Helsepersonells praktisering av informasjonsutlevering til politiet i akuttsituasjoner

Helsepersonells praktisering av informasjonsutlevering til politiet i akuttsituasjoner

Er taushetsplikten truet?

Marianne Østern

Prosjektoppgave ved Det medisinske fakultet Veileder: MD. PhD. Anne-Cathrine Braarud

UNIVERSITETET I OSLO

Vår 2016

Abstract

Background.

The Oslo and Akershus Emergency Medical Service (EMS) personnel interact with the police on a daily basis. Norwegian health regulations set the standards for health care personnel’s interaction and sharing of patient information with the police in health care settings.

According to the Health Personnel Act, health care personnel are bound to professional secrecy, but can also have either a right or even a duty of disclosure of medical information in some situations. Thus we wanted to examine how the nurses in the Emergency Dispatch Department (EDD) and the Ambulance personnel both in the EDD and Ambulance

department analyse theoretical patient cases and on what grounds they found their sharing of patient information with the police. We also wanted to assess whether the sharing of

information was within the limitations of laws and regulations or whether any breach of professional secrecy was chosen.

Material and method. We described anonymous incidents of interaction between EMS- personnel and the police in a written questionnaire. The incidents were “Stab wound patient”,

“Traffic accident”, “A case of violence to the patient, possibly by self harm”, “The missing person”, “Robbery and illegal drugs”, “Accident at work” and ”Sudden infant death syndrome (SIDS)”. The personnel could choose between several different actions based on different reasons for disclosure of medical information to the police. Some of the actions were according to Norwegian health regulations and some were not.

Results. 24 EMS-personnel took part in the survey. Reasons for interaction and disclosure of patient information were recorded for all written incidents. The personnel chose a wide variety of actions and different reasons for disclosure of information in their answers. Only one personnel chose answers according to the Norwegian laws and regulations.

Interpretation. The survey showed that the EMS-personnel dealt with the sharing of patient information very differently. Often the concern for police interrogation and punishment of lawbreakers outweighed the duty of professional secrecy. We also found unclear regulations given by the authorities. Our recommendations are to give more lectures on the Health

Personnel Act and how to comply to the professional secrecy to the EMS-personnel. Even the duty of disclosure of medical information in some situations needs to be thought to the

personnel.

Innholdsfortegnelse

Forside ... 1

Abstract/Sammendrag ... 2

Innholdsfortegnelse ... 3

1. Innledning... 5

2. Bakgrunn... 6

2.1. Hvilke prinsipper ligger til grunn for lovtolkning og lovanvendelse?... 6

2.2. Generelt om taushetsplikten og dens begrensninger ... 7

2.2.1. Opplysningsrett versus opplysningsplikt ... 7

2.2.2. Forhold som kan gi opplysningsrett til politiet ... 7

2.2.3. Forhold som utløser opplysningsplikt/meldeplikt til politiet ... 7

3. Metode ... 8

3.1 Valg av respondenter og kasuistikker ... 8

3.2 Presentasjon av kasuistikkene ... 9

3.3 Pasienter som har begått eller vært utsatt for straffbare handlinger …………... 9

3.3.1 Kan eller skal man varsle politiet om alvorlige, straffbare forhold? ... 9

3.3.2. Når kan eller skal man varsle politiet for å avverge skade dersom det er begått straffbare handlinger? ... 10

3.3.3 Kan eller skal helsepersonell som yter helsehjelp varsle om straffbare forhold på pasientens vegne? ... 11

3.3.4. Kan eller skal helsepersonell som yter helsehjelp gi den skadde tilbud om bistand til å varsle? ... 11

3.4 Plutselig, uventet spedbarnsdødsfall ... 12

3.4.1. Hvem skal varsle politiet ved plutselig, uventet spedbarnsdød? ... 12

3.4.2. Kan eller skal helsepersonell som yter helsehjelp varsle politiet slik at politiet kan gi livreddende førstehjelp? ... 13

3.4.3. Kan eller skal helsepersonell som yter helsehjelp varsle fordi de vet at leger har meldeplikt om slike dødsfall til politiet………... 13

3.5. Arbeidsulykke ... 14

3.6. Den savnede ... 14

3.7. Trafikkulykke ... 15

3.7.1. Varsling av politiet er hjemlet for avverge av ytterligere skader på et skadested, men kan annen hjemmel benyttes? ……… 16

3.8. Gjennomføringen av spørreundersøkelsen ... 18

4. Resultater ... 18

4.1. Kasuistikk 1 – Knivslagsmål ... 18

4.2. Kasuistikk 2 – Trafikkulykke ... 18

4.3. Kasuistikk 3 – Voldstraume/suicid-forsøk ... 19

4.4. Kasuistikk 4 – Den savnede ... 19

4.5. Kasuistikk 5 – Et ran og narkotika ”på avveie” ... 19

4.6. Kasuistikk 6 – Arbeidsulykke ... 20

4.7. Kasuistikk 7 – Plutselig uventet spedbarnsdødsfall ……….. 20

5. Metodediskusjon ... 20

6. Resultatdiskusjon ... 22

6.1. Varsler fordi det er begått en straffbar handling eller for å avverge skade …… 22

6.1.1. Hvorfor får vi sprikende resultater? ………... 24

6.1.2. Sammenhengen mellom etikk, moral og lovverket ... 24

6.1.3. Noen ganger må moralen ha sin forutsetning i loven ... 25

6.1.4. Feilkilder knyttet til forståelse av det å ”avverge skade”... 26

6.2 Etiske betraktninger ………. 27

6.3. Når taushetsplikten hindrer nødvendig helsehjelp ... 27

6.4. Melder på legers vegne ... 27

6.5. Melder på arbeidsgiver vegne ... 28

6.6. Varsler på pasientens vegne ... 28

6.7. Manglende kartlegging av pasientens ønsker ... 29

6.8. Varsler om at en savnet person er kommet til rette ... 29

6.9. Utlevering av pasientinformasjon til politiet på trafikkulykker – to motstridende formuleringer i samme rundskriv ………... 29

7.0. Konklusjoner ... 31

8.0. Konsekvenser og behovet for oppfølging …... 31

Referanser ... 33 Vedlegg 1. Spørreskjema

1. Innledning

Helsepersonell som arbeider i en akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) og i

ambulansetjenesten får, når de behandler pasienter, ofte opplysninger om forhold som politiet vil kunne etterforske som en mulig straffbar handling, for eksempel i forbindelse med bruk og omsetning av narkotika, ulykker og voldsutøvelse. Helsepersonellet kan derfor befinne seg i en etisk og juridisk vanskelig situasjon hvor den profesjonsbestemte taushetsplikten kan komme i konflikt med helsepersonellets egne moralske definisjoner av hva som vil være rett eller galt å gjøre i et samfunnsperspektiv.

Helsepersonelloven (Hpl) er en sentral lov om reguleringen av helsehjelp i Norge. Loven ble vedtatt i 2001 med det formål ”... å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten” (1, § 1). I utarbeidelsen av loven var det et mål å tydeliggjøre og styrke pasienters rettigheter og skape tillit til helsevesenet (2, s. 25 ff). For at befolkningen skal ha tillit til helsepersonell, er taushetsplikten avgjørende og gjelder for alt helsepersonell. Helsepersonellovens paragraf 21 hovedregel om taushetsplikt (1, § 21) lyder;

”Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell”.

Den klare hovedregel er at taushetsplikten vil gjelde for alle forhold, så lenge det ikke

foreligger en egen lovhjemmel som opphever denne (2, s. 224). Formålet med taushetsplikten er at befolkningen skal ha tillit til helsetjenesten og til helsepersonell, og den skal verne pasientens integritet. Pasientene skal være trygge på at ”...de opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelpen ikke nyttes i andre sammenhenger” (3, s. 228), som for eksempel til bruk i etterforskning.

Som fagarbeider med ni års yrkeserfaring i ambulansetjenesten har jeg stått i mange

situasjoner hvor det har vært vanskelig å vite hva som var riktig hva gjelder taushetsplikt og informasjonsutlevering til politiet. Både etiske og juridiske vurderinger vil ligge til grunn for en avgjørelse om informasjon skal utleveres til politiet, og i så tilfelle hvilken informasjon som kan eller skal gis. Vurderingene har ofte utfordret både mine etiske og juridiske betraktninger, og jeg har forstått at en mer inngående kunnskap om helsepersonelloven og dens formål kan være avgjørende for å handle ”rett” eller ”galt”. Ettersom jeg arbeidet i ambulansetjenesten, var det naturlig å gå til tjenestens avdelingsoverlege og søke råd og veiledning innen temaet taushetsplikt. Vi hadde begge erfart at både ambulanse og AMK personell ofte håndterer informasjonsutlevering til politiet ulikt i sammenlignbare situasjoner.

Med vår felles interesse for helsejuss, prehospitale tjenester og samhandling med politiet i akutte situasjoner, ble det naturlig å velge en prosjektoppgave med fordypning relevant for disse områdene. Følgende arbeidshypotese ble lagt til grunn for oppgaven: ”Helsepersonell kjenner ikke godt nok til hvilke forhold som må ligge til grunn for at en rett eller plikt til å varsle politiet er tilstede.”

På denne bakgrunnen ønsket jeg å finne svar på følgende problemstilling:

Har helsepersonell gode nok kunnskaper om Helsepersonellovens taushetsplikt, dens omfang og begrensninger, til å praktisere informasjonsutveksling på en korrekt måte

overfor politiet? Er taushetsplikten truet?

2. Bakgrunn

Et fellestrekk for helsepersonell og politiet er plikten til å verne om liv og helse. En

fellesinnsats på tvers av profesjonene er derfor naturlig i en del situasjoner der liv og helse er i fare. I det norske samfunn er det konsensus i et verdivalg hvor ivaretagelse av

enkeltindividets liv og helse må gå foran samfunnsmessige hensyn og behov for kontroll (4, s.

224). I en trafikkulykke vil det eksempelvis ofte være grunn til å varsle politiet for å ivareta videre sikkerhet til både pasienter og innsatspersonellet på ulykkesstedet. I en situasjon hvor en person er blitt alvorlig skadet, vil både helsevesenets og politiets første prioritering være å gi livreddende førstehjelp. Samtidig har politiet et overordnet ansvar for å opprettholde lov og orden i samfunnet. Det gjør at politiet vil ha en dobbeltrolle eksempelvis ”...som

skadestedsleder og koordinator under ulykker på den ene siden og som etterforsker av straffbare handlinger på den andre siden” (4, s. 224). Dette kan medføre at helsepersonell kommer i situasjoner hvor de må gjøre vanskelige avveininger i forhold til hvor stort behovet for å varsle politiet er (4, s. 224).

Helsedirektoratet og politidirektoratet har i den senere tid kommet med flere rundskriv (5) (6) (7) med presiseringer av hvordan taushetsplikten skal forstås og anvendes i forhold til

helsepersonells samhandling med politiet.

Taushetsplikten er ikke absolutt. Hpl stiller opp flere forhold hvor andre hensyn kan eller skal veie tyngre enn hensynet for å tie. Noe av målet med å lage en samlet lov for helsepersonell, var nettopp at tidligere, ulovfestede krav ble lovfestet, og ”...har sammenheng med hensynet til tilgjengelighet og forutsigbarhet, noe som er vesentlig for helsepersonells rettsikkerhet og muligheten for å innrette seg i samsvar med gjeldende krav” (2 s. 28).

Selv om lovparagrafene i Hpl beskriver hvilke hensyn som kan eller skal veie tyngre enn hensynet til taushetsplikten, er det likevel det enkelte personell som må gjøre den endelige vurderingen av hvordan disse bestemmelsene skal anvendes i hver enkelt situasjon.

Dette fordrer også at det helsepersonellet som skal gjøre disse vurderingene i sin

yrkeshverdag, har god kjennskap til Hpl og forstår de ulike hensynene som ligger til grunn for denne (2 s. 35 og 64-65).

En grunnleggende forståelse av hvordan loven, og da spesielt Hpl og dens regulering av taushetsplikten skal forstås, er et nødvendig utgangspunkt for denne oppgaven. Jeg vil derfor kort redegjøre for disse hovedprinsippene.

2.1. Hvilke prinsipper ligger til grunn for lovtolkning og lovanvendelse?

Ved tolkning av loven er selve lovteksten det sentrale utgangspunktet (8, s. 15 ff). Det betyr at dersom det ikke er holdepunkter for annet, skal man som hovedregel legge til grunn at lovgiver har ment akkurat det som kommer til uttrykk i lovteksten (8, s. 16 ). Dette er et prinsipp som ”... ligger i lovgiverens behov for å bli forstått av dem loven retter seg mot, og borgernes behov for å forstå hva den innebærer. (...) Hensynet til rettsikkerhet og

forutberegnelighet for borgerne følger av at det først og fremst er lovteksten disse har å forholde seg til for å skaffe rede på sin rettsstilling” (8, s. 16).

Det kan likevel være tvil om hvordan lovteksten skal tolkes og anvendes i ulike situasjoner.

Ved slik tvil må man først og fremst søke veiledning i Høyesteretts praksis (8, s. 6). Ut over dette kan man støtte seg til lovens formål, forarbeider og etterarbeider, menneskerettigheter og annen folkerett, annen rettspraksis, annen myndighetspraksis, juridisk teori i bøker, artikler og lignende juridisk faglitteratur, rettsoppfatninger og reelle hensyn (4, s. 62-63) (9, s. 180).

2.2. Generelt om taushetsplikten og dens begrensninger

Taushetsplikten står sentralt, da tillitsforholdet mellom helsepersonell og befolkningen vil svekkes ved en liberal bruk av pasientopplysninger (10). Taushetsplikten innebefatter ikke bare en plikt til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre at andre får kjennskap til

taushetsbelagt informasjon.

Unntak for helsepersonells taushetsplikt til politiet er beskrevet i Hpl i kapittlene 5-7.

Unntakene gjelder forhold som gir en opplysningsrett eller opplysningsplikt og vil refereres kort i det følgende.

2.2.1. Opplysningsrett versus opplysningsplikt

I Hpl gjøres det et skille mellom opplysningsrett og opplysningsplikt.

Ved opplysningsrett kan helsepersonellet selv velge å bevare taushet eller å gi opplysninger (2, s. 216). Ved opplysningsplikt har ikke helsepersonellet et valg i om det vil gi opplysninger videre eller ikke dersom kriteriene beskrevet i opplysningsplikten er tilstede. På lik linje med brudd på taushetsplikten, kan det å ikke overholde opplysningsplikten medføre et personlig, strafferettslig ansvar i gitte situasjoner.

2.2.2. Forhold som kan gi opplysningsrett til politiet

Opplysningsretten til politiet kan etter Hpl § 23 anvendes ved følgende forhold:

 Dersom en samtykkekompetent pasient gir et informert samtykke til at opplysninger gis videre, er taushetsplikten ikke til hinder for dette.

 Taushetsplikten gjelder ikke dersom opplysningene er kjent fra før eller det ikke er noen ”berettiget interesse” som tilsier hemmelighold.

 Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt.

 Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger blir gitt videre dersom tungtveiende private eller offentlige interessene veier tyngre enn hensynet til taushetsplikten.

 Ved forhold hvor dyr blir utsatt for mishandling eller vanskjøtsel kan det foreligge en opplysningsrett til politiet.

Opplysningsretten til politiet kan etter Hpl § 24 anvendes ved følgende forhold:

 Dersom vektige grunner taler for dette, kan opplysninger om en avdød person gis videre.

Opplysningsretten til politiet kan etter Hpl § 25 anvendes ved følgende forhold:

 Opplysninger til samarbeidende personell kan gis når det er nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp og pasienten ikke motsetter seg det.

Opplysningsretten til politiet kan etter Hpl § 27 anvendes ved følgende forhold:

 Helsepersonell som opptrer som sakkyndig kan gi opplysninger til oppdragsgiver (herunder også politiet) dersom opplysningene blir mottatt i denne rollen.

2.2.3. Forhold som utløser opplysningsplikt/meldeplikt til politiet

Det er i utgangspunktet tre punkter i Hpl som gir opplysnings- eller meldeplikt til politiet.

Opplysningsplikt til politiet kan etter Hpl § 31 anvendes ved følgende forhold:

 Politiet skal varsles dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.

Opplysningsplikt til politiet kan etter Hpl § 34 anvendes ved følgende forhold:

 Lege, psykolog eller optiker plikter å varsle ”offentlig myndighet” dersom en pasient med førerkort ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles. I forarbeidene er det gitt en presisering av at offentlig myndighet i denne sammenhengen kan være politiet.

Opplysningsplikt til politiet kan etter Hpl § 36 anvendes ved følgende forhold:

 En lege skal underrette politiet dersom det er grunn til å tro at et dødsfall er unaturlig.

3. Metode

For å svare på problemstillingen valgte vi en spørreundersøkelse med kasuistikker og ferdig formulerte svaralternativer. Svaralternativene inneholdt forskjellige påstander om

helsepersonells handlingsvalg og taushetsplikt eller varslingsplikt/rett til politiet.

Spørreundersøkelsen skulle besvares anonymt.

3.1 Valg av respondenter og kasuistikker

Alt helsepersonell i prehospitale tjenester i Oslo og Akershus gjennomgår undervisning i helsejuss over to dager før de godkjennes for selvstendig arbeid enten på AMK sentralen eller i ambulansetjenesten. Veileder i denne oppgaven gjennomfører undervisningen. AMK-

personell snakker med innringer på 113-linjen, avdekker behov for hjelp og styrer ambulanseflåten, mens ambulansepersonellet rykker ut til pasienten. AMK- og

ambulansepersonell er den gruppen helsepersonell som oftest i sin yrkeshverdag samhandler og utveksler informasjon med politiet. Vi anså også at dette er en gruppe helsepersonell som bør ha/har gode kunnskaper om praktisering av taushetsplikten og dens begrensninger i

forhold til politiet. Vi bestemte oss derfor for å gjennomføre spørreundersøkelsen på den neste gruppen ansatte i forkant av den første undervisningsdagen. Alle som deltok på fagdagene i denne perioden hadde fagbrev som ambulansepersonell eller godkjenning som

spesialsykepleiere. Det ble innhentet tillatelse fra ledelsen i AMK og ambulanseavdelingen til å gjennomføre spørreundersøkelsen.

Vi anså det ikke som nødvendig å innhente tillatelse fra REK for å gjennomføre

spørreundersøkelsen da undersøkelsen ikke involverte pasienter og fordi undersøkelsen ble gjennomført med anonyme svarskjemaer.

Kasuistikkene skulle være gjenkjennbare for respondentene og inneholde nok informasjon til at respondentene kunne velge et svaralternativ. Situasjonene og svaralternativene måtte være så entydige som mulig slik at man ikke åpnet for mange ulike tolkninger. Svaralternativene måtte inneholde utsagn fra helsepersonelloven slik at vi på forhånd hadde definert hva som ville være korrekt svaralternativ.

Vi skrev ned en rekke situasjoner som alle var basert på reelle hendelser i tjenesten. Det var en kombinasjon av situasjoner enten veileder eller jeg hadde vært i eller situasjoner vi hadde blitt kjent med gjennom helsepersonell og fra samarbeidende etater. Av hensyn til at

spørreundersøkelsen ikke måtte ta for lang tid å besvare, gjorde vi et utvalg av kasuistikker etter nøye diskusjon av relevans og gjenkjennbarhet for AMK- og ambulansepersonell. Vi valgte bort kasuistikker som ville være mer relevante for eksempel for leger på sykehus enn for ambulansepersonell. Spørsmål rundt å bistå politiet i blodprøvetakingen av en pasient med mistenkt promillekjøring er et eksempel på en kasuistikk som vil være lite relevant for

ambulansepersonell.

Kasuistikkene som ikke var direkte relevante for den utvalgte helsepersonellgruppen, ble fjernet før vi valgte bort de situasjonene der vi fant lite lovregulering eller der vi ikke fant spesifikk omtale i for- eller etterarbeider til Helsepersonelloven. Til slutt fjernet vi de kasuistikkene hvor det var flere kompliserende forhold som kunne vanskeliggjøre

resultatanalysen og redusere besvarelsenes validitet. Svaralternativene ble formulert med en begrunnelse for å varsle eller ikke varsle politiet.

3.2 Presentasjon av kasuistikkene.

Det endelige utvalget til spørreundersøkelsen ble syv kasuistikker. Selve teksten og

svaralternativene i spørreundersøkelsen gjengis i sin helhet i vedlegg 1. De svaralternativene vi mener beskriver korrekte begrunnede handlinger er framhevet i fet type.

I dette avsnittet vil jeg redegjøre for vårt resonnement i disse syv kasuistikkene.

Taushetsplikten og dens begrensninger som beskrevet i avsnittet under Bakgrunn ligger som hovedføringer. Jeg vil redegjøre for hvordan vi mener helsepersonellet skal vurdere

taushetsplikten opp mot opplysningsplikt/opplysningsrett for de utvalgte situasjonene.

3.3 Pasienter som har begått eller vært utsatt for straffbare handlinger

Et av hovedspørsmålene vi ville finne svar på var om helsepersonell setter taushetsplikten til side og varsler politiet dersom de blir kjent med at straffbare handlinger har blitt begått. Vår erfaring er at slike situasjoner er en kjent del av yrkeshverdagen i ambulansetjenesten og på AMK-sentralene. Det burde derfor være en grunnleggende forståelse for hvilke reguleringer som gjelder her. Av hensyn til resultatanalysens validitet valgte vi hele tre av syv kasuistikker som tok for seg tematikken med hendelser knyttet til straffbare handlinger. Kasuistikkene fikk titlene ”Knivslagsmål” (Kasuistikk 1), ”Voldstraume/suicid-forsøk” (Kasuistikk 3) og ”Et ran og narkotika på avveie” (Kasuistikk 5).

3.3.1 Kan eller skal helsepersonell som yter helsehjelp, varsle politiet om alvorlige, straffbare forhold?

Vår antakelse ved utformingen av svaralternativene i disse situasjonene var at

helsepersonellet i situasjoner hvor de blir gjort kjent med alvorlige straffbare handlinger, ofte vil sette samfunnets interesse for straffeforfølgelse foran taushetsplikten. Vårt spørsmål var derfor:

 Kan eller skal man varsle politiet om straffbare forhold man blir kjent med i kraft av å være helsepersonell som yter helsehjelp?

Vi formulerte svaralternativene og kategoriserte dem som rett eller galt med følgende lovforståelse:

I forarbeidene til Hpl står det beskrevet at intensjonen med taushetsplikten (blant annet) er å

”... hindre at pasienter unnlater å oppsøke helsetjenesten ved behov for helsehjelp. Pasienten skal føle seg trygg på at de opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelpen ikke nyttes i andre sammenhenger.” (3, s. 228) Befring og Ohnstad utdyper i Helsepersonelloven med kommentarer at …”også kriminelle skal kunne oppsøke helsetjenesten for helsehjelp til seg selv eller sine nærmeste uten å frykte at de blir straffeforfulgt som konsekvens av dette” (2, s.

251).

I juli 2015 mottok alle landets sykehus et rundskriv fra Helsedirektoratet med en tittelen

”Helsepersonellets taushetsplikt – rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet”

(6). Rundskrivet var utarbeidet i samarbeid med Politidirektoratet. Her står det eksplisitt at

”Helsepersonell har ikke rett eller plikt til å utlevere opplysninger til politiet utelukkende for etterforskning/- oppklaring av forbrytelser”.

Det er altså ikke hjemmel for å bryte plikten om taushet med isolert begrunnelse i at pasienten har begått straffbare handlinger (2, s 222). Hvis det derimot antas å være en fare for at

pasienten kan begå en ny straffbar handling i fremtiden, er det aktuelt å vurdere en opplysningsrett etter Hpl § 23 nr. 4 og/eller en opplysningsplikt etter § 31 til politiet.

3.3.2. Når kan eller skal helsepersonell som yter helsehjelp varsle politiet for å avverge skade?

Opplysningsplikten i Hpl § 31 og opplysningsretten i § 23 nr. 4 kan begge brukes som

hjemmel for å varsle politiet dersom det er nødvendig for å avverge skade. Hvis man velger å varsle politiet med en slik begrunnelse, må hensynene som taler for å sette taushetsplikten til side veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet (2, s. 222) (11, s.

205). Det vil som regel handle om nødrettsbetraktninger (3, s. 229). Det er ikke angitt en mer spesifikk definisjon av hva som er å betrakte som tungtveiende interesser, men man må legge til grunn at det skal svært mye til før en man kan varsle på dette grunnlag (4, s. 68). Forhold som gjør at denne paragrafen opphever taushetsplikten er i hovedsak ”...truende farer eller situasjoner der det er fare for en skadevoldende handling, og vil i utgangspunktet gjelde fare for menneskeliv og helse” (5, s 64). Bestemmelsen inkluderer også forhold som utgjør en potensiell fare for helsepersonellet og gir grunnlaget for trippelvarsling ved bl.a.

trafikkulykker.

Hvis helsepersonell kommer opp i en situasjon der det er nødvendig å varsle politiet for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom, foreligger det ikke bare en rett, men en plikt til å varsle, jf. Hpl § 31 (5, s. 65). Opplysningsretten inntrer noe tidligere enn

opplysningsplikten.

Det stilles ikke krav til at skaden må ha inntruffet for at opplysningsplikten skal bli utløst (11, s. 232). Det kan eksempelvis handle om behov for sikring av et skadested eller ved utrykning til en person som har blitt utsatt for vold, men hvor det er uklart om gjerningspersonen fortsatt er på stedet (3, s. 233). Hvorvidt det er grunnlag for å varsle for å avverge en skade, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle ut i fra hvor påregnelig en skadevoldende handling er, hvor alvorlig den mulige skaden er og hvilket skadeomfang den vil kunne ha (5, s. 64) (6, s.

5). Det kreves altså ikke sikker kunnskap om at en skadevoldende handling vil skje, men det må foreligge ”... mer enn en anelse” (5, s 64). Retten til å varsle politiet oppstår først når det er fare for at skadeomfanget blir større dersom man ikke varsler (11, s. 232). At en person for eksempel har brutt straffeloven ved forsettlig å skade et annet menneske, er altså i

utgangspunktet ikke nok til å utløse en opplysningsrett eller opplysningsplikt. Det er sannsynligheten for at en alvorlig skade vil kunne skje igjen som er avgjørende.

Det er et eget underkapittel i reguleringen av retten eller plikten til å varsle politiet i situasjoner som omhandler vold i nære relasjoner. Dette er et komplisert tema som krever gode detaljopplysninger i saken, og som kan vurderes av lege en tid etter hendelsen. Temaet er derfor ikke omhandlet i de kasuistikkene vi valgte ut i vår undersøkelse.

3.3.3 Kan eller skal helsepersonell som yter helsehjelp, varsle om straffbare forhold på pasientens vegne?

I situasjonen ”Voldstraume/suicid-forsøk” er pasienten ment beskrevet som enten suicidal eller som offer for et alvorlig voldstraume, og det er ikke noen opplagt grunn til å tro at pasienten er skyldig i et straffbart forhold. I situasjonen ”Knivstikking” beskrives en situasjon hvor pasienten kunne være både gjerningsperson og offer. Pasienten i ”Et ran og narkotika på avveie” kan ha begått mindre alvorlige brudd på straffeloven enn pasienten omhandlet i

”Knivstikking”, men er også selv sannsynligvis offer for alvorlig vold.

Vi ønsket å benytte oss av disse variantene av brudd på straffeloven til å gå videre med helsepersonells kunnskap rundt følgende: Er det forskjell på når man kan/skal varsle politiet om straffbare handlinger når pasienten er gjerningspersonen eller når pasienten er offeret?

Det er i utgangspunktet det samme regelverket som gjelder uavhengig av pasientens rolle, nemlig vurderingen av behovet for å varsle for å avverge fremtidig skade, sammenholdt med hvor overhengende denne faren er.

Spørsmålet vi ønsket at helsepersonellet skulle svare på var:

 Kan eller skal helsepersonell varsle politiet på pasientens vegne dersom pasienten har (eller kan ha blitt) utsatt for vold?

Slik vi tolker loven, må den klare hovedregelen her være at man må innhente samtykke fra pasienten før man varsler på pasientens vegne. ”Forutsetningen for å bygge på presumsjon er at utleveringen av informasjon åpenbart er i pasientens interesse, men at pasienten ikke er i stand til å gi samtykke” (11, s. 208). Så lenge pasienten er samtykkekompetent, kan man altså ikke varsle uten å innhente et informert samtykke fra pasienten.

Det kan allikevel argumenteres for at man kan ha hjemmel for å varsle politiet uten pasientens eksplisitte samtykke, dersom pasienten ikke er samtykkekompetent. I disse tilfellene må man i så fall presumere på pasientens vegne at informasjonen også i disse situasjonene åpenbart er i pasientens interesse. ”Med åpenbart menes utvilsomt, og det må vurderes ut i fra

opplysningenes art og pasientens formodede vilje...” (11, s. 208).

For å kunne bruke et presumert samtykke til å varsle politiet på en bevisstløs pasientens vegne måtte vi lagt inn mye informasjon både om pasienten og situasjonen i kasuistikken. Vi måtte hatt et svaralternativ med et langt resonnement og mange faktaopplysninger, hvilket vi ville unngå. Dette var en av grunnene til at vi kun valgte ut situasjoner hvor pasientene var våkne og kunne snakke med AMK/ambulansepersonellet.

I ”Knivslagsmål” presenteres pasienten vel så mye som en gjerningsperson som en som selv har blitt skadet, slik at en svaralternativ for å varsle på pasientens vegne ble lite relevant å teste for i denne situasjonen. I ”Et ran og narkotika på avveie” ga pasienten uttrykk for at han var redd for politiet, og et svaralternativ med presumert samtykke ble derfor heller ikke aktuelt for denne problemstillingen.

Vi endte derfor med å undersøke helsepersonellets kunnskap om taushetspliktens reguleringer om presumert samtykke på våken pasient i ”Voldstraume/suicid-forsøk”.

3.3.4. Kan eller skal helsepersonell som yter helsehjelp, gi den skadde tilbud om bistand til å varsle?

Informasjonsutveksling med politiet kan være i både pasientens og samfunnets interesse. For politiet vil det også kunne lette etterforskningen dersom pasientopplysninger kan benyttes (10). Dette er et moment som ikke må glemmes i vurderingen av informasjonsutlevering til politiet. Det ble derfor naturlig for oss å ta med et svaralternativ hvor vi testet om

helsepersonellet mente at man kunne spørre pasienten om de ønsket bistand til å varsle politiet der det kunne være relevant.

Det er viktig å merke seg at ordvalget er ”kan” spørre. Det er altså opp til hvert enkelt helsepersonell å vurdere om denne muligheten for bistand bør tilbys ettertrykkelig. I akuttsituasjoner vil det være nærliggende å tro at helsepersonell i større grad må minne pasienten på muligheten for at helsepersonellet kan varsle politiet for pasienten.

3.4 Plutselig, uventet spedbarnsdødsfall

Årlig anslås det at 35-40 spedbarnsdødsfall er plutselige, uventede og av ukjent årsak (4, s 188). Det betyr at de fleste i prehospitale tjenester vil oppleve å stå i en eller flere situasjoner

hvor et barn er blitt funnet livløst, og dødsfallet fremstår som plutselig og uventet. Det er utarbeidet rundskriv (12) og retningslinjer (13) for å lage best mulige rammer for etterlatte ved plutselig barnedød, også i den akutte situasjonen.

Helsemyndighetene forventer at ambulansepersonell/AMK skal kunne anvende disse retningslinjene i sin praksis.

Vi ville spørre etter kunnskapen rundt følgende spørsmål:

 Kan eller skal AMK/ambulansepersonell varsle politiet ved plutselig og uventet dødsfall hos et barn?

 Kan eller skal ambulansen ta med seg det døde barnet til sykehus, eller skal de la barnet ligge på stedet av hensyns til videre etterforskning?

 Kan eller skal politiet varsles dersom de er nærmeste enhet til en pasient med hjertestans?

Situasjonen vi brukte for å belyse dette var ment å illustrere en plutselig og uventet død hos et spedbarn uten opplysninger som kunne tilsi at dødsårsaken kunne vært vold, ulykke eller andre forhold. Vi brukte en situasjon som var forenelig med SIDS – tidligere omtalt som

”krybbedød” (4, s. 178).

I formuleringen av svaralternativer har vi lagt følgende lover og reguleringer til grunn:

3.4.1. Hvem skal varsle politiet ved plutselig, uventet spedbarnsdød?

Det foreligger ingen spesifikk hjemmel i Hpl for at ambulanse- eller AMK-personell kan eller skal sette sin taushetsplikt til side for å varsle politiet om dødsfall de blir kjent med i sin tjeneste. Dette gjelder både ved naturlige og unaturlige dødsfall. Det er kun leger som har meldeplikt til politiet ved unaturlig dødsfall. Vurderingen av om et dødsfall skal defineres som unaturlig eller ikke, gjøres av legen etter Hpl § 36 med forskrifter (14).

I 1992 ga Helsetilsynet ut rundskriv (15) med rutiner og oppfølging ved plutselig, uventet død i spedbarnsalder. Her presiseres det at ”... Barn som av ukjent årsak dør plutselig og uventet skal innlegges i barneavdeling...”. I retningslinjene som finnes på Folkehelseinstituttets nettsider (13) beskrives denne praksisen uendret.

Ved plutselig og uventet spedbarnsdød skal altså ambulansepersonellet transportere barnet til sykehuset for innleggelse i barneavdelingen uten å vente på lege ute, og uten å varsle politiet.

Ivaretakelse av pårørende skal gjøres av helsepersonell (13) (15), slik at pårørende skal også tas med i ambulansen.

3.4.2. Kan eller skal helsepersonell som yter helsehjelp, varsle politiet slik at politiet kan forsøke å gi livreddende førstehjelp?

Hvis politiet er nærmeste enhet til en hjertestans, må taushetsplikten settes til side. Retten og plikten til å varsle politiet hvis de kan brukes som ”førstehjelper” følger av Hpl §§ 31 og 23, nr. 4. Politiet blir her å anse som medhjelper i en akutt situasjon.

Bruk av medhjelpere omtales i Hpl § 5: ”Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis”. Forsvarligheten må altså vurderes ut i fra de tre vilkårene som oppstilles her. Politiets oppgave vil her være å gi hjerte-lunge-redning (HLR) til ambulansen kommer frem. Som et ledd i utdanningen på politihøgskolene i Norge er det obligatorisk undervisning i førstehjelp, herunder HLR (16). Flere politibiler i for eksempel Oslo er i dag utstyrt med defibrillator etter opplæring fra blant annet Norsk luftambulanse og

Ullevål universitetssykehus (17) (18). I en situasjon hvor det er snakk om å gi HLR, kan det ikke være tvil om at politiets kvalifikasjoner til å gi HLR vil være gode nok når alternativet er at det ikke startes HLR før ambulansepersonell ankommer stedet. I vår situasjon veiledes pårørende i HLR på telefonen, men erfaringsmessig er det ikke sjeldent at foreldrene ikke klarer å utføre dette. Når det gjelder kravet til oppfølging fra helsevesenet til politiet på stedet så gis politiet veiledning av AMK på telefon inntil ambulansen kommer frem. Selv om politiet ikke er helsepersonell, må det anses riktig å bruke disse som medhjelpere.

Helsemyndighetene har påpekt at ”Adgangen til å benytte medhjelper gjelder uavhengig av organisatoriske grenser. I enkelttilfeller kan helsepersonell overlate oppgaver til personer som ikke er underlagt samme arbeidsgiver som helsepersonellet selv. Helsepersonell på utrykning kan for eksempel bruke personer på et ulykkessted som medhjelpere” (5, s 20).

Bruk av politiet som medhjelper i en situasjon med hjertestans må anses riktig, hvis ikke annet og mer kvalifisert personell er tilgjengelig raskere. Hvis det er den minste mulighet for å redde et liv, må plikten til å gi livreddende førstehjelp alltid gå foran taushetsplikten.

3.4.3. Kan eller skal helsepersonell som yter helsehjelp, varsle politiet fordi de vet at leger har meldeplikt om slike dødsfall til politiet?

Situasjonen vi valgte er illustrerende i forhold til at det er riktig å varsle politiet, men kun med riktig begrunnelse/formål. Ambulanse og AMK personell kan ikke sette taushetsplikten til side og begrunne det med at en lege hadde hatt plikt til å varsle politiet. Legen skal først gjøre en vurdering av situasjonen før eventuell varsling, og den vurderingen kan ikke gjøres av annet helsepersonell.

3.5. Arbeidsulykke

Arbeidsulykker med personskade er en relativt vanlig årsak for pasienters kontakt med AMK- og ambulansepersonell. Vår erfaring er at AMK ofte varsler politiet uten opphold når de har fått melding om en arbeidsulykke, eller at ambulansepersonell ofte tilkaller politiet når de kommer til stedet. Dette har også vært i situasjoner der politiets innsats ikke har vært nødvendig av sikkerhetsmessige grunner og uten at pasienten eller innringer har ytret ønske om dette. I slike situasjoner verken kan eller skal AMK- eller ambulansepersonell ikke varsle politiet. Det foreligger derimot en plikt for arbeidsgiver til å varsle politiet ved alvorlige arbeidsulykker med personskade (19).

Vi ville derfor forsøke å avdekke om AMK- og ambulansepersonell kjente lovverket ved arbeidsulykker på en slik måte at de kunne anvende det korrekt i praksis. Vår arbeidshypotese var at ambulanse og AMK-personell påtar seg arbeidsgivers varslingsplikt og setter

taushetsplikten til side i situasjoner med personskade som følge av en arbeidsulykke.

Vi ville undersøke kunnskapen rundt følgende spørsmål:

 Kan eller skal AMK/ambulansepersonell varsle politiet ved arbeidsulykke med personskade?

 Kan eller skal AMK/ambulansepersonell tilby bistand til slik varsling?

For å belyse denne problemstillingen valgte vi en situasjon hvor den skadde har vært utsatt for en arbeidsulykke, men hvor det ikke er noen forhold som skulle tilsi at det skulle være

nødvendig å varsle politiet for å avverge ytterligere skade. Situasjonen fikk tittelen

”Arbeidsulykke”.

Som bakgrunn for formulering av svaralternativer, la vi følgende lovverk og reguleringer til grunn: Ved en trafikkulykke med personskade kan ambulansepersonell/AMK bare varsle

politiet dersom det er nødvendig for å ”...hindre ytterligere alvorlig personskade eller

materiell skade” (6, s. 8). Ambulansepersonell/AMK kan imidlertid tilby seg å varsle politiet på pasientens vegne (6, s 8).

3.6. Den savnede

Vi har erfart at det har vært noen situasjoner hvor politiet har blitt nektet informasjon når de har tatt kontakt med AMK- og ambulansepersonell for å høre om ambulansetjenesten har transportert savnede personer til sykehus eller legevakt (16). Det har også vært pågående leteaksjoner hvor politiet har fortsatt sitt søk etter at en person er tatt hånd om av

helsetjenesten. Vi ville derfor undersøke ambulansepersonellets og AMK-ansattes praksis og forståelse av regelverket her. Vi håpet å avdekke om helsepersonellet hadde nok kunnskap rundt følgende spørsmål

 Skal eller kan helsepersonell varsle politiet om at en savnet person er kommet til rette hvis politiet også leter etter den savnede?

Det foreligger ingen direkte omtaler i Helsepersonelloven eller dens for- eller etterarbeider som beskriver om man kan eller skal gi informasjon til politiet dersom savnede personer er kommet til rette. Det er imidlertid flere lover og rundskriv som omfatter elementer vi mener kan overføres og anvendes til også å omhandle utlevering av opplysninger om at en savnet person er kommet til rette.

På bakgrunn av 22. Juli-kommisjonens arbeider ble det den 20.08.2012 sendt ut et brev (20) fra Helsedirektoratet til landets helsevesen med overskriften ”Utlevering av taushetsbelagte opplysninger til politiet i krise- og katastrofesituasjoner”. Her presiseres det at helsepersonell kan oppgi navn på pasienter i krise- og katastrofesituasjoner dersom hensikten er at politiet skal få oversikt over savnede og for å ikke binde opp ressurser unødig dersom de savnede personene allerede er funnet. Denne muligheten til informasjonsutveksling med politiet i situasjoner med store samfunnsverdier følger også logisk av Hpl § 23 nr. 4.

Et søk etter en enkelt person er ikke en krise- eller katastrofelignende situasjon. Følgelig kan denne presiseringen ikke uten videre overføres til en situasjon med en hvilken som helst savnet person. I vår situasjon valgte vi å bruke søk etter en enkelt person. Politiet var

involvert i ettersøkning, og den savnede ble funnet i live av helsepersonell uten mistanke om at det forelå noe kriminelt. Vi mente denne situasjonen er typisk der ambulanse tilkalles til forvirrede personer som har forsvunnet fra en institusjon, og som er blitt funnet av tilfeldige legfolk.

I en situasjon hvor politiet er involvert i søk, er informasjonen om at vedkommende er savnet allerede kjent for politiet, og det er derfor ikke grunn til å skjule denne informasjonen videre for dem. Informasjonen om at pasienten er kommet til rette, vil ikke være kjent for politiet dersom det er helsevesenet som ”finner” pasienten. Her mener vi at Hpl § 6 kan brukes. Den pålegger helsepersonell å sørge for at den helsehjelpen som gis, ikke påfører ”... andre

unødvendig tidstap eller utgift”(1, § 6). I Helsepersonelloven med kommentarer (5) presiseres det at bestemmelsen ”pålegger helsepersonell å unngå unødig ressursbruk og gjelder i alle deler av tjenesten,” og at ”andre” kan være andre offentlige instanser” (5, s. 22).

En skjønnsmessig vurdering tilsier at det vil være unødvendig bruk av ressurser å ikke informere om at en savnet person er kommet til rette, dersom politiet fortsatt søker etter vedkommende. Vi mener også at det er relevant å bruke Hpl § 23 nr. 4 her, da vi anser hensynet til å ikke binde opp ressurser unødig bør veie tyngre enn å bevare taushet om at

pasienten er kommet til rette. Dette da under forutsetning av at politiet allerede vet at pasienten er savnet, slik også situasjonen var i vår undersøkelse.

Det skal understrekes at det kun er informasjon som er nødvendig for å oppnå formålet med videreformidlingen som skal/kan gis videre (5, s. 64-65). Formålet i dette tilfellet vil være å avslutte et søk/ikke binde opp ressurser unødig. Informasjon om hvor pasienten er funnet, hva som har skjedd eller hvilken forfatning pasienten er i, vil normalt sett ikke kunne oppgis uten pasientens eller verges samtykke.

3.7. Trafikkulykke

En av situasjonene vi valgte ut til spørreundersøkelsen var en trafikkulykke. Kasuistikken beskrev at ambulansen hadde transportert flere pasienter til sykehuset for rask

traumeundersøkelse, og denne transporten skjedde før politiet ankom skadestedet. Politiet ringte AMK-sentralen og etterspurte så opplysninger om personene som var involvert i ulykken og hvor de var kjørt.

I denne situasjonen formulerte vi svaralternativer med det formålet å se på praksis/kunnskap rundt informasjonsutlevering til politiet ved slike ulykker.

3.7.1. Varsling av politiet er hjemlet for avverge ytterligere skader på et skadested, men kan annen hjemmel benyttes?

Ambulansepersonell blir ofte kalt ut til trafikkulykker. Helsepersonellovens § 31 pålegger helsepersonell å varsle politi og brannvesen ”...dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom” (1, § 31). Slik varsling er en veletablert rutine

(trippelvarsling) ved melding om trafikkulykker da det er indisert ved ”...behov for samtidig innsats fra flere nødetater” (21). Med andre ord er politiet ofte på skadestedet sammen med ambulansen ved trafikkulykker og kan selv innhente personalia fra involverte parter. I de situasjonene hvor politiet henvender seg til ambulansepersonellet for å innhente personalia, eller der hvor pasienten allerede er transportert fra stedet, er det flere spørsmål som dukker opp:

 Kan eller skal helsepersonell gi politiet personalia på pasienter som har vært involvert i ulykken?

 Kan eller skal helsepersonell gi politiet informasjon om hva slags skader/hvor alvorlige skader de involverte pasientene har?

 Kan eller skal helsepersonell fortelle politiet hvor de transporterer pasienten?

I 2015 kom det et rundskriv (6) fra Helsedirektoratet og Politidirektoratet hvis intensjon var å gi en oversikt over når man kan eller skal utlevere opplysninger til politiet (6, s. 2). I dette rundskrivet ble også trafikkulykker omtalt spesifikt. Når det gjelder utlevering av personalia til politiet ved trafikkulykker står det følgende: ”Noen ganger har politiet vært på

ulykkesstedet sammen med helsetjenesten, men har ikke hatt tid eller mulighet til å sjekke de involvertes personalia før de transporteres til sykehus. Hvis politiet henvender seg til

helsetjenesten i etterkant av slike ulykker skal politiet få oppgitt personalia på involverte” (6, s. 7). Her står det altså at helsepersonell har plikt til å utlevere denne informasjonen, med ordvalget ”skal” politiet få oppgitt personalia. Det blir imidlertid modifikasjoner i dette pålegget når det i samme skriv presiseres at: ” I etterkant av en ulykke skal ikke

helsepersonell utlevere pasientopplysninger til politiet dersom formålet kun er å bringe klarhet i hendelsesforløp eller for etterforskning for øvrig” (6, s. 8). Hva som da blir riktig å gjøre i de sitasjonene hvor politiet oppsøker helsevesenet for å få personalia på pasienter som har vært involvert i en trafikkulykke, kan etter vår mening være vanskelig å forstå for

helsepersonell. Det kan virke som at en utlevering av personalia til politiet på pasienter i

trafikkulykke krever visshet om at politiets intensjon med å etterspørre personalia ikke er ”...å bringe klarhet i hendelsesforløp eller etterforskning for øvrig” (6, s. 8). Slik vi ser det, er det kun to mulige forhold som gjør at politiet kan ha behov for personalia med andre

begrunnelser. Det ene er, som nevnt under ”Den savnede”, for å forhindre at politiet leter etter savnede personer unødig. Den andre vil være for å kunne bistå med å gi informasjon til pårørende (7, s. 6).

I vår spørreundersøkelse valgte vi å la formuleringen om at politiet skal få opplysninger hvis de ber om det i etterkant av en trafikkulykke, stå som det korrekte svaralternativet. I

Helsedirektoratets oversendelsesbrev som ble sendt ut sammen med rundskrivet, ble det gjort en oppsummering av unntakene for taushetsplikten. Under overskriften ”Situasjoner der helsepersonell SKAL informere politiet”, stod det en punktvis oppsummering der trafikkulykker oppsummeres som følger: ”I forbindelse med trafikkulykker skal

helsetjenesten utlevere navn på involverte, hvis politiet ber om det.” Dette stod uten noen påfølgende forbehold. I forhold til utlevering av informasjon om hvilke skader/hvor alvorlige skader pasienten har, kan vi ikke se at det foreligger noen regulering eller føringer som antyder at dette som hovedregel kan eller skal utleveres til politiet, med mindre pasienten samtykker til utlevering av slike opplysninger.

Det er også en mulighet for å utlevere informasjon ”... når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt” (1, § 23 nr. 3). Dette gjelder

imidlertid kun dersom personen som har rett på taushet heller ikke kan identifiseres og knyttes til dette på et senere tidspunkt (2, s. 220). Den personsensitive informasjonen som eventuelt gis videre må være ”... betryggende ivaretatt ved den foretatte anonymisering” (3, s. 229). En slik visshet om at politiet ikke kan finne tilbake til ”rette vedkommende” på et senere

tidspunkt i sin etterforskning mener vi sjeldent er til stede, da det sjelden skjer flere alvorlige ulykker på en dag. Omtales detaljer fra pasienter involvert i ulykker, vil detaljene raskt kunne knyttes til pasienten av alle som kjenner pasienten.

Kan opplysninger om hvor helsepersonellet kjører pasientene uten å ha innhentet et informert samtykke være hjemlet i Helsepersonelloven? Taushetsplikten er ikke til hinder for at

opplysninger gis videre når ”...ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold” (1, § 23 nr. 2).

I rundskrivet IS-8/2012 er det at en person er lam eller blind trukket frem som eksempler på opplysninger hvor ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold (2, s. 220-221). Hvorvidt man kan gi opplysningene videre til politiet ved en trafikkulykke med begrunnelse i at politiet er kjent med at det har vært en ulykke, er et relevant spørsmål. Når en pasient transporteres videre med ambulanse, er dette opplysninger som vanskelig lar seg skjule dersom politiet er på stedet. Om dette også kan være god nok grunn til å fortelle politiet hvor pasienten

transporteres, er ikke beskrevet. I utgangspunktet er informasjon om at en pasient er innlagt på sykehus taushetsbelagt (5, s. 58). Politiet vil ofte kunne overhøre samtaler og noen ganger også ta del i selve forflytningen/den akutte behandlingen av pasienten. I slike situasjonen kan politiet med letthet ta rede på hvor pasienten transporteres ved å følge etter ambulansen. Det må derfor vurderes i hvert enkelt tilfelle om opplysningene man vurderer å holde tilbake, allerede er kjent for politiet og således kan utleveres. I kommentarutgaven står det imidlertid bemerket at: ”Det er imidlertid ikke helsepersonells oppgave å bekrefte andres kunnskaper om pasienten” (5, s. 63). I et tilfelle hvor politiet etterspør informasjon fra ambulansetjenesten, er dette som regel fordi de ikke har denne informasjonen selv. En utlevering på bakgrunn av at opplysningene må regnes som kjent på denne bakgrunn, blir derfor ikke riktig.

Vår erfaring er at praktiseringen av informasjonsutlevering til politiet i forhold til utlevering av personalia og skadeomfang ved trafikkulykker har variert fra person til person i

helsevesenet. Dette gjelder også for ambulansepersonell. Den samme erfaringen har vi i forhold til om AMK eller ambulansepersonell forteller politiet hvor de transporterer pasienten. Informasjon om transportsted for pasienten blir oftere utlevert enn andre

personsensitive opplysninger. I praksis har dette betydd at politiet ofte har reist til sykehuset for å få personalia og/eller opplysninger om skader.

I all hovedsak mener vi altså at det ikke er godtgjort at man kan eller skal utlevere opplysninger om hvor pasientene fra trafikkulykker transporteres, eller hvilke skader

pasientene har. Det har kommet en revidert utgave av IS-9/2015 (7) hvor det gjøres endringer i punktet rundt en rett eller plikt til utlevere personalia på pasienter i etterkant av en ulykke.

På det tidspunktet vi skrev spørreundersøkelsen og formulerte svaralternativer, var ikke den reviderte utgaven av IS-9/2015 kommet enda, slik at vi måtte ta det forbehold om at det, på bakgrunn av den første utgaven av IS-9/2015 (6), kunne være slik at man hadde plikt til å utlevere personalia etter en trafikkulykke, dersom politiet ba om dette.

3.8. Gjennomføringen av spørreundersøkelsen

Det var totalt 24 personer som møtte opp på første fagdag med undervisning i helsejuss.

Personellet var ikke forberedt på undersøkelsen, men fikk kort informasjon om

spørreskjemaet og ble fortalt at det var frivillig å delta, og at undersøkelsen skulle besvares anonymt. Veileder introduserte meg som medisinstudent med bakgrunn fra

ambulansetjenesten. Jeg fortalte at man i medisinstudiet skal skrive en prosjektoppgave, og at jeg har valgt å fordype meg i taushetsplikten og ville undersøke hvordan den blir praktisert i helsepersonells møte med politiet. Spørreundersøkelsen ble gjennomført i løpet av første undervisningstime og alle personene sa seg villig til å delta i undersøkelsen. Vi var begge til stede når undersøkelsen ble gjort.

Spørsmålene ligger som vedlegg til denne prosjektoppgaven. Det ble både skriftlig og muntlig presisert at en eller flere av svaralternativene kunne være riktige svar.

De ble tildelt 20 minutter til å besvare oppgaven, og ingen av deltakerne snakket med

hverandre under selve undersøkelsen. I det følgende vil deltakerne omtales som respondenter.

4. Resultater

Kasuistikkene med svaralternativer ble besvart av 24 helsepersonell ansatt i ambulanse- og AMK-avdelingen i prehospitalt senter OUS.

I det følgende har vi valgt å presentere besvarelsene til hver av de sju kasuistikkene separat.

Med korrekt besvarelse av kasuistikken menes avkrysning for de(t) riktige svaralternativene(/t) og ingen avkrysning for feil svaralternativ.

4.1. Kasuistikk 1 - Knivslagsmål

Politiet kjenner til at en mann er knivstukket. De kontakter AMK sentralen og ber om å bli kontaktet med opplysninger dersom AMK eller ambulansetjenesten får kontakt med denne pasienten. Ambulansetjenesten blir så rekvirert for å frakte denne pasienten fra legevakt til sykehuset grunnet skader etter knivstikk.

Vi mener det finnes kun en hjemmel for å informere politiet om denne transporten. Denne begrunnelsen er ”å avverge skade på andre” og gis i både svaralternativ A og E.

Korrekt svaralternativ var avkrysset av 4 av 5 AMK-operatører og 8 av 19

ambulansepersonell. Kun en respondent hadde alle svar korrekt. Vedkommende hadde følgende kommentar i sin besvarelse: ”Pasienter skal ikke være redde for å ta kontakt med helsevesenet og få helsehjelp”.

En annen respondent svarte korrekt på alle svaralternativer, men hadde i tillegg krysset av for at det ville være riktig å fortelle hvor de hadde kjørt pasienten (alternativ D) med følgende kommentar: ”Alternativ D kan brukes hvis handlingen hindrer politiet i å bruke store ressurser for å lete etter personen. Spørsmålet blir da om vi har ”riktig” person hos oss eller om det har vært flere.”

4.2. Kasuistikk 2 - Trafikkulykke

Politiet varsler AMK om en trafikkulykke, og ambulansepersonell som er først på stedet rekker å frakte flere pasienter til sykehus før politiet kommer til stedet. Politiet ringer til AMK og ber om opplysninger om involverte pasienter og hvor de er kjørt.

Ettersom politiet kom til stedet og kjente til ulykken, mener vi det en hjemmel for å gi politiet opplysningene etter gjeldende rundskriv.

Korrekt svaralternativ var avkrysset av 1 av 5 fra AMK og 2 av19 fra ambulansetjenesten.

Flere av respondentene som krysset av feil svaralternativer hadde gitt kommentarer til kasuistikken. Kommentarene representerer begrunnelser for informasjonsutlevering eller tilbakeholdelse av informasjon og gjengis her:

”Politiet vil selv kunne/måtte oppsøke pasienten på traumesenteret for å få personalia. Det er heller ikke sikkert at eier = fører.”

”Kan ikke oppgi personalia hvis pas er reist før politiets ankomst. Taushetsplikt.”

”B: Det er ikke sikkert fører av bilen på ulykkestidspunktet er eier av bilen (kan være stjålet)”

”Ville ikke i dette tilfellet oppgitt direkte personalia på pas. Dette vil være lett for politiet å finne ut i etterkant.”

”A: Ved personskade skal politiet varsles og politiet får ut sin informasjon av en LEGE.”

”D: Systemene over og tilgangen til slik informasjon har de”

4.3. Kasuistikk 3 – Voldstraume/suicid-forsøk

Ambulansen har fraktet en våken pasient med en skade tilsvarende et streif-skudd i tinningen.

Det er uklart om det handler om selvmordsforsøk, vådeskudd eller vold utøvet av andre. Det er ikke noe på stedet som anses å true noens sikkerhet for øyeblikket, men det finnes et gevær i leiligheten. Ambulansepersonellet låser leiligheten før de forlater stedet.

Vi mener det finnes kun en hjemmel for å informere politiet om denne transporten. Denne begrunnelsen er ”å avverge skade på andre” og gis i svaralternativ B.

Korrekt svaralternativ var avkrysset av 2 av 5 fra AMK og 5 av 19 fra ambulansetjenesten.

Også på denne kasuistikken representerer kommentarene begrunnelser for informasjonsutlevering eller tilbakeholdelse av informasjon og gjengis her:

”Pas bør vel evalueres ift psyk. helsevern, og fare for eventuell gjentakelse dersom dette anses som suicidalforsøk, eller oppfattes som dette av involvert helsepersonell.”

”Det er jo ingen umiddelbar fare for vold dersom vi tar pasienten med og våpenet ligger hjemme. Men jeg mener det er uforsvarlig å la et våpen ligge slik til. Vi vet ikke om det er andre som har nøkler til huset.”

”Kan være fare for liv da noen kan ha et ønske om å skade/angrep. Varsler for å avverge mulig alvorlig skade i ettertid.”

4.4. Kasuistikk 4 – Den savnede

En eldre, dement person har forsvunnet fra en institusjon. Pasienten er meldt savnet til politiet og politiet varsler AMK om at de søker etter pasienten. Ambulanse blir tilkalt av leg-personer som har funnet pasienten, og de frakter pasienten til sykehus da hun er kald og forvirret.

Vi mener det finnes kun en hjemmel for å informere politiet om denne transporten. Denne begrunnelsen er ”å forhindre at politiet bruker ressurser på et unødvendig søk” og gis i svaralternativ A.

Korrekt svaralternativ var avkrysset av alle respondenter. Det var ingen kommentarer til denne kasuistikken.

4.5. Kasuistikk 5 – Et ran og narkotika ”på avveie”

Ambulansepersonellet tilkalles til en pasient som har vårt bevisstløs etter en hodeksade.

Pasienten forteller at han kom med toget med ”noe stoff” i bagasjen som han skulle gi til en venn, da han ble overfalt og ranet, bagen er borte. Pasienten er redd for at politiet skal få tak i han og ber om at ambulansen kjører vekk fra stedet.

Vi mener det kun finnes en hjemmel for å informere politiet om denne transporten og det er at pasienten gir sitt samtykke til varsling. Riktige begrunnelser gis i svaralternativ C og D.

Korrekt svaralternativ var avkrysset av 2 av 5 fra AMK og 5 av 19 fra ambulansetjenesten.

Det er gitt en kommentar med begrunnelse for tilbakeholdelse av informasjon som gjengis her: ”Hvis vår egensikkerhet er ivaretatt og pas ikke ønsker å eventuelt snakke med politiet, varsles dette ikke videre.”

4.6. Kasuistikk 6 – Arbeidsulykke

Pasient i singel arbeidsulykke har selv ringt 113, han har arbeidet uten hjelm. AMK- og ambulansepersonell skal selv vurdere hva de skal gjøre annet enn transport til lege/ sykehus.

Vi mener det kun finnes en hjemmel for å informere politiet om denne transporten, og det er at pasienten gir sitt samtykke til varsling. Riktige begrunnelser gis i svaralternativ A og C.

Ingen blant AMK-personellet, men 5 av 19 fra ambulansetjenesten hadde krysset av korrekt svaralternativ.

En respondent hadde krysset av feil, men hadde følgende kommentar: ”MEN; Det er arbeidsgivers plikt å melde dette. Vi kan meddele dette til arbeidsgiver, og så er det deres plikt å selv melde. Eller vi kan spørre om vi kan melde dette for dem”. Vi mener at respondenten viste at han hadde forstått regelverket selv om han hadde satt kryss for feil svaralternativ. Han ble derfor vurdert til å ha svart korrekt.

En respondent krysset kun for svaralternativ C med følgende kommentar: ”Arbeidsgiverplikt”

4.7. Kasuistikk 7 – Plutselig uventet spebarnsdødsfall

AMK varsles om mulig krybbedød, AMK starter veiledning i HLR og sender ambulanse. Det gis fire utsagn om hva som vil være riktig å gjøre videre for AMK/ ambulansepersonellet.

Vi mener det kun finnes en hjemmel for å informere politiet om denne hendelsen, og det er at politiet skal sendes som rask første respons for å hjelpe foreldrene med hjerte-lunge-redning.

Riktige begrunnelser gis i svaralternativ A, B og D.

Ingen fra AMK, men 2 av 19 fra ambulansetjenesten svarte helt korrekt.

2 respondenter krysset ikke av for noe svaralternativ i denne kasuistikken og hadde ingen kommentar.

5. Metodediskusjon

Kirsti Malterud argumenterer i sin bok ”Kvalitative metoder i medisinsk forskning” for bruk av intervju som metode for å få visshet om årsaker til en handling (22, s. 66-67 og 129-131).

Ideelt sett ville vi nok fått mest mulig valide svar på vår problemstilling ved hjelp av

intervjuer. Når vi har valgt spørreundersøkelse med fastsatte svaralternativer, er dette et valg basert på den begrensede tid vi hadde til rådighet. En planlegging, gjennomføring,

bearbeidelse og referering av intervjuer diskutert og tolket på en tilfredsstillende måte ville her kreve mer omfattende arbeid (22, s. 69-72, 75-78 og 131-133) enn hva som er de gitte rammene for denne prosjektoppgaven.

I vår spørreundersøkelse hadde vi et avsnitt med teksten: ”En eller flere løsninger nedenfor vil kunne være riktig med henblikk på taushetsplikt og helsepersonells mulighet til å gi

opplysninger om hendelsen/pasienten til politiet”. Vi har da ikke undersøkt om respondentene ville utlevere, eller holde tilbake informasjon til politiet med andre begrunnelser enn de som er oppstilt. Derav kan heller ikke et slikt spørreskjema gi fullstendig svar på om deltakerne har kjennskap til relevant lovverk og hvordan dette skulle tolkes. At hver kasuistikk hadde et kommentarfelt ga imidlertid åpning for å uttrykke egne meninger eller tilleggsforklaringer.

Det er likevel en rekke fordeler med å bruke spørreskjema med fastsatte svaralternativer. For det første vet vi at alle deltakere fikk nøyaktig samme informasjon i kasuistikkene og

svaralternativene. Alle besvarte også undersøkelsen før undervisningen og med den samme muntlige informasjonen. Dette svekker sannsynligheten for at ulike svar kan være resultat at ulik påvirkning eller informasjon i det undersøkelsen ble gjort.

Kombinasjonen av min bakgrunn og veileders erfaring fra prehospital tjeneste og hennes daglige virke som medisinsk ansvarlig i ambulansetjenesten, mener vi har gitt realistiske svaralternativer. Kasuistikker hentet fra virkeligheten mener vi har gitt en spørreundersøkelse med relevant og realistisk innhold. Samtidig kan vår nærhet til temaet ubevisst ha påvirket seleksjonen av kasuistikker og den detaljerte utformingen av svaralternativene på en måte som gir ledende alternativer.

For å gi tilstrekkelig informasjon som grunnlag for en beslutning i forhold til varsling av politiet, ble vi nødt til å lage en spørreundersøkelse som inneholdt en del tekst. Det ligger viktig informasjon i hver setning, og dersom deltakerne ikke har lest grundig nok til å få en fullstendig oversikt over kasuistikken de svarer på, vil dette kunne medføre avkrysning på svaralternativer som vedkommende ikke ville utført i en reell situasjon. Det kan også være at det som for oss synes å være tydelige og avgjørende forskjeller i svaralternativene, har blitt for innfløkte til at deltakerne klarte å se differansene i alternativene og deres konsekvenser like tydelig. I de fleste praktiske tilfeller i den operative arbeidshverdagen vil personellet inneha noe mer enn et par setninger av informasjon før man beslutter om man skal varsle politiet eller ikke. En opplisting av de mest relevante forholdene som vil ha betydning kunne vært gitt i hver kasuistikk. Dette ville stryket anvendbarheten av de svarene som blir avgitt.

Den største fordelen ved metoden mener vi ligger i at det er oppgitt svaralternativer med like utfall hva gjelder varsling, men med ulike begrunnelser for hvorfor. Det kan både sees som en

styrke og en svakhet at deltakerne blir presset i retning av å velge ett av de angitte

svaralternativene. At det er gitt flere svaralternativer hvorav flere kan være rett, kan være med på å redusere antall ”lykketreff”. Vi mener at det vil være svært lite sannsynlig at man kan oppnå en gjennomgående helt korrekt besvarelse dersom man ikke har god forståelse og innsikt på området.

Dersom deltakerne svarer relativt likt på en kasuistikk, kan dette tyde på at det er en felles konsensus/god nok forståelse for regelverket og korrekt praksis i aktuelle kasuistikk og situasjoner. Det kan også bety at beskrivelsen av kasuistikken og/eller dens svaralternativer har vært førende i en slik grad at alle har ”gjettet”/tolket det likt. Dersom man så får sprikende besvarelser kan dette tyde på usikkerhet, manglende kunnskap/misforståelser av gjeldende lovverk eller vilkårlige gjetninger.

Selve utvalget av AMK-ansatte og ambulansepersonell var dels tilfeldig i det alle som var påmeldt til undervisning om taushetsplikten, ble undersøkt. De hadde lik formell utdanning, men noe forskjellig arbeidserfaring.

Utvalget av ambulansepersonell og AMK-ansatte representerer mennesker som ofte må håndtere spørsmål rundt varsling av politiet i sin yrkeshverdag. Det er derfor rimelig å anta at dette er en av de gruppene som har mest erfaring i å vurdere når man kan eller skal utlevere informasjon til politiet, og eventuelt på hvilket grunnlag dette kan eller skal gjøres.

6. Resultatdiskusjon

I spørreundersøkelsen har vi altså gitt flere alternativer for at politiet kan eller skal varsles, og da med ulike begrunnelser for dette. En avkrysning på et svaralternativ hvor det å varsle politiet uten å ha hjemmel i Hpl, blir regnet som et feil svar, samtidig som det å nekte

informasjonsutlevering til politiet i de tilfelle vi har hjemmel i Hpl for utlevering, også vil bli regnet som feil svar.

Jeg har valgt å diskutere de enkelte resultatene, og mulige grunner til eventuelle sprikende besvarelsene gjennom en en punktvis presentasjon av de ulike begrunnelsene for å sette taushetsplikten til side.

6.1. Varsler fordi det er begått en straffbar handling eller for å avverge videre skade

I hver av de tre situasjonene hvor hovedtemaet var straffbare handlinger i form av

legemsbeskadigelse, hadde vi ett svaralternativ for å varsle politiet fordi det var begått en straffbar handling. Totalt krysset 11 respondenter av for et eller flere av disse

svaralternativene. Det betyr at nesten halvparten av respondentene har krysset av for at de mener helsepersonell kan varsle politiet dersom de blir kjent med at det er begått noe straffbart i form av en legemsbeskadigelse.

Avkrysningene viser imidlertid at respondentene skiller på om de vil varsle eller ikke, avhengig av hvilke forhold som beskrives rundt legemsbeskadigelsen.

I kasuistikken ”Et ran og narkotika ”på avveie” er det ingen som mener at ”AMK eller ambulansepersonellet må varsle politiet fordi det er begått en straffbar handling i det pasienten er blitt overfalt og skadet” når pasienten uttrykker motvilje mot å ha noe med politiet å gjøre. Dette står i kontrast til besvarelsene i kasuistikken ”Voldstraume/suicid- forsøk”, der 9 respondenter krysser av for at ”Hvis dette er et voldstraume er det en straffbar handling, og man må varsle politiet så man får tak i gjerningsmannen”. Prinsippet for de to

situasjonene er like i forhold til at pasienten trolig er utsatt for en legemsbeskadigelse. Begge pasientene er våkne, det endelige omfanget av skadene er uvisse og kan sidestilles. Selv om skadepotensiale ved et skudd mot hodet er mer påregnelig enn skadepotensialet ved å bli slått ned, er begge forhold potensielt livstruende. I begge situasjonene er det også slik at det er pasienten som eventuelt er utsatt for legemsbeskadigelsen uten selv å ha skadet noen.

I kasuistikken ”Knivslagsmål” er det også snakk om en pasient som er skadet som følge av en legemsfornærmelse. Et forhold er dog annerledes her i det pasienten selv trolig også har påført en annen person en skade. Den største prinsipielle forskjellen på de to andre

situasjonene og ”Knivslagsmål” går på prinsippet om å melde ”sin egen” pasient til politiet for noe straffbart. Kun 3 respondenter krysset av for at ”straff for voldshandling” kunne legges til grunn for varsling.

I besvarelsene i de fire kasuistikkene ”Knivslagsmål”, ”Trafikkulykke”, ”Voldstraume/

suicid-forsøk” og ”Et ran og narkotika på avveie” har vi en to-deling der halvparten mente at det var grunnlag for å varsle for å avverge skade i en eller flere av situasjonene, mens den andre halvparten mente at det ikke forelå noe grunnlag for dette.

Loven og dens reguleringer gir, etter vår oppfatning, imidlertid tydelige svar på hva som vil være rett og galt i disse situasjonene i forhold til en varsling av politiet med hjemmel i opplysningsplikt/opplysningsrett.

I ”Knivslagsmål” er det stor sannsynlighet for at det har skjedd en alvorlig straffbar handling der pasienten trolig har blitt knivstukket og har knivstukket noen selv. Som nevnt tidligere, er det at noen har skadet et annet menneske ikke nok til å varsle politiet for å avverge videre skade. I denne situasjonen vil vurderingen handle om hvor påregnelig det er at pasienten vil skade igjen. Man kan hevde at det er større sannsynlighet for at et menneske som en gang har skadet et annet menneske med overlegg, vil skade noen igjen enn for de som ikke har skadet noen. Det kan bety at en anelse om at gjerningspersonen(e) i ”Knivslagsmål” vil skade igjen, er berettiget. Loven krever imidlertid at det foreligger mer enn dette for at en opplysningsrett kan være tilstede. Andre viktige betraktninger som må ligge til grunn for en eventuell varsling er om det finnes andre muligheter for å avverge en eventuell skade enn å varsle politiet på tvers av pasientens ønske. ”Er det tid til å undersøke nærmere hvor påregnelig

handlingen/skaden er, eller er det nødvendig at politiet varsles umiddelbart?” (7, s. 5).

Helsepersonelloven stiller ikke krav til at det sikkert skal foreligge en situasjon hvor

taushetsplikten kan settes til side. Samtidig stiller det større krav til vurderingen og vissheten før politiet varsles dersom det ikke foreligger en akuttsituasjon som krever umiddelbar inngripen” (5, s. 5). Pasienten i ”Knivslagsmål” er under behandling av helsevesenet i det øyeblikket respondentene blir bedt om å besvare om det er riktig å varsle politiet på deres anmodning. Selv om hvert enkelt helsepersonell selv er ansvarlig for sin egen handling hva gjelder å varsle eller ikke, er det naturlig at det må være den personen som sist vurderer pasienten før utskrivelse som må ta den endelige avgjørelsen. Det blir imidlertid viktig at de som innehar informasjon som kan være avgjørende i de senere vurderingene av

gjentakelsesfare, rapporterer disse forholdene videre til neste personell i behandlingskjeden.

Forhold som hadde kunnet gjøre det rettmessig å varsle politiet for å avverge fare i

”Knivslagsmål” ville eksempelvis vært dersom pasienten ikke ble med ambulansen inn til sykehuset og ga inntrykk av å være utilregnelig eller ved å gi uttrykk for å ville skade flere.

Høyesterett avgjorde i 2008 at verbale trusler om å skade et annet menneske må anses som god nok grunn til å varsle med hjemmel i opplysningsretten (23).