Universitetet i Sørøst-‐Norge Fakultet for Humaniora, Idretts-‐ og Utdanningsvitenskap Mastergradsavhandling Studieprogram: Design, kunst og håndverk Vår 2019
Kari Kindberg
Tid for materialitet
En undersøkelse av sammenhengen mellom materialitet og tidsbevissthet
Universitetet i Sørøst-‐Norge
Fakultet for Humaniora, Idretts-‐ og Utdanningsvitenskap Institutt for estetiske fag
Lærerskolevegen 40 3679 Notodden
http://www.usn.no
© 2019 Kari Kindberg
Denne avhandlingen representerer 60 studiepoeng
Sammendrag
Denne oppgaven undersøker sammenhengen mellom tidsbevissthet og materialitet.
Undersøkelsen er i hovedsak todelt. Den har en teoretisk og en praktisk del.
Den teoretiske delen av oppgaven presenterer et utvalg filosofiske og
fenomenologiske teorier om tid og materialitet, og retter seg mot å undersøke og diskutere en sammenheng mellom disse teoriene. Sentralt er hvordan ulike
tidsbevisstheter i ulik grad gir plass til materialitet, og hvordan menneskers kobling til moderne datateknologi kan endre vår måte å forholde oss til både tid og materialitet.
Dette på grunn av datateknologiens øyeblikkelige og immaterielle karakter.
Tid som en måte å skape avstand på oppheves når datateknologien, uten motstand og på en komprimert og øyeblikkelig måte, bringer det som er langt borte like nært som det som er nært. Det venner oss til å kreve hurtighet, forvente motstandsløshet og favorisere synssansen. Bruk av datateknologi svekker derfor trolig våre mimetiske evner; vår forståelse for fjernhet, våre evner til å dvele ved tingene, innstille oss med fortrolig oppmerksomhet og til å respektere og håndtere våre materielle omgivelser.
Den praktiske delen av oppgaven retter seg mot å undersøke hvilke sammenhenger jeg finner mellom egen tidsbevissthet og materiale leire. Gjennom leiretrykking i gipsform og remodellering, sammenstilling av komponenter fra datateknologi, glasering og rakubrenning, undersøker jeg med en fenomenologisk tilnærming tidsprosessene som frembringer mine objekter; tiden som materiale og hvordan den fremtrer i min
bevissthet i interaksjon med leira.
Bystene jeg lager kan forstås som et bilde på at vi mennesker i økende grad interagerer med, vender vår oppmerksomhet mot og tar i bruk datateknologi. De er også et bilde på en tilstivnet tidsbevissthet. Et øyeblikkelig og komprimert forhold til tiden.
Undersøkelsens funn drøftes til slutt i lys av det teoretiske innholdet. Didaktiske refleksjoner står her sentralt, med resonnementer om læring og betraktninger som understreker viktigheten av å prioritere og styrke kunst og håndverksfaget i skolen.
Figur 1. Bilder fra oppgavens utprøvende arbeid. Bystene er både et bilde på en ytre orientering mot datateknologi og en indre forming av tidsbevissthetens karakter.
Innholdsfortegnelse
Sammendrag ... 2
Innholdsfortegnelse ... 4
Forord ... 6
1 Innledning ... 7
1.1 Tidsbevissthet og materialitet ... 7
1.2 Oppgavens struktur ... 12
2 Problemområde og problemstilling ... 14
2.1 Bakgrunn for valg av undersøkelsesområde og oppgavens relevans ... 14
2.2 Et filosofisk perspektiv ... 18
2.3 Valg av materialer, teknikker og uttrykk. ... 18
2.4 Jason deCaires Taylor ... 19
2.5 Problemstilling ... 22
3 Fenomenologisk metode ... 23
3.1 Fenomenologi ... 23
4 Undersøkelsens teorigrunnlag knyttet til materialitet ... 28
4.1 Sammenstillinger/assemblager ... 28
4.2 Manuel DeLanda og materialisme ... 31
4.3 Walter Benjamin og materialisme ... 34
4.4 Ting er ikke materialisme ... 37
4.5 Richard Sennett og håndverket ... 38
5 Oppgavens materialer og teknikker ... 40
5.1 Leire ... 40
5.2 Rakubrenning ... 42
5.3 Komponenter fra datateknologi ... 44
5.3.1 Metall... ... 45
5.3.2 Plast... ... 47
6 Undersøkelsens teorigrunnlag knyttet til tidsbevissthet. ... 49
6.1 Om å forholde seg til tid ... 49
6.2 Tiden som naturvitenskapens virkelighetsbeskrivelse ... 51
6.2.1 Lineær tidsforståelse ... 52
6.3 Moderne teknologi og tidsbevissthet ... 54
6.3.1 Tidens tyranni over rommet ... 54
6.3.2 Eksponentielle kurver og øyeblikkelig oppmerksomhet ... 55
6.3.3 Stabling og krav om hurtighet ... 56
6.3.4 Minner, erfaringer og opplevelser ... 58
6.3.5 Fotografier og film ... 60
6.4 Maurice Merleau-‐Ponty og teknologi ... 62
7 Tid som materiale ... 64
7.1 Henry Bergson, Edmund Husserl og tid som varighet ... 64
7.2 Intensjonalitet og noema ... 70
7.3 Tingenes taushet og kjedsomhet ... 71
7.4 Retensjon og hukommelse ... 74
7.5 Hjernens ulike bevissthetsfunksjoner ... 75
7.6 Hvordan stille seg i varigheten? ... 76
8 Funn, empiri og analyse ... 82
8.1 Oppgavens undersøkende og analyserende arbeid ... 82
8.2 Analyse og funn ... 85
8.3 Ordene og beskrivelsene; språket som pekte ut funnene ... 95
8.4 Fotobeskrivelser av bystene ... 101
9 Drøfting av mine funn. ... 111
9.1 Mine fremstilte objekter ... 111
9.2 Tanke og materie, bevissthet og natur ... 118
9.3 Frihet og intuisjon ... 123
9.4 Håndtering av motstand ... 130
9.5 Samspillet mellom mitt indre og ytre miljø ... 134
9.6 Skapende bevegelse gir tilværelsen mening ... 136
10 Konklusjon ... 143
Referanser/litteraturliste ... 147
Figurliste ... 149
Vedlegg. Den transkriberte loggen min ... 157
Forord
Takk for fire fine år som deltidsstudent på Notodden. Det har vært en glede å få delta på samlinger og nettmøter som har vært preget av dyktige forelesere og hyggelige medstudenter.
Takk til mine veiledere Silje Bergman og Trond Henriksen for gode innspill, og spesielt takk til Morten Henrik Lerpold, som med engasjement, tålmodighet og fortrolig oppmerksomhet har veiledet meg i et ukjent, spennende og krevende terreng. Med Mortens hjelp har jeg sett mer, forstått mer og funnet mer. Det har bidratt til å gjøre arbeidet med denne oppgaven både meningsfullt og utviklende.
Jeg vil også takke min mann og mine barn for deres tålmodighet og oppmuntring.
Mai 2019 Kari Kindberg
1 Innledning
1.1 Tidsbevissthet og materialitet
Da barna var små var det av og til en utfordring å komme seg på jobb til pålagt tid om morgenen. Barna var ofte mer opptatt av å studere vannet i vasken, enn å pusse tennene, eller av å stable klosser fremfor å kle på seg. Bortsett fra å oppfatte mine krav om å gjennomføre ulike gjøremål i en bestemt fart hadde barna trolig ingen fornemmelse av at det var noe de måtte rekke, eller at de befant seg i en situasjon der de av en eller annen grunn hadde lite tid. Barnas oppmerksomhet var rettet mot tingene og omgivelsene, og mine uforståelige tidskrav gav dem trolig en ufri følelse.
Ufri og kneblet fordi de ble frarøvet anledningen til å aktualisere mulighetene de fant i morgenstundens omgivelser. De ble tvunget til å overse leker som ropte på
oppmerksomhet, rare silhuetter der morgensolen traff veggen eller studier av vannets bane i vasken. Det kunne gjøre dem frustrerte og lite samarbeidsvillige.
Mange småbarnsforeldre opplever de samme utfordringene i sin hverdag, og det mangler ikke på litteratur med tips og råd. Hvordan få barna til å forstå at det er begrenset tid til hvert gjøremål, og hvordan få barna til å være opptatt av de “rette tingene”? Et av tipsene jeg leste gikk ut på å visualisere tiden barnet hadde til rådighet.
Mens barnet for eksempel pusset tennene, kunne jeg flytte en gjenstand på en tenkt linje. Det kunne for eksempel være å bevege tannpastaen fra den ene siden av vasken til den andre. Barnet kunne på denne måten følge gjenstandens forflytning, beregne farten tannpastaen beveget seg i og oppfatte hvor lang tid som var igjen før
tannpussen måtte være ferdig. Denne aktiviteten kunne gjøres til en lek, og var en morsommere måte å møte mors krav på. Det fungerte.
Når jeg tenker tilbake på morgenstundene og den lineære illustrasjonen av tid, skjønner jeg nå at dette var, sammen med mye annet, en metode for overføring av voksensamfunnets vanligste måte å forestille seg tiden på. Vi forholder oss til tid som et målbart fenomen knyttet til rommets dimensjon, og vi baserer både vårt arbeidsliv og mye av vår fritid på denne tidoppfattelsen. For at våre barn skal fungere best mulig i samfunnet, må de lære å forholde seg til tiden på samme måte. De må lære å forholde
seg til kIokketiden og at det ikke alltid er tid til lek, til å dvele ved tingene eller til å ta strømpebuksen på hodet.
Jeg har selv siden jeg var liten lært å måle tiden og la meg styre av klokken. Jeg har også lært å være effektiv og utnytte tiden ved å prioritere gjøremål. Klokken dominerer mine tanker om tiden og den påvirker mine valg av aktiviteter. Klokken stemmer meg også i forholdet til mine materielle omgivelser på den måten at den regulerer tiden jeg har til å lytte, føle, se og høre i møte med materialene. Noen ganger er det ikke tid til det i det hele tatt.
En travel, fremtidsrettet måte å forholde seg til tid på gir oss derfor trolig ikke de beste
forutsetningene for å forstå våre materielle omgivelser.
Før jeg lærte meg å måle tiden og “lese” klokken forbandt jeg ikke klokker med tid, men med form, farge, bevegelse og lyd. Klokker kom i mange varianter og de var fasinerende ting:
Mormors bordklokke stod plassert på nest øverste hylle i veggseksjonen i spisestua.
Sammen med bestefars friidrettspokaler. Fra spisebordet var den lett å få øye på, spesielt fra den plassen jeg pleide å ha. Den var av gull, det så i alle fall slik ut.
Metallet var skinnende og blankt. Den var som den gjeveste pokal. Fra sin plass på hyllen hadde den god oversikt over stuen, og den fikk ting gjort. Plutselig kunne mormor sprette opp fra stolen å erklære at det var tid for kaffe.
Mormors bordkloke av gull, var som et hjerte. Den pulserte. Hva viserene drev med var ikke så interessant, for under urskiven hang det fire gullkuler på en stang. De snurret rundt og rundt. Først til høyre, så til venstre, så til høyre igjen. Å følge dem med øynene var som å kjøre karusell på tivoli. En sånn karusell som har hester som beveger seg opp og ned i runddansen.
Jeg var seks år gammel da jeg fikk min første egne klokke. Den hadde rød reim med trange, små hull til spennen. Reimen satt stramt på håndleddet. Eller litt løst. Det
Figur 2. Detaljbilde fra oppgavens utprøvende arbeid. Gammel vekkeklokke som utallige ganger har varslet om en ny dag.
kunne varieres, men hver gang jeg justerte på reimen knirket den litt som om den ikke ville. Når jeg tok håndleddet opp til nesen luktet det svakt svette, og det kunne klø litt når reimen ble fuktig. Jeg måtte ta av klokken når jeg skulle bade. Men om vinteren var det ingen som tenkte på at votten lett falt av, og at jakken ble litt kort når jeg rullet av akebrettet eller gravde snøhule.
Skiven bak viserene var også rød. Den var metallaktig rød og blinket når jeg vridde på armen. Jeg gransket, stirret og vendte, og klokkeskiven blusset av all
oppmerksomheten. Den metallrøde, flate skiven hadde ørsmå, sirkelformede riller.
Som ringer i vann antydet rillene at noe nettopp hadde forsvunnet i dypet, som om klokken skjulte en hemmelighet. Som om den visste at den lurte meg litt.
Viserene var hvite. De pekte og vinket. De lyste svakt i mørket, under dynen, eller på badet der det ikke var vindu. I mørket var det ingen som tenkte på hva viserene pekte på. Det sa bare tikk, tikk. Når vi lekte gjemsel eller “boksen går” tikket det inni meg også.
På den ene siden av klokken var det en liten tapp. Den kunne skrus på, og da snurret viserene rundt og rundt. Da løp den korte og den lange viseren både frem og tilbake.
De var med på leken. “Slå på ring, slå på ring”, sang de ute på kløverengen, uten å tenke på at det begynte å bli sent.
Når jeg tenker på og skriver om klokkene henter jeg frem minner fra barndommen. Jeg erindrer lukter, lyder, steder og hvordan ulike ting så ut eller var å ta på. Jeg kan kjenne på fløyelsstoffet til mormors spisebordstoler, eller plukke kløver i enga der vi lekte slå på ring. Den lilla kløverblomsten var søtere i smaken enn den hvite.
Figur 3. Bilder fra da jeg var 5 -‐ 6 år gammel.
Mye mer enn det jeg beskriver med ord kommer tilbake. Hukommelsen frembringer erindringer og minner. Jeg synes jeg er heldig som også har fotografier. På bildet over, til venstre, (figur 3) har jeg klokken på armen.
Det er spennende å tenke tilbake på hvordan det var å ikke kunne klokka. Hvordan det var før jeg lærte meg å måle tiden. Den gangen lot jeg meg styre av andre ting, av hendelser og tingene rundt meg. Dersom venner kom på døra, glemte jeg alt annet.
Jeg kunne føre samtaler med dokkene mine, fortelle hemmeligheter til glatte stener eller bygge slott av kvister og granbar. I voksen alder og som kunst og håndverkslærer har jeg blitt mer bevisst på – og gjenoppdaget min barndoms annen tid. Jeg har blitt mer bevisst på evnen jeg hadde til å imitere og den fortrolige oppmerksomheten jeg kunne rette mot tingene i denne tidsmodusen. Jeg tror en slik barnlig, undersøkende, åpen og lyttende innstilling er en forutsetning for skapende arbeid, og at den derfor har mye til felles med den fortrolige oppmerksomheten håndverkeren og kunstneren retter mot sine materialer. Jeg tror altså at evnen til å se og forstå materialitet kan henge sammen med måten man forholder seg til tid på. Jeg ønsker derfor å undersøke sammenhengen mellom materialitet og tidsbevissthet nærmere. Det er flere grunner til dette.
På ungdomsskolen ser jeg mange eksempler på elever, som i stedet for å rette fortrolig oppmerksomhet mot skolearbeidet, virker rastløse og kritiske til egne prestasjoner.
Selvkritikken går ofte hånd i hånd med mangel på tålmodighet, vilje og evne til å gjøre seg flid. Ungdommene kan også, uavhengig av arbeidsfokus, gi uttrykk for at de synes skolen er kjedelig og at de ikke alltid ser meningen med det de lærer.
Konsentrasjonsproblemer og opplevelsen av kjedsomhet har ofte sammensatte årsaker. Jeg er interessert i om konsentrasjonsproblemene kan ha noe med tidsbevissthet å gjøre; om måten vi møter utfordringer og motstand på kan ha sammenheng med vårt forhold til tiden. Jeg er videre interessert i om det finnes sammenhenger mellom materialitet og tidsbevissthet som kan forklare hvorfor noen elever kan oppleve skolen som kjedelig og meningsløs. Det er altså med didaktisk interesse jeg gjør mine undersøkelser.
Tidsbevissthet og materialitet er store tema som i denne oppgaven tvinger frem en avgrensing. Jeg vil betrakte ulike syn på tid og basere min teoretiske litteraturstudie på et lite utvalg filosofiske teorier. Det teoretiske arbeidet retter seg mot å vise, forklare og drøfte teori om tidsbevissthet og materialitet, mens det praktiske arbeidet skal registrere egne erfaringer knyttet til min tidsbevissthet og leiras materialitet.
Figur 4. Bilder fra oppgavens utprøvende arbeid. Det er leiras materialitet og egen tidsbevissthet jeg skal undersøke.
Jeg skal på mange måter foreta en reise. I forordet til boken “Litteratur og erfaring”
redegjør Reinton og Iversen for ulike betydninger eller perspektiver på ordet
“erfaring”. En av dem forklarer at erfaring, i nordisk og germansk sammenheng betyr
“å reise”, “å fare gjennom”, og “å bli bevandret” (Iversen & Reinton, 2001). Reisen skal foretas med både hode og kropp. Mens litteraturstudien og den teoretiske
kunnskapen er med i kofferten, er det kroppens sanseinntrykk som møter og
interagerer med landskapets varierende terreng underveis. Interaksjoner som gir meg mer bagasje. Erfaringen er derfor noe “jordnært, noe som står nær livet, og slik forbundet med det konkrete og enkeltstående. Samtidig er erfaring ikke identisk med sansing, for den innebærer også kunnskap og innsikt” (Iversen & Reinton, 2001).
1.2 Oppgavens struktur
Kapittel 1:
Her skriver jeg en innledning som peker mot oppgavens tema og problemområde.
Kapittel 2:
I dette kapittelet skriver jeg mer om problemområdet og bakgrunnen for valg av undersøkelsesområde. Jeg nevner mitt valg av materialer, forklarer valget av
uttrykksform knyttet til det praktiske arbeidet, presenterer min inspirasjonskilde Jason deCaires Taylor og min intensjon om å gi oppgaven en filosofisk profil. Til slutt i
kapittelet formulerer jeg oppgavens problemstilling.
Kapittel 3:
Her skriver jeg om oppgavens fenomenologiske metode og presenterer Edmund Husserl, Martin Heidegger og Maurice Merleau-‐Pontys ulike fenomenologiske perspektiver som har betydning for min undersøkelse.
Kapittel 4:
I dette kapittelet presiserer jeg undersøkelsens teorigrunnlag knyttet til materialitet.
Jeg skriver om ulike sammenstillinger, presenterer Manuel DeLandas assemblage-‐teori og hans syn på materialitet. Videre skriver jeg om Walter Benjamin og hans teorier om materialitet, mimesis og tingenes aura. Til slutt i kapittelet presenterer jeg Richard Sennets syn på håndverket.
Kapittel 5:
Etter å ha presentert undersøkelsens teorigrunnlag knyttet til materialitet, presenterer jeg i dette kapittelet materialene og rakuteknikken jeg arbeider med i den praktiske delen av oppgaven.
Kapittel 6:
I dette kapittelet presiserer jeg undersøkelsens teorigrunnlag knyttet til tidsbevissthet, og diskuterer denne i lys av teorien om materialitet. Jeg gjør rede for Thomas Hylland
Eriksens syn på hvordan teknologi påvirker vår tidsoppfatning og presenterer dette i sammenheng med Walter Benjamins syn på teknologi og materialitet. Til slutt ser jeg dette i sammenheng med Maurice Merleau-‐Pontys syn på kropp og teknologi.
Kapittel 7:
I dette kapittelet skriver jeg om tid som materiale, ser nærmere på noen av Henry Bergson, Martin Heidegger og Edmund Husserls fenomenologiske beskrivelser av tiden, og sammenstiller deres teorier med en lineær og øyeblikkelig tidsbevissthet.
Kapittel 8:
I dette kapittelet redegjør jeg først for hvordan jeg har undersøkt sammenhengen mellom materialitet og tidsbevissthet. Deretter presenterer jeg mine funn.
Kapittel 9:
Her beskriver og drøfter jeg mine funn i sammenheng med det jeg tidligere har presentert om materialitet og tidsbevissthet. Jeg ser på funnene i et didaktisk perspektiv. Kapittelet belyser ulike perspektiver og svar på problemstillingen.
Kapittel 10:
Knyttet til et didaktisk perspektiv, konkluderer og sammenfatter jeg her essensen i oppgaven og problemstillingen.
2 Problemområde og problemstilling
Det å være til. Et lite øyeblikk.
Som en liten dråpe i verdenshavene.
Som en tynn stråle fra solens kilde.
Som et lite sandkorn på jorden.
Det å være til. Et lite øyeblikk.
I den store tidssammenhengen er våre liv et lite blaff, et lite øyeblikk.
I dette lille vinduet som er vår tid, innleder vi en relasjon til tiden som sannsynligvis preges og formes mye av det miljøet vi lever i. Selv om vi ikke er oss det bevisst har vi derfor alle ulike måter å tenke om tid på, og å være vår tid på. På bakgrunn av
kollektive oppfatninger av tid danner hele samfunn tidskulturer, som for eksempel vår lineære tidsoppfatning. I tillegg forholder hver og en av oss seg til en egenopplevd, subjektiv tid inni oss.
2.1 Bakgrunn for valg av undersøkelsesområde og oppgavens relevans
Tid er altså noe som angår oss alle. Som bevisste mennesker forholder vi oss alle til tid, og vi forholder oss alle til våre omgivelser. Vi har alle en fortid, en historie med minner, opplevelser, personer, steder og ting som på forskjellige måter har formet og satt sitt preg på oss. Det er ulikt hvor mye og hvordan fortiden preger oss og bidrar til
forståelse og refleksjon i det daglige, trolig fordi det er stor forskjell på opplevelser og erfaringer. Gjennom hukommelsen kan vi i varierende grad og med usikkerhet erindre tidligere opplevelser, mens vi trolig i langt større grad evner å bevare og hente frem våre kroppsliggjorte erfaringer. Datateknologien påvirker kanskje vår forståelse av denne forskjellen, fordi teknologiens lagringsevne kan få fjerne erindringer til å virke
Figur 5. Detaljbilde fra oppgavens utprøvende
arbeid. Glasert og rakubrent leire.
nære. Opplevelser kan på denne måten utgi seg for å være erfaringer. Fotografier kan for eksempel gjøre at vi husker en hendelse bedre. Men på den andre siden kan den enorme bilde -‐ og informasjonstilgangen datateknologien gir også bidra til en svekkelse av hukommelsen. Det har blitt viktigere å vite hvordan man søker opp informasjon enn å besitte sansemessige erfaringer og kunnskaper selv.
Utvikling og bruk av datateknologi er trolig derfor en årsak til at vi får færre erfaringer.
Barn blir kjent med sine materielle omgivelser og etablerer erfaringer gjennom lek.
Men dersom det er mer attraktivt å bygge hus i Minecraft enn trehytter i skogen, og leken slik domineres av immaterielle spill og underholdning, vil dette begrense barnas materielle erfaringer. Vårt moderne samfunns økende interaksjon med datateknologi kan trolig altså endre både vår forståelse av erfaringer, vår evne til å erfare og
forholdet til våre materielle omgivelser.
Nuet finnes strengt tatt ikke, men glir i en varig strøm over i vorden. Allikevel kan vi som handlende aktører fornemme nuet. Denne fornemmelsen knytter seg til en subjektiv erfaring av tiden og kan vanskelig deles med andre. Til tross for dette kan det virke som om mange har behov for, eller at det har blitt en trend, å dele og
dokumentere det som oppfattes som nåtidige opplevelser gjennom sosiale medier. Slik forveksles og erstattes nuet av øyeblikket, et digitalisert og frosset nu.
Teknologien, som er utviklet for å være til hjelp og gi oss mer tid, stresser oss derfor ofte isteden. Kanskje fordi den etterlater oss en øyeblikkelig og immateriell måte å omgås verden og hverandre på? Motsatt kan kontakt med konkreter, verktøy og materialer, kanskje få oss til å stresse ned og skape bevissthet om – og fornemmelse av et vedvarende nu.
Fremtiden opptar også alle. I større eller mindre grad har vi alle drømmer, tanker og meninger om morgendagen. Vi vet at fremtiden kommer, og til forskjell fra dyrene har vi viten om at vi eksisterer i en begrenset tidsperiode. Selv om vi ikke oppdager
transformasjonene i det daglige, er vi uavbrutt vitne til at tiden endrer både oss og tingene rundt oss. Vi lever på mange måter forutsigbare liv, men ingen er sikre på hva fremtiden vil bringe. Forskning på og utviklingen av datateknologi blir en stadig større del av vår hverdag, og mange har stor fremskrittstro på teknologiens vegne.
Fremskrittstroen gjør kanskje at vi slutter å se oss tilbake. En favorisering av det digitale vil også mer eller mindre innebære at vi snur ryggen til materien. En slik orientering vil i tillegg til å endre vår oppfattelse av tiden, trolig også endre vårt forhold til rommet, fordi datateknologien eliminerer tid som en måte å skape avstand på.
I vesten har vi sakte men sikkert, siden klokken ble oppfunnet og naturvitenskapen ble etablert som vitenskap, lært å forholde oss til tiden på en lineær måte. Tiden
fremstilles som punkter på en linje. Det lineære tidssynet forkynner at tiden går, og ikke kommer tilbake (Eriksen & Sæther, 1999). Vissheten om at livet er midlertidig og at det en dag vil ta slutt, kan kanskje være grunnen til at vi tilsynelatende innleder et målende og konkurrerende forhold til tiden. Erkjennelsen om vår flyktige eksistens kan kanskje også forklare vårt behov og søken etter stadig teknologisk utvikling. Søken etter en teknologi som vi håper kan styrke vår stilling i kampen mot tiden og kanskje redde oss fra alderdom og død.
I det daglige går vi ikke rundt og tenker på vår flyktige eksistens, det fortrenger vi. Men mer eller mindre bevisst er vi hele tiden knyttet til tiden, og vi er hele tiden knyttet til våre omgivelser. Det at vi i økende grad omgir oss med datateknologi og digitaliserer våre liv påvirker og endrer trolig vår måte å være mennesker på. I en sammenstilling med datateknologi fjerner vi oss fra materie som yter oss motstand, fra kroppslige, fysiske erfaringer, og kanskje fra den naturlige strømmen av tid vi har inni oss.
Poenget mitt er ikke å være ensidig negativ til datateknologi, eller å påstå at vi skal slutte å benytte oss av denne teknologien. Den har også mange positive sider. Poenget er å drøfte hvordan datateknologi kan bidra til å forme vår tidsbevissthet. Eller
motsatt; Jeg vil undersøke sammenhengen mellom materialitet og tidsbevissthet, og med dette forsøke å avdekke hva vi risikerer å miste dersom vi konsekvent henvender oss til det digitale fremfor det konkrete. Målet med undersøkelsen er å tale
materialitetens sak, og belyse behovet for å prioritere og vektlegge kunst og håndverk i skolen, og at skoler og kunst og håndverkslærere må legge til rette for gode estetiske læringsprosesser. I en stadig mer digitalisert og teknisk hverdag er det viktig at elever får mulighet til å bruke alle sine sanser i arbeid med ulike materialer og teknikker, øve
opp evnen til å lytte til materialene, tåle og forstå den motstanden de gir. Det vil trolig også gjøre dem i bedre stand til å håndtere motstand i livet forøvrig.
Det er sannsynlig å anta at datateknologien, på lignende måte som klokketeknologien, stemmer oss i forholdet til våre materielle omgivelser. Gjennom sin immaterielle karakter kan datateknologien, som klokken, ikke bare regulere mulighetene til å lytte, føle, se og høre i møte med materialer, men også favorisere enkelte sanser og i stor grad begrense materiell kontakt.
Barn omtales ofte som de beste fenomenologene. Kanskje det er fordi barn ennå ikke i så stor grad er formet av miljøet, og opplært i det timelige og digitale. Kanskje barn nettopp derfor i større grad, har en fortrolig evne til å interagere med sine omgivelser gjennom lek og fantasi. Denne egenskapen kan vi se mot barna for å gjenfinne i oss selv.
Jeg antar at vi opplever tid ulikt avhengig av graden av interaksjon med materialer, og at en vedvarende, dvelende, nåtidig tidsbevissthet er best egnet til å oppnå kontakt med materialer. Hvordan vi tilegner oss kunnskaper om verden, måten vi er tilstede i nuet på, er sannsynligvis avgjørende for hvordan vi lærer, og for hvordan vi evner å bevare og reflektere over det fortidige. Jeg tror at det som tilegnes av kunnskap gjennom bruk av alle kroppens sanser, i direkte kontakt med materialer og vår fysiske virkelighet, bevares på en annen måte i vår hukommelse, enn det vi lærer gjennom en abstrakt eller observerende tilnærming. Det er fordi etablering av erfaringer trolig betinger bruk av alle kroppens sanser. En favoriserer av synssansen, foran en
datamaskin eller med nesen i en bok, gjør oss trolig til betraktere, ikke aktører. Når vår teoritunge skole driller elevene i tilskuerrollen, bidrar dette sannsynligvis både til kjedsomhet og følelsen av meningsløshet.
Jeg ønsker å finne svar på disse hypotesene og eventuelle andre sammenhenger jeg finner mellom materialitet og tidsbevissthet. I tillegg til å studere teori om materialitet og tidsbevissthet vil en sentral del av undersøkelsen derfor innebære å utforske egen tidsbevissthet knyttet til eget estetisk skapende arbeid.
2.2 Et filosofisk perspektiv
Filosofi fasinerer meg. Å kunne lese om eller høre andres tanker om verden er spennende. Å bli forklart og presentert andre forståelser og sammenhenger enn de jeg allerede besitter er krevende, men meningsfullt. Det får meg til å føle meg mer våken og tilstede. Det er som å uthvilt stå opp fra en god natts søvn, trekke gardinene til side og oppdage at landskapet på utsiden bader i et annet lys. Et lys som får meg til å se andre sider av landskapet.
Jeg er ikke filosof, og jeg har ikke planer om å begi meg ut for å være det. Men jeg ønsker å belyse mitt praktisk skapende arbeid med filosofiske stråler. Det gir arbeidet mening for meg, og det vil kanskje kunne tilføre praksisen min en ekstra dimensjon.
Store tenkere som Walter Benjamin og Manuell DeLanda har formet mange filosofiske tanker om materialitet, og lærde menn som Henry Bergson, Edmund Husserl, Martin Heidegger og Thomas Hylland Eriksen har undersøkt og skrevet om tid og
tidsbevissthet. Det er med hjelp fra deres filosofiske tankegods jeg tar fatt på oppgaven.
2.3 Valg av materialer, teknikker og uttrykk.
For å undersøke fenomenene materialitet og tidsbevissthet velger jeg å arbeide med formgiving, bearbeiding og sammenstilling av leire, metall og plast. Intensjonen er at utøvelsen av det estetisk skapende arbeidet skal være min tilgang til fenomenene, mens mine ferdigstilte objekter skal kunne belyse oppgavens tematikk.
Det er menneskets tidsbevissthet jeg ønsker å undersøke. Mennesket står i kraft av sine kognitive evner og bevissthet om tiden i en særstilling i forhold til dyr og andre levende organismer. Jeg ønsker å synliggjøre denne særstillingen i det estetiske
arbeidet ved å frembringe objekter som avbilder mennesker. Jeg vil forme byster i leire
Figur 6. Detaljbilder fra oppgavens utprøvende arbeid.
Små deler av større landskap.
gjennom å kombinere leiretrykking i gipsform med remodellering. I bystekroppene skal det modelleres plass til komponenter fra datateknologi (metall og plast). Jeg skal altså ikke benytte meg av datamaskinens funksjon, men fremstille mennesker som har vokst sammen med ulike deler fra maskinen. Bystene skal glaseres og rakubrennes. Til slutt skal komponentene limes fast.
Figur 5. Detaljbilder fra oppgavens utprøvende arbeid. Leirtrykking i gipsform, remodellering og integrering av deler fra datamaskiner.
Glasurens plassering, farger, krakeleringer, reduksjon og det helhetlige samspillet med de ulike komponentene vil også få betydning for uttrykket.
Tiden kan fremtre på mange måter i menneskets bevissthet. Mine ferdigstilte byster skal uttrykke og presentere en av dem. Dette skal jeg forklare nærmere:
2.4 Jason deCaires Taylor
På flere måter er Jason deCaires Taylor (1974 -‐) og hans arbeider (figur 8) en stor inspirasjonskilde for meg. Han har laget utallige skulpturer basert på avstøpninger av hele menneskekropper. Modellene lukker øynene når avstøpningene av ansiktet tas.
Det gjør at skulpturene får lukkede øyne og ser litt sovende eller hvilende ut.
Taylor plasserer mange av skulpturene han lager på havets bunn, og er kjent for å ha tatt havbunnen i bruk for etablering av skulpturparker. Han dokumenterer selv sitt undersjøiske univers, og bildene hans viser hvordan ulike organismer vokser og utvikler
seg på skulpturenes langsomt forvitrede overflate. Organismene fortsetter, sammen med naturens erosjon-‐ og forvitringsprosesser, å formgi skulpturene ved å sette sine spor. Når kunstneren plasserer skulpturene på havbunnen, skjer det noe med min oppfattelse av deres eksistens. Til tross for at skulpturene er utsatt for forvitring, og sakte men sikkert går i oppløsning, oppfatter jeg at passeringen gjør dem mer tidløse.
Taylor skaper et slags mellomrike.
Figur 8. Foto: Jason deCaires Taylor
Kilde: http://www.underwatersculpture.com/works/submerged/ Gjengitt med tillatelse.
Det er mer motstand i vann enn i luft. Det fører blant annet at vi beveger oss
langsommere i dette elementet. De samme kravene til hurtighet som eksisterer over vannoverflaten gjelder trolig heller ikke under vann. Universet under vann er foreløpig også nokså fritt for elektronikk og datateknologi. Skulpturene til Taylor sammenstilles med natur og materialitet på alle kanter, på naturens premisser. Organismer utfolder
seg, vokser fast i sementformene og integreres langsomt sammen med
menneskekroppene på en vakker og naturlig måte. Kanskje det er denne langsomt, glidende integreringen og mangelen på teknologi og støy som er grunnen til at jeg oppfatter skulpturene som tidløse, eller som i en strøm av varighet?
Jason deCaires Taylors undersjøiske skulpturer og deres organismer får meg altså til å tenke at tiden har varighet. Mitt arbeid vil på mange måter fremstille det motsatte. Gjennom å sammenstille byster med elementer fra datateknologi vil jeg at bystene skal være et bilde på stillstand. Stille slik klokkeviserne står mellom hvert slag, og tilstivnet slik vår tidsbevissthet kanskje påvirkes til å bli når vi sammenstiller oss med datateknologi (denne
påstanden redegjør jeg nærmere for i kapittel 6 og 7).
Stillstand er fravær av bevegelse. Når bevegelse opphører og ansiktet, inntar en
tilstivnet tilstand, vekker det kanskje et ubehag i oss fordi den stive masken blottlegger ansiktet på en måte som bringer oss nær noe fjernt. En endelighet?
Taylors skulpturer er veldig uttrykksfulle, både før og etter at ulike organismer fester seg til overflaten. Hver og en av skulpturene er en detaljert avstøpning, noe som gjør at vi kan møte skulpturene gjennom nokså autentiske ansikt. Ansikt som organismene beveger.
Filosofen Emmanuel Levinas (1906 – 1995) hevdet at ansiktet er et uttrykk, eller vår første tale. Det er det første vi møter andre med. Ansiktet er ikke en fasade som skjuler noe, men det vi ER, og det vi kommuniserer til andre med. “Ansiktet er ikke noe man oppfatter, slik et subjekt oppfatter et objekt, men et krav, en bønn om
ivaretakelse” (Kvandal, 2010, s. 6). Selv om vi vet at skulpturene ikke er mennesker, vekker ansiktene deres noe i oss. En slags sympati, omsorg og kanskje et behov for å ta vare på dem. Jeg må være meg dette bevisst. Jeg lager avstøpninger og remodellerer byster av personer jeg kjenner og har et nært følelsesmessig forhold til. Kanskje det påvirker eller vekker noe i meg? Hva skjer med min oppfatning av tid og materien (leiren) når den imiterer et menneske jeg har tilknytning til?
Figur 6. Bilde fra oppgavens utprøvende arbeid. Inntatt stillstand.
Figur 10. Detaljbilder fra oppgavens utprøvende arbeid. Leiren imiterer mennesker jeg har et nært følelsesmessig forhold til.
Selv om ansiktet ikke er en fasade som skjuler noe, er det litt tilbakeholdent og noe vi aldri helt kan lære å kjenne, mente Levinas. Ansiktet er litt fjernt og vanskelig å “få tak i”, men det er materie. Det digitale portrettet er hurtig, umiddelbart og immaterielt. I sosiale medier stiller det seg gjerne ut på en udiskré og overeksponert måte, en måte som kan bringe det så nært at det mister sin gåtefullhet. Derimot, formgitt i og imitert av et materiale, som for eksempel malt på et lerret, utskåret i tre eller modellert i leire, kan ansiktet trolig med større letthet beholde sin fjernhet, bevare sin respekt og kanskje dermed også forbli interessant.
På bakgrunn av betraktningene i dette kapittelet formulerer og presiserer jeg at jeg jobber med å løse følgende problemstilling:
2.5 Problemstilling
Hvilke sammenhenger finner jeg mellom materialitet og tidsbevissthet, gjennom å sammenstille byster i leire og komponenter fra datateknologi?
-‐ Gjennom teori redegjøre for og diskutere en sammenheng mellom tidsbevissthet og materialitet.
-‐ Gjennom praktisk skapende arbeid undersøke leiras materialitet, egen tidsbevissthet og sammenhengen mellom disse.
3 Fenomenologisk metode
For å undersøke fenomenene materialitet og tidsbevissthet benytter jeg meg av fenomenologisk metode.
3.1 Fenomenologi
Ordet fenomen, gresk; phainomenon, betyr det som viser seg, åpenbarer seg og avslører seg, og fenomenologisk analyse har nettopp som målsetting å beskrive
fenomener. Fenomenologene studerer fenomenene ut fra et førstepersonsperspektiv, det vil si studier av hvordan ting fremtrer for forskeren selv i forskerens bevissthet.
Metoden skal lede til tingene selv, gi oss tilgang til tingene slik at vi kan se dem som de er.
Edmund Husserl (1859 – 1938) (figur 11) regnes som grunnleggeren av den fenomenologiske metoden. Han tok utgangspunkt i Immanuel Kants (1724 – 1804) arbeid og hans beskrivelse av anskuelsesformenes betydning for vår kunnskap om verden.
En fenomenolog skal beskrive fenomenet slik det fremtrer for han i hans bevissthet. Men når tingen slik den fremtrer for meg skal undersøkes, så er det noe som kommer mellom meg og tingen. Det som kommer mellom, er mine anskuelsesformer. Tid og rom er eksempel på anskuelsesformer.
Husserl mente at vår tenkning er intensjonell. Det vil si at vår bevissthet alltid retter seg mot noe. For å kunne beskrive et fenomen, det vår bevissthet retter seg mot, hevdet Husserl at vi må åpne oss for at virkeligheten er mer mangfoldig enn vi tror. Vi må la virkeligheten komme til oss på en variert og mangesidig måte. Betrakteren må se fenomenet fra ulike sider og innfallsvinkler. Ved å studere fenomenet inngående vil betrakteren kunne få en opplevelse av å ha den “fulle oversikt” og å persipere fenomenets vesen slik at det fremstår som det det er. For å få til det må forskeren altså innstille seg på en slik måte ovenfor fenomenet at han ikke tar fenomenet for
Figur 11. Edmund Husserl 1910
gitt, men åpner seg opp og undersøker det som i første omgang kan virke selvfølgelig og utvilsomt.
Den svenske filosofen Hans Ruin dy (1961 -‐) beskriver Husserls fenomenologiske metode i et foredrag han holdt i forbindelse med Husserls 150 års jubileum i 2009. For å forklare Husserls metode og hans tanker om et fenomens vesen, forteller Ruin at Husserl, før han utviklet fenomenologien, startet som matematiker, og at “matematisk forståelse bygger på at den som forstår matematikk gjør det fordi han griper det matematiske som vesensgestalt” (Nixo Trixo 2009). Matematikken er et godt eksempel fordi den har prinsipper og relasjoner som gjelder uavhengig av variabler som mengde og størrelse. Det finnes overordnede sammenhenger og mønstre, “Noe tanken kan gripe ved å se på tingen, men samtidig se forbi tingen” (Nixo Trixo 2009).
Fenomenologens abstraherende blikk må nemlig se forbi tingen, se dypere mot de bestående relasjoner og mønstre. Et slikt blikk kalte Husserl for et eidetisk blikk. Det eidetiske blikket beveger seg mellom avstand og nærhet til tingen, og den som forsker må “lære seg å håndtere bevegelsen mellom nærhet og avstand, se et mønster i det særegne, slik at det særegne kan fremtre i sin mønsterkarakter” (Nixo Trixo 2009).
“Fenomenologien beveger seg mot det virkelige gjennom en dobbel bevegelse, ved at den både tar avstand og griper inn” (Nixo Trixo 2009).
Når jeg undersøker tidsbevissthet må jeg først og fremst undersøke tidsbevisstheten selv, og ikke de objektene som beveger seg i min tidsbevissthet. Min intensjonelle tenkning må videre synliggjøres i undersøkelsen slik at jeg i den skiller mellom mine intensjonelle tanker og fenomenenes fremtreden. Jeg må videre innstille meg ovenfor leiras materialitet og min egen tidsbevissthet på en åpen, inngående, men også distansert måte, for å kunne nærme meg dens vesen. Ved å supplere bilder til mine notater kan undersøkelsen både få en nær og fjern karakter. Jeg benytter derfor følgende loggskjema (figur 11) i min undersøkelse:
Byste nr. (1 -‐9) og fase (A – D) Intensjonalitet.
Min bevissthet retter seg mot materien med følgende formål:
Notater
Materialitet
Hvilke kapasiteter og egenskaper fremtrer i materialet.
Hva er dette leiren gjør?
Tidsbevissthet
Hvordan tiden fremtrer for meg i min bevissthet.
Hva er dette tiden gjør?
Notater
Bilder
Bilder
Figur 12. Loggskjemaet jeg benytter i undersøkelsen. Det beskrives nærmere i kapittel 8.
Martin Heidegger (1889 – 1976) (figur 13) var elev av Husserl og utviklet fenomenologien i en mer
eksistensfilosofisk retning. Han var opptatt av hva det vil si “å være”, og mente at vi alltid befinner oss i et flettverk av sammenhenger som kan avdekke denne væren. For å forstå mennesket og dets bevissthet må vi derfor forstå den livsverden mennesket er en del av, mente han.
Heideggers forklarte sine tanker og undringer knyttet til hva det vil si å være et menneske ut fra gitte
historiske sammenhenger. Han var spesielt opptatt av den teknologiske utviklingen, teknikkens vesen/essens,
det moderne menneskets væremåte (Berdinesen, 2017), og en samtid som nettopp hadde gjennomgått 1. verdenskrig. Han var også opptatt av språket og hvordan språket fastholder tingenes væren. Språket er værens hus, og for å få tak i den beste beskrivelsen av et fenomen må betrakteren jobbe med språket, hevdet Heidegger.
Heidegger så på det egentlige livet som tiden selv, og at menneskers forhold til tiden derfor avgjør hvordan livet leves. Han uttalte at fysikkens måleinstrumenter ikke kan gi tilstrekkelig informasjon om tiden. “Den som alltid spør når eller hvor lang tid, forfeiler
Figur 13. Martin Heidegger 1960.
Foto: Willy Pragher
Notater
tilværelsens forhold til tiden. Det avsløres “sier Heidegger,” ved at de som alltid står med et ur i hånden, er de samme som alltid sier; -‐ Jeg har ikke tid” (T. B. Eriksen &
Sæther, 1999, s. 212). Vi kan ikke si hva tiden er, men hvorledes den er, sa Heidegger.
Altså hvordan tiden fremtrer for oss i vår bevissthet.
I tillegg til å være opptatt av språk og teknologi forsket Heidegger på fenomenet tid gjennom å studere kjedsomhet. Jeg vil se nærmere på både teknologi og
kjedsomheten når jeg skal belyse forholdet mellom materialitet og tidsbevissthet.
Mens Husserl var opptatt av tenkning og Heidegger av ontologi/væren, var filosofen og
fenomenologen Maurice Merleau-‐Ponty (1908 – 1961) (figur 14) opptatt av sansing.
I Bengtsson og Løkkens tekst; “Maurice Merleau-‐
Ponty: Kroppens verdslighet og verdens
kroppslighet”, beskrives Merleau-‐Pontys syn på kroppen som en legemliggjørelse av subjektet. Det er gjennom kroppen at mennesket finnes i verden, opplever verden og får tilgang til verden.
“Subjektet er opprinnelig i verden før den
refleksive analysen gjør det til sentrum for verden” (Bengtsson og Løkken, 2004). Det er persepsjon som gjør at vi kan orientere oss i verden. Verden fremtrer for oss gjennom våre sanser, og sanseapparatet er en fundamental forutsetning for å utviklingen av vår bevissthet. Derfor må vi lytte til den sansemessige erkjennelsen kroppen bidrar med i møte med fenomener mente Merleau-‐Ponty.
Som Heidegger kalte Merleau-‐Ponty den verden vi til daglig lever våre liv i for
livsverden. Det er denne verden, som vi er i gjennom vår kropp, som gir oss læring og erfaringer hevdet han. Denne livsverden er “levende nærværende i vår persepsjon, og som sådan uoppløselig forbundet med et persiperende subjekt” (Bengtsson og Løkken, 2004). Merleau-‐Pontys livsverden er altså primær og en forutsetning for både
filosofiens refleksjoner og for vitenskapens analyser.
Figur 14. Maurice Merleau-‐Ponty 1942
Jeg kan altså lese hva andre har skrevet om materialitet og tidsbevissthet, men min eneste og sikreste tilgang til erkjennelse om fenomenene er gjennom mine egne sanser. Kroppens sanseapparat er formidleren jeg har mellom det konkrete og det abstrakte, mellom materialitet og tidsbevissthet.
Figur 15. Detaljbilde fra oppgavens utprøvende arbeid. Sanseapparatet er en fundamental forutsetning for å utviklingen av vår bevissthet. Dersom andre kan kjenne seg igjen i det jeg beskriver, har jeg kanskje nærmet meg fenomenets essens.
4 Undersøkelsens teorigrunnlag knyttet til materialitet
4.1 Sammenstillinger/assemblager
I problemstillingen bruker jeg ordet sammenstille. Det er et sentralt ord i min oppgave og jeg har allerede benyttet det flere ganger i teksten. Jeg har blant annet skrevet om sammenstilling mellom mennesket og det digitale, mellom mennesket og materien og mellom Jason deCaires Taylors skulpturer og organismer i vannet.
Å skulle sammenstille byster i leire, med komponenter fra datateknologi dreier seg praktisk og teknisk om ulike romlige måter å sette materialene sammen på. I teoretisk og aktualisert forstand henviser sammenstilling til noe annet: deler som virker
sammen på en slik måte at delenes helhet, sammenstillingens helhet, blir noe mer enn summen av delene.
Når vi persiperer, sammenstiller vi deler til helheter på bakgrunn av sammenheng mellom delenes form, størrelse, farge, tekstur eller bevegelsesmønster. Helheten persiperes altså på bakgrunn av delenes felles egenskaper. I denne oppgaven arbeider jeg med sammenstilling på en annen måte. Jeg sammenstiller materialer og deler med forskjellige egenskaper, det vil si deler som tilsynelatende ikke har noe felles. Hvordan kan slike sammenstillinger uttrykke betydningsfulle helheter?
Den meksikansk-‐amerikanske filosofen Manuel DeLanda (1952 -‐) (figur 16), gir en forklaring på dette gjennom sin teori,
“Assemblage Theory”.
“Assemblage” er et fransk ord som på norsk betyr samling eller sammenstilling. DeLanda er inspirert av, -‐ og har videreutviklet, det postmodernistiske kunnskapssynet og
filosofiske konseptet til Gilles Deleuze (1925 -‐
1995) og Félix Guattari (1930 -‐ 1992). I et
videoklipp av en forelesning på Youtube, “Assemblage Theory, Society, and Deleuze.
Figur 16. Manuel DeLanda, 2016
