50 år Fysisk institutt

Fysisk institutt

50 år

Fysisk institutt 50 år - et historisk tilbakeblikk Av Arnfinn Graue

Den 9. april 1946 gjorde Stortinget vedtak om å oprette Universitetet i Bergen. Samtidig bevilget Stortinget 250 000 kr til å forberede bygging av to fløyer til Geofysisk institutt på Wallendalsmarken. Den 25. Oktober samme år la Kong Håkon ned grunnsteinen til disse bygningene. Universitetet i Bergen kunne derfor i 1996 feire sitt 50 års jubileum.

Den 30. august 1948 ble Universitetet i Bergen åpnet, etter at Lov om Universitetet i Bergen var vedtatt ved Kongelig Resolusjon. Før 30. august 1948 hadde Universitetet i Oslo formelt ansvar for eksamensavviklingen for studenter som studerte i Bergen, men fra denne dato kunne Universitetet i Bergen immatrikulere sine egne studenter og tilby dem studiemuligheter innenfor tre fakulteter: Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet, Det historisk-filosofiske fakultet og Det medisinske fakultet.

Fysisk institutt ble ett av 10 institutter ved Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet. Derfor kan instituttet feire sitt 50 års jubileum i 1998. Antallet fast ansatte ved Fysisk insti- tutt var meget beskjedent i de første årene: Harald Enge ble tilsatt som amanuensis i eksperimentell fysikk 1. juli 1948 Aadne Ore ble tilsatt som dosent i teoretisk fysikk 1. oktober 1949 Bjarne Eide ble tilsatt som instrumentmaker fra 1. mai 1950

Bjørn Trumpy som var ansatt som professor i jordmagne- tisme og kosmisk fysikk på Geofysisk institutt, avdeling C var styrer på Fysisk institutt. Han ble også Universitetets første rektor.

Fysisk institutt var tildelt noen få rom på Geofysisk institutt, men da de to nye fløyene sto ferdig i 1951 0g 52 fikk insti- tuttet rom både i Vestfløyen og Geofysisk institutt.

Trumpy var et festmenneske og en meget sosial person som evnet å motivere både ansatte og studenter. Han inviterte blant annet dem regelmessig med følge til festlige sammen- komster hjemme hos seg på Museplass. Selv om vi den gang var et lite institutt, kunne det bli ungdommelig trangt trangt på dansegulvet i sene nattetimer.

Bjørn Trumpys professorat ble i 1952 omgjort til professorat i fysikk. Han fortsatte med sine målinger av intensiteten av kosmisk stråling på bakkenivå. Men i de første årene etter krigen sammen med Odd Dahl tok han også et initiativ til å opprette et Kjernefysisk laboratorium i Bergen, først ved å bygge en Van de Graaf akselerator (ferdig i 1950) og noen år senere en betatron. Disse ble finansiert via bevilgninger fra NTNF og innsamlede midler. Tildelte bevilgninger fra NTNF inkluderte også stipendiatstillinger. I begynnelsen av femtiårene ga disse stillingene Grotdal, Nybø og meg selv muligheter for å engasjere oss i eksperimentell kjernefysisk forskning og Øines å bli involvert i elektronisk utvikling.

Jeg vil fortelle en episode jeg opplevde som hovedfagsstu- dent fra den første tiden. Bjarne Eide og jeg skulle smelte store mengder av parafin om til store blokker, som vi kunne mure opp til en vegg for å beskytte oss mot den hurtige neutronstrålingen fra Van de Graaff generatoren. Vi måtte bruke det utstyret vi hadde tilgjengelig. Eide laget en form som parafinen skulle smeltes i. Til smeltingen brukte vi åpen flamme!! Det gikk godt en stund, men så tok plutselig para- finen fyr. Eide tok lynraskt den brennende formen med parafin over i vasken. Jeg så for meg at brannen skulle slukkes med vann, og skrek at han skulle kaste formen ut av vinduet i håp om at ingen sto nedenunder. Men Eide tok

raskt en plate over vasken og kvelte brannen! Mens vi begge sto der i røk og damp, kommer Trumpy inn i rommet med den engelske ambassadøren i Norge på omvisning. Trumpy tok det hele med meget stor fatning, og orienterte ufortrø- dent videre: Here they are melting parafin sa han og lukket så døren.

Da Universitetet i Bergen ble åpnet i 1948 var de biologiske og geofysiske fagene de best utbygde ved Mat.nat.- fakul- tetet. Men utover i 50-årene ble spesielt fysikkfaget (men også matematikk) stadig mer populært blant studentene. Fra høsten 1954 ble det etablert full bifagsundervisning inklu- dert laboratoriekurs i fysikk.

Frem til slutten av 50-årene var kosmisk fysikk og kjernefy- sikk de sentrale forskningsfeltene ved instituttet. Fors- kningen fikk rimelig bra tildelinger fra forskningsrådene (særlig fra NTNF) og over universitetets budsjetter. Fra 1952 til høsten 1960 økte antall vitenskapelige ansatte fra 3 til 8, samtidig som flere stipendiater, teknisk personale og hoved- fagsstudenter bidro sterkt til instituttets faglige anseelse og vekst. Etter at Trefall ble professor i eksperimentell fysikk, ble det i noen år drevet forskning innen kosmisk fysikk på 2 adskilte avdelinger ved instituttet.

I midten av 50-årene ble det i en del vestlige land reist spørs- målet om hvilken betydning et høyt utdanningsnivå hadde for verdiskapningen i et moderne samfunn. Norge var ikke spesielt tidlig ute med utredninger om spørsmålet, men fulgte den internasjonale trenden, til tross for at noen sentrale norske sosialøkonomer stilte seg tvilende.

Bruken av og størrelsen av oppspart kapital var etter deres mening den dominerende faktoren. Men tross tvil, fikk vi også i Norge en ekspansiv satsing på utdanning og opplæ- ring gjennom alle 60-årene. Denne generelle ekspansjonen nådde snart også universitetene og de vitenskapelige høyskolene fordi det ble forventet langt større etterspørsel på akademis arbeidskraft over et bredt faglig spekter. Dispone- ringen av store årlige bevilgningsrammer kunne ofte føre til heftige diskusjoner og strid mellom ledende personer ved institusjonene. Ja, vi opplevde at det kunne blåse ganske sterkt på toppene, men trøstet oss med at det er der tåken også legger seg først.

Ved Universitetet i Bergen som institusjon prioriterte man først og fremst økte personalressurser. Dette førte til en økende grad av faglig spesialisering, og ofte med en professor i hvert spesialområde. Universitetet i Oslo hadde en mer balansert budsjettering på personalressurser, bygg, utstyr og drift. Ved Fysisk institutt undergikk man disse problemene av tre grunner

1. Vi prioriterte faglig styrking av etablerte fagområder 2. Vi ønsket å utvikle vårt samarbeid med faglig sterke grupper internasjonalt 3. Vi prioriterte nybygg meget høyt

Det er i denne forbindelse viktig å merke seg at Norge var ett av 12 land som i 1952 etablerte Det europeiske senter for høyenergi kjernefysikk i Geneve, CERN. Trumpy ble norsk delegat til CERNs finanskomite og Council i 1960. Han ønsket sammen med Odd Dahl å opprette en forsknings- gruppe på dette feltet ved Fysisk institutt i Bergen. Odd Dahl fikk for øvrig det ærefulle verv å lede planleggingen av den store protonsynkrotronen i CERN (ferdig i 1960). På grunn av sammenfall i tid med den eskpansive veksten ved univer- sitetene i 60-årene ble det mulig å ansette flere i vitenskape-

lige og tekniske stillinger på dette nye og spennende feltet.

Den første hovedstilling i faget kom i 1965, da Lillethun ble ansatt i et nytt dosentur. I tillegg fikk både gruppene i kosmisk fysikk og kjernefysikk flere yngre medarbeidere.

Gruppen i teoretisk fysikk fikk bare sparsomt med stillinger.

Hansteen ble dosent i 1967. Den første hovedstilling i teore- tisk partikkelfysikk kom først i 1976 da Cecilia Jarlskog ble utnevnt som professor. Hun tok med seg inn i instituttet et internasjonalt meget sterkt faglig nettverk av kontakter. I perioden 1960-70 økte antall mellomstillinger fra 7 til 18.

På slutten av 50-tallet ble det satt fram to forslag om nybygg ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Ett for fysikk/matematikk på Florida og ett for geologi/botanikk/

zoologi på Sydneshaugen. Mindretallet, studentrepresentant Halsteinslid, prioriterte fysikk/matematikkbygget. Universi- tetsledelsen kom til samme resultat som mindretallet i fakul- tetet. Fysikk/matematikkbygget sto ferdig i 1968.

På den tiden fikk alle nybygg i tillegg til tjenlige lokaler også moderne utstyr og økte driftsbevilgninger. I bygget ble det dessuten investert i spesialrom, velutstyrte elektronikk-labo- ratorier og verkstad. Apropos nybygget i fysikk/matematikk.

Under planleggingen av bygget ble vi kjent med flere firkan- tete bestemmelser som fikk oss til å trekke på smilebåndet.

Det ble påstått, jeg kan ikke garantere at det er sant, at i et tidligere statsbygg skulle professorene få teak skrivebords- plate, mens det øvrige vit.personale skulle få eik. Det ble elegant løst, ble det sagt, på den måten at bordplatene ble finert med teak på den ene siden og eik på den andre. Bord- platen ble så skrudd på med den riktige siden opp. Hvis en amanuensis fikk opprykk til professor kunne han bare snu platen. Vi opplevde hos oss at professorene skulle få skuff- seksjoner på begge sidene, mens de øvrige fikk skuff-seksjon på den ene siden av skrivebordet. Det fikk vi ordnet på den måten at det ble kjøpt inn skuff-seksjoner i stål som kunne skyves inn under bordplaten på den andre siden der det var behov for det! Dessuten skulle våre professorer ha stol med armlener og de andre uten.

Vi hadde noen spesialrom med gode avtrekk-skap med utluf- ting over tak. En dag skulle prof. Gunnar Aksnes fra Kjemisk inst. Låne et slikt rom fordi han i et eksperiment kom til å produsere en del illeluktende gasser. Etter kort tid etterpå luktet det pyton i alle rom i bygningen. Arkitekten hadde nemlig plassert friskluftinntaket på taket vis a vis viften som blåste ut de illeluktende gassene til Aksnes.

Alt i alt må en imidlertid kunne si at Fysisk institutt hadde rimelig gode forsknings-ressurser fram til midten av 1970 tallet. Men da snudde den positive utviklingtrend. Paralellt med stagnasjon i studenttall, fikk vi økende økonomisk innstramming. Utviklingen ved universitetene sto i sterk kontrast til utviklingen ved distriktshøyskolene i samme periode, som tilbød korte yrkesrettede studier. En må dess-

uten regne med at det bildet radikale ansatte og studenter, både med rette og urette, tegnet av universitetssamfunnet på denne tiden, skapte en avstand mellom samfunnet og aktø- rene innen den frie og grunnleggende forskning. Nygårds- høyden ble for eks. på folkemunne kalt Leninhøyden. På Fysisk institutt var det spesielt viktig å snu den negative trenden. Våre gjennomgående små forskningsgrupper viste seg å bli svært sårbare, ikke bare fordi vi var få, men like mye at vi begynte å få vanskeligheter med å oppfylle våre forpliktelser i det internasjonale nettverket med hensyn til investeringer i utstyr og drift, og ikke minst med hensyn til dekning av reiseutgifter i kollaborasjonene. Svært mange ansatte som er tilstede på middagen i dag, har fått føle disse konsekvensene så vi behøver ikke kommentere dette nærmere. Min tildelte tid vil heller ikke tillate det.

Da jeg var rektor i perioden fra 1984 til 1990, var det viktig å bidra til å åpne Universitetet mot samfunnet. Prosessen var allerede i gang. Forskningsgrupper hadde for eksempel i stigende grad tatt opp forskningsoppgaver som var mer anvendt av natur og ofte utført i samarbeid med industri- og næringsliv. Teknologiske studier var allerede introdusert på Mat.nat. fakultetet tidlig på 80-tallet. På Fysisk institutt var prosessen allerede i gang. Owren som var tilsatt som dosent allerede i 1970, prøvde innen laserforskning for eksempel å etablere samarbeid med eksterne industripartnere på 80- tallet. Vi kunne også bevilgningsmessig trekke visse fordeler av at studenttallet fra 1988 igjen begynte å stige ved universi- tetet.

I 1986 ble Hammer ansatt i et professorat i instrumentering og elektronikk, og etablerte et verdifullt samarbeid med CMR. Senere ble Lyder Atteraas professor i materialtekno- logi, og Rolf Eckhoff introduserte som professor forskning innen støv og gasseksplosjoner og sikkerhetssystemer.

Videre ble forskningsengasjementet innen olje og gass reser- voar fysikk intensivert. Disse fagene har særlig tiltrukket seg teknologiorienterte studenter på hovedfags og dr.grads nivå.

Så langt anvendt og teknologiforskning.

Utfordringen på Fysisk institutt i 90-årene ble mer generelt belyst på seminaret i går. Der var det full enighet om at det nå blir en hovedoppgave å gjenvinne fysikkens plass og betyd- ning i samfunnet både hva gjelder forskning og utdanning.

Vi vet at det samlede forskningsmiljø ved instituttet har et betydelig utviklingspotensiale. Jeg avslutter derfor her med å gjenta, i en noe omskrevet form hva Trumpy ved flere 50 års jubileer proklamerte: De første 50 er det mye gjemt i, og grunnlaget lagt for den nære fremtid. De 60 vil det bli fortsatt vekst i De 70 svært mye nytt i De 80 massevis av godt i La oss derfor heve våre glass Og utbringe en skål for oss selv og instituttets fremtid.

Harald Enge: Fysisk institutt 50 årstale

Jeg spurte Jan Lien, spøkefullt, om jeg skulle snakke på norsk, engelsk eller Fauskværing. Jeg har aldri vært istand til å lære Bergensk, så det kom ikke på tale. Hans svar var:

Norsk eller engelsk, det gjør ingen forskjell. Jeg er imponert.

Da jeg var fem år gammel gav mine foreldre meg et bygge- sett som het Mekano. Fra den dag var det klart hva jeg ville bli: Ingeniør. Senere, etter a ha puslet med elektriske motorer og radio ble det til elektroingeniør. Så, det ble Trondheim under okupasjonsårene untatt 144-145 da Hjemmefronten mente det var for farlig å bli ved NTH.

Etter diplomarbeidet, som det het, var jeg laboratode-assis- tent inntil l. januar 1948. Da begynte jeg i en stilling som vikar for amanuensis Orlin pa Geofysisk Institutt under

Professor Trumpy. Det var Helmer Dahl som anbefalte meg for Trumpy.

Det var absolutt håpløst å rinne hus i Bergen i 1948, men omsider rikk vi med Trumpyls hjelp et lite hus på hva som senere ble den biologiske stasjon på Espegrend, Blomster- dalen. En morgen var jeg ikke på bussen, og sjåføren spurte Korr e Han Lange? Nabo-gutten kom øyeblikkelig til hjelp:

Kjerringa e på bussen. Han e heime å passa ongan. Omsider rikk vi eget hus pa Nesttun. En av mine oppgaver på Geofy- sisk Institutt var å konstruere en betaspektrograf. Det ble den første magnet- spektrografen av mange. Den ble luftkjølt, men det viste seg a være utilstrekkelig. Det ble den siste tabben jeg gjorde pa det området.

Mens vi snakker om tabber, her er en annen. Vi hadde et apparatur for å måle intensiteten av kosmisk stråling - 24 teller, en for hver time 1 døgnet, eller kanskje var det bare 12.

Som regel foretok Trumpy avlesningen hver morgen. Alt var hjemmelaget, Geiger-Milller rør, forsterker, scaler, og det måtte på reparasjons-benken en gang i blant. Well, en morgen var aktiviteten for høy, kanskje femti prosent høyere enn vanlig. Så, uten å avlese tellerne satte jeg apparaturen på arbeidsbenken. Jeg husker ikke hva jeg gjorde med den, men ialfall oppførte den seg bra etterpå. Noen dager senere kommer Trumpy inn, ivrig for a se på journalen. Det hadde vært en øket aktivitet 1 den kosmiske stråling den dagen jeg hadde apparaturen på arbeidsbenken. Jeg vil aldri glemme Trumpyls bemerkning: Mine herrer, det er ikke slik man driver forskning. 1 anledning av innvielsen av Universitetet i Bergen sommeren 1948 hadde Stortinget bevilget 2 nye stil- linger: En amanuensis i fysikk og en rengjørings person. jeg rikk en av de stilligene. Jeg tar det som en indikasjon av at Trumpy ikke var helt oppgitt over mine tabber.

Trumpyls avdeling for kosmisk fysikk var i første etasje på Geofysen. I den andre enden av bygningen var Christian Michelsenls Institutt med Odd Dahl, Helmer Dahl, Haakon Sandvold, og andre. Der var også et første klasses mekanisk veksted. Odd Dahl var en av de mest interessante personer jeg har møtt. Som kanskje de fleste vet, var han pilot for Roald Amundsen, målte jordmagnetisme i Himalaya, var kjerneforsker i Wasington D.C. (mer om det senere.)

Et selskap hvor Odd Dahl var gjest var ikke kjedelig. Han satt på kanten av stolen, lente seg framover og fortalte histo- rier. Trumpy var ikke tapt bak en vegg heller, underholdene som selskapsmenneske og i lunsjpausen, som vi tok sammen med meteorologer og havforskere. Som arbeidsgiver var han alltid positiv og åpen for nye ideer. Vi fysikere var ikke forbauset da han ble utnevnt til Universitetets første rektor.

Sommeren 1950 var jeg heldig å bli utnevnt som en av tre personer fra Norge til et sommerkurs ved Massachusetts Institute of Technology (MIT.) Det ble en meget hektisk men interesant tid. Jeg hadde bedt om å få arbeide i Van- de- Graaff-gruppen fordi vi hadde da allerede her ved Fysisk Institutt en Van de Graaff maskin, konstruert av Odd Dahl.

La meg ta et lite sidesprang her. Van de Graaff bygde sin første høyspennings generator ved Princeton University i slutten av 20-årene. Den var bare en modell. Dette var etter Cockroft og Walton i Cambridge, England hadde demon- strert at man kunne studere kjerne-reaksjoner ved hjelp av en annen type høyenergi- maskin. Van de Graaff ble invitert til å ta en stilling ved M.I.T. hvor han kunne bygge en maskin for kjerne- forskning. Av mange kompliserte grunner ble ikke hans egen generator fullt utstyrt for a studere kjerne-reak- sjoner før etter Annen Verdenskrig, omtrent 1948, altså to år før jeg kom til Amerika. Da var det mange Van de Graaff maskiner for kjernefysikk 1 bruk over hele verden, blant annet en i København. Den første Van de Graaff som produ- serte kjernefysisk data var bygget ved Carnegie Institute i Washington omkring 1930 av Tuve, Hafstad og Dahl.

Dahl? You guessed it. Det var vår egen Odd Dahl som senere bygget de to maskinene i Bergen, en for behandling av kreft, en for kjernefysikk. Tilbake til sommeren 1950. Sommer- kurset varte 4 måneder, men, som jeg pleier a si: They forgot to tell me when the four months were up! Sannheten var at min boss, Professor William Weber Buechner, var imponert over hva jeg hadde utrettet. Blant annet hadde jeg funnet et meget lavliggende energi-nivå i atomkjernen A128. Så, Buechner overbeviste myndighetene til a forandre mitt visum. For å si det på godt NorskAmerikansk, jeg sto i Amerika for næsten to år. Det var en hektisk tid. Jeg samlet materiale for en norsk doktoravhandling og konstruerte min annen magnet-spektrograf. Denne gang fikk den nok vann- kjøling. En spektrograf ble bygget ved MIT, en noe mindre i

Bergen, etterat jeg var kommet tilbake hit. Et lite sidesprang igjen: Robert Jamison Van de Graaff (Vi kalte han Van) var som student i tyve-årene ved University of Alabama medlem av fotball-laget - Amerikansk fotball. Han fikk der en kne- skade og en ryggskade som forandret hans liv, fysisk sett. 1 1950, da jeg var ved MIT, kunne han ikke stå oppreist lenge nok til a holde en forelesning. Han sluttet eventuelt som Professor og arbeidet resten av sitt liv med å konstruere bigger and better Van de Graaff generators.

Van og tre andre MIT professorer hadde startet et rirma 1 1948. De kalte det High Voltage Engineering Corporation, og rirmaets produkter var Van de Graaff maskiner for kreft- behandling, forskning og industri. Eventuelt var de istand til å produsere en maskin som kunne nå 20 millioner volt på høy-spennings terminalen. Van de Graaff var en meget beskjeden mann. Etterat at jeg hadde laget tegninger til min magnetspektrograf og beslutningen var tatt at den skulle bygges, kom han engang til mitt lile kontor og viste meg en tegning av et simplere instrument. Den verdens-berømte professor ville høre meningen til en beskjeden norsk student om hans ide var brukbar som et midlertidig instrument.

Jeg kom tilbake til Bergen våren 1952. Takket vare Trumpy, var min stilling framdeles åpen her. Jeg ble tre og et halvt år 1 Bergen som amanuensis og senere førsteamanuensis. En del av min tid ble brukt til åarbeide på min doktor-avhand- leing som ble forsvart i 1954. Kjerne-fysikerne som jeg husker best var Grotdal, Nybø, Trefall og Graue. Trumpy var jo rektor, så han hadde noe mindre tid for fysikken, men vi så han næsten hver dag.

Han hadde sine målinger av kosmisk stråling gående. Han hadde et nytt utstyr som jeg tror var satt opp av Trefall.

Sommeren 1952 hadde vi en total solformørkelse i Bergen.

Trumpy var ivrig for å se om intensiteten av den kosmiske stråling ville være anderledes under formørkelsen. Og da sviktet selvfølgelig apparaturen. Trefall var 1 Amerika, så jeg ble bedt om å prøve a få det iorden igjen. Jeg arbeidet febrilsk gjennom hele formørkelsen og fant ikke feilen. Clest la vie! Jeg har spesielt gode minner om Arnrinn Graues og mitt strev med a få Van de Graaff-beamen fokusert.

Så, vi regnet på spenning-fordelingen og krøp opp og ned i maskinen for a forandre på sakene. En annen ting vi gjorde var å produsere noen tabeller som ble beregnet på en ny mekanisk regnemaskin som meteorologene hadde anskaffet seg. Maskinen var på størrelsen av et piano. ldag kunne vi antagelig ha gjort det samme på en lomme-maskin.

Magnetspektografen som jeg hadde konstruert mens jeg var ved MIT ble laget. En god del av tung-arbeidet ble gjort pa Christian Michelsens Institutt, de mindre tingene på vårt eget verksted. Spektrografen må kunne svinges rundt target som blir bombardert. Vi var heldige å få fra de militære et tysk kanon-fundament som gikk på kulelager. Offiseren som overlot dette til oss ville vite hva det skulle brukes til. Jeg forklarte at vi skjøt protoner og deutroner mot et target osv.

Her protesterte han. Target het mål på norsk. Jeg prøvde a forklare at hensikten var ikke å prøve vår skyte-ferdighet!

Jeg hadde stor glede av mitt samarbeide med en hovedfags- student som het Ivar Aanderaa, senere velkjent i Bergen som grunnleggeren av Aanderaa lnstruments. Ivar var en oppfinner. Han fant opp en simpel, men kanskje i detauene noe upraktisk strøm-forsterker uten å vite at prinsippet alle- rede var 1 bruk i det som heter Field Effect Transistoi. Ingen av oss hadde hørt om transistoren på dette tidspunkt. Jeg gav Ivar som hovedoppgave å bruke Van de Graaffen og magnetspektrografen til over-flate-analyser. Han gjorde et utmerket arbeide, og jeg hadde anledning til å se gjennom det igjen for en tid siden. Fordi metoden krever kostbart utstyr ble den mere eller mindre bortglemt inntil den ble gjenopp-

funnet omkring 1970. Som jeg har nevn tidligere var jeg utdannet som svakstrØms-ingenør. Så hvor lærte jeg fysikk?

Selvstudium, selvfølgelig, men også meget viktig: Helmer Dahl dannet en studiegruppe med medlemmer fra Christian Michelsens Institutt og Fysisk Institutt. Vi studerte Slater og Frankls bøker og Blatt and Weisskopfs kjernefysikk. Uten denne bakgrunn kunne jeg ikke ha started undervisning ved MIT. I parentes bemerket: Forfatterne var alle professorer ved MIT, og det var Professor Frank som ansatte meg som lnstructor i 1955. Min overordnede under mitt første opphold ved MIT var, som tidligere nevnt, William Weber Buechner, senere Head of MIT Physics Department. Det var han som, under et besøk i Bergen, overbeviste meg om å komme tilbake til MIT som lnstructor of Physics, senere Professor.

lnteresant, hektisk, krevende. Forelesninger i atom-fysikk for 200 studenter et semester, mindre klasser i varmelære næste semester. Enogtredve år. Jeg gikk av for 12 år siden, 65 år gammel. Det er ikke vanlig ved MIT. Gamlingene trekker det ut, og det har blitt et stort problem ved alle universiteter i Amerika. Det er ingen aldersgrense, men 1 andre stillinger kan man bli oppsagt. Ikke en professor med tenure. Så de henger inn der med forholdsvis høy gasje og blokerer sjangsene til yngre folk. Mitt forskningsarbeide ved MIT besto av a studere atomkjernene ved bruk av vår nye store Van de Graaff generator som kunne gå opp til 9 millioner volt. Jeg konstruerte en ny magnetspektrograf som kunne måle energi- spektra for 24 vinkler samtidig. Vi kunne produsere data mye fortere enn vi kunne analysere dem, og det førte til samarbeide med fysikere fra mange andre inst- utisjoner, bl.a. fra, guess what, Universitetet i Bergen!

Senere flyttet vi vårt arbeide til Brookhaven National Labo- ratory på Long Island. Forsknins-området ble tung- jone- fysikk. Nye metoder, nye apparater. Engang ingeniør, alltid ingeniør! Ved MIT har en professor anledning til a bruke opp til en dag i uken for Outside Pofessional Activities. Mine outside activities var a konstruere magnetspektrografer, små og store, noen få kilogram opptil 240 tonn. For mange år var jeg konsulent for High Voltage Engineering Corporation. På vegne av HVEC fikk jeg Ivar Aanderaa til å komme over til Amerika. Han skulle være Vans assistent. Det var en stor tabbe. Van kunne ikke samarbeide med noen, Ivar kunne ikke samarbeide med noen. Så, Ivar dro hjem og gjorde det godt som sin egen herre.

Det er ogsa populært for MIT professorer a skrive lærebøker, og det kan vare noe tvil om det er en inside eller en outside aktivitet. Vel, jeg produserte to, en som ble populær, den andre ble hva vi kaller en dudd. You win some, you loose some, Clest la vie

Nu skal jeg gi et lite råd til unge studenter, kvinner og menn, som er i tvil om valg av karriere. Som jeg har fortalt tidligere, var kg ikke i tvil da jeg var fem år gammel. Så hva hente?

Det gikk ikke akkurat som jeg hadde tenkt. Jeg ville bli inge- niør. OK, jeg pusler med endel ingeniør- arbeide nå, men, skal vi si jeg tok en liten avstikker på veien? Da jeg kom til Bergen 1 januar 1948 var mine første oppgaver a arbeide som elektroingeniør. Skulle jeg forsette som elektro-ingeniør eller bli en kjernefysiker?

En mere erfaren venn ga meg et godt råd: Du står ved en korsveg. Velg retning og se deg ikke tilbake. Det var et godt råd, og jeg har forsøkt å følge det i mitt profesjonelle liv. Ved MIT har vi et system hvor hver student har en rådgiver som han eller hun kan spørre til råds om akademiske eller private saker. En av mine advicees var Eric. Han studerte matema- tikk. Skulle han ta et tilbud fra vår gruppe og forandre retning i Graduate School? Jeg gav han stort sett det samme råd som jeg hadde fått:

“You will do well either way. Choose, and stick with your choice.” Eric valgte kjernefysikk og etter relativt få år var han Full Professor ved MIT. Han arbeidet i Van de Graaff gruppen og er vel kjent av Arnrinn Graue og kollegaer. Han kom til en annen korsveg senere, men det er en annen historie.

Tidligere i sommer, etter omtrent 30 år, kom noen studenter og professorer fra Van de Graaff-gruppen sammen for middag i en restaurant i Boston-omradet. Eric fortalte da at han hadde aldri glemt det rådet jeg gav han.

Så, hva er mitt råd til den unge student idag? Det samme. Når du kommer til et veiskille, velg din retning og ha tillit til deg selv at du valgte rett. Make it right! -- Thank you very much!

Harald A. Enge 20 Nason Hill Road

P.O. Box 201Sherborn, MA 01770-0201 Tel. (508) 647-4924,0525

Om og med Bjarne Eide

Fysisk institutt er for mange utenfra den vitenskapelige og undervisningsmessige aktiviteten. For dem som tilbringer mye tid ved instituttet, både som sin arbeidsplass eller studie- plass, er det mye mer enn disse sikkert vigtigste sider som nærmest bokstavelig føles direkte på kroppen.

Ved sine 50 år har instituttet i dag over 80 ansatte, av dem er bare rundt halvparten i vitenskapelige stillinger. Verkstedet er et av de områdene som for en utestånde ikke umidelbart faller under de to nevnte kategoriene, selv om bare etter litt orientering måtte også denne personen innse hvor viktig verkstedet er for mange forskningsprosjekter og for en del av hovedfagsprosjekter. For mange av oss som har vært ved instituttet lenge, og kanskje ikke hadde så mye med verk- stedet å gjøre, var Bjarne Eide nærmest en personifisering av verkstedet. Vi fikk også høre mange uttalelser fra ha, både i kantinen som tidligere var kanskje enda viktigere diskusjons- lokale enn i dag, og på mange møter hvor han ofte represen- terte verkstedet og forklarte tydelig hvorfor det var nødvendig å bruke midler på fornyelse også der.

Bjarne Eide var den andre av Instituttets ansatte, og han nevnes i mange historier om Instituttets tidligere år. Vi har intervjuet B. Eide og fikk høre mange historier også fra ham.

Disse finnes på magnetbånd, men dessverre er lydkvaliteten ganske dårlig. Heldigvis viste det seg at noen av hans beste historier nevnes også av våre andre bidragsytere, som hadde manuskript til sine taler. Men det er noen formuleringer fra båndet som vi gjerne gjengir her.

Om sine unge arbeidsår:

Det var ting som var bare gøy! Og jeg var jo så interessert i det som foregikk at mange ganger har jeg glemt å gå hjem Det var jo mye jeg kunne fra før men det var stadig noe nytt å lære .

Om gamle van de Graaffen og gjennoppbygningen:

Du vet den gamle van de Graafen, den kulen var bygget på et treskjellet, platene var delt i små biter som var naglet sammen ..Alle disse skjøtene og kantene sa psjj psjj, det var jo bare tull. Vi kunne kanskje ha lagt på aluminium tape for å jevne det, men det ble ikke gjort .. Vi laget den nye som to halvdeler, to halve kuler, og så sveiste vi det sammen inne.

Så heiste vi den opp og monterte sammen hele van-de- graafen under kulen som svevte der oppe i kuplen som en eller annen Damokles sverd.

Instituttets historie fra arkiver og rapporter

Samlet og gjennfortalt av Kårmund Myklebost

Forløperne for instituttet

Bergen Museum

Før Universitetet i Bergen ble opprettet i 1946, hadde Bergen likevel et slags universitet, nemlig Bergens Museum.

Bergens Museum hadde forskjellige avdelinger, men ikke noe fysisk institutt. Det nærmeste vi kommer, er Geofysisk institutt som holdt til i midtfløyen (med tårnet) av nåværende Geofysisk institutt. Bjørn Trumpy ble utnevnt til professor i jordmagnetisme og kosmisk geofysikk ved Geofysisk insti- tutt avdeling C i 1935. Han kom til Bergen etter å ha vært dosent i tre år ved NTH i Trondheim.

Som professor i geofysikk tok han over ledelsen for en magnetisk kartlegging av Norge, men han tok også straks opp en virksomhet i fysikk, nemlig registrering av kosmisk stråling. Noe senere fikk han i gang en aktivitet i kjernefy- sikk. Sammen med amanuensis Jan Orlin studerte han langli- vete tilstander i forskjellige atomkjerner, eksitert ved gammastråling med energier på noen hundre keV.

Det kjernefysiske laboratorium

Trumpy ønsket å utvide virksomheten i fysikk, og sammen med Odd Dahl på Christian Michelsens Institutt (CMI), tok han initiativet til å få i gang et laboratorium for kjernefysikk i Bergen. Odd Dahl hadde alt tidligere bygd akseleratorer, blant annet en van de Graaff-akselerator til strålebehandling for Haukeland sykehus.

De første planene var lagt alt før krigen, men først i Bergens Museums årsberetning for 1946-47 står prosjektet omtalt.

Det var der lansert som et samarbeid mellom tre partnere:

Geofysisk institutt avdeling C, avdelingen for praktisk fysikk ved CMI og avdelingen for fysikk ved Forsvarets Fors- kningsinstitutt. Dette samarbeidet ble organisert som “Det kjernefysiske laboratorium” uavhengig av Bergens Museum og senere av Universitetet.

Grunnarbeidene begynte i juli 1947 med midler fra blant annet NTNF. Harald Enge ble ansatt som amanuensis ved Geofysisk institutt i juli 1947 og ble sterkt involvert i byggingen av van de Graaff-maskinen. Den var ferdigbygd i 1949 og offisielt satt i drift i februar 1950. Den hadde en toppenergi på 1,25 MeV, noe mindre enn planlagt. Det var dessuten vanskelig å nå denne toppenergien, og nærmest umulig å utføre eksperimenter ved så høy energi, så i praksis var toppenergien rundt 1 MeV.

På den tid var det snautt med materialer å få tak i, så de brukte det de fikk fatt på. To kanonlavetter etter tyskerne egnet seg glimrende som underlag for strålekontrollen.

Stearinblokker til skjerming var ikke å få, men de fikk kjøpt stearinspon i sekker. Den smeltet de og støpte blokker, men en dag laget de Bergens største stearinlys da smeltemassen tok fyr. De klarte å kvele ilden, men rommet sto tykt av røyk da Trumpy tilfeldigvis kom på omvisning med prominente gjester. “Her er hvor man brenner stearin”, sa han, lukket døren og gikk videre med gjestene. Samtidig med van de Graaff-akseleratoren ble en betatron på 30 MeV bygd, men arbeidet med denne kom først fart i da van de Graaff- maskinen sto ferdig. Betatronen ble ferdig i 1951. Her var Jan Orlin med, han hadde blant annnet forskningsfri i 1947 og studerte betatroner i USA. Ellers var Odd Dahl og CMI sterkt inne i byggingen av begge maskinene.

De første årene, 1948-56

I mellomtiden var Universitetet i Bergen opprettet i 1946 med grunnlag i virksomhetene ved Bergens Museum. Det ble bestemt at det nye universitetet skulle ha fysikk som fag, og Fysisk institutt ble opprettet. Dette skjedde i 1948, derfor feirer vi 50-årsjubileum i år. Men instituttet står ikke omtalt i årsberetningen for 1948-49, det dukker først opp i den for 1949-50, så nøyaktig dato for opprettelsen har vi ikke greidd å skaffe fram.

Bjørn Trumpy var styrer for Geofysisk institutt avdeling C da Universitetet i Bergen ble opprettet, og han ble den første rektor ved det nye universitetet. Dertil ble han også den første styrer for Fysisk institutt, og naturligvis var han leder for Kjernefysisk laboratorium. I 1947 var han sågar styrer for hele Geofysisk institutt. Men egentlig var han ikke sjef for så mange mennesker likevel, for hele Universitetet var nokså sparsomt bemannet i begynnelsen. Fysisk institutt hadde fra først av bare en vitenskapelig medarbeider utenom han selv,

amanuensen Harald Enge.

Både Trumpy og Enge beholdt de samme kontorene som før på Geoysisk institutt, så egentlig forandret ikke situasjonen seg noe særlig ved at det nye instituttet var opprettet.

Jan Orlin forble amanuensis på Geofysisk institutt avdeling C. Her fortsatte han sammen med Trumpy et kartleggingsar- beid for jordmagnetisme i Norge, så det var vel derfor han ikke formelt flyttet over til Fysisk institutt. Men han var stadig var engasjert i betatronen ved Kjernefysisk laborato- rium.

Fra oktober 1949 kom Aadne Ore til i en dosentstilling i teori ved Fysisk institutt, og fra mai 1950 ble Bjarne Eide ansatt ved instituttet som instrumentmaker. Men Eide hadde da arbeidd ved Kjernefysisk laboratorium i det meste av bygge-

perioden. Fra april 1950 ble Tryggve Grotdal ansatt ved Fysisk institutt “med plikt til å arbeide ved Kjernefysisk laboratorium”, men instituttet hadde ikke penger til lønn.

Han ble først lønnet av innsamlete midler og deretter av NTNF. Han ble værende NTNF-stipendiat fram til september 1956 da han fikk en amanuensisstilling ved Fysisk institutt.

Harald Enge var hovedmannen bak de første eksperimentene ved van de Graaff-akseleratoren. Disse eksperimentene ble utført på lette kjerner, mest døytroner. Men i to år fra sommeren 1950 var han ved Massachusetts Institute of Tech- nology (MIT) i USA på studieopphold, og Karl Nybø kom inn som vikar i amanuensisstillingen. Men Nybø ble invol- vert i oppkjøringen av betatronen. Etter at Enge kom tilbake, fortsatte Nybø ved instituttet som NAVF-stipendiat.

I årsberetningen 1950-51 ser vi at Fysisk institutt har fått kontorassistent, A. Berg Brækhus. Før den tid har nok Trumpy hatt tilgang til kontorhjelp ved Geofysisk institutt der han i lang tid fortsatte som styrer av avdeling C. Berg Brækhus ble avløst av Ellen Hvidsten i 1956.

I årsberetningen 1950-51 møter vi for første gang Harald Trefall. Som hovedfagsstudent hadde han konstruert et apparat til registrering av intensiteter i kosmisk stråling. Han var først lønnet av NTNF, men ble fra 1952 av instituttets første universitetsstipendiat. Orlin sluttet som amanuensis på Geofysisk institutt avdeling C i 1954, og da fikk Trefall den amanuensis-stillingen, stadig knyttet til Geofysisk institutt.

Fra januar 1957 er han tilbake på Fysisk institutt som dosent.

30. august 1951 kan regnes som en ny fødselsdag for Fysisk institutt, for da overtok instituttet 600 i det norvestlige hjørnet av hesteskoen på Florida. De to fløyene mot syd var da nylig ferdigbygde. Dermed var instituttet endelig blitt fysisk skilt ut fra Geofysisk institutt, enda om de to institut- tene stadig var nærmeste naboer.

På denne tid var det kommet i gang systematisk undervisning i fysikk, men full undervisning til fysikk bifag kunne ikke gis. Det manglet til dels auditorieplass, men først og fremst manglet utstyr til laboratorieøvelser. Først våren 1954 ble det innredet bifagslaboratorium. Da overtok Fysisk institutt noen rom på Geofysisk institutt etter CMI og fikk også plass til verksted i kjelleren.

Aadne Ore forlot instituttet i 1953, og Steingrim Skavlem ble ansatt i som dosent i teoretisk fysikk i 1954. I årsmeldingen fra 1953-54 ser vi at Arnfinn Graue har fått NAVF-stipend til å arbeide ved Kjernefysisk laboratorium. Dertil betalte NAVF lønn til tekniker Sverre Øines og instrumentmaker L.

Olsen for å arbeide der. I november 1953 ble Fysikermøtet til Norsk fysisk selskap lagt til Bergen for første gang. Og Trumpy møtte som norsk representant på CERN i Genève.

van de Graaff-akseleratoren brenner

I september 1956 brant van de Graaff-maskinen. Det tok fyr i beltene som transporterte ladning til kulen, og det som ikke- brant opp, ble så skadd at hele maskinen måtte kasseres.

Bildet viser et dramatisk øyeblikk, Trumpy i karakteristisk hatt og positur ser to mann åpne luken på toppen for å slippe ut røyk.

Det ble en del diskusjon om van de Graaf-akseleratoren skulle bygges opp igjen. På den tiden ble nye maskiner bygd i trykktank for å øke toppenergien, men forsikringspengene rakk på langt nær til dette, og det viste seg umulig å skaffe tilstrekkelige ekstra midler. Det ble så vedtatt å bygge en

tilsvarende maskin til den første. Denne nye van de Graaf- akseleratoren sto ferdig i 1959. Toppenergien var blitt høyere, 1,7 MeV, mest fordi kulen var bedre laget. Fysikerne Arnfinn Graue og Tryggve Grotdal ledet arbeidet med konstruksjonen, elektroingeniør Sverre Øines og mekaniker Bjarne Eide var sterkt involvert i prosjektet. Instrument- maker Hans Torgilstveit ble knyttet til Kjernefysisk laborato- rium på NTNF-midler fra 1956 og var også med på oppbyggingen. Arvid Erdal kom som hovedfagsstudent med under uttestingen og har hatt kontroll med maskinen helt til i dag.

Konsolidering 1956-63

Ragnar Møllerud ble NTNF-stipendiat i 1956 og tok del i eksperimentene på betatronen sammen med Nybø. Denne aktiviteten ble eneste forskningsvirksomhet på Kjernefysisk laboratorium mens van de Graaff-maskinen ble gjenopp- bygd. I vårsemesteret 1958 var også Alf Halsteinslid med på betatronen, lønnet av NTNF. En ny tekniker, P. Hanssen, kom til, også på NTNF-penger.

Trefall tok føringen i eksperimentene i kosmisk geofysikk, og virksomheten i nord begynte. Olav Krohnstad hadde arbeidd som tekniker lønnet på løse midler en tid, men fikk fra 1956 lønn fra NAVF. Jack Nordø fulgte etter Trefall som

amanuensis på Geofysisk institutt avdeling C, og han arbeidet sammen med Trefall i disse eksperimentene. Men da han forlot Geofysisk institutt i 1958, ble det slutt på det lange samarbeidet med Fysisk institutt. Året etter ga da også Trumpy seg som styrer for Geofysisk institutt avdeling C.

Staben økte sakte ved instituttet, og til dels kom folk over fra stipendiatstillinger ved forskningsrådene til faste stillinger ved Fysisk institutt, slik som Arnfinn Graue som ble amanu- ensis i 1958, og Jan Marius Olsen som ble amanuensis i januar 1960 eter en kort periode som forskningsrådsstipen- diat.

I mai 1958 var Fysikermøtet tilbake i Bergen, denne gang med Skavlem som leder for komiteen.

I 1959 var eksperimentene ved van de Graaff-maskinen i gang igjen. Arvid Erdal og Kristofer Kolltveit deltok som NTNF-stipendiater, Erdal på den eksperimentelle siden, mens Kolltveittok seg av teorien. Jan S. Johannessen, nåvæ- rende administrerende direktør ved Høyteknologisenteret, var ansatt som tekniker, også på NTNF-midler.

Våren 1959 ble det satt i gang sommerkurs i fysikk for lærere. To somrer med forelesninger og laboratoriekurs pluss to vintrer med brevundervisning førte fram til bifagsek- samen, og opplegget var vellykket med mange deltakere.

Dertil kom at for en gangs skyld hadde universitetsfysikere mulighet til ekstrafortjeneste, og diverse bilkjøp på denne tid var nok delfinansiert av lærerkurspenger.

Årsmeldingen 1960-61 viser en kraftig økning i staben ved instituttet. I 1960 kom Terje Svanes til som amanuensis og medarbeider til Trefall i kosmisk geofysikk, og så fikk vi tre universitetslektorer, Ragnar Møllerud, Alf Halsteinslid og

Anders

Haatuft. For første gang fikk instituttet vitenskapelige assistenter, Kårmund Myklebost fra nyttår og Hans Haugse fra sommeren 1961. Hans Torgilstveit flyttet over til Fysisk institutt som instru- mentmaker, Olav Krohnstad fikk stilling som tekniker, Bjarne Furdal ble foreles- ningsassistent, og kontoret ble forsterket med Karin Folle- stad.

CERN-aktivi- teten

begynner Møllerud hadde et studie- opphold i Torino og fikk deretter i gang en aktivitet i partikkelfysikk basert på studiet av boblekammerbilder fra CERN. Han laget en gruppe sammen med Halsteinslid, Haatuft og Olsen, mens Myklebost kom med noen måneder senere. Første eksperimentet som gruppen deltok på, gikk våren 1962. Det var smått med midler, så Møllerud, Hals- teinslid, Haatuft og Øines reiste til Genève i en knøttliten bil og på stramt budsjett. Trumpy var forresten på denne tid oppnevnt som Norges representant i CERNs råd (Council).

Det var blitt i trangeste laget for Fysisk institutt i lokalene på Florida, og høsten 1961 flyttet partikkelfysikerene pluss Skavlem over Nygårdsgaten til Veritas sin nye bygning. Året etter flyttet de samme folkene til Bergen Elektristetsverk sin enda nyere bygning, begge deler nå en del av Høgskolen i Bergen (tidligere Bergen Ingeriørhøgskole).

Partikkelfysikerene arvet telefonnummeret til en veterinær, og de fikk servert en rekke dramatiske sykehistorier om husdyr og kjæledyr, for det var ikke lett å stagge oppskremte dyreeiere. Halsteinslid var gått grundig lei da han fikk sørge- budskapet om en syk gris, så han ordinerte like godt behand-

ling: “Du får gi han en god dram, og hjelper ikke det, får du bare slakte han”. Våren 1961 ble det arrangert sommerskole i partikkelfysikk i Bergen med Christian Frønsdal som leder, han var på denne tid nylig blitt universitetsstipendiat. Denne sommerskolen ble en stor suksess og ble gjentatt året etter.

Frønsdal var søker til det professoratet som Skavlem fikk i 1962, og da Frønsdal like deretter reiste fra Bergen, ble det ingen flere sommerskoler av.

I 1962 ble Arfinn Graue dosent og Steingrim Skavlem professor. Arvid Erdal ble amanuensis etter en del tid som NAVF-stipendiat, og vitenskapelige assistenter var nå Arne Klovning og Kristian Birkeland (kjernefysikk). Haugse hadde forlatt instituttet, og Myklebost var blitt universitets- lektor fra februar 1962. En ny tekniker, Sigurd Hjelmeland, var ansatt, og på kontoret var Follestad byttet ut med Liv

Kari Vikre. Dessuten hadde instituttet fått en laborant, Svein Johnsen.

Innen kosmisk geofysikk aner vi en oppdeling, Trefall plan- legger ballongslipp, mens Svanes er i ferd med å henge seg på et program i form av rakettoppskytinger fra Andøya.

Nybø dro til USA på studieopphold, og Finn Søraas overtok i betatronen som NTNF-stipendiat. Men ettersom Møllerud gikk over til partikkelfysikk, ble aktiviteten på betatronen nedlagt, Søraas gikk over til kosmisk geofysikk og Nybø ble med i van de Graaff-eksperimenter da han kom tilbake. På NTNF-midler kom en ny tekniker til Kjernefysisk laborato- rium, A. Myrmel, men i praksis arbeidet han med registre- ring av kosmisk stråling.

----

Avdelingsstruktur 1963-74

Perioden 1963-68

Året 1963

Dette året ble instituttet delt i to avdelinger, den eksperimen- telle avdeling A og den teoretiske avdeling C. Det lå i kortene at det skulle komme en ekstra eksperimentell avde- ling B senere, for et nytt professorat i eksperimentell fysikk var utlyst. Avdeling C var liten, Skavlem og Myklebost var eneste vitenskapelige medlemmer, og de hadde Merete Blin- kenberg Nielsen som kontorassistent inntil videre. Hun var egenetlig tiltenkt den nye avdeling B.

Ved årsskiftet 1962-63 kom Karin Follestad tilbake til kontoret på avdeling A, mens Liv Kari Vikre forlot instituttet (det kan ha vært permisjon for Karin Follestad?). Samtidig ble Kjell Aarsnes vitenskapelig assistent. Øines ble ansatt i mars 1963 som laboratorieingeniør, og Eide fikk tittel av verksmester. Johnsen gikk ut som laborant, mens Håkon Lægdene kom inn.

Søraas gikk inn i rakettprosjektene på Andøya, men var stadig NTNF-stipendiat. Trefall supplerte gruppen sin med Stein Ullaland som forskningsassistent og Harald Hanssen som teknisk assistent, begge lønnet av eksterne midler, mest fra NATOs vitenskapelige komite.

Året 1964

I april ble Trefall professor og leder for det som ble den eksperimentelle avdeling B ved Fysisk institutt. Hanssen ble ansatt som tekniker, og Blinkenberg Nielsen flyttet over fra avdeling C. Ullaland fikk et NTNF-stipend og var med på ballongprosjektene. Disse fortsatte, hovedsakelig med slipp fra Andenes.

På avdeling A ble Søraas ansatt som amanuensis fra juni etter at Svanes sluttet ved årsskiftet. Han fulgte rakettstu- diene av kosmisk stråling, og Aarsnes kom med i dette arbeidet. Før Svanes sluttet, drev han studier av magnetiske stormer sammen med Johan Stadsnes som ble lønnet av NTNF. Ingar Singstad kom til som vitenskapelig assistent, og i tilsvarende stilling ble Birkeland avløst av Lars Herland.

Olav Mæland ble ansatt som konstruktør, og Helge Myrmel fikk tilsvarende stilling, han kom fra Kjernefysisk laborato- rium. På kontoret sluttet Hvidsten, og Johanne Silchenstedt tok over som kontorfullmektig fra årsskiftet. I mai kom Kari Solheim inn i stedet for Follestad.

Graue dro til MIT på studieopphold.

Partikkelgruppen fortsatte analysen av boblekammerbilder, og etter hvert fikk de en stor stab av assistenter som utførte scan- og måling av partikkelspor, fra 1962 Anne Havre og Åse Moldestad, i 1963 også Ellen Økland. Disse assistentene ble lønnet av NTNF som dertil bevilget 600.000 kr. til et avansert målebord, en enorm sum i den tids penger. Egil Fett kom tilbake fra to år på CERN og ble knyttet til gruppen som fysiker, også på NTNF-midler. Myklebost reiste til Dubna, Sovjetsamveldet, for et år som ledd i en utvekslingsavtale mellom Dubna og CERN. Han fulgte opp med to år på CERN og kom først tilbake i november 1967.

Året 1965

Endre Lillethun kom til instituttet i januar, men gikk ikke inn i boblekammergruppen. Han satte i stedet opp et eksperiment med elektronisk registreringsteknikk, først for å lete etter tunge partikler skapt av kosmiske partikler, senere for å lete etter kvarker. Han fikk med seg Klovning i dette arbeidet.

Graue kom tilbake fra MIT og gikk over til å arbeide med data derifra, mens Nybø og Grotdal forstsatte å gjøre ekspe- rimenter på van de Graaff-maskinen i Bergen.

Singstad dro sent på året til Paris for et års opphold.

Møllerud dro til CERN på studieopphold, men kom ikke mer tilbake til Bergen.

På avdeling B ble Stadsnes først vitenskapelig assistent og så amanuensis fra september. Connie Moberg avløste Blinken- berg Nielsen på kontoret i februar. Moberg sluttet som i juli, og i september overtok Aagot Magnus.

Ballongutslippene fortsatte, og det ble nå sendt opp ballonger samtidig fra forskjellige steder for å studere hvordan strålingen fordelte seg i rom.

Avdeling C fikk egen kontorassistent fra nyttår, Ingrid Sven- heim.

Året 1966

Kåre Gran ble ansatt som konstruktør i mars. Staben på verk- stedet ble utvidet fra to til tre ved at Leif Molvik ble ansatt fra mai. Det blir presisert i årsmeldingen at Molvik tilhørte avdelingene A og B i fellesskap, mens Eide og Torgilstveit formelt tilhørte avdeling A. Dag Nilsen overtok i mai stil-

lingen som forelesningsassistent etter Furdal.

Søraas og Aarsnes fortsatte med raketteksperimentene sine, og hengte seg dessuten på et satellittprosjekt. Om høsten dro Søraas til USA for et år for å arbeide med satellittdata. På kjernefysisk laboratorium syntes de etter hvert at van de Graaff-maskinen hadde for lav energi. Derfor fikk de i stand et samarbeid med Niels Bohr Institutet i Risø i Danmark der det var en tandemgenerator. Samarbeidet med MIT fortsatte.

Boblekammergruppen deltok i eksperimenter utført både i Paris og på CERN. Klovning dro til CERN fra nyttår. Der ble han værende lenge.

Hans Erik Lund ble ansatt som konstuktør i desember.

På avdeling B økte staben. Ullaland var stadig NAVF-stipen- diat inntil han ble amanuensis sist på året. Jon Bjordal ble midlertidig amanuensis. Kjell Brønstad og Halvor Hobæk delte den stillingen som vitenskapelig assistent som ble ledig etter Stadsnes. Hobæk samarbeidet allerede da med Sigve Tjøtta på Matematisk institutt avdeling B om ikke-lineære akustiske fenomener og fortsatte med det som vitenskapelig assistent. Dessuten hadde avdelingen i et år en postdoc.- stipendiat betalt av NTNF, Theodore Rosenberg.

Johannes Thorsheim ble konstruktør fra desember.

Ballongprosjektene fortsatte med slipp fra Andenes, Tromsø og Alta, og på Andenes ble en felles mottakerstasjon bygd opp for registrering av signalene. Det utviklet seg et samar- beid om ballongslipp med Max-Planck-Institut i Tyskland.

Avdeling C fikk fra mars en vitenskapelig assistent, Arne Aurdal, mens Eli Axelsen (senere Pedersen) overtok som kontorassistent. Kolltveit vikarierte i lektoratet til Myklebost

som var på CERN.

Fra november fikk avdelingen en dosent, Johannes Mathias Hansteen, med fagfelt atom-fysikk. Han hadde kontakter i København og Tübingen og fortsattet samarbeidet med kolleger der. Kristofer Koltveit dro til København og senere til USA, og Odd Holmås tok over som vikar for Myklebost.

Året 1967

Endre Lillethun ble dosent fra januar, og avdeling A fikk samtidig to nye amanuenser, Fett og Nybø. Da hadde Nybø vært NTNF-stipendiat i 15 år. Olsen overtok stillingen som universitetslektor etter Møllerud i desember.

Singstad gikk over i amanuensisstilling på avdeling B fra januar, men i juli kom to nye vitenskapelige assistenter til på avdeling A, Jan Lien i kjernefysikk og Tor-Ivar Pedersen i partikkelfysikk. Lund sluttet og ble avløst av Jonas Wolff i september. Nilsen sluttet som forelesningsassistent.

Rakettgruppen forsatte prosjektene sine. Aarsnes vikarierte som amanuensis for Søraas som var i USA, og Halvor Lindalen vikarierte i stillingen som vitenskapelig assistent. I september ble Kjell Aarsnes fast ansatt som amanuensis.

Kjernefysikerne fortsatte aktivitetene på MIT og Risø, og stadig ble det gjort eksperimenter på van de Graaff-maskinen i Bergen.

Også boblekammergruppen forsatte eksperimentene sine, men de hadde økonomiske bekymringer for fremtiden. De planla å delta i eksperimenter med Gargamelle, et nytt boble- kammer på CERN, og dette krevde nytt og dyrt måleutstyr.

Lillethun kom med i et eksperiment utført ved akseleratoren NIMROD i England for å studere proton-proton-spredning.

På avdeling B kom altså Singstad til som amanuensis.

Bjordal gikk da tilbake til stillingen som vitenskapelig assis- tent. Fra februar hadde både Brønstad og Hobæk fulle stil- linger som vitenskapelige assistenter. Arne Solberg og Tormod Eldegard fikk midlertidige stillinger som henholdsvis konstruktør og tekniker.

Ballongprosjektene fortsatte, og samarbeidet med Max- Planck-Institut ble utvidet, blant annet gjennom felles slipp.

Et samarbeid kom også i stand med Laboratoire de Physique Cosmique i Meudon, Frankrike, de sendte også opp ballonger i nordområdene.

Avdeling B flyttet også ut fra Florida og fikk nye lokaler i Lars Hilles gate 20. Men dette skulle bare bli et kort opphold, for nå var nybygget til Fysisk institutt planlagt og byggingen begynt.

På avdeling C reiste Arne Aurdal i september til København som forskningsstipendiat ved NORDITA. Stillingen hans

som vitenskapelig assistent ble delt mellom Ole-Petter Mosebekk og Terje Aurdal.

Året 1968, nybygget ferdig

Da Lindalen ble ansatt som vitenskapelig assistent i april, hadde rakettgruppen tre medarbeidere. De arbeidet mye med klargjøring før oppskyting av satellitten ESRO I, men de deltok også i rakettoppskytinger fra Andøya.

I kjernefysikkgruppen ble aktiviteten sterkere basert på samarbeid med MIT. Et samarbeid med Århus involverte van de Graaff-maskinen til uttesting av targets. Dessuten ble maskinen stadig brukt til eksperimenter, den egnet seg spesielt godt til hovedoppgaver.

Klovning sluttet som vitenskapelig assistent, og Steinar Gjesdal tok over. Han arbeidet sammen med Lillethun som forsatte engasjementet sitt i NIMROD. Ragnar Olsen ble

konstruktør fra november og ble også knyttet til denne gruppen.

Nilsen var igjen innom stillingen som forelesningsassistent, men ble så laborant i boblekammergruppen der også Bjørg Kvalem ble ansatt som laborant, Resten av den tekniske staben der var stadig betalt av forskningsrådet, men nå hadde NAVF overtatt for NTNF. Gruppen deltok i et eksperiment med stoppende på CERN, og forberedte seg på å delta i eksperimenter med Gargamelle. De hadde fått bevilgninger til nye målebord, og byggingen kom etter hvert i gang. Verk- stedet lagde en stor del av disse målebordene, og Øines var sterkt engasjert i elektronikken for drift av bordene.

På avdeling B gikk Stadsnes over i stilling som universitets- lektor fra januar. Bjordal ble amanuensis fra juli. Magne Vestrheim, Asbjørn Sørhaug og Thorbjørn Pytte hadde halve stillinger som vitenskapelige assistenter fra nyttår, Vestrheim i samarbeid med Hobæk og Tjøtta, de andre to innenfor ballongprosjektene. Hobæk gikk i november over i stilling som universitetsstipendiat, mens Vestrheim sluttet som viten- skapelig assistent. Solberg ble fast ansatt som konstruktør, Eldegard forlot Fysisk institutt.

Ballongprosjektene fortsatte, og samarbeidet med uten- landske institusjoner ble utvidet, idet Kiruna Geofysiska Observatorium og Universitetet i Oulu kom med. Ballongene ble større og kunne gå høyere. På avdeling C hadde Skavlem forskningsfri og oppholdt seg fire måneder i Trieste.

Hansteen forsatte samarbeidet med København og Tübingen.

Høsten 1968 begynte en ny tidregning for Fysisk institutt, nybygget sto ferdig. Instituttet hadde nå en periode vært spredt på tre forskjellige steder med de problemer dette medførte for kontakt. Det var dårlig med audietorieplass og lesesalsplass for studenter, og alt dette bedret seg da nybygget ble tatt i bruk.

Planleggings- og byggeperioden var en hektisk tid for mange på instituttet, og mange timer ble lagt ned i komitearbeid.

Mange små og store problemer måtte løses, et av dem var nøkkelsystemet som til slutt fikk fire nivåer. Men hvem som skulle ha hvilken nøkkel, var vanskelig å bestemme, nøkkel- saken låste seg rett som det var. Det var også vanskeligere enn en skulle tro å velge gardiner.

Perioden 1969-73

Året 1969

Karl Nybø rykket opp til førsteamanuensis i beretningsåret 1968-69, og Egil Lillestøl ble amanuensis ved avdeling A fra juli. Pedersen gikk over i stilling som universitetsstipendiat, og nye vitenskapelig assistenter ble Gunnar Sandvik i kjerne- fysikk fra nyttår og Kjell Nordbø i partikkelfysikk fra juli.

Fra nyttår fikk instituttet sin første programmerer, Guttorm Østevold. Lægdene tok over som forelesningsassistent, og Børre Kløften kom inn som laborant fra april.

Romfysikkgruppen fikk nå data fra satelitten ESRO I (omdøpt til Aurorae). Den ble vellykket med lenger levetid enn forventet, og ny satellitt ble snart etter skutt opp. Dess- uten fortsatte gruppen med rakettoppskytinger.

Kjernefysikkgruppen fortsatte samarbeidet med MIT og Risø. Det ble bygd en automatisk platescanner for å analy- sere data fra emulsjonsplater, og denne sto ferdig i 1970.

Erdal tok over ansvaret for van de Graaff-maskinen som lenge heretter bare ble brukt i forbindelse med hovedopp- gaver.

Boblekammergruppen fortsatte med de eksperimentene de var involvert i, og forberedte seg for Gargamelle. Et nytt målebord med on-line-forbindelse til regnemaskin innvarslet en ny æra for datainnsamling.

Tellergruppen (Lillethun og Gjesdal) forsatte arbeidet ved NIMROD, men forberedte seg på å delta i eksperimenter ved lagringsringene på CERN, en kollisjonsmaskin for to proton- stråler.

På avdeling B ble Brønstad amanuensis fra januar. Fra nyttår hadde Pytte og Sørhaug fulle stillinger som vitenskapelige assistenter. Arnold Bertelsen var vitenskapelig assistent i et havt år og ble avløst av Rolf Amundsen fra mai. Amundsen arbeidet sammen med rakettgruppen ved avdeling A og fikk stilling som universitetsstipendiat fra oktober.

Thorsheim sluttet som konstruktør og ble etterfulgt av Tor Skeie fra januar. Og Kåre Slettebakken ble ansatt som instru- mentmaker i april.

Ballongprosjektene fortsatte, og i tillegg til tidligere aktivitet ble det nå foretatt samtidig registrering av røntgenstråling og nordlys. Et prosjekt for samtidig registrerring av røntgenstrå- ling på sørlige og nordlige polarområder ble utført i samar- beid med en japansk gruppe.

I forbindelse med Hansteens samarbeid med Tübingen reiste Terje Aurdal dit som stipendiat, og Karsten Hjelmen tok over hans halve stilling som vitenskapelig assistent ved avdeling C.

Året 1970

Trumpy fylte 70 år og ble instituttets første pensjonist fra august. På avdeling A rykket Grotdal og Lillestøl opp som førsteamanuenser, og fra mars ble Jan Lien amanuensis. Per Vold fulgte etter Lien i stillingen som vitenskapelig assistent

i kjernefysikk. Pedersen forlot instituttet ved nyttår. Nordbø sluttet, og Kåre Bjørnenak ble vitenskapelig assistent i partikkelfysikk, han ble ansatt i oktober.

Staben av konstruktører ble utvidet med Terje Ryngøye fra nyttår, og kontorstaben ble utvidet med Vigdis Monsen som ble kontorassistent fra august. Herborg Helland og Linda Stolz Beake ble ansatt som laboranter i kjernefysikk for å analysere data fra emulsjonsplater.

Tellergruppen hadde nå fire medarbeidere og fortsatte analysen av data fra de to satellittene. De sendte stadig opp raketter fra Andøya, nå i samarbeid med grupper fra USA, Tyskland og nordiske land.

Det hadde nå laget seg en arbeidsdeling i kjernefysikk- gruppen. Graue og Lien fortsatte samarbeidet med MIT, men også med Cyclotron Laboratory i Michigan. De hadde med seg Herland og Sandvik. I samarbeidet med Niels Bohr Insti- tutet deltok Grotdal og Nybø, og her kom dessuten Tor Fredrik Thorsteinsen med som NAVF-stipendiat. Erdal tok hånd om kjøringene på van de Graaf-maskinen i Bergen.

Boblekammergruppen tok del i det første eksperimentet ved Gargamelle, et -eksperiment, og fikk i drift to nye målebord til formålet, levert av et fransk firma. Tellergruppen kom med

i et eksperiment ved lagringsringene på CERN.

Partikkelfysikerne reiste ofte til CERN, og en som aldri lot reiser bli rutine, var Jan Marius Olsen. Han kom ustanselig opp i problemer, men kom alltid ned på beina. Halsteinslid og Olsen skulle reise hjem, men på vei til flybussen måtte Olsen kjøpe blomster og forsvant. Halsteinslid ventet i det lengste til han måtte ta drosje for å nå flyet, og da flyet gikk til London via Bryssel, var ingen Olsen med. Men da Hals- teinslid kom til London, sto Olsen på terminalen med blom- sterbukett og tok imot. Da han kom for sent til flyplassen i Geneve, fikk han tilfeldigvis plass med et brasiliansk fly som gikk direkte til London. Og da de to hadde satt seg til rette i flyet til Bergen, kom en flyvertinne inn og spurte hvem som hadde glemt blomsterbuketten sin i ventehallen. Så ikke bare kom Olsen seg hjem, han kom hjem med blomster!

På avdeling B ble Leif Owren ansatt som dosent fra juli.

Richard Karas kom inn som NTNF-stipendiat. Blant de vitenskapelige assistentene var den en del forandringer.

Amundsen gikk alstå over i stilling som universitetsstipen- diat. Magne Håvåg vekslet mellom hel og halv stilling fram til juni, Sigbjørn Hellene, Svein Burkeland og Bjørn Davidsen hadde korte perioder i halv stilling, men så kom Arnold Bertelsen og Dag Rangnes fast inn, henholdsvis fra januar og juni. Bertelsen samarbeidet med Hobæk på akus- tiske problemer.

På avdeling C hadde Skavlem tatt opp kvantefeltteori, og han var blitt melem av styret for NORDITA i København.

Hansteen fortsatte samarbeidet med Tübingen og København sammen med Mosebekk og Terje Aurdal.

Året 1972

Fysisk institutt fikk instituttsekretær, Egil Dale. Han ble formelt plassert i en fellesavdeling sammen med en ny kontorassistent, Lillian Eide, og en nyansatt fotograf, Magnus Vabø. Lillian Eide kom i stillingen etter Monsen som sluttet i juli.

Kursopplegget i fysikk var blitt grundig omarbeidd, og det nye opplegget ble satt i drift fra våren av. Spesielt ble labora- toriekurset på 10-gruppen sterk omarbeidd, her var Ullaland formann for utvalget som laget kurset. Det ble innført et mellomtrinn mellom 20-gruppe og hovedfag, det som senere ble til S-gruppe. De første kursene her var Fk 21, kvanteme- kanikk og atomfysikk, og Fk 22, faststoffysikk.

På avdeling A ble Olaf Skjeggestad ansatt som professor i partikkelfysikk fra april. Så fikk instituttet sin første professor II, det var Kjell Johnsen, leder for lagringsringene på CERN.

Gunnar Løvhøiden ble ansatt som dosent i kjernefysikk i november, men kom ikke til instituttet før til høstsemesteret 1973.

Søraas rykket opp til førsteamanuensis, og Halsteinslid, Haatuft og Olsen ble førstelektorer.

Ladislav Kocbach ble ansatt som vitenskapelig assistent i kjernefysikk i juli, før det hadde han en kortere periode stipend fra NORDITA og var knyttet til avdeling C. Harald Johnstad var også formelt vitenskapelig assistent i partikkel- fysikk en kort periode, men han var nesten ikke til stede i Bergen.

Thorsteinsen ble universitetsstipendiat, og Mæland rykket opp til avdelingsingeniør. Blant laborantene var det en del utskifting, Kvalem og Kløften gikk ut, mens Laila Økland og Alf Harald Heitmann kom inn.

På kontoret sluttet Solheim, og Karin Follestad kom tilbake som kontorfullmektig fra september.

Instituttet fikk også detteåret en NORAD-stipendiat, nemlig Muhammad Iqbal. Dessuten fikk vi vår første kvinnelige hovedfagsstudent, Laila Løset.

Rakettgruppen fortsatte å analysere data fra satellittene. De sendte også opp raketter fra Andøya i et samarbeid med Tyskland, USA og Østerrike, formålet var å studere proton- nordlyset.

Nybø, Grotdal og Thorsteinsen fikk med seg NAVF-stipen- diat Oddmund Straume i samarbeidet sitt med Niels Bohr Institutet. Graue, Lien og Vold forsatte samarbeidet med

MIT, men gjorde også eksperimenter i Rochester og på Niels Bohr Institutet. Kocbach studerte vibrasjonstilstander i sfæriske kjerner, mens NAVF-stipendiat Lars Olav Tveita brukte den lokale van de Graaff-maskinen til uttesting av diverse teknisk utstyr. Sandvik slo seg på beam-transport og var mye utenlands, i Einhoven og Risø.

Boblekammergruppen avsluttet eksperimentene fra tiden før Gargamelle og forsatte det første Gargamelle-eksperimentet.

To nye målebord ble bygget, og de var helt ut produsert ved Fysisk institutt. Gruppen var med på planleggingen av store nøytrinoeksperimenter i Gargamelle med tanke på oppstart i 1974.

Tellergruppen var nå sterk involvert i et eksperiment ved lagringsringene på CERN. Klovning og Gjesdal var perma- nent på plass på CERN, mens Lillethun drev virksomheten i Bergen.

På avdeling B reiste Bjordal til Univeristy og Maryland, USA for et år fra juli 1972, og Pytte vikarierte som amanu- ensis. Vestreim gikk inn og ut som vitenskapelig assistent inntil han fikk et NAVF-stipend fra juli 1972. Asbjørn Sørhaug var så vidt innom som programmerer før Magne Håvåg overtok den stillingen. På verkstedet fikk avdelingen en ny instrumentmaker, Fritz Ludvigsen. Kåre Njøten ble ansatt som laborant i særklasse. Han hadde vært innom insti- tuttet før, men lønnet på løse midler.

Første gang Njøten var innom instituttet, var etter at han hadde søkt en lærlingjobb, men ingenting hørt. En kveld ringte Trefall og spurte om han stadig var interessert, og det var han. “Kom på instituttet i morgen tidlig, der ligger billetter, du skal reise til Andenes, flyet går kl. 10.”

Han reiste hjem med hurtigruten, og de unge damene han sjekket, systest denne jyplingen bløffet godt da han påstod å jobbe på Universitetet i Bergen. Men pipen fikk en annen lyd da det ble ropt over høytaleranlegget: “Telefon til ingeniør Njøten fra professor Trefall!”

Magnus sluttet, og det ble økende problemer med å få kontorassistanse. En tid var vikarbyråer løsningen.

Gruppen fortsatte ballongslippene, og ballongene fikk stadig mer avansert måleutstyr, Samarbeidet med utlandet ble

utvidet, nå var grupper med fra Finland, Tyskland, Frankrike, Østerrike, USA og Japan. Owren satte i gang en gruppe som brukte laser til å studere gasser i atmosfæren, og Singstad ble med i denne gruppen som raskt fikk mange hovedfagsstu- denter.

På avdeling C rykket Myklebost opp til førstelektor, og Koll- tveit fikk et nytt lektorat, også han som førstelektor. Mykle- bost var som før knyttet til boblekammergruppen, mens Kolltveit drev med teotetisk kjernefysikk. Jan Vaagen var vitenskapelig assistent en kort tid før han dro til København som NORDITA-stipendiat, og stillingen ble delt mellom Bjørn Hole og Henrik Carlsen. Mosebekk ble NAVF-stipen- diat, og sammen med Hansteen fortsatte han samarbeidet med København og Tübingen, Heidelberg kom også med. De hadde med seg Hole og Carlsen i dette samarbeidet. Dess- uten deltok Ratneswar Karmaker, han hadde NORAD- stipend.

Året 1973

Forandringen i studieopplegg stort nå sett fullført, og en rekke nye kurs var opprettet. Langt på vei var hovedfagsun- dervisningen satt i system i form av faste kurs med pensum og vekttall. Det ble laget et grunnkurs i fysikk fordelt på to 5- vekttalls emner. Dette var tenkt som et helhetlig opplegg for studenter som ville ha mindre fysikk enn en 20-gruppe.

På avdeling A sluttet Gjesdal og Lindalen som vitenskape- lige assistenter. R. Hauge kom inn som vikar i stillingen etter Lindalen fra september, og Arne Rognebakke ble ny viten- skapelig assistent i partikkelfysikk fra november samme år.

Halvor Hobæk flyttet over fra avdeling B og fikk status som

utdanningsstipendiat. Iqbal forlot instituttet i april.

Svein Njåstad ble ved årsskiftet ansatt som konstruktør. Han hadde vært innom instituttet også tidligere, den gang som laborant under navnet Svein Johnsen. Fritz Thomassen ble ansatt som konstruktør i september. Også i september dette året ble Nilsen etterfulgt av Sverre Eide som laborant i partikkelfysikk. Iqbal var ferdig med sitt NORAD-stipend i april.

Rakettgruppen fortsatte med både med satellitt- og rakettpro- sjektene sine, og kjernefysikk-gruppen fortsattte også samme type aktivitet som før. Graue hadde et lengre forsknings- opphold ved MIT. Lien og Vold samarbeidet med Graue om prosjektene ved MIT, men fortsatte også samarbeidet med Rochester. Nybø, Grotdal og Thorsteinsen utvidet samar- beidet med Risø til også å omfatte eksperimenter ved Harwell, England, og fikk med seg Oddmund Straume som fikk et NAVF-stipend. Straume dro til Toronto i september.

Løvhøiden arbeidet videre på et prosjekt han hadde vært involvert i, da han oppholdt seg i Ontario før han kom til Bergen.

Kocbach fortsatte sine teoretiske studier i kjernefysikk, men orienterte seg i retning av atom-fysikk i et samarbeid med Hansteen og NAVF-stipendiat Ola Marius Johnsen.

Boblekammergruppen hadde ferdig nok et målebord for bilder fra Gargamelle og var klar for sitt første eksperiment i nøytrinofysikk. Per Sætre var med i gruppen et års tid, først som NAVF-stipendiat, deretter som vikar i en amanuensis- stilling. Han brukte tiden til å gjøre ferdig en doktorgrad på data han hadde med fra CERN.

Tellergruppen fortsatte analysen av det eksperimentet de deltok i ved lagringsringene på CERN, og forberedte seg dessuten til å delta i et nytt eksperiment samme sted. Klov- ning arbeidet fortsatt i gruppen som NAVF-stipendiat, men oppholdt seg hele tiden på CERN.

På avdeling B sluttet Rangnes som vitenskapelig assistent i juni. Bjørn Gunnar Davidsen, Øystein Olsen og Gunnar Oltedal hadde korte vikariat som vitenskapelige assistenter.

John Klepsvik kom inn som NTNF-stipendiat i lasergruppen fra oktober. Tor Skeie forlot avdelingen, og Njøten rykket opp som konstruktør i mars. I den laborantstillingen som da ble ledig, kom først Trond Hole inn og deretter Øystein Olsen. Anne Lund ble kontorfullmektig og Gjert Furhovden kontorassistent, begge fra mai.

Ballongprosjektene ble utvidet ved at det ble bygd en ny tele- metristasjon på Island slik at ballongene kunne følges over lange distanser. En tysk og en østerriksk gruppe deltok i byggingen av telemetristasjonen.

Lasergruppen fortsatte målingene av gasser i atmosfæren og satte i gang et prosjekt for å måle oljesøl og plakton fra fly.

Her fikk Klepsvik sitt arbeidsfelt.

Gruppen i eksperimentell hydrodynamikk, der Bertelsen deltok sammen med Hobæk og Vestrheim, fotsatte arbeidet sitti samarbeid med Jacqueline Naze Tjøtta og Sigve Tjøtta på Matematisk institutt.

På avdeling C sluttet Hole som vitenskapelig assistent ved slutten av året, og avdelingen fikk Ola Marius Johnsen som NAVF-stipendiat. Han arbeidet i atomfysikk sammen med Hansteen og Kocbach og Karmaker. Myklebost fortsatte som medlem av boblekammer-gruppen, og Kolltveit forsatte teoretisk kjernefysikk med samarbeidspartnere i USA.

Vaagen hadde stadig permisjon som vitenskapelig assistent mens han var stipendiat i København, men gjorde et opphold i stipendiatperioden og dro til Yale, USA.

Ny struktur 1974-1982

Fra 1. november 1974 ble avdelingsstrukturen ved Fysisk institutt oppløst. Instituttet ble organisert med felles institutt- styrer, og denne ble Olaf Skjeggestad. Trefall var sterkt uenig i den nye strukturen og prosederte på at han hadde rett til å lede en avdeling. I denne prosessen sluttet han hopehavet med tidligere avdeling B og deltok ikke lenger i ballong- gruppen.

Året 1974

Carlsen sluttet i mai som vitenskapelig assistent og ble avløst av Per Amund Amundsen som ble med i atomfysikkgruppen fra september. I februar ble Truls Engebret Moe vitenska- pelig assistent i rakettgruppen. Sandvik sluttet i juli, og Vold gikk på permisjon fra september. John Arthur Skard ble vitenskapelig assistent i tellergruppen fra januar. Pytte dro til California med permisjon fra april, og Øystein Olsen ble ansatt som vikar.

Johnsen sluttet som NAVF-stipendiat i juli, og Karmaker sluttet som NORAD-stipendiat i mai.

Programmerer Guttorm Østevold døde i en ulykke i august. I dette året døde også Bjørn Trumpy.

Stoltz Olsvik gikk ned i halv stilling som laborant fra januar, og Karen-Margrete Hovland tok over den halve stillingen fra oktober. Per Heradstveit tok over som vikar i laborantstil- lingen i ballonggruppen fra september.

Av kontorpersonalet sluttet Lund i mars og Lillian Eide i juli.

Randi Vatne ble ansatt som kontorassistent i august, og Reidun Zeiffert Frank fikk et vikariat som kontorfullmektig fra september.

Fra 1974 av ble titlene lagt om for en del av det tekniske personalet. Mæland og Hanssen var nå avdelingsingeniører, mens Gran, Hjelmeland, Njåstad, Njøten, Ryngøye, Solberg, Thomassen og Wolff var ingeniører. Konstruktørtittelen forsvant.

Rakettgruppen forsatte arbeidet med å analysere data fra