Norges Russland-retorikk : fra brobygging til fiendebilder

(1)

Norges Russland-retorikk Fra brobygging til fiendebilder

Andrea Sofie Nilssen

(2)

Forsvarets stabsskole er en del av Forsvarets høgskole (FHS). Som faglig uavhengig høgskole utøver FHS sin virksomhet i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, pedagogiske og etiske prinsipper (jf. Lov om universiteter og høgskoler § 1–5).

Sjef Forsvarets stabsskole: flaggkommandør Jan Østensen Berglund

Militære studier er en militærfaglig tidsskriftserie innenfor Forsvarets stabsskoles ulike fagområder. Alle synspunkter, vurderinger og konklusjoner som fremkom- mer i denne publikasjonen står for forfatterens egen regning. Hel eller delvis gjengivelse av innholdet kan bare skje med forfatterens samtykke.

Ansvarlig redaktør: oberstløytnant Tormod Heier (PhD) Ass. redaktør: Yngvild Sørbye

Forsvarets stabsskole (FSTS)

Akershus festning, bygning 10, Postboks 1550 Sentrum, 0015 Oslo, Norge

The Norwegian Defence Command and Staff College is part of the Norwegian Defence University College (FHS). As an independent university college, FHS conducts its professional activities in accordance with recognized scientific, pedagogical and ethical principles (pursuant to the Act pertaining to Universities and University Colleges, section 1–5).

Chief Norwegian Defence Command and Staff College: Commodore Jan Østensen Berglund Militære studier is an independent military journal attached to the Norwegian Defence Command and Staff College’s broad portfolio of professional interests.

All views, assessments and conclusions which appear in this publication are the author’s own. The author’s permission is required for any reproduction, wholly or in part, of the contents.

Editor-in-chief: Lieutenant Colonel Tormod Heier (PhD) Assistant editor: Yngvild Sørbye

hogskolene.forsvaret.no/forsvarets-hogskole/avdelinger/fsts/Sider/fsts.aspx

Norwegian Defence Command and Staff College

Akershus festning, bygning 10, Postboks 1550 Sentrum, 0015 Oslo, Norway

(3)

Fra brobygging til fiendebilder

Andrea Sofie Nilssen

(4)

Utgiver

Forsvarets stabsskole/FHS Redaksjon

Oberstløytnant Tormod Heier (ansv.) Yngvild Sørbye

Tekst

Opprinnelig versjon trykt som masteroppgave ved Institutt for statsvitenskap, UiO, 2015.

Grafisk design commandogroup.no ISSN

1894-2547

Forsidebilde

Statsminister Erna Solberg, forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og utenriksminister Børge Brende under en pressekonferanse høsten 2014.

Foto og montasje

Mats Grimsæth, Forsvaret og 07 Media/redaksjonen Trykk

07 Media – 07.no

Henvendelser om skriftserien kan rettes til Forsvarets stabsskole/Forsvarets høgskole [email protected]

(5)

Oslo, ved Det norske universitetssenter i St. Petersburg og ved Universitetet i Tromsø/

Norges arktiske universitet. Hun har i fem år vært tilknyttet lokalavisa Nye Troms.

Nilssen har fordypet seg i sikkerhetspolitiske fag, russisk utenrikspolitikk og politisk utvikling i dagens Russland, med blant annet Anders Kjølberg som veileder. Hun avla sin mastergrad ved Institutt for statsvitenskap ved UiO i 2015.

Summary

Over the last two years, the perceptions and opinions about Russia in Norwegian society have been drastically altered. During the escalating conflict in Ukraine in 2014, Norwegian ministers repeatedly made statements and judgements on Russia’s actions. By analyzing these statements, the study tries to survey the ideas and presuppositions determining the Norwegian government’s statements about Russia. Furthermore, the study tries to explore whether the government’s discourses are reflected in the opinion-based articles of three Norwegian newspapers.

Key findings suggest that the official Norwegian statements on Russia through the Ukraine conflict are based upon two superior discourses: A western discourse, that is, opinions that are consistent with the EU sanctions and NATO policy, and a northern, neighbouring discourse, emphasizing the importance of maintaining a good relationship with Russia in the northern areas. The relationship between these two discourses is hierarchic in the sense that the premises of the western discourse are superior to the alternative neighbouring discourse. In the Norwegian government’s statements about Russia’s actions through the Ukraine conflict, these two discourses appear in parallel. The newspaper material, on the other hand, mostly reflects the government’s western discourse, even when it comes to the the North.

Conclusively, the hegemony of the western discourse enables a political line of confrontation towards Russia, whereas the neighbourly relationship and cooperation in the North gets less attention. Since politicians as well as the media are important providers for the creation of public opinion, the analysis also reveals important premises for the Norwegian public’s perception of Russia.

Keywords: Russia, Norway, Ukraine, Norwegian government, media, North,

(6)

Innhold

Forfatteren 5

Summary 5

Redaktørens forord 9

Kapittel 1 Innledning 11

Hvorfor Russland? 11

Formål og problemstilling 13

Analytisk tilnærming 14

Oppbygning og struktur 16

Kapittel 2 Forholdet mellom Norge og Russland 17

Slutten på den kalde krigen: En ny verdensorden 17

Et vestlig perspektiv 19

Vesten versus Russland 21

Norge og Russland – naboer i nord 22

Norge som en del av Vesten 24

Det bilaterale forholdet 26

Konflikten i Ukraina 28

Norges respons på hendelsene i Ukraina 30 Oppsummering 32

Kapittel 3 Analytisk rammeverk 34

Ideer og interesser i internasjonal politikk 35 Diskursanalyse som teori og metode 38 Sentrale begreper i diskursteori 39

Teorien om det sosiale 42

Identitet og gruppedannelse 44

Antagonisme og hegemoni 46

Tre steg til en diskursanalyse 48

Kapittel 4 Regjeringens uttalelser om Russland 51

Analytisk tilnærming 52

Forsvarsministerens uttalelser 54

Russlands handlinger truer dagens verdensorden 54 NATO forsvarer vår sikkerhet og vårt demokrati 56 Russland er konfliktens aggressor 58 Russland er også Norges samarbeidspartner 59 Sentrale ideer i forsvarsministerens uttalelser 60

(7)

Russland er konfliktens aggressor 64 Russland er også Norges samarbeidspartner 65 Sentrale ideer i utenriksministerens uttalelser 66

Statsministerens uttalelser 67

Russlands handlinger truer dagens verdensorden 67 Russland er også Norges samarbeidspartner 69 Sentrale ideer i statsministerens uttalelser 69 Regjeringens premisser og implikasjoner 70

Kapittel 5 Sentrale avisers bilde av Russland 76

Analysemateriale 77 Viktige hendelser i Ukraina-konflikten 80

Artikler fra Aftenposten 83

En vestlig diskurs 83

Personifisering og demonisering av presidenten 87

Russlands interesser 89

Nabosamarbeid i nord 92

Artikler fra VG 92

Kald krig-retorikk 97

Artikler fra Nordlys 99

Manglende kunnskap om Russland 104

Regjeringstro eller forsonlig? 106

Kapittel 6 Avslutning 109

Alliansemedlem i vest, nabo i nord 109

Endring eller konsolidering? 112

Russland og den norske opinionen 113

Litteratur- og kildeliste 116

Regjeringens taler, kronikker og debattinnlegg 120 Avisartikler: Aftenposten – VG – Nordlys 122

(8)

(9)

Kjære leser!

Norske myndigheter har i mange år ført en vellykket Russlandspolitikk. Kjernen i tilnærmingen har bygd på hårfine avveininger mellom et godt bilateralt samarbeid og militær avskrekking i form av NATO-medlemskap. Man har søkt å unngå unødige konfrontasjoner, selv midt under den kalde krigen. Denne lavspenningspolitikken har båret frukter. Ett av mange eksempler er delelinjeavtalen i Barentshavet som ble oppnådd i 2010, etter førti års tautrekking. Kort sagt, norske regjeringer har fremmet fredelig sameksistens mellom et NATO-land og Russland på en forbilledlig måte.

I dag er klimaet radikalt endret, slik denne utgaven av Militære studier viser. Av medieoppslagene å dømme er vi nærmest inne i en ny istid, utløst av Russlands aktive rolle i Ukrainas borgerkrig med annekteringen av Krim. At russerfrykten er større enn på lenge kommer blant annet til uttrykk i måten Solberg-regjeringen kommuniserer til befolkningen på. Diskursen domineres av et ensidig ønske om å avskrekke Russland militært, som del av et stadig sterkere og mer slagkraftig NATO. Med avskrekking følger tradisjonelt også incentiver for beroligelse, men dette aspektet er nå tonet ned. Isteden diskuteres det livlig om vi ikke skal sende flere militære styrker til nord for å møte et eventuelt russisk press.

I denne offensive diskursen drukner den alternative, fredeligere «naboskapsdiskursen».

Dette gjelder så vel innad i Solberg-regjeringen som i ledende avisers dekning av Russland. Det er bare i Nord-Norge, der folk flest er vant til russisk nærvær gjennom handel, kulturforbindelser og mellomfolkelig samarbeid gjennom flere hundre år, at tonen overfor russerne er mildere og med mindre brodd. Likevel er også dette ordskiftet underlagt den vestlige NATO-diskursen, som antyder at pisken må gis forrang. Premissene fra nord om at det også må lokkes med gulrøtter, er langt på vei borte. For et lite land med begrenset forsvarsevne er denne analysen oppsiktsvekkende. For som vi alle vet: internasjonal politikk er ikke et nullsumspill, men et forhandlingsspill. Vi skal selvfølgelig fremme nasjonale interesser. Men vi skal også hindre eskalering, unødig spenning og militær opptrapping utenfor vår egen stuedør. Dette dilemmaet gjør forholdet til Russland til en av våre vanskeligste statsmannskunster.

Tormod Heier

Ansvarlig redaktør/oberstløytnant

(10)

(11)

Innledning

Over tjue år etter den kalde krigens slutt kan man, ifølge historikeren Paul Sanders, hevde at det er mer som skiller enn som forener Russland og Vesten, selv om forholdet er blitt forsøkt nullstilt en rekke ganger i nyere historie (Sanders, 2013). Noen peker på at motsetningen speiler geopolitiske trekk, med andre ord at det vanskelige forholdet skyldes kamp om økonomisk, politisk og militær makt og det faktum at det store, men sårbare Russland ligger kloss inntil et samlet Europa.

Denne studien hviler på en annen fortolkningsramme, nemlig antagelsen om at Russland er og blir «annerledes», og at Vestens politikk overfor Russland (og især russisk ekspansjonisme) må ha dette som utgangspunkt. Studien tar for seg Norges respons på Russlands handlemåte under konflikten i Ukraina.

Med dette som bakteppe rettes søkelyset mot hvordan Russland oppfattes i Norge, og hvilke ideer som legges til grunn når politikere og medier uttaler seg om vårt naboland i øst.

Hvorfor Russland?

Vesten vil alltid ha et behov for å forstå Russland. I nyere tid har dette kanskje mest av alt sammenheng med at Sovjetunionen sto i et motsetningsforhold

(12)

MILITÆRE STUDIER 4/2015

til Vesten gjennom den kalde krigen. Vesten representerte verdier som demokrati, markedsliberalisme og åpenhet, mens Sovjetunionen representerte en sosialistisk samfunnsstruktur gjennom kommunisme, planøkonomi og lukkede samfunn.

Med Sovjetunionens sammenbrudd og den kalde krigens slutt i begynnelsen av 1990-årene var det mange som trodde at Russland nå ville se til Vesten når de skulle bygge opp nye samfunnsstrukturer. Fasit i dag er annerledes. Selv om Vesten og Russland har tatt store steg i retning av et godt partnerskap, er det lett å bifalle Peter Normann Waages påstand om at Russand har blitt sitt eget sted (Waage, 2014, s. 9).

At de to partene har ulike interesser i det internasjonale samfunnet, har kommet klart til uttrykk ved flere anledninger. Motsetningene har særlig gjort seg gjeldende i Sentral- og Øst-Europa, der Russland har reagert på utvidelsen av vestlige allianser. Dette gjelder først og fremst ulike runder med NATO- og EU-utvidelser, men kanskje enda sterkere gjennom de stadig tettere bånd som knyttes mellom Vesten og henholdsvis Ukraina og Georgia (Heier og Kjølberg, 2015, s. 11).

Urolighetene som i flere år har preget Ukraina er det ferskeste utslaget av en slik interessekonflikt. Ukraina er et land hvor ulike regioner har forskjellige identiteter, noe som er et resultat av ulike historiske innflytelser (Rywkin, 2014, s. 119). Det viktigste skillet går mellom regioner hvor europeisk innflytelse er mest fremtredende, og regioner hvor pro-russiske følelser dominerer.

I februar 2014 ble konflikten trappet opp da Ukrainas nye, vestvennlige lederskap gikk inn for å undertegne en samarbeidsavtale med EU, fremfor å inngå et nærmere samarbeid med Russland. Dette har ført til isfront mellom Vesten på den ene siden og Russland på den andre. Flere forskere mener at dagens situasjon representerer slutten på det samarbeidet som begynte med Berlinmurens fall i 1989 (Trenin, 2014).

Å studere Russland gjennom norske briller er særlig interessant med utgangspunkt i hendelsene i Ukraina. Konflikten i Ukraina åpner for en brytning mellom konkurrerende perspektiver på Russland og motiver i russisk utenrikspolitikk blant norske opinionsdannere. Norge er en del av det vestlige fellesskapet, samtidig som vi grenser til, og har flere bilaterale

(13)

samarbeidsrelasjoner med, Russland. Tross dette naboskapet fører Norge hovedsakelig en utenrikspolitikk som er i tråd med de øvrige vestlige landene.

Vi baserer våre politiske institusjoner og sosiale struktur på verdiene av et liberalt demokrati, og vi har alliert oss med sentrale vestlige land gjennom NATO-samarbeidet. Samtidig deler Norge landegrense med Russland i nord, noe som gir grobunn både for konflikt og samarbeid.

Formål og problemstilling

En undersøkelse gjort av det amerikanske meningsmålingsbyrået Gallup i april 2015 viste at 89 prosent av Norges befolkning misliker Putins ledelse.

Hvis dette er riktig, er Norge det landet hvor Putins lederskap er mest mislikt (Dyrnes og Hansen, 2015).

Hvor viktig Vestens oppfatning av Russland er, kan ifølge Sanders (2013) måles gjennom å studere media, politikere, eller akademiske diskusjoner.

Formålet med denne studien er å undersøke hvilke ideer slike opinionsdannere presenterer i Norge, og som nordmenn følgelig legger til grunn i møte med Russland. Vi kan anta at disse er mange og av ulik karakter avhengig av hvor i Norge man er bosatt og hvilket politisk syn man har. Det vil imidlertid være umulig å analysere hele dette spekteret av meninger i praksis. Derfor er studien avgrenset til å undersøke hvilke ideer som kommer til uttrykk når den norske regjeringen vurderer Russlands handlinger i Ukraina. I neste omgang ser vi på hvorvidt det er de samme ideene norske aviser formidler i sin vurdering av konflikten. Problemstillingen blir altså:

Hvilke ideer kommer til uttrykk i den norske regjeringens respons på Russlands handlinger i Ukraina-konflikten?

I hvilken grad og form gjenspeiler norske aviser regjeringens diskurser i sin dekning av konflikten?

Problemstillingen er todelt. Første del av oppgaven vil forsøke å avdekke hvilke diskurser den norske regjeringen kan plasseres i når de uttaler seg

(14)

om Russlands handlinger i Ukraina. Formålet er å kartlegge hvilke ideer som kommer til uttrykk hos regjeringen når de vurderer Russland på bakgrunn av situasjonen i Ukraina. Dette har betydning for hvilken politikk som føres fra den norske regjeringens side og vil legge grunnlaget for analysens del 2.

Problemstillingens andre del, som tar for seg avisenes Russlandsdekning, vil bruke diskursene fra del 1 som analysemodell. Målet er å undersøke i hvilken grad og form regjeringens diskurser gjenspeiles i et utvalg norske aviser.

Mens regjeringens uttalelser er offisiell norsk politikk, skal avisene på en fri og uavhengig måte diskutere, problematisere og belyse denne politikken for, og med utgangspunkt i, opinionen. Vi har derfor valgt å studere artikler som inneholder såkalt meningsbærende journalistikk. Dette vil i praksis si lederartikler, kommentarer, kronikker og debattinnlegg, fordi disse sjangrene tydeligst formidler meninger som kommer frem om Russland og situasjonen i Ukraina. Avisene skal i utgangspunktet være nyanserte og få frem ulike sider av en sak, og det vil derfor være interessant å se i hvor stor grad de eventuelt opprettholder regjeringens virkelighetsoppfatning om Russland og om situasjonen i Ukraina.

Oppgaven har ikke som formål å påvise en årsaksforbindelse mellom politikken som føres fra regjeringens side og det som skrives i avisene.

Poenget er heller å rette søkelyset mot meningsdannelsen omkring Russland i Norge, ettersom regjeringen og avisene er viktige premissleverandører for den norske opinionen.

Analytisk tilnærming

Siden 1980 og 1990-årene har konstruktivismen fått økende anerkjennelse for sin påstand om at ideer har innflytelse på prosesser i internasjonal politikk.

Alexander Wendt (1992, s. 399) hevder at internasjonal politikk må forstås som en sosialiseringsprosess hvor aktører definerer sine egne identiteter og på den måten utvikler kollektiv kunnskap om verden rundt seg. Denne forståelsen av internasjonal politikk har utfordret forskning innenfor

(15)

internasjonale relasjoner, som lenge har vært dominert av en rasjonalistisk oppfatning om enhetlige, rasjonelle aktører.

Nettopp i denne sistnevnte konteksten har en betydelig mengde vestlig forskning søkt å forstå Russland; hva Russland er og hva som kan forklare landets handlinger i ulike situasjoner. Svært ofte blir det trukket konklusjoner om at det er en nasjonal identitet som kommer til uttrykk, at Russland er en autoritær stat med en sterk leder og et svakt sivilsamfunn. Vi skaper altså et skille mellom «oss» på den ene siden og «dem» på den andre.

Mindre oppmerksomhet har blitt gitt til kognitive barrierer, til tross for at disse, ifølge Sanders (2013), har vist seg å være formidable. Denne studien ønsker å ta en nærmere kikk på hva «vi» legger til grunn for vår forståelse av «dem», som i denne sammenhengen er Russland. På denne måten retter studien fokus mot meningsdannelse på «innsiden» av samfunnet, mer presist hvordan bestemte måter å betrakte Russland på kan analyseres gjennom språklig kommunikasjon hos sentrale aktører i det norske samfunnet.

Denne typen diskursanalyse er hyppig brukt av blant annet statsviteren Ted Hopf (2002), som i store deler av sitt arbeid kombinerer konstruktivisme og identitet i studiet av internasjonal politikk.

Som teori og metode retter diskursanalysen forskerens oppmerksomhet mot hvordan kollektive forestillinger skapes, speiles og opprettholdes gjennom språk (Bratberg, 2014, s. 30). En diskurs kan defineres som «en samling utsagn i en bestemt kontekst, samt skrevne og uskrevne regler for hva som kan sies og ikke sies i konteksten» (Bergström og Boréus, 2012, s. 26). Denne forståelsen peker altså på diskurs som et kognitivt og normativt fellesskap som kommer til uttrykk i språk. Hva vi vet og hva som er verdifullt, riktig og godt, formes kollektivt gjennom språklig praksis (Bratberg, 2014, s. 29).

Diskursanalysen bygger på et fortolkende vitenskapssyn, og et viktig premiss er at mening (i betydningen ideer og oppfatninger) ligger til grunn for handling. Som Bratberg (2014, s. 32) påpeker forstås dette i diskursanalyse som at mening skapes og opprettholdes gjennom språklig kommunikasjon, og den må derfor gripes gjennom å analysere språket. I diskursanalyse er teori og metode lenket sammen. Som Jørgensen og Phillips (2002, s. 3–4) skriver, er det viktig at man ikke setter diskursanalysen inn i en hvilken som helst teoretisk ramme. Denne studien kombinerer diskursteori med mer konkrete teknikker for gjennomføring av analysen.

(16)

Oppbygning og struktur

Hensikten med kapittel 2 er å etablere en bakgrunnsforståelse av forholdet mellom Norge og Russland i nyere tid. Hovedvekten ligger på perioden etter den kalde krigen. Fremstillingen etablerer Norge som en del av Vesten på den ene siden, og som en bilateral samarbeidspartner med Russland på den andre. Kapitlets siste del gir en beskrivelse av konflikten i Ukraina, for så å komme inn på hvordan konflikten har påvirket Norges forhold til Russland.

Kapittel 3 presenterer studiens analytiske rammeverk. Dette bygger på en antakelse om at de ideene den norske regjeringen legger til grunn for sin oppfatning av Russland, kommer til uttrykk gjennom deres uttalelser når de vurderer Russlands handlinger i Ukraina. Videre vil kapitlet ta for seg diskursanalyse som teori og metode. Det teoretiske utgangspunktet er Ernesto Laclau og Chantal Mouffes teori om det sosiale, som kombineres med Iver B. Neumanns teknikker for gjennomføring av analysen.

I fjerde kapittel analyseres den norske regjeringens uttalelser om Russland, undersøkt gjennom Norges holdninger til landets handlinger i Ukraina. Vi har valgt å se nærmere på uttalelser fra forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, utenriksminister Børge Brende og statsminister Erna Solberg. Sammen utgjør deres uttalelser den norske regjeringens Russlandsdiskurser.

I femte kapittel brukes regjeringens diskurser som sammenligningsmateriale for å se på tre norske avisers meningsbærende journalistiske tekster om Russland. De utvalgte avisene er Aftenposten, VG og Nordlys. Analysen kan karakteriseres som løselig deduktiv. I tillegg til å se på om regjeringens diskurser gjenspeiles i avisene, vil analysen også vil undersøke om det finnes andre fortolkningsrammer som faller utenfor regjeringens diskurser.

(17)

Forholdet mellom Norge og Russland

Dette kapitlet vil danne bakgrunnen for den videre studien ved å se på forholdet mellom Norge og Russland i et historisk og politisk perspektiv. Hovedvekten ligger på tiden etter den kalde krigen. Norge blir i denne sammenhengen sett både som en del av Vesten og som en bilateral samarbeidspartner til Russland. Kapitlet starter med å se på det politiske verdensbildet slik det ble fremstilt etter Sovjetunionens fall. Her vil de vestlige landenes tolkninger av spillereglene i internasjonal politikk trekkes frem. Videre drøftes Norge som en del av Vesten, før søkelyset rettes mot det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Kapitlets siste del vil komme nærmere inn på konflikten i Ukraina og hvordan den har påvirket Norges forhold til Russland.

Slutten på den kalde krigen: En ny verdensorden

Oppløsningen av Sovjetunionen og Warszawapakten markerte slutten på den bipolare maktstrukturen som hadde preget internasjonal politikk helt siden slutten av andre verdenskrig. Den bipolare sikkerhetstenkningen under den kalde krigen var basert på en enkel modell hvor to supermakter, som hver representerte et alternativt politisk, ideologisk og sosioøkonomisk system,

(18)

sto overfor hverandre. Ifølge Kjølberg og Jeppesen (2001, s. 8) representerte dette bipolare systemet og supermaktsmotsetningen en måte å tolke og forstå internasjonal politikk på. For denne studien er målet å se på et perspektivmangfold, noe som gjør at denne gjennomgangen vil preges av hvorfor vi i Vesten har forstått internasjonal politikk siden den kalde krigens slutt slik vi gjorde.

Overgangen fra ett verdensbilde til et nytt kan føre til en periode med uklarhet og større grad av usikkerhet om hvordan andre parter vurderer sin plass i det internasjonale system, hvordan de definerer sine interesser, og hvilke handlingsrom som kan forventes. Dette øker i sin tur faren for misforståelser, noe som igjen kan føre til ustabilitet og konflikter (ibid., s. 9).

Kjølberg og Jeppesen argumenterer for at den nye internasjonale maktstrukturen som har etablert seg etter den kalde krigens slutt kan karakteriseres ut fra en sentrum/periferi-tenkning. Her utgjør Vesten et dominerende sentrum, mens andre geografiske områder eller enkeltstater utgjør en periferi i forhold til dette sentrum. Samtidig kan enkeltstater i denne periferien kan fungere som et regionalt sentrum med sin egen periferi (ibid.). Dette fører til at det internasjonale system også har en multipolar dimensjon som i noen grad vil måtte prege internasjonal politikk. Til grunn for en slik fremstilling ligger tanken om at makten i stor grad er konsentrert i systemets sentrum, og at særlig stater/aktører i periferien må forholde seg til dette som et sentralt premiss for sin adferd (Goldgeier og McFaul, 1992).

Denne typen sentrum/periferi-tenkning er ifølge Kjølberg og Jeppesen (2001, s. 9) relativ på to måter. For det første kan man se for seg ulike lag innen sentrum med en kjerne. Områdene utenfor denne kjernen kan sies å tilhøre sentrum, men er relativt sett en periferi. USA og EU kan betraktes som slike kjerner. For det andre kan man også tenke seg at man innen periferien har områder som ser på seg selv som et sentrum, slik at det sett fra sentrum er en periferi, men i egne øyne er et sentrum. Russland har tradisjonelt hatt en slik periferirolle i forhold til det øvrige Europa (ibid.).

(19)

Et vestlig perspektiv

Under den kalde krigen var det stort sett enighet mellom Sovjetunionen og Vesten om hvilke spilleregler som skulle gjelde. Maktbalanse, geopolitikk, en stilltiende aksept av motpartens interessesfærer og avståelse fra åpen maktbruk supermaktene imellom, var særlig viktig (Heier og Kjølberg, 2015, s. 10). Denne enigheten er i dag borte. Den vestlige verden, med USA i spissen, understreker at en global verdensorden skal bygge på grunnleggende liberale verdier: demokratiske rettigheter for individet, pluralisme og maktfordeling i samfunnet og frihet for den enkelte stat til selv å velge sin politiske fremtid (Kissinger, 2014, s. 362). Disse verdiene blir sett på som globale og skal derfor ligge til grunn for mellomstatlig adferd i internasjonal politikk (Heier og Kjølberg, 2015, s. 10).

Historien om den kalde krigen, slik den blir fortalt fra et amerikansk perspektiv, handler om vestlige demokratiske ideer som seiret over den sovjetiske trusselen og de samfunnsstrukturene Sovjetunionen representerte (Tsygankov, 2009, s. 48). At Sovjetunionen falt fra hverandre, ble av mange sett på som en vestlig seier i en kald krig som hadde pågått i over 40 år.

Med det mener man også at de verdiene som Vesten representerer, seiret. I Vesten feiret man Sovjetunionens kollaps, og som Tsygankov påpeker, hevdet den amerikanske diskursen at fra nå av ville det være lite motstand mot en verdensomspennende utvikling i retning av frihet (ibid.).

Statsviteren Francis Fukuyama skrev om disse optimistiske følelsene med de berømte ordene «what we may be witnessing is not just the end of the Cold War (...) but the end of history as such» (Fukuyama, 1989, s. 162). Han så bortfallet av et alternativ til den kjente ideen om frihet, eller det at liberale demokratier etter vestlig modell ble universalisert, som den endelige formen for menneskelig styring.

Den tradisjonelle europeiske verdensorden var bygd på å se mennesker og stater som konkurrerende av natur. For å kunne forholde seg til deres motstridende ambisjoner lente man seg på en maktbalanse og en felles respekt for opplyste statsledere. Det herskende amerikanske synet anså mennesket som godt av natur og derfor disponert for å helle mot fredelige kompromisser, sunn fornuft og rettferdig fordeling. Spredning av demokrati var det overordnede målet for den internasjonale orden. Frie markeder ville

(20)

løfte individene, berike samfunnet og sørge for at økonomisk avhengighet holdt den tradisjonelle rivaliseringen i sjakk (Kissinger, 2014, s. 362). Ifølge dette synet var den kalde krigen forårsaket av kommunismens villfarelse, og før eller senere ville Sovjetunionen vende tilbake til nasjonenes fellesskap.

Da ville en ny verdensorden innbefatte alle regioner på kloden. Felles verdier og mål ville sørge for mer humane forhold innad i statene, og redusere sannsynligheten for konflikt statene imellom (ibid.).

I kjølvannet av dette synet begynte man i Vesten å snakke om en tredje demokratibølge som følge av ulike former for regimekollaps i verden (Carothers, 2002, s. 5). Et av områdene der dette var relevant var altså de tidligere sovjetstatene, inkludert Russland. Denne bølgen skulle komme som en følge av at tidligere autoritære stater nå gikk inn i en transisjon mot å bli liberale demokratier. Dette skiftet var også knyttet til de økonomiske reformene som skulle føre Russland fra Sovjetunionens planøkonomiske system til et markedsøkonomisk system der landet også kunne bli en del av den globale verdensøkonomien. I Vesten utviklet man flere modeller som skulle forklare hvordan tidligere regimer nå ville gjennomgå flere faser som til slutt skulle ende opp som konsoliderte demokratier.

For Russlands del kan vi i dag definitivt fastslå at modellen ikke er realisert.

Carothers’ poeng er at disse tankene var en vestlig oppfatning av hva som naturlig ville skje innad i en stat når et regime etter mange år kollapset.

I dag, over tjue år senere, har få av de statene som i Vesten ble vurdert å befinne seg i en transisjonsperiode mot å bli konsoliderte demokratier, lykkes (Carothers, 2002, s. 6). Det man i Vesten håpet og trodde at skulle skje med Russland, var at landet gradvis skulle absorbere de verdiene de vestlige statene bygger sine samfunn på (Hauge, 2015).

Hva Russland i dag er blitt, er gjenstand for en større fagdebatt, men det synes å være enighet om at Russland i dag kan karakteriseres som noe imellom et demokrati og en autoritær stat – et slags hybridregime. Noen kaller det russiske systemet for «competitive authoritarianism» (Levitsky og Way, 2002, s. 52), mens andre velger å karakterisere det som «electoral clanism» (Lukin, 1999, s. 108). Uansett kan ikke Russland karakteriseres som et konsolidert liberalt demokrati. Landet er ikke en del av den vestlige verden.

(21)

Vesten versus Russland

Det finnes en omfattende litteratur om forholdet mellom Vesten og Russland.

I dette ligger det at de to parter er forskjellige kulturelt, politisk og økonomisk.

Men hva menes egentlig når man snakker om Vesten som en motsetning til Russland?

Cox og Marks (2003, s. 2) definerer vestlige samfunn som stater som baserer sine filosofiske prinsipper, politiske institusjoner og sosiale struktur på verdiene av et liberalt demokrati. Kjennetegn ved liberale demokratier er blant annet en forpliktelse til fundamentale friheter innenfor rammene av rettsstaten.

Dette innebærer blant annet ytringsfrihet, pressefrihet, religionsfrihet og likhet for loven (ibid., s. 3).

Når vi snakker om Vesten, mener vi gjerne området som strekker seg fra EUs yttergrense i øst til Nord-Amerika i vest, og som inkluderer tidligere kolonier som Australia og New Zealand (Huntington, 1996, s. 46–47).

Befolkningen i disse landene er på mange måter like, og da spesielt når det kommer til etnisitet, kultur, velferd, livsstil og religion – eller mangel på religiøse overbevisninger. Videre fremmes åpenhet og ansvarlighet innad i rettssystemet og de politiske institusjonene (Cox og Marks, 2002, s. 3).

I Vesten kan vi finne spor langt tilbake i historien som fører frem til en moderne, borgerlig verdensanskuelse, til tanken om rettsstat, til individets suverenitet og rettigheter, til hverdagens og det personlige livets adskillelse fra kirkens og religionens domene. I nyere tid har vestlige stater etablert ulike institusjoner, hvor formålet er å samarbeide for å fremme verdier som er karakteristiske for de vestlige statene. Med hensyn til Russland er EU og NATO spesielt interessant. For de europeiske statene har det også etter den kalde krigens slutt vært viktig å opprettholde et nært samarbeid med stormakten USA.

Historisk sett har det vært nære bånd mellom Vest-Europa og USA. Disse båndene strekker seg tilbake til den franske og den britiske kolonialiseringen av Amerika og den sivilisasjonen som dannet utgangspunkt for dannelsen av USA med selvstendighetserklæringen i 1776. Siden har disse båndene forblitt sterke, og gjennom verdenskrigene i det 20. århundret ble båndene over Atlanteren styrket.

(22)

Etter andre verdenskrig fungerte USA som en sikkerhetsgarantist overfor Vest-Europa i møte med Sovjetunionen. Dette kunne USA gjøre gjennom det transatlantiske samarbeidet, som ga Vest-Europa en garanti for at USA ville tre støttende til dersom et angrep fra Sovjetunionen skulle inntreffe. Til gjengjeld fikk USA stor innflytelse i Vest-Europa (Brzezinski, 1997). Formålet med den amerikanske utenrikspolitikken som ble ført etter den kalde krigen, var først og fremst å forsvare USAs dominerende og geopolitiske maktposisjon.

I de første årene etter Sovjetunionens oppløsning førte også Russland en utenrikspolitikk hvor landet tilpasset seg USA og NATO, men denne politikken resulterte bare i liten grad i russisk innflytelse internasjonalt (Heier og Kjølberg, 2015). Russland begynte derfor å orientere seg bort fra en vestorientert utenrikspolitikk allerede i midten av 90-årene.

Kjølberg og Jeppesen (2001, s. 9) skriver at analyser som er gjort av staters adferd etter den kalde krigens slutt, har vist at den bipolare øst/vest-dimensjonen, som var fullstendig dominerende under den kalde krigen, fortsatt har relevans. Ikke minst gjelder dette for forholdet mellom Russland og Vesten.

Neumann (2010, s. 86) hevder at for Europas del har den viktigste konstituerende

«utsiden», eller det som anses som ikke-Europa, alltid vært Østen. I dette bildet har Russland vært, og er, et viktig konstituerende andre i europeisk identitetsdannelse. Det å skape og opprettholde en bestemt identitet innebærer, ifølge Neumann, å avgrense et «oss» fra et «dem» (ibid.). Dette har også vært sentralt for den norske identitetsdannelsen.

Norge og Russland – naboer i nord

Norges konstituerende andre i øst er primært Russland (Eriksen og Neumann, 2011, s. 12). At Norge grenser til Russland, har gjort at vi alltid har måttet

(23)

forholde oss til landet. Norge og Russland har aldri vært i krig¹, og samarbeid i nord har i lange tider vært fruktbart sett med begge parters øyne.

Ifølge Heier og Kjølberg (2015, s. 15) er historiske erfaringer og tolkninger av disse med på å prege både det generelle forholdet mellom land og de spesifikke reaksjonene som kan inntreffe dersom det skulle oppstå situasjoner som kan kreve motreaksjoner fra politisk eller militært hold.

Argumentasjon ut fra historiske erfaringer vil imidlertid alltid være selektiv og baserer seg gjerne på bruk av analogier. Det vil derfor alltid kunne være alternative fortellinger som presenteres. Valget av fortelling definerer også de fortolkningsrammene som man forstår aktuelle hendelser innenfor. En dominerende fortelling innenfor ett domene kan derfor utfordres av andre fortellinger som vektlegger andre forhold.

Heier og Kjølberg (2015, s. 15–16) skisserer to dominerende tradisjonelle fortellinger om Russland i Norge. Den ene fortellingen handler om trusselen fra øst, som baserer seg på at Russlands interesse for isfrie havner i nord har vært en viktig del av det norske trusselbildet i snart 200 år. Dette trusselbildet gjenspeiler det allmenne vestlige synet på Russland – dels som «den andre»

vi definerer oss selv i forhold til (Neumann, 1996, s. 1), et bilde som fikk sin utforming på 1800-tallet, og dels ved synet på Russland som en ekspansiv stormakt som ønsker tilgang til isfrie havner, også i Nord-Norge (Heier og Kjølberg, 2015, s. 16).

Den andre fortellingen er en konkurrerende historie om tosidige forbindelser, et fellesskap hvor det aldri har vært krig, og hvor handel og samarbeid har pågått kontinuerlig til begge parters fordel. Denne fortellingen underbygges med at det eneste tilfellet hvor Moskvas soldater har rykket inn på norsk område var med befrielsen av Finnmark i 1944, og at de raskt trakk seg ut igjen da krigen var over (ibid.).

Ingen av disse fortellingene behøver nødvendigvis å være «riktige» eller

«gale», men de synliggjør et viktig trekk i det norsk-russiske forholdet:

Forbindelser og samarbeid til begge parters fordel går ofte hånd i hånd

1 Dette er en påstand som er gjenstand for en viss historisk debatt. Teknisk sett var Norge, som en del av felleskongedømmet med Sverige, i konflikt med republikken Novgorod midt på 1300-tallet. Det var imidlertid ingen kamper på norsk jord, og heller ingen konflikt mellom Norge og det vi i dag kan betegne som Russland.

(24)

med skepsis og mistillit. I dette spenningsfeltet farges også tolkningen av den annen parts intensjoner og handlinger (ibid., s. 16). Disse historiske og analytiske betingelsene ligger i bunnen for denne studien, i og med at de danner et historisk bakteppe for de beslutninger og den politikk som dagens regjering fremmer overfor Russland på bakgrunn av konflikten i Ukraina.

Samtidig blir de ikke vektlagt direkte som grunnlag i den videre analysen.

Under den kalde krigen havnet Sovjetunionen og Norge i hver sin blokk;

Sovjetunionen som dominerende stat i østblokken og Norge som en småstat innen NATO i et strategisk viktig område (Heier og Kjølberg, 2015, s. 16). For Norge var erfaringene fra andre verdenskrig preget av småstatens sårbarhet og behovet for hjelp i en konflikt, hvor «aldri mer 9. april»-erfaringen nå ble knyttet til den potensielle trusselen fra øst. Under den kalde krigen strakte jernteppet seg til nord, og forbindelsene over grensen var redusert til et minimum. Det fantes sovjetiske gruvesamfunn på Svalbard, men disse hadde ikke mer enn høyst nødvendig forbindelse med det norske samfunnet.

Russland var «et annet sted» som man visste lite om og hadde liten eller ingen kontakt med (ibid., s. 16).

Norge som en del av Vesten

I Norge har vi en lang tradisjon for å vende oss vestover. Grunnloven av 1814 er direkte tuftet på idégrunnlaget i den franske og den amerikanske revolusjon. Her står grunnlovsideen, som betegner et konstitusjonelt styresett basert på en demokratisk grunnlov, sentralt. Den norske Grunnloven er, i likhet med den franske og den amerikanske konstitusjonen, basert på universelle prinsipper, som individuell frihet, likhet for loven, toleranse, tanke- og ytringsfrihet. Dermed er hele den norske staten slik vi kjenner den i dag basert på prinsipper som er særegne kjennetegn ved de vestlige samfunnene.

En formell allianse fra norsk side med Vesten ble likevel ikke tilfelle før i 1949, og da etter en omfattende debatt. Norge har en lang tradisjon med å være nøytral når det kommer til forsvarsallianser. Selv etter at andre verdenskrig

(25)

var over hadde fortsatt motviljen mot alliansetilknytning et grep om mange hjemme i Norge (Skogan, 2008, s. 19). Selv om sympatien til de fleste var på vestmaktenes side, ville man helst slippe å gå åpent og forpliktende inn på en av sidene i striden mellom øst og vest. Men da verdenssituasjonen tilspisset seg på slutten av 1940-årene, valgte regjering og storting å slutte Norge til Atlanterhavspakten. Slik mange så det, hadde Norge få muligheter for å bli latt i fred om det på nytt skulle komme til krig i Europa (ibid.). Det å bli stående utenfor fremsto ikke som noe betryggende alternativ.

Utover 1960-årene fikk man på norsk side inntrykk av at egne, nasjonale sikkerhetsutfordringer ble tatt mer alvorlig i alliansen. I tillegg kom den tiltagende, og fra slutten av tiåret etter hvert stadig mer synlige, flåteopprustningen på sovjetisk side i nord til å styrke alliansebehovet. NATO og den antatte ryggdekningen fra USA, som alt tidlig i 1950-årene erstattet Storbritannia som Norges viktigste allierte, fremsto klarere enn før som en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk (Skogan, 2008, s. 21). Norge ble da også et av alliansens mest trofaste medlemmer. Videre gjennom den kalde krigen utviklet NATO seg til å bli grunnsteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Enkelte begynte til og med å kalle forholdet mellom Norge og USA for «alliansen i alliansen» (ibid.).

I dag er NATO fortsatt bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Selv etter den kalde krigens slutt valgte Norge å forankre sin sikkerhetspolitikk klart og utvetydig i det transatlantiske samarbeidet. Som Græger (2014, s. 4) påpeker er Norges nære forhold til USA en viktig dimensjon i det norske NATO-medlemskapet. USA har vært, og er, Norges viktigste allierte i sikkerhetspolitikken og den fremste garantisten for norsk sikkerhet. At Norge er medlem av NATO, gjør at Norge og Russland befinner seg på hver sin side av det tradisjonelle øst/vest-skillet i Europa. Men samtidig har Norge flere bilaterale samarbeidsprosjekter med Russland, og da spesielt i nord.

(26)

Det bilaterale forholdet

Det tradisjonelle øst/vest-skillet i Europa har både en politisk og en kulturell dimensjon. Under den kalde krigen var skillet mellom øst og vest den viktigste sikkerhets- og utenrikspolitiske markøren. Nordområdet lå ikke bare i skjæringspunktet mellom de to leirene, men hadde også stor strategisk betydning fordi store deler av den sovjetiske kjernefysiske gjengjeldelseskapasiteten var basert på Kolahalvøya (Heier og Kjølberg, 2015).

I tillegg var skillet mellom øst og vest et politisk og ideologisk skille; mellom regimer som bekjente seg til kommunistisk ideologi med et autoritært og tidvis totalitært styresett, og regimer som bekjente seg til vestlige liberale idealer. Opphøret av den kalde krigen fjernet ikke skillet i nord, men førte til at det endret karakter. Det ideologiske skillet forsvant ikke. Og selv om det kommunistiske regimet ble oppløst, var det fortsatt et skille mellom norske liberale verdier og mer autoritære russiske holdninger (ibid.).

Men til tross for politiske og kulturelle skiller, er forholdet til Russland en viktig bilateral forbindelse i norsk utenrikspolitikk. Ifølge Rowe og Hønneland (2010) hviler norsk Russlandspolitikk på tre hovedpilarer: 1) den overordnede sikkerhetspolitiske konteksten; 2) havrett og fiskeriforvaltning i Barentshavet;

og 3) de bilaterale og multilaterale samarbeidsordningene som utviklet seg med Russland i nord etter at den kalde krigen tok slutt (ibid., s. 2). Disse pilarene preget også forholdet mellom Norge og Sovjetunionen frem mot slutten av 1980-årene. Samtidig har også kontaktflaten utviklet seg betydelig siden den tid, som Rowe og Hønneland påpeker (ibid.).

Da Berlinmuren falt høsten 1989, var den norsk-sovjetiske grensen allerede i ferd med å endres. Det som hadde vært en massiv fysisk sperre ble en kanal for utstrakt mellomfolkelig kontakt. Samtidig forsøkte flere nordiske land å inkludere Russland i forpliktende samarbeid i nord. Finland arbeidet med planer om en såkalt storkalott, noe som ville utvide det etablerte nordkalott- samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland til å også omfatte Russland.

Men her kom Norge dem i forkjøpet (Rowe og Hønneland, 2010, s. 4).

Østersjøsrådet var blitt etablert i mars 1992, og i april samme år kunne Norges utenriksminister Thorvald Stoltenberg presentere planene om etablering av en Barentsregion. Barentssamarbeidet skulle foregå på både nasjonalt

(27)

og regionalt nivå og omfatte en rekke saksfelter. Særlig næringsutvikling, infrastruktur og miljøvern sto sentralt de første årene (ibid.).

Utover 1990-årene ble samarbeid med russerne innenfor miljø- og atomsikkerhet det viktigste saksområdet både symbolsk og finansielt. Rundt årtusenskiftet var det gjerne innsatsen for å stoppe spredning av smittsomme sykdommer fra øst som ble trukket frem når norske myndigheter skulle vise til samarbeidet med russerne i nord. I løpet av en tiårsperiode ble rundt tre milliarder kroner bevilget av Stortinget til ulike tiltak i Nordvest-Russland. Rundt én milliard gikk til atomsikkerhet, og noe over halvannen milliard til prosjektsamarbeid innenfor miljø, helse, utdanning og forskning. Samtidig var tradisjonelle saksfelter som sikkerhetspolitikk, havrett og fiskeriforvaltning fortsatt del av norsk utenrikspolitikk, uten at de fikk så mye oppmerksomhet i offentligheten som tidligere.

Utover 2000-tallet lå Russlandspolitikken som ble etablert i 1990-årene, stort sett fast – med atomsikkerhet som den største budsjettposten, og med videreføring av folk-til-folk-samarbeidet i Barentsregionen og prosjektsamarbeid innenfor miljø og helse som andre store satsningsområder. Fra midten av 2000-tallet har nordområdepolitikk blitt et nytt fyndord, og sågar et honnørord, i norsk utenrikspolitikk (Hansen, 2009).

Nordområdene er, ifølge Regjeringens nordområdestrategi, de administrative enhetene i Norge, Sverige, Finland og Russland som er omfattet av Barentssamarbeidet. Interessene i nordområdene er tradisjonelt knyttet til sikkerhetspolitikk, ettersom utviklingen av stormaktenes sjøbaserte kjernefysiske gjengjeldelsesstyrker retter søkelys mot nordområdene og Arktis. I tillegg er NATOs kjernefysiske styrker viktige for sikkerheten til de NATO-land som grenser mot Russland. Selv om de kjernefysiske kapasiteter er mindre synlige, fører de fremdeles til at nordområdene er strategisk viktig for stormaktene (Heier og Kjølberg, 2015).

Nordområdene er også rike på naturressurser, særlig petroleum og fisk. Dette er ressurser som er viktige både for de land som er produsenter og de som er konsumenter, særlig gjelder dette olje og gass. Kontroll over og tilgang til disse ressursene er derfor svært viktig, noe som kan føre til konflikter. I tillegg kan «den nordlige sjørute» mellom Europa og Asia få stor kommersiell betydning i fremtiden.

(28)

Konflikten i Ukraina

Russlands militære intervensjon i Ukraina i februar-mars 2014 og den påfølgende anneksjonen av Krimhalvøya har skapt stor usikkerhet på det europeiske kontinentet. EU og NATO, herunder også Norge, er blitt tvunget til å revurdere mange sider ved sin Russlandspolitikk (Bukkvoll og Åtland, 2015, s. 71). Intervensjonen på Krim har anskueliggjort at Russlands interesser og verdier i økende grad er på kollisjonskurs med Vestens. Utbyggingen av et bredt og langsiktig samarbeid mellom Norge og Russland, noe som har vært en hovedlinje i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter den kalde krigen, er nå lagt på is inntil videre (ibid.).

Bakgrunnen for krisen i Ukraina var en konkurranse mellom EU og Russland om Ukrainas fremtidige geoøkonomiske, og dermed også geopolitiske, orientering.

Røttene til denne konflikten ligger dels i krigen mellom Russland og Georgia i 2008, som satte en stopper for Georgias, og i praksis også Ukrainas, utsikter til NATO-medlemskap. Dette sammenfalt også med den globale finanskrisen, som så ut til å øke tilslutningen til regionale økonomiske ordninger (Trenin, 2014, s. 4). EU og Russland trakk ulike konklusjoner etter krigen i Georgia og finanskrisen. Europeerne, gjennom det østlige partnerskapsprogrammet som EU hadde lansert i 2009, søkte å knytte Ukraina og fem andre tidligere sovjetrepublikker økonomisk og politisk nærmere EU. Heller enn et steg mot en fremtidig EU-utvidelse var dette et forsøk på å danne en «komfortsone»

øst for unionens grenser og forsterke østlandenes orientering vestover (ibid.).

Dette sammenfalt også med NATOs utvidelse østover, som siden 1990-årene har ført til medlemskap for flere tidligere sovjetstater og Warszawapaktland.

Etter at Vladimir Putin kom til makten, har en av hans utenrikspolitiske prioriteringer vært å gjenoppbygge forholdet til tidligere sovjetstater (Greene, 2012, s. 4). Russland prøvde å få Ukraina, og de fleste av de øvrige tidligere sovjetstatene, til å søke seg mot Den Eurasiske union – et nytt økonomisk samarbeidsprosjekt initiert av Russland. Både Brussel og Moskva så på Ukraina som et viktig element i sitt økonomiske prosjekt. Ifølge Trenin (2014, s. 4) begynte begge parter etter hvert å se på Ukrainas valg som et nullsumspill, og de arbeidet hardt for å påvirke utfallet.

Urolighetene i Ukraina begynte i slutten av november 2013, da landets daværende president, Viktor Janukovitsj, nektet å undertegne en samarbeidsavtale med

(29)

EU – delvis som et resultat av russisk press, Avtalen innebar en gradvis innføring av frihandel og nedbygging av tollmurer, oppheving av visumplikt, økonomiske reformer og en tilpasning til europeiske standarder når det gjelder gjennomsiktighet i administrasjon og rettssystem (Færseth, 2014, s.

14). Isteden inngikk Janukovitsj en avtale med Russland om en hjelpepakke på 15 milliarder dollar.

Russland ønsket også Ukraina som medlem av en europeisk tollunion sammen med Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Tollunionen, som trådte i kraft i 2010, hadde store likheter med EU, med fri flyt av varer, tjenester og arbeidskraft, og med en domstol til å avgjøre interne tvister (ibid.). I starten av desember 2013 demonstrerte hundretusener av Ukrainas innbyggere mot regjeringen fordi de ønsket et sterkere forhold til EU fremfor Russland. Etter flere måneder med uroligheter lovet Janukovitsj at det skulle gjennomføres en grunnlovsreform den 6. februar 2014.

I februar 2014 støtte sikkerhetsstyrker og demonstranter sammen på uavhengighetsplassen i Kiev. Den ukrainske regjeringens harde reaksjon på demonstrasjonene førte til en eskalering av voldelige sammenstøt i Kiev, noe som endte med at parlamentet avsatte den lovlig valgte regjeringen og Janukovitsj som president. Siden de folkevalgte ikke hadde det flertallet som grunnloven krevde for en slik avgjørelse, har Russland betraktet dette som et statskupp.

Avsettelsen av Janukovitsj kan da også sies å ha foregått på ulovlig vis. Likevel har den av sentrale vestlige ledere og kommentatorer blitt sett på som noe positivt for demokratiet i Ukraina, og dermed i tråd med det vestlige syn på spillereglene i internasjonal politikk. Dette skyldes blant annet at det avsatte ukrainske styret ble betraktet som korrupt og autoritært.

Vesten syn på det ukrainske styret var et syn Russland ikke delte. Russiske myndigheter anså at Vesten hadde hjulpet demonstranter med å avsette den lovlig valgte regjeringen, og deretter hadde den nye ulovlige overgangsregjeringen skrevet under på assosieringsavtalen med EU. Russlands reaksjon på kuppet var å støtte pro-russiske opprørere på Krimhalvøya, et opprør mange mener Russland selv sto bak. I mars 2014 annekterte Russland Krim – en handling motivert av blant annet frykt for at Krim kunne bli brukt som NATO-base under det nye ukrainske regimet. Deretter ga også Russland støtte til pro-

(30)

russiske opprørere i Øst-Ukraina, som var imot myndighetene i Kiev. Dette utløste kamper mellom de pro-russiske opprørerne og den ukrainske hæren.

Fra Vestens side ble Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina sett på som klare brudd på folkeretten, noe som har ført til at Vesten har innført økonomiske sanksjoner mot Russland. Russland har reagert med tilsvarende sanksjoner mot Vesten.

Krisen i Ukraina har blitt begynnelsen på slutten for den post-kalde krigens status quo i Europa. Russland, som hevder å føle seg utnyttet av sine vestlige partnere på grunn av deres støtte til regimeendring i Ukraina, har påberopt seg rett til å beskytte sine vitale interesser – noe Vesten i sin tur betrakter som russisk aggresjon (Trenin, 2014). På vestlig side, og særlig i de baltiske land, synes det å være en utbredt oppfatning at Putins Russland nå har blitt ytterligere uforutsigbart og ikke til å stole på (Bukkvoll og Åtland, 2015, s. 71).

Fra å ligge med brukket rygg og anse USA som den ledende supermakten i verden, utfordrer nå et stadig sterkere Russland hva de mener er den USA- dominerte verdensordenen (Trenin, 2014).

Norges respons på hendelsene i Ukraina

Russlands anneksjon av Krim og medvirkning til det væpnede opprøret i Øst- Ukraina har på kort tid endret det sikkerhetspolitiske klimaet i Europa. Sett med vestlige øyne brøt Russland internasjonal folkerett og flere multilaterale og bilaterale forpliktelser da landet gikk inn på Krim (Åtland og Hakvåg, 2014). USA, EUs medlemsland og andre stater har svart på det de anser som en ulovlig anneksjon med økonomiske og politiske sanksjoner. I første rekke gjaldt dette økonomiske sanksjoner mot russiske politiske og militære ledere.

Videre ble Russlands statsledere for første gang siden 1998 ikke invitert da lederne i verdens ledende industrialiserte land (G7/G8) møttes i Brussel i juni 2014. NATO-landene har dessuten stanset alt flernasjonalt og unilateralt militært samarbeid med Russland (ibid., s. 25).

(31)

Som en del av Vesten har også Norge stilt seg bak EUs sanksjoner mot Russland. Også utbyggingen av samarbeidet mellom Norge og Russland, som blant annet omfatter felles militære tiltak og aktiviteter, inkludert felles marineøvelser og besøksutvekslinger mellom militære hovedkvarter, skoler og avdelinger i de to land, er lagt på is (ibid., s. 26). Suspensjonen av det bilaterale samarbeidet mellom norske og russiske forsvarsmyndigheter, som opprinnelig gjaldt til mai 2014, er blitt forlenget. Åtland og Hakvåg hevder at det er grunn til å anta at det vil kunne komme flere forlengelser, særlig dersom Russland bidrar til en ytterligere destabilisering av situasjonen i Øst-Ukraina.

Som Åtland og Hakvåg påpeker: I verste fall vil fraværet av militært samarbeid mellom Norge og Russland, og mellom NATO og Russland, bli den nye normalen. Dette vil i så fall kunne få betydning for den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord. Den tradisjonelle åpenheten i forholdet mellom de to lands væpnede styrker vil gradvis kunne svekkes og erstattes av økt gjensidig mistro og mistenksomhet, noe som i sin tur vil gi redusert innsikt i den andre parts kapasiteter, intensjoner og trusseloppfatninger (ibid.).

Russlands tradisjonelt konfliktfylte forhold til NATO og Vesten, som utvilsomt har forverret seg etter intervensjonen i Ukraina, tilsier at landet vil kunne bli noe mindre pragmatisk i sin omgang med sine vestlige naboland, og mer opptatt av å føre symbolpolitikk. Dette vil igjen kunne få betydning for Russlands adferd i krisesituasjoner, eksempelvis i de nordlige havområder, inkludert fiskevernsonen rundt Svalbard. Russland vil etter alt å dømme også søke å styrke sin militære tilstedeværelse i nordområdene og Arktis i årene som kommer, både til lands, på sjøen og i luften (ibid.).

Samtidig er det, som Åtland og Hakvåg påpeker, viktig å huske på at Arktis ikke er Ukraina. Situasjonen i Arktis skiller seg grunnleggende fra situasjonen i det postsovjetiske området. Russland har betydelige politiske og økonomiske interesser begge steder, men situasjonen i nord er mer forutsigbar, mer stabil og mer oversiktlig enn situasjonen i Russlands sørlige randsone (ibid., s. 27). Avtalen med Norge om en maritim avgrensningslinje i Barentshavet og i Polhavet, som trådte i kraft i 2011, ser ikke ut til å bli påvirket av krisen i Ukraina. Også folk-til-folk samarbeidet i Barentsregionen, samarbeid innenfor politi- og justissektoren, og søk- og redningsarbeidet mellom Norge og Russland, fortsetter som tidligere. I en situasjon der det

(32)

militære og forsvarsrelaterte samarbeidet mellom Norge og Russland ligger nede, ser det ut til at begge parter anser det som viktig å opprettholde flere samarbeidsprosjekter i nord (ibid.).

Oppsummering

Slutten på den kalde krigen markerte en endring i den bipolare maktstrukturen som hadde preget verdensordenen siden slutten på andre verdenskrig. USA sto nå som verdens ledende supermakt, og videreutviklet samarbeidet med Vest-Europa gjennom blant annet NATO og EU. I kjølvannet av dette var det flere i Vesten som trodde at Russland var i en transisjonsperiode, hvor landet absorberte verdier fra et liberalt demokrati. Russland, som lå med brukket rygg etter oppløsningen av Sovjetunionen, har i dag markert seg som en sterk stat som ønsker å spille en sentral rolle i internasjonal politikk, og som ikke vil la Vesten diktere spillereglene i det internasjonale samfunnet.

I dag kommer motsetningene mellom Vesten og Russland klart til uttrykk gjennom konflikten i Ukraina.

Russlands handlinger på Krim og i Ukraina har fått konsekvenser for det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland, samtidig som det på noen områder foregår som normalt. Norges beliggenhet i forhold til Russland gjør at landet står i en særposisjon. På den ene siden er Norge en del av Vesten og representerer de verdiene som kjennetegner vestlige stater. Norge er også medlem av NATO og samarbeider tett med EU, noe som har medført at også Norge har stilt seg bak EUs sanksjoner. Samtidig grenser Norge til Russland i nordøst og har flere samarbeidsprosjekter med Russland uavhengig av Vesten for øvrig.

Norges dobbelte stilling legger motstridende premisser for den hjemlige debatten i kjølvannet av urolighetene i Ukraina. Militært er Norge blant de land som har mest å frykte fra et militært opprustet og tilsynelatende ekspansjonistisk Russland. Men samtidig er Norge også et av de landene som har mest å tape dersom samarbeid om forvaltning av nordområdene tones ned. De tradisjonelle bilaterale norsk-russiske relasjonene skulle også tilsi

(33)

sterkere tillitsbånd og mindre tilbøyelighet til å fremstille Russland som grunnleggende annerledes eller fiendtlig innstilt.

Norge står på grunn av sin kystlinje i en særstilling blant Russlands naboer i vest. Det finnes derfor flere fortellinger og bilder om Russland i Norge.

Trusselbildet av den ekspansjonistiske naboen i øst, som har stor strategisk interesse av isfrie norske havner, har århundregamle røtter, og bildet av den mektige fienden ble forsterket under den kalde krigen. Men vi har også en lang historie om vennskapelige, mellomfolkelige forbindelser, fravær av krig, kulturutveksling over landegrensene, og ikke minst: hjelp til å befri landet fra ytre fiender, som i 1944. Forbindelser, naboskap og samarbeid har derfor ofte gått hånd i hånd med frykt, skepsis og mistillit.

Norske myndigheter har i mange år maktet å føre en lavspenningspolitikk vis-à-vis Russland. Dette har vært en krevende, men vellykket balansegang. I tillegg må imidlertid Norge balansere sitt forhold til vestlige allierte, som NATO og EU. Russlands utenrikspolitiske ambisjoner under konflikten i Ukraina gjør at denne dobbelte balansegangen nå er mer krevende enn noensinne.

(34)

Kapittel 3

Analytisk rammeverk

Formålet med denne studien er å undersøke hvilke ideer vi i Norge legger til grunn i møte med Russland. Mer spesifikt vil jeg prøve å identifisere de rådende ideer som kommer til uttrykk i den sittende norske regjeringens respons på Russlands handlinger i Ukraina-konflikten, for så å se på i hvilken grad og form regjeringens diskurser gjenspeiles i et utvalg norske aviser.

Dette kapitlet søker å etablere et analytisk rammeverk for undersøkelsen.

Rammeverket er basert på sosialkonstruktivismens (forkortet konstruktivismen) antagelse om at vi forstår og tilegner oss kunnskap om verden ut fra et sett med ideer. Ved å benytte disse prinsippene antar vi at adferd er et resultat av de ideene vi har, heller enn observerte eller utledede rasjonelle interesser.

Der rasjonelle teorier legger stor vekt på målbare interesser for å forklare adferd, hevder konstruktivismen at det å danne forestillinger om verden er vel så viktig som materielle faktorer når vi former verden rundt oss og gir den mening (Agius, 2013, s. 87).

Når vi legger sosialkonstruktivismen til grunn, antar vi at den menneskelige verden ikke er naturgitt, men konstruert gjennom handlinger av aktørene selv. En av opphavsmennene til konstruktivisme innen internasjonal politikk, Alexander Wendt, illustrerer dette med å si «anarki er hva stater gjør det til» (Wendt, 1992, s. 391). I dette ligger det at ideer er med på å forme vår forståelse av verden, noe som igjen kommer til uttrykk gjennom handling.

For å kunne kartlegge hvilke ideer som kommer til uttrykk i den norske regjeringens respons på Russlands handlinger i Ukraina, er det nødvendig

(35)

å forstå hvilke ideer som legges til grunn når vi snakker og skriver om vårt naboland i øst.

Som redskap for å kartlegge ulike ideer om Russland i Norge vil denne studien benytte seg av en diskursanalyse. En slik analyse retter forskerens oppmerksomhet mot hvordan kollektive forestillinger skapes, speiles og opprettholdes gjennom språk (Bratberg, 2014, s. 30). Formålet med diskursanalysen i denne studien er nettopp å se på hvilke forestillinger om Russland som er rådende i Norge. Målet med analysens første del vil være å kartlegge viktige premisser for disse forestillingene. Analysens andre del vil bruke diskursene fra første del for å undersøke i hvilken grad norske aviser gjenspeiler regjeringens diskurser når de skriver om konflikten i Ukraina.

Dette kapitlet er inndelt i tre hoveddeler. Innledningsvis vil vi se litt nærmere på ideers betydning i samfunnsvitenskapene. Med konstruktivismen som utgangspunkt vil vi undersøke hvorfor ideer kan være en viktig faktor for politikkutforming. Deretter presenteres diskursanalyse som teori og metode. Denne redegjørelsen baseres på Ernesto Laclau og Chantal Mouffes diskursteori, en teori som forstår hele det sosiale feltet som en prosess hvor mening skapes. Kapitlet avsluttes med en redegjørelse for den analytiske fremgangsmåten. Her legges Iver Neumanns teknikker for gjennomføring av diskursanalyse til grunn.

Ideer og interesser i internasjonal politikk

Både Russland og Vesten har sterke og til dels motstridende interesser på den internasjonale arena, noe som ved flere anledninger har utløst konflikter.

Krigføringen i Kosovo (1999), Georgia (2008) og Ukraina (2014) kan her stå som eksempler. Ved å benytte et konstruktivistisk rammeverk antar vi at internasjonal politikk må forstås som en sosialiseringsprosess², hvor

2 Med sosialiseringsprosess menes her sosialisering internasjonalt, der statsledere og diplo- mater møtes. Ted Hopf (2002) eksemplifiserer dette med «constructivism all the way down», altså meningsdannelse internt i et land – men knyttet til landets utenrikspolitiske profil.

(36)

aktørene definerer sine identiteter og gjennom identiteten utvikler kollektive oppfatninger om verden rundt seg.

Rasjonelle og konstruktivistiske teorier er uenige om hvorvidt det er strategiske beregninger som springer ut fra mikroøkonomisk teori, eller ideer som motiverer handling. Ofte blir det hevdet at konstruktivismens vektlegging av ideer gjør den til en konkurrerende rival til rasjonalistiske forklaringer (Goldstein og Keohane, 1993). Denne påstanden er basert på antagelsen om at preferanser eller interesser ikke er ideer, noe som kan innebære at rasjonalitet er «virkeligere» enn ideer. Dette er likevel en påstand det vil være vanskelig å teste empirisk.

De to mest benyttede tilnærmingene til studiet av internasjonal politikk, realisme og institusjonell liberalisme, tar begge utgangspunkt i rasjonelle modeller. Begge tilnærmingene antar at aktører ut fra egne interesser maksimerer egen nytte, avhengig av tvangsmiddel. Forskjellen mellom de to ligger hovedsakelig i hvorvidt stater kan forstås som enhetlige aktører eller som summen av politiske aktører i det enkelte land. I slike modeller er aktørenes preferanser og kausale overbevisning gitt, og oppmerksomheten trekkes mot variasjonen i mekanismer møtt av aktører. De fleste analytikere som lener seg på slike tilnærminger degraderer ideer til å spille en liten rolle (ibid., s. 4). Samtidig finnes det også konstruktivistiske «fundamentalister» som avviser konseptet om interesser, og dermed også rasjonalistiske forklaringer i det hele tatt.

Goldstein og Keohane (ibid.) argumenterer for at ideer så vel som interesser må vektlegges når man skal forklare menneskers handlinger. De legger til grunn at det ikke er noen iboende motsetning mellom interesser og ideer.

Snarere kan interesser forstås som ideer om hva som anses som ønskelig og formålstjenlig. Fearon og Wendt (2002) foreslår at vi kan komme over denne fastlåste situasjonen i debatten mellom rasjonalister og konstruktivister ved å vektlegge empiriske heller enn ontologiske betingelser. Begge tilnærmingene legger til grunn at aktører handler på bakgrunn av hva de tror på. På bakgrunn av dette er det lite som skiller rasjonalister og konstruktivister i spørsmålet om hvorvidt ideer har noen betydning, men heller i spørsmålet om hvordan de har betydning (ibid., s. 59).

(37)

Denne studien har et konstruktivistisk utgangspunkt og utgår derfor fra et syn om at de ideene den norske regjeringen har om Russland, kommer til uttrykk gjennom statsrådenes uttalelser, basert på antagelsen om at ideer ligger til grunn for menneskelig adferd. Béland og Cox (2011, s. 3) hevder at ideer former hvordan vi forstår politiske konflikter, gir definisjoner til våre mål og strategier, og er valutaen vi bruker til å kommunisere om politikk med. Ved å gi definisjoner til våre verdier og preferanser, gir ideene oss et tolkningsrammeverk som får oss til å se noen fakta som viktige, mens andre blir mindre viktige. Dette har igjen konsekvenser for hvordan vi forstår interessers betydning i politikken. Istedenfor å se politikk som en konkurranse mellom mennesker som har klare og stabile interesser og utvikler strategier for å forfølge disse, ser Béland og Cox politikk som en maktkamp mellom mennesker som har motstridende ideer (ibid.). Dette kan innebære deres interesser, men også deres idealer, selvfølelse, frykt og lignende. De ideene mennesker deler i kommunikasjonen med sine omgivelser gir ikke bare et inntrykk av hva de ønsker, men også hva de ser på som passende (ibid.).

Men hva mener vi med ideer i denne sammenhengen? For å kunne se på hvilke ideer som ligger til grunn når vi snakker om Russland, er det viktig å vite hva som menes med en idé. Bergström og Boréus (2012, s. 140) definerer en idé som en «tankekonstruksjon som, til forskjell fra inntrykk og holdninger, utmerkes av en viss kontinuitet». I samfunnsforskning blir ideer i økende grad anerkjent som viktige faktorer i politikken. Béland og Cox går så langt som å si at «primært er ideer kilder til politisk adferd». De definerer ideer som «causal beliefs»:

…Ideas are products of cognition. They are produced in our minds and are connected to the material world via our interpretation of our surroundings. Our minds can create ideas from any of a multitude of sensory perception, or the mind can create ideas based on no connection to reality at all. How else can we know and believe in things we cannot see or touch…? (Béland og Cox, 2011, s. 3).

Ideer bærer også med seg en sammenheng mellom saker, og mellom mennesker i verden. Disse sammenhengene kan være kausale i ordets rette betydning,

(38)

som for eksempel å foreslå at en hendelse eller handling var ansvarlig for å fremprovosere en rekke andre hendelser. Sist, men ikke minst kan ideer hjelpe oss å vurdere problemer og utfordringer vi støter på, og på den måten være årsak til våre handlinger (ibid.).

Et annet viktig poeng Béland og Cox tar opp er at mennesker kan inneha forsonlige ideer. Resultatet er at de vil kunne oppnå konsensus med mennesker som deler de samme ideene og komme i konflikt med de som innehar motstridende ideer (ibid., s. 4). Dette innebærer at de er villig til å inngå kompromisser med mennesker som innehar andre ideer for å oppnå et høyere mål. Et konkret eksempel på dette er NATO-alliansen, der medlemslandene isolert sett står for ulike verdier og fremmer ulike ideer, men der konsensus er felles i den grad at hvert av landene er villig til å gå i krig for hvert av de andre landene. Dette blir også tydelig under konflikten i Ukraina, der NATO-landene snakker med én stemme, til tross for at det internt i hvert av landene trolig er store interesse- og idémotsetninger, både blant beslutningstakerne i utenrikspolitikken og i kommentariatet i media.

Diskursanalyse som teori og metode

Denne studiens valg av analysemetode er knyttet opp til forskningsspørsmålet.

Intensjonen med studien er først og fremst å kartlegge de ideene den norske regjeringen legger til grunn når de vurderer Russlands handlinger i Ukraina-konflikten, for så å bruke disse diskursene som analyseverktøy til problemstillingens andre del.

Innen diskursanalyse er det flere ulike tilnærminger, men de fleste deler antagelsen om at våre former for kommunikasjon ikke avspeiler vår omverden, identitet og sosiale relasjoner på en nøytral måte, men spiller en aktiv rolle i å skape og forandre dem (Jørgensen og Phillips, 2002, s. 1).

Jørgensen og Phillips definerer diskurs som «en bestemt måte å snakke om og forstå verden (eller et utsnitt av verden) på» (ibid.). En diskurs er dermed en kollektiv forståelse av et sosialt eller politisk fenomen. Diskurs kan analyseres i empirisk tekst, men analysen skal først og fremst gi oss innsikt