View of Communities of disagreement in the museums

(1)

dan museene skal forholde seg til og håndtere ulikhet og uenighet.

I denne artikkelen skal jeg ta for meg ide- en om “uenighetsfellesskap”, og vise til forsøk på å operasjonalisere dette begrepet i norske museer. I hvilken grad egner begrepet seg i museenes kontaktsone (Pratt 1991:34; Clifford 1997), og hva kan det tilføre museumsformidlingen? Jeg vil først gå gjennom noen kritiske analyser av museenes mangfoldsarbeid de siste 20 år, før jeg presenterer uenighetsfellesskapet som begrep og metode. Avslutningsvis vil jeg vurdere begrepet i lys av eksempler fra eget arbeid ved Interkulturelt museum i Oslo (IKM).

Et selv-refleksivt blikk på eget arbeid kan være I over 20 år har museene jobbet hardt for å ris-

te av seg ryktet som utdaterte steder for gamle ting i støvete montre, med en stadig tydeligere målsetning om å bli levende arenaer for kritisk dialog og tilretteleggere for demokratisk end- ring. Diskusjonene rundt ICOMs nye forslag til definisjon av “museum” i 2019–2020 viser med all tydelighet at museene fortsatt har et stykke å gå før denne transformasjonen er fullbyrdet. I skrivende stund pågår en beslektet diskusjon i København, om hvorvidt, og evt.

hvordan, et eget slaverimuseum er den riktige måten å adressere en skamfull side ved Dan- marks historie på (Hardis 2021). I kjernen av disse diskusjonene ligger spørsmålet om hvor-

Title: Communities of disagreement in the museums

Abstract: The efforts for diversity and inclusion in museums during the last decades have revealed a need for knowledge and competence on how to handle disagreement and opposition. This paper shows how Lars Laird Iversen’s term communities of disagreement can be applied in museums, and examines his claim that disagreement, under given circumstances, can have a unifying effect.

The study is based on discussions from a project where a network of eleven Norwegian museums participated, and on the author’s own attempts to implement communities of disagreement at his own workplace. Iversen’s model has proved useful but requires conscious adaptions that correspond to the complexity of the interface between the museum and the audience.

Keywords: democracy, cultural diversity, empowerment, participation, utterance, dialogue, disagreement, dissemination, Intercultural Museum, museum methodology.

Uenighetsfellesskap i museene

Anders Bettum

(2)

54 kaller dette nykolonialisme, og hevder at mange museer har misbrukt Cliffords kontaktsone- begrep som et “instrument of appropriation”

(Boast 2011:62).

Selv i utstillinger som setter søkelys på kri- ser og humanitære katastrofer har museene en tendens til å forsterke status quo, skriver Lynch. Velmenende “humanitarianisme” pre- ger gjerne slike utstillinger, og bidrar til å ufar- liggjøre konflikter og urettferdighet i verden.

Istedenfor å skape engasjement og opprør, sitter publikum igjen med en følelse av apatisk aksept (Lynch 2017:105–107). Dette skjer nettopp fordi museene i Lynchs studier gjerne nøyer seg med å vise frem for eksempel slaveri- ets historie eller folkemordet i Rwanda, uten å egentlig engasjere seg i konfliktene som ligger til grunn for slike katastrofer. I en annen sammenheng bruker hun uttrykket “pity porn”, som taler for seg selv (Lynch 2019:116–117).

Med et spark til museenes tilbøyelighet til konfliktvegring og feilslått humanitarianisme, skriver hun:

What if the museum became, instead, through dialogue and debate, a resource for change? The notion of “dialogue” here does not mean the museum visitor’s passive consumption of an exhibition, even one that may be about powerful and emotive subjects.

It means the museum facilitating an exchange of views – people discussing, actively listening, arguing, making meaning together and developing an understanding on an issue or situation from multiple perspectives, some that may remain irreconcilable.

It implies risk, uncertainty, conflict. It involves, centrally, disturbing the peace with dialogue and understanding why dialogue – some of it difficult – must be at the heart of the museum’s mission (Lynch 2017:107–108).

Siden midten av 1990-tallet har norske kul- turmyndigheter anvendt begrepet “dialogin- nyttig fordi det demonstrerer muligheter og

fallgruver i arbeidet med uenighet på et museum på en konkret og erfaringsnær måte.

Ulempen er at erfaringen er subjektiv, og at museer med andre forutsetninger kan komme til andre konklusjoner.¹

Konfliktskye museer?

Tross den klare oppfordringen gjennom flere tiår fra både forskere og myndigheter om å utvikle museene som arenaer for (og aktø- rer i) dialog og samfunnsdebatt, er det mange som mener at museene fortsatt ikke fungerer etter intensjonen. Museumsforsker Bernadet- te Lynch er sterkt kritisk til vestlige museers konsensusorientering og manglende vilje eller evne til å gå inn i reelle meningsutvekslinger og forhandlinger med sine brukere, spesielt i tilknytning til spørsmål om innvandring, post- kolonialisme og sosial rettferdighet. I en mye sitert artikkel hevder Lynch (2014) at museenes “inkludering” av minoritetsgrupper som inviteres til samarbeid, ofte reduseres til utvel- gelse av de innspillene som er forenlige med museets autorative ståsted, mens kritikk og konfliktstoff forbigås i stillhet. Denne måten å jobbe på minner om det vi tidligere har kalt redaktørmodellen (Bettum & Özcan 2018:215–

220). Vår konklusjon var at metoden egner seg godt i pedagogisk arbeid eller andre sammenhenger der museet ønsker å legge sin vekt bak en sak eller et kunnskapsfelt, men er uegnet i samarbeidsprosjekter der målsetningen er medvirkning og maktoverføring til målgrup- pen. Når uenigheten som kjennetegner reelle medvirkningsprosesser glattes over på denne måten, blir inkludering til disiplinering av mot- stand (Bettum et al. 2018:17, Walle 2018:124–

125). Museene blir da konsensusmaskiner som bidrar til opprettholdelsen og videreføringen av eksisterende maktstrukturer. Robin Boast

(3)

55 nomførte i perioden 2015–2018 en selv-kritisk vurdering av mangfoldsarbeidet ved ni museer rundt om i landet (Bettum et al. 2018). Kon- klusjonene fra dette prosjektet resonerte godt med refleksjonene ovenfor, og førte til en er- kjennelse av at vi som kuratorer trengte mer kompetanse om hvordan arbeid med motstand og friksjon kan brukes til å utvikle og nytenke metoder og strategier for minoritets- og mangfoldsarbeid i museene. Dette ble dermed temaet for neste prosjekt, som fikk navnet Uenig- hetsfellesskap (2018–2021). Elleve museer har bidratt i prosjektet, hvorav de fleste planlegger å publisere artikler i ulike kanaler (se note 1).

Begrepet “uenighetsfellesskap”

Begrepet “uenighetsfellesskap” ble til som et resultat av en felles innsats i fagmiljøet i og rundt CULCOM – Kulturell kompleksitet i det nye Norge, et tverrfaglig forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo 2004–2010, ledet av Tho- mas Hylland Eriksen (Iversen 2014a:10, Her- bjørnsrud 2019:63–69). Sosiologen Lars Laird Iversen, som var deltaker i prosjektet, satte begrepet først på trykk (L.L. Eriksen 2008a:13).² Noen år senere ga han ut boken Uenighets- fellesskap. Blikk på demokratisk samhandling (Iversen 2014a), ledsaget av engasjerte aviskro- nikker med politisk slagside (se særlig Iversen 2014b). Boken er fortsatt utgangspunktet for en raskt voksende faglitteratur der begrepet anvendes i stadig nye kontekster, og dermed kritiseres og raffineres på nye måter (Fjellro 2014; Bangstad 2015; Solhaug 2015; Rasmus- sen 2015; Iversen 2016, 2018, 2021; Böhnisch 2019; A. Eriksen 2019). Den har også fungert som teoretisk rammeverk for Mangfoldsnett- verkets prosjekt. Med utgangspunkt i huma- nistiske og samfunnsvitenskapelige teoretikere som Jørgen Habermas, Chantal Mouffe, Mikail Bakhtin, Erving Goffman, Daniel Kahneman stitusjon” som et ideal museene bør strekke

seg mot (NOU 1996:38–43). En undersøkelse nylig gjennomført av Telemarksforsking, viser at bare 49 prosent av norske museer opplever at det å være en “dialoginstitusjon” er en viktig del av arbeidsområdet, og bare 39 prosent sier de deltar aktivt i samfunnsdebatten i vesentlig grad (Hylland et al. 2020:73). Kanskje enda mer alvorlig er mangelen på enighet om hva begrepene dialog, og dermed også dialoginsti- tusjon, betyr. Sosiologen Lars Laird Iversen, som vi skal komme tilbake til nedenfor, hevder at dialogbegrepet altfor ofte brukes til å glatte over uenigheten det egentlig burde adressere:

I mine ører viser ordet “dialog” til velvilje, konsensusorientering, ønske om å bygge på det som er felles, og – kanskje – feie det som er forskjellig, under teppet. Kanskje ligger det også et element av hand- lingsvegring i “dialog”-ordet (Iversen 2014a:34).

Som vi skal se er det ikke alle som er enige med Iversen om dette, men han har unektelig et po- eng i at “dialog” er et uttrykk det er lett å bruke ukritisk, kanskje uten å vektlegge uenigheten og forhandlingsdimensjonen begrepet forutsetter i tilstrekkelig grad. Og dersom dette ute- lates, virker dialogen som vi har sett mot sin hensikt. Kanskje er det betegnende at dialo- gens kritiske side ikke kommer eksplisitt frem i norske stortingsmeldinger og NOU’er som omhandler museene mellom 1996 og 2009, de selvsamme meldinger hvor idealet om museet som “dialoginstitusjon” løftes frem (Müller 2020:72–87). I den nye museumsdefinisjonen som ble foreslått – og nedstemt – i ICOM i 2019–2020, anvendes begrepet “kritisk dialog”, en formulering som også har kommet med i den nye norske museumsmeldingen (Meld. St.

23, 2020–2021:95).

Det norske Museumsnettverket for minori- teter og mangfold (Mangfoldsnettverket) gjen-

(4)

56 også fleksible. Vårt kontinuerlig konstrueren- de selv eller “indre uenighetsfellesskap” (s. 36) gjør oss i stand til å endre mening om ulike saker, sette oss i den andres sted og velge hvilken del av vår identitet som til enhver tid skal være dominerende.

I bokens tredje og siste del (s. 116–168), dis- kuterer Iversen nasjonen Norge som et uenighetsfellesskap. Han innrømmer at det kanskje ikke finnes noe fellesskap som treffer idealty- pen hans helt, men ved siden av skoleklasser er det kanskje en demokratisk stat, med velfungerende offentlige ytringsrom, som kommer nærmest (s. 15).

Uenigheten

Også uenigheten som skal fremmes er under- lagt noen grenser i Iversens uenighetsfellesskap.

Misforståelser, herunder kanskje også villedel- ser av typen “fake news”, er én type avgrensning, voldelig konflikt er en annen (s. 13). Alt imel- lom går, men diskusjonen bør helst være minst mulig prinsipiell, abstrakt eller identitetsbasert.

Han mener det er lite konstruktivt å flagge en ubøyelig tro på universelle sannheter, og er kritisk til tanken om “kjerneverdier”. Iversen var sterkt kritisk til norske politikeres forsøk på å identifisere Norge som et “verdifellesskap” på 2000-tallet (L.L. Eriksen 2008b).

I museal sammenheng er det interessant å merke seg at Iversen i tråd med dette også er kritisk til dannelsesbegrepet, som han mener smaker av elitistisk indoktrinering i et “riktig”

verdisystem (Iversen 2014a:110–112). Isteden- for “dannelse” burde man heller bestrebe seg på å bygge “karakter” (“integritet” er kanskje et vel så bra ord), altså det å utvikle og videreutvikle egne verdier og ståsteder i saker som angår en, og øve seg i å stå opp for sine meninger og fremme sitt syn på en konstruktiv og effektiv måte.

Like uheldig som en ubøyelig tro på univer- og Stein Rokkan presenterer Iversen en mo-

dell med spilleregler for hvordan uenighet kan fremmes på en konstruktiv måte, med føringer både for fellesskapet det er snakk om og uenigheten som skal diskuteres.

Fellesskapet

Iversen er tydelig på at hans ideer om uenighetsfellesskap ikke fungerer like godt i alle typer fellesskap. Noen gode forutsetninger er at medlemmene av gruppen ikke skal være for enige, eller styrt av et autoritært leder- skap som begrenser mulighetene for eksplisitt uenighet (Iversen 2014a:16). Ideelt sett bør de være “kastet sammen i et skjebnefellesskap” (s.

15) av “grunner de ikke selv er herre over” (s.

13). Da vil medlemmene normalt bestå av et mangfold av folk med ulike bakgrunner, moti- vasjoner og meninger som man ikke finner på samme måte i frivillige fellesskap. Jo flere meninger, forslag og ideer som kommer på bordet, jo bedre er muligheten for en kreativ og vellykket beslutningsprosess. Mangfold er altså i seg selv et kriterium for et vellykket uenighetsfellesskap (s. 58, 105).

Ellers er det ingen grense for hvor stort eller lite et uenighetsfellesskap kan være. Iversens utgangspunkt er klasseromssituasjonen han erfarte under sitt feltarbeid ved tre skoler i Os- loområdet 2007–2008 (Del 2 av boken), men herfra utvider han anvendelsesområdet både til mikro- og makronivå. I bokens første del (s.

28–61) viser han hvordan det enkelte individ kan betegnes som et uenighetsfellesskap. Iver- sen operer med en situasjonell identitetsforstå- else, der selvet betraktes som summen av våre forskjellige gruppetilhørigheter. Hver enkelt av oss består derfor av et mangfold av ulike og til dels motstridende roller/stemmer som gjør at vi stadig havner i forhandlingssituasjoner med oss selv. Dette gjør oss usikre og sårbare, men

(5)

57 er generelle og velkjente normer for demokratisk debatt eller dialogisk diskusjon. De handler om at man skal konsentrere seg om sak og ikke person, oppføre seg respektfullt ovenfor meningsmotstandere og forsøke å forstå mot- argumenter man blir møtt med og ståstedene de kommer fra (s. 161). Man bør være mer

“sannhetssøkende” enn opptatt av å vinne debatten for enhver pris (s. 112), og ha en viss vilje til å endre mening eller inngå kompromiss når man blir stilt ovenfor sterke motar- gumenter. Iversen henviser til Arne Næss’ seks saklighetsregler (Næss 2003) og Berit Ås’ fem hersketeknikker (Ås 1979) som fine veiledere til god skikk og bruk i uenighetsfellesskap (s. 93–

94, utbrodert ytterligere i Iversen 2016:32–34).

Det vil ofte være behov for en autoritet som styrer diskusjonen og sørger for at reglene for god demokratisk debatt overholdes. Iversen kaller personer eller institusjoner i denne rollen uenighetsarkitekter (s. 27).

En viktig tilleggsregel i Iversens modell, an- går målsetningen man setter seg for diskusjonen. Full enighet i ett og alt er sjeldent realis- tisk. Man bør heller forsøke å enes om et neste steg videre, et felles valg av handling som et ledd i en kontinuerlig problemløsningsprosess (s. 15). I tråd med dette bør temaet som diskuteres være minst mulig prinsipielt, abstrakt eller identitetsbasert, og mest mulig konkret og problemorientert.

Iversens modell for uenighetsfellesskap kan oppsummeres skjematisk som angitt i Fig 1.

Mottakelse av boken

Iversens bok har blitt godt mottatt i akademis- ke kretser. Medieviteren Terje Rasmussen er spesielt positiv til håndteringen av uenighet i Iversens uenighetsfellesskap som “terapeutisk prosess”, og støtter tanken om at den som deltar i beslutningsprosessen får et sterkere eier- selle sannheter og kjerneverdier, er “apatisk

relativisme” spesifisert som en “akademisk toleranse” der “alt er like bra” og “alle har litt rett” (Iversen 2014a:26–27, 90). Den sunne og konstruktive uenigheten er ikke polarisert i sort-hvitt, men ligger i gråtonene, et sted mellom ytterpunktene apati og fundamentalisme.

At nyanseforskjellene får slippe til, er en helt avgjørende side ved et velfungerende uenighetsfellesskap.

Iversen benytter seg av statsviteren Stein Rokkans begrep om kryssende konfliktlinjer i utviklingen av det norske flerpartisystemet som eksempel på hvordan nyansert uenighet beriker et demokratisk fellesskap (Rok- kan 1987:111–205; Iversen 2014a:88–89. Se også T.H. Eriksen 2010:64–66 og Herbjørns- rud 2019:64–68). Et mangfold av meninger, i et virvar av kryssende akser for store og små ulikheter og uenigheter, er sunt for demo- kratiet og for identitet både på individuelt og nasjonalt plan. Ved å uttrykke sin mening og markere sitt standpunkt i store og små saker, bidrar man til å forhindre at aksene for uenighet blir sammenfallende, at det oppstår “su- perakser” der nyansene forsvinner. Et aktuelt eksempel, som flere har uttrykt bekymring for, er hvordan antirasismebevegelsen de senere år har blitt mer og mer sammenfallende med venstresiden i norsk partipolitikk (Andresen 2017, Abdi 2017, Tveit 2020). I tråd med Iver- sens tenkning er det uheldig om tanken om antirasisme som et venstresideprosjekt får feste seg, fordi det skaper en polarisert debatt som dekker over viktige nyanseforskjeller i hold- ninger knyttet til rasisme og antirasisme både på høyre- og venstresida i politikken.

Spilleregler i uenighetsfellesskap Mange av spillereglene eller kriteriene for velfungerende uenighetsfellesskap i Iversens bok,

(6)

58

kommunikasjon på tvers av dypere kulturelle skillelinjer, så er det en mer alvorlig begrens- ning, og stikk i strid med Iversens intensjon.

Statsviteren Trond Solhaug (2015:251–252) savner en diskusjon av det sosiale samspillet i en meningsutveksling, og de ikke-rasjonelle faktorene som kan påvirke deltakernes posisjo- ner. Iversen selv kritiserer Habermas for hans urokkelige tro på rasjonalitet som bestemmen- de for utfallet av en “maktfri diskusjon” (Iver- sen 2014a:14, 138). Han støtter seg derfor på Chantal Mouffe som hevder at det ikke bare er utopisk å forsøke å unngå maktkamp og antagonisme i en politisk meningsutveksling, skap til avgjørelsen som tas, uavhengig om det

er ens eget syn som har vunnet frem eller ikke (Iversen 2014a:106; Rasmussen 2015:124).

Rasmussen er mer skeptisk til spranget fra skoleklassen til statsnivå, og poengterer at:

“dette er en bok som neppe kunne vært skrevet så mange andre steder enn i Norden. Bare her har vi så gemyttlige forhold at det er plausibelt å se på uenigheter i samfunnet med skoleklassen som modell” (Rasmussen 2015:126). At uenighetsfellesskapet som ideal fungerer best i stater med et godt utviklet demokrati, ligger i kortene. Men om Rasmussens kommentar kan tolkes som skepsis til at modellen fungerer for

Fig. 1. Skjematisk fremstilling av Lars Laird Iversens ideal for uenighetfellsskap.

&ĞůůĞƐƐŬĂƉĞƚ DĂŶŐĨŽůĚŝŐ

^ŬũĞďŶĞĨĞůůĞƐƐŬĂƉ

<ŽŶƐĞŶƐƵƐŽŵƐƉŝůůĞƌĞŐůĞŶĞ͕ŚĊŶĚŚĞǀĞƚĂǀĞŶƵĞŶŝŐŚĞƚƐĂƌŬŝƚĞŬƚ hĞŶŝŐŚĞƚĞŶ

ǀŐƌĞŶƐĞƐƉĊĚĞŶĞŶĞƐŝĚĞŶĂǀŵŝƐĨŽƌƐƚĊĞůƐĞƌ͕ƉĊĚĞŶĂŶŶĞŶƐŝĚĞĂǀǀŽůĚ ŬƐƉůŝƐŝƚƚ

'ũĞƌŶĞƵƌĞĚƵƐĞƌďĂƌ EǇĂŶƐĞƌƚ͕ŝŬŬĞƉŽůĂƌŝƐĞƌƚ

^ƉŝůůĞƌĞŐůĞƌ

dĞŵĂĨŽƌĚŝƐŬƵƐũŽŶďƆƌǀčƌĞŵŝŶƐƚŵƵůŝŐƉƌŝŶƐŝƉŝĞůƚ͕ĂďƐƚƌĂŬƚĞůůĞƌŝĚĞŶƚŝƚĞƚƐďĂƐĞƌƚ͕ŽŐŵĞƐƚŵƵůŝŐ ŬŽŶŬƌĞƚŽŐƉƌŽďůĞŵŽƌŝĞŶƚĞƌƚ

ŐŐƌĞƐũŽŶ͕ƐũŝŬĂŶĞ͕ŚĞƚƐŽŐƚƌƵƐůĞƌďƆƌƵŶŶŐĊƐ

ŝƐŬƵƐũŽŶĞŶƐŬĂůŚĂŶĚůĞŽŵƐĂŬŽŐŝŬŬĞƉĞƌƐŽŶ;ũĨƌ͘ƌŶĞEčƐƐ’ƐĂŬůŝŐŚĞƚƐƌĞŐůĞƌͿ DĂŬƚŵŝƐďƌƵŬďƆƌƵŶŶŐĊƐ;ũfr. Berit Ås’ hersketeknikker)

ĞůƚĂŬĞƌŶĞŵĊǀčƌĞǀŝůůŝŐĞƚŝůĊƐĞƚƚĞƐĞŐŝŶŶŝĚĞŶĂŶĚƌĞƐƐƚĊƐƚĞĚ ĞůƚĂŬĞƌŶĞŵĊǀčƌĞǀŝůůŝŐĞƚŝůĊĞŶĚƌĞĞůůĞƌũƵƐƚĞƌĞĞŐĞŶŵĞŶŝŶŐ

DĊůƐĞƚŶŝŶŐĞŶŵĞĚĚŝƐŬƵƐũŽŶĞŶĞƌŝŬŬĞĨƵůůŬŽŶƐĞŶƐƵƐ͕ŵĞŶĞƚŶĞƐƚĞƐƚĞŐǀŝĚĞƌĞ͕Ğ͘Ő͘ĞƚĨĞůůĞƐ ŚĂŶĚůŝŶŐƐǀĂůŐ

(7)

59 Teaterviteren Siemke Böhnisch (2019) derimot, opplever ikke uenighetsfellesskapet som spesielt konfliktskapende eller truende, men heller noe i overkant forsonlig og mildt (s. 82).

Hun etterlyser en større betoning av “ubeha- get, skjørheten og usikkerheten i den sosiolo- giske teorien om uenighetsfellesskap”, og hvordan dette skal håndteres (s. 88).

I senere publikasjoner ser det ut til at Iver- sen har tatt til seg noe av denne kritikken. Her viser han større sensitivitet for minoriteters rettighetskamp (Iversen 2018), og for sin egen privilegerte rolle i norsk samfunnsdebatt (Iver- sen 2021:24). Han har uttalt at han nok er litt mindre “ytringsfrihets-liberal” i dag enn han fremstår som i boken fra 2014, men at grunn- prinsippene i uenighetsfellesskapstanken fortsatt er like aktuelle.³

Dialoginstitusjon eller uenighets- fellesskap? – Ja takk, begge deler!

I Interkulturelt museums bidrag til boken Et inkluderende museum, løftes Bangstads “kaf- feslabras”, altså et ikke-konfronterende møte, frem som en nødvendig side ved dialogmeto- den. Det er fordi “dialog” forstås som en rela- sjonsbyggingsprosess i flere trinn (Bettum &

Özcan 2018:212–213). I første fase av denne prosessen, ofte gjennomført som egne forpro- sjekter, bruker museet mye tid nettopp på å utjevne det Bangstad kaller maktassymmetrier, etablere tillitt og ikke minst sondere terrenget for potensielle konfrontasjonslinjer, før man kan slippe uenigheten løs.

Fordi relasjonene på et museum ofte vil være villet og konstruert, i motsetning til “skjebne- fellesskapet” i Iversens klasserom, må det job- bes aktivt med å etablere det “trygge rommet”

for uenighet. Som vi har sett er det lite hjelp å få fra Iversens bok på dette punktet, og i denne sammenhengen blir hans avvisning av dialog- men at maktaspektet utgjør et kjerneelement

i en reelt politisk samtale (Iversen 2014a:151, Mouffe 2005:13–14). Likevel går Iversen aldri inn i de ikke-rasjonelle faktorene som kan for- styrre fri meningsutveksling i en gitt diskusjon, men nøyer seg med å henvise til Berit Ås’ her- sketeknikker som en veiviser til hvordan man kan kjenne igjen og konfrontere maktmisbru- kerens retorikk.

Sosialantropologen Sindre Bangstad etterlyser også “en sterkere betoning av hvilke begrensninger for en faktisk utøvelse av uenig- hetsfellesskapets demokratiske premisser som ligger i makt og maktasymmetrier i offentlig- heten i vår tid” (Bangstad 2015:269). For, sier Bangstad videre, “disse asymmetriene er høy- st reelle og påvisbare, og de ser ut til å ram- me individer med minoritetsbakgrunn i form av konkrete begrensninger av ytringsrom og -muligheter med større tyngde enn andre”

(Bangstad 2015:269). I likhet med Rasmussen er Bangstad altså skeptisk til bruken av Iver- sens modell i samfunn med mer dyptgående (makt)forskjeller enn de Iversen observerte i klasserommet.

Bangstad er også kritisk til Iversens “karika- tur” av dialogbegrepet (se ovenfor). Med hen- visning til religionsdialogen som har pågått her til lands siden 1990-tallet, skriver Bang- stad: “Det er slett ikke slik at denne dialogen har bestått i, eller for den del endt opp i, et ikke-konfronterende ‘kaffeslabras’ som unngår vanskelige og motsetningsfylte spørsmål.” Han refererer videre til dokumentasjon som viser

“at å bruke ordet ‘dialog’ om disse prosessene slett ikke er uforenlig med de idealer som begrepet ‘uenighetsfellesskap’ forutsetter” (Bang- stad 2015:271–272). I konklusjonen påpeker Bangstad at det kanskje ikke er helt heldig i dagens politiske klima å løfte frem uenighet på bekostning av dialogrelaterte idealer som toleranse, velvilje, samarbeid, osv.

(8)

60 taktsonen er et broket landskap, der museet spiller ulike roller i ulike situasjoner, og i møte med forskjellige brukergrupper. I det følgende skal jeg gjøre rede for tre ulike situasjoner i det daglige arbeidet ved Interkulturelt museum hvor vi har forsøkt å operasjonalisere Iver- sens uenighetsfellesskap. Alle eksemplene er tilknyttet hovedutstillingen Typisk dem. Den åpnet 15. juni 2017 og har hatt en levetid som overlapper med Mangfoldsnettverkets uenig- hetsprosjekt.

Typisk dem er en utstilling med målsetning om å skape bevissthet om egne og andres fordommer (Auestad 2017; Jahnsen 2021). Utstil- lingen er skreddersydd for skoleformidling, og primært rettet mot elever i ungdomsskolen og på videregående trinn. I skoleformidlingen blir en skoleklasse geleidet av en av museets omvisere gjennom et 90 minutters pedagogisk opplegg som inneholder mye interaktivitet og muligheter for diskusjon og samtale. Det er ofte én eller flere lærere til stede, men de tar gjerne en tilbaketrukket rolle og overlater un- dervisningen til omviseren. Denne situasjonen er kanskje det nærmeste museet kommer Iver- sens idealtypiske klasseromssituasjon, der omviseren midlertidig tar over lærerens rolle som uenighetsarkitekt.

Undertegnede er faglig ansvarlig for utstillingen, og har også hatt omvisninger en dag i uken som avlastning for hovedomviseren, Marte Marie Ofstad. For min egen del må jeg nok innrømme at jeg ikke var så opptatt av uenighetens verdi i formidlingen tidligere. Når jeg har hatt omvisninger eller foredrag, har jeg vel vært mest opptatt av å formidle kunnskap, gjerne på en underholdende måte, og med en lei tendens til å snakke for mye selv. Om det jeg sier kan skape engasjert diskusjon, så er det selvfølgelig en bonus, men ikke noe jeg har jobbet så aktivt for å få til. Jeg opplever at en større bevissthet rundt den pedagogiske effekten av begrepet problematisk. Når det trygge rommet

for samhandling og diskusjon skal etableres fra grunnen av, kommer man ikke utenom dialogen enten man baserer seg på Iversen, Bang- stad eller Lynchs forståelse av begrepet. Det er nettopp gjennom forsonende handlinger som å drikke kaffe eller dele et måltid sammen at man etablerer tillitt, nøytraliserer maktfor- skjeller og skaper de nødvendige strukturer for resiprositet som kreves både i uenighetsfellesskapet og i museenes kontaktsone.

I andre fase av Interkulturelt museums dia- logmetode, er det slutt på “kaffeslabraset”. Her handler det om reelle forhandlinger, der begge parter må gi og ta og inngå kompromiss fordi man står nettopp i det Iversen beskriver som

“en prosess som med nødvendighet innebærer et valg av felles handling” (Iversen 2014a:15).

Handlingsvalgene består i dette tilfellet av å velge ut stoff, vinklinger og stemmer som skal bygges inn i en utstilling. I likhet med Iver- sen fremhever Bettum & Özcan (2018:192, 213–214) betydningen av samhandlingen som ligger i prosessen, og ikke minst eierskapet begge parter har til sluttproduktet. Dialog og uenighet blir to sider av samme mynt. Uenig- hetsfellesskap betegner, som Iversen også sier, en idealtilstand, og kan forstås som et navn på den type relasjon man forsøker å etablere gjennom dialogisk arbeid.

Fra teori til praksis

Ved første øyekast ser uenighetsfellesskapet ut til å føye seg pent inn i rekken av betegnelser som kan egne seg for eller i museets kontaktsone. Kontaktsonebegrepet som brukes her er inspirert av Philipp Schorchs pluralistiske rom, som vektlegger mangfoldet i de mellom- menneskelige relasjonene der museet møter sitt publikum (Schorch 2013:76). I praktisk museumsarbeid vil man fort oppdage at kon-

(9)

61 ingen optimal situasjon, sett fra et pedagogisk ståsted. Men det var kanskje bedre enn å unn- gå diskusjonen og glatte over den underliggen- de uenigheten? Legger man litt godvilje til, kan min innsats kanskje kvalifisere til en metode Iversen (2016:31) kaller “djevelens advokat”. I denne artikkelen presenterer Iversen også andre metoder for å bryte opp enighetstyranni, som “red team” eller tildeling av roller i diskusjoner.

Den andre situasjonen hvor museet aktivt forøkte å operasjonalisere uenighetsfellesskapet, var under arrangementet Mat &Viten (september 2019 – mars 2020), en foredragsrekke for voksne der publikum også fikk servert en bedre middag på museumskafeen Frodig.

Middagen var tematisk knyttet til foredragets innhold, og måtte inntas ved et langbord med knapt 40 plasser, ansikt til ansikt og skulder til skulder med andre.

Foredragsrekken tok utgangspunkt i en sen- tral problemstilling fra utstillingen Typisk dem, nemlig spørsmålet om hvor fordommene våre kommer fra. Debatten om avkolonisering av akademia som raste særlig ved læresteder på Østlandet sommeren og høsten 2018 antydet ett mulig svar, da den satte søkelys på histo- riske årsaker til strukturell diskriminering i dagens samfunn. Diskusjonen ble bakteppe for en foredragsrekke som viste eksempler fra ikke-vestlig filosofi og idéhistorie som vi med fordel kunne lært mer om og av, dersom norske læresteder hadde vist større vilje til å gå uten- for den vestlige kanon. Det ble satt av godt med tid til diskusjon og spørsmål etter foredrage- ne, der vi hadde håpet at uenigheten skulle få blomstre fritt rundt de store spørsmålene om orientalisme og eurosentrisme, i hvilken grad vi fortsatt styres av forståelseshorisonter med røtter i slaveri og kolonitid, og Norges rolle i det hele.

Likevel uteble uenigheten. Vi forsøkte sta- diskusjon og uenighet, og min egen rolle som

uenighetsarkitekt i formidlingssituasjonen, har hatt en positiv effekt på omvisningene.

Fordommer er et tema som engasjerer. Det finnes et nærmest uendelig potensial for heftige diskusjoner rundt kjønnsroller og rasisme, for hvordan man forholder seg til folk med nedsatt funksjonsevne eller annen seksuell legning, og ikke minst for hvordan man kan eller bør ytre seg om andre i ulike sammenhenger.

Ved å slippe elevenes meninger til i større grad, og la dem bryne seg på hverandre, blir omvisningen mer elev-styrt, i tråd med utstil- lingens intensjon. Elevene sitter naturligvis på egne erfaringer om disse temaene selv, og gjennom diskusjon og dialogisk formidling ut- vikles et begrepsapparat til analyse og håndte- ring av egne og andres fordommer. Men rollen som uenighetsarkitekt byr også på utfordrin- ger. Jeg ble ganske paff første gangen jeg støtte på en unisont anti-feministisk innstilling i en IT-klasse med bare gutter, eller elever fra en skole på Oslos beste vestkant som var alvorlig bekymret for egen sikkerhet rundt museums- besøket på det mer sosialt belastede (men i en slik sammenheng, helt ufarlige) Grønland.

Eksemplene underbygger Iversens vektlegging av et meningsmangfold i klasserommet, og et debattmiljø som gjør det mulig for motstem- mer å slippe til. Hva innebærer omviserens rolle som midlertidig uenighetsarkitekt når slike forutsetninger ikke er på plass? 90 minutter gir ikke omviseren noe særlig rom til å påvirke konsensusregimer eller maktassymetrier i en klasse. Om klassen ikke allerede er et fungerende uenighetsfellesskap, vil den neppe bli det i løpet av en omvisning. Men kan man gi den et puff i riktig retning? For meg var det nær- liggende å ta rollen som motstemme i disse diskusjonene, og jeg befant meg snart i munn- huggeri med de mest dominerende stemmene i den antifeministiske IT-klassen. Dette var vel

(10)

62 publikumsmøte. Man bør på forhånd ha klart for seg om man ønsker å fremme museets ståsted som part i en diskusjon, eller om man vil forholde seg nøytrale og gå inn i rollen som uenighetsarkitekt. Å forsøke begge deler på en gang er kanskje ikke å anbefale.

En annen lærdom fra Mat & Viten er at uenighetsfellesskapet krever en fysisk og kon- septuell innramming som gjør at publikum forstår hva som forventes av dem. Når vi i andre sammenhenger har invitert til debattkvel- der rundt dagsaktuelle spørsmål, har det aldri vært noe å si på temperaturen i diskusjonene.

Det er forståelig at selskapet ved langbordet i den koselige kafeen, med god mat og drikke og interessante foredrag, la en demper på folks kamplyst. Publikum kom ikke til Mat & Viten for å krangle, men for å hygge seg. Og det bør de kanskje få lov til. Uenighetsfellesskapet hø- rer ikke hjemme i alle sammenhenger.

Det tredje eksempelet er hentet fra museets satsing på lokal ungdom. Samarbeid for inkluderende dialog (SID) var opprinnelig et prosjekt i regi av Bydel 6, Gamle Oslo, og be- står av unge voksne fra bydelen som ønsker å gjøre noe for kullene med ungdommer som kommer etter dem. Begge grupper består i ho- vedsak av norskfødte barn av innvandrere fra Asia, Afrika og Øst-Europa. SID, som i dag har blitt en selvstendig organisasjon, jobber særlig for å forebygge utenforskap og ungdomskrimi- nalitet i nærmiljøet. Samarbeidet mellom In- terkulturelt museum og SID går tilbake til 2018 og pågår fortsatt. Vårt første felles prosjekt var knyttet til produksjon av filmen Lytt til oss, vi har også en stemme (Bothner-By 2019; Fossum 2021), som handler om barn og unges opp- vekstsvilkår på Tøyen/Grønland, og kritiserer pressen og politiet for stigmatisering av byde- lens unge. Filmen ble tatt inn i utstillingen Ty- pisk dem, og har siden 2019 hatt fast visnings- plass i et eget utstillingsrom der.

dig nye ting for å stimulere til diskusjon. Før koronapandemien satte en effektiv stopper for arrangementet våren 2020, begynte vi til og med å sette ut “oppviglere” på strategiske plasser langs bordet, for å øke temperaturen i diskusjonene. Tiltakene lykkes i å sette i gang engasjerte samtaler, men de forble av det joviale slaget. Foreleseren fikk rikelig med applaus og engasjerte utdypningsspørsmål, men sjelden kritikk. Hva enn vi gjorde, syntes det å ende i konsensus hver gang, og foredragsrekken ble aldri noen videreføring av den sinte debatten fra året før. På den annen side var publikum svært begeistret over arrangementet. Tilbake- meldingene vi fikk var overveldende positive, og billettsalget gikk stadig bedre.

Mange av kriteriene for velfungerende uenighetsfellesskap var til stede. Det var et skjebnefellesskap innenfor trygge rammer, definitivt uten vold og heller ikke nevnever- dig preget av misforståelser. Både foredrags- holderen og museets tilretteleggere fungerte som uenighetsarkitekter, og publikummet var mangfoldig med tanke på kjønn, etnisitet og alder (fra studenter til pensjonister). Når de likevel viste seg å være så enige, skyldes det kanskje at de ikke var så mangfoldige hva an- går akkurat denne uenighetsaksen. Interkultu- relt museum har markert seg som en pådriver for mangfold i mange ulike sammenhenger, og publikum assosierte oss trolig med den fløyen i debatten som heiet på mangfoldiggjøring av akademia. Det hjalp vel heller ikke at vi samarbeidet med Dag Herbjørnsrud, som hadde vært en sterk stemme i 2018-debatten på radikal side. Som Brita Tøndborg hevder, med hen- visning til Nina Simon: “[…] if visitors expect to be provoked they may choose to internalise their reaction, and not discuss it”. (Tøndborg 2013:10–11, 13, Simon 2010: 132).

Her handler det kanskje mest om at museet må være bevisst sin egen rolle i hvert enkelt

(11)

63 på dette voksen-arrangementet. Manus med innøvde svar var nødvendig for at de skulle kunne formidle sitt budskap på en sammen- hengende måte, og SID-medlemmenes trygge veiledning og beskyttelse var det eneste som holdt ungdommene igjen når et hundretalls voksen-blikk ble rettet mot dem. Et bergtatt publikum fikk oppleve ungdommenes såre og utilslørte beskrivelse av egen hverdag, hvordan de selv opplevde det å stadig bli ransaket av politiet på åpen gate, eller å lese om seg selv beskrevet som en farlige kriminell i avisen.

Hvordan blikkene fra søsken, foreldre, naboer og lærere på skolen fikk dem til å føle seg når noe slikt hadde skjedd. Uten noe sted å være på kveldstid, uten adekvate fritidstilbud eller mu- lighet for å skaffe seg en deltidsjobb, og med en norsk offentlighet som stadig rakker ned på dem, ble det plutselig opplagt for alle hvorfor ungdommene i bydelen sliter.

Ungdommene på sin side satt igjen med en følelse av mestring. De hadde fått komme til orde og høstet anerkjennelse, respekt og sym- pati fra de voksne (Kjernsli 2019). Dessuten fikk de honorar, utbetalt i kontanter, umiddel- bart etter arrangementet. Jeg hadde selv den takknemlige oppgaven med å dele ut hundre- lappene, og sjelden har jeg sett gladere fjes enn da guttegjengen marsjerte triumferende ut fra kontoret mitt den kvelden.

Ved første øyekast kan det være vanskelig å se hva Iversens uenighetsfellesskap har med dette å gjøre. Har ikke museet jobbet stikk i strid med hans prinsipper når vi bidro til å løfte frem én stemme så til de grader, og på bekostning av alle andre? SID og Interkultu- relt museum gjorde vel nettopp det Bangstad beskylder Iversen for ikke å gjøre, nemlig å ta hensyn til asymmetriske maktforhold i den offentlige samtalen. Mens politi og presse har mange kanaler å ytre seg gjennom, var ungdommene helt avhengige av hjelp for å Interkulturelt museum har hele tiden be-

nyttet vertskapsmodellen (Bettum & Özcan 2018:217–219) i samarbeidet med SID, og vært arena og tilretteleggere for et innhold SID selv er avsender av. Filmpremieren ble markert med en panelsamtale i museets foredragssal som er betegnende for samarbeidet. SID var opptatt av at ungdommene skulle stå i sentrum under denne markeringen, og satte sammen et panel bestående av tre gutter mellom 13 og 15 år som nylig hadde vært utsatt for negativ oppmerksomhet fra politi og presse. Men istedenfor å invitere representanter fra politiet og pressen, som Iversens modell legger opp til, satt isteden tre unge menn fra SID i panelet.

De var ikke der for å utfordre eller motsi ungdommene, men for støtte dem.

Det var de unge voksne fra SID som styrte samtalen. De stilte spørsmål til ungdommene, som så leste opp svar de hadde forberedt på forhånd, det hele grundig koreografert og innøvd kvelden i forveien. I salen satt representanter fra politiet og pressen, bydelspolitikere, forskere og interesserte medborgere, inkludert en engasjert gruppe hijab-kledde mødre som fulgte nøye med på hvordan storsamfunnet be- handlet sønnene deres. Etter presentasjonene fikk publikum stille spørsmål til ungdommene via ordstyreren, SID-leder Omar Syed Gilani.

Han valgte hvilke spørsmål som skulle få slippe gjennom. Kritiske spørsmål ble avvist eller besvart av de unge voksne i SID.

For mange vil dette minne om sensurering og manglende ytringsfrihet i en offentlig debatt. Men for de som var til stede var det opplagt at de unge mennene fra SID ikke forsøkte å begrense ytringsrommet, men derimot prøvde å løfte frem en skjør liten stemme som sjelden eller aldri slipper til i saker som handler om dem selv. Å øve på forhånd var en forutset- ning for at usikre tenåringsgutter i det hele tatt skulle tørre å stille opp som hovedattraksjon

(12)

64 en mer mangfoldig og nyansert debatt i klassen senere. Dersom det er sentrale stemmer som ikke slipper til i en offentlig diskusjon, kan museet bruke sin makt til å løfte frem disse, som Interkulturelt museum gjorde i samarbeid med SID for ungdommene på Grøn- land. Selv om diskusjonene verken starter eller ender på museet, kan museet gjennom tilrettelagte formidlingsopplegg kanskje fun- gere som treningsarenaer for demokratisk debatt, og bidra til å bedre diskusjonsklimaet i det offentlige ordskiftet. Erfaringene fra IKM tilsier videre at velfungerende uenighetsfellesskap på museum krever planlegging, god rolleforståelse og tilrettelegging av konteksten slik at publikum forstår hva som forventes av dem.På Interkulturelt museum er vi i gang med en fornyelse av utstillingen Typisk dem og formidlingsopplegget vi tilbyr skoleklassene. Dis- kusjon og samtale skal gis enda større plass i formidlingsopplegget. Et eget amfiteater for omviserstyrt debatt både for skoleklasser og grupper av tilfeldig besøkende skal bygges, slik at publikum ikke er i tvil om hva som forventes av dem. En ny, tankevekkende kunstfilm laget i samarbeid med NRK og kunstneren Thierry Geoffroy/Colonel skal tas i bruk som opptakt til en diskusjon om humor og rasisme. Flere liknende produksjoner er underveis. Tre års prosjektarbeid har satt sitt preg, og skapt va- rige endringer i måten vi forholder oss til og arbeider med både enighet og uenighet ved In- terkulturelt museum.

Noter

1. Lesere som ønsker et bredere blikk på dette stoffet oppfordres til å lete opp prosjektets øvrige publikasjoner. Foreløpig er det bare tre av disse som er publisert eller antatt (Møystad 2020;

Engen 2021; Aure & Olsen 2022), men flere

bli hørt. Ved å tilrettelegge for det, mener jeg museet har bidratt til å skape bedre rammer for et velfungerende uenighetsfellesskap i diskusjonen på overordnet nivå. Panelsamtalen skapte et mulighetsrom som ble godt utnyttet i etterkant. Flere dialogmøter mellom politiet og ungdommene ble gjennomført på museet i ukene som fulgte, hvor vi opplevde at det kom frem innrømmelser på begge sider. SID vant også en sak mot Dagbladet i Pressens Fagli- ge Utvalg (PFU), hvor avisen fikk kritikk for brudd på Vær varsom-plakaten i dekningen av et slagsmål på Bydelskroa på Tøyen (Jor 2019).

Det kan virke som om museet har bidratt, på en beskjeden måte, til en bedre og mer rettfer- dig diskusjon av disse sakene.

Konklusjoner og videre arbeid Iversens modell for uenighetsfellesskap er et nyttig verktøy i museenes arbeidshverdag. Det er et begrep det er godt å tenke med, og en viktig påminnelse om uenighetens nødvendighet og funksjon som fellesskapsbygger i et demokratisk samfunn. Ikke minst gir det nyttige verktøy til arbeid med uenighet i store og små publikumsmøter. Det er imidlertid viktig å merke seg at modellen sjelden kan brukes di- rekte i museumsformidlingen. Museets rela- sjoner til sine brukere er ofte kortvarige og konstruerte, og sjeldent ferdig utviklede uenighetsfellesskap. Man vil ofte være nødt til å konsentrere seg om de enkelte kriteriene for velfungerende uenighetsfellesskap, og jobbe for å utvikle disse i håp om gevinst på et senere tidspunkt og kanskje på andre arenaer. Når museet skal samarbeide med eksterne grupper, kan det ofte være nødvendig å bruke tid på å bli litt kjent og etablere tillitt før man tar fatt på uenigheten. I skoleklasser der man møter et fastlåst enighetstyranni, kan omviseren forøke å bryte opp, i håp om å stimulere til

(13)

65

-arbeid som katalysator for god inkludering.

Norges Museumsforbund, 108–118. https://

museumsforbundet.no/inkluderende-museer/

Böhnisch, Siemke 2019. “Uenighetsdramaturgier.

Samtidsteateret som arena, laboratorium og katalysator for uenighetsfellesskap.” I Siemke Böhnisch & Randi Margrethe Eidsaa (red.), Kunst og konflikt: teater, visuell kunst og musikk i kontekst. Oslo: Universitetsforlaget, 69–90. DOI:

10.18261/9788215032344-2019-3.

Clifford, James 1997. Routes: Travel and translation in the late twentieth century. Harvard University Press.

Engen, Line 2021. ”Practice-led research in the art museum: Research on education practices led by the practitioners”. I Nordic Journal of Art & Research 10:2, 1–27. DOI:10.7577/

information.3769

Eriksen, Anne 2019. “Iscenesatt ulikhet. Internasjonalt samarbeid i teaterutdanninger.” I Siemke Böhnisch & Randi Margrethe Eidsaa (red.), Kunst og konflikt: teater, visuell kunst og musikk i kontekst. Oslo: Universitetsforlaget, 129–147.

Eriksen, Lars Laird 2008a. “Kjerner og identiteter i debatten rundt skolens Formålsparagraf.” Kirke &

kultur 113 :1, 7–20.

Eriksen, Lars Laird 2008b. “Verdifellesskap eller uenighetsfellesskap.” I Inga Bostad, Åse Røthing

& Oddbjørn Leirvik (red.), Verdier. Oslo:

Universitetsforlaget, 120–138.

Eriksen, Thomas Hylland 2010. Samfunn. Oslo:

Universitetsforlaget.

Fjellro, Ragnhild 2014. “Uenighetens potensial.” I Forskerforum 5. desember 2014. https://www.

forskerforum.no/uenighetens-potensial/

Fossum, Mina Augestad 2021. Working with social justice and marginalized groups in museums.

How Intercultural Museum in Oslo contributes to empower minority youths through its museum practice. Department of Culture Studies and Oriental Languages. Oslo, University of Oslo.

Upublisert masteravhandling.

bidrag forventes publisert i 2022–23. Se mer om prosjektet nedenfor.

2. Vær oppmerksom på at Lars Laird Iversen brukte etternavnet Eriksen frem til 2011.

3. Dette kom frem i en panelsamtale Iversen deltok i under det avsluttende fagseminaret for Uenighetsfellesskap i museene ved Interkulturelt museum 10. desember 2021.

Litteratur

Auestad, Lene 2017. “Interkulturelt museum – Typisk dem.” Radikal Portal 20. juli 2017. https://

radikalportal.no/2017/07/20/interkulturelt- museum-typisk-dem/

Aure, Marit & Marianne A. Olsen 2022 (under utgivelse). “Å gjøre byen til sin: Stedstilknytning gjennom kulturarv og gatekunst.” I Marit Aure, Anikken Førde, Tone Magnussen & Tone Nyseth (red.), Retten til den mangfoldige byen. Oslo:

Scandinavian Academic Press.

Bangstad, Sindre 2015. “Uenighetsfellesskap.”

Teologisk tidsskrift 4:3, 263–272. http://www.

idunn.no/tt/2015/03/uenighetsfellesskap.

Bettum, Anders, Kaisa Maliniemi & Thomas Michael Walle 2018. Et inkluderende museum. Kulturelt mangfold i praksis. Trondheim: Museumsforlaget.

Bettum, Anders & Gazi Özcan 2018. “Dialog som metode. Inkluderingsstrategier ved Interkulturelt museum 2006–2016.” I Anders Bettum, Kaisa Maliniemi & Thomas Michael Walle (red) Et inkluderende museum. Kulturelt mangfold i praksis. Trondheim: Museumsforlaget, 181–224.

Boast, Robin 2011. “Neocolonial collaboration:

Museum as contact zone revisited.” Museum Anthropology, 34:1, 56–70.

Bothner-By, Annelise 2019. “Lytt til oss, vi har også en stemme! Et samarbeidsprosjekt mellom Samarbeid for inkluderende dialog og Interkulturelt museum 2018–2019.” I Helle Christine Ravn & Camilla Ruud (red.), Inkluderende museer. Kulturkunnskap og

(14)

66 diverse communities. Bielefeld: Transcript Verlag.

Møystad, Mari Østhaug 2020. “The stories museums tell.” Museological Review 2020:24, 97–110.

Næss, Arne 2003/1947. En del elementære logiske emner. Oslo: Universitetsforlaget

Pratt, Mari Louise 1991. “Arts of the Contact Zone”.

Profession, 33-40.

Rasmussen, Terje 2015. Lars Laird Iversen: (2014).

Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling. Bokanmeldelse i Sosiologi i dag, 45:4, 122–126.

Rokkan, Stein 1987/1967. “Geografi, religion og samfunnsklasse: Kryssende konfliktlinjer i norsk politikk.” I Bernt Hagtvet (red.): Stat, nasjon, klasse. Essays i politisk sosiologi. Oslo:

Universitetsforlaget, 111–205.

Schorch, Philipp 2013. “Contact zones, third spaces, and the act of interpretation.” Museum & Society, 11:1, 68–81.

Simon, Nina 2010. The Participatory Museum. Santa Cruz, CA: Museum 2.0.

Solhaug, Trond 2015. “Lars Laird Iversen:

Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling, 2014.” Bokanmeldelse i Tidsskrift for samfunnsforskning, 56:2, 250–253.

Tøndborg, Brita 2013. “The dangerous museum.

Participatory practices and controversy in museums today.” Nordisk Museologi 2013:2, 3-13.

Walle, Thomas Michael 2018. “Museale

inkluderingsstrategier.” I Anders Bettum, Kaisa Maliniemi & Thomas Michael Walle (red) Et inkluderende museum. Kulturelt mangfold i praksis. Trondheim: Museumsforlaget, 107–127.

Ås, Berit 1979. De fem hersketeknikker. København:

Juristforbundets Forlag.

NOUer og stortingsmeldinger

Meld. St. 23, (2020–2021). Musea i samfunnet. Tillit, ting og tid. Det kongelige kunnskapsdepartement.

NOU (1996:7) Museum. Mangfald, minne og møtestad. Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

Herbjørnsrud, Dag 2019. Gå inn i din tid. Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud.

Oslo: Res Publica.

Hylland, Ole Marius, Nanna Løkka, Anne-Sofie Hjelmdahl & Bård Kleppe 2020. Museum og samfunn. En utredning om museenes samfunnsroller i lys av museumsreformen. TF- rapport nr. 548. Telemarksforsking.

Iversen, Lars Laird 2014a. Uenighetsfellesskap.

Blikk på demokratisk samhandling. Oslo:

Universitetsforlaget.

Iversen, Lars Laird 2016. “Uenighetsfellesskap – en inkluderende innfallsvinkel til medborgerskap.”

Dembra (demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme) 1, 2–15.

Iversen, Lars Laird 2018. “From safe spaces to communities of disagreement”. British Journal of Religious Education 41:3, 315–326.

Iversen, Lars Laird 2021. “Å være uenig på en god måte”. Norsklæreren 2021:3, 21–25.

Jahnsen, S. S. 2021. “The balancing act. Museums as spaces for democratic debate: a case study from Oslo, Norway.” Museums & Social Issues. DOI:10.

1080/15596893.2021.1970901

Lynch, Bernadette 2014. “‘Whose cake is it anyway?’

Museums, civil society and the changing reality of public engagement.” I Laurence Gourievidis (red.), Museums and Migration: History, Memory and Politics. New York: Routledge, 67–80.

Lynch, Bernadette 2017. “Disturbing the peace:

Museums, democracy and conﬂict.” I Diana Walters, Daniel Leven, & Peter Davis (red.), Heritage and Peacebuilding. Suffolk: Boydell &

Brewer, 105–122.

Lynch, Bernadette 2019. “‘I’m gonna do something’.

Moving beyond talk in the museum.” In Janes, Robert R. & Richard Sandell (red.) Museum Activism. New York: Routledge, 113–126.

Mouffe, Chantal 2005. On the Political. Routledge.

Müller, Insa 2020. The local museum in the global village. Rethinking ideas, functions, and practices of local history museums in rapidly changing

(15)

67

https://www.medier24.no/artikler/dagbladet- far-kritikk-av-pfu-publiserte-for-darlig-sladdet- video-av-ungdomsgjeng/474860

Kjernsli, André 2019. “Lytt til oss, vi har også en stemme.” Vårt Oslo 5. mars 2019. https://

vartoslo.no/andr-kjernsli-bashir-ali-rashid- elisabeth-myhre-lie/lytt-til-oss-vi-har-ogsa-en- stemme/196201

Tveit, Marta 2020. “Kan den unge høyresiden bli en ny antirasistisk front?” Klassekampen, lørdag 19.

september.

Anders Bettum, ph.d. Førstekonservator NMF [email protected]

Oslo museum

Interkulturelt museum Tøyenbekken 5 0188 Oslo

Avisartikler

Abdi, Mohammed 2017. “Det anstendige Høyre må bli anstendig igjen.” Morgenbladet, kommentar 19.

oktober 2017.

Andresen, Nils August 2017. “Hvordan ble høyresiden så dårlig til å snakke om rasisme?” Minervanett, 16. oktober 2017.

Hardis, Arne 2021. “Slaver af historien.”

Weekendavisen 41/samfund. 14. oktober 2021.

https://www.weekendavisen.dk/2021-41/

samfund/slaver-af-historien?fbclid=IwAR002X1w D8L1AVnmcavyXtC6U6dTBKfAGrCzA1hz0alkz CSnob72WLfWRJ8

Iversen, Lars Laird 2014b. “Kronikk: Norge er et uenighetsfellesskap.” VG 24. september 2014.

Funnet på VG.no 07. desember 2021.

Jor, Eira Lie 2019. “Dagbladet får kritikk av PFU: Publiserte for dårlig sladdet video av ungdomsgjeng.” Medier 24, 25. september 2019.