HVALER
MENIGHETSBLAD
NR 4 - 2021 74. ÅRGANG
AVSKJEDS INTERVJU MED
ATLE SOMMERFELDT
Side 8
TANGVEIEN PÅ STORESAND
Side 14
HVALER SANITETS- FORENING 110 ÅR
Side 36
Kirkekontoret (Kirkens hus) Storveien 12, 1680 Skjærhalden Tlf: 69 37 90 37
[email protected] Hvaler sokn
Kristin Seljebakken, Tlf: 473 16 893
[email protected] Hvaler menighetsblad
Storveien 12, 1680 Skjærhalden [email protected]
Ansvarlig utgiver:
Hvaler menighetsråd [email protected] Kontonummer 1506.23.78902 Redaksjonskomité:
Ragnar Bjørck, Grethe Hummel, Kjersti Morland, Einar Morland, Dag Plau og Ellen Bjørnvall Viker Ansvarlig for annonsesalg:
Dag Plau. Tlf: 952 27 449 [email protected]
Trykk:
Møklegaards Trykkeri AS Fredrikstad
ANSATTE:
Grethe Hummel sogneprest Tlf: 474 79 731
[email protected] Mats-André Soli kirkemusiker Tlf: 977 66 377
[email protected] Kjersti Morland menighetspedagog Tlf: 975 26 412
[email protected] Marius Kjølholt
kirketjener Tlf: 483 92 297
[email protected] Jenny Schorpen kirketjener Tlf: 907 13 680
[email protected] Jan Heier
Kirkeverge/daglig leder Tlf: 474 79 730
[email protected] kirken.no/hvaler
Foto forsiden: Opplysningskontoret for blomster og planter / Foto side 3: Harald Nilsen
INNHOLDSFORTEGNELSE:
Julehilsen fra Grethe . . . . 4
Kjærlighet i mørketiden . . . . 5
Menighetsrådets leder har ordet . . . . 6
Menighetsrådet melder . . . . 7
Kirken skal ikke være en hemmelig tjeneste . . . . 8
Under himmelbuen . . . . 12
Tangveien på Storesand . . . . 14
Advent og jul i hvalerkirkene . . . . 19
Årets populæreste gudstjeneste . . . . 20
Julaften . . . . 23
Våre juleblomster . . . . 24
Julemarked på kystmuseet . . . . 26
Konfirmantene i Hvaler . . . . 28
Viktig melding - gratis røykvarsler-batteri . . . . 30
Kjære innbygger på Hvaler . . . . 31
Solbarn, jordbarn . . . . 32
Fest i Guds hus . . . . 33
Juleevangeliet . . . . 34
Hvaler sanitetsforening er 110 år . . . . 36
La Grace få fylle fem år . . . . 40
Julefest for de eldre på Hvaler . . . . 43
En hilsen fra Hvaler trivselskor . . . . 44
Hvaler Trivselskor inviterer til julekonsert . . . . 45
Adventskonsert . . . . 46
Fest i Guds hus . . . . 47
Tenning av julegrana . . . . 47
Vi lager en ny julekrybbe . . . . 48
Høsttakkefest med utdeling av fireårsbok . . . . 49
Fredrik Andrés konsert . . . . 50
Anne Mays julekonsert . . . . 51
Årets julegave . . . . 52
Puttenlegatet . . . . 55
Siden sist . . . . 56
Fra foreningslivet på Hvaler . . . . 59
Gudstjenester vinteren 2022 . . . . 60
Sorg og glede i våre kirker . . . . 63
I år vil jeg dele med dere en hilsen fra dialogprest Silje Trym Mathiassen .
«Dette er et kjærlighetsbrev til alle jeg kjenner – og ikke kjenner – som ikke gleder seg til jul . Til deg som kjenner på mer savn enn glede fordi en du er glad i, ikke lenger er hos deg . Til deg som kjenner på savn fordi du aldri har hatt noen å være glad i .
Til deg som ikke har råd til å være med på handelsstandens heseblesende julefeiring . Til deg som ikke har noen å gi en gave til .
Til deg som har fått et svar, en diagnose eller noe annet som har slått beina under deg . Til deg som ikke feirer jul . Til deg som gruer deg til jul av andre årsaker enn jeg har nevnt her .
Til deg vil jeg hviske: Du er ikke alene .
Det snakkes så mye om julegleden, men vi må snakke om julesmerten også . For den er like virkelig . Julen er som et forstørrelsesglass som gjør både gleden og smerten større . De vi elsker, elsker vi enda høyere . De vi savner, savner vi enda dypere . Vi er gladere . Tristere . Rausere . Mer ensomme . Vi klemmer mer . Vi savner mer en klem . Julegleden og julesmerten . Dette skjøre, vakre, vanskelige livet .»
Silje fortsetter sitt brev med julefeiringens hvorfor . At Gud kom til oss som et lite sårbart barn, slik vi selv er kommet inn i denne verden . Og barnet fikk navnet Immanuel, som betyr Gud er med oss . Alltid . I det som er godt . I julegleden . Men også i det mørkeste . I julesmerten . Der er Gud .
Derfor feirer vi jul . Derfor er det også mange som gleder seg til jul, gleder seg til handling i travle julegater, pakker inn gaver, planlegger god mat og inviterer, pynter både inne og ute . I en mørk desember lyser hus og hager og fortrenger mørket . Vi minnes den store stjerna i Betlehemsnatten, slik Trygve Hoff skriver det i sin julesalme:
Den store stjerna i natta kald har synt oss eit under.
Lyser med trøyst i tunge stunder for folk i tusental.
Den store stjerna høg og klår er vårt ljos på den veg vi går.
En velsignet julehøytid med fred i sjel og sinn ønskes deres alle!
Grethe Hummel
JULEHILSEN
FRA GRETHE
Nå kryper mørket inn på oss fra alle kroker og kriker . I mørket kan våre tristeste livserfaringer komme til oss . Det kan være sorgen over en som er død, lengsel etter dem vi gjerne skulle vært sammen med, men som av ulike grunner ikke er til stede i hverdagen . Gamle sår kan bli som nye . Utrygghet for hva fremtiden vil bringe kan gi søvnløse netter . Sporene av kjærlighet er ikke alltid lette å få øye på .
Men vi er alle resultat av kjærlighet, Guds kjærlighet skapte alt som er til og hele menneskeheten . Guds kjærlighet ga oss alle samme verdighet og verdi . Kjærligheten mellom mann og kvinne ga hver enkelt av oss livet . Når kjærligheten forsvinner, i livene våre og i samfunnet, ødelegges vi . Brutalitet, undertrykkelse og krig vinner frem .
De mange lysene på kirkegårder og gravsteder denne julehøytiden er en stille håpsprotest mot mørket rundt oss . Lysene viser at håpet om kjærlighetens seier over sorg og død lever . De lyser opp minner og gir oss som tenner dem et streif av kjærlighetens varme .
Det er veldig meningsfullt å tenne kjærlighetens lys nettopp i julehøytiden . Den kristne julen forteller oss at kjærligheten ikke er en abstrakt og idealisert eller romantisk ide, i en himmel ingen av oss kan nå . Kjærligheten lever der vi trenger
den mest, i hverdagens mange utfordringer og i våre kamper mot indre og ytre mørke . Den gjør det mulig å leve og å overleve og å gi håp om fred på jord for alle mennesker . Gud er helt annerledes enn oss mennesker, og er alltid større enn alt vi kan fatte og alt vi kan tenke eller tro . Gud lar seg ikke fange av menneskets logikk og tankekraft . Gud er Gud om alle mann – og kvinner, var døde, som Petter Dass skriver i Den norske kirkes nasjonalsalme .
Det store underet og mysteriet som skjedde i Betlehem den gangen er at Guds kjærlighet driver Gud til å bli som oss, født av en kvinne, som en hvilken som helst annen baby .
Guds kjærlighet overvinner avstanden mellom Gud og menneske . Lyset fra julestjernen gir håp i mørket . Vi synger det i en kjær julesalme av Alf Prøysen: «Den fyrste gong ho skinte så laga hu ei bru imilla seg og himmel’n og ei krubbe og ei ku» . Det lille barnet i krybben kan ingen være redde for, det gir oss alle frihet til å være i Guds nærhet . I krybbens rom er kjærligheten tilstede for oss alle .
Måtte denne julen gi oss et glimt av denne kjærligheten . La oss feire julen som en fest for kjærlighetens seier over mørket, nå og i all evighet .
BISKOP ATLE SOMMERFELDT:
KJÆRLIGHET I MØRKETIDEN
Atle Sommerfeldt
LYS I MØRKETIDEN
Etter nyttår begynner vi å si til hverandre at «nå går det mot en lysere tid» . Vi lengter etter lange og lyse sommerdager igjen . Både vi mennesker og alt som lever er avhengig av lyset for eksistens og vekst . Det er helt tydelig å se på blomster og vekster om de står mye i skygge . Alt strekker seg mot sol og lys . I mørket er det umulig å få noe til å vokse og trives .
Nå er vi i den mørkeste tiden av året her i Norge . Det er vi forberedt på som en del av årets syklus . Da er det ekstra hyggelig å kunne tenne noen ekstra lys og kose seg inne . Likevel er det for mange en tung tid å komme gjennom . I motsetning til i fjor kan vi denne vinteren glede oss over alle lyspunktene ved at vi nå kan møtes igjen i foreninger og lag . I førjulstiden kan vi, tradisjonen tro, være med på konserter, lysmesse, fakkeltog og juletretenning . Vi slipper å tenke på om vi kan arrangere en fest eller hvor mange vi kan være sammen . Ja, lyspunktene er mange når vi sammen- ligner med alle restriksjonene vi hadde i fjor .
Jula blir også beskrevet som en stor lysfest midt i mørketiden . Adventstiden er for- beredelsen hvor vi tenner lys i staken for hver uke, ett for ett . Samtidig pynter vi med lys både inne og ute .
I Johannesevangeliet sier Jesus om seg selv
at «jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys».
Om Jesu fødsel skriver Johannes slik: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.»
Med ønske om en gledelig jul – Kristin Seljebakken
MENIGHETSRÅDETS LEDER HAR ORDET
Kristin Seljebakken
Hvaler sokn ved menighetsrådet er informert om at OVF (Opplysningsvesenets fond) vil overføre Hvaler prestegård til Den norske kirke . Det er 130 prestegårder, som etter taksering av vedlikeholdsetterslep, vil bli overført . Leietager pr . 2021 er sokneprest Grethe Hummel .
MENIGHETSRÅDET MELDER:
Det er oppdaget en lekkasje i taket på Kirkens hus . I tillegg til å være kontor for soknets stab og kommunens gravferdsforvaltning, benyttes lokalene av 7 lokale foreninger til møter . Bygget fra 1975, som inneholdt Hvaler Sparebank, har shingeltak, som nå må skiftes ut med decraplater . Hvaler kirkelige fellesråd ber kommunen gi tilskudd til nytt tak .
Hver onsdag er det Møte- plassen i Kirkens hus, med prat og gratis vafler og kaffe . Fra kl . 11 til kl . 14 er Storveien 12 på Skjærhalden, åpen som Sjømannskirkene er ute i verden . Velkommen innom!
TEKST OG FOTO: ÅSHILD MOEN ARNESEN
FOTO AV: KARI MANGRUD ALVSVÅG - LEIF INGVALD SKAUG OG ENDRE FYLLINGSNES – PRIVAT.
Når biskop Atle Sommerfeldt går av som biskop, kommer han aller mest til å savne alle møtene med mennesker.
KIRKEN SKAL IKKE VÆRE EN HEMMELIG TJENESTE
– Du får gå inn i stuen, sier Sommerfeldt og viser opp trappa i bispeboligen i Fredrikstad, hvor han har bodd med kona Marianne de siste ti årene . Nå skal de snart pakke sammen all kunst, bøker og ikoner stua er fylt av og flytte tilbake til huset i Asker . 70-åringen er kjent for å ha stor kapasitet, og han får energi av å jobbe i høyt tempo . Akkurat det bekymrer ham litt med tanke på pensjonisttilværelsen .
– Jeg må nok legge en plan . Jeg har jo vært leder i 30 år, og nå blir det betydelig mer stille rundt meg, sier han .
ELSKE OSS SELV OG VÅR NESTE
Det er snart ti år siden gudstjenesten i Fredrikstad i januar 2012 hvor Atle ble vigslet til biskop . I begynnelsen var han mest spent på hvordan erfaringene hans fra tidligere jobber ville komme til nytte i bispevirket .
– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan kirken kan være et sted for eksistensiell håndtering av livet, og bidra til å heve menneskers levekår . Det har fulgt meg fra da jeg jobbet som menighetsprest på Tøyen til da jeg var generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, sier Sommerfeldt .
Koblingen mellom reisen innover i oss selv og samfunnsengasjement utover er viktig for ham . – Det er ute i verden du møter Jesus, og vi kan hvile hos Gud . Han har gjort alt, derfor er vi fri til å elske oss selv og vår neste .
TILGJENGELIG
Biskopen pleier å ta en halvtimes hvil på etter- middagen, en vane han har hatt siden han gikk på skolen . Men når han er på bispevisitas hviler han lite . De som har sett ham i aksjon, vet at han holder et høyt tempo .
– Da gjelder det å surfe på adrenalinet og ikke sakke farten . Visitasene kommer jeg til å savne når jeg slutter, sier han .
Sommerfeldt rakk akkurat å gjennomføre visitaser til alle de 109 menighetene i bispedømmet . Visitasene, som gjerne varer fire-fem dager, innebærer samtaler med alle ansatte, dialog med kommuneledelsen, besøk på skoler, bedrifter, NAV og andre viktige lokalsamfunnsinstitusjoner . Med mye engasjement peker han på at en stor del av lokalsamfunnet er medlemmer i lokalkirken . – Kirken har bred kontaktflate . Jeg har alltid søkt å finne ut av mulighetene som finnes i lokalsamfunnene rundt omkring når jeg har vært på besøk . Kirken kan ikke være en hemmelig tjeneste, men må være tilgjengelig, mener han . Og nettopp av den grunn har han vært en biskop som har vært tydelig på viktigheten av at kirken må prioritere god kommunikasjon, og nå i det siste har det handlet spesielt om økt tilstedeværelse på digitale flater og sosiale medier . Nylig kom en veiledning for en forkortet liturgi for digitale
gudstjenester, slik at digitale gudstjenester kan være en forordnet gudstjeneste .
– Det handler i bunn og grunn om at der folk er, der må kirken være . Kirken har i stor grad vært en
«kom til oss»- kirke, men vi er jo sendt til verden, og må også søke å være der folk er .
Da han og kona Marianne var unge, var de på ferie i Florida . Marianne ville svært gjerne at de skulle kjøre ut til kysten . Et kvarter etter at de hadde kommet fram, var Marianne fornøyd og ville dra igjen . – Jeg skjønte ingen ting, først skulle vi kjøre til havet, og så skulle vi ikke være der lenger? Men så forstod jeg at det for henne, som er vokst opp ved havet, handlet vel så mye om å få et glimt av det, sånn at hun fortsatt visste at det var der . Sånn tenker jeg det er med kirken også . Kirken skal være et sted man vet at er der, og når man trenger et glimt eller mer, så kan man komme og det er noen til stede .
ELSKET Å STUDERE
– Hva er du mest stolt av som biskop?
Han må tenke seg om .
FAKTABOKS ATLE SOMMERFELDT
Atle Sommerfeldt ble utnevnt til biskop i Borg 28.
oktober 2011 og ble vigslet til stillingen 29. januar 2012 i Fredrikstad domkirke. Sommerfeldt avla teologisk embetseksamen i 1980. Han har tidligere blant annet vært prest i Oslo bispedømme (1982–1984), gener- alsekretær i Botswana Christian Council (1989–1993), generalsekretær i Mellomkirkelig råd (1993–1994) og generalsekretær i Kirkens Nødhjelp (1994–2012).
– Er det nå jeg skal svare: «Jeg er ikke stolt av noen ting», humrer han .
– Men det er klart jeg er stolt av mye . Jeg er stolt av hvordan visitasene foregår, nemlig at vi er så aktivt i dialog med lokalsamfunnene kirken er en del av, og kanskje hjelper til å knytte noen forbindelser som ikke var der i utgangspunktet . Egentlig er det å ta Jesu spørsmål på alvor om «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» og stille lokalsamfunnet det samme: «Hva kan kirken gjøre her?» .
Han er også stolt av Dialogforum Østfold, som er en forening eid og driftet av muslimske kultur- og trossamfunn og kristne trossamfunn og organisasjoner, som jobber for dialog og mot radikalisering . Han nevner også Håpets katedral, Hovlandfestivalen, Borg pilegrimssenter og den store satsingen på kommunikasjon i Borg bispedømme, Kommunikasjonsløftet .
– Jeg mener også jeg har bidratt til å skape bedre samarbeidsklima mellom de to arbeidsgiverlinjene i kirken, ved at prostene skal sitte i fellesrådene . – Hva fikk du ikke fullført som biskop i Borg?
–Jeg skulle gjerne ha kommet lenger i å utvikle organisasjonskulturen, der mener jeg det er mye igjen . Både med tanke på at ansatte både må oppleve selvstendighet, men også akseptere og være lojal mot at organisasjonen definerer en felles retning og strategiske mål . Noen oppfatter det kanskje som begrensende, men det er innenfor rammer vi kan bruke kreativiteten og nyskapningen mye friere . Vi kan gjerne ta en diskusjon, men når man har diskutert ferdig, så bør man akseptere at «sånn gjør vi det» . Det gamle slagordet «verden er for sterkt for en delt kirke»
gjelder i aller høyeste grad også for kirken i Borg . Jeg skulle også veldig gjerne vært videre i arbeidet med hvordan vi som kirke kommuniserer med alle våre medlemmer . Vi har kommet et godt stykke på vei, men ikke fullført .
DIALOG MED ANDRE RELIGIONER
Han mener at det viktigste for kirken i Borg bispedømme videre er at kirken videreutvikler seg som folkekirke .
– Kirken må ta alle sine medlemmer på alvor, og være en livsløpskirke med religiøse markeringer for viktige begivenheter i livet . Kirken må bidra til at mennesker får mulighet til å leve ut sin religiøse lengsel, blir utfordret til levende tro og samfunnsengasjement og bidrar til gode levekår for alle . Jeg mener det er spesielt viktig i Borg at vi viderefører dialogen med andre religioner . Den norske kirke må bidra til godt naboskap og mangfoldighet, uten å gi slipp på sin egen identitet . 1 . desember er siste dag på jobb .
– Jeg må nok passe meg litt for å ikke bli en sur, gammel mann som mener mye om hvordan ting skal være i kirken . Men det kan hende jeg dukker opp som vikarprest her og der . Vi får se .
TRE OM BISKOPEN
ENDRE FYLLINGSNES, TIDLIGERE
KIRKEFAGSJEF I BORG BISPEDØMME, NÅ SOKNEPREST I DOMKIRKEN I FREDRIKSTAD
– Atle er engasjert, inspirerende, uredd og frimodig . Han har en enorm arbeidskapasitet og glede i tjenesten som smitter over på oss andre . Det har jo oppstått noen morsomme situasjoner under enkelte visitaser der Atle visste mer om kommunen enn de kommunale lederne som kanskje ikke var så godt forberedt . Som biskop har Atle hatt en unik evne til å se, snakke med og gi oppmerksomhet til de som ikke har status, stilling eller stikker hodet mest frem .
Jeg er særlig imponert over at han med alle sine tydelige meninger er så raus med mennesker som mener annerledes . Og hvis han blir overbevist om at andres argumenter er bedre enn hans egne, har han ingen problemer med å skifte mening . Han har definitivt vært med å gi ansatte og frivillige i kirken ny frimodighet, og bidratt til nytenkning og pekt på alle muligheter som kirken har i vår tid . Eksternt har han satt kirken på dagsorden på en tydelig måte, og bidratt til at kirken har fremstått som den samfunnsaktøren den faktisk er .
KÅRE RUNE HAUGE, PROST I ØSTRE BORGESYSSEL PROSTI – Atle er en engasjert og visjonær biskop, som samtidig er veldig lite selvhøytidelig . Han er svært god med folk han møter i ulike
sammenhenger . Han viser oss proster stor tillit . Han er en tydelig person, som sier fra når det trengs . Han har godt humør og en god latter . Han brenner for en kirke som finner sitt lokale utrykk . Han kan også kjøre seg bort eller streve med å finne fram i sitt store bispedømme . Han vil etterlate seg et bispedømme med en klar visjon, med en tydelig strategiplan og med et engasjert bispedømmekontor og prostefellesskap .
KARI MANGRUD ALVSVÅG, DOMPROST I FREDRIKSTAD
– Atle er klartenkt, mål- rettet, inkluderende og ambisiøs på kirkens vegne . Han er meget sterk faglig, og det gjelder både teologi, organisasjon og sosio- logi . Som person er han snill, morsom, omsorgsfull, raus og blid . Atle har brakt kirken i Borg til en klar bevissthet om oppdraget som samfunnsaktør . Han har dratt bispedømmet tettere sammen gjennom strategiarbeidet, og stadig minnet kirken om oppdraget: å være Kristi kropp i verden, og arbeide i tråd med Borgs motto: «Mer himmel på jord» . Hans sterke bevissthet om sosiologien som en viktig kilde for å peke ut kirkens satsinger, vil inspirere kirken i Borg fremover også .
Atle har forkynt Guds kjærlighet til mennesker og verden på en måte som stadig viser hvordan Kristi seier over dødskreftene gjør seg gjeldende i verden i dag . Det vil huskes . Jeg synes det er veldig gøy og inspirerende å være i Atles følge på visitas . Hvor enn han kommer og hvem han enn møter, har han adekvate spørsmål og innspill å komme med, og det blir alltid sterke samtaler . Det er jeg så takknemlig for å ha fått oppleve .
UNDER HIMMELBUEN JULA 2021
For ikke så lenge siden skrev jeg en liten epistel i dette bladet om utenforskap .
Endelsen - skap er i grunnen svært mangfoldig, og denne gangen skal jeg skrive om et skap som er like abstrakt som utenforskapet, men helt i den andre enden av den sosiale skalaen, nemlig fellesskapet .
De fleste av oss har følt felleskap med noe eller noen . De fleste av oss opplever felleskap i mange sammenhenger og på ulike arenaer, som i familien, menigheten, arbeidsplassen, vennegjengen, nær- miljøet, i koret, på skolen, på sosiale medier, som en folkegruppe og innenfor en nasjon osv . I følge Aksel Tjora som har forsket på fellesskap i lengre tid, er fellesskap en følelse og en opplevelse . Hvis man opplever å være en del av fellesskapet, er fellesskap reelt, mener han .
Fellesskap er ofte knyttet til aktivitet, at man gjør samme handlinger, for eksempel pendler med tog til Oslo samme tid hver dag . Man ser de samme menneskene daglig og etter hvert gjenkjenner man hverandre og kanskje byr på et «hei» og et lite smil . Underforstått - «det er oss som er pendler- gjengen» . Det er altså ikke så mye som skal til for å opprette eller opprettholde et fellesskap ifølge Tjora .
Vi tenker ofte på fellesskap som noe godt og positivt, noe som kan pakke oss inn, ta vare på oss . Tjora mener at det er en iboende menneskelig egenskap å jakte på tilhørighet, være en del av noe som er større enn en selv .
Noen mennesker glir ut og inn av fellesskap uten friksjon, og utveksler glede, inspirasjon, kunnskap og energi fra ulike arenaer uanstrengt og naturlig . Andre er mer firkantet og spesifikke i sine prefe-
ranser, og finner seg til rette og opplever fellesskap i mer sære og mindre folksomme miljøer . Det fungerer fint det også, det er fremdeles gode fellesskap, og det finnes en plass til de fleste av oss . Så finnes det dessverre noen mennesker som ikke opplever at de er velkomne i gode og trygge fellesskap . Mennesker som har vansker med å tyde de sosiale kodene, som ikke mestrer de uskrevne reglene, og som ikke føler tilhørighet, men i stedet opplever ensomhet og utenforskap .
Fellesskapene disse menneskene finner og tilbys er ofte destruktive og farlige, ikke bare for det mennesket som innlemmes der, men for hele samfunnet . Det finnes fellesskap som dyrker vold og aggressiv atferd, og det finnes fellesskap som undergraver samfunnets strukturer og som underbygger umotivert hat mot det bestående, det store fellesskapet .
I følge Tjora er de økte forskjellene i samfunnet den største trusselen mot fellesskapet . Forskjellene øker mellom de som har arbeid og de som ikke har arbeid på den ene siden, og mellom vanlige lønnsmottakere og investorer på den andre siden . Fortsatt er arbeidsledigheten lav i Norge, men arbeidslivet er i en stor endring og framtiden er uviss . Dessuten øker antall pensjonister kraftig i årene framover, og mange pensjonister føler sorg og savn etter fellesskapet som kollegaer ga . Pensjonister er en gruppe som står i fare for å bli isolerte og ensomme, særlig hvis helsa svikter . Sånn sett er vi heldige som bor «på bygda» . Her har vi mulighet for å være deler av lokale fellesskap og ta vare på hverandre . Naboer følger med og reagerer på manglende eller unormal aktivitet i et hus . Vi har mange ulike foreninger å melde oss inn i, og mye fin natur å bruke til helse for kropp og sjel .
FELLESSKAPET
Foto - Ragnar Bjørck
Må din vei komme deg i møte, vinden alltid være bak din rygg,
solens lys leke på ditt kinn, regnet falle vennlig mot din jord.
Og må Guds gode hånd verne om deg til vi møtes igjen.
Snart skal vi feire jul i det store, verdensvide, kristne fellesskap . Høre denne underlige fortellingen om guttebarnet som ble født i en stall og som Herodes var så redd for at han mobiliserte hele hæren sin for å drepe .
Vi skal lytte til historien om barnet som fikk en himmelsk hærskare av engler til å synge og juble . Og vi kan synge med, i kirkene våre gjennom advent og jul og varme oss på gode følelser av
fellesskap og historien om Jesus, som gir oss håp og livsmot .
Og en liten påminnelse: Kirken tilbyr fellesskap, og du er hjertelig velkommen .
Ønsker dere god jul med en gammel, keltisk velsignelse som peker på de enkle gledene i livet . Gleder vi ikke kan gjøre oss fortjent til, men ta imot med takknemlige hjerter .
Vennlig hilsen mormor
Kilde om Aksel Tjora: https://gemini .no/2018/06/et-nikk-en-festival-en-arbeidplass/
Kilde bilde: https://kirken .no/nb-NO/fellesrad/stjordalkirken/artikler/min-salme-paske-17/
Frederik Andreas Veidemann (1763–1847) var selv prestesønn og født på Hvaler, men hadde siden bodd andre steder i landet . Han kom tilbake som sogneprest i årene 1798–1805, og oppdaget at prestegården var i forfall og at både bygninger og jorder trengte fornyelse . Veidemann var typisk for opplysningstiden, en skikkelig «potetprest» som var opptatt av å utvikle og forbedre jordbruket . Han jobbet særlig med å øke avlingene på prestegården, ved rydding, gjødsling og ulike former for jordforbedring . Og Veidemann ble faktisk presten som brakte poteten til Hvaler og prestegårdens jorder, i 1802 . Han prøvde seg fram med franske, hollandske, engelske og danske sorter, og han delte ut gratis settepoteter til bøndene og forklarte dem hvordan de skulle dyrke dem .
TANG HADDE LANGE TRADISJONER PÅ HVALER I dette arbeidet ble tangen viktig . Tang og tare som gjødsel var vanlig langs hele kysten, og har helt tilbake til jernalderen vært en viktig del av norsk kystkultur . Veidemann kjente til tangsankingen fra sin egen oppvekst på Hvaler, i et landskap som var preget av mager sandjord og en stadig sandflukt som vanskeliggjorde dyrking . Tangsankingen var de fleste steder et årlig tilbakevendende arbeid, på lik linje med de andre onnene i jordbruket . Det var høst- og vinterstormene som hvert år rev opp tang og tare og skylte det på land, ofte på faste steder . Den verdifulle taren var en fri ressurs som alle kunne benytte seg av, på samme måte som fisken .
TANGVEIEN PÅ STORESAND
- arven etter sogneprest Veidemann
Vandrer du stien vestover fra kafeen på Storesand, over de tørre sandslettene i retning mot Vadholmen, kommer du plutselig til et område som er litt mer steinete. Ser du nærmere etter, oppdager du at noen av steinene ligger tettere sammen, her og der danner de mønstre, lange rekker på kryss og tvers i sanden, andre steder forsvinner de igjen og etterlater et forvirrende bilde som er vanskelig å tolke. Du har snublet over tangveien, et 220 år gammelt stykke hvalerhistorie, men også et kulturminne fra en viktig periode i norsk historie. Og bak alt dette sto det – en sogneprest.
TEKST: OLAV AARAAS OG INGER JENSEN
Tangveien slik den nå er avdekket gir et godt inntrykk av konstruksjonen. (Foto: Ruth Hemstad)
Arbeidet begynte så snart isen var gått om våren, vanligvis i april måned, og som i de andre onnene var oftest hele husholdet med . Så viktig var det at mennene tok en pause i fisket for å delta i sankingen . Tangsanking var hardt arbeid, og ofte vått og kaldt . Fra mellomkrigstiden vet vi at folk kledde seg i oljetøy og væpnet seg med ljå, sigd, river med nett, møkkagrep og store hakker for å få løs tang som hadde festet seg . Ofte hang tangen sammen i store vaser, så god redskap var nødvendig .
Til transport av tangen ble det ofte benyttet båt, og det kunne lett oppstå farlige situasjoner med tunglastede båter . I 1895 druknet for eksempel Andreas Magnussen og søsknene Johanne og Jakob Sørensen Bankerød fordi den overlastede eka deres kantret i Løperrenna . Slike ulykker var det nok flere av .
På land ble tangen samlet og båret i sekker, flettede kurver eller på bærebårer . Der det var mulig, kunne det bli brukt hest og kjerre . Vel fremme ble den samlet i store hauger der den skulle ligge og «brenne» en tid før den ble spredd på åkeren . Det var viktig at den ble pløyd ned før den rakk å tørke . Det var særlig til potetland og til frukttrærne at tangen ble brukt .
VEIDEMANNS STORE PROSJEKT
Veidemann skal altså ikke ha æren for å ha vært den første som brukte tang på åkrene på Hvaler . Derimot var han den første som tok hvalerboernes
gamle dyrkingstradisjoner på alvor, ved at han gjennomførte en systematisk sanking av tang med flere hundre lass i året . Og dette ga resultater . I 1802 hadde han kommet langt med å forbedre jorden på «Vestre-Eng» . Fra en befaring i dette året leser vi:
Den vestre del av dette jordet, 5 tn . stor, var påført 1000 lass sand og 500 lass blåleire for å gjøre denne utmattede og sure myrjord brukbar og tjenlig til sæd . Dette året – 1802 – hadde han kjørt på 450 lass råtnet tang til gjødsel . Her var satt havre, som nå sto meget ypperlig . Låvejordet var helt tatt opp av Veidemann i hans tid og var av 10 tn . havre utsæd . Halvparten hadde vært under plogen i fordums dager, men var blitt forlatt på grunn av sandflukt, som var alminnelig på mange steder på prestegården . Her var de siste 2 år kjørt på 1 .600 lass tang og 2000 lass myrjord (Kilde: G . Høibo:
Hvaler bygdebok, bd . 1, Hvaler kommune, 1980, s . 68-69) .
Veidemann utførte også en tilsvarende jordforbedring på enkesetet Brekke som han drev sammen med prestegården . En slik modernisering hadde aldri tidligere vært gjennomført på Hvaler prestegård .
Storesand (eller Prestesanden som den tidligere ble kalt fordi den tilhørte prestegårdens grunn) var et av de beste stedene å hente tang . Der var forekomstene store, avstanden kort og tilgjengeligheten god . Men for å gjøre hentingen
Kjøring av tare på Jæren i 1912.
Fotograf: Anders Beer Wilse.
Eier: Norsk Folkemuseum.
effektiv, var det viktig å kunne kjøre hest og kjerre så langt ned mot stranden som mulig for å slippe mest mulig bæring, så mye tang som krevdes i denne store oppdyrkingsprosessen . Men grunnen var løs, og kjerrehjulene skar seg lett ned i sanddynene og kjørte seg fast når de skulle returnere fra stranden med tunge, våte lass . For å unngå dette lot Veidemann anlegge en kjerrevei over sandslettene og så langt ned mot stranden som man kunne komme uten at veien ble ødelagt av sjø og is .
Vi har ingen dokumenter som daterer byggingen av veien helt nøyaktig . Alt tyder imidlertid på at den ble anlagt for å muliggjøre Veidemanns resolutte intensivering av driften, altså fra året 1799-1800, da hundrevis av lass skulle kjøres på kort tid . Tangveien ble redskapet som muliggjorde dette .
Selv om det sikkert ikke har vært så hektisk aktivitet etter dette krafttaket, har tang fortsatt vært hentet på Storesand helt fram til 1920-tallet . Det er kjent at Carl Otto Larsen på Kjølbo, som forpaktet prestegården fra 1904 til 1923, fortsatte å hente tang på Storesand . I disse årene hentet han også tang til sine egne jorder . (Kilde: Laila Kjølbo Rød) Etter den tid kjenner vi ikke til sanking av tang på Storesand . Etter hvert som
kunstgjødselen kom i vanlig bruk, ble de tunge sjauene med våt tang for tungvinte, og minnet om de gamle tangveiene bleknet år for år i hele hvalersamfunnet .
SOMMERGJESTENE OVERTAR STORESAND Fra rundt 1900 var det andre enn fiskerbønder som fylte strendene på Storesand . En økende strøm av sommergjester fra de voksende byene søkte ut til havet og kysten for rekreasjon, sol og bading . Nye hoteller og pensjonater ble bygget, og mange hvalerboere leide ut rom til de tilreisende gjestene . På Storesand fylte de strendene, til å begynne med side om side med de beitende kyrne fra prestegården og Kjølbo . Tangsankingen foregikk jo tidligere på våren og var for lengst unnagjort når de første sommergjestene meldte seg i juni, så det eneste de merket var at det var lite tang igjen på stranden . Den gamle veien interesserte dem neppe på annen måte enn at steinene var fine til å bygge seg bålplass med .
Slik gikk årene, og etter hvert sank veien gradvis ned i grunnen og ble mer og mer dekket av flyvesand . Øverst mot skogen ble den overgrodd av fremrykkende furukratt . Etter krigen tok man i bruk tunge traktorer til transport, opprydning og fjerning av tanghaugene om våren, og dette rotet opp steinene eller presset dem ned i sanden . Etter
Taresanking på Jærens Rev 25.
mai 1912. Her er stranden fastere, så de kan kjøre kjerrene helt ned i fjæra og laste taren direkte opp i vognene. Ellers er nok de to- hjuls hestekjerrene, greipene og arbeidsmåten temmelig lik den de brukte på Storesand 100 år tidligere. Fotograf: Anders Beer Wilse. Eier: Norsk Folkemuseum.
hvert var det vanskelig å oppdage at det noen gang hadde vært noen tangvei på Storesand .
VEIEN GRAVES FRAM IGJEN
Fortellingen om tangveien fra prestegården til Storesand var likevel fremdeles kjent av flere på Kirkøy, og de svake sporene som ennå fantes var med på å holde den levende . Likevel var ikke de uanselige runde steinene ansett som noe kulturminne . Det var først våren 2021 at det ble gjort noen prøvestikk for å undersøke hvordan den gamle veien hadde sett ut og hva som ennå var igjen av den . Dette ble utgangspunktet for et samarbeid mellom Ytre Hvaler nasjonalpark og Hvaler Kulturvernforening . Nasjonalparken bidro med mannskap til å fjerne vegetasjonen over den øverste delen av veien, mens kulturvernforeningen stiller med dugnadsgjeng og redskap til den videre avdekkingen av veien . Leder for prosjektet er Olav Aaraas .
Det viste seg at veien hadde gått fra området ved dagens parkeringsplass og ned gjennom skogen i en nokså rett trasé der det var jevn fjellgrunn og godt å kjøre . Veien videre nedover sandslettene var ca . 75 meter lang og hadde en jevn bredde på ca . 3 meter . Den endte i et bredere, steinsatt område i overkant av de høye sanddynene med marehalm og strandrug, som danner grensen mot
selve stranden . Lenger gikk det ikke an å komme med hest og kjerre . Her nede var det plass til å snu de tomme kjerrene og få dem fylt med fersk tang . Fra stranden og opp til kjerrene ble tangen båret, antakelig på bårer, og tippet over på kjerrene for transport tilbake til prestegården .
Hele strekningen over sandslettene var bygget av morenestein i mange ulike størrelser som ble lagt direkte i sanden . Det er rimelig å tro at noe stein var hentet fra rydningsrøyser på prestegården, annet kan være funnet i forbindelse med transporten av sand og leire til jordene, fra forekomster andre steder på øya .
Konstruksjonen av veien er interessant . De største og tyngste steinene var lagt langs veikantene . De fungerte som en «ramme» som skulle hindre veien fra å gli ut . Selve veibanen var brolagt med mindre steiner, så langt mulig med den flateste siden opp . Det er ikke funnet bearbeidet stein i veien . Denne måten å bygge på er mest vanlig å finne på gater og torv i byene, såkalt «kuppelstein» .
Det øverste stykket av veien har ligget skjult og beskyttet under lyng og torv i lang tid . Det framstår derfor som nokså uskadet . Lenger nedover mot stranden er situasjonen mer uryddig . Brolegningen er brutt opp av fururøtter, det har vært en stor bålplass midt i veien, og mye av steinen
Taresamling på Lista i 1912. I taresankingen måtte hele familien trå til, ikke minst kvinnene.
Fotograf: Anders Beer Wilse. Eier:
Norsk Folkemuseum.
er sprukket og skjørbrent . Dessuten er veien delvis nedkjørt av tverrgående trafikk av tyngre kjøretøy . Likevel er store deler av den bevart, men det er nødvendig med tilføring av steiner for å utbedre de største skadene . Vi har fått et generøst tilbud om morenestein fra Vidar Asbjørnsen, og dette har gitt oss muligheten til å starte med dette arbeidet . Vi ser at det gir resultater, og det blir løpende vurdert hvor langt nedover mot stranden vi har grunnlag for å restaurere veien .
Mens det på Hvaler hovedsakelig har vært sanket tang, har forekomstene av tare vært større i andre deler av landet . Tareveier finnes det mange steder langs kysten vår, og i ulik utforming . Ofte er de kommet til fordi flere gårder med rett til å sanke
tang og tare har gått sammen om å bygge dem . I dag er flere av dem, som på Lista og Jæren, blitt til kulturstier og kulturminner . Andre steder er de blitt innlemmet i nyere bebyggelse og fått «evig liv» i gatenavn . Det er mange som har postadresse Tareveien i norske kystbyer .
Minnene etter den gamle kystkulturen vår har altfor lenge vært neglisjert til fordel for den
«rikere» kulturen andre steder i landet . Kanskje skyldes det at de er mindre spektakulære, de handler ofte om tungt slit og strev som mange helst har villet glemme . I tillegg har de alltid vært herjet av naturkreftene, og storm og uvær har gjort sitt til å bryte ned verdifulle bygninger, anlegg og andre kulturminner raskere langs kysten enn i innlandet . Derfor er det ofte bare rester vi finner igjen .
Tangveien på Storesand og middelaldertuftene på Sjursholmen er begge slike kulturminner, og de forsvarer sin plass i nasjonalparken . Selv om veien er fra nyere tid enn tuftene, gikk sankingen av tang enda lenger tilbake i tid, og også den er et synlig minne fra en høstingskultur som en gang preget hele kysten, men som nå er forlatt . I tillegg forteller tangveien også historien om opplysningstiden og om idealistiske prester som Veidemann, som arbeidet for å spre kunnskap i befolkningen og sikre dem en bedre og tryggere fremtid . Det er en viktig historie .
Solende herrer på Storesand i august 1918. I bakgrunnen beiter det kyr. Kanskje er det kyrne til Carl Otto Larsen på Kjølbo?
Fotograf: Anders Beer Wilse.
Eier: Norsk Folkemuseum.
Skjærhalden Badehotel fotografert i 1918. Fotograf:
Anders Beer Wilse. Eier: Norsk Folkemuseum
Advent og jul Advent og jul
I HVALERKIRKENE
KONSERTER:
5. desember kl. 17 i Hvaler kirke
Adventkonsert . En gave fra Hvaler sanitetsforening til Hvalers befolkning . Gjesteartist Susanne Klerud . Hvaler trivselskor deltar . Gratis inngang .
12. desember kl. 15 i Spjærøy kirke Konsert med Hvaler Musikkforening . Gratis inngang . 18. desember kl. 17 i Hvaler kirke Julekonsert:
Fredrik André Olsen med venner .
Billetter: 150 kr voksen, 50 kr student/barn under 18 .
19. desember kl. 16 og kl. 18:30 i Spjærøy kirke
Julekonsert med Hvaler trivselskor . Gratis inngang . 21. desember kl. 19 i Hvaler kirke
Julekonsert: Anne May Sandvik Olsen med familie og venner . Billetter kr 150 .
GUDSTJENESTER:
28. november kl. 13 og kl.
15:30 i Hvaler kirke Fest i Guds hus
En festgudstjeneste i advent med musikk og sang med lokale barn og voksne . Prest er Tore Thorkildsen . Etter den siste gudstjenesten deler Hvaler Sanitetsforening ut fakler, så vi alle kan gå i fakkeltog til Torget for tenning av julegrana . Hvaler Sjømannskirkeforening ønsker velkommen til Kirkens hus med salg av kaffe og kaker . 5. desember kl. 11
i Spjærøy kirke Adventsgudstjeneste . Prest er Maria Vassli Gjære . 12. desember kl. 11 i Hvaler kirke
Gudstjeneste for små og store . Vi feirer Lucia og lys som tennes i mørket . Barnekoret deltar . Kjersti Morland, Mats- André Soli og Grethe Hummel . 19. desember kl. 11
i Hvaler kirke
Vi synger jul – en gudstjeneste med julens sanger og musikk . Mats André Soli og Grethe Hummel .
Julaften kl. 12 Julegudstjeneste på
Dypedalåsen eldresenter . Prest er Grethe Hummel .
Julaften i Hvaler kirke
• kl . 14:30 Julegudstjeneste med lokale solister . Kirkemusiker Ken Phillips og prest Grethe Hummel .
• kl . 16 Julegudstjeneste med lokale solister . Kirkemusiker Ken Phillips og prest Grethe Hummel .
Julaften i Spjærøy kirke
• kl . 13:30 Julegudstjeneste . Barnekoret deltar .
Kirkemusiker Mats-André Soli og prest Charles Andreas Vassal .
• kl . 14:45 Julegudstjeneste med lokale solister . Kirkemusiker Mats-André Soli og prest Charles Andreas Vassal .
• kl . 16 Julegudstjeneste med lokale solister . Kirkemusiker Mats-André Soli og prest Charles Andreas Vassal . 1. juledag kl. 12 (merk tiden) Høytidsgudstjeneste .
Kirkemusiker Mats-André Soli og prest Grethe Hummel .
Denne lille julehistorien er sakset fra Hvaler menighetsblads julenummer 1959. På den tiden var sokneprest Øivind Nicolaysen sykemeldt, og vikaren het Karl Anker Værvågen. Han var dermed også fungerende redaktør av menighetsbladet. Historien er ført i penn av Værvågen, men han hadde nok skjelet litt til boken «Barnet i norsk kristenliv: søndagsskolen i Norge gjennom 100 år».
Den første barnegudstjeneste julaften ble holdt i 1875 i Christiania.
Barnegudstjenesten julaften, eller familieguds- tjenesten som den nå helst heter, er uten tvil årets mest populære gudstjeneste . Neppe en eneste sitteplass er ledig i noen kirke hvor det i det hele tatt er gudstjeneste den kvelden .
Merkelig nok har denne gudstjenesten ingen lang tradisjon . Den første barnegudstjenesten i vårt land ble holdt julaften 1875 i Vår Frelsers kirke i Christiania (Oslo domkirke) .
Det var den fremtredende søndagsskolemannen sokneprest H .E . Hansen som holdt denne guds-
tjenesten, og motivet til den var at man gjerne ville ha en mere direkte tilknytning mellom kirken og søndagsskolen .
Det ble en betagende opplevelse!
Til denne gudstjenesten hadde barna innøvd julesangen «Jeg synger julekvad» . Denne jule- sangen var ny den gangen og svært lite sunget . Nå ble den sunget av en sprengfull kirke med nærmere 3000 barn, forteller Hansen . Daværende stiftsprost Tandberg, husker jeg, kom sterkt preget inn i sakristiet og skjulte ansiktet i hendene av bevegelse: «Slik sang har jeg aldri hørt før», utbrøt han .
ÅRETS POPULÆRESTE
GUDSTJENESTE
Også gamle Lindeman som spilte orgel var sterkt preget av å høre sin egen melodi sunget av denne barneskaren .
Sokneprest Hansen fortsatte med disse barneguds- tjenestene så lenge han virket i hovedstaden .
I dag er som sagt, julaftensgudstjenesten blitt den mest populære gudstjenesten på hele året, men er i vår tid i høyere grad blitt en familiegudstjeneste med like stor oppslutning av de voksne .
Ved den første barnegudstjenesten hadde relativt få voksne fått adgang . Gudstjenesten skulle først og fremst være for barn .
Nå var det nok ikke «Jeg synger julekvad», som gamle Lindeman ble mest rørt av, men hans egen «Et barn er født i Betlehem» som han skrev i 1871, fire år før barnegudstjenesten. Som vi kan lese et annet sted i bladet, var det ikke
Lindeman som skrev «Jeg synger julekvad». Det høres kanskje utrolig ut at det var nesten 3000 barn til stede, men det viser seg at det virkelig var så mange.
Karl Anker Værvågen var prest på Hvaler fra oktober 1959 til 31. oktober 1960. Leif Sjølie ble ansatt som hjelpeprest sommeren 1960. Ny sokneprest på Hvaler ble utnevnt i statsråd 17.
februar 1961. Hans navn var Einar Martinsen, og han var født på Hvaler i 1911.
rbj
Vår Frelsers kirke 1875.
Ludvig Lindeman. Norsk salmedikter 1812-1887.
MELODIEN:
Dette er en av våre mest kjente og kjære julesalmer . Melodien er tysk, fra 1300 eller 1400-tallet, med en vuggende rytme som er karakteristisk for mange julesanger fra senmiddelalderen . Salmen hørte opprinnelig til i den folkelige tyske julefeiringen,
slik som i krybbespillet, men ikke i kirkens liturgiske gudstjenester . Martin Luther bearbeidet teksten og tok salmen inn i gudstjenesten . I 1569 kom salmen også med i den danske salmeboken til Hans Thomissøn: «In dulci iubilo, suinge wi oc ere fro» . Thomissøns salmebok kom tidlig til Norge, så salmen har trolig blitt sunget i Norge i nærmere 450 år .
Den mest kjente melodisatsen er skrevet av Luthers venn Johann Walter, men det finnes tallrike videre bearbeidinger . I 1975 -76 spilte Mike Oldfield inn en populærversjon av melodien på EP (On Horseback), og den ble en kjempesuksess i England . Den norske komponisten Fartein Valen
JEG SYNGER JULEKVAD (In dulci jubilo)
1. Jeg synger julekvad, jeg er så glad, så glad!
Min hjertens Jesus hviler i stall og krybbe trang, som solen klare smiler han på sin moders fang.
:/: Han er Frelser min! :/:
2. Å, Jesus, du barnlill, deg lenges jeg så til!
Kom, trøst meg allesinne, tred inn om her er smått, la meg deg se og finne, å, da har jeg det godt.
:/: Drag meg etter deg! :/:
3. Hvor er Gud Fader mild:
Sin Sønn oss sende vil.
Vi alle var fordervet i vår ulydighet,
men han har oss ervervet all himlens fryd og fred.
:/: Eia, var vi der! :/:
4. Hvor er vel glede slik som høyt i himmerik, hvor alle engler kveder en ny og liflig sang og frem for tronen treder til Guds basuners klang!
:/: Eia, var vi der! :/:
(1887-1952) er kjent for sitt særpregede tonespråk, som verken er dur eller moll . Hans firstemmige korsats av Jeg synger julekvad fra 1928 er blant hans mest komplekse harmoniseringer . Det er såkalt atonal 12-tonemusikk, og du kan høre denne satsen på en plateinnspilling med koret Grex Vocalis (for eksempel på Spotify, om du ikke selv har CD-en Magnum Mysterium fra 2004) . Her fremføres Jeg synger julekvad i tre ulike versjoner, og det fjerde verset er i Fartein Valens enestående harmonikk .
TEKSTEN:
Opprinnelig er teksten blanding av latin og tysk, der de latinske ordene bare gir mening sammen med de tyske . Teksten er trolig forfattet av flere, og det første verset er visstnok skrevet av Henrik Suso, en tysk dominikanermunk som døde i 1366 . Allerede i de to første linjene er det språkblanding . Latin: In dulci jubilo/Tysk: Nun singet und seid froh! Direkte oversatt til norsk blir dette: I søt fryd, syng nå og vær glad! Slik språkblanding kalles makaronisk tekst*, og dette var ikke uvanlig i middelalderen .
I 1856 kom det en mesterlig oversettelse til datidens norsk ved Magnus Brostrup Landstad, i boken Jule-salmer . Landstad utga boken fra sin residens
*I en norsk revyvise fra 1929 forekommer også makaronisk tekst, med blanding av norsk og engelsk:
«For en ting kunne han si: «My little Sweetheart!» Og hun sa: «Yes, very well» og «I love you .»
Kilder: Nasjonalbiblioteket, Norsk salmebok 2013, Wikipedia og Store norske leksikon .
Einar Morland i Frederikshald (Halden) . Bokens undertittel er rørende: «Sælges til Fordeel for de Fattige.» Første strofe lød opprinnelig Jeg synger frydekvad, men i Landstads Kirkesalmebog som kom 13 år senere var teksten endret til Jeg synger julekvad . Det er denne versjonen som (lett språkvasket) benyttes i salmeboken fra 2013, NOS nr . 28:
Så er dagen her, dagen og kvelden som rommer så mange tanker og stemninger. Juleevangeliet, slik legen Lukas har formet det, leses i dag i kirker og bedehus, i radio og fjernsyn og ved middagsbordet i hjemmet.
Juleevangeliet er en vakker fortelling som rommer et vell av personer med Jesusbarnet som midtpunkt . Selv den mektige kong Herodes og landshøvdingen i Syria, Kvirinius, må finne seg i å bekle biroller i julens fortelling .
Den avdøde borgerrettighetsforkjemper Martin Luther King sier det slik: «Caesar disponerte over et palass, Jesus over en krybbe og et kors . Men det er denne Jesus som har delt historien i to: før Kristus og etter Kristus» .
Det hele ble understreket da jeg en gang leste ei bok med tittelen: «Store personligheter i historien» . Her var berømte filosofer og vitenskapsmenn, forfattere og musikere omtalt, men Jesus var det ikke funnet plass til .
Likevel kom ingen utenom ham, for alle var knyttet opp til hans fødsel . Enten hadde de levd før eller etter ham . Dermed er også vårt liv bundet opp til ham .
Julekvelden er historiens helligste øyeblikk, for den kvelden ble verden en annen, fordi Gud ble menneske . Juleevangeliet handler om den Gud som går inn i alle verdens sidegater, inn i alle slekters sidegater, inn i alle våre sidegater og oppsøker det enkelte menneske . Han kommer med tydelig melding om at han bryr seg om oss, både det vi selv kjennes ved, og ikke minst det vi ikke kjennes ved . På den måten er vi alle knyttet opp til ham, for han er redningsmannen .
For dette barn skal vi engang få prise Gud med evig sang.
Nå er det født en frelser stor, for oss og alle folk på jord!
Eyvind Skeie 1979
Fra boka «Julegleder, Adventskalender på en annen måte» av Tore E . Thorkildsen
JULAFTEN
HVALER MENIGHETSBLAD NR 4 - 2021
24
TEKST: EINAR MORLAND FOTO: OPPLYSNINGSKONTORET FOR BLOMSTER OG PLANTER (WWW.OBP.NO)
VÅRE JULEBLOMSTER
Ridderstjerne eller Amaryllis (Hippeastrum)
Ridderstjerne er en løkplante som blomstrer naturlig om vinteren . Det finnes ca . 90 arter, og ca . 600 krysninger med egne navn . Det er varianter i ensfarget eller flerfarget rødt, rosa og hvitt, men også i andre farger som gult eller oransje . De som selger blomsterløk er ikke alltid så nøye med latinen, men botanikerne sier at Amaryllis var et historisk feilaktig navn som ble forlatt tidlig på 1900-tallet . Slektsnavnet har de siste 100 årene vært Hippeastrum (som betyr ridderstjerne) . Det
finnes en rekke arter som vokser vilt i mange tropiske eller subtropiske områder i Amerika, fra Mexico til Argentina . Alle deler av planten er forresten sterkt giftige, og inntak av noen få gram kan være dødelig .
Mange stuer på Hvaler har blomstrende ridderstjerner ved juletider . Man kan styre utviklingen av blomsten med temperatur, slik at man kan holde tilbake eller fremskynde blomstring til juledagene . Setter man planten svalt i en kjeller, bremses utviklingen . I et varmt rom vokser knoppen nesten så man ser det fra dag til dag .
Man får kjøpt kraftige løker med to eller tre stilker, med tre eller fire blomster på hver stilk . Tørre løker bør ligge et par timer i lunkent vann før planting i potte . Gi dem store nok potter, minst 4 cm bredere enn løkene . De største blomstene kan bli opptil 15 cm brede, på toppen av en stilk som gjerne blir en halvmeter eller mer . Dermed blir en blomstrende ridderstjerne en hel blomsterbukett alene .
Våre juleblomster
Ridderstjerne eller Amaryllis (Hippeastrum)
Tekst: Einar Morland, foto: Opplysningskontoret for blomster og planter (www.obp.no)
Ridderstjerne er en løkplante som blomstrer naturlig om vinteren. Det finnes ca. 90 arter, og ca. 600 krysninger med egne navn. Det er varianter i ensfarget eller flerfarget rødt, rosa og hvitt, men også i andre farger som gult eller oransje. De som selger blomsterløk er ikke alltid så nøye med latinen, men botanikerne sier at Amaryllis var et historisk feilaktig navn som ble forlatt tidlig på 1900-tallet. Slektsnavnet har de siste 100 årene vært Hippeastrum (som betyr ridderstjerne). Det finnes en rekke arter som vokser vilt i mange tropiske eller subtropiske områder i Amerika, fra Mexico til Argentina.
Alle deler av planten er forresten sterkt giftige, og inntak av noen få gram kan være dødelig.
Mange stuer på Hvaler har blomstrende ridderstjerner ved juletider. Man kan styre utviklingen av blomsten med temperatur, slik at man kan holde tilbake eller fremskynde blomstring til juledagene. Setter man planten svalt i en kjeller, bremses utviklingen. I et varmt rom vokser knoppen nesten så man ser det fra dag til dag. Man får kjøpt kraftige løker med to eller tre stilker, med tre eller fire blomster på hver
stilk. Tørre løker bør ligge et par timer i lunkent vann før planting i potte. Gi dem store nok potter, minst 4 cm bredere enn løkene. De største blomstene kan bli opptil 15 cm brede, på toppen av en stilk som gjerne blir en halvmeter eller mer. Dermed blir en blomstrende ridderstjerne en hel
Rød ridderstjerne, ofte kalt Amaryllis
Tofarget ridderstjerne
Rød ridderstjerne, ofte kalt Amaryllis.
Våre juleblomster
Ridderstjerne eller Amaryllis (Hippeastrum)
Tekst: Einar Morland, foto: Opplysningskontoret for blomster og planter (www.obp.no)
Ridderstjerne er en løkplante som blomstrer naturlig om vinteren. Det finnes ca. 90 arter, og ca. 600 krysninger med egne navn. Det er varianter i ensfarget eller flerfarget rødt, rosa og hvitt, men også i andre farger som gult eller oransje. De som selger blomsterløk er ikke alltid så nøye med latinen, men botanikerne sier at Amaryllis var et historisk feilaktig navn som ble forlatt tidlig på 1900-tallet. Slektsnavnet har de siste 100 årene vært Hippeastrum (som betyr ridderstjerne). Det finnes en rekke arter som vokser vilt i mange tropiske eller subtropiske områder i Amerika, fra Mexico til Argentina.
Alle deler av planten er forresten sterkt giftige, og inntak av noen få gram kan være dødelig.
Mange stuer på Hvaler har blomstrende ridderstjerner ved juletider. Man kan styre utviklingen av blomsten med temperatur, slik at man kan holde tilbake eller fremskynde blomstring til juledagene. Setter man planten svalt i en kjeller, bremses utviklingen. I et varmt rom vokser knoppen nesten så man ser det fra dag til dag. Man får kjøpt kraftige løker med to eller tre stilker, med tre eller fire blomster på hver
stilk. Tørre løker bør ligge et par timer i lunkent vann før planting i potte. Gi dem store nok potter, minst 4 cm bredere enn løkene. De største blomstene kan bli opptil 15 cm brede, på toppen av en stilk som gjerne blir en halvmeter eller mer. Dermed blir en blomstrende ridderstjerne en hel blomsterbukett alene.
Rød ridderstjerne, ofte kalt Amaryllis
Tofarget ridderstjerne
Tofarget ridderstjerne.
25
HVALER MENIGHETSBLAD NR 4 - 2021
Løkene er flerårige og kan blomstre i årevis . Man må gi løken hvile dersom man ønsker at den skal blomstre igjen . Løken kan gjerne hvile innendørs på en kjølig og mørk plass, eller den kan settes ut når faren for nattefrost er over . De gamle blomstene fjernes når løken har blomstret ferdig, men bladene må få lov til å utvikle seg videre for å produsere næring til neste års blomstring . Vann løken godt og gi den næring annenhver
uke til å begynne med, og deretter litt hyppigere, gjerne hver uke fra april . I mai - juni minker man vanningen så løken få hvile . Noen foretrekker også å la bladene visne ned, men det er ikke nødvendig så lenge planten får nok lys . I oktober/november pottes den om, og så begynner en ny prosess med blomstring mot juletider eller til andre tider om det er det man ønsker .
Myten om Amaryllis og Alteo
En gresk myte forteller om den sjenerte og engstelige nymfen Amaryllis . En dag da hun plukket blomster, møtte hun den vakre gjeteren Alteo og ble dypt forelsket i ham . Alteo var en hyrde med Hercules´ styrke og Apollos skjønnhet . Han kunne ikke gjengjelde hennes kjærlighet, for han hadde lovet seg selv at han bare ville gi sin kjærlighet til en jente som fant en helt ny blomst til ham .
Amaryllis var desperat og dro til orakelet i Delphi . Der fikk hun vite hva hun kunne gjøre for å vinne Alteo: Hun måtte ta en gylden pil og stikke seg til blods med den foran Alteos dør 30 kvelder på
rad, for på den måten å uttrykke sin kjærlighet . Amaryllis gjorde som oraklet hadde fortalt henne, og i 29 netter dryppet blodet fra brystet hennes og ned på jorden ved Alteos dør, uten at noe hendte . Men den 30 . natten skjedde mirakelet: På stedet der bloddråpene hadde falt, vokste det nå opp en rød, stor og vakker stjerne . «Alteo, AIteo, her er den nye blomsten!» ropte Amaryllis begeistret . Alteo åpnet døren og så for første gang den vakre jenta . Hun sto der, strålende vakker, og med en tung og tykk blomsterstilk i hendene . På toppen var det en ildrød kjærlighetsblomst som ingen hadde sett før . Hyrden knelte ned foran henne og de kysset hverandre for første gang . Den nye blomsten fikk navn etter jenta, og slik ble den hetende Amaryllis .
Løkene er flerårige og kan blomstre i årevis. Man må gi løken hvile dersom man ønsker at den skal blomstre igjen. Løken kan gjerne hvile innendørs på en kjølig og mørk plass, eller den kan settes ut når faren for nattefrost er over.
De gamle blomstene fjernes når løken har blomstret ferdig, men bladene må få lov til å utvikle seg videre for å produsere næring til neste års blomstring.
Vann løken godt og gi den næring annenhver uke til å begynne med, og deretter litt hyppigere, gjerne hver uke fra april. I mai - juni minker man vanningen så løken få hvile. Noen foretrekker også å la bladene visne ned, men det er ikke nødvendig så lenge planten får nok lys. I oktober/november pottes den om, og så begynner en ny prosess med blomstring mot juletider eller til andre tider om det er det man ønsker.
Myten om Amaryllis og Alteo
En gresk myte forteller om den sjenerte og engstelige nymfen Amaryllis. En dag da hun plukket blomster, møtte hun den vakre gjeteren Alteo og ble dypt forelsket i ham. Alteo var en hyrde med Hercules´ styrke og Apollos skjønnhet.
Han kunne ikke gjengjelde hennes kjærlighet, for han hadde lovet seg selv at han bare ville gi sin kjærlighet til en jente som fant en helt ny blomst til ham.
Amaryllis var desperat og dro til orakelet i Delphi. Der fikk hun vite hva hun kunne gjøre for å vinne Alteo: Hun måtte ta en gylden pil og stikke seg til blods med den foran Alteos dør 30 kvelder på rad, for på den måten å uttrykke sin kjærlighet. Amaryllis gjorde som oraklet hadde fortalt henne, og i 29 netter dryppet blodet fra brystet hennes og ned på jorden ved Alteos dør, uten at noe hendte. Men den 30. natten skjedde mirakelet: På stedet der bloddråpene hadde falt, vokste det nå opp en rød, stor og vakker stjerne.
«Alteo, AIteo, her er den nye blomsten!» ropte Amaryllis begeistret. Alteo åpnet døren og så for første gang den vakre jenta. Hun sto der, strålende vakker, og med en tung og tykk blomsterstilk i hendene. På toppen var det en ildrød kjærlighetsblomst som ingen hadde sett før. Hyrden knelte ned foran henne og de kysset hverandre for første gang. Den nye blomsten fikk
Amaryllis
KONFIRMANTENE I HVALER KIRKE:
Øverst fra venstre: Oliver Arntsen Ludvigsen, Hans Gustav Bachmann Refne, Brage Mathias Pedersen. Midten fra venstre: Kjersti Morland (menighetspedagog), Henrik Gillerstedt Mogen, Johannes Bjørneli, Lukas Alexander Akselsen, Jonas Pahle Anker, Grethe Hummel (prest). Foran fra venstre: Daniel Johansen, Ronja Victoria Hultman Johansen, Harriet Cornelia Avdal, Mille Løland, Martine Evensen, Andreas Alexander Wiborn.
Konfirmantene i Hvaler 2021
KONFIRMANTENE I SPJÆRØY KIRKE:
Øverst fra venstre: Casper Tiochta, Benjamin Resberg, Patrik Alexander Sehlin Dahlstrøm, Aleksander Tennefoss, Hans Kristian Kirknes Lindberg. Midten fra venstre: Kjersti Morland (menighetspedagog), Marie Solvang Bellmann, Daniel Rømyr Mareth, Gabriels Sokolovskis, Ola Iversen, Sander Søberg, Even Gulland Pøhner, Othilie Lindgren, Grethe Hummel (prest). Foran fra venstre: Leonora Helen Larsen, Vida Kristiansen, Mie Sofie Jansen, Natalie Holen, Alice Simensen, Benedicte Simensen, Isabella Rybom, Jorun Garcia De Presno, Mira Emilie Garcha Ingemannsen, Julie Adele Holt.
Konfirmantene i Hvaler 2021
TEKST: DAG PLAU
Menighetsbladet tar opp igjen temaet fra høstutgaven om brannsikkerhet i hjemmet, for julemåneden innledes med Røykvarslerens dag, som altså er 1. desember!
VIKTIG MELDING
– GRATIS RØYKVARSLERBATTERI
Det er Norsk Brannvernforening som på denne måten minner alle om at røykvarsleren må testes, og at 1 . desember er dagen for batteriskifte! Da har du kontroll på mørketida .
Røykvarslere er nemlig hjemmets viktigste liv- reddere, så lag deg en rutine for testing; f .eks . hver gang du får et nytt menighetsblad!
I tidligere tider fikk mange batterier fra sine forsikringsselskap, men det er nok ikke så vanlig lenger – kommunikasjonen er jo stort sett uten konvolutter .
Som nevnt i høstutgaven av menighetsbladet, er brannvesenet engasjert i forebyggende tiltak, så også røykvarslere – og batterier .
Hvaler menighet har lenge vært opptatt av brannsikring - nå har Hvaler kirke automatisk slukningsanlegg, og menigheten ser det som naturlig å ta engasjementet videre . I samarbeide med brannvesenet og Gjensidige vil vi dele ut gratis batterier fra Kirkens hus, og etter alle gudstjenester gjennom vinteren .
Norsk Brannvernforening har mange gode råd – her følger en huskeliste som stadig aktualiseres, for det blir flere ladere .
LADEVETTREGLER:
1. Lad i rom med røykvarsler 2. Lad når du er våken og til stede 3. Les og følg produsentens bruksanvisning
4. Bruk helst original lader 5. Lad på et underlag som ikke
lett kan brenne 6. Ikke lad i senga
7. Ikke lad i korridor eller i trapperom.
De må kunne brukes som fluktvei ved brann
8. Bytt ut skadet utstyr
9. Stopp lading dersom det kommer lyder, lukter eller blir unormalt varmt 10. Ved røyk og flammer,
ring brannvesenet på 110
De færreste av oss har opplevd brann, så skift batteri
i hjemmets viktigste livredder – og sjekk alle varslere neste gang
menighetsbladet er i postkassa!
TEKST: MONA VAUGER, ORDFØRER
Nå går vi inn i en fin tid, med juleforberedelser og mye hygge med familie og venner.
KJÆRE INNBYGGER PÅ HVALER
Det er ved høytidene vi kjenner på at hver enkelt familie har sin egen tradisjon . Hver familie har sin juleoppskrift, i hvert hus, på hver øy i vår lille fine kommune .
Hvaler kommune har vært igjennom en krevende tid . Korona og ny retning for mindre pengebruk har vært utfordrende . Men et skritt av gangen i riktig retning gjør oss sterkere og bedre rustet for fremtiden . Jeg har veldig lyst til å trekke frem alle de dyktige medarbeiderne i Hvaler kommune . De står på hver dag for å gjøre hverdagene våre fine . De har stor omsorg for oss på alle områder! Vi får til veldig mye bra i vår lille kommune og vi har også engasjerte folkevalgte som brenner for vårt Hvaler .
Min oppskrift på julefeiring ble skrevet på nytt i 2020 . Jeg valgte å være alene på dagen og kvelden . Når man selv velger det, kan det også være fint . Mange med meg opplevde julen 2020 som annerledes . Korona gjorde det annerledes . Oppskriften på hva som skal være julefeiring fikk en ny side . Min julaften besto av gudstjeneste ute på kirkebakken ved Hvaler kirke . Der opplevde vi en spesiell følelse av tilhørighet og fellesskaps- følelse . Salmesangen næret frostrøyken som glitter
utover kirkebakken . Hjemme i stua, tenne lys og la blikket hvile på de samme flekkene på juleduken som i fjor . Fyr i ovnen en god bok og bulende mette kattemager liggende utover gulvet . Det var fint på sin måte .
Jeg håper at Post-korona-jul blir en «sammen- jul», og kanskje finnes det rom for en ny oppskrift på julefeiringen dette året? En feiring som åpner døren for nye ansikter rundt bordet? Glede noen utenfor den vanlige oppskriften med en invitasjon . Da kan de også velge . Julen er også tiden for å gi en ekstra klem eller ta seg tid til å spørre hvordan det går med dem som for første gang har en tom stol ved spisebordet .
Nå gleder vi oss over tenning av julegrana, julemarkeder, juletrefester og andre tradisjonelle hyggelige feiringer på Hvaler . Julehandelen kan også gjøres kortreist og hvalersk!
Nå skal vi ta vare på hverandre i den fine tiden som kommer.
Ønsker alle i hvert hus og hver hytte en fredelig og fin «sammen-jul».
Mona Vauger
Solbarn, jordbarn
1 Solbarn, jordbarn, bak din tynne hud stråler mot oss kjærlighet fra Gud . Hør oss, se oss, Stjernebarn stig ned, så jordens barn i alle land finner julens fred.
2 Flyktning, krigsbarn, hjemløs og forlatt, misbrukt, skadet i den dype natt . Hør oss, se oss, Stjernebarn stig ned, så jordens barn i alle land finner julens fred.
3 Glemt barn, skremt barn, med sitt såre sinn, ingen merker tåren på dets kinn . Hør oss, se oss, Stjernebarn stig ned, så jordens barn i alle land finner julens fred.
4 Bortskjemt, ensomt barn som vil ha mer, trosbarn, Guds barn, håper, venter, ber . Hør oss, se oss, Stjernebarn stig ned, så jordens barn i alle land finner julens fred.
5 Håpsbarn, fredsbarn, Barn fra evighet, vis hvert jordbarn himlens herlighet . Hør oss, se oss, Stjernebarn stig ned, så jordens barn i alle land finner julens fred.
I de neste utgavene av menighetsbladet vil vi rette oppmerksomheten mot en salme som vil bli mye brukt i de kommende gudstjenestene.
Denne gang er det «Solbarn, jordbarn», som får litt ekstra oppmerksomhet . Salmen er en av de nyere adventssalmene i salmeboka og den opprinnelige teksten er skrevet av Shirley Erena Murray fra New Zealand . Murray skrev teksten på julekortene hun sendte ut julen 1994, og etter å ha mottatt julekortet komponerte Carlton Raymond Young melodien som nå synges .
Salmen er oversatt til flere ulike språk, og fikk sin norske tekst av Eyvind Skeie i 2004 . Teksten utfordrer til ettertanke ved å sette fokus på dem som har det vondt, og uttrykker et ønske om at disse skal bli sett og hørt og finne julens fred .
Eyvind Skeie Shirley Erena Murray
FEST I GUDS HUS
Velkommen til adventsmesse i Hvaler kirke søndag 28. november.
Vi synger inn advent tiden med tekster av Eyvind Skeie og musikk av Geir Knutson.
Med kor, blåsere, orgel og piano skal vi skape en festgudstjeneste sammen.
Vi regner med mye folk så det er satt opp to tidspunkter å velge mellom:
kl. 13 og kl.15:30.
Etter siste gudstjeneste er det fakkeltog og julegrantenning på Torget.
VELKOMMEN.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall . Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var land- shøvding i Syria . Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by . Josef drog da fra byen Nasaret i Gali- lea opp til Judea, til Davids by Betle- hem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn . Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe . For det var ikke plass til dem i herberget .
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine . Med et stod en Herrens engel foran dem, og Herrens her- lighet lyste om dem . De ble meget forferdet . Men engelen sa til dem:
“Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus,