• No results found

Plassering og bruk av runesteiner i vikingtid og tidlig middelalder

N/A
N/A
Protected

Academic year: 2022

Share "Plassering og bruk av runesteiner i vikingtid og tidlig middelalder"

Copied!
88
0
0

Laster.... (Se fulltekst nå)

Fulltekst

(1)

Plassering og bruk av runesteiner i vikingtid og tidlig middelalder

En analyse av et utvalg runesteiner fra Rogaland og Vest-Agder

Signe Marie Midtgård Masteroppgave i arkeologi

Institutt for arkeologi, konservering og historie Universitetet i Oslo

Våren 2017

(2)

Forsideillustrasjon: Fotografi av Helland II (N244), tatt av Signe Marie Midtgård

(3)

Innhold

Innledning ... 1

Problemstilling ... 2

Forskningshistorie om runesteiner ... 3

De store oversiktsverkene om runer ... 3

Runesteinenes betydning ... 5

Tidligere forskning på runesteinenes plassering ... 5

Teori ... 7

Tidligere landskapsforskning ... 7

Fenomenologi ... 7

Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder (ALAV) ... 9

Bruk av historien og gjenbruk av monumenter ... 10

Gjenbruk av gravmonumenter ... 11

Odel og arv ... 13

Materiale ... 15

Avaldsnes kirke (Jomfru Marias synål) ... 16

Indre Bø ... 18

Helland I ... 21

Helland II ... 22

Helland III ... 25

Eik ... 27

Store Ålgård ... 29

Framvaren ... 30

Huseby ... 32

Søgne ... 34

Oddernes ... 36

Oppsummering ... 39

Analyse ... 40

Lesekyndighet ... 40

Bygningsmaterialer og vegetasjon ... 41

Grensemarkører ... 42

Jomfru Marias synål ... 43

Indre Bø ... 44

(4)

Helland II og III ... 48

Eik ... 53

Store Ålgård ... 56

Framvaren ... 58

Huseby ... 60

Søgne ... 63

Oddernes ... 64

Diskusjon ... 67

Runesteiner og gravfelt ... 69

Runesteiner, ferdselsveier og grenser ... 70

Runesteiner og andre kulturminner ... 71

Trostilhørighet og sosial status ... 71

Konklusjon ... 73

Litteraturliste ... 75

Figurliste Figur 1 Jomfru Marias synål, utsikt mot øst. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 17

Figur 2 Brukket bautastein sør for Jomfru Marias synål. Utsikt mot sør. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 17

Figur 3 Utsikt fra Jomfru Marias synål mot nord. Dette er skipsleden. (Foto: Signe Marie Midtgård)18 Figur 4 Runesteinen Indre Bø. Trærne skjuler utsikten, som strekker seg helt til horisonten. Utsikt mot nord. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 20

Figur 5 Gravhaugen med en bautastein uten runer, der runesteinen tidligere skal ha stått. Bak trærne er det utsikt til horisonten. Utsikt mot nord. (Foto: Signe Marie Midtgård)... 20

Figur 6 Runesteinen Helland I gikk tapt på 1800-tallet, men sto på flat mark et sted nedenfor husene i midten av bildet. Bildet er tatt fra Tormodvarden. Utsikt mot sørvest. (Foto: Signe Marie Midtgård) 21 Figur 7 Helland II, utsikt mot vest. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 24

Figur 8 Fra Helland II, utsikt mot øst. Omtrent midt i bildet ligger en gravhaug, og bak den skimtes så vidt Helland III (se pil). (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 24

Figur 9 Utsikt fra Tormodvarden mot sør. Harvalandsvatnet midt i bildet. Før senkningen i 1904 strakte vannet seg ut over det som i dag er åkerlandet til høyre på bildet. Pilen peker mot Helland II. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 25

Figur 10 Runesteinen Helland III, utsikt mot øst. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 26

Figur 11 Utsikt mot vest fra Helland III. Pilen peker mot Helland II. (Foto: Signe Marie Midtgård) . 27 Figur 12 Runesteinen fra Eik, her på Arkeologisk museum. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 28

Figur 13 Funnstedet for Eik-steinen i forgrunnen av bildet. Utsikt mot sør-sørøst. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 28

Figur 14 Runesteinen Store Ålgård. Utsikt mot nord-nordøst. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 30

(5)

Figur 15 Runefjellet i Framvaren midt i bildet, tatt fra veien 160 m nord for Listeid. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 31 Figur 16. Etter NIyR bind 3 s. 112. ... 31 Figur 17 Husebysteinen, utsikt mot nordøst. Bak trærne ligger Lundebukta. Innskriften står på

smalsiden til venstre. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 33 Figur 18 Søgnesteinen. Utsikt mot sørøst. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 35 Figur 19 Utsikt videre mot sørøst fra baksiden av det hvite huset på fig. 18. Til venstre for kirken ligger gravstedet der runesteinen skal ha stått på en gravhaug. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 36 Figur 20 Oddernessteinen slik den står i dag, med den eldste innskriften på bredsiden og den yngste på smalsiden. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 37 Figur 21 Her sto runesteinen før utgravningen i 1990. Personen på bildet representerer runesteinen.

Utsikt mot vest. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 38 Figur 22 Utsikt fra stedet runesteinen sto før 1990, mot sørvest. Gravfeltet Kjempegravene lå der husene i bakgrunnen ses midt i bildet. (Foto: Signe Marie Midtgård) ... 38 Figur 31 Kart over Oddernes. På kartet er runesteinen merket av der den sto frem til utgravningen i 1990. ... 67

Tabelloversikt

Tabell 1 Runeinnskriftenes funksjon og datering i kronologisk rekkefølge. ... 40 Tabell 2 Oversikt over runesteinenes funksjon og plassering i kronologisk rekkefølge………...73

(6)

Forord

Jeg vil takke mine veiledere Julie Lund og Unn Pedersen for all faglig hjelp med oppgaven.

Takk til min gode venninne Torhild som stilte som sjåfør så jeg kunne komme meg rundt til runesteinene, og til hennes foreldre som lot meg overnatte hos dem i forbindelse med turen.

En stor takk til alle grunneiere som tok imot meg så jeg fikk se på runesteinene, til Espen Uleberg på KHM og min snille pappa Eivind Midtgård for hjelp med kartene i denne oppgaven, og til James Knirk for god hjelp i oppstartsfasen. Tusen takk til Aslaug for korrekturlesing!

Signe Marie Midtgård Oslo, juni 2017

(7)

1

Innledning

Bautasteiner er en type monumenter som ble reist fra bronsealderen og gjennom hele

jernalderen. Bautasteiner med runeinnskrift, runesteiner, finnes fra 300-tallet til rundt 1100 i hele Skandinavia. Runegjenstander er de eneste skriftlige kildene fra Skandinavia som ble skrevet her og var en del av dagliglivet her i denne perioden, og runesteiner er den største bevarte gruppen av runegjenstander. Andre gjenstander med runeinnskrifter varierer gjennom tidene og kunne være alt fra gullhorn til spinnehjul. De vanligste runegjenstandene var nok likevel trepinner der man kunne riste korte brev eller beskjeder. Formene på runene tyder på at de ble utviklet for å skjæres inn i tre. Problemet med dette er selvsagt at tregjenstander fra jernalderen sjelden er bevart, og at tregjenstander med korte beskjeder som datidens

mennesker ikke så noen grunn til å beholde, er enda sjeldnere bevart.

Fra Bryggen i Bergen kjenner vi ifølge Terje Spurkland til rundt 600 runeinnskrifter på pinner fra slutten av 1100-tallet til litt ut på 1400-tallet, som er bevart fordi de har blitt brukt som fyllmasse under bygningene og ble funnet etter en brann i 1955 (Spurkland 2001:186). Hvis vi går ut ifra at produksjonen av dagligdagse runepinner var like stor i vikingtiden og tidlig middelalder, som er periodene jeg skal ta for meg her, blir det klart at de rundt 50

runesteinene som er funnet i Norge fra denne perioden, ikke kan representere den viktigste eller vanligste bruken av runer. Runealfabetet kalles futharken, etter de seks første runene i rekken. Å skrive med runer kalles å riste runer.

Runeinnskrifter dateres på bakgrunn av språket og runetegnene de inneholder, på stilhistorisk grunnlag ved hjelp av eventuelle ornamenteringer, og på bakgrunn av arkeologiske

gjenstander funnet i sammenheng med runeinnskrifter. Runesteiner har sjelden noen klar arkeologisk kontekst, og av steinene i denne oppgaven har én, Helland III, dekorasjoner. De er i ringeriksstil. De andre steinene har bare innskrifter. Runesteinene i denne oppgaven er derfor stort sett datert på språkhistorisk grunnlag og ut fra runetegnene.

Vi vet hvor 95 % av de skandinaviske runesteinene er funnet, men under halvparten av disse er funnet på sin opprinnelige plass. Det er store regionale forskjeller i hvor runesteinene er funnet. Rundt 40 % av det samlede runesteinsmaterialet er funnet i eller i tilknytning til kirker. I Norge er ifølge Birgit Sawyer nesten en tredjedel av runesteinene funnet i nærheten av gårder, noe som er mindre vanlig i resten av Skandinavia (Sawyer 2000:26).

(8)

2

En vanlig misoppfatning om runer er at jernalderens mennesker mente runene hadde iboende magiske evner, eller at de bare ble brukt til magi. Denne oppfatningen har i dag lite støtte blant runologer (Spurkland 2001:22-23). Runene kunne brukes til å skrive magiske formler, på samme måte som vi med latinske bokstaver kan skrive for eksempel «hokus pokus». Det betyr ikke at de ble ansett som magiske i seg selv. Når det gjelder runenes forhold til den norrøne religionen, oppgir for eksempel Håvamål at menneskene ble gitt runene av Odin (Spurkland 2001:24-25). Det betyr ikke at runene var uløselig knyttet til norrøn tro. Tvert imot finnes det mange kristne runeinnskrifter.

Problemstilling

I denne oppgaven skal jeg undersøke hvilken funksjon runesteiner i vikingtid og tidlig middelalder i Rogaland og Vest-Agder hadde, og hvor de ble plassert i landskapet. I den forbindelse vil jeg blant annet komme inn på hvordan dette påvirket hvem som hadde tilgang til steinene og hvordan de kunne bli oppfattet av dem som så dem. Her vil det være naturlig å se på hvor utbredt lesekyndighet var i samfunnet. Viktige elementer i min analyse vil være hvor synlige steinene var på avstand, hvor man kunne se dem fra, hvor de var plassert i forhold til f. eks. bebyggelse og gravfelt og om de var plassert på samme type steder i terrenget.

Jeg vil utføre en kvalitativ analyse av hvordan disse runesteinene ble plassert i landskapet og hva de ble brukt til, og diskutere forskjeller og ulikheter mellom dem. På denne måten kan det komme frem om bruken og plasseringen av runesteiner endret seg i løpet av vikingtid og tidlig middelalder. Det kan også komme frem i hvor stor grad eventuelle mønstre i Norge sammenfaller med dem i Sverige og Danmark. Jeg har valgt å lage en kvalitativ i stedet for en kvantitativ analyse av flere grunner. For det første er runesteinsmaterialet i Norge så lite at det er vanskelig å lage noen kvantitativ undersøkelse, og umulig å lage en som er geografisk avgrenset til en enkelt region. For det andre vil en kvalitativ analyse gi mer detaljerte opplysninger om hvilke omgivelser hver enkelt runestein befant seg i. Dette kan føre til at viktige likheter eller ulikheter som ikke ville kommet frem i en kvantitativ analyse, blir tydelige.

For å vise best mulig hvordan steinene var plassert i sine omgivelser, vil jeg lage kart ved hjelp av GIS som viser hvor de står i forhold til høydedrag, bygninger, graver, elver, veier og

(9)

3

annet som måtte være relevant. For å få en oversikt over landskapet i området og

kulturminnene der, uten at det blir så stort at det blir uoversiktlig, har jeg valgt å ta med det som ligger innen en radius av én kilometer fra der runesteinene er plassert i dag. I de tilfellene runesteinene har blitt flyttet men vi kjenner deres trolige opprinnelige plassering, viser kartene selvsagt alt innen én kilometers avstand fra denne plasseringen.

Jeg vil analysere de runesteinene fra dagens Rogaland og Vest-Agder som fortsatt står på eller i nærheten av sin antatt opprinnelige plass. Disse steinene er valgt fordi dette er den mest runesteinsrike regionen i landet. Det er dermed her det er størst sjanse for å finne mønstre i runesteinenes plassering og bruk. Selv om dette er den delen av Norge som har klart flest runesteiner (Spurkland 2001:131; se kart), er materialet her dessverre heller ikke særlig stort sammenlignet med runesteinsmaterialet i Danmark og spesielt Sverige. Det vil likevel forhåpentlig være mulig å finne noen mønstre.

Forskningshistorie om runesteiner

De store oversiktsverkene om runer

Runeforskningen i Norden begynte på slutten av 1500-tallet. Svensken Johannes Bureus (1568-1652) var den første moderne runeforsker, og etter ham fulgte dansken Ole Worm (1688-1654). Ole Worms store runeverk, Danicorum monumentorum libri sex (også kalt Monumenta Danica), kom ut i 1643 (Spurkland 2001:212). Dette verket gir alle opplysninger Worm kunne finne om kjente runeinnskrifter i Danmark og Norge, gjenstandene de var skrevet på, funnomstendigheter og Worms tolkninger av innskriftene. Det er også svært viktig fordi det inneholder opplysninger om mange innskrifter som senere er gått tapt.

I min sammenheng er det særlig Ole Worms informant Thomas Wegner, biskop i Stavanger, som er viktig. Han ga Worm detaljerte opplysninger om hvor runesteinene i regionen befant seg, hvilke mål de hadde og hva som sto på dem. På midten av 1700-tallet undersøkte amtmann Bendix Christian de Fine mange av de samme runesteinene som Wegner. Vi vet derfor hvor disse steinene var plassert også da.

På 1800-tallet arbeidet filologen Sophus Bugge med de norske runesteinene. Han var professor i gammelnorsk, og sto bak Norges Indskrifter med de Ældre Runer (utgitt 1891- 1906), som tar for seg alle datidens kjente runeinnskrifter med den eldre futhark som var

(10)

4

funnet i Norge. Verket inneholder opplysninger om funnforhold og tolkninger av alle innskriftene, samt et kapittel av Haakon Shetelig om arkeologiske dateringer av gjenstander med runeinnskrifter. Magnus Olsen var også filolog og professor i gammelnorsk, og sto bak Norges innskrifter med de yngre runer, delvis sammen med Aslak Liestøl, som tar for seg alle kjente runeinnskrifter med den yngre futhark som er funnet i Norge. Dette verket har også opplysninger om tolkninger og funnforhold av alle runegjenstandene.

Det danske runeverket Danmarks runeindskrifter, av filologen Lis Jacobsen og runologen Erik Moltke, ble utgitt i 1942. I Sverige finnes det langt flere runeinnskrifter enn i resten av Skandinavia til sammen. Det første bindet av Sveriges runinskrifter utkom i 1900, og det hittil siste, bind 15, kom ut i 1981. Verket er ennå ikke avsluttet. Det store materialet, samt det store tidsspennet i utgivelsen, gjør at verket har mange forfattere. Disse har også vært filologer, runologer eller andre språkforskere.

I andre halvdel av 1800-tallet var trenden at ulike forskningsretninger spesialiserte seg på sine egne felt, og det var lite tverrfaglighet. Dette førte til at selve runeinnskriftene ble studert av filologer, mens gjenstandene de var skrevet på ble studert av arkeologer (Andrén 2000:7).

Dette gjenspeiler seg i at de store skandinaviske runeverkene i all hovedsak er skrevet av filologer. Selv om runeverkene tar for seg både ornamentering og runesteiners plassering i tillegg til detaljerte analyser av selve innskriftene, har forskningen på gjenstander med runeinnskrifter vært nokså oppstykket. Filologene har konsentrert seg om språk, ortografi og runenes funksjon. Arkeologene har undersøkt kronologi og runesteiners plassering.

Kunsthistorikere har studert runegjenstandenes stil og ikonografi. Historikere har fokusert på opplysninger innskriftene gir om politisk historie, arv og eiendom (Andrén 2000:8-9).

Det har vært diskutert om runologi er en egen disiplin i seg selv, eller om den hører til under arkeologi, historie, filologi, lingvistikk, kulturhistorie eller noe annet. Terje Spurkland har argumentert for at runologi bør inneholde elementer av både arkeologi, kulturhistorie og språkvitenskap (Spurkland 1987), mens Michael Barnes mener at runologi bare skal ha med runer og runeskrift å gjøre. Han vedgår imidlertid at runologer må rådføre seg med arkeologer og historikere (Barnes 2013:10). Både Anders Andrén (2000) og Henrik Williams (2007) har argumentert for at man kan gå glipp av viktig informasjon og i verste fall ende opp med alvorlige feiltolkninger hvis man ikke går tverrvitenskapelig til verks når man tolker

runeinnskrifter. Jeg vil derfor gå inn for å undersøke runesteinenes plassering i sammenheng med innskriftene på dem og hvordan de er utformet, samt eventuelle ornamenteringer.

(11)

5

Runesteinenes betydning

Den formuleringen som oftest går igjen på runesteiner fra vikingtid og tidlig middelalder, er variasjoner av «X reiste denne steinen etter Y», gjerne med opplysninger om

slektskapsforhold mellom X og Y, og noen ganger også med opplysninger om status eller samfunnsposisjon (Williams 2013:70). En vanlig tolkning er at mange av disse steinene ble reist som et tegn på odel, arv og eiendomsrett, f. eks. Myhre og Øye (2002) og Sawyer (2000), eller som en kombinasjon av dette og som eiendomsvoktere Zachrisson (1994, 1998), men ikke alle er enige i dette. Judith Jesch (2005:95) og Marie Stoklund (1991:295-296; 2005) mener det er bedre å anse runesteinene som minnesteiner, ettersom denne betegnelsen også dekker de steinene som ikke kan forstås som krav på eiendomsrett. Spurkland nevner mangel på kirkegårder som en mulig årsak til noen av de kristne runesteinene. Dette er runesteiner med kors eller bønner som har blitt plassert på et hedensk gravsted, kanskje fordi det ennå ikke var blitt anlagt kirkegårder i området. I Norge påpeker Spurkland at konsentrasjonene av runesteiner befinner seg i områder der misjonskongenes virksomhet var størst. Mange

runesteiner i et område, uansett om de var kristne eller hedenske, kan derfor ha vært et tegn på hva man mente om den nye troen. Runesteinene kan ellers ha fungert som statusmarkører som viste reiserens posisjon i samfunnet, dødsannonser eller hvem de etterlevende slektningene var (Spurkland 2001:131).

Tidligere forskning på runesteinenes plassering

Det har altså vært forsket en del på de svenske og danske runesteinenes plassering. Gunhild Øeby Nielsen (2007) viser til at mange av runesteinene i Danmark er plassert ved veier og vadesteder, eller andre steder der mange ville se dem. Mange var også plassert i nærheten av eldre monumenter (Øeby Nielsen 2007:93-95). I Sverge mente Otto von Friesen at

runesteinene som oftest var plassert på gravfelt. Gunnar Ekholm mente imidlertid at mange av disse steinene egentlig hadde sammenheng med ferdselsveier som gikk forbi gravstedene, og at det derfor var av sekundær betydning at de sto på gravfelt (Ekholm 1950). Nyere forskning på de svenske steinene viser at selv om mange riktignok ble plassert i nærheten av veier og vassdrag, var plassering i nærheten av graver det vanligste (Stern 2013:212). Det store antallet svenske runesteiner gjør imidlertid at det likevel er mange steiner som er plassert også ved ferdselsårer, blant annet i Tiohärad (Stille 2015:142-143). På de norske runesteinenes

(12)

6

plassering er det forsket mindre, kanskje fordi antallet runesteiner her er så lavt at det kan være vanskelig å trekke konklusjoner. Jeg vil derfor undersøke hvordan plasseringen av runesteinene på Sør-Vestlandet føyer seg inn i mønsteret fra Danmark og Sverige. Det finnes også minst ett eksempel på en norsk runestein som ble reist ved en vei (Munch 1982).

Det finnes også en gruppe runesteiner som nevner at steinreiseren har fått bygget en bro.

Disse steinene finnes både i Norge, Sverige og Danmark. I Norge er det funnet to steiner som forteller om brobygging. Disse er Dynna-steinen (Spurkland 2001:117-118) og Eik-steinen (Liestøl 1972; Næss 1972). Det typiske er at slike runesteiner nevner at en person har bygd en bro for en annens sjel. Slik brobygging hadde en dobbel betydning: For det første bygde man en fysisk bro et sted der folk hadde behov for å krysse elv eller myr. Flere steder er det funnet mulige rester av broer i nærheten av slike runesteiner. For det andre var denne broen til hjelp for kirkens folk i misjonstiden, og brobygging ble oppmuntret av kirken. Som takk skulle de gå i forbønn for den dødes sjel. Dette ga sjelen en «bro» ut av skjærsilden (Liestøl 1972:75;

Spurkland 2001:118-120; Zilmer 2006).

Julie Lund har vist at mange gravsteder i vikingtiden ble lagt på andre siden av en elv fra der de levende bodde, og at broer derfor bokstavelig talt har fungert som en overgang mellom de levendes og de dødes land. Det finnes mange våpenofringer ved broer (Lund 2005:110). Broer hadde en sentral plass i førkristen mytologi, der de også kunne skille mellom de levendes og de dødes land (Lund 2005:118). På denne måten kan derfor broer i tidlig kristen tid ha hatt samme betydning som i vikingtiden (Lund 2005:120; se også Zachrisson 1998:197). Hun viser også at på runesteiner som nevner brobygging for noens sjel, er det ofte et kors forbundet med den avdødes navn eller ordet «bro». Når runesteiner med kors er plassert på kirkegårder, tolkes de ofte som en kristen signing av et hedensk sted. Lund argumenterer for at runesteiner med kors ved en bro kan tolkes på samme måte (Lund 2005:122).

Når det ser ut til at det er ulikheter i hvor det var vanligst å plassere runesteiner i Danmark og Sverige, kan det komme av at runesteinene i Danmark for det meste er fra 900-tallet, mens de fleste svenske runesteinene er fra midten av 1000-tallet. Måten man brukte runesteiner på kan dermed ha endret seg med tid og sted. Det er altså viktig å huske på at samme type runesteiner og runeinnskrifter kan ha hatt ulik betydning gjennom tid og rom, og samme betydning kan ha blitt uttrykt forskjellig gjennom tid og rom (Øeby Nielsen 2005:108-109). Siden de norske runesteinene er nokså jevnt fordelt utover hele denne perioden, kan det derfor hende at de har ulikt reisemønster eller ulik betydning alt etter når de ble reist.

(13)

7

Teori

Tidligere landskapsforskning

Landskapsforskning i nordisk arkeologi har historisk sett vært påvirket av tysk forskning på landbrukshistorie. Fra sent på 1990-tallet har imidlertid påvirkningen i større grad kommet fra angelsaksisk forskning, som legger vekt på at landskap er subjektivt opplevd (Brink

2008:109). Det engelske ordet «landscape» er et lånord fra hollandsk, som et kunstneruttrykk i landskapsmalerier. Det har derfor betydningen «något sett, upplevt; ett utsnitt (panorama, vy) av ett stycke verklighet, vanligtvis ett natursceneri» (Brink 2008:112). Det svenske ordet

«landskap» har også a) denne betydningen, men i tillegg kan det bety b) et landområde som territorium, eller c) en administrativ-territoriell enhet. Filologen Stefan Brink fremhever at det er sterkt problematisk om ordet «landskap» på svensk i vitenskapelig betydning bare skal brukes om én av disse tre betydningene, når det kan brukes om dem alle (Brink 2008:112- 113). Jeg mener at det samme problemet gjelder på ved bruken av det norske ordet landskap, ettersom det har alle de samme betydningene som det svenske. I denne oppgaven vil ordet forekomme mange ganger, og jeg vil derfor forsøke å være klar på hvilken betydning jeg til enhver tid mener.

Fenomenologi

Christopher Tilley (1994) tar i sin bok A Phenomenology of Landscape til orde for at det er viktig å se på landskap i forhistorien som viktig for menneskenes opplevelser. Han kritiserer tidligere forskning, som hadde sett på landskap som noe nøytralt (Tilley 1994:8-11). Tilley argumenterer for at landskap former opplevelser. For å forstå hvordan mennesker i fortiden opplevde et bestemt landskap, mener han at arkeologer må oppleve det samme landskapet selv. Han påpeker at det er umulig for oss i dag å vite akkurat hvordan vegetasjonen i

forhistorien påvirket menneskene, men mener at fordi åser, daler, fjell og andre hovedtrekk i landskapet er de samme, kan vi likevel sanse mye av det samme som folk i fortiden. Den viktigste grunnen til dette er ifølge Tilley at den visuelle opplevelsen av landskapet ikke har endret seg: Det som var for eksempel foran, bak eller over mennesker i fortiden, er også foran, bak eller over dagens arkeologer når vi beveger oss på samme sted (Tilley 1994:73-74).

(14)

8

Derimot kan selvsagt vegetasjonen ha endret seg kraftig fra den gang til i dag, noe som er viktig for hvordan vi oppfatter landskapet.

Fenomenologien har spesielt fått gjennomslag i britisk arkeologi (Brück 2005:50). Men Tilleys tilnærming har også blitt kritisert for å legge for stor vekt på det visuelle og for liten på de andre sansene. Flere forskere har derfor gjennomført fenomenologiske studier som legger vekt på lukt, hørsel og berøring (Brück 2005:50-51). Den viktigste kritikken har likevel dreid seg om hvorvidt, og i hvor stor grad, mennesker i dag kan oppleve et bestemt landskap på samme måte som det fortidens mennesker gjorde. Det har bl.a. vært påpekt at kulturell og sosial bakgrunn, værforhold og alder kan påvirke våre opplevelser (Brück 2005:55). I tillegg har det mye å si om opplevelsene skjer alene eller sammen med andre, som del av et ritual eller noe dagligdags, osv (Bukkemoen 2008:469-470). Det er også et problem for

fenomenologien at vi ikke kan påvise om våre opplevelser er de samme som for mennesker i fortiden. Tilley selv har også argumentert for at fenomenologi alene ikke er nok til å tolke det arkeologiske materialet (se Brück 2005:57).

Fenomenologer har forsøkt å vise at landskap eller monumenter har bevisst sammenheng gjennom bruk av bilder og video, men siden disse ikke er objektive risikerer man å bare vise fram det man selv ser. Dermed blir det umulig for lesere å bedømme om man har rett (Brück 2005:52). Ved bruk av GIS og virtual reality modelling (VRM) har man prøvd å få objektive fremstillinger av landskaper som har blitt undersøkt. Problemet med dette er imidlertid at fenomenologien i seg selv er subjektiv (Brück 2005:52-54). Disse metodene kan ifølge Brück likevel gi nyttige perspektiver (Brück 2005:54).

Et annet problem er at det kan være vanskelig å avgjøre om forhistoriske monumenter har en villet sammenheng med landskapet rundt, og hverandre, eller om sammenhengene er

tilfeldige. Brück fremhever at det at man kan se mellom to monumenter (eng. intervisibility) ikke i seg selv er et bevis på at de som sto bak disse monumentene syntes dette var viktig. Det er også sentralt at vi undersøker hvilke elementer i et landskap som var viktige for opplevelser og plasseringer av monumenter i fortiden, og hvilke som ikke var det. Dette skillet mellom årsak og virkning kan påvirke hele konklusjonen. Det er derfor også viktig å vite hvor nært monumenter må være bestemte steder i landskapet, eller andre menneskeskapte strukturer, for at man skal tolke det som en sammenheng laget med hensikt (Brück 2005:51).

(15)

9

I flere fenomenologiske undersøkelser har det vært påpekt hvordan landskapet og

manipuleringen av det kan brukes til å kontrollere hvor folk bevegde seg. Som Brück har påpekt er dette problematisk, da man gjør dem som kontrolleres til objekter som ikke kan påvirke dette selv. I virkeligheten kan man aldri helt kontrollere menneskers opplevelser.

Fenomenologien tar ofte heller ikke i betraktning hvordan landskapsrom kan brukes på utilsiktede måter (Brück 2005:60-61).

Selv om fenomenologien har måttet tåle mye kritikk, er den nyttig for arkeologien. Den gjør det mulig for oss å identifisere fysiske forhold som kan ha vært viktige i fortiden, selv om den ikke kan hjelpe oss med å forstå hva disse forholdene betydde (Brück 2005:64). Den har også fremhevet at vi opplever verden subjektivt og derfor aldri kan bli helt objektive (Brück 2005:48), noe som er en viktig kritikk av tidligere forskning og dessuten er lurt å ha i

bakhodet ved egne studier av landskap. Til tross for at Brück ikke er enig i at mennesker i dag kan ha samme opplevelse som mennesker i fortiden ved å oppleve det samme landskapet, fremhever hun at fenomenologien er nyttig for å få oss til å tenke nøye igjennom hvordan landskapet kan ha blitt brukt sosialt og politisk (Brück 2005:65).

En av studiene som har brukt en fenomenologisk tilnærming, er Howard Williams, Martin Rundkvist og Arne Danielsson (Williams et al. 2010). De har undersøkt et yngre jernalders gravfelt med mange båtgraver i Östergötland, ut ifra tre ulike perspektiver: de regionale forholdene, de lokale forholdene og forholdene i umiddelbar nærhet til gravstedet. Forfatterne kjenner til kritikken mot metoden, men velger likevel å benytte den av flere grunner: Det finnes mange kilder til landskap fra denne perioden; de opererer med flere grunner til hvorfor gravstedet er plassert som det er; og ved å studere både det lokale og det regionale aspektet, kan de styrke landskapsanalysene (Williams et al. 2010:6-8). Ved å undersøke de tre

perspektivene i sammenheng konkluderer de (Williams et al. 2010:20) med hvilken viktighet gravplassen har hatt, og hvordan landskapet rundt den har blitt brukt. Å gjøre like grundige undersøkelser som dette vil imidlertid være for omfattende for denne oppgaven

Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder (ALAV)

I 1997 ga Terje Gansum, Gro Jerpåsen og Christian Keller ut Arkeologisk landskapsanalyse med visuelle metoder. Her presenterer de forslag til hvordan ulike deler av et landskap kan gis navn med begreper fra landskapsarkitekturen som f. eks. vegger, landemerker og

(16)

10

bevegelseslinjer, og hvordan man med ved å sette faste kulturminner i sammenheng med disse kan danne seg en oppfatning av forhistoriske landskap.

ALAV-metoden ble utviklet spesielt for å være til nytte i kulturminnevernet (Gansum et al.

1997:10), men har først og fremst blitt brukt av norske arkeologistudenter (Jerpåsen 2009:125). Poul Baltzer Heide (2014) har også benyttet metoden til å undersøke forholdet mellom ulike elementer i vikingtidens og middelalderens landskap på Island, med gode resultater. Jan Magne Gjerde bruker denne metoden som en av flere i sin analyse av

landskapet omkring et bergkunstfelt fra eldre steinalder, og kommer til at metoden er svært nyttig, men også har sine begrensninger fordi vi i dag bare kan se dagens landskap (Gjerde 2010:65;71).

Brit Solli har kritisert ALAV-metoden for å ta for gitt at mennesker til alle tider oppfatter landskapet på samme måte, noe som lett kan føre til sirkelargumentasjon. Hun påpeker også at det er viktig å ha klart for seg hvilke kulturminner som fantes i den tiden man studerer.

Dessuten kan vegetasjonen ha endret seg kraftig siden den gang, noe som kan ha mye å si for hvordan landskapet oppfattes visuelt (Solli 2010:63-64). Jerpåsen har til en viss grad sagt seg enig i denne kritikken (Jerpåsen 2010:73-74).

Jeg vil benytte meg av elementer fra både fenomenologien og ALAV-metoden. Selv om fenomenologien har blitt kritisert for at bruken av bilder og kart gjør at man blir presentert for nettopp det hver enkelt forsker mener er viktig, og det blir vanskelig å trekke andre slutninger hvis man ikke har besøkt de bestemte kulturminnene selv, vil jeg i stor grad benytte meg av begge deler. Det er fordi rene beskrivelser av landskapet i enda større grad vil være fra mitt subjektive perspektiv. Selv om fremstillingene i denne oppgaven påvirkes av for eksempel hvilke bilder jeg har valgt å ta med og derfor ikke kan bli helt objektive, vil det likevel være en viss mulighet for leseren til å gjøre seg opp sin egen mening.

Bruk av historien og gjenbruk av monumenter

Mennesker i vår fortid kunne bruke sin egen fortid på ulike måter. Chris Gosden og Gary Lock argumenterer for at man kan skille mellom genealogisk historie og mytisk historie. Den genealogiske historien er den fortiden som skapes gjennom forbindelser til kjente forfedre. I skriftløse samfunn er dette ofte det viktigste bindeleddet til fortiden. Den fjernere fortiden,

(17)

11

som ligger så langt tilbake i tid at den ikke kan settes i forbindelse med kjente forfedre, får ofte en mytisk dimensjon, og kalles derfor mytisk historie. Disse to kan finnes på samme tid i samme samfunn, og påvirke hvordan man ser på ulike deler av historien (Gosden og Lock 1998:5-6).

Runeinnskrifter som refererer til avdøde slektninger er et godt eksempel på genealogisk historie. Den vanligste formuleringen på runesteiner er som nevnt «X reiste denne steinen etter Y», der X oftest er en sønn som har reist steinen etter sin far Y. På denne måten fikk forholdet mellom X og Y, som tilhørte den nære fortiden, en synlig form. Her er det viktig å understreke at det norrøne samfunnet nettopp ikke var et skriftløst samfunn. Runesteinen var en konstant påminnelse om den genealogiske historien, og tilgjengelig for alle som kunne lese. I de tilfeller der flere generasjoner ble nevnt på samme runestein, eller der flere generasjoner etter hverandre reiste runesteiner i nærheten av hverandre, ble man dermed daglig minnet på en rekke kjente forfedre. Dette var spesielt vanlig i Uppland.

Gjenbruk av gravmonumenter

Gjenbruk av graver var vanlig i hele Nord-Europa i jernalderen. I Sør-Skandinavia foregikk dette ikke minst i vikingtiden (Pedersen 2006:346). Gjenbruk av eldre gravmonumenter kan skje ved at a) man legger nye graver i en allerede eksisterende haug, eller b) man bruker en allerede gammel haug som utgangspunkt for en mye yngre gravplass, der nye graver legges rundt den eldre haugen i stedet for i den (Pedersen 2006:348). Å anlegge sekundærgraver i en eksisterende gravhaug kan sees som et eksempel på genealogisk historie, hvis den som var gravlagt i primærgraven var en forfader man kjente til gjennom muntlige overleveringer eller runeinnskrifter.

Å bruke en allerede gammel gravhaug som utgangspunkt for en yngre gravplass kan derimot være et eksempel på mytisk historie, hvis den eller de som opprinnelig ble gravlagt der er glemt og gravhaugen er blitt tillagt historier eller navn av senere tider. Pedersen (2006:352) påpeker at primærgravene i slike gravhauger ofte er så mye eldre enn senere graver i eller ved samme haug at det er usannsynlig at man visste hvem som opprinnelig var begravet der. Disse opprinnelige begravelsene kan likevel ha blitt omtalt som noe kjent eller inkorporert i

samfunnets myter, slik at den gamle gravhaugen for samfunnets del har fremstått som en del av den genealogiske historien. Det er imidlertid også mulig man i enkelte områder i senere

(18)

12

tider rett og slett ønsket å bruke bestemte deler av landskapet til gravplasser, og da ikke kunne unngå eldre graver (Thäte 2007:140). Det er dermed ikke sikkert at alle graver eller

monumenter som ligger i nærheten av hverandre, gjør det fordi de som lagde dem hadde et bevisst ønske om å sette dem i sammenheng.

Når arkeologisk litteratur omtaler bruk eller gjenbruk av monumenter, er det som oftest snakk om gravmonumenter. Både i Danmark og deler av Sverige finnes det eksempler på at gravfelt fra romertid har kommet i bruk igjen i vikingtid (Pedersen 2006:350). Det samme

forekommer ifølge Eva Thäte også i Norge (Thäte 2007:275). Dette er nok et eksempel på mytisk historie. Torun Zachrisson mener dessuten at det i Sverige også finnes gravfelt som har vært i kontinuerlig bruk fra romertid til vikingtid, noe hun tolker som en ubrutt odelslinje (Zachrisson 1994:228). Dette er også et godt eksempel på genealogisk historie. Ved

kontinuerlig bruk av det samme gravfeltet har man hatt en direkte og nær forbindelse til en rekke kjente forfedre.

Det har vært foreslått ulike forklaringer på at man valgte å gjenbruke eldre graver eller gravsteder, og begrunnelsene for hvorfor man gjorde det har nok variert med tid og sted. At dette ble viktig i Skandinavia i vikingtiden forklares gjerne med at de store omveltningene i samfunnet gjorde fortiden til noe trygt og sikkert (Pedersen 2006:351). Ved å knytte nye gravanlegg an til de gamle kunne man dermed vise at man var del av en eldre sammenheng.

På denne måten kan den mytiske historien ha vært med på å skape trygghet ved å utgi seg for å ha sammenhenger og gi svar som i nåtiden var i ferd med å gå i oppløsning.

Siden gravhauger ifølge norrøn litteratur ofte var åsted for forfedrekult, kunne dette også være en måte å vise motstand mot kristendommen. Flere tidlige kristne lovtekster fremhever for eksempel at det ble ulovlig å gravlegge døde i haug. Det er imidlertid også et faktum at flere av de første kirkene i Danmark ble anlagt like ved hedenske gravfelt (Pedersen 2006:351- 352), og det samme gjelder i resten av Skandinavia. Det er dermed usannsynlig at det alltid var om å gjøre for folk å ta avstand fra den andre religionen. For kristendommen kunne det tvert imot være viktig å fremstille seg som en videreføring av den hedenske religionen. Siden kristendommen nesten fra begynnelsen har hatt gudshus og gravsteder i tilknytning til

hverandre, kunne det derfor være naturlig å anlegge kirker ved siden av eldre gravfelt (Andrén 2013b:41). Det er imidlertid også mulig at gjenbruk av monumenter kunne brukes for å

skjule, glemme eller gjenskape fortiden (Andrén 2013a:279).

(19)

13

Odel og arv

En annen tolkning av gravhauger på gårder er at de var et synlig tegn på arv. Dagfinn Skre argumenterer for at det ble bygget en ny gravhaug for hver gang odelsretten gikk i arv, mens sekundærgraver i gravhaugene kan tilhøre avdøde beboere på gården som ikke var arvinger (Skre 1997:48). Som eksempel bruker Skre en rekke godt daterte gravhauger på Ullensaker, som alle er fra merovingertid og vikingtid. På de fleste av disse gårdene har det blitt bygget haug i gjennomsnitt hvert 18. til 19. år, noe som stemmer godt med datidens forventede levealder. Noen ganger har det imidlertid blitt bygget nye gravhauger så ofte som i gjennomsnitt hvert 14. år. Det samme mønsteret ser ut til å finnes i eldre jernalder andre steder i Norge, og i Mellomnorrland (Skre 1997:46-47).

Ved å tolke gravhaugene som et tegn på arv, blir det ikke noe problem at det også ble bygget gravhauger i kristen tid; gården gikk jo fortsatt i arv. Det er derfor mulig at noen av de tomme gårdsgravhaugene er bygget når gården gikk i arv etter døde som ble begravet på kirkegården (Skre 1997:44). Bruken av gravhauger som et symbol på odel og arv viser også til den

genealogiske historien. Ved å bygge en gravhaug over en odelsmann viste man igjen direkte til en kjent forfader. Hvis det stemmer at bare odelsmenn fikk gårdsgravhauger bygget etter seg, må et stort antall gravhauger på en gård ha vært ensbetydende med at man hadde mange kjente forfedre som hadde eid den samme gården. Ikke minst i vikingtiden, med alle dens store samfunnsendringer, kan dette ha vært en form for sikkerhet i tilværelsen. Genealogisk og mytisk historie kan altså ha utfylt hverandre i denne rollen.

Som nevnt er det også vanlig å tolke runesteiner som et tegn på arv. Det finnes minst én runestein i Norge med en innskrift som eksplisitt sier at den ble reist i forbindelse med arv.

Det er Skadberg-steinen fra Sola, med følgende innskrift: «Deltakerne i gravølet reiste denne steinen til minne om Skarde, da de drakk til hans minne» (Spurkland 2001:150). Skre

henviser til Ottar Grønviks arbeider med runesteiner, som ofte tolker runeinnskrifter som en del av et kvad som hovedarvingen etter en avdød fremsa i gravølet for å vise at han skulle overta den dødes plass. Han viser også til Birgit Sawyers argumentasjon for at de fleste runesteiner ble reist som arvedokumenter, samt at slektskapsopplysningene på runesteinene stemmer godt overens med arvereglene fra de eldste landskapslovene (Skre 1997:40-41). Skre argumenterer for at økningen i antall runesteiner i sen vikingtid kom av at det ble vanligere å reise en runestein for å markere arv, gjerne med slektskapsforhold eller deler av det erfikvæði

(20)

14

(arvekvad) som fastslo hvem som hadde arveretten (Skre 1997:44). Også Grethe Bukkemoen (2008:468) argumenterer for en sammenheng mellom arveskifte og bygging av gravhauger.

Torun Zachrisson (1994) argumenterer også for at gravhauger var et synlig tegn på arv eller odel og rettigheter. I likhet med Skre (1997:48) påpeker hun at de fleste som ble gravlagt i haug, var menn, noe som passer godt med de arvereglene vi kjenner (Zachrisson 1994:231).

Hun fremhever at i Den eldre Edda settes odelsrett i sammenheng med runekunnskap, selv om odel bare sjelden nevnes i runeinnskrifter (Zachrisson 1994:221). Det finnes imidlertid

innskrifter som omhandler eiendomsrett uten at ordet odel nevnes, men som likevel kan tolkes som om de handler om odel. Dette gjelder for eksempel runesteiner med innskrifter av typen

«X bodde i byen», «X eide byen», «X bygde gården» eller lignende. Disse innskriftene inneholder ofte også navnet på stedet det gjelder. Zachrisson foreslår at slike innskrifter kan ha en underforstått betydning om at den som bygde eller bodde et sted, var den første som bygde eller bodde der. Noen innskrifter understreker også dette, ved at det står at «X bygde her først». Dette skulle da tyde på at man påberopte seg arverett etter den som først bosatte seg et bestemt sted. Det er også mulig at noen av runeinnskriftene om hvem som bodde eller bygde et bestemt sted, hevder sin rett til eiendommen i tilfeller der det ikke var opplagt hvem som var arvingen. I andre tilfeller kan de være et tegn på at odelsjord var blitt delt (Zachrisson 1994:224-225). Disse innskriftene er altså enda et eksempel på genealogisk historie.

Zachrisson går ut ifra at mange gravfelt i Sverige var i kontinuerlig bruk fra romertid til vikingtiden, noe som kan tolkes som en ubrutt odelslinje gjennom hele denne perioden. Hun argumenterer også for at gravhaugene i løpet av hele denne tiden hadde mer eller mindre samme betydning, nemlig å gjøre krav på odelsrett. I tillegg har de trolig hatt en funksjon i praktiseringen av forfedrekult. I de tilfellene det finnes gravfelt fra ulike perioder på samme gård eller i samme landsby, kan det være et tegn på at nye eiere har overtatt og har anlagt sitt eget gravfelt. Når det finnes flere samtidige gravfelt, kan det tyde på at odelen har blitt delt, og at de som delte den har anlagt hver sitt gravfelt. En annen mulighet er at ulike sosiale lag hadde hver sine gravfelt (Zachrisson 1994:227-228).

Zachrisson ser både odelsmenn (1994:220) og runesteiner (1994:234) som eiendomsvoktere.

Odelen bandt eiendommen og familien sammen, og når en odelsmann (eller –kvinne) ble lagt i haug på gården, ble han eller hun bokstavelig talt en del av eiendommens landskap.

Runesteiner i Markim og Orkesta i Uppland ble i de første tiårene av 1000-tallet ofte plassert

(21)

15

der man krysset gårdsgrensen og kom inn på gårdsveien. Dette kan tolkes som at de fungerte som beskyttelse mot det som fantes utenfor gården (Zachrisson 1998:226).

Monumenter kan fremheve steder som allerede har en spesiell betydning, gi spesiell betydning til steder som før har vært mindre viktige, eller gi ny betydning til steder som allerede er viktige. Et eksempel på det siste finner vi kanskje i Södermanland, der en runestein (Sö 47) står reist på en røys som normalt ville vært datert til bronsealder. Det eneste som peker mot at røysen kanskje skal ha en annen datering, er innskriften på runesteinen, som er fra vikingtid. Der står det: «Rörik gjorde detta minnesmärke efter Asmund, sin son. Han är begraven i kyrkan. Röset hopfört efter Röriks son» (Burström 1994:77). Burström fremhever at vi ikke har noen mulighet for å finne ut om dette er en runestein fra vikingtiden som er oppført i en bronsealderrøys, eller om Rörik med hensikt fikk oppført en røys av

bronsealdertype i vikingtiden. Uansett har Rörik gjort bevisst bruk av fortiden. Det finnes også andre eksempler på at mennesker i sen jernalder har bygget monumenter av samme form som langt eldre monumenter, noe Andrén (2013a:269-271) tolker som elitens forsøk på å legitimere sin makt ved å referere til en mytologisk fortid.

Materiale

I Norge er det funnet rundt 50 runesteiner fra vikingtid og tidlig middelalder. Den tetteste konsentrasjonen av disse er langs kysten av Sør-Vestlandet (se Spurkland (2001:131) for utbredelseskart over runesteiner i Norge i denne perioden). Jeg vil her presentere de åtte runesteinene fra Rogaland og Vest-Agder som fortsatt ser ut til å stå på eller i nærheten av sin opprinnelige plass. I tillegg har jeg valgt å ta med én innskrift i fast fjell, og én som

opprinnelig har vært del av fast fjell. Jeg vil også kort komme inn på en runestein som er gått tapt, men som vi vet hvor sto.

Det er sjelden mulig å vite med sikkerhet nøyaktig hvor en runestein opprinnelig sto, ettersom runesteiner er flyttbare. De fleste av dem er imidlertid så store og tunge at det ville være svært ressurskrevende å flytte dem langt. Det finnes eksempler på at runesteiner har blitt flyttet flere kilometer i tilfeller der man hadde et ønske om å gjenbruke runesteinen et bestemt sted. Dette er imidlertid ikke spesielt vanlig. Derimot kan de fleste runesteiner ha blitt flyttet over kortere avstander uten at det finnes spor etter dette i dag. Steinene kan for eksempel ha blitt flyttet fordi de hadde falt, ut fra et ønske om å gjenbruke dem i nærheten, av praktiske hensyn etter

(22)

16

at deres opprinnelige funksjon ikke lenger var kjent, eller av andre grunner. I denne oppgaven vil jeg ta med runesteiner hvor det sannsynlige opprinnelige stedet kan fastslås med en radius på innen 100 meter.

N + nummer viser til innskriftens nummer i Norges innskrifter med de yngre runer (Niyr). A + nummer viser til runeinnskrifter funnet etter utgivelsen av Niyr. a), b) osv. viser til linjer i innskriften. Sö + nummer viser til innskrifter i Södermanlands runinskrifter.

Avaldsnes kirke (Jomfru Marias synål)

Jomfru Marias synål, N266, er en bautastein som står ved Avaldsnes kirke, så nær

kirkeveggen at den nesten rører ved den. Steinen har ingen runeinnskrift nå, men takket være biskop Wegners opptegnelser fra 1639 vet vi at den tidligere hadde det. Ut fra Wegners tegning av runene mener Olsen at det har stått mikialmariunistr. Det blir på normalisert norrønt «Mikjáll Maríu næstr», eller på moderne norsk «Mikael nærmest (etter) Maria»

(Olsen 1954:294). Olsen gir ikke innskriften noen datering, men ettersom den nevner

erkeengelen Mikael og Jomfru Maria, må den nødvendigvis være fra kristen tid. Steinen er 7,2 meter høy over bakken og regnes for å være den høyeste i landet (Olsen 1954:292). Kirken er fra rundt 1250, og er antakelig den tredje på samme sted (Skadberg 1950:40-42).

Jomfru Marias synål dateres til jernalder. Selve bautasteinen som innskriften ble skrevet på, er altså langt eldre enn innskriften. 10-15 meter unna Jomfru Marias synål har det ligget en gravhaug som ble kalt Flagghaugen. I 1834 tok den nyansatte presten masser fra denne til kirkegården. Biskopen oppmuntret ham til dette, fordi han trodde en utgravning ville gi rike funn. Haugen var da 43 meter i tverrmål og omtrent 5 meter høy (Slomann 1964:12). Det ble funnet tre graver i haugen. Primærgraven og den ene sekundærgraven dateres til tidlig 300- tall, og den siste graven til folkevandringstid. Gravhaugen regnes som Nord-Europas mest gullrike romertidsgrav (Slomann 1964:13-14). Det store gullfunnet gjorde at mange av naboene, som også hadde gravhauger på sine eiendommer, gikk i gang med utgravninger (Slomann 1964:21). Det er dermed klart at mange gravhauger i området er gått tapt, og at det ikke er mulig å vite hvordan de påvirket landskapet da runeinnskriften ble ristet. Kartet (fig.

23) viser de faste kulturminnene som fortsatt er der, eller som vi har kjennskap til at har vært der. Det må altså understrekes at det har vært flere gravhauger i området.

(23)

17

Avaldsnes ligger i Karmsundet, som er det tryggeste stedet å seile når man skal forbi Karmøy.

Mesteparten av neset består av et høydedrag som gir god utsikt i alle retninger, og på toppen av dette høydedraget, nær skipsleden, står Jomfru Marias synål. Langs hele Karmsundet har det ligget store gravhauger, bl.a. Rehaugane på Bloheia, fra bronsealder, rundt 1,2 km nordvest for Avaldsnes (Lillehammer 1994:23), og skipshaugene Grønhaug og Storhaug fra merovingertid, henholdsvis 1,2 og 3 km nord for Avaldsnes (Lillehammer 1994:79). Et annet kjent bautasteinsmonument ved Karmsundet er De fem dårlige jomfruer fra romertid på Norheim, som markerte en grav jevngammel med de eldste fra Flagghaugen (Slomann 1964:8). Ved Rehaugane skal det også ha vært flere bautasteiner og mindre røyser (Slomann 1964:7).

Omtrent 22 meter sør for Jomfru Marias synål i luftlinje, på den andre siden av kirken, står det en annen bautastein. Denne er brukket omtrent 1,75 meter over bakken, og dateres også til jernalder. Bruddet skal ha oppstått under en brann i 1698, så i jernalderen må den ha vært høyere. Ifølge Slomann har noen forskere også regnet med en bautastein noen skritt NNØ for Jomfru Marias synål, men det finnes ingen sikre kilder for at denne har eksistert (Slomann 1964:8).

Figur 1 Jomfru Marias synål, utsikt mot øst. (Foto: Signe Marie Midtgård)

Figur 2 Brukket bautastein sør for Jomfru Marias synål. Utsikt mot sør. (Foto: Signe Marie Midtgård)

(24)

18

.

Figur 3 Utsikt fra Jomfru Marias synål mot nord. Dette er skipsleden. (Foto: Signe Marie Midtgård)

Indre Bø

Runesteinen Indre Bø, N248, står på gården Indre Bø eller Bø Indre i Randaberg kommune i Rogaland. På gården er det gjort en rekke funn fra yngre romertid og folkevandringstid, og også noen fra vikingtid (Lindanger 1983:224-225), og det har vært minst 12 gravhauger i området rundt tunet. Av disse ble mange fjernet allerede mot slutten av 1800-tallet (Helliesen 1899:69-70), og i dag er alt som er igjen rester av bare to av haugene.

På slutten av 1800-tallet sto runesteinen på en gravhaug som nå er nesten borte. Den skal tidligere ha stått litt lenger sør i tunet. Gravhaugen der runesteinen sto på slutten av 1800- tallet skal ifølge Birger Lindanger ha vært fra vikingtiden (Lindanger 1983:282), men denne dateringen stemmer ikke med dateringene av noen av de gravhaugene som er kjent på Indre Bø i dag. I 1745 lå runesteinen som trappetrinn foran et hus på gården, og amtmann Bendix de Fine forteller at «Denne Steen stod for nogle Aar siden opreist paa den slette mark ved siden af een anden meget høyere Steen, som endnu staar, og nær hos den samme som endnu staar, ligger een temmelig stor Steen omfalden paa Marken» (Olsen 1954:239). Innskriften er ; k(o)lbiørn:hetmaq(r):(erbiok)e:her, og står på én linje. På normalisert norrønt blir dette

«Kolbjǫrn hét maðr, er ‘biogge’ hér», og på moderne norsk «Kolbjørn het (en) mann som bodde her». Innskriften er datert til 1100-tallet (Olsen 1954:239). Innskriften kan ha

(25)

19

paralleller i innskrifter på svenske steiner, der variasjoner av «X bodde her» har blitt tolket som et ønske om å hevde sin rett til for eksempel en odelsgård (Zachrisson 1994:224-225).

Runesteinen står i dag i restene av en gravrøys i en hage. Ifølge eieren av gården, Geir Indrebø, skal den tidligere ha stått ved siden av en annen bautastein på en større gravhaug omtrent 130 meter i luftlinje fra runesteinens nåværende plassering. Denne andre steinen er 6,4 m høy, og må være den «meget høyere Steen» som de Fine beskriver. Geir Indrebø kan ha misforstått når han mener at begge steinene har stått på samme gravhaug, mens de Fine opplyste at de hadde stått på flat mark. En annen mulighet er at steinene er blitt flyttet flere ganger. I dag er det uansett ikke mulig å vite nøyaktig hvor runesteinen opprinnelig sto. Hvor det er blitt av steinen som lå på marken ved siden av den høye bautasteinen, er uvisst.

Runesteinen er 4,5 m høy og om lag 75 cm bred. Den store gravhaugen med den andre bautasteinen, hvor Geir Indrebø opplyser at runesteinen tidligere har stått, har god utsikt mot havet og er nok også godt synlig derfra. Jeg har imidlertid ikke hatt mulighet for å undersøke innsynet fra havet mot gården. Indre Bø er en svært flat gård, uten noe naturlig punkt som i dag ligger mer enn ti meter over havet (Lindanger 1983:379). Når man ser bort fra moderne bebyggelse må steinene ha vært synlige fra alle kanter uansett hvor de sto, og har trolig hatt utsikt til det meste av Bø.

På den tiden runesteinene ble reist var store deler av gården dekket av Bøvatnet, som ble tappet ut i 1871 og 1907 (Bang-Andersen 1986:57). Ingen av stedene der runesteinen skal ha stått er i direkte tilknytning til vannet, som på det nærmeste lå rundt 400 meter borte. Det er imidlertid mulig at de har vært synlige hvis man kom over Bøvatnet med båt. På kartet (fig.

24) er Bøvatnet tegnet inn slik det var før det ble senket.

(26)

20

Figur 4 Runesteinen Indre Bø. Trærne skjuler utsikten, som strekker seg helt til horisonten. Utsikt mot nord. (Foto: Signe Marie Midtgård)

Figur 5 Gravhaugen med en bautastein uten runer, der runesteinen tidligere skal ha stått. Bak trærne er det utsikt til horisonten. Utsikt mot nord. (Foto: Signe Marie Midtgård)

I 1960 ble det funnet en annen runestein på Indre Bø under opprydning i en hage (S8677). For enkelhets skyld vil jeg referere til denne steinen som Indre Bø II. Hageeieren mente at denne steinen må ha ligget som fundament i en gammel vei, sammen med andre steiner som ble funnet på samme sted. Trude Knutzen opplyser imidlertid at denne steinen sto i samme steinsetning som Indre Bø (N248), og at steinen kan ha vært i bruk som bauta før den ble påført en runeinnskrift (Knutzen 2007:391). Knutzen oppgir ingen kilder til at Indre Bø eller Indre Bø II skal ha vært del av en steinsetning, og da jeg ikke finner andre kilder som nevner dette er jeg usikker på om det kan stemme. Siden det er hevet over tvil at både Indre Bø (N248) og den høye bautasteinen uten innskrift har vært flyttet, mener jeg det er umulig å vite sikkert at de har vært del av noen steinsetning.

Innskriften på Indre Bø II er «Torberg Torsteinsson bar denne steinen», og er datert til rundt 1100 (Liestøl 1964:32). Steinen har form som en liten bauta, og ifølge Liestøl veier den for

(27)

21

lite til at innskriften kan være et minne om en stor bragd. Han foreslår at steinen kan ha vært en grensestein, kanskje reist i forbindelse med at Bø ble delt i Indre og Ytre Bø, og at Torberg Torsteinsson har markert grensen ved å bære steinen dit (Liestøl 1964:30-31). Denne

runesteinen kan dermed ha paralleller til andre kjente grensesteiner med runeinnskrift, bl.

annet Huseby og Nørstebø (N29) (Spurkland 2001:133-134).

Helland I

Runesteinen Helland I, N243, kjennes fra opptegnelser av biskop Wegner i 1639 og de Fine i 1745. Runene var da så slitte at ingen klarte å tyde dem. Den befant seg på gården Helland vestre, «i en døs eller liden haug» nedenfor gården (Olsen 1954:212), men ble brutt i stykker og brukt til veibygging tidlig på 1800-tallet. Vi vet derfor bare det omtrentlige stedet hvor steinen sto, og ikke hva som sto på den. Jeg har likevel valgt å inkludere den her fordi det er bevart to andre runesteiner fra Helland, og jeg mener det er viktig å se dem alle i

sammenheng. Fordi innskriften er tapt har man ingen datering av runesteinen.

Navnet Helland har til forskjellige tider vært skrevet Helland, Hedland, Helleland og Hedleland. Jeg har valgt å følge Niyr, der navnet skrives Helland. I Askeladden og Unimus brukes skrivemåten Hedland.

Figur 6 Runesteinen Helland I gikk tapt på 1800-tallet, men sto på flat mark et sted nedenfor husene i midten av bildet. Bildet er tatt fra Tormodvarden. Utsikt mot sørvest. (Foto: Signe Marie Midtgård)

(28)

22

Helland II

Runesteinen Helland II, N244, befinner seg på gården Helland midtre i Sola kommune i Rogaland. Den ble først dokumentert av Stavanger-biskopen Thomas Wegner i 1639. Den ble da funnet liggende på bakken, og tegnet av som om den var stående (Knirk 2013:105).

Steinen blir senere omtalt av de Fine i 1745. Da lå den fortsatt, men de Fine skriver at den tidligere skulle ha stått på en haug i nærheten av gårdshusene. I 1862 skriver Nicolaysen at steinen i mange år hadde stått oppreist i nærheten av en bygning på gården, mens Magnus Olsen senere argumenterer for at den antakelig var en del av muren på bygningen. I 1863 fant Oluf Rygh den igjen liggende på bakken, og i 1866 var den blitt reist et sted på gården igjen, skjønt det er uvisst hvor. I 1902 ble steinen nok en gang funnet liggende, denne gangen av Tor Helliesen (Knirk 2013:106-107). Han fant også det han mente var steinens opprinnelige fundament, og fikk reist den der. Etter noen år falt steinen ned, men ble reist igjen på samme sted. Vinteren 2012 fikk en kraftig storm steinen til å falle igjen. Den ble da undersøkt av James E. Knirk og K. Jonas Nordby, som konstaterte at den hadde stått opp ned siden sist den hadde falt. Grunnen var trolig at den nederste delen av steinen ble slått av da steinen midt på 1800-tallet ble brukt i en bygningsmur, slik at toppen nå har det lengste runefrie stykket og derfor ble plassert i bakken. I 2013 ble steinen reist igjen, denne gangen riktig vei. Den står nå i et stativ som er støpt fast i bakken, for at den skal kunne stå riktig vei uten å risikere å falle.

Innskriften på steinen er som følger: a) +skarqi:risti:stin:qana:iftir: b)

øiafa:sun:sin:harqa:kuqan:man:. På normalisert norrønt blir dette «Skarði reisti stein þenna eptir Bjalfa, son sinn, harða góðan mann», eller på moderne norsk «Skarde reiste denne stein etter Bjalve, sin sønn, (en) meget god mann». Det første tegnet i innskriften er et kryss som tolkes som et kors, og dermed som et tegn på at Skarde var kristen. Innskriften dateres til første halvdel av 1000-tallet (Olsen 1954:216; Spurkland 2001:105). I Danmark og Sverige finnes det til sammen 262 runesteiner som er reist etter en som omtales som «god» (Sawyer 2000:156), men dette er den eneste gangen det forekommer i Norge (Sawyer 1991:110). Det er bare 6,5 % av alle personer det ble reist runesteiner etter, som betegnes som «gode».

Sawyer argumenterer for at ordet derfor må ha hatt en spesiell betydning, og at det ble brukt om mennesker som hadde en ledende rolle i samfunnet og en høy, arvelig status. I Danmark brukes det ofte om menn som hadde status som thegn eller dreng, titler som er nært forbundet med den danske kongemakten (Sawyer 2000:106; Øeby Nielsen 2005:110). I Uppland og områdene rundt hadde derimot den svenske kongemakten lite å si på 1000-tallet, men det finnes en stor andel innskrifter herfra som nevner «gode» mennesker. Her kan det derfor ikke

(29)

23

ha vært kongen som ga noen status som «god» (Sawyer 2000:110-111). Når Bjalve ikke nevnes med noen tittel er det mulig at Skarde kjente til tradisjonen med å kalle folk «gode», men ikke visste at ordet vanligvis ble brukt om menn med en spesiell posisjon. Det kan også være at han visste det, men valgte å bruke det likevel fordi det passet i hans situasjon. Kanskje har Skarde eller noen han kjente, selv vært i Danmark eller Sverige og sett slike runesteiner.

En annen mulighet er at «god» var en arvelig status (Sawyer 2000:111), at Skarde selv var en

«god mann», og at han derfor kunne kalle sønnen sin det samme.

Runesteinen står på en gresskledd bergrygg som ligger omtrent halvveis når man går fra det flate jordbrukslandet rundt og opp mot åsen Tormodvarden. Den har dyrket mark på alle kanter. Det er god utsikt fra steinen i alle retninger unntatt mot NNV, der Tormodvarden stenger for utsikten. På toppen av åsen Tormodvarden ligger det en gravrøys (se mer om denne under Helland III). Helland II er godt synlig fra åkrene rundt, og kan sees fra

Tormodvarden. Tormodvarden er med sine 96 meter over havet et av de høyeste punktene i området, og har vid utsikt i alle retninger. Harvalandsvatnet, som sees på fig. 9, ble senket i 1904 (Bang-Andersen 1986:58) og har altså vært større enn det er i dag. På kartet (fig. 25) vises størrelsen på vannet slik det var før det ble senket. Bakenfor Harvalandsvatnet, omtrent 1,5 km fra Helland i luftlinje, ligger Bybergåsen (synes til venstre i fig. 6 og midt i bildet i fig.

9). Denne åsen er dekket av 30-40 gravhauger, gravrøyser og rydningsrøyser. Selv om de er for langt unna til at man kan se dem fra Helland, kan vi gå ut ifra at de som levde i området da runesteinene på Helland ble reist, visste at de var der. Haugene på Bybergåsen må derfor ha inngått i deres oppfatning av landskapet de var omgitt av.

(30)

24

Figur 7 Helland II, utsikt mot vest. (Foto: Signe Marie Midtgård)

Figur 8 Fra Helland II, utsikt mot øst. Omtrent midt i bildet ligger en gravhaug, og bak den skimtes så vidt Helland III (se pil). (Foto: Signe Marie Midtgård)

(31)

25

Figur 9 Utsikt fra Tormodvarden mot sør. Harvalandsvatnet midt i bildet. Før senkningen i 1904 strakte vannet seg ut over det som i dag er åkerlandet til høyre på bildet. Pilen peker mot Helland II. (Foto: Signe Marie Midtgård)

Fra Isle of Man kjennes det fra siste halvdel av vikingtiden mer enn 30 runeinnskrifter i stein.

På bakgrunn av runeformer har det vært diskutert om disse runeinnskriftene er nært i slekt med en gruppe runesteiner fra Jæren som er datert til rundt år 1000. Disse runeformene, som kalles Man-Jær-runer, finnes blant annet på Helland II og Helland III. Dette var en del av Magnus Olsens begrunnelse for dateringen av innskriften på Helland II (Olsen 1954:217).

Debatten om Man-Jær-runene har dreid seg om hvilken retning de nye runeformene har gått:

Fra Skandinavia via Storbritannia til Isle of Man, eller fra Isle of Man til Skandinavia.

Helland III

Runesteinen Helland III, N245, står på gården Helland østre, nabogården til Helland midtre.

Innskriften er datert til rundt år 1000 eller litt senere. Det står a) qurmuqr.risti:stin:q

n

b) aft:qrunt:sunsin.På normalisert norrønt blir dette «Þormóðr reisti stein þenna ept Þrónd, son sinn»; «Tormod reiste denne steinen etter Trond, sin sønn» (Olsen 1954:218-219). Mellom linje a) og linje b) er det ornamenteringer i ringeriksstil. I 1639 opplyste biskop Wegner at steinen lå i en eng. I 1862 ble den reist av Nicolaysen på en gravhaug der den hadde ligget i lang tid, med den begrunnelse at den var så stor og tung at den neppe var flyttet langt bort fra sitt opprinnelige sted (Olsen 1954:218). Der står den fortsatt. På Helland midtre finnes dessuten åsen Tormodvarden, noe Olsen påpeker er svært interessant med tanke på

(32)

26

runesteinsreiserens navn (Olsen 1954:217). På toppen av åsen ligger det en gravrøys. Stedet kan dermed ha fått navn etter den Tormod som reiste Helland III. Imidlertid døde runeskriften ut på 1400-tallet. I rundt 400 år etter at denne innskriften ble ristet, har altså folk kunnet lese og forstå den. Tormodvarden kan dermed ha fått navnet sitt fra en mann som levde i sen vikingtid, eller fra innskriften lenge etter at både runesteinen og gravrøysen ble reist. Fordi vi ikke vet hvor gammelt navnet Tormodvarden er, er det umulig å vite sikkert hvordan det kom til. Det kan også være yngre enn 1400, og ikke ha noen sammenheng med den Tormod som nevnes på Helland III.

Steinen er godt synlig der den står nå, og ville vært synlig fra de fleste retninger hvis ikke moderne hus hadde sperret for utsikten. Fra steinen er det god utsikt i alle retninger unntatt mot sørvest, der det er et lite skogholt.

Figur 10 Runesteinen Helland III, utsikt mot øst. (Foto: Signe Marie Midtgård)

(33)

27

Figur 11 Utsikt mot vest fra Helland III. Pilen peker mot Helland II. (Foto: Signe Marie Midtgård)

Eik

Runesteinen fra Eik, A53, fra prestegården Eik i Sokndal kommune i Rogaland, ble funnet i 1972 under arbeid med å rense opp i elva Sokna for å slutt på stadige oversvømmelser (Næss 1972:45;48). Steinen ble funnet i tre deler nede i elva. Den har opprinnelig vært en del av berget ved elvebredden, og har trolig blitt sprengt løs og havnet i elva i forbindelse med brobygging i 1902 eller 1909 (1972:53). Næss mener det er sannsynlig at gården Eik har vært viktig for bygda tilbake til forhistorisk tid, og at den derfor var et naturlig sted å plassere en bro (1972:64-65). Innskriften på Eik-steinen er a) saksi:kirqikous b)

qaka:firir.salomouqorsinar c) qourriqi.bruqisa+, og på normalisert norrønt blir det «Saksi gerði, Guðs þakka, fyrir sálu móður sinnar, Þorríði, brú þessa». Det oversettes slik: «Sakse gjorde denne brua for å oppnå Guds godvilje for si mors sjel, Turid». Det siste tegnet i innskriften tolkes som et kors (Liestøl 1972:75; Spurkland 2001:120). Uttrykket «Guðs þakka», som betyr «for at Gud skulle takke», er lånt fra gammelengelsk og viser at det var kontakt med kristne miljøer i England (Liestøl 1972:74). Det er også gjort andre funn i nærheten av Eik som tyder på at folk her i sen vikingtid hadde kontakt med kristne miljøer på De britiske øyer (Thörn 2004:252-254).

(34)

28

Figur 12 Runesteinen fra Eik, her på Arkeologisk museum. (Foto: Signe Marie Midtgård)

Figur 13 Funnstedet for Eik-steinen i forgrunnen av bildet. Utsikt mot sør-sørøst. (Foto: Signe Marie Midtgård)

Eik-steinen er altså ikke en typisk runestein, ettersom innskriften er ristet på en oppstikkende bergnabb i stedet for på en stein reist av mennesker. Det finnes også andre runeinnskrifter på fast fjell, f. eks. Framvaren (N214) og det kjente Ramsundberget (Sö 101) i Sverige, og jeg mener det er interessant å se på hvilke innskrifter som finnes på disse, sammenlignet med

(35)

29

innskriftene på reiste steiner. Det at begge kategoriene finnes kan tyde på at det ikke spilte noen rolle hva slags stein man ristet budskapet på, bare det sto synlig til.

Fra 2000 til 2002 ble det gjort arkeologiske utgravninger i området rundt runesteinens funnsted, for å undersøke om man kunne finne rester etter broen som nevnes i innskriften.

Rester etter noen bro med luftspenn ble ikke funnet, men det ble derimot funnet rester av flere vadesteder over elva i området like rundt der runesteinen hadde stått. At man ikke har funnet noen bro i moderne forstand trenger ikke å bety at det ikke har vært noen bro på stedet: det kan like gjerne ha vært at Sakse fikk utbedret en bro som besto av steiner på elvebunnen. Like ved ble det også funnet spor etter en vei fra før 200 e. Kr. som trolig har vært beregnet for hjultransport (Olsen 2001:182-183), og i hvert fall fra midt på 1800-tallet til i dag har veien krysset elva i dette området. Dette er også det eneste trygge brostedet over Sokna, og fra 1600- og 1700-tallet finnes det flere skriftlige kilder som tyder på at det var en bro ved Eik (Næss 1972:60-62).

Store Ålgård

Runesteinen N217 står på Ålgård Store i Sokndal i Dalane. Den nevnes første gang av biskop Wegner i 1639, og skal i dag stå «nogle Skridt» fra der den sto i 1745 (Olsen 1954:133).

Deler av innskriften er svært utydelig, og det eneste av den som er mulig å tyde er …risti stin qina, på én linje. På normalisert norrønt blir dette «…reisti stein þenna», og på moderne norsk

«…reiste denne stein». Navnet på runesteinsreiseren er ikke leselig. Ut ifra språket og runetegnene i disse ordene er det ikke mulig å datere innskriften nærmere enn til vikingtid eller tidlig middelalder. Magnus Olsen mente at det var lite trolig at Ålgård-steinen var reist til minne om en avdød, og at den heller var reist i forbindelse med noe som hadde skjedd gården eller slekten, men gir ingen forslag til hva dette kan ha vært (Olsen 1954:135-136).

Denne steinen er svært liten i forhold til de fleste andre runesteinene jeg har undersøkt, og er bare 1,75 m høy. Det er imidlertid ingen tegn til at den er brukket, så den kan ikke opprinnelig ha vært høyere. Den står på en bakkekam i dyrket mark og har i vest utsikt mot en elv. Ellers er utsikten sterkt begrenset av et berg i øst. Steinen er synlig, men ikke påfallende, fra vest og delvis fra nord og sør. Det er ingen andre kjente kulturminner i området, men den gamle ferdselsveien i Sokndal har gått både her og ved Eik (Næss 1972:59).

(36)

30

Figur 14 Runesteinen Store Ålgård. Utsikt mot nord-nordøst. (Foto: Signe Marie Midtgård)

Framvaren

Runeinnskriften fra Framvaren, N214, står ikke på en stein, men på en bergvegg som går rett ned i fjorden Framvaren på Lista i Farsund. Innskriften er bare tilgjengelig med båt, og da den ble ristet sto den antakelig omtrent 5 fot (ca. 157 cm) over vannet (Olsen 1954:122). Den skal trolig leses a) riSt:ainriqi b) At:uStæn, norrønt Rist Ainriqi at Ustæn, og oversettes «Ristet Eindride etter Øystein», og Magnus Olsen daterer den til en gang rundt år 1100 (Olsen 1954:124).

(37)

31

Figur 15 Runefjellet i Framvaren midt i bildet, tatt fra veien 160 m nord for Listeid. (Foto: Signe Marie Midtgård)

Figur 16. Etter NIyR bind 3 s. 112.

Referanser

Outline

RELATERTE DOKUMENTER

Tidligere studier har vist at også ved bruk av snøscooter har Vest-Finnmark og Svalbard i internasjonal sammenheng et høyt antall personskader med sykehusinnleggelse

Legeforeningen har i løpet av høsten 2018 og utover nyåret 2019 arbeidet med innspill til helse- og sykehusplanen og har blant annet engasjert Helseøkonomisk Analyse for å

Det foreligger ikke noe datamateriale om omfanget av bruk av betaling som insentiv i medisinsk og helsefaglig forskning i Norge.. Formålet med denne studien er å kartlegge

Bruk av kasuistikker for å belyse vanskelige situasjoner forskrivende leger kan komme opp i, fungerer godt.. Farmakologikapitlet er fyldig og gir en

Bruk av skjema har liten eller svært begrenset effekt på nivået av HbA 1c , blod- trykk, vekt, lipider og mikroalbuminuri BAKGRUNN De fleste pasienter med diabetes type 2 følges opp

psykosebehandling, men pasienter med samtidig opioidmisbruk som ikke mestres med vanlige tiltak bør få en prøvebehandling med metadon integrert i et psykiatrisk tilbud. Pasienter som

Hoveddelen av fagkunnskapen om asylsøkeres helse og bruk av helsetjenester omhandler psykisk helse, spesielt blant enslige mindreårige asylsøkere, og infeksjonssykdommer,...

Tidligere studier har vist at også ved bruk av snøscooter har Vest-Finnmark og Svalbard i internasjonal sammenheng et høyt antall personskader med sykehusinnleggelse