Instituttleders beretning 3

s me l d ing 20 0 8

s t it ut t fo r n a t u rfo r v a l t n i n g

v e r si t e t e t f o r mil j ø - og biov i t e n sk a p

Innhold

Instituttleders beretning 3

Naturforvaltning og viltforskning i Nepal 8 Göbekli Tepe, Karacadag og landbrukets opprinnelse

-i et Einkornperspektiv

12

Skogsfugl i russisk urskog 16

Kan miljørestriksjoner i skogbruket kvantifiseres? 20

Organisasjon og personale 26

Personale 29

Undervisning 35

Forskerutdanning 39

Vitenskapelige publikasjoner 43

Referee/redaktør for internasjonale vitenskapelige tidskrifter 53

O

Opponentoppdrag ved andre universiteter 55

Instituttleders beretning

Av instituttleder Hans Fredrik Hoen

Den største begivenheten for Institutt for naturforvaltning i 2008 var innflyt- tingen i nyrenoverte Sørhellinga, som startet 12. juni. Sørhellinga framstår som et nytt og trivelig bygg med blant annet betydelig bedre ventilasjon, mer lys og bedre arealutnyttelse enn tidligere. Flyttingen til Sørhellinga har ført til at hele instituttet er samlokalisert med nødvendige rom til undervisning, laboratorier, bibliotek, lesesalplasser, grupperom og kantine. Renoveringen av Sørhellinga har vært krevende for de som har vært lokalisert på Vollebekk og i Fløy5, og for alle som har bidratt i prosessen. Det er også gledelig at fasadene som måtte rives ble erstattet med elementer i massivtre. Andre høydepunkt fra 2008 er oppstart av nytt bachelorprogram i fornybar energi med hele 90 primærsøkere til 20 studieplasser, og svært god vitenskapelig produksjon hvor instituttet hev- det seg helt i toppen på UMB. Videre var det også et rekordår når det gjelder avlagte doktorgrader med 16 gjennomførte disputaser. Det har også i lengre tid vært jobbet med rekrutteringen til skognæringen, og i mai 2008 ble foreningen Skoglauget etablert med god oppslutning fra næringen.

Foto: Håkon Sparre

Ressursinnsats INAs samlede omsetning var i 2008 67,5 mill. kr. Det er en økning på ca 8 % fra 2007.

Universitetsstyret (US) bevilget 46,1 mill. kr (68 %) av dem. Andelen av omsetningen bevilget fra US økte med omlag 3 %-poeng sammenlignet med 2007. Forbruk med finansiering fra NFR utgjorde 18 %, mens finansiering fra private representerte 4 % av omsetningen ved INA.

Det er en beskjeden nedgang sammenlignet med 2007.

Fra finansieringskilde Stat var det en relativt liten øking.

I 2008 var det aktivitet i 80 eksternt finansierte prosjekter.

Tabell 2 viser hvordan virksomheten ved INA ble finansi- ert i 2005, 2006, 2007 og 2008.

Tabell 1. Personale ansatt ved INA pr 31.12.2008 fordelt på stillingskategorier

Stillingskategori Antall personer

Professor 19

Førsteamanuensis 13

Midlertidige vitenskapelige^* 11

Post.doc. 9

Stipendiater 28

Teknisk/administrative 17

Sum 97

*Herav 5 professor II og 1 førsteamanuensis II i 20 %-stilling I tillegg er 7 kvotestipendiater knyttet til instituttet

Tabell 2. Forbruk etter finansieringskilde

(Tall i 1000 kr) 2005 2006 2007 2008 Endring

2007 - 2008

Ordinær kilde 1 (US) & intern 39 151 41 580 40 791 46 051 5 260

Kommuner og fylkeskommuner 26 258 187 49 -138

Stat 2 097 3 520 3 821 4 840 1 019

NFR 11 563 11 278 12 985 12 041 -944

Privat 1 221 1 232 2 851 2 696 -155

Utlandet og EU 1 456 1 746 1 845 2 176 331

Sum 55 514 59 614 62 480 67 741 5 261

Tabellen viser totalt forbruk for hver finansieringskilde uten korrigering for interne overføringer, unntatt tallene i 2005 og 2006 for ”Ordinær kilde 1 …” hvor det er brukt brutto forbruk for Skog og landskapsavtalen. Tabellens struktur er noe endret fra hva som ble rapportert for årene fram tom 2006.

Den store økningen i 2008 på ”Ordinær kilde 1…” skyldes innføringen av internhusleie ved UMB. For INA utgjorde internhusleien i 2008 omlag 4,7 mill. kr. Samlet omsetning på bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet (BOA) hadde en økning på 113.000 kr fra 2007.

Foto: Halvor Bjørngård

Undervisning

Tabell 3. Emnetilbudet og gradsoppgaver ved INA i 2008

2006 2007 2008

Antall grunnfagsemner 8 8 8

Antall mellomfagsemner 34 32 30

Antall hovedfagsemner 27 29 21

Sum antall emner 69 69 59

Antall studiepoeng 580 572 480

Antall studenter totalt på emnene 1504 1504 1350

Antall frie vekter oppgaver 19 13 7

Antall spesialpensum 18 20 20

Studiepoengproduksjon 11830 11213 9935

Studentårsverk 197 187 166

Antall gradsoppgaver 48 55 (57) 47 (50)*

*50 studenter levert 47 oppgaver

Studiepoengproduksjonen ved INA falt med om lag 11 % fra 2007 og antall leverte masteroppgaver gikk ned fra 55 (57 studenter) til 47 (50 studenter).

INA hadde i 2008 ansvaret for 3 treårige bachelorprogram;

bachelor i økologi og naturforvaltning, bachelor i skogfag og bachelor i fornybar energi. Til opptaket i 2008 tilbød INA 4 masterprogrammer; master i naturforvaltning, master i skogfag, master i ecology (som er engelskspråklig) og master i utmarksbasert næringsutvikling. Ved studiestart i 2008 startet i alt 21 studenter på bachelorprogrammet i økologi og naturforvaltning, mens 7 studenter startet på bachelorprogrammet i skogfag. Det representerer en nedgang for skogfagprogrammet fra de 13 som begynte ved semesterstart høsten 2007, mens vi for økologi og naturforvaltning måtte registrere en nedgang fra 23 i 2007.

Opptaket til masterprogrammene var mer tilfredsstillende, og vel 65 studenter ble her tatt opp i 2008. Til bachelorprogrammet i fornybar energi var det hele 90 primærsøkere og 21 studenter ble tatt opp. Det var svært gledelig å registrere denne store

interessen som overgikk alle forventninger.

Gjennom 2008 fortsatte arbeidet med å styrke og formalisere samarbeidet med næringsliv og forvaltning for felles å bidra til økt rekruttering til studier og til yrkeslivet. Dette resulterte i i at foreningen Skoglauget ble stiftet 28. mai, med god oppslutning fra skogsektoren.

Forskning og forskningsformidling

Publiseringsaktiviteten ved INA viste en gledelig og svært høy produksjon også i 2008. Det ble publisert 91 artikler i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering.

Målt i publiseringspoeng tyder de foreløpige tall fra DBH (Database for statistikk om høyere utdanning fra Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste) på 66,2 poeng (som er tilnærmet det samme som for 2007) og høyest av instituttene på UMB når en sammenligner absolutte tall. Publiseringsomfanget ved INA er ganske ulikt fordelt på fagområder og enkeltpersoner.

Det tyder på at vi fortsatt har potensiale for ytterligere økning i forskningsproduksjonen.

Foto: Halvor Bjørngård

ForskningsterminerProfessorene Manfred Heun, Erik Næsset og førsteamanuensene Geir I. Vestøl og Vidar Selås startet forskningstermin på litt forskjellige tidspunkt i 2008.

Professorene Tron Eid, Jon Swenson, Sigmund Hågvar og førsteamanuensis Olav Høibø avsluttet forskningstermin i løpet av 2008.

Forskerutdanning Det ble i 2008 arrangert 16 dok- tordisputaser ved INA, hvorav 1 Dr.Scient, 1 Dr. philos. og 14 Ph.D., fordelt på 5 kvinner og 11 menn. INA tok opp 9 nye Ph.D.-studenter i 2008 og som er en betydelig nedgang fra 2007.

Internasjonalisering INA har en betydelig internasjo- nal aktivitet gjennom studentutveksling og forskningsaktivitet.

Ved utgangen av 2008 hadde INA 11 studenter finansiert med kvotestipend og med utenlandsk bakgrunn, som arbeider med doktorgradsstudier ved instituttet. 8 INA-studenter tok deler av studiet i utlandet i 2007, mens et 20-talls utenlandske studenter besøkte INA for å studere. UMB arrangerte ”Summer-univer- sity” også i 2008 også denne gangen med innsats fra INA som bidro med emnet ”Current Challenges in the Management of Norwegian Natural Resources” med prof. Reidar Borgstrøm som ansvarlig.

INA deltar i flere forskningsprosjekter på europeisk basis.

I 2008 var EU-prosjektene EFORWOOD, FOREAIM og

MATISSE under 6. rammeprogram operative og med deltakelse fra INA. INA er også deltaker i EUBIONET III – Solutions for biomass fuel market barriers and raw material availability under 7. rammeprogram som startet opp 01.09.2008. INA- medarbeidere er også aktive i flere COST-”actions”. INA deltar aktivt i UMB-samarbeidet med øst-afrikanske land, både i Tanzania og Uganda. Professor Jon Swenson avsluttet et års forskningstermin etter å ha tilbrakt et halvt år ved Northern Rocky Mountain Science Center i Montana, USA og et halvt år ved Doñana Biological Station i Sevilla, Spania. Professor Tron Eid avsluttet et års forskningstermin ved Sokoine University of Agriculture, Morogoro, Tanzania, mens førsteamanuensis Olav Høibø avsluttet et års opphold ved Oregon State University i Corvallis, USA. Høsten 2008 reiste førsteamanuensis Geir I.

Vestøl til Oregon State University i Corvallis, USA.

Organsiering I 2008 har det skjedd lite på denne fronten, men aktiviteten i de fleste faggruppene ser ut til å komme opp på et akseptabelt nivå hvor gruppene er godt i gang med regel- messige møter og intern-seminarer.

Studieprogramgruppene har vært i sving i forbindelse med oppfølgingen av den eksterne evalueringen av studieprogram ved INA.

Det ble høsten 2008 startet opp med å utarbeide en ny strategisk fagplan for perioden 2009 – 2012 som er forventet avsluttet første kvartal 2009.

Tabell 4. Vitenskapelige publikasjoner og formidling

Tekst Totalt 2005 Totalt 2006 Totalt 2007 Totalt 2008

Vitenskapelige publikasjoner

Fagfellevurdert artikkel i internasjonalt vitenskapelig tidsskrift 71 78 96 91

Fagfellevurdert artikkel i nasjonalt vitenskapelig tidsskrift 5 1 1 2

Artikkel i vitenskapelig antologi 8 2 1 4

Publiseringspoeng 71,0 57,2 66,3 66,2

Formidling

Artikkel i populærvitenskapelig tidsskrift 14 9 15 13

Artikkel i fag-/bransjetidsskrift 17 24 20 22

Kronikk i dags-/ukepresse 16 33 17 21

Intervju av faglig/populærvitenskapelig karakter 19 43 21 66

Foredrag/poster ved fagmøte/fagmesse 52 55 35 51

Populærvitenskapelig foredrag 21 41 27 34

Deltagelse i radio/TV-program av faglig/populærvitensk. Karakter 15 24 14 16

Skogen INA har ansvaret for forvaltningen av universitetets skogeiendom som skal tjene flere formål. Skogen produserer trevirke for salg, samtidig som den utnyttes som et ”grønt labo- ratorium” og øvelsesområde for studenter og forskere ved INA og flere andre institutter ved UMB. I Nordskogen, som grenser til Campus, er det bygd opp et arboret hvor besøkende kan stu- dere fremmede treslag som vokser i bestand. Det foregår også langsiktige skogøkologiske forsøk i skogen. Skogen er flittig brukt til friluftsliv, rekreasjon og fysisk trening.

Forvaltningen av skogen bygger på moderne metoder for langsiktig planlegging og en nøye tilpasset skogskjøtsel, slik at en kan avveie ulike hensyn på en konsistent måte.

Fagsosial aktivitet for INA I 2008 har vi videreført INA-seminarene, med 15 seminarer avholdt. For doktorgrads- studentene har det vært arrangert en separat seminarserie med presentasjon av oppstart-, midtveis- og sluttseminarer for Ph.D.-studentene.

Foto: Lars Helge Frivold

Naturforvaltning og viltforskning i Nepal

Per Wegge

Naturvern krevende, men høyere prioritert enn i Norge

Nepal, et av verdens 5 fattigste land, halvparten så stort som Norge med 4 ganger så mange mennesker, og som har satt av mer enn 15 % av sitt landareal til nasjonal-parker og reservater – ikke bare i fjellet men også store arealer av fruktbart lavland (Fig. 1).

Figur 1. I Nepal er mer enn 15 % vernet som nasjonalparker og reservater.

Til sammenlikning Norge: et av verdens rikeste land der mindre enn 2 % av produktiv skog er vernet, og hvor vern av rovdyr betraktes som luksus for romantiske byfolk. I Nepal prøver man etter beste evne å kombinere vern av utrydningstruete store pattedyr (elefant, neshorn og tiger) med utvikling og bedre levestandard for landsbybefolkningen. Ingen lett oppgave: hvert år drepes mennesker og husdyr, avlinger går tapt og hus og bygninger ødelegges av dyr som streifer utenfor parkgrensene. Minimalt med erstatning til skadelidende. Vi vet hva som skjer hvis en ulv eller en bjørn angriper husdyr eller folk i Norge - kontrasten i forvaltningspolitikk er enorm.

Norads samarbeidsprosjekt har bidratt _{I snart}

20 år har INA vært engasjert i naturforvaltning og viltforskning i Nepal. Arbeidet har foregått i samarbeid med en nasjonal verneorganisasjon - Nepal Trust for Nature Conservation - og det statlige Department for National Parks and Wildlife Conservation, der Norad har stått for hovedfinanseringen.

Nepal har lenge vært et foregangsland i Asia når det gjelder å finne fram til løsninger mellom behovet for vern av ”farlige”, utrydningstruete pattedyr og de problemer som vern av disse påfører lokalbefolkningen (opprettet buffersoner rundt verneområdene og laget driftsplaner for disse, overføring av inntekter fra turisme til lokale grasrotinstitusjoner, mm). Som indirekte erstatning for tapte rettigheter til bruk og høsting av ressurser innenfor verneområdene, har vårt samarbeid gjennom Norad bidratt til å etablere brennvedplantasjer og helsestasjoner, oppgradert flere skoler, og startet ulike utviklingsprosjekter for kvinner. Feltstudiene har omfattet både sosio-økonomiske og økologiske sider av turisme og bruk av lokale ressurser (gras, brennved, ”non-timber products”), og økologiske studier av ville herbivorer og store rovdyr. I løpet av disse årene har prosjektsamarbeidet munnet ut i en rekke mastergrader for nepalesiske (20) og norske (13) studenter, samt 5 doktorgrader (3 nepalesere og INA-ansatte Stein R. Moe og Morten Odden).

Mesteparten av forskningsarbeidet har foregått i Bardia Nasjonalpark i lavlandet nær grensen til India. Her fikk vi bygd en praktisk liten feltstasjon nær parken. Asiatisk elefant, neshorn og tiger er sterkt truete dyrearter som myndighetene ønsket mer kunnskap om; derfor har mye av arbeidet vært rettet mot disse. Da parken ble opprettet for snart 30 år siden - mens flere tusen husdyr beitet i området - ble dyrebestandene taksert. Neshorn var da allerede utryddet og kun noen få elefanter ”var innom” området i regntida. Siden den gang har husdyrbeiting mer eller mindre opphørt, og neshorn blitt re- introdusert. Å forstå hvordan og hvorfor faunaen har endret seg etter at området ble vernet har derfor stått sentralt i arbeidet.

Elefanter og neshorn: store ”bulldosere” som påvirker eget og andres habitat og kanskje er de konkurrenter?

For ca 10 år siden innvandret 30-40 elefanter, sannsynligvis fra India, og tok fast tilhold i parken. Neshorn hadde da etablert seg etter utsetting av 13 individer ti år tidligere. Næringsstudier, basert på mikrohistologiske analyser av deres etterlatenskaper i skogen, viste at dietten var nokså forskjellig, bortsett fra at begge var svært glade i det høye, flerårige graset Saccharum

Asiatisk neshorn er en sterkt truet art. Den ble re-introdusert til parken for 20 år siden. Sammen med en nylig naturlig etablert bestand av elefanter har den stor innvirkning på vegetasjonen og derved på habitatet for de andre, mindre herbivorene.

Foto: Torstein Storaas

Svinehjorten finns bare på grasslettene langs de store elvene, der den er et viktig byttedyr for tiger. Oppdyrking og vannkraftutbyg- ging utgjør en trussel, både i Nepal og i India.

Foto: Torstein Storaas

Bardia nasjonalpark langs grensa til India består av jungel med store grassletter langs elvene fra Himalaya

Foto: Morten Odden

spontaneum i regntida (Fig. 2). Fra radiomerkete dyr kunne vi slå fast at neshornene var mer stedbundne – og mer knyttet til grasdominerte elvesletter - enn elefantene. Vi konkluderte med at det var liten beitekonkurranse mellom dem, men at dersom begge skulle øke i tetthet så ville neshorn sannsynligvis bli den tapende part.

Elefanter barkskreller og brekker trær under beiting. Mange av disse dør som et resultat av dette. Siden skogen ikke hadde vært påvirket av elefanter tidligere var det interessant å studere beitevanene, for derfra å kunne forutsi hvilken innvirkning en økende elefantbestand etterhvert ville kunne ha på treslagssammensetningen. Beiting ble registrert på 62 av i alt 85 forskjellige treslag. Fra taksering av treslagenes forekomst og beitepåvirkning i ulike ”aldersklasser” ble 2-3 relativt sjeldne arter identifisert som arter som trolig ville forsvinne ved økt tetthet av elefanter.

I tropiske og subtropiske strøk skjer ofte frøspredningen gjennom herbivorer, enten ved at frø/frukter ”må” gjennom fordøyelsessystemet som forberedelse for spiring, at små frø svelges passivt når dyra beiter bladverk, eller at frø fester seg til kroppen. Mallotus phillippinensis var elefantens viktigste beitetre; hele 39 % av alle beitepåviste trær var Mallotus. Det viste seg at forekomsten av dette treslaget hadde økt statistisk sikkert i en skogtype (salskog) etter at elefantene etablerte seg i parken. Trolig sprer elefantene Mallotus gjennom passivt inntak av de små frøene når de beiter dette treslaget; derved

”forbedrer” de samtidig sin egen framtidige matforsyning!

Tilsvarende spredningsmekanisme er dokumentert hos neshorn, men her er ikke næringsplantene så viktige for arten som Mallotus er for elefanten.

Grunnen til at nærbeslektete arter kan eksistere side om side, og ikke utkonkurrere hverandre, er at de ikke er matkonkurrenter og/eller at den ene har en positiv effekt på en annens habitatkvalitet (fasilitering). I Bardia er dette et viktig forvaltningsspørsmål etter at elefanter og neshorn nå har re-etablert seg med voksende bestander. I store deler av året oppholder neshorn og elefanter seg i Saccharum-dominerte elvesletter. Her bor også to hjortedyr som har Saccharum gras som viktigste matkilde. Fra resultater om diett og beiteatferd utviklet vi en interaksjonsmodell: i grasvekstperioden i regntida forbedrer (fasiliterer) de store dyra mattilgangen for de mindre hjortedyra gjennom vekststimulering fra tråkking og beiting, mens i tørketida - når mattilgangen er begrensende - konkurrerer de store og de små, der sistnevnte vil utkonkurrere de store ved økte tettheter pga av mindre matbehov/individ og mer selektiv beiteatferd (Fig 3).

Elefantene i Nepal er spredt på to atskilte bestander på 30-70 dyr hver, og en større felles bestand med India i øst. Så små bestander kan miste genetisk variasjon pga innavl. I samarbeid med Universitetet i Oslo gjennomførte vi en genetisk analyse basert på DNA i elefantmøkk. Undersøkelsen konkluderte med at bestanden hadde middels høy genetisk variasjon, og at den antatte isolerte bestanden i Bardia mottar innvandring av enkelte unge hanner fra den tidligere ”founder” populasjonen i India, noe som bremser tapet av genetisk variasjon.

Elefant/Neshorn

Sumphjort

Svinehjort

Monsu n Fasiliterin g Tørk etid K onkur ra nse

Figur 3. I monsuntida har antakelig neshorn og elefanter en positiv virkning på mattilbudet for de mindre hjortedyra, men ved næringsknapphet i tørketida vil de små kunne utkonkurrere de store. (Etter Wegge m.fl. 2006, Ecol. Res. 698-706)

500 400 300 200 100 0 -100 -200

Nilgai Villsvin

150 100

50 0

Sumphjort Svinehjort

Axishjort

Endring i tetthet (%)

Årlig predasjonsrate (%)

Figur 4. Etter at parken ble opprettet økte tettheten av tiger og de fleste byttedyr dramatisk, men høy predasjon presser nå enkelte arter mot utryddelse. (Etter Wegge m.fl. 2009, Biol. Cons. 189-202)

0 20 40 60 80 100

N E N E N E

Saccharum- gras Annet gras (14-16 arter) Blader og bark (>22 arter)

Andel i dietten (%)

Vinter (tørt/kaldt)

Monsun (vått/varmt) Vår

(tørt/varmt)

Figur 2. Neshornene (N) spiser relativt mer gras enn elefantene (E), men i regntida (monsunen) er Saccharum-graset langs elvene viktig for begge arter. (Etter Pradhan m.fl. 2008, Wild. Biol. 147-154)

Tigerbestanden ble taksert ved kameraovervåking langs stier og veier om natten. Individer skilles fra hverandre på stripemønsteret.

Foto: Per Wegge m. fl.

Dramatisk økning av tiger og dens byttedyr siden fredningen, men høy predasjon kan presse ut enkelte arter

Studieområdet nær den store Karnali-elva består av en mosaikk av elvedeltaskog og grassletter langs elva og sammenhengende, mer ensformig salskog. I løpet av en 22 års periode etter at området ble vernet og husdyrbeiting opphørte, hadde mengden av ville mellomstore herbivorer - dvs rovdyrmat - økt dramatisk til mer enn 100 dyr/km²!! Også tigerbestanden hadde økt kraftig. Avfotografering av forskjellige individer langs stier og veier og beregninger basert på fangst-gjenfangstmodeller viste en tetthet på nærmere 20 individer/100 km², den høyeste i verden! Men forekomsten av leoparder hadde ikke endret seg og var fortsatt lav. Og ikke alle byttedyr-artene hadde reagert positivt på vernetiltaket; mengden av villsvin og en stor skogsantilope (nilgai) var redusert, sistnevnte var omtrent utryddet fra parken (Fig. 4).

Forklaringer på disse endringene fikk vi gjennom nærmere studier av rovdyras diett og matbehov: Tigerens primære byttedyr var også de vanligste (axishjort og svinehjort), men tross stort uttak av disse var ikke predasjonen begrensende.

På villsvin og nilgai, som var prefererte byttedyr med lav tetthet, derimot, var predasjonen større enn tilveksten. Mens villsvinbestanden etter alt å dømme ble opprettholdt gjennom innvandring fra omliggende områder, gikk nilgai-bestanden mot utryddelse pga tigerpredasjonen, da det ikke fantes såkalte kildebestander hvorfra den kunne få tilskudd gjennom innvandring. Resultatene viste at totalfredning av store rovdyr kan få negative følger for sjeldne byttedyr, noe man også har spekulert på fra afrikanske undersøkelser.

Hvorfor økte bare tigeren og ikke leoparden? Næringsstudiene viste at hoveddietten var den samme hos de to kattedyra. I første omgang syntes derfor forklaringen å være grei, og i tråd med andres tolkninger: leoparden ble holdt nede pga matkonkurranse fra tiger. Nærmere undersøkelser viste at dette neppe stemte: mattilgangen var ikke noen begrensende faktor verken for tiger eller leopard, selv om de jaktet på samme primære byttedyr (axishjort). Dessuten, hvis maten virkelig

var en begrensende faktor tilsier økologisk furasjeringsteori at den mindre leoparden ville utkonkurrere sin større slektning.

Sporingsdata supplert med radiotelemetri viste at leoparden unngikk områder med høyest tigeraktivitet; mens tigeren var fordelt over hele studieområdet forekom leoparden bare i et smalt belte langs parkgrensa. Tolkningen ble derfor at i områder der de to artene sameksisterer og ernærer seg av samme byttedyr vil leoparden bli fortrengt til perifere deler av tigerens leveområder pga tigerens dominante atferd og status, ikke pga matkonkurranse.

Høsting og brenning av gras gunstig for byttedyra – og derfor også for tiger

Før området ble vernet ble det ikke bare beitet av husdyr. I tørketida sanket folk bla tonnevis med gras for hustekking og annet bruk. Ofte ble også marka brent samtidig. Denne aktiviteten ble først stoppet av den nye parkadministrasjonen under henvisning til at menneskelig aktivitet ikke er forenelig med naturvern. Senere myket man opp dette forbudet og gir nå tillatelse til sanking av gras i et par uker i tørketida. Samtidig gjennomfører parken kontrollert brenning av grasmarkene.

I sitt doktorgradsarbeid undersøkte Stein R. Moe effekten av kutting og brenning av Imperata-gras (kortvokst gras på tidligere ryddet skogsmark) på axishjortens beiting. Brenning, men også kutting alene, hadde betydelig positiv virkning på grasets næringsinnhold, og dette tiltrakk seg hjortedyra som da fikk tilgang på bedre næring i en periode da de ellers er næringsstresset. Virkningen var imidlertid kortvarig, slik at brenning ble anbefalt gjort i patcher spredt over en lengre tidsperiode. Også det høyvokste Saccharum-graset langs elvene blir kuttet og brent. Tidligere var man redd for at dette var uheldig for herbivorene der. Nå er holdningen en annen, og det anbefales at kutting og brenning tillates, men at det settes igjen patcher med ubrent gras som skjul for svinehjorten og annen fauna.

Nepal gjør en god jobb, men trenger støtte

De store elvene fra Himalayafjellene skaper store elvedeltaer i Nepals lavland og nord-India før ”de blir til” Gangesfloden lenger sør. Disse produktive, grasrike elveslettene er nå for det meste omskapt til jordbruksland, og den opprinnelige faunaen er borte. Derfor er også flere av de store landpattedyra i Asia nå sterkt truete arter. Svinehjort og sumphjort forekommer kun i slike områder, der de er sentrale byttedyr for tiger. Nepal strever med å verne det lille som er igjen av urørte områder langs sine store elver. Å stå imot politisk press om bl.a.

vannkraftutbygging, der internasjonale ”givere” står i kø, er ikke lett i et lite fattig land. Nepal verner ikke disse områdene fordi nepalesere er så glade i sjeldne og store, farlige dyr, men fordi det internasjonale samfunnet ønsker det. Landet trenger derfor all den støtten det kan få for dette arbeidet. Takk til Norad!

Artikkelen er bl.a. basert på 4 doktorgrader ved INA: Stein R.

Moe 1994, Shant R. Jnawali 1995, Narendra M.B. Pradhan 2007, Morten Odden 2008.

Göbekli Tepe, Karacadag og landbrukets opprinnelse - i et Einkornperspektiv

Manfred Heun

Einkorn hvete er en av verdens eldste

kulturplanter. I 1997 fant vi (et forskerteam bestående av en italiensk, en tysk og en norsk gruppe) stedet

hvor Einkorn hvete gikk over fra å være en villplante til å bli en dyrket plante. Genetiske fingeravtrykk fra et

stort antall planter fra hele verden førte oss til en vill Einkornpopulasjon ved fjellet Karacadag i sørøst Tyrkia (Science 1997, 278, 1312-1314) beliggende i den fruktbare halvmåne. Vår forskning viste at nettopp her har all moderne Einkorn hvete sin opprinnelse. Kombinert med

Figur 1.

Foto: Manfred Heun

arkeologiske funn fra Nevali Çori, Çayönü og Cafer Höyük kan man slå fast at Einkorn ble domestisert her for ca 10 300 år siden.

Senere ble våre resultater støttet av andre forskere som konkluderte med at landbruk i Europa oppstod her (den neolittiske revolusjon). De kalte dette området landbrukets vugge (Science 2000, 288, 1602-1603). Andre trekker konklusjonen i tvil og søker opprinnelsen i den sørlige Levanten, i dagens Israel (Science 2006, 312, 1608-1610) eller antar flere opprinnelsessteder innenfor den fruktbare halvmåne (Trends Ecology & Evolution 2009, 24, 103-109).

Så debatten fortsetter (Nature, 2009, 457, 843-848) og jeg fant det riktig å bruke mitt forskningsår 2008/09 til igjen å fordype meg i dette spennende forskningsområdet.

Vi visste nesten ingenting om Göbekli Tepe da vi først publiserte om Einkorn. I 1995 startet en stor utgravning 15 km nordøst for byen Sanlıurfa i sørøst Tyrkia. Store mengder flintstein indikerte at funnstedet var fra neolittisk tid. Utgravningsplassen ligger oppe i fjellet hvor man skuer ut over Sanlıurfa og Harran platået i sør. På klare dager kan man se Karacadag i øst. På tyrkisk betyr Göbekli Tepe ”fjell med mage.”

Man kunne kanskje forventet å finne en neolittisk bosetting, men i stedet fant Klaus Schmidt, som leder utgravingen (betalt av Deutsches Archäologisches Institut) et ”tempel”

datert til for omtrent 11 500 år siden (arkeologer vil si: den før-keramiske første epoke, PPN A). Her var ingen tegn på permanent bosetting og heller ingen vannforsyning.

Schmidt fant at fjellets ”mage” var laget av mennesker. På et tidspunkt har man nemlig fylt igjen og dekket hele stedet med steiner og grus. Denne planlagte ”begravelsen” av det rituelle området er bare et av de merkverdige resultater Schmidt har oppnådd i løpet av de senere årene. I dag blir Göbekli Tepe ansett som den mest unike utgravingen fra sin tid og det er skrevet flere bøker om dette på tysk og tyrkisk (for eksempel ’Die ältesten Monumente der Menscheit’

ISBN 978-3-8062-2072-8). Først i senere tid har en kort artikkel blitt publisert på engelsk (Science, 2008, 319, 278- 280).

Det mest imponerende ved Göbekli Tepe er dets T-formede monolitter i kalkstein ca 3 m høye. De står oppstilt i ringer med to enda større T-monolitter (ca 5 m høye) i midten (fig 1). Med armer på siden (fig 2) og fingre foran (fig 3) identifiserer vi disse T-formede monolittene som menneskelignende skulpturer, noe som indikerer et svært abstrakt kunstuttrykk. Av og til synes det som om disse skapningene er levende og til og med har navn inngravert på brystet. Symbolet H fanget min interesse, skjønt tolkningen av hva det betyr er fremdeles åpen (fig 4). T-monolittene er ikke like. Det har vært en utvikling fra enkle dekorasjoner til avanserte og detaljerte uttrykk. De fleste viser ville dyr som rever, villsvin, slanger, skorpioner, hegrer, ender og edderkopper. Dekorasjonene er ofte

Figur 2.

Foto: Manfred Heun

Figur 3.

Foto: Manfred Heun

Figur 4.

Foto: Manfred Heun

Figur 6.

Foto: Manfred Heun

Figur 7.

Foto: Manfred Heun

forbløffende anatomisk korrekte (fig 5). Noen T-monolitter synes å fortelle dramatiske historier (Fig 6) og figurene i disse tilfellene er ikke alltid anatomisk korrekte, men viser scenarioer hvor ulik betydning vises ved for eksempel ulik størrelse og plassering av figurene. Min favoritt T-monolitt er den med skulpturen av et skrekkinngytende dyr på forsiden (fig 7). Den ble funnet 2006.

Utgravingen av Göbekli Tepe pågår fremdeles. Jeg besøkte stedet høsten 2008. Fortolkningen av funnene vil sikkert Figur 5.

Foto: Manfred Heun

pågå i minst 10 år fremover. Men allerede nå er det tydelig at jeger-samlere bygde denne plassen for ca 11 500 år siden. Den er dermed datert 6500-7000 år tidligere enn Stonehenge i England. Og ca 2000 år før Çatalhöyük, som man tidligere antok var den eldste byen (den ligger på Konya-platået og var befolket med opptil 8000 personer).

Utgravingen av Göbekli Tepe har avdekket tre lag. Det eldste laget (kalt III) ble med hensikt fylt igjen med sedimenter da jeger-samler-kulturens livsstil opphørte. Det må ha vært en formidabel jobb, tatt i betraktning at tempelområdet har en størrelse på ca 9 hektar. Et yngre felt (kalt II) er datert til for ca 10 500 år siden, eller den før-keramiske andre periode ( PPN B). Her fant man også T-steiner, men de er vesentlig mindre og dekorasjonene er på langt nær like imponerende.

Disse var også dekket av grus, men her ser det ut til at det snarere har vært en naturlig prosess heller enn en bevisst tildekking. Lag I er fra post-neolittisk tid og ikke viktig i denne sammenheng.

Men tilbake til Einkorn og genetikk. I Nevali Çori, en av de tidligste bosettingene (også datert til PPN B) har man funnet domestisert Einkorn (les American J. Physical Anthropology 2006, 131, 181-193 som omhandler kostholdsendringer hos mennesker og dyr). Denne landsbyen inneholdt også T-formede monolitter av samme størrelse og type som lag II i Göbekli Tepe. Kort sagt, etter at ritualplassen Göbekli Tepe mistet sin betydning (fase III; PPN A) oppstod landsbyer i dette området (PPN B) og menneskene begynte å domestisere planter og dyr. De rituelle plassene ble tillagt mindre betydning eller man brukte ikke de samme ressurser på å lage og dekorere monolittene. På samme måte som Göbekli Tepe og Nevali Çori er forbundet ved T-monolittene, kan man finne andre forbindelser til andre utgravinger hvor Einkorn også er funnet. For eksempel forbindes Cayönü med sine terrazzo, gulv laget av brent kalkstein, til Göbekli Tepe som har de samme terrazzo. Kort sagt; antakelsen at jordbruk oppsto i

Figur 8.

Foto: Nadja Pöllath

Figur 9.

Foto: Manfred Heun

Figur 10.

Foto: Manfred Heun

dette området, påpekt av oss gjennom Einkorn, blir støttet av utgravningen av Göbekli Tepe.

Jeg tok sjansen på å reise til Karacadag til tross for påstanden jeg fant i en reiseskildring: ”alle fjell er verdt et besøk, unntatt dette”. Jeg skuet utover fjellsidene som skrår slakt opp mot 1938 m.o.h. og flater ut til Siverek i vest og Diyarbakir i øst. Her ble Einkorn vi brukte til vår forskning samlet. På fig 8 sees jeg i arbeid. Jeg hadde usedvanlig god tid siden taxien vi leide til turen fikk alvorlige problemer.

Nadja (en ekspert på dyreknokler, som tok bildet) og jeg ble latt igjen alene i fjellet, mens taxisjåføren plutselig forsvant. Han kom heldigvis tilbake etter tre timer. Nå med drikkevann og en ”nyere” bil. Vi hadde funnet mange ville planter mens vi ventet (fig 9). Det første regnfallet sommeren 2008 hadde startet veksten. På fig 10 ser vi beliggenheten til Einkorn linje ID 754 (ca 1300 m o h).

Jordpløying er umulig i dette området. Hvilket betyr at ville kornsorter har overlevd i og omkring dette ville, ugjestmilde og knapt befolkede fjellområdet.

I 2008 publiserte Sylvi Haldorsen (IPM), Kari Vollan og jeg ’Reassessing domestication events in the Near East’

(Genome, 2008, 51, 444-451). I 2009 publiserer Bjørn Ivar Honne (Trondheim) og jeg ‘Domestication genetics of self- fertilizing plants’ i Vegetation History & Archaeobotany (i trykk). Dette er en publikasjon som er nødvendig for å klargjøre populasjonsgenetiske konsekvenser ved

selvbefruktning, noe som tydeligvis ikke er like kjent for alle som skriver om genetikk i Proceedings National Academy Sciences, USA. Tre nye Einkorn artikler er under utarbeidelse med nøkkelord som ’Wheat domestication right after Younger Dryas’, ‘ Detailed domestication genetics’ og ’Pollen differentiation among A-genome wheats’ (i samarbeid med Suzanne Leroy og Alan Reynolds, London). Vi prøver også å involvere vitenskapsmenn fra Harran Universitet fordi

’Balıklıgöl Statue’ (en ca 2m høy steinskulptur som viser en mann fra tidlig PPN A, se side 199 i tidligere nevnte Schmidt- bok) ble funnet i Sanlıurfa, nær utgravingsområdet hvor det også er funnet – gjett hva? – Einkorn! I tillegg håper vi på å få tilgang til detaljerte vegetasjonskart og å involvere oss i fremtidige utgravinger av Karahan eller Sefer Tepe. På disse utgravingsplassene er det funnet mange T-pilarer av samme type som i lag II i Göbekli Tepe. Noe som kan bety at man også vil finne Einkorn.

Så i mitt forskningsår har jeg hatt fokus på min gamle favorittplante Einkorn. Jeg bygger dypere relasjoner til arkeologi (Klaus), geologi (Sylvi) og matematisk genetikk (Bjørn Ivar). Reisen til Tyrkia i 2008 var viktig og jeg håper å skaffe midler til en ny reise i løpet av den blomstrende perioden om våren. Sjekk min hjemmeside for fremtidige publikasjoner om dette temaet. Jeg takker alle personene som er nevnt ovenfor, mine samarbeidspartnere i Italia, Tyskland og ved UMB for å ha gjort Einkornforskningen mulig. Klaus tillot meg å ta bilder fra hans utgravingsplass (Fig 1-7), og all min kunnskap om Göbekli Tepe er tilegnet etter å ha lest hans bøker og hørt ham fortelle. Alle feil som måtte forekomme i denne artikkel er mine egne.

Skogsfugl i russisk urskog

Olav Hjeljord, Per Wegge og John Gunnar Dokk

I Russland og Sibir er det etablert et nett av naturreservater.

For skandinaviske biologer er særlig skogreservatene i europeisk Russland interessante. Her finner vi de siste gjenværende områder på kloden med våre boreale

barskoger, taigaskogene, i naturlige suksesjoner etter brann og stormfellinger, og hvor verneområdene samtidig er så store at selv arealkrevende dyre- og fuglearter kan studeres i sitt opprinnelige miljø.

I Nordvest Russland er det ennå et belte av noenlunde urørt taigaskog fra finskegrensen til Ural. Sett fra luften strekker urskogen seg fra horisont til horisont, bare avbrutt av roligflytende elver. Foto: Olav Hjeljord

Forskningslaboratorier. Reservatene, ofte på 400-500 km², eller mer, er stengt for allmennheten. Det er ingen adgang til jakt, fiske eller plukking av bær og sopp.

De er helt og holdent forbeholdt forskning, ved siden av at enkelte også fungerer som verneområder for sårbare dyrearter (sobel, snøleopard, tiger, fjellsau, etc). Mens det i Vesten aldri er gjort noen stor innsats for å utnytte reservater i forskningsøyemed, startet man tidlig med omfattende inventeringer av fauna og flora i de russiske verneområdene. I enkelte reservater har slike inventeringer pågått uavbrutt i flere tiår. Dette har gitt et unikt materiale over svingningsdynamikken i alt fra smågnagere, rovdyr og hønsefugl til frøproduksjon hos gran og bærproduksjon hos blåbær. Lite av dette er kjent i Vesten, og mye venter ennå på å bli satt inn i en økosystem-sammenheng.

Nøkkelen til skogsfuglens problemer?

Over hele Vest-Europa, fra Pyreneene og Alpene til Skottland og Skandinavia har skogsfugl, storfugl, orrfugl og jerpe gått kraftig tilbake de siste 50 år. På kontinentet har utviklingen til dels vært katastrofal, og fuglene er nær forsvunnet fra store skog- og fjellområder. Det er antatt at tilbakegangen direkte og indirekte skyldes vår naturomforming. Først og fremst et intensivt skogbruk som delvis fjerner viktige biotoper og delvis gir større bestander av generalistpredatorer, som rev og kråkefugl. Et enkelt resonnement er da at russiske skogreservater både bør ha færre predatorer og større bestander av skogsfugl. Samtidig burde mer inngående studier gi svar på hva som eventuelt er de viktige, og kritiske biotop-elementene. Dette har vi satt oss fore å undersøke og begynte så smått omkring 1990, da Perestroika ga adgang til områder som tidligere var stengt for utlendinger. Vi har arbeidet i tre russiske skogreservat, ett mellom Moskva og St. Petersburg og ett i Ural, men hovedsakelig i Pinega skogreservatet på vel 400 km² i nordvest Russland, ca 30 mil sydøst for Arkhangelsk.

Russerne som samarbeidspartnere. I alt har 14 studenter gjennomført hovedoppgaver innen prosjektet, 2 på ulv og de øvrige på storfugl og orrfugl. Innen prosjektet er det bygget feltstasjoner, radiomerket over 100 storfugl og orrfugl, laget biotopkart, etc. Mye av feltarbeidet er utført av russerne. Vi har gode erfaringer med russerne som samarbeidspartnere. De er vant til hardt arbeid under primitive forhold. Samtidig er de systematiske og nøyaktige i datainnsamlingen. Ved reservatsenteret, hvor det er ca 50 ansatte med ansvar for forskning og forvaltning, er de relativt godt utrustet med moderne datautstyr, delvis finansiert av oss. Et problem er språket, men vi har klart oss rimelig bra ved å benytte lokale engelsklærere og andre som tolker.

Hovedkvarteret for reservatet ligger i landsbyen Pinega. Som overalt ellers på den russiske landsbygda har Pinega stor arbeidsløshet og fattigdom. Mens det gamle Sovjetsystemet i noen grad fordelte ressurser mellom byene og bygdene, skjer dette langt mindre i dag. Dette er tragisk for distriktene, men konsekvensen for vår del er billig arbeidskraft – forskningskronene når atskillig lenger enn i Norge.

For ferdsel i dyp og løs snø i den russiske vinterskogen, bør man være utstyrt med brede labber eller brede ski. Alle skogslandsbyer har sin skimaker. Skiene trekkes med skinn fra leggbein på elg for å gi bedre stabilitet. Foto: Olav Hjeljord

Forsker Alexander Beshkarev ved Pechora reservatet i Ural med røykylling. I de russiske naturreservatene overvåkes natur og dyreliv gjennom omfattende årlige registreringer. Foto: Olav Hjeljord

Jerpen også hos Dostojevskij. Vi kan ikke uten videre svare ja eller nei på spørsmålet om det er mer eller mindre skogsfugl i urskogen i nordvest Russland enn hos oss. I egnede biotoper er det noe tettere bestander av storfugl og orrfugl, men forskjellen til Norge er ikke dramatisk. Derimot kan jerpa være uhyre tallrik (Fig 1). I gode år er den skogens vanligste fugl. Faktisk mer tallrik enn troste- og meiseartene. Den oppmerksomme leser av russiske klassikere vil kanskje nikke gjenkjennende. Både i Brødrene Karamasov og Spilleren serveres det ofte jerpe.

Og krønikene forteller at selv den fattigste tjenestepike i byene skulle ha sin jerpesuppe ved påsketider. Det som ikke kommer så godt fram, er at størsteparten av jerpene ble transportert nordfra inn til de store byene.

Bare til St. Petersburg var den årlige importen ved forrige århundreskifte beregnet til over 2 millioner jerper. Pinega var et senter for jerpeeksporten nordfra, og hver vinter gikk det hundrevis av sledelass med jerpe den lange veien sydover. Faktisk har Pinega jerpe som emblem i byvåpenet.

Tiurleikene i Norge og Russland. For storfugl er det både likheter og forskjeller til det som er funnet i Norge og i Europa forøvrig. Også i Pinega er leikene regulært fordelt over skogarealene, men avstanden leikene imellom er noe større (ca 2,5 km) enn hos oss (ca 2 km). Det vil samtidig si at leikene er store i Pinega (noen på omkring 30 fugl). Siden de fleste parringene på hver leik besørges

av en enkelt tiur, blir seleksjonen mot den dominante

”sjefstiuren” større med færre og større leiker. Dermed blir også den genetiske variasjonen i populasjonen annerledes i Pinega-skogen sammenlignet med våre fragmenterte skoger, hvor tiurene er spredt på flere mindre leiker.

Hvilken effekt dette kan ha på fuglene på lenger sikt vet vi lite om.

I Norge har de enkelte tiurene mer eller mindre atskilte dagterritorier nærmest som kakestykker ut fra leiken. Med mange fugler på leikene blir det trangt om plassen for slike eksklusive leveområder. På de store leikene i Pinega er det betydelig overlapp mellom nabotiurer, selv om de holder en viss minsteavstand seg imellom. Det er derfor lite sannsynlig at størrelsen på dagterritorier begrenser leikstørrelsen hos storfugl. Men, som i Norge, er det mer gammelskog innenfor enn utenfor dagterritoriene, og dagterritoriene strekker seg ca 1 km ut fra leiksentrum.

Fuktskogen er viktig. Som i Norge drar tiur og røy fra leikene til de samme sommerområdene/hekkeområdene så lenge de er i live. Men avstanden fra leiken er kortere enn i Norge. De fleste tiurene oppholder seg innenfor 4 km fra leiken året rundt, og det er liten overlapp mellom lokale leikpopulasjoner. Antagelig skyldes denne forskjellen en mer finkornig struktur i urskogen; sesongbiotopene er mindre fragmentert og mer sammenhengende ut fra 1000

900 800 700 600 500 400

200 300

100 0

1978 1981 1984 1987 1990 1993 1996 1999 2002 2005

År

Antall fugl pr 1000 ha

Orrfugl Storfugl Jerpe

Figur 1. Spesielt bestanden av jerpe svinger kraftig i skogtraktene i Nordvest Russland.

leikene. Sommerstid vil tiurene ha frodig, urterik fuktskog når den skal ta seg igjen etter leikperioden. Selv om orrfuglleikene på landskapsnivå ikke er like regulært fordelt som tiurleikene, er de på småskalanivå også jevnt fordelt med en minsteavstand på ca 1,5 km. Dette stemmer også for Skandinavia, og tyder på atferdsmekanismer som også sprer lokalbestander av orrfugl ut over landskapet.

Som i Norge vandrer røy med nyklekte kyllinger lange distanser og oppsøker fuktskog med mye insekter. I Pinega er mye av skogsmarka våtlendt og dårlig drenert. Men selv om det er rikelig med fuktskog nær ved, søker mor med kyllingene til tilsvarende biotoper lenger unna. Antagelig er det for å unngå predasjon fra hønsehauken. Hauken kommer gjerne tilbake til der den tidligere har funnet bytte.

Kraftige bestandssvingninger. Karakteristisk for skogsfuglen i nordvest Russland er svære

bestandssvingninger. Lengden på syklene varierer, den er 4-5 år i Pinega mot 8-9 år lenger øst mot Ural. Spesielt er dette karakteristisk for jerpa; høstbestanden er i dårlige år 10–20 fugl pr km², i gode år opp mot 100 (Fig. 1).

Populasjonsdynamikken hos hønsefugl i Pinega har dermed likhetstrekk med de vi hadde i norske hønsefuglstammer i tidligere tider; kraftige svingninger over relativt korte tidsperioder. Både i Pinega og Norge er øyensynlig

kyllingproduksjonen avgjørende for årets høstbestand. Hos oss er kyllingproduksjonen knyttet til smågnagersyklusen.

I Pinega er en slik kobling tvilsom. Tilsvarende i enkelte områder i Skandinavia har smågnagersvingningene vært nærmest fraværende i Pinega de siste 10–15 årene, og russernes sporregistreringer viser en tilsvarende reduksjon i bestandene av mindre mårdyr. Men svingningene i skogsfuglbestanden har vært vel så kraftige i denne perioden som tidligere (Fig. 1).

Skogtrakter uten rev. Økning i bestanden av generalistpredatorer, først og fremst av rev, har fått mye av skylden for tilbakegangen i våre bestander av hønsefugl.

Da er det interessant at de nordrussiske barskogene så å si er tomme for rev. Det er knapt en eneste tøværsdag vinterstid. Dermed blir snøen løs og dyp, og reven med sine smale labber synker dypt i. Den kan ikke ta seg fram uten å bruke mye energi. Den vil også være utsatt for predasjon fra den mer bredlabbede og høybeinte gaupa. Rovviltet er likevel den helt dominerende dødsårsaken for voksen hønsefugl i Pinega, og ligger omtrent på samme nivå som i Norge. Men, mens hønsehauk og rev/mår hver står for omtrent halvparten av dødeligheten hos oss, er predasjon fra hønsehauken helt dominerende i Pinga. Vi kan foreløpig ikke forklare hva som skjer i de årene Pinega-bestandene bryter sammen. Hovedårsaken er neppe predasjon. I så fall måtte rovviltets uttak vært kolossalt sammenlignet med oppgangsårene. Under den siste syklusen har det dessuten vært lite rovpattedyr i reservatet. Det er også verd å nevne at 7 av 8 radiomerkede orrhøner i krasjåret 2006 så

ut til å gi opp årets hekking allerede under eller rett etter eggleggingen, eventuelt at de ikke hekket i det hele tatt.

Bedre produksjon etter hogst! Vi har sammen- lignet bestand og produksjon av de tre skogsfuglartene i Pinega-reservatet mot drevet skog utenfor reservatet.

Den drevete (hogde) skogen består av yngre skog i ulike aldersstadier sammen med gjensatt gammelskog.

Sammenligningen ga både likheter og forskjeller til det som er funnet i Skandinavia. Mens tettheten av storfugl som ventet var større i gammelskogen i reservatet, var det mer orrfugl og omtrent likt med jerpe i den drevete skogen, men kyllingproduksjonen var for alle tre artene bedre i den drevete skogen. Vi tror dette hovedsakelig skyldes måten det hogges på i dette området; betydelige arealer av lite veksterlig skog settes igjen, spesielt omkring myrer, bekkedrag og generelt på fuktig mark. Delvis skyldes dette lav lønnsomhet ved hogst av slik dårlig skog, og delvis vernebestemmelser. En økning av harebestanden i ungskogen, som igjen tar noe av predasjonstrykket fra skogsfuglen, kan også spille inn. Vinterregistrering av spor av rovdyr ga liten forskjell mellom reservatet og den drevete skogen. Og selv om det faktisk ble funnet et par revespor i ungskogen, viste bytterester at rovfugl sto for det vesentligste av predasjonen (72 %).

Konklusjon. De svære bestandssvingningene som tidligere kjennetegnet skandinavisk skogsfugl er i dag for det meste borte. En hypotese er at trykk fra generalist- predatorer legger et ”lokk” på bestandene, slik at vi i dag bare har små variasjoner på lavt nivå. I de russiske urskogene er bestanden av generalist-predatorene liten, dermed kan skogsfugl regelmessig øke kraftig i antall til andre faktorer begrenser bestandene. Det ser ut til at jerpa er en viktig og drivende faktor i økosystemet i taigaskogen i nordvest Russland, kan hende noe tilsvarende smågnagerne hos oss og snøskoharen i Nord-Amerika. Men

mekanismene bak jerpesyklusen vet vi foreløpig mindre om. I det hele er hønsefuglenes populasjonsdynamikk fremdeles mye av en gåte. Men vi ser tydelig skiftende mønstre etter vekslende natur- og miljøforhold. Verdens hønsefuglforskere leter likevel etter de store felles linjene som forklarer det hele. Kan hende er de gjemt i den russiske taigaen!

Kan miljørestriksjoner i skogbruket kvantifiseres?

Even Bergseng

For å fremme miljøverdier, bevare biologisk mangfold og dermed skape en bærekraftig næring, pålegges skogbruket miljø restriksjoner. En miljørestriksjon begrenser hva slags skogbehandling som er tillatt og kan ha ulik styrke, fra enkle ”hverdags hensyn” til mer omfattende tiltak. I Norge er slike reguleringer dels innført gjennom lov givingen, og dels gjennom frivillige sertifiserings - ordninger (Levende Skog og PEFC). Hvordan virker ulike miljø restriksjoner i skog behandlingen inn på avvirkningsnivå, og dermed økonomi og skog struktur? Vi vil i denne artikkelen gi et eksempel på en analyse av effektene av slike miljø restriksjoner.

Skogen er tilholdssted for en rekke arter som i større eller mindre grad er berørt av menneskelig aktivitet.

Skogbruket er en viktig faktor i så måte, ved at

utnyttelsen av skogs virke påvirker skogøkosystemet og arters utbredelse og utvikling. De siste årenes sterke fokus på biologisk mangfold, for eksempel gjennom internasjonale avtaler som forplikter landene til å ta vare på det biologiske mangfoldet, gjør at bevaring av biologisk mangfold er et viktig mål i dagens skogbruk.

Dette kan gjøres ved å ta miljøhensyn i skogsdriften, som kan bestå av ulike restriksjoner på avvirkningsmetoder, bestandspleie, bevaring av spesielle habitater og habitatelementer. Delvis er slike restriksjoner initiert fra myndighetene gjennom lovgiving, og delvis er de frivillige, for eksempel gjennom sertifiseringsordninger.

Det meste av det produktive skogarealet i Norge er i dag sertifisert gjennom PEFC (Programme for the Endorsement of Forest Certification schemes) der Levende Skogs standarder for bærekraftig skogbruk er lagt til grunn.

Fordelen med å innføre miljøhensyn og restriksjoner i skogbehandlingen i forhold til mer omfattende former for vern, er at man kan kombinere bevaring av biologisk mangfold med tømmerproduksjon. Miljørestriksjonene vil imidlertid også medføre økonomiske konsekvenser for skogeierne. Det er i tillegg usikkert hvor effektive mange av tiltakene er i forhold til å bevare sårbare eller truete arter. Denne undersøkelsen er en modellstudie av hvilke effekter ulike miljø restriksjoner har på tømmerproduksjonen, og til en viss grad hvilke effekter miljørestriksjonene har på skogstrukturen. Dermed kan vi også si noe om hvor effektive tiltakene er for bevaring av biologisk mangfold.

Studien tar for seg et skogområde i Ski kommune.

I dette området finnes det både skogbruks data og informasjon om biologisk mangfold i digital form.

Det aktuelle skogområdet er 2105 hektar stort, og både skogressursene og de biologiske kvalitetene er godt dokumentert. Skogen er dominert av boreal (furu- og grandominert) skog med kun små partier med edellauvskog, og det er hovedsaklig fattige

Artikkelen baserer seg på en rapport til Nordisk Råd (TemaNord 563: 155-206) og et manuskript fra PhD-avhandlingen min (PhD-thesis 24/2008, UMB) skrevet sammen med Jon Andreas Ask (skogbrukssjef Flå kommune, tidligere Institutt for skogfag/NLH), Erik Framstad (forskningssjef, Norsk institutt for naturforskning), Terje Gobakken, Birger Solberg og Hans Fredrik Hoen (alle INA/UMB).

vegetasjonstyper. Digitale data gjør det mulig å bruke et skogmodelleringsverktøy som er utviklet ved INA.

Skogplanleggingsmodellen SGIS (Skoglig Geografisk InformasjonsSystem) kombinerer et simuleringsverktøy for skogens utvikling (Gaya) og et optimerings-

verktøy (J) for skogbehandlingen med et geografisk informasjonssystem (GIS). Gaya beregner mulige behandlingsalternativer og J velger så ved hjelp av lineær programmering (LP) den kombinasjonen av behandlinger for eiendommen eller området som gir optimal verdi for mål variabelen (dvs. målsettingen).

Målsettingen er som oftest maksimering av skogens nåverdi. Samtidig pålegges én eller flere restriksjoner eller skranker som målvariabelen optimeres innen for.

Koblingen til et GIS gjør at restrik sjonene kan pålegges geografisk, ved for eksempel å lage buffersoner rundt skogarealer som skal bevares urørt.

I studien simulerer vi tre scenarier for skogens utvikling.

I det første er det ingen restriksjoner på skogsdriften (referansealternativ). Det andre scenariet simulerer skogsdrift etter Levende Skog-standarden (LS), mens det tredje har sterkt fokus på biologisk mangfold (BM).

Med biologisk mangfold tenker vi i denne artikkelen først og fremst på arter som er antatt å være sjeldne eller sårbare på grunn av moderne skogbruk. I analysen har vi simulert skogens uvikling i detalj for en 100-års periode, fordelt på 10 del perioder.

Miljørestriksjonene er integrert i studien som

restriksjoner i LP-problemet. Restriksjonene for Levende Skog- og Biologisk Mangfold-scenariene er vist i tabell 1.

Det er gjort enkelte tilpasninger i operasjonaliseringen av Levende Skogs standarder.

Tabell 1. Miljørestriksjoner i Levende Skog- og Biologisk Mangfold-scenariene.

Alternativ

Restriksjon LS BM

Nøkkelbiotop Ikke-hogst (urørt) i nøkkelbiotoper C1 C9

Ikke-hogst (urørt) i nøkkelområder C9

Myr/ sump Ikke-hogst (urørt) i myr- og sumpskog C2 C9

Skjermstillingshogst i ”fuktige” veg.typer (gransumpskog) C3

Ikke-hogst (urørt) i ”fuktige” veg.typer (gransumpskog) C9 Edellauvskog Skjermstillingshogst i ”typiske” veg.typer

(gråor-heggeskog) C3

Ikke-hogst i ”typiske” veg.typer med edellauvskog (gråor-heggeskog)

C9 Hogstform Skjermstillingshogst på min. 25% (alt. 100%) av arealet på de

vegetasjonstyper der det er gjennomførbart (småbregne, lågurt)

C4

Utvidet skjermstillingshogst (bledningshogst) på veg.typer med

naturlig lav brannfrekvens og lang kontinuitet C10

Buffersone Plukkhogst (min. gammelskogandel) / ikke-hogst innenfor 10 m C5-6

Plukkhogst (min. gammelskogandel) / ikke-hogst innenfor 20 m C11-12

Lauvskog Minimum 10% lauvskogandel på skognivå C7

Minimum 20% lauvskogandel på skognivå C13

Evighetstrær 5 evighetstrær per ha C8

10 evighetstrær per ha C14

Omløpstid Økt omløpstid med 50% C15

Gammelskog Minimum gammelskogandel 20-40% (30%) C16

Andre behandlinger

Kun naturlig foryngelse C17

Ingen ungskogpleie C18

Ingen tynning C19

Figur 1. Fordeling av arealer som er berørt av miljøhensyn for scenariene med miljørestriksjoner (LS og BM).

Figur 1 viser noen arealmessige virkninger av miljørestriksjonene. Bufferarealer rundt for eksempel nøkkelbiotoper er større, og mange av nøkkelbiotoparealene er vokst sammen til større enheter. Selektive hogster benyttes på et større areal, og større deler av dette arealet er sammenhengende.

I modellkjøringene er altså skogens samlede nåverdi (brukt til tømmerproduksjon) maksimert, gitt restriksjonene i tabell 1. Modellen er kjørt både med restriksjonene i kombinasjon, og hver for seg. Restriksjonene vil i de fleste tilfeller føre til lavere verdi for skogen ved at mindre

tømmer kan hentes ut. De reduserte inntektene kan direkte benyttes til å måle kostnadene ved de forskjellige restriksjonene.

De ulike miljørestriksjonene vil ha forskjellig effekt på bevaring av det biologiske mang foldet. Derfor har vi vurdert den kvalitative verdien restriksjonene har for det biologiske mangfoldet. Vurderingen er sammenstilt i Tabell 2. Med bakgrunn i den kan vi også vurdere de kvalitative effektene av miljørestriksjonene opp mot kostnadene ved å innføre dem, og dermed rangere tiltakene og restriksjonene.

Økonomiske effekter. Beregnet nåverdi for Ski kommuneskoger er 51 mill. kroner i referansealternativet (ved 3% kalkulasjonsrente). Det tilsvarer ca. 2450 kroner per dekar. Sammenlignet med referanse alternativet ga en samlet effekt av tiltakene i Levende Skog-alternativet en reduksjon på 6%, og i Biologisk Mangfold-alternativet en reduksjon på 43% i nåverdien på eiendomsnivå.

Av restriksjonene som inngikk i LS-scenariet var det ikke- hogst i nøkkelbiotoper (C1) som ga den største reduksjonen i nåverdi (4%), sammenlignet med referansealternativet.

Skjerm stillings hogst (C4) ga en reduksjon i nåverdi på 1,1% ved gjennomføring på minimum 25% av arealet med vegetasjonstype småbregneskog og lågurtskog.

Plukkhogst i buffersonen (C5) reduserte nåverdien med 1%. Ikke-hogst i buffersonen (C6) ga en reduksjon i nåverdi på 4%. Et forsiktig tømmeruttak i buffersonen gir altså en markert økonomisk gevinst i forhold til å la den stå urørt. Evighetstrær (C8) og ikke-hogst i myr, sumpskog,

”edellauvskog” (C2, C3) ga kun små effekter på nåverdien (<1%), mens 10% lauvandel (C7) kunne gjennomføres uten reduksjon i nåverdien.

Av restriksjonene som inngikk i BM-scenariet, var 30%

gammelskogandel (C16) og 50% forlenget omløpstid (C15) det som gav størst reduksjon i nåverdi sammenlignet med referanse alternativet, begge med ca. 19%. Ikke- hogst i nøkkelbiotoper, nøkkelområder, myr/sumpskog og vegetasjonstyper med potensiell edellauvskog (C9) reduserte nåverdien ca. 14%. 20 meter buffersone rundt nøkkelbiotoper, vann, myr og 10 meter rundt dyrka mark (C11), og kun plukkhogst (minimum 40%

gammelskogandel), resulterte i en nåverdi reduksjon på ca. 3%. Lukket hogst (C10) på vegetasjonstyper der kontinuitet vanligvis forekommer naturlig (granskog på storbregne, småbregne, lågurt, høgstaude), ga i modellen en nåverdireduksjon på 10%. Å utelukke planting (C17) gir en nåverdi reduksjon på litt under 4%, mens å utelukke ungskogpleie (C18) gir en reduksjon på 3%. Ingen tynning (C19) og bevaring av evighetstrær (C14) hadde (hver for seg) små effekter på nåverdien (<0,5%).

Reduksjon i nåverdi er lavere i kombinasjonsproblemene enn dersom en summerer effekten av alle enkelt-

restriksjoner. Det er altså en viss overlapping mellom de ulike restriksjonene.

Endringer i skogstrukturen. Det er stor forskjell på de tre scenariene hva gjelder skogstrukturens utvikling.

Figur 2, 3 og 4 viser henholdsvis utvikling i alder, stående volum og død ved for hvert scenario. I utgangspunktet hadde skogen en aldersstruktur med ca. 7% av skogarealet 150 år og eldre, 12% var mellom 120 og 150 år, mens nesten 11% var mellom 90 og 120 år. Av figur 2 er det tydelig at skogens gjennomsnittsalder synker raskt når det ikke legges restriksjoner på driften.

Stående volum øker i alle scenariene (figur 3), men ligger markert høyere i BM-alternativet. Dette er selvfølgelig nært knyttet til aldersøkning på skogen, samt tettere bestand med høyere volum enn ved starttidspunktet. I referanse- alternativet øker stående volum med ~53%. I LS-alternativet øker det ~60%, mens BM-alternativet har en total økning i Tabell 2. Ulike bevaringstiltak for biologisk mangfold og deres verdi for biologisk mangfold (her vurdert for truete og sårbare

arter generelt).

Type tiltak Referansekode i

tabell 1

Kvalitativ verdi for biologisk mangfold

Ingen behandling (urørt) C1-2, C9 Høy

Økt omløpstid C15 Høy

Minimum andel gammelskog C16 Høy

Lukket hogst C3-4, C10 Lav–Middels

Buffersone

- plukkhogst C5, C11 Lav

- ingen tiltak C6, C12 Lav–Middels

Lauvskogandel C7, C13 Middels

Evighetstrær C8, C14 Lav–Middels

Foryngelse, ungskogpleie, tynning C17-19 Lav

0 10 20 30 40 50 60

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

REF LF BD

Productive forest area (%)

0 100000 200000 300000 400000 500000 600000

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

REF LS BM

0 10 20 30 40 50

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

REF LS BM

Alternativ og periode m3 /ha

stående volum på 107%. For LS- og BM-scenariene ligger stående volum fra andre periode og utover hhv. 5-10% og 35-150% høyere enn i referansealternativet.

Mengden død ved i forskjellige dimensjoner øker dramatisk når det pålegges miljø restriksjoner (figur 4). BM-scenariet produserer betydelig mer død ved enn de andre scenariene,

med en større andel av den døde veden i store dimensjoner (diameter >30 cm).

I siste periode var mengden død ved hhv. 11,6 m³ha^-1 i referanse scenariet, 13,6 m³ha^-1 i LS-scenariet og 37,9 m³ha^-1 i BM-scenariet. Omtrent halvparten av volumet er gran, og en fjerdedel hver er furu og lauvtre.

Figur 2. Aldersfordeling for stående skog i hver periode ( = 0-90 år, = 90-120 år, =120-> år).

Figur 3. Fordeling av stående volum (m³) på diameterklasser ( = 0-20 cm, = 20-40 cm, = 40-60 cm) for hver periode.

Figur 4. Død ved (m³/ha) etter diameter og nedbrytingsgrad: <30 cm, <50% ( ), >30 cm,

<50% ( ), <30 cm, >50% ( ), >30 cm, >50%

( ) for hver periode.

Buffersone, skjerm/

lukket hogst

Kostnad (nåverdireduksjon)

Evighetstrær, lauvandel, nat.

foryngelse, ingen tynning, ingen ungskogpleie

Høy Lav

Urørte nøkkelbiotoper, økt omløpstid, min.

gammelskogandel

resultatene for økonomiske konsekvenser og den kvalitative vurdering av restriksjonenes miljøverdi. Det er tydelig at de

gode tiltakene for å bevare biologisk mangfold også er de dyre tiltakene.

Det er mange usikkerhetsfaktorer i en slik analyse, men jeg tror studien gir en god indikasjon på hvilke effekter dagens miljøstandarder for skogbruket og et skogbruk som prioriterer biologisk mangfold har på virkeproduksjon, skogutvikling og skogstruktur.

Under gitte forutsetninger og praktisering vil ikke Levende skog-standarden gi noen dramatisk reduksjon av skogens verdi for tømmerproduksjon. Størst effekt er knyttet til nøkkelbiotoper, buffersoner og skjermstillingshogst. Ved å innføre sterke miljørestriksjoner får vi en kraftig reduksjon i nåverdi, men det vil likevel være mulig å kombinere med økonomisk lønnsom virkeproduksjon. De største kostnadene er i så fall knyttet til bevaring av nøkkel biotoper og spesielle naturområder, krav til minimum andel av arealet med gammel skog, og forlengede omløpstider.

Selv om analysen er basert på beregninger for et spesifikt skogområde, vil konklusjonene trolig være generelle, men de faktiske nivåene vil kunne variere betydelig med arealfordelingen av ulike vegetasjonstyper, nøkkelbiotoper og skogens aldersstruktur.

Bevaringstiltakene har ulik verdi for biologisk mangfold.

Tiltak som i stor grad forsøker å ivareta skogens

opprinnelige struktur og dynamikk antas å ha størst verdi, og slike tiltak har også høyest kostnad. Tiltak som er lettere å innpasse i praktisk skogbruk, vil trolig ha lavere verdi for biologisk mangfold. Både ulike bevaringstiltak og effektene på ulike deler av det biologiske mangfoldet må imidlertid spesifiseres bedre enn det har vært mulig i denne analysen, dersom vi skal kunne angi nytteverdien av bevaringstiltak med større sikkerhet.

Generelt er studien av interesse ved at den viser hvordan miljøhensyn kan implementeres i praktisk langsiktig skogplanlegging, og gi relevant informasjon til

beslutningstagere i skogbruket. Imidlertid er det betydelig potensial for forbedring både omkring kunnskap om skogøkologi og arters respons på habitatendringer forårsaket av skogbruk, samt detaljerings grad på resultater ved slike analyser. Utfordringen framover ligger i å kvalitativt vurdere de ulike restriksjonene opp mot hverandre for å få en sikrere vurdering av hvilke tiltak som er mest kostnadseffektive.

Organisasjon og personale

Instituttstyret

Instituttleder:

Hoen, Hans Fredrik Stedfortredende leder:

Totland, Ørjan Styremedlemmer:

Hofstad, Ole

Riise, Gunnhild, Institutt for plante- og miljøvitenskap Eldegard, Katrine – fra 01.06.08

Røstad, Ole Wiggo

Aarønes, Maja Stade, studentrepresentant – til 01.06.08 Moen, Gro Kvelprud, studentrepresentant – til 01.06.08 Munthe-Kaas, Ove Staubo, studentrepresentant – fra 01.06.08 Velund, Hartvig Einar, studentrepresentant – fra 01.06.08 Observatør:

Aamlid, Dan, Norsk institutt for skog og landskap

Sekretær:

Veidahl, Arild

Vararepresentanter:

Moe, Stein R.

Høibø, Olav

Hanssen, Kjersti Holt, Norsk institutt for skog og landskap Søgaard, Gunnhild – til 01.06.08

Bollandsås, Ole Martin – fra 01.06.08 Vollan, Kari

Boisen, Nils Harley, studentrepresentant – til 01.06.08 Munthe-Kaas, Ove Staubo, studentrepresentant – til 01.06.08 Lundsbakken, Nils-Ener, studentrepresentant – fra 01.06.08 Lundekvam, Øystein, studentrepresentant – fra 01.06.08 Dale, Øystein, Norsk institutt for skog og landskap Styret har i 2008 avholdt 12 møter og behandlet 133 saker.

Foto:Håkon Sparre

Undervisningsutvalget

Representanter:

Våren:

Frank, Jon (leder) Baardsen, Sjur Gauslaa, Yngvar Gobakken, Lone Ross

Lundsbakken, Nils-Ener, studentrepresentant Hjeltnes, Andreas, studentrepresentant Høsten:

Frank, Jon (leder) Baardsen, Sjur Gauslaa, Yngvar Gobakken, Lone Ross

Buvarp, Brit-Agnes, studentrepresentant Hjeltnes, Andreas, studentrepresentant Vararepresentanter:

Våren:

Frivold, Lars Helge Hågvar, Eline Selås, Vidar Wam, Hilde Karine

Restad, Cathrine, studentrepresentant Høsten:

Frivold, Lars Helge Hågvar, Eline Sonerud, Geir Wam, Hilde Karine

Restad, Cathrine, studentrepresentant Sekretærer:

Arestøl, Espen

Heggertveit, Christina Qvam (høstsemesteret) Soldal, Ellen (vårsemesteret)

Undervisningsutvalget har hatt 9 møter, og har behandlet 51 saker.

Forskningsutvalget

Representanter:

Næsset, Erik leder til 19.08.08

Brunner, Andreas leder fra 19.08.08, nestleder før det Eid, Tron nestleder fra 19.08.08

Heun, Manfred til 19.08.08 Swenson, Jon fra 19.08.08 Bergseng, Even til 19.08.08 Stangeland, Torunn fra 19.08.08 Dokk, John Gunnar

Dirksen, John W.

Kjøhl, Mariken til 19.08.08 Røynstrand, Anders fra 19.08.08

Vararepresentanter:

Vestøl, Geir til 19.08.08 Høibø, Olav fra 19.08.08

Eid, Tron til 19.08.08

Solhaug, Knut Asbjørn Bollandsås, Ole Martin

til 19.08.08 Steen, Ronny fra 19.08.08 Vollan, Kari fra 19.08.08 Helland, Nina

Meland, Annlaug til 19.08.08 Hjeltnes, Andreas fra 19.08.08 Dale, Svein

Arestøl, Espen til 19.09.08

Sekretærer:

Vollan, Kari til 22.04.08

Delbeck, Grethe fra 22.04.08 til 19.08.08 Granerud, Tone

Aasbø

fra 19.08.08

FU har hatt 12 møter (inkl. 2 e-postmøter), og behandlet 107 saker

Innstillingsutvalget:

Ohlson, Mikael Repr. for Forskerforbundet - UMB Frank, Jon Vararepr. for Forskerforbundet - UMB Zwilgmeyer, Tone Repr. for Parat-UMB –

Adm. personale

Dokk, John Gunnar Repr. Parat-UMB – Tekn. personale Eldegard, Katrine Arbeidsgivers representant –

til 01.07.08

Gobakken, Lone Ross Arbeidsgivers representant – fra 01.07.08

Eikenes, Birger Vararepr. for arbeidsgivers representant – til 01.09.08 Høibø, Olav Vararepr. for arbeidsgivers

representant – fra 01.09.08 Hoen, Hans Fredrik Leder

Veidahl, Arild Vararepr. for leder

Tilsettingsutvalget – tekn./adm.-stillinger:

Solsvik, Mette Repr. for Parat-UMB Aasen, Annie Repr. for Parat-UMB

Slette, Bjørn Repr. for Norsk Tjenestemannslag

Verneombud

Zwilgmeyer, Tone Sørhellinga/Vollebekk

Dokk, John Gunnar Urbygningen/Sørhellinga/Fløy V

Slette, Bjørn Skogen