1
Veier til kollektiv rasjonalitet
- Tillit versus kontroll
Thea Sofie Rusten Grastveit
Masteroppgave i statsvitenskap Institutt for statsvitenskap
UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2016
Antall ord: 20 153
2
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 6
2 Den Norske Turistforening ... 10
2.1 Turistforeningens brukssystem ... 11
2.1.1 Fungerer systemet? ... 13
3 Individuell rasjonalitet og kollektiv samhandling ... 18
3.1.1 Gratispassasjerproblemet og almenningens tragedie ... 19
3.2 Løsninger på allmenningens tragedie: Monitorering og sanksjonering ... 22
3.2.1 Burde DNT vært en almenningens tragedie? ... 23
4 Tillit og kollektiv samhandling ... 25
4.1 Tillit ... 26
4.2 Relasjon mellom tillit og monitorering ... 29
4.2.1 Trade-off mellom monitorering og tillit ... 31
5 Identitet og kollektiv samhandling ... 35
5.1 Kontroll- versus tillitsbasert kollektiv samhandling ... 43
6 Konklusjon: Tillitsbaserte systemer i større grupper ... 46
6.1 Implikasjoner for videre forskning ... 50
7 Litteraturliste ... 57
8 Appendix ... 60
3
Forord
Den følgende oppgaven har nytt godt av uvurderlig veiledning fra Andreas Hvidsten. Med engasjement og tålmodighet har Andreas gitt tilbakemelding hvert skritt av veien.
Jeg vil takke driftssjef Tor Martin Stenseng fra Den Norske Turistforening for å ha delt generøst av sin kunnskap.
Einar Rusten, Lisa Pliassova, Minda Caspara Holm, Hanne Iglebæk Christensen og Steinar Rusten Grastveit fortjener en stor takk for faglige innspill og moralsk støtte.
Eventuelle feil og mangler står, selvfølgelig, for min egen regning.
4
Sammendrag
Kollektiv samhandling er et sentralt studieobjekt i statsvitenskapelig forskning. Denne oppgaven tar for seg ulike perspektiver på kollektiv samhandling som fører fram til kollektivt rasjonelle utfall.
Oppgaven kaster, fra ulike teoretiske perspektiver, lys over Den Norske Turistforenings (DNT) tillitsbaserte brukssystems indre prosesser. Fra et tradisjonelt rasjonell aktør teori- perspektiv, representert ved Hardin og Olson, kan det synes noe gåtefullt at et brukssystem som DNTs kan fungere, med lav grad av monitorering og svake sanksjoneringssystemer. Den teoretiske prediksjonen vil være at et slikt tillitsbasert system vil misbrukes av kortsiktig, individuelt rasjonelle individer. Gjennom gratispassasjeratferd vil det oppstå en allmenningens tragedie der godet brytes ned over tid (Hardin 1968; Olson 1965; Hovi 2009).
Stikk i strid med denne teoretiske prediksjonen har Turistforeningens selvbetjente hytter fungert godt i over et halvt århundre. Gratispassasjeratferd har enda ikke nedbrutt godet.
Brukssystemet er fortsatt tillitsbasert.
Oppgavens problemstilling er derfor:
Hvordan og hvorfor fungerer DNTs selvbetjeningssystem? Hva kan dette systemet fortelle oss om mulighetene for vellykket, tillitsbasert kollektiv samhandling i større grupper?
Det, tilsynelatende, teoretiske paradokset søkes belyst fra ulike teoretiske vinkler. Elinor Ostroms teori om kollektivt rasjonell samhandling uten statlig monitorering og sanksjonering tilbyr interessante teoretiske forklaringsmodeller. I henhold til Ostrom kan tillit og gjensidighet og delte verdier og normer skape grobunn for kollektivt rasjonell atferd i mindre grupper av mennesker, uten offentlig incentivstrukturering. I henhold til Ostrom kan sosial monitorering og sanksjonering i gjentatt samhandling strukturere atferd i retning av kollektivt rasjonelle utfall i fravær av statlige reguleringer (Ostrom 1997).
Ostroms teori er imidlertid ikke dekkende i sin forklaringskraft hva gjelder Turistforeningens kollektive samhandling. Ostroms premiss om personlige relasjoner og gjentatt samhandling er ikke tilstrekkelig oppfylt. Ei heller det mulighetsrommet den gjentatte samhandlingen gir for sosial monitorering og sanksjonering. Turistforeningens størrelse og lave grad av formell eller sosial monitorering og sanksjonering fordrer utfyllende forklaringsmodeller. Jeg trekker her
5
inn teorier om identitetsforankret normstyrt atferd ved Akerlof og Kranton og Vetlesen (Akerlof og Kranton 2010; Vetlesen 2004).
Det trer dermed fram to ulike former for kollektivt rasjonell samhandling – den tillitsbaserte og den kontrollbaserte. Fordeler og ulemper ved de to ulike formene drøftes og sees opp mot Turistforeningens spesifikke brukssystem.
6
1 Innledning
Kollektiv samhandling er et sentralt tema i statsvitenskapelig forskning. Hva gjør at mennesker klarer å samhandle om frambringelse av kollektive goder og bevaring av felleseide ressurser? Og hva skyldes det når de ikke klarer dette og samarbeid bryter sammen? Det vil i denne oppgaven bli drøftet to ulike former for kollektiv samhandling som skaper kollektivt rasjonelle utkomme – den tillitsbaserte og den kontrollbaserte samhandlingen. Et eksempel på en tillitsbasert vellykket kollektiv samhandling finnes i bruken av Den Norske Turistforenings selvbetjente og ubetjente hytter. Den aktiviteten som der finner sted er en storstilt samhandling om å skape og bevare et kollektivt gode. Den Norske Turistforening har et rutenett av selvbetjente hytter over det ganske land. Å bruke disse hyttene, som ligger i vakre naturvernområder, er ressurs i mange menneskers liv.
Bruken av Turistforeningens hytter er tillitsbasert – basert på egenrapportering. Denne selvbetjeningen gjør at kostnadene ved å benytte seg av hyttene holdes nede: Det går ikke unødig med penger til bemanning av hyttene (Grimen 2013: 79). Men egenrapporteringen åpner også for misbruk. Kanskje kan det for noen være fristende å bruke hyttene, men la være å betale. Når ingen kontrollerer hva du betaler, kan det kanskje virke fristende å spare noen kroner. Og ikke er det, som vi senere skal se, særlig stor sjanse for å bli oppdaget heller. Men på tross av dette tillitsbaserte systemet lever Turistforeningen, i henhold til driftssjef Tor Martin Stenseng, ikke med utbredte snylteproblemer (Stenseng 2014)1. Men kanskje er det ikke på tross av, men nettopp på grunn av, systemets tillitsbasering at det fungerer så godt som det gjør (Ostrom 1997). Dette skal vi titte nærmere på senere.
Innen statsvitenskapelig forskning har Rasjonell aktør-teori stått sterkt de siste førti år. Denne teoretiske retningen brakte noen nyvinninger innen økonomi og statsvitenskap i andre halvdel av forrige århundre. Disse skulle komme til å få stor innflytelse på teoriutvikling, så vel som samfunns- og institusjonsutviklingsprosesser. Sentrale teoretikere innen denne nye retningen var nestorer som Garrett Hardin og Mancur Olson (Hovi 2009: 114). Fram til rundt 1960/70- tallet tok mainstream politisk teori og aktørmodellering utgangspunkt i at mennesker er vennlig innstilt til samarbeid. Det ble lagt til grunn at mennesker oppfatter at man gjennom samarbeid kan frambringe individuelle og kollektive goder som man ikke kan skaffe til veie
1 2014 – Driftssjef i Den Norske Turistforening avdeling Oslo og omegn. Intervju finnes på digital lydfil hos forfatteren og utleveres ved ønske.
7
uten samarbeid. Samarbeid som egenskap er derfor blitt framelsket i og mellom mennesker (Olson 1965: 1).
Disse nærmest oppleste og vedtatte sannhetene satte Hardin og Olson spørsmålstegn ved. Er det virkelig slik at mennesker tenker på gruppen eller kollektivet, før de tenker på selvet?
Dersom vi står ovenfor et valg mellom noe som vil gagne oss selv på kort sikt og noe som vil gagne gruppen, vil vi fremdeles velge kollektivet? Hva skyldes det at mennesker i gitte situasjoner velger det som er godt for en selv på kort sikt, men som kan vise seg å være ødeleggende for fellesskapet og andre individer (Olson 1965, Hardin 1968)?
Dette er sentrale og viktige spørsmål innen statsvitenskapelig politikk og forskning. Det er utvilsomt viktig å forstå hva det skyldes at samarbeid bryter sammen og hvordan mennesker i enkelte situasjoner havner i utbyttingsrelasjoner, der noen individers velferd blir sikret på bekostning av det større fellesskapets velferd. Man må prøve å forstå hvordan individer kan ende opp med å undergrave eget livsgrunnlag over tid gjennom kortsiktig, individuelt rasjonell atferd. Dersom en gruppe mennesker forbruker en felleseid ressurs i et høyere tempo enn ressursen har evne til å regenerere, vil den felleseide ressursen over tid brytes ned og forsvinne (Hardin 1968; Hovi 2009: 115). Hvordan løser vi de globale klimautfordringene, når man gjennom kortsiktig, individuelt rasjonell atferd skaper overforbruk av ressurser som i neste instans fører til global oppvarming? –En global oppvarming som på sikt vil kunne føre til store utfordringer knyttet til overlevelse og livsgrunnlag for jordens befolkning.
Å fremskaffe kunnskap om slike destruktive dynamikker er svært viktig, men det er tilsvarende viktig å fremskaffe informasjon om hva som skal til for at samarbeid lykkes i bevaring av felleseide ressurser eller i å fremskaffe kollektive goder. Hva skyldes det at enkelte samarbeidsformer synes å lykkes i å overkomme incentiver for kortsiktig, individuelt rasjonell atferd (Ostrom 1997)?
Fra et tradisjonelt rasjonell aktørteori-perspektiv er altså Turistforeningens vellykkede tillitsbaserte system noe av en gåte. Hva kan det skyldes at et slikt tillitsbasert driftssystem fungerer for Turistforeningen? Innen rasjonell aktør-teori er kortsiktig egennytte en ofte brukt forutsetning i modellering av aktøratferd. Når det skal gjøres prediksjoner av hvordan et individ vil handle innenfor visse rammer av valgmuligheter, vil vedkommende velge den atferden som vil gagne en selv mest på kort sikt. Fra et rasjonell aktør-perspektiv er det et paradoks at man gjør opp for seg på disse hyttene. Innenfor rammene av et slikt tillitsbasert system som DNTs selvbetjeningshytter, ville det valget som gagnet individet mest på kort
8
sikt, være ikke å betale for seg. Det vil si, å benytte seg av hyttene, men la andre stå for regningen – å være gratispassasjer.
For å hindre at folk opptrer som gratispassasjerer, foreskriver rasjonell aktør-teori overvåkning og straff (Olson 1965). Turistforeningens tillitsbaserte system baserer seg av åpenbare grunner ikke på overvåkning og straff. Tilsynelatende har DNTs selvbetjente hytter altså relativt sterke gratispassasjerincentiver. Fra et teoretisk perspektiv kunne det ventes at et slikt tillitsbasert selvbetjeningssystem ville ende i en form for allmenningens tragedie (Hardin 1968). Allmenningens tragedie er, som kjent, fenomenet ved kjernen av rasjonell aktør-teoris fokus på kortsiktig, individuelt rasjonell atferd: Dersom flere enkeltpersoner forbruker en felles ressurs slik det gagner vedkommende selv mest på kort sikt, kan det bety nedbrytelse av den felles ressursen gjennom overforbruk eller gratispassasjeratferd. Oppgaven vil drøfte hvordan det kan ha seg at Turistforeningens selvbetjente hytter ikke ender i en allmenningens tragedie.
Et av de paradoksale elementene som vil bli pekt på i det følgende, er Turistforeningens fravær av sterke formelle monitorerings- og sanksjoneringsmekanismer. Det vil også bli drøftet hvorvidt lærdommer fra en slik vellykket kollektiv samhandling som Den Norske Turistforenings kan tenkes å ha overføringsverdi til andre samhandlingsformer der gode monitorerings- og sanksjoneringsmuligheter er fraværende. Et slikt eksempel er det globale klimasamarbeidsregimet (UNFCCC).
De sentrale spørsmålene i oppgaven blir dermed:
Hvordan og hvorfor fungerer DNTs selvbetjeningssystem? Hva kan dette systemet fortelle oss om mulighetene for vellykket, tillitsbasert kollektiv samhandling i større grupper?
Spørsmålene vil bli forsøkt belyst fra ulike teoretiske vinkler. Jeg tar utgangspunkt i ulike teorier om samarbeid og rasjonalitet. Det vil særlig trekkes inn teoretiske forklaringer som legger andre premisser enn kortsiktig egennytte til grunn for å drøfte dette tilsynelatende gåtefulle utfallet. Jeg vil introdusere Elinor Ostroms teori om samarbeid som skaper kollektivt rasjonelle utfall, som en mulig forklaringsmodell til Turistforeningens vellykkede tillitsbaserte driftssystem.
Jeg vil deretter drøfte hvor det er Ostroms teori kommer til kort i å forklare Turistforeningens spesifikke samhandling – Ostrom legger til grunn gjentatt samhandling og personlige relasjoner som premiss for sin teori om vellykket kollektiv samhandling. Turistforeningens størrelse gjør at disse premissene ikke er oppfylt; ikke alle de 270.000 medlemmene har
9
personlige relasjoner til hverandre (DNT 2016). Jeg trekker derfor inn en teori av George Akerlof og Rachel Kranton, som hevder at identitetsforståelse kan være bestemmende for økonomisk atferd. Kanskje er Turistforeningens tillitsbaserte kollektive samhandling forankret i internaliserte normer og verdier, i fravær av formelle monitorerings- og sanksjoneringsmekanismer: Normer og verdier internalisert i individers identitetsforståelse?
Arne Johan Vetlesen deler Akerlof og Krantons syn på identitetsforankrede normer som motiverende for atferd (Akerlof og Kranton 2010; Vetlesen 2004).
Jeg vil deretter, i lys av Charles Taylors forståelse av rasjonalitet, drøfte på hvilken måte en slik identitetstilnærming til kollektiv samhandling fordrer en utvidet forståelse av det tradisjonelle rasjonalitetbegrepet innen spillteori. Ytterligere drøfting av disse temaene kan også leses i mine tidligere oppgaver.2 Charles Taylors rasjonalitetsforståelse, viser det seg, er kompatibel med Jon Hovis rasjonalitetsdefinisjon, som er tydeligere plassert i tradisjonell rasjonell aktør-teori. De nevnte teoribidragene vil altså bidra til å kaste lys over hvordan og hvorfor DNTs selvbetjeningssystem fungerer på tvers av enkelte teoretiske prediksjoner.
Disse drøftingene kan, muligens, ha overføringsverdi i forståelsen av vellykket, tillitsbasert kollektiv samhandling i andre større grupper (Taylor 1985; Hovi 2009: 17 og 18).
2Rusten, Thea Sofie (2013). Individuell og kollektiv rasjonalitet: «Ja takk, begge deler»?; Rusten, Thea Sofie
(2013). Å snike, eller ikke snike: Det er spørsmålet; Rusten, Thea Sofie (2013). Et spørsmål om tillit; Rusten, Thea Sofie (2014). Survival, Welfare and Happiness; og Rusten Grastveit, Thea Sofie (2015). Samarbeidsteori, kjønnsidealer og epistemologiske perspektiver
10
2 Den Norske Turistforening
I henhold til driftsansvarlig for selvbetjeningshytter i DNT Oslo og Omegn, Tor Martin Stenseng, ble frøet til Den Norske Turistforening sådd i London under andre verdenskrig. En Claus Helberg befant seg der. Under hans opphold i London ble Helberg fascinert av avisenes distribusjonssystemer. Helberg observerte hvordan avisguttene forlot avisbunken sin på et hjørne ved siden av en bøsse. I bøssen puttet forbipasserende penger og forsynte seg med en av avisene fra bunken. Dette tillitsbaserte betalingssystemet pirret Helbergs fantasi.
Etterkrigstiden var en tid for oppbygging. Helberg ønsket at vanlige folk skulle få tilgang til flotte naturopplevelser. Dette drev ham til å opprette turhyttene i den norske fjellheimen som vi i dag kjenner som Den Norske Turistforenings hyttesystem.
Helberg startet opprettingen av et nett av overnattingshytter hvor man kunne gå fra hytte til hytte. Hyttene skulle være tilgjengelige for alle som ønsket å benytte seg av dem. Systemet var enkelt: Du kom fram til en hytte, skrev deg inn i en hyttebok og fant deg en seng. I hytten fantes det også matrasjoner tilgjengelig for hyttebrukerne. Ved endt opphold skulle man gjøre opp for overnattingen og maten man hadde spist i en pengeboks. Tillitsbasert og selvbetjent – etter de engelske avisguttenes modell (Stenseng 2014).
I dag finnes det over 326 selvbetjente eller ubetjente hytter. DNTs hytter er flittig i bruk; med rundt 270.000 medlemmer og 375 000 overnattingsdøgn per år er DNT en organisasjon av betydelig skala (DNT 2013 og 2016).3 Dette innebærer at et stort antall mennesker som kjenner, eller ikke kjenner, hverandre, skal samarbeide om bruken. I henhold til Stenseng fungerer systemet relativt smertefritt. At 270.000 mennesker klarer å benytte seg av samme tilbud med lite overvåkning og styring av bruken, er spennende fra et teoretisk perspektiv.
Det finnes andre eksempler på slike tillitsbaserte selvbetjeningssystem i det ganske land – gårdsutsalgene langs landeveien hvor man forsyner seg med egg eller grønnsaker og betaler i en boks, de private bomveiene hvor man gjør opp for seg i en postkasse, kaffe og sveleutsalg på ferger langs fjord-Norge, og ubemannede pukkverk. Eksemplene er mange og finnes både i innland og utland. Disse betalingssystemene står i kontrast til de fleste moderne institusjoner med driftssystemer basert på en større grad av kontroll og sanksjonering.
3 Tall på antall overnattingsdøgn fra 2012. Antall overnattingsdøgn gjelder alle hytter. I henhold til Tor Martin Stenseng vil det være et krevende arbeid å hente ut tall på overnattingsdøgn fordelt på selvbetjente og ubetjente hytter
11
DNTs betalingssystem er altså (i hovedsak) tillitsbasert. Det finnes ingen systematisk observasjon av hvem som betaler, eller ikke betaler, og man baserer driften i stor grad på tillit til at brukeren gjør opp for seg. Det som skiller DNTs system fra de fleste andre tillitsbaserte system, er størrelsen. Hvordan kan det ha seg at 270.000 medlemmer benytter seg av dette samme tillitsbaserte selvbetjeningssystemet uten at det bryter sammen (DNT 2016)?
Dette spørsmålet er langt større enn DNT, og går til kjernen av en problematikk som står sentralt i statsvitenskap, økonomi og andre samfunnsfag, nemlig kollektiv samhandling. Hva skyldes det når mennesker klarer å samarbeide vellykket? Hva skyldes det når samarbeid bryter sammen? Et begrep som står sentralt når det kommer til lite velfungerende kollektiv samhandling, er gratispassasjeratferd. Hva skyldes det når mennesker velger å være gratispassasjer på andres bekostning? Og når dette ikke er tilfelle – hva skyldes det at man unngår slik gratispassasjeratferd?
Med et tradisjonelt rasjonell aktørteori-perspektiv, som legger forutsetninger om kortsiktig egennytte til grunn for aktørers atferd, vil den teoretiske prediksjonen være at en aktuell person vil forsøke å være gratispassasjer på andres bestrebelser. Med mindre straffen for å snylte på andres innsats overvåkes og sanksjoneres, antas fristelsen til å snyte systemet å være uoverkommelig stor (Barrett 2007: 13). Når et stort antall brukere er gratispassasjerer, vil de lovlydige brukerne se at deres bidrag blir misbrukt. Dette vil gjøre at de lovlydige mister incentiv for å overholde reglene, og også disse vil slutte å betale for seg. Når denne prosessen har pågått en tid, vil godet nedbrytes og kollapse (Hovi 2009: 118). I Turistforeningens tilfelle ville det da ikke lenger finnes ubemannede fjellhytter med mat, tilgjengelig for folk flest.
2.1 Turistforeningens brukssystem
Turistforeningen opererer med både med betjente og selvbetjente hytter. Ettersom det bare er de selvbetjente hyttene som har tillitsbaserte betalingssystemer, og som dermed er av teoretisk interesse for meg, er oppgaven avgrenset til å behandle bruken av disse.
Bruken av de selvbetjente hytter er underlagt følgende brukssystem: Alle som ønsker kan melde seg inn i Den Norske Turistforening. Vedkommende vil da få utdelt en universalnøkkel. Denne universalnøkkelen gir tilgang til alle DNTs hytter over hele Norge.
Vedkommende oppsøker en av DNTs selvbetjente hytter og låser seg inn dersom han eller hun ønsker dette. På noen av hyttene finnes det et nettbasert bookingsystem hvor man skriver
12
seg opp for å kunne kreve førsterett på seng, men dette er ikke en nødvendighet.
Turistforeningen har som premiss at ingen skal nektes overnattingsmulighet på deres hytter.
Det er altså slik at dersom alle sengene i en hytte er opptatt, har alle likevel krav på en flik av gulvet å overnatte på. Innenfor døren befinner det seg en hyttebok. Hyttegjestene skal skrive seg inn i denne med fullt navn og fødselsår. Vel framme på hytten gjelder det å kapre seg en ledig seng.
Bruken av hyttene er styrt av noen regler. Hyttereglene finnes tilgjengelige på oppslag i fellesarealet. Oppslaget forteller blant annet at det finnes mat tilgjengelig i forrådet. Mat tilgjengelig på hyttene består av tørr- og hermetisert mat. Det er også brensel i form av propan og ved tilstede. For å forsyne seg med mat og brensel, tar hyttebrukeren en faktura hvor vedkommende oppgir hva han eller hun forsyner seg med av mat eller brensel.
Hyttereglene oppfordrer hyttegjestene til å dele måltider i fellesarealene. Turistforeningen oppgir at de ønsker å skape en fellesskapsfølelse blant hyttegjestene (Stenseng 2014).
Hyttegjestene tilbereder maten og spiser den gjerne i fellesskap med eventuelle andre gjester på hytten. Noen ganger finnes det flere reisefølger på samme hytte, mens andre ganger er man helt alene. Mange av hyttenes brukere velger å spise i fellesskap med hyttens andre gjester, og noen velger å spise alene.
Etter at man har spist maten og overnattet de døgnene man ønsker å være på hytten, skal man betale. Vedkommende som har ansvar for å gjøre opp for seg eller sin reisegruppe, finner fram fakturaen. Etter at forbruket av mat og brensel er oppført i fakturaen, oppfører vedkommende antall overnattingsdøgn og individer han eller hun skal betale for. Overnatting og forbrukssummen summeres og fakturaen legges i en konvolutt sammen med kontanter eller betalingsinformasjon. Konvolutten med oppgjøret droppes i en forseglet oppbevaringskasse i fellesarealet. Oppgjøret fra oppbevaringskassen hentes av DNTs medarbeidere med jevne mellomrom og innholdet sjekkes mot opplysningene i hytteboken.
Dersom man har lagt igjen betalingsinformasjon, registreres denne hos DNT regionalt og vedkommende får faktura ettersendt i posten.
Som beskrevet finnes altså regler og rutiner som legger til rette for, og oppfordrer folk til, å gjøre opp for seg. Betalingssystemet er imidlertid underlagt en lav grad av formell monitorering. Man er oppfordret til å skrive seg inn i hytteboken med fullt navn og fødselsår, men det finnes ingen ansatte tilstede for å kontrollere at dette blir gjort. Det finnes heller ingen tilstede for å kontrollere at opplysningene som oppgis, er korrekte. Var jeg alene på
13
hytten, kunne jeg, dersom jeg ønsket, latt være å skrive meg inn i hytteboken. I følge Stenseng vil det, dersom jeg skulle velge å ikke skrive meg inn eller glemme å skrive meg inn boken, kunne bli påpekt av andre hyttegjester, dersom slike er tilstede. Var jeg derimot alene på hytten, ville jeg kunne benytte meg av den uten å skrive meg inn i hytteboken, uten at det ville oppdages. Det er også en mulighet å skrive seg inn med falskt navn, eller bare gjøre håndskriften uleselig, dersom en ønsker å unngå både betaling og ubehagelige spørsmål (Stenseng 2014).
Selv om det finnes slike formaliserte rutiner som over nevnt, baserer systemet seg i stor grad på selvrapportering og tillit til brukerne. Systemet baserer seg på en antakelse om at de fleste vil betale for seg, selv om det ikke finnes bemanning tilstede for å kontrollere at dette gjøres (Stenseng 2014).
2.1.1 Fungerer systemet?
Den Norske Turistforenings tillitsbaserte brukssystem innebærer at det finnes få tall knyttet til bruken. Det finnes tall på hvor mange overnattingsdøgn medlemmene betaler for hvert år.
Men det finnes ikke tall på hvor mange som overnatter på hyttene uten å betale for seg. Man har ingen systemer for å kontrollere hvorvidt innskrivingene i hytteboken og oppgitte overnattingsdøgn samsvarer med det reelle antallet. “Det er ingen kontroll der, altså, alt er opp til deg selv – å være ærlig i forhold til både hvor mange netter du har bodd der og hva du har p kk ” sier Stenseng (Stenseng 2014: 1:08:35).
Dette skaper utfordringer når det kommer til å vurdere systemet, men det er likevel grunn til å tro at systemet fungerer godt. I henhold til Stenseng har ikke DNT informasjon som skulle tilsi at det er et utbredt problem at hyttene benyttes av overnattende som ikke gjør opp for seg.
“Vår opplevelse av det er at det ikke er noen mengder h l ”. På spørsmål om Stenseng med dette mener at det er ganske få gratispassasjerer, svarer han bekreftende: “Ja, k å” (Stenseng 2014 01:31:40).
Stenseng nevner at det forekommer at DNT avdekker navn i hyttebøkene som ikke kan knyttes opp mot en faktura i betalingsboksen. I noen tilfeller klarer DNT å spore opp vedkommende hvis navn sto innskrevet i hytteboken. Turistforeningen tar da gjerne en telefon og opplyser om manglende betaling for overnattingen. I følge Stenseng hender det at dette forklares med at betaling ble glemt, eller at andre overnattende har betalt på vegne av vedkommende. Rett innbetaling blir da ofte sporet opp og ryddet opp i. Det hender også at det
14
dukker opp navn i hyttebøkene som Turistforeningen ikke lykkes i å spore opp. Dette kan, i henhold til Stenseng, skyldes at navn og fødselsår er så vanlig at de ikke lykkes i å spore opp hvilken Hans Hansen født i 1959 det er snakk om. Det kan også, som eksempel, skyldes at vedkommende har skrevet så utydelig at navnet ikke lar seg avlese. Det kan spekuleres i om dette eventuelt kan være to former for snikestrategi – å oppgi et pseudonym eller med vilje å skrive utydelig. Eller det kan også skyldes ærlige feiltakelser. Stenseng nevner òg at det imellom har hendt – om enn ikke så ofte – at andre hyttebrukere har tatt kontakt med DNT med mistanke om manglende betaling fra en medhyttebeboer. Dette kan da være knyttet til en type atferd som har skapt en mistanke (Stenseng 2014). En slik atferd fra den innrapporterende brukers side, igjen, kan betegnes som en form for sosial monitorering med potensiale for sanksjonering.
Stenseng oppgir at det eneste tallet DNT har på svinn, kommer fra en serie med stikkprøver innenfor én sesong Turistforeningen utførte på matsvinnet ved to spesifikke hytter. Svinn vil i denne sammenhengen si den andelen av maten som på slutten av året ikke er omsatt i inntekter. I løpet av sesongen ble matbeholdningen opptelt med jevne mellomrom. I hyttene tas det inn mat og brensel én gang i året. Hermetisert og tørr mat kastes når denne er utgått på dato, uten at det føres oversikt over hvor mye mat som kastes. Svinnet er altså en kombinasjon av mat som kastes grunnet utgått dato og den maten som eventuelt konsumeres uten å bli betalt for. På disse to hyttene den spesifikke sesongen utgjorde det gjennomsnitlige svinnet gjennom åtte prosent. I henhold til Stenseng blir dette tallet kun brukt som en viss pekepinn på potensiell svinnprosent innad i DNT (Stenseng 2014). All den tid dette kun dreier seg om en enkeltstående serie stikkprøver gjennom én sesong, sier denne prosentandelen selvsagt lite om den reelle svinnprosenten på selvbetjeningshyttene sett under ett, over tid.
Det kunne også ha vært interessant å gå inn i tallmaterialet og se på inntektsfordelingen på de ulike selvbetjente hyttene og undersøke hvordan inntektsgrunnlaget er fordelt mellom de betjente og de selvbetjente hyttene. Kan det tenkes å være slik at det egentlig er de betjente hyttene som dekker inn eventuelt svinn fra de selvbetjente hyttene og således finansierer deler av driften av det selvbetjente systemet? Eller kan det tenkes at det er donasjoner fra velgjørere, medlemsavgifter, offentlige tilskudd og liknende som dekker over en større mengde grastispassasjeratferd?
Disse spørsmålene er vanskelige å belyse innenfor rammen av den foreliggende oppgaven.
Imidlertid, noe av det som gjør Den Norske Turistforening til et interessant case, som
15
’ y p ’ b k , er kanskje nettopp det at det ikke foreligger tall på disse spørsmålene.
Dette kan riktignok være en utfordring fra et metodologisk perspektiv dersom formålet er å gjøre en kvantitativ kartlegging av driftsstrukturen. Men innenfor rammene av denne politisk teori-oppgaven er det samme saksforholdet ikke desto mindre forankret i nettopp det som gjør caset interessant – at det er et gjennomført tillitsbasert system.
I henhold til Stenseng vil det være en krevende prosess å gå inn i dette tallmaterialet. Man måtte da kontaktet alle DNTs lokale driftsenheter. Disse opererer i relativt stor grad selvstendig. Driftsenhetene måtte kontaktes for å få tilgang til tallmaterialet. Man måtte så gått inn i hver og én kreditnota og skilt innbetaling på mat fra overnattingsdøgn. Disse tallene kunne forsøksvis brukes til å lage et anslag over inntjening og svinn på mat, men dette igjen ville være et lite tilfredsstillende overslag all den tid DNT selv ikke kartlegger svinn som skyldes utgått datomerking og mat til eventuelle hyttevakter og frivillige.
Overnattingsdøgnene kunne vært avstemt opp mot hyttebøkene systematisk for å kvantifisere hvor mange innskrevne i hyttebøkene som faktisk ikke betaler for seg. Dette er det ikke trukket ut tall på i dag; Stenseng opplyser bare at man har ganske god intuitiv forståelse av mengden gratispassasjeratferd etter mange år i turistforeningen og at “vår opplevelse av det er at det ikke er noen h l ” (Stenseng 2014). Tallene ville altså ikke kunne si noe konkret om hvor mange overnattingsdøgn disse ukjente menneskene har hatt på hytten.
Avstemming opp mot hyttebøkene vil heller ikke kunne si noe konkret om hvorvidt det kan tenkes at enkelte har benyttet seg av hytten uten å skrive seg inn i hytteboken. I henhold til Stenseng er dette nok ikke et utbredt problem, i den forstand at i høysesongene er det en
“ l ” på at det blir påpekt av andre hyttebrukere dersom noen har glemt å skrive seg inn i hytteboken (Stenseng 2014). Dersom man skulle komme seg unna med å benytte hytten uten å skrive seg inn i hytteboken, vil dette nok, i henhold til Stenseng, lykkes best i
‘ k l ’, hvor det er færre besøkende på hyttene. Stenseng har selv opplevd å komme på hytte i lavsesong der det er beboere som ikke har skrevet seg inn i boken. Når han deretter har påpekt dette og spurt om de besøkende trenger informasjon om brukssystemet, har det ikke fremstått som om de var uvitende om innskrivingssystemet. Stenseng slutter fra dette at det kan tenkes at gratispassasjeratferd kan være mest fristende i lavsesongene når det er færre besøkende på hyttene, og dermed lavere sjanse for å bli oppdaget (Stenseng 2014).
16
I henhold til Stenseng er det altså så tid- og ressurskrevende å gå inn i disse tallene at det ikke er en villet prioritering fra Turistforeningens side (Stenseng 2014). Dersom dette er en villet strategi i forskningsøyemed, vil det kunne la seg gjøre. Men man ville allikevel ikke fanget opp det man egentlig er interessert i – nemlig hvor stort svinnet, eller gratispassasjeratferden faktisk kan tenkes å være. Dette ville ikke la seg gjøre uten en reell endring i monitorering.
I henhold til Stenseng er det helt umulig å se for seg et bemannet system på disse hyttene.
Både fordi de ikke oppfyller lovpålagte krav til vann- og sanitærforhold for arbeidsplasser, men også fordi hyttene ofte ligger i naturvernområder der det er strenge restriksjoner på ferdsel. For eksempel tillates det kun én motorisert mattransport per år opp til hyttene. Dette måtte sannsynligvis ha vært annerledes dersom hyttene var betjente. Det ville heller ikke ha vært mulig å drifte hyttene betjent på grunn av de økte kostnadene dette ville medføre. Med bemanning ville tilbudet blitt dyrere (Grimen 2013: 79). Dette ville ført til at færre mennesker kunne benyttet seg av tilbudet. I henhold til Stenseng ville nok dette ikke vært tatt godt imot av DNTs medlemmer selv eller andre brukere, men det ville kanskje ikke heller ha blitt tatt godt imot av myndighetene. I henhold til Stenseng er noe av det bakenforliggende rasjonalet i at Turistforeningen får drifte hytter i slike unike naturvernområder, nettopp at det skal være et tilbud tilgjengelig for flest mulig mennesker. En slik økt kostnad ville kunne ekskludere grupper på en slik måte at det ville kunne gå ut over legitimiteten av DNTs eksistens (Stenseng 2014).
Så dersom økt bemanning ikke hadde vært et plausibelt alternativ for økt overvåkning – hvilke andre strategier kunne fungert? Med digital overvåkning kunne man muligens kartlagt det reelle gratispassasjernivået. I det overvåkningen ble kjent, ville dette fungert som en strukturering av incentiv i retning av mindre gratispassasjeratferd i en slik retning at man ikke lenger hadde tilgang til å måle det man i utgangspunktet satte seg fore å måle, nemlig gratispassasjeratferden innenfor det tillitsbaserte selvbetjeningssystemet. I det overvåkningen har nådd et slikt nivå, har systemets natur blitt endret i retning av et system av ’pisk og gulrot’, slik Olson og Hardin ville ønsket velkommen. Så kanskje er det slik at det tillitsbaserte selvbetjeningssystemet ikke helt og holdent lar seg måle og kontrollere, all den tid det endrer form i det det frie valget innhegnes av monitorering og trussel om straff.
Nå tilbake til forskningsmulighetene, må man i denne bestemte sammenhengen da kanskje uansett, eller i det minste foreløpig, slå seg til ro med en teoriforankret filosofering rundt ulike forklaringsmodeller – framsette hypoteser og drøfte kausale årsaksforklaringer. I henhold til
17
Andreas Hvidsten vil en slik teoretisk drøfting være et forsøk på å kartlegge interessante trekk ved den foreliggende caset. Det er allikevel ikke et én-til-én-forhold mellom det empiriske caset og oppgavens teoretiske drøfting. Dette er heller ikke oppgavens ambisjon, men snarere å belyse et interessant case med henblikk på teoriutvikling (Hvidsten 2014).
Oppgaven er altså forankret i politisk teori som teoretisk og metodologisk fagfelt (McLean og McMillan 2009: 414).4
For Turistforeningens del er på sin side kanskje det beste man kan håpe på – slik Stenseng beskriver det – en opplevelse av at systemet fungerer godt nok (Stenseng 2014). At man har fornøyde brukere – I henhold til en medlems- og befolkningsundersøkelse fra 2013 nyter Den Norske Turistforening høy tillit hos medlemmer så vel som ikke-medlemmer. På spørsmål fra TNS Gallup svarte 98% av medlemmer, og 89% av ikke-medlemmer, at Den Norske Turistforening er en troverdig aktør (TNS Gallup 2013: 104). Og at det finnes tilgang til et gode – hytter i norske nasjonalparker og naturvernområder, for en overkommelig penge – som ikke ellers hadde vært tilgjengelig om man ikke hadde gitt seg denne usikkerheten i vold og håpet på det beste.
I henhold til Stenseng er DNT fornøyde med den økonomiske inndekningen på de selvbetjente hyttene. Værbetingede sesongvariasjoner har større innvirkning på Turistforeningens økonomi enn eventuell gratispassasjeratferd. Stenseng vurderer derfor ikke gratispassasjeratferd som en trussel for den økonomiske driften (Stenseng 2014).
I henhold til ovennevnte brukerundersøkelse har Turistforeningen en solid posisjon blant sine medlemmer. 69% av medlemmene sier at de har et meget godt inntrykk av Den Norske Turistforening (TNS Gallup 2013: 102). Tilgangen til Turistforeningens selvbetjente hytter et et meget populært tilbud blant medlemmene. 82% sier at tilgangen til de selvbetjente hyttene er et spesielt interessant tilbud for dem (TNS Gallup 2013: 101). At Turistforeningen har drevet sine selvbetjente hytter med suksess siden tiden etter andre verdenskrig og fram til i dag, må i alle tilfelle være en sterk indikasjon på at systemet utgjør en god ordning. Altså er det min vurdering at Turistforeningens tillitsbaserte system er fungerer godt.
4 Politisk teori brukes ofte som betegnelse både for det engelske political philosophy og political theory
18
3 Individuell rasjonalitet og kollektiv samhandling
Hvordan skal vi forklare hvorfor tillitsbaserte systemer slik som DNTs hyttesystem fungerer?
I dette kapitlet skal jeg ta for meg det som muligens er den dominerende teorien om kollektiv samhandling innen statsvitenskap: Rasjonell aktør-teori.
Rasjonell aktør-teori har rasjonell handling som grunnleggende byggesten. Hva vil det si å opptre rasjonelt? Rasjonalitet kommer av latinske ratio, som betyr beregning, eller fornuft.
Dette igjen er avledet fra reri (lat.), som betyr å telle, tenke eller vurdere (Caprona 2013:
952). Altså kan det hevdes at rasjonalitet har å gjøre med vurderingsevnen. Evnen til å fatte fornuftige avgjørelser. Innen rasjonell aktør-teori tolkes dette ofte til å dreie seg om evnen til å vurdere en situasjon og til å vurdere ulike utfall knyttet til ulike handlinger. Rasjonelle valg er, innen statsvitenskap, knyttet til evnen til å begå valg som er i overensstemmelse med de målsettinger en ønsker å oppnå (Hovi 2008: 18). En person står overfor en situasjon.
Vedkommende befinner seg innenfor noen omgivelser, fysiske eller sosiale, som presenterer rammer handlinger begås innenfor. Disse omgivelsene, eller materielle strukturene, utgjør rammer for hvilke potensielle handlingsalternativer som er tilgjengelig for vedkommende.
Personen vi snakker om, omtales gjerne aktør innen rasjonell aktør-teori. Vedkommende har en målsetting. Denne målsettingen søkes realisert innenfor rammene av de forutsetningene vedkommende er omgitt av. Å være rasjonell vil i denne sammenhengen være å kunne ha en virkelighetsorientert, fornuftig oppfatning av hvilke handlingskjeder som kan begås innenfor de gitte rammene. Og hvilke handlingskjeder som best vil kunne lede vedkommende fram til det utfallet han eller hun ønsker å oppnå. Altså dreier rasjonelle valg seg om evnen til å kunne analysere seg fram til hvilke handlinger som best vil kunne realisere den målsetting en måtte inneha. I henhold til Hovi dreier denne rasjonelle atferden seg om logisk konsistens i atferden.
En rasjonell aktør har konsistente preferanser og oppfatninger, og handler på en måte som er konsistent med disse beveggrunnene (Hovi 2008: 18).
Innen rasjonell aktør-teori har et tradisjonelt perspektiv vært på den korstiktig, indidviduelt rasjonelle aktøren, eller – den korstiktig egennyttige aktøren. Summen av kortsiktig egennyttige aktøres handlinger, uten statlig monitorering og sanksjonering, ansees for å lede i retning av kollektiv undergang. Ved å gjøre det som gagner vedkommende selv mest på kort
19
sikt, vil de kortsiktig, individuelt rasjonelle aktørene i sum skape overforbruk av den felles ressurs de benytter seg av. Eller de vil søke å være gratispassasjer på andres bestrebelser ved benyttelse av et gode, dersom dette lar seg gjøre. Vi har her å gjøre med to sentrale begreper innen rasjonell aktør-teori, nemlig allmenningens tragedie og grastispassasjerproblemet. I sum er det ønskelig at mennesker i fellesskap skal kunne skape felles goder, eller forbruke felleseide ressurser på en bærekraftig måte. Innenfor tradisjonell rasjonell aktør-teori produseres slikt kollektivt rasjonelt utkomme best gjennom monitorering og sanksjonering.
Monitorering og sanksjonering vil strukturere kortsiktig, individuelt rasjonell atferd i retning av kollektivt rasjonelle utfall, ved å tøyle gratispassasjeratferd og dermed hindre allmenningens tragedie (Hovi 2009: 113). Vi skal se nærmere på hva denne allmenningens tragedie er i det følgende. Vi vil også se hvordan gratispassasjeratferd og allmenningens tragedie er relevante teoretiske størrelser for samhandlingen innenfor Den Norske Turistforening.
3.1.1 Gratispassasjerproblemet og almenningens tragedie
I den amerikanske økologen Garrett Hardins banebrytende artikkel Tragedy of the Commons fra 1968 drøftes potensielle konsekvenser av overbefolkning. Hardin bekymrer seg for overutnytting av ressurser når for mange mennesker benytter seg av samme ressurs. For å illustrere denne faren, bruker Hardin en liknelse som senere har fått en sentral posisjon i forskningslitteraturen – Allmenningens tragedie (Hardin 1968: 1/1243).
En gruppe gjetere gjeter sine flokker med sauer på et felles beite. Sauebøndene eier sine egne sauer, men beitet deler de med andre bønder. For hver enkelt bonde er målsettingen å la egne sauer beite seg fete og gode, og å ha så mange sauer som lommeboken tillater. Bondens individuelt rasjonelle motivasjon er altså å la sine sauer beite så mye som mulig, for deretter å selge kjøttet fra disse sauene og bruke et eventuelt overskudd fra salget til å utvide saueflokken sin. Individuelt rasjonelt vil i denne sammenhengen si å begå den handlingen som gagner bonden selv mest. Ofte føyes det til et tilleggspoeng innen rasjonell aktør-teori, nemlig den nærmere kvalifisering kortsiktig individuell rasjonalitet. Hardins hypotese legger altså til grunn en forutsetning om at den aktuelle bonden, aktøren, vil velge å gjøre det som gagner vedkommende selv mest på kort sikt. I dette tilfellet: Å la sine egne sauer beite seg så mette de ønsker og å skaffe seg så mange sauer som mulig.
20
For den individuelle bonden vil dette kortsiktig, individuelt rasjonelle valget være det som skaffer ham selv mest velferd, på kort sikt. Bonden får sauer å omsette på markedet som genererer ressurser til mat, bolig, klær og liknende. I tillegg genererer sauene et overskudd som kan reinvesteres for å utvide saueflokken, for deretter å øke den framtidige avkastningen.
Alt i alt virker dette som en lur og god strategi. Men hva er så problemet? Hvor kommer det tragiske elementet inn i bildet (Hardin 1968: 2/1244)?
Bonden deler det aktuelle beitet med andre kolleger. I fellesskap benytter bøndene seg av det felles beitet – eller allmenningen, som Hardin betegner det. Denne allmenningen er et kollektivt gode. Det kollektive godet er avgrenset i areal; det er en ressurs med avgrenset bæreevne. Gresset gror, sauene beiter, og gresset gror tilbake når sauen konsentrerer seg om en annen flik av jordet. Jordet har en biologisk betinget bæreevne. Gresset må rekke å gro tilbake før det kommer en ny sau og forsyner seg. Har bøndene en mengde sau som tillater gresset å gro tilbake i takt med gressingen, kan det hevdes at forbruket av den felleseide ressursen er bærekraftig. Ressursen rekker å fornyes i takt med utbyttingen. Er det i motsatt fall slik at ressursen utbyttes i et hurtigere tempo enn ressursen rekker å fornyes, nedbrytes ressursen. Stoppes ikke denne overutnyttingen, nedbrytes godet, og det er til slutt ikke mer igjen.
Hardin legger noen premisser til grunn for sin hypotese om Allmenningens tragedie.
Premisset som legges til grunn, er at mennesker vil opptre i henhold til egne kortsiktig, individuelt rasjonelle målsettinger dersom strukturene de befinner seg innenfor, tillater dette (Hardin 1968: 2/1244). Dette premisset innebærer at en gitt aktør vil handle slik at utfallet gagner vedkommende selv mest på kort sikt. Dette kalles gjerne kortsiktig egennytte.
De materielle omstendighetene utgjør et mulighetsrom. På det felleseide beitet er mulighetsrommet slik at en individuell bonde har en kortsiktig egennytte av å la egne dyr beite så mye som mulig. Dersom noen bønder lar egne dyr overbeite, er det ikke individuelt egennyttig for de gjenstående bøndene å begrense egne dyrs beiting. Beitet er i ferd med å overutnyttes. Dersom den aktuelle bonden ikke selv også opptrer kortsiktig egennyttig, vil vedkommende bære kostnadene, men ikke nyte noen av godene – i dette tilfelle å bære kostnadene av et forsvunnet livsgrunnlag, men ingen av godene ved å ha beriket seg på overutnyttingen så lenge den varte.
21
Utfallet av den samlede atferden blant disse bøndene vil skape en situasjon der overbeite oppstår. På kort sikt var det i hver individuelle bondes egeninteresse å la egne dyr beite så mye som mulig. Men samlet sett skaper denne overbeitingen allmenningens tragedie. På grunn av overbeite mister bøndene sitt livsgrunnlag. Atferden som framsto individuelt rasjonell på kort sikt, viste seg å ikke være individuelt rasjonell på lang sikt. På dette viset belyser Hardin at kortsiktig individuelt rasjonell atferd kan være det motsatte av egennytte på lang sikt. Kortsiktig egennyttig atferd vil, på sikt, kunne undergrave eget livsgrunnlag.
“Adding together the component partial utilities, the rational herdsman concludes that the only sensible course for him to pursue is to add another animal to his herd. And another; and another.... But this is the conclusion reached by each and every rational herdsman sharing a commons. Therein is the tragedy. Each man is locked into a system that compels him to increase his herd without limit—in a world that is limited.
Ruin is the destination toward which all men rush, each pursuing his own best interest in a society that believes in the freedom of the commons. Freedom in a commons brings ruin to all.”
Hardin 1968: 2/1244
Menneskelig atferd behandles som en funksjon av overlevelse. Den atferden som best har sikret overlevelse, har blitt dyrket gjennom naturlig utvalg. I Hardins perspektiv er denne atferden som best sikrer overlevelse, den kortsiktige egennytten. Dette premisset er bredt forankret i det moderne økonomifaget. Populært omtales denne aktørmodellen gjerne Homo Economicus (Oxford English Dictionary 2015).
Premissene om kortsiktig egennytte har ligget til grunn teoretisk for utformingen av mange moderne politiske institusjoner. I henhold til Hardin er måten å tøyle denne iboende kortsiktige egennytten å finne gjennom straff og belønning. Det kan finnes aktører som er tilbøyelige til å overholde rammer for bærekraftig atferd. Men dersom de andre aktørene opptrer kortsiktig egennyttig, vil det ikke være individuelt rasjonelt for vedkommende å fortsette å overholde reglene for bærekraftig bruk. For å hindre at de kortsiktig, individuelt rasjonelle individene styrer samhandlingsdynamikken, må alle aktører underlegges et universelt system av monitorering og sanksjonering.
22
3.2 Løsninger på allmenningens tragedie:
Monitorering og sanksjonering
Mancur Olson deler Hardins syn på menneskets kortsiktige egennyttige drivkrefter. I sin bok The Logic of Collective Action – Public Groups and the Theory of Groups (1965) presenterer Olson en teori om kollektiv samhandling i grupper av mennesker. Olson tar utgangspunkt i tradisjonelle gruppeteorier. Disse sier noe om i hvilken grad og på hvilken måte mennesker kan hevdes å ha en tendens til å forme grupper – grupper av mennesker som i fellesskap fremmer kollektive interesser. Slike grupper, menes det, formes idet aktørene innehar delte interesser og målsettinger. Interesser og målsettinger som så forfølges i fellesskap. At slike interesser forfølges i fellesskap, tenkes å være en konsekvens av at disse interessene bedre kan realiseres i fellesskap enn alene. Er det snakk om en interesse som best kan oppnås gjennom, for eksempel, politisk trykk fra mer enn ett individ, formes det en gruppe av individer for i fellesskap å fremme denne delte interessen.
“It is often taken for granted, at least where economic objectives are involved, that groups of individuals with common interests usually attempt to further those common interests. Groups of individuals with common interests are expected to act on behalf of their common interests much as single individuals are often expected to act on behalf of their personal interests”
Olson 1965: 1 Olson stiller seg kritisk til dette tradisjonelle synet, at mennesker vil samles i grupper for å fremme felles interesser. I følge Olson er det en logisk kortslutning at disse individene vil jobbe for å fremme sin felles interesse. Lik Hardin, mener Olson at den kortsiktig egennyttige motivasjonen til å være gratispassasjer overstyrer ønsket om å bidra til å fremme den kollektive interessen. Dersom et gitt individ kan nyte fruktene av andres innsats, med relativt lav sjanse for å bli oppdaget, vil vedkommende velge å gjøre dette.
“Though all of the members of the group therefore have a common interest in obtaining this collective benefit, they have no common interest in paying the cost of providing that collective good. Each would prefer that the others pay the entire cost, and ordinarily would get any benefit provided whether he had borne part of the cost or not”
23
Olson 1965: 21 Olson mener derfor, som Hardin, at den eneste måten å tøyle denne kortsiktige egennytten på er ved å skape incentiver som strukturerer atferd i retning av kollektivt rasjonelle utfall. Slike incentiver kan være straff eller goder. Disse er ment å avskrekke vedkommende fra å være gratispassasjer på gruppens bestrebelser, henholdsvis å representere et fristende gode som kan oppnås, gitt at en bestemt, på forhånd definert atferd finner sted fra det samme individets side.
“These "selective incentives" can be either negative or positive, in that they can either coerce by punishing those who fail to bear an allocated share of the costs of the group action, or they can be positive inducements offered to those who act in the group interest. A latent group that has been led to act in its group interest, either because of coercion of the individuals in the group or because of positive rewards to those individuals, will here be called a "mobilized" latent group. Large groups are thus called "latent" groups because they have a latent power or capacity for action, but that potential power can be realized or "mobilized" only with the aid of "selective incentives" ”
Olson 1965: 51
3.2.1 Burde DNT vært en almenningens tragedie?
Med utgangspunkt i den kortsiktig, individuelt rasjonelle aktørmodellen kan vi forsøke å gjøre en teoretisk prediksjon av hvordan brukerne av DNTs selvbetjeningshytter vil komme til å agere gitt de materielle strukturene de er omgitt av. DNTs selvbetjeningshytter har et tillitsbasert driftssystem basert på selvbetjening. I dette ligger det at brukernes atferd ikke er underlagt en konsistent monitorering. Strukturene utgjør et mulighetsrom. Det mulighetsrommet DNTs selvbetjente driftssystem kan hevdes å skape, er, blant annet, mulighet for gratispassasjeratferd. Gratispassasjerincentivet på Turistforeningens selvbetjente hytter kan hevdes å være relativt sterkt, på den måten at det tilgjengelige godet er attraktivt: Å kunne benytte seg av fjellhytter i norske nasjonalparker og spise fullverdige måltider tilgjengelig – gratis. I henhold til Olson vil ikke dette gratispassasjerincentivet kunne overkommes uten incentivstruktureringen:
“Indeed, unless the number of individuals in a group is quite small, or unless there is coercion or some other special device to make individuals act in their common
24
interest, rational, self-interested individuals will not act to achieve their common or group interests. In other words, even if all of the individuals in a large group are rational and self-interested, and would gain if, as a group, they acted to achieve their common interest or objective, they will still not voluntarily act to achieve that common or group interest”.
Olson 1965: 2 I henhold til Olson er det også et annet trekk ved Den Norske Turistforening som forsterker gratispassasjerincentivet. Turistforeningen har mange brukere. Én enkelt aktørs eventuelle gratispassasjeratferd er relativt lett å skjule i mengden, dersom mange velger å betale for seg.
Jo mer godet er uavhengig av vedkommendes bidrag, jo svakere incentiv har vedkommende til å velge å betale for seg.
“In addition, the amounts of the collective good that a member of the group receives free from other members will further reduce his incentive to provide more of that good at his own expense. Accordingly, the larger the group, the farther it will fall short of providing an optimal amount of a collective good”
Olson 1965: 35 I henhold til Olson er det altså slik at jo større gruppe, jo større incentiv for gratispassasjeratferd. Slik sett skulle DNT, med sine 270.000, hatt et uoverkommelig gratispassasjerincentiv, som kun ville tøyles ved hensiktsmessige incentivstrukturer. Uten tøyling av denne gratispassasjeratferden gjennom monitorering og sanksjonering vil Turistforeningens tillitsbaserte selvbetjeningssystem ende i en allmenningens tragedie: Godet vil nedbrytes til det ikke er noe igjen, med mindre det innføres et kontrollsystem for å tøyle utbyttingen. Allikevel har det seg slik at Turistforeningens selvbetjente hytter har eksistert siden slutten av andre verdenskrig og fortsatt lever i beste velgående. I henhold til Stenseng vuderer DNT sentralt det slik at det ikke er behov for økt kontoll. Tvert imot ligger fokuset stadig på å rette ressurser i retning utvikling av kvaliteten, slik at brukerne fortsatt kan nyte godt av det populære tilbudet. Hvordan kan dette ha seg? Opphever Turistforeningen så å si noen teoretiske tyngdelover? Eller er det slik at kartet ikke passer helt med terrenget? Ulike teoretiske perspektiver vil belyse denne gåten i det følgende.
25
4 Tillit og kollektiv samhandling
I henhold til Hardin og Olson skulle Turistforeningens selvbetjente system altså ikke kunne overleve uten monitorering og sanksjonering. Hvordan kan vi forklare at systemet allikevel fungerer? En sentral teoretiker som har utforsket kollektive samhandlingsprosesser uten statlig sanksjonering, er den amerikanske økonomen, statsviteren og nobelprisvinneren Elinor Ostrom. Ostrom forsket på samarbeid der en gruppe mennesker lykkes med i fellesskap å frambringe kollektive goder eller bevare felleseide ressurser. Ostroms forskning gir et interessant perspektiv på bruken av Den Norske Turistforenings selvbetjeningshytter.
I sin artikkel A Behavioral Approach to the Rational Choice Theory of Collective Action fra 1997 drøfter Ostrom hvilke mekanismer som ligger til grunn for vellykket forvaltning av kollektive goder uten privatrettslig eller offentlig regulering. Ostrom betegner sin modellering av vellykket kollektiv samhandling en annengenerasjons rasjonalitetsmodell for avgrenset kollektivt rasjonelle aktører (Ostrom 1997: 1, min oversettelse). I henhold til Hardin og Olson ledes mennesker i retning av kortsiktig, individuelt rasjonell atferd – enten av ønske eller av nødvendighet. Som vi har sett, kan en slik kortsiktig, individuelt rasjonell atferd, i fravær av statlig eller privat regulering, føre til overforbruk og nedbryting av felleseide ressurser. I henhold til Hardin og Olson levnes det lite håp for menneskets evne til å ivareta og fremskaffe kollektive goder uten statlige reguleringer – gulrot eller pisk.
Ostrom har utforsket et bredt utvalg av kollektiv samhandling der mennesker lykkes i å fremskaffe kollektive goder, eller bevare felleseide ressurser, uten statlig eller privatrettslig regulering. I henhold til Ostrom kan slik vellykket kollektiv samhandling oppstå i grupper bestående av mennesker med personlige relasjoner og gjentatt samhandling; mellom mennesker som har tillit til hverandre og opererer etter gjensidighetsprinsipper; i grupper av mennesker som deler verdier og normer og der sosial monitorering og sanksjonering erstatter den formelle, statlige sanksjoneringen (Ostrom 1997: 9).
I henhold til Hovi er en av svakhetene ved Hardin og Olsons teorier at de ikke tar høyde for gjentatt samhandling. Teoriene levner ikke mulighet for de samhandlende individene til å observere og reagere på hverandres atferd:
”D ø å k på h l k k l å bli belønnet eller straffet av andre i fremtiden. Uansett finnes det intet rom for denne typen
26
reaksjoner i modellene. Det er knapt nødvendig å si at dette ofte er en helt urealistisk forutsetning når en vil studere virkelige allmenningssituasjoner, eller for den del svært mange andre sosiale fenomener”.
Hovi 2009: 116
4.1 Tillit
Ostrom har forsket på samhandling mellom mennesker i små eller middels store grupper der det samarbeides om bevarelse eller fremskaffelse av kollektive goder. Et kollektivt gode er i denne sammenhengen et gode som er større enn det individet alene evner å skaffe til veie (Ostrom 1997). Økonomen og statsviteren Elinor Ostroms forskning spente bredt fra kvalitative til kvantitative undersøkelser, fra antropologiske feltstudier til spillteoretiske eksperimenter. Blant disse brede undersøkelsene trådte det fram et mønster – noen kjernemekanismer – i den sosiale samhandlingen som gjorde det mulig i fellesskap å skape kollektive goder. Ostrom snakker om samarbeid mellom individer der samarbeidet skaper utfall av kollektivt rasjonell karakter. I likhet med Hardin og Olson er det enkeltindividet, aktøren, som er sentrum for analysen. Utfallet er produktet av enkeltindividers motivasjon og atferd, og av den mellommenneskelige dynamikken som oppstår gjennom enkeltindividers handlinger. Produktet blir i denne sammenhengen en samhandling som skaper utfall av kollektivt rasjonell art (Ostrom 1997).
Tillit trer fram som et av kjerneelementene i denne formen for kollektiv samhandling som skaper kollektivt rasjonelle utfall. Tillit fungerer både som lim og som smøring for sosial samhandling. På den ene siden er det limet som holder relasjonene sammen og som skaper tilknytning og gjensidig tilhørighet. På den andre siden er det også smøringen – det som gjør at samarbeidet fungerer mer friksjonsfritt og som legger grunnlaget for gjensidig forpliktelse.
Uten tillit blir forpliktelse vanskelig. Uten tillit, ingen gjensidighet. Ostrom benytter seg av Partha Dasguptas definisjon av tillit som “et menneskes forventning om et annet menneskes handling som påvirker den første personens valg, når en handling må begås før den andre partens handling er kjent” (Ostrom 1997: 12, min oversettelse).
Tillit står her i en kontrast til ren instrumentell rasjonalitet. Tillit i denne sammenhengen er en form for tiltro til at de andre klarer å heve seg over kortsiktig egennytte. Ostroms forståelse av ll høy å kk ø “ ”
27
incentivstrukturene og den kortsiktige, individuelle rasjonaliteten; aktørene er derimot istand til å se absurditeten i, for eksempel, allmenningens tragedie – og de kan stole på at andre kan gjøre det samme. Å handle for å oppfylle andres tillit til gjensidighetsforpliktelsene gruppen deler, er første steget mot å følge moralske maksimer – “ k ll k ll ?” - snarere enn ren kortsiktig egeninteresse.
Slik Ostrom ser det, er en av tillitens viktigste trekk hvordan atferd skaper og minker tillit. En person må vise seg tillit verdi, for at tilliten skal kunne blomstre. Valg tatt på relativt fritt grunnlag gir vedkommende mulighet til å vise seg denne tilliten verdig. Aktør A har sagt at vedkommende skal gjøre handling X. Dersom aktør A også, under frie valg, velger å handle i tråd med denne lovnaden, vil det hos motparten bygges opp tillit til at aktør A også i framtiden vil overholde lovnader. Dersom vedkommende velger å ikke overholde avtalens lovnader, kan dette bryte ned tillit hos motparten. På denne måten vil atferd kunne føre til at relasjonen beveger seg opp og ned i tillitsspiralen (Ostrom 1997: 13). Slik sett er tillit i denne sammenhengen betinget av atferd; det er et relasjonelt utkomme av samhandlingen, og utgjør samtidig et relasjonelt aspekt som legger føringer for formen på framtidig samhandling.
Manglende overholdelse av gjensidige forpliktelser kan, i henhold til Ostrom, derimot skape mistillit. To mennesker samarbeider om frambringelse av et kollektivt gode. Aktør A har frambrakt sin del av bidraget. Nå gjenstår aktør Bs bidrag. Det viser seg at B ikke har som intensjon å frambringe sitt bidrag. Kanskje vil aktør B la aktør A i stikken, dersom dette i den aktuelle situasjonen framstår som kortsiktig, individuelt rasjonelt for aktør B. Denne erfaringen vil kunne danne grunnlag for at aktør A i framtiden ikke vil inngå i samarbeid med aktør B. Aktør A vil kanskje også, i henhold til Ostrom, videreformidle sine negative erfaringer til andre samarbeidspartnere (Ostrom1997: 13). Dette vil dermed kunne bidra til at andre aktører vil kunne være tilbakeholdne med å inngå samarbeid med aktør B i framtiden.
I henhold til Ostrom monitoreres aktør Bs overholdelse av avtalegrunnlaget av gruppens medlemmer. Dersom aktør B ikke overholder avtalegrunnlaget, vil aktør B i framtiden kunne ekskluderes fra tilgangen til det kollektive godet. En slik kortsiktig, individuelt rasjonell atferd kan dermed vise seg å undergrave aktør Bs langsiktige, individuelt rasjonelle målsettinger all den tid denne kortsiktig, individuelt rasjonelle atferden i framtiden vil kunne hindre Bs tilgang til kollektive goder.
I følge Ostrom er dette en type sosial sanksjonering som strukturerer atferd i retning av avtaleoverholdelse. Denne sosiale monitoreringen og sanksjoneringen er relativt effektiv i å
28
strukturere atferd i fravær av privatrettslig sanksjonering. Fortsatt i henhold til Ostrom kan disse mekanismene beskrives som tillitsspiraler. Ulik atferd kan enten bygge opp om, eller bryte ned tillit. Slik kan oppfyllelse av forpliktelser skape en positiv tillitsspiral. Og på samme måte kan det å bryte avtalegrunnlaget skape en negativ mistillitsspiral. Å være et moralsk ansvarlig og tillitverdig individ er, i henhold til Ostrom, viktig for aktørene. Dersom vedkommende får rykte på seg for å være et lite tillitverdig menneske kan dette skape eksklusjon fra kollektive goder i framtiden (Ostrom 1998: 14).
Mistillitsmekanismer kan aktiveres i en samhandlingsrelasjon. Tillitsbrudd, av større eller mindre alvorlighetsgrad, kan inntreffe. Dersom tillitsbruddet var av en tilforlatelig, mindre alvorlig grad, vil vedkommende kunne tilgis og samarbeidet fortsette. Men i slike tilfeller vil det videre samarbeidet kunne være betegnet av en lavere grad av tillit (Ostrom 1997). Dersom tilliten er synkende, vil behovet for monitorering kunne øke. I et Ostrom-eksempel med fiskere som fisker i samme farvann, vil denne mekanismen kunne utspille seg på følgende måte. Fisker A og resten av fiskerne er blitt enige om en kvoteordning seg imellom. Ved et tilfelle tok fisker A opp en større andel fisk enn det fisker As kvote skulle tilsi. Den økte mengden fisk kunne være et villet utfall, eller ha oppstått på slump. I dette tilfelle vil det kortsiktig, individuelt rasjonelle valget for fisker A være å forsøke å få solgt denne fisken for å øke egen inntjening. Vedkommende vil i så tilfelle, muligens, forsøke å gjennomføre dette salget uten at overtredelsen oppdages. Dette kunne løses på ulike måter ved å skjule den totale mengden av fangsten for de andre fiskerne. Dersom fisker A blir oppdaget i denne overtredelsen, vil de resterende fiskerne kunne oppleve tap av tillit til fisker A. Atferden vil også kunne generere ulike typer sanksjoner. Er overtredelsen mild, vil påtalen kunne bestå i tilsnakk. Er den grov, eller gjentatt, vil den kunne føre til eksklusjon.
I henhold til Ostrom er denne evnen til å veie kortsiktig egeninteresse opp mot kollektivt rasjonell atferd fremelsket hos mennesket gjennom naturlig utvalg. Hun hevder at det kan tenkes at menneskets suksess som art ligger i balansepunktet mellom kortsiktig egeninteresse og evne til kollektivt rasjonelt samarbeid. Dette fordi disse to evnene har sikret overlevelse:
Gjennom samarbeid i frambringelse av goder som er større enn det individet alene evner å skaffe til veie, og gjennom å sikre egen overlevelse i prekære situasjoner gjennom kortsiktig, individuelt rasjonell atferd (Ostrom 1997: 2).
29
4.2 Relasjon mellom tillit og monitorering
I lys av Elinor Ostroms teori om kollektivt rasjonell samhandling og Mancur Olsons tradisjonelle teori om samhandling kan de indre mekanismene mellom, på den ene siden, lavt og høyt potensiale for tillit og, på den andre siden, høy og lav monitorering beskrives på følgende måte:
Fig. 1 Relasjon mellom lavt og høyt potensiale for tillit og lav og høy monitorering
Monitorering og sanksjonering synes i varierende grad å bli benyttet i de fleste former for sosial samhandling. Jo større tillit – jo mindre behov for monitorering. Jo lavere tillit, jo større behov for monitorering. På denne måten er graden av monitorering og sanksjonering både en konsekvens av tilliten, og noe som betinger tillitens vekstgrunnlag. Dette kan gjelde enten tillitsrelasjonen er mellom to mennesker i en nær relasjon, mellom mennesker i en mindre gruppe med nære sosiale bånd, i større grupper av mennesker med mindre sterke sosiale bånd, eller på aggregert nivå i eksempelvis nasjonalstaten eller i det internasjonale samfunnet.
Dersom en gitt aktør har tillit til sin samarbeidspartners tillitsverdighet, gjensidighet og Lavt
potensiale for tillit
Høyt potensiale for tillit Høy monitorering
Lav monitorering
30
forpliktelse overfor felles målsetting, føler vedkommende mindre behov for å overvåke partnerens atferd og bidrag.
I motsatt fall, når eksempelvis fisker A brøt avtalegrunnlaget som nylig skissert, kan tilliten innad i gruppen svekkes. Dette vil kunne føre til økt monitorering (Ostrom 1997). Gruppen vil, muligens, øke oppsynet med den aktuelle fiskeren. Men det generelle monitoreringsnivået innad i gruppen vil også kunne øke. At en av gruppens medlemmer brøt avtalegrunnlaget, kan skape frykt for at andre av gruppens medlemmer kunne komme til å gjøre det samme. På denne måten kan tillitstapet vise seg å være både partikulært og generelt – rettet spesifikt mot vedkommende avtalebryter, men også generere en bredere mistro innad i gruppen. Dersom tapet av tillit genererer ønske om større grad av monitorering, vil det kunne hevdes at denne økte monitoreringen kan virke inn på grunnlaget for framtidig kollektivt rasjonell samhandling i den aktuelle gruppen: Dette ved at grad av monitorering spiller inn på individers evne til å ta selvstendige valg.
Som vi tidligere har sett, er en av forutsetningene for skapelse av tillit at valg begås fritt.
Aktør A kan velge å være gratispassasjer på gruppens bekostning. Dersom aktør A allikevel, under frie valg, velger å skaffe til veie sitt bidrag, vil dette kunne generere tillit hos gruppens øvrige aktører. Monitoreringens funksjon består, i henhold til Olson, i å strukturere atferd.
Dersom aktør As kortsiktig, individuelt rasjonelle målsetting tilsier at det lønner seg å være gratispassasjer på bekostning av gruppens bestrebelser, vil Olson hevde at gratispassasjeratferd er det mest sannsynlige utfallet. Premisset som legges til grunn, er at aktør A vil handle i tråd med egne kortsiktig, individuelt rasjonelle målsettinger. I følge Olson vil den eneste måten å hindre aktør A i å handle i henhold til sine kortsiktig, egennyttige målsettinger være å gjøre kostnadene ved å begå dette valget større enn fordelene ved å begå handlingen. Dersom straffen for å være gratispassasjer på andres bestrebelser er mer kostbar enn godene som genereres ved gratispassasjeratferd, vil menneskers iboende egennyttige natur kunne dirigeres i retning av atferd som på aggregert nivå skaper kollektivt rasjonelle utfall (Olson 1965). Jeg vil her betegne denne formen for kollektivt rasjonelle utfall for kontrollbasert kollektiv rasjonalitet. Kollektivt rasjonelle utfall vil i denne sammenhengen si samhandling som skaper eller bevarer kollektive goder.
Dersom det er slik, som tidligere hevdet, at mulighet for å begå frie valg er en forutsetning for å bygge tillit, kan det tenkes at denne kontrollbaserte kollektive samhandlingen står i et slags motsetningsforhold til den tillitsbaserte kollektive samhandlingen. Dette fordi tilliten fordrer
