Luftambulansetjenesten HF. Hvert minutt bør telle. En studie av samvirke i praksis

Institutt for biovitenskap, fiskeri og økonomi – Handelshøgskolen i Tromsø

Luftambulansetjenesten HF - hvert minutt bør telle

En studie av samvirke i praksis

Tina Henriksen og Kristian Wærness

Masteroppgave i økonomi og administrasjon – juni 2017

ii

Forord

Denne utredningen er skrevet som en del av masterstudiet i økonomi og administrasjon ved UiT Norges Arktiske Universitet og utgjør 30 studiepoeng. Studien er ment å bidra innenfor et fagområde hvor det er lite eksisterende forskning. Til vår viten er dette den første studien i Norge som måler samvirke.

Forskningsprosessen har utvilsomt vært krevende, men samtidig utrolig spennende og lærerik.

Samvirke er et interessant og aktuelt tema som vi hadde lite kjennskap til før studien startet, og problemstillingen vår har i liten grad vært belyst tidligere. Dette har inspirert oss i arbeidet med studien.

Det har vært en stor fordel at vi i løpet av denne prosessen har vært to som har skrevet sammen. Vi har hatt mange konstruktive diskusjoner underveis som har resultert i gode løsninger. Gjennom å kombinere våre to ulike studiebakgrunner har vi skapt et produkt vi er stolte av, og vi håper vårt arbeide kan være til nytte for andre.

Vi vil gjerne takke vår veileder professor Trond Hammervoll ved UiT for gode og

konstruktive tilbakemeldinger gjennom denne prosessen. En stor takk rettes også til tidligere leder i Flykoordineringssentralen som bidro med å opprette kontakt mellom oss og

organisasjonen. Videre ønsker vi også å takke våre informanter og nåværende leder i Flykoordineringssentralen, uten dere ville ikke denne studien blitt til. Til slutt takker vi alle som har bidratt med tips og råd underveis i forskningsprosessen.

Juni 2017

Tina Henriksen Kristian Wærness

iii

Sammendrag

Samvirkeprinsippet stiller krav til at alle beredskapsaktører har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke (Meld. St. 29 (2011-2012), 2012). Luftambulansetjenesten er sentral for effektiv behandling, transport og beredskap ved akutt sykdom eller skade.

Ambulanseflyene er alltid i beredskap og benyttes til oppdrag over hele landet. Dette krever et smidig beredskapsnettverk og effektiv logistikk. Svikt i samvirket mellom relevante

beredskapsaktører kan dermed få uheldige konsekvenser.

Problemstillingen for denne studien er:

Samvirkeutfordringer i Flykoordineringssentralen sitt beredskapsnettverk

Studien benytter kvalitative metoder, herunder observasjon, intervju og dokumentstudier, for å besvare problemstillingen. Forskningsprosessen er todelt. Trinn 1 har en eksplorativ

tilnærming og søker å finne ut hvordan flykoordinatorene i Flykoordineringssentralen arbeider med beredskap. Observasjon og intervju ble benyttet i denne delen. Trinn 2 har en deduktiv tilnærming og beskriver samvirkeutfordringer ved bruk av kvantitative data fra dokumentstudiene, herunder loggført materiale fra Flykoordineringssentralen og årsrapporter.

Dette gjøres ved bruk av deskriptiv statistikk og hypotesetester. Til dette arbeidet har vi benyttet Microsoft Excel regneark og statistikkprogrammet IBM SPSS Statistics.

Våre funn viser at risikovurdering og planlegging er viktig i arbeidet med å sikre nasjonal beredskap. I tillegg til å utføre bestilte oppdrag må flykoordinatorene tilstrebe å ha

tilgjengelige ressurser og mulighet til å respondere på øyeblikkelig hjelp-oppdrag. Det er dermed arbeidskrevende å opprettholde beredskap, og alle valgene som tas har konsekvenser for den nasjonale beredskapen. Beredskapsnettverket til Flykoordineringssentralen består av en rekke aktører som utfører verdiskapende aktiviteter basert på det operative

koordineringsarbeidet til flykoordinatorene. Disse aktivitetene er avgjørende for å kunne gjennomføre oppdrag, og dermed blir samvirke en sentral og nødvendig del av

beredskapsarbeidet til Flykoordineringssentralen. Den gjennomgående samvirkeformen i beredskapsnettverket er gjensidig samvirke, og det eksisterer samvirkeutfordringer tilknyttet standardisering og planlegging mellom Flykoordineringssentralen og de medisinske

koordineringspunktene i Sør-Norge.

Resultatene av de statistiske analysene viser at det tar lengre tid å iverksette øyeblikkelig hjelp-oppdrag i sør sammenlignet med nord, og at det relativt sett flys flere tomme turer i sør

iv

enn i nord. Det tar i gjennomsnitt omtrent 23 minutter lengre tid å iverksette øyeblikkelig hjelp-oppdrag i sør sammenlignet med nord, noe som innebærer at det er positiv sammenheng mellom samvirke i form av standardisering og effektivitet. Dette kan være en indikasjon på at manglende standardisering i form av ulik begrepsbruk påvirker tidsbruk ved iverksettelse av øyeblikkelig hjelp-oppdrag. Den relative andelen tomme flyvninger i nord er rundt 29 %, mens den relative andelen i sør er rundt 35 %, noe som innebærer at det er positiv

sammenheng mellom samvirke i form av samlokalisering og ressursutnyttelse. Dette kan være en indikasjon på at samlokalisering fremmer planlegging og mer effektiv ressursutnyttelse.

Hypotesetestene viser at begge disse sammenhengene er statistisk signifikante.

Funnene våre kan tenkes å være av særlig interesse for Luftambulansetjenesten HF og Helse- og omsorgsdepartementet, og det bør avdekkes om dette kan være fenomener som gjør seg gjeldende over tid.

Nøkkelord: samvirke, samvirkeformer, beredskap, beredskapslogistikk, luftambulanse.

v

Innholdsfortegnelse

Forord ... ii

Sammendrag ... iii

Figuroversikt ... vii

Tabelloversikt ... viii

1 Innledning ... 1

1.1 Aktualisering ... 1

1.2 Problemstilling og formål ... 3

1.3 Avgrensninger og begrepsdefinisjoner ... 3

1.4 Studiens videre oppbygging ... 4

2 Luftambulansetjenesten HF og Flykoordineringssentralen ... 5

2.1 Luftambulansetjenesten HF ... 5

2.1.1 Organisering og tjenesteinnhold ... 5

2.1.2 Retningslinjer for bestilling av luftambulanse ... 6

2.2 Flykoordineringssentralen ... 7

3 Teori ... 10

3.1 Samvirke ... 10

3.2 Ulike samvirkeformer ... 12

3.2.1 Delt samvirke ... 13

3.2.2 Seriekoplet samvirke ... 15

3.2.3 Gjensidig samvirke ... 18

4 Metode ... 20

4.1 Vitenskapsteoretisk ståsted ... 20

4.2 Forskningsdesign ... 21

4.2.1 Trinn 1 – eksplorativt design ... 22

4.2.2 Trinn 2 – deskriptivt design ... 23

vi

4.3 Forskningsmetode ... 23

4.4 Trinn 1 ... 24

4.4.1 Observasjon ... 24

4.4.2 Intervju ... 26

4.4.3 Forskningsprosess ... 27

4.4.4 Datakvalitet ... 34

4.5 Trinn 2 ... 37

4.5.1 Dokumentstudier ... 37

4.5.2 Forskningsprosess ... 38

4.5.3 Datakvalitet ... 48

4.6 Forskningsetikk ... 51

5 Empiri og forskningsresultater ... 53

5.1 Beredskap og samvirke i Flykoordineringssentralen ... 53

5.1.1 Beredskap ... 53

5.1.2 Samvirke ... 58

5.1.3 Prosesskart ... 65

5.1.4 Analyse av samvirke og ulike samvirkeformer ... 72

5.1.5 Utvikling av forskningsspørsmål og hypoteser til trinn 2 ... 77

5.2 Standardisering og effektivitet ... 78

5.2.1 Hypotesetest av gjennomsnittlig tid for iverksettelse av oppdrag ... 79

5.3 Samlokalisering og ressursutnyttelse ... 82

5.3.1 Hypotesetest tomme flyvinger... 83

6 Konklusjon og avslutning ... 86

6.1 Sentrale funn og konklusjon ... 86

6.1.1 Beredskapsarbeid i Flykoordineringssentralen ... 86

6.1.2 Sammenheng mellom standardisering og effektivitet ... 87

6.1.3 Sammenheng mellom samlokalisering og ressursutnyttelse ... 87

vii

6.1.4 Konklusjon ... 87

6.2 Teoretiske implikasjoner ... 88

6.3 Praktiske implikasjoner ... 88

6.4 Forslag til videre forskning ... 89

6.5 Avsluttende refleksjoner ... 90

Litteraturliste ... 92

Vedlegg A ... 101

Vedlegg B ... 102

Vedlegg C ... 104

Vedlegg D ... 107

Figuroversikt

Figur 2 - Oppdrag fordelt på hastegrader 2009-2015 ... 9

Figur 3 - Delt samvirke ... 13

Figur 4 - Seriekoplet samvirke ... 16

Figur 5 - Gjensidig samvirke ... 19

Figur 6 - Prosesskart programproduksjon ... 66

Figur 7 - Prosesskart forberedelse og iverksettelse ... 67

Figur 8 - Prosesskart utførelse ... 68

Figur 9 - Prosesskart øyeblikkelig hjelp ... 69

Figur 10 - Prosesskart scenario 1 og 2 ... 70

Figur 11 - Prosesskart scenario 3 ... 71

Figur 12 - Prosesskart delt samvirke ... 76

Figur 13 - Prosesskart gjensidig samvirke ... 77

Figur 14 - Undersøkelse av anomaliteter ... 79

Figur 15 - Histogram utvalg nord ... 80

Figur 16 - Histogram utvalg sør ... 81

Figur 17 - Tomme flyvninger per fly ... 84

viii

Tabelloversikt

Tabell 1 - Ulike oppdragstyper ... 6

Tabell 2 - Intervjuoversikt ... 33

Tabell 3 - Kategorisering av data ... 43

Tabell 4 - Registrering av data ... 44

Tabell 5 - Frekvens og relative andeler for ulike oppdragstyper ... 46

Tabell 6 - Gruppestatistikk ... 80

Tabell 7 - Testresultat hypotesetest ... 82

Tabell 8 - Andel tomme flyvninger ... 83

Tabell 9 - Krysstabell kategoriserte data ... 84

Tabell 10 - Testresultat khikvadrattest ... 85

1

1 Innledning

1.1 Aktualisering

Økende kompleksitet i samfunnet og avhengigheter på tvers av sektorer medfører et stort behov for samarbeid på tvers av ansvarsområder (Meld. St. 29 (2011-2012), 2012).

Viktigheten av godt samvirke mellom ulike beredskapsaktører ble påpekt i Stortingsmelding 22 (2008), men i senere tid har behovet blitt forsterket (Meld. St. 29 (2011-2012), 2012). På bakgrunn av dette ble samvirkeprinsippet innført på lik linje med de andre prinsippene som omhandler ansvar, nærhet og likhet i forbindelse med organisering av det nasjonale

samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet.

Samvirkeprinsippet stiller krav til at myndighet, virksomhet eller etat har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, beredskap og krisehåndtering (Meld. St. 29 (2011-2012), 2012, s. 39) Prinsippet er gjennomgående uavhengig av uønsket hendelse eller nivået den blir håndtert på, og må reflekteres i de ulike virksomheters planverk. Gjennom prinsippet om samvirke stilles det dermed tydelige krav til at alle beredskapsaktører har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke. Samtidig understrekes behovet for at alle virksomheter og nivåer har et aktivt og bevisst forhold til gjensidige avhengigheter og hvilke aktører det vil være nødvendig å samhandle med, både når det gjelder forebyggende arbeid og i beredskapssituasjoner (Meld.

St. 29 (2011-2012), 2012).

Hammervoll (2014) peker på at selv om samvirke har vært et begrep de siste 50 årene, må innholdet konkretiseres. Med bakgrunn i dette mener Hammervoll det er viktig å utvikle mer kunnskap om hvordan beredskapsaktører i beredskapsnettverket bør samvirke. Tranquist (2001) viser til at det sjelden er en klar oppfatning om hva samvirke faktisk innebærer, og Uhr (2011) påpeker at samvirke kan bety ulike ting for ulike personer i ulike sammenhenger. Noen strekker seg så langt som å si at samvirke har blitt et «politisk moteord» (se f.eks. Carlström

& Berlin, 2009).

Helse- og omsorgstjenesten er sentral i de fleste beredskapssituasjoner. Hovedtyngden av helse- og omsorgstjenestens normalberedskap utgjøres av spesialhelsetjenesten og de

akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus (Meld. St. 29 (2011-2012), 2012). Norge er med sine klimatiske utfordringer, lange avstander og spredt befolkning et utfordrende land å drive

2

akuttmedisinske tjenester i (NOU 2015:17, 2015). Avstand og reisetid til helsetjenester er vesentlig i akutte situasjoner, og mange steder er det lang vei til viktige helsetjenester. Dette gjelder særlig i Nord-Norge.

Ambulansetjenesten omtales som sykehusets forlengede arm, og har utviklet seg fra å være en transporttjeneste med enkle førstehjelpsmuligheter til å bli en viktig del av de akuttmedisinske tjenestene. Med utgangspunkt i Norges geografi og bosetningsmønster er

luftambulansetjenesten sentral for effektiv behandling, transport og beredskap ved akutt sykdom eller skade (NOU 2015:17, 2015). Ambulanseflyene er alltid i beredskap og benyttes til oppdrag over hele Norge. Dette krever et smidig beredskapsnettverk og effektiv logistikk.

Svikt i samvirket mellom relevante beredskapsaktører kan dermed få uheldige konsekvenser.

Flykoordineringssentralen har ansvaret for den operative koordineringen av ambulansefly i Norge og samarbeider med mange aktører, både innen operative og medisinske miljøer. Fra Luftambulansetjenesten HF (tidligere ANS) sin årsrapport for 2012 (2013) fremkommer det at en målsetting i Flykoordineringssentralen for 2013 var å jobbe aktivt for å forbedre allerede etablerte samarbeidsrutiner, samt få på plass nye på områder hvor samarbeidsrutiner ikke er like godt beskrevet. Det fremkommer at dette spesielt gjelder arbeidsdeling mellom

medisinsk- og operativ koordinering.

Det finnes lite forskning på mindre alvorlige uønskede hendelser som håndteres av lokale beredskapsaktører (McLennan, Holgate, Omodei & Wearing, 2006), dette gjelder også studier av samvirke i praksis (Andersson, 2013; Berlin & Carlström, 2008b, 2011; Carlström &

Berlin, 2009). Felles for flere av overnevnte studier er at de har forsket på samvirke mellom nødetater under arrangerte øvelser. Berlin og Carlström (2011) og Carlström og Berlin (2009) studerer samvirke mellom nødetater, men ikke under øvelser. Vår studie søker å undersøke samvirke i praksis, men vårt fokus er samvirke mellom beredskapsaktørene som inngår i Flykoordineringssentralen sitt beredskapsnettverk.

3

1.2 Problemstilling og formål

Problemstillingen er valgt med utgangspunkt i aktualiseringen ovenfor og lyder som følger:

Samvirkeutfordringer i Flykoordineringssentralen sitt beredskapsnettverk

For å besvare problemstillingen er det utarbeidet tre forskningsspørsmål:

1) Hvordan jobber flykoordinatorene i Flykoordineringssentralen med beredskap?

2) Er det positiv sammenheng mellom samvirke i form av standardisering og effektivitet?

3) Er det positiv sammenheng mellom samvirke i form av samlokalisering og ressursutnyttelse?

Formålet med studien er å undersøke utfordringer knyttet til samvirke i beredskapsnettverket Flykoordineringssentralen inngår i.

1.3 Avgrensninger og begrepsdefinisjoner

Luftambulansetjenesten HF eies av de fire regionale helseforetakene og har det operative ansvaret for all luftambulanse i Norge. Denne studien avgrenses til kun å omhandle ambulansefly. Flykoordineringssentralen har ansvaret for den operative koordineringen av ambulanseflyene i Norge, og studien avgrenses videre til å omhandle operativt samvirke (se Hammervoll, 2014, s. 18).

Problemstillingen og forskningsspørsmålene inneholder begreper som vi her velger å definere:

Samvirke: Samvirke er i hvilken grad beredskapsaktørene i beredskapsnettverket

standardiserer, planlegger og tilpasser sine verdiskapende aktiviteter knyttet til fremføring av beredskapsressurser og skadebegrensning (Hammervoll, 2014, s. 96). Hammervolls definisjon omfatter også skadebegrensning på skadestedet. I denne studien avgrenses definisjonen til å omfatte fremføring av beredskapsressurser og skadebegrensning. Vi utelater på skadestedet fordi Flykoordineringssentralen ikke er involvert i skadebegrensning på selve skadestedet.

4

Beredskapsressurser: Alt utstyr, all informasjon og alle aktører som er involvert i skadebegrensningen (Hammervoll, 2014), eksempelvis ambulansefly, leger, kuvøser og værmeldinger.

Beredskapsaktør: Alle aktører som er involvert i fremføring av beredskapsressurser (Hammervoll, 2014).

Beredskapsnettverk: Tre eller flere beredskapsaktører (Hammervoll, 2014).

Standardisering: Standardisering i denne studien omfatter begrepsbruk ved øyeblikkelig hjelp-oppdrag i forhold til gjeldene hastegrader. Definert med utgangspunkt i innsamlet empiri.

Effektivitet: Kortere responstid, her gitt ved tiden fra øyeblikkelig hjelp-oppdrag registreres i fritekstlogg hos FKS til første flybevegelse. Definert med utgangspunkt i innsamlet empiri.

Samlokalisering: Samvirke i form av planlegging hvor beredskapsaktører er på samme fysiske lokasjon. Definert med utgangspunkt i innsamlet empiri.

Ressursutnyttelse: Andel tomme flyvninger (flyvninger uten pasient). Definert ut i fra innsamlet empiri.

1.4 Studiens videre oppbygging

Etter innledningskapittelet presenteres Luftambulansetjenesten HF og

Flykoordineringssentralen i kapittel 2. Kapittel 3 inneholder studiens teoretiske rammeverk, mens kapittel 4 redegjør for valg av metode og forskningsmodell. Siden vår forskningsprosess er todelt, er metodekapittelet strukturert deretter. Empiri og forskningsresultater fra studien presenteres i kapittel 5. Strukturen i dette kapittelet baseres på forskningsspørsmålene, hvor forskningsspørsmål 1 tilegnes mye plass da forskningsspørsmål 2 og 3 er et resultat av forskningsprosessens trinn 1. Kapittel 6 avslutter studien med konklusjon, teoretiske og praktiske implikasjoner, forslag til videre forskning, samt refleksjoner rundt

forskningsprosessen.

5

2 Luftambulansetjenesten HF og Flykoordineringssentralen

2.1 Luftambulansetjenesten HF

Luftambulansetjenesten ANS ble stiftet 16. januar 2004, men skiftet i mai 2017 navn til Luftambulansetjenesten HF (Luftambulansetjenesten, 2017). Helseforetaket eies av de fire regionale helseforetakene (Helse Nord RHF, Helse Midt-Norge RHF, Helse Sør-Øst RHF og Helse Vest RHF) og har det operative ansvaret for all luftambulanse (både fly og helikopter) i Norge. Luftambulansetjenesten HF sin primære og prioriterte oppgave er å tilby

luftambulansetjenester og medisinske tjenester til befolkningen hele døgnet. Dette skjer gjennom å drive den flyoperative ambulansetjenesten på vegne av de fire regionale

helseforetakene. All drift av luftambulanse i Norge finansieres og betales i sin helhet av det offentlige. De regionale helseforetakene brukte i 2015 over en milliard kroner på

luftambulansetjenesten. Litt over 800 millioner ble brukt på den operative siden og rundt 200 millioner på den medisinske. Luftambulansetjenesten er landsdekkende og assisterer årlig rundt 20.000 pasienter, og er en del av den akuttmedisinske beredskapen utenfor sykehusene.

Sykehusene innehar det medisinske ansvaret og bemanner fly og helikopter med leger og sykepleiere (Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS, 2016).

2.1.1 Organisering og tjenesteinnhold

Hovedkontoret til Luftambulansetjenesten HF ligger i Bodø. I Tromsø finner vi Flykoordineringssentralen mens medisinsk teknisk avdeling er lokalisert i Trondheim

(Luftambulansetjenesten, 2016). Luftambulansetjenesten har 13 ambulansehelikoptre plassert på 12 baser og ni ambulansefly plassert på sju baser. Ambulanseflyene er lokalisert i

Kirkenes, Alta, Tromsø, Bodø, Brønnøysund, Ålesund og Gardermoen, hvor Alta og

Gardermoen disponerer to fly hver. Ambulansehelikoptrene finnes i Arendal, Lørenskog, Ål, Dombås, Stavanger, Bergen, Førde, Trondheim, Brønnøysund, Evenes og Tromsø, hvor Lørenskog disponerer to helikoptre. Den operative delen av tjenesten settes ut på anbud og per 2015 er det to flyselskap som flyr for Luftambulansetjenesten HF. Lufttransport AS flyr alle fly samt helikoptre på tre av basene, mens Norsk Luftambulanse AS flyr helikoptrene på ni av basene. Samtlige baser har beredskap hele døgnet, alle dager i året (Helseforetakenes

Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS, 2016).

Luftambulansetjenesten yter spesialisert akuttmedisin. Ambulanseflyene er bemannet med to flygere og en spesialsykepleier, og innehar avansert medisinsk utstyr samt rom til to

6

bårepasienter. Flyene benyttes i stor grad til å transportere pasienter mellom sykehus, men i Finnmark benyttes de også til å frakte pasienter inn til sykehus (Luftambulansetjenesten, 2016). Luftambulansetjenesten HF skiller mellom tre oppdragstyper (Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS, 2016, s. 30) og disse beskrives i Tabell 1.

Tabell 1 - Ulike oppdragstyper

2.1.2 Retningslinjer for bestilling av luftambulanse

Fra dokumentet Retningslinjer for bruk av luftambulanse foreligger følgende hovedprinsipper for bestilling av luftambulanse (Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS, 2009, s. 5-6):

1. Luftambulanse kan brukes når det foreligger sykdom eller skade som krever rask og/eller spesialisert overvåkning, akuttmedisinsk behandling og transport. Bruk av luftambulanse skal alltid vurderes opp mot bruk av ambulansebil eller ambulansebåt og skal gi en forventet økt helsegevinst i forhold til bruk av andre ressurser.

2. Luftambulanse kan også brukes i situasjoner hvor tidsfaktoren ikke er avgjørende, men hvor bruk av ambulansebil eller ambulansebåt vurderes å representere en uakseptabel fysisk eller psykisk belastning for pasienten, for eksempel ved spesielt lang transportavstand/tid eller ved åsteder som er vanskelig tilgjengelig for landbaserte ressurser.

3. Ambulansefly og unntaksvis ambulansehelikopter kan også benyttes til tilbakeføringer av pasienter der lufttransport er nødvendig ut fra en medisinsk vurdering. Dette gjelder også der sykehusene må frigjøre kapasitet for å sikre tilfredsstillende beredskap for mottak av nye pasienter. Beredskapshensyn skal prioriteres foran

tilbakeføringsoppdrag, og primært bør retur til egen base utnyttes til slike oppdrag.

7

4. I spesielle situasjoner, når det anses som tvingende nødvendig på grunn av

tidsaspektet, kan luftambulanse benyttes til transport av for eksempel medisinsk utstyr, medikamenter, organer, blod og helsepersonell.

5. Luftambulanse kan benyttes til enkle- søk og redningsoppdrag (SAR)

6. Luftambulanse skal ikke benyttes til andre politioppdrag enn SAR. Etter nøye vurdering kan imidlertid politi følge med for å sikre en trygg gjennomføring av akuttmedisinske oppdrag.

7. Redningshelikopter kan benyttes til ambulanseoppdrag etter godkjenning fra HRS.

8. Når det vurderes mer hensiktsmessig, kan luftambulansetjenestens personell rykke ut med legebil i stedet for luftambulanse. Legebil benyttes etter de samme kriteriene som luftambulanse og skal ikke erstatte varsling og bruk av kommunal legevakt.

2.2 Flykoordineringssentralen

Flykoordineringssentralens (FKS) hovedfunksjon og -oppgave er å iverksette øyeblikkelig hjelp-oppdrag og gjennomføre bestillingsoppdrag. De har ansvar for operative forberedelser og koordinering av ambulanseflyene. Videre har de myndighet til å fordele oppdrag når medisinske forhold ikke er styrende, og fastsetter flyprogram for planlagte oppdrag i hele landet (Larsen m.fl., 2014). FKS er bemannet med flykoordinatorer på døgnkontinuerlig basis og er samlokalisert med AMK Tromsø (Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS, 2016). Videre samarbeider FKS med følgende to andre medisinske koordineringspunkt;

AMK Sunnmøre (øyeblikkelig hjelp-oppdrag i Sør-Norge) og kontoret for

ambulanseflybestilling på Lørenskog (bestillings-oppdrag i Sør-Norge).Vakthavende lege på hvert av de medisinske koordineringspunktene har beslutningsmyndighet for bruk og

prioritering av ambulansefly etter vurdering av medisinske forhold (Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS, 2009). Koordineringspunktene fastsetter hastegrad i samråd med rekvirent og prioriterer oppdrag på medisinsk grunnlag innenfor sitt geografiske område (Larsen m.fl., 2014).

Figur 1 og 2 viser en oversikt over gjennomførte oppdrag med ambulansefly fordelt på oppdragstyper og hastegrader i perioden 2009-2015. Tallene er hentet fra

Luftambulansetjenesten HF sine årsrapporter, og det er viktig å merke seg at en del av sekundæroppdragene har høy hastegrad. (Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS, 2010, 2011, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016).

8

Figur 1 - Oppdragstyper 2009-2015

9

Figur 2 - Oppdrag fordelt på hastegrader 2009-2015

10

3 Teori

Formålet med kapittelet er å gi studien et teoretisk rammeverk. Først presenteres samvirke, deretter ses det nærmere på ulike samvirkeformer hvor de sentrale elementene standardisering og planlegging utdypes. Som tidligere nevnt defineres samvirke i denne studien som i hvilken grad beredskapsaktørene i beredskapsnettverket standardiserer, planlegger og tilpasser sine verdiskapende aktiviteter knyttet til fremføring av beredskapsressurser og skadebegrensning (Hammervoll, 2014).

3.1 Samvirke

Samvirke, samordning, samarbeid og samhandling er begreper med ulike teoretiske definisjoner (Axelsson & Axelsson, 2006; Winer & Ray, 2000). På tross av dette benyttes begrepene i mange tilfeller som synonymer (Berlin & Carlström, 2009; Tranquist, 2001).

Tranquist (2001) viser til at det sjelden er en klar oppfatning om hva samvirke faktisk innebærer, og Uhr (2011) påpeker at samvirke kan bety ulike ting for ulike personer i ulike sammenhenger. Berggren (1982, s. 5-11) bidro til samvirkeforskning ved å dele samvirke i fem deler; «separation», «koordination», «kollaboration», «integration» og «konsultation».

Begrepet «kollaboration» slik som Berggren (1982) anvendte det utgjør det som i dag kan oppfattes som samvirke (Tranquist, 2001).

I løpet av de siste to tiårene har samvirke blitt en fremtredende organisatorisk trend

(Axelsson, 2000; Axelsson & Axelsson, 2006). Samvirke har utviklet seg til å bli en løsning for organisatorisk fragmentering og oppgavedeling etter profesjoner (Drucker, 2007). Det antas at samvirke har en desentraliserende-, demokratisk- og effektivitetsfremmende effekt (Barker, 1993). Samvirke som en horisontal sømløs og prestisjefri prosess antas å kunne bryte tradisjonelle organisatoriske grenser (Savage, 1996) og når utmerket synergi oppnås, brytes også profesjonelle grenser (Barker, 1993).

Carlström og Berlin (2009) mener at samvirke bør være ønskelig for alle involverte

beredskapsaktører fordi dette fører med seg en form for avkastning, eller utbytte, ut over det hver part oppnår hver for seg. I følge Ingemarsdotter og Trané (2013) er det også viktig at alle aktører ser viktigheten og fordelene av samvirke. Tilgang til verdifulle menneskelige og tekniske ressurser for å kunne bidra med forebygging, beredskap og håndtering av kriser i dagens samfunn kan oppnås gjennom samvirke (Comfort & Kapucu, 2006; Fimreite, Lango, Lægreid & Rykkja, 2014; Kapucu, Arslan & Demiroz, 2010). For å få innsikt i hva en kan

11

bidra med samt for å bedre kunne forstå et problem fra flere sider er det viktig å ha kunnskap om de andre beredskapsaktørene (Andersson, Carlström, Ahgren & Berlin, 2014; Vangen &

Huxham, 2003).

For at samvirke skal fungere best mulig og ikke skape uklare ansvarsforhold er det viktig at samvirke settes i system (Ingemarsdotter & Trané, 2013; Longoria, 2005). Det er samtidig slik at for streng regulering kan medføre at beredskapsaktører «låser» seg til faste prinsipper for hvordan samvirke utøves i praksis, noe som kan vanskeliggjøre håndteringen av uønskede hendelser, spesielt siden disse gjerne er uforutsigbare (Kapucu m.fl., 2010). I sin studie av de svenske nødetatene fant Berlin og Carlström (2009) at aktørene søkte stabilitet gjennom gjentakende og velkjent atferd.

Det argumenteres for at samvirke fungerer bedre mellom aktører som er like (Ödlund, 2007) mens det ofte er slik at disse har ulike forutsetninger for å samvirke med hverandre (Hossain, Khalili & Uddin, 2011; Kapucu, 2005). Det finnes flere faktorer som kan stå i veien for godt samvirke, eksempelvis ulike lovverk og reguleringer, utdanningsnivå, kultur, tillitsforhold og konkurransesituasjon (Berlin & Carlström, 2015; Vangen & Huxham, 2003), mens det argumenteres av Ingemarsdotter og Trané (2013) for at mangel på veiledning og bevilgninger i mange tilfeller er årsak til at samvirke ikke fungerer.

Tidligere forskning har vist at samvirke mellom beredskapsaktører på stedet for en uønsket hendelse er vanskelig å oppnå (Devitt & Borodzicz, 2008; Granot, 1997; Neal & Younis, 2006). Samvirke har i tillegg vist seg å være et underrepresentert fenomen, selv under samvirkeøvelser (Berlin & Carlström, 2008a). Samvirke fremstår mer som et unntak enn en regel, og finner kun sted etter en vurdering av fordeler og ulemper (Berlin & Carlström, 2011). Samvirke kan oppfattes som en forutsetning for vellykkede samfunnsaktiviteter, og særlig i tilknytting til arbeide på ulykkessteder (Berlin & Carlström, 2011; Corbacioglu &

Kapucu, 2006). Mangel på samvirke leder til begrenset utbytte mellom beredskapsaktører med lange ledetider, asymmetrisk informasjon og stagnasjon (Berlin & Carlström, 2009; Palm

& Ramsell, 2007; Scholtens, 2008).

Vanlige beskrivelser indikerer at samvirke er en måte for to eller flere organisasjoner å nå et felles mål som ikke kan nås individuelt (Longoria, 2005). En definisjon av samvirke er:

[…] collaboration is defined as a choice to become involved with another party to solve a task, and to work across organisational boundaries, if needed (Andersson m.fl., 2014, s.

80)

12

Denne definisjonen baseres på tanken om at samvirke med andre beredskapsaktører fører til fordeler som ikke kan oppnås på individuell basis. Slike beskrivelser kan sies å gjelde interaksjonen mellom ulike beredskapsaktører ved en uønsket hendelse, hvor aktørenes handlinger og opplevelsen av et kollektivt ansvar kan være avgjørende for utfallet.

Hammervoll (2014, s. 96) er mer konkret i sin definisjon av samvirke:

Samvirke er i hvilken grad beredskapsaktørene i beredskapsnettverket standardiserer, planlegger og tilpasser sine verdiskapende aktiviteter knyttet til fremføring (og

tilbakeføring) av beredskapsressurser og skadebegrensning på skadestedet.

Dette innebærer at beredskapsaktører som inngår i et beredskapsnettverk må utnytte kompetanse og kapasitet ved interaksjon med hverandre. Beredskapsaktørene må anse seg som en del av et nettverk, samt bruke beredskapsnettverket de er en del av. Definisjonen viser også til at det eksisterer flere ulike former for samvirke. Det er som tidligere nevnt denne definisjonen av samvirke studien tar utgangspunkt i.

3.2 Ulike samvirkeformer

Ulike former for samvirke sier noe om hvordan beredskapsaktørene i beredskapsnettverket er organisert og hvordan aktivitetene er fordelt mellom disse. Norsk beredskap er organisert etter funksjoner. Organisering innebærer dermed å bestemme hvilke verdiskapende aktiviteter beredskapsnettverket skal utføre, samt arbeidsfordelingen mellom beredskapsaktørene

(Hammervoll, 2014). Berlin og Carlström (2008a, 2011) og Carlström og Berlin (2009) ser på tre nivåer av samvirke, og skiller mellom sekvensielt-, parallelt- og synkront samvirke.

Hammervoll (2014) skiller også mellom tre ulike former for samvirke, men omtaler disse som delt-, seriekoplet- og gjensidig samvirke. Selv om det benyttes seks ulike begreper for å beskrive ulike samvirkeformer, tilsier innholdet i begrepene at det eksisterer tre former for samvirke. For enkelhetsskyld velger vi derfor videre i oppgaven å referere til Hammervolls former for samvirke. Dette innebærer at parallelt samvirke inngår under delt samvirke, sekvensielt samvirke inngår under seriekoplet samvirke og synkront samvirke inngår under gjensidig samvirke.

For å forklare de ulike formene for samvirke, benytter Hammervoll (2014) begrepet teknologisk avhengighet. Teknologisk avhengighet viser til i hvilken grad

13

beredskapsaktørenes verdiskapende aktiviteter må synkroniseres og tilpasses. Ulike typer teknologisk avhengighet stiller ulike krav til samvirke mellom beredskapsaktørene.

3.2.1 Delt samvirke

I tilfeller hvor en beredskapsaktør ikke utfører sin verdiskapende aktivitet, vil dette ha konsekvenser for beredskapsnettverkets helhetlige operasjon. Utførelsen av de andre beredskapsaktørenes verdiskapende aktiviteter påvirkes derimot ikke. Dette kalles ifølge Hammervoll (2014) delt teknologisk avhengighet og innebærer at en beredskapsaktør ikke trenger å ta hensyn til andre beredskapsaktørers verdiskapende aktiviteter, verken i form av planlegging eller tilpasning ved utførelse av egen verdiskapende aktivitet.

Beredskapsaktørene følger egne rutiner og retningslinjer samt lager egne rapporter.

Verdiskapende aktiviteter utføres dermed simultant, men hver for seg (Berlin & Carlström, 2008a, 2011; Carlström & Berlin, 2009). Dette innebærer at beredskapsaktørene i

beredskapsnettverket jobber samtidig, side ved side, men ikke sammen. Ved delt samvirke fordeles verdiskapende aktiviteter innad hos de ulike beredskapsaktørene. Verdiskapende aktiviteter utføres på en slik måte at beredskapsaktørene ikke hjelper hverandre på tvers av profesjonelle grenser. Delt samvirke karakteriseres ved standardisering av utviklede roller og etablerte prosedyrer. Hver beredskapsaktør arbeider i tråd med egen agenda, med et tydelig definert oppdrag. Beredskapsaktørene unngår å assistere andre aktører i beredskapsnettverket ved denne type samvirke. Dette favoriserer intra-organisatorisk standardisering og styrker intern konformitet (Weick, 1996). Delt samvirke er illustrert i Figur 3 og baseres på Hammervoll (2014, s. 104).

Figur 3 - Delt samvirke

14

Siden beredskapsaktørene er medlem av et beredskapsnettverk, vil det være en form for standardisering, eksempelvis når det kommer til ressurser, kunnskaper og ferdigheter, prosedyrer, kommunikasjonsformer, prestasjonskrav, verdiskapende aktiviteter samt utfallet av disse. Standardisering av utfallet av verdiskapende aktiviteter handler om hva man ønsker å oppnå, samt hvilken kvalitet som burde foreligge. Delt teknologisk avhengighet innebærer begrenset samvirke, og kan omtales som delt samvirke. Dette innebærer at

beredskapsaktørene i beredskapsnettverket standardiserer sine verdiskapende aktiviteter, men verken planlegger eller tilpasser aktivitetene til de andre beredskapsaktørene. Ved delt

samvirke er kommunikasjon og informasjonsutvekslingen mellom beredskapsaktørene i beredskapsnettverket begrenset, da hver beredskapsaktør har klare og definerte oppgaver, men gjerne også standardiserte rutiner og prosedyrer. Det er dermed lite behov for kommunikasjon mellom beredskapsaktørene (Hammervoll, 2014).

Standardisering

Dersom flere organisasjoner følger samme standard legges det til rette for interaksjon.

Arbeidet til andre blir lettere å forutse; produkter og produksjonsprosesser blir mer kompatible med hverandre, og i forhold til koordinering blir den nødvendige

kommunikasjonen lettere og mer effektiv. Standarder sørger for orden og enkelhet i en ellers kaotisk verden (Brunsson & Jacobsson, 1998; Poksinska, 2007). Standardisering kan

defineres som i hvilken grad arbeidsreglement, rutiner og prosedyrer formaliseres og følges (Jang & Lee, 1998).

Det fremkommer fra studier som omhandler kvalitet at standardisering er en nødvendig forutsetning ikke bare for å redusere variasjon, fremme kvalitetsutvikling og forbedre effektivitet, men også for å øke grad av deltakelse, kreativitet og utvikling av arbeidsforhold (Dahlgaard, Kristensen & Kanji, 1998; Deming, 1991; Imai, 1986; Kondo, 1991). I henhold til dette «positive» synet er standardisering en viktig del av kontinuerlig forbedring. Endringer som følger fra forbedringsinitiativ burde alltid standardiseres, og de ansatte må læres opp til å følge den nye standarden. Dette vil bidra til å redusere variasjon og sørge for mer konsistente resultater (Poksinska, 2007). Videre gir standardisering nødvendig veiledning og klargjør ansvarsområder, som sørger for redusert stress og usikkerhet. Det bidrar også til at ansatte føler seg bedre og yter mer (M. C. Becker & Knudsen, 2005; Organ & Greene, 1981).

Formalisert adferd er lettere å kontrollere og måle enn ikke-formalisert atferd (Naduzzo, Rocco & Warglien, 2000). Høy grad av standardisering medfører at det blir lettere å gjøre

15

sammenligninger, og jo enklere det er å gjøre sammenligninger jo lettere er det å kontrollere og koordinere (Poksinska, 2007).

På den andre siden finnes det også flere som er skeptisk til at standardisering fører til bedre effektivitet og kvalitet, da det noen ganger anses å ha en negativ innvirkning på ansatte.

Standardisering kan føre til fysisk og psykisk monotone arbeidsoppgaver, noe som kan

forårsake redusert motivasjon, kreativitet og interesse for arbeidet (Poksinska, 2007). Følgelig vil standardisering av arbeidsprosesser implisere redusert persepsjon, og som en følge av redusert variasjon i utførelse av arbeidsoppgaver begrenses potensialet for læring (March, 1995).

Adler og Borys (1996) identifiserte to former for standardisering; muliggjørende (enabling) og tvingende (coercive). Innenfor tvingende standardisering «tvinges» ansatte til å følge prosedyrer og instruksjoner uten noen nærmere forklaring for hensikten med jobben de settes til å utføre. På den andre siden generer den muliggjørende formen for standardisering

prosedyrer som klart og tydelig fremhever hensikten med jobben som tildeles, samt at den gir større grad av frihet i forhold til metoder for gjennomføring. Prosedyrene utvikles gjennom samarbeid mellom ansatte og ledelsen (Adler & Borys, 1996; Kondo, 1995).

3.2.2 Seriekoplet samvirke

Ved seriekoplet teknologisk avhengighet er beredskapsaktørene i beredskapsnettverket mer avhengige av hverandre enn ved delt teknologisk avhengighet. I tillegg til standardisering, må beredskapsaktørene her planlegge når verdiskapende aktiviteter skal utføres (Hammervoll, 2014). Dette kjennetegnes ifølge Berlin og Carlström (2008a, 2011) og Carlström og Berlin (2009) av en tradisjonell sekvensiell arbeidsprosess, lik en produksjonslinje. En

beredskapsaktør kan ikke starte på sin verdiskapende aktivitet før en annen beredskapsaktør har avsluttet sin (Berlin & Carlström, 2008a, 2011; Carlström & Berlin, 2009; Hammervoll, 2014). Seriekoplet teknologisk avhengighet innebærer dermed at en beredskapsaktørs innsats vil ha konsekvenser for de andre beredskapsaktørene, og dette innebærer en moderat grad av samvirke. Slikt samvirke kan kalles seriekoplet samvirke, og innebærer at beredskapsaktørene i beredskapsnettverket standardiserer og planlegger sine verdiskapende aktiviteter, mens tilpasning av aktiviteter ikke finner sted (Hammervoll, 2014). Basert på Hammervoll (2014, s.

107) illustreres seriekoplet samvirke i Figur 4.

16

Figur 4 - Seriekoplet samvirke

Seriekoplet samvirke innebærer mer kommunikasjon og informasjonsutveksling mellom beredskapsaktørene i beredskapsnettverket enn ved delt samvirke. Dette er nødvendig for å sikre god flyt i strømmene ved fremføring av beredskapsressurser (Borys & Jemison, 1989).

Seriekoplet samvirke har tidligere blitt kalt intra-organisatorisk arbeidsdeling (Axelsson, 2000). Denne formen for sekvensiell organisering er stabil, da innarbeidede rutiner

opprettholdes og forsterkes (Berlin & Carlström, 2008a, 2011; Carlström & Berlin, 2009).

Etablerte handlingsmønster repeteres, antall møter minimeres og forhandlinger mellom beredskapsaktørene finner normalt sett ikke sted. Det genereres kun en liten grad av utbytte mellom beredskapsaktørene. Ifølge Hammervoll (2014) innebærer seriekoplet samvirke også delt samvirke.

Planlegging og samlokalisering

Planlegging kan defineres som en prosess, noe som innebærer at det eksisterer en veldefinert og systematisk prosedyre som planleggerne gjennomfører, men det kan være vanskelig å utvikle en generisk modell for planlegging (Karlsen, 2017). I følge Perry og Lindell (2003) drives planlegging av risikovurderinger og risikoreduksjon. Formålet med planlegging kan sies å handle om og gi alle involverte aktører informasjon om hva som kreves, hvordan det skal oppnås, hvilke ressurser som skal anvendes og når verdiskapende aktiviteter skal starte (Office of Government Commerce, 2009). Kommunikasjon og informasjonsdeling er dermed viktig ved planlegging, og har innvirkning på koordinering og ressursutnyttelse ved

iverksettelse av planer (Lee, Padmanabhan & Whang, 1997a, 1997b; Yu, Yan & Edwin

17

Cheng, 2001). Dersom planer ikke respekteres og bare delvis følges kan dette resultere i mangelfullt samarbeid (Tan & Khoshnevis, 2000), og dårlig planlegging kan forårsake frustrasjon (Office of Government Commerce, 2009).

Samlokalisering er et tiltak som gjennom flere studier har vist seg å fremme planlegging (Hatling, Damman & Halvorsen, 2016). Samlokalisering kan sies å være en prosess som innebærer å fysisk samle mennesker fra eksempelvis ulike avdelinger, institutter, etater, selskaper, organisasjoner eller fagmiljø som har vært lokalisert på ulike geografiske steder tidligere. Samlokaliseringen kan være i samme bygg eller flere bygg, og den kan være i ulik skala fra å sette sammen mindre team til å flytte sammen hele enheter eller avdelinger i samme organisasjon (F. Becker, Sims & Schoss, 2003; Kahn & McDonough, 1997). I følge Kahn og McDonough (1997) fantes det begrenset forskning på samlokalisering for 20 år siden, noe som også fremkommer fra nyere studier (Hatling m.fl., 2016), og et tema i litteraturen har vært i hvilken grad det er mulig å måle effekter av samlokalisering.

Prosjektet «Mätbara Effekter» hadde til hensikt å beskrive og bedømme effekter av samvirke og samlokalisering. Det ble påvist at samlokalisering har flere positive effekter på samvirke, og særlig i forbindelse med planlegging og iverksettelse av planer. I forhold til planlegging fører samlokalisering til mer informasjonsdeling, noe som skaper forutsetning for bedre beslutningsgrunnlag. Ved iverksettelse av planer fører dette til mer effektiv koordinering og utnyttelse av ressurser, tydeligere ansvarsområder og økt fleksibilitet. Videre medførte samlokalisering til økt samfunnsnytte i form av kortere reaksjonstider og raskere utrykning.

Det ble også enklere å finne frem til riktig kontaktpunkt (Samverkansfunktionen, 2011).

Lignende effekter fremkommer også fra andre studier. Fra Lysø og Sletterød (2014) finner vi at samlokalisering blant annet hadde effekter som økt beredskap og kortere responstid. I tillegg ble arbeidsdagen enklere å planlegge. Antonsen og Ellingsen (2014) rapporterer at samlokalisering mellom nødetatene i Buskerud medførte at beredskapsaktørene lettere kan avklare ulike behov ansikt-til-ansikt. I tillegg utvikler aktørene mer kunnskap og større grad av tillitt og forståelse for andre beredskapsaktørers oppgaver og behov under hendelser, samt bedre koordinering.

Samlokalisering er en viktig faktor for samarbeid på tvers av organisasjoner, og geografisk nærhet påvirker graden av felles forståelse og tillitt mellom aktører (Steinmo & Rasmussen, 2016). Collins, Fernandez og Ruppenkamp (2012) mener det kan oppnås mer effektiv ressursbruk ved bedre kontakt mellom ulike fagmiljøer.

18 3.2.3 Gjensidig samvirke

Ved gjensidig teknologisk avhengighet må beredskapsaktørenes verdiskapende aktiviteter kontinuerlig tilpasses de andre beredskapsaktørenes verdiskapende aktiviteter. Mest

avhengighet mellom beredskapsaktørene eksisterer ved gjensidig teknologisk avhengighet, og slik avhengighet innebærer også delt- og seriekoplet teknologisk avhengighet. Gjensidig teknologisk avhengighet innebærer sterk grad av samvirke, og slikt samvirke kan kalles gjensidig samvirke. Gjensidig teknologisk avhengighet innebærer i realiteten at

beredskapsnettverket ikke vet hvordan fremføringen av beredskapsressursene skal foregå og/eller hvordan disse skal brukes på skadestedet. Nettverket mangler med andre ord teknologi, og beredskapsaktørene må derfor i samarbeid bestemme og utvikle denne teknologien. Dette omtales som gjensidig samvirke. I dette ligger at beredskapsaktørene i beredskapsnettverket standardiserer, planlegger og tilpasser sine verdiskapende aktiviteter.

Denne formen for samvirke tilsier utstrakt bruk av kommunikasjon og informasjonsutveksling mellom beredskapsaktørene i beredskapsnettverket (Hammervoll, 2014). Mange forfattere har studert gjensidig teknologisk avhengighet innenfor forsyningskjedeledelse (Bensaou &

Anderson, 1999; Holm, Eriksson & Johanson, 1999; Snehota & Hakansson, 1995; Webster Jr., 1992). Kommunikasjon og informasjonsutveksling blir viktig for beredskapsnettverkets operasjon grunnet den gjensidige avhengigheten. Ettersom situasjonen på skadestedet endres er det et kontinuerlig behov for tilpasning mellom beredskapsaktørene (Hammervoll, 2014).

Det er ønskelig at en i forberedelsesfasen planlegger for å unngå samvirkeformen gjensidig samvirke, da dette er den mest krevende formen for samvirke. Typiske verdiskapende

aktiviteter kan identifiseres og planlegges selv for alvorlige uønskede hendelser for å redusere samvirkebehovet på skadestedet. I tillegg til fagarbeid på skadestedet kan slike aktiviteter være sentralisert innhenting og distribuering av informasjon, prosedyrer for samvirke og fremføring av ulike typer beredskapsressurser (Hammervoll, 2014; Perry, 1985).

Berlin og Carlström (2008a, 2011) og Carlström og Berlin (2009) peker på at verdiskapende aktiviteter ved gjensidig samvirke utføres samtidig slik som ved delt samvirke, men

beredskapsaktørene i beredskapsnettverket kan hjelpe andre aktører med deres oppgaver på en spontan og naturlig måte. Videre mener de dette er en utmerket form for samvirke, da

beredskapsaktørene i beredskapsnettverket ikke kun fokuserer på egne oppgaver, de ser også etter muligheter for å assistere andre aktører med deres oppgaver. Dette gjøres ved å vise fleksibilitet og kapasitet for snarlig reallokering av ressurser. Deres syn på gjensidig samvirke

19

som en utmerket form for samvirke skiller seg fra Hammervolls (2014), som mener denne samvirkeformen bør unngås.

Ved å studere gjensidig samvirke avdekket Savage (1996) at aktørene konstant endret fokus fra en verdiskapende aktivitet til en annen. Davis (1982) benytter begrepet holisme for å forklare hvordan en beredskapsaktør plasserer alle delene av helheten i relasjon til hverandre.

Dette innebærer at aktørene utfører verdiskapende aktiviteter samtidig som de er villige til å utføre aktiviteter som ellers antas å være ansvaret til andre beredskapsaktører. Fokuset skiftes fra å utføre egne verdiskapende aktiviteter til å finne den beste måten å utføre det kollektive oppdraget på. Ved gjensidig samvirke er det kollektive oppdraget viktigere enn individuelle verdiskapende aktiviteter hos den enkelte beredskapsaktør. Da beredskapsaktørene ikke er trent til å utføre verdiskapende aktiviteter for andre, skjer utvekslingen ofte i form av improvisasjon (Weick, 2001a, 2001b).

Å handle synkront fordrer en evne til å kunne tre ut av sin profesjonelle rolle og påta seg, samt utføre, ukjente verdiskapende aktiviteter. Dette innebærer å tre ut av komfortsonen inn i det ukjente, og fleksibelt dekke for andre beredskapsaktører hvor det er behov, selv om dette er utenfor eget fagområde og kompetanse (Berlin & Carlström, 2008a). Gjensidig samvirke er illustrert i Figur 5 og er basert på Hammervoll (2014, s. 110).

Figur 5 - Gjensidig samvirke

20

4 Metode

Samfunnsvitenskapelig metode handler om hvordan en skal gå frem for å få informasjon om den sosiale virkeligheten, hvordan informasjonen skal analyseres og hva denne forteller om samfunnsmessige forhold og prosesser (Johannessen, Christoffersen & Tufte, 2011). I dette kapittelet presenterer vi den metodiske tilnærmingen som ligger bak innsamlingen av datamaterialet som anvendes i oppgaven, og som videre skal kunne hjelpe oss å svare på problemstillingen. Forskningsprosessen gjennomføres i to deler og refereres til som trinn 1 og 2.

Kapittelet innledes med vitenskapsteoretisk ståsted og forskningsdesign. Under

forskningsdesign vises de ulike tilnærmingene til trinn 1 og 2. Deretter følger en introduksjon til forskningsmetode. Etter dette deler vi metodekapittelet inn i de to trinnene, og hvert trinn inneholder informasjon om datainnsamling og forskningsprosess, samt evaluering av

datakvalitet. Kapittelet avsluttes med forskningsetikk.

4.1 Vitenskapsteoretisk ståsted

Vitenskapsteoretisk ståsted handler i stor grad om hvordan en betrakter verden; det handler om holdninger. Det finnes ulike vitenskapsteoretiske retninger, hvor positivisme og

hermeneutikk kan ses på som to ytterpunkter. Fra et positivistisk ståsted forankres det vitenskapelige arbeidet i det som faktisk lar seg observere, her konsentrer en seg om

fenomener som kan måles og registreres på en objektiv måte. Et hermeneutisk ståsted tilsier at fokus er rettet mot forståelse og tolkninger, og en studerer menneskers opplevelser. Sentralt her er at forståelse og tolkning er kontekstavhengig. Grunntanken er at virkeligheten er konstruert av mennesker, og en må derfor legge menneskers oppfatninger til grunn når den skal studeres. Selv om positivisme og hermeneutikk kan ses på to ytterpunkter så kan en befinne seg hvor som helst mellom disse, og vitenskapelig ståsted kan endre seg (Gilje &

Grimen, 2013; Saunders, Lewis & Thornhill, 2012).

Forskningsprosessens trinn 1 er inspirert av et hermeneutisk vitenskapsteoretisk ståsted, da vi ønsker å få tak i informantenes forståelse, tolkning og opplevelser om fenomenet samvirke.

Trinn 2 av forskningsprosessen er inspirert av et mer positivistisk vitenskapsteoretisk ståsted, siden vi ønsker å måle effektivitet og ressursutnyttelse ved hjelp av kvantifiserbare data.

21

4.2 Forskningsdesign

Forskningsdesign kan sies å være en overordnet plan for hvordan hele studien tenkes

gjennomført for å besvare problemstillingen. Den legger føring for fremgangsmåten som skal benyttes, herunder hvilke data som er ønskelig og hvordan denne skal samles inn og

analyseres. Det skilles mellom deskriptivt, eksplorativt og kausalt forskningsdesign.

Deskriptive studier søker å beskrive den faktiske virkeligheten uten å vurdere og forklare denne. Formålet med eksplorative studier er å få ny innsikt i fenomener og deretter vurdere disse på en ny måte. Undersøkelse av årsak-virkningsforhold mellom ulike variabler kalles kausale studier. Det er viktig å ha et hensiktsmessig forskningsdesign i forhold til studiens problemstilling for å kunne samle god og relevant data som kan besvare denne (Ringdal, 2013; Saunders m.fl., 2012).

Det skilles gjerne mellom tre ulike tilnærminger til forskning; deduktiv, induktiv og abduktiv.

Ved en deduktiv tilnærming starter forskeren med å gjøre seg antakelser med utgangspunkt i ferdig utviklet teori fra tidligere forskning. Deretter samles data inn, og forskeren diskuterer om dataen samsvarer med antakelsene. Ved å benytte denne tilnærmingen går man «fra teori til empiri». Dersom forskeren starter datainnsamlingen med en åpen tilnærming, samler inn relevant informasjon for siden å systematisere denne, kalles dette en induktiv tilnærming. Her vil hensikten være å danne antakelser som deretter kan omsettes til teori, og man går «fra empiri til teori». Den siste tilnærmingen kalles abduktiv, og innebærer at forskeren prøver å skape ny eller endre eksisterende teori etter å ha undersøkt et fenomen med utgangspunkt i data som er samlet inn (Jacobsen, 2015; Saunders m.fl., 2012).

Forskningsdesignet kan være intensivt og/eller ekstensivt. Ved intensive studier foretas datainnsamlingen fra få kilder, hvor man har muligheten til å få detaljert informasjon ved å gå i dybden for å skaffe seg nyansert innsikt i kildenes forståelse, opplevelse og fortolkning av fenomenet som studeres. Dette gir liten statistisk, men større teoretisk generaliseringskraft.

Ekstensive studier har til hensikt å samle inn data fra mange kilder, og man er mindre opptatt av å gå i dybden. Følgelig oppnås en mer begrenset nyansert innsikt i fenomenet som studeres sammenlignet med intensive studier, noe som gir liten teoretisk, men større statistisk

generaliseringskraft (Jacobsen, 2015; Johannessen m.fl., 2011).

Tidsdimensjonen et sentralt kriterium for hvordan undersøkelser gjennomføres. Hvis det benyttes data fra ett gitt tidspunkt eller en avgrenset og kort periode kalles dette for

tverrsnittsundersøkelser. Slike undersøkelser gir et øyeblikksbilde av fenomenet som studeres,

22

og det bør følgelig utøves forsiktighet med å trekke konklusjoner som sier noe om utvikling over tid. Undersøkelser der data samles inn på flere tidspunkt kalles for longitudinelle undersøkelser, og gir mulighet for å studere utviklingen av et fenomen over tid. Slike

undersøkelser er ofte både tid- og ressurskrevende (Jacobsen, 2015; Johannessen m.fl., 2011).

Denne studien kombinerer et eksplorativt og deskriptivt forskningsdesign, med henholdsvis induktiv og deduktiv tilnærming. Begrunnelsen for dette valget vil bli gitt i delkapittel 4.3.1 og 4.3.2. Videre kombinerer studien et intensivt og ekstensivt design. I trinn 1 samles data fra fem informanter. Dette for å kunne få en inngående innsikt i informantenes forståelse,

opplevelse og fortolkning av forskningsfenomenet. I trinn 2 samles det inn sekundærdata i form av loggført materiale fra FKS, for anvendelse til statistisk analyse, samt årsrapporter.

Datasettene fra det loggførte materialet består av få variabler og mange kilder (antall

flyvninger). Siden datainnsamlingen i både trinn 1 og 2 gjennomføres innenfor en avgrenset tidsperiode, er denne studien en tverrsnittsundersøkelse.

4.2.1 Trinn 1 – eksplorativt design

En eksplorativ studie er en god fremgangsmåte for å utforske og tilegne seg innsikt i et tema av interesse gjennom å stille åpne spørsmål. Dette er særlig nyttig om man ønsker å forstå et fenomen, eksempelvis om man er usikker på fenomenets konkrete karakter. Designet er fleksibelt, og en kan derfor bytte retning etter hvert som ny informasjon blir tilgjengelig.

Eksplorative studier kan starte med et bredt fokus, men vil smalne inn etter hvert som det er fremgang i forskningen (Saunders m.fl., 2012).

Forskningsområdet samvirke er relativt nytt, og det eksisterer begrenset teori om emnet.

Problemstillingen vi har valgt er vid, og med bakgrunn i eksisterende teori har vi lite forkunnskaper rundt emnet. Vi har heller ikke gjennom litteratursøk greid å dokumentere at lignende problemstillinger har vært gjenstand for tidligere forskning. Dette er ifølge Grennes (2009) gode grunner til å velge et eksplorativt forskningsdesign. Formålet med et eksplorativt design handler ofte ikke bare om å forstå og tolke dagens situasjon, men også å utvikle hypoteser som kan testes i undersøkelser som bygger på et annet design (Gripsrud, Olsson &

Silkoset, 2004). Dette er også begrunnelsen for at det eksplorative designet i denne delen av forskningsprosessen har en induktiv tilnærming. Selv om man har en induktiv tilnærming til forskning, kan det være fordelaktig å arbeide ut fra et teoretisk perspektiv (Saunders m.fl., 2012).

23

Trinn 1 i forskningsprosessen inngår som et forarbeid til trinn 2. Gjennom trinn 1 ønsker vi å svare på følgende forskningsspørsmål:

Hvordan arbeider flykoordinatorene i Flykoordineringssentralen med beredskap?

4.2.2 Trinn 2 – deskriptivt design

Gjennom deskriptive forskningsdesign er ofte formålet å beskrive hendelser, personer eller situasjoner. Deskriptive studier kan være en utvidelse av tidligere eksplorativ forskning, og det er nødvendig å ha et klart bilde av fenomenet som man ønsker å samle inn data om i forkant av selve datainnsamlingen (Saunders m.fl., 2012).

Hovedformålet med vår studie er å identifisere og beskrive samvirkeutfordringer i

beredskapsnettverket FKS inngår i. Med bakgrunn i resultater fra trinn 1 fant vi det nødvendig å supplere teorikapittelet med teori som omhandler samlokalisering. Dette fordi det ikke var mulig å få frem primær- eller sekundærdata på planlegging, og vi valgte da å benytte

samlokalisering som et mål på planlegging. I trinn 2 testes hypoteser som er utviklet med utgangspunkt i teori om standardisering og samlokalisering (samvirke i form av planlegging).

Trinn 2 har dermed en deduktiv tilnærming til forskning.

4.3 Forskningsmetode

Forskningsmetode legger føring for hvordan data skal samles inn, slik at disse kan brukes for å svare på problemstillingen i studien. Det skilles mellom de to tilnærmingene kvalitativ og kvantitativ metode som begge er egnet til å definere forskjellige problemstillinger. Måten datamaterialet skal samles inn på avgjør hvilken metode som anvendes. Ved bruk av

kvalitativ metode studeres normalt et begrenset antall informanter, og det oppnås et nyansert og detaljert bilde av forskningsfenomenet. Forskere som anvender denne metoden er typisk ikke opptatt av generalisering. Hvis hensikten er å studere mange enheter for å kunne generalisere velges kvantitativ metode da denne gjør det mulig å samle inn data fra et større og bredere utvalg. Datamaterialet blir i større grad overfladisk og mindre detaljrikt

sammenlignet med kvalitativ metode (Jacobsen, 2015; Ringdal, 2013). Det er ifølge Eisenhardt (1989) en fordel å kombinere flere innsamlingsmetoder, da man på den måten belyser fenomenet fra flere sider. Hun mener spesielt at en kombinasjon av kvalitative og kvantitative metoder er å foretrekke.

24

Denne studien anvender kvalitative metoder for datainnsamling. Det finnes flere metoder for kvalitativ datainnsamling og i denne studien benytter vi intervju, observasjon og

dokumentstudier, hvor dokumentstudiene har kvantitativt innhold. Intervju og observasjon er å oppfatte som primærdata, mens dokumentstudier er å regne som sekundærdata (Saunders m.fl., 2012).

4.4 Trinn 1

Her presenteres metode for datainnsamling og forskningsprosess for trinn 1. Delkapittelet avsluttes med en kvalitetsevaluering av datamaterialet.

4.4.1 Observasjon

Observasjon innebærer å studere sosiale fenomener i sin naturlige kontekst. Forskeren er interessert i hvordan sosiale fenomener oppstår og utvikler seg, samt hvordan disse kan tolkes (Mason, 2002). Data samles inn direkte ved å se hvordan personer opptrer og forholder seg i forhold til fenomenet som undersøkes (Jacobsen, 2015). Når en bruker observasjon som forskningsmetode kalles gjerne de som har godkjent at de observeres for informanter (Monahan & Fisher, 2010), og vi vil bruke denne benevnelsen her.

Observasjon skiller seg klart fra intervju, og egner seg generelt godt dersom en ønsker å registrere hva personer faktisk gjør, ikke hva de sier at de gjør. Problemer med at

informantene ikke husker hva de gjorde eller at de ikke snakker sant vil unngås. Metoden egner seg også godt dersom en ønsker å se på atferd i en gitt kontekst, og observasjon forgår normalt på det stedet som er av interesse i forhold til problemstillingen. En stor begrensning for denne metoden er at man kun vil kunne se hva mennesker gjør, ikke hva de subjektivt opplever eller synes. Man vil i liten grad fange opp fenomener som ikke er direkte

observerbare, følgelig vil observasjon ofte kobles med intervjuer (Jacobsen, 2015).

Selv om de går under samme samlebetegnelse kan observasjon anta forskjellige former. Det er vanlig å skille mellom ulike typer observasjon, hvor et skille går på om den eller de som observeres er kjent med om de observeres eller ikke. Dette kalles henholdsvis åpen eller skjult observasjon. Et annet skille knytter seg til om observatøren er deltakende eller ikke-

deltakende. Deltakende observasjon innebærer at observatør deltar på linje med de som undersøkes, mens observatør ved ikke-deltakende observasjon holder mer «avstand» og bare

25

observerer aktivitet uten selv å delta (Easterby-Smith, Thorpe & Jackson, 2013; Saunders m.fl., 2012).

Siden det var kjent for de ansatte ved FKS at vi skulle hospitere over to dager i forbindelse med vårt forskningsprosjekt, samt intervjue/samtale med informantene rundt forskningstema, var dette åpen observasjon. Videre var det ikke aktuelt for oss å delta i selve arbeidet, men heller observere arbeidsoppgavene til flykoordinatorene og hvordan de samhandlet med hverandre. Følgelig har vi gjennomført en åpen og ikke-deltakende observasjon i denne studien.

Sentralt når en skal bruke observasjon som metode er hvor, når og hvor lenge denne skal foregå (Jacobsen, 2015). Siden vi var interessert i å få innsikt i hvordan informantene faktisk gjennomførte sin jobb og samhandlet med hverandre, ønsket vi å studere dette i informantenes naturlige kontekst ved FKS i Tromsø. Et alternativ til dette hadde vært å forsøke og skaffe innsikt i forskningsfenomenet gjennom å konstruere situasjoner i mer kunstig sammenheng, altså ta informantene ut av sin naturlige kontekst (Saunders m.fl., 2012). I forhold til når observasjonen skulle foregå så falt det naturlig at dette skulle finne sted til samme tid som vi hospiterte hos FKS. Det vil si at observasjonen skulle foregå i januar 2017. I følge Jacobsen (2015) vil tidspunktet som velges kunne få kunne få konsekvenser for hva som kan

observeres. Vi har ingen indikasjoner på at tidspunktet vi valgte ville hatt betydning for hva vi fikk observert i forhold til hvordan informantene arbeidet og samhandlet med hverandre.

Observasjonen gikk over to dager i henhold til avtalt tidsperiode for hospitering. Generelt vil det være slik at en lengre observasjonsperiode vil gi mer pålitelig informasjon siden en kan få med seg flere ulike tidspunkter og potensielt observere flere relasjoner. I forhold til hva vi ønsket å få frem ved hjelp av observasjon ble de to dagene ansett å være tilstrekkelig, gitt at vi grunnet studiens omfang måtte veie observasjonsperioden mot kostnadsrammen. Kostander er normalt den viktigste begrensede faktoren i forbindelse med observasjon (Jacobsen, 2015).

At vi som forskere var tilstede ville i seg selv kunne påvirke atferden til informantene, noe som potensielt kunne føre til upålitelige og ugyldige data (LeCompte & Goetz, 1982; Spano, 2005). Dette kalles for observasjonseffekten. En implikasjonen av denne effekten kan være at informantene jobber hardere og/eller opptrer mer etisk korrekt når de vet at de observeres (Monahan & Fisher, 2010). Motsatt kan eksempelvis de som observeres bevisst tenkes å jobbe tregere hvis de har inntrykk av at de måles på noe kan føre til mer krevende arbeidsmål.

Uansett vil ikke observasjonene være pålitelige (Saunders m.fl., 2012).

26

Vår eventuelle manglende forståelse for omgivelsene vi observerte kunne føre til

observasjonsfeil (observer error); at vi utilsiktet kunne mistolke hva som skjedde (Saunders m.fl., 2012), og det var derfor viktig at vi forsøkte å sette oss godt inn i konteksten for å kunne produsere gyldige og pålitelige resultater. Hvis man som observatør ikke tar seg nødvendig tid til å utvikle nødvendig grad av forståelse for å kunne tolke og forstå konteksten objektivt, vil dette kunne føre til såkalt observasjons bias (skjevhet). Dette betyr at observatøren bruker egne subjektive synspunkter for å tolke hendelser i den observerte konteksten (Saunders m.fl., 2012). Følgelig var det viktig at vi satte av nok tid til å utvikle forståelse for konteksten rundt forskningsfenomenet slik at denne kunne tolkes objektivt.

4.4.2 Intervju

Intervju innebærer å samle inn data gjennom samtaler med informanter. Data samles altså inn direkte fra personer som har kunnskap og erfaring med fenomenet som undersøkes (Jacobsen, 2015). Intervju er den metoden å samle inn kvalitative data på som anvendes mest fordi den er fleksibel og kan brukes nesten overalt, og den muliggjør fyldige og detaljerte beskrivelser.

Det finnes flere grunner til å samle inn data ved hjelp av intervju, eksempelvis dersom forskeren har behov for å gi informantene større grad av frihet til å uttrykke seg enn ved bruk av spørreskjema eller ønsker at informantene skal rekonstruere hendelser. Det er også slik at sosiale fenomener er komplekse, og det er mulig å få frem kompleksitet og nyanser ved bruk av intervjuer (Jacobsen, 2015; Johannessen m.fl., 2011).

Ifølge Saunders m.fl. (2012) og Easterby-Smith m.fl. (2013) finnes det flere ulike

intervjuformer, og en vanlig inndeling i forhold til grad av formalitet og struktur er å skille mellom strukturerte, semistrukturerte og ustrukturerte intervjuer. Strukturen knyttes til rollefordelingen mellom intervjuer og informant, og siden det er intervjuer som kontrollerer situasjonen er ikke partene likestilt i intervjusituasjonen (Kvale & Brinkmann, 2009).

I strukturerte intervjuer stilles det formelle og standardiserte spørsmål til alle som deltar i studien, og slike intervjuer brukes hvis en ønsker å samle inn kvantifiserbare data. Både tema og spørsmål er fastlagt på forhånd, og forskeren krysser av på faste svaralternativer. Ved semistrukturerte intervjuer har forskeren en overordnet intervjuguide som utgangspunkt, men hvilke tema og spørsmål som tas opp med hver informant, samt rekkefølgen på disse kan variere ut i fra flyten på samtalen. Videre vil det også ligge til rette for oppfølgingsspørsmål og nye spørsmål som måtte dukke opp ut i fra utviklingen av intervjuet. Dette er den mest

27

utbredte formen for kvalitative intervjuer. Ustrukturerte intervjuer er uformelle, og brukes for å gå mer i dybden innenfor et spesielt område. Det er åpne spørsmål rundt et forhåndsgitt tema, men spørsmålene tilpasses den enkelte intervjusituasjonen. Intervju som

innsamlingsmetode er fleksibel slik at intervjuspørsmål kan endres underveis, dette for å sikre at man får data som svarer på problemstillingen. Metoden er ressurskrevende i form av at det tar lang tid å transkribere intervjuer og kategorisere store mengder data (Johannessen m.fl., 2011; Saunders m.fl., 2012).

Intervjuer kan gjennomføres som individuelle intervjuer eller gruppeintervjuer og utføres ved at intervjuer og informant(er) er i fysisk nærhet av hverandre (ansikt-til-ansikt), men kan også foregå over telefon eller internett via digitale media (Saunders m.fl., 2012). Siden vi valgte å reise til FKS i Tromsø for å hospitere virket det naturlig at vi gjennomførte intervjuer når vi var der. Dette ville blant annet være fordelaktig fordi det er enklere å oppnå personlig kontakt når intervjuer og informant befinner seg på samme sted, og det vil lettere kunne skapes et klima av fortrolighet (Jacobsen, 2015). Hvis en ikke befinner seg på samme fysiske sted som informanten kan det være vanskeligere å oppfatte om informanten opplever spørsmålene som ubehagelige, og på bakgrunn av dette lukker seg og blir en dårligere informasjonskilde. Vi hadde mulighet til å observere hvordan informanten opptrådte, men vi var også

oppmerksomme på den såkalte intervjueffekten (Groves & Kahn, 1979). I dette ligger at intervjuers nærvær kan føre til at informanten opptrer mer unormalt. Informantene kan

observere intervjuer og legge merke til ansiktsuttrykk og kroppsspråk, og hvis de oppfatter det som at intervjuer for eksempel føler seg utilpass eller ser ut til å kjede seg, kan informanten prøve å si eller finne på noe for å tilfredsstille intervjueren. Dette måtte vi være spesielt oppmerksomme på, siden vi ved å være fysisk tilstede med informantene var mindre skjermet for å gi slike inntrykk enn hvis vi hadde valgt andre intervjuformer. Siden vi skulle være tilstede hos FKS over to dager var det viktig at vi forsøkte å ikke få et for «personlig» forhold til informantene, siden dette kunne føre til at det ble vanskeligere å forholde seg kritisk og objektivt til informasjonen vi fikk fra dem (Jacobsen, 2015).

4.4.3 Forskningsprosess

Her vil det gis en grundig beskrivelse av forskningsprosessen i trinn 1. Beskrivelsen

inneholder valg av tema og problemstilling, tilgang til og utvalg av informanter, informasjon om selve datainnsamlingen, analyse av data, samt utvikling av forskningsspørsmål og

hypoteser for trinn 2.

28 Valg av tema og problemstilling

I oktober 2016 ble temaet beredskapslogistikk valgt for oppgaven og professor Trond

Hammervoll ved UiT ble kontaktet for å diskutere dette i forhold til mulige innfallsvinkler og fokusområder. Utfallet av dette var at temaet ble snevret inn til å omhandle samvirke, noe som det ifølge Hammervoll (2014) er viktig å utvikle mer kunnskap om.

Gjennom et omfattende litteratursøk kom vi over to studier (Berlin & Carlström, 2011;

Carlström & Berlin, 2009) hvor samvirke i praksis (ikke øvelser) ble studert, og disse omhandler samvirke mellom nødetater. Videre er vi oppmerksomme på at disse to studiene bygger på det samme datamaterialet. Vi utelukker ikke at det kan finnes flere studier om samvirke i praksis, men vi har bare kjennskap til disse to.

Ulike organisasjoner ble vurdert som aktuelle case, men det virket mest interessant og

spennende å studere luftambulanse. Dette fordi det finnes få studier av luftambulanse generelt og få, om noen, studier om samvirke i denne konteksten.

En av forskernes foreldre er tidligere leder i FKS, og det virket naturlig å ha en uformell samtale med vedkommende om Luftambulansetjenesten HF kunne være en aktuell case i forhold til valgt tematikk. I slutten av oktober ble tidligere leder kontaktet og det ble avtalt et møte som skulle finne sted tidlig i november.

Gjennom møtet ble vi introdusert til konteksten og rammeverket som flykoordinatorene jobber innenfor, og vi fant dette så interessant at vi valgte å jobbe videre med dette

utgangspunktet. Vi ble i november satt i kontakt med fagutvikler i FKS, som syntes konseptet samvirke i Luftambulansetjenesten ANS (nå HF) virket spennende. Fagutvikler ble vår

kontaktperson i organisasjonen.

Vi hadde en idé om hva vi ønsket å undersøke, og underveis dannet det seg en mer konkret problemstilling samt ytterligere forskningsspørsmål med underliggende hypoteser.

Tilgang til informanter

Via vår kontaktperson i FKS ble det i november avtalt hospitering som skulle foregå over to dager i januar 2017. Vaktordningen hos FKS strekker seg over dagvakt, kveldsvakt og nattevakt. På dagvakten arbeides det ut fra et program med planlagte aktiviteter, men programmet må tilpasses dersom det oppstår behov for øyeblikkelig hjelp. På kvelds- og nattevakten er det for det meste oppdrag som følge av behov for øyeblikkelig hjelp. Vi ble