En kamp om verdier, Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer.

(1)

En kamp om verdier

Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer

Stine Eriksen Mangset

Masteroppgave i historie

Institutt for arkeologi, konservering og historie UNIVERSITETET I OSLO

Våren 2015

(2)

II

(3)

III

En kamp om verdier

Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer

Melodi: Min Lille Marlen

Engang kom Isak fra Mamrelund til Ur han hadde just vært ute på en liten hamstringstur

men da han kom til teltet – o store skrekk – var teltet tomt og Sara vekk

Alt var blitt registrert Og fluksens rekvirert

Så ble Isak selv sendt til Polens land og Reichborn-Kjennerud overtok alt etter ham

Det var den fete kalv og den halve brus og tilbehør av glass og krus

så ble det registrert at brus var likvidert

Så kom Håkon Høst med den store mosebok og prediket at Herren gav og at Herren tok

alt det som Josef samlet inn med svindel og med mystisk svinn

nå ble det registrert og fluksens rekvirert

- Håkon Høst: Likvidasjonsstyrets julefest den 20. desember 1943.¹

1 RA/S-3138/0001/D/Da/L1129 Oslo politikammer: dom 4266 – A.K. Torp m.fl., dok. nr. 126. Utdrag fra sang i anledning Likvidasjonsstyrets julefest i 1943, skrevet av bobestyrer og advokat Håkon Høst.

(4)

IV

Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer Stine Eriksen Mangset

http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

(5)

V

Sammendrag

26. oktober 1942 ble alle mannlige jøder i Norge arrestert. Samme dag underskrev ministerpresident Vidkun Quisling Lov av 26. oktober om inndragning av formue som tilhører jøder. Loven slo fast at alle jødiske formuer skulle inndras til fordel for statskassen.

Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer ble opprettet for å likvidere disse formuene.

I oppgaven undersøker jeg hvilke rammer som lå til grunn for Likvidasjonsstyrets virksomhet.

Jeg undersøker spesielt forskriftene som fulgte Lov av 26. oktober og som ga føringer for hvordan likvidasjonsprosessen skulle foregå. Videre undersøker jeg forholdet mellom Likvidasjonsstyret og andre aktører som var tok del i den økonomiske likvidasjonen av de norske jødene.

I oppgaven undersøker jeg også i hvilken grad Likvidasjonsstyret forholdt seg til de rammene som var gitt og jeg undersøker hvordan det var mulig for andre enn den norske stat å profitere på likvidasjonen.

(6)

VI

(7)

VII

Forord

Etter fem år som lektorstudent og halvannet år med masterstudier kjennes det både godt, men også litt vemodig at jeg med denne oppgaven plutselig er ferdig ved Universitetet i Oslo. Å skrive denne masteroppgaven har vært krevende, men også fantastisk spennende, og jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å takke alle som har hjulpet meg så langt.

Takk til mine veiledere Iselin Theien og Guri Hjeltnes ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Dere har latt meg jobbe selvstendig, men hjulpet meg når det har vært nødvendig. Takk til gode venner på Helga Engs for støttende ord og lange

kaffepauser. Takk til mamma, pappa og Hans, som alltid sier at jeg er flink, spesielt når jeg er på mitt mest selvkritiske. En stor takk går også til Mette og Jan Petter for korrekturlesing.

Den største takken går likevel til min kjæreste, Tormod. Tusen takk for at du har lyttet til mine lange foredrag om diverse arkivfunn. Takk for at du alltid støtter meg, og for at du er verdens mest tålmodige mann. Og ikke minst, en stor takk for grundig gjennomlesning og tilbakemelding i innspurten. Du er best!

Stine Eriksen Mangset Holtet, mai 2015

(8)

VIII

(9)

IX

Innholdsfortegnelse

1 Introduksjon ... 1

1.1 Forskningsstatus og litteratur ... 2

1.1.1 Internasjonal litteratur ... 4

1.1.1 Norsk litteratur ... 4

1.2 Problemstillinger ... 7

1.3 Avgrensning... 7

1.4 Teoretisk innfallsvinkel og sentrale begreper ... 8

1.5 Kilder og metodiske utfordringer ... 11

1.6 Oppgavens struktur ... 12

2 Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer ... 14

2.1 Plyndring gjennom forordninger ... 14

2.1.1 Opprettelsen ... 16

2.2 Byråkratene ... 18

2.2.1 Egil Reichborn-Kjennerud ... 19

2.2.2 Rolf Carl Svinndal ... 24

2.2.3 Erik Berge ... 27

2.3 Organisering ... 29

2.3.1 Likvidasjonsstyret for de inndratte former ... 31

2.4 Oppsummering ... 32

3 Muligheter og begrensninger ... 34

3.1 Formelle rammer ... 34

3.2 Bobestyrerne ... 36

3.3 Økonomi ... 39

3.3.1 Lønninger ... 40

3.4 Kontroll ... 42

4 Likvidasjonsstyret og departementene ... 49

4.1 Tilgivelse heller enn tillatelse ... 49

4.2 Angiveri ... 54

4.3 Samarbeid ... 56

(10)

X

5 Likvidasjonsprosessen ... 60

5.1 Realiseringen av jødiske forretninger ... 60

5.1.1 Utsalgssteder ... 63

5.2 Realiseringen av jødenes hjem ... 67

5.3 Realiseringen av jødenes eiendeler ... 72

5.3.1 Auksjonshus ... 73

5.3.2 Samlesentral A og B ... 74

6 En kamp om verdier ... 80

6.1 Frynsegoder ... 80

6.2 En gyllen mulighet, men for hvem? ... 83

6.2.1 Germanske SS Norge og NSH ... 84

6.2.2 Andre organisasjoner ... 86

6.2.3 Frontkjemperkontoret ... 88

7 Oppsummering og konklusjoner ... 98

7.1 Hvilke rammer lå til grunn for Likvidasjonsstyrets virksomhet? ... 98

7.2 I hvilken grad forholdt Likvidasjonsstyret seg til disse rammene i likvidasjonsprosessen? ... 100

7.3 Hvordan ble det mulig for andre enn den norske stat å profitere på likvidasjonen? 102 Kilder ... 103

Litteratur ... 105

Internettressurser ... 108

Vedlegg 1 ... 109

Vedlegg 2 ... 110

Vedlegg 3 ... 113

(11)

1

1 Introduksjon

Denne studien undersøker den økonomiske siden av Holocaust i Norge, og da nærmere bestemt Likvidasjonsstyrets rolle i den økonomiske likvidasjonen av de norske jødene under andre verdenskrig.

Den største jødeaksjonen i Norge fant sted ved arrestasjonen og deportasjonen av jøder fra 26.

oktober til begynnelsen av desember 1942. I tillegg var det flere små og store aksjoner mot jødene mellom 1940 og frem til 1943, da de aller fleste jøder og mennesker med jødisk avstamning i Norge enten hadde flyktet eller var deportert. I alt 772 jøder ble deportert fra Norge, ca. 1100 klarte å flykte til Sverige. Kun 34 overlevde de tyske utryddelsesleirene.² Økonomisk diskriminering og forfølgelse av jøder i Norge fra den tyske okkupasjonsmakten og NS-myndighetene startet kort tid etter invasjonen i 1940. Registreringen av norske jøder startet i mai 1940. Allerede 10. mai fikk det norske politiet i Oslo ordre om å inndra jødenes radioapparater, over et år før inndragningen av andre nordmenns radioapparater.³ 17. mai 1940 ble det i flere byer i Østfold satt opp skilt med jødestjerne i jødiske forretninger. Den 5.

desember 1940 ble den jødiske forretningsmannen Moritz Robinowitz arrestert og deportert til Sachsenhausen.⁴

I mai 1941 ble jødiske forretninger i Mosjøen beslaglagt av det tyske sikkerhetspolitiet og innehaverne ble arrestert. Samme år aksjonerte Hirden mot jødiske forretninger i Oslo, jødiske sakførere mistet sin advokatlisens og justisminister Sverre Riisnes ba fylkesmennene om fortegnelse over jødisk eiendom i Norge. I november 1941 beslagla tyskerne flere jødiske forretninger i Trondheim, og forretningene ble drevet videre av tyske myndigheter.⁵

I 1942 begynte arrestasjonen av alle mannlige jøder i hele landet. Jøder i Trondheim ble arrestert i oktober etter en unntakstilstand, og 24. oktober kom loven som skulle legitimere arrestasjonen. Alle mannlige jøder i landet ble arrestert 26. oktober. Aksjonen kulminerte

2Bjarte Bruland, Det norske Holocaust: Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene, Temahefte nr. 7, (Oslo:

HL-Senteret, 2008), 8; NOU 1997: 22 Inndragning av jødisk eiendom i Norge under 2. verdenskrig, 90. NOU 1997: 22 opererer med lavere tall, men tallene har blitt justert med nyere forskning.

3 Bruland, Det norske Holocaust, 14.

4 Thomas V. H. Hagen, ”Likvidasjonen av to jødiske forretninger i Kristiansand”, i Jakten etter jødene på Agder:

Fortellinger om det sørlandske Holocaust, av Thomas V. H. Hagen, Gro Kvanvig og Roger Tronstad (Kristiansand: Stiftelsen Arkivet, 2010), 62.

5 Samuel Abrahamsen, Norway`s Response to the Holocaust: A Historical Perspective, (New York: Holocaust Library, 1991), 9.

(12)

2

med massearrestasjonen av de resterende jødene i Oslo, hovedsakelig kvinner, gamle og barn, 26. november 1942.⁶

Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder kom som en følge av planene om å arrestere og deportere de norske jødene. I en avtale mellom tyske myndigheter og Quislingregimet ble det bestemt at alt gull og sølv og alle armbåndsur tilhørende jøder skulle gis tyske myndigheter som ”frivillig bidrag til krigsutgiftene”.⁷ Norske jøder måtte altså betale for sin egen utryddelse. Resterende formue, eiendeler og eiendom skulle tas hånd om av norske myndigheter, og Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer⁸ ble opprettet i Oslo, formelt under Finansdepartementet.

1.1 Forskningsstatus og litteratur

Frem til 1990-tallet behandlet de fleste historikere inndragningen av jødisk eiendom og formue i Europa under andre verdenskrig som et underordnet aspekt ved Holocaust.⁹ I forbindelse med 50 års-markeringen av slutten på andre verdenskrig i 1995 tok flere

europeiske land et nytt oppgjør med nazismen. I flere land benyttet man anledningen til å ta ansvar for å ha samarbeidet med Nazi-Tyskland eller å innrømme at egne landsmenn hadde deltatt i krigens grusomheter. Spørsmål omkring jødisk eiendom og ansvaret for den

økonomiske utnyttelsen av ofrene som ble sendt til konsentrasjonsleire var i sentrum for diskusjonen, spesielt i Vest-Europa, i 1996 og 1997.¹⁰

Deportasjonene og folkemordet på jødene ble sett på som nazistenes grusomheter, og dermed noe ”vanlige” europeere kunne ta avstand fra. Men inndragningen og videre salg av jødisk

6 Bruland, Det norske Holocaust, 18.

7 Bruland, Det norske Holocaust, 18; Richard Z. Chesnoff, Pack of Thieves: How Hitler and Europe Plundered the Jews and Committed the Greatest Theft in History, (New York: Doubleday, 1999), 117; NOU 1997: 22, 22- 24.

8 I forskriftene til Lov av 26. oktober 1942 omtales Likvidasjonsstyret som Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer, men i all senere korrespondanse fra Likvidasjonsstyret benyttes betegnelsen Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Jeg vil for enkelthets skyld bare bruke betegnelsen Likvidasjonsstyret videre i denne oppgaven.

9 Martin Dean, Robbing the Jews: the Confiscation of Jewish Property in the Holocaust, 1933-1945 (Cambridge: Cambridge Univ. Press, 2008), 7.

10 Avi Beker, "Introduction: Unmasking national myths - Europeans challenge their history", i The Plunder of Jewish Property during Holocaust: Confronting European History, red. av Avi Beker, 1-32 (New York: New York Univ. Press, 2001), 1.

(13)

3 eiendom avslørte at nazistene hadde vært avhengige av både lokalt byråkrati og den lokale befolkningen i utførelsen av sine politiske og ideologiske mål.¹¹

En annen årsak til at beslagleggelsen av jødisk eiendom kom på dagsorden internasjonalt var Sovjetunionens oppløsning og jernteppets fall. I Øst-Europa hadde beslaglagt eiendom fra andre verdenskrig hovedsakelig blitt overført til det kommunistiske regimet som en del av nasjonaliseringen av eiendom. Jødiske organisasjoner som kjempet for tilbakeføring av jødisk eiendom, spesielt The World Jewish Restitution Organization og deres underorganisasjoner benyttet muligheten til å fremme sine krav og gjorde det samtidig til et internasjonalt

spørsmål. Samtidig åpnet flere østeuropeiske land sine arkiver fra andre verdenskrig, og nytt kildemateriale ble dermed tilgjengelig for forskere.¹²

Som en følge av debatten rundt inndragning av jødisk eiendom og jødiske krav om

tilbakeføring valgte flere land å nedsette undersøkelseskommisjoner. I Norge ble det utnevnt et utvalg som skulle kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den andre verdenskrig, og undersøke hvordan oppgjøret etter krigen hadde foregått. Utvalget fikk navnet Skarpnesutvalget etter utvalgets formann.

I 1998 la Justis- og politidepartementet frem en stortingsproposisjon, med bakgrunn i rapporten fra Skarpnesutvalget, som ble godkjent i statsråd og vedtatt i Stortinget året etter.

Justisdepartementet ønsket gjennom proposisjonen å ta ”et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2.

Verdenskrig”¹³. I proposisjonen står det at

Den økonomiske likvidasjon av gruppen som helhet var unik og den organiserte arrestasjonen, deportasjonen og fysiske tilintetgjørelsen var et folkemord. Da hensikten med jødeforfølgelsen var at den jødiske gruppen i Norge skulle tilintetgjøres totalt, må den økonomiske og den fysiske likvidasjon ses på som to sider av samme sak¹⁴.

I Norge, som i flere andre land, hadde man dermed anerkjent at inndragningen av jødisk eiendom og formue var en viktig del av Holocaust.

11 Avi Beker, "Introduction", 1.

12 Stuart E. Eizenstat, Imperfect Justice: Looted Assets, Slave Labor and the Unfinished Business of World War II (New York: PublicAffairs, 2003), 3-5; Iselin Theien og Bjørn Westlie, “The Restitution Process and the Integration of the Jewish Minority into the Norwegian Collective Memory of the Second World War”, i From Patriotic Memory to a Universalistic Narrative?: Shifts in Norwegian Memory Culture after 1945 in

Comparative Perspective, red. av Arnd Bauerkämper, Odd-Bjørn Fure, Øystein Hetland og Robert Zimmermann, 117-134 (Essen: Klartext, 2014), 117-119.

13 St.prp. nr. 82 (1997-98) Et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig.

14 St.prp. nr. 82 (1997-98).

(14)

4

1.1.1 Internasjonal litteratur

Beslagleggingen av jødisk eiendom og formue i Norge var ikke noe unikt. I alle okkuperte og Nazi-vennlige land ble jødene fratatt sine rettigheter og sitt økonomiske livsgrunnlag. Det er derfor interessant å se hvordan denne prosessen foregikk i andre land. I boken Robbing the Jews, The Confiscation of Jewish Property in the Holocaust, 1933-1945 fra 2008 skriver Martin Dean om Nazistenes økonomiske forfølgelse av jøder i Tyskland og om de

økonomiske sidene ved Holocaust i resten av Europa. Boken har et komparativt perspektiv og Dean beskriver både kronologisk, tematisk og regionalt hvordan ulike europeiske stater forholdt seg til nazistenes økonomiske tilintetgjørelse av Europas jøder. Dean er en sentral historiker innenfor temaet, og boken er nyttig i forbindelse med oppgaven fordi den gjør det mulig å se konfiskasjonene av jødisk eiendom i Norge og Likvidasjonsstyrets rolle i en større sammenheng.

Internasjonal forskning på temaet er betydelig mer omfangsrik enn den norske. Det er likevel problematisk å basere seg for mye på internasjonal litteratur fordi prosessen rundt

beslagleggingen varierte fra land til land. Internasjonal litteratur kan derimot være veldig nyttig for å forstå hvordan historikere og også samfunnet har behandlet problemstillinger vedrørende den økonomiske forfølgelsen av jøder under andre verdenskrig. The plunder of Jewish Property during the Holocaust av Avi Beker (red.) fra 2001 tar for seg ulike aspekter ved nazistenes beslaglegging av jødisk formue og eiendom, og også problemstillinger knyttet til tilbakeføringen av disse verdiene etter andre verdenskrig og frem til i dag. Imperfect Justice av Stuart E. Eizenstat fra 2003 er en personlig skildring av hendelser som førte frem til kompensasjon og tilbakeføring av eiendom og verdier til ofre for Holocaust. Eizenstat jobbet for amerikanske myndigheter, og arbeidet hovedsakelig med spørsmålet om tilbakeføring i Øst-Europa og han var også sentral i prosessen med sveitsiske banker og kontoer tilhørende ofre for Holocaust.

1.1.1 Norsk litteratur

Den økonomiske siden ved det norske Holocaust har ikke vært særlig undersøkt før i senere tid. Til dels fordi den norske deltakelsen i Holocaust generelt ikke har fått særlig stor plass i den norske krigshistorien før i de senere år. Deportasjonen av jødene og den økonomiske likvidasjonen av jødisk eiendom og formue har blitt sett på som en del av ”fiendens”

(15)

5 historie.¹⁵ Det at den økonomiske likvidasjonen og selve deportasjonen av de norske jødene stort sett var sammenfallende, kan også ha bidratt til at den økonomiske siden ved

jødeforfølgelsene ikke har blitt særlig forsket på.

Journalisten Bjørn Westlie skrev en artikkel i Dagens Næringsliv i 1995 hvor han beskrev det han mente var nordmenns ran av jødene under andre verdenskrig. Det ble etter hvert en debatt i norske medier, og Justisdepartementet opprettet, som tidligere nevnt, et offentlig utvalg som skulle vurdere jødenes økonomiske tap under andre verdenskrig og sammenlikne dette med det som ble gitt tilbake etter krigen. Utvalget var preget av splittelse, hovedsakelig pga.

uenighet om utvalgets mandat, og uenighet om hvorvidt utvalget skulle vurdere de etiske og moralske aspektene ved behandlingen av jødene under andre verdenskrig.

Utvalget la frem sin rapport, NOU 1997:22 Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig, men utvalget avga da to utredninger. Flertallet i utvalget hadde ikke trukket inn etiske spørsmål, men hadde fokusert kun på den økonomiske siden i utredningen.

Mindretallet, som besto av historiker Bjarte Bruland samt psykolog og forstander i Det mosaiske Trossamfunn, Berit Reisel, ville derimot ta større hensyn til flere aspekter ved den økonomiske likvidasjonen av jødene. Mindretallet mente at den fysiske og den økonomiske likvidasjonen hang sammen i én handling, og at den hadde som mål å totalt tilintetgjøre jødene som en gruppe.¹⁶

Både utvalgets flertall og mindretall har undersøkt arkivmaterialet til Likvidasjonsstyret og Tilbakeføringskontoret i tillegg til andre institusjoner som tilbakeførte eiendom og formue etter krigen. Begge utredningene gir en oversikt over omfanget av beslagleggelsen. Spesielt mindretallets utredning gjør rede for hvordan likvidasjonsprosessen gikk for seg, men spørsmålet om hvorfor likvidasjonsprosessen ble som den ble gjenstår. Hensikten med utredningen var å beregne hvor store verdier den jødiske minoriteten i Norge ble fratatt under andre verdenskrig. Dynamikken i likvidasjonsprosessen og Likvidasjonsstyrets forhold til andre aktører blir ikke særlig undersøkt i rapporten. Mindretallets utredning ble lagt til grunn da Bondevik-regjeringen besluttet å utbetale 450 millioner kroner til oppreisning for jødene.

Bjarte Bruland har også skrevet om den økonomiske siden ved det norske Holocaust i sin hovedoppgave i historie fra 1995: Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene. Brulands

15St.prp. nr. 82 (1997-98).

16 NOU 1997: 22, 85.

(16)

6

hovedoppgave undersøker hvordan det norske byråkratiet deltok i forfølgelsene og

deportasjonen av jødene. I et av kapitlene som omhandler inndragningen av jødenes formue redegjør Bruland for strukturen i det han kaller beslagsbyråkratiet. Han gjør også rede for en del praktiske sider ved inndragningen av eiendom og formue. Bruland vurderer også

Finansdepartementet, Innenriksdepartementet og Likvidasjonsstyrets rolle i prosessen, men den økonomiske likvidasjonen er i Brulands hovedoppgave behandlet som en del av den totale tilintetgjørelsesprosessen mot de norske jødene. Den økonomiske likvidasjonen av jødene, og Likvidasjonsstyrets rolle i denne, er derfor ikke like utførlig behandlet som det jeg vil gjøre i denne oppgaven.

Det er med unntak av Skarpnesutvalgets rapport og Bjarte Brulands hovedoppgave, ikke gjort noen systematisk forskning på Likvidasjonsstyrets rolle i den økonomiske likvidasjonen av de norske jødene under krigen, men det finnes en del beretninger om enkelte jøder og deres familiers skjebne under krigen, og hva som skjedde med deres forretninger og hjem.

Bjørn Westlie skrev i 2002, boken Oppgjør, I skyggen av holocaust hvor han skriver om sin rolle i prosessen frem til oppnevnelsen av Skarpnesutvalget, og om debatten rundt

utredningen. I boken skriver han også om den jødiske familien Caplan, og om hvordan deres formue ble likvidert.

I Jakten etter jødene på Agder: Fortellinger om det sørlandske Holocaust, fra 2010, skriver Thomas V.H. Hagen, Gro Kvanvig og Roger Tronstad om jødiske familier på Sørlandet og deres skjebne under andre verdenskrig. Kapittelet Likvidasjonen av to jødiske forretninger i Kristiansand skrevet av Hagen omhandler bestyrelsen av den jødiske forretningsmannen Moritz Rabinowitz` bo, fabrikk og forretninger og bestyrelsen av brødrene Rösis bo og forretning. I boken På siden av rettsoppgjøret av Per Ole Johansen (red.) fra 2006 har Tore Pryser skrevet et kapittel: Holocaust i innlandsregionen der han bl.a. skriver om bobestyreren for flyktningebo i Hedmark og Oppland.

(17)

7

1.2 Problemstillinger

Temaet for denne oppgaven er Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. I oppgaven tar jeg sikte på å undersøke tre hovedproblemstillinger: 1) Hvilke rammer lå til grunn for Likvidasjonsstyrets virksomhet? 2) I hvilken grad forholdt Likvidasjonsstyret seg til disse rammene i likvidasjonsprosessen? 3) Hvordan ble det mulig for andre enn den norske stat å profitere på likvidasjonen?

Målet med den første problemstillingen er å undersøke i hvilken grad de formelle rammene, som lover og forskrifter, skapte begrensninger eller muligheter for Likvidasjonsstyret til å ta egne beslutninger. I tillegg vil jeg undersøke de mer uformelle rammene, som forbindelsene til de ulike departementene som var involvert i likvidasjonsprosessen, og hvordan

samhandlingen påvirket Likvidasjonsstyrets arbeid.

Med utgangspunkt i den andre problemstillingen vil jeg analysere selve likvidasjonsprosessen Likvidasjonsstyret gjennomførte opp mot de rammene som var gjeldende. Fulgte

Likvidasjonsstyret de forskriftene de var gitt? Hvordan påvirket Likvidasjonsstyret prosessen?

Til slutt i oppgaven vil jeg behandle den tredje problemstillingen. Det er interessant å se hvordan Likvidasjonsstyret valgte å bruke den tilgangen de hadde til på jødenes verdier til å tilgodese andre i samfunnet. Hvem skulle få profitere på likvideringen av de jødiske

formuene?

1.3 Avgrensning

Tidsrommet denne oppgaven tar for seg er naturlig avgrenset. Likvidasjonsstyret ble offisielt opprettet med Forskrifter i medhold av lov av 26. oktober 1942 vedrørende inndragning av formue som har tilhørt jøder, som ble signert av finansminister Frederik Prytz¹⁷ 20. november 1942. Likvidasjonsstyret besto helt til frigjøringen i mai 1945, men arbeidet med å likvidere de jødiske formuene var hovedsakelig over i løpet av våren og sommeren 1943.

Likvidasjonsstyret overtok også forvaltningen av flyktede personers formuer 3. juli 1943, men dette arbeidet vil ikke bli undersøkt i denne oppgaven. Tidsrommet som vil bli undersøkt er

17 Frederik Prytz ble utnevnt til finansminister av Vidkun Quisling i den ”nasjonale” regjering i januar 1942. Den

”nasjonale regjering” ble proklamert og godkjent av Hitler 1. januar 1942. Dahl, Hans Fredrik (forfatter).

Frederik Prytz. Norsk biografisk leksikon, copyright 13.2.09, https://nbl.snl.no/Frederik_Prytz (28.1.15).

(18)

8

derfor hovedsakelig perioden mellom 20. november 1942 og 3. juli 1943. I tilfeller der det er hensiktsmessig har jeg likevel benyttet meg av kildemateriale som er både eldre og nyere.

Likvidasjonsstyret holdt til i Oslo, men hadde underavdelinger flere steder i landet. I tillegg var det utnevnt bobestyrere i forskjellige kommuner. Av hensyn til oppgavens omfang har jeg valgt å begrense undersøkelsen til Likvidasjonsstyrets rolle i likvidasjonen av de norske jødene i Oslo og Aker.¹⁸ Oslo var bosted for den største jødiske minoriteten før 1940, i tillegg til en større gruppe i Trondheim.¹⁹ En annen grunn til at jeg har valgt å konsentrere oppgaven om Oslo er at Likvidasjonsstyret hadde en fysisk nærhet til de beslaglagte forretningene, eiendommene og eiendelene i Oslo, og at de derfor hadde mulighet til å bedrive en større detaljstyring og overvåking av hvordan formuene ble likvidert. I tilfeller der korrespondanse med kontorer eller personer utenfor Oslo kan være med på å belyse problemstillingene er likevel disse tatt med i oppgaven.

1.4 Teoretisk innfallsvinkel og sentrale begreper

Veien mot utryddelsen av de europeiske jødene kan beskrives som en destruksjonsprosess.

Raul Hilberg hevder at nazistenes jødeutryddelse ikke kan sees som ”en udelelig, enhetlig og ugjennomtrengelig begivenhet”,²⁰ men som en prosess der de ulike stegene blir tatt av mange ulike beslutningstakere. Destruksjonsprosessen fulgte likevel et mønster, en kronologisk utvikling i fire faser, skriver Hilberg. Det første steget var å definere ”fienden”, hvem skulle regnes som jøde? Det neste steget var ekspropriering og beslagleggelse av jødenes formuer og eiendeler. Hilberg bruker begrepet expropriation om denne fasen, men jeg vil i denne

oppgaven bruke økonomisk likvidasjon²¹ fordi begrepet rommer større deler av den økonomiske forfølgelsen av jødene enn bare ekspropriering av eiendom. Dernest fulgte konsentrasjonsfasen, det vil si arrestasjon eller plassering av jøder i gettoer. Og til slutt, den totale utslettelse av de europeiske jødene gjennom massedrap.²²

Hilberg beskriver disse fire fasene som en administrativ utvikling. For å muliggjøre de ulike stegene var byråkratene avhengig av et mer uhindret handlingsrom enn det som tidligere

18 Aker kommune ble ikke innlemmet i Oslo før i 1948, men boene etter jøder som bodde i Oslo eller Aker ble behandlet av de samme bobestyrerne. Jeg vil for enkelthets skyld bare bruke Oslo videre i oppgaven, men Oslo inkluderer da Aker.

19 NOU 1997: 22, 9.

20 Raul Hilberg, The Destruction of the European Jews, Vol. 5 (New York: Holmes & Meier, 1985), 53.

21 Begrepet økonomisk likvidasjon er også brukt av mindretallet i Skarpnesutvalget.

22 Hilberg, The Destruction of the European Jews, 53.

(19)

9 hadde vært praksis i byråkratiet. Man trengte et skifte i fokus fra det skrevne ord – lover – til mer skjulte operasjoner. Hilberg hevder at destruksjonen av jødene ikke var et produkt av lover, men av en felles forståelse, overensstemmelse og synkronisering mellom

initiativtakerne. Initiativtakerne var ikke ett organ eller institusjon som koordinerte hele destruksjonsprosessen, men som Hilberg skriver: ”The machine of destruction was a sprawling, diverse, and – above all – decentralized apparatus”.²³

Jeg vil i denne oppgaven basere meg på Hilbergs teori om at destruksjonsprosessen mot jødene fulgte et mønster. Utryddelsen av de norske jødene følger riktig nok ikke helt det samme mønsteret som hos Hilberg. Det som er spesielt for Norge, i motsetning til i Tyskland og mange andre tyskokkuperte land i Europa, er at andre og tredje fase i

destruksjonsprosessen er sammenfallende i tid. Jødene i Norge fikk sine formuer inndratt samtidig med at de ble arrestert. Dessuten fulgte fase fire like etter. En måned etter at alle mannlige jøder ble arrestert ble resten av den jødiske befolkningen arrestert, og sammen ble de deportert og de aller fleste ble tilintetgjort ved massedrap.

Selv om destruksjonsprosessen i Norge ikke stemmer helt i tid med Hilbergs mønster er de fire fasene i prosessen til stede. Likvidasjonsstyret var en del av destruksjonsprosessen ved at de sto ansvarlige for forvaltningen av de inndratte jødiske formuene.

Et sentralt poeng i Hilbergs teori er den administrative utviklingen fra offentlige lover til skjulte operasjoner utført av offentlige tjenestemenn. Fra åpne og offisielle tiltak til skjulte tiltak. Denne utviklingen kan i følge Hilberg beskrives slik:

(20)

10

Figur 1: Administrativ utvikling.²⁴

Det vil være interessant å se hvordan Likvidasjonsstyrets utvikling i perioden som er

undersøkt samsvarer med Hilbergs teori om den administrative utviklingen som er beskrevet i figur 1.

Begrepet likvidasjon har to betydninger, og dobbeltheten i dette begrepet får en spesiell tyngde når jeg bruker det om en del av destruksjonsprosessen mot jødene under andre verdenskrig. Likvidasjon defineres som avvikling av et formueskompleks, men likvidasjon kan også bety å ta livet av noen.²⁵ Når jeg i denne oppgaven bruker begrepet

likvidasjonsprosessen er det snakk om den økonomiske likvidasjonsprosessen, og hvordan jødenes formuer ble likvidert, det vil si hvordan formuene ble omsatt til kontanter.

I oppgaven bruker jeg begreper som forvaltning, inndragning, beslaglegging og konfiskering.

Når jeg velger å omtale den økonomiske likvidasjonen av de norske jødene med slike termer, og ikke med begreper som tyveri, ran og ekspropriering, som kunne vært passende i flere anledninger, legger jeg meg på linje med andre forskere, blant annet Martin Dean. Hensikten er å vektlegge den ”legaliserte”, byråkratiske og statlig organiserte måten prosessen foregikk på.²⁶

25Store Norske Leksikon. https://snl.no/likvidasjon (15.4.15).

26 Dean, Robbing the Jews, 3.

Lover

↓

Forordninger og kunngjøringer

↓

Departementale eller territorielle bestemmelser og reguleringer

↓

Offentlige kunngjøringer av lover og forordninger

↓

Offentlige kunngjøringer av lokale tjenestemenn kun ved antatt nødvendighet

↓

Skriftlige direktiver som ikke blir offentliggjort

↓

Vide autorisasjoner til underordnede som ikke blir offentliggjort

↓

Muntlige direktiver og autorisasjoner

↓

Grunnleggende felles forståelse mellom tjenestemenn som resulterer i at avgjørelser ikke trenger ordre eller forklaringer

(21)

11

1.5 Kilder og metodiske utfordringer

Denne oppgaven baserer seg overveiende på en studie av primærkilder. Hovedkilden har vært arkivmaterialet etter Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer. Tilbakeføringskontoret ble opprettet etter frigjøringen og skulle arbeide for at eierne av beslaglagte formuer skulle få mest mulig av eiendelene sine tilbake, enten det var beslaglagt av tyskerne eller NS-regimet.²⁷ Tilbakeføringskontoret overtok Likvidasjonsstyrets arkiver, og baserte seg hovedsaklig på dette materialet i oppsporingen av beslaglagte verdier. Derfor er Likvidasjonsstyrets arkiv integrert i Tilbakeføringskontorets arkiver. Totalt utgjør dette arkivmaterialet 100 hyllemeter.

Jeg har hovedsakelig undersøkt en del av dette arkivmateriale, ”Oslo-arkivet”. Osloarkivet inneholder materiale fra Statspolitiet, Innenriksdepartementet, Finansdepartementet og Likvidasjonsstyret og ble samlet og benyttet av Tilbakeføringskontoret. Materialet jeg har undersøkt består blant annet av lover, forskrifter, rundskriv og korrespondanse.²⁸

En utfordring med dette kildematerialet er at det er noe uorganisert, og at det til tider har vært vanskelig å orientere seg i kildematerialet. Spesielt gjelder dette korrespondanse mellom Likvidasjonsstyret, departementer, organisasjoner, bobestyrere og privatpersoner.

Korrespondansen fra departementer er sortert i individuelle mapper, det samme er korrespondanse med organisasjoner, bobestyrere og privatpersoner, som noen ganger er sortert under ”diverse”. Kopier av Likvidasjonsstyrets utgående post er sortert i egne mapper.

Det har derfor vært en til tider tidkrevende utfordring å pusle sammen bitene av korrespondanse for å få det hele bildet av et saksforløp eller en diskusjon mellom for eksempel Likvidasjonsstyret, Finansdepartementet og Innenriksdepartementet.

En annen utfordring med kildematerialet er at den utgående korrespondansen som er arkivert er kopier. Disse kopiene er sjeldent signert, og det har derfor vært vanskelig å avgjøre hvilket styremedlem i Likvidasjonsstyret som har vært ansvarlig i en sak eller diskusjon. Jeg har valgt å møte denne utfordringen ved å behandle Likvidasjonsstyret som et enhetlig organ. Jeg har ikke tatt hensyn til at de ulike styremedlemmene kan ha påvirket saker i ulike retninger på grunn av personlige motiver eller preferanser. I noen tilfeller har det likevel vært mulig å

27 Arkivverket. https://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/Andre-verdskrig/Nordmenn-i-fangenskap/Joedar- i-Norge (13.4.15).

28 Arkivportalen. http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-a1450- 01000000007874&aktivArkivFane=detaljer (13.4.15).

(22)

12

spore den ansvarlige ved at den andre korrespondenten henvender seg til et spesielt styremedlem i brevene, og da er dette spesifisert i den løpende teksten eller i fotnotene.

I tillegg til arkivmateriale etter Tilbakeføringskontoret og Likvidasjonsstyret har jeg også undersøkt en del landssviksaker ved Riksarkivet. Hovedsakelig har jeg studert

landssviksakene mot Likvidasjonsstyrets medlemmer, men jeg har også undersøkt landssviksakene mot bobestyrere, funksjonærer og andre tilknyttet Likvidasjonsstyrets virksomhet.

Ved å benytte meg av egenforklaringer fra landssviksaker har jeg vært nødt til å forholde meg til en del metodiske utfordringer. Forklaringene er gitt av tiltalte som var under press, og som ønsket å fremstå på den beste måte for å få en mildest mulig straff. I tilfeller der jeg har benyttet meg av vitneforklaringer har jeg også måttet vurdere vitnenes troverdighet. Ofte var vitnet tett tilknyttet Likvidasjonsstyret. Dessuten kan vitnene ha hatt ulike motiver for enten å svartmale eller formildne omstendighetene eller andre tiltalte. Jeg har sett på egenforklaringer og vitneforklaringer fra landssviksakene som erindringshistorier. De tiltalte og vitnene har sin egen fortelling om hva som hendte under krigen og hvorfor, denne fortellingen kan være preget av mange ulike motiver. Det er derfor viktig å se disse forklaringene i den konteksten de ble gitt, og å vurdere dem opp mot andre opplysninger. Jeg har hovedsakelig kun brukt forklaringer fra landssviksakene som et supplement for å belyse en sak, eller et fenomen, og på denne måten blir vurderingen av forklaringens troverdighet målt opp mot andre kilder.

1.6 Oppgavens struktur

Oppgaven er delt inn i syv kapitler, hvorav kapittel en og syv er henholdsvis en introduksjon og en oppsummering. I kapittel to gjør jeg rede for bakgrunnen for Likvidasjonsstyrets opprettelse, introduserer styrets medlemmer og gjør rede for hvordan Likvidasjonsstyret er organisert.

I kapittel tre gjør jeg rede for de formelle rammene som lå til grunn for Likvidasjonsstyrets arbeid, med fokus på forskriftene som fulgte Lov av 26. oktober 1942. I kapittel fire undersøker jeg de mer uformelle rammene Likvidasjonsstyret opererte under, og drøfter hvorvidt forholdet mellom Likvidasjonsstyret og de ulike departementene var preget av samarbeid eller motstand og kontroll, og om Likvidasjonsstyret selv tok initiativ til samarbeid.

(23)

13 I kapittel fem gjør jeg rede for selve likvidasjonsprosessen, og drøfter hvorvidt

Likvidasjonsstyret holdt seg innenfor de formelle rammene som gjaldt for deres arbeid.

Videre i kapittel seks vil jeg drøfte om det var andre enn den norske stat som profiterte på den økonomiske likvidasjonen av jødene, og hvilken rolle Likvidasjonsstyret i så fall hadde i dette.

(24)

14

2 Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer

Da beslutningen var tatt om å arrestere alle jødiske menn i Norge, var det viktig for de norske myndighetene å sikre at jødenes formuer forble på norske hender. I tidligere tilfeller der jøder hadde blitt arrestert og formuene deres blitt konfiskert hadde verdiene havnet hos tyske styresmakter. Nå var det imidlertid snakk om store verdier som skulle beslaglegges, og uansett hva som var motivet, handlet de norske NS-myndighetene raskt for å få på plass et lovverk som skulle sikre norsk kontroll over jødenes hjem, forretninger og eiendeler.

I dette kapittelet skal jeg gjøre rede for to forhold: Først og fremst bakgrunnen for

opprettelsen av Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Dernest Likvidasjonsstyrets personsammensetting og organisering. Jeg vil undersøke hvordan forvaltningen av jødenes formuer havnet hos Likvidasjonsstyret. Hvilket lovverk lå til grunn for opprettelsen? Jeg vil også undersøke hvordan styremedlemmene i Likvidasjonsstyret ble valgt ut. Til slutt i kapittelet vil jeg gjøre rede for hvordan Likvidasjonsstyret var organisert.

2.1 Plyndring gjennom forordninger

Det juridiske rammeverket for beslagleggelsen og likvidasjonen av de norske jødenes formuer var viktig å få raskt på plass for å kunne omsette verdiene, og for å kunne få en størst mulig profitt for staten. Den vanligste praksisen i tysk-okkuperte land i Vest-Europa var at

likvidasjonen av jødenes formue foregikk innenfor et juridisk rammeverk, skriver Martin Dean. Gjennom det han kaller Plunder by Decree, som kan oversettes til plyndring gjennom forordringer, tilranet myndighetene seg jødenes hjem, kulturskatter og eiendeler. Det juridiske rammeverket var spesielt viktig i de okkuperte landene i Europa fordi

eksilregjeringene ofte forbød involvering i tysk konfiskasjon. For at folk skulle være villige til å kjøpe eiendommer og forretninger måtte man vite at man var rettslig sikret eierskapet. Det som var spesielt for Norge var at lovene og forordringene kom samtidig med arrestasjonene, i andre tyskokkuperte land i Vest-Europa kom mange av disse lovene og forordringene før arrestasjonene og deportasjonen av jødene.²⁹

29 Dean, Robbing the Jews, 258.

(25)

15 Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder ble vedtatt som en del av aksjonene mot jødene i Norge, høsten og vinteren 1942 og 1943. Fra 6.-12. oktober 1942 var det unntakstilstand i Trondheim. Alle mannlige jøder ble arrestert og internert ved Falstad leir. 34 jøder ble drept.³⁰ Loven sammenfalt med arrestasjonene av resten av de mannlige jødene i Norge. 26. oktober 1942 ble disse arrestert og internert ved Berg leir i Tønsberg.³¹ Utvalget bak NOU 1997:22 Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig, Skarpnesutvalget, skriver at motivet bak loven antakelig var å sikre at jødenes formuer forble i Norge under NS-myndighetenes kontroll, og ikke falt i tyske styresmakters hender.³² Første paragraf i loven slo fast at all formue tilhørende norske og statsløse jøder skulle inndras til fordel for statskassen. Loven gjaldt også enhver formue en jødes ektefelle eller barn måtte besitte.³³ Ved å lovfeste inndragningen sikret NS-myndighetene at jødisk eiendom og formue havnet på norske styresmakters hender.³⁴

Likvidasjonsstyrets formann Egil Reichborn-Kjennerud og styremedlem Rolf Svinndal hevdet etter krigen at det var tyskerne som besluttet at jødenes formue skulle beslaglegges, men at det lyktes NS-myndighetene å få gjennomført denne inndragningen til fordel for den norske stat.³⁵ De tidlige beslagene av jødisk eiendom og formue i Trondheim hadde vært i regi av tysk okkupasjonsmakt og følgelig hadde NS-myndighetene lite kontroll med disse verdiene.

Det er vanskelig å si noe om hvordan kampen om formuene utspilte seg, men flertallet i Skarpnesutvalget skriver at de ser loven som et resultat av en dragkamp mellom norske og tyske myndigheter fordi jødenes formue tilfalt den norske stat, men gull, sølv, smykker og armbåndsur tilfalt tyskerne.³⁶

Mindretallet i Skarpnesutvalget, skrev i sin utredning at Loven av 26. oktober 1942 måtte forstås som ”en legitimering av visse typer handlinger innenfor et ideologisk system”³⁷. Loven må altså forstås, ikke kun som et økonomisk anslag mot jødene, men som en del av

30 NOU 1997: 22, 21.

31 NOU 1997: 22, 21.

32 NOU 1997: 22, 21.

33 Lov av 26 oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder. Loven i sin helhet ligger som Vedlegg 1.

34 NOU 1997: 22, 21

35 RA/S-3138/0001/D/Da/L1095/0002 Oslo politikammer: dom 4223 – Egil Reichborn-Kjennerud, dok. nr. 8.

Redegjørelse til forsvareren fra Egil Reichborn-Kjennerud 12-16.7.45 og RA/S-3138/0001/D/Da/L0264/0004 Oslo politikammer: dom 1736 – Rolf Carl Svinndal, dok. nr. 60. Kommentar til svar på mine [Rolf Svinndals]

spørsmål til direktør Helweg udatert.

36 NOU 1997: 22, 22.

37 NOU 1997: 22, 21.

(26)

16

nazistenes utslettelse av den jødiske befolkningen i Europa. Selv om Norge var okkupert var det ingen selvfølge at den jødiske befolkningen skulle bli økonomisk likvidert. I det okkuperte Danmark fikk jødene beholde sine eiendommer gjennom hele krigen, også de som flyktet eller ble arrestert.³⁸ Mindretallet i Skarpnesutvalget så inndragningen av jødenes formue som en del av den totale tilintetgjørelsesprosessen norske jøder ble utsatt for. Dette er i samsvar med Hilbergs teori om de fire fasene frem til utslettelsen av Europas jøder.

Lovens paragraf tre ga Finansdepartementet ansvaret for forvaltningen, men loven la ikke mange føringer for hvordan de inndratte formuene skulle forvaltes. Finansdepartementet kunne forlange registrering og departementet skulle sørge for ”den nødvendige avvikling”.

Finansdepartementet fikk derimot myndighet til selv å gi nærmere forskrifter for å utfylle og gjennomføre paragrafen.³⁹

2.1.1 Opprettelsen

Likvidasjonsstyret ble offisielt opprettet med Forskrifter i medhold av lov av 26. oktober 1942 vedrørende inndragning av formue som har tilhørt jøder § 1, signert finansminister Prytz 20.

november 1942:

”Til å forestå forvaltningen av formue som inndras i henhold til lov om inndragning av formue som tilhører jøder av 26. oktober 1942 opprettes et likvidasjonsstyre som får navnet ”Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer.” Det er direkte underlagt Finansministeren og består av en leder

(likvidator) og to rådgivere”.⁴⁰

Til tross for at Likvidasjonsstyret offisielt først ble opprettet med forskriftene 20. november 1942, var styret i arbeid en god stund før forskriftene var gjeldende. Den 6. november var det brevkontakt mellom finansminister Prytz og formann for Likvidasjonsstyret, Egil Reichborn- Kjennerud. Prytz skrev da et utkast til forskriftene til Lov av 26. oktober, men med bare to bestemmelser:

”1. Til å forestå forvaltningen av de inndratte formuer oppnevnes et likvidasjonsstyre bestående av en leder (likvidator) og to rådgivere. Likvidasjonsstyret er direkte underlagt Finansministeren.

Styret bemyndiges til å anta den fornødne kontorhjelp, leie lokaler m.v.

38 Oddvar Høidal, Quisling: En studie i landssvik, (Oslo: Universitetsforlaget, 1988), 468.

39 Lov av 26. oktober 1942, § 3.

40 RA/S-1564/D/Dd/L0049.

(27)

17

2. Som likvidator oppnevnes høyesterettsdommer Egil Reichborn-Kjennerud. Som rådgivere oppnevnes disponent Rolf Svinndal og tekstilagent Erik Berge”.⁴¹

Videre skrev Prytz at Reichborn-Kjennerud selv fikk ansvar for å underrette de to andre medlemmene, og at Likvidasjonsstyret så skulle sende et forslag til finansministeren om

”nærmere regler for styrets virkemåte og kompetanse”⁴². Likvidasjonsstyret fikk altså selv mulighet til å utforme de forskriftene som skulle gjelde for deres videre arbeide, og

Reichborn-Kjennerud svarte finansminister Prytz tre dager senere. Han sendte et ”forslag til forskrifter for forvaltning av formue som inndras i henhold til lov av 26. oktober 1942, samt utkast til bobestyrere, som er tenkt utsendt av Likvidasjonsstyret”.⁴³ Forskriftene vil bli nærmere behandlet i kapittel 3.

Likvidasjonsstyrets opprettelse var kjent også utenfor Finansdepartementet før forskriftene hadde blitt offentliggjort. 9. november 1942 skrev I. Vetlesen på vegne av Nasjonal Samlings (NS) Ombudsmann for næringslivet, Alf L. Whist, til finansministeren angående fordeling av varebeholdninger fra beslaglagte jødiske forretninger til NS-firmaer. I brevet skrev han ”[…]

jeg vil foreslå at saken tas opp til drøftelse med det likvidasjonsstyre som

Finansdepartementet har oppnevnt og som, såvidt vites, består av følgende herrer:

Høyesterettsdommer E. Reichborn-Kjennerud, Oslo, formann, Disponent Rolf Svinndal, Oslo, Tekstilagent Erik Berge, Oslo”.⁴⁴

Ved opprettelsen av Likvidasjonsstyret var det nok noe uklart for styrets medlemmer hvor stor arbeidsmengden kom til å bli. Likvidasjonsstyret skrev 9. november 1942 til

finansminister Prytz at ”Med hensyn til godtgjørelse for likvidasjonsstyrets 2 medlemmer bemerkes at det vilde være vanskelig på det noværende tidspunkt, å komme med et forslag til dettes størrelse. Det vilde være rimeligere å ta saken opp når man har fått mer inntrykk av arbeidets omfang”.⁴⁵

41 RA/S-1564/D/Dd/L0062 Ark 425: Korrespondanse med Finansdepartementet ang. jøder (B). Prytz til herr høyesterettsdommer Egil Reichborn-Kjennerud 6.11.42.

42 RA/S-1564/D/Dd/L0062 Ark 425: Korrespondanse med Finansdepartementet ang. jøder (B). Prytz til herr høyesterettsdommer Egil Reichborn-Kjennerud 6.11.42.

43 RA/S-1564/D/Dd/L0062 Ark 425: Korrespondanse med Finansdepartementet ang. jøder (B).

Likvidasjonsstyret til Herr minister Prytz 9.11.1942.

44 RA/S-1564/D/Dc/L0041 309 Div. saksomslag og korrespondanse fra ”Finansdepartementet” II

45 RA/S-1564/D/Dd/L0062 Ark 425: Korrespondanse med Finansdepartementet ang. jøder (B).

Likvidasjonsstyret til Herr minister Prytz 9.11.1942.

(28)

18

Finansdepartementet vurderte arbeidet med å avvikle jødeboene som noe som ville kreve mye arbeid i starten, men som så ville avsluttes ganske raskt. Styrets formann, Egil Reichborn- Kjennerud, hadde fått fri fra sin jobb som høyesterettsdommer for å etablere

Likvidasjonsstyret og ”bringe virksomheten igjenge”⁴⁶, men man antok at ettersom arbeidet ville innskrenke seg, så ville Reichborn-Kjennerud fint kunne kombinere arbeidet i

Likvidasjonsstyret med arbeidet som høyesterettsdommer. I realiteten ble vervet som styreformann i Likvidasjonsstyret en mye mer arbeidskrevende oppgave, og Reichborn- Kjennerud arbeidet i Likvidasjonsstyret frem til frigjøringen i mai 1945.

2.2 Byråkratene

I følge det rasjonelle byråkratiet hos Max Weber, blir avgjørelser tatt etter formelle lover og forskrifter, og personlig autoritet er knyttet til formell kompetanse, ikke til person. Likevel krever rettferdig saksbehandling av individuelle klienter at man som tjenestemann i

byråkratiet vurderer de ulike sakene nyansert og individuelt. Dette åpner for at

tjenestemannens holdninger og påvirkelighet kan påvirke saksbehandlingens utfall. Webers rasjonelle byråkrati var en idealtype, og det ville fungere best under stabile

handlingsbetingelser.⁴⁷ Likvidasjonsstyret skulle være en byråkratisk enhet under

finansministeren, men manglet flere av faktorene som bør være til stede for at det kan kalles et rasjonelt byråkrati.

Forholdene Likvidasjonsstyrets medlemmer arbeidet under var ikke stabile.

Likvidasjonsstyret hadde ikke fått klare føringer for sitt arbeid annet enn de forskriftene de selv hadde utformet, og som de hadde fått godkjent av Finansdepartementet. Dessuten hadde Terboven etter nyordningen av departementene i september 1940 kommet med en forordning av 4. oktober 1940, som gjorde det klart at offentlige tjenestemenn som ikke var lojale til nyordningen kunne flyttes eller fjernes fra sine stillinger.⁴⁸ På den ene siden skulle Likvidasjonsstyrets medlemmer utføre en byråkratisk jobb, på den andre siden var deres personlige holdninger og lojalitet under oppsyn av tyske styresmakter og andre høyerestående

46 RA/S-1564/D/Dd/L0062 Ark 425: Korrespondanse med Finansdepartementet ang. Jøder (B). Ukjent avsender til Sjefen for Finansdepartementet hr. minister Prytz 5.11.1942.

47 Max Weber, Makt og byråkrati: Essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier. (Oslo:

Gyldendal, 2000), 107; Øyvind Østerud, Statsvitenskap: Innføring i politisk analyse (Oslo: Universitetsforlaget, 2002), 67.

48 Ane Ingvild Støen, ”Justisdepartementet under okkupasjonen”, (Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2012), 8.

(29)

19 NS-ministre. Noe som følgelig kunne ha noe å si for hvordan de utførte oppgavene de var satt til å gjøre.

Hvem var så medlemmene av Likvidasjonsstyret, og på hvilket grunnlag ble de valgt som forvaltere av de inndratte jødiske formuene? Kan styremedlemmenes bakgrunn, kunnskap og erfaring ha hatt noe å si for de avgjørelsene Likvidasjonsstyret tok underveis? En utfordring med å besvare disse spørsmålene er kildematerialet etter Likvidasjonsstyret. Mye av

kildematerialet består av korrespondanse mellom likvidasjonsstyret og andre offentlige instanser og NS-institusjoner. Som sagt var ikke kopier av utgåtte brev fra Likvidasjonsstyret alltid signert, og det er derfor vanskelig å avgjøre hvorvidt det enkelte styremedlem hadde noe å si for avgjørelsene som ble tatt. Til tross for denne utfordringen er det interessant å se

nærmere på hvilke personer som satt som styremedlemmer. Styret besto kun av tre personer som sammen eller alene traff ulike beslutninger. Likvidasjonsstyret som enhet, og de avgjørelsene Likvidasjonsstyret tok, kan derfor ha vært preget av de enkelte

styremedlemmenes bakgrunn, holdninger og motivasjon.

2.2.1 Egil Reichborn-Kjennerud

Styrets formann, Egil Reichborn-Kjennerud, var født 4. februar 1903 i Kristiansand. Han vokste opp i gode økonomiske kår, og begge foreldrene var tannleger. Han tok sin

juristutdannelse i Hamburg og Oslo, og gikk ut med laud som cand. jur ved Universitetet i Oslo i 1926. Han startet i 1927 sin egen sakførerforretning i Oslo sammen med sin forlovede, og i 1936 tok han advokaturen som gjorde at han kunne føre saker for høyesterett.⁴⁹

Reichborn-Kjennerud meldte seg inn i NS 11. oktober 1940, og var gjennom hele krigen en aktiv NS-mann. 1. januar 1941 ble han opptatt som medlem av Den nazistiske høyesterett⁵⁰, og tjenestegjorde som høyesterettsdommer frem til frigjøringen. Som medlem av høyesterett var han derfor også med på å vedta og undertegne den uttalelsen som skulle skape et rettslig grunnlag for Quislings norske nasjonale riksregjering 30. januar 1942. Reichborn-Kjennerud var dessuten medlem av Politiets Særdomstol som blant annet dømte politifullmektig Gunnar

49 RA/S-3138/0001/D/Dd/L1095/0002 Oslo politikammer: dom 4223 – Egil Reichborn-Kjennerud, i mappe merket dokumentliste + diverse. Rettsbok for Eidsivating Lagmannsrett 3.9.49.

50 Den nazistiske høyesterett ble opprettet NS-myndighetene etter at Høyesterett kollektivt hadde lagt ned sine embeter i desember 1940 som en følge av at NS-myndigetene hadde innført forordringer som innskrenket Høyesteretts myndighet.

(30)

20

Eilifsen til døden i 1943.⁵¹ Reichborn-Kjennerud forklarte under landssviksaken mot han at det var hans arbeid som høyesterettsdommer som hadde gjort at finansminister Frederik Prytz hadde utnevnt han til formann for Likvidasjonsstyret.

Reichborn-Kjennerud ble i desember 1940 utnevnt til ”idrettsfører”, et verv han hadde frem til februar 1942. Gjennom dette vervet var han med på å nazifisere idretten og å bryte ned

idrettsfrontens motstand.⁵² Trolig var det gjennom sitt arbeid med idretten at han traff flere av dem han senere skulle unevne til bobestyrere og ansette som funksjonærer i

Likvidasjonsstyret.⁵³

Reichborn-Kjennerud tjente som soldat for Tyskland fra august 1941 til september 1942, med aktiv tjeneste ved Østfronten i Divisjon Wiking fra april til september 1942.⁵⁴ I 1944 deltok han på kurs i regi av Germanske SS Norge på Kongsvinger festning, og han dro samme år på kurs til Tyskland sammen med en utvalgt gruppe tidligere frontkjempere. Gruppen fikk opplæring i sprengstoff, og skulle i tilfelle invasjon fra de allierte drive sabotasje bak norske og allierte linjer.⁵⁵ Etter hvert ble Reichborn-Kjennerud også øverstkommanderende for en spesialkommando av tidligere frontkjempere på Skallum gård som skulle bekjempe

hjemmefronten.⁵⁶

Også to ansatte i Likvidasjonsstyret, Arnt Torp og Ørnulf Holden, var en del av denne sabotasjegruppen. Likvidasjonsstyrets kontorer ble brukt til å oppbevare sprengstoff, og fungerte i tiden etter kurset i Tyskland som et møtested for gruppen. Kontoret ble blant annet brukt i planleggingen av en sprengning, et drapsforsøk og et drap på en motstandsmann.⁵⁷ Egil Reichborn-Kjennerud ble frikjent på dette punktet i landssviksaken mot han, men i etterforskningsdokumentene fra saken innrømmer flere av de andre medlemmene i gruppen

51 RA/S-3138/0001/D/Dd/L1095/0002 Oslo politikammer: dom 4223 – Egil Reichborn-Kjennerud, i mappe merket dokumentliste + diverse. Rettsbok for Eidsivating Lagmannsrett 3.9.49. Reichborn-Kjennerud stemte ikke for dødsstraff, men for fengsel i 10 år.

53 To av bobestyrerne arbeidet i Departementet for Idrett og Arbeidstjeneste. I tillegg var noen av de ansatte ved Likvidasjonsstyret rekruttert fra det samme departementet og fra Norsk Idrettsforbund.

56 Bernt Rougthvedt, Med penn og pistol: Om politimester Jonas Lie. (Oslo: Cappelen Damm, 2010), 342-343.

(31)

21 både planleggingen og gjennomføringen av disse handlingene. I tillegg hevder flere av

gruppens medlemmer at det var Reichborn-Kjennerud som var gruppens leder.⁵⁸

Reichborn-Kjennerud forklarte etter krigen at han hadde blitt kalt inn til finansminister Prytz om lag en uke etter at Lov av 26. oktober trådte i kraft. Prytz ønsket at en høyesterettsdommer skulle lede Likvidasjonsstyret, og hadde blitt tipset om Reichborn-Kjennerud av en annen dommer. At finansministeren valgte en høyesterettsdommer til å lede Likvidasjonsstyret kan ha vært et forsøk på å gi Likvidasjonsstyret en større legitimitet og autoritet. Når det juridiske rammeverket var så viktig for å kunne gjennomføre likvidasjonen av jødenes formuer, må det ha hjulpet at formannen for styret var en person med høy juridisk kompetanse.

Reichborn-Kjennerud forklarte at han hadde sett på oppgaven med å forvalte jødenes formuer som en nødvendighet. Han forklarte at det hadde vært vanskeligheter med å få overta

forvaltningen fra de tyske okkupasjonsmaktene, men at dette til slutt hadde lyktes takket være finansminister Prytz. For både Prytz og Reichborn-Kjennerud hadde det vært et viktig poeng at Likvidasjonsstyret skulle gå ”ordentlig og hensynsfullt” frem, og på bakgrunn av dette hadde så Reichborn-Kjennerud sagt seg villig til å være styrets formann.⁵⁹

Egil Reichborn-Kjennerud ble varetektsfengslet 19. mai 1945, men etterforskningen tok lang tid, og rettsaken mot han startet ikke før 16. august 1949. Han var tiltalt for overtredelse av straffelovens § 86 for bistand til fienden, § 98 for å medvirke til at rikets statsforvaltning ble endret med ulovlige midler, § 148 for sprengning, § 233 for å forvolde annens død eller medvirkning til dette og § 275 for å skaffe seg uberettiget vinning på mer enn 1000kr. I tillegg var han tiltalt for overtredelse av provisorisk lov nr. 17 av 13. desember 1946 § 17 for å selge, forbruke eller nyttiggjøre seg av formuesverdier som hadde vært gjenstand for konfiskasjon.⁶⁰ Med andre ord var det alvorlige tiltalepunkter som skulle behandles i Eidsivating

lagmannsrett.

Reichborn-Kjenneruds arbeid i Likvidasjonsstyret falt inn under brudd på straffelovens § 86, bistand til fienden. Totalt 13 punkter dannet grunnlaget for tiltalen under § 86, av disse

58 RA/S-3138/0001/D/Dd/L1095-1098 Oslo politikammer: dom 4223 – Egil Reichborn-Kjennerud.

59 RA/S-3138/0001/D/Dd/L1095/0002 Oslo politikammer: dom 4223 – Egil Reichborn-Kjennerud, dok. nr. 8.

Redegjørelse til forsvareren fra Egil Reichborn-Kjennerud 12-16.7.45.

(32)

22

omhandlet et av punktene arbeidet han hadde som formann og senere styremedlem i Likvidasjonsstyret. I tiltalen står det at

Tiltalte sto således i spissen for Likvidasjonen av boer som tilhørte jøder og flyktninger, som omfattet samlede bokførte verdier på henholdsvis 8,8 mill. og 16 mill. kroner, foruten en rekke verdier som ikke var bokført. Tiltalte bidre\o herunder til at formuer som tilhørte jøder og flyktninger, ble forvaltet og delvis realisert til fordel for tyskerne og den nazistiske stat. Således sendte likvidasjonsstyret høsten 1942 ut et sirkulære fra Quisling om at beslaglagte lomme- og armbåndsur skulle overdrastil den tyske militærmakt for krigsøyemed, og umiddelbart tilstilles det tyske sikkerhetspoliti, samt at beslaglagte gull-, sølv- og smykkesaker som frivillig bidrag til dekning av krigsutgiftene umiddelbart skulle stilles til disposisjon for herr Reichkommisaren ved det tyske sikkerhetspoliti.

For å gjennomføre realisasjonen, opprettet Likvidasjonsstyret flere samlesentraler for omsetning av møbler, klær og annet løsøre, og arbeidet for et hurtig oppgjør av boene.

Høsten 1944 sørget tiltalte for å få ansatt Steffen Olsen ved Tidemanns Tobakksfabrikk med det oppdrag å fungere som spion ved fabrikken.⁶¹

Retten fant det bevist at Prytz ønsket en høyesterettsdommer som formann i

Likvidasjonsstyret, og at Reichborn-Kjennerud hadde ment at han kunne gjøre nyttig arbeid.

Retten fant det videre bevist at Reichborn-Kjennerud som formann i Likvidasjonsstyret hadde sendt ut et sirkulære i november 1942 fra Quisling om at ur og smykker skulle sendes det tyske sikkerhetspoliti. I tillegg fant retten det bevist at bedrifter under Likvidasjonsstyrets forvaltning skulle yte bistand til Frontkjemperkontoret, at Likvidasjonsstyret opprettet samlesentraler og at Likvidasjonsstyret oppfordret bobestyrerne til å avvikle boene hurtig.

Likvidasjonsstyret hadde uttalt at det ikke var nødvendig med like omstendelig bobehandling som for ”vanlige” bo.

Samtidig fant lagmannsretten det bevist at Reichborn-Kjennerud hadde ment at han kunne hjelpe jødene og at det ”Like etter at jødene var arrestert og sendt til Tyskland november 1942, hvilket kom som et sjokk på Reichborn-Kjennerud, ble det på et møte med bobestyrerne diskutert om man skulle nedlegge arbeidet eller fortsette”⁶². Retten fant det også bevist at Likvidasjonsstyret ikke hadde noe med inndragningsbestemmelsene eller beslagene å gjøre, at Reichborn-Kjennerud hadde forsøkt å forvalte boene slik at faste eiendommer ble bevart og bedrifter holdt i gang, og at han i den første tiden også hadde forsøkt å bevare innbo, men at det av praktiske grunner ble bestemt på øverste hold at det måtte selges. I tillegg fant

lagmannsretten det bevist at Reichborn-Kjennerud ”søkte å praktisere reglene for

(33)

23 likvideringen av boer så korrekt og humant som mulig”.⁶³ Dessuten hadde Reichborn-

Kjennerud i følge lagmannsretten gjennomført at unntakelsesretten ble overholdt og at ”[…] i jødeboer praktiserte han endog regelen således at hvert enkelt medlem av familien ble tilstått særskilt unntakelsesrett”, og han hadde sørget for at et jødisk gamlehjem fikk fortsette i stillhet.⁶⁴Forholdet som gjaldt spionasje ved Tidemanns Tobakksfabrikk, ble Reichborn- Kjennerud frikjent for.

Som tidligere nevnt ble Reichborn-Kjennerud frikjent for de forholdene som gjaldt

sabotasjegruppen og dermed også frikjent for overtredelsene av straffelovens § 148 og § 233.

I tillegg ble han frikjent når det gjaldt § 275.⁶⁵ Dommen ble gitt under dissens både når det gjaldt dom og straffeutmåling. Blant annet mente en av meddommerne og en av

domsmennene at Reichborn-Kjennerud burde bli frikjent for hele forholdet som omhandlet Likvidasjonsstyret.

3. september 1949 ble Egil Reichborn-Kjennerud dømt til tvangsarbeid i ti år, fem år mindre enn påtalemyndighetens påstand. I tillegg ble han idømt rettighetstap i henhold til

landssviklovens § 10 nr. 1, 2 og 4 i ti år og tap av retten til å inneha bevilling som sakfører i ti år. Påtalemyndigheten hadde fremsatt påstand om tap av disse rettighetene for bestandig.⁶⁶ Som en av de skjerpende omstendighetene ved utmålingen av straffen trakk lagmannsretten frem at Reichborn-Kjennerud hadde stilt seg i spissen for likvidasjonen av bo. De formildende omstendighetene gjaldt Reichborn-Kjenneruds mentale helse. Han ble vurdert som

strafferettslig tilregnelig, men med ”varig svekkede sjelsevner”.⁶⁷

Egil Reichborn-Kjennerud var en aktiv NS-mann, og han hadde flere høyerestående verv under krigen. Med sin juridiske kompetanse og autoritet som høyesterettsdommer var han med på å gi legitimitet til Likvidasjonsstyret, noe som var viktig for at likvidasjonen av jødenes formuer skulle være mulig. Samtidig var Reichborn-Kjennerud også frontkjemper, og han var kurset av tyskerne i sabotasjevirksomhet. Han benyttet blant annet Likvidasjonsstyrets

(34)

24

kontorer som lager for sprengstoff til denne sabotasjevirksomheten. I landssvikdommen mot Reichborn-Kjennerud ble arbeidet med Likvidasjonsstyret trukket frem som en skjerpende omstendighet for straffeutmålingen. Likevel ble han dømt for dette forholdet på et mer prinsipielt plan. Det var galt å delta i likvidasjonen av jødenes formuer, men Reichborn- Kjennerud hadde ikke gjort noe galt i selve likvidasjonsprosessen slo dommen fast. Dommen fremhevet at han derimot hadde gjort så godt han kunne, og at han hadde forsøkt å hjelpe jødene så langt det hadde latt seg gjøre.

Straffefullbyrdelsen ble avbrutt drøye tre måneder etter domsavsigelsen grunnet Reichborn- Kjenneruds mentale helse. Han ble benådet 16. august 1951 slik at han ble ansett som prøveløslatt fra den datoen straffefullbyrdelsen ble avbrutt. To ganger, i 1953 og 1957 søkte han om benådning for tap av sakførerretten, men begge søknadene ble avslått.⁶⁸

2.2.2 Rolf Carl Svinndal

Rolf Svinndal var født 4. desember 1905 i Oslo. Han hadde gjennomgått middelskole og handelsgymnasium og i 1925 begynte han som ekspeditør i farens firma. Da firmaet ble omdannet til aksjeselskap og fikk navnet Svinndal A/S i 1934 ble Rolf Svinndal disponent, tilsvarende daglig leder, i firmaet.⁶⁹

I landssvikoppgjøret ble saken mot Rolf Svinndal behandlet sammen med saken mot faren sin, Ludvig Svinndal. Både far og sønn hadde deltatt i likvidasjonen av jødiske formuer under krigen. Ludvig Svinndal som leder for et av utsalgsstedene for beslaglagte varelagre fra jødiske forretninger, og Rolf Svinndal som kommissarisk leder for ni jødiske forretninger og siden som styremedlem i Likvidasjonsstyret.

Rolf Svinndal forklarte under rettsoppgjøret at han hadde blitt kalt inn til sjefen for

statspolitiet, Karl Marthinsens kontor, sammen med flere andre kort tid etter aksjonen mot jødene i oktober 1942. Han hadde der blitt anmodet om å stå for den kommissariske ledelsen av ni jødiske forretninger innen herreekviperingsbransjen.⁷⁰Han var kommissarisk leder av disse forretningene frem til Likvidasjonsstyret ble opprettet, og en bobestyrer tok over

68 RA/S-3138/0001/D/Dd/L1095-1098 Oslo politikammer: dom 4223 – Egil Reichborn-Kjennerud.

69 RA/S-3138/0001/D/Da/L0264/0004 Oslo politikammer: dom 1736 – Rolf Carl Svinndal, uplasserte dokumenter uten nr. Dom i sak 1450, den offentlige påtalemyndighet mot Ludvig Svinndal og Rolf Carl Svinndal i Oslo byrett landssvikeravdelingen 18.10.46.

70 RA/S-3138/0001/D/Da/L0264/0004 Oslo politikammer: dom 1736 – Rolf Carl Svinndal, dok. nr. 60. Rapport til politimesteren i Oslo, avhør av Rolf Svinndal i Ilebu fengsel 6.7.45.