m o r t e n k j e l l a n d ( r e d . )
ku r s h e f t e i f o rva l t n i n g s r e t t
– e t t e m at i s e r t u t va lg av s e n t r a l e r e t t s k i l d e r
6. Ugyldighet
Hegstad (Rt. 1957 side 915)
Kjennelse Kommentarer
Mulige feil ved ligningsrådets behandling av en klage var uten betydning, fordi ligningen senere var behandlet og avgjort av overligningsnemnda etter klage fra den skattepliktige. Uttalelser om skattelovenes krav til saksbehandlingen i lignings- rådet.
Domssammendraget
Parter: Trondheim kommune (høyesterettsadvokat Andr.
Claussen) mot Sigurd Hegstad (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt jr.).
Partene i saken. Kallenavnet på kjennelsen er basert på etternavnet til den ene parten (borgeren), «Sigurd Hegstad».
Dommer Schei: Trondheim byrett avsa den 14. januar 1956 dom med følgende domsslutning:
Førstvoterende dommer Andreas Olai Schei tar utgangspunkt i en formulering av «domshistorik- ken» i saken. I mange nyere rettsavgjørelser er det vanlig å formulere sakens hovedproblemstilling først, se poengteringen i fl ere av de andre kommen- terte avgjørelsene.
«Den av Trondheim kommune foretatte ligning av Sigurd Hegstad for inntektsåret 1953 og den for samme foretatte utpantning stadfestes.
Sigurd Hegstad dømms til å betale saksom- kostninger til Trondheim kommune med 400 kroner.»
Byrettens dom
Sigurd Hegstad påanket dommen til Frostating lag- mannsrett, som den 22. desember s. å. avsa dom med denne domsslutning:
«Trondheim kommunes ligning av kjøpmann Sigurd Hegstads skatt for inntektsåret 1953 og utpantning av 2. mars 1955 oppheves. Hegstads klage over denne ligning henvises til fornyet be- handling ved Trondheim ligningsråd.
Innen 14 dager betaler Trondheim kommune til Sigurd Hegstad saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med 900 kroner.»
Lagmannsrettens dom
d e l i i i t e m at i s e r t e r e t t s k i l d e r
[Side 916]
Trondheim kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankegrunnene er i det vesentlige følgende:
1. Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Trondheim ligningsråds behandling av Heg- stads klage ikke tilfredsstiller lovens krav. Etter kommunens mening er behandlingen i orden både formelt og reelt, og gir intet grunnlag for opphevelse av ligningen.
2. Under enhver omstendighet er en mulig feil ved ligningsrådets behandling av klagen uten be- tydning, fordi ligningen senere er behandlet og avgjort av overligningsnemnda etter klage fra Hegstad. Overligningsnemndas kjennelse av 5. januar 1955 er trådt endelig i stedet for lig- ningsrådets kjennelse av 16. november 1954, og mot saksbehandlingen for overligningsnemnda er ingen innvending reist.
Trondheim kommune har nedlagt denne påstand:
«1. At lagmannsrettens dom oppheves og at saken hjemvises til Frostating lagmanns- rett til realitetsbehandling.
2. At Sigurd Hegstad tilpliktes å betale Trondheim kommune saksomkostninger for Høyesterett.»
Kommunens anførsler og påstand "
Sigurd Hegstad har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.
Hegstads anførsler og påstand "
Med hensyn til enkelthetene i saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Denne typen henvisninger kan naturlig nok være plassbesparende mv., men gjør deler av saksforholdet mindre tilgjengelig for utenforstående domstolkere.
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Førstvoterende dommer Scheis syn på saken Jeg er enig med den ankende part i at det under
enhver omstendighet er avgjørende for utfallet av saken at det ikke er ligningsrådets kjennelse, men kjennelsen i overligningsnemnda som danner det endelige grunnlag for ligningen av Hegstad. I og med at overligningsnemnda traff avgjørelse i klagesaken, var ligningsrådets kjennelse brakt ut av verden, og dermed har heller ikke de innvendinger som i til- felle kunne rettes mot ligningsrådets saksbehand- ling lenger noen betydning som innvendinger mot ligningen.
Jeg er ikke enig med lagmannsretten i at overlig- ningsnemnda måtte hjemvise saken til ny behand-
Dette er en viktig faktum-bit: For Hegstad var over- likningsnemndas avgjørelse bestemmende for lik- ningen.
Allerede her blir hovedpoenget i dommen formulert:
En eventuell tidligere feil i underinstansen er uan- sett «reparert» gjennom ankeinstansens (her: over- likningsnemndas) behandling. Saksbehandlingsfeil gjort i tidligere instans kan dermed ikke ha innvirket på vedtaket (sml. fvl. § 41).
mangler ved ligningsrådets saksbehandling. Over- ligningsnemnda er en selvstendig instans, og dens adgang til å treff e endelig realitetsavgjørelse i klage- sakene påvirkes ikke av om det ved behandlingen i ligningsrådet skulle være begått feil av reell eller formell art. Noen plass for analogisk anvendelse av tvistemålslovens §§ 383 og 384, slik som lagmanns- retten har antatt, er det etter min mening ikke.
Forutsetningen er imidlertid at ankeinstansen har fore- tatt en selvstendig vurdering, hvilket blir påpekt her.
Hegstad har anført at selv om det er så at han ønsket sin klage realitetsbehandlet av overlignings- nemnda, tok han forbehold om «under en eventuell rettslig prøvelse av saken å hevde at ligningsrådets avgjørelse ikke er truff et på en formelt riktig måte, idet klagen til ligningsrådet ikke er behandlet av alle rådets medlemmer». Etter min oppfatning er et [Side 917]
forbehold som dette uten betydning. Det innskren- ker ikke overligningsnemndas kompetanse og kan heller ikke ellers gi grunnlag for noe angrep på den endelige ligning.
Retten forkaster anførselen om betydningen av Hegstads «forbehold».
Etter mitt syn på betydningen av overlignings- nemndas kjennelse, er det ikke nødvendig å gå inn på innvendingene mot ligningsrådets saksbehand- ling. Av hensyn til den praktiske betydning som disse spørsmål har, fi nner jeg likevel grunn til uttrykkelig å reservere meg mot den oppfatning som lagmanns- retten har lagt til grunn når det gjelder spørsmålet om lovens krav til saksbehandlingen i ligningsrådet.
Jeg nevner spesielt at jeg ikke kan se at byskattelo- vens § 120, 1. ledd, jfr. § 80, 5. ledd, gir grunnlag for å kreve at ligningrådets kjennelse skal leses opp og set- tes under votering i møte. I det hele tatt mener jeg at man ved spørsmålet om hvilken fremgangsmåte som må følges under arbeidet med skatteligningen, som et moment av betydning også må ha for øye hvilke krav hensynet til utførelsen av ligningsarbeidet gjør det nødvendig å stille. Den langvarige og festnede praksis som på mange områder foreligger når det gjelder saksbehandlingen i ligningsinstansene, er så vidt jeg forstår i stor utstrekning blitt til nettopp fordi praktiske behov har gjort den påkrevet.
Øvrige sider av saken (ikke alminnelig forvaltnings- rett)
d e l i i i t e m at i s e r t e r e t t s k i l d e r
Hegstad må betale sakens omkostninger for Høyesterett. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten blir å avgjøre samlet når lagmanns- retten treff er realitetsavgjørelse i saken.
(Sakskostnader)
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Lagmannsrettens dom oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sigurd Hegstad til Trondheim kommune 1500 – femten hun- dre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.
Førstvoterendes konklusjon
L Begrepet «kjennelse» er forklart foran på side 151.
Dommer Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende i at det ikke er grunnlag for å oppheve ligningen på grunn av formelle feil ved behandlingen av klagen.
For meg er det avgjørende at overligningsnemnda har avgjort saken etter realitetsklage fra Hegstad. Jeg kan for så vidt i alt vesentlig tiltre førstvoterendes begrunnelse. Det er da ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på spørsmålet om det er begått for- melle feil ved ligningsrådets behandling av klagen.
De øvrige dommernes voteringer:
Andrevoterende slutter seg til førstvoterende, og avgir en form for presiserende begrunnelse.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resul- tatet enig med førstvoterende.
Tredjevoterende
Dommer Eckhoff og justitiarius Grette: Likeså. Fjerdevoterende og femtevoterende
Kjennelsen er enstemmig.
For en nærmere omtale av Hegstad (Rt. 1957 side 915), se blant annet Graver: Alminnelig forvaltningsrett, 3. utg. (2007) s. 605;
Eckhoff /Smith: Forvaltningsrett, 9. utg. ( 2009) s. 491 og Woxholth: Forvaltningsloven med kommentarer (2011) s. 551, 645 og 650.