20 2018
arkeologisk
tidsskrift
ISSN 1501-0430 Postadresse:
Primitive tider
Postboks 6727, St. Olavs plass 0130 Oslo
E-post: kontakt@primitive-tider.com
Internett: https://www.journals.uio.no/index.php/PT Ombrekk: Hege Skalleberg Gjerde
Trykk: Reprosentralen ved Universitetet i Oslo
© Primitive tider. Ettertrykk for mangfoldiggjøring kun etter avtale med redaksjonen.
Forsidefoto: Schröder arkivet/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.
I artikkelen Den mindre vikige døden av Ann Kathrin Jantcsh og Mone Ødegården.
Tidsskriftet
Primitive tider er et vitenskapelig tidsskrift på nivå 1 i NSDs register over vitenskapelige publiserings- kanaler. Alle innsendte artikkelbidrag blir først gjenstand for redaksjonell vurdering. De artikler som tas med videre blir sendt ut til minimum én ekstern, anonym fagfelle. I tillegg til artikler publiserer Primitive tider bokanmeldelser og andre kortere tekster (kalt ”rapport”) som ikke fagfellevurderes og dermed ikke gir uttelling i publiseringsindikatoren. De gjennomgår likevel en redaksjonell vurdering.
7
25
51
65
81
95
115
121
127
131
INNHOLD
Metall i bunn og grunn Metallutvinning i Oslo, ca. 1150-1250 e.Kr.
Astrid Kristoffersen
Mot en ny fase for jernvinna i Møre og Romsdal? Nye perspektiver på organisering og teknologi
Kristoffer Dahle og Jo Sindre P. Eidshaug
Tema: Død og begravelse
Grave Encounters Ontological aspects of post-burial interaction in the Late Iron Age of central eastern Sweden
Fredrik Fahlander
”Krigare” i graven? Praktik, ideal och iscensättning under skandinavisk vikingatid Kerstin Odebäck
Den mindre viktige døden Etterreformatoriske gravminners status Ann Kathrin Jantsch og Mona Ødegården
Möten med krigsgravar i konflikternas periferi Materialitet och bruk av betydelse Magnus Ljunge og Maria Persson
Bokanmeldelser
Bjerck, Hein B., Heidi M. Breivik, Silje E. Fretheim, Ernesto L. Piana, Angélica M.
Tivoli, A Francisco J. Zangrando og Birgitte Skar (eds.) 2016: Marine Ventures:
Archaeological Perspectives on Human-Sea Relations, Eqinox publishing, Sheffield.
Aikaterini Glykou
Hansen, Gitte og Per Storemyr (eds.) 2017 Soapstone in the North Quarries;
Products and People 7000 BC – AD 1700, UBAS 9, Universitetet i Bergen Astrid J. Nyland
Glørstad, Zanette T. og Kjetil Loftsgarden (eds.) 2017. Viking-Age Trans- formations. Trade, Craft and Resources in Western Scandinavia. Routledge.
London / New York.
Sarah Croix
Lotte Hedeager 2017 Arkeologi kort fortalt. Oslo, Pax Forlag.
Bryan C. Hood
131
begynnerstudenter. For eksempel, hva er det arkeologi ønsker å finne ut? Hvilke forskjellige
”arkeologier” finnes det? Hvorfor er arkeologisk kunnskap relevant for oss i dag? Omhandler arkeologi kun fjern fortid? Istedenfor skaper det innledende kapitelet inntrykket av at faget stort sett bare dreier seg om tradisjonell kulturhistorie.
Det følgende kapittelet i boka heter
”Arkeologi som moderne vitenskap”. Egentlig gir det en skisse av tidsperspektivets utvikling i skandinavisk arkeologi i løpet av 1800-tallet (tre-periodesystemet og typologisk metode), samt en kort skisse over relativ/absolutt datering, radiokarbondatering, dendrokronologi og strandlinjedatering. Hva ”moderne vitenskap”
betyr i denne sammenheng er nokså uklart.
I neste kapittel gis en fremstilling av hva som oppfattes som relevante arkeologiske data, eller funnkategorier - noe som etter Hedeagers redegjørelse ser ut til å bestå mest av diverse jernaldergraver og stolpehull fra langhus.
Utgravningsmetodene som presenteres dreier seg stort sett om flatavdekning for å avdekke slike funn. Her finnes ingen diskusjon omkring hvordan man trekker slutninger ut fra arkeologisk funn. Hvordan identifiserer vi mønstre og hvordan skal de tolkes i forhold til menneskelig atferd/handling? Hvordan kommer vi frem til noen av fortolkningene som skisseres i den kulturhistorisk oversikten? Dette er grunnleggende arkeologiske resonnementer, og Vi som underviser i innledningsemner i
arkeologi har lenge savnet passende tekster på norsk. Vanligvis har det vært nødvendig å bruke tekster på engelsk som enten er altfor omfattende for hva de slanke 10-poengsemnene tillater, eller de er skrevet på hva mine studenter har karakterisert som ”professorengelsk”. Lotte Hedeagers bok forsøker å gi begynnerstudenter og mulige søkere til arkeologi en første forståelse av hva faget dreier seg om. Hun spesifiserer at boka gjelder forhistorisk arkeologi i Norden. Til tross for den gode hensikten, er ikke forsøket helt vellykket.
Boka har noen særegenheter og strukturelle utfordringer. Dette skyldes delvis at Hedeager velger å begynne boka med en kort kulturhistorisk gjennomgang av ”nordisk” forhistorie fra eldre steinalder til vikingtid. Denne gjennomgangen er dessverre veldig skeiv: Mesolittikum gjøres unna på knappe to sider, neolittikum vies ni og en halv side, bronsealder fem sider, mens Hedeagers eget forskningsfelt, jernalder-vikingtid, blir tildelt 17 sider. Hun mener at dette kronologisk- kulturelle rammeverket er noenlunde universelt for Norden, selv om det finnes regionale forskjeller i terminologi. Men forskjellene mellom sørnorsk og nordnorsk forhistorie er ikke bare terminologiske. Muligens ville det ha vært bedre å begynne med en diskusjon av hva arkeologi er – eller ikke er – siden det finnes mange unøyaktige forestillinger blant
Lotte Hedeager 2017 Arkeologi kort fortalt. Oslo, Pax Forlag.
Bryan C. Hood
Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi, UiT – Norges arktiske universitet
132
2018 20. årgang
litt refleksjon omkring dette kunne ha fått frem et mer nyansert bilde av hvordan arkeologer skaper viten.
Den siste delen av kapitelet hopper plutselig over i en diskusjon av forskjellige typer arkeologi (dvs. førhistorisk vs. klassisk) og tverrfaglighet. Det førstnevnte kunne ha blitt tatt opp i innledningskapitlet, som bemerket over, og det burde ha vært en klar diskusjon om arkeologiens forskjellige roller i forskning, forvaltning og kulturarvstudier. Særlig de to sistnevnte momentene burde ha blitt omtalt i større omfang, siden det er der de fleste studentene vil ende opp i fagrelaterte jobber.
Tverrfaglig samarbeid med naturvitenskapene karakteriseres veldig kort, og da merkelig nok i form av den danske kjøkkenmødding- kommisjonen på 1800-tallet, ikke moderne zooarkeologi, geoarkeologi eller lignende.
Deretter finnes et par sider om bruk av historiske tekster, etterfulgt av en kort omtale av antropologi. Til tross for påstanden om at sosialantropologien ”gjennomsyrer…enhver tolkning av forhistoriske samfunnsformer”
(Hedeager 2017:96), får vi ingen forklaring på dette, bortsett fra en henvisning til den neo- evolusjonistiske samfunnstypologien til Elman Service i forbifarten. Gitt utsagnet om sosial- antropologiens allestedsnærværende relevans for arkeologien, er det rart at etnografiske analogier ikke nevnes som en sentral del av slutnings- prosessen i forhistorisk arkeologisk forskning.
Dette henvises det kun forbigående til senere som en del av ”ny” arkeologi.
Kapittelet ”Om å tolke” gir en skisse over fagets historiske utvikling fra kulturhistorie til prosessuell og post-prosessuell arkeologi.
Selv om man kan være uenig i noen av karakteriseringene, fungerer kapittelet rimelig godt for å vise hvordan arkeologiens teoretiske rammer har endret seg over tid, og at disse endringene kan tilknyttes samfunnsendringer for øvrig. Den innledende påstanden om at arkeologiske metoder stort sett har vært de samme til tross for endringer i fortolkningshorisontene, står imidlertid i motsetning til virkeligheten og delvis til det som står i teksten. Dette avhenger
kanskje av hva man forstår med ”arkeologiske metoder”, men de problemstillingene som nye teoretiske rammer har frembragt har hatt en viss påvirkning på hva som er oppfattet som relevante metoder og bidratt til utviklingene av mange nye metoder siden 1960-årene. Man kan også reise et spørsmål om aDNA og isotop- analyser egentlig representerer en ny vitenskapelige revolusjon i faget, som det fremstilles her. Dette er kanskje tilfelle når det gjelder svar på urgamle kulturhistoriske problemstillinger knyttet til migrasjoner, men dette er bare de siste analyseformene i en lange rekke metodiske utviklinger siden 1960-årene.
Fremstillingen av utviklingen i faget post-2010 som primært metodisk og påstanden om at den samfunnsteoretiske siden av faget er lite utviklet, er mystisk, særlig siden Hedeager selv har vært engasjert i diskusjoner om materialitetsteori. Det finnes blant annet flere kulturarvsstudier og bruk av postkolonial teori som det kunne pekes på.
Postkolonial teori er fremstilt så flyktig at den nesten blir substansløs, kanskje fordi den ikke oppfattes som relevant for nordisk arkeologi.
Her ville en diskusjon av samisk arkeologi ha vært en konkret illustrasjon av hva dette dreier seg om – men vent litt, det samiske oppfattes ikke som en del av nordisk arkeologi (se under).
Bokas siste kapittel skisserer hva et studium i arkeologi innebærer, og er dermed kanskje mest informativt for de som søker seg til faget for første gang. Rådene som gis angående oppgaveskriving er fornuftige, men innholdet virker mer egnet for masterstudenter. Her burde det også ha vært en diskusjon om arkeologi som karrierevei, hvilke jobber man kan forvente og hva slags studievalg som kan være fornuftige i denne sammenheng; spørsmål som dagens studenter er opptatte av.
I det store og hele er det nødvendig å karakterisere boka som nokså nærsynt i sitt utgangspunkt. Selv om forfatteren hevder at den er rettet mot norske arkeologistudenter generelt og skal dekke Norden og nordisk forhistorie, er dette i virkeligheten kun en lærebok i sør- skandinavisk arkeologi forstått veldig tradisjonelt som ”nordisk oldkyndighet”. Boka
133
viser ingen som helst interesse for arkeologien i den halvdel av landet som ligger nord for Trøndelag. Vi finner for eksempel utsagn som at i ”jegersteinalderen” fantes det ikke hus eller bofasthet, bare mobile grupper med telt. Rent bortsett fra det faktum at det finnes en rekke spor etter huskonstruksjoner fra ”jegersteinalderen” i området sør for Trøndelag, ignorerer påstanden de tusenvis av steinalderhus i Nord-Norge som dateres fra mesolittisk tid til tidlig metalltid (dvs.
bronsealder, førromersk jernalder), der noen kan relateres til semi-sedentær bosetning. Men det ser ut som om dette materialet ikke passer inn i det som karakteriseres som ”nordisk arkeologi”.
For å understreke problemet med regionalt og tematisk nærsynthet, kan det nevnes at boka kun inneholder to setninger om samisk arkeologi. I et bemerkelsesverdig utsagn sier Hedeager at:
Sverige og Norge har en egen utdannelse med søkelys på samisk arkeologi. Grunnen til dette er at den forhistoriske arkeologien som er beskrevet her, ikke er relevant for arktiske strøk, hvis innbyggere har levd av jakt, fangst og reinsdyrdrift i årtusener og ikke har vært en del av den sydskandinaviske landbrukskulturen (Hedeager 2017:91).
Her er det mange ting å ta tak i. For det første, det finnes ingen ”egen utdannelse” i samisk arkeologi i Norge. Ved det eneste lærested der samisk arkeologi drives på alvor – i Tromsø – er den en integrert del av resten av arkeologi- undervisningen. For det andre, ”landbruks- kulturen” (om den var ”sørskandinavisk” eller ikke) har vært praktisert noen steder nord for polarsirkelen siden sen bronsealder, altså ikke bare i sør. For det tredje, det finnes spor etter samisk bosetning langt sør i Norge, fra Trøndelag til Hedmark, slik at den sørskandinaviske landsbrukskulturen ikke bør oppfattes som et lukket system. Det virker med andre ord som om den samiske tilstedeværelsen utelates for ikke å komplisere hovednarrativet.
Konsekvensen av Hedeagers formule- ringer og nærsynthet er at både samisk og nordnorsk arkeologi avvises som irrelevant,
iallfall med hensyn til hennes hovedinteresse:
Hvordan Sør-Skandinavia ble integrert i de store europeiske nettverkene og populasjons- innvandringene bevist gjennom aDNA. Et annet sted i boka bemerker Hedeager at i bronsealderen har nordområdene vært tilknyttet ”en østerlig kulturkrets” (Hedeager 2017:32). Kanskje det er en implisitt antakelse at det også var sånn både før og etter. I så tilfelle, er det ikke et interessant kulturhistorisk tema at man i Norden hadde minst to samtidige regionale nettverk som var orientert i forskjellige retninger?
Dessverre kan jeg ikke anbefale denne boka som en innledningstekst. Den virker for enkel og overfladisk. Men mer kritisk, boka er lite representativ for det tematiske og regionale mangfold som finnes i norsk arkeologi, selv i den sørlig regionen. Våre studenter i nord vil neppe se deres egen region i boka, og vi kan risikere at de opplever seg utestengt fra den
”ekte” nordiske arkeologien. Studenter sørpå vil få et innledningsnarrativ som er tematiske skeivt (hvor er steinalderen og bergkunsten?) og som fremstiller arkeologien nord for Trøndelag som irrelevant. Samisk arkeologi avbildes som noe særegent, nesten fremmed, og kun med relevans for perifere jeger-samlere nord for polarsirkelen.
I denne boka er samer fremdeles ”people without prehistory”, og man trenger ikke å være en militant postkolonialist eller en nordnorsk patriot for å reagere på det.
