«Helt normalt diplomatisk språk»

1

«Helt normalt diplomatisk språk»

En diskursanalyse av regjeringens presentasjon av

«normaliseringen» mellom Norge og Kina i 2016

Masteroppgave i Statsvitenskap, Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo

Forfatter: Øystein Hjetland Falck Semester: Vår 2021

Antall ord: 16125

2

Forord:

Arbeidet med denne oppgaven har vært spennende, krevende og lærerikt. Jeg ønsker å takke Kåre Dahl Martinsen ved Institutt for Forsvarsstudier for veldig god veiledning underveis og entusiasme for temaet i oppgaven. I et år med pandemi og

tidvis stengte lesesaler har den gode oppfølgingen vært ekstra viktig. Jeg ønsker også å takke gode venner for nyttige råd og deling av erfaringer på veien.

3

Sammendrag:

Denne oppgaven har undersøkt hvordan den norske regjeringen presenterte normaliseringen av det diplomatiske forholdet mellom Norge og Kina i 2016. Dette har den gjort ved å besvare følgende forskningsspørsmål. Hvordan presenterte den norske regjeringen sluttresultatet av de hemmelige forhandlingene med Kina som førte til en normalisering av det diplomatiske forholdet i 2016 til den norske

offentligheten? Hvordan passer denne presentasjonen inn i den etablerte forståelsen av norsk utenrikspolitikk, og hvilken forståelse av Norges forhold til Kina legges til grunn for videre bilateralt samarbeid?

En kritisk diskursanalyse av regjeringens presentasjon viste at avtalen ble presentert som enn positiv hendelse for landet, med spesielt fokus på fremtidige økonomiske muligheter for norsk næringsliv. Merkbart var

menneskerettighetsfokuset, som er gjennomgående i det norske selvbildet i

internasjonal politikk, fraværende i regjeringens egen presentasjon, og kun omtalt når det ble stilt spørsmål fra pressen om dette. Analysen viste også en manglende

åpenhet i etterkant av samtalene med Kina som ledet til normaliseringen når det kom til å gi den norske befolkningen innsikt forhandlingsprosessen. Det ble også ikke lagt vekt på fellesuttalelsens innhold i presentasjonen av normaliseringen. Dette

dokumentet ble bagatellisert gjennom henvisning til praksis i internasjonalt diplomati, på tross av formuleringer i dokumentet som kunne tolkes som en enighet om å ikke utfordre det kinesiske narrativ i internasjonal politikk.

4

Innholdsfortegnelse

1.0 Innledning ... 5

1.1 Tema for oppgaven ... 5

1.2 Bakgrunn ... 6

1.3 Forskningsspørsmål ... 9

1.4 Norsk utenrikspolitikk i praksis og i faglitteraturen ... 10

2.0 Teori og metode ... 16

2.1 Kritisk realisme som teoretisk utgangspunkt ... 16

2.2 Metode ... 17

2.2.1 Sosiale strukturer ... 18

2.2.2 Sosial praksis ... 19

2.2.3 Sosiale begivenheter ... 23

2.2.4 Det kritiske aspektet ... 25

2.3 Drøfting av oppgavens metodebruk... 26

2.4 Datagrunnlag ... 28

3.0 Analyse av presentasjonen av forhandlingene med Kina ... 29

3.1 Statsministeren og utenriksministeren som formidlere av norsk utenrikspolitikk ... 29

3.2 Presentasjonen av normaliseringen ... 31

3.2.1 Fellesuttalelsen ... 31

3.2.2 Representasjoner i uttalelsene ... 33

3.2.3 Det utelatte ... 38

4.0 Konklusjon ... 43

Referanseliste ... 47

5

1.0 Innledning

1.1 Tema for oppgaven

19. Desember 2016 gikk Erna Solberg på Stortingets talerstol og annonserte at

«…på basis av en felles erklæring etablerer vi fra i dag full normalisering i våre politiske og diplomatiske relasjoner med Kina» (Stortingsmøte (19.12.2016)). Da hadde kontakten vært brutt siden høsten 2010. De andre partiene på Stortinget gratulerte statsministeren og regjeringen med gjennombruddet i forhandlingene, samtidig som flere understreket at de var interessert i hva som lå i den publiserte fellesuttalelsen og hvilke eventuelle betingelser som lå til grunn for normaliseringen (ibid.).

I takt med sin enorme økonomiske vekst har Kinas rolle i internasjonal politikk økt. Landet besitter nå en betydelig makt de har vist seg villig til å bruke, noe Norge tidlig fikk erfare med problemene som fulgte Nobelprisutdelingen i 2010. Dette fører naturlig nok til at stater har sett seg nødt til å tilpasse egen politikk til det nye

geopolitiske maktbildet. I en verden preget av stadig mer globalisert handel, hvor Kina spiller en sentral rolle, spiller også bilaterale politiske kontakter en stor rolle for norsk næringsliv. Innsikt i vårt bilaterale forhold til Kina er naturlig nok viktig på flere områder for den norske befolkningen.

Etter normaliseringen av det bilaterale forholdet var fullført, forelå det en felles uttalelse fra de to landene. Innblikk i forhandlingsforløpet var det svært få som hadde.

Erna Solberg beskrev situasjonen som at det i hovedsak kun var utenriksminister Børge Brende, utenriksråd Wegger Strømmen og hun selv som hadde fullstendig innsikt i prosessen (Gjerstad og Skard, 2016). Hun understreket at hensikten med dette var å hindre lekkasjer underveis (ibid.). Målet om hemmeligholdelse og

mulighet til å forhandle uforstyrret må sies å ha vært oppnådd ettersom lite lakk ut til den norske offentligheten før forhandlingene var ferdige. Et slikt hemmelighold som en kunne observere i dette tilfellet er ikke unaturlig i internasjonale forhandlinger.

Norges regjering som institusjon nyter høy tillit innad i befolkningen også når det gjelder utenrikspolitikken. Dette kan spille inn i hvordan en regjering presenterer gjennombrudd i utenrikspolitikken. Den norske offentligheten og de folkevalgte på Stortingets mulighet til å få innsyn i hva som lå i disse forhandlingene er kun den bilaterale fellesuttalelsen og det som ble kommunisert fra regjeringshold. Denne

6 oppgaven ønsker å undersøke hvordan regjeringen la frem resultatet av disse

forhandlingene og på hvilken måte dette ble vinklet. Situasjonen Norge var i fra 2010 til 2016 var svært vanskelig og unik i både omfang og varighet. Det er derfor også relevant å se på hvordan de i sin presentasjon valgte å forholde seg til at Norge tross alt hadde blitt utsatt for maktbruk i form av diplomatisk og økonomisk sanksjonering fra den kinesiske stat etter fredspristildelingen i 2010.

Ettersom oppgaven her retter søkelys på formidling av et politisk budskap og hvordan forholdet mellom to land representeres gjennom uttalelser i skriftlig og muntlig form, vil diskursanalyse være en egnet metode å benytte. En slik analyse vil kunne analysere hvordan den utøvende makt presenterer og dermed legger føringer på tolkningen av en viktig hendelse for landet. Mer spesifikt vil oppgaven benytte kritisk diskursanalyse for å forklare valg av presentasjonsform, hvilket budskap som ble formidlet og hvordan. Metodens egnethet reflekteres godt i Øivind Bratbergs beskrivelse av metoden som en som «først og fremst (…) ser konkret på forholdet mellom den enkelte tekst, den diskursive praksis den inngår i og den sosiale praksis som følger av dem» (2017, s. 39-40). Den egner seg altså godt til å også se hvordan etablert utenrikspolitisk praksis spiller inn i det aktuelle tilfellet.

1.2 Bakgrunn

Norge har med noen unntak hatt et godt politisk forhold til Kina. Norge anerkjente Folkerepublikken Kina allerede i 1950 (Sverdrup-Thygeson, 2016, s. 2). Det diplomatiske forholdet mellom de to landene ble etablert i 1954. Det bilaterale forholdet beskrives fra regjeringshold i positive vendinger, men har likevel ikke vært uten utfordringer. Fredsprisen i 2010 var heller ikke første gang ytringer i

offentligheten utenfor regjeringens kontroll skapte misnøye hos Kina. Sanksjonering gjennom å forhindre økonomisk samarbeid fant sted allerede i 1959 (Nilsen og Øgrim, 2015, s. 57-58). Den gang var det en reaksjon på Norges holdning i Tibet- spørsmålet i FN og oppslag i norsk presse angående den samme saken (ibid.). Et annet kritisk øyeblikk i det bilaterale forholdet, inntraff da fredsprisen ble tildelt Dalai Lama i 1989. Tildelingen vakte krass kritikk fra kinesisk side og det ble også truet med handelsboikott dersom norske politikere møtte fredsprisvinneren (Andersen, 2014, s. 116). Den gang ble det med ordvekslingene og krisen gikk relativt raskt over (Liland, 1996, s. 4).

7 Norge følger ett-Kina politikken som er av stor betydning for Kina. De to

landene har og samarbeidet politisk på flere områder, men særlig om

kunnskapsdeling, miljøpolitikk og menneskerettigheter (Bekkevold, 2021, s. 75).

Norge etablerte i 1996 en årlig menneskerettighetsdialog med Kina. Bjørnar

Sverdrup-Thygeson beskriver det politiske forholdet mellom de to landene på slutten av 90-tallet som «en positiv og jevn utvikling inn i det nye årtusenet». Han skriver og at Norge relativt til sin størrelse har blitt møtt med interesse og kontakt på høyt politisk nivå når det gjelder områder Kina er særlig opptatt av (2016, s. 2).

I 2010 tildelte Den Norske Nobelkomite Nobels Fredspris til Liu Xiaobo «for hans lange og ikke-voldelige kamp for grunnleggende menneskerettigheter i Kina»

(Nobels Fredspris for 2010 – Pressemelding). Kina hadde allerede før prisutdelingen signalisert at dette ville få følger, og uttrykt overfor lederen av nobelinstituttet Geir Lundestad at en slik pris ville underminere samtalene om en bilateral handelsavtale (Reilly, 2012, s. 128). Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre har i ettertid uttalt at «I løpet av 2010, gjennom sommeren og inn i august, var det en intens kinesisk oppmerksomhet mot norske myndighetspersoner for å advare mot dette»

(Helljesen V., Skrede K.M. & Larsen G., 2021). Kina svarte på prisen til Liu Xiaobo med å bryte den diplomatiske kontakten med Norge. I tillegg opplevde både

representanter for NGO’er og næringsliv det generelt vanskeligere å få innpass og å bedrive virksomhet i Kina (Kolstadbråten & Krekling, 2012). Særlig salget av norsk laks ble offer for krisen og opplevede målrettede restriksjoner når det kom til eksport til landet (Chen & Garcia, 2016, s. 29). Kina har brukt samme taktikk også mot andre land. Det er en form for uoffisiell sanksjonering der økonomiske muligheter i Kina begrenses for næringslivet i landet som har pådratt seg kinesisk misnøye, uten at dette er å definere som offisielle sanksjoner som bryter med reglementet i

handelsregimer som WTO.

Kinas posisjon i den globale økonomien i 2010 da problemene startet og synet på landet som en aktør hvis posisjon ville bli sterkere fremover gjorde at

sanksjoneringen av Norge måtte sees på med stort alvor. At fredsprisen i 1989 til Dalai Lama ikke var i nærheten av å gi samme kraftfulle reaksjon fra Kinas side, forklarer Jo Inge Bekkevold som et resultat av Kinas endrede maktposisjon i internasjonal politikk (Bekkevold, 2021, s.78).

8 Kina har vist seg å være svært bevisst på sin egen økonomiske makt og

posisjon i det globale markedet. Deres styresett og mangel på innsyn i

beslutningsprosesser gir de også en evne til å svært raskt kunne straffe andre land.

Bruken av økonomiske sanksjoner og insentiver for å påvirke andre staters politikk har økt i hyppighet i tråd med landets økonomiske makt (Yang, 2019, s.2). Både gjennom offisielle sanksjoner, men også gjennom å uoffisielt sanksjonere ved å gjøre det vanskelig for andre land å etablere seg i det lukrative markedet. Adgangen til dette styrkes av kommunistpartiets politiske kontroll over Kinas private næringsliv.

Kommunistpartiets forsøk på å få enda sterkere kontroll over egen privat sektor har i tillegg økt betraktelig siden finanskrisen i 2008 (Yan & Huang, 2017, s.37 & 56-57).

Norge ble et tydelig eksempel på Kinas særegne evne til å utnytte sin økonomiske makt overfor mindre stater.

Med unntak av de nevnte problemene for norsk fiskerinæring opplevde ikke norsk næringsliv en tydelig effekt av Nobel-prisen i året som fulgte (Skivenes, 2011).

I 2012 hadde fiskeeksporten tatt seg opp. Eksport til Kina sett under ett var, på tross av en liten nedgang som fulgte globale industrielle nedganger, fortsatt høyere enn før 2010 (Skivenes, 2012). Det kan på bakgrunn av denne statistikken alene naturlig nok ikke utelukkes at en hadde gått glipp av muligheter til å etablere nye handelsforhold, men en nedgang i handel var altså ikke tydelig (ibid.). I 2010 jobbet fortsatt

regjeringen med å få i stand en bilateral handelsavtale med Kina, et arbeid som hadde startet i 2008 (Nærings- og fiskeridepartementet, 06.05.2020). Dette arbeidet stoppet opp etter fredspristildelingen (Kolstadbråten og Krekling, 2012).

I 2013 under Stoltenberg-regjeringen forelå det et forslag til en tekst utarbeidet av utenriksdepartementet som ble avvist av daværende statsminister Jens

Stoltenberg da den gikk for langt i å gi innrømmelser overfor Kina. Dette kom først ut i etterkant. Fullt innsyn i forhandlingene som ledet opp til teksten i 2013 er ikke tilgjengelig før Riksarkivet åpner for innsyn etter 30 år (Skard, 2014).

I 2016, etter at forhandlinger initiert av Norge hadde foregått både under den foregående Stoltenberg-regjeringen og den sittende Solberg-regjeringen, inngikk de to landene en avtale om normalisering av de diplomatiske forholdene (Fellesuttalelse, 2016, Regjeringen). På norsk side ble en fellesuttalelse publisert på regjeringens nettside sammen med en pressemelding som annonserte at forhandlingene hadde nådd frem (Regjeringen, 2016).

9 Til slutt er det hensiktsmessig å understreke hva det var Norge ble utsatt for i årene 2010-2016. Dette er viktig å ha klart for seg i det en analyserer hvordan løsningen på problemene ble presentert, og hvordan Norges forhold til Kina ble beskrevet. Normaliseringen av det bilaterale forholdet kom etter at Norge og det norske folk på grunn av ytringer fra en uavhengig organisasjon ble sanksjonert av Kina. Olemic Thomessen, som var stortingspresident fra høsten 2013, har i ettertid beskrevet situasjonen den gangen som at det bilaterale forholdet var ekstremt dårlig og at vi da kanskje var landet som hadde dårligst forhold til Kina (Helljesen V., Skrede K.M. & Larsen G., 2021). Primært skjedde sanksjoneringen i form av brutte diplomatiske forbindelser. Straffereaksjonen som gikk over mange år, ble utført av den nest største økonomien i verden (målt i BNP) mot et lite land i internasjonal politisk sammenheng (Verdensbanken, 2021).

1.3 Forskningsspørsmål

På bakgrunn av at tilfellet med normaliseringen av det diplomatiske forholdet var preget av sterkt hemmelighold underveis og at dette var et tilfelle der Norge hadde blitt utsatt for betydelig maktbruk fra Kina stilles følgende forskningsspørsmål:

Hvordan presenterte den norske regjeringen sluttresultatet av de hemmelige forhandlingene med Kina som førte til en normalisering av det diplomatiske forholdet i

2016 for den norske offentligheten? Hvordan passer denne presentasjonen inn i den etablerte forståelsen av norsk utenrikspolitikk, og hvilken forståelse av Norges forhold

til Kina legges til grunn for videre bilateralt samarbeid?

Hovedvekten vil ligge på utsagn gitt av statsminister Erna Solberg og

utenriksminister Børge Brende. Det var i hovedsak disse to som formidlet resultatene fra forhandlingene direkte til de folkevalgte i Stortinget og gjennom media til

befolkningen. Begrepet «normalisering» ble benyttet fra regjeringens side for å beskrive resultatet av samtalene med Kina. For enkelthets skyld vil dette begrepet benyttes også i denne oppgaven for å henvise til utfallet av forhandlingene og gjenopptakingen av de diplomatiske forbindelsene. Dette er et bevisst valgt uttrykk fra aktørene sin side og derfor ikke en nøytral beskrivelse, noe som vil tas opp i analysedelen av oppgaven. Oppgaven tar ikke for seg i hvilken grad deres

presentasjon fikk hegemoni som en forståelse i Norge av forholdet mellom Norge og Kina.

10

1.4 Norsk utenrikspolitikk i praksis og i faglitteraturen

Å gjennomgå den etablerte litteraturen om det aktuelle temaet i sammenheng med gjennomføringen av en kritisk diskursanalyse tjener to formål i en oppgave som dette. For det første plasseres analysen inn i en kontekst av etablert faglitteratur på området. I denne oppgaven handler dette om hvordan norsk utenrikspolitikk

tradisjonelt har blitt formidlet fra den utøvende makten i landet, hvordan det i norsk politikk snakkes om landets utenrikspolitikk. For det andre dekker en slik

gjennomgang et formål som er mer spesifikk for kritisk diskursanalyse som metode.

Dette gjelder hvordan en slik analyse forholder seg til den etablerte måten å snakke om ting på og hvordan dette påvirker aktørers forfatningen av ny tekst. Dette vil naturlig nok bli beskrevet nærmere i teori og metodekapittelet (2.0), men nevnes nå for å understreke etablert litteratur og praksis’ relevans for oppgavens analyse.

En viktig faktor for å forstå hvordan norsk utenrikspolitikk snakkes om i Norge er Stortingets rolle i det offentlige ordskiftet. Anders C. Sjaastad, statsviter og

tidligere forsvarsminister (1981-1986) og politiker i Høyre, har beskrevet den norske politiske situasjonen som en der «Enighet utad går foran åpen kritikk og partipolitisk uenighet» (Sjaastad, 2006, s 19). Han trekker riktignok frem Norges forhold til EU og Europa som et område som skiller seg fra denne politiske linjen (ibid.). Her er

uenighet på tvers av partiene åpen og rotfestet som en sentral del av det norske politiske bildet. Når det kommer til uenighet om utenrikspolitiske spørsmål, blir dette gjerne begrenset til innad i den utvidede utenrikskomité. Denne komiteen har

taushetsplikt og selv om det kan stemmes for at saker som blir behandlet i komiteen skal bli forelagt stortinget er ikke dette vanlig (Sjaastad, 2006, s. 32). Uenighet utad om norsk utenrikspolitikk anses som «ikke bare et strategisk problem, men [som] en trussel for Norges rolle i verden» skriver Sjaastad (2006, s.19-20). Den kalde krigen gjorde konsensus rundt sikkerhetspolitikk til en nødvendighet. (Matlary & Halvorsen, 2006, s. 190) I tillegg bidrar Stortinget gjennom denne konsensustilnærmingen ofte til en avpolitisering av utenrikspolitiske spørsmål (Sjaastad, 2006, s. 20).

Stortingspolitikere har samtidig tradisjonelt sett liten kunnskap og interesse for utenrikspolitiske saker (Sjaastad, 2006, s 19). Når det gjelder partipolitikk er heller ikke utenrikspolitikk et område som har vært spesielt viktig med tanke på oppslutning, med den allerede nevnte EU-saken som det klare unntaket (Matlary & Halvorsen, 2006, s. 190). Dette gjør naturlig nok at en konsensusstrategi i utenrikspolitikken har

11 lettere for å bli stående som den dominerende tilnærmingen til denne delen av

regjeringens ansvarsområde.

Som formidlere av det som skjer i norsk politikk spiller også norske mediers holdninger til utenrikspolitikk en rolle ettersom de har mulighet til å sette dagsorden gjennom hvilke saker de velger å rette søkelyset mot. Det utenrikspolitiske

mediebilde som norske politikere er vant til å operere i er relevant når oppgaven analyserer en presentasjon av norsk utenrikspolitikk gitt av regjeringsmedlemmer.

Mediebildet vil naturlig nok påvirke hvordan de former sitt budskap. Norske medier har i dekningen av utenrikspolitikk blitt beskrevet som en aktør som i stor grad

fungerer som en formidler av politikernes allerede formulerte virkelighetsoppfatninger (Thune, Larsen & Holm, 2006, s. 225). De folkevalgte operer altså i et mediebilde der de uten særlig kritiske motspill når frem med sine tolkninger i utenrikspolitikken. Det betyr naturlig nok ikke at det ikke finnes unntak, men det forteller oss noe om

politikernes forventninger til mediene som formidlere av det som foregår i norsk politikk.

Sjaastad beskriver vel og merke at det på tross av å være stor enighet om konsensus-tilnærmingen til utenrikspolitikk på Stortinget, er det flere enn før som i dag er mer skeptisk til denne lukkede måten å forholde seg til utenrikspolitiske saker på (Sjaastad, 2006, s. 21). Hva folkeopinionen mener har og blitt en viktigere faktor etter den kalde krigen (Matlary & Halvorsen, 2006, s. 191). Dette kan bidra til endringer fremover, men som nevnt er det fortsatt konsensusstrategien som dominerer.

I 2006 lanserte daværende utenriksminister, Jonas Gahr Støre, det som het REFLEKS-prosjektet. Målet for dette prosjektet beskrev han som «å få i gang en bred drøfting av norske interesser i en endret og globalisert verden» (Lunde & Thune et.al. 2008, s. 5). Dette prosjektets beskrivelser og vurderinger av bildet i norsk utenrikspolitikk er verdifullt i denne oppgaven som en beskrivelse og evaluering av det dominerende synet på norsk utenrikspolitikk kort tid før krisen med Kina i 2010.

Motivasjonen bak prosjektet var å få i gang en diskusjon rundt norsk utenrikspolitikk nettopp fordi synet på norske interesser hadde såpass stor oppslutning og hadde ligget fast over lang tid. Det var og motivert av at det ble sett på som verdifullt å ha en offentlig debatt om det norske samfunnets internasjonale utfordringer og

utenrikspolitiske dilemmaer (St.Meld.nr.15 (2008-2009), s. 7). Samtidig var det en

12 annerkjennelse av at verden var i endring og at det derfor var nødvendig med en reevaluering av grunntankene bak norsk utenrikspolitikk. Det gjaldt særlig endringer som følger globaliseringsprosesser og geopolitiske maktskifter (ibid.). Prosjektets siste del ble innledet med Stortingsmelding nr. 15 2008-2009 «Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk». Her omtales blant annet effekten globaliseringen får for utenrikspolitikken som at den må baseres på prinsippet om landets «utvidede interesser» (St.Meld.nr.15 (2008-2009), s. 10). Det som beskrives her er et syn på utenrikspolitikk som ikke bare skal verne om den norske borger gjennom et snevert syn på egeninteresser. Den må også verne om

rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter i et globalt perspektiv (ibid.). Denne beskrivelsen i stortingsmeldingen fremstår vel så mye som kontinuitet i norsk politikk på dette området, som en ny følge av globalisering. Det skjedde naturlig nok et regjeringsskifte mellom denne rapporten og det aktuelle kasuset for denne oppgaven, men arbeidet med å reparere forholdet til Kina var et som ble høyt prioritert på tvers av disse to regjeringene. Ettersom det er bred enighet i synet på norsk utenrikspolitikk, anses stortingsmeldingen (St.Meld.nr.15 (2008-2009)) som relevant også i denne oppgaven for å beskrive den politiske virkeligheten for den påfølgende Solberg-regjeringen.

For å forstå det norske selvbildet når det kommer til hvordan det operer i internasjonal politikk er det viktig å beskrive hvilken tilnærming Norge tar som aktør i internasjonal politikk og hvordan dette både informerer og er en følge av det norske selvbildet. Norge har siden slutten av den kalde krigen hatt et uttalt mål om å øke sitt engasjement internasjonalt (Tamnes, 1997, s. 341-342). Historikeren Rolf Tamnes mener dette delvis må forklares gjennom et småstatsperspektiv (1997, s. 342). Et lite land som Norge er tjent med det Tamnes beskriver som «et organisert

verdenssamfunn, bygd på folkerettens prinsipper om staters ukrenkelighet og fredelig bileggelse av tvister» (ibid.). Sagt på en annen måte ser Norge det naturlig nok som i sin interesse at store stater som Kina ikke kan bruke sin betydelige makt overfor mindre stater. I det bilaterale forholdet med Kina har Norge en lang historie med å anse dialog som den mest hensiktsmessige tilnærmingen til det politiske

samarbeidet. Særlig har det vært kontakt på interesseområdene Arktis og kunnskapsdeling innen industri og teknologi. I å tillegge ble en

menneskerettighetsdialog startet i 1997 (Sverdrup-Thygeson, 2016, s. 2).

13 Børge Brende omtalte i sin utenrikspolitiske redegjørelse i Stortinget i 2016 den brede enigheten rundt norsk utenrikspolitikk som en styrke for landet når det kommer til å håndtere eventuelle internasjonale utfordringer. Han beskrev denne brede enigheten som en basert på verdier som «frihet, demokrati,

menneskerettigheter, likestilling og bærekraftig utvikling» (Brende, B., 2016). Videre uttalte han at «Jo mer det stormer rundt oss, jo viktigere er det å holde fast ved hvem vi er og verdiene vi bygger på.». Dette er en beskrivelse av visse verdier som

sentrale i Norges tilnærming til utenrikspolitikken og en beskrivelse av hvordan vi som land ser på oss selv.

Som allerede nevnt er det ansett som i Norges interesse å påvirke internasjonal politikk i retning av å vektlegge multilaterale institusjoner.

Engasjementet for å påvirke retningen i internasjonal politikk har ikke bare vært et redskap for å sikre nasjonen, men og en gjenspeiling av det norske selvbildet (Tamnes, 1997, s. 342-343). Norges utenrikspolitiske selvbilde er naturlig nok relevant å ta for seg ettersom dette vil være relevant i analysen av et kasus om omhandler presentasjonen av en utfordrende hendelse i norsk utenrikspolitikk.

Hvordan det snakkes om Norge som deltager i det internasjonale samfunn og i hvilken grad dette bildet dukker opp i presentasjonen av Norges samhandling med Kina er relevante spørsmål å stille i denne sammenheng. Kina har vært og fortsetter å være gjenstand for kritikk med tanke på sin behandling av egen befolkning. Her er naturlig nok Norge som en forkjemper for menneskerettigheter relevant fordi det kolliderer med Kinas syn på dette området. Dette gjelder både når det kommer til hvilke rettigheter dets innbyggere har og i hvilken grad andre land har noe de skulle ha sagt om dette. Denne problematikken er naturlig nok hverken ny eller unik til forholdet med Kina.

Norges selvbilde og de idealene Norge gjerne representerer seg selv gjennom har tidvis kollidert med behovet for å ha et godt forhold til allierte samt egne

materielle og økonomiske interesser (Riste, 2004, s.262-263). Et eksempel på det økonomiske er hvordan Norges kritikk mot apartheid regimene i det sørlige Afrika og særlig i Sør-Afrika pågikk samtidig som den norske boikotten var så spesifikk at norske tankbåter ikke ble rammet (Tamnes, 1997, s. 365-366) Det var ifølge historiker Olav Riste ingen tvil om den moralske overbevisningen til politikerne når det kom til arbeidet mot apartheid blant skeptikerne til sanksjoner. Samtidig var det

14 og en uttalt erkjennelse blant disse at Norge fikk til lite med unilaterale kampanjer og egne økonomiske boikotter (Riste, 2004, s.262-263). Skeptikerne argumenterte altså i deres øyne gjennom et pragmatisk perspektiv når det kom til det de så på som et lite lands muligheter i internasjonal politikk.

Når det kommer til kollisjon med det norske selvbildet og behovet for å ha et godt forhold til allierte gjelder dette i hovedsak USA som leder av vestblokken og Norges fremste sikkerhets-garantist gjennom NATO. Særlig under den kalde krigen, men og i ettertid har Norges nære forhold til USA vært en modererende kraft på norsk engasjementspolitikk (Tamnes, 1997, s. 345). I tillegg kommer den åpenbare motsetningen i å være en nasjon som har et langt engasjement innen internasjonal miljøpolitikk samtidig som nasjonens velstand delvis er bygget på utvinning av olje og gass (Tamnes, 1997, s. 345). Det er naturlig nok ikke unikt for Norge å vektlegge sine gode sider og gjøre disse til en sentral del av sitt selvbilde, men det er relevant å ha med seg som en del av den konteksten der tekst oppstår i presentasjonen av normaliseringen med Kina at motsetninger mellom idealer og interesser ikke er noe nytt. Denne oppgaven er mer interessert i hvordan dette, dersom det finner sted, kommuniseres til befolkningen som helhet. Et interessant aspekt med tanke på dette i omtalen av REFLEKS-prosjektet er hvordan Norge er et land der en i politikken vegrer seg for å snakke om norske interesser. Dette kan ifølge Leiv Lunde og Henrik Thune m.fl. skyldes flere ting (2008, s. 13). De peker i denne sammenhengen på at den nasjonale selvforståelsen er bygget opp rundt norsk utenrikspolitikk som en motvekt til stormaktspolitikk og rivalisering i internasjonal politikk (ibid). En annen årsak for vegringen mot å snakke om norske interesser de trekker frem er at norsk utenrikspolitikk i større grad enn andre land har vært konsensusorientert på tvers av partiene (ibid.). Til slutt trekker de frem det at EU-saken ligger uforløst i norsk politikk og at det derfor vegres å snakke om interesser for å hindre at dette skal snus til å bli en debatt om Norges forhold til EU. Å ha et godt forhold til Kina er et åpenbart viktig aspekt i det aktuelle kasuset. Skepsisen mot å snakke om norske interesser er relevant å ta for seg i analysens tolkning av kildene for å se hvordan norske

interesser gjør seg gjeldende i presentasjonen av normaliseringen. Spesielt siden det er åpenbare interesser for Norge å ha et godt diplomatisk forhold til Kina. Både når det kommer til samhandling i internasjonale fora, men og av økonomiske interesser.

Den tidligere nevnte stortingsmeldingen, som kom i forbindelse med REFLEKS-

15 prosjektet går også inn på Norges økonomiske interesser i internasjonal politikk.

Denne slår fast at globaliseringen har ført til en utenrikspolitikk og økonomiske

interesser «henger nært sammen, og integreres stadig tettere» (St.Meld.nr.15, (2008- 2009), s.113). Den understreker også viktigheten av internasjonale handelsregimer for et lite land som Norge (ibid.). Dette peker igjen tilbake til den posisjonen og de muligheter et lite land har i internasjonal politikk.

På tross av en engasjementspolitikk som jobber for en multilateral tilnærming til internasjonal politikk blant stater, er vanskelige forhandlinger noe Norge også har erfaring med å stå alene i. Riktignok er det ikke mange eksempler, hvis vi tar for oss bilaterale forhandlinger i nyere tid, på situasjoner som har mye til felles med forhandlingene med Kina. Utarbeidelsen av EØS-avtalen med EU er et eksempel på forhandlinger som har vært krevende for landet og samtidig av stor betydning for norsk næringsliv. Her er det naturlig nok viktige forskjeller i det

historiske forholdet og den geografiske nærheten. EU er verdimessig nært Norge på en måte Kina ikke er. Når tidligere statsråd for EØS-saker og forholdet til EU, Vidar Helgesen, beskrev EØS-forhandlingene med EU i 2015 var det med en åpenhet om at forhandlingene hadde vært «lange og tunge» og at Norge hadde blitt utsatt for

«offensivt press fra EU» (Helgesen, V. 2015). Han uttalte også at «Det er vanskelig å se for seg noen bevegelse i dette før EU justerer sin tilnærming» (NTB, 2015). Det har vært en åpenhet rundt forhandlingene Norge har hatt med EU som den norske befolkning har fått innsikt i underveis og etterpå. Slik er det en bevisstgjøring rundt Norges forhandlingsposisjon med EU i kommunikasjonen til utøvende makt med egen befolkning.

Et annet eksempel på viktige forhandlinger Norge har stått alene i, er de bilaterale forhandlingene med det tidligere Sovjet Unionen og nå Russland. Også her er det et tilfelle av asymmetri i maktforholdet. Her har riktignok blokkdelingen under den kalde krigen lagt føringer for hvordan Norge har handlet. Norges bilaterale forhold til Russland domineres av nordområdepolitikken. Forhandlingene rundt delelinjen i Barentshavet er et godt eksempel på forhandlinger som var vanskelig og gikk over veldig mange år. Her foregikk og forhandlingene bak lukkede dører, men i dette tilfelle var det ikke lokk på informasjonen underveis på samme måte som det var i forhandlingene med Kina. På denne måten er det en vesensforskjell fra

16 forhandlingene som gikk forut for regjeringens annonsering av at forholdet til Kina nå var normalisert.

2.0 Teori og metode

I kritisk diskursanalyse er teori og metode nært knyttet sammen. Som vi skal se i kapittel 2.1 legger det teoretiske utgangspunktet føringer for metodens ontologiske og epistemologiske utgangspunkt. Denne oppgaven tar derfor for seg den teoretiske bakgrunnen sammen med metoden. Dette for å gi en tydelig, teoretisk forankret og oversiktlig fremstilling av hvordan kritisk diskursanalyse skal benyttes for å besvare oppgavens forskningsspørsmål.

2.1 Kritisk realisme som teoretisk utgangspunkt

Som nevnt i innledningskapittelet vil denne oppgaven svare på

forskningsspørsmålet gjennom kritisk diskursanalyse, i særlig grad slik den er utviklet av Norman Fairclough. Denne tilnærmingen til diskursanalyse er forankret i det som kalles kritisk realisme (Skrede, 2017, s. 79).

Sentralt i kritisk realisme står en ontologisk tredeling som beskriver

virkeligheten gjennom ulike domener. Disse er «det empiriske domenet som består av våre observasjoner og erfaringer, det faktiske domenet som består av de

fenomener og begivenheter som oppstår uavhengig av om de er erfart eller ei, samt det virkelige domenet, som består av strukturer og mekanismer» (Buch-Hansen &

Nielsen, 2005, s.24 i Skrede 2017, s.80). Det virkelige domenet er der

presentasjonen vi analyserer i denne oppgaven befinner seg og skapes. Dette

domenet inneholder «både kausale naturvitenskapelige krefter og sosiale strukturer»

(Skrede, 2017, s. 80). Disse definerer begrensninger og muligheter i budskapet som formes, noe som vil bli beskrevet nærmere i kapittel 2.2.

Den andre store retningen innen bruken av diskursanalyse er den som kommer fra et poststrukturalistisk utgangspunkt og det er verdt å gjøre en liten

sammenligning for å tydeliggjøre hva som kjennetegner kritisk diskursanalyse fundert i kritisk realisme. Sammen med kritisk diskursanalyse har de to tilnærmingene til felles at de begge anser diskurser som «sosialt konstruert og relative til de situasjoner folk befinner seg i» (Skrede, 2017, s. 81). Ettersom diskursenes

17 betydning er sosialt reprodusert kalles de innen diskursanalyse ofte for

representasjoner (Dunn & Neumann, 2016, s5). Kritisk realisme aksepterer riktignok ikke poststrukturalismens «vurderingsmessige relativisme», med andre ord anses ikke alle diskurser som like gode eller fornuftige (ibid.).

Kevin C. Dunn og Ivar B. Neumann peker på særlig to viktige følger kritisk realisme får for det epistemologiske utgangspunktet for diskursanalysen som skiller den fra en poststrukturalistisk innfallsvinkel (Dunn og Neumann, 2016, s. 35). For det første gjelder dette ved at kritisk diskursanalyse, som kritisk realisme, gjør en

inndeling i den ekstra-diskursive realitet og den diskursive realitet (ibid.). Vår virkelighet er dermed ikke kun relevant å forstås som en sosial konstruksjon. Den andre følgen av kritisk realisme som utgangspunkt nevnt av Dunn og Neumann er at diskurser anses for å ha en målbar grad av Kausalitet (ibid.). Fairclough et.al.

beskriver synet på kausalitet i kritisk diskursanalyse som at diskurser kan forårsake endring, men ikke at det er en nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning

(Fairclough et.al. 2010, s. 205, i Skrede, 2017, s. 83). Dette leder til et syn på aktører som sosialt begrenset i sine handlinger, men ikke fullstendig sosialt determinert (Fairclough, 2003, s. 22). Tar vi for eksempel de to viktigste aktørene i formidlingen av normaliseringen til den norske folket, Erna Solberg og Børge Brende, vil dette ha følger for hvordan metoden vi benytter anser deres mulighet til å forme budskapet sitt og i hvilken grad deres presentasjon vil få oppslutning blant tilhørere. Dette bringer oss til oppgavens metodiske tilnærming som tydeliggjør mekanismene rundt dette.

2.2 Metode

Innen den retningen som går under betegnelsen kritisk diskursanalyse har Norman Fairclough sin tilnærming vært den mest innflytelsesrike (Rowland, 2014, s.

1756) Denne har utviklet seg i løpet av tiden han har jobbet med tematikken og det er den versjonen han presenterte i sin bok fra 2003, Analysing Discourse, som vil benyttes her (Fairclough, 2003). Metoden og den analytiske tilnærmingen til kritisk diskursanalyse som presenteres her kjennetegnes av de tre nivåene som trekkes inn i analysen, henholdsvis sosiale strukturer, sosial praksis og sosiale begivenheter.

Faircloughs tilnærming til kritisk diskursanalyse tar altså for seg hvordan virkeligheten må forstås som delvis sosialt virkelighetskonstituert, slik det ble beskrevet i det

forrige delkapittelet. Som vi skal se egner den seg til å svare på problemstillingen fordi den forklarer samspillet mellom hvordan vi beskriver virkeligheten delvis ut ifra

18 de allerede etablerte diskursive og strukturelle forståelsene på det aktuelle området.

Bratberg har beskrevet forholdet mellom de ulike nivåene i Faircloughs modell nettopp ved å beskrive det som et gjensidig påvirkningsforhold (Bratberg, 2017, s.

50). Påvirkningen mellom nivåene går altså begge veier. Denne dynamikken kan bidra til å skape endringer i samfunnet dersom det dukker opp nye måter å forstå samfunnet som omgir oss på som så får hegemoni over andre forståelser.

Å analysere empirien gjennom sosiale strukturer, sosial praksis og sosiale begivenheter lar oss altså forstå hvordan presentasjonen av utviklingen i det bilaterale politiske forholdet mellom Norge og Kina plasserer seg i den allerede eksisterende forståelsen av norsk utenrikspolitikk. Det bidrar og til å forstå hvordan denne representasjonen igjen vil kunne påvirke forståelsen av norsk utenrikspolitikk i ettertid. På denne måten får beskrivelsene av utenrikspolitisk praksis og faglitteratur fra kapittel 1.4 direkte påvirkning for oppgavens analyse. Det er den

virkelighetsforståelsen som ble beskrevet der presentasjonen av normaliseringen oppstår i. Den påvirker derfor både utformingen av uttalelsene til Børge Brende og Erna Solberg, men og hvordan deres publikum forstår det som blir sagt.

I den påfølgende forklaringen av elementene i Faircloughs kritiske

diskursanalyse vil det også gis en forklaring av analytiske kategorier og begreper som hjelper en med å få fatt på hva som sies i teksten og hvordan de gir mening til normaliseringen som presenteres. Disse er valgt, ikke som en fullstendig gjengivelse av Faircloughs tilnærming til kritisk diskursanalyse, til det er mengden av hans

analytiske begreper for omfattende og det som trekkes inn i denne oppgaven er de analytiske elementene som bidrar til å svare på oppgavens problemstilling.

2.2.1 Sosiale strukturer

Fairclough beskriver sosiale strukturer som noe som definerer et potensiale eller muligheter for aktører (Fairclough, 2003, s.23). Fairclough understreker at

sammenhengen mellom disse strukturene og hva som faktisk skjer er svært

kompliserte (Fairclough, 2003, s. 23-24). Det er ikke en direkte linje mellom strukturer og hendelser (ibid.). Skrede beskriver disse sosiale strukturene som «rimelig stabile strukturelle mønstre som påvirker våre liv til daglig» (2017, s.33). Han bruker blant annet kapitalismen, maktforhold og byråkrati som eksempel på dette (Skrede, 2017, s. 21 og 32). I denne oppgavens kasus vil det naturlig nok være en rekke slike

19 sosiale strukturer som påvirker formidlingen av et budskap. Analysen vil ta for seg de strukturene som tolkes dithen at de særlig antas å forme presentasjonen av

normaliseringen gjennom påvirkningen på tekst. Visse sosiale strukturer vil være til stede, men være mindre relevante for forskningsspørsmålet. Et eksempel på dette er hvordan det norske språket med sitt ordforråd og grammatikk kan virke begrensende på formidlingen av et kinesisk verdenssyn. Slike sosiale strukturer hvis innvirkning anses som marginale vil derfor ikke vektlegges i analysen. Derimot skal vi se at globalisering og kapitalisme som sosiale strukturer vil være av betydning i

regjeringens forståelse av det bilaterale forholdet med Kina. Disse gjør seg gjeldende i hvordan ulike hensyn veies med tanke på hvilke valg politikerne har tatt.

2.2.2 Sosial praksis

Sosial praksis beskriver Fairclough som uttrykk for «ulike typer sosiale elementer som assosieres med bestemte områder av det sosiale liv» (Fairclough, 2003, s.25, (min oversettelse)). Her er språk en sentral bestanddel, men sosial praksis kan ikke reduseres til å bare omfatte språk (Skrede, 2017, s. 34) Litt mer lettfattelig kan det beskrives som at sosial praksis dreier seg om normer for hvordan vi kommuniserer og anvender språk i gitte situasjoner, basert på det som er gjort tidligere gjennom etablerte normer eller regler. Fairclough skriver at sosial praksis definerer bestemte måter å handle på (Fairclough, 2003, s. 25). Dette er med å forme tekstene som oppstår i disse situasjonene fordi den sosiale praksis er med på å skape en

forståelse for de sosiale aktørene som opptrår i den, enten de følger sosial praksis eller bryter med den.

I kapittel 1.4 tok oppgaven for seg faglitteraturens beskrivelser av norsk tilnærming til utenrikspolitikk. Dette er i stor grad en beskrivelse av sosial praksis ettersom det beskriver etablerte måter å tenke på og utføre norsk utenrikspolitikk. Det som ble omtalt der vil naturlig nok være et viktig element for å forstå og tolke det politiske budskapet som denne oppgavens analyse tar for seg. Altså i hvilke politiske sosiale praksiser tekstene som danner utgangspunktet for analysen oppstår i. Bryter disse med de sosiale praksisene som allerede er beskrevet basert på tidligere praksis i norsk politikk eller er kasuset et som kjennetegnes av kontinuitet og derfor noe som underbygger den eksisterende praksisen som den dominerende i norsk politikk.

20 Relevante spørsmål kan da også være om oppgavens kasus representerer en ny situasjon og om det derfor finnes begrenset sosial praksis å trekke på. Dersom det trekkes på etablert sosial praksis, hvordan bidrar i så fall dette til å skape en bestemt representasjon av de bilaterale forhandlingenes resultat. Også her er det naturlig nok viktig å ha med i analysen om den sosiale praksisen kasuset inngår i er med å

ekskludere andre representasjoner. Gjennom sosial praksis velges noen strukturelle muligheter fremfor andre og dette er igjen med på å forme fremtidige sosiale

strukturer som aktørene forstår verden gjennom og som tekst og sosiale

begivenheter oppstår i (Fairclough, 2003, s. 23). Som det skal gås nærmere inn på senere er det sosiale aspektet ved språk på dette nivået av modellen fanget opp av det Fairclough kaller diskursordener. Med dette begrepet slik han bruker det i kritisk diskursanalyse sikter han til det diskursive aspektet ved sosial praksis.

Diskursordener har en relativ stabilitet og varighet, men kan endres (Fairclough, 2003, s. 220). Videre deler Fairclough sosial praksis inn i tre aspekter som han beskriver som hovedmåter diskursen opptrer gjennom sosial praksis og som skaper diskursordener. Disse tre er «Sjangere, «Diskurser» og «Stil» (2003, s.26). Av disse tre er særlig sjanger og diskurs relevante for denne oppgavens del og det er derfor nødvendig med en nøyere forklaring av disse begrepene.

Sjanger:

Sjanger innebærer et «strukturerende element i det som sies» (Skrede, 2017, s.34).

De er en del av nivået sosial praksis og en viktig brikke i opprettholdelsen av de institusjonelle strukturene i samfunnet (Fairclough, 2003, s. 26 og 32). Når en i kritisk diskursanalyse er opptatt av sjanger er det for å se hvordan den opptrer innenfor og bidrar i sosial handling og samhandling. Vi kan i vår analyse av sjangerbruk også se på om den er slik vi ville forvente i det tilfellet vi tar for oss. Det er også interessant å ta for seg i analysen hvordan bevisst valg av sjanger kan påvirke hvordan politikk formidles, hvordan sjanger kan skape muligheter og begrensninger for den som formidler. Dette fordi valg av sjanger kan være et resultat av et ønske om å forme diskursen (Paltridge, 2012, s. 194).

Sjangere varierer betydelig i hvor stor grad de er stabile og fikserte

(Fairclough, 2003, s. 66). Det er heller ingen etablert terminologi for alle sjangere (ibid.). Noen av de sjangrene som opptrer i tekstene som blir analysert i denne oppgaven har etablerte navn, som for eksempel pressemelding eller intervju, men

21 innenfor disse kan strukturen også variere. Når det kommer til redegjørelser av

statsministeren til Stortinget, er i tillegg strukturen i måten formidlingen foregår på fastsatt av regler for opptreden på Stortingets talerstol. Slike klare føringer for hva sjanger innebærer er altså ikke alltid tilfelle.

Når en analyserer bruken av sjanger, er det i sammenheng med denne oppgaven relevant å se det i sammenheng med formålet for kommunikasjonen. Hva er det valg av sjanger gjør i teksten. Hvordan informerer det lytteren og leserens forståelse av det som blir sagt. Det er også interessant å se hvordan sjanger opptrer sammen med andre virkemidler i teksten noe vi kommer inn på i sammenheng med begrepet diskursordener senere.

Diskurser

Diskurs som begrep brukes på flere måter, ikke bare innen vitenskapen, men det er også et uttrykk vi finner i dagligtale. En avklaring av hva som legges i begrepet i denne oppgaven er derfor nødvendig.

Fairclough skriver at vi kan tenke på diskurser som (a) en representasjon av en bestemt del av verden som (b) representeres fra et bestemt synspunkt

(Fairclough, 2003, s129). Diskurser identifiseres gjerne med ulike standpunkt eller perspektiver tilhørende grupper av sosiale aktører (Fairclough, 2009, s. 164). For å få fatt på diskursen må man derfor identifisere hovedbestanddelene av den delen av verden som beskrives og det synspunktet fra hvilket de blir representert (Fairclough, 2003, s129). For dette kasusets del vil det særlig si hvilke aspekter ved

normaliseringen mellom Norge og Kina vektlegges i presentasjonen og hva som forblir usagt.

Gitte aspekter ved verden kan representeres på ulike måter i ulike diskurser.

Fairclough skriver at «ulike diskurser er forskjellige perspektiver på verden, og de er assosiert med de ulike relasjonene folk har til verden, som igjen kommer an på deres posisjon i verdenen, deres sosiale og personlige identitet, og det sosiale forholdet de står i, i forhold til andre folk» (Fairclough, 2003, s 124, min oversettelse). Når en analyserer diskurser, må en derfor også ta for seg også hvordan disse ulike diskursene forholder seg til hverandre. De kan være gjensidig supplerende, men også konkurrerende eller dominerende (ibid.). Ettersom denne oppgaven skal analysere diskurser som omhandler en representasjon av en regjerings førte

22 utenrikspolitikk i en gitt sak må vi se på representasjoner som omhandler dette.

Samtidig er det relevant å undersøke hvordan disse forholder seg til de etablerte diskursene i norsk utenrikspolitikk som ble beskrevet i kapittel 1.4.

I beskrivelsen av diskurser som måter å representere verden på, ligger det at det eksisterer en grad av repetisjon og at denne representasjonen deles av et

fellesskap over tid (Fairclough, 2003, s. 124). Når det gjelder normaliseringen mellom Norge og Kina er det derfor relevant å se om det er snakk om en kontinuitet i

utenrikspolitikken som føres, eller om nye representasjoner i dette tilfellet bryter med de etablerte diskursene for dette området av politikken. Diskurser kan, understreker Fairclough, også være knyttet til prosjekter om å endre verden i bestemte retninger (2003, s 124). Dette kan en se i sammenheng med det han skriver om makten som ligger i å ha kontroll over hvordan informasjon presenteres (ibid.), slik den norske regjering hadde i presentasjonen av normaliseringen av forholdet til Kina. Makten som et element i Faircloughs tilnærming til kritisk diskursanalyse blir behandlet i mer detalj i delkapittel 2.2.4.

Som nevnt kalles diskursene, siden deres betydning er sosialt reprodusert, ofte for representasjoner innenfor diskursanalyse (Dunn & Neumann, 2016, s5).

Dette begrepet vil benyttes slik også i oppgavens analyse. Ettersom visse representasjoner brukes gjentatte ganger, kan diskursens språkbruk

institusjonaliseres og normaliseres (ibid.). For å få fatt på representasjoner gjennom analyse av tekster er det relevant å se på hvilke elementer ved en begivenhet som er ekskludert, hvilke som er inkludert og hvilke som i størst grad vektlegges (Fairclough, 2003, s. 136). Dette blir særlig interessant ved analyse av tilfellet i denne oppgaven hvor svært få aktører hadde innsikt i hendelsen. De har monopol på informasjon om forhandlingene med Kina og utelatte representasjoner vil kunne ha større effekt på den felles forståelsen som helhet. Dette er naturlig nok avhengig av om regjeringens representasjon får hegemoni over eventuelle andre.

Diskursordener

Diskursordener er en bestemt sammensetning av sjangere, diskurser og stiler som utgjør det diskursive aspektet ved et nettverk av sosiale praksiser (Fairclough, 2003, s. 220). Når oppgaven tidligere tok for seg hvordan en snakker om norsk

utenrikspolitikk som kjennetegnet av engasjementspolitikk og basert på

23 menneskerettigheter, respekt for internasjonal rett etc. er dette en diskursorden. «En viss stabilitet i sosiale praksiser som gjør at de er gjenkjennelige som noenlunde ordnet», skriver Skrede (2017, s. 38). Innen kritisk diskursanalyse blir diskursordener ansett som relativt stabile og utgjør sosial strukturering av lingvistisk variasjon eller ulikhet (Fairclough, 2003, s. 220). Diskursordener er språkaspektet ved nettverk av sosial praksis. Gjennom vår analyse får vi en forståelse av hva teksten gjør språklig sett for å opptre som en del av et nettverk av sosial praksis (Fairclough, 2003, s. 24).

Dette er med å informere hvordan vi forstår teksten, og er dermed nyttig for å svare på forskningsspørsmålet fordi diskursordener er et analytisk redskap som får frem hvordan presentasjoner av norsk utenrikspolitikk ønskes forstått av de som

presenterer den.

2.2.3 Sosiale begivenheter

Sosiale begivenheter består av tekstene vi tar for oss, men også handling og interaksjon (Skrede, 2017, s. 32). Sosiale begivenheter med tanke på denne

oppgavens kasus er presentasjonen av normaliseringen mellom Norge og Kina. Det primære vi ser på er tekstene i denne oppgavens analyse når det kommer til dette nivået av Faircloughs modell. Dette vil være muntlige uttalelser fra statsministeren og utenriksministeren, men også pressemeldinger og felles-uttalelses dokumentet. Dette trekkes så opp mot de to andre nivåene i Faircloughs modell for å vise hvordan dette sammen gir mening til det de presenterer, normaliseringen.

Intertekstualitet og interdiskursivitet

Intertekstualitet bygger på tanken om at «tekster er forbundet med andre tekster, som bidrar til å gi dem en felles fortolkningsramme for avsender og mottager»

(Bratberg, 2017, s.52). Eller som Skrede beskriver det som, «studiet av relasjonen mellom en tekst og andre tekster» (Skrede, 2017, s. 51) Når vi har valgt å se på tekster som formidles på minister og statsministernivå i regjeringen vil det si at materialet vi tar for oss ikke oppstår i et vakuum, men at produsentene trekker på tidligere uttalelser både i innhold og i form. Fairclough beskriver den enkleste formen for intertekstualitet som tilstedeværelsen av sitater i teksten (Fairclough, 2003, s. 39).

Andre ganger er ikke teksten det trekkes på direkte attribuert og en er avhengig av bakgrunnskunnskap for å vite hva det henvises til (Fairclough, 2003, s.39). Skal en tolke tekster som omhandler norsk utenrikspolitikk som en del av en kritisk

24 diskursanalyse er en derfor avhengig av en grad av kjennskap til norsk

utenrikspolitikk. Intertekstualitet kan også eksistere uten at det henvises direkte til andre tekster, og den som er «forfatter» av teksten trenger ikke nødvendigvis være klar over akkurat hvilken tekst han trekker på for at vi skal kunne kalle det et tilfelle av intertekstualitet (Skrede, 2017, s.52). Intertekstualitet er særlig viktig innen kritiske diskursanalysen (Bratberg, 2017, s.52). Gjennom å inkludere intertekstualitet i

analysen kan vi «relatere den enkelte teksten til diskursiv praksis» (ibid.). Gjennom å identifisere intertekstualitet i uttalelsene til Børge Brende og Erna Solberg kan vi få et innblikk i hvordan tekstene de trekker inn i sine uttalelser bidrar til å gi deres budskap en bestemt mening. Skrede beskriver det primære ved en analyse av intertekstualitet som «å vurdere hvilken effekt ulike intertekstuelle koblinger (…) kan tenkes å ha, samt hvilke ideologiske interesser de kan sies å representere» (Skrede, 2017, 52).

Der intertekstualitet befinner seg på det det lingvistiske nivået av den analytiske tilnærmingen til Fairclough, altså det som er gitt navnet sosiale begivenheter, har vi på det midtre nivået, sosial praksis, det som kalles

interdiskursivitet (Skrede, 2017, s.52). Dette har likhetstrekk med intertekstualitet og nevnes derfor her. I stedet for å trekke på tekster som ble beskrevet i forrige avsnitt så er interdiskursivitet «når en trekker på flere genrer og diskurser uten at disse nødvendigvis har et identifiserbart tekstuelt opphav» (2017, s. 53). Gjennom

interdiskursivitet kan en politiker gi mening til sitt budskap ved å trekke på en bestemt diskurs som bidrar til å skape en gitt forståelse av budskapet. En presentasjon av en politisk avtale vil for eksempel forstås på ulike måter dersom den settes inn i en sammenheng med en bistandsdiskurs enn en forsvarsdiskurs. Interdiskursivitet i et politisk budskap vil gjennom ulike diskurser gjerne skape ulike forventinger hos mottaker til hvordan innholdet skal forstås. Dette kan utnyttes av politikeren for å nå frem med sitt budskap. Både intertekstualitet og interdiskursivitet kan dermed fortelle mye om hvordan den som forfatter en tekst ønsker at den skal forstås.

Antakelser

Hva som sies i en tekst beror på usagte antakelser (Fairclough, 2003, s. 11).

Fairclough beskriver antakelser som gjennomgående i tekst og av betydelig sosial viktighet (Fairclough, 2003, s.55). Antagelser i et samfunn skaper fellesskap og solidaritet (ibid.). Samtidig ligger det makt i å kunne forme de antagelsene som legges til grunn i et samfunn (ibid.). Hvor komplisert bruken av antakelser er varierer

25 selvsagt fra tekst til tekst avhengig av hvor transparent teksten er. Tolkningsarbeidet består av egen dømmekraft og evalueringer for å forstå hva som blir sagt. Derfor er det å besitte forkunnskaper om den tematikken en utfører en diskursanalyse om svært viktig. Det er lettere å fange opp antagelser når en er vant til å lese tekst fra et visst perspektiv.

Ettersom diplomatiet av nødvendighet er avhengig av å kunne holde innholdet av internasjonale forhandlinger hemmelig ligger det mye makt i hvordan disse

forhandlingene fremstilles i etterkant for befolkningen. Blant annet fordi dette kan være med å forme hvilke antakelser som gjøres om Norges posisjon i verden og dermed om den politikken som føres er hensiktsmessig. Fairclough understreker også at antakelser gir innsikt i ideologien bak teksten (ibid.).

Fairclough skiller mellom tre typer antakelser. Dette er for det første eksistensielle antakelser, som gjelder hva som eksisterer. Den andre gruppen er proposisjonelle («propositional») antakelser, som angår hva som er, kan være eller vil være tilfelle. Den siste kategorien er verdi-antakelser («value assumptions»).

Antakelser om hva som er godt eller ønskelig (Fairclough, 2003, s.55).

For den sosiale konteksten vi undersøker vil det være en rekke antakelser implisitt i de tekstene vi analyserer og når det kommer til rollen produsentene av tekstene har. Antakelser er også veldig interessant for fremstillingen av et bilateralt forhold fordi den vil fortelle oss noe om hva som vil kunne anses som «normalt» i norsk utenrikspolitikk generelt og forholdet til Kina mer spesifikt. Spesielt interessant her vil være verdi-antakelser. Dette har, som det vil gås nærmere inn på i analysen, sammenheng med den måten Norge profilerer seg på i internasjonal poltikk.

2.2.4 Det kritiske aspektet

I kasuset oppgaven tar for seg er det åpenbart at maktforholdet mellom den

folkevalgte utøvende makt og befolkningen er relevant. For det første gjelder dette hvordan konsensuspolitikken i norsk utenrikspolitikk til en viss grad begrenser fri og åpen diskusjon av norsk politikk, noe som er viktig for å sikre et informert elektorat.

Det er som forklart i kapittel 1.4 bred politisk enighet om hvordan den norske

utenrikspolitikken føres. For det andre er det som nevnt i tilfellet med normaliseringen

26 et hemmelighold underveis i forhandlingene og i presentasjonen som særlig

synliggjør regjeringens makt på dette området.

Den sentrale plassen Fairclough gir maktanalyse og maktkritikk er ikke unikt for hans bidrag innen denne teoretiske retningen, men det er en særlig fremtredende del i litteraturen hans innen kritisk diskursanalyse. Joar Skrede beskriver kritisk diskursanalyse som «problemorientert» på grunn av sitt fokus på å belyse

maktforhold, samtidig påpeker han at dette ikke betyr at all maktutøvelse anses som negativ. Kritisk diskursanalyse ser også på maktstrukturer som mulig påvirker

hvordan vi handler (Skrede, 2017, s. 27-28). For denne oppgavens del er det særlig interessant å se på makten som ligger i å formidle en bestemt representasjon av Norges bilaterale forhold til Kina, og å ha monopol på kunnskapen om hva som ble sagt underveis i forhandlingene.

Her må det understrekes at denne oppgaven ikke går inn i materien med et forutinntatt syn på maktrelasjonene mellom regjeringen og befolkningen når det gjelder utenrikspolitikk som problematiske. Oppgaven tar som nevnt for seg et kasus med en klar tilstedeværelse av maktforhold og hvordan makt kan utøves gjennom å skape politiske representasjoner, men det er ikke en del av oppgavens mål å gjøre en normativ vurdering av dette aspektet. Denne oppgaven kan når det kommer til det kritiske aspektet heller sees som et utgangspunkt for en slik diskusjon i forhold til det aktuelle kasuset.

2.3 Drøfting av oppgavens metodebruk

Ettersom kildegrunnlaget delvis består av intervjuer fra aviser der det ikke er mulig å undersøke om uttalelsene er korrekt gjengitt av mediene, må en ta høyde for at det kan være tilfeller av feilsiteringer. Som Skrede påpeker, er det ved bruk av avisartikler som kilder, en mulighet for at det en ser på er medias vinkling av en sak fremfor informantens (Skrede, 2017, s. 157). Dette er en mulig validitetsutfordring i arbeidet. Oppgaven benytter kun det som i mediene er gjengitt som direkte sitater.

Derfor har dette blitt ansett som ikke potensielt problematisk nok til at kildene burde utelukkes. Når det gjelder uttalelsene til Stortinget og video-intervjuer har det vært mulig å sjekke de transkriberte versjonene opp mot video-kildene. Bratberg skriver angående validitet at ved gjennomføringen av diskursanalyse er det «klokt å støtte seg på en bredere forståelse av validitet, som forskningens gyldighet i bred forstand»

27 (2017, s. 63). Han fortsetter med å skrive at dette innebærer å gi «en klar fremstilling av hva som ligger til grunn for en bestemt tolkning, og hvilke implikasjoner som følger av den» (ibid.) Dette vil etterstrebes i denne oppgaven gjennom å ha gått grundig gjennom metoden som anvendes og også gjennom forklaringer i analysedelen av hvordan tolkningen har lagt grunnlag for å fastsette hvordan regjeringen gir mening til normaliseringen med Kina i sin presentasjon av den. På denne måten kan leseren følge hvordan uttalelsene gitt i forbindelse med normaliseringen gjennom den metodiske tilnærmingen tolkes i oppgaven som meningsskapende elementer av presentasjonen.

Diskursanalyse stiller store krav til forskerens evne til å tolke, og at tolkningen er fri for fordommer og allerede trukne konklusjoner om hva utfallet av tolkningen er. Da er det ikke uventet problematikk knyttet til reliabilitet forstått som muligheten til å gjenskape studien og oppnå de samme analyseresultatetene. Fordelaktig med tanke på dette er det at all dataen som benyttes er offentlig tilgjengelig. Hensynet til at det skal være mulig å gjennomgå grunnlaget for tolkningene i ettertid, er ivaretatt med henvisninger til kildene for sitatene og tidvis inkludering av særlig illustrerende sitater direkte gjengitt i analysen.

Av de innvendinger som er rettet mot Faircloughs tilnærming til kritisk

diskursanalyse er intensjonalitet særlig relevant å ta opp i sammenheng med denne oppgaven. Det som primært analyseres er representasjoner uttrykt gjennom det Fairclough kaller sosiale hendelser som i denne oppgaven vil si tekster. Det er derfor relevant å problematisere i hvilken grad en kan si noe om intensjonaliteten til den som har produsert teksten. Skrede trekker også dette frem som en sentral del av kritikken rettet mot Fairclough (Skrede, 2017, s. 151). Ettersom metoden i denne oppgaven er en fortolkende tilnærming til analyse vil en kunne stille spørsmål angående i hvilken grad en kan sette lit til intensjonaliteten som tillegges aktørene i de representasjonene vi finner i teksten. Presentasjonen gitt av Erna Solberg og Børge Brende virker godt planlagt ettersom de to virker svært samkjørte i hvordan de legger frem saken og hvilke aspekter de fremhever. Derfor anses disse kildene i denne oppgaven som godt egnet til denne typen analyse, men dette er valid kritikk som er viktig å ta med seg i arbeidet.

28

2.4 Datagrunnlag

Diskursanalyse brukes som regel på det som kan betegnes som naturlig forekommende data. Det vil si data som eksisterer uavhengig av forskerens innblanding (Skrede, 2017, s. 159). For denne oppgavens del gjelder dette i hovedsak hvordan oppnåelsen av en normalisering av forholdet mellom Norge og Kina. Tekstene det sees på i denne oppgaven er alle offentlig tilgjengelig uttalelser og dokumenter. Et metodisk punkt som bør understrekes er at den enkelte tekst her vil sees på som det Bratberg beskriver som «en artikulasjon av en gitt diskurs»

(Bratberg, 2017, s. 50). Det er altså diskursene tekstene er med på å skape vi analyserer. Siden vi finner disse gjennom enkelttekster følger i neste avsnitt en beskrivelse av hvordan oppgaven har gått frem for å bestemme hvilke type tekster som det er trukket på i analysen og hvor disse er hentet fra.

Datamaterialet består av Kina og Norges fellesuttalelse og uttalelser og intervjuer gjort av relevante personer for forskningsspørsmålet. Disse er funnet gjennom å søke etter nyhetsartikler publisert i nettaviser, med særlig fokus på selve presentasjonen av normaliseringen 19. desember 2016, og uttalelser gitt i den

forbindelse. Relevante personer anses her som de som talte på vegne av den norske regjeringen. Som allerede nevnt gjelder det daværende statsminister Erna Solberg og daværende utenriksminister Børge Brende. Ettersom forskningsspørsmålet dreier seg om kommunikasjon til befolkningen er det naturlig å fokusere på store

landsdekkende medier. Dette er den mest effektive måten for politikerne å nå ut med sitt budskap. Det er også søkt etter uttalelser på regjeringen og Stortingets nettsider.

Det er kun benyttet direkte sitater i analysen og ikke oppsummeringer gjort av mediene når det kom til uttalelser fra de relevante personene. Mye av diskusjonene rundt Norges forhold til Kina har foregått i fagblader, kanskje spesielt med tilknytning til fiskerinæringen, men ettersom oppgaven undersøker presentasjonen gitt til

befolkningen som helhet av normaliseringen, er det i denne oppgaven ikke tatt med denne mer sektor-begrensede diskursen i oppgavens analyse.

Kildegrunnlaget for Erna Solbergs uttalelser i forbindelse med presentasjonen av gjenopptakingen av det diplomatiske forholdet til Kina er talen på Stortingets talerstol transkribert og publisert på Stortingets nettsider, i referanselisten oppført som «Stortingsmøte, 2016, 12. desember». I tillegg kommer uttalelser gitt av Erna Solberg i Vandrehallen på Stortinget til mediene direkte i etterkant av stortingsmøtet.

29 Dette intervjuet er publisert i flere medier men uttalelsene brukt i denne oppgavens analyse er hentet fra et videopptak fra denne intervju-seansen slik det ble publisert av Dagens Næringsliv, referert som «DNtv, 2016».

De uttalelsene som er gitt av daværende utenriksminister Børge Brende og som er inkludert i analysen er for det første uttalelsene som kom som en del av pressemelding publisert på regjeringens nettside, referert som «Regjeringen, 2016»

Også inkludert er uttalelser gitt til NTB og publisert i Dagens Næringsliv, referert som

«NTB, i Dagens Næringsliv 2016». En annen kilde er et intervju gjort med NRK over telefon fra Kina, referert som «Dagsnytt 18, 2016».

Disse kildene inneholder både uttalelser som er gitt uten mulighet for pressen til å stille spørsmål underveis, men også svar gitt i intervju-situasjoner.

I tillegg kommer fellesuttalelsen mellom Norge og Kina publisert på Stortingets nettsider. I referanselisten er den betegnet som «Fellesuttalelse, 2016».

3.0 Analyse av presentasjonen av forhandlingene med Kina

I dette kapitelet vil jeg gjennomføre en kritisk diskursanalyse på presentasjonen regjeringen gav av gjenopptakingen av den diplomatiske forbindelsen med Kina. En slik analyse vil svare på forskningsspørsmålet gjennom å analysere hvordan

presentasjonen gir mening til denne viktige hendelsen i norsk utenrikspolitikk.

3.1 Statsministeren og utenriksministeren som formidlere av norsk utenrikspolitikk

Som beskrevet i bakgrunns-kapittelet ble resultatet av forhandlingene med Kina presentert av daværende utenriksminister Børge Brende og statsminister Erna Solberg. Før det gås inn på hva som ble sagt og skrevet av disse skal det derfor gjøres en gjennomgang av hvordan deres rolle i norsk politikk spiller inn i

forhandlingene og i presentasjonen av resultatet. Her er særlig sosial praksis og hvordan dette er med å gi mening til representasjonen av normaliseringen en viktig faktor.

Som nevnt tidligere, informerte statsminister Erna Solberg Stortinget samtidig som utenriksminister Børge Brende var i Kina etter sluttføringen av forhandlingene.

30 Statsministerens kontor (SMK) i Norge er øverste del av den utøvende makten, som er den som fører utenrikspolitikken på vegne av Norge (Udgaard, 2006, s. 48). Dette medfører at SMK blir «det avgjørende for overordnede og strategiske avveininger på vegne av nasjonen» også i internasjonal sammenheng (ibid.). Dette er noe som gjerne fremstår som en opplagt side ved posisjonen. Samtidig har SMK vokst i nyere tid også med tanke på utenrikspolitikken, med et økt antall rådgivere som i større grad setter SMK i stand til å utforme blant annet norsk utenrikspolitikk (Udgaard, 2006, s. 48-49). Denne trenden når det kommer til lands øverste folkevalgte leders rolle i utenrikspolitikken er i samsvar med den man ser ellers i Europa (ibid.)

Utenriksdepartementet (UD) har i nyere tid mistet sin dominans over utenrikspolitiske saker ettersom SMK har blitt styrket på dette området.

Globaliseringen har og ført til en involvering av andre departementer som dekker virksomhet som er relevant for landet i en globalisert kunnskapsdeling og økonomi (Græger og Neumann, 2006, s. 73). Det langsiktige og krevende arbeidet med å bedre forholdet til Kina etter fredsprisen i 2010, er likevel en funksjon som typisk dekkes av UD, noe som også var tilfellet i denne saken. Med den innsikten det er mulig å oppnå ser det altså ut til å ha vært en tradisjonell rollefordeling underveis i arbeidet med å gjenoppta de diplomatiske forbindelsene.

Statsministerposten og SMK har som sagt utviklet seg til å bli mer involvert i utenrikspolitisk utforming og utførelse. Dette kombinert med graden av viktighet ved nyheten gjør at det derfor ikke er mot sosial praksis at det er statsministeren som informerer Stortinget om utviklingen i det bilaterale forholdet til Stortinget. At en sak presenteres av statsministeren er også med å skape et bilde av den som av

særdeles stor betydning for Norge. Prosessen var riktignok ledet av UD og gikk derfor etter tradisjonelle rolleinndelinger i norsk politikk. At statsministeren informerte Stortinget før utenriksministeren hadde rukket å komme tilbake fra Kina kan vitne om et ønske om å informere så fort som mulig for å understreke hvor viktig dette er for Norge. Det kan også være viktig for å sikre at de selv er de første til å informere om saken. Dette kan gjøre det lettere å presentere normaliseringen slik de selv ønsker og det er også med å understreke dette som en politisk seier for regjeringen.

Ettersom utenriksminister Brende var i Kina under offentliggjøringen ble det

vanskeligere for pressen å få tilgang for å stille han spørsmål om normaliseringen og samtalene med Kina. Intervjuene med han brukt som kilder i denne oppgaven ble

31 gjort tidlig på dagen norsk tid før han satte seg på flyet fra Kina. Det var i hovedsak Erna som var tilgjengelig. Statsministeren er av sosial praksis ikke like tilgjengelig for pressen for å svare på kritikk som angår området til en ministerpost. Slik kunne det være lettere å rette søkelys på de positive aspektene ved normaliseringen, noe som analysen vil vise var et tydelig mål i representasjonen av normaliseringen.

3.2 Presentasjonen av normaliseringen 3.2.1 Fellesuttalelsen

Som nevnt i innledningen ble normaliseringen av det diplomatiske forholdet

presentert i Norge da statsministeren informerte Stortinget den 19. Desember 2016.

Samme dag ble også en pressemelding publisert på Regjeringens nettsider (Regjeringen, 2016). Pressemeldingen bestod i hovedsak av en kort uttalelse fra daværende utenriksminister Børge Brende. Sammen med denne ble og en fellesuttalelse fra Norge og Kina publisert: «Statement of the Government of the People’s Republic of China and the Government of the Kingdom of Norway on Normalization of Bilateral Relations” (Fellesuttalelse, 2016, Regjeringen).

Fellesuttalelsens form og den rollen den fikk i presentasjonen av normaliseringen gjør at den blir analysert separat fra de uttalelsene som ble gitt fra statsministeren og utenriksministeren. Hvordan fellesuttalelsen ble beskrevet i presentasjonen til Børge Brende og Erna Solberg vil oppgaven komme tilbake til i kapittel 3.2.2.

Fellesuttalelsen ble publisert i faksimileform. Den inneholdt ingen dato, navn eller underskrifter. Innholdet var fordelt på to standard a4-sider og bestod av en kort stadfesting av normaliseringen av de diplomatiske forbindelsene etterfulgt av fire nummererte punkter. Denne fellesuttalelsen befinner seg innen en annen sjanger og er i motsetning til det resterende kildemateriale et uttrykk for en felles enighet fra de to landene. Her er forfatteren ukjent, men formuleringene i slike uttalelser er gjerne gjenstand for debatt ned på detaljnivå før partene kommer til enighet om dokumentet som til slutt blir publisert. Børge Brende omtaler også formuleringene i

fellesuttalelsen som et resultat av bilateral utforming (Dagsnytt18, 2016).

Særlig punkt 3 i fellesuttalelsen ble gjenstand for diskusjon i Norge etter

publisering, og fikk spesiell oppmerksomhet i media noe som ga utslag i intervjuer av statsministeren og utenriksministeren. Hele dette punktet inkluderes derfor direkte: