Den sekulære kvinnebevegelsen i Tunisia - ’pros & cons’
Sekulære kvinneaktivisters kamp for likestilling i Tunisia de siste 80 årene
Miriam Chakroun
Masteroppgave i arabisk språk ARA4592 (30 studiepoeng)
Institutt for kulturstudier og orientalske språk
UNIVERSITETET I OSLO Juni 2015
Miriam Chakroun 2015
Den sekulære kvinnebevegelsen i Tunisia - ’pros & cons’
Sekulære kvinneaktivisters kamp for likestilling i Tunisia de siste 80 årene
Miriam Chakroun
https://www.duo.uio.no/
Trykk: Grafisk Senter, Oslo
Sammendrag
Sett fra et internasjonalt perspektiv regnes Tunisia som et progressivt land når det kommer til kvinners rettigheter, sammenlignet med andre land i regionen. På 1900-tallet begynte tunisieren aṭ- Ṭahir al-Haddād å engasjere seg i tunisiske kvinners frigjøring, og han beskrives blant annet som den første arabiske muslimske feministen på hans tid. Den tunisiske personlovgivingen Majallat al-aḥwāl ash-shakhṣiyyā (forkortet PSC) er trolig det mest kjente eksemplet på kvinners progressive forhold i Tunisia, og ble innstiftet allerede to år før landets første grunnlov. Begge de tidligere presidentene, Būrqība og Bin ʿAlī, har ført en tilsynelatende kvinnevennlig politikk på en autoritær måte. Den kvinnevennlige politikken og presidentenes motiv for å fremme kvinners rettigheter vil bli diskutert i denne oppgaven.
Den sekulære kvinnebevegelsen i Tunisia har lenge vært aktive, og på 1970-tallet ble kvinneorganisasjonen al-Jamʿiyya at-tūnisiyya li-n-nisāʿ ad-dīmuqrāṭiyyāt (ATFD) opprettet for å arbeide mot kjønnsdiskriminering i landet. Den sekulære kvinneorganisasjonen ATFD har blant annet kjempet for en lov mot seksuell trakassering og en lov mot vold mot kvinner i Tunisia. To kamper som har endt med seier. På en annen side kjemper de blant annet fortsatt for kvinners rett til lik arv. Denne oppgaven vil dokumentere de sekulære kvinneaktivistenes utvikling i forhold til kamp, agenda, valg av plattformer og utfordringer de siste 80 årene i Tunisia. I tillegg vil deres bidrag i forhold til å forebygge vold mot kvinner bli presentert, samt et nyere tiltak, krisesenter for kvinner i Tunisia.
Forord
Takk til hovedveileder førsteamanuensis Albrecht Hofheinz for hans bidrag, og spesielt med transkripsjon. Så vil jeg gi en stor takk til masterskrivegruppa ledet av professor Berit S.
Thorbjørnsrud. I løpet av ukentlige møter har gruppa (bestående av Erik Skare, Charlotte Lysa og Berit) bidratt med konstruktive tilbakemeldinger. Ikke minst har gruppa vært en motivasjon, inspirasjon og moralsk støtte under de utfordrende periodene som masterskrivningsprosessen har bydd på.
Jeg vil takke professor Ragnhild J. Zorgati ved Universitet i Oslo for hennes imøtekommenhet, hjelp og tid. Hennes bidrag har vært til stor nytte. Videre vil jeg takke stipendiat Jon Nordenson for utfyllende og raskt tilbakemelding i sammenheng med oppgavens startsfase.
Videre vil jeg takke alle mine venner i Tunisia som har bidratt med diskusjoner, kontakter og informasjon. Mitt besøk i Tunisia hadde ikke vært like konstruktivt uten deres hjelp og råd.
Tradisjonen tro, skal familien ha en kjempetakk. Uten dere hadde denne prosessen vært svært ensom og mye mer utfordrende. Takk for støtte, forståelse, latter og deres tid og energi. Dere er helt enestående på alle måter, og spesielt i forhold til å støtte en stresset student. Til slutt, skal min kjære Kamo ha en takk for hans hjelp i forhold til forståelse og støtte.
Jeg setter stor pris på alle som har bidratt til å forme denne oppgaven.
Tusen takk!
Forkortelser
AFTURD - Association des Femmes Tunisiennes pour la Recherche sur le Développement Jamʿiyyat an-nisāʾ at-tūnisiyyāt li-l-baḥth ḥawla-t-tanmiya
ATFD - Association Tunisienne des Femmes Démocrates.
al-Jamʿiyya at-tūnisiyya li-n-nisāʿ ad-dīmuqrāṭiyyāt.
CAWTAR - Center of Arab Women for Training and Research Markaz al-marʾa al-ʿarabiyya li-l-tadrīb wa-l-buḥūth
CEDAW – Convention on the Elimination of All forms of Discrimination against Women CREDIF – Centre for Research, Studies Documentation and Information on Women.
EMHRN – Euro-Mediterranean Human Rights Network
FTDES - Le Forum Tunisien pour les Droits Economiques et Sociaux.
al-Muntadā at-tūnisī li-l-ḥuqūq al-iqtiṣādiyya wa-l-ijtimāʿiyya HRW – Human Rights Watch
LTDH - La Ligue tunisienne des droits de l'homme Ar-Rābiṭa at-tūnisiyya li-d-difāʿ ʿan ḥuqūq al-insān MTI - Mouvement de la Tendence Islamique
Ḥarakat al-ittijāh al-islāmī
MØNA – Midtøsten og Nord-Afrika
OMCT – The World Organisation Against Torture PSC - The Personal Status Code.
Majallat al-aḥwāl ash-shakhṣiyyā.
UNFT - Union Nationale de la Femme Tunisienne al-Ittiḥād al-waṭanī li-l-marʾa at-tūnisiyya
Transkripsjon
Transkripsjonen i denne oppgaven tar utgangspunkt i retningslinjer gitt av den Internasjonale Journalen for Midtøsten studier (IJMES). 1
ء – ͗ بﺏ – b تﺕ – t ثﺙ – th جﺝ – j حﺡ – ḥ خﺥ – kh دﺩ – d ذﺫ – dh رﺭ – r زﺯ – z سﺱ – s شﺵ – sh صﺹ – ṣ ضﺽ – ḍ طﻁ – ṭ ظﻅ – ẓ عﻉ – ʿ غﻍ – gh فﻑ – f قﻕ – q كﻙ – k لﻝ – l مﻡ – m نﻥ – n هﻩ – h وﻭ – w يﻱ – y
ةﺓ – a, i konstruksjon –at لﻝاﺍ – al-
Lange vokaler vil bli transkribert på følgende måte:
ىﻯ – ā يﻱ – ī وﻭ – ū
Dobble Diftonger Korte vokaler
ّيﻱ - iyy يﻱ -ay a, u, i
ّوﻭ - uww وﻭ -aw
1“IJMES Transliteration system for Arabic, Persian and Turkish,” International Journal of Middle East Studies, http://ijmes.chass.ncsu.edu/docs/TransChart.pdf [sett:20.05.2015]
Hamzat al-waṣl er ikke skrevet.
Sitater på arabisk vil bli presentert slik de ble uttrykt i intervjuene, oftest på tunisisk arabisk, men med noen tilfeller av engelske og franske ord. Intervjupersonenes og andre arabiske personnavn vil bli gjengitt med transkripsjon og forekomme i kursiv, med unntak av de tilfeller hvor forfattere (som f. eks. Ben Salem, Hunsi og Zazafoon), og arabiske navn sitert fra studier/artikler (som f. eks. Grami og Mehrazia) forekommer med latinske bokstaver.
Disse navnene vil bli referert til slik de står skrevet i selve artikkelen eller studien. Under intervjuene med sekulære kvinneaktivister i Tunisia ble noen arabiske navn nevnt. Disse navnene vil bli gjengitt med transkripsjon selv om artiklene jeg har brukt som underbyggende kilder har brukt andre gjengivelser av navnet. I noen tilfeller hvor det er et vanlig og forstått ord på norsk, som sjeik, islam, hijab og niqab, vil ordene ikke forekomme i transkripsjon. I de tilfeller det forekommer transkripsjon av standard arabisk er modaler og kasus utelatt.
Alle oversettelser fra arabisk til norsk er mine.
Innholdsfortegnelse
Sammendrag ... v
Forord ... vi
Forkortelser ... vii
Transkripsjon ... viii
1. Innledning ... 1
1.1 Ambisjoner for oppgaven ... 2
1.2 Hvorfor er dette viktig ... 3
2. Metode ... 3
2.1 Hvem er informantene ... 4
2.2 Hvorfor begrense utvalget til den sekulære kvinnebevegelsen ... 5
2.3 Det kvalitative forskningsintervjuet ... 5
3. Begreper ... 6
3.1 Sekulære og religiøse ... 7
3.2 Sekulære kvinneaktivister ... 7
3.3 Vold ... 8
3.4 Utsatte kvinner ... 8
4. Tidligere forskning på feltet ... 8
5. Visjonen ... 9
5.1 Kvinneorganisasjoner i perioden 1930-‐1956 ... 12
5.2 Kvinnebevegelsen under Būrqība (1956-‐1987) ... 14
5.3 Kvinneklubben ... 15
5.4 Kvinnemagasinet an-‐Nisāʾ ... 16
5.5 ‘De demokratiske kvinnene’ ... 17
6. Tunisiske kvinner rettigheter sett fra et juridisk perspektiv ... 18
6.1 Tunisiske kvinners forhold sett fra et sosialt perspektiv ... 21
6.2 Lover vs. praksis ... 22
6.3 Tunisia og hijab ... 24
6.4 Den kvinnevennlige politikkens hensikt ... 26
7. Dagens organisasjons-‐ og politiske landskap. ... 28
7.1 Hva har kvinners rettigheter å gjøre med ’Vesten’? ... 30
7.2 Anklager ... 30
7.3 Ekskludering vs. inkludering ... 32
8. Vold mot kvinner ... 34
8.1 Forebygging av vold mot kvinner før 2011 ... 35
8.2 Forebygging av vold mot kvinner etter 2011 ... 36
9. De sekulære kvinneaktivistenes tilbud for kvinner utsatt for vold ... 39
9.1 Baytī-‐ studien (2014) ... 40
9.2 Baytī ... 41
9.3 Hvordan få utsatte kvinner til å stå opp for sin rett? ... 43
9.4 Medias bidrag ... 44
9.5 Enslige kvinner ... 45
9.6 Amal ... 46
9.9 Konseptet krisesenter i tunisisk forstand ... 48
10. Den sekulære kvinnebevegelsen i Tunisia – ’pros and cons’ ... 49
Litteraturliste ... 51
Vedlegg 1 ... 60
Vedlegg 2 ... 61
Vedlegg 3 ... 63
Vedlegg 4 ... 71
Vedlegg 6 ... 75
1. Innledning
Tunisia var blant de første landene som signerte De forente nasjoners kvinnekonvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (forkortet CEDAW) i 1980.
Konvensjonen sikter på å beskytte kvinners rettigheter og avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner. Tunisia ratifiserte konvensjonen i 1985, men med noen reservasjoner blant annet til prinsippet som garanterer kvinners rett til å overføre statsborgerskap til sine barn.2 Tunisia har også et generelt forbehold om at staten ikke vil vedta lover som bryter med artikkel 1 i grunnloven (opprettholdt i 2014 grunnloven) som sier:
”Tunisia er en fri, uavhengig, suveren stat; dets religion er islam, dets språk arabisk, og dets system republikk” (Tūnis dawla ḥurra, mustaqilla, dhāt siyāda, al-islām dīnha, wa-l-ʿarabiyya lughatha).3
Fra et internasjonalt perspektiv regnes Tunisia som et progressivt land når det kommer til kvinners rettigheter, sammenlignet med andre arabiske land. Derimot, når det kommer til kampen mot vold mot kvinner har Tunisia fortsatt noen steg å ta. I år 2000 rapporterte Tunisia til FNs kvinnekomite, som har i oppgave å overvåke medlemslandenes oppfølgning av CEDAW- konvensjonen, ” that domestic violence is not a social phenomenon in Tunisia”.4 Denne oppgaven vil vise at vold mot kvinner fortsatt eksisterer på tross av dette.
De sekulære kvinneorganisasjonene Den tunisiske organisasjonen for demokratiske kvinner (al-Jamʿiyya at-tūnisiyya li-n-nisāʿ ad-dīmuqrāṭiyyāt) og Den tunisiske kvinners forening for utviklingsforskning (Jamʿiyyat an-nisāʾ at-tūnisiyyāt li-l-baḥth ḥawla-t-tanmiya) ble dannet på 70-tallet for å arbeide mot kjønnsdiskriminering i landet. Organisasjonene har etterlyst en rekke endringer som blant annet eliminering av den islamske arveretten i den tunisiske personlovgivningen og avskaffelse av CEDAW- reservasjonene. I april 2014 fjernet Tunisia, som det første landet i regionen, alle spesifikke CEDAW- reservasjoner.5 Når det er sagt, opprettholdt Tunisia fortsatt det generelle forbeholdet knyttet til artikkel 1 i grunnloven.
2 UNICEF Tunisia, MENA Gender Equality Profile Status of Girls and Women in the Middle East and North Africa, 8
3Marsad.tn Dustūr al-jumhūriyya at-tūnisiyya
http://www.marsad.tn/uploads/documents/TnConstit_final_1.pdf [sett:15.05.2015]
4 Tunisia Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women. Combined third and fourth periodic reports of States parties, paragraf 285
5 Human Rights Watch (HRW) “Tunisia: Landmark Action on Women’s Rights”
Den sekulære tunisiske kvinnebevegelsen har lenge vært aktive og har vist seg å spille en sentral rolle når det kommer til likestilling og vold mot kvinner i Tunisia. Tilbaketrekningen av CEDAW-reservasjonene var en stor seier for de sekulære kvinneaktivistene, og som denne oppgaven vil vise har de vunnet flere kamper.
Problemstilling i denne oppgaven vil være: Hvordan har den sekulære kvinnebevegelsens kamp for kvinners rettigheter i Tunisia endret seg de siste 80 årene? Og hvilke tilbud bidrar de med selv for å forebygge vold mot kvinner?
1.1 Ambisjoner for oppgaven
Høsten 2014 gjennomførte jeg et internasjonalt prosjektsemester (InterPro) hvor jeg var utplassert hos organisasjonen Det tunisiske forum for økonomiske og sosiale rettigheter (al- Muntadā at-tūnisī li-l-ḥuqūq al-iqtiṣādiyya wa-l-ijtimāʿiyya) (forkortet FTDES). I løpet av semesteret rapporterte jeg om to kvinnesentre som organisasjonen nylig hadde opprettet.
Rapporten tar for seg hvilke typer vold kvinnene som henvender seg til senteret er utsatt for, og hvilke tilbud FTDES- kvinnesentrene tilbyr. I den sammenheng utførte jeg intervjuer med kvinner som var i kontakt med sentrene, og interessen for hvilke tilbud som finnes i Tunisia vokste, da det var tydelig at FTDES- kvinnesentrene ikke kunne imøtekomme alle de utsatte kvinnenes behov. Utgangspunktet for denne 2015- studien var å se om det fantes tilbud som ligner det norske konseptet krisesenter. Hvis nei, hvorfor ikke? Hvis ja, er det kulturelt akseptert med krisesenter? Hvilke erfaringer har de utsatte kvinnene med krisesenter? Da det viste seg at det fantes et nylig opprettet krisesenter, men at det var problematisk å komme i kontakt med kvinnene som oppholdt seg der, fikk oppgaven en ny vinkling.
Fokuset i denne oppgaven vil være på mine intervjupersoner som representerer sekulære aktører i den tunisiske kvinnebevegelsen, og i mindre grad på en fullstendig fremstilling av statlige og andre organisasjoners arbeid. Temaene vil i hovedsak ta for seg hvilke former for utfordringer den sekulære kvinnebevegelsen har vært preget av, hvilke plattformer de har tatt i bruk for å uttrykke seg, og jeg vil se på utviklingen av den sekulære kvinnebevegelsens agenda i forhold til likestilling og kampen mot vold mot kvinner. Den siste delen i oppgaven går mer i dybden i forhold til to innkvarteringstilbud opprettet av sekulære kvinneaktivister.
1.2 Hvorfor er dette viktig
Målet med dette prosjektet er å gi en oversikt over sekulære kvinneaktivisters utvikling i forhold til mål og plattformer, og deres kamp mot vold mot kvinner spesielt. The World Organisastion against Torture (forkortet OMCT) påpeker at ”domestic violence is a serious problem” i Tunisia.6 I tillegg til at det tidligere BinʿAlī- regimet minimaliserte vold mot kvinner i nære relasjoner som et problem, er det flere faktorer som tyder på at BinʿAlī- regimet la ansvaret for å forebygge vold mot kvinner over på sivile aktører.7 I etterkant av regimets fall i 2011, rapporteres det at vold mot kvinner har økt.8 I følge intervjupersonene i denne oppgaven, har flere av kvinnene som har benyttet seg av kvinneorganisasjonenes tilbud blitt henvist av dagens statlige instanser som Kvinne- og familiedepartementet og grunnlovsforsamlingen.9 Dette viser at de sekulære kvinneorganisasjonene er anerkjent av staten, og at kvinneorganisasjonene tilbyr tjenester som staten trolig ikke har kapasitet til på det nåværende tidspunktet. På et nivå sikter denne avhandlingen på å synliggjøre den sekulære kvinnebevegelsens mobilisering og aktiviteter i Tunisia. På et annet nivå er ambisjonene å fremstille konseptet krisesenter for kvinner, og se hvordan senteret opererer i forhold til den norske forståelsen av konseptet.
2. Metode
Oppgavens empiriske materie er kvalitative intervjuer med kvinneaktivister fra den sekulære kvinnebevegelsen i Tunisia. Ved å velge kvinner aktive i den sekulære kvinnebevegelsen i Tunisia, kunne jeg anta å innhente informasjon av interesse for denne oppgaven. Den kunnskap som ble formidlet under intervjuene vil bli kontekstualisert og diskutert med utgangspunkt i tidligere studier på feltet. I mitt søk etter intervjupersoner ble det klart at Sanāʾ bin ʿĀshūr og Sāmiya bin Masʿūd var to relevante kvinner for denne oppgaven, da de begge driver innkvarteringsprosjekter for kvinner. I løpet av et to-ukers opphold i Tunisia oppsøkte jeg organisasjonene Center of Arab Women for Training and Research (CAWTAR) og Center for Research, Studies Documentation and Information on Women (CREDIF). Ved et besøk hos CREDIFs bibliotek ble jeg introdusert for den sekulære aktivisten Suʿād Rjab. I tillegg til
6 OMCT Violence against Women in Tunisia, 20
7 Ibid, 21
8 Ben Jemia et al. Violence against Women in the context of Political Transformation and Economic Crises in the Euro-Mediterranean Region, 25
9 Intervjupersonene, som representerer organisasjonene Baytī, ATFD og AFTURD, nevner alle at Kvinne- og familiedepartementet henviser utsatte kvinner til deres tilbud for kvinner utsatt for vold.
ATFD- intervjupersonen nevnte at politikere i grunnlovsforsamlingen (al-majlis at-taʾsīsī) hadde henvist utsatte til ATFD-kvinnesenteret.
at vi gjennomførte et intervju, tok hun meg med til ATFD- kvinnesenteret hvor jeg fikk innsikt i senterets arbeid. Suʿād inviterte meg også med til et foredrag i anledning den internasjonale kvinnedagen 8.mars 2015. Her jeg ble introdusert for Wafā Fayrūz, ansatt ved en av organisasjonene som tilbyr husly. Jeg oppsøkte også det Nasjonale biblioteket i Tunis, og ved alle de nevnte bibliotekene fikk jeg dokumenter relatert til vold mot kvinner. Under følger en sammenfattet oversikt over kvinnene som er intervjuet.
2.1 Hvem er informantene
Sanāʾ bin ʿĀshūr. Direktør i organisasjonen Baytī.
Tidligere: medlem av kvinnegruppen Nādī aṭ-Ṭāhir al-Ḥaddād, skribent i
kvinnemagasinet an-Nisāʾ, grunnlegger av kvinneorganisasjonene ATFD, AFTURD og Baytī. Tidligere direktør og to ganger president i ATFD.
Utdanning: juridisk utdannelse og erfaring med vitenskapelig lov-forskning.
Mastergrad i urban planlegging fra et universitet i Frankrike og en doktorgrad i rettslære fra Tunisia.
Møte tok sted: på hovedkontoret til Baytī i Tunis, 9. mars 2015.
Suʿād Rjab. Professor i psykologi og frivillig ATFD aktivist.
Tidligere: medlem av kvinnegruppen Nādī aṭ-Ṭāhir al-Ḥaddād, skribent i kvinnemagasinet an-Nisāʾ og grunnlegger av kvinneorganisasjonene ATFD og AFTURD.
Utdanning: doktorgrad i psykologi fra et universitet i Frankrike, og erfaring innen vitenskapelig forskning.
Møte tok sted: på ATFD hovedkontoret i Tunis, 5. mars 2015.
Wafā Fayrūz. Ansatt i Baytī.
Tidligere: medlem i kvinneorganisasjonen ATFD og en av grunnleggerne av organisasjonen Baytī.
Utdanning: ikke opplyst
Møte tok sted: på hovedkontoret til Baytī i Tunis, 9. mars 2015 Sāmiya bin Masʿūd. Direktør i organisasjonen Amal.
Tidligere: aktivist i ATFD og AFTURD. En av grunnleggerne til organisasjonen Amal.
Utdanning: samfunnsvitenskap og økonomi, og mastergrad i demografi.
Møte tok sted: på hovedkontoret til Amal i Tunis, 11.mars 2015.
2.2 Hvorfor begrense utvalget til den sekulære kvinnebevegelsen
Utgangspunktet for oppgaven var å se om det fantes noe som lignet det norske konseptet krisesenter. Å avgrense utvalget til de sekulære kvinneaktivistene ble en konsekvens av hva som var av interesse for oppgavens utgangspunkt. I følge en av oppretterne av det nyopprettede krisesenteret, er organisasjonen Baytī den første som utelukkende sikter på å tilby husly for hjemløse kvinner (Fī Tūnis kāmila hiya awwal tajriba, lā hiya mawjūda min ṭaraf al-ʾumūmī, lā min ṭaraf ʾukhra).10 Videre opplyses det om to statlige sentre, men i motsetning til Baytī har de statlige ikke tilrettelagte strategier for kvinner (Famma zūz ʿalā kāmil al-jumhuriyya, ammā mā fammāsh takhṣīṣ li-l-marʾa).11 Jeg hadde som sagt et ønske om å komme i kontakt med noen av kvinnene på innkvarteringssentrene, men uten hell. Så fokuset på de utsatte kvinnenes erfaringer ble vinklet over på de sekulære kvinneaktivistene, hvis kamp for likestilling og eliminering av vold mot kvinner står sentralt. Det er deres arbeid og oppfatninger relatert til vold mot kvinner i Tunisia som oppgaven forsøker å dokumentere.
2.3 Det kvalitative forskningsintervjuet
Denne oppgaven inkluderer en kvalitativ forskningsstrategi. I løpet av et to-ukers opphold i Tunisia i begynnelsen av mars 2015 utførte jeg fem intervjuer med kvinner aktive i kvinneorganisasjonene ATFD, AFTURD, Baytī og Amal. Fire av intervjupersonene vil bli referert til i denne oppgaven. AFTURD- intervjupersonen er utelatt grunnet oppgavens lengde og fokus.12 Intervjuguiden hadde en delvis strukturert form, med noen forhåndsbestemte hovedtemaer, men rekkefølgen kunne bestemmes underveis.13 For å motivere intervjupersonen til å fortelle om sine egne erfaringer valgte jeg å stille åpne og enkle spørsmål.14 Intervjuguiden ligger med som vedlegg 1. Ved bruk av en delvis strukturert form åpnet intervjuene for utdypnings- og spontane spørsmål etter hvert som jeg fikk ny kunnskap.
Thaagard viser til at ved bruk en åpen og fleksibel intervjuguide får intervjupersonen anledning til å ta opp temaer som ikke er satt opp i utgangspunktet.15 Dette erfarte jeg blant annet ved det første intervjuet da jeg ble opplyst om at kvinner med hijab ikke hadde
10 Samtale med Sanāʾ bin ʿĀshūr.
11 Samtale med Sanāʾ bin ʿĀshūr.
12 AFTURD tilbyr, mer eller mindre, de samme tjenestene som organisasjonen FDTES. Det gjør for så vidt ATFD også, men intervjupersonen for ATFD er inkludert på grunnlag av at ATFD aktivisten har lengre erfaring som kvinneaktivist, og med å veilede utsatte kvinner ved ATFD- lyttesenter. Kvinnen i AFTURD hadde nylig begynt i organisasjonen.
13 Kvale Det kvalitative forskningsintervju, 76
14 Ibid, 77
15 Thaargard Systematikk og innlevelse, 85
muligheten til å være aktive i den sekulære kvinneorganisasjonen ATFD, ofte forkortet på folkemunn til ’De demokratiske kvinnene’ (an-Nisāʿ ad-dīmuqrāṭiyyāt). Spørsmålet om man oppfatter at en kvinne med hijab kan representere en ’demokratisk’ kvinneaktivist var ikke nedskrevet, men den nye innsikten førte til et nytt spørsmål. Under intervjuet med Sanāʾ, som ble innledet med at hun uttrykte at hun hadde knapt med tid, ble det lagt vekt på de satte hovedtemaene.
Norsk er mitt morsmål, men jeg snakker relativt flytende tunisisk arabisk. Intervjuene ble gjennomført på tunisisk arabisk, med unntak av noen ord og fraser fra intervjupersonene på engelsk og fransk. Blant tunisiere er det en tendens til å blande arabisk tunisisk med franske ord og setninger, dermed innledet jeg alle intervjuene med å opplyse om at jeg har liten kjennskap til det franske språket. Noen franske ord dukket likevel opp i svarene. I noen tilfeller ble en oppklaring nødvendig, mens i andre sammenhenger lot jeg samtalen fortsette for og ikke ødelegge flyten.
Båndopptaker ble brukt med intervjupersonenes samtykke, og intervjupersonene ble opplyst om intervjuets overordnede formål. Bruken av båndopptaker kan ha både positive og negative utfall. Det er positivt i den forstand at jeg kan konsentrere meg mer på samtalen, oppfølgingsspørsmål og reaksjonene på spørsmålene enn på å ta notater. Faren ved å bruke båndopptaker er at intervjupersonen kan utelate å opplyse og uttrykke alle meninger.
Kvinnene intervjuet i denne oppgaven har erfaring med å uttrykke seg i media, noe som gjorde at jeg valgte å bruke båndopptaker. Det er viktig at en forsker reflekterer over svarene gitt i et intervju i forhold til forståelse og besittelse av kulturell og språklig kunnskap.16 Det er viktig både å se kvinneaktivistenes bekymringer og erfaringer i lys av den tunisiske-arabiske kulturen, samt å se landets kapasitet for endring med dets historie og dagens sosio-politiske virkelighet som bakteppe. Det kan forekomme ulike tolkninger av de samme intervjuuttalelsene, men, som Kvale fremhever, det er ingen svakhet, men heller en styrke ved intervjumetoden.17
3. Begreper
Forståelsen av begreper kan variere fra person til person, og for å unngå eventuelle misforståelser vil noen sentrale begreper i denne studien bli gjort rede for.
16 Kvale Det kvalitative forskningsintervju, 144
17 Ibid.155
3.1 Sekulære og religiøse
Spenningen mellom sekulære og religiøse aktører i Tunisia har vært uttrykt i form av anklager og restriksjoner. I et forsøk på å fremstille et skille i forhold til hvem som anklager hvem, samt diskutere årsaker og eventuelle konsekvenser, vil denne oppgaven bruke begrepene de sekulære og de religiøse kvinneaktivistene/aktørene. Begrepene er valgt på grunnlag av en oppfattelse om at et av hovedmomentene som bidrar til å produsere politiske og aktivistiske spenninger, er i hvilken grad religionen islam og staten skal knyttes sammen og anvendes politisk.18 Innholdet i begrepet islam er nok et omstridt spørsmål som ikke byr på entydige svar, og ”Like other world cultures, Islamic culture does not automatically determine action toward fully predictable outcomes; it offers a range of options for action”.19
I denne studien vil begrepet de sekulære representere de som tilsynelatende ønsker å skille stat og religion som blant annet ATFD-aktivistene og begge de tidligere regimene i Tunisia.
Begrepet de religiøse vil vise til aktører som blant annet an-Nahḍa20 politikere og kvinner med hijab. Begrepene sekulære og religiøse gir en smak av komplikasjoner, da slike sosiale kategorier ikke er enhetlige eller absolutte. Det er lite, om ingenting, som tyder på at de sekulære ikke kan være religiøse, eller at de religiøse ikke ønsker en demokratisk politikk og stat. Man skal ikke se bort i fra at blant de sekulære og religiøse aktørene deles et utgangspunkt som bygger på islam, men at forskjellige religiøse tolkninger og oppfatninger er temaer som kan føre til uenighet.
3.2 Sekulære kvinneaktivister
De sekulære kvinneaktivistene intervjuet i sammenheng med denne oppgaven kan fremstå som feminister i det de fokuserer på kjønn og dets betydning og effekt i samfunnet. Det blir tydelig at de sekulære kvinneorganisasjonene er drevet av og for kvinner, men om alle kvinneaktivistene ville ha betegnet seg selv som feminist er uklart. I denne oppgaven vil begrepet sekulær kvinneaktivist være foretrukket framfor feminist, med unntak av referanser til studier som bruker begrepet feminist eller feministbevegelse.
18 I samtalen med Suʿād og Sanāʾ blir ønsket om et skille mellom stat og religion (tafrīq bayn-d-dawla wa-d-dīn) nevnt som et mål som skaper uenighet blant aktivister.
19 Charrad ”Cultural Diversity Within Islam”, 75
20 Islamist partiet ble dannet på 1970-tallet under navnet Ḥarakat al-ittijāh al-islāmī, på fransk Mouvement de la Tendence Islamique (MTI), men byttet navn til Ḥarakat an-nahḍa i 1989. (Perkins Historical dictionary of Tunisia 115-117).
3.3 Vold
Det finnes flere definisjoner på vold, men jeg har valgt å forholde meg til psykologspesialist Per Isdal. Han gir i sin bok Meningen med vold (2000) en vid definisjon av vold: ”enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil”.21 Mens flere kan tenke på vold som bruk av fysisk makt, vil denne oppgaven vil lene seg på Isdals definisjon. Fordelen ved en bredere definisjon er at den inkluderer flere former som blant annet psykisk, symbolsk, materiell, og sosial vold.
3.4 Utsatte kvinner
Det er forskjellige oppfatninger og diskusjoner rundt begrepet offer. I desember i fjor deltok jeg på en konferanse i Tunis under tittelen ”Ytringsfrihet, demokrati og media”. Det var flere av de kvinnelige journalistene som hadde vært utsatt for overgrep, og fortalte at de likte ikke betegnelsen offer om seg selv. Eggebø viser i sin mastergradsavhandling at ”offer” ofte assosieres med å være passiv og et objekt, og fremhever at vi trenger et begrep som er en karakteristikk av relasjoner og ikke av individet.22 Møller påpeker det samme i forhold til forståelsen av vold, ”vold kan ikke ses som et selvstendig fenomen. Den utøves i forhold mellom mennesker – i sosiale relasjoner”.23 En av konklusjonene fra konferansen var at begrepet offer (victim), bør byttes ut med ’target’. Tatt i betrakting av at den norske oversettelsen ’mål’ ikke fungerer like godt som det engelske ordet, vil denne oppgaven bruke begrepet utsatte kvinner.
4. Tidligere forskning på feltet
Internasjonalt eksisterer det omfattende litteratur som omhandler tunisiske kvinner, som for eksempel av Mounira M. Charrad professor ved Universitet i Texas. Hennes studier tar blant annet opp temaer som kvinner og bruken av hijab (1998) og familielovgivningen i Marokko, Tunisia og Algerie (1990). Den tyske antropologen Maaike Voorhoeve har blant annet forsket på rettssystemets praktisering av skilsmissesaker i Tunisia (2012), samt en artikkel som omhandler den ’kvinnevennlige’ politikken under de forrige regimene (2013). Professor og antropolog Kevin Dwyer fremstiller omfattende empirisk materiale som gir innsikt i organisasjonsarbeid relatert til menneskerettigheter i Egypt, Marokko og Tunisia (1991).
21 Isdal Meningen med vold, 36
22 Eggebø Offeromgrepet - til last eller gagn? : undersøking av offeromgrepet med utgangspunkt i institusjonell etnografi, iii
23 Møller I fars Vold, 28
Videre, gir historie professor Kenneth Perkins informasjon knyttet til sentrale navn og hendelser i Tunisia (1997), samt en bok som tar for seg Tunisias historie frem til 2011 (2014).
Nasjonalt i Tunisia har blant annet organisasjonen AFTURD publisert en bok som samler flere tunisiske studier, blant dem en som dokumenterer kvinnebevegelsen i Tunisia under kolonitiden (Fāliḥ 2013). Den tunisiske professoren Lamia B.Y. Zayzafoon viser til ambivalente holdninger knyttet til ’den muslimske kvinne’ i Tunisia (2005), og sosiologiprofessor Lilia ben Salem presenterer tunisiske kvinners juridiske og sosiale kontekst (2010). Forskningssenteret CAWTAR ble opprettet i 1993, og har blant annet studier som omfatter tunisiske kvinner og lokal utvikling (2013).
Den kommende delen vil ta et skritt tilbake i tid, og presentere tunisiske kvinneaktivisters organisering og kamp fra 1930-tallet og utover. De tidligere kvinneorganisasjonenes mål, utfordringer og bruk av plattform vil fungere som et utgangspunkt i forhold til å se på utviklingen frem til i dag.
5. Visjonen
Tunisieren aṭ-Ṭāhir al-Ḥaddād hadde en fot i kvinnefrigjøringskampen og den andre i den tunisiske frigjøringskampen. I tillegg skal hans ideer og synspunkt ha vært en hjørnestein for tunisiske frigjøringsforkjempere, som blant annet historikeren og professoren Muḥammad aṭ- Ṭālibī og Tunisias første president, al-Ḥabīb Būrqība.24 Til slutt, men ikke uten grunn, argumenteres det for at al-Ḥaddād er ”the first Arab (Muslim) feminist of the twentieth centry”,25 og fortjener med det litt mer plass i denne oppgaven.
Historisk sett, levde al-Ḥadād i en muslimsk oppvåkningsperiode, senere kjent som an-Nahḍa (oversatt: renessansen). Ved overgangen til det nittende århundre opplevde flere muslimske stater å bli invadert av europeere, en kontakt som resulterte i nye politiske, sosiale og intellektuelle ideer og etablering av politiske og sosiale reformbevegelser.26al-Ḥaddād ble født i 1899 og kom fra en relativt fattig familie i Tunis.27 Han utmerket seg på skolen, og ble innrullert i det prestisjetunge Jāmiʿ az-Zaytūna, det fremste senter for islamsk læring i landet,
24 al-Waslātī "Muqaddima aṭ-ṭabʿ al-jadīda", 6-7
25 Husni Muslim Women in Law and Society, 25
26 Ibid. 1
27 Ibid. 20
hvor han fullførte sin utdanning i 1920. 28 al-Ḥaddād var svært engasjert i kvinnefrigjøringskampen, og i 1930 ga han ut boken Vår tunisiske kvinne mellom islamsk lovgivning og samfunn (Imraʾtnā fī ash-sharīʿa wa-l-mujtamaʿ) hvor han blant annet argumenterer mot polygami og for like rettigheter i forhold til skilsmisse. al-Ḥadād er kjent for å argumentere med en rekke verdier og prinsipper på en måte som omfavnet den muslimske kulturen, heller enn å avvise det.29
I Egypt på denne tiden hører man en lignende stemme. Den muslimske dommeren Qāsim Amīn var opptatt av kvinners rett til utdanning, for avskaffelse av polygami og for like skilsmisserettigheter.30 I tillegg hevdet han at tilsløring ikke har noe å gjøre med islam.31 Det hevdes at al-Ḥaddād skal ha gått lenger enn Amīn når det kom til kvinners rolle og rett til utdanning. al-Ḥaddād på sin side ”stresses the need for full equality, which means liberating women from the homes (…) and educate them so that they can pass these values on to the next generation”.32 Mens Amīn siktet på å utdanne kvinner ”but only to primary school level and then only to what she actually needed in the home”.33 Det kan virke som begge anså kvinnens rolle først og fremst som mor, men at de har ulik oppfattelse i forhold til lengden av utdannelse kvinner burde ha. Videre beskrives al-Ḥaddād som den eneste muslimske mannlige reformisten på 1930-tallet som argumenterte for likestilling når det gjelder retten til arv.34 En mening som ofte utelukkes i tekster som omhandler al-Ḥaddād.35
al-Ḥaddād og Amīn ble begge voldsomt kritisert og avvist blant de mer konservative. 36 På et år ble det utgitt hele fem bøker i reaksjon på boken Vår kvinne (1930).37 Blant forfatterne var den tunisiske religiøse lederen Muḥammad aṣ-Ṣāliḥ bin Murād, som publiserte Sorg over al- Ḥadāds kvinne (Al-ḥiddād ʿalā imraʾat al-Ḥaddād).I boka angriper han al-Ḥaddād for hans fremstilling av Koranen og blant annet for å true menns privilegier knyttet til den islamske lov
28 Ibid.
29 Ibid.24-25
30 Badran Feminists, Islam, and Nation, 19
31 Ibid.17,19
32 Husni Muslim Women in Law and Society, 25
33 Ibid.
34 Zazafoon The production of the Muslim women, 104
35 Ibid.126
36 Badran Feminists, Islam, and Nation, 62
37 Husni Muslim Women in Law and Society, 22
i forhold til arv.38 al-Ḥaddād tilbrakte sine siste fire år i isolasjon, og depresjon kombinert med dårlig helse og økonomi skal ha ført til en tidlig død i 1936.39
al-Ḥaddād ble kun 36 år, men har på ingen måte gått i glemmeboken. I senere tid har det blitt opprettet en kvinnegruppe med hans navn. Gaten hvor han ble født bærer hans navn og et kulturhus har blitt oppkalt etter han. I 1991 var ansiktet hans å finne på tunisiske frimerker, og mange av tiltakene i favør for kvinners rettigheter og status innstiftet i kjølevannet av landets selvstendighet sies å bære ”(…) the stamp of Haddad’s thinking”.40 Videre fremheves det at moderne Tunisia, under innflytelse av al-Ḥaddād” has the highest number of women participating in public life of any Arab or Muslim country (indeed higher in some areas than in a number og European countries).41
Det kan tyde på at al-Ḥaddād var blant de første til å belyse tema kjønn og dets effekt i tunisisk kontekst. I følge Badran skilte egyptiske kvinner og menn seg fra hverandre i forhold til hvorfor de tilnærmet seg feminismen, hvor egyptiske menn (f. eks. Amīn) skal ha tatt utgangspunkt i kvinnefrigjørelsen for å forbedre landets omstendigheter.42 Det som kan oppfattes som al-Ḥaddād utgangspunkt virker ikke så ulikt det mannlige egyptiske; ”(…) the West is advanced because it sets store by women´s education and allows them to take part in society on an equal footing with men in every aspect, both public and private life”.43 Videre, argumeterer Zazafoon for at ”Throughout al- Haddads writings, the ”Tunisian women” is confined to the patriarchally assigned roles of mother and wife”.44 På en side kan det tyde på at al-Ḥaddād anså at nøkkelen til et lands fremgang var å gi kvinnen mulighet til å delta både i det offentlige og private rom, samtidig kan det virke som han begrenset tunisiske kvinners rettigheter til den private sfæren.
Flere av kvinneorganisasjonene under kolonitiden i Tunisia beskrives som inspirert av aṭ- Ṭāhir al-Ḥaddād. Den kommende delen vil gi en kort presentasjon av kvinneorganisasjoner i
38 Zayzafoon The production of the Muslim women, 126
39 Husni Muslim Women in Law and Society, 24
40 Perkins Historical dictionary of Tunisia, 75
41 Husni Muslim Women in Law and Society, 24
42 Badran Feminists, Islam, and Nation, 16
43 Husni Muslim Women in Law and Society, 25
44 Zazafoon, The production of the Muslim women, 105
perioden etter al-Ḥaddād. Det er ingen fullstendig oversikt, men noen kvinneorganisasjoner vil bli fremstilt. Dette for å se hvilke utgangspunkt kvinnene hadde for sine aktiviteter.
5.1 Kvinneorganisasjoner i perioden 1930-1956
I Tunisia trådde retten til å danne en organisasjon i kraft i 15. desember 1881,45 og den første lovlige kvinneorganisasjonen Organisasjonen for tunisiske muslimske kvinner (Jamʿiyyat sayyidāt Tūnis al-muslimāt) ble opprettet 51 år senere - i 1932.46 Kvinneorganisasjonen ble grunnlagt som følge av en flom som rammet den nord-vestlige delen av landet, og kvinnene hadde som mål å hjelpe til i katastrofer.47 De organiserte en rekke veldedighetsfester hvor kun kvinner hadde adgang.48 Organisasjonens styre besto av muslimske kvinner fra den tunisiske overklassen, og flere var etterkommere av aktivister fra nasjonalbevegelsen.49 Denne organisasjonen var drevet av kvinner, men ikke med direkte aktiviteter som fremmet kvinners rettigheter. Organisasjonens fokus på veldedighets- og krisearbeid kan forstås som at kvinneaktivistene tok utgangspunkt i å forbedre landets omstendigheter.
I 1936 ble det opprettet en ny lov som gjorde det lettere å oppnå tillatelse til å danne organisasjoner, noe som førte til rundt 300 nyopprettede organisasjoner på kun to år.50 De aller fleste var styrt av menn, med få unntak, som blant annet kvinneorganisasjonen Den tunisiske islamske union (Jamʿiyyat al-ittiḥād al-islāmī at-tūnisī). Organisasjonens styre besto av døtre av tunisiske sjeiker,51som utgjorde en del av den tunisiske eliten. Sjeikene, blant dem den tidligere nevnte Muḥammad aṣ-Ṣāliḥ bin Murād, var tidligere motstandere av al-Ḥaddāds ideer. Imidlertid skal de ha gått fra motstandere til støttespillere i kvinnefrigjøringskampen.52 Hvorfor eller hvordan er uklart, men det kan virke som de erkjente noen av al-Ḥaddāds ideer - som for eksempel at islam ikke er et hinder for kvinners rett til utdannelse. Organisasjonen siktet på å organisere religiøse forelesninger for tunisiske jenter og kvinner, i tillegg til å holde veldedighetsinnsamlinger for enker og foreldreløse barn. 53 Til sammenligning med
45 Fāliḥ "Mushārikat al-marʾa at-tūnisiyya fi-l-ḥarakat al-jamʿyātiyya khilāl fatrat al-istiʿīmāriyya", 7
46 Ibid.
47 Ibid.9
48 Ibid.
49 Ibid.
50 Ibid.11
51 Ibid. 9
52 Ibid.
53 Ibid.9-10
organisasjonen nevnt i det forrige avsnittet, virker det som om denne kvinneorganisasjonens var mer opptatt av kvinne relaterte saker, men ikke utelukkende.
Kvinneorganisasjonen som beskrives som den mest aktive under kolonitiden ble opprettet i 1944 med støtte fra det daværende tunisiske kommunist partiet (al-Ḥizb ash-shuyūʿī at- tūnisī ).54 Organisasjonen gikk under navnet Den tunisiske kvinne unionen (al-Ittiḥād an-nisāʾī at-tūnisī) og var aktive i regionale og nasjonale saker, og etablerte internasjonale relasjoner55 - med hvilke land er ikke oppgitt. Kvinneorganisasjonen sto også bak organiseringen av feiringen tilknyttet den internasjonale kvinnedagen.56 Det er problematiserende å trekke noen konklusjon i forhold til om denne organisasjonen representerte kvinnebevegelsen eller frigjøringsbevegelsen, denne kvinneorganisasjonen kan for så vidt ha hatt en rolle i de begge.
I 1938 ble kvinneorganisasjonen Kvinne unionen (al-Ittiḥād an-nisāʾī) grunnlagt.57 På agendaen sto å bevare ’det arabiske’ og kvinners rett til utdanning og arbeid sentralt.58 Jenter skulle utdannes basert på et islamsk og kulturelt rammeverk, og organisasjonen tilbydde jenter over 12 år arbeidstrening ved å bidra administrativt i organisasjonen for å tilegne seg arbeidserfaring. Denne tidsperioden viser at tunisiske kvinner lyktes i å opprette og administrere et antall kvinneorganisasjoner. Man ser at kvinneorganisasjonene varierte i henhold til mål og fremgangsmetoder. Noen siktet på å bevare og spre ’ det arabiske’ som kan være en måte å opprettholde den tunisiske og arabiske identitet i møte med kolonimaktene, mens andre var mer opptatt av veldedighet og andre nasjonale saker. Likt for kvinneorganisasjonene var at de var drevet av kvinner fra den tunisiske overklassen.59
Badran bruker begrepet nasjonal feminisme som betegnelse på den egyptiske kvinnebevegelsen i kolonitiden.60 Det kan oppfattes som at egyptiske kvinneaktivister var tidligere ute i forhold til å belyse tema kjønn, og allerede i 1892 ble det opprettet et eget forum for kvinner.61 Det som etter sigende skiller den egyptiske og tunisiske kvinnebevegelsen skal
54 Ibid.10
55 Ibid.10-11
56 Ibid.11
57 Ibid.10
58 Ibid.
59 Ibid.16-17
60 Badran Feminists, Islam, and Nation, 21
61 Ibid. 15
være tunisiske kvinneaktivistenes mangel på erfaring med militant og politisk mobilisering.62 Av de presenterte tunisiske kvinneorganisasjonene vil trolig Kvinne Unionen være den organisasjonen som faller best inn under betegnelsen nasjonal feminisme, i den forstand at den var drevet av kvinner og hovedsakelig siktet på fremme kvinners egne omgivelser ved blant annet å tilby arbeidserfaring. Tilrettelegging av arbeidsopplæring for kvinner kan antas å være en strategi som sikter på at tunisiske kvinner skulle få muligheten til å være økonomiske selvstendige. I forhold til de andre tunisiske kvinneorganisasjonene kan det virke som de generelt hadde et større fokus på selve landets omstendigheter, og i mindre grad på kvinnefrigjøringen.
Bemerkelsesverdig, Ny-Dustur partiet (al-Ḥizb al-ḥurr ad-dustūrī) opprettet og ledet av Būrqība skal ha spilt en viktig rolle i kvinneorganisasjonene under kolonitiden,63 men da Būrqība selv satt ved makten stoppet alle uavhengige kvinneorganisasjoner opp.64 Kvinneorganisasjonenes søknader skal ha blitt avvist en etter en, og til tross for kvinnenes aktive rolle i frigjøringskampen fikk de heller ingen annerkjennelse av Būrqība i det han kunngjorde PSC. 65 Det aktivistiske klimaet endret seg, og flere av de tidligere kvinneorganisasjonene opererte da under kvinneorganisasjonen Den nasjonale unionen for tunisiske kvinner (al-Ittiḥād al-waṭanī li-l-marʾa at-tūnisiyya) (forkortet UNFT).66 Neste del av oppgaven vil gi en kort presentasjon av Būrqība, etterfulgt av kvinneaktivisters kamp og bruk av plattformer under hans tid som president.
5.2 Kvinnebevegelsen under Būrqība (1956-1987)
I motsetning til al-Ḥaddād, kom Būrqība fra den tunisiske overklassen. Han hadde både arabisk og fransk utdannelse, og giftet seg med en fransk kvinne, og sammen fikk de barn med fransk statsborgerskap.67 Būrqība, i likhet med al-Ḥaddād, hadde en tendens til å påpeke tunisiske kvinners rolle som kone, mor og voktere av islamsk tradisjon.68 For eksempel skal Presidenten i anledning kvinnemarsjen 1.januar 1957 ha uttalt at kvinner ”(…)must not exaggerate… The man remains the head of the family [frenetic applause of the men](…). The
62 Zazafoon The production of the Muslim women, 124
63 Fāliḥ "Mushārikat al-marʾa at-tūnisiyya fi-l-ḥarakat al-jamʿyātiyya khilāl fatrat al-istiʿīmāriyya", 16
64 Ibid.17
65 Dwyer Arab Voices, 192
66 Fāliḥ "Mushārikat al-marʾa at-tūnisiyya fi-l-ḥarakat al-jamʿyātiyya khilāl fatrat al-istiʿīmāriyya", 7- 17 67 Zazafoon The production of the Muslim women 98-101
68 Ibid.95
Women cannot at any moment seek refuge under “Mr. Habib said.”(….) the man will always have the last word.”69 Tatt i betraktning av at talen ble holdt året etter innstiftelsen av PSC, viser det at han anså kvinners status som underlegen mannens – ikke akkurat en tale i favør for kvinner. Var det et strategisk valg for å opprettholde den massive støtten han hadde opparbeidet seg under frigjøringskampen blant menn?
I følge Dwyer forsøkte Presidenten å dominere kvinnebevegelsen, og den eneste lovlige kvinneorganisasjonen UNFT var under hans kontroll.70 En av UNFT hovedoppgaver var å forebygge umoralske handlinger ved å opplyse kvinnen ”of their ”responsibilites” as wives and mothers to prevent the breakup of the family”.71 Dominerte og kontrollerte Būrqība den
’progressive’ delen av befolkningen (les: kvinner) fordi han anså de som en trussel for hans enevelde? I følge Zazafoon var kvinners rolle i det nasjonalistiske prosjektet under Būrqība begrenset til å være ” (…) a nurse, a teacher, a seamless, a subordinate UNFT official, but never Bourguiba’s equal in leading the nation.72 Hvis kun menn hadde det som skulle til for å styre et land, kan det se ut som han ikke oppfattet kvinner som en trussel for han styre. Så han et potensiale i forhold til at kvinner kunne utvikle seg til en trussel? Eller var det et valg med beste hensikt for landet? Statlige overgrep utført i den gode tro kan ses i internasjonale sammenheng. Ta for eksempel den norske stats håndtering av norske samer, og såkalte forsømte barn på tidlig 1900-tallet.
På tross av en udemokratisk fremgangsmåte er det vanskelig å se bort i fra det faktum at Būrqība skal ha mye av æren når det kommer til tunisiske kvinners oppnådde rettigheter (kvinner juridiske forhold vil bli presentert i del 6). Den neste delen vil introdusere tre plattformer som kvinneaktivister benyttet seg av under Būrqība.
5.3 Kvinneklubben
Kvinneklubben aṭ-Ṭāhir al-Ḥaddād (Nādī aṭ-Ṭāhir al-Ḥaddād) ble opprettet i 1979 og samlet tunisiske kvinner til debatt hver lørdag ved kulturhuset aṭ-Ṭāhir al-Ḥaddād i hovedstadens sentrum. Det sies å ha vært det eneste kultursenteret i landet drevet av en kvinne.73 Sanāʾ bin ʿĀshūr påpeker at hun tok del i kvinneklubben nettopp for å kunne drive sin politiske
69 Sitert i Zazafoon The production of the Muslim women, 106
70 Dwyer Arab Voices, 193
71 Zazafoon The production of the Muslim women, 124
72 Ibid.116
73 Dwyer Arab Voices, 194
kvinneaktivisme. Medlemmene i gruppen inkluderte blant annet tunisiske studenter og kvinner ansatt i politiske partier.74 En gruppe som, nok en gang, representerte overklassen. En av kampene som kvinneklubben vant var å stoppe kvinnekrenkende tegneserier i tunisiske aviser.75 Et eksempel på en slik tegneserie skal ha vært en sovende mann som drømmer at han dreper sin kone, han står opp og smiler idet han sier ”Night brings good advice”.76
De første årene for kvinneklubben (1979-1981) skal ha vært en periode som dreide seg om valg av strategi. Debatten var preget av spørsmål som blant annet i forhold til om kvinneklubben skulle ta et standpunkt i alle politiske saker eller kun i kvinne relaterte spørsmål? Hvilken rolle skulle ideologi ha? Hva er en kvinnebevegelse? Hvilket forhold skulle de ha til Vesten? Hva er feminisme? 77 Parallelt som kvinneklubben i sin helhet forsøkte å finne ‘riktig’ strategi, dannet det seg en mindre kvinnegruppe innad i klubben (som kalte seg
’de single kvinnene’) som belyste de mer kontroversielle temaene som homoseksualitet, hva er ekteskap, hvordan er det å leve med en mann utenfor ekteskapet? 78
Debatten rundt valg av strategi og plattform var ikke unikt for Tunisia på denne tiden, men preget også kvinnebevegelser internasjonalt. I følge Elisabeth Lønna, spesialist på kvinne- og kjønnshistorie, var kvinnebevegelsen i Vest-Europa og USA også preget av flere ideologiske retninger.79 Interne utfordringer førte til en oppløsning av den tunisiske kvinneklubben, men det var i denne perioden at kvinner begynte å reflektere over sine egne omstendigheter som et utgangspunkt for sin aktivisme. 80 Noen av kvinneklubbens medlemmer opprettet kvinnemagasinet an-Nisāʾ, og som neste del vil vise ble heller ikke denne plattformen tatt i bruk lenge.
5.4 Kvinnemagasinet an-Nisāʾ
Kvinnemagasinet var tospråklig, hvor halvparten av magasinet var skrevet på fransk og halvparten på arabisk, men ikke om de samme temaene. I april 1985 kom første utgave ut til salgs med den franske tittelen Kvinner, voldtekt og dødsstraff (Femmes, viol et peine de mort)
74 Samtale med Suʿād Rjab, 05.04.2015. Suʿād var selv student, i tillegg nevnte hun at kvinner ansatt i politiske partier (som skal ha vært utsatt for diskriminering på arbeidsplassen) også var medlemmer.
75 Dwyer Arab Voices,198
76 Ibid.199
77 Ibid. 195
78 Ibid. 198
79 Lønna, ”Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene”
80 Dwyer Arab Voices, 197
og den arabiske tittelen Kvinners rettigheter truet?(Ḥuqūq al-marʾa muhaddida).81 I løpet av det første året ble det utgitt syv månedlige magasiner med temaer som blant annet kvinner i fagforeninger, prevensjon, kjønn, palestinerne, vold mot barn, den internasjonale kvinnedagen 8. mars og flere artikler som omhandler al-Ḥaddād .82 an- Nisāʾ var også preget av interne utfordringer, og i den fjerde utgaven anklagde fire av grunnleggerne sine kollegaer for udemokratiske praksiser og restriksjoner av ytringsfrihet og mangfoldige meninger når det kom til produksjonen av magasinet.83 De fire kvinnene trakk seg fra magasinet, og tidlig 1987 ble den åttende og siste utgaven av an- Nisāʾ utgitt.
Flere av kvinnene som var involvert i magasinet fortsatte å være aktive, noen sluttet seg til den tunisiske menneskerettighetsorganisasjonen Den tunisiske liga for menneskerettigheter (ar- Rābiṭa at-tūnisiyya li-l-difāʿ ʿan ḥuqūq al-insān) (forkortet LTDH), noen drev med sosial velferdsarbeid og andre opprettet en kvinneorganisasjon kjent som De demokratiske kvinnene.84 Den sistnevnte ble nektet tillatelse i første omgang, men det satte ingen stopper for kvinneaktivistene ”(..) we’ll still be out there demonstrating and taking positions when the need arises, whether we’ve been legally approved or not”.85 Organisasjonen ble til slutt godkjent i 1989 under Bin ʿAlī- regimet, og ifølge Suʿād var det fordi kvinneaktivistene argumenterte med at de sammen med regimet kunne kjempe mot islamistene (aḥnā nijmu nqawwmu maʿah al-islāmiyyīn).86 Det er ingen hemmelighet at BinʿAlī- regimet ikke var tilhengere av islamister. I følge Wafā ble kvinneorganisasjonen ATFD godkjent grunnet tidspunktet. Hun fremhever at ved inngangen til Bin ʿAlī- regimet ble det opprettet et knippe uavhengige organisasjoner og politiske partier, men at etter 1990 lukket døren seg (BinʿAlī juste kī shad al-ḥukm ʿamal ṭarf al-infirāz zama zama (…) jamʿiyyāt mujtamaʿ madanī wa ḥurriyyat at-taʿbīr wa-l-aḥzāb wa-t- taʿaddudiyya al-ḥizbiyya). Det kan virke som en blanding av tidspunkt og felles misnøye til islamister førte til at organisasjonen ATFD ble godkjent.
5.5 ‘De demokratiske kvinnene’
Suʿād Rjab deltok både i kvinneklubben Nādī aṭ-Ṭāhir al-Ḥaddād og i kvinnemagasinet an- Nisāʾ. I forbindelse med splittelsen av an-Nisāʾ skribentene trekker hun frem
81 Vedlegg 2. Kvinnemagasinets forside. Kopi fra Nasjonalbiblioteket i Tunis.
82 Vedlegg 3. Utklipp fra kvinnemagasinet. Kopi fra Nasjonalbiblioteket i Tunis.
83 Dwyer Arab Voices, 145
84 Ibid. 145
85 Ibid.146
86 Samtale med Suʿād Rjab
”homoseksualitet”, ”kjønn” og ”skillet mellom religion og stat” som emner som noen mente ikke egnet seg på den tiden (famma banāt mā ḥabbush yḥakiu ʿalā al-jins wa-l-jins al- mithliyya, tawwa mush waqtu (…) aṭ-ṭafrīq bayn-d-dawla wa-d-dīn. Hadhuma kānu al- mashākil illī faraqnā). Uenighetene skal i følge Suʿād ha ført til at de kvinneaktivistene med like synspunkt opprettet organisasjonen ATFD. Hun beskriver kvinnene i ATFD som demokratiske kvinner uten grenser og for likestilling (mā ʿandnāsh ḥudūd, nḥabbu al-musāwat at-tāma ḥatta fī-l-irth) og forklarer at ATFD aktivistene helt siden den spede begynnelse har kjempet for likestilling i forhold til arv, og forsvart homoseksualitet. Det kan virke som Suʿād var en del av gruppen ’single kvinner’ som ønsket å belyse de mer kontroversielle temaene. I 1993 åpnet ATFD et eget lyttesenter for utsatte kvinner (markaz inṣāṭ li-nisāʾ muʿannafāt).
Senteret beskrives som det første uavhengige kvinnesenteret av sin type i Tunisia. Kvinner utsatt for vold kan henvende seg til senteret for å snakke ut om sine problemer samt få råd og veiledning. I tillegg får de tilbud om juridisk bistand i form av advokat og orientering, og oppfølgning i en eventuell rettsak. Senere, og spesielt etter 2011, har andre organisasjoner blitt inspirert og opprettet lignende lyttesentre (f. eks. Afturd i 2001, FTDES i 2014).
Retten til arv, som utelukkende baserer seg på kjønn, er et eksempel på kvinnediskriminerende lover i det tunisiske lovverk.87 I følge Zazafoon skal både al-Ḥaddād og Būrqība ha forholdt seg til kjønn ut ifra et heteroseksuelt perspektiv, og viser til at tunisisk nasjonalisme i likhet med europeisk nasjonalisme er et produkt av ”(..)heterosexual and bourgeois point of view.88 Kort oppsummert, verken al-Ḥaddād, Būrqība eller Bin ʿAlī har vist interesse for disse to sakene (homoseksualitet og lik rett til arv), som utgjør to av hovedmomentene på den sekulære kvinnebevegelsens agenda fortsatt den dag i dag. Del 6 vil først presentere tunisiske kvinner forhold fra et juridisk og sosialt perspektiv, etterfulgt av en problematisering av politikken ført under begge de tidligere regimene.
6. Tunisiske kvinner rettigheter sett fra et juridisk perspektiv
Siden landets selvstendighet i 1956 har kvinners rettigheter spilt en sentral rolle i den tunisiske politikken. Det mest kjente eksempelet er trolig den tunisiske personlovgivningen majallat al- ʾaḥwāl ash-shakhṣiyya (forkortet PSC), som ble innstiftet av President Būrqība i 1956 - allerede to år før grunnloven. Tunisiske kvinners status fikk en markant juridisk endring, blant
87 OMCT Violence against Women in Tunisia, 35
88 Zazafoon The production of the Muslim women, 107
annet fikk kvinner rett til å skille seg på grunnlag av egent ønske,89 en rettighet tidligere forbeholdt menn. Tunisia var det første muslimske landet til å legalisere abort og forby polygami, og regnes fortsatt som det eneste muslimske arabiske landet hvor polygami er forbudt.9091 Videre autoriserte PSC tunisiske kvinners rettigheter som brud i forhold til å gi muntlig samtykke for at et ekteskap skal være juridisk godkjent.92 I motsetning til Marokko, som i likhet med Tunisia var under fransk styre frem til 1956, hvor PSC krever at brudens far må gi samtykke for at ekteskapet skal være juridisk godkjent.93 En marokkansk brud var heller ikke forpliktet til å være tilstede under sin egen bryllups seremoni – i motsetning til tunisiske bruder.94 Videre fikk tunisiske kvinner rett til å bruke prevensjon i 1964.95 President Būrqība var spesielt opptatt av jenters rett til utdanning, og en 1958- reform introduserte gratis utdanning for gutter og jenter mellom 6-14 år.96 PSC under Būrqība forholder seg kun til familien som en enhet, enslige mødre var ikke inkludert, og homoseksualitet var straffbart.97
Da President Bin ʿAlī kom til makten i 1987 fortsatte han å fremme kvinners rettigheter, og forbedret flere tiltak innstiftet av hans forgjenger. I 1991 utvidet han den obligatoriske skolegangen fra 14 til 16 år.98 Statistikken viser at i skoleåret 1992-1993 var det registrert 900,000 kvinner ved tunisiske skoler, til sammenligning var det 84,000 kvinner i 1956.99 Den tunisiske PSC var den eneste familielovgivningen i regionen som forpliktet mannen til å betale underhold ved skilsmisse.100 Til tross for det, demonstrerte virkeligheten at dette ikke alltid var tilfelle, og for å sikre moren og barnas rett til underhold etablerte Bin ʿAlī etablerte et statlig fond i 1993.101 Under Būrqība hadde kvinner, i henhold til PSC, en plikt til å adlyde mannen, men Bin ʿAlī endret frasen til "mannen er familiens overhode" i 1993. Det vil si, i følge Ben Salem, at kvinnen ikke lenger er pliktig til å adlyde mannen, men at sistnevnte
89 Ben Salem “Tunisia”, 2
90 Voorhoeve “Legacy of an authoritarian regime“
91 Tyrkia med 99% muslimer kan regnes som en ikke-muslimsk stat da grunnloven, i motsetning til Tunisia, ikke lovfester islam som landets religion. Berkley Center “Religion in the Turkish
Constitution”
92 Charrad “State and Gender in the Maghrib“, 21
93 Ibid.
94Ibid.
95 Perkins Historical dictionary of Tunisia, 189
96 Ben Salem “Tunisia”, 2
97 Zazafoon The production of the Muslim women, 107
98 Ben Salem “Tunisia”, 2
99 Perkins Historical dictionary of Tunisia, 188
100 Voorhoeve “Legacy of an authoritarian regime“
101 Ibid.
