Oppgaven undersøker så om constraint og negativ emosjonalitet samvarierer meningsfullt med alkoholbruk og alkoholproblematikk

[

]

[

]

[Martin Bellika]

[Teoretisk Hovedoppgave]

UNIVERSITETET I OSLO

[Frembringer Alkoholbruk personlighetsendring?]

En undersøkelse av alkoholbruk, personlighetsendring og korresponsivitetsprinsippet

Martin Bellika

Teoretisk Hovedoppgave

UNIVERSITETET I OSLO

© Martin Bellika 2018

Frembringer alkoholbruk personlighetsendring Martin Bellika

http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

Sammendrag

Martin Bellika veiledet av Margarete Vollrath har skrevet en teoretisk hovedoppgave som søker å undersøke om det foreligger en bidireksjonell relasjon mellom personlighetstrekk og alkoholbruk. Oppgaven undersøker dette ved å beskrive og analysere studier som har undersøkt relasjoner mellom personlighetstrekkene constraint og negativ emosjonalitet og alkoholbruk og alkoholproblematikk Kan endring i personlighetstrekkene constraint og negativ emosjonalitet lede til endringer i alkoholbruk? Og kan alkoholbruk lede til endringer i personlighetstrekkene constraint og negativ emosjonalitet? For å belyse om det kan hevdes at et bidireksjonelt forhold foreligger mellom personlighetstrekkene og alkoholbruk går oppgaven gjennom litteratur som undersøker om constraint og negativ emosjonalitet kan predikere alkoholbruk og alkoholproblematikk. Oppgaven undersøker så om constraint og negativ emosjonalitet samvarierer meningsfullt med alkoholbruk og alkoholproblematikk.

Oppgaven går så videre til å undersøke om alkoholbruk kan hevdes å frambringe endring i personlighetstrekkene constraint og negativ emosjonalitet. Etter dette vil funnene vil så bli undersøkt med tanke på om de er bedre forklart via McCrae og Costas Femfaktorteori og deres påstander om endring, eller om de kan bedre forklares av korresponsivitetsprinsippet.

McCrae og Costas femfaktorteori søker gi en teoretisk forklaring av de fem brede personlighetsfaktorene funnet i personlighetspsykologien. McCrae og Costa hevder de fem faktorene springer ut av biologiske systemer, er stabile etter individet når voksen alder, og ikke kan endres av miljøpåvirkning (McCrae & Costa, 2010, s163). Eventuelle endringer i de fem faktorene antas å kun kunne frambringes av endring i de biologiske systemene de fem faktorene springer ut av. Roberts, Wood og Caspi fokuserer i større grad på miljøets innvirkning på personlighet. De argumenterer for at en måte personlighet endres på er via korresponsivitetsprinsippet. Korresponsivitetsprinsippet postulerer at personlighetstrekk selekterer individer til ulike kontekster og utfall, disse trekk-relevante kontekstene og utfallene vil så frambringe endring i personlighetstrekkene som brakte individet inn i konteksten. Resultatet er at personlighetstrekket som brakte individet inn i konteksten styrkes (Roberts et. al., 2010, s390). Personlighetstrekket hevdes altså å kunne styrke seg selv i kraft av at de selekterer en for ulike utfall og miljøer. Denne oppgaven fokuserer primært på korresponsivitetsprinsippet som mulig involvert prosess, McCrae og Costas postulater er hovedsaklig å regne som antitesen til Roberts, Wood og Caspi tese. Oppgaven fant constraint og negativ emosjonalitet predikerte høy alkoholbruk samt alkoholproblematikk. Constraint og

negativ emosjonalitet samvarierte også meningsfullt med alkoholbruk og

alkoholproblematikk. Oppgaven fant også at alkoholbruk kan argumenteres for å ha en effekt på et individs videre personlighetsutvikling. Den undersøkte litteraturen sett over ett ga altså støtte til korresponsivitetsprinsippet. Imidlertid viste det seg vanskeligere å etablere at det var miljøet som hadde en styrkende effekt på personlighetstrekket. De få tilgjengelige studiene på feltet som målte alkoholbruks effekt på personlighetsendring, samtidig som de målte relevante miljøvariabler, var for få til at oppgaven sikkert kunne konkludere med om

korresponsivitetsprinsippet er en relevant prosess for alkoholbruks effekt på

personlighetsendring gjennom individers erfaringer i trekk-relevante kontekster. Det er i prinsippet mulig at de bidireksjonelle relasjonene er spuriøse og heller springer ut av individenes biologiske systemer og prosesser, som postulert av McCrae og Costa.

Innholdsfortegnelse

1  [Overskrift] ... 1  Litteraturliste ... 42  Vedlegg ... 46 

No table of figures entries found.

1 [Introduksjon

Personlighet har vært et yndet forskningstema innenfor psykologien i lang tid. Personlighet kan defineres som et menneskes tendens til å tenke, føle og handle på sitt karakteristiske vis i møte med ytre og indre stimuli. Disse tendensene antas å være konsistente over situasjoner og over lengre tidsintervaller (Roberts, Wood, Caspi, 2010, s375). Forskning innenfor

personlighetspsykologi har resultert i en rekke modeller som forsøker å beskrive hele den menneskelige personlighet med en begrenset mengde faktorer. Disse antas å være personlighetens (noenlunde) separate komponenter (Shiner, 1998). Ulike teorier har en bemerkelsesverdig grad av konsensus rundt hvilke faktorer som kan sies å utgjøre den menneskelige personlighet, men det er likevel noe uenighet om hvilke personlighetstrekk som kan sies å høre inn under hvilke faktorer. (Shiner, 1998)

I tillegg til en grad av uenighet rundt den beste modellen for å beskrive menneskelig personlighet i sin helhet, er det og uenighet om personligheten endrer seg over livsløpet. Og hvis personligheten endrer seg over livsløpet, hvilke faktorer kan sies å være bidragsytende?

At ens personlighetstrekk påvirker sannsynligheten for ulike atferder samt sannsynligheten for å oppleve ulike utfall er imidlertid ikke kontroversielt. For eksempel predikerer høyere grad av personlighetstrekket constraint ved 18 års alder større dedikasjon til sin jobb ved 26 års alder, samt å ha en mer kompleks og prestisjefylt jobb (Roberts, Caspi, & Moffitt, 2003). Den samme studien fant imidlertid at økt dedikasjon til jobben predikerte økninger i constraint.

Det foreligger altså evidens for at personlighetstrekk predikerer ulike utfall, og at de samme utfallene muligens predikerer videre endringer i det samme personlighetstrekket, med det resultat at personlighetstrekket forsterkes hos individet. Dette fenomenet er blitt navngitt som korresponsivitetsprinsippet (Roberts et. al., 2010, s390).

Denne oppgaven søke å belyse om korresponsivitetsprinsippet er relevant for relasjonen mellom alkoholbruk og personlighetsendring. Kan personlighetstrekk som predikerer og samvarierer med alkoholbruk tenkes å kunne endres av alkoholbruk? Først skal imidlertid oppgaven redegjøre for ulike personlighetsteorier, ulike syn på personlighetsendring, hvordan endring kan defineres, og hvorvidt personlighetsendring faktisk er godt dokumentert.

Commented [MB1]:

2 Personlighetsteorier

2.1 McCrae og Costas femfaktor-teori

McCrae og costas femfaktor-teori er en teoretisk forklaring av de fem ateoretiske trekkene som ble oppdaget via empiriske undersøkelser (John, Nauman, Soto, 2010, s146). McCrae og Costas femfaktor-teori er imidlertid kun en av flere femfaktor-modeller, som søker å systematisere de fem personlighetsfaktorene. På tross av ulike bidragsyteres noe forskjellige tilnærminger er det likevel enighet om fenomenet som studeres: fem basale

personlighetsfaktorer som sammen med sine underliggende trekk utgjør menneskers personlighet. (Costa & Mccrae, 1992). En antagelse blant femfaktor-teoretikere er at disse personlighetsfaktorene sammen eller hver for seg er å finne i de fleste

personlighetsinstrumenter og at ulike personlighetstrekk kan sorteres inn i denne

faktorstrukturen (Mccrae & John, 1992). Costa og McCrae presiserer at femfaktor-modellen ikke burde identifiseres med spesifikke operasjonaliseringer, men anses som et vitenskapelig begrep i utvikling (Costa & Mccrae, 1992).

Forskere har kommet fram til de fem faktorene hovedsakelig via to tilnærminger: Leksikalsk analyse og analyse av personlighets-spørreskjemaer. En leksikalsk tilnærming antar at individuelle forskjeller viktige for menneskelig funksjon vil lagres i språket. Slik kan et språks personlighetsbeskrivende adjektiver reflektere de viktige individuelle forskjellene innad et språks populasjon. Den andre inngangsporten til studie av femfaktormodellen har vært analyse av ulike personlighets-spørreskjemaer (Shiner, 1998), blant annet studier basert på NEO-PI-R, spørreskjemaet utvikletfor å måle de fem faktorene (Mccrae & John, 1992).

Ved bruk av faktoranalyse har både den leksikalske og den spørreskjema-orienterte

tradisjonen kommet fram til fem underliggende faktorer (Shiner, 1998). Selv om det eksisterer enkelte lokale variasjoner i personlighetens faktorstruktur kan en i stor grad gjenfinne femfaktor-strukturen i andre kulturer og andre språkgrupper (McCrae & Costa, 1997).

Blant fem-faktor teoretikere er det ikke fullstendig enighet om hvordan definere de fem brede faktorene, eller hvilke merkelapper en skal bruke på de fem. Dette reflekterer uenigheter på dypere analysenivå: Det er ikke fullstendig konsensus om hvilke trekk som er sentrale for en

faktor, og hvilke trekk som er perifere for hver faktor (Mccrae & John, 1992). En annen kompliserende variabel er at mange personlighetstrekk er definert ut i fra flere faktorer, ikke kun en (Costa & Mccrae, 1992). De fem faktorene som utgjør menneskelig personlighet kan navngis som: Ekstroversjon, medmenneskelighet, planmessighet, nevrotisisme, og åpenhet for erfaring.

Nevrotisisme er det relativt sterk konsensus om. Nevrotisisme beskriver individuelle forskjeller i tendens til å oppleve ubehag, og hvordan en kognitivt og atferdsmessig reagerer på dette ubehaget. Individer som skårer høyt på nevrotisisme vil oppleve mer ubehag, og de reagerer gjerne mer impulsivt og generelt mindre hensiktsmessig på dette ubehaget. Gitt dette kan en kanskje forvente en kobling mellom høy nevrotisisme og høyere alkoholbruk. (Mccrae

& John, 1992). Ekstroversjon inneholder trekk fokusert på interpersonlig stil. En person som skårer uniformt høyt på ekstroversjon og trekkene under vil være mer utadvendt, pratsom, sosialt dominant, og oppleve større grad av positive følelser. Individer som skårer lavere på ekstroversjon vil være mer tilbaketrukne, stille og sjenerte (Mccrae & John, 1992).

Medmenneskelighet beskriver individuelle forskjeller i grad av omsorgsfullhet, altruistiske tendenser, og tillitsfullhet. Individer med høy grad av medmenneskelighet vil nettopp være mer omsorgsfulle, givende og tillitsfulle men også være mer underkastende i møte med andre.

Individer med lav grad av medmenneskelighet vil være mistenksomme overfor andres motiver, være mer selvsentrerte, og vise større grad av fiendtlighet mot andre. (Mccrae &

John, 1992)

Planmessighet beskriver et individs tendens til å være velorganisert, arbeidsom og

prestasjonsorientert. Et annet aspekt ved planmessighet er hang til å følge sosiale normer og tendens til å holde impulser i sjakk. En person med lav grad av planmessighet vil tendere til være mindre organisert og ryddig, samt være mindre regelfølgende i sin atferd og mer impulsstyrt. (Mccrae & John, 1992; Shiner, 1998). Slik vil en kunne anta at planmessighet vil være svært relevant med tanke på alkoholbruk med tanke på at sosiale normer gjerne søker å begrense et individs grad av rusmiddel- og alkoholbruk. Imidlertid inneholder planmessighet også fasetter som fokuserer mer på arbeidsomhet, som kanskje ikke i like stor grad vil kunne knyttes opp mot alkoholbruk.

Åpenhet for erfaring kan hevdes å være den mest omdiskuterte faktoren. Leksikalske studier identifiserer åpenhet med intellekt, oppfinnsomhet, og tendens til å være observant. Studier av spørreskjema finner en bredere faktor ikke bare preget av intellekt og oppfinnsomhet men

også preget av mer ukonvensjonell atferd, dypere emosjonell og kognitiv prosessering av stimuli og større behov for variasjon i erfaringer. (Mccrae & John, 1992). En hang til ukonvensjonell atferd og søken etter variasjon i erfaringer kan tenkes å lede individer mot rusmiddelbruk, både fordi dette kan anses som en noenlunde ukonvensjonell atferd, og kan bidra med nettopp variasjon i hvordan en erfarer sin omverden.

2.2 Tellegens MPQ

Tellegens tre-faktor struktur for personlighet skiller seg fra femfaktor-modellen på flere viktige punkter, men har også bemerkelsesverdig mange likheter. Tellegens tre-faktor struktur måles av instrumentet MPQ og består av 11 trekk-skalaer hvorav 10 fordeles på tre høyere- ordens faktorer: Positiv emosjonalitet, Negativ emosjonalitet og Constraint. (Patrick, Curtin,

& Tellegen, 2002).

Under positiv emosjonalitet (PEM) finner en fire trekk. Well-being er et direkte mål på grad av positiv emosjoner. De tre andre trekkene achievement, social potency og social closeness representerer interpersonlige aspekter ved PEM. Social potency kan kobles til sosial dominans fra ekstroversjon i FFM, og achievement kan kobles til prestasjonsorientering fra

planmessighet. Sosial nærhet kan kobles mer til medmenneskelighet, med sitt prososiale fokus. Negativ emosjonalitet (NEM) har 3 trekk. Stress-reaction representerer grad av negative emosjoner, dette trekket er konseptuelt svært likt nevrotisisme fra FFT. NEM- trekkene konfrontasjon og fremmedgjorthet representerer de interpersonlige aspektene ved negativ emosjonalitet, og kan ses som konseptuelt lik lav grad av medmenneskelighet, da en vil være mindre underkastende i møte med andre og oppleve lavere grad av tillit og tilhørighet (Patrick et al., 2002). Lav grad av NEM kan antas å muligens være koblet til alkoholbruk.

Det kan for eksempel tenkes at fremmedgjorthet og fiendtlighet vil kunne lede til alkoholbruk i et forsøk på å oppnå mer positiv affekt. Eventuelt kan et årsaksforhold gå andre vei.

Den tredje faktoren, constraint, består av control, harm avoidance og traditionalism. Control omhandler tendens til å inhibere egne impulser, høy control innebærer lav grad av

impulsivitet. Harm avoidance omhandler tendens til å unngå potensiell risiko, høy harm avoidance kan ses som konseptuelt lik lav grad av sensation seeking. Sensation seeking er et individs tendens til å søke intense og varierte opplevelser og villighet til å ta risiko for å oppnå disse opplevelsene. Traditionalism omhandler et individs tendens til å konformere til sosiale normer (Patrick et al., 2002). Constraint som helhet kan konseptuelt relateres til

planmessighet i FFM. Imidlertid kan constraint anses som en noe mer snever faktor: Tendens til arbeidsomhet og prestasjonsorienterthet er ikke eksplisitt inkludert. Det kan hevdes at constraint i større grad fokuserer på atferdsmessig inhibisjon, enten i inhibisjon av

eksisterende impulser (control) eller om ønske om å agere impulsivt i det hele tatt er ønskelig (harm avoidance og traditionalism). Åpenhet for erfaring kan også konseptuelt kobles til constraint, gjennom tendensen til ukonvensjonell atferd og søken etter varierte erfaringer. Den siste trekk-skalaen Absorbering er uavhengig av MPQs tre overordnede faktorer, og er betydelig korrelert med åpenhet fra FFM. Absorbering måler tendens til oppfinnsomhet og grad av selv-involverende opplevelser. (Patrick et al., 2002).

Selv om mengden faktorer er annerledes, og trekkene kan sies å være noe ulikt sortert enn i FFM måler MPQ mange av de samme personlighetstrekkene/tendensene. NEM er konseptuelt lik nevrotisisme og lav medmenneskelighet. PEM er konseptuelt lik ekstroversjon, høy medmenneskelighet og prestasjonsorientering fra planmessighet. Istedenfor en medmenneskelighets-faktor er altså antagonistiske og altruistiske interpersonlige trekk respektivt sortert under NEM og PEM. En kan argumentere for denne fordelingen basert på blant annet de betydelige korrelasjonene de interpersonlige aspektene ved ekstroversjon og nevrotisisme har med medmenneskelighet-faktoren (Mccrae & John, 1992). Constraint kan argumenteres for å være konseptuelt lik planmessighet og lav åpenhet for erfaring. Empiriske undersøkelser støtter denne inndelingen (Church, 1994).

2.3 Sammenstilling

Gitt de forskjellige teorienes empiriske og konseptuelle overlapp kan det argumenteres for at funn fra studier som undersøker endring i personlighetstrekk kan oppsummeres i en felles struktur. Gitt at denne oppgaven skal undersøke personlighetstrekk relevant for alkoholbruk vil jeg primært bruke MPQs rammeverk for å beskrive funn. Dette er fordi constraint-faktoren fra MPQ kan anses som et renere mål på atferdsmessig kontroll, siden faktoren ikke

innkorporerer trekk assosiert med arbeidsomhet og prestasjonorienting. Jeg antar

atferdsmessig kontroll representert av constraint vil være sterkere koblet til alkoholbruk enn arbeidsomhet vil være. NEM er på sin side relevant siden faktoren inneholder mål på både personlig ubehag, samt ubehag assosiert med interaksjon med andre. Begge disse fenomene kan tenkes å være relevant for individer med høy grad av alkoholbruk. For øvrig er mye av

forskningen hovedoppgaven baserer seg på utført med MPQ, slik at funn lettere kan diskuteres hvis oppgaven primært tar i bruk MPQ for å diskutere funn.

3 Personlighetsendring

3.1 Former for endring

Tross visse uenigheter om sortering er det altså mulig å oversette funn som har brukt ulike teorier, og denne oppgaven vil primært bruke MPQ for å diskutere funn. Variablene i MPQ kan og som nevnt tenkes å ha betydelig del å si for et individs risiko for alkoholmisbruk. Men er en nødvendigvis dømt til gitte livsutfall gitt en viss personlighetsprofil? Nivåene på personlighetstrekk øker sannsynligheten for ulike utfall, men kan det tenkes at ens livserfaringer kan endre disse personlighetstrekkene i såpass grad at en ikke lenger er i den metaforiske faresonen? En grunnleggende antagelse for personlighet som vitenskapelig konstrukt er at ens personlighetssammensetning reflekterer stabile individuelle forskjeller som manifesterer seg som ulik atferd hos ulike individer. Men hvor stabil er egentlig ens

personlighet? Er det slik at ens personlighet er mer eller mindre satt og ikke forandres nevneverdig over livsløpet? Eller kan en hevde at personlighet er mer dynamisk og vil kunne endres avhengig av hvilke stimuli individet utsettes for? Kan et individ med en rekke predisponerende faktorer for alkoholmisbruk endres tilstrekkelig av sine omgivelser til å ikke utvikle et alvorlig alkoholproblem? Motsatt: kan en livsstil preget av høyt eller problematisk grad av alkoholkonsum endre ens personlighet til det verre? Er endringen i så tilfelle permanent?

En utfordring forbundet med å undersøke personlighetsendring er hvordan endring skal defineres. Det finnes flere måter å definere endring og stabilitet på, og hvordan de defineres kan tenkes å påvirke hvilke svar en kommer fram til. Endring er ofte definert som normativ endring: hvorvidt populasjonen som helhet endrer seg i en gitt retning over tid. (Roberts, Walton, & Viechtbauer, 2006) Ved å se på en populasjons oppnådde skåre på et trekk over tid kan en se om det forekommer økning, reduksjon, eller om trekket ikke endres selv over lange intervaller. Er for eksempel populasjonen som helhet mer eller mindre impulsiv om 5 år? I longitudinelle studier er stabilitet gjerne operasjonalisert som rang-orden stabilitet: I hvor stor grad individer beholder sin relative rangering innad gruppen over tid. Rang-orden stabilitet måles ved hjelp av test-retest korrelasjoner. Et individs nivå av et personlighetstrekk på tidspunkt 1 korreleres med individets nivå på personlighetstrekket på tidspunkt 2. Den observerte korrelasjonen reflekterer i hvor stor grad ens rang innad gruppen vedlikeholdes

over tid. Ved høye korrelasjoner vil individer i stor grad beholde sin relative rangering over tid. (Caspi, Roberts, & Shiner, 2005). Ved høy rang-orden stabilitet vil for eksempel de mest impulsive fortsette å være de mest impulsive.

Det er verdt å merke seg at rang-orden stabilitet og normativ endring kan sameksistere. Om en populasjon som helhet endrer seg kan rang-orden stabilitet være tilstede så lenge individene beholder sin rang i forhold til hverandre. Motsatt kan det være null grad av normativ endring for populasjonen, men betydelig omstokking i individenes relative rangering på et gitt personlighetstrekk. Rang-orden stabilitet og normativ endring kan derfor anses som konseptuelt uavhengig av hverandre. (Caspi et al., 2005)

Mens normativ endring og rang-orden stabilitet omhandler endring/stabilitet på

populasjonsnivå kan en også undersøke endringer på individuelt nivå. Individuelle forskjeller i endring fokuserer på endringer i det absolutte nivået på et gitt personlighetstrekk på individnivå (Roberts. et. al., 2010, s382). Spørsmålet her er om endringene en kan se på populasjonsnivå gjenspeiles hos enkeltindivider, eller om det er betydelig grad av variabilitet i personlighetsendring. Hvis en skal undersøke personlighetsendring hos individer med høyt alkoholkonsum blir fokuset gjerne på dette fenomenet. Er det en kobling mellom individuelle forskjeller i endring og alkoholbruk, slik at individer med annerledes alkoholbruk endrer seg signifikant annerledes enn andre?

3.2 Forventninger for endring

Med tanke på endring og stabilitet er det ulike forventninger blant ulike forskere. McCrae og Costas Femfaktor-teori (FFT) antar de fem faktorene i FFM ikke endres betydelig når voksen alder er nådd (McCrae & Costa, 2010, s167). De hevder også at eventuelle endringer i faktorene ikke frambringes av miljøpåvirkning (McCrae & Costa, 2010, s165).

I McCrae og Costas teori er ikke nivået på personlighetsfaktorene en beskrivelse av individets atferd. De fem personlighetsfaktorene er i deres teori definert som indre psykologiske enheter som dikterer atferd. Personlighetsfaktorene er ikke tilgjengelige for direkte observasjon, de springer ut av biologiske systemer innad individet, og er ikke påvirket av miljøet. Disse biologiske systemene forårsaker atferd gjennom personlighetsfaktorene. Nivået på en personlighetsfaktor anses altså som et estimat av funksjonen til et biologisk system innad individet, og faktorene er ikke oppsummeringer av atferd. (McCrae & Costa, 2010, s163). De

hevder deres måleinstrument NEO-PI-R ikke måler atferd, men er estimater av faktorene som indre kausale enheter. Estimatene av faktorene er basert på atferd, men faktorene er ikke synonyme med individets atferd McCrae & Costa, 2010, s163). Det eneste som antas å kunne endre faktorene er intervensjoner som påvirker faktorenes biologiske basis. (McCrae & Costa, 2010, s165). Costa og McCrae argumenterer for faktorenes uforanderlighet blant annet med at de fem faktorene gjenfinnes i vidt forskjellige kulturer.(Mccrae, Costa, del Pilar, Rolland, &

Parker, 1998) Hvis faktorene var foranderlige, hevder de en ikke ville funnet så stor grad av likheter over forskjellige kulturer, som antas å bidra med ulik miljøpåvirkning.

Det som imidlertid kan forandres av miljøet er de karakteristiske tilpasningene; intrapsykiske og interpersonlige manifestasjoner av de fem faktorene. (McCrae & Costa, 2010, s162).

Eksempler vil være holdninger, roller, relasjoner og mål. De karakteristiske tilpasningene formes over tid av samspillet mellom individets uforanderlige personlighetsfaktorer og miljøet individet utfolder disse personlghetsfaktorene i (McCrae & Costa, 2010, s165).

Oppsummert hevders altså FFT at betydelige endringer i gjennomsnittsnivå på faktorene ikke vil forekomme etter voksen alder er nådd, og hvis endringer forekommer kan dette attribueres til biologiske prosesser som endrer individets biologi. Individer med lav planmessighet, og høy åpenhet (altså lav constraint) kan altså forvente å forbli slik hele livet, og erfaringer og miljøpåvirkning vil ikke endre dette. Det eneste som kan tenkes å endre et individs personlighetsfaktorer er biologiske prosesser. Det kan altså tenkes at lav planmessighet og høy åpenhet (lav constraint) sammen med miljøene en frekventerer vil bidra til å forme relasjonene individet inngår i og miljøene individet frekventerer. Disse relasjonene og miljøene vil dog ikke virke inn på individets målte personlighetsfaktorer.

Mer kontekstfokuserte teoretikere hevder derimot at personlighetsendringer vil forekomme over livsløpet i populasjonen som helhet, og at miljøet spiller en viktig rolle (Caspi et al., 2005). Roberts, Wood og Caspi argumenterer for at personlighetsfaktorer bidrar til at individer skaper, søker eller ender opp i miljøer som er relevant for disse trekkene. De hevder disse trekk-relevante miljøene så kan tenkes å bidra til videre endring i personlighetsfaktorer gjennom erfaringene individene gjør seg i miljøene og sosialisering i miljøet.

Personlighetstrekk leder altså til gitte miljøer, og disse gitte miljøene leder til videre utvikling i personlighetstrekkene som ledet individet dit. De hevder disse prosessene leder til en forsterkning av de allerede eksisterende personlighetstrekkene. Individer som selekteres til et miljø basert på lav constraint kan altså tenkes å utvikle lavere constraint som følge av

erfaringene i miljøet og sosial interaksjon med andre medlemmer av miljøet. Denne foreslåtte prosessen kaller de korresponsivitetsprinsippet (Roberts et. al., 2010, s390)

Før oppgaven undersøker bidrag fra ulike faktorer i endring av personlighet er det imidlertid aktuelt å undersøke hva feltet har funnet angående personlighetsendring. Hva indikerer empiriske undersøkelser for endring og stabilitet på gruppe- og individnivå, er det betydelige endringer eller ikke?

3.3 Forekommer normativ endring

I en metaanalyse av 92 longitudinelle studier fant man betydelige normative endringer over livsløpet. (Roberts et al., 2006). Studien rapporterte sine funn i form av endringer på faktorene i FFM i avgrensede livsperioder (18-22, 22-30, 30-40, osv). Ekstroversjon var splittet opp i sosial dominans og sosial vitalitet. Trekk assosiert med sosial vitalitet viste en liten men statistisk signifikant økning mellom 18 og 22 for så å gå gjennom en større reduksjon både mellom 22 og 30, og mellom 60 og 70års alder. Andre aldersperioder var ikke assosiert med statistisk signifikante endringer i sosial vitalitet. For sosial dominans ble det påvist økning mellom 10-18, 18-22, 22-30 og 30-40. Etter fylte 40 var det ingen signifikante endringer.

Meta-analysen indikerer altså en kompleks endringskurve for ekstroversjon, der trekk assosiert med sosial vitalitet opplever en liten økning for så å reduseres. Sosial dominans viste en enklere kurve med konsistente økningen fram til fylte 40. (Roberts et al., 2006)

Medmenneskelighet viste økning over livsløpet men ingen av aldersperiodene viste statistisk signifikante endringer hver for seg, med unntak av perioden mellom 50 og 60 års alder.

Planmessighet viste ingen endringer i ungdomsalder og mellom 18-22. Imidlertid økte planmessighet i de resterende aldersperiodene, med største endring mellom 20-30 og 30-40.

Nevrotisisme viste en liten reduksjon tidlig i livsløpet (10-18, 18-22) og større reduksjon mellom 20-30 og 30-40. Funnene for åpenhet for erfaring viste en lignende endringskurve som den funnet for sosial vitalitet: Det ble funnet statistisk signifikant økning mellom 10-18 og 18-22, samt en reduksjon mellom 60-70. Endring i åpenhet viste for øvrig betydelig heterogenitet i ungdomsalder og ung voksen alder (Roberts et al., 2006).

Oppsummert peker metaanalysen på flere interessante konklusjoner. Et viktig funn er at personlighetstrekk endres: mest i ung voksen alder, men endring kan også forekomme i godt voksen alder. Et annet interessant funn er at mye av endringen kan sies å være i positiv

«moden» retning. Individer ble i gjennomsnitt mer sosialt dominante, emosjonelt stabile, planmessige, og medmenneskelige over tid. Hvis en antar at endringene i de ulike

aldersperiodene er kumulative er det snakk om betydelig forandring i positiv retning. En kan imidlertid ikke vite sikkert om funnene er kumulative siden ingen av studiene fulgte deltakerne hele livsløpet. Hvis endringene likevel er kumulative er det snakk om ett standardavviks økning i sosial dominans over livsløpet, med lignende økning for

planmessighet og nevrotisisme. Åpenhet viste en mer kompleks endring med tidlig økning for så å reduseres mellom 60 og 70 (Roberts et al., 2006). Gitt at longitudinelle studier ikke måler deltagerne ofte, er det også vanskelig å slå fast om personlighetsendring inntraff gradvis, eller relativt brått. Begge forklaringer er mulig, det tilgjengelige datamaterialet muliggjør ikke mer inngående analyse av prosessen i personlighetsendring. En vet simpelthen at

personlighetsendring forekommer.

3.4 Er det betydelig grad av rang-orden stabilitet

Det er og ulike perspektiver på og forventninger til rang-orden stabilitet. Med utgangspunkt i McCrae og Costas perspektiv er høye test-retest korrelasjoner å forvente. Et mer kontekst- fokusert perspektiv vil vektlegge livserfaringer og roller en påtar seg som avgjørende for ens videre personlighetsutvikling (Caspi et al., 2005). Gitt dette perspektivet kan en anta at personlighet vil være mer åpen for påvirkning fra miljøet rundt og dermed mer foranderlig.

Dette kan gjenspeiles av lave test-retest korrelasjoner siden ulike livserfaringer og miljøer kan tenkes å dra individer i ulike retninger. I tillegg kan en rimelig forvente betydelig lavere rang- orden stabilitet i perioder med stor grad av fysisk, kognitiv og sosial forandring, for eksempel ungdomstiden og ung voksen alder der en entrer nye kontekster og tar på seg nye roller.

En meta-analyse av Roberts og Delvecchio (Roberts & DelVecchio, 2000) undersøkte rang- orden stabilitet over livsløpet for de fem faktorene i FFM. De fant at test-retest

korrelasjonene var moderate i styrke og økte over livsløpet. Test-retest korrelasjoner i barndom var på .41, ved fylte 30 var korrelasjonen på .55 og mellom 50 og 70 år nådde korrelasjonen et toppunkt på .70. (Roberts & DelVecchio, 2000). Videre viste det seg at test- retest korrelasjoner var lavere jo lengre tid det var mellom måletidspunktene. Samt at korrelasjonen ikke varierte betydelig avhengig av hvilke av de fem personlighetstrekkene som ble målt, hvordan trekkene ble målt, og individets kjønn.

Selv i perioder med stor grad av forandring (barndom, ung voksen alder) var det betydelig grad av rang-orden stabilitet. Imidlertid er ikke rang-orden korrelasjonene perfekte, individer ser derfor ut til å kunne oppleve en viss grad av forandring i rang selv i senere voksen alder, dog i mindre grad enn i barndom og ung voksen alder (Roberts & DelVecchio, 2000).

Oppsummert er det er altså etablert at en grad av omstokking i rang finner sted, samtidig som det er en betydelig grad av stabilitet i individers relative rangering. De to meta-analysene støtter at rang-orden stabilitet og normativ endring ikke bare er konseptuelt uavhengige men også empirisk uavhengige. Uansett kan en hevde at både et radikalt endrings-syn og et radikalt stabilitetssyn kan forkastes, siden personlighet i stor grad er stabil, men ikke fullt og helt.

3.5 Eksisterer det individuelle forskjeller I endring

Hva med individuelle forskjeller i endring? Robins, Fraley, Roberts og Trzesniewski utførte en 4 år lang longitudinell studie av 270 collegestudenter. Deltakerne fylte ut et FFM-mål første uke ved college og ved slutten av fjerde år i college. I tillegg til å vurdere normativ endring undersøkte studien også rang-orden stabilitet samt individuelle forskjeller i forandring. Studien tok i bruk RCI fra terapiforskningen for å gi et estimat om faktisk forandring fant sted eller ikke. RCI kvantifiserer sannsynlighet for å observere den dokumenterte endringen (eller større) hvis ingen endring faktisk har forekommet. RCI tar hensyn til mangelfull reliabilitet ved måleinstrumentene for å separere faktisk endring fra varians forårsaket av måleinstrumentenes grad av unøyaktighet. Hvis RCI dokumenterte at endringene hadde høyere enn 5% sannsynlighet for å skyldes variasjon fra f.eks målefeil, antok de at ingen endring hadde forekommet. Studien brukte med andre ord ett 95%

konfidensintervall for RCI. (Robins, Fraley, Roberts, & Trzesniewski, 2001).

For normativ endring fant studien at nevrotisisme-skårer sank med et halvt standardavvik fra tidspunkt 1 til 2. Medmenneskelighet, åpenhet og planmessighet viste moderate økninger (cohen’s d varierte fra .22 til .44). Ekstroversjon viste ingen signifikant økning fra tidspunkt 1 til tidspunkt 2. For rang-orden stabilitet fant studien forskjellig grad av stabilitet for de fem faktorene. Fra .53 test-retest korrelasjon for nevrotisisme, til .70 for åpenhet. Disse forskjellene i rang-orden over 4 år kan indikere i hvor stor grad de forskjellige faktorene har en tendens til å fluktuere. Forfatterne brukte short term test-retest reliabilitets-estimater for å

vurdere grad av fluktuering over kortere tidsrom. De disattenuerte 4-års

stabilitetskorrelasjonene fant nevrotisisme minst stabil (.60) og åpenhet mest stabil (.80).

Planmessighet hadde en stabilitetskoeffisient på .66, medmenneskelighet hadde en stabilitet på .70 og ekstroversjon hadde en stabilitet på .73.

Angående endring på individnivå indikerte RCI at de fleste studiedeltagerne forholdt seg relativt stabile personlighetsmessig. RCI forventer en fordeling på 2,5% reduksjon, 95% ikke betydelig endring, 2,5% økning. RCI indikerte at blant deltagerne hadde 84% lignende nivåer på medmenneskelighet, 73% lignende nivåer på nevrotisisme, 91% lignende på åpenhet for erfaring, 83% på ekstroversjon og 81% på planmessighet. At ekstroversjon ikke viste signifikant endring på gruppenivå kan ses i lys av at RCI estimerte at 8% hadde merkbar reduksjon, mens 9% hadde merkbar økning. Ekstroversjon ser altså ut til å ha endret seg omtrent like mye som de andre faktorene, men dette ble kamuflert av at motstridende utvikling innad utvalget. Hvis en sammenligner med nevrotisisme, der 23% er estimert til å ha minket på trekket, mens 4% økte kan en se hvordan dette trekket viste mest forandring. De observerte frekvensene for hver faktor var signifikant forskjellige fra de forventede

frekvensene gitt antagelse om null endring. Om man så på endring fra faktor til faktor var det få som var forventet å endre seg på hver enkelt faktor, men 64% av deltakerne endret seg imidlertid på minst en av faktorene under RCIs krav til tilstrekkelig dokumentert endring.

Oppsummert indikerer de refererte studiene at personlighetsendring forekommer, at individers relative rangering på ulike personlighetstrekk kan fluktuere, og at det eksisterer individuelle forskjeller i endring. De refererte studiene kan imidlertid ikke konkludere med om grad av personlighetsendring er relatert til tilstedeværelsen av ulike faktorer, og om disse faktorene kan øke tempoet i personlighetsendring. Gitt at personlighetstrekk predisponerer en for ulike livsutfall kan det hevdes å være uheldig å inneha for eksempel lav constraint ved starten av livet. Innen disse individene muligens har tatt igjen mer beherskede andre i grad av selvkontroll kan de allerede ha havnet i en mer ugunsig livssituasjon. Er det slik at individer med lav constraint dermed er dømt til gitte utfall, eller det mulig å gjennomgå betydelige personlighetsendringer på relativt kort tid?

3.6 Kan personlighetsendring frambringes

En mulig måte å undersøke om personlighetsendring kan inntreffe raskt er å se på studier der forskerne bevisst ønsker endre deltagerne, for eksempel i kliniske studier. En meta-analyse (Roberts et al., 2017) undersøkte hvorvidt personlighetstrekk endret seg som følge av intervensjoner, med primært fokus på kliniske intervensjoner. Selv om studiene ikke nødvendigvis eksplisitt fokuserte på personlighetsendring ble personlighetsmål og personlighetsrelaterte mål rapportert i studiene. Selv om klinikere ikke nødvendigvis fokuserte eksplisitt på personlighetsendring er terapi et forsøk på å endre mønstre for tanke, følelse, atferd. At forskerne ikke eksplisitt uttrykte ønske om endre personlighet er dermed av mindre viktighet, da intervensjonene kan sies å sikte på nettopp å endre komponentene i individets personlighet.

For å undersøke om personlighet kan endres via intervensjoner kastet forskerne et relativt bredt nett for hvilke studier som skulle inkluderes. Meta-analysen inkluderte eksperimentelle kliniske studier, med intervensjonsgruppe og kontroll-gruppe på venteliste. I tillegg inkluderte man studier med pretest-postest format uten separat kontrollgruppe. I tillegg inkluderte meta- analysen 19 «ikke-kliniske studier»: En gruppe studier iverksatte intervensjoner ment å øke deltakernes kognitive fungering. Andre studier forsøkte en klinisk intervensjon på friske deltagere. Disse studiene ble analysert separat. De inkluderte studiene ble kodet inn i de fem faktorene i FFM. Totalt inneholdt meta-analysen 207 studier, der de fleste var kliniske studier med fokus på behandling av psykopatologi. En fjerdedel av studiene fulgte opp deltakerne etter endt intervensjon. De fleste studiene undersøkte endring over 3-6 måneder, med enkelte studier som undersøkte endring over betydelig lengre tid.

En fant at deltakerne i pre-post design opplevde moderat personlighetsendring dog med betydelig heterogenitet blant studiene. Sett over ett var kliniske og ikke-kliniske intervensjoner assosiert med personlighetsendringer på mellom .20 og .33 standardavvik, igjen med indikasjoner på heterogenitet, og med mulighet for modererende variabler.

Spørsmålet blir da om dette kan anses som endring forårsaket av intervensjonene. For å nøste opp i dette kan en se på de eksperimentelle studiene og forskjellene mellom

intervensjonsgruppene og kontrollgruppene. Kontrollgruppene opplevde også psykiske plager, men ble ikke utsatt for intervensjoner. Om disse opplevde endring på linje med intervensjonsgruppene kan en argumentere for at faktisk personlighetsendring ikke forekom.

Psykoterapi i eksperimentelle design viste gjennomsnittlig en økning på .43 standardavvik

sammenlignet med kontrollgrupper. Effektstørrelsen endret seg ikke betydelig avhengig av om studien var i en klinisk eller ikke-klinisk setting. Enkelte av studiene inkludert rapporterte også pre- og post- målinger for sine kontrollgrupper. Kliniske kontrollgrupper endret seg (d=.24) fra pre- til post-. Funnene indikerer altså at å intervenere endret personlighet betydelig mer enn å ikke intervenere. (Roberts et al., 2017).

En innvending mot disse funnene er at de dokumenterte personlighetsendringene kan tolkes på to vis. Endringene kan anses som faktisk personlighetsendring, men de observerte endringene kan og anses som en korrigering av en midlertidig endring i personlighet

(variasjon attribuerbart til forbigående tilstand, snarere enn en stabil trekk-komponent). Denne (mulige) midlertidige endringen kan være som følge av psykopatologi i de undersøkte gruppene. At de kliniske kontrollgruppene opplevde noe endring i løpet av studiene taler for at noe av den dokumenterte personlighetsendringen kan attribueres til andre faktorer enn intervensjon. Funnene for ikke-kliniske studiene er imidlertid relevante her: ikke-kliniske kontrollgrupper og sammenligningsgrupper i naturalistiske studier viste henholdsvis en endring på d= -.3 og d=.15. Siden deltagerne ikke har psykisk lidelse er det mindre rimelig å forvente at de var på et midlertidig lavt punkt funksjonsmessig, som en gjerne kan forvente i kliniske utvalg. At personlighetsendring ikke forekom i like stor grad i disse gruppene underbygger at den dokumenterte personlighetsendring for intervensjonsgruppene ikke kun kan attribueres til en kurskorrigering tilbake til deltakernes «normale» personlighet.

En annen tilnærming for å undersøke om faktisk personlighetsendring forekom, er hvorvidt endringene vedvarte over tid. For de kliniske intervensjonsgruppene fant ikke meta-analysen en reduksjon i endring avhengig av tid siden intervensjon, eller avhengig av intervall til follow-up. Studier som fulgte opp deltakere i opptil flere år etterpå fant ikke betydelig reduksjon i den dokumenterte personlighetsendringen(Roberts et al., 2017).

Studien rapporterte også hvilke personlighetstrekk som endret seg. Forfatterne forventet å finne størst endring på de personlighetsfaktorene som er eksplisitt eller implisitt koblet til intervensjonenes fokus. Gitt at de fleste kliniske studiene hadde intervensjoner fokusert på angst, depresjon og spiseforstyrrelser (komorbid med angst og depresjon) forventet forfatterne å finne størst endring på personlighetsfaktorene relatert til affekt (Roberts et al., 2017).

Funnene fra pre-post design var slik: Den største endringen ble funnet for emosjonell stabilitet, etterfulgt av ekstroversjon og trekk med blanding av negativ og positiv effekt.

Medmenneskelighet og planmessighet viste endringer signifikant forskjellig fra 0, mens

åpenhet for erfaring ikke var signifikant etter å ha korrigert for bias fra små studier. De eksperimentelle studiene avdekte lignende funn, men når forfatterne korrigerte for bias fra små studier var den eneste robuste endringen for emosjonell stabilitet. At størst endring ble dokumentert for emosjonell stabilitet og ekstroversjon kan være å forvente da disse faktorene kan antas å være nærmere klinikernes fokus.

En fant at grad av personlighetsendring i kliniske studier var moderert av individets diagnostiserte problem. Størst endring var dokumentert for angstlidelser og

personlighetsforstyrrelser. Minst endring ble dokumentert for rusmiddelbrukslidelser og spiseforstyrrelser. Når en kun undersøkte endringer i emosjonell stabilitet ble

effektstørrelsene større for samtlige diagnostiske kategorier, dog noe større økning for angstlidelser, og noe mindre økning for rusmiddelbrukslidelser. Dette kan ses i lys av at rusmiddelbrukslidelser kan sies å ha andre psykopatologiske komponenter enn de reflektert i faktorene emosjonell stabilitet og ekstroversjon.

Alt i alt indikerer funnene at relativt korte intervensjoner er assosiert med betydelig

personlighetsendring. Dette fordi intervensjonsgruppene opplevde større personlighetsendring enn kontrollgruppene, i tillegg vedvarte disse endringene i opptil flere år for

intervensjonsgruppene i kliniske studier. For intervensjoner i ikke-kliniske settinger var det imidlertid ingen studier som fulgte opp deltagerne etter endt behandling. Det kan dermed hende at funnene for disse gruppene ikke vedvarte over followup. Det er derfor mulig at personlighetsendringen observert i disse gruppene kun var midlertidig. En kan derfor ikke med sikkerhet fastslå at intervensjoner leder til personlighetsendring, da endringene for de kliniske utvalgene muligens primært reflekterer en korrigering til normalt nivå. Altså en endring i individets tilstand mer enn endring i individets trekk.

At man dokumenterte betydelig personlighetsendring (halvt standardavvik) som følge av relativt korte behandlingsforløp gjør dog at en kan se personlighetsendringer fra longitudinelle studier i nytt lys. Gitt at endring for emosjonell stabilitet over livsløpet kan estimeres til 1 standardavvik over livsløpet er det bemerkelsesverdig at halvparten av denne endringen kunne frambringes på betydelig kortere tid (de fleste studienes behandlingsforløp var på mellom 3 og 6 måneder). Longitudinelle studier måler endring mellom relativt store intervaller, og mellom relativt få måletidspunkt. Ut i fra disse studiene kan en derfor fristes til å konkludere med at personlighetsendring skjer gradvis, men gitt de raske endringene funnet i denne meta-analysen av intervensjoner er det mulig at trekk-endringer kan forekomme relativt

raskt hvis individet befinner seg i kontekster hvor påvirkning av dette trekket finner sted. Det er som nevnt imidlertid ikke gitt at disse endringene i personlighetstrekker reelle eller vil vedvare, men det foreligger evidens som indikerer at endring i personlighetstrekk kan forekomme raskt gitt korrekte forhold.

Kan en finne lignende resultater i kontekster der intensjonen ikke primært er rettet mot endring av individet? Kan for eksempel alkoholbruk tenkes å påvirke personlighet, gjennom at personlighet leder til alkoholbruk, og at denne alkoholbruken leder til erfaringer og sosialisering som forsterker trekkene som ledet en til alkoholbruk? Med andre ord, er korresponsivitetsprinsippet relevant for en eventuell kobling mellom alkoholbruk og personlighetsendring?

Gitt intervensjons-studiens funn av at trekkene mest relevant for konteksten var de som endret seg (Roberts et al., 2017), vil studien ta utgangspunkt i negativ emosjonalitet og constraint i sin undersøkelse av alkoholbruk. Da disse kan antas å være relevante trekk for alkoholbruk.

Oppgaven vil nå gå videre til å undersøke om disse personlighetstrekkene kan empirisk kobles til alkoholbruk, om personlighetstrekkene og alkoholbruk samvarierer, og om alkoholbruk kan predikere endringer i disse personlighetstrekkene.

4 Metode

Denne oppgaven fant relevante studier gjennom søk i Web of Science Core Collection og Google Scholar. Søk var fokusert på studier som undersøkte assosiasjoner mellom enkelte personlighetstrekk og alkoholbruk, studier som undersøkte endring i enkelte

personlighetstrekk og endring i alkoholbruk, og studier som undersøkte endring i enkelte personlighetstrekk og endring i diagnose av alkohollidelse. I tillegg ble det lett etter studier hvor personlighetstrekk predikerte alkoholbruk og alkoholdiagnose, samt studier hvor alkoholbruk og alkoholdiagnose predikerte endringer i personlighet.

Eksempler på søketermer brukt er: Alcohol use + personality change, alcohol use + constraint, alcohol addiction + impulsivity. alcohol use + Big 5. Ved funn av spesielt relevante artikler ble referanselisten undersøkt for å finne andre artikler med likt fokus. Dette ledet til sammen til en rekke studier. På grunn av mengden litteratur på feltet måtte oppgaven begrense seg med tanke på hvilke studier som skulle inkluderes. Kun artikler med longitudinelt design ble inkludert, og mengden deltakere måtte være over 400. I tillegg måtte studien måle

personlighetstrekk som var relatert til enten constraint eller negativ emosjonalitet. Angående studier som undersøkte predikert av alkohol på personlighetstrekk var det vanskelig å finne en tilfredstillende mengde studier gitt disse kriteriene. Studier med mål som var tilstrekkelig konseptuelt like constraint og negativ emosjonalitet ble derfor inkludert for å undersøke om alkoholbruk predikerte endringer.

5 Empiri

5.1 Predikerer personlighetstrekk alkoholbruk og alkoholproblematikk?

En studie på New Zealand undersøkte forholdet mellom MPQ trekk ved 18 års alder og mental lidelse ved 18 og 21 års alder hos 961 deltakere. Studien fant at personer med høy NEM og lav constraint ved 18 års alder hadde økt sannsynlighet for å utvikle

rusmiddelavhengighet ved 21 års alder (Krueger, 1999).

En longitudinell studie av Chassin, Flora og King undersøkte sammenheng mellom personlighet, bruk av alkohol og rusmidler, og avhengighetsdiagnoser for alkohol og/eller rusmidler. De 586 deltakerne ble utredet for alkohol og rusmiddelproblematikk i ung voksen alder. De ble delt inn i 4 diagnosegrupper: ikke-diagnose, kun alkoholavhengighetsdiagnose, kun rusmiddelavhengighetsdiagnose, og komorbid avhengighetsdiagnose (alkohol- og rusmiddelavhengighet) (Chassin, Flora, & King, 2004). Deltakerne ble fulgt fra 13 års alder til 25 års alder. Personlighet ble målt i både ungdomsalder og i ung voksen alder. For måling av personlighet i ungdomsalder tok studien i bruk EASI. I ung voksen alder ble deltakernes personlighet målt med NEO-FFI. Begge disse måleinstrumentene har mål som er konseptuelt like constraint og negativ emosjonalitet. Negativ emosjonalitet kan sies å være representert av EASI emosjonalitet og NEO-FFI nevrotisisme og medmenneskelighet. Constraint kan sies å være representert av EASI Impulsivitet og NEO-FFI planmessighet og åpenhet (Chassin et al., 2004). I tillegg til diagnostisering av avhengighet ble informasjon om deltakernes bruk av alkohol samt andre rusmidler samlet inn ved samtlige målinger. Analyse av dette empiriske materialet delte deltakerne inn i 3 bruksgrupper: Lett alkoholbruk/sjelden rusmiddelbruk, moderat alkoholbruk/eksperimentell rusmiddelbruk, høy alkoholbruk/høy rusmiddelbruk. For avgrensning av ulike rusmidler kunne altså studien kun skille mellom ulike avhengigheter. Å skille bruk var imidlertid ikke mulig siden samtlige deltakere prøvde rusmidler minst en gang i løpet av studien.

Når man analyserte sannsynligheten for å tilhøre de ulike bruksgruppene basert på personlighetsskårer fant man at medlemmene i gruppen med høy bruk av alkohol og rusmidler skilte seg betydelig fra de andre gruppene i ungdomsalder. For constraint-målene fant man at høyere impulsivitet i ungdomsalder predikerte høy bruk i ung voksen alder. For

mål på negativ emosjonalitet var resultatene noe mindre klare. Gruppen med høy bruk av alkohol og rusmidler skilte seg ikke signifikant fra de andre gruppene på emosjonalitet i ungdomsalder.

For tilhørighet til de ulike avhengighetsdiagnosegruppene var det gjennomgående resultatet at mer ekstreme personlighetsskårer var assosiert med økte odds for å tilhøre gruppen med rusmiddelavhengighet eller gruppen med komorbid avhengighet. Det var gjennomgående mindre forskjeller mellom gruppen med kun alkoholavhengighet og gruppen med ingen avhengighet. Impulsivitet i ungdomsalder skilte ikke prospektivt mellom

alkoholdiagnosegruppen og gruppen med ingen diagnose i ung voksen alder.. For mål på negativ emosjonalitet var resultatene også blandede: Emosjonalitet i ungdomsalder skilte heller ikke prospektivt alkoholdiagnosegruppen fra gruppen med ingen diagnose i ung voksen alder. Oppsummert predikerte altså lav constraint i ungdomsalder høy bruk men ikke alkoholavhengighet, mens høy negativ emosjonalitet i ungdomsalder predikerte hverken høy bruk eller alkoholavhengighet. Når en sammenlignet gruppen med komorbid diagnose med gruppen uten diagnose predikerte både impulsivitet og emosjonalitet i ungdomsalder økte odds for diagnose i ung voksen alder. (Chassin et al., 2004)

Turiano, Whiteman, Hampson, Roberts, og Mroczek undersøkte i 2012 longitudinelle sammenhenger mellom trekkene i FFM, alkoholbruk og alkoholproblematikk hos 4660 deltakere mellom 25 og 74 års alder. (Turiano, Whiteman, Hampson, Roberts, & Mroczek, 2012). Personlighet ble målt ved tidspunkt en og måletidspunkt to. Alkoholbruk og

alkoholproblematikk ble målt ved kun tidspunkt to. Alkoholbruk ble målt både om deltakerne hadde drukket og hvor mye de hadde drukket. Alkoholproblematikk var definert som å ha opplevd minst 1 av 4 negative konsekvenser på grunn av alkoholbruk. Deltakerne ble i gjennomsnitt målt med 9 års mellomrom, slik at ved måletidspunkt to var de mellom 35 og 84. (Turiano et al., 2012).

For sannsynlighet for alkoholbruk fant studien at lavere planmessighet predikerte høyere sannsynlighet for alkoholbruk den siste måneden. Høy grad av nevrotisisme og lav grad av planmessighet var profilen som predikerte høyest sannsynlighet for alkoholbruk den siste måneden. For antalle enheter drukket fant studien at høyere nevrotisisme predikerte høyere sannsynlighet for å drikke mer alkohol. I tillegg fant man en interaksjonseffekt mellom nevrotisisme og planmessighet: Ved høy planmessighet predikerte nevrotisisme færre antall enheter drukket per drikkeanledning. Ved lav planmessighet predikerte nevrotisisme flere

antall enheter drukket per drikkeanledning. Oversatt til MPQ predikerte altså både lav constraint og høy negativ emosjonalitet økt sannsynlighet for alkoholbruk, og høy negativ emosjonalitet og lav constraint predikerte også høyere antall enheter drukket per anledning.

Studien undersøkte som nevnt også om personlighetstrekk økte sannsynligheten for å ha et alkoholproblem ved followup. For mål relatert til negativ emosjonalitet fant man at lav grad av medmenneskelighet og høy nevrotisisme var assosiert med økt sannsynlighet for å vedkjenne seg et alkoholproblem ved follow-up. For mål relatert til constraint fant man at planmessighet i seg selv ikke hadde en signifikant assosiasjon til å vedkjenne seg problematisk drikking. Planmessighet så ut til å moderere effekten av nevrotisisme på alkoholproblematikk, denne effekten var imidlertid ikke signifikant og kun på trend-nivå.

Imidlertid var det lavere sannsynlighet for at en person med høy nevrotisisme vedkjente seg et alkoholproblem hvis de samtidig hadde høy planmessighet. (Turiano et al., 2012)

En studie av Elkins, King, McGue og Iacono undersøkte sammenheng mellom personlighet og Alcohol Use Disorder (AUD) hos 1001 deltakere i Minnesota Twin Family Study (MTFS).

Ved første måletidspunkt ble deltakernes personlighet målt med MPQ og alkoholproblemer ble utredet. AUD omfatter både alkoholavhengighet og alkoholmisbruk. Deltakerne var da mellom 16 og 18 år. Ved andre måletidspunkt ble kun alkoholproblematikk utredet.

Deltakerne var da mellom 19 og 22 år. (Elkins, King, McGue, & Iacono, 2006) Man fant at constraint og samtlige tilhørende skalaer (control, harm avoidance, og traditionalism) var signifikant relatert til onset av alcohol use disorder (AUD) ved begge måletidspunkt. Negativ emosjonalitet og samtlige tilhørende skalaer (stress reaction, alienation, og aggression) var også signifikant relatert til onset av AUD ved begge måletidspunkt. De som hadde utviklet AUD ved T1 eller T2 hadde signifikant lavere constraint og signifikant høyere negativ emosjonalitet enn de som ikke ble diagnostisert med AUD ved T1 eller T2. Studien undersøkte også om AUD ved T2 kunne predikeres av personlighet ved T1. Man fant at både negativ emosjonalitet og constraint var relatert til betydelig økte odds for AUD ved followup. Ett standardavviks økning i negativ emosjonalitet økte odds for å utvikle AUD med 32%. Ett standardavviks økning i constraint økte odds for å utvikle AUD med 49%.

Studien undersøkte også personlighetsforskjeller mellom de diagnostisert med en

alkohollidelse på T1 versus de diagnostisert ved T2. Man fant at diagnose ved T1 var relatert

til signifikant lavere constraint, enn en diagnose ved T2. De mest impulsive og mest ukonvensjonelle hadde altså en tendens til å utvikle problematisk alkoholbruk tidligere enn noe mer kontrollerte og tradisjonelle individer. For negativ emosjonalitet som helhet fant man ikke signifikante forskjeller mellom T1 diagnose og T2 diagnose. Den tilhørende skalaen Aggresjon var imidlertid relatert til tidligere onset i dette utvalget. Mer aggressive individer utviklet alkoholproblematikk generelt tidligere enn de med noe lavere aggresjons-skårer.

(Elkins et al., 2006)

Hicks, Iacono og McGue utførte en longitudinell studie av 530 menn, de undersøkte sammenhenger mellom AUD, personlighet, og ulike psykososiale utfall. (Hicks, Iacono, &

McGue, 2010). Deltakerne ble fulgt longitudinelt fra 17 til 29 år. De ble målt ved 17år, 20år, 24år og 29år. Deres grad av rusmiddelbruk, deres personlighet samt andre personlige karakteristika ble målt. Ulike psykososiale utfall ble også registrert. Personlighet ble målt med MPQ ved 17 års alder. Deltakerne ble delt inn i grupper basert på tidlig eller sen onset av AUD (17 vs 20/24) og hvorvidt AUD vedvarte (fortsatt AUD ved 29 år). Basert på dette ble deltakerne med AUD delt inn i fire grupper: Vedvarende ungdoms-AUD, ikke-vedvarende ungdoms-AUD, vedvarende voksen-AUD, og Ikke-vedvarende voksen-AUD. Man fant ikke at lav constraint var relatert til tidlig onset, man fant imidlertid at lav constraint var relatert til AUD ved 29 års alder. Både vedvarende voksen-AUD gruppen og vedvarende ungdoms- AUD gruppen hadde lavere skårer enn kontrollgruppen på constraint ved 17 års alder. Man fant ikke signifikante funn for negativ emosjonalitet. (Hicks et al., 2010)

Quinn, Stappenbeck og Fromme fant i en studie av 1434 studenter at høyere impulsivitet og sensation seeking i high school predikerte mer alkoholbruk i college. Målene brukt indikerer at impulsivitet kan anses som konseptuelt likt lav constraint, og sensation seeking kan anses som konseptuelt lik lav harm avoidance mer spesifikt. (Quinn, Stappenbeck, & Fromme, 2011)

I en studie av Hicks, Durbin, Blonigen, Iacono og McGue undersøkte man om en diagnose av Alcohol Use Disorder (AUD) var assosiert med avvik fra normativ personlighetsendring mellom 17års alder og 24 års alder i et utvalg bestående av 2183 deltakere. Man målte negativ emosjonalitet og atferdsmessig disinhibisjon (constraint reversert) med MPQ og undersøkte AUD ved 17 års alder og 24 års alder. Ved 11 og 17 års alder skåret alle AUD-gruppene signifikant høyere enn aldri-AUD gruppen på negativ emosjonalitet og atferdsmessig disinhibisjon. (Hicks, Durbin, Blonigen, Iacono, & McGue, 2012)

Kort oppsummert har studiene beskrevet til nå resultert i funn som på overflaten kan virke noe sprikende med tanke på om constraint og negativ emosjonalitet predikerer alkoholbruk.

Gitt funnene for prediksjon av alkoholbruk kan det være meningsfullt å se på om constraint og negativ emosjonalitet samvarierer med alkoholbruk. Er det slik at constraint og negativ emosjonalitet samvarierer meningsfullt med tilstedeværelsen av alkoholbruk og problematisk bruk? Hvis personlighetstrekkene samvarierer med alkoholbruk kan det støtte at det foreligger en faktisk relasjon mellom disse personlighetstrekkene og alkoholbruk. Hvis de imidlertid ikke samvarierer vil det utelukke at det foreligger kausalt forhold mellom

personlighetstrekkene og alkoholbruk

5.2 Samvarierer alkoholbruk og personlighet?

I Chassins, Flora og Kings studie var både constraint og negativ emosjonalitet i ung voksen alder assosiert med høy bruk og alkoholavhengighet i ung voksen alder. (Chassin et al., 2004) Chassins studie fant at for mål på constraint i ung voksen alder var høyere åpenhet assosiert med høy bruk. Lavere planmessighet i ung voksen alder var også assosiert med høy bruk men var ikke statistisk signifikant når de andre NEO FFI trekkene ble inkludert i modellen.

(Chassin et al., 2004). Lav constraint i ung voksen alder var og assosiert med tilstedeværelsen av alkoholavhengighetsdiagnose i ung voksen alder: Høyere åpenhet i ung voksen alder skilte alkoholdiagnosegruppen fra gruppen med ingen diagnose i ung voksen alder. Lavere

planmessighet i ung voksen alder skilte også alkoholdiagnosegruppen fra ingen diagnose, men denne effekten forsvant ved inklusjon av de andre FFI trekkene. (Chassin et al., 2004) For mål på negativ emosjonalitet fant Chassin, Flora og King at høyere nevrotisisme i ung voksen alder var assosiert med høy bruk, men effekten var ikke statistisk signifikant når de andre NEO FFI trekkene ble inkludert i modellen. De hadde imidlertid lavere

medmenneskelighet enn de andre gruppene, men når andre NEO-FFI variabler ble inkludert skilte de seg ikke signifikant fra gruppen med moderat bruk, de skilte seg imidlertid fra gruppen med lav bruk.. Funnene indikerer dog at de hadde høyere negativ emosjonalitet i ung voksen alder enn personer med lav bruk. Negativ emosjonalitet i ung voksen alder var og assosiert med tilstedeværelsen av alkoholavhengighet i ung voksen alder: Lavere

medmenneskelighet i ung voksen alder skilte alkoholdiagnosegruppen fra gruppen med ingen diagnose. Høyere nevrotisisme i ung voksen alder skilte også alkoholdiagnosegruppen fra

gruppen uten diagnose, men denne effekten forsvant ved inklusjon av andre FFI trekk.

(Chassin et al., 2004)

Turiano, Whiteman, Hampson, Roberts, og Mroczek undersøkte også personlighetsendring fra måletidspunkt en til måletidspunkt to. De fant at økning i åpenhet og nevrotisisme over 9års-perioden var assosiert med økt sannsynlighet for å drikke mer alkohol. Økning i medmenneskelighet var assosiert med generelt lavere sannsynlighet for alkoholbruk. Økning i åpenhet og økning i nevrotisisme var assosiert med økte odds for å vedkjenne seg et

alkoholproblem. (Turiano et al., 2012). Oversatt til MPQ fant en altså at reduksjon i constraint og økning i negativ emosjonalitet fra tidspunkt 1 til tidspunkt 2 var assosiert med økt sannsynlighet for høyere alkoholbruk og økt sannsynlighet for alkoholproblem. I tillegg var reduksjon i negativ emosjonalitet assosiert med lavere sannsynlighet for alkoholbruk.

I en studie av Quinn og Harden undersøkte man sammenhenger mellom endringer i impulsivitet og sensation seeking og endringer i forbruk av alkohol fra ungdomsalder til ung voksen alder. Studien inkluderte til sammen 5632 individer som rapporterte sin grad alkoholbruk, impulsivitet og sensation seeking. Impulsivitet og sensation seeking ble målt via 3 spørsmål hver. Spørsmålene er blitt brukt i andre undersøkelser og er funnet å korrellere med trekk fra FFM. Impulsivitetsspørsmålene korrellerer negativt med planmessighet og emosjonell stabilitet. Spørsmålene om sensation seeking er funnet å korrellere positivt med ekstroversjon og åpenhet (Quinn & Harden, 2013). Basert på dette kan det hevdes at impulsivitetsspørsmålene kan representere en kombinasjon av negativ emosjonalitet og constraint. Spørsmålene om sensation seeking kan på sin side representere kobles til positiv emosjonalitet samt constraint.

Studien fant at impulsivitet var på sitt høyeste ved 15 års alder for så å synke fram til 21 års alder, der den stabiliserte seg. Sensation seeking viste en gradvis reduksjon fra 15 års alder til 26 års alder. Mens impulsivitet og sensation seeking sank, økte alkoholbruk sterkt fra 15 års alder til 23 års alder. Alkoholbruk ble litt redusert etter 23 års alder. Alkoholbruk toppet seg altså senere enn risikofaktorene impulsivitet og sensation seeking, og økte mens disse trekkene minket. (Quinn & Harden, 2013). Når en kontrollerte for initialt nivå av impulsivitet og sensation seeking og initialt nivå av alkoholbruk fant en imidlertid at en mer langsom reduksjon i impulsivitet og sensation seeking var assosiert med større økning i bruk av alkohol over samme tidsrom. Sensation seeking var svakere koblet til økning i alkoholbruk enn impulsivitet var. Man fant altså en sterkere kobling mellom økning i alkoholbruk og

langsommere endring i constraint og NEM, enn for økning i alkoholbruk og langsommere endring i constraint og PEM (Quinn & Harden, 2013).

I en studie fulgte Littlefield, Sher og Wood 489 collegestudenter fra 18 til 35 års alder.

Deltakernes grad av impulsivitet (lav constraint) og nevrotisisme (høy negativ emosjonalitet) ble målt ved fylte 18, 25, 29 og 35. Deltakernes grad av alkoholproblematikk ble undersøkte ved fylte 18, 19, 20, 21, 25, 29 og 35. Studien fant reduksjon i alkoholproblematikk og samtlige personlighetstrekk over studiens løp. Individer som initialt hadde høy nevrotisisme og høy impulsivitet hadde initialt høyest grad av alkoholproblematikk. Man fant at endringer i impulsivitet og nevrotisisme samvarierte med endringer i alkoholproblematikk: større reduksjon i impulsivitet og nevrotisisme var relatert til større reduksjon i

alkoholproblematikk. (Littlefield, Sher, & Wood, 2009).

I en senere studie reanalyserte man de 489 collegestudentene for å se om samvariasjonen mellom endring i nevrotisisme og impulsivitet og endring i alkoholbruk var mediert av endring i motiver for alkoholbruk. Man fant at samvariasjonen mellom endring i nevrotisisme og impulsivitet og endring i alkoholproblemer var signifikant mediert av endring i coping- motiv for alkoholbruk. Reduksjon i negativ emosjonalitet og økning i constraint var altså assosiert med reduksjon i motiv for å regulere negative emosjoner med alkohol, som igjen var assosiert med reduksjon i alkoholproblematikk. (Littlefield, Sher, & Wood, 2010)

I en annen studie av modellerte Littlefield, Sher og Steinley ulike baner for endring i impulsivitet for de samme 489 collegestudentene. De undersøkte om det var meningsfulle individuelle forskjeller i samvariasjonen mellom impulsivitet og alkoholbruk. Studien undersøkte ikke bare alkoholproblematikk, men også alkoholbruk mer generelt. Studien fant fem ulike utviklingsbaner for impulsivitet i dette utvalget, med forskjellig utgangspunkt og forskjellig endring fra fylte 18 år til fylte 35 år. Man fant at impulsivitet samvarierte med alkoholbruk og alkoholproblematikk for samtlige grupper. De fleste av deltakerne opplevde gradvis reduksjon i impulsivitet over studiens løp og gradvis reduksjon i alkoholbruk. En av gruppene viste imidlertid betydelig større reduksjon i impulsivitet mellom 18 og 25, de hadde samtidig raskere reduksjon i alkoholbruk enn andre deltakere. Ved senere måletidspunkt var imidlertid denne gruppen lik de andre både med tanke på nivå av impulsivitet og nivå av alkoholbruk, de hadde blitt tatt igjen av de andre gruppene. Studien fant også at individer som hadde vedvarende høyt impulsivitetsnivå viste en tregere reduksjon i alkoholbruk enn andre deltakere. Studien var korrelasjonell likt de tidligere nevnte studiene og kausalitet kan en

dermed ikke konkludere med, men kovariasjonene mellom impulsivitet og alkoholbruk indikerte at alkoholbruk endret seg i etterkant av endring i impulsivitet. (Littlefield, Sher, &

Steinley, 2010)

En av studiene til Littlefield, Sher og Wood undersøkte om samvariasjonen mellom endringene i impulsivitet og nevrotisisme og endringene i alkoholproblematikk kunne forklares av at enkelte deltakerne inngikk ekteskap og fikk barn. Når man inkluderte disse variablene i analysen var samvariasjonen mellom endringene impulsivitet og nevrotisisme og endringene alkoholproblematikk fortsatt signifikant. Man fant dog at individer som giftet seg (og forble gift) og/eller fikk barn mellom 25 og 35 opplevde raskere reduksjon i impulsivitet, nevrotisisme og alkoholproblematikk enn de resterende deltakerne. (Littlefield et al., 2009).

Sammenlignet med funnene for prediksjon av alkoholbruk basert på constraint og negativ emosjonalitet, er funnene for samvariasjon melllom alkoholbruk og constraint og negativ emosjonalitet noe mindre sprikende.

5.3 Endrer alkoholbruk personligheten?

Den tidligere nevnte studien av Quinn, Stappenback og Fromme undersøkte 1434 studenter fra slutten av high school og gjennom college. De målte deltakernes impulsivitet og sensation seeking ved starten av studien og undersøkte endring i disse personlighetstrekkene over studiens løp. Målene brukt indikerer at impulsivitet var konseptuelt likt lav constraint, og sensation seeking var konseptuelt lik lav harm avoidance mer spesifikt. Informasjon om deltakernes alkoholbruk ble også innhentet (Quinn et al., 2011). I tillegg undersøkte man deltakernes opplevelse av deskriptive normer for alkoholbruk i det sosiale nettverket de tilhørte, her definert som hvor mange alkoholholdige enheter en deltaker forventet at et typisk gruppemedlem i gjennomsnitt drakk per dag i en typisk uke. For personlighets innvirkning på alkoholbruk fant man som nevnt at både impulsivitet og sensation seeking i high school predikerte mer alkoholbruk i college. For alkoholbruks effekt på personlighetsendring fant man at deltakerne som helhet ikke økte i sensation seeking eller impulsivitet. Det var imidlertid betydelig variasjon i grad av endring innad gruppen, og individene som drakk mest alkohol økte i både sensation seeking og impulsivitet (Quinn et al., 2011).

Imidlertid fant studien at høyere sensation seeking i high school predikerte at deltakerne høyere deskriptive alkoholnormer, dette predikerte igjen økning i sensation seeking. Høyere

impulsivitet i high school predikerte ikke høyere normer, men høyere normer predikerte økning i impulsivitet. Man undersøkte derfor om personlighetsendringene kunne forklares av kun opplevde alkoholbruksnormer. Når man kontrollerte for opplevde normer fant man at alkoholbruk fortsatt predikerte økt sensation seeking og impulsivitet. Normer for alkoholbruk var ikke lenger en signifikant prediktor for økning i sensation seeking og impulsivitet når man kontrollerte for deltakernes eget alkoholbruk (Quinn et al., 2011).

I den tidligere nevnte studien av Hicks, Durbin, Blonigen, Iacono og McGue undersøkte man som nevnt om en diagnose av Alcohol Use Disorder (AUD) var assosiert med avvik fra normativ personlighetsendring mellom 17års alder og 24 års alder i et utvalg bestående av 2183 deltakere. Man målte negativ emosjonalitet og atferdsmessig disinhibisjon (constraint reversert) med MPQ og undersøkte AUD ved 17 års alder og 24 års alder. Deltakerne ble delt inn i grupper basert på onset av AUD (17 vs 24) og om AUD vedvarte (definert som fortsatt AUD ved 24 års alder). Dette resulterte i fire grupper: Aldri AUD, voksen AUD (diagnostert ved 24), ikke-vedvarende ungdoms-AUD(diagnostert ved 17) og vedvarende ungdoms-AUD (diagnostisert ved både 17 og 24). Deltakernes ble også vurdert ved 11 års alder av lærere og foreldre, slik kunne man undersøke om observerte personlighetsforskjeller ved 17 års alder også var tilstede før enkelte deltakere startet problematisk alkoholbruk. (Hicks et al., 2012) Ved 11 og 17 års alder skåret alle de andre AUD-gruppene signifikant høyere enn aldri-AUD gruppen på negativ emosjonalitet og atferdsmessig disinhibisjon. Vedvarende ungdoms-AUD hadde mest ekstreme skårer mens ikke-vedvarende ungdoms-AUD hadde nest mest ekstreme skårer. Voksen-AUD hadde nest minst ekstreme skårer og aldri-AUD gruppen hadde minst ekstreme personlighetsskårer. Mellom de nærliggende gruppene var det ikke alltid store nok forskjeller til å oppnå statistisk signifikans: Vedvarende ungdoms-AUD var signifikant forskjellig fra ikke-vedvarende ungdoms-AUD på atferdsmessig inhibisjon, men ikke på negativ emosjonalitet. Ikke-vedvarende ungdoms-AUD og voksen-AUD hadde ingen signifikante forskjeller seg imellom ved 17 års alder. Alle gruppene opplevde reduksjon i atferdsmessig disinhibisjon og negativ emosjonalitet mellom 17år og 24år. Men det var signifikante gruppeforskjeller for endring. (Hicks et al., 2012)

For atferdsmessig disinhibisjon opplevde vedvarende ungdoms-AUD og voksen-AUD mindre reduksjon enn aldri-AUD fra 17 til 24. Ikke-vedvarende ungdoms-AUD opplevde større reduksjon enn alle gruppene, selv om denne gruppens endring ikke var signifikant forskjellig fra aldri-AUDs endring. Endringene resulterte i at både vedvarende ungdoms-AUD og