogen høstes med mye kortere omløpstid enn hva som ville være tilfellet i naturskog, vil mye større andel av skogen bestå av yngre skog. Dermed vil veldig gamle trær være sjeldne, og mengden av død ved vil være sterkt redusert, spesielt død ved av grove dimensjoner. For eksempel har Pennanen (2002) modellert aldersfordelingen i boreal skog under ulik hyppighet av skogbranner og vist at arealandelen av gammel skog (eldste kohort i bestandet >150 år) i naturskog generelt vil utgjøre 60-80%. Domi- nansen av furu på bekostning av gran øker imidlertid med brannfrekvensen. Arealandelen av dagens norske skog med alder på minst 120 år utgjør 16,8% av alt skogareal (Tomter og Dalen 2014), mens arealandelen som er minst 160 år utgjør 2,1% (Granhus et al. 2012). Selv om Pen- nanens definisjon av gammel skog er litt annerledes enn Landsskogtakseringens, indikerer tal- lene at dagens norske skog har betydelig lavere andeler av gammel skog enn det har vært i naturskog. Andelen med gammel skog har imidlertid økt de siste tiårene (Tomter & Dalen 2014).
Anslag for mengden av død ved i naturskog varierer mellom 90-120 m3/ha for høyproduktiv sør- og mellomboreal skog, 50-80 m3/ha i nordboreal skog og 20 m3/ha for lavproduktiv fjellskog (Si- itonen 2001, Jonsson & Siitonen 2012). I dagens norske skog ligger mengden av død ved på 10,6 m3/ha, fordelt med ca 1/3 på stående og 2/3 på liggende død ved (Landsskogtakseringens 10. takst, 2010-2014, Storaunet & Rolstad 2015). Totalt er mengden død ved størst i skog på Vestlandet (12,9 m3/ha) og Telemark-Agder (12,8 m3/ha) og lavest i Nordland-Troms (7,9 m3/ha) og Østfold-Akershus-Hedmark (8,2 m3/ha). Mengden av død ved er økende i dagens skog (Stor- aunet & Rolstad 2015). Likevel ser vi at mengden død ved i dagens norske skoger fremdeles er vesentlig lavere enn vi kan forvente i naturskog.
Gamle trær og død ved er svært viktige ressurser for mange arter knyttet til naturskog. Gamle trær representerer et langtlevende substrat med mange ulike leveområder for en lang rekke arter av sopp, lav, ulike insekter og andre invertebrater. Død ved fra ulike treslag og dimensjoner, med ulik dødsårsak, representerer en viktig og variert ressurs gjennom ulike stadier av nedbryting fra nylig dødt til svært nedbrutt virke. En lang rekke arter av sopp, lav, moser og ulike insektgrupper utnytter den døde veden direkte eller indirekte ved å leve av og på andre organismer knyttet til død ved. I Norden er anslagsvis 7500 kjente arter knyttet til død ved (jf tabell 11.1 i Stokland et al. 2012). God tilførsel av død ved og et rikt og variert liv av jordbunnsorganismer er også svært viktig for å bygge opp karbonlageret i jorda. Nyere forskning (Wardle et al. 2012, Clemmensen et al. 2013) tyder på at et kontinuerlig skogdekke er viktig for å bygge opp karbonlageret i jord, der en aktiv flora av mykorrhizasopp kan omforme lettløselige karbonforbindelser fra trærne til tungt nedbrytbare forbindelser i sopphyfer.
Endret treslagsfordeling
Skogbruket endrer treslagsfordelingen ved å prioritere treslag med god vekst og egenskaper som er etterspurt i markedet. Slik prioritering skjer dels ved planting av ønskete treslag og dels ved fjerning av uønskete treslag under ungskogpleie og tynning. I Norge prioriteres i hovedsak de dominerende bartreslagene gran og furu, supplert med sitkagran og lutzgran i skogreisings- strøk langs kysten. Prioritering av gran i skogskjøtselen gir noe mindre furu og eldre løvtrær enn
vi kan forvente i naturskog, mens andelen unge løvtrær er høyere i skog under bestandsskog- bruk fordi andelen unge suksesjonsstadier er mye større. Planting utføres på mindre areal i dag enn tidligere (100-150 km2/år siste 10 år, mot det dobbelt rundt 19902).
Utplanting av plantemateriale fra forholdsvis få utvalgte trær kan i prinsippet føre til en genetisk ensretting. I perioden 1950-1970 var utplantingen av gran på sitt høyeste, basert på en stor andel materiale av utenlandsk (oftest tysk eller østerriksk) opphav. Etter 1980 har både planteaktivite- ten og den utenlandske andelen av materialet vært synkende. I dag dekkes det aller meste (ca 75%) av plantematerialet fra norske frøplantasjer (Aarrestad et al. 2014), mens det resterende i hovedsak dekkes av bestandsfrø fra norske skogbestand. Selv om ikke alt plantematerialet er av lokalt/regionalt opphav, er det lite som tyder på at en eventuell genetisk ensretting har særlig betydning.
Den viktigste økologiske effekten av endret treslagsfordeling er knyttet til høyere andel gran enn vi ville finne i naturskogen. Skogbestand dominert av gran, og spesielt sitkagran, gir en tett og mindre lysåpen skog enn f.eks. skog dominert av løvtrær eller furu. Ved planting av gran eller sitka/lutzgran vil trærne vanligvis plantes tett, og selve driftsformen forsterker dermed treslage- nes evne til å skygge ut andre arter (Saure 2012, Hilmo et al. 2014). Dårligere lystilgang i gran- bestand vil generelt være negativt for planter i skogbunnen og for lys- og varmekrevende vedle- vende insekter. For mange epifytter (planter som vokser på trær) vil erstatning av løvtrær med gran gi et surere substrat med vesentlig dårligere egenskaper for kolonisering og vekst. Også mange arter av mykorrhizasopper er knyttet til enkeltarter av løvtrær og vil bli erstattet av andre arter ved skifte fra løvtrær til gran. Det er imidlertid også mange arter av mykorrhizasopp som er knyttet til gran. Tungt nedbrytbart surt strø fra bartrær og høyere produksjon og fjerning av mer biomasse ved hogst bidrar dessuten til økt næringstap og jordforsuring sammenlignet med løv- skog. Skogområder langs mye av kysten er opprinnelig preget av løvtrær og furu. Her vil inn- planting av gran skape mye tettere skogbestand som i mindre grad gir egnete livsbetingelser for stedegent biologisk mangfold. Også menneskets tidligere utnytting av skogen med omfattende beite og plukkhogst etablerte et åpent skogbilde som ga gode muligheter for lyskrevende arter.
Bestandsskogbruk med prioritering av gran vil redusere disse artenes livsmuligheter.
Aktiv skogreising på åpen mark og tidligere jordbruksmark under gjengroing skjer også vanligvis med gran (eller lutz/sitkagran i kyststrøk) og representerer en svært stor endring av det opprin- nelige lysåpne landskapet. Dette har omfattende lokale effekter på økologiske prosesser, tilknyt- tet artsmangfold og leveransene av ulike økosystemtjenester (se Aarrestad et al. 2013 for detal- jer). Hvor gjennomgripende slike økologiske endringer vil bli, vil avhenge av omfanget på skog- reisingen, dvs hvor tett det plantes, hvor intensiv skjøtselen er, og hvor store arealer som tilplan- tes. Dersom skogreisingen ikke omfatter mer enn anslagvis 20% av arealet, vil de regionale effektene på åpne økosystemer være begrenset. Slik ny skog vil også gi nytt habitat for skogtil- knyttete arter. Disse artene vil imidlertid ha gode livsmuligheter i allerede skogkledde regioner.
Med dagens utvikling i arealbruk, med gjengroing og nedlegging av marginal jordbruksmark, er åpne økosystemer i lavlandet særlig viktige å ta vare på av hensyn til naturmangfoldet.
Endring av jordstruktur og hydrologi
I løpet av de siste 100 årene ble det gjort store anstrengelser for å øke skogproduksjonen ved å grøfte sumpskog, myr og våtmark (Moen et al. 2010). Slik grøfting foregikk særlig på 1930-tallet og i perioden 1950-90. Til sammen opp mot 165 000 km grøfter ble gravet3 og omfattet anslagsvis 4200 km2. Det er i dag ikke lenger tillatt å grøfte for skogproduksjon, men etablerte grøfter kan vedlikeholdes. Der marka har god næringstilgang vil grøfting av myr og sumpskog gi god økning av skogproduksjonen. Grøfter som ikke vedlikeholdes, vil imidlertid etter hvert fylles igjen og redu- sere dreneringseffekten. Grøfting av våtmark reduserer arealet av myr, sumpskog og annen våt- mark og fører til lavere grunnvannsnivå og raskere avrenning fra grøftete områder. Grøfting vil
2 http://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/skogkultur
3 http://www.skogoglandskap.no/fagartikler/2010/myr_og_fuktskog_i_norden/newsitem
også føre til en rask nedbryting av akkumulerte karbonlagre. Effektene for biologisk mangfold vil være størst for næringsrike våtmarker der det fines et rikt og spesialister artsmangfold.
Markberedning vil si å fjerne vegetasjon og det øverste organiske strølaget på marka for å eks- ponere mineraljorda og sikre gode spiringsforhold for frø og vekst for småplanter. Markberedning vil kunne påvirke markas struktur og vannhusholdning. Radikal markberedning som skogspløy- ing vil ha forholdsvis stor effekt på markoverflaten. Slik markberedning brukes i Sverige og Fin- land, men knapt i Norge. Mer skånsom flekkvis overflateberedning har en viss utbredelse i Norge, utført på anslagvis 68 km2 i 20134 Effektene av slik overflateberedning på økosystempro- sesser og biologisk mangfold er nokså marginale og virker i hovedsak ved at prioriterte skogs- trær får noe raskere gjenvekst.
Bygging av skogsveier og kjøring i terrenget vil påvirke terrengets utforming, jordstrukturen og markas vannhusholdning. Hovedeffekten vil være økt drenering og mulighet for økt erosjon lo- kalt, spesielt ved kjøring i terrenget. Effektene på biologisk mangfold er i hovedsak knyttet til veisystemenes åpning av skoglandskapet (jf diskusjonen av landskapseffekter nedenfor).
Skogsgjødsling
Nitrogen er begrensende næringsstoff for plantevekst i mange økosystemer i skog og er den enkeltfaktoren som i størst grad begrenser trærnes vekst (Nilsen 2001). Nitrogengjødsling an- befales særlig mot slutten av vekstperioden for å få ekstra tilvekst før sluttavvirkning. Omfanget av slik gjødsling er i dag forholdsvis lite, med i snitt ca 8 km2 pr år siste fem år (12 km2 i 2013), mot 15-25 km2 årlig på 1990-tallet (Haugland et al. 2014). Nitrogengjødsling av skog er anbefalt som et klimatiltak for å øke karbonopptaket i skogen (KLIF 2010) og kan derfor kanskje forventes å øke i årene framover.
Tålegrensene for skogøkosystemenes evne til å motta nitrogen uten vesentlige negative effekter på økosystemprosesser eller artsmangfold er satt til 5-10 kg N/ha/år for tresatt myr og de fleste typer noe fattig boreal skog og til 10-20 kg N/ha/år for edelløvskog og næringsrik barskog (kalk- skog, lågurtskog, storbregneskog, høgstaudeskog) (Aarrestad et al. 2013). I Norge er grensene antatt å ligge mot nedre verdier i disse intervallene på grunn av lave bakgrunnsverdier for nitro- gen, kort vekstsesong og næringsfattige bergarter. Tilførsel av nitrogenforbindelser gjennom luft og nedbør er høyest i Agder og Rogaland, med inntil 13 kg N/ha/år, og tålegrensene for skog er anslått å være overskredet for store deler av Telemark, det meste av Agder, og mye av Vestlan- det (Aarrestad et al. 2013). I forslaget til skogsgjødsling som klimatiltak er det anbefalt å gjødsle én gang med 150 kg N/ha om lag 10 år før avvirkning, på 50-100 km2 pr år de neste 10 årene (Haugland et al. 2014). Fordelt over en slik tiårsperiode tilsvarer dette tre ganger overskridelse av nedre tålegrense for de aktuelle skogtypene.
Nitrogengjødsling i skogen vil påvirke konkurranseforholdene mellom planteartene i markvege- tasjonen, der konkurransesterke, rasktvoksende arter som kan utnytte den ekstra nitrogentilfør- selen, vil få et fortrinn sammenlignet med arter som ikke kan utnytte slik tilførsel i særlig grad.
Flere arter av moser, lav og sopp (spesielt mykorrhizasopp) vil reagere negativt på slik nitrogen- tilførsel. Generelt vil artsmangfoldet av planter bli redusert over tid. Artsgrupper med tilbakegang er typisk en del konkurransesvake urter, lyngarter, lavarter og mykorrhizasopper. Nitrogentilfør- sel kan også føre til forsuring, men dette vil avhenge av om vegetasjonen tar opp alt tilført nitro- gen, formen på tilført nitrogen (nitrat eller ammonium), og om det samtidig tilføres kalk. Forsuring vil påvirke artssammensetningen, nedbrytingen av dødt organisk materiale, og frigjøring av gif- tige aluminiumkomponenter. Endringene i plantedekket vil ha følgeeffekter for andre arter i øko- systemet. Ekstra tilførsel av nitrogen i økosystemet vil også ha konsekvenser for økosystempro- sesser som kretsløpene av nitrogen og karbon, med bl.a. redusert nedbryting av strø med høyt lignininnhold (som fra bartrær) og mulighet for ekstra utslipp av lystgass (N2O), en sterk klima- gass (Aber et al. 1989). Finske studier tyder imidlertid på at ekstra nitrogentilførsel i boreal skog
4 http://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/statistikker/skogkultur
foreløpig ikke ser ut til å gi noe vesentlig utslipp av lystgass (Maljanen et al. 2006). Se ellers gjennomgang hos Aarrestad et al. (2013).
Brannbekjempelse
Mennesker har påvirket brannregimet i skog over mange hundre år. I begynnelsen ble brann aktivt brukt for å fjerne trær og busker for å fremme beiteressurser for husdyr og dels for å øke dyrkingsareal, ikke minst i form av svedjebruk. Ettersom verdien av skogen som tømmerressurs økte utover på 1600-tallet, ble det viktigere å hindre brann. De siste omtrent 150 årene har brannbekjempelsen i skog vært svært omfattende, og i dag brenner lite skog årlig sammenlignet med tilstanden i naturskogen (Øyen 1998). Skogbrann skaper et spesielt substrat av dødt brent virke og brent mark som spesialiserte arter er avhengige av. En effektiv brannbekjempelse har redusert habitattilgangen betydelig for disse spesielle artene. Andre store naturgitte forstyrrelser som stormfelling og storskala insektangrep har i mindre grad vært mulig å forhindre. Men stor kapasitet til hurtig uttak av felt og skadet virke etter slike storskala forstyrrelser har i stor grad fjernet den potensielle ressursen som dette døde virket kunne vært for mange skogsarter.
Endret landskapsstruktur
Bestandsskogbrukets driftsmodell forvalter helhetlige bestand, dvs skogteiger på minst 2 daa med et enhetlig preg i treslags- og alderssammensetning som kan avvirkes og skjøttes under ett (Børset 1985). Bestandsskogbruk med snauflatehogst er dominerende avvirkningsform for gran og utgjorde i 2012 ca 65% av alt foryngelsesareal, mens frøtrestillingshogst brukes særlig for furu på skrinn mark og utgjorde litt over 20% av alt foryngelsesareal (Stokland et al. 2014). Luk- kete hogster, som opprettholder et sammenhengende tresjikt, som småflate/kanthogst, fjellskog- hogst og andre hogstformer, utgjorde knapt 15% av foryngelsesarealet. Et skoglandskap preget av gjennomført bestandsskogbruk med flatehogst, skal i prinsippet ha lik fordeling av bestand i alle aldersklasser, slik at man kan holde en jevn avvirkning over tid og stadig ha tilgang på hogst- modne bestand. Med et omløp for hogst av enkeltbestand på 100 år vil hver aldersgruppe på f.eks. 10 år bestå av 10% av skoglandskapet. Som bemerket ovenfor, innebærer dette en helt annen aldersfordeling enn i naturskog der inntil 80% av skogarealet kan bestå av skog over hogstmodenhetsalder, og andelen ungskog vil være mye mindre enn i skog drevet etter be- standsskogbrukets modell (jf Pennanen 2002, Kuuluvainen 2009). Siden bestandsskogbruket ble dominerende driftsform etter 1950, er omtrent 75% av produktiv naturskog i Norge forynget ved åpne hogstformer (Rolstad & Storaunet 2015), og gjennomsnittlig flatestørrelse er ca 17 daa. I dagens produktive skog utgjør nå arealandelen skog inntil 20 år 17,1%, mens andel over 120 år utgjør 15,6% (Granhus et al. 2012). Dagens skogbruk følger altså ikke bestandsskogbru- kets driftsmodell fullt ut for all aktuell skogbruksmark.
Bestandsskogbruket har en rekke ulike påvirkninger på skogøkosystemet sammenlignet med naturgitte faktorers forming av skogen. Flere av disse er beskrevet ovenfor. En av de viktigste effektene av bestandsskogbruket er imidlertid at driftsformen i prinsippet vil påvirke all skog- bruksmark der det ikke er lagt restriksjoner og der skogbruk er økonomisk interessant for skog- eieren. Dette omfatter en stor del av norsk skognatur, anslagsvis 66 000 km2, hvis vi antar at ca 20% av produktiv skogbruksmark ikke vil være økonomisk drivverdig med dagens rammebeting- elser (se Nullområder i kap. 2). En konsekvent gjennomføring av bestandsskogbrukets driftsmo- dell vil dele opp skogarealet i en rekke flekker der en stor andel vil være ungskog, og biologisk gammel skog eldre enn hogstmoden skog vil ikke finnes. Flekkene med eldre skog vil være vesentlig mindre enn i naturskogen, og de vil bli avvirket når de blir hogstmodne, slik at omløps- tiden fra foryngelse til ny foryngelse vil være vesentlig kortere enn i naturskogen. Sammen med en omfattende bygging av skogsveier vil dette både redusere arealet av gammel skog og frag- mentere gjenværende gammel skog i mindre biter som i større grad er isolert fra hverandre av ungskog og veier. Dette vil ha mest negativ effekt for arter med dårlig spredningsevne eller store arealkrav og som er sterkt knyttet til visse egenskaper i gammel naturskog som grov død ved og gamle/store trær. I tillegg vil gjenværende flekker av gammel skog være så små at mye av deres areal blir påvirket fra omgivelsene (ungskog eller andre naturtyper enn skog). Effekter av frag- mentering på arter knyttet til gammel skog, vil vise seg ved at artene har lavere populasjoner
enn summen deres habitat skulle tilsi. Hvor sterk effekt landskapsendringene vil få for arter knyt- tet til gammel naturskog vil avhenge av den faktiske landskapsstrukturen (avstand mellom gjen- værende flekker av gammel skog), omløpstiden for flekker av gammel skog, endringer i nøkkel- ressurser som grov død ved og gamle trær, egenskapene til landskapet mellom flekkene av gammel skog, samt artenes populasjonsøkologi, spredningsevne og habitatkrav. Globalt blir økende fragmentering av skog framholdt som et svært alvorlig problem for biologisk mangfold (Haddad et al. 2015).
Som bemerket over, drives ikke all skogbruksmark i Norge fullt ut etter bestandsskogbrukets driftsmodell. Dessuten er en viss andel skogvernområder etablert, og skogbruket har iverksatt en rekke miljøhensyn. Dermed har ikke dagens skogbruk så omfattende effekter på økosystem- prosesser og artsmangfold som en full gjennomføring av bestandsskogbrukets driftsmodell kunne medføre. Dersom avvirkningen av tømmer i Norge skal økes fra dagens ca 10 mill. m3 årlig til 15 mill. m3, vil dette enten medføre at større deler av dagens skogbruksmark faktisk tas i bruk til skogsdrift, eller at driften intensiveres på dagens skogbruksarealer. Begge deler vil føre til at bestandsskogbrukets driftsmodell får en mer omfattende påvirkning av skogen, dens øko- logiske prosesser og artsmangfold. Det er følgelig viktig å avklare hvor slik mulig økt avvirkning vil finne sted og i hvilken grad mer skogvern og/eller økte miljøhensyn bør iverksettes for å sikre viktige miljøverdier.
Skog i veiløst område ved Hundålvatnet i Vefsn, Nordland. Foto: Anne Sverdrup-Thygeson
4 Hvilke arealer kan bli berørt av økt hogst?
4.1 Skogens tilstand i dag
I prinsippet vil skogbruk være aktuelt å drive på alle skogarealer som har tilstrekkelig skogpro- duksjon (dvs produktiv skog med minst 1 m3 årlig tilvekst inkludert bark pr ha), som har driftsfor- hold som gjør det økonomisk interessant å utnytte tømmerressursene, og som ikke er båndlagt ved vern eller andre restriksjoner. Til sammen omfatter produktiv skogbruksmark (dvs produktiv skog tilgjengelig for skogsdrift) om lag 83 430 km2 eller 25,8% av Norges landareal (tabell 2;
Tomter & Dalen 2014). Dette innebærer at skogbruk vil kunne påvirke store arealer i Norge.
Framtidig slutthogst vil på den ene siden avhenge av hvor mye tømmervolum som skogen kan produsere ut fra markas bonitet og skogens sammensetning av treslag, volum og alder. Ut fra etablert kunnskap om trærnes vekst gir dette grunnlag for å beregne utviklingen av framtidig tømmervolum, gitt at skogen ikke høstes eller skjøttes. Sluttavvirkning og annen skogbehandling vil imidlertid avhenge både av skogens tilstand, tekniske driftsforhold, tømmerpriser og andre rammebetingelser. Noen av faktorene som påvirker de tekniske driftsforholdene, som terrenget og avstand til veier og annen infrastruktur, er kjent, men betydningen vil kunne endre seg ved endrete rammebetingelser. Som bakgrunn for å vurdere hvor framtidig høsting av tømmerres- sursene vil finne sted, vil vi her gjengi noen relevante data for skogressursenes tilstand. Disse dataene er basert på de to siste takstene til Landsskogtakseringen (i hovedsak 9. takst 2005- 2009, dels 10. takst 2010-2014) og er hentet fra ulike rapporter fra Skog og landskap (Granhus et al. 2012, 2014, Tomter & Dalen 2014). Resultater for 9. takst omfatter ikke Finnmark og dekker totalt ca 400 000 ha mindre produktiv skogbruksmark enn 10. takst.
Skogarealets fordeling på regioner, høydelag og hogstklasser
Fylkene på det østlige Østlandet (Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark) har mest areal av produktiv skogbruksmark, både totalt og som andel av landarealet i regionen (tabell 2). De øvrige regio- nene på Østlandet og Agder følger deretter. Til sammen har Østlandet og Agder 56,4% av pro- duktiv skogbruksmark i landet, mot bare 34,3% av landarealet. Andel av all produktiv skogbruks- mark for de øvrige regionene ligger på 12,6-13,7% for Vestlandet, Trøndelag og Nordland- Troms, mens det er 4,2% for Finnmark.
Tabell 2 Skogarealet i Norge fordelt på regioner og på produktiv skogbruksmark som i prinsippet er tilgjengelig for skogbruk, samt annet skogareal og tresatt areal (fra Tomter & Dalen 2014, s.
44). Areal i 1000 ha. Produktiv skog produserer årlig minst 1 m3 trevirke inkludert bark pr hektar, skogbruksmark er tilgjengelig for skogbruk, mens annet tresatt areal ikke tilfredsstiller kravene til både minst 10% kronedekning og minst 5 m trehøyde for skog. Andel angir prosent av land- arealet (inkl. ferskvann) i regionen.
Produktiv skog- bruksmark
Produktiv skog
totalt Totalt skogareal
Annet tresatt
areal Totalt
Region Areal Andel Areal Andel Areal Andel Areal Andel Areal Andel
Øs OA He 1 968 53% 2 020 55% 2 333 63% 125 3% 2 458 67%
Op Bu Ve 1 542 36% 1 584 37% 1 904 45% 157 4% 2 061 49%
Te AA VA 1 194 38% 1 215 38% 1 694 53% 182 6% 1 876 59%
Ro Ho SF
MR 1 054 18% 1 072 18% 1 583 27% 299 5% 1 882 32%
ST NT 1 091 26% 1 126 27% 1 626 39% 325 8% 1 951 47%
No Tr 1 141 18% 1 174 18% 1 899 30% 273 4% 2 172 34%
Fi 354 7% 377 8% 1 035 21% 501 10% 1 537 32%
Sum 8 343 26% 8 568 26% 12 074 37% 1 862 6% 13 940 43%
Regionfordeling: Øs OA He: Østfold, Oslo, Akershus, Hedmark; Op Bu Ve: Oppland, Buskerud, Vestfold; Te AA VA: Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder; Ro Ho SF MR: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal; ST NT: Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag; No Tr Nordland, Troms; Fi Finnmark
