Partsautonomiens begrensninger
Reaksjoner på partenes uønskede handlinger i sivile saker
Kandidatnummer: 596
Leveringsfrist: 25. november 2020 Antall ord: 17 739
i Innholdsfortegnelse
1! INNLEDNING ... 1!
1.1! Tema og problemstilling ... 1!
1.2! En partsprosess preget av sterk partsautonomi ... 2!
1.3! Metode og rettskildebildet ... 3!
2! REAKSJONER I SIVILPROSESSEN VED UØNSKET OPPTREDEN ... 5!
2.1! Introduksjon ... 5!
2.2! Den uønskede opptreden ... 6!
2.2.1! Introduksjon ... 6!
2.2.2! De ugrunnede søksmålene ... 6!
2.2.3! De uriktige eller villedende forklaringene ... 8!
2.3! Hvorfor inntrer reaksjoner i disse to tilfellene? ... 10!
2.3.1! Introduksjon ... 10!
2.3.2! Bør partene ha ansvar for uriktige eller villedende forklaringer? ... 11!
2.3.3! Bør partene ha ansvar for ugrunnede søksmål? ... 12!
2.3.4! Bakgrunnen for den uønskede opptreden ... 13!
3! ØKONOMISKE SANKSJONER ... 17!
3.1! Introduksjon ... 17!
3.2! Ansvar for sakskostnader ... 17!
3.2.1! Sakskostnader som sanksjon ... 17!
3.2.2! Sakskostnadenes rekkevidde ... 19!
3.3! Erstatning til det offentlige ... 21!
3.3.1! Introduksjon ... 21!
3.3.2! Når kan erstatningsansvar pålegges ... 21!
3.3.3! Rekkevidden av erstatningsansvaret ... 23!
3.4! Erstatningsansvar for motpartens avledede formuestap ... 24!
3.4.1! Introduksjon til problemstillingen ... 24!
3.4.2! Kan en part bli erstatningsansvarlig for avledede formuestap? ... 25!
3.4.3! Bør en uaktsom part bli erstatningsansvarlig utover sakskostnadene ved uriktig eller villedende forklaring? ... 28!
3.4.4! Beviskravet for erstatningsansvar ... 31!
3.4.5! Hvorfor oppstilles to ulike ansvarsgrunnlag? ... 32!
4! STRAFFESANKSJONER ... 34!
4.1! Introduksjon ... 34!
ii
4.2! Straffeansvar etter straffeloven ... 34!
4.2.1! Når kan straffeansvar idømmes ... 34!
4.2.2! Straffrihet for «en mistenkt» ... 36!
4.3! Rettergangsstraff etter domstolloven ... 37!
4.3.1! Introduksjon ... 37!
4.3.2! Når kan rettergangstraff idømmes ... 39!
4.4! Rekkevidden av straffesanksjonene ... 40!
5! MATERIELLE VIRKNINGER ... 42!
5.1! Betydning i bevisvurderingen ... 42!
5.2! En skjult virkning ... 43!
6! PROSESSUELLE VIRKNINGER ... 44!
6.1! Introduksjon ... 44!
6.2! Avvisning av «prosessløver», men ingen generell avvisningshjemmel ... 44!
6.3! Forenklet domsbehandling ... 46!
6.3.1! En enklere avgjørelsesform ... 46!
6.3.2! En fullverdig løsning til avvisning? ... 48!
7! AVSLUTTENDE BEMERKNINGER ... 50!
8! KILDELISTE ... 52!
1 1 Innledning
1.1 Tema og problemstilling
Hensynet til partsautonomi står sterkt i norsk sivilprosess. Sivilprosessen er og skal være en partsprosess og ikke en domstolsdominert prosess.1 Det innebærer at det er opptil partene å bestemme om en sak skal behandles i domstolene og de legger i stor grad selv rammen for saken. Partene har med dette en handlefrihet som domstolen må respektere.
Hovedformålet med tvisteloven var å «gi en mer effektiv sivil rettspleie som gir raskere, billigere og riktigere tvisteløsning for partene og bidrar til rettsavklaring.»2 For å oppnå dette må det stilles visse krav til partene, noe som kan innebære begrensninger i partsautonomien.
Eksempelvis vil ikke respekt for partenes autonomi nødvendigvis medføre flest mulig materielt riktige avgjørelser eller ivareta en hensiktsmessig bruk av domstolsapparatet.
Oppfyllelse av formålene i sivilprosessen, forutsetter derfor at partene ikke har fullstendig frie tøyler.
Temaet for avhandlingen er reaksjoner i sivilprosessen ved partenes uønskede handlinger. Det er et mangfold av handlinger som kan regnes som uønsket i sivilprosessen. Det er derfor nødvendig å begrense rammen for avhandlingen, og jeg har valgt å fokusere på to konkrete typetilfeller. Disse typetilfellene er anleggelse av ugrunnede søksmål og partenes uriktige eller villedende forklaringer avgitt under hovedforhandling eller ankeforhandling.3 Disse kan på hver sin side vise hvordan ulike hensyn spiller sammen, og hvordan disse kan få ulikt utslag i sanksjons- og virkningsproblematikken. De to formene for uønsket opptreden har i begrenset grad fått oppmerksomhet i litteraturen, til tross for at begge er realiteter i det daglige rettsliv. Dette vekker nysgjerrigheten for hvilke konsekvenser slike handlinger kan få.
Tvisteloven (tvl.)4 og domstolloven (dl.)5 oppstiller noen reaksjoner som kan anvendes. Det er derimot i liten grad angitt hvilke som er aktuelle ved de nevnte handlingene. Avhandlingen vil derfor gi en fremstilling av behovet for reaksjoner ved disse to typetilfellene, samt muligheten og bruken av disse i norsk rett. Ettersom det skal foretas en sammenliknede sammenstilling, blir mulige årsaker til like og ulike reaksjonsmuligheter sentralt. Det vil også tas stilling til om det er behov for ytterligere reaksjoner.
1 NOU 2001: 32A s. 136.
2 Ot.prp.nr.51 (2004–2005) s. 13.
3 I den følgende anvendes begrepet hovedforhandling, men med dette menes også ankeforhandlinger i lag- mannsretten.
4 Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).
5 Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven).
2
1.2 En partsprosess preget av sterk partsautonomi
I partsprosessen er det sentrale sterk partsautonomi.6 Partsautonomien kommer til uttrykk i disposisjonsprinsippet og forhandlingsprinsippet. Disposisjonsprinsippet innebærer at det er opp til partene om de vil benytte seg av domstolsapparatet og domstolen er i så fall bundet til partenes krav og påstander.7 Følgelig er det partene som bestemmer hvilke krav de vil ha dom for, jf. tvl. § 11-2 første ledd første punktum. Forhandlingsprinsippet innebærer for det første at partene har hovedansvaret for bevisførselen, jf. § 11-2 annet ledd første punktum. For det annet at retten kun kan bygge på partenes påberopte påstandsgrunnlag, jf. § 11-2 første ledd annet punktum.8
Kjernen i partsprosessen er derfor at partene står fritt til å gå til domstolen, partene bestemmer hvilke krav domstolen skal vurdere, de kan bestemme resultatet ved å inngå rettsforlik og de bestemmer i stor grad hvilke bevis som skal føres.9 Dette medfører at partene har stor handlefrihet til å anlegge søksmål og til å belyse de sider av saken de ønsker gjennom blant annet sine forklaringer.
Prinsippene er styrende for kompetanseforholdet mellom partene og domstolen, ettersom partenes prosesshandlinger begrenser domstolens kompetanse.10 Partsautonomien begrenser da også adgangen til reaksjoner. Domstolen må respektere partenes handlinger og innrømme de en stor handlefrihet. Partsautonomien har også betydning for forholdet mellom partene, ettersom det angir deres handlefrihet.
Det er likevel ikke fritt fram for partene. Partsautonomien er et gradsspørsmål hvor graden varierer i ulike deler av prosessen.11 Partsautonomien innskrenkes på flere områder. Et særpreg ved tvisteloven er at den gir partene mer utstrakte plikter. Et eksempel er sannhets- og opplysningsplikten i § 21-4, som utrykker et generelt krav til redelighet i prosess.12 Sivilprosessen endret med dette tyngdepunktet ved at prinsippet om materielt riktige avgjørelser ble vektlagt tyngre enn partenes adgang til å disponere over saken.13 Partsautonomien er også begrenset i noen situasjoner, som ved de indispositive sakene, jf. § 11-4. I denne avhandlingen er det hovedsakelig de dispositive sakene som behandles.
6 Strandberg (2015) s. 165.
7 Skoghøy (2017) s. 570.
8 ibid. s. 572.
9 Strandberg (2015) s. 165.
10 Strandberg (2012) s. 208.
11 ibid. s. 207.
12 NOU 2001: 32B s. 946.
13 Hjort (2016) s. 73.
3
Spørsmålet er når det er adgang til å begrense partsautonomien ytterligere gjennom reaksjoner på partenes opptreden under domstolsbehandling. I utgangspunktet vil slike reaksjoner stride med partenes handlefrihet. Likevel er det situasjoner hvor partsautonomien kan komme i spenn med andre fundamentale hensyn i sivilprosessen. Disse motstridende forholdene må derfor avveies.
1.3 Metode og rettskildebildet
For å fastlegge muligheten og bruken av reaksjoner ved uønsket opptreden vil utgangspunktet være en rettsdogmatisk drøftelse. Et viktig formål er å systematisere reaksjonsmulighetene som er tilgjengelig.
For vurderingen av reaksjonsadgangen er det nødvendig å knytte enkelte bemerkninger til rettskildebildet av flere årsaker.
Reaksjonene fremgår i stor grad av generelle bestemmelser i rettergangslovgivningen.
Lovgivning og dens ordlyd vil derfor stå sentralt. Lovgivningen utfylles også delvis av ulovfestet rett.
For noen av reaksjonene er det vanskelig å foreta rettskildesøk. Eksempelvis kan nevnes ansvaret for sakskostnader. Sakskostnader vurderes i de fleste rettsavgjørelser slik at det vil gi et stort antall treff, selv om de ikke er av betydning for avhandlingens tema. Tilsvarende er rettskildesøk hvor domstolen tillegger noe betydning i bevisbedømmelsen vanskelig, ettersom det ofte ikke fremgår eksplisitt av avgjørelsen.
Det er imidlertid ikke mange rettsområder hvor rettspraksis står like sentralt som rettskilde som i sivilprosessen.14 For avhandlingens tema er det likevel begrenset med avgjørelser fra Høyesterett. Det varierer også for de ulike reaksjonene. For noen foreligger det prejudikater fra Høyesterett, mens det for andre er begrenset til en enkeltstående lagmannsrettsavgjørelse.
Hvorvidt underrettspraksis har verdi som rettskilde har vært diskutert i juridisk teori.15 Det er enighet om at disse ikke har samme prejudikatsvirkning som avgjørelser avsagt av Høyesterett. Dette betyr ikke at avgjørelsene er uten betydning. I det følgende anvendes underrettspraksis for å illustrere problemstillinger ved uønsket opptreden i prosess.
14 Skoghøy (2017) s. 11.
15 Boe (2012) kapittel 13 og Skoghøy (2002) s. 324–330.
4
Underrettspraksis anvendes også som inspirasjon for å finne argumenter for hvordan uønskede handlinger kan håndheves.16
I sivilprosessen står flere prinsipper17 sentralt for anvendelsen av de konkrete bestemmelsene.
Disse er i stor grad ulovfestede, men også angitt eksplisitt i tvl. § 1-1. Prinsippene kan påvirke enhver vurdering. Bakgrunnen for at en handling anses som uønsket i sivilprosessen kan være at den strider med disse. Det kan oppstå et spenningsforhold mellom prinsippene og det er da behov for å veie disse opp mot hverandre. Ettersom det er begrenset med veiledning i lovene, forarbeidene og rettspraksis får prinsippene en fremtredende rolle for avhandlingens tema.
Avhandlingen gir en komparativ analyse av reaksjonsadgangen for ugrunnede søksmål og uriktig eller villedende forklaring. I den fortløpende komparative sammenlikningen vil årsaker til ulike reaksjoner stå sentralt. Avhandlingen vil ha elementer av rettspolitikk, særlig i forbindelse med erstatningsansvar utover sakskostnadene og i vurderingen av behovet for ytterligere reaksjoner.
16 I samsvar med Skoghøy (2002).
17 I juridisk teori omtales disse som «grunnleggende prinsipper», se eksempelvis Hov (2019) s. 47–48. Om termen «prinsipp», se Frøberg (2014).
5
2 Reaksjoner i sivilprosessen ved uønsket opptreden 2.1 Introduksjon
Til tross for sterk partsautonomi i sivile saker er det nødvendig å begrense partenes handlefrihet. En handling eller unnlatelse medfører vanligvis reaksjoner. Reaksjoner kan være så mangt. Det er derfor hensiktsmessig å dele reaksjonene inn i sanksjoner og virkninger.
En sanksjon er den strengeste reaksjonen vi har for å hindre uønskede handlinger. I denne avhandlingen vil sanksjonene systematiseres i økonomiske sanksjoner og straffesanksjoner.
Uønskede handlinger kan føre til reaksjoner utover sanksjonene. Disse omtales som virkninger. Dette er et generelt begrep, som brukes i en viss grad også i tvisteloven.18 Med virkninger siktes det til følger som retten utøver som følge av de uønskede handlingene. For avhandlingens del oppstilles det to typer. For det første virkninger som får betydning for sakens materielle resultat. En slik virkning er eksempelvis når domstolen tillegger noe negativ betydning i bevisbedømmelsen. For det andre har vi prosessuelle virkninger som har betydning for saksbehandlingen, som avvisning av søksmål eller forenklet domsbehandling.
Det kan videre oppstå det jeg omtaler som avledede virkninger. Disse kjennetegnes ved at de ikke er en direkte følge av de uønskede handlingene, men likevel reell. Både ved anleggelse av ugrunnede søksmål og ved uriktige eller villedende forklaringer kan det oppstå slike virkninger, men de er særlig fremtredende ved forklaringene.
Et eksempel på en avledet virkning ved uriktig eller villedende forklaringer er gjenåpning av rettsavgjørelser. Etter tvl. § 31-3 bokstav b kan gjenåpning begjæres hvis motparten eller noen som har handlet i saken for motparten «med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med behandling av saken.» Dersom det er sannsynlighetsovervekt for at en part har gitt uriktig forklaring, jf. straffeloven (strl.)19 § 221 eller overtrådt noen av straffebestemmelsene i domstolloven kapittel 10, kan dette føre til gjenåpning.20 Gjenåpning kan også begjæres hvis opplysninger om forhold som var ukjent da saken ble avgjort, tilsier at avgjørelsen «høyst sannsynlig ville blitt en annen», jf. § 31-4 første ledd bokstav a.21 Det avgrenses mot slike virkninger i det følgende.
18 Se kapittel 18, §§ 16-15 og 19-12.
19 Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven).
20 Jf. Rt. 2003 s. 521 avsnitt 35.
21 Eksempelvis i LH-2011-199229-2.
6 2.2 Den uønskede opptreden
2.2.1 Introduksjon
I denne avhandlingen er det de ugrunnede søksmål og uriktig eller villedende forklaringer som behandles. Dette er to forskjellige situasjoner som har til felles at de kan legge begrensninger på partenes autonomi. I det følgende redegjøres det for hva som utgjør et ugrunnet søksmål og hva som kategoriseres som uriktige eller villedende forklaringer.
2.2.2 De ugrunnede søksmålene
Med ugrunnede søksmål menes søksmål som ikke realistisk kan føre frem. Dette kan skyldes både faktum og rettsregler, enten ved at de faktiske forholdene ikke har noe rettslig grunnlag eller at parten har misforstått rettsregelen.22 I juridisk teori og forarbeider anvendes det forskjellige termer om slike søksmål. Eksempelvis kan nevnes urettmessige, ugrunnede, uholdbare og håpløse krav.23 I det følgende anvendes «ugrunnede søksmål», da dette samsvarer med terminologien til Høyesterett.24
I norsk rett er et viktig prinsipp at enhver borger skal kunne få prøvd sine krav for domstolen.
Retten til domstolsprøving er forankret i Grunnloven (Grl.)25 § 95 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK.) art. 6 nr. 1.26 Det følger av art. 6 nr. 1 at partene har rett til å få spørsmål om borgerlige krav avgjort («determined») av en domstol. Tilsvarende etter Grl. § 95. Av sikker rettspraksis innebærer dette en rett til å bringe saker om borgerlige rettigheter og plikter inn for domstolene, kjent som «access to court.»27 Retten er derimot ikke absolutt, slik at statene er innrømmet en viss skjønnsmargin.28
Ettersom retten til domstolsprøving regnes som en fundamental rettighet, vil dette kunne innvirke på hva som anses som ugrunnede søksmål og håndteringen av disse. Prinsippet skal anvendes som et tolkningsmoment ved fortolkning av annen lovgivning.29 Adgangen til domstolen omfatter også dårlige saker.30 En kan sjeldent vite på forhånd om kravet vil gis medhold. Dette og det faktum at det er en grunnleggende menneskerett, medfører at det skal
22 Backer (2015) s. 169.
23 Se NOU 2001: 32A s. 90 og 389, Skoghøy (2017) s. 252, 654.
24 Rt. 2015 s. 385 og Rt. 1994 s. 1430.
25 Lov 17.mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov (Grunnloven).
26 EMK er gjort til norsk rett gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2.
27 Golder v. The United Kingdom, avsnitt 26–36. Airey v. Irland, avsnitt 20–28.
28 Rt. 1999 s. 961 (Rest-Jugoslavia-kjennelsen) s. 970.
29 Dok.nr.16 (2011–2012) s. 121.
30 Rt. 2015 s. 385 avsnitt 27.
7
mye til for at søksmål regnes som åpenbart ugrunnet. Partene har dermed et vidt handlingsrom og partsautonomien står sterkt.
En forutsetning for domstolsbehandling er at prosessforutsetningene er oppfylt. Disse oppstiller blant annet krav til hvem som kan opptre som saksøker og saksøkt, kompetent domstol og at søksmålet må gjelde konkrete krav av rettslig art som det er et reelt behov å få avgjort, jf. tvl. § 1-3. Formålet bak prosessforutsetningene er først og fremst å motvirke at saksøkte blir utsatt for unødvendige og ressurskrevende søksmål, men vel så sentralt er at de skal motvirke misbruk av det tilgjengelige tvisteløsningsapparatet.31 Dersom prosessforutsetningene ikke er oppfylt skal retten avvise saken så tidlig som mulig, jf. § 9-6 tredje ledd.
Det materielle kravet skal derimot ikke vurderes fullt ut før hovedforhandling. Domstolen må derfor legge til grunn at partenes materielle anførsler – de såkalte materielle pretensjonene – er holdbare.32 Begrunnelsen er at retten ikke allerede på avvisningsstadiet skal foregripe avgjørelsens resultat og dermed hensynet til materielt riktige avgjørelser.33
Spørsmålet er om retten alltid skal legge de materielle pretensjonene til grunn. I de tilfellene hvor søksmålet er åpenbart ugrunnet kan prosessøkonomiske hensyn tilsi at retten i stedet bør avvise søksmålet. Forarbeidene uttaler i forbindelse med læren om avledet objektiv rettskraft34 at det er en stor prosessøkonomisk fordel å avvise slike åpenbart ubegrunnede krav.35 Grensedragning mellom de prosessuelle og materielle pretensjonene kan også være vanskelig.36 Dette kan medføre omgåelsesmuligheter ved at partene fremmer materielle anførsler kun for å åpne søksmålsadgangen.37 Det kan derfor være behov for å begrense hvor langt pretensjonene kan trekkes.
Derimot er det etter en ensartet rettspraksis lagt til grunn at utgangspunktet er at den materielle pretensjonen skal legges uprøvd til grunn, uavhengig av om kravet er åpenbart ugrunnet.38 Rettspraksis til tvisteloven synes heller ikke å anvende dette forbeholdet. Det har
31 Vangsnes (2018) s. 53.
32 HR-2018-1463-U avsnitt 25.
33 Vangsnes (2019) s. 247.
34 Læren går ut på at et etterfølgende søksmål kan avvises dersom en forutsetning for at saken skal føre frem er at utfallet i den første saken var et annet, jf. Skoghøy (2017) s. 1075.
35 NOU 2001: 32A s. 389.
36 Nærmere om dette, se Vangsnes (2019).
37 Jf. Vangsnes (2019) s. 248 hvor Rt. 2015 s. 93 A (Maria) trekkes frem.
38 Se Rt. 2006 s. 220 avsnitt 18, HR-2019-515-A avsnitt 63. Jf. også Backer (2015) s. 404, Skoghøy(2017) s.
254.
8
derfor formodningen mot seg at dette er å anse som gjeldende rett.39 Av betydning er også tvistelovens adgang til forenklet domsbehandling, jf. § 9-8. Nærmere om denne adgangen i punkt 6.3. Prosessforutsetningene hindrer dermed ikke anleggelse av ugrunnede søksmål.40 Det er derfor behov for andre reaksjoner.
2.2.3 De uriktige eller villedende forklaringene
Et kjent utsagn er at det ikke finnes et sted det lyves mer enn i domstolen.41 Strikken strekkes enkelte ganger langt for å vinne en sak. En mulighet er gjennom uriktige eller villedende forklaringer.
Det er ikke alle forklaringer som er direkte uriktige, selv om de kan være villedende. Begrepet
«uriktige eller villedende forklaringer» anvendes i en viss grad i tvisteloven. I forbindelse med begjæring om bevissikring i § 28-3 femte ledd og i § 32-11 for erstatning ved midlertidig sikring er det tale om «uriktige og villedende opplysninger». I underrettspraksis er «uriktig eller ufullstendig forklaringer» anvendt.42 Uriktige eller villedende opplysninger kan gis gjennom hele saksforholdet. Opplysninger til prosessfullmektig som parten regner som overveiende sannsynlig at prosessfullmektigen senere vil bruke i et prosesskriv vil da også være omfattet.43 Da avhandlingen behandler partsforklaringene gitt under hovedforhandling, avgrenses det mot opplysninger som fremgår av skriftlige bevis.
Partene har vid handlefrihet ved bevisføringen, jf. tvl. § 11-2 annet ledd første punktum.
Uriktige eller villedende forklaringer innebærer likevel en manglende overholdelse av sannhets- og opplysningsplikten i § 21-4. Partene skal sørge for at saken blir «riktig og fullstendig opplyst», jf. første ledd første punktum. Bestemmelsen oppstiller en plikt for partene til å uoppfordret gi en sannferdig forklaring, men også til å opplyse om forhold som kan ha betydning for saken.44
Bestemmelsen i § 21-4 omtales som nevnt som en «generell plikt til redelighet i prosessen.»45 I en partsprosess er parten i utgangspunktet ikke pliktig å legge fram bevis som støtter motpartens sak, da tanken er at partene skal ivareta sine egne interesser.46 Ettersom sannhets-
39 Se også Vangsnes (2019) s. 249.
40 I NOU 2001: 32A s. 190 fremheves også at de ikke utgjør en effektiv sperre mot uberettigete søksmål.
41 Lorentzen (2015) s. 168.
42 LH-2011-199229-3, LB-1998-686.
43 Matningsdal (2016) s. 518.
44 Hjort (2016) s. 76.
45 NOU 2001: 32B s. 947.
46 Ristvedt (2015) s. 109.
9
og opplysningsplikten er generell, plikter likevel partene å opplyse om bevis eller opplysninger som også går i motpartens favør.47 Etter annet ledd utvides plikten til å omfatte opplysninger om «viktige bevis som parten ikke har hånd om, og som parten ikke har grunn til å regne med at den annen part er kjent med». Det kreves ikke at beviset er avgjørende, men det må fremstå som en rimelig mulighet for at det kan få utslagsgivende betydning for sakens resultat.48 Det er derimot ikke funnet rettsavgjørelser som nærmere klargjør denne grensen.49 Sannhets- og opplysningsplikten er likevel ikke absolutt.50 I visse tilfeller må den vike for andre sentrale hensyn.
Uriktige eller villedende forklaringer kan ha ulike former. For det første er det de bevisst uriktige forklaringene. Partene kan bevisst forklare seg uriktig ved at hun eller han positivt gir opplysninger som man vet ikke samsvarer med realiteten.51 Dette innebærer at parten med vitende og vilje forklarer seg i strid med sin egen subjektive oppfatning av de faktiske forhold. Et eksempel på en bevisst uriktig forklaring er når en part forklarer at vedkommende ikke har hatt inntekter når vedkommende egentlig har utført arbeid og fakturert gjennom et annet firma.52
Videre kan det være tale om de mer strategiske forklaringene.53 Parten forsøker da å omgå sannheten ved å fremheve noe og utelate enkelte deler som er i partens disfavør. Dette kan regnes som «subtile løgner» hvor parten har til hensikt å bedra uten at vedkommende eksplisitt lyver.54 Forklaringene blir villedende ved at partene ikke gir en fullstendig versjon av saken. Retten får derfor ikke presentert et «uttømmende bilde av de relevante faktiske forhold».55
Partene har plikt til å forklare seg hvor motparten eller retten forlanger det, jf. tvl. § 23-2. En tredje form kan derfor være når en part forblir helt taus og dermed ikke bidrar til bevisføringen. Omfattet vil også være tilfeller hvor noen sier at de ikke vet noe om saken, dersom en egentlig sitter med sentrale opplysninger.56 Dette følger også av § 24-8 fjerde ledd
47 Ot.prp.nr.51 (2004–2005) s. 454.
48 Schei (2019) Kommentar til § 21-4.
49 Søk i Lovdata 12.11.2020 i alle sivile saker på LOV-2005-06-17-90-§21-4 og «viktige bevis».
50 NOU 2001: 32B s. 947.
51 Se Lorentzen (2015) s. 168.
52 Eksempelvis THALD-2017-1324.
53 Se også Lorentzen (2015) s. 168.
54 Magnussen (2004) s. 188.
55 Som fremhevet i NOU 2001: 32B s. 946.
56 Matningsdal (2016) s. 517. Redegjørelsen gjelder straffeprosess, men ettersom det anvendes tilsvarende terminologi er det belysende også utenfor straffeansvaret.
10
hvor det fremgår at partene skal forsikre at de ikke skal «legge skjul på noe.» Terskelen er for mange lavere for å si at man ikke vet noe sammenlignet med å komme med positive usannheter.57 Slike fortielser kan være villedende for retten.
I noen tilfeller kan også forklaringen være villedende som følge av at parten husker feil eller at oppfattelsen av sakens faktiske side er preget av hvordan en selv tolker situasjonen, egne oppfatninger og tidligere erfaringer.58 Disse tilfellene faller i utgangspunktet utenfor avhandlingen, da parten ikke har hatt til hensikt å fremstille et uriktig faktum.59 Likevel kan det være tilfeller hvor parten kan bebreides for den villedende forklaringen. Slike tilfeller behandles nærmere i punkt 2.3.4. Bakgrunnen for forklaringen er derfor av betydning.
Det er ikke bare partene som gir uriktige eller villedende forklaringer. Vitner har som regel ikke de samme interessene i saken som partene. Dette kan tilsi at andre reaksjoner er nødvendig for å sikre at vitnene overholder forklaringsplikten i § 21-5. Hvilken rolle vitnet har kan også ha betydning for sanksjonsadgangen. For prosessfullmektigene reiser det seg ytterligere etiske problemstillinger. I denne avhandlingen er det partsforklaringene som er tema. Det avgrenses derfor mot andre aktørers uriktige eller villedende forklaringer.
2.3 Hvorfor inntrer reaksjoner i disse to tilfellene?
2.3.1 Introduksjon
Sentralt for hvorvidt en handling skal håndheves er bakgrunnen for hvorfor reaksjoner idømmes. Begrunnelsen for andre reaksjoner enn straff er i liten grad analysert i teorien og forarbeidene.60 Begrunnelsen for reaksjoner varierer for de to typetilfellene. Noen generelle utgangspunkter er derimot de samme.
Utgangspunktet er at retten må respektere partenes autonomi. Dette tilsier at det bør utvises forsiktighet ved å ilegge reaksjoner, særlig innenfor kjerneområdet til partsautonomien.
Denne vide handlefriheten kan derimot medføre misbruk som ved uriktig eller villedende forklaringer og anleggelse av ugrunnede søksmål. Det må derfor være klare rammer for hvordan en skal opptre under domstolsbehandlingen.
Partenes bruk av domstolsapparatet kan hindre sivilprosessens overordnende funksjoner. De mest sentrale i denne sammenheng er den handlingsdirigerende og den konfliktløsende
57 Andenæs (2008) s. 199.
58 Skoghøy (2017) s. 909.
59 LB-2011-115783.
60 Se NOU 2003: 15 s. 47.
11
funksjon.61 Disse kommer til uttrykk i tvl. § 1-1 første ledd annet punktum hvor det fremgår at
«loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.» Tvisteloven skal virke styrende ved at den enkelte respekterer de materielle reglene.62 Ved uønsket opptreden virker ikke disse reglene etter sitt formål.
Vel så sentral er den konfliktløsende funksjon. Domstolen skal bidra til løsninger som begge parter avfinner seg med og innretter seg etter.63 Et overordnet prinsipp er derfor at saksbehandlingen må være forsvarlig, jf. § 1-1 første ledd. Konfliktløsningen skal skape tillit i samfunnet. Dersom slike uønskede handlinger skal være ansvarsfrie, kan dette i stor grad svekke tilliten til domstolsapparatet. Handlingene skjer «foran nesen» på domstolen som styrker behovet for håndhevelse, særlig ved de uriktige eller villedende forklaringene.
I tillegg til de nevnte funksjoner hevdes det at sivilprosessen i seg selv er en sanksjonsmekanisme.64 Tvisteloven regulerer ulike sanksjoner som håndhever partenes opptreden, som eksempelvis sakskostnadsansvaret.65 Dersom uønskede handlinger ikke håndheves vil denne sanksjonsmekanismen bli illusorisk.
En ytterligere faktor av betydning er bakgrunnen for den uønskede opptreden. Nærmere om dette i punkt 2.3.4.
2.3.2 Bør partene ha ansvar for uriktige eller villedende forklaringer?
Utgangspunktet i norsk sivilprosess er den materielle sannhetsgrunnsetningen. Domstolen skal sikre materielle riktige avgjørelser. Domstolsbehandlingen må derfor legges opp slik at den i størst grad sikrer et materielt riktig resultat. Dette gjelder særlig ved partenes forklaringer. Sannhets- og opplysningsplikten i tvl. § 21-4 er et utslag av dette.
Partenes fremstilling av saken er ikke alltid sammenfallende med den fremstilling som sikrer et materielt riktig resultat. En uriktig eller villedende forklaring strider klart med denne målsetningen. Partene overholder da ikke pliktene oppstilt i § 21-4. Domstolen risikerer å treffe avgjørelser på grunnlag av feilaktige opplysninger som kan resultere i uriktige avgjørelser. Det er derfor behov for reaksjoner, slik at en part ikke fristes til å lyve eller gi misvisende forklaringer. Sterk partsautonomi kommer her i et spenningsforhold med målet
61 I teorien oppstilles ytterligere funksjoner. Se Backer (2015) kapittel 1.5.
62 NOU 2001: 32A s. 127.
63 Backer (2015) s. 24.
64 Se Ekelöf (2002) s. 13–19.
65 Backer (2015) s. 26.
12
om et materielt riktig resultat. Et virkemiddel for å løse dette er nettopp reaksjoner ved å begrense misbruket av partsautonomien, særlig når partene handler bevisst. På denne måten svekkes partsautonomien ved at sannhets- og opplysningsplikten styrkes.66
Videre vil manglende håndhevelse kunne medføre at det lønner seg å gi uriktige eller villedende forklaringer. Partenes formål med søksmål er å vinne saken, ikke fremme sannhet.
Det er derfor behov for sterke insentiver slik at partene overholder pliktene.67 Et samfunn hvor det lønner seg å lyve i retten er ikke gunstig for verken domstolen eller partene.
Hensynet til motparten står også sterkt. Vedkommende risikerer å tape saken som følge av at den andre parten lyver eller gir villende forklaringer. Motpartenes rettsikkerhet taler derfor for at slike handlinger håndheves. Tilliten til domstolsapparatet kommer også inn med tyngde.
2.3.3 Bør partene ha ansvar for ugrunnede søksmål?
Til tross for at adgangen til domstolen er vid, så er det nødvendig med begrensninger for hvilke søksmål som ansvarsfritt kan anlegges. For de åpenbart ugrunnede søksmål er også hensynet til et materielt riktig resultat sentralt, da kravet klart strider med dette. Dette er likevel ikke den viktigste begrunnelsen for et eventuelt ansvar.
Anleggelse av ugrunnede søksmål hindrer først og fremst en konsentrert og hurtig saksbehandling. Domstolsbehandling er en ressurskrevende prosess og en hensiktsmessig bruk tilsier at det ikke skal brukes lang tid på søksmål som klart ikke kan gis medhold.
Årsaken til det er å hindre at domstolen blir overbelastet og ikke oppfyller sin funksjon, herunder å avgjøre saker hyppig jf. tvl. § 1-1. Partsautonomien må avveies proporsjonalt med hensynet til effektiv saksbehandling, jf. § 1-1 annet ledd fjerde strekpunkt. Bruk av ressurser på ugrunnede søksmål anses derfor ikke som hensiktsmessig bruk av domstolsapparatet.
Det er ikke bare domstolsapparatet som berøres av ugrunnede søksmål. Misbruk av domstolsadgangen går utover øvrige borgere som berettiget forventer at saken deres skal bli behandlet innen rimelig tid.68 Dersom domstolen må bruke tid på ugrunnede søksmål vil dette kunne påvirke anleggelsen av andre berettigede søksmål, da det kan ta lang tid før disse søksmålene blir behandlet.
Den som derimot rammes hardest er motpartene. Det er en belastning for enhver å få anlagt et søksmål mot seg. Det er ressurskrevende både i tid og penger, men ikke minst en
66 Hjort (2016) s. 78
67 ibid. s. 95.
68 Stridbeck (2008) s. 147.
13
følelsesmessig belastning. Domstolsapparatet må ha reaksjoner som hindrer at borgere blir saksøkt åpenbart uten grunn. I disse tilfellene må partsautonomien vike.
På en annen side er det som nevnt vanskelig å vurdere hvorvidt en sak får medhold før hovedforhandling. Ettersom det er en grunnleggende rettighet at en skal ha adgang til domstolen jf. EMK art. 6 og Grl. § 95, tilsier dette at ansvaret bør være begrenset til tilfeller hvor det er åpenbart at kravet ikke kan føre frem. Et for vidtgående ansvar kan medføre tilbakeholdenhet med å fremme søksmål.69
2.3.4 Bakgrunnen for den uønskede opptreden
Det er alltid ulike interesser som ligger bak en handling. I kartleggingen av reaksjonsadgangen er det derfor nødvendig å kjenne til bakgrunnen for en handling eller unnlatelse. Hvorfor forklarer en part seg uriktig eller villedende til tross for pliktene i tvl. § 21-4, og hvorfor anlegger parten søksmål til tross for at vedkommende ikke har holdbare argumenter? Sentralt står hvilken betydning dette skal ha for håndhevelsen.
Når det gjelder de bevisst uriktige forklaringene og de strategiske forklaringene gis disse vanligvis med den hensikt å villede retten. Ved å lyve eller unnlate å fortelle om noe som går i vedkommende sitt disfavør, kan vedkommende få en uberettiget fordel. Disse tilfellene må anses som ansvarsbetingende som den store hovedregel og det er nødvendig med reaksjoner.
Det finnes også som nevnt tilfeller hvor parten ikke bevisst har forklart seg uriktig, men forklaringen fremstår som villedende som følge av uaktsomhet. Dette kan typisk være at parten kan bebreides for å ikke ha undersøkt ytterligere om opplysningene stemte eller ikke gitt uttrykk for tvil hvor en ikke har tilstrekkelig grunnlag for sine påstander.70 Det er derfor nødvendig med sanksjoner i sivilprosessen hvor det er tilstrekkelig med uaktsomhet for ansvar.
Partene har anledning til å gi utrykk for tvil. Dersom parten har gjort dette bør ansvaret være begrenset sammenlignet med hvor parten bastant forklarer sitt syn på saken. Domstolen er i disse tilfellene gjort oppmerksom på at det kan foreligge feil ved forklaringen.
Det finnes også mer beskyttelsesverdige årsaker til å gi uriktige eller villedende forklaringer.
For eksempel tilfeller som faller innenfor bevisfritaksreglene. Partene kan blant annet fritas
69 I denne retning Rt. 2015 s. 385 avsnitt 30.
70 Se LH-2011-199229-3.
14
fra forklaringsplikten hvor forklaringen kan medføre straff.71 Av tvl. § 22-9 første ledd fremgår det at en «kan nekte» å gi tilgang til bevis som kan medføre straff for seg selv og nærstående opplistet i bokstav b-d. Bestemmelsen gir ikke et generelt fritak fra forklaringsplikten, men for de aktuelle opplysningene.72
For at bevisfritaksreglen skal få anvendelse må det foreligge en nærliggende mulighet for at vedkommende vil bli straffeforfulgt eller at en eksiterende mistanke styrkes. Det er ikke tilstrekkelig med en teoretisk mulighet.73 Videre må det være sanksjoner som regnes som straff. Et naturlig utgangspunkt er at det siktes til straffebegrepet i strl. § 29. I teorien hevdes det også at andre strafferettslige reaksjoner i § 30 omfattes og at straff omfatter alle reaksjoner som er materiell straff etter EMK art. 6 nr. 1.74 Parten kan dermed ikke bli fritatt fra forklaringsplikten som følge av et mulig erstatningsansvar.
Bevisfritaksreglen i § 22-9 første ledd er derimot ikke absolutt. I annet ledd oppstilles det unntak hvor parten kan pålegges å forklare seg der retten finner det «rimelig» etter en samlet vurdering. Lovgiver ønsket med dette å legge «større vekt på opplysning av saken for å sikre en materielt riktig avgjørelse.»75 Det var derfor behov for å avgrense fritaksregelen.
I tredje ledd fritas parten også hvor tilgang til bevis kan medføre «fare for vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art for parten eller vitnet eller noen av de nærstående i første ledd.» Bestemmelsen omfatter tap av det moralske omdømme, men også represalier i form av sosial utfrysning eller vesentlige økonomiske virkninger.76
Formålet med å håndheve uriktige forklaringer treffer ikke like godt når det er tale om situasjoner som faller innenfor fritaksreglene. Hensynet bak bevisfritaksreglene er å beskytte den parten som besitter opplysningen.77 Lovgiver har ønsket å unngå å sette vedkommende i en vanskelig samvittighetskonflikt.78 Bevisfritaksregelen fremstår derfor som en forlengelse av vernet mot selvinkriminering, jf. EMK art. 6 nr. 1 og konvensjonen om sivile og politiske
71 Ytterligere fritaksregler fremgår av § 22-10 vedrørende drifts eller forretningshemmeligheter og § 22-11 om redaktørers kildevern.
72 Schei (2019) Kommentar til § 22-9.
73 Jf. Rt. 1995 s. 289, s. 292, som gjelder det tilsvarende vilkåret i straffeprosessloven § 123.
74 Se i denne retning Skoghøy (2017) s. 805 og Schei (2019) Kommentar til § 22-9. Motsatt Backer (2015) s.
301–302.
75 Ot.prp.nr.51 (2004–2005) s. 459.
76 Schei (2019) Kommentar til § 22-9.
77 Skoghøy (2017) s. 800.
78 Schei (2019) Kommentar til 22-9.
15
rettigheter (SP) art. 14 nr. 3 bokstav g.79 Bakgrunnen for at en unnlater å forklare seg i disse tilfellene er at partene tvinges til å inkriminere seg selv eller andre. Dette er en annen situasjon enn hvor parten ikke oppfyller sannhets- og opplysningsplikten for uberettiget begunstigelse.
Bevisfritaksreglene får imidlertid ikke anvendelse hvor et spørsmål kun gir ubehageligheter eller represalier fra omgivelsene. Reglene er ment å omfatte de tilfellene hvor det vil være urimelig hardt å presse en part til å forklare seg slik at straff eller andre tvangsmidler ikke ville ha blitt brukt.80 I slike situasjoner bør en være varsom med reaksjoner når lovgiver har funnet grunn til å frita fra forklaringsplikten. Det kan likevel ikke utelukkes at andre sanksjoner enn straff eller materielle virkninger kan være aktuelt, dette for å verne øvrige aktører. Det støttes også av at fritaksretten ikke er gjort absolutt. Hvor det aktivt er gitt uriktige opplysninger er det uansett nødvendig med reaksjoner. Bevisfritaksregelen i § 22-9 gir kun en taushetsrett. Dette skiller seg fra strl. § 221 annet ledd hvor mistenkte også er beskyttet for ansvar ved gitte uriktige opplysninger. Dette behandles nærmere i punkt 4.2.2.
Når det gjelder de ugrunnede søksmål kan en part ha ulike formål med å anlegge disse. Noen kan være beskyttelsesverdige. Det er vanskelig å vite om en har en god sak før en domstolsbehandling. Mange lovregler legger opp til skjønnsmessige vurderinger hvor resultatet i stor grad beror på dommerens skjønn. I disse tilfellene står ikke behovet for håndheving sterkt.
Andre søksmål kan ha ulike ikke-beskyttelsesverdige formål. Noen anlegger ugrunnede søksmål kun med det formål å forsinke sakens fremdrift. Dette kan være at vedkommende anlegger søksmål for å trenere tvangsfullbyrdelse eller for å trenere en inngått avtale, for eksempel i husleiesaker.81 Slike søksmål hindrer en hensiktsmessig bruk av domstolsapparatet.
Domstolsbehandling er videre en kostnadskrevende prosess de fleste vil unngå. Søksmål kan derfor anlegges som et pressmiddel til å få saksøkte til å akseptere et omtvistet avtalevilkår eller som pressmiddel til inngåelse av forlik. Kostnadene en domstolsbehandling medbringer kan være større enn ved å inngå et forlik. Typisk kan det være ressurssterke parter som anlegger søksmål mot mindre ressurssterke parter. Hvor kravene er åpenbart ugrunnede kan slike søksmål ikke anses beskyttelsesverdig.
79 Skoghøy (2017) s. 805.
80 Schei (2019) Kommentar til § 22-9.
81 Se Skoghøy (1994) s. 91.
16
Ugrunnede søksmål anlegges også for å svekke konkurrenter. Søksmål med muligheter for et stort økonomisk ansvar kan sette saksøkte i et dårlig lys. Dette kan være egnet til å skremme kunder og investorer, som saksøker senere kan dra nytte av. Slike søksmål setter saksøkte i en vanskelig økonomisk situasjon.82 Dette er heller ikke en hensiktsmessig bruk av domstolene.
Sist, men ikke minst er de tilfellene hvor privatpersoner mener seg urettmessig behandlet av det offentlige.83 Vedkommende saksøker derfor over en lav sko for å oppnå rettferdighet.
Domstolen blir i disse tilfellene et verktøy for utløp av frustrasjon. Nærmere om dette i punkt 6.2.
82 Eksempelvis uttalte lagmannsretten at søksmålet var et forsøk på å stoppe en farlig konkurrent i oppstartsfa- sen i LG-2012-162195.
83 Eksempelvis Rt. 2011 s. 826.
17 3 Økonomiske sanksjoner
3.1 Introduksjon
Økonomiske sanksjoner blir brukt i et stort spekter av situasjoner og i forskjellige former.
Manglende overholdelse av sannhets- og opplysningsplikten og avlagte ugrunnede søksmål er intet unntak.
Økonomiske sanksjoner kan begrunnes med reparasjonshensyn, da tanken er at skaden repareres gjennom den betalte summen som gjenoppretter situasjonen før skaden inntraff.84 Prevensjonshensynet står også særlig sentralt. Økonomisk ansvar for en bestemt type adferd medføreer at handlingen blir stemplet som uønsket av rettsordenen. Dette påvirker samfunnets oppfatning av hva som er akseptabel adferd,85 og kan dermed ha handlingsdirigerende virkninger.86
Domstolen operer også med ulike økonomiske sanksjoner ved uredelig opptreden. En mulig sanksjon er ansvar for egne og motpartens sakskostnader etter tvisteloven kapittel 20. Hvor det offentlige har hatt ytterligere utgifter i forbindelse med saken kan parten også bli ansvarlig for disse etter domstolloven kapittel 10. Det er riktignok ikke alle tap i forbindelse med uredelig opptreden i prosess som er omfattet av lovgivningen. Det kan likevel oppstå andre økonomiske tap. Sentralt er derfor hvorvidt en part kan bli erstatningsansvarlig for motpartens tap utover sakskostnadene.
3.2 Ansvar for sakskostnader 3.2.1 Sakskostnader som sanksjon
En naturlig konsekvens av partsautonomien er at partene må bære sine egne utgifter i forbindelse med søksmålet.87 Hovedregelen i norsk rett er likevel at parten som har vunnet saken har krav på full erstatning av sakskostnader, jf. § 20-2 første ledd. I annet ledd fremgår det at saken er vunnet hvis en av partene «har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, eller hvis motpartens sak er avvist eller hevet fordi den er frafalt eller ikke hører under domstolene.» En naturlig tolkning er at dersom ingen får medhold i det vesentlige skal partene dekke kostnadene selv.
For de ugrunnede søksmålene vil ansvar for motpartens sakskostnader være en naturlig sanksjon, da det ikke gis medhold i kravet. Ved at det pålegges ansvar for sakskostnadene er det foretatt en interesseavveining. Alle søksmål skal kunne fremmes, men parten har risikoen
84 Hagstrøm (2019) s. 541.
85 Kjelland (2019) s. 33.
86 Se NOU 2001: 32A s. 530.
87 Backer (2015) s. 469.
18
for at dette kan medføre ansvar for både egne og motpartens utgifter. I rettspraksis er ansvar for sakskostnader fremhevet som sanksjon ved ugrunnede søksmål.88
Ved uriktig eller villedende forklaringer kan også ansvar for sakskostnader være en mulig sanksjon. Ettersom manglende overholdelse av sannhets- og opplysningsplikten i § 21-4 kan få negativ betydning i bevisbedømmelsen, kan dette medføre at parten taper saken helt eller delvis. Da vil hovedregelen om erstatningsansvar for motpartens sakskostnader i § 20-2 første ledd få anvendelse, uavhengig av partens skyld. På denne måten har sannhets- og opplysningsplikten en indirekte betydning for sakskostandsspørsmålet.
Det kan også tenkes tilfeller hvor en part som har gitt uriktig eller villedende forklaring kan bli ansvarlig for sakskostnadene uavhengig av om parten tapte saken. Dersom kostnadene skyldes motpartens forsømmelser, kan parten helt eller delvis ilegges disse sakskostnadene uavhengig av saksens utfall, jf. § 20-4 bokstav c. Med «forsømmelse» forstås at det er noe som er glemt eller unnlatt. Bestemmelsen omfatter derimot også aktive handlinger,89 og kan følgelig ramme både uriktige forklaringer og hvor parten forblir taus.
Ordlyden i bokstav c tilsier at det er tale om et uaktsomhetsansvar. Rettspraksis til tvistemålsloven (tvml.)90 § 177 oppstilte strenge subjektive vilkår ved at det ikke var tilstrekkelig med bebreidelse, men det måtte være tale om mer «kvalifiserte klanderverdige forhold».91 Ordlyden i dagens bestemmelse gir ikke uttrykk for samme terskel. Forarbeidene har heller ingen direkte uttalelser om terskelen utover at bestemmelsen tok sikte på i det vesentlige å videreføre tvml. § 177. Det uttales at: «forholdene skal være særdeles spesielle før det kan være grunnlag for å frita en part…»92 Dette kan tolkes dithen at det ikke stilles like høy terskel for ansvar som etter tvistemålsloven. Dette bekreftes også i Rt. 2009 s. 380 avsnitt 24 hvor det fremgår at vanlig uaktsomhet er tilstrekkelig. Det er merkostnader som skyldes kritikkverdige prosesshandlinger eller unnlatelser som medfører at saken blir langvarig og vidløftiggjort som bestemmelsen særlig rammer.93
I eksempelvis LB-2010-62581 fant lagmannsretten at vinnende part var å bebreide for ikke å ha opplyst om at en selvangivelse var innsendt under konkursbegjæring. Lagmannsretten vektla at det var selskapet som hadde plikt til å føre bevis som sannsynliggjorde at selskapet
88 Se Rt. 1994 s. 1430, s. 1436.
89 NOU 2001: 32A. s. 931.
90 Lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven).
91 Rt. 2002 s. 431, s. 433.
92 NOU 2001: 32B s. 931.
93 Schei (2019) Kommentar til § 20-4.
19
var solvent og derfor var nærmest til å bringe klarhet i forholdet. Det var også enkelt å få klarhet i dette. Parten kunne derfor bebreides og ble derfor ansvarlig for sakskostnadene etter
§ 20-4 bokstav c. Av dommen kan utledes at dersom parten enkelt kan klarlegge forholdene, kan sakskostnadsansvar idømmes.
3.2.2 Sakskostnadenes rekkevidde
Tvisteloven § 20-5 første ledd angir hva som kan kreves erstattet som sakskostnader. Det fremgår her at full erstatning for sakskostnader skal dekke partenes «nødvendige kostnader ved saken» som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta. Dette kan oppfattes som at alle økonomiske tap i forbindelse med saken omfattes, men det er imidlertid ikke tilfellet. Blant de alminnelig poster som kan kreves dekket er godtgjørelse til egen prosessfullmektig, rettsgebyr i henhold til rettsgebyrloven, utlegg til vitner som parten selv har innkalt og partens reiseutgifter.94 Andre formuestap er derimot ikke omfattet. Dette innebærer at blant annet tap av goodwill, omdømme i markedet eller omsetningstap i forbindelse med ugrunnede søksmål eller uriktig forklaring, ikke anses som sakskostnader.95
Når det gjelder uriktige eller villedende forklaringer kan rettskildesøk gi inntrykk av at ansvar for sakskostnader er en vanlig sanksjon. Det er imidlertid få tilfeller hvor brudd på tvl. § 21-4 har hatt betydning for sakskostnadsansvaret.96 Et av få eksempler er LE-2014-34570. Den ankende part nektet å svare på spørsmålet om hvorvidt det var stilt garanti for oppfylling av avtalen, da vedkommende mente det var uten betydning for spørsmålet om tvistens kjerne, byggherrens betalingsplikt. Lagmannsretten uttalte at det fremstod som unødvendig å anke, da den ankende part uansett ville måtte svare på garantispørsmålet en eller annen gang i løpet av prosessen. Han kunne derfor bebreides for at det kom til sak.97
Hjort skriver at ansvar for sakskostnader etter § 20-4 bokstav c er et alternativ som benyttes lite i praksis. Det er naturlig å forstå at hun da sikter til realbevistilfellene, ettersom hun viser til at manglende tilgang til bevis ofte fører til at parten ilegges et pålegg – fristforelegg – om å fremlegge beviset, jf. § 16-7 annet ledd. Dette pålegget om bevistilgang vil derfor lede til at plikten til å gi tilgang til realbevis i § 26-5 får anvendelse fremfor sannhets- og opplysningsplikten i § 21-4. På denne måten mister § 21-4 sin «operative funksjon».98
94 Schei (2019) Kommentar til § 20-5.
95 Slik som i Rt. 2015 s. 385 (Roxar).
96 Søk i Lovdata 19.10.2020 i alle sivile saker på Lov-2005-06-17-90-§21-4 og «sakskostnad*,saksomkost*»
gir 176 treff, hvor § 21-4 kun fikk betydning i en avgjørelse.
97 Jf. tvl. § 20-2 tredje ledd bokstav b.
98 Hjort (2016) s. 96.
20
Fristforelegg er likevel ikke like praktisk utenfor realbevistilfellene.99 Ved uriktig eller villedende forklaringer kan derfor ansvar etter § 20-4 bokstav c være en passende sanksjon.
Få tilfeller kan også skyldes at domstolen er tilbakeholdne med å sanksjonere uriktige eller villedende forklaringer. I LH-2019-58923 uttaler lagmannsretten at det ikke er uvanlig i saker med høyt konfliktnivå at det fremkommer informasjon som ikke er i samsvar med det faktum som legges til grunn av retten. Av den grunn fikk ikke § 20-4 bokstav c anvendelse.
Domstolen er tilbakeholden med å idømme sanksjoner, selv hvor parten klart har forklart seg uriktig. Dette kan igjen være et utslag av den sterke partsautonomien i norsk rett som kommer i spenn med hensynet til et materielt riktig resultat.
Når det gjelder de ugrunnede søksmål er den vesentlige søksmålsterskelen ofte den økonomiske belastningen ved å reise en sak.100 Ved at man risikerer nokså store sakskostnader kan det medføre at en part velger å avstå eller foreta en ekstra vurdering av hvorvidt søksmålet kan fører frem. I tilfeller hvor det er tale om «dårlig funderte saker» vil dette være en fordel.101
Betydelige økonomiske forpliktelser sikrer sanksjonens handlingsdirigerende virkning. I løpet av de siste 10 årene har det gjennomsnittlige sakskostnadsnivået i tingretten økt med 92 prosent.102 En av mange forklaringer på økningen kan tenkes å være nettopp partenes vide handlefrihet. Et for høyt sakskostnadsnivå kan derimot komme i konflikt med retten til domstolsprøving. Partsautonomien begrenses dermed mer enn nødvendig, særlig for mindre ressurssterke parter.
Det er likevel nærliggende at risikoen for sakskostnader ikke alltid er tilstrekkelig som sanksjon for verken ugrunnede søksmål eller uriktige eller villedende forklaringer. Dette gjelder særlig de som har stor tro på sitt eget søksmål eller større kommersielle aktører hvor sakskostnader slår lite ut på de totale driftsutgiftene. For andre parter kan utgiftene muligens ha ødeleggende betydning for økonomien.103
Sakskostnadsansvar forutsetter at vedkommende part er solvent. Tvisteloven har ingen generell regel om sikkerhetsstillelse av sakskostnader, ettersom tvl. § 20-11 er begrenset til
99 I denne retning LB-2016-8194.
100 Ot.prp.nr. 51 (2004–2005) s. 276.
101 NOU 2001: 32A s. 530.
102 Se NOU 2020: 11 s. 309 tabell 24.1. Domstolskommisjonen har gjennomgått et stort antall tingsrettsavgjø- relser i perioden 2009–2018.
103 NOU 2001: 32A s. 530.
21
saksøkere som ikke har bopel i Norge. Tvistemålsutvalget ønsket heller ikke en regel om sikkerhetsstillelse ved ugrunnede søksmål, til tross for gode grunner til en slik regel.104 Sakskostnadsansvar kan derfor i slike tilfeller ikke ha noen virkning.
Gevinsten som oppnås om kravet skulle føre frem kan også være vesentlig større enn sakskostnadene, slik at det lønner seg å gi uriktige eller villedende forklaringer eller anlegge ugrunnede søksmål. Sakskostnadsansvar er dermed en risiko mange er villig til å ta. Det er derfor behov for ytterligere sanksjoner.
3.3 Erstatning til det offentlige 3.3.1 Introduksjon
En annen økonomisk sanksjon ved partenes uønskede opptreden er erstatningsansvar for det offentliges utgifter. Dl. kapittel 10 har spesialbestemmelser for misbruk av rettsapparatet hvor det kan idømmes erstatningsansvar til det offentlige i tillegg til straff i form av rettergangsbøter. Ettersom sistnevnte er å anse som en straffesanksjon behandles dette i punkt 4.3. Når bestemmelsene hjemler både straff og erstatningsansvar, står retten i utgangspunktet fritt i valget mellom reaksjonsmåtene. Retten kan også ilegge begge deler.105
Bestemmelsene er et direkte utslag av hensynet til hensiktsmessig bruk av domstolsapparatet.
Det offentlige kan også ha økonomiske utgifter hvor partene misbruker deres handlefrihet.
Lovgiver har derfor funnet det nødvendig at parten kan bli ansvarlig også utover sakskostnadene.
Uaktsomhet vil som hovedregel være tilstrekkelig til å utløse rettergangsansvar i form av erstatning.106 Likevel må hvilket krav som stilles vurderes særskilt for hver enkelt bestemmelse.
3.3.2 Når kan erstatningsansvar pålegges
For ugrunnede søksmål reguleres erstatningsansvaret av dl. § 202 første ledd. Bestemmelsen er ment å ramme såkalt «unødig trette.»107 En part som «åpenbart uten grunn har anlagt søksmål eller latt det komme til søksmål» kan bli pålagt å erstatte kostnader det offentlige har hatt med saken, jf. første ledd. Etter ordlyden tilsier det at det er de klart uholdbare søksmålene bestemmelsen tar sikte på. At parten ikke gis medhold er isolert sett ikke tilstrekkelig for ansvar.
104 NOU 2001: 32A s. 550–552.
105 Jf. Ot.prp.nr. 1 (1910) s. 80.
106 Bøhn (2020) Kommentar til § 202.
107 Indst.O. XV–1912 s. 35.
22
I rettspraksis er det fremhevet at en forutsetning for erstatningsansvar er at det ikke kan anføres noe relevant argument for det resultatet som vedkommende ønsker å oppnå.108 Det skal lite til for at bestemmelsen ikke kan anvendes ettersom det er tilstrekkelig med en «aldri så liten usikkerhet eller uklarhet.»109 Det oppstilles med andre ord en høy ansvarsterskel.
Tidspunktet for vurderingen av erstatningsansvaret er når søksmålet blir reist, jf. Rt. 1997 s.
1019 på side 1023. Dl. § 202 første ledd kan derfor ikke anvendes dersom det ikke var åpenbart ugrunnet da det ble anlagt, men senere oppstår rettsstiftende kjensgjerninger som medfører at søksmålet blir grunnløst.110 Dette følger også av formuleringen «åpenbart uten grunn har anlagt søksmål».
Bestemmelsen om erstatning til det offentlige i § 202 første ledd skiller seg fra de øvrige bestemmelsene i kapittelet ved at det er en «skal-regel». Dette innebærer at dersom vilkårene er oppfylt så skal det tilkjennes erstatning. Det er ikke rom for en skjønnsmessig helhetsvurdering. Derimot praktiseres ikke bestemmelsen strengt. Det er eksempler hvor Høyesterett ikke har kommentert at underinstansene har ilagt bot for unødig trette uten å ha ilagt erstatningsansvar.111
For de uriktige eller villedende forklaringene er det kun i visse tilfeller at det kan pålegges erstatningsansvar etter domstolloven. Dl. § 206 rammer vitner som nekter å gi forklaring eller forsikring og hvor det ikke oppgis noen grunn eller bare oppgis en grunn som er forkastet ved rettskraftig kjennelse. Bestemmelsen omfatter også parter, jf. § 210. Det er antatt at bestemmelsen også omfatter tilfeller hvor en part sier at en ikke husker noe om saken selv om vedkommende gjør det.112 Bestemmelsen rammer dermed tilfellene hvor partene ikke bidrar til bevisføringen.
Av bestemmelsen fremgår det derimot ikke hvem som er de erstatningsberettigede. I forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven antas det at erstatningsansvaret i dl. § 206 omfatter økte kostnader som parten, det offentlige eller andre er påført.113Ansvaret er følgelig ikke begrenset til det offentlige slik som § 202 første ledd. Bestemmelsen utgjør derfor en lovfestet
108 Rt. 1997 s. 1019, s. 1022 og Rt. 2015 s. 385 avsnitt 31.
109 Rt. 1997 s. 1019, s. 1022.
110 Skoghøy (1994) s. 63.
111 Se Rt. 1994 s. 1209.
112 Bøhn (2020) Kommentar til § 206.
113 Ot.prp.nr.65 (1990–1991) s. 304.
23
regel for erstatningsansvar ved påførte omkostninger som følge av at en part nekter å gi forklaring.
De bevisst uriktige forklaringene omfattes derimot ikke av dl. § 206.114 Bestemmelsen i § 202 tredje ledd omhandler kun straff i form av bøter. Det er derfor ikke adgang til å bli pålagt erstatningsansvar overfor det offentlige hvor en part aktivt har gitt uriktige opplysninger, til tross for at bestemmelsens første ledd omfatter erstatningsansvar for ugrunnede søksmål.
Domstolen kan derimot idømme rettergangsbøter.
3.3.3 Rekkevidden av erstatningsansvaret
Erstatningsansvaret for statens utgifter ved partenes uønskede handlinger medfører at også andre enn motparten vernes for økonomiske tap som følge av et ugrunnet søksmål eller en manglende forklaring. Det er nærliggende at denne sanksjonen kan ha handlingsdirigerende virkninger i likhet med sakskostnadene.
Rettspraksis gir derimot inntrykk av at erstatningsansvar til det offentlige ved ugrunnede søksmål i liten grad håndheves.115 Fellesnevneren ved disse er at det er eldre avgjørelser og at kravene er dårlig dokumentert. Avgjørelsene omhandler hovedsakelig taktiske søksmål for å uberettiget presse motparten for penger og tilfeller hvor det kan virke som saksøker kun har lyst til å kverulere.116
Et eksempel er imidlertid TOSLO-2003-4933. Søksmålet ble ansett åpenbart ugrunnet som følge av manglende bevis. Parten ble derfor ilagt erstatningsansvar på kroner 15.000. I de øvrige tilfellene er det tale om relativt lave beløp som begrenser den handlingsdirigerende funksjonen. Det er heller ikke funnet noen avgjørelser hvor en part er pålagt erstatningsansvar som følge av at parten nekter å avgi forklaring, jf. dl. § 206 jf. § 210.117 Bestemmelsene er svært lite anvendt.
114 Bøhn (2020) Kommentar til § 206.
115 Det er kun funnet fem eldre avgjørelser hvor det er tilkjent erstatning. Se TOSLO-2003-4933, RG-1987-909, RG-1966-339, RG-1963-243 og Rt. 1931 s. 1237.
116 Herredsretten i RG-1963-243 uttaler at søksmålet bare kan sees som «et utslag av en beklagelig lyst til å krangle» på s. 245.
117 Søk i lovdata 21.11.2020 i alle sivile saker på LOV-1915-08-13-5-§206 gir 13 treff, hvor alle behandler rettergangsbøter.
24
3.4 Erstatningsansvar for motpartens avledede formuestap 3.4.1 Introduksjon til problemstillingen
Partene kan påføres mer avledede formuestap som følge av et ugrunnet søksmål eller en uriktig forklaring. Slike tap er ikke regulert i tvisteloven og heller ikke i lovens forarbeider.118 Dette kan tilsi at det ikke er mulig å få disse erstattet. Lovgivningen må imidlertid med mindre annet fremgår, utfylles med ulovfestede erstatningsrettslige prinsipper. Spørsmålet er dermed om en part kan bli ansvarlig på alminnelig erstatningsrettslig grunnlag, også innenfor domstolens fire vegger.
For at erstatning skal kunne tilkjennes, må de tre kumulative grunnvilkårene for erstatningsansvar være oppfylt. Det må foreligge et økonomisk tap, adekvat årsakssammenheng og ansvarsgrunnlag.
For de uriktige eller villedende forklaringene innebærer kravet om årsakssammenheng at forklaringen må ha vært en nødvendig betingelse for resultatet i avgjørelsen.119 Dersom det er tale om andre årsaksfaktorer som det ofte kan være i en domsavgjørelse, må forklaringen fremstå som et såpass «vesentlig element i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den.»120 Det kreves videre at det foreligger årsakssammenheng med resultatet av avgjørelsen og de tap som kreves dekket.121 Tilsvarende ved ugrunnede søksmål må anleggelse av søksmålet være en nødvendig betingelse for at parten er påført et tap. I det følgende er det ansvarsgrunnlaget som drøftes.
For ugrunnede søksmål kom Høyesterett i 2015122 med en prinsipiell avgjørelse for erstatningsansvar utover sakskostnadene. Sentralt stod hvorvidt en part kan bli erstatningsansvarlig for avleggelse av ugrunnede søksmål eller om slike søksmål skal være ansvarsfrie. Tidligere hadde spørsmålet vært berørt i et obiter dictum i Rt. 1994 s. 1430. I underrettspraksis har også problemstillingen vært reist, uten det har blitt idømt ansvar.123 For uriktig eller villedende forklaring er det kun en enkeltstående lagmannsrettsavgjørelse hvor erstatningsansvar utover sakskostnadene har blitt pålagt.
118 Se også Rt. 2015 s. 385 avsnitt 21.
119 Jf. Rt. 1992 s. 64, s. 69.
120 Rt. 1992 s. 64, s. 70.
121 Hagstrøm (2019) s. 387.
122 Rt. 2015 s. 385 (Roxar).
123 LB-2012-35181, LB-2002-2410, RG-2008-1063. Lagmannsretten legger til grunn at erstatningsansvar kan tenkes i særlig tilfeller.
