Ut av arbeidslivet gjennom helserelaterte trygdeytelser
En empirisk analyse av arbeidsstokken i norske kommuner
Morten Holm
Masteroppgave i samfunnsøkonomi Økonomisk institutt
UNIVERSITETET I OSLO
Mai 2016
II
III
Ut av arbeidslivet gjennom helserelaterte trygdeytelser
En empirisk analyse av arbeidsstokken i norske kommuner
IV
© Morten Holm 2016
Ut av arbeidslivet gjennom helserelaterte trygdeytelser Morten Holm
http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
V
Sammendrag
Velferdsstaten vil bli satt på prøve i møtet med en voksende andel eldre i befolkningen.
Utfordringen er at andelen som er i arbeid målt i forhold til de som mottar trygdeytelser – særlig alderspensjon - krymper. Det blir færre arbeidere per alderspensjonist. For staten, som gjennom trygdesystemet omfordeler mellom de som er i arbeid til de som ikke er i arbeid, betyr det økte utgifter og reduserte inntekter. To mulige grep for å balansere utgifter og inntekter er å øke trygdeavgiften til de som arbeider eller redusere overføringene – for eksempel alderspensjon – til de som ikke er i arbeid. En annen mulighet, og det som vil være temaet for denne oppgaven, er å gjennomføre tiltak som får de som arbeider til å stå lenger i jobbene sine. Jeg vil undersøke om Tillitsprosjektet i Mandal kommune hadde noen effekt på yrkesaktiviteten til de ansatte over 50 år, og da særlig om det førte til en nedgang i
overgangen til helserelaterte trygdeytelser. Forskningsspørsmålet er: førte Tillitsprosjektet til at de ansatte i Mandal kommune ble stående lenger i arbeid?
Tillitsprosjektet var et omfattende reformprogram som ble påbegynt i 2007, og varte til det delvis ble avsluttet i 2012. Dette var et prosjekt som favnet om alle de ansatte i Mandal kommune, og formålet var å øke nærværet og redusere fraværet hos de ansatte i kommunen.
Prosjektet inneholdt en rekke tiltak som skulle bidra til å redusere fraværet fra jobb, og spesielt var det tiltaket som sidestilte egenmelding med sykemeldingen i opp til 365 dager som har skapt størst oppmerksomhet. Kommunen fikk spesiell dispensasjonsrett til at alle de ansatte selv kunne vurdere om de hadde behov for å være borte fra jobben i mer enn tre dager, og egenmelding var det de behøvde å levere som dokumentasjon på fraværet når de var tilbake på jobb – dette fjernet legen som en instans for å kontrollere de ansattes helse. For å vurdere om Tillitsprosjektet hadde en effekt på evnen og viljen til å stå lenger i arbeid sammenlikner jeg utviklingen i Mandal med andre kommuner i Norge.
En kan observere positive trender i Mandal kommune både når det gjelder andelen over 50 år som arbeider i kommunen, og når det gjelder andelen over 50 år som beveger seg over i helserelaterte trygdeytelser. Den positive trenden kan observeres i Mandal før Tillitsprosjektet startet opp, og samtidig kan trenden observeres i andre kommuner der tilsvarende
reformprogram ikke har blitt gjennomført. Resultatet i oppgaven indikerer at Tillitsprosjektet ikke har hatt noen signifikant effekt hverken på andelen over 50 år i arbeid, eller på andelen som beveger seg over i helserelaterte trygdeytelser.
VI
VII
Forord
Jeg ønsker å takke min veileder professor Gaute Torsvik for svært gode innspill, konstruktive tilbakemeldinger og generelt veldig god hjelp underveis i hele prosessen med denne
masteroppgaven. Jeg vil også takke min samboer Gabrielle Kristensen som har vært en god støtte både gjennom prosessen med masteroppgaven, og resten av graden for øvrig.
Alle feil og mangler i denne oppgaven er ene og alene mitt ansvar.
Oslo, 8.mai 2016 Morten Holm
VIII
IX
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
1.1 Tema og problemstilling ... 1
1.2 Oppgavens struktur ... 4
2 Teoretisk rammeverk ... 5
2.1 Helse og arbeid i en nyttemaksimeringsmodell ... 5
2.1.1 En enkel modell ... 5
2.1.2 Noen utvidelser ... 7
2.1.3 Nyttemaksimeringsmodell: Oppsummering ... 11
3 Arbeidstakere mellom 50 – 70 år ... 12
3.1 Dagens ordninger ... 12
3.1.1 Pensjonsreformen ... 12
3.1.2 Nytt regelverk for uføretrygd ... 12
3.1.3 Inkluderende Arbeidsliv ... 13
3.2 Når, - og hvordan forlater eldre arbeidstakere arbeidslivet ... 14
3.2.1 Yrkesaktivitet etter fylte 50 år ... 14
3.2.2 Veiene ut av arbeidslivet ... 16
3.2.3 Veien om uførepensjon og AAP ... 18
3.2.4 Oppsummering ... 19
3.3 Hvorfor forlater eldre arbeidstakere arbeidslivet ... 20
3.3.1 Beslutningen om å forlate arbeidslivet ... 20
3.3.2 Oppsummering ... 21
4 Mandal: Tillitsprosjektet ... 23
4.1 Om Tillitsprosjektet ... 23
4.1.1 Bakgrunnen for prosjektet ... 23
4.1.2 Oppstart, målsettinger og praktiske tiltak ... 24
4.1.3 Reaksjoner på prosjektet ... 25
4.2 Tidligere evalueringer av Tillitsprosjektet ... 26
5 Analyse ... 28
5.1 Analysemetode ... 28
5.2 Datasett ... 31
X
5.2.1 Datasett 1: Sysselsatte i kommunene ... 31
5.2.2 Datasett 2: Helserelaterte trygdeytelser ... 32
5.3 Resultater ... 32
5.3.1 Andelen ansatte over 50 år i kommunal sektor ... 33
5.3.2 Andelen ansatte over 50 år i privat sektor ... 36
5.3.3 Nye tilfeller av helserelaterte trygdeytelser ... 37
5.3.4 Oppsummering av resultater ... 39
5.4 Robusthet og validitet ... 40
6 Diskusjon ... 42
6.1 Andelen ansatte over 50 år i arbeid ... 42
6.2 Andelen mottakere av helserelaterte trygdeytelser ... 44
6.3 Oppsummering ... 47
7 Konklusjon ... 48
Litteraturliste ... 50
Vedlegg A. Tabeller. ... 54
XI Figurer
Figur 1.1: Forventet levetid ved fødselen for kvinner og menn i Norge ... 1
Figur 1.2: Antallet alderspensjonister ... 2
Figur 3.1: Veiene ut av arbeidslivet ... 17
Figur 3.2: Fordeling i ulike tilstander året etter arbeid ... 19
Figur 5.1: Difference-in-Difference-estimering ... 30
Figur 5.2: Andelen ansatte over 50 år i kommunal sektor ... 34
Figur 5.3: Andelen ansatte over 50 år i privat sektor ... 37
Figur 5.4: Nye tilfeller av kommunalt ansatte over 50 år på helserelaterte trygdeytelser ... 39
Tabeller Tabell 5.1: Andelen ansatte over 50 år ... 35
Tabell 5.2: Andelen ansatte over 50 år - kontrollert for tidstrender ... 36
Tabell 5.3: Andelen nye tilfeller over 50 år på helserelaterte trygdeytelser ... 40
XII
1
1 Innledning
1.1 Tema og problemstilling
Dagens pensjonssystem er konstruert slik at nåværende arbeidsstokk finansierer
pensjonsytelsene til nåværende mottakere. I 1967 var hver enkelt mottaker av alderspensjon og uførepensjon finansiert av 4,5 sysselsatte. Sammenlikner vi det med året 2011 så ser vi en markant endring i dette tallet; i 2011 er det bare 2,5 sysselsatte per mottaker av alders- og uførepensjon. Det er lite som tilsier at dette tallet vil øke dersom vi ikke iverksetter tiltak.
Christensen, Fredriksen, Lien og Stølen (2012) hevder at tallet potensielt kan synke ned mot 1,7 sysselsatte per mottaker av alderspensjon innen 2060, til tross for innføringen av
pensjonsreformen (Christensen et al., 2012, s. 146). Dette er en faretruende trend både for bærekraften til pensjonssystemet, og for velferdsstaten i sin helhet.
Det er vel dokumentert at vi blir flere eldre, og de eldre blir eldre. I 2060 vil vi oppleve av 22
% av befolkningen består av individer som har levd i 67 år eller mer, til sammenlikning med i 2015 hvor kun 13 % av befolkningen var 67 år eller eldre (Vislie, Christiansen, Holtsmark &
Strøm, 2015, s. 277).
Figur 1.1. Forventet levetid ved fødselen for kvinner og menn i Norge. Hentet fra (SSB, 2016)
2
Figur 1.1 fra SSB (2016) viser utviklingen i forventet levealder for menn og kvinner i Norge.
Over en tidsperiode på 65 år har forventet levealder steget med mer enn 10 år for begge kjønn.
Figur 1.2. Antallet alderspensjonister. Hentet fra (NAV, 2016)
Vi ser av figur 1.2 at som et resultat av den aldrende befolkningen, så blir det også flere alderspensjonister. I 2015 nærmet vi oss 900 000 alderspensjonister.
Færre arbeidere per pensjonist betyr med dagens satser at det blir et misforhold mellom statens trygdeinntekter og utgifter. Én mulighet er å redusere pensjonsytelsene til mottakerne betraktelig, hvilket vil bidra til en reduksjon i kostnadene. Et annet alternativ er å få den yngre generasjonen, og den fungerende arbeidsstokken for øvrig, til å jobbe mer og skatte mer.
Begge alternativene er tøffe tiltak som kan løse utfordringen, men som lite trolig vil bli gjennomført av den enkle grunn at de kan fremstå veldig lite populære. Et tredje alternativ vil kunne være å øke pensjonsalderen, eller på andre måter få den eldre delen av arbeidsstokken til å jobbe mer og bli stående i arbeid lenger enn i dag.
Det sistnevnte er hva jeg skal se nærmere på i denne oppgaven. Spesielt vil jeg se på andelen eldre som tar veien om helserelaterte trygdeytelser før de kvalifiserer til alderspensjon. Det finnes tall som indikerer at så mange som 1 av 5 tar veien om uføretrygd før de går over til alderspensjon (Dahl, 2015, s. 74). Dersom en kan forstå dette fenomenet i større grad, så vil det forhåpentligvis være mulig å finne løsninger som kan redusere antallet eldre på
uførepensjon, eller andre helserelaterte trygdeytelser. Ikke bare reduseres utgiftene hvis vi oppnår det, men inntektene øker også – dette gir en dobbel gevinst. En reduksjon i dette
3 antallet vil være én del av en større løsning som sikrer bærekraften til velferdsstaten i møtet med en aldrende befolkning.
I tillegg til en mer generell diskusjon av når og hvordan de mellom 50 og 70 år forlater arbeidslivet, skal jeg se på et mer spesifikt tiltak som ble iverksatt i én kommune for å redusere sykefravær og overgang til mer permanente helserelaterte trygder. Jeg skal se på Tillitsprosjektet i Mandal. Jeg ønsker å se på effekten av Tillitsprosjektet på andelen ansatte over 50 år i kommunen som går over til å bli mottaker av helserelaterte trygdeytelser før de når grensen for alderspensjon. Tillitsprosjektet var en reform som ble innført i Mandal
kommune der de ansatte i kommunen fikk muligheten til å skrive egenmelding for opp til 365 dager. En konkret implikasjonen av dette var at legen ble sløyfet som en kontrollør for
hvorvidt de ansatte var for syke til å gå på jobb. Formålet med prosjektet var først og fremst å få ned sykefraværet, og samtidig få de ansatte til å stå lenger i arbeid.
Tillitsprosjektet er en reform som har blitt hyppig evaluert de siste årene, og særlig er det sykefraværsprosenten som har blitt nøye analysert. Jeg vil derimot gå nærmere inn på et annet resultat av prosjektet som i mindre grad har blitt evaluert – jeg vil se hvilken effekt reformen har hatt på yrkesaktiviteten til eldre arbeidstakere over 50 år. Jeg vil undersøke i hvilken grad reformen påvirket overgangen til helserelaterte trygdeytelser for arbeidstakere over 50 år i kommunen. Forskningsspørsmålet er:
Førte Tillitsprosjektet til at de ansatte i Mandal kommune ble stående lenger i arbeid?
Jeg vil samtidig se på de tidligere evalueringene av sykefraværet, da problemstillingen knyttet til andelen over 50 år i arbeid, og andelen som beveger seg over i helserelaterte trygdeytelser henger tett sammen med sykefraværsprosenten.
For å svare på spørsmålene relaterte til andelen ansatte over 50 år, og andelen over 50 år som går over i helserelaterte trygdeytelser, så vil jeg analysere data som jeg har fått fra NAV.
Datasettene er splittet opp på alder, slik at det er mulig å studere hvor stor andel av de kommuneansatte som er over 50 år. De finnes også data på hvor mange ansatte over 50 år som går over på mer permanente helserelaterte trygdeordninger; for eksempel
arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. For å analysere om Tillitsprosjektet førte til at flere av de kommunalt ansatte sto lenger i jobb vil jeg se om det er et brudd i tidsserien for andel over 50 år, og de som går over på permanente helserelaterte trygdeytelser rundt det
tidspunktet Tillitsprosjektet blir implementert. Jeg vil deretter sammenlikne et eventuelt
4
brudd mot tidsforløpet for de samme variablene i andre kommuner ved å gjennomføre en Difference-in-Difference-analyse.
1.2 Oppgavens struktur
Første del av oppgaven tar for seg en enkel teoretisk modell som kan hjelpe oss å strukturere hvilke faktorer som betyr noe for om en arbeider velger å stå i jobben sin eller søke om helserelaterte trygdeytelser. I kapittel 3 presenterer jeg det vi vet om arbeidstakere mellom 50 – 70 år ved å se på tidligere arbeider på området. Hvilke veier finnes det ut av arbeidslivet i dag? Når forlater eldre arbeidstakere arbeidslivet, og hvorfor gjør de det? Dette er spørsmål jeg ønsker å finne svar på i kapittel 3.
Tillitsprosjektet i Mandal vil bli presentert i kapittel 4. Gjennomgangen vil basere seg på en evaluering gjort av Universitetet i Agder og Agderforskning. Samtidig vil jeg trekke inn resultater fra studiet gjort av Gaute Torsvik og Kjell Vaage (2014), og supplere med en rapport skrevet av prosjektleder for Tillitsprosjektet; Siren Vetnes Johannessen (2012).
Presentasjonen av Tillitsprosjektet i kapittel 4 vil inneholde informasjon om bakgrunnen for at prosjektet ble implementert, samt beskrivelser av målsettingene og tiltakene i prosjektet.
Avslutningsvis i kapittel 4 vil jeg se på hvilke resultater de overnevnte forfatterne har funnet i sine evalueringer av Tillitsprosjektet.
Dataene vil bli lagt frem i kapittel 5. Datasettene er oversendt fra Arbeids- og
velferdsforvaltninger (NAV), og vil inneholde den relevante informasjonen jeg trenger for å besvare forskningsspørsmålet i oppgaven. Jeg vil presentere resultater for andelen over 50 år i arbeid i kommunal sektor, og andelen over 50 år som beveger seg over i helserelaterte
trygdeytelser. Deretter vil jeg sette opp en Difference-in-Difference analyse (DiD), der jeg ser på forskjellen i Mandal kommune før og etter reformen, og sammenlikner denne forskjellen opp mot et gjennomsnitt av andre kommuner uten tilsvarende reformprogram før og etter innføringen av reformen i Mandal. I kapittel 6 vil jeg foreta en bredere diskusjon der jeg tar i brukt det teoretiske rammeverket, og det vi vet om arbeidstakere mellom 50 – 70 år i dag, for å forklare dataene fra kapittel 5. I kapittel 7 vil jeg samle trådene, og presentere en kort konklusjon.
5
2 Teoretisk rammeverk
2.1 Helse og arbeid i en nyttemaksimeringsmodell
2.1.1 En enkel modell
Dahl (2015) trekker frem avveiningen mellom konsum og fritid som én faktor for hvor lenge en blir stående i arbeid. Avveiningen mellom de to godene, konsum og fritid, er noe vi som økonomer analyserer i en rekke sammenhenger, også i denne sammenhengen kan dette være relevant for å forstå noen av årsakene som ligger bak overgangen til helserelaterte
trygdeytelser for eldre arbeidstakere.
Det teoretiske rammeverket i denne oppgaven vil bestå av en nyttefunksjon, som avhenger av variablene fritid og konsum. Brown og Sessions (1996) viser til en enkel nyttefunksjon der nyttenivået, eller velferden, er en funksjon av konsum og fritid. Dette vil si at vi kan representere valget om hvorvidt aktøren jobber eller prøver å få tilgang på helserelaterte trygdeytelser ved hjelp av en nyttefunksjon, som vokser i fritid og de konsumvarer aktøren har tilgang til gjennom sin inntekt. I sin tur betyr det at hver enkelt aktør vil verdsette fritid - relativt til konsum - ulikt. Spørsmålet en kan stille seg er hvorvidt dette relative bytteforholdet mellom fritid og konsum endrer seg over tid, og om denne endringen kan være med å forklare noen av resultatene i denne oppgaven.
Det jeg ønsker å se på er valget aktøren står overfor; bli stående i arbeid etter fylte 50 år, eller
«velge» å gå over på helserelaterte trygdeytelser. I virkeligheten er det ikke slik at en kan velge å gå over på helserelaterte trygdeytelser, dette kvalifiserer en til ved å ha nedsatt arbeidsevne, enten ved fysiologiske eller psykologiske plager. I Norge i dag er det legen som ofte omtales som portvakten, og den som avgjør om den nedsatte arbeidsevnen kvalifiserer til helserelaterte trygdeytelser. Hver enkelt aktør står likevel fritt til å hevde en svakere
arbeidsevne enn hva som i realiteten stemmer for å forsøke å tilfredsstille terskelnivået for nedsatt arbeidsevne som settes av legen – og samfunnet.
Carlsen og Nyborg (2009) gjennomførte en studie av fastlegens rolle som portvakt, og fant at fåtallet av legene i studiet stilte spørsmål til pasientenes ønske om sykemelding på opp til 3
6
uker (Carlsen & Nyborg, 2009, s. 18). Når det gjaldt langtidssykemelding fortalte legene at de enkelte ganger forsøkte å overbevise pasientene om å fortsette i arbeid. Samtidig innrømte de fleste av fastlegene i studiet at de i flertallet av tilfellene ga etter for pasientens ønske om langtidssykemelding (Carlsen & Nyborg, 2009, s. 19). Dette studiet viser at legens rolle som portvakt ikke fungerer slik det er tiltenkt, og dermed er det en rimelig antakelse i modellen at aktører som ønsker sykemelding vil kunne «velge» dette.
For å studere dette valget begynner vi med en enkel nyttemaksimeringsmodell som avveier valget mellom konsum og fritid.
Vi antar at husholdningen får velferd – nytte - fra å konsumere varer og tjenester, og fra å konsumere fritid. Preferansene er representert ved følgende nyttefunksjon:
(1) 𝑢 = 𝑢 ( 𝑥 , 𝑙 )
Nyttefunksjonen har de vanlige egenskapene; grensenytten er stigende i hvert argument og funksjonen er kvasikonkav. Budsjettvilkårene er gitt ved:
(2) 𝑇 = ℎ + 𝑙
(3) 𝑥 = 𝑚 + 𝑤ℎ
T er den totale tiden, h er tiden brukt til arbeid, m er ikke-jobb inntekt, mens w er lønnssatsen.
Likningene (2) og (3) er med på å sette realistiske begrensninger på tid og konsum. Likning (2) forteller oss at tiden summerer seg til det vi bruker på jobb og på fritid. Snur vi om på det, sier den også at vi ikke kan ha mer fritid enn den totale tiden fratrukket den tiden vi er på arbeid. Ettersom at det er en øvre grense på tid, så vil vi ikke kunne konsumere uendelig med fritid. Når det gjelder konsumet av varer har det også sine begrensninger. I denne modellen viser likning (3) at aktøren ikke kan konsumere mer av konsumvaren enn hva inntekten gir
7 rom for. Dette er en veldig realistisk begrensning som rett og slett sier at aktøren ikke kan konsumere mer enn hva han/hun har råd til. Skulle en sett på utvidelser av antakelsen om et begrenset konsum, ville det være mulig å utlede en modell over flere perioder, der lån kunne bidratt til å utvide konsummulighetene i én av flere perioder. Dette ser vi bort i fra i denne modellen.
Setter vi betingelsene (2) og (3) inn i (1), og deriverer med hensyn på tiden brukt til arbeid (h), så vil vi finne marginal substitusjonsbrøk mellom fritid og konsum:
(4)
𝜕𝑢𝜕𝑙
𝜕𝑢𝜕𝑥
= 𝑤
Den marginale substitusjonsbrøken i (4) viser at det aktøren er villig til å oppgi av
konsumvaren for én ekstra enhet fritid er lik lønnssatsen (Brown & Sessions, 1996, s. 25).
2.1.2 Noen utvidelser
Brown og Sessions (1996) hevder at en mer realistisk og presis analyse krever at en
inkorporerer helsetilstanden til aktøren i nyttefunksjonen (Brown & Sessions, 1996, s. 42).
Det kan tenkes at dersom helsen er på et lavere nivå enn et gitt terskelnivå, så vil kostnaden av å tilby arbeidskraft øke. Dermed finnes det en mulighet for at den marginale
substitusjonsbrøken mellom arbeid og fritid endres med helsetilstanden til aktøren.
En kan tenke seg en teknisk løsning av dette der en utvider modellen med en parameter 𝜎 = [0,1]1 som forteller noe om helsetilstanden til aktøren. Dersom 𝜎 = 0, så har vi en aktør med svært god helse, mens i motsatt fall med 𝜎 = 1, så har vi et tilfelle av veldig dårlig helse.
1 Denne modellen – som er basert på Brown og Sessions (1996) - er også brukt i en masteroppgave skrevet av Asbjørn Sæther ved Universitet i Bergen i 2015. Der ble modellen brukt til å forklare sykefravær (Sæther, 2015, s. 20)
8
(5) 𝑢 = 𝑥 + 𝑙𝜎
Her vil 𝜎 være med å avgjøre verdien av fritiden til aktøren relativt til konsumet. Dersom vi har et tilfelle med optimal helse (𝜎 = 0), så vil vi havne i en situasjon der fritid ikke lenger øker nytten til aktøren i likning (5). Derimot vil alt som er med på å redusere helsen til en aktør trekke opp verdien av parametere for helse, som igjen øker verdien av fritiden.
Videre kan vi utvide budsjettvilkårene:
(3)′ 𝑥 = 𝑤𝛽𝑙 + 𝑤ℎ
Nå er ikke-jobb inntekten 𝑚 = 𝑤𝛽𝑙, der inntekten er avhengig av generøsiteten i
trygdeordningene aktøren har krav på dersom aktøren ikke er i jobb; 𝛽 = [0,1]. Hvis 𝛽 = 0, så er aktøren avhengig av jobbinntekt. Dersom 𝛽 → 1, så vil aktøren ha en like god inntekt uten å jobbe som ved å bruke all sin tid på jobb (Brown & Sessions, 1996, s. 28).
Vi setter nå inn for fritid, l, i (3)′ og (5), og (3)′ videre inn i (5), og ender med følgende uttrykk:
(6) 𝑢 = 𝑤𝛽(𝑇 − ℎ) + 𝑤ℎ + (𝑇 − ℎ)𝜎
Maksimerer deretter nyttefunksjonen med hensyn på arbeidstiden h:
(7) 𝜕𝑢
𝜕ℎ = −𝑤𝛽 + 𝑤 + 𝜎(𝑇 − ℎ)𝜎−1(−1) = 0
9 Samler uttrykkene, og får arbeidstiden alene på en side:
(8) ℎ∗ = 𝑇 − (𝑤(1 − 𝛽)
𝜎 )
( 1 𝜎−1)
Den optimale ℎ∗ varierer nå både med lønnen, generøsiteten i trygdeordningene og helsetilstanden til aktøren. Dersom lønnen øker, så øker også tiden brukt på arbeid. Øker derimot generøsiteten i trygdeordningene 𝛽, eller helsetilstanden forverres ved økt 𝜎, så synker også arbeidstilbudet fra aktøren. Den forverrede helsetilstanden eller økte
generøsiteten i trygdeordningene øker kostnaden av å tilby arbeidskraft. En kan dermed tenke seg at dersom helsetilstanden forverres i det en aktør passerer 50 år så vil det optimale antallet arbeidstimer synke. Det samme vil gjelde om trygdeordningene er generøse, og genererer tilsvarende inntekt for aktøren som arbeidsinntekten ville ha gjort, så vil arbeidstilbudet synke.
Det er flere andre faktorer som påvirker arbeidstilbudet til aktøren, eksempelvis vil sosiale normer i samfunnet kunne være en faktor som påvirker valget mellom jobb og fritid.
En kunne tenke seg en utvidelse der likning (8) påvirkes negativt av stigma knyttet til å motta trygd. For å illustrere disse negative effektene av stigma og sosiale normer vil vi kunne inkludere en parameter 𝛾 som direkte demper effekten av variabelen for generøsiteten i trygdeordningene.
(6)′ 𝑢 = 𝑤𝛽𝛾(𝑇 − ℎ) + 𝑤ℎ + (𝑇 − ℎ)𝜎
10
Maksimerer igjen nyttefunksjonen med hensyn på arbeidstiden h:
(7)′ 𝜕𝑢
𝜕ℎ= −𝑤𝛽𝛾+ 𝑤 + 𝜎(𝑇 − ℎ)𝜎−1(−1) = 0
Samler uttrykkene, og får ny optimal arbeidstid alene på en side:
(8)′ ℎ∗ = 𝑇 − (𝑤(1 − 𝛽𝛾)
𝜎 )
( 1 𝜎−1)
Likningene (6), (7) & (8) har blitt utvidet med en parameter 𝛾 = [0,1], som bidrar med å dempe effekten av generøsiteten i trygdeordningene som vi ser i likning (6)′, (7)′ & (8)′.
Dersom 𝛾 = 1, så er det ingen stigma knyttet til det å benytte seg av helserelaterte trygdeordninger, og parametere vil ikke ha noen dempende effekt på generøsiteten i
trygdeordningene. I motsatt tilfelle, med 𝛾 = 0, vil vi ha en situasjon der det er så mye stigma forbundet med å motta trygd at det ikke vil være interessant for aktøren å benytte seg av trygdeordningene, uavhengig av generøsiteten. I tilfellet med 𝛾 = 0, så vil vi få 𝛽 = 1, og andre ledd på høyre siden av (8)′ vil forsvinne, og vi sitter igjen med at aktøren vil bruke all tid på arbeid; ℎ∗ = 𝑇. Vi kan anta at 𝛾 ikke tar noen av ekstremverdiene, men ligger et sted midt i mellom ytterpunktene. Utvidelsen gjør at vi får en mindre nedgang i tiden brukt på jobb som følge av generøse trygdeordninger, fordi de sosiale normene påfører aktøren en kostnad som gjør at det ikke lenger er like attraktivt å redusere arbeidstilbudet til tross for at
trygdeordningene øker til et gitt nivå.
Det finnes flere andre faktorer som påvirker valget mellom konsum og fritid, og helt sikkert også andre fornuftige måter jeg kunne modellert sosiale normer og stigma på som kunne ha inkludert flere ulike påvirkningskanaler som stigma virker gjennom. Eksempelvis vil antallet som benytter seg av helserelaterte trygdeytelser påvirke stigmatiseringen av brukerne. Det vil kunne oppleves mindre stigmatiserende dersom aktøren er én av mange. Lindbeck, Palme og
11 Persson (2007) tar opp spørsmålet om nivået av sykefravær i et område kan påvirke
enkeltpersoners sykefravær i dette området. De ser dermed ikke bare på sykefravær totalt sett, men hvordan omfanget av sykefraværet i ett nabolag kan påvirke sykefraværet til de andre i nabolaget gjennom sosiale interaksjoner. Dette kan være en mer virkelighetsnær måte å se på sosiale normers påvirkning, men også en måte som er noe mer komplisert å inkludere i denne modellen. Modellen jeg har satt opp er enkel, og har sine mangler. Samtidig forklarer den enkelte av faktorene som kan påvirke valget aktøren står overfor – dette skal jeg ta med videre i diskusjonen av Tillitsprosjektets effekt på den eldre delen av arbeidsstokken.
2.1.3 Nyttemaksimeringsmodell: Oppsummering
Den enkle nyttemaksimerende modellen forteller oss at dersom kostnaden av å jobbe avhenger av helsetilstanden, så vil aktøren velge å jobbe mindre hvis helsen forverres.
Samtidig forteller den også at tilstrekkelig generøse trygdeordningene kan få aktøren til å velge å bruke mindre tid på arbeid. Effekten av de generøse trygdeordningene kan dempes av normer og stigma som finnes i samfunnet knyttet til det å være bruker av trygdeordningene.
12
3 Arbeidstakere mellom 50 – 70 år
I dette kapitlet diskuterer jeg de ordningene som kan påvirke eldre arbeidstakeres valg om å stå i arbeid. Videre viser jeg hvilke ruter de over 50 år tar når de forlater arbeidslivet, og jeg diskuterer hvorfor de velger å forlate arbeidslivet.
3.1 Dagens ordninger
3.1.1 Pensjonsreformen
Pensjonsreformen av 2011 ble lagt frem og implementert for å øke bærekraften i
pensjonssystemet. Det har blitt gjort beregninger som tilsier at en videreføring av det gamle pensjonssystemet ville ha ført til en dobling av pensjonsutgiftene frem mot 2050
(Regjeringen, 2015). Det var av denne, og flere andre årsaker, nødvendig å få på plass en ny reform som forbedret systemet. Noen av implikasjonene som følger av reformen er et fleksibelt uttak av alderspensjon fra 62 år, med muligheter for høyere utbetalinger desto lenger en venter med å ta ut pensjonen (Regjerningen, 2015). Fleksibelt uttak med mulighet for høyere utbetalinger gir insentiver til arbeid, og styrker på den måten bærekraften i hele systemet. Samtidig gir det muligheter til å forlate arbeidslivet for den delen av arbeidsstokken som har behov for det.
Pensjonsreformen inneholder en rekke andre endringer som eksempelvis ny opptjening av alderspensjon og opptjening ved førstegangstjeneste. Det sistnevnte, og andre endringer som følger av pensjonsreformen vil ikke være like relevante for oppgaven, og holdes derfor utenfor.
3.1.2 Nytt regelverk for uføretrygd
Ved overgangen til 2015 trådte det nye regelverket for uføretrygd i kraft. Hovedendringen er en overgang fra uførepensjon til uføretrygd, der uføretrygden er pålagt en beskatning på lik linje med lønnsinntekter. Formålet med det nye regelverket er å gjøre det lettere å kombinere uføretrygden med arbeid (Skatteetaten, 2016). I dag har arbeidstaker muligheten til å jobbe ved siden av uføretrygden, uten å få redusert utbetalingen fra Folketrygden opp til en viss
13 inntektsgrense. Slik det er i dag har en mulighet til å tjene opp mot 0,4 G uten at uføretrygden blir redusert, og over det beløpet vil det bli en individuell reduksjon (NAV, 2016). Dette gjør det lønnsomt å kombinere arbeid og uføretrygd for de som har muligheten til det, ettersom månedlig inntekt vil bli høyere med denne kombinasjonen enn ved kun å motta uføretrygd.
Det nye regelverket gir dermed tydelige insentiver til mer arbeid.
3.1.3 Inkluderende Arbeidsliv
Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-Avtalen) er en avtale som er signert både av regjeringen ved arbeids- og sosialminister, staten som arbeidsgiver ved kommunal- og moderniseringsminister og de store fagforeningene. Den har som mål å redusere sykefravær og øke sysselsettingen blant folk med lavere funksjonsevne (Arbeids – og
sosialdepartementet, 2014). Delmål 3 i avtalen er det mest relevante for denne oppgaven, og i delmålet er det beskrevet en målsetting om å forlenge yrkesaktiviteten etter fylte 50 år med tolv måneder. Økningen i forlenget yrkesaktivitet med tolv måneder tar utgangspunkt i gjennomsnittsnivået fra 2009 (Arbeids – og sosialdepartementet, 2014).
Med de målsettingene som er satt følger det også i avtalen en rekke krav til de involverte partene. Blant annet skal partene sikre at IA-virksomhetene gjennomgår opplæring i
tilrettelegging av arbeidsoppgaver. Dette er et krav som kan hjelpe eldre arbeidstakere - samt de med nedsatt arbeidsevne - til å bli værende i arbeid i stede for at de må bevege seg over på helserelaterte trygdeytelser. Et annet krav som partene har forpliktet seg til er å bidra med informasjon til de involverte virksomhetene, slik at de får tilegnet seg kunnskap om hvilke forklaringer som kan ligge bak sykefravær i de respektive bransjene. Summen av kravene partene har forpliktet seg til i avtalen skal sikre at blant annet målet om forlenget
yrkesaktivitet skal nås innen tidsfristen som er satt for siste IA-avtale; 31.desember 2018 (Arbeids – og sosialdepartementet, 2014).
14
3.2 Når, - og hvordan forlater eldre arbeidstakere arbeidslivet
I dette delkapittelet vil jeg presentere hva vi så langt vet om avgangen fra arbeidslivet. Jeg skal se på når dagens arbeidstakere forlater arbeidslivet, og hvilke veier ut av arbeidslivet som er de mest vanlige. Først skal vi se på en artikkel av Haga og Lien (2012) som har studert yrkesaktiviteten til eldre arbeidstakere, og hvor lenge en kan forvente at denne gruppen står i arbeid etter fylte 50 år – supplert av Haga (2015). Videre skal jeg se på de ulike veiene som blir valgt ut av arbeidslivet, dokumentert av Dahl (2015). Avslutningsvis i dette delkapitlet vil jeg legge frem en studie av Jacobsen (2014), som går mer detaljert inn på utviklingen i
helserelaterte trygdeytelser for eldre arbeidstakere.
3.2.1 Yrkesaktivitet etter fylte 50 år
Bærekraften i velferdssystemet er avhengig av deltakelse i arbeidslivet fra arbeidstakere over 50 år, og et viktig utgangspunkt er å vite hvordan situasjonen for denne gruppen ser ut i Norge i dag. Haga og Lien (2012) har sett på en indikator for forventet yrkesaktivitet som kan
fortelle noe om lengden på yrkeskarrieren i bestemte år. Haga og Lien (2012) trekker frem at de over 50 år jobber lenger i dag sammenliknet med tidligere, med en økning på 1,4 årsverk fra 2001 til 2011. Samtidig er det verdt å merke seg at den største økningen finner vi blant kvinner i denne gruppen (Haga & Lien, 2012, s. 53). Forfatterne skisserer videre at
forklaringer som høyere utdanningsnivå, og holdningsendringer hos de store årskullene som nå passerer 50 år kan ligge bak trendene om økt forventet yrkesaktivitet (Haga & Lien, 2012, s. 52). Dette er imidlertid kun tall opp til 2011, og forfatterne poengterer at effektene på lengre sikt av Pensjonsreformen fra 2011 ikke vil komme frem i deres arbeid.
For å underbygge forklaringen bak trenden viser Haga og Lien (2012) at det er en
sammenheng mellom utdanningsnivå og hvor lenge en står i arbeid etter fylte 50 år. Dette viser de ved å sette fylkene opp mot hverandre. De trekker frem at Akershus er det fylket der folk jobber lengst etter fylte 50 år, og det fylket med nest høyest utdanningsnivå i Norge i aldersgruppen 60-66 år (Haga & Lien, 2012, s. 54). Derimot ligger Finnmark i det lavere sjiktet i begge rangeringene. Befolkningen i Finnmark står kortest i arbeid etter fylte 50 år, og har blant det laveste utdanningsnivået i landet (Haga & Lien, 2012, s. 54).
15 De viser samtidig til en betydelig nedgang i forventet pensjonsalder mellom 2010 og 2011.
Som 62 åring i 2010 var det forventet at en mannlig arbeider skulle stå i arbeid til 65,5 år, mens i 2011 var 63,5 år ny forventet pensjonsalder. Kvinner har mindre nedgang enn menn fra 2010 til 2011 (Haga & Lien, 2012, s. 57). Nedgangen fra 2010 til 2011 er aktuell for alle kohortene som blir målt.
Haga (2015) finner at det er en jevn økning i forventede årsverk etter fylte 15 år, fra 2011 til 2014. Haga og Lien (2012) beskrev en økning i forventet yrkesaktivitet helt fra 2001 til 2008, og med et fall fra 2008 til 2011; grunnet nedgangstiden i økonomien på det tidspunktet. Det betyr en positiv endring i trenden, med en stigende utvikling i forventningen til alle
aldersgrupper i befolkningen.
I IA-Avtalens delmål 3 som gjaldt for 2010 -2013 var målet at forventet yrkesaktivitet skulle forlenges med 6 måneder, i forhold til nivået i 2009 – dette ble nådd i 2014 (Haga, 2015, s.
109). Det nye målet er som nevnt satt til en økning i forventet yrkesaktivitet på 12 måneder, for perioden 2009 til 2018. Andelen i arbeid mellom 60 - 70 år har vært stigende hvert eneste år fra 2008 til 2014, og forventet yrkesaktivitet etter 50 år har vært stigende for begge kjønn fra 2001 til 2014 (Haga, 2015, s. 109). I 2014 er det forventet at menn skal stå 13,1 år i arbeid etter at de har fylt 50år, og tallet er 9,9 år for kvinner - til sammenlikning fra 2001 da antallet var henholdsvis 11,3 år for menn og 7,9 år for kvinner (Haga, 2015, s. 109). Tallene
inkluderer hele befolkningen over 50 år. Dette betyr at personer uten arbeid ved fylte 50 år også er med, og de trekker dermed ned gjennomsnittet for forventet yrkesaktivitet.
Haga (2015) finner også at det i 2011 og frem til 2014 har vært en høyere forventet avgangsalder for kvinner over 50 år sammenliknet med menn over 50 år, og en betydelig forskjell ser vi når en kun tar med de som har fylt 62 år. I 2014 forventes det at en kvinne på 62 år skal stå i arbeid til hun er 65,5 år, og en mann skal stå i arbeid til han er 64,5 år (Haga, 2015, s. 114). Noe av forklaringen ligger i at flere menn enn kvinner har opparbeidet seg rett til å ta ut pensjon før fylte 67 år, samtidig som færre kvinner velger å gjøre det (Haga, 2015, s.
114).
En mulig vei å gå herfra er å se på hvorvidt det ville være fordelaktig å heve aldersgrensen for pensjoneringsalderen i Norge. Strøm, Holden, Rasmussen og Hansen (2015) gjør en analyse der de ser på potensielle gevinster av å heve de tre eksisterende nivåene; 62 år, 67 år og 75 år.
En høyere tvungen grense vil redusere kostnadene, men samtidig er det rimelig å anta at en
16
økning i pensjonsalderen ikke vil ha direkte effekt på antallet som beveger seg over i helserelaterte trygdeytelser før pensjonsalder. Det er penger å spare på tiltak som økt pensjonsalder, men ettersom at det overordnede temaet for denne oppgaven er gruppen som beveger seg over på helserelaterte trygdeytelser vil jeg ikke gå nærmere inn på økt
pensjoneringsalder som en mulig løsning i denne oppgaven.
3.2.2 Veiene ut av arbeidslivet
Samtidig som det er viktig å danne seg et bilde av når eldre arbeidstakere beveger seg ut av arbeidslivet, så er det også viktig å vite hvilken vei arbeidstakerne velger å ta ut av
arbeidslivet. Det at en også vet noe om de mest brukte rutene ut av arbeidslivet vil kunne gi ytterligere innsikt i atferden til den eldre delen av arbeidsstokken, og dette vil kunne ses på som den mest sentrale bakgrunnen for denne oppgaven.
Dahl (2015) har sett på problemstillingen knyttet til veiene de over 50 år tar ut av arbeidslivet.
Han ser på årskullene fra 1940 til 1948, og følger dem fra 1990 til 2015, og sammenlikner de ulike kohortene fra år til år. Analysen følger personer fra de er 50 år, og opp til 68 år.
Figur 3.1. Veiene ut av arbeidslivet. Hentet fra (Dahl, 2015, s. 68)
17 I figur 3.1 er de ulike veiene ut av arbeidslivet skissert opp med arbeid som utgangspunktet.
Fra utgangspunktet går veien videre til enten uføretrygd, Arbeidsavklaringspenger (AAP), dagpenger, Avtalefestet pensjon (AFP) eller alderspensjon. Dahl (2015) påpeker at det i realiteten vil være personer som kan befinne seg i flere av sirklene på ett og samme tidspunkt, men i denne analysen poengterer han at et individ vil kun bli medregnet i en av sirklene (Dahl, 2015, s. 67). Dette betyr at en person som mottar en form for trygdeytelse og samtidig er i arbeid vil kun bli regnet med i sirkelen for «Arbeid», og ikke i sirkelen for den gitte trygdeytelsen (Dahl, 2015, s. 69). Det finnes flere sirkler - og kombinasjoner av sirkler - som en person kan bevege seg over i etter endt arbeidsliv. En naturlig vei å gå er direkte over i alderspensjon, eller ta veien om AFP for de som har muligheten til det.
Arbeidsavklaringspenger og uføretrygd er en annen mulighet, men begge ordningene har krav til mottakeren om en midlertidig eller fast nedsatt arbeidsevne (Dahl, 2015, s. 68). I
sekkeposten «Øvrige» kan en finne de som har krav på tjenestepensjoner i forbindelse med særaldersgrenser (Dahl, 2015, s. 68).
Ved fylte 68 år er det kun 14 % som fremdeles befinner seg i kategorien «I arbeid». Ser vi på forskjeller blant kullene, så finner vi en liten forskjell i gjennomsnittlig yrkesaktivitet etter fylt 50 år. 1940-kullet har et gjennomsnitt på 11,2 år i arbeid etter fylte 50 år, og 1946 kullet har et gjennomsnitt på 11,4 år (Dahl, 2015, s. 69). Den posten som øker mest frem mot fylte 67 år er uføretrygd, og det eldste kullet er sterkest representert i denne kategorien. Dahl (2015) trekker frem både endringer i ordningen, og bedre helse hos de yngre som en mulig forklaring på forskjellen mellom representasjonen av yngre og eldre kull i posten for uføretrygd. Dahl (2015) diskuterer også muligheten for å ta ut pensjon tidligere i kombinasjon med arbeid - uten at det avkorter pensjonen - gir insentiver til arbeid, og tilbudet av arbeid har økt kraftig for gruppene som er underlagt disse mulighetene (Dahl, 2015, s. 71).
I analysen finner Dahl (2015) at 1 av 5 står som mottakere av uføretrygd året etter at de har stått i arbeid. Dette påpekes av forfatteren som noe underlig, spesielt fordi det er en
tidkrevende prosess å bli godkjent for uføretrygd. Dahl (2015) indikerer at dette kan være personer som tidligere har kombinert arbeid og andre former for ytelser før de kvalifiserte til uføretrygd, og dermed hadde en kortere vei å gå. Til tross for at uføretrygd er den posten som øker mest når en nærmer seg alderspensjon, så har det vært en nedgang i overgangen til uføretrygd dersom en ser på utviklingen fra 1940- til 1946-kullet. Det yngste årskullet er
18
mindre representert blant uføretrygdede. Utviklingen peker dermed i en retning hvor færre tar veien om uføretrygden. Derimot har andelen som går over til AAP økt (Dahl, 2015, s. 73).
Figur 3.2 Fordeling i ulike tilstander året etter arbeid. Hentet fra (Dahl, 2015, s. 73)
Figur 3.2 viser helt konkret hvor hver enkelt person står året etter at de har gått ut av
arbeidslivet, samt at figuren inkluderer de som fremdeles står i arbeid ved gitte måletidspunkt (Dahl, 2015, s. 73). Når det gjelder de som mottar dagpenger er 40 % av mottakerne tilbake i arbeid året etter, og 10 % av de som mottar dagpenger går videre til alderspensjon året etter (Dahl, 2015, s. 74). Dahl (2015) peker på at det kan være en innstramming i reglene rundt dagpenger for de over 64 år som har resultert i en nedgang i mottakere av denne ytelsen.
Sammenlikner en andelen av de som mottar dagpenger som kommer tilbake på jobb med andelen mottakere av AAP, så er andelen som begynner å jobbe igjen etter å ha mottatt AAP lavere. Kun 15 % av mottakerne av AAP kommer tilbake i arbeid, mens hele 60 % av dem ender opp som mottakere av uføretrygd (Dahl, 2015, s. 74).
3.2.3 Veien om uførepensjon og AAP
Dahl (2015) gir en grundig beskrivelse av bevegelsene ut av arbeidslivet, og kommenterer i noen grad enkelte trender, og setter reformer som én av årsakene til trendene han registrerer.
Jacobsen (2014) studerer mer detaljert utviklingen i helserelaterte trygdeytelser for eldre arbeidstakere. Han dokumenterer at det er en høyere andel sykepengedager i det offentlige sammenliknet med det private, både i aldersgruppen 62 – 66 år, og i gruppen 67 – 69 år (Jacobsen, 2014, s. 69). Han viser også til en kraftig vekst i andelen på AAP i tidsrommet 2007 til 2013. Denne veksten er gjeldende både for privat- og offentlig sektor i alderen 62 –
19 66 år (Jacobsen, 2014, s. 71). AAP er normalt en trygdeytelse som en kun kan være bruker av i inntil 4 år, men også her finnes det unntak.
Den største andelen av uførepensjonister har tidligere mottatt AAP eller sykepenger før de oppfylte kriteriene for uførepensjon. Jacobsen (2014) finner her at antallet på uførepensjon som andel av den ikke-uføre delen av befolkningen har sunket fra 2007 til 2013 (Jacobsen, 2014, s. 72). Dette er da gjeldene for både offentlig og privat sektor i alderen 62 – 66 år.
Jacobsen (2014) trekker frem at nedgangen i andelen mottakere av uføretrygd kan forklares med en større andel mottakere av AAP. Det er lettere å få innvilget søknad om AAP enn uførepensjon, og det kan også være at prosessen fra AAP over til uføretrygd drar ut i tid, slik at en blir værende lenger som mottaker av AAP. Samtidig blir det trukket frem at det enn så lenge ikke er mulig å si noe særlig om hvordan pensjonsreformen påvirker fordelingen av mottakere av AAP og uføretrygd (Jacobsen, 2014, s. 72).
Til tross for en økning i AAP for personer i alderen 62 – 66 år, så er det en nedgang i det totale antallet helserelaterte ytelser fra 2010 til 2013. Når de inkluderer tall fra 2014 ser de at denne trenden fortsetter; andelen uføretrygdede går ned, og andelen mottakere av AAP går opp (Jacobsen, 2014, s. 73).
3.2.4 Oppsummering
Arbeidene over har bidratt til å tegne et bilde av den reelle situasjonen for eldre arbeidstakere i Norge i dag. Det vi vet er at den forventede pensjonsalderen er økende, med en vekst på 1,4 årsverk fra 2001 til 2011, og kvinner står for den største delen av veksten (Haga & Lien, 2012). Samtidig fanger Haga og Lien (2012) opp en forstyrrelse i trenden med en nedgang fra 2010 til 2011. Økningen fortsetter fra 2011 til 2014, og IA-Avtalens delmål 3 ble nådd i 2014 (Haga, 2015). Det nye målet er 12 måneder lenger yrkesaktivitet enn i 2009, og det skal ut i fra målsettingen nåes innen utgangen av 2018. Haga (2015) trekker også frem at andelen i arbeid mellom 50 – 66 år er økende, og at forventet pensjonsalder er økende. Det vises også til en sammenheng mellom utdanningsnivå og den forventede lengden på yrkeskarrieren.
Når det gjelder de mulige rutene ut av arbeidslivet forklarer Dahl (2015) at veien om uførepensjon før alderspensjon er en mye brukt rute, og hele 20 % velger denne veien - reformer kan være forklaringen. Samtidig trekkes det også er frem en positiv trend; de yngre årskullene har en lengre forventet tid i arbeidslivet. Jacobsen (2014) finner at andelen på
20
uføretrygd går nedover, mens andelen på AAP går opp, og regnestykket viser totalt sett en nedgang i helserelaterte ytelser.
3.3 Hvorfor forlater eldre arbeidstakere arbeidslivet
3.3.1 Beslutningen om å forlate arbeidslivet
Bråthen og Bakken (2012) gjør en analyse av hvilke faktorer som påvirker de eldre til å forlate arbeidslivet. De har satt opp et skille mellom tre ulike faktorer: «Pull»-, «Push»- og
«Jump»-faktorene (Bråthen & Bakken, 2012, s. 40). Det er tre hovedforklaringer som faller inn under de tre nevnte faktorene. Den første forklaringen, som faller inn under «Pull»- faktoren, er hvorvidt en er ansatt i en bedrift med AFP. Det som faller inn under «Push»- faktoren er helsetilstanden, og det som faller inn under «Jump»-faktoren er tidspunkt for når ektefelle forlater arbeidslivet.
Hvorvidt arbeidstakere har muligheten til å motta AFP vil være med på å påvirke verdien av fritid ved å øke kostnaden av å tilby arbeidskraft, og vil dermed være en faktor som «drar»
arbeidstakere ut at arbeidslivet. Når det kommer til helsetilstanden, så er det noe som skyver personer ut. Dette kan komme som følge av belastende arbeidsoppgaver. «Push»-faktorer vil dermed være alle faktorer eldre arbeidstakere ikke har kontroll over selv, og som bidrar til å
«dytte» personer ufrivillig ut av arbeidslivet. Forklaringen som omhandler beslutningen ektefellen tar om å forlate arbeidslivet havner inn under «Jump»-faktoren (Bråthen & Bakken, 2012, s. 40).
Bråthen og Bakken (2012) ser på arbeidstakere mellom 61 – 69 år i tidsrommet 2001 til 2011, og ser på sjansen for at de står i arbeid det påfølgende året. I tallene finner de at 13 % mellom 61 – 69 år oppfyller kriteriet om dårlig helse, noe som betyr at de har mottatt sykepenger i mer enn 12 måneder i løpet av de siste 5 årene (Bråthen & Bakken, 2012, s. 44). Dårlig helse er det som i størst grad minsker sjansen for at du står i arbeid det påfølgende året. Hvis en oppfylte kriteriene for dårlig helse i år 2000, så sank sannsynligheten med 17 % for at personen sto i arbeid i 2001. I 2010 sank sannsynligheten for at en sto i arbeid med 12 % dersom kriteriet for dårlig helse var oppfylt året før (Bråthen & Bakken, 2012, s. 45). Deretter finner de at «Pull»-faktorer også spiller en vesentlig rolle. Alle i offentlig sektor har krav på AFP, og rundt 50 % av alle private bedrifter har en AFP-ordning (Bråthen & Bakken, 2012, s.
21 45). Når de setter private bedrifter med AFP-ordning opp mot bedrifter uten, så ser de at sjansen for å bli stående i arbeid ett år til synker med 9 % dersom de ansatte har muligheten til å benytte seg av AFP. Bråthen og Bakken (2012) kommenterer at resultatet kan være til dels farget av at 2010 var det siste året med muligheten for å ta ut AFP på gammel måte - dette fordi det i 2011 ble en tilleggsordning på toppen av vanlig alderspensjon gjennom
pensjonsreformen (Bakken & Bråthen, 2012, s. 46). Den siste av de tre faktorene er også av stor betydning. «Jump»-faktoren - ektefellen forlater arbeidslivet – spiller en større rolle desto eldre den respektive referansepersonen er. Dersom den ene parten i forholdet forlater
arbeidslivet, og alderen til vedkommende er 67 år, så vil sannsynligheten for at den andre parten står i arbeid det påfølgende året synke med 14 % (Bråthen & Bakken, 2012, s. 47).
Vi ser at det teoretiske rammeverket i kapittel 2 delvis samsvarer med empirien i arbeidet til Bråthen og Bakken (2012). Det er helsetilstanden som er av størst betydning for hvorvidt de eldre forlater arbeidslivet i følge Bråthen og Bakken (2012). I den utvidede teoretiske nyttemaksimeringsmodellen spiller også helsen en avgjørende rolle for arbeidstilbudet.
Forverret helse øker kostnaden av å tilby arbeidskraft i modellen for den enkelte aktøren, og dermed synker arbeidstilbudet. De to andre forklaringsfaktorene til Bråthen og Bakken (2012) er ikke inkludert i den teoretiske modellen, men hadde en fått til en utvidelse som inkluderte de to variablene for arbeidstakere over 50 år, så ville det bidratt til en styrking av modellen.
Samtidig er modellen en forenkling, og det at den inneholder den viktigste faktoren for arbeidstilbudet gjør den relevant i denne oppgaven.
3.3.2 Oppsummering
Dersom en legger artikkelen av Bråthen og Bakken (2012) til grunn for å besvare spørsmålet om hvorfor folk forlater arbeidslivet, så vil dårlig helse være den faktoren som er av størst betydning. Dette er ett av flere studier på området, og derfor kan en diskutere om de faktorene som er presentert er de eneste faktorene som kan forklare avgangen fra arbeidslivet. På den andre siden er dette et arbeid gjort på bakgrunn av data fra Statistisk Sentralbyrå og NAV, og arbeidet burde kunne leses som solid empiri på dette feltet i Norge. Med mer plass i oppgaven ville det vært interessant å se om resultatene i artikkelen av Bråthen og Bakken (2012) er noe som gjenspeiles i andre sammenliknbare land rundt i verden.
Videre kunne det også være interessant å se mer på etterspørselssiden i arbeidsmarkedet for arbeidstakere over 50 år. Så langt har det blitt presentert teori som tar utgangspunkt i
22
tilbudssiden, og som fokuserer på hvorfor personer velger å forlate arbeidslivet. Dersom oppgaven hadde vært mer omfattende, så kunne det vært interessant å supplere med teorier om hvordan arbeidsmarkedet ser på arbeidstakere over 50 år. Hvor lett er det å beholde jobben når du passerer en viss alder? Hvor lett er det å få en ny jobb etter fylte 50 år? Dette er relevante spørsmål å stille seg når en ser på totalbildet for arbeidstakere over 50 år. Lahey (2008) gjennomfører en studie der det blir sett på tidsbruken for jobbsøkere over 50 år fra de starter søkeprosessen til de er i ny jobb, og sammenlikner det med et gjennomsnitt av tiden det tar for søkere under 50 år å få jobb. Studiet viser at det også er utfordringer på
etterspørselssiden i markedet, og at det er helt andre holdninger til arbeidstakere i det en viss alder passeres – verdien synker i mange tilfeller. I denne oppgaven er det tilbudssiden som undersøkes, og haken ved denne avgrensninger er at det potensielt bare løser deler av den store utfordringen knyttet til å få eldre arbeidstakere til å bli stående lenger i arbeidslivet.
23
4 Mandal: Tillitsprosjektet
I lys av temaet for denne oppgaven er Tillitsprosjektet i Mandal en interessant case å studere.
Tillitsprosjektet gir muligheten til å studere eksplisitte tiltak for å få ned sykefraværet, som formodentlig vil redusere overgangen til andre mer permanente helserelaterte trygdeytelser.
Flertallet av de som går over til mer permanente helserelaterte trygdeytelser er først
sykemeldte over lengre tid (Markussen, Mykletun & Røed, 2012, s. 961), og det er da mulig at tiltak som fokuserer på redusert sykefravær også reduserer avgangen fra arbeidslivet I dette kapittelet ønsker jeg å gi en kort redegjørelse for hva Tillitsprosjektet i Mandal er. Jeg vil i den forbindelse ta utgangspunkt i en uavhengig FoU-rapport skrevet av Torunn S. Olsen fra Universitet i Agder og Nina Jentoft fra Agderforskning i 2012. Jeg vil trekke inn resultater fra en tidligere studie gjort av Torsvik og Vaage (2014), og legge til noen betraktninger fra Johannessen (2012), som var prosjektleder for Tillitsprosjektet.
4.1 Om Tillitsprosjektet
4.1.1 Bakgrunnen for prosjektet
Tillitsprosjektet kan sies å være en paraplybetegnelse på en rekke tiltak, og mindre prosjekter som skulle bidra til å minske sykefraværet i Mandal kommune. Tillitsprosjektet bygger på et tidligere gjennomført prosjekt i Mandal kommune som hadde fått navnet Nærværsprosjektet.
Nærværsprosjektet ble startet opp i 2003, og hadde som formål å ivareta personer som var på vei mot sykemelding, eller som allerede var sykemeldte. Mye av ansvaret for ivaretakelsen av denne gruppen ansatte skulle ligge hos mellomledere og ledere i kommunene. Tillitsprosjektet bygger på de samme tankene og prinsippene som Nærværsprosjektet, der det handler om ansvarliggjøring av organisasjonen, ledere og de ansatte. Mandal ønsket et nytt prosjekt etter Nærværsprosjektet, særlig fordi de fryktet at sykefraværet skulle øke i tiden etter at prosjektet ble avsluttet (Olsen & Jentoft, 2012, s. 21).
24
4.1.2 Oppstart, målsettinger og praktiske tiltak
Ønsket til kommunen om å få i gang ett nytt prosjekt i kjølevannet av Nærværsprosjektet gikk i oppfyllelse 1. mai 2008, etter forberedelser som begynte tilbake i juli 2007. Det ble sett på som avgjørende at prosjektet fikk en god forankring i hele organisasjonen før det ble
iverksatt, og dette var en av årsakene til den lange forberedelsesperioden, og utsatt oppstart.
Alle ansatte i kommunen skulle inkluderes, 1250 ansatte inklusive vikarer (Olsen & Jentoft, 2012, s. 24).
Det ble definert 3 mål i prosjektplanen for Tillitsprosjektet. Det første målet var at sykefraværet enten skulle under 6 %, eller være 2 % under kommunal sektor i Norge for øvrig. Det andre målet var å øke den reelle avgangsalderen fra 58,3 år - som var nivået i 2008 - til 59 år. Siste delmål var å få 90 % av alle de ansatte med sykefravær til ikke å innhente legemelding, men heller levere egenmelding når de var tilbake på jobb (Olsen & Jentoft, 2012, s. 25). Egenmeldingens erstatning for legemelding var det mest omfattende tiltaket, og det som i stor grad definerte Tillitsprosjektet. Den praktiske implikasjonen av dette tiltaket var at de ansatte kunne være borte fra jobb ved bruk av egenmelding helt opp til 365 dager uten å måtte besøke legen (Olsen & Jentoft, 2012, s. 73). De ansatte behøvde ikke lenger legen som et kontrollorgan for hvorvidt de kvalifiserte til å bli hjemme fra jobb, dette avgjorde de selv.
Prosjektet krevde at kommunen måtte fritas fra enkelte regler i Folketrygdloven. De fikk blant annet fritak fra Folketrygdloven (1997, § 8-24), som omhandler lengden på sykefraværet ved egenmelding. I følge lovverket er fravær ved bruk av egenmelding regulert til maksimalt 3 dager i strekk, og i dette tilfellet går prosjektet langt utover de 3 dagene (Olsen & Jentoft, 2012, s. 22). Samtidig var det områder i Folketrygdloven som NAV ikke godkjente fritak fra - dette gjaldt blant annet utbetaling av sykepenger for de som hadde et sammenhengende fravær på over 8 uker (Olsen & Jentoft, 2012, s. 23).
Det ble iverksatt konkrete tiltak i kommunen for å følge opp sykefraværet, og ett av disse var en elektronisk aktivitetsplan. Aktivitetsplanen hadde som formål å veilede ledere i kommunen til hvordan de skulle følge opp sine ansatte ved sykefravær. Den elektroniske aktivitetsplanen sendte ut påminnelser som inneholdt informasjon om tiltak som den respektive lederen skulle gjennomføre. Dette kunne være alt fra å ringe de ansatte som var syke, til å sende blomster hjem til en ansatt som hadde vært lenge borte fra arbeidsplassen. Det kunne også være
påminnelser om å tilpasse arbeid på arbeidsplassen, eller påminnelse om oppfølgingssamtaler.
25 Lederne rapporterte inn når tiltaket hadde blitt gjennomført, og fikk tilbake en elektronisk kvittering på at det var gjort. Dersom det ikke ble fulgt opp så ville det genereres nye påminnelser hver dag - i tre dager - før saken gikk videre til den gitte lederens nærmeste overordnede. Dette sikret at lederne fulgte opp tiltakene som ble satt for prosjektet (Olsen &
Jentoft, 2012, s. 74).
4.1.3 Reaksjoner på prosjektet
All oppfølgingen og tiltakene som fulgte under Tillitsprosjektet kan sies å være både
omfattende og inngripende, og i etterkant har det kommet blandede tilbakemeldinger på deler av Tillitsprosjektet. Både ledere og ansatte oppfattet til tider oppfølgingen som streng, og omtaler det mer som et «kontrollprosjekt» enn et «tillitsprosjekt». Ledere reagerte fordi det ikke alltid var tid til å følge opp slik som prosjektet instruerte, samtidig som
langtidssykefravær dro opp sykefraværsprosenten på enkelte avdelinger til et skjevt nivå som ikke reflekterer det arbeidet lederen la ned. I tillegg var det ansatte som reagerte på
oppfølging, og beskrev oppfølgingen som overvåking. Det ble dermed overvåking av både ansatte og ledere som har fått flere av de involverte til å uttale seg negativt om prosjektet (Olsen & Jentoft, 2012, s. 78).
Prosjektleder Johannessen (2012) trekker frem i sin evaluering at de ansatte i kommunen ble mer og mer tilfreds med ordningen over tid. Disse resultatene henter hun fra rangeringer gjort av de ansatte i medarbeiderundersøkelser, der de ansatte fikk rangere ordningen fra 1 til 6.
Tilfredsheten økte fra 4,78 i 2008, til 5,28 i 2011 (Johannessen, 2012, s. 43). Dette er jevnt høye tall, og Johannessen trekker frem utviklingen som mest interessant for dem.
Når en ser på tiltakene i prosjektet som en helhet, så består Tillitsprosjektet av to elementer;
bortfall av legen som portvakt – trenger ikke gå til legen for å få sykemelding – og tettere oppfølging av de som sykemelder seg. Denne oppfølgingen kan oppfattes enten som overvåking eller som omsorg. Torsvik og Vaage (2014) antyder at en kan karakterisere de ansatte ut i fra hvordan de oppfatter ordningen; enten om de oppfatter ordningen som
overvåking eller som omsorg (Torsvik & Vaage, 2014, s. 4). Den ene gruppen som oppfatter ordningen som overvåking vil en kunne plassere i gruppen som har et «kynisk» syn på prosjektet og tiltakene. Den andre gruppen som oppfatter oppfølgingen som omsorg vil en kunne plassere i gruppen for de som har et mindre «kynisk» syn på tiltakene i prosjektet, og er dermed av motsatt oppfatning sammenliknet med den første gruppen. Uavhengig av hvilket
26
syn de ansatte har på tiltakene vil begge ha insentiver til å gå på jobb, og tiltakene vil være virkningsfulle både overfor de «kyniske» og de mindre «kyniske». De med ett mer «kynisk»
syn på oppfølgingen vil velge å gå på jobb fordi de føler seg overvåket. De som oppfatter oppfølgingen som omsorg vil også gå på jobb fordi de føler seg fulgt opp.
Tillitsprosjektet utviklet seg over tid, og gikk fra å være et sykefraværsprosjekt til et overvåkingsprosjekt og kontrollprosjekt, videre til et kulturprosjekt. Tillitsprosjektet ble forankret som en kultur i organisasjonen, og det ble desto mer viktig å beholde prosjektet.
Prosjektet som omdømmebygging for kommunen var også av stor betydning, og det gjorde det enda mer avgjørende at Tillitsprosjektet i Mandal kommune fikk bestå (Olsen & Jentoft, 2012, s. 79).
4.2 Tidligere evalueringer av Tillitsprosjektet
Evaluering av Tillitsprosjektet er gjort av flere, og konklusjonene er blandet. Det er likevel relevant å få ett innblikk i hvordan tidligere evalueringer har vurdert Tillitsprosjektet i sin helhet, før jeg skal snevre min evaluering inn mot helserelaterte trygdeordninger i kommunen.
I rapporten til prosjektlederen kommenteres gjennomsnittlig alder for avgang fra arbeidslivet i kommunen. Hun viser til svært svingende årlige resultater, med en gjennomsnittlig
avgangsalder i 2007 på 55 år, 58,3 år i 2008, 54,5 år i 2009 og 57,1 år i 2011 (Johannessen, 20012, s. 46). Hun påpeker at det likevel ikke er de årlige resultatene isolert sett som de er mest opptatt av, men heller den positive trendlinjen de har fra 2003 til 2011. Det kommer frem av rapporten at prosjektledelsen ikke har full kontroll på den reelle avgangsalderen, da Johannesen (2012) påpeker at de ikke er sikre på om de har nådd målsettingen om en
avgangsalder på 59 år i 2012 (Johannessen, 2012, s. 47). Samtidig har Mandal kommune fått innspill fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP) om at de vil kunne oppleve en større besparelse ved økt reell avgangsalder i kommunen fra 52 år til 57 år, sammenliknet med besparelsen de får ved et lavere sykefravær tilsvarende hva de har å vise til de siste årene (Johannessen, 2012, s. 47).
Olsen og Jentoft (2012) konkluderer med at de ikke ville anbefalt 365 dagers egenmelding som et tiltak for andre kommuner eller organisasjoner. De finner at den største delen av gevinsten henter Mandal kommune inn på omdømme og selvtillit, men de mener at tallene ikke kan underbygge at prosjektet har hatt effekt på målepunktene (Olsen & Jentoft, 2012, s.
27 180). Samtidig er det en svakhet i evalueringen til Olsen og Jentoft (2012), og det er at de ikke tar med perioden før reformen. De ser kun på endringer etter reformen, og da er det vanskelig å si noe om resultatet når en ikke tar høyde for trender som kan ha oppstått i forkant av reformen.
Torsvik og Vaage (2014) har derimot sett på tiden før og etter reformen, og poengterer at selv om resultatet skulle være at sykefraværet er uendret som følge av reformen, så vil det
fremdeles gi positive økonomiske ringvirkninger. Det vil bli spart inn ressurser ved at de ansatte ikke må til legen, ressurser som i dag går til å subsidiere helsetjenester. Torsvik og Vaage (2014) finner videre at Mandal har det største fallet i sykefravær sammenliknet med alle de andre sammenlikningskommunene. Sammenlikningskommunene er de som
kategoriseres som «medium» av Statistisk Sentralbyrå når det kommer til antall innbyggere og økonomi. Middels store kommuner varierer fra 5.000 innbyggere til 20.000 innbyggere (Torsvik & Vaage, 2014, s. 8). Torsvik og Vaage (2014) finner at sykefraværet synker i hele perioden etter implementeringen av reformen, men det største fallet finner de i det første året av reformen. Torsvik og Vaage (2014) konkluderer videre med at reformen har bidratt til å redusere bruken av en vanlig rute ut av arbeidslivet, nemlig gjennom langtidssykefravær. Det er kjent at flere ansatte som nærmer seg pensjonsalder har lettere for å falle ut når
sykefraværet deres går over til å bli langvarig, og ofte havner de da over på uføretrygd før pensjonsalder (Torsvik & Vaage, 2014, s. 22).
Hovedmålet i Tillitsprosjektet er å få ned sykefraværet, og sikre at folk blir stående lenger i arbeid (Olsen & Jentoft, 2012, s. 180). Torsvik og Vaage (2014) finner som nevnt en økning i andelen over 50 år som fremdeles jobber i kommunen som følger av at langtidssykefraværet har gått ned. Den videre analysen vil gå med til å se på nettopp dette; om det faktisk er en nedgang i antallet som går over på helserelaterte trygdeytelser som en vei ut av arbeidslivet.
Dette er et område som har vært mindre evaluert i etterkant av prosjektet.
28
5 Analyse
5.1 Analysemetode
Som analysemetode vil jeg sammenlikne forskjellen på andelen ansatte over 50 år i Mandal før og etter reformen, og andelen som går over i helserelaterte trygdeytelser i Mandal før og etter reformen. Forskjellen i Mandal vil jeg sammenlikne med forskjellen i de andre
kommunene som ikke har gjennomført reformen. I litteraturen blir dette omtalt som
«difference-in-differnce»-analyse (DiD-analyse).
Tillitsprosjektet i Mandal er interessant fordi en kan studere effektene av en gjennomført reform, og sammenlikne effektene opp mot andre kommuner som ikke har gjennomført tilsvarende reform. Mandal kommune blir behandlingsgruppen ettersom at det er Mandal som blir eksponert for en behandling - i dette tilfellet en reform. De andre kommunene blir
betegnet som kontrollgruppen fordi de ikke blir «behandlet» med en reform, men heller fungerer som et sammenlikningsgrunnlag for behandlingsgruppen (Hill, Griffiths & Lim, 2012, s. 282). Ved å gjennomføre en DiD-analyse vil vi finne DiD-estimatoren for behandlingseffekten. Dette skjer med følgende beregning:
(9) 𝛿̂ = (𝑦̅𝐵𝑒ℎ𝑎𝑛𝑑𝑙𝑒𝑡,𝐸𝑡𝑡𝑒𝑟− 𝑦̅𝐾𝑜𝑛𝑡𝑟𝑜𝑙𝑙,𝐸𝑡𝑡𝑒𝑟) − (𝑦̅𝐵𝑒ℎ𝑎𝑛𝑑𝑙𝑒𝑡,𝑓ø𝑟− 𝑦̅𝐾𝑜𝑛𝑡𝑟𝑜𝑙𝑙,𝐹ø𝑟)
Ved å gjøre en slik analyse vil vi kunne finne effektene av reformen, og eliminere trender (Hill, Griffiths & Lim, 2012, s. 283). Dersom en kun hadde sett på endringene i andelen ansatte i kommunen på over 50 år som går over på helserelaterte trygdeytelser før og etter reformen i Mandal, så er det ikke mulig å utelukke at endringen kan skyldes en generell trend.
Dersom en ikke tar høyde for trender vil en i dette tilfellet kunne risikere å legge for mye - eller for lite - av forklaringsgrunnlaget på reformen. DiD-estimatoren vil gi svaret på forskjellen i endringen mellom behandlings- og kontrollgruppen, ved å trekke fra den eventuelle trenden som måtte være.
29
Figur 5.1. Difference-in-Difference-estimering. Hentet fra (Hill, Griffiths & Lim, 2012, s. 282).
Figuren illustrerer hvordan sammenlikningen av de ulike gruppene i DiD-analysen fungerer.
Vi ser i figuren at behandlingsgruppen starter i punkt B, og kontrollgruppen i punkt A. Videre observerer vi de to gruppene over tid for å se hva som skjer med gruppen som blir behandlet, og hva som skjer med kontrollgruppen som fungerer som sammenlikningsgrunnlag. Effekten av hva som skjer over tid måles i variabelen Y, og i denne figuren antar vi at det er en
forskjell mellom de to gruppene i utgangspunktet.
Vi ser at behandlingsgruppen har en bratt kurve, og variabelen Y øker betraktelig over tidsperioden hvor gruppen blir målt. Dersom en skulle sammenliknet nivået på Y før og etter reformen for behandlingsgruppen, så ville en fått en stor endring fra B til C. Denne endringen vil ikke kunne krediteres reformen alene fordi vi ser at kontrollgruppen også har en endring i Y over det gitte tidsintervallet. Den bevegelsen vi kan observere hos kontrollgruppen blir sett på som trenden, og tillegges derfor behandlingsgruppen før vi kan si hva den virkelige effekten av en eventuell reform måtte være. Dette gjøres ved å anta at behandlingsgruppen ville hatt samme bevegelse som kontrollgruppen dersom - i dette tilfellet - en reform ikke hadde blitt implementert. I denne figuren ser vi at den faktiske behandlingseffekten er avstanden mellom C og D målt på Y-aksen, og ikke avstanden mellom C og B målt på Y- aksen.
30
Torsvik og Vaage (2014) har blant annet benyttet seg av denne måten å analysere resultatene sine på, mens Olsen og Jentoft (2012) bruker ikke denne metoden siden de kun analyserer utviklingen etter at reformen er gjennomført. For å gjennomføre DiD-analysen vil jeg bruke en enkel likning som illustrert i (10):
(10) 𝑦𝑖𝑡 = 𝛽0+ 𝛽1𝑀𝑎𝑛𝑑𝑎𝑙 + 𝛽2𝐸𝑡𝑡𝑒𝑟𝑅𝑒𝑓𝑜𝑟𝑚 + 𝛽3𝑀𝑎𝑛𝑑𝑎𝑙_𝐸𝑡𝑡𝑒𝑟𝑅𝑒𝑓𝑜𝑟𝑚
I (10) er yit andelen over 50 år ansatt i kommune i, ved periode t. Dummyvariabelen 𝛽1 tar verdien 1 for reformkommunen Mandal, mens den tar 0 for alle de andre kontrollkommunene.
Den andre dummyvariabelen 𝛽2 tar verdien 0 dersom vi befinner oss i en tidsperiode før reformen ble implementert, og den tar verdien 1 dersom vi befinner oss etter år 2007. Målet er å finne DiD-estimatoren 𝛿̂. DiD-estimatoren skal forklare effekten av Tillitsprosjektet på andelen over 50 år i arbeid, og dernest skal jeg benytte den til å forklare effekten av Tillitsprosjektet på andelen som går over i helserelaterte trygdeytelser.
(11) 𝛿̂ = (𝑂𝑣𝑒𝑟50𝑀𝑎𝑛𝑑𝑎𝑙,𝑒𝑡𝑡𝑒𝑟𝑅𝑒𝑓𝑜𝑟𝑚− 𝑂𝑣𝑒𝑟50𝐼𝑘𝑘𝑒 𝑚𝑎𝑛𝑑𝑎𝑙,𝑒𝑡𝑡𝑒𝑟𝑅𝑒𝑓𝑜𝑟𝑚)
− (𝑂𝑣𝑒𝑟50𝑀𝑎𝑛𝑑𝑎𝑙,𝑓ø𝑟𝑅𝑒𝑓𝑜𝑟𝑚− 𝑂𝑣𝑒𝑟50𝐼𝑘𝑘𝑒 𝑚𝑎𝑛𝑑𝑎𝑙,𝑓ø𝑟𝑅𝑒𝑓𝑜𝑟𝑚) (12) 𝛿̂ = 𝛽3
Metoden hviler på en sterk forutsetning, nemlig at kontroll- og behandlingsgruppen ville ha utviklet seg identisk dersom behandlingsgruppen ikke hadde blitt eksponert for en reform. En forutsetter dermed at Mandal har samme trend i utfallsvariabelen som de resterende
kommunene den sammenliknes med. Denne antakelsen om felles trend vil jeg kunne sjekke for ettersom at datasettene inneholder mange observasjoner både før og etter reformen. En annen utfordring er Komposisjonseffekten. Befolkningen i Norge står fritt til å flytte fra en kommune til en annen, og en kunne tenke seg at Mandal enten ble mer, eller mindre attraktiv for enkelte arbeidstakere grunnet reformen. Denne forflyttingen gjør at individer beveger seg mellom behandlingsgruppen og kontrollgruppen, noe som kan påvirke resultatet (Angrist &