Rettstolk = Rettssikkerhet?
Kandidatnummer: 510
Leveringsfrist: 25.04.2019, kl. 12:00 Antall ord: 17999
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema og problemstilling ... 1
1.2 Metode og rettskilder ... 3
1.2.1 EMK og EMD ... 3
1.2.2 Norske regler, rettsavgjørelser og forarbeider ... 3
1.2.3 Norsk juridisk litteratur og artikler ... 4
1.2.4 Intervjuer ... 4
1.3 Begrepsavklaringer og avgrensninger ... 5
1.3.1 Siktede ... 5
1.3.2 Tolk ... 5
1.3.3 Rettsspråk, fremmedspråk, tredjespråk og tolkespråk ... 5
1.3.4 Rettssikkerhet og rettssikkerhetsgarantier ... 6
2 NÅR HAR SIKTEDE RETT TIL TOLK ETTER EMK ART.5(2), 6(3)(A) OG 6(3)(E)? ... 7
2.1 Innledning ... 7
2.2 «In a language which he understands» ... 7
2.2.1 EMK art.5(2) og art.6(3)(a) – formål og anvendelsesområde ... 7
2.2.2 Språk-kravet i EMK art.5(2) og 6(3)(a) ... 8
2.2.3 Oppsummering ... 13
2.3 «If he cannot understand or speak the language» ... 14
2.3.1 EMK art.6(3)(e) – Formål og anvendelsesområde ... 14
2.3.2 Tolkning av EMK art.6(3)(e) basert på EMD-praksis – siktedes rett til tolk ... 15
2.3.3 Oppsummering ... 25
3 NÅR HAR MYNDIGHETENE PLIKT TIL Å OPPNEVNE TOLK FOR SIKTEDE ETTER INTERNRETTSLIGE REGULERINGER? ... 26
3.1 Innledning ... 26
3.2 Straffeprosessloven §304(3): ... 26
3.3 Påtaleinstruksen §2-8 ... 28
3.4 Straffeprosessloven §177: ... 33
3.5 Domstolloven §135: ... 34
3.5.1 Når «fremmedspråk» benyttes istedenfor rettsspråket ... 37
3.5.2 Under etterforskningen ... 42
3.5.3 Kvalitetssikring og oppnevning av tolk ... 43
3.5.4 Saksbehandlingsfeil ... 45
ii
4 AVSLUTNING ... 46
4.1 Tolk som rettssikkerhetsgaranti ... 46
4.2 Inneholder domstolloven §135 en rett til tolk? ... 47
KILDELISTE ... 48
1
1 Innledning
1.1 Tema og problemstilling
I Norge er rettsspråket norsk.1 Økende grad av innvandring og turisme til Norge tilsier imid- lertid en økning i andel mennesker og borgere, som mangler norsk som morsmål. Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at Norge i mars 2019 hadde 14,4% innvandrere,2 som ikke er en ube- tydelig andel. Det er nærliggende å anta at mange av disse mangler tilstrekkelig forståelses- og kommunikasjonsevne på norsk, eller begge deler.
En av de viktigste rettssikkerhetsgarantiene i straffeprosessen er retten til kontradiksjon, og ha tilstrekkelig anledning til å forberede sitt forsvar. Disse rettssikkerhetsgarantiene følger både av menneskerettighetene og norsk prosessrett, og er forutsetninger for en rettferdig rettergang.
I straffesaker bidrar rettssikkerhetsgarantiene til å balansere maktforholdet mellom påtale- myndighet og siktede.
God kommunikasjon og forståelse er viktig for å kunne ivareta egne rettigheter. Effektiv kom- munikasjon bidrar også til å redusere feilaktige avgjørelser. Hensynene bak avgjørelsenes rik- tighet er sterkt forankret i forutberegnelighetsbetraktninger og tillit til rettsstaten Dersom en- keltindivider får dårligere rettsvern, vil det kunne føre til at forutberegneligheten utfordres, og tilliten til rettsstaten svekkes.
Tolkebistand vil redusere disse utfordringene betraktelig, og kan være utslagsgivende for iva- retagelse av de ovennevnte rettssikkerhetsgarantier. Tolken må imidlertid være kvalifisert for å kunne muliggjøre tilfredsstillende kommunikasjon slik rettergangen krever. Det er ikke nød- vendigvis situasjonen i Norge i dag. Offentlige utredninger og rapporter indikerer svakheter i tolkebruken.3 Disse gir inntrykk av at tolk oppnevnes når kommunikasjonen mellom partene og de øvrige aktørene anses utilstrekkelig. Det betyr ikke at tolkebistanden er tilfredsstillende, eller at den gis i nødvendig grad.
Ressursbetraktninger og prosessøkonomiske hensyn har vesentlig betydning på tolkefeltet.4 Per 2019 finnes det ingen rettslig regulering av kvalitetssikring av tolker. Det er imidlertid ut- arbeidet retningslinjer for god tolkeskikk i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).5 Retningslinjene er yrkesetiske prinsipper på hvordan tolken skal opptre, men er ikke rettsregler. Det kan derfor ikke oppstilles rettslig plikt til overholdelse.
1 Rt.1986 s.573, og HR-2001-23.
2 SSB (22.02.2019) og (05.03.2019).
3 NOU 2014:8 s.51-52.
4 Ibid.
5 IMDi (1) (2018).
2
Den 1. mars 2019, opplyste Kunnskaps- og integreringsminister, Jan Tore Sanner, NRK om at det fremmes forslag til ny tolkelov.6 Det vises uttrykkelig til hvordan bruk av ukvalifiserte tol- ker kan påvirke rettssikkerheten, og hvor stor forskjell det er på tolkekvaliteten.7 Det er grunn til å tro at ny tolkelov skal bidra til å effektivisere og kvalitetssikre tolkebruk og tolkebistand.
Hvorvidt dette gjennomføres vil tiden vise. På bakgrunn av forslaget til ny tolkelov, utarbei- der også politiet retningslinjer for tolkebruk internt. Dette underbygger synligheten og viktig- heten med kvalitetssikret tolkebruk i rettsvesenet.8
Retten til tolk er eksplisitt regulert i menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) art.6(3)(e), og utgjør en rettssikkerhetsgaranti for å sikre en fremmedspråklig siktet en rettferdig rettergang, jfr. EMK art.6(1). EMK art.5(2) og 6(3)(a) sier eksplisitt at informasjon skal gis «in a language which he understands», og må leses i sammenheng med EMK art.6(3)(e) som gir rett til vederlagsfri tolkebistand «if he cannot understand or speak the language». EMK regulerer i stor grad hvilke rettigheter siktede har i straffeprosessuell kon- tekst.9
Norge er folkerettslig forpliktet til å følge EMK, jfr. Grunnloven §92, og menneskerettsloven
§2. Presumsjonsprinsippet innebærer at intern rett skal tolkes i samsvar med folkeretten for å unngå motstrid.10 EMK vil ha forrang ved motstrid med internrettslige reguleringer, jfr. men- neskerettsloven §3. Tilsvarende kan utledes av straffeprosessloven §4.11 Formålet med inkor- porering og ratifisering av EMK er at man i Norge har ønsket å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, og dette er eksplisitt uttrykt i menneskerettsloven §1 og Grunnloven §92.
Spørsmålet er dermed om Norge oppfyller sine folkerettslige forpliktelser ovenfor EMK ved- rørende siktedes rett til tolk.
Problemstilling i denne oppgaven er:
Oppfyller norsk straffeprosesslovgivning retten til tolk etter EMK?
Problemstillingen fokuserer på siktedes rett og myndighetenes forpliktelser, ved oppnevning av tolk for siktede. Oppgaven behandler ikke tolkebistand i sivilrettslige saker, eller bistand fra translatør. Rett til tolk ved fri rettshjelp faller også utenfor.
Fremstillingen vil ta utgangspunkt i språkkravene, «in a language which he understands», jfr.
EMK art.5(2), 6(3)(a), samt «if he cannot understand or speak the language», jfr. EMK art.6(3)(e). Disse vilkårene regulerer siktedes rett til tolk etter EMK som illustrert ovenfor.
6 Reportasje fra NRK av Louise Thommessen (2019).
7 Ibid.
8 Lindmark (2019).
9 Andenæs (2015) s.9.
10 Ibid. s.10.
11 Ibid.
3
Det avgrenses fra inngående behandling av de øvrige vilkårene i EMK art.5(2), og 6(3)(a), men de vil introduseres for å illustrere rekkevidden av hva siktede har rett til å få oversatt.
Formålet er å belyse viktigheten av effektiv kommunikasjon.
Oppgaven vil nevne EMK art.6(1) i forbindelse med rettferdig rettergang, samt EMK art. 5(4) for siktedes rett til overprøving av rettslige beslutninger, og øvrige bestemmelser i EMK art.6(3). Disse bestemmelsene vil ikke behandles inngående, men kun refereres som rettssik- kerhetsgarantier som EMK art.5(2), 6(3)(a) og (e) søker å ivareta.
1.2 Metode og rettskilder
1.2.1 EMK og EMD
Vurderingen av siktedes rett til tolk vil baseres på avgjørelser fra den europeiske menneske- rettighetsdomstolen (EMD), som illustrer hva rettsoppfatningen har vært frem til 2018. Deret- ter vil en nyere avgjørelse, Vizgirda v. Slovenia benyttes for å illustrere videreutvikling av den lenge etablerte praksisen. Dette for å kunne vurdere rettstilstanden i forhold til norsk lovgiv- ning og praksis. Norge er bundet av EMDs tolkning av konvensjonens innhold. Dersom norske domstoler foretar en tolkning av konvensjonen som går utover det EMD har lagt fø- ringer for, vil Norge kunne dømmes for konvensjonsbrudd i EMD med bindende virkning.12 EMD-avgjørelsene som aktivt brukes i oppgaven er valgt på bakgrunn av at de illustrerer sammenhengen mellom språkkravene, jfr. ordlyden til EMK art.5(2), 6(3)(a) og (e) vist til ovenfor, og bistandskravet (retten til tolk). Det var derfor hensiktsmessig å foreta en filtrering basert på oppgavens begrensede omfang. Søket ble gjennomført i den europeiske menneske- rettighetsdatabasen (HUDOC). Søket ble begrenset til avgjørelser oversatt til engelsk, herun- der «Key-cases» som ga 3 treff, «Importance 1» som ga ytterliggere 7 treff, og «importance 2» som ga 12 treff. Til sammen var det 22 treff. Nøkkelordene («keywords») som ble brukt var: 5(2) og 6(3)(a) «information in language understood», og 6(3)(e) «free assitsance of in- terpreter». Søkene ble gjennomført 02.04.2019, og etterprøvd 25.04.2019. I tillegg vil avgjø- relser EMD viser til gjennom sin praksis, henvises til der det er hensiktsmessig. Alle avgjørel- sene som er behandlet og referert til i oppgaven er derfor studert.
1.2.2 Norske regler, rettsavgjørelser og forarbeider
Vurderingen av når plikten til oppnevning av tolk inntrer etter norsk prosesslovgivning vil vurderes etter straffeprosessloven §§177 og 304(3), jfr. påtaleinstruksen §2-8. Straffeprosess- loven §177 tilsvarer EMK art.5(2), mens straffeprosessloven §304(3), jfr. påtaleinstruksen §2- 8 tilsvarer EMK art.6(3)(a).
12 Ibid. s.10.
4
Ettersom oppgaven vil fokusere på tolkebistand vil domstolloven §135 analyseres opp mot EMK art.6(3)(e). Domstolloven §135 regulerer plikt til oppnevning av tolk ved domstolsbe- handling i Norge, og omfatter også muntlig oversettelse av saksdokumenter, jfr. Rt.1988 s.314.13 Domstolloven §136 vil derfor ikke behandles.
Analysen av de norske bestemmelsenes innhold vil ta utgangspunkt i ordlyden, samt forarbei- dene, der disse sier noe om hvordan ordlyden i bestemmelsene skal tolkes. Dersom forarbei- dene er tause, vil dette påpekes. Deretter vil analysen i hovedsak baseres på Høyesterettsav- gjørelser, ettersom det er Høyesterett som dømmer i siste instans, jfr. Grunnloven §88(1)1.
punktum, og etablerer hva gjeldende rett er i Norge. Det er imidlertid svært begrenset med Høyesterettspraksis på rettsområdet oppgaven fokuserer på, og underrettspraksis fra lag- mannsretten vil dermed benyttes der det er hensiktsmessig.
1.2.3 Norsk juridisk litteratur og artikler
Analysen av de internrettslige prosessreglene og norske rettspraksis vil suppleres med rele- vant juridisk teori hovedsakelig av Anders Bøhns kommentarutgave av domstolloven fra 2013, samt juridiske artikler av Ørnulf Øyen og Thorstein Frantzen.
Jørgen Aalls Rettsstat og menneskerettigheter fra 2018, samt hans tidligere utgave Rettergang og menneskerettigheter fra 1996 vil også i stor grad benyttes ved analysen av EMK, samt hvordan de internrettslige reglene bør tolkes i lys av konvensjonen. 1996-utgaven inneholder relevante vurderinger som fortsatt gjør seg gjeldende, men som ikke er inntatt i 2018-utgaven.
1.2.4 Intervjuer
Som forberedelse til oppgaven, fant jeg det hensiktsmessig å kontakte lovavdelingen
19.02.2019 for bekreftelse på om det vil fremmes forslag til ny tolkelov, og eventuelt når. Et- ter e-post fra kunnskapsdepartementet 06.03.2019 ble det bekreftet at høring til ny tolkelov følger opp NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor. Utredningen vil tidvis refereres i oppgaven.
Jeg foretok også 3 intervjuer av tolkebrukere i politiet. Første intervju fant ble foretatt med politibetjent Stine Dæhli som jobber ved Politihuset på Grønland i Oslo. Politibetjenten ble kontaktet i forbindelse med sin erfaring fra tolkebruk. Intervjuet baserte seg på politibetjen- tens egne oppfatninger og vurderinger av tolkepraksis. Intervjuet foregikk ved møte
19.01.2019.
Det ble også foretatt intervju med politibetjent Arnt-Otto Nilsen ved Politihuset på Grønland i Oslo. Han er blant de ansvarlige for kvalitetssikring av tolker som brukes i Oslo-distriktet. In- tervjuet foregikk ved oppmøte på politihuset for å få informasjon om hvordan prosessen med oppnevning av tolk foregår. Intervjuet fant sted 12.02.2019.
13 Bøhn (2013) s.599.
5
Siste intervju ble foretatt med Kristin Lindmark, ved Politifellestjenesten (PFT) på Majors- tuen i Oslo. Lindmark presenterte meg for de nye retningslinjene PFT arbeider med i forbin- delse med tolkebruk i politidistriktene. Disse skal gjelde nasjonalt når de er klare, og er plan- lagt å tas offisielt i bruk i løpet av 2019, ifølge Lindmark. Intervjuet fant sted 12.02.2019.
Intervjuene er basert på kvalitativ metode. Ettersom de er begrenset, vil de ikke gi et sammen- fattende inntrykk, men kan bidra til å illustrere oppfatninger rundt tolkebehovet og tolkebru- ken i praksis.
1.3 Begrepsavklaringer og avgrensninger
1.3.1 Siktede
I lys av oppgavens tema og problemstilling vil «siktede» stå som en fellesbetegnelse for mis- tenkt, siktet, anklaget, tiltalt og domfelt, med mangelfulle, eller fraværende språkkunnskaper i rettsspråket, eller tredjespråk, se punkt 1.3.3. Siktede er den som blir utsatt for bruk av tvangs- midler, samt strafferettslig forfølgning.
Det avgrenses fra behandling av tolking for døve- og hørselshemmede, og samisk-talende. For samisk-talende er dette nå regulert i domstolloven §136a, jfr. sameloven §3-4. Behandling av disse bestemmelsene faller derfor utenfor oppgavens rammer.
1.3.2 Tolk
Tolken er den som muntlig oversetter ytringer fra et språk til et annet for aktørene, det vil si for siktede og myndighetene, på den tiden ytringen blir gjort.14 På bakgrunn av oppgavens tema, vil det si at tolkens funksjon er å sikre tilfredsstillende kommunikasjon mellom siktede og myndighetene i strafferettslig sammenheng.
1.3.3 Rettsspråk, fremmedspråk, tredjespråk og tolkespråk
Med rettsspråk menes språket som myndighetene, det vil si påtalemyndighetene og domstol- ene, benytter.15 I denne oppgaven vil rettsspråket ofte være helt, eller delvis fremmed for sik- tede, hvilket forutsetter tolkebistand.
Fremmedspråk vil i oppgavens sammenheng være et språk som i utgangspunktet er fremmed for myndighetene, men som er siktedes morsmål.
Tredjespråk vil i denne sammenheng tilsi et språk som ikke er morsmål til hverken siktede el- ler myndighetene. Tolkebistand på tredjespråk vil være sentralt. Språket som benyttes til over- settelse ved tolkebistand er tolkespråket, og vil hovedsakelig være tredjespråk i denne sam- menheng.
14 NOU 2014:8 s.18 og Justis- og politidepartementet (2005) s.23.
15 Bøhn (2013) s.596.
6
1.3.4 Rettssikkerhet og rettssikkerhetsgarantier
Oppgaven fokuserer på tolk som rettsikkerhetsgaranti. Begrepene rettssikkerhet og rettssik- kerhetsgarantier er derfor sentrale i oppgaven.
Rettsikkerhet er den beskyttelse borgerne har fra urettmessige maktutøvelse fra staten, og er forankret i legalitetsprinsippet, jfr. Grunnloven §113. Rettssikkerhet innebærer også at siktede får de rettighetene han har krav på, jfr. Grunnlovens §92 jfr. EMK art.6, og er en forutsetning for å styrke forutberegnelighet og tillit til rettsstaten, se punkt. 1.1. At rettergang skal være rettferdig, jfr. EMK art.6(1), er forankret i rettssikkerhet, gjennom rettssikkerhetsgarantiene.
Rettsikkerhetsgarantier fremtrer som det samme som prosessuelle rettigheter, og vil derfor gis samme betydning i oppgaven. Rettssikkerhetsgarantier gir siktede rettssikkerhet. Retten til tolk er en rettssikkerhetsgaranti, jfr. EMK art.6(3)(e). Denne rettssikkerhetsgarantien må ses i lys av at tolkebistand vil gi siktede mulighet til å forstå saken mot han, og faktisk mulighet til kontradiksjon, og å forberede sitt forsvar, jfr. EMK art.5(2) og 6(3)(a). Dette forutsetter selv- sagt tilfredsstillende tolkebistand, se punkt 1.1.
Kontradiksjonsprinsippet går ut på at siktede har rett til å kommentere og uttale seg om bevis som føres mot vedkommende.16 Det innebærer at siktede er kjent med anklagen mot han, og fått innsyn i sakens dokumenter og uttalelser.17 Formålet bak kontradiksjonsprinsippet er at ingen skal dømmes uten å ha blitt hørt, jfr. EMK art.6(3)(d).18 Dette henger sammen med ret- ten til å forsvare seg. Siktede må ha tilstrekkelig anledning til å vite hva han er siktet for, hvilke bevis som føres mot han, og hva tiltalen går ut på for å kunne forsvare seg tilstrekkelig, jfr. EMK art.6(3)(b). Retten til tolk konsumerer retten til kontradiksjon og muligheten til å kunne forsvare seg. Dette illustrerer hvor avgjørende tolkebistand vil være for siktede i å sikre vedkommendes rettssikkerhet, herunder en rettferdig rettergang.
16 Andenæs (2015) s.54.
17 Ibid.
18 Mostad (1999) s.2.
7
2 Når har siktede rett til tolk etter EMK art.5(2), 6(3)(a) og 6(3)(e)?
2.1 Innledning
I det følgende vil EMK art.5(2) og 6(3)(a) introduseres samlet, for deretter å foreta en felles behandling av språkkravet, «in a language which he understands», ettersom formuleringen er identisk etter begge bestemmelser. Dernest vil det foretas en oppsummering av disse bestem- melsene.
Språkkravet, «if he cannot understand or speak the language», i EMK art.6(3)(e) har en an- nen ordlyd, og vil behandles i et eget punkt.
Avslutningsvis vil det gis en oppsummering av når det siktede har rett til tolk etter EMK art.6(3)(e).
2.2 «In a language which he understands»
2.2.1 EMK art.5(2) og art.6(3)(a) – formål og anvendelsesområde EMK art.5(2) lyder:
«Everyone who is arrested shall be informed promptly, in a language which he understands, of the rea- sons of his arrest and of any charge against him»
EMK art.5(2), jfr. art.5 regulerer retten til personlig frihet.19 Med personlig frihet og frihetsbe- røvelse, forstås den fysiske frihetsberøvelsen ved bruk av tvangsmidler, men er ikke begrenset til disse, til tross for ordlyden «arrested» og «charge».20 Bestemmelsen kan dermed komme til anvendelse tidvis i prosessen, og innebærer ikke et totalforbud mot frihetsberøvelse.21 Som Jørgen Aall påpeker vil et totalforbud vanskelig la seg gjennomføre i en rettsstat.22
Formålet med bestemmelsen er at enhver som blir fratatt sin personlige frihet, skal ha rett til informasjon om grunnlaget for frihetsberøvelsen, både faktisk og rettslig. Dette for å gi sik- tede reell anledning til domstolskontroll,23 jfr. EMK art.5(4).24 Informasjonen må gis på et en- kelt, ikke-teknisk språk, slik at siktede forstår det faktiske og rettslige grunnlaget for frihets- berøvelsen, og informasjonen må gis på et språk siktede forstår, jfr. ordlyden.25
19 Aall (2018) s.358.
20 Ibid.
21 Ibid.
22 Ibid.
23 Ibid. s.380-381.
24 Khlaifia and Others v. Italy pkt.115-116, jfr. Van der Leer v. Netherlands, pkt.27-28, L.M. v. Slovenia, pkt.142-143, Fox, Campbell and Hartley v. the United Kingdom, pkt.42.
25Ibid.
8 EMK art.6(3)(a) lyder:
«Everyone charged with a criminal offence has the following minimumrights:
a. To be informed promptly, in a language which he understands and in detail, of the nature and cause of the accusation against him.
EMK art.6(3)(a) kommer til anvendelse når det foreligger en siktelse og tiltalebeslutning ut- ferdiges, jfr. ordlyden «accusation». Saken skal på dette stadiet i prosessen forberedes til domstolsbehandling for avgjørelse. Etter denne bestemmelsen skal siktede gis detaljert infor- masjon, om det faktiske og rettslige grunnlaget for tiltalebeslutning, jfr. ordlyden «infor- med…in detail».26 Informasjonsplikten strekker seg dermed lenger enn etter EMK art.5(2).27 EMD-praksis illustrer at informasjonen må påpeke hvilke lovbrudd siktede anklages for, lov- bruddets karakter, tid og sted lovbruddene fant sted, og hvem som er fornærmet.28 Formålet bak EMK art.6(3)(a) er at siktede skal ha tilstrekkelig anledning til å kunne forberede sitt for- svar, jfr. EMK art.6(3)(b).
Felles for EMK art.5(2) og art.6(3)(a) er at formålene er forankret i siktedes rett til kontradik- sjon.29 At informasjonsplikten isolert sett er oppfylt, er ikke tilstrekkelig. Bestemmelsenes formål ivaretas når informasjonen gis «in a language which he understands». Den språklig forståelse av «in a language which he understands» tilsier forståelsesevne.30 Dette må vurde- res på bakgrunn av om siktede kan ivareta sine prosessuelle rettigheter, og om han bistås av forsvarer.31 De som stiller med svake, eller manglende språkkunnskaper skal ikke være mindre beskyttet, og møtes med svakere rettsvern.32
2.2.2 Språk-kravet i EMK art.5(2) og 6(3)(a)
Kamasinski v. Austria, avsagt i 1989, er en avgjørelse som illustrer en videreført og godt etab- lert praksis er. Saken omhandler en amerikansk statsborger, Kamasinski, som ble arrestert på bakgrunn av mistanke om bedrageri i Østerrike. Han ble i den forbindelse satt i varetekt.
Kamasinski behersket ikke tysk, og fikk tolkebistand gjennom hele prosessen. Forsvareren hans var også registrert tolk i engelsk. Kamasinski fremmet klage til Kommisjonen om at han hadde blitt nektet sine rettigheter under blant annet EMK art.6(3)(a) og (e). Kommisjonen kom imidlertid frem til at det ikke forelå noen krenkelse av disse bestemmelsene.
26 Pèlissier and Sassi v. France, pkt.54.
27 Aall (2018) s.496. Sejdovic v. Italy, pkt.90, jfr. Pèlissier and Sassi v. France, pkt.52.
28 Sejdovic v. Italy, pkt.90, jfr. Pèlissier and Sassi v. France, pkt.52, Brozicek v. Italy, pkt.42.
29 Aall (2018) s.380-381.
30 Ibid. s.381.
31 Ibid.
32 Ibid.
9
EMD behandlet kun hvorvidt tolkebistanden oppfylte vilkårene etter EMK art.6(3)(a) og (e).
EMDs tolkning av EMK art.6(3)(e) blir behandlet i punkt. 2.3.1.
Det fremgår av EMDs tolkning av EMK art.6(3)(a) at bestemmelsen ikke oppstiller krav til hvordan informasjonen i tiltalebeslutningen skal gis, eller oversettes. Dermed kan det utledes at oversettelse er avgjørende for at siktede skal kunne ivareta sine rettigheter.33 På den bak- grunn foretok EMD en vurdering av EMK art.6(3)(a) i lys av EMK art.6(3)(e), og la til grunn at tolkebistand er tilstrekkelig for å tilfredsstille kravet til oversettelse etter EMK art.6(3)(a), jfr. art.6(3)(e). Dette tilsier at siktede ikke nødvendigvis vil ha rett til skriftlig oversettelse,34 men at siktede vil ha rett til tolkebistand dersom vedkommende ikke forstår rettsspråket.
Tolkningen EMD her foretar er videreført i flere avgjørelser, herunder Vizgirda v. Slovenia som behandles i punkt 2.3.2.2.35
Videre tolkning av avgjørelsen tilsier at tolkebistanden etter EMK art.6(3)(e) ikke er begren- set til saksmaterialet, det vil si muntlige uttalelser og saksdokumentasjon, ved domstolsbe- handling, til tross for ordlyden, «in court». EMD tolker bestemmelsen til at den også vil gjelde for saksmaterialet som opparbeides fra etterforskningsfasen, samt informasjon som gis siktede i den forbindelse.36 Dette illustrerer at EMK art.6(3)(e) gir rett til tolkebistand gjen- nomgående i prosessen, også i forbindelse med EMK art.5(2) uavhengig av når i prosessen frihetsberøvelsen foretas.
I denne saken kom EMD til at oversettelsesplikten var overholdt under avhørene i sin helhet.
Det var tolk til stede, og holdepunkter for at Kamasinski forstod hva som foregikk. Tolkebi- standen ble ansett forsvarlig og tilstrekkelig da Kamasinski var i stand til å ivareta sine retts- sikkerhetsgarantier i lys av EMK art.6.37 Det fremstår som at det må foretas en vurdering ba- sert på sakens innhold og kompleksitet, samt siktedes språkforståelse for å kunne ta stilling til om tolkebistand isolert sett vil være tilstrekkelig til at siktede kan forsvare seg i medhold av EMK art.6(3)(b).38 Dersom dette er tvilsomt kan det tenkes at skriftlig oversettelse også bør gis.
EMD la til grunn at saksforholdet, faktisk og rettslig, ikke var av en kompleksitet som tilsa at skriftlig oversettelse også burde vært gitt. Dette kan tale for at det skal endel til for at transla- tørbistand skal erstatte eller supplere tolkebistanden. Kamasinski ble ansett i stand til å forstå innholdet i tiltalen ettersom han ikke reiste innvendinger angående språkforståelsen, men
33 Kamasinski v. Austria, pkt.79, Tabaï v. France, Hermi v. Italy pkt.68.
34 Kamasinski v. Austria, pkt.74.
35 Conca v. Belgium, Vizgirda v. Slovenia.
36 Kamasinski v. Austria, pkt.77.
37 Ibid. pkt.72-74,77, jfr. Luedicke, Belkacem and Koç v. Germany pkt.48. Videreført i Hermi v. Italy pkt.69-70.
Jfr. Husain v. Italy.
38 Kamasinski v. Austria, pkt.79. Videreført i Husain v. Italy.
10
isteden påpekt at tiltalen var uholdbar på bakgrunn av mangelfullt bevis. Dette tolkes som at siktede har en varslingsplikt til å gi uttrykk for manglende språkforståelse, eller avvik i tolke- bistanden dersom dette er tilfelle.
Når det gjelder forkynnelsen av tiltalen erklærte Kamasinski uttrykkelig at han forstod tiltalen og frasa seg retten til oversettelse gjennom sin advokat. Dette tolkes som at retten til tolkebi- stand kan fraskrives av siktede selv, og ikke av forsvarer alene, og kan begrunnes i at det ikke er forsvarers rett å fraskrive siktedes rettigheter, uten å ha konsultert siktede. I denne saken la EMD til grunn at tolkebistanden var tilfredsstillende. Kamasinski hadde fått tilstrekkelig in- formasjon om tiltalen på et språk han forstod, og kunne dermed utøve sine prosessuelle rettig- heter. EMD konkluderte enstemmig at det ikke forelå krenkelse av EMK art.6(3)(a), jfr.
art.6(3)(e).
Nowak v. Ukraine som ble avsagt i 2011, fastholder rettsanvendelsen i Kamasinski-saken og fastslår at tolkebistand vil være tilfredsstillende også i medhold av EMK art.5(2).39 I motset- ning til Kamasinski-saken, konkluderte EMD enstemmig at det forelå krenkelse av EMK art.5(2) i Nowak-saken.40 Saken gjaldt frihetsberøvelse. EMD la avgjørende vekt på at Nowak hadde påberopt manglende språkforståelse i ukrainsk som utfordret hans forståelse av infor- masjonen han fikk. Dette tolkes som at påtalemyndighetene har en plikt til å forvisse seg om at siktede faktisk har forstått informasjonen som gis, og en plikt til å reagere når de blir gjort oppmerksomme på manglende språkforståelse. Det er ingen holdepunkter for at dette ble gjort. EMD la til grunn at Nowak ikke hadde fått informasjon om grunnlaget for frihetsberø- velsen oversatt på et språk han tilstrekkelig forstod, hverken før eller etter han mottok skriftlig dokumentasjon på ukrainsk.41Dette indikerer at informasjon kan gis på rettsspråket, så lenge innholdet oversettes på et språk siktede forstår.
Denne forståelsen er også sammenfallende med Delcourt v. Belgium, avsagt i 1968. I denne saken mottok en fransktalende siktet arrestordre på hollandsk, som var et språk franskmannen ikke forstod. Han fikk imidlertid informasjon om grunnlaget for fengslingen på fransk under avhør, som ble foretatt kort tid etter at han ble innbragt til politiet. Kommisjonen kom til at dette var akseptabelt i medhold av EMK art.5(2).42 Avgjørelsene illustrerer at siktede ikke har rett til oversettelse umiddelbart ved pågripelse, men at tolkebistand ved etterfølgende avhør om grunnlaget for pågripelse er tilstrekkelig.43
39 Nowak v. Ukraine, pkt.63.
40 Ibid. pkt.66.
41 Ibid. pkt.64-65.
42 Delcourt v. Belgium.
43 Se også Kerr v. United Kingdom, Fox, Campbell and Hartley v. the United Kingdom, pkt.40-43, Murray v. the United Kingdom, pkt.71-77.
11
En annen sak hvor mangelfull språkforståelse tydelig ble påberopt er Brozicek v. Italy, som ble avsagt i 1989. Saken omhandlet en tysk statsborger, Brozicek, som ble siktet for trakasse- ring og vold mot offentlig tjenestemann i Italia. Brozicek hadde tydelig uttrykt vanskeligheter med å forstå italiensk ovenfor påtalemyndighetene, uten at det ble hensyntatt. Straffeforfølg- ning ble innledet og rettslig avgjort i Broziceks fravær noe han ikke var klar over, ettersom han ikke hadde forstått innholdet i informasjonen han fikk tilsendt. Da Brozicek ble gjort opp- merksom på at det forelå rettskraftig avgjørelse mot ham, klaget han forholdet inn for EMD. I klagen påberopte Brozicek brudd på EMK art.6(3)(a), da han ikke hadde fått informasjon «in a language which he understands» om straffeforfølgelsen mot han, og dermed ikke fått mu- lighet til å forsvare seg.44
EMD la vekt på at Brozicek ikke var av italiensk opprinnelse, og ikke bodde i Italia.45 I likhet med Nowak-saken, ble det lagt avgjørende vekt på at siktede hadde informert om manglende språkkunnskaper i italiensk, og forespurte oversettelse til morsmål, eller et av de offisielle språkene til FN.46 I denne saken innfortolker EMD eksplisitt en plikt for påtalemyndighetene til å forvisse seg om at siktede forstår innholdet i informasjonen som gis, når språkforståelses- vansker påberopes. Myndighetene har dermed bevisbyrden med å sikre at siktede forstår sa- ken mot ham. Dette forankres direkte i EMK art.6(3)(a), og i formålsbetraktninger.47 Det leg- ges til grunn at denne tolkningen ble videreført og utslagsgivende i Nowak-saken, ettersom Brozicek-saken ble avsagt først i tid.
Videre fremstår det som at påtalemyndighetenes forpliktelse utløses ved siktedes påberopelse av språkforståelsesvansker, men ikke ellers. Dette var rettstilstanden frem til 2018 når EMD i Vizgirda v. Slovenia utvidet myndighetenes bevisbyrde til å gjelde når det er grunn til å tro at siktede mangler språkkunnskaper.48 Vizgirda-saken er behandlet i punkt 2.3.2.2.
Aall mener imidlertid at det bør innfortolkes unntak i myndighetenes bevisbyrde der hvor den siktede unnlater å gjøre oppmerksom på at han ikke forstår innholdet i informasjonen som gis.49 Konvensjonsbrudd bør dermed i mindre grad konstateres i disse tilfellene.50 Det må tas i betraktning at Vizgirda-saken var ferdigbehandlet etter at Aall hadde skrevet ferdig sin littera- tur. Likevel må det presiseres at Aalls valg av ordet «bør» uttrykker en forsiktighet, og at vur- deringen kan være situasjonsbetinget.
44 Brozicek v. Italy, pkt.27,38.
45 Ibid. pkt. 41.
46 Ibid.
47 Ibid.
48 Vizgirda v. Slovenia, pkt.81.
49 Aall (2018) s.381.
50 Ibid.
12
Rettsutviklingen har de best grunner for seg og tolkes som at vurdering skal foretas ved tvil om siktede har tilstrekkelig språkkunnskaper i språket informasjonen gis på. Det må også ink- ludere tilfellene når siktede ikke eksplisitt gir uttrykk for språkvansker, eller der siktede fak- tisk påberoper seg tilstrekkelig språkkunnskaper, men omstendighetene gir rom for tvil. For- målsbetraktningene til EMK art.6(3)(a) taler også for at påtalemyndighetenes bevisbyrde og reaksjonsplikt bør gjelde uavhengig av om siktede uttrykker behov for tolkebistand.
EMD illustrerer videre at plikten til å besørge oversettelse vil kunne fravikes, dersom påtale- myndighetene har oppfylt bevisbyrden og det kan fastslås at siktede har tilstrekkelig språkfor- ståelse.51 Dette fremtrer som en unntaksregel, og gir grunn til å tro at påtalemyndighetene først må påse at siktede har tilstrekkelig språkforståelse. Dersom siktede har tilstrekkelig språkforståelse vil ikke retten til tolk inntre. Dette kan utledes antitetisk fra ordlyden i EMK art.5(2) og 6(3)(a), og følger eksplisitt av K v. France.52 I Brozicek-saken hadde ikke påtale- myndighetene forvisset seg om at siktede forstod informasjonen på italiensk, til tross for ut- trykkelige indikasjoner på det motsatte.53 Krenkelse av EMK art.6(3)(a), jfr. art.6(1) ble der- med konstatert av flertallet i EMD.54
En sak som illustrerer når påtalemyndighetene oppfylte sin bevisbyrde er Hermi v. Italy. Sa- ken ble avgjort av EMD i Storkammer i 2006 og viderefører premissene i Kamasinski-saken.
Hermi v. Italy omhandler en tunisisk statsborger som ble anklaget for narkotikasmugling i Ita- lia. I klage til EMD påpekte siktede at han ikke hadde fått delta i den første ankebehand- lingen, jfr. EMK art.6 ettersom ankeinnkallelsen ikke var oversatt på arabisk, ett av språkene han snakket. Saken ble først behandlet i kammer, og deretter i Storkammer.
I kammeravgjørelsen fastslo EMD at det forelå en krenkelse av EMD art 6. Etter kammerets skjønn manglet det tilstrekkelig grunnlag for å påvise at siktede forstod italiensk i nødvendig grad for å kunne forstå innholdet i et komplekst rettsdokument.55 Dette gir gode holdepunkter for at språkforståelsen skal vurderes basert på siktedes evne til å sette seg inn i en rettslig sam- menheng, og ikke dagligtale. Her fastholdes og videreføres rettsforståelsen som ble lagt til grunn i Brozicek-saken om at påtalemyndighetene skal foreta vurdering av siktedes språk- kunnskaper. Videre fremstår det som at kammeret la vekt på at siktede ikke hadde fått infor- masjonen oversatt til et av språkene siktede påstod at han snakket (arabisk og fransk).
51 Brozicek v. Italy, pkt.41.
52 K v. France, pkt.8.
53 Brozicek v. Italy, pkt.41.
54 Ibid. Dissensen er ikke relevant i forbindelse med EMK art.6(3)(a), og er derfor ikke inntatt.
55 Hermi v. Italy, pkt.36.
13
I storkammerets vurdering ble rettsforståelsen i Kamasinski-saken videreført i Hermi-saken.56 I Hermi-saken begrunnes retten til oversettelse direkte i ordlyden som sier «interpreter», og ikke «translator».57 Dette illustrerer eksplisitt at tolkebistand vil tilfredsstille oversettelse etter konvensjonen.58 I motsetning til kammerets vurdering av siktedes språkferdigheter, kom Stor- kammeret frem til påtalemyndighetene hadde oppfylt sin bevisbyrde om at siktede hadde til- strekkelig italienskkunnskaper. Det ble lagt avgjørende vekt på at siktede hadde bodd i Italia i minst ti år, samt at påtalemyndighetene kunne påvise at siktede hadde inngitt utfyllende for- klaring på italiensk ved pågripelse, et forhold siktede ikke bestred. EMD la dermed til grunn at siktede hadde forstått innholdet i siktelsen og bevisene ført mot han, og konkluderte med 12 av 17 stemmer at det ikke forelå krenkelse av EMK art.6(3)(a) og (e), jfr. art.6.59 Dette under- bygger at forståelse av rettsspråket innebærer at man ikke har rett på tolkebistand.60 Siktede har heller ikke krav på tolkebistand på et annet språk enn rettsspråket når kravet er begrunnet i at det vil være lettere for siktede å utøve sitt forsvar, jfr. Lagerbloom v. Sweden.61 Det var til- synelatende situasjonen i Hermi-saken, og kan ikke føre frem.
I motsetning til Brozicek-saken forelå det tydelige indikasjoner på at påtalemyndighetene i Hermi-saken kunne påvise at siktede hadde tilstrekkelig språkkunnskaper slik at det ikke forelå rett til tolkebistand. Det fremstår også som at EMD vektlegger om siktede har bodd, el- ler bor i landet hvor det innledes straffeforfølgning mot ham. Rettspolitisk vil det være nærlig- gende å anta at man kan rettsspråket dersom man har bodd i landet over lengre tid. På en an- nen side kan dette være én faktor som vil kunne underbygge andre tydelige indikasjoner på om siktede har tilstrekkelig språkforståelse i rettsspråket.
2.2.3 Oppsummering
Avgjørelsene viser tydelig hvor utslagsgivende det er for siktede å få informasjon på et språk vedkommende forstår for å kunne ivareta sine prosessuelle rettigheter. Det er påtalemyn- dighetene som har bevisbyrden for å forvisse seg om at siktede har tilstrekkelig språkforstå- else i rettsspråket som brukes, på bakgrunn av rettssikkerhetsgarantiene etter EMK art.5(2) og art.6(3)(a). Påtalemyndighetene må derfor vurdere om siktedes språkforståelse er tilstrekke- lige, sett hen til sakens kompleksitet, informasjon som formidles, og språkkunnskapene sik- tede tilsynelatende har. Dersom siktedes språkforståelse er utilstrekkelig, har siktede rett til tolkebistand, og det er påtalemyndighetenes plikt å sørge for at tolkebistand gis. Tilsvarende rett til skriftlig oversettelse oppstilles ikke. Dersom siktedes språkforståelse ikke er vurdert,
56 Ibid. pkt.68-70. jfr. Husain v. Italy, Kamasinski v. Austria, pkt.72-74, Luedicke, Belkacem and Koç v. Ger- many, pkt.48.
57 Hermi v. Italy, pkt.70, jfr. Husain v. Italy.
58 Ibid.
59 Dissensen på 5 dommere omhandler EMK art.6(3)(e), og gjøres rede for i punkt 2.2.4.
60 K v. France, pkt. 8.
61 Lagerblom v. Sweden, pkt.62.
14
og vedkommende ikke har fått tolkebistand, vil det innebære krenkelse av EMK art.5(2) og art.6(3)(a), jfr. art.6(3)(e). Dersom siktede forstår rettsspråket, har ikke vedkommende rett til tolkebistand.
2.3 «If he cannot understand or speak the language»
2.3.1 EMK art.6(3)(e) – Formål og anvendelsesområde EMK art.6(3)(e) lyder:
«3. Everyone charged with a criminal offence has the following minimum rights:
…
(e) to have the free assistance of an interpreter if he cannot understand or speak the language used in court.”
I motsetning til EMK art.5(2) og 6(3)(a) oppstiller EMK art.6(3)(e) to alternative vilkår for når siktede har rett til tolkebistand, jfr. ordlyden «understand or speak». En naturlig språklig forståelse tilsier at retten til tolk inntrer når siktede ikke forstår rettsspråket, eller ikke kan snakke rettsspråket. Eventuelt en kombinasjon av begge. Dersom ordlyden hadde vært «un- derstand nor speak» ville det vært et krav om absolutt språkbarriere. Det er ikke tilfelle. Ord- lyden indikerer at retten til tolkebistand inntrer når siktede mangler tilstrekkelige språkkunn- skaper i rettsspråket,62 og gjør seg gjeldende under hele straffeforfølgningen, som illustrert i punkt 2.2.2.63
Formålet er å sikre at siktede aktivt kan delta i sin sak og forutsetter at vedkommendes retts- sikkerhetsgarantier64 ivaretas, slik at siktede får en rettferdig rettergang.65 For å realisere dette må det innfortolkes at tolkebistanden er forsvarlig.
EMK art.6(3)(e) gir siktede en uttrykkelig rett til vederlagsfri tolkebistand, jfr. ordlyden «free assistance».66 Formålet med at tolkebistand skal være vederlagsfri er å unngå at siktedes rett- sikkerhet utfordres ved at vedkommende motsetter seg, eller unngår å ta imot, tolkebistand basert på økonomiske konsekvenser son dette kan innebære for siktede.67 Rettergangen ville blitt dyrere for en siktet med manglende språkkunnskaper, enn for de som kan rettsspråket.68 En slik forskjellsbehandling er heller ikke forenlig med rettferdighetsbetraktninger, herunder domstolenes plikt til å besørge en rettferdig rettergang.
62Lagerblom v. Sweden pkt.62, Baytar v. Turkey, pkt.49, jfr. K v. France, pkt.8.
63 Kamasinski v. Austria, pkt.74, Hermi v. Italy, pkt 69, Luedicke, Belkacem and Koç v. Germany, pkt.48.
64 Se punkt 1.3.4.
65 Aall (2018) s. 381, jfr. s. 380.
66 Jfr. Luedicke, Belkacem and Koç v. Germany, pkt.48.
67 Kamasinski v. Austria, pkt.86, jfr. Luedicke, Belkacem and Koç v. Germany, pkt.42.
68 Ibid.
15
2.3.2 Tolkning av EMK art.6(3)(e) basert på EMD-praksis – siktedes rett til tolk
2.3.2.1 Utgangspunktet: Domstolenes forpliktelser etter en etablert praksis
Kamasinski v. Austria tar opp vurderingen av EMK art.6(3)(e) som påpekt i punkt 2.2.2. Det vises derfor til samme punkt for sakens faktum.
Avgjørelsen presiserer at retten til vederlagsfri tolk tilkjennes den som ikke kan rettsspråket.69 Dermed kan det utledes at det ikke er tilstrekkelig at siktedes forsvarer (når han representeres av forsvarer) kan rettsspråket, men ikke siktede selv.70 I slike tilfeller vil det være påkrevd å oppnevne tolk for å sikre en rettferdig rettergang slik at siktede aktivt kan delta i rettsmøter.
Deltakelse forutsetter at vedkommende forstår rettsforhandlingene. Dette vil gjøre siktede i stand til å imøtegå påstander som blir ført mot vedkommende, og dermed kan siktede infor- mere sin forsvarer om momenter som bør fremmes i siktedes forsvar.71Tolkningen harmone- rer også med bestemmelsens formål.
EMD garderer seg imidlertid fra en ubegrenset rett til oversettelse. Det er nødvendig saksma- teriale som kan kreves oversatt.72 Dette tolkes som at omfanget av det som skal oversettes er underlagt en vurdering av hva som anses nødvendig i lys av en rettferdig rettergang. En full- stendig ubegrenset tolkebistand ville vært unødvendig, ressurskrevende, og uproporsjonalt når domstolene har en hurtig og effektiv saksgang i mente. Hvem som skal foreta denne vurde- ringen sies det ingenting om. Ettersom det er domstolene som skal sikre en forsvarlig saksbe- handling og rettferdig rettergang, forutsettes det at vurderingen foretas av domstolene.
Det kan nevnes at det ikke fremgår når de aktuelle dokumentene, og uttalelsene skal tolkes, eller oversettes muntlig. Basert på prosessøkonomiske betraktninger og definisjonen av tolk i punkt 1.3.2, må det legges til grunn at dette gjøres løpende for å unngå forsinkelse, eller utset- telse av saken. I tillegg ville formålet bak siktedes rett til tolkebistand uthules, dersom tolkebi- standen ikke utføres fortløpende i prosessen. Videre kan det påpekes at det vil være lettere å identifisere og forebygge avvik eller svakheter i tolkebistanden dersom den gis fortløpende.
Dersom det er grunn til å tro at tolkebistanden ikke utøves etter sitt formål, oppstiller EMD en plikt til å kvalitetssikre tolkebistanden i tillegg til selve oppnevningen av tolk.73 Det fremstår som at formålsbetraktninger og effektivitetshensyn gjør seg gjeldende når EMD tolker EMK art.6(3)(e) til at oppnevning av tolk isolert sett ikke vil være tilstrekkelig. Dette støtter syns- punktet om at tolkebistanden skal være forsvarlig, se punkt 2.3.1. En annen tolkning ville gjort rettigheten i EMK art.6(3(e) illusorisk.
69 Kamasinski v. Austria, pkt.74.
70 Ibid, Cuscani v. the United Kingdom, pkt.38.
71 Ibid.
72 Ibid. Jfr. Luedicke, Belkacem and Koç v. Germany, pkt.48.
73 Jfr. Kamasinski v. Austria, pkt.74, Protopapa v. Turkey, pkt.80.
16
Under hovedforhandlingene i Kamasinski-saken anførte Kamasinski at tolkebistanden var ufullstendig og dermed utilstrekkelig. Kamasinski hadde ikke fått oversatt spørsmål til vitnene i saken, bare svarene. Tolkningen ble utført konsekutivt.74 I den sammenheng utleder EMD at konsekutiv tolkning ikke i seg selv utløser en krenkelse av EMK art.6(3)(e). Dette indikerer at det må foretas en vurdering av om konsekutiv tolkning sikrer siktedes prosessuelle rettigheter.
Særlig under vitneutspørringen vil retten til kontradiksjon, og kunne forsvare seg, være av ve- sentlig betydning.
Det fremstår som at EMD ikke anså det nødvendig at spørsmålene til vitnene ikke ble over- satt. Dette illustrer at siktede ikke har rett til fullstendig oversettelse, dersom domstolen ikke anser det nødvendig. Tilsvarende må også gjelde når forsvarer begjærer ytterliggere overset- telse. Dette illustrerer at det er domstolene som vurderer hva som er nødvendig å oversette for å ivareta siktedes interesser. Det kan stilles spørsmål ved hvorvidt oversettelse av vitneutspør- ring ikke er nødvendig for at siktede skal forstå sammenhengen med svarene. Dette ble ikke tatt stilling til. Annerledes ville det nok stilt seg dersom Kamasinski ikke hadde fått bevisfør- selen oversatt i det hele tatt. Da ville hans rett til kontradiksjon, og kunne forsvare seg, være krenket. Det var ikke tilfelle i denne saken etter EMDs vurdering. De nødvendige uttalelsene var tolket.
Kamasinski påberopte også at han ikke hadde fått rettsavgjørelsen oversatt skriftlig på eng- elsk. Det fremstår som at EMD benytter seg av begrensningen i oversettelsesretten, når det påpekes at fravær av skriftlig oversettelse av rettsavgjørelsen ikke isolert sett fører til kren- kelse av EMK art.6(3)(e). Begrunnelsen var muntlig oversatt for Kamasinski, og det forelå ingen indikasjoner på at han ikke forstod innholdet i rettsavgjørelsen. Kamasinski var dermed i stand til å anvende rettsmidler (fremme anke). Dette underbygger at skriftlig oversettelse ikke vil være nødvendig, eller pliktig, dersom tolkebistanden er tilstrekkelig for siktede å an- vende rettsmidler, slik situasjonen var i denne saken.
Vedrørende tolkeutgiftene, anførte Kamasinski at han ble informert om at han ville måtte bære disse dersom han ble dømt i retten, og at hans rett til «free assistance» derfor var kren- ket. Det fremstår som at EMD legger til grunn at feil-informasjon om retten til vederlagsfri tolk, ikke i seg selv konstaterer krenkelse av EMK art.6(3)(e), forutsatt at siktede faktisk har fått tolkebistand. Antitetisk tolkning tilser dermed at krenkelse kan konstateres dersom feil- informasjonen resulterer i at retten til tolkebistand fraskrives. Dette ville ført til tilbakeslag for siktedes øvrige rettssikkerhetsgarantier, se punkt 1.3.4. EMD konkluderte enstemmig med at det i denne saken ikke forelå krenkelse av EMK art.6(3(a) og art.6(3)(e).
74 Dvs. at tolken oversetter etter at taleren har avsluttet sitt innlegg, og er en form for etterfølgende tolking. Den ønskelige tolkemetoden ved domstolsbehandling er imidlertid simultantolking, som foregår ved at tolkingen foregår samtidig med at tolkebrukeren snakker, jfr. NOU: 2014:8 s.19.
17
I Kamasinski-saken var det ingen tvil om at siktede ikke forstod, eller snakket tysk. Vurde- ringen i denne avgjørelsen gikk ut på om tolkebistanden var tilstrekkelig til å sikre siktedes rettigheter, jfr. EMK art.6(3)(a) og (e). Avgjørelsen viser tydelig at EMK art.6(3)(e) kommer til anvendelse når siktede ikke snakker rettsspråket, men at rettigheten til oversettelse er be- grenset.
I denne saken kan det rettes oppmerksomhet ved at Kamasinski fikk oppnevnt tolk og forsva- rer som var registrert tolk i engelsk. Det kan tenkes at dette ble gjort for å sikre at det ikke oppstod kommunikasjonsproblemer mellom siktede og hans forsvarer. Hvordan forsvaret ut- øves er imidlertid en sak mellom siktede og hans forsvarer.75 Domstolene har likevel en plikt til å sørge for at siktedes tolkebehov er vurdert også når det oppstår kommunikasjonssvikt mellom siktede og vedkommendes forsvarer, jfr. Cuscani v. The United States.76Cuscani-sa- ken illustrerer at domstolene har bevisbyrden for om tolkebistand er nødvendig, slik at siktede kan opptre som en jevnbyrdig part, i en sak som vil ha avgjørende betydning for ham.77 Dette illustrerer prinsippet om «equality of arms». Dette samsvarer også med systembetraktninger til EMK art.6(3)(c).78 Domstolenes bevisbyrde inntrer ved domstolsbehandling, ettersom det er deres oppgave å besørge en rettferdig rettergang.79 Tidligere i prosessen er det påtalemyn- dighetene som har bevisbyrden, se punkt 2.2.2.
Hermi v. Italy viderefører tolkningen av EMK art.6(3)(e) i Kamasinski-saken,80 jfr. punkt 2.2.2. I Hermi-saken går EMD lengre, og innfortolker momenter som bør tas inn i vurde- ringen av hva som må forventes av siktedes språkkunnskaper. Det fremstår som at lovbrud- dets karakter (hva siktelsen gjelder) og informasjon meddelt siktede i den forbindelse,81vil kunne bidra til å fastslå hvilket nivå av språkkunnskaper siktede må ha for å kunne ivareta sine rettigheter. Dette underbygger tolkningen som ble lagt til grunn i punkt 2.2.2, om at det må foretas en konkret vurdering av om saken er av en kompleksitet som krever detaljert kunn- skap i rettsspråket.82 Desto sammensatt og kompleks saken er, jo høyere krav stilles til sikte- des språkkunnskaper i rettsspråket. Vurderingen vil være utslagsgivende for siktedes rett til tolkebistand, og myndighetenes plikt til å tilkjenne tolk. Proporsjonalitetsbetraktninger og nødvendighetshensyn gjør seg gjeldende. Det er ingen indikasjoner på at vurderingen tar
75 Kamasinski v. Austria, pkt.65, Stanford v. The United States, pkt.28, Cuscani v. The United States, pkt.39.
76 Cuscani v. The United States, pkt.38.
77 Ibid.
78 Ibid. og, Lagerblom v. Sweden, pkt.61-64, Pugžlys v. Poland, pkt.85-92.
79 Cuscani v. The United States, pkt.39, Hermi v. Italy, pkt.72.
80 Hermi v. Italy, pkt.69, Kamasinski v. Austria, pkt.77, jfr. Luedicke, Belkacem and Koç v. Germany, pkt.48.
81 Hermi v. Italy, pkt.71, Katritsch v. France, pkt.41, og Şaman v. Turkey, pkt.30.
82 Ibid.
18
hensyn til økonomi- og ressursbetraktninger, selv om det tilsynelatende gjøres i praksis.83Mot- satt vil mindre komplekse saker redusere kravet til siktedes språkkunnskaper. Retten til tolke- bistand vil bortfalle dersom det foreligger indikasjoner på at han har tilstrekkelig språkkunn- skaper, se punkt 2.3.1, jfr. punkt 2.2.2.84
Avgjørelsen i Hermi-saken hadde dissens. Mindretallet påpekte at en forsvarlig og rettferdig rettergang forutsetter at siktede er tilstede, for at vedkommende skal kunne dra nytte av mini- mumsrettighetene, jfr. ordlyden i EMK art. 6(3)(e). Det fremstår som at dette er en generell uttalelse. Det må likevel påpekes at både formålsbetraktninger og reelle hensyn taler for at mi- nimumsrettighetene forutsetter at siktede er tilstede, jfr. ordlyden «in court», men også ellers i prosessen. Rettssikkerhetsgarantiene vil ved siktedes fravær vanskelig kunne realiseres. For- målene bak bestemmelsene i EMK art. 6(3) vil dermed uthules. I Hermi-saken kunne ikke sik- tede benytte seg av retten til tolk ettersom EMD fant det bevist at siktede kunne italiensk, og myndighetene hadde oppfylt sin bevisbyrde, se punkt 2.2.2.
2.3.2.2 Vizgirda v. Slovenia: En videreføring og videreutvikling av rettstilstanden?
Vizgirda v. Slovenia er en nyere avgjørelse avsagt av EMD i 2018. Saken omhandler en litau- isk statsborger, Vizgirda, som ble dømt til fengselsstraff i Slovenia på bakgrunn av mistanke om medvirkning til ran. Gjennom prosessen ble han hovedsakelig bistått av russisk tolk, etter- som han ikke forstod slovensk. Vizgirda hadde et brukbart kjennskap til russisk, men mors- målet hans var litauisk. Han hadde ved flere anledninger forsøkt å anke avgjørelsen mot han. I klage til EMD påberopte Vizgirda at han ikke hadde forstått innholdet i de muntlige forhand- lingene, eller saksdokumentene i saken. På bakgrunn av mangelfull språkforståelse i russisk kunne han ikke forsvare seg tilstrekkelig.
I motsetning til Kamasinski-saken, se punkt 2.2.2., påpeker EMD uttrykkelig i denne saken, at tolkebistand, i likhet med retten til forsvarer, som utgangspunkt bør tilkjennes under etter- forskningen.85 Dette fastslår eksplisitt at siktedes rettssikkerhetsgarantier skal besørges gjen- nomgående i prosessen. Det fremstår som at denne tolkningen er basert på formålsbetrakt- ninger som anvist i punkt. 2.2.1.86 Sammenhengen mellom EMK art.5(2), 6(3)(a) og (e) kom- mer her tydelig frem. Manglende, eller mangelfull vurdering av tolkebehovet tidlig i proses- sen kan føre til saksbehandlingsfeil som kan påvirke utfallet i saken, føre til vesentlig forsin- kelse, eller krenkelse av EMK art.6(3)(e). Dersom domstolene foretar en tilfredsstillende
83NOU 2014:8 s.41 og 51-52.
84 Lagerblom v. Sweden, pkt.62.
85 Vizgirda v. Slovenia, pkt.75-76, Baytar v. Turkey, pkt.50, Diallo v. Sweden, pkt.25.
86 Vizgirda v. Slovenia, pkt.76 og 80.
19
vurdering av tolkebehovet, kan saksbehandlingsfeilen fortsatt forebygges. I verste fall kan et eventuelt forsøk på forebygging føre til forsinkelse av saken.
Når det gjelder vurderingen av siktedes språkkunnskaper videreføres tolkningen i Hermi-sa- ken.87 Det fremstår imidlertid som om EMD i Vizgirda-saken reserverer seg mot å oppstille en uttømmende liste av momenter som skal være med i vurderingen, men påpeker eksplisitt at vurderingen skal foretas.88Reservasjonen illustrerer at EMD viser forsiktighet med å pålegge nasjonale myndigheter å følge en uttømmende vurdering. Gode grunner taler for at en uttøm- mende liste av vurderingsmomenter vanskelig vil kunne gjennomføres basert på nyansene i nasjonal lovgivning og sakenes forhold for øvrig. Det kan påpekes at EMD heller ikke i denne avgjørelsen gir indikasjoner på at ressurs- og økonomihensyn skal inntas i vurderingen. Dette kan være utslag av at EMD i denne saken gjennomgående viser til EU-direktiv, referert som 2010/64/EU i avgjørelsen, som oppfordrer til en isolert vurdering av siktedes språkkunnska- per og tolkebehov.89
Det fremstår videre som at EMD innfortolker tilsvarende vurderingsplikt i saker hvor tredje- språk benyttes som tolkespråk,90 slik situasjonen var i denne saken.91 Det er ingen holdepunk- ter for at det stilles lavere krav til siktedes språkkunnskaper i tredjespråk enn ved bruk av rettsspråket. Det tilsier at siktede kan tredjespråket i medhold av EMK art.6(3)(e), men forstår tredjespråket etter EMK art.5(2) og 6(3)(a). Det er nærliggende å anta at tilsvarende må gjelde der forhandlingene foregår på tredjespråk, uten at tolk bistår siktede.
Som påpekt innledningsvis, hadde Vizgirda et brukbart kjennskap til russisk. I den sammen- heng fremstår det som at EMD åpner opp for at siktede bør få tolk på et språk han forstår godt, og at denne retten ikke automatisk bør avskjæres fordi siktede behersker rettsspråket, eller tred- jespråket.92 Siktedes forutsetninger til å delta i sin sak, og forsvare seg, vil styrkes betraktelig med tolkebistand på et språk han forstår godt.93Tolkningen finner også støtte i ordlyden i EMK art.5(2) og EMK art.6(3)(a), «which he understands»,94 og er sammenfallende med tolkningen i avsnittet ovenfor. På en annen side illustrer tolkningen et indirekte avvik fra den tidligere praksisen om når siktede ikke har rett til annen tolk,som er lagt til grunn i punkt 2.2.2.95 På en annen side innebærer ikke den tidligere praksisen et forbud fra å gi tolkebistand på et språk
87 Vizgirda v. Slovenia, pkt 84, jfr. Hermi v. Italy, pkt 71.
88 Vizgirda v. Slovenia, pkt.84, jfr. Sejdovic v. Italy, pkt.83.
89 Vizgirda v. Slovenia, pkt.82-83.
90 Vizgirda v. Slovenia, pkt.81, jfr. Hermi v. Italy, pkt.76.
91 Ibid.
92 Vizgirda v. Slovenia, pkt.83.
93 Ibid., Kamasinski v. Austria, pkt.74.
94 Vizgirda v. Slovenia, pkt.83.
95 Lagerbloom v. Sweeden, pkt.62.
20
siktede kan godt, men den illustrer at det ikke kan oppstilles en rett til dette. Tolkning vil dermed være forenlig med vurderingen i Vizgirda-saken, som indikerer positivt at tolkebistand bør gis på et språk siktede forstår godt, men oppstiller heller ingen en plikt til det.
Det fremstår som at EMD også under denne vurderingen tar EU-direktivet i betraktning, som spesifiserer at tolkebistanden skal gis på siktedes morsmål, eller ethvert annet språk som siktede snakker og forstår slik at de er i fullstendig stand til å utøve sine prosessuelle rettigheter.96 EMD påpeker imidlertid at det ikke oppstilles rett til oversettelse på morsmål etter EMK art. 6(3)(e), eller etter EMD-praksis.97
På bakgrunn av denne saken kan det utledes at tolkebistand bør gis på et språk vedkommende forstår godt, selv om siktede behersker rettsspråket, eller et tredjespråk, ellers vises det til vur- deringen av morsmål i punkt 2.2.3. Denne potensielle utvidelsen har sine praktiske begrens- ninger. En slik ordning forutsetter at det finnes tolker på det aktuelle språket siktede kan godt, og vurderingen vil i stor grad være basert på ressursbetraktninger. Dersom det likevel lar seg praktisere, taler det for en rettsutvikling som tydelig styrker siktedes rettssikkerhet. Reelle hen- syn, ressurshensyn og EMDs tolkning i denne saken, tilsier at siktede bør få tolkebistand på et språk han godt, når det er tilgjengelig. Dette vil kunne bidra til å redusere vilkårlighet i hvilket språk siktede skal få tolkebistand på. Beslutningen om hvilket tolkespråk som skal brukes, vil imidlertid baseres på tilgjengeligheten av tolk.
Videre innfortolker EMD en dokumentasjonsplikt. Dokumentasjonsplikten innebærer at myn- dighetene blant annet skal dokumentere hvordan, og på hvilken bakgrunn tolkebehovet har blitt vurdert, samt om tolkebistand ble tilkjent, eller ikke.98 Hensynet bak dokumentasjons- plikten er å redusere tvil om hvorvidt tolkebehovet har blitt tilfredsstillende vurdert. 99 Dette forutsetter at det foreligger vurdering av siktedes språkkunnskaper for at myndighetene skal kunne ta stilling til, og dokumentere, tolkebehovet. Det kan tenkes at det må innfortolkes en videre forutsetning om at det foreligger video-opptak som kan gi indikasjoner på siktedes språkkunnskaper. På en annen side fremgår det ingen indikasjoner på hvordan dokumentasjo- nen skal foretas av myndighetene, og det kan tenkes at skriftlig nedtegnelse er tilstrekkelig.
Motargumentet er at skriftlige nedtegnelser gjør det vanskelig å etterprøve siktedes språk- kunnskaper. Dersom dokumentasjonen skal virke etter sin hensikt, er det nærliggende å anta at dokumentasjon med video-opptak er nødvendig i dette henseende. Dette forutsetter at na- sjonale myndigheter har den tekniske innretning dette innebærer. Eventuelt at det innfortolkes en plikt til å anskaffe nødvendig teknisk innretning, som vil muliggjøre dokumentasjon. I den sammenheng er det nok svært sannsynlig at de fleste nasjonale domstoler ikke er innrettet slik
96 Vizgirda v. Slovenia, pkt.83
97 Ibid., pkt.90.
98 Ibid. pkt.85, jfr. Martin v. Estonia, pkt.90.
99 Ibid.
21
at effektiv dokumentasjon lar seg gjennomføre. Det kan derfor tenkes at gjennomføringen i praksis vil utfordres, og at skriftlige nedtegninger vil være det eneste tilgjengelige etterprø- vingsmaterialet.
Videre skal det dokumenteres om retten til tolkebistand har blitt informert siktede på et språk siktede forstår når straffeforfølgning innledes mot vedkommende.100 Her illustreres viktighe- ten av at siktede er klar over sine prosessuelle rettigheter, herunder retten til tolkebistand. Det er svært praktisk at man ikke alltid vet hvilke rettigheter man har, og at man blir gjort klar over dette burde vært en selvfølgelighet. Dette vil også være sammenfallende med prinsippet om «equality of arms», som illustrert i Cuscani-saken. Omfanget av tolkebistanden skal også dokumenteres. Med omfanget av tolkebistanden menes hva som ble muntlig oversatt eller tol- ket.101 Dokumentasjonsplikten går tydelig utover den tidligere etablerte rettspraksisen.102 I denne saken kom EMD til at myndighetene ikke hadde foretatt selvstendig vurdering av Vizgirdas språkkunnskaper i russisk for å kunne fastslå om han kunne språket godt nok til ef- fektivt bygge opp sitt forsvar.103 Begrunnelsen for oppnevning av russisk tolk var hovedsake- lig basert på en antagelse om at Vizgirda kunne russisk fordi det var et utbredt språk i Litauen.
Det fremstår som at en antagelse av siktedes språkkunnskaper isolert sett er utilstrekkelig, med mindre antagelsen lar seg dokumentere. Myndighetene hadde dermed ikke oppfylt sin bevisbyrde.104
Deretter vurderte EMD om det forelå dokumentasjon som kunne gi andre klare indikasjoner på om Vizgirda hadde de nødvendige språkkunnskapene i russisk. Det var imidlertid ingen lydopptak fra det rettslige avhøret, eller annet bevis som kunne gi slike indikasjoner. Dette underbygger at lydopptak er en forutsetning for å kunne etterprøve siktedes språkkunnskaper som behandlet ovenfor. Det er nærliggende å anta at plikten til dokumentasjon baseres på saksforholdet her, og at EMD så nødvendigheten med etterprøvbarhet for å forebygge at sikte- des språkkunnskaper fastslås på bakgrunn av antagelser, uten å faktisk påvise antagelsens rik- tighet. Herunder å sikre at myndighetene har oppfylt sine forpliktelser, og at siktede har blitt gjort klar over sine prosessuelle rettigheter på et språk han forstår.
Vizgirda hadde heller ikke fått informasjon om retten til ny tolk før sent i saksforløpet, og hadde heller ikke fremmet klage i den sammenheng. EMD påpekte at det var domstolenes plikt å informere om retten til tolk, uavhengig av om det ble påberopt av siktede, eller
100 Vizgirda v. Slovenia, pkt.86-87.
101 Ibid. pkt.85.
102 Jfr. Brozicek v. Italy, pkt.41, Cuscani v. the United Kingdom, pkt.38, Amer v. Turkey, pkt.83.
103 Vizgirda v. Slovenia, pkt.92.
104 Ibid.
22
vedkommendes forsvarer.105 Dette underbygger at siktedes tolkebehov skal vurderes, og ret- ten til tolk skal informeres, uavhengig om det påberopes språkvansker. Videre støtter dette opp mot tolkningen at siktede har rett til tolk på et språk vedkommende forstår godt.
På bakgrunn av denne subsumsjonen fastslo EMD at Vizgirda ikke hadde fått en rettferdig rettergang, hans rettssikkerhet var utfordret til tross for at han hadde et brukbart kjennskap til russisk.106 EMD konstaterte krenkelse av EMK art.6(3)(a) og (e), jfr. EMK art.6(1).
Dette illustrerer at det ikke er tilstrekkelig å beherske fremmedspråket, særlig når myndighet- ene heller ikke har oppfylt sine forpliktelser. Retten til tolk vil dermed inntre for å sikre sikte- des rettssikkerhet, herunder en rettferdig rettergang. Dette harmonerer også med EMDs tolk- ning i Brozicek-saken, se punkt.2.2.2.
To av syv dommere dissenterte i denne avgjørelsen, og mente at det ikke forelå krenkelse av EMK art.6(3)(e) i denne saken, og at Vizgirda fikk en rettferdig rettergang.107 Mindretallet på- pekte at de nye kravene flertallet oppstilte var uforenelige med den eksisterende rettsoppfat- ningen EMD gjennomgående har lagt til grunn for rekkevidden av EMK art.6(3).108 Det ble vist til at utvidelse av den etablerte praksisen, bare kan gjennomføres av EMD i Storkam- mer.109 Dette tolkes som at mindretallet insinuerer at praksisen vanskelig vil fastholdes. På en side vil det være hensiktsmessig å følge en etablert praksis ettersom det illustrer forutberegne- lighet. På en annen side foretar EMD en dynamisk tolkning. I denne saken ble tolkingen fore- tatt med sikte på å presisere og styrke retten til tolkebistand. De beste grunner taler dermed for at de nye kravene vil videreføres. Når det gjelder dokumentasjonsplikten kan det tenkes at mindretallets dissens er basert på samme vurdering som ble foretatt ovenfor vedrørende vi- deo-opptak. Medlemslandene er bundet til å følge EMD-praksis, hvilket vil innebære en plikt til å foreta dokumentasjon, og anskaffe nødvendig tekniske innredninger.
Videre illustrerer mindretallet en negativ holdning til at flertallet har inntatt EU-retten i sin vurdering,110og at de nye vilkårene hovedsakelig bygger på EU-direktiv. Det påpekes at EU- retten tidvis kan brukes til inspirasjon i EMD-praksis, men det tilligger ikke EMD å vurdere hvorvidt medlemslandenes praksis samsvarer med den.111 Tolkningen samsvarer også med EMDs tolkning i Somogyi v. Italy. Somogyi-saken illustrerer at EMDs funksjon er begrenset til å behandle klager på nasjonale domstolers feilaktige anvendelse av faktum, og eller jus, så
105 Ibid. pkt.99-101.
106 Ibid. pkt.97.
107 Ibid. pkt.15 i dissensen.
108 Ibid. pkt.1 i dissensen.
109 Ibid. pkt.7 i dissensen.
110 Ibid. pkt.8 i dissensen.
111 Jfr. Ullens de Schooten and Rezabek v. Belgium.
23
langt de representerte krenkelser av rettighetene i EMK. Det tilsier at EMDs oppgave ikke in- kluderer tolkning, eller gjennomgang av overensstemmelse av andre nasjonale traktater.112 Det fremstår som at mindretallet i Vizgirda-saken illustrerer tilsvarende holdning til tolkning av EU-direktiv.
Videre påpeker mindretallet at Slovenia ikke var medlem i EU da saken ble anlagt, men ble medlem før saken ble klaget inn til EMD. Dermed mener mindretallet at de nasjonale domsto- lene ikke kan klandres for ikke å ha praktisert rettighetene samsvar med EU-direktivene.113 På en side kan det fremstå som at EU-direktivet fikk tilbakevirkende kraft i denne saken, noe som er uforenlig med EMK art.7. Det er mer nærliggende at EMD la EU-direktivet til grunn uavhengig av om Slovenia var medlem av EU. Det kan dermed påpekes i likhet med mindre- tallet, at EMD gikk langt i Vizgirda-saken ved å ta EU-direktivet i betraktning. Selv om EU- direktivet har gode standarder, vil en videreføring av denne praksisen kunne føre til at med- lemslandene må innrette seg etter dets standard fordi EMD legger føringer for det. Dette til tross for at landende som har inkorporert, og/eller ratifisert EMD, kanskje ikke er medlem av EU, eller rettslig bundet av deres direktiv.
Ved videreføring av rettsanvendelsen i Vizgirda-saken, er det nærliggende å anta at EMD vil legge EU-direktivet til grunn som den beste standarden ved behandling av klage vedrørende EMK art.6(3)(e). Denne betraktningen er svært aktuell for Norge som ikke er medlem av EU, men som har inkorporert EMK, og dermed bundet seg til å følge EMD-praksis. Fra et praktisk standpunkt kan det vanskelig forutsettes at nasjonale myndigheter tar i betraktning en stan- dard som ikke er implementert. Videre kan det påpekes at dissensen utgjorde mindre enn 1/3 av dommerne. Det tilsier at et kvalifisert flertall delte samme oppfatning om hva som vil være hensiktsmessig i lys av bestemmelsens formål, herunder bruk av EU-direktiv.
Avgjørelsen illustrerer tydelig at EMD beveger seg i retning av en strengere, og utvidende praksis vedrørende siktedes rett til vederlagsfri tolk. Avgjørelsen illustrerer også at det fore- ligger motstridene holdninger til hvorvidt denne praksisen vil videreføres. Herunder om EMDs bruk av EU-direktivet skal legges ukritisk til grunn. På en annen side er det gode argu- menter for videreføring av forpliktelsene og vilkårene oppstilt i Vizgirda-saken som illustrert i analysen her. Det kan påpekes at EMD har rangert avgjørelsen som key-case på sin hjemme- side, og i sin guide, «Guide on Article 6 of the European Convention on Human Rights»114 som inneholder en liste over de viktigste avgjørelsene i forbindelse med bestemmelsene i EMK art.6(3)(e), samt deres premisser. Guiden ble oppdater 31.12.2018, og gir gode holde- punkter for at tolkningen i Vizgirda-saken er tillagt stor vekt. På denne bakgrunn, og i mangel på nyere avgjørelser (fortrekkende fra EMD i Storkammer) som kan presisere og klargjøre
112 Somogyi v. Italy, pkt. 62.
113 Vizgirda v. Slovenia, pkt. 8 i dissensen.
114 European Court of Human Rights (2018).
