Den fysikalistiske bevissthetsfilosofiens fremvekst

(1)

Den fysikalistiske bevissthetsfilosofiens fremvekst

Utviklingen av den fysikalistiske filosofien fra 1949-1970 sett i lys av David Papineaus “The Rise of Physicalism”

Une Andresen

Masteroppgave i idéhistorie ved institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk

UNIVERSITETET I OSLO

Høsten 2014

Veiledet av Thomas Krogh

(2)

(3)

Sammendrag

Denne oppgaven ser på hvorfor fysikalismen vokste frem og ble den sentrale

bevissthetsfilosofiske retningen i annen halvdel av 1900-tallet. Dette spørsmålet svarer David Papineau på i artikkelen “The Rise of Physicalism” og Papineaus syn på hvorfor fysikalismen vokste frem er utgangspunktet for oppgavens tema. Papineau argumenterer i denne sammenhengen for at fysikalismen var et resultat av den allmenne aksepten av det han kaller for tesen om fysikkens lukkethet. Oppgaven ser på Papineaus syn på fysikalismens fremvekst i forhold til utviklingen innenfor bevissthetsfilosofien fra 1949 til 1970.

(4)

(5)

Forord

Takk til veileder Thomas Krogh for god oppfølging og konstruktive tilbakemeldinger.

Takk til Christine Amadou for hjelp til å komme i gang.

Takk til Sissel Redse Jørgensen for gode samtaler.

Takk til Janne for korrektur og støtte gjennom hele studiet.

(6)

(7)

Innholdsfortegnelse

INNLEDNING ... 9

EN KORT INNFØRING ... 16

1 DAVID PAPINEAUS “THE RISE OF PHYSICLAISM” ... 22

PAPINEAUS SYN PÅ FYSIKALISMENS FREMVEKST ... 25

NOEN KRITISKE BETRAKTNINGER ... 32

2 DEN LOGISKE BEHAVIORISMEN OG RYLES KRITIKK AV SUBSTANSDUALISMEN ... 38

GILBERT RYLES KRITIKK AV DEN KARTESIANSKE DUALISMEN ... 42

3 UTVIKLINGEN AV DEN REDUKTIVE FYSIKALISMEN ... 46

U.T.PLACE OG J.J.C.SMARTS IDENTITETSTEORI ... 48

LEWIS OG DEN ANALYTISKE FUNKSJONALISMEN ... 54

4 DEN IKKE-REDUKTIVE FYSIKALISMENS FREMVEKST ... 60

PUTNAMS’“PSYCHOLOGICAL PREDICATES” ... 63

DONALD DAVIDSONS “MENTAL EVENTS” ... 68

5 NATURVITENSKAPENS BETYDNING FOR FYSIKALISMENS FREMVEKST ... 74

TESEN OM FYSIKKENS LUKKETHET ... 75

NATURVITENSKAPELIG INNSIKT ELLER NATURVITENSKAPENS POPULARITET? ... 80

ANVENDT LITTERATUR ... 88

(8)

(9)

Innledning

Bevissthetsfilosofien er et felt innenfor den filosofiske tenkningen som handler om de spørsmålene som angår bevisstheten. Hva bevissthet er og ikke minst hvordan kroppen og sinnet forholder seg til hverandre er sentrale spørsmål innenfor dette feltet. I annen halvdel av 1900-tallet var det fysikalismen som ble den sentrale retningen innenfor den anglo-amerikanske bevisthetsfilosofien. Enkelt forklart er fysikalismen det synet at alt som finnes er fysisk. Dette innebærer at også sinnet er fysisk ifølge de fysikalistiske bevissthetsfilosofene. Det fysikalistiske synet på mennesket skiller seg dermed klart fra den tradisjonelle dualistiske oppfatningen om at mennesket består av en fysisk kropp og et immaterielt sinn. Et syn som vi kjenner fra den kristne tradisjonen hvor mennesket består av både en sjel og et legeme. Det kristne synet på mennesket innebærer som kjent troen på at sjelen kan eksistere uavhengig av legeme. Det fysikalistiske synet som innebærer at sinnet er fysisk, representer altså et helt annet syn på menneske enn det tradisjonelle.

Oppfatningen om at det finnes en sammenheng mellom bevisstheten og hjerneaktiviteten er i dag et ukontroversielt syn. Troen på at det mentale er knyttet til aktivitet i hjernen fremstår derfor ikke som uvanlig. Fysikalismen kan derfor sees som en rendyrkelse av et menneskesyn som i dag ikke fremstår som spesielt overraskende.

Sett opp mot den eldre filosofien kan de problemene man finner i den moderne bevissthetsfilosofien derimot fremstå som uventede. Et av filosofiens tradisjonelle problemer ser her ut til å ha blitt snudd på hodet. For den moderne bevissthetsfilosofien skiller seg fra den eldre filosofien som hadde vært opptatt av problemer knyttet til menneskets mulighet til å forstå den ytre verden. I The Concept of Mind beskriver Gilbert Ryle det eldre synet på bevisstheten:

This self-observation is also commonly supposed to be immune from illusion, confusion or doubt. A mind’s reports of its own affairs have a certainty superior to the best that is possessed by its reports of matters in the physical world. Sense-perceptions can, but consciousness and introspection cannot, be mistaken or confused.¹

1 Gilbert Ryle, The Concept of Mind (London: Hutchinson, 1949), 14.

(10)

Ifølge Ryle innebar dette synet at man hadde en direkte tilgang til sitt eget sinn som utelukket muligheten for å ta feil. Den fysiske verden som bare kan oppleves via sansene kunne derimot fremstår som både uklar og forvirende. Fysikalistene derimot har ingen problemer med spørsmålet om hvordan man skal forstå den ytre verden, men stiller heller spørsmål ved menneskets mulighet til å forstå sitt eget sinn. For innenfor den moderne bevissthetsfilosofien er ikke spørsmålet om hvordan vi skal forstå den ytre verden lenger et problem. Denne verdenen fremstår nå som både forståelige og

håndgripelige. For den fysiske verden kan beskrives gjennom fysikken og er dermed tilgjengelig på lik linje for alle. Det er spørsmålet om hvordan vi skal forstå

sanseerfaringene som er problemet. Spørsmålet om hvordan vi skal forstå egne

opplevelser og om vi kan være sikker på at andre menneskers opplevelser tilsvarer våre egne, blir sentrale spørsmål. Det var denne omskiftningen i synet på hva vi kan forstå som først skapte min interesse for spørsmålet om hvorfor fysikalismen har blitt den dominerende retningen innenfor bevissthetsfilosofien.²

I denne oppgaven vil jeg se på hvorfor fysikalismen vokste frem og ble den sentrale retningen innenfor bevissthetsfilosofien i løpet av annen halvdel av 1900-tallet.

Dette spørsmålet ser David Papineau på i artikkelen “The Rise of Physicalism” fra 2000. Jeg kommer til å ta utgangspunkt i Papineaus syn på fysikalismens fremvekst og se dette synet i forhold til en rekke sentrale teorier innenfor den tidlige fysikalistiske filosofien. I “The Rise of Physicalism” tar Papineau utgangspunkt i en bokanmeldelse skrevet av Stephen R. L. Clark fra 1994. I denne anmeldelsen kommer Clark med en sterk kritikk av den fysikalistiske filosofien. Clark hevder at fysikalismens dominerende posisjon innenfor den moderne bevissthetsfilosofien er et resultat av at

naturvitenskapens popularitet har smittet over på fysikalismen. Årsaken til dette er ifølge Clark at mange feilaktig tror at fysikalismen er naturvitenskapelig. På denne måten har fysikalismen blitt hektet på naturvitenskapens popularitet – en popularitet som ifølge Clark er et resultat av 1900-tallets store utvikling innenfor felter som teknologi og medisin. Disse beskyldningene ønsker Papineau å tilbakevise i “The Rise of Physicalism” og han trekker frem Clark som et eksempel på kritikere som avfeier fysikalismen gjennom å hevde at retningens fremvekst bare var et resultat av fysikkens

2 Ståle Gundersen, Bevissthet og materie: Et argument for en nøytral monisme, Acta humaniora 215 (Dr.

Philos-avhandling, Universitetet i Oslo, 2004), 144.

(11)

popularitet. Papineau argumenterer derimot for at fysikalismens fremvekst kom som en følge av oppdagelser innenfor naturvitenskapen og da særlig utviklingen innenfor biokjemien og nevrofysiologien. Utviklingen innenfor disse naturvitenskapelige retningene overbeviste ifølge Papineau bevissthetsfilosofer på 1950- og 1960-tallet om at det immaterielle umulig kan ha innvirkning i den fysiske verden. Overbevisningen om at bare fysiske årsaker har fysiske virkninger var det som ifølge Papineau førte til fysikalismens fremvekst. Clarks mener at tilknytningen mellom fysikalismen og naturvitenskapen er illegitim og det er dette synet Papineau ønsker å vise at er feil i

“The Rise of Physicalism”.

På tross av forskjellen mellom Clark og Papineau argumenterer begge for at den fysikalistiske filosofien vokste frem som et resultat av utviklingen innenfor

naturvitenskapen. Det er helt klart nærliggende å se den fysikalistiske

bevissthetsfilosofiens fremvekst i sammenheng med 1900-tallets store utvikling

innenfor naturvitenskapelige felter som fysikk, biokjemi og nevrofysiologi. Utviklingen innenfor disse feltene har påvirket vår tids syn på verden så vel som mennesket og det er naturlig å se fysikalismens fremvekst som tilknyttet denne utviklingen. Dette betyr riktig nok ikke at fysikalismens fremvekst ikke også kan ha vært et resultat av annen påvirkning. Selv om Papineau fokuserer på fysikalismens tilknytning til

naturvitenskapen i “The Rise of Physicalism” utelukker ikke det muligheten for at utviklingen innenfor psykologien og filosofien også har hatt en betydning for

fysikalismens fremvekst, men det er fysikalismens tilknytning til naturvitenskapen som interesserer Papineau og jeg vil derfor hovedsakelig forholde meg til dette spørsmålet. I denne oppgaven kommer jeg derfor til å vektlegge hva de fysikalisktiske filosofene skriver om naturvitenskapen og hvordan de argumenterer for fysikalismen.

Med tanke på at jeg vil se på spørsmålet om hvorfor fysikalismen vokste frem og ble den sentrale retningen innenfor det bevissthetsfilosofiske feltet, gjennom å ta

utgangspunkt i Papineaus artikkel og det synet på fysikalismens fremvekst som han argumenterer for, kommer jeg til å se Papineaus syn i forhold til de filosofiske

retningene som han vektlegger i “The Rise of Physicalism.” Papineau sier ikke mye om forskjellene mellom de ulike fysikalistiske retningene, men vektlegger derimot det han anser som et felles grunnlag for alle de fysikalistiske filosofene. Jeg kommer med to unntak til å se på de tekstene Papineau selv trekker frem når han argumenterer for sitt

(12)

eget syn på hvorfor fysikalismen vokste frem. Ifølge Papineau er det først med

utviklingen av den identitetsteoretiske bevissthetsfilosofien at fysikalismen vokser frem på 1950-tallet. Identitetsteorien ble utarbeidet av den britiske filosofen og psykologen U. T. Place (1924–2000) i artikkelen “Is Consciousness a Brain Process?” fra 1956, i den østeriske filosofen Herbert Feigls (1902–1988) “The ‘Mental’ and the ‘Physical’”

fra 1958 og den britiske filosofen i J. J. C. Smarts (1920–2012) “Sensations and Brain Processes” fra 1959.³ Det er Smarts argument for identitetsteorien Papineau trekker frem i argumentasjonen for sitt eget syn på hvorfor fysikalismen vokste frem. Smart både forsvarte og videreutviklet Places syn i “Sensations and Brain Processes”, og med tanke på at Smart tar utgangspunkt i Places “Is Consciousness a Brain Process?” vil jeg se disse to artiklene under et. Den identitetsteoretiske filosofien er en form for ikke reduktiv fysikalisme i likhet med den analytiske funksjonalismen. Denne retning tok utgangspunkt i identitetsteorien og videreutviklet den fysikalistiske

bevissthetsfilosofien. Den analytiske funksjonalismen ble utarbeidet av den

amerikanske filosofen David Lewis (1941–2001) i artikkelen “An Argument for the Identity Theory” fra 1966 og den australske filosofen David Armstrongs (1926–2014) bok A Materialist Theory of the Mind fra 1968. Papineau trekker frem Lewis og Armstrongs argument for den analytiske funksjonalismen i argumentasjon og jeg kommer derfor til å se på den analytiske funksjonalismen og da særlig Lewis artikkel

“An Argument for the Identity Theory”. På 1960-tallet ble den reduktive fysikalismen kritisert og i stor grad forlatt til fordel for den ikke-reduktive fysikalismen. Det tredje og siste eksempelet Papineau bruker i “The Rise of Physicalism” henter han fra den

amerikanske filosofen Donald Davidsons (1917–2003) “Mental Events” fra 1970 som jeg også vil se nærmere på. I denne artikkelen argumenterer Davidsons for en ikke- reduktiv fysikalisme.

Det er to filosofer Papineau ikke refererer til i “The Rise of Physicalism”, men som jeg allikevel kommer til å se nærmere på i oppgaven. Grunnen til dette er at disse to har hatt betydning både for utviklingen av den fysikalistiske bevissthetsfilosofien og for utviklingen av de filosofene Papineau trekker frem i sin artikkel. Den

behavioristiske bevissthetsfilosofien er en retning som særlig gjorde seg gjeldene på

3 Denne teorien kalles også for den psyko-fysiske identitetsteorien, men jeg kommer bare til å bruke betegnelsen identitetsteorien.

(13)

1930- til 1950-tallet og på tross av at det er en stor forskjell på den identitetsteoretiske og den behavioristiske bevissthetsfilosofien var både identitetsteoretikerne og de analytiske funksjonalistene influert av behaviorismen. Før jeg ser nærmere på den identitetsteoretiske filosofien vil jeg derfor se på forholdet mellom behaviorismen og fysikalismen og i denne sammenhengen kommer jeg til å se på den britiske filosofen Gilbert Ryles The Concept of Mind (1900–1976) fra 1949. Den andre filosofen som jeg velger å se nærmere på er amerikaneren Hilary Putnam (f. 1926) og hans artikkelen

“Psychological Predicates” fra 1967. I denne innflytelsesrike artikkelen kritiserte Putnam den identitetsteoretiske filosofien. Putnams kritikk førte til at den reduktive fysikalismen til de identitetsteoretiske og analytiske funksjonalistene mistet popularitet mens ikke-reduktive former for fysikalisme ble utarbeidet. Den ikke-reduktive

fysikalismen var en løsning på det problemet Putnam viste at fantes i den reduktive fysikalismen. I “Mental Events” argumenterte Davidson for et ståsted han kalte anomal monisme. Dette ståstedet var et sentralt bidrag til den ikke-reduktive fysikalismen og er en ikke-reduktiv versjon av den identitetsteoretiske filosofien. Selv om Davidson forkastet det reduktive elementet ved den tidligere fysikalismen er hans anomale monisme en videreføring av identitetsteorien. For bedre å forstå Davidsons syn vil jeg se på kritikken som førte til at den reduktive fysikalismen mistet relevans, og at den ikke-reduktive fysikalismen ble den sentrale retningen innenfor den fysikalistiske filosofien.

I denne oppgaven vil jeg se på spørsmålet om hvorfor den fysikalistiske bevissthetsfilosofien vokste frem og ble en dominerende posisjon i løpet av annen del av 1900-tallet. Jeg vil både se på Papineaus syn på dette spørsmålet og på utviklingen av den fysikalistiske filosofien fra 1949-1970. I det første kapittelet vil jeg se på Papineaus syn på hvorfor fysikalismen vokste frem i løpet av annen halvdel av 1900- tallet. I denne sammenhengen vil jeg også se på hvordan Papineaus syn er påvirket av Clarks kritikk av fysikalismen. Jeg kommer derfor først til se på Clarks kritikk før jeg ser på hvordan Papineau imøtegår denne kritikken med sitt eget svar på hvorfor

fysikalismen vokste frem. Avslutningsvis vil jeg se nærmere på Papineaus argument for hvorfor Clark tar feil når han hevder at fysikalismens fremvekst var et resultat av naturvitenskapens popularitet og dermed bare en trend. Jeg kommer til å avslutte

kapittelet med å se på noen av de problemer jeg finner i Papineaus svar på fysikalismens

(14)

fremvekst. Grunnen til at jeg vil se på Paineaus “The Rise of Physicalism” før jeg ser på de fysikalistiske filosofene, er at jeg i løpet av oppgaven ønsker å se Papineaus syn på fysikalismens fremvekst opp mot de fysikalistiske filosofenes egne argumenter for fysikalismen.

I kapittel to vil jeg se på forholdet mellom den behavioristiske og den

fysikalistiske bevissthetsfilosofien. Den behavioristiske filosofien blir av enkelte trukket frem som et eksempel på fysikalisme, men dette er ikke et syn på fysikalismen som Papineau deler. I “The Rise of Physicalism” poengterer Papineau at fysikalismens fremvekst først startet med utgivelsen av Places “Is Consciousness a Brain Process?” fra 1956 og med det utviklingen av den identitetsteoretiske filosofien. Den behavioristiske bevissthetsfilosofien derimot sier ikke Papineau noe om i “The Rise of Physicalism” og på denne måten utelukker han behaviorismen fra historien om fysikalismens fremvekst.

Den behavioristiske bevissthetsfilosofien skille seg helt klart ut fra den senere fysikalismen og det er derfor forståelig at Papineau ikke ser på denne retningen som fysikalistisk, men behaviorismen var også en retning som flere av de fysikalistiske filosofene selv så på som fysikalistisk og som de brukte som et utgangspunkt for sin egen filosofi. For Place og Smart var Ryles The Concept of Mind et viktig utgangspunkt for deres eget arbeid med identitetsteorien. Ryle kom her med en sterk kritikk av den dualistiske filosofien. Dette negative synet på dualismen finner man også i den

fysikalistiske filosofien. For de tidlige fysikalistene var det viktig å vise at fysikalismen var et godt alternativ til den dualistiske bevissthetsfilosofien. I kapittel to vil jeg derfor se på Ryles kritikk av dualismen.

I kapittel tre og fire kommer jeg til å se på de filosofene som Papineau selv trekker frem i “The Rise of Physicalism” og som uten tvil er fysikalister. I kapittel tre vil jeg se på utviklingen av den identitetsteoretiske fysikalismen. Her vil jeg først se på Place og Smarts identitetsteoriske syn i “Is Consciousness a Brain Process?” og

“Sensations and Brain Processes.” Videre vil jeg se på den analytiske funksjonalismen og hvordan identitetsteorien ble videreført av Lewis’ i “An Argument for the Identity Theory.” I kapittel fire vil jeg se på utviklingen av den ikke-reduktive fysikalismen. Jeg kommer først til å se på Putnams “Psychological Predicates” og hans kritikk av den identitetsteoretiske fysikalismen. I denne sammenhengen kommer jeg også til å se på maskinfunksjonalismen som er det synet Putnam argumenterer for i “Psychological

(15)

Predicates”. Dette er en annen form for funksjonalisme enn Lewis og Armstrongs reduktive analytiske funksjonalisme. Putnam kritiserte den reduktive fysikalismen, men tar ikke i “Mental Events” stilling til om det er fysikalistene eller dualistene som har rett. På tross av dette fikk hans syn en stor betydning for den videre utviklingen innenfor den fysikalistiske bevissthetsfilosofien. Jeg vil avslutte den historiske gjennomgangen med å se på hvordan Davidson argumenterer for den anomale monismen i “Mental Events.”

I “The Rise of Physicalism” argumenterer Papineau for at det var utviklingen innenfor naturvitenskapen som førte til fysikalismens fremvekst og i kapittel fem vil jeg se fysikalistenes egne argumenter for fysikalismen opp mot dette synet. I kapittel tre og fire kommer jeg til å se på hvordan fysikalistene argumenterer for fysikalismen og i kapittel fem vil jeg komme tilbake til disse argumentene. Jeg vil her se de fysikalistiske filosofenes argumenter samlet og se dem opp mot Papineaus syn på fysikalismens fremvekst. Papineau er i “The Rise of Physicalism” sterkt kritisk til ideen om at

fysikalismen var et resultat av naturvitenskapen eller fysikkens popularitet i samtiden og ser på dette synet som en kritikk av den fysikalistiske filosofien. Ifølge Papineau var fysikalismens fremvekst verken et resultat av fysikken eller naturvitenskapens popularitet. Dette synet vil jeg se i forhold til spørsmålet om et vitenskapsoptimistisk syn kan ha hatt innvirkning på fysikalismens fremvekst. Jeg kommer til å argumentere for at det er mulig å se fysikalismens fremvekst som et resultat av vitenskapsoptimisme uten at dette innebærer Clarks negative syn på fysikalismen.

(16)

En kort innføring

I annen halvdel av 1900-tallet ble dualismen og idealismen i stor grad forlatt til fordel for fysikalisme innenfor det bevissthetsfilosofiske feltet. De sentrale

bevissthetsfilosofiske problemene har i den moderne bevissthetsfilosofien hovedsakelig blitt forsøkt løst innenfor rammene av den fysikalistiske forståelsen av menneskets bevissthet. Et sentralt problem innenfor den bevissthetsfilosofiske tradisjonen er spørsmålet om hvordan det tilsynelatende kausale forholdet mellom det mentale og det fysiske skal forklares. Dette problemet som kalles the mind-body problem kan forstås som spørsmålet om hvordan man skal forklare forholdet mellom hjernen og sinnet.

Ifølge det tradisjonelle substansdualistiske synet er det mentale og det fysiske to ulike og adskilte substanser som gjensidig påvirker hverandre. Hvordan man skal forklare at den fysiske kroppen kan påvirkes av et immaterielt sinn er et problem for

substansdualismen. For de reduktive fysikalistene som mener at sinnet er en fysisk prosess i hjernen, er dette spørsmålet derimot uproblematisk. For den ikke-reduktive fysikalisten Davidson er dette spørsmålet derimot en større utfordring og det er dette tema som opptar ham i “Mental Events.” Fysikalistene fra midten av 1900-tallet tok klart avstand fra den dualistiske filosofien og ønsket å vise at fysikalismen er et bedre alternativ enn den dualistiske filosofien. Fysikalismen lykkes med å bli den

dominerende retningen innenfor bevissthetsfilosofien og i annen halvdel av 1900-tallet har bevissthetsfilosofien derfor i stor grad vært preget av debatten mellom de reduktive og de ikke-reduktive fysikalistene.⁴

Bevissthetsfilosofien er et felt med mange ulike retninger. I denne innføringen vil jeg si noe om hva dualisme og fysikalismen innebærer, før jeg sier noe om forholdet mellom fysikalismen, naturalisme og materialisme. Naturalisme og materialisme er begreper som brukes på en måte i dagligtalen og på en annen måte i filosofien, mens dualismen og fysikalismen hovedsakelig brukes innenfor den filosofiske tenkningen.

Begrepene kan også brukes på ulike måter av filosofer. Det er derfor nødvendig å se

4 Ståle Gundersen, “Filosofien og hjernen”, Arr: Idéhistorisk tidsskrift 2012, nr. 49–63, 50.

(17)

nærmere på hva som legges i disse begrepene og ikke minst hvordan de brukes i den bevissthetsfilosofien jeg skriver om.

Dualismen og fysikalismen blir gjerne forstått som to klare motsetninger.

Fysikalismen er det synet at mentale opplevelser er fysiske prosesser i hjernen, mens substansdualismen er det synet at mennesket består av de to ulike og adskilte

substansene kropp og sinn. Den mentale substansen sinnet er ifølge dette synet noe som eksisterer adskilt fra kroppen og da også fra hjernen.⁵ Det finnes flere former for

dualisme og en av skillelinjene er forskjellen mellom interaksjonistisk og parallellistisk dualisme. Ifølge interaksjonistiske dualister er det en gjensidig påvirkning mellom det mentale og det fysiske. Dette betyr at mentale opplevelser som ønsker og avgjørelser, forårsaker fysiske handlinger og at fysiske hendelser som sanseinntrykk forårsaker mentale opplevelser. De parallellistiske dualistene avviser derimot denne interaksjonen mellom det fysiske og det mentale. René Descartes (1596–1650) dualisme blir gjerne sett på som en interaksjonistisk substansdualisme, mens flere senere kartesianske

dualister var parallellister. Fysikalistene er kritiske til den dualistiske filosofien, men var ikke de første som kritiserte substansdualismen. Det dualistiske synet at den fysiske kroppen og den immaterielle sjelen inngår i kausalforbindelser med hverandre, ble kritisert lenge før den fysikalistiske filosofiens fremvekst. For den interaksjonistiske daualismen er spørsmålet om hvordan man skal forklare forholdet mellom hjernen og sinnet et problem. For hvis hjernen og sinnet utgjør to ulike og adskilte substanser hvordan kan sinnet påvirke hjernen og hjernen påvirke sinnet? I motsetning til den interaksjonistiske dualismen kan den parallellistiske dualismen unngå dette problemet ved å hevde at det ikke er noen direkte kontakt mellom hjernen og sinnet.

Parallellistiske svar på the mind-body problem skiller seg fra fysikalistenes. Mens fysikalistene avviser at det er snakk om to ulike og adskilte substanser, men derimot argumenterer for at sinnet er prosesser i hjernen avviser parallellistene at det mentale påvirker hjernen.⁶ Flere former for parallellistisk dualisme løser altså the mind-body problem ved å benekte at sinnet har en direkte innvirkning på den fysiske verden.

Gottfried Leibniz (1646–1716) argumenterte for eksempel for at en pre-etablert harmoni mellom sjel og legeme er satt i gang av Gud. Det er denne harmonien som ifølge

5 Christopher S. Hill, Consciousness (Cambridge: Cambridge University Press, 2009), 36.

6 David M. Armstrong, A Materialist Theory of the Mind (London: Routledge and Kegan Paul, 1968), 6–

9.

(18)

Leibniz sørger for at det ser ut som det er et kausalforhold mellom sjelen og legeme selv om dette bare er en illusjon. Nicolas Malebranches (1638–1715) okkasjonalisme går også ut på at det ikke er en direkte kausal forbindelse mellom sjel og legeme, men at det er Gud som griper inn i de tilfellene hvor man tror en tanke forårsaker en fysisk

handling. Den britiske biologen og epifenomenalisten T. H. Huxley (1825–1895) argumenterete for at sinnet ikke har en innvirkning på hjernen, men at mentale opplevelser derimot er et resultat av prosesser i hjernen. Ifølge epifenomenalismen er ikke mentale opplevelser noe annet enn epifenomener som følger med den fysiske hendelsen.⁷

I motsetning til den dualistiske tenkningen er fysikalismen en monistisk posisjon. Ifølge det fysikalistiske synet er alt som finnes materielt eller fysisk. Den fysikalistiske bevissthetsfilosofien er en av flere former for naturalistisk filosofi.

Naturalismen er dermed den overordnede retningen som fysikalismen faller inn under.

Vi kan skille mellom to former for naturalisme. Betegnelsen brukes både om den erkjennelsesteoretiske og den ontologiske naturalismen. Den erkjennelsesteoretiske naturalismen går ut på at akseptable metoder for begrunnelser og forklaringer i filosofien må være i tråd med naturvitenskapens metoder. Den erkjennelsesteoretiske naturalismen avviser altså at filosofien har en egen erkjennelsesmetode uavhengig av naturvitenskapens metode. Den ontologiske naturalismen er oppfatningen av at alt som finnes er dannet av fysiske entiteter. Ifølge dette synet er det egenskapene ved de entitetene som studeres innenfor naturvitenskapen som bestemmer alle tings

egenskaper. Naturalistiske filosofer er ikke nødvendigvis både erkjennelsesteoretiske og ontologiske naturalister selv om de kan være det. Den ontologiske naturalismen kan også kalles materialisme og den fysikalistiske tenkningen er en form for materialisme.⁸ Som en overordnet retning er altså fysikalismen en form for ontologisk naturalisme eller materialisme og ikke en form for erkjennelsesteoretisk naturalisme. For fysikalismen går først og fremst ut på at alt er konstituert av det fysiske og ikke at alt skal undersøkes ved hjelp av fysikkens metoder.⁹

7 Jaegwon Kim, Philosophy of Mind, 3. utg. (Boulder: Westview Press, 2011), 95–97.

8 The Cambridge Dictionary of Philosophy, 1999, s. v. “naturalism”.

9 David Papineau, “The Rise of Physicalism”, i Physicalism and Its Discontents, 3–36, red. av Carl Gillett og Barry Loewer (Cambridge: Cambridge University Press, 2001), 3.

(19)

Innenfor den moderne bevissthetsfilosofien blir fysikalisme, materialisme og moderne materialisme brukt av ulike forfattere for å betegne den samme

bevissthetsfilosofiske retningen, men noen vektlegger også at det er en forskjell mellom fysikalisme og materialisme. De som vektlegger denne forskjellen ser på fysikalismen som en moderne utgave og en videreutvikling av den eldre materialismen. For den materialistiske filosofien har forandret seg i takt med utviklingen innenfor

naturvitenskapen og begrepet materialisme brukes om et større spekter av filosofisk tenkning. Begrepet fysikalisme brukes derimot spesielt om 1900-tallets materialistiske bevissthetsfilosofi. De som vektlegger at det er en forskjell mellom fysikalismen og materialismen ser på fysikalismen som en videreutvikling av den eldre materialismen, og som en form for moderne materialisme blir fysikalismen enten knyttet til en bestemt tidsepoke eller bestemte filosofiske retninger. Begrepet fysikalisme blir i seg selv også brukt på forskjellige måter. I den videste forståelsen av begrepet er fysikalisme en materialisme som omhandler bevisstheten. Denne vide forståelsen av fysikalisme kalles gjerne for ontologisk fysikalisme og er oppfatningen at alt som finnes er konstituert av det fysiske.¹⁰ Ifølge dette synet er alt som eksisterer utelukkende dannet av fysiske entiteter som finnes i den fysiske verden. Ideen om at det finnes noe rent immaterielt, noe som er uavhengig eller adskilt fra det fysiske er ikke forenelig med den ontologiske fysikalismen. Dette synet er det grunnlaget som den reduktive og den ikke-reduktive fysikalismen deler.¹¹

Begrepet fysikalisme brukes om alle retningene som er former for ontologisk fysikalisme, men begrepet kan også forstås på en snevrere måte. I noen sammenhenger kan fysikalisme forstås som den oppfatning at fysikken er en grunnvitenskap som andre naturvitenskapelige felter kan reduseres til. Fysikalismen skiller seg i denne

sammenhengen fra biologismen som i likhet med fysikalismen er en form for materialisme. Den materialistiske tenkningen kan ta ulik form avhengig av hvilken naturvitenskap som legges til grunn for tenkningen. På denne måten ligger biologien til grunn for biologismen, mens fysikken ligger til grunn for fysikalismen. Fysikalisme forstås i denne sammenhengen som den fysikalistiske filosofien som innebærer en reduksjon eller eliminasjon til fysikk eller til fysikkens språk. Dette synet kan kalles en

10 The Cambridge Dictionary of Philosophy, 1999, s. v. “physicalism”.

11 Kim, Philosophy of Mind, 13.

(20)

sterk fysikalisme. Den fysikalismen som derimot er en ontologisk fysikalisme, men som ikke innebærer en sterke fysikalisme kan kalles en svak fysikalisme. Den reduktive fysikalismen er en form for sterk fysikalisme, mens den ikke-reduktive fysikalismen er en svak fysikalisme.

Begrepet fysikalisme ble først introdusert 1930-tallet av filosofene som tilhørte Wiener-kretsen. Særlig Otto Neurath (1882–1945) og Rudolf Carnap (1891–1970) knyttes til utviklingen av denne formen for fysikalisme og Carnap og Carl Hempel (1905–1997) utviklet en reduktiv logisk behaviorisme som var i tråd med

fysikalismen.¹² På tross av at den logiske behaviorismen er en annen form for fysikalisme enn den identitetsteoretiske skiller Place i “Is Consciousness a Brain Process?” mellom fysikalisme og materialisme gjennom å påpeke at fysikalismen i motsetning til den eldre materialismen er behavioristisk.¹³ Place skiller altså mellom fysikalisme og materialisme gjennom å vektlegge at fysikalismen tilhører en annen retning innenfor filosofien enn den tidligere materialismen.¹⁴

En annen måte å skille mellom materialismen og fysikalismen kan være å se på utviklingen innfor fysikken. Den moderne fysikalismen er en retning som stammer fra 1700-tallets materialisme, men fysikalismen tar i motsetning til materialismen

utgangspunkt i den moderne fysikken som bryter med prinsippene som gjaldt innenfor den eldre materialistiske filosofien.¹⁵ Barry Loewer skiller for eksempel mellom materialismen og fysikalismen gjennom å vektlegge utviklingen innenfor fysikken.

Ifølge Loewer er materialismen det synet at alle forhold, spesielt mentale forhold eksisterer i kraft av den spatiotemporale distribusjonen av og egenskapene ved materie.

Så lenge naturvitenskapen hevdet at verden er skapt av materie var materialismen en metafysikk innenfor vitenskapens rammer. I løpet av 1900-tallet kom fysikerne frem til at det er mer i verden enn materie og materien viste seg uansett å være noe annet enn det man tidligere hadde trodd. På grunn av dette argumenterer mange filosofer som mener at metafysikken bør rette seg etter naturvitenskapen for fysikalisme istedenfor

12 Daniel Stoljar, Physicalism (New York: Routledge, 2010), 21; The Cambridge Dictionary of Philosophy, 1999, s. v. “physicalism”.

13 I “Is Consciousness a Brain Process?” refererer ikke Place til de logiske positivistene når han omtaler den behavioristiske tenkningen, men til Ryle og Wittgenstein. Ryle og Wittgensteins logiske

behaviorisme var i motsetning til de logiske positivisketnes behaviorisme ikke reduktiv.

14 U. T. Place, “Is Consciousness a Brain Process?”, British Journal of Psychology 1956, nr. 47: 44–50, 44.

15 Gundersen, Bevissthet og materie: Et argument for en nøytral monisme, 38.

(21)

materialisme ifølge Loewer. Fysikalismen hevder at alle forhold er i kraft av distribusjonen av de grunnleggende entiteter og egenskaper uansett hva disse i

fremtiden vil vise seg å være, av en fullstendig fysikk. Denne fullstendige fysikken er en ferdig utviklet fysikk uten feil og mangler som de reduktive fysikalistene tenker at i fremtiden kan fullt ut beskrive den fysiske verden.¹⁶

16 Barry Loewer, “From Physics to Physicalism”, i Physicalism and Its Discontents, 37–56, red. av Carl Gillett og Barry Loewer (Cambridge: Cambridge University Press, 2001), 37.

(22)

1 David Papineaus “The Rise of Physiclaism”

David Papineau er professor i vitenskapsfilosofi ved Kings College i London og har skrevet flere bøker om metafysikk, vitenskapsfilosofi og bevissthetsfilosofi. I “The Rise of Physicalism” ser han på spørsmålet om hvorfor fysikalismen ble den sentrale

retningen innenfor det bevissthetsfilosofiske feltet i annen halvdel av 1900-tallet. Det er naturvitenskapens historie Papineau ser på for å kunne svare på spørsmålet om hvorfor fysikalismen vokste frem og han argumenterer for at denne fremveksten var et resultat av utviklingen innenfor naturvitenskapen tidligere i århundret. Papineau ønsker i “The Rise of Physicalism” å vise at fysikalismen er en bevissthetsfilosofisk retning informert av naturvitenskapelig innsikt og at det er en legitim forbindelsen mellom

naturvitenskapen og fysikalismen. Papineau argumenterer ikke bare for sitt eget syn på hvorfor fysikalismen vokste frem i “The Rise of Physicalism”, men også for

fysikalismen som et filosofisk ståsted. Gjennom å vektlegge at fysikalismens fremvekst var et resultat av naturvitenskapens kunnskap forsøker Papineau både å tilbakevise kritikk av den fysikalistiske filosofien samtidig som han argumenterer for fysikalismen.

“The Rise of Physicalism” ble først utgitt i antologien The Proper Ambitions of Science i 2000 for så å utgis på nytt i antologien Physicalism and its Discontents i 2001.

Her tar Papineau utgangspunkt i en anmeldelse skrevet av Stephen R. L. Clark fra det britiske litteraturtidsskriftet Times Literary Suplement. I anmeldelsen som sto på trykk i 1996, kommer Clark med en sterk kritikk av den fysikalistiske filosofien. Boken Clark anmelder, amerikaneren Charles Taliaferros Consciousness and the Mind of God fra 1994, er i likhet med Clark kritisk til fysikalismen. I Consciousness and the Mind of God argumenterer Taliaferro for både teisme og dualisme, et syn Clark deler. Ifølge teismen finnes en gud som ikke selv er fysisk, men som allikevel er aktiv i den fysiske verden. Både Clark og Taliaferros forsvar for dualismen er altså religiøst fundert. Clark som var professor i filosofi ved universitetet i Liverpool fra 1984–2009 har selv skrevet flere bøker om kristen tenkning og i anmeldelsen går han hardt ut mot både fysikalisme og ateisme, noe som for Clark ser ut til å være to sider av samme sak. Kjernen i Clarks

(23)

kritikk av fysikalismen er at han mener den fysikalistiske filosofien er irrasjonell og at retningens fremgang er basert på misforståelser.¹⁷

Den fysikalistiske filosofiens popularitet er ifølge Clark et resultat av flere misforståelser som han ser i sammenheng med den posisjonen naturvitenskapen har fått som vår tids sannhetsleverandør. Naturvitenskapens posisjon er i seg selv et resultat av en misforståelse for det er ikke i kraft av egne oppdagelser naturvitenskapen har oppnådd denne posisjonen ifølge Clark. Det er det utviklingen innenfor tilgjengelig teknologi og medisinsk behandling som har sørget for. I denne sammenhengen trekker Clark frem antibiotika, elektrisk lys og månelandingen som eksempler på den

utviklingen han mener er årsaken til naturvitenskapens stilling. Kjennskapen til denne utviklingen har ifølge Clark vært med på å gi naturvitenskapen anseelse på tross av at denne utviklingen ikke er et direkte resultat av naturvitenskapelig forskning. Den teknologiske og medisinske utviklingen har allikevel blitt forbundet med

naturvitenskapen og er årsaken til naturvitenskapens posisjon. Videre har naturvitenskapen ifølge Clark blitt forbundet med det fysikalistiske synet på bevisstheten noe som igjen har ført til fysikalismens popularitet, men det er ikke naturvitenskapen i seg selv som har forårsaket denne populariteten. Grunnen slik Clark ser det er at mange tror naturvitenskapen har bevist at bare det som er gjenstand for naturvitenskapelig forskning finnes. Folk tror at siden det immaterielle ikke er gjenstand for naturvitenskapelig forsking finnes det heller ikke. Det dualistiske synet på kropp og sinn må dermed være feilaktig. For finnes bare den fysiske virkeligheten

naturvitenskapen undersøker, må man bli fysikalist. Denne troen på at naturvitenskapen har bevist at bare den fysiske virkeligheten eksisterer, er naturligvis uriktig. Clark hevder derfor at forbindelsen mellom naturvitenskapen og fysikalismen er illegitim.

Fysikalismen har ifølge Clark hengt seg på naturvitenskapens fremgang uten at det finnes noen legitim tilknytning mellom den fysikalistiske filosofien og

naturvitenskapen. På denne måten mener Clark at folks begeistring for medisinsk og teknologisk utvikling som antibiotika, elektrisk lys og månelandingen har ført til fysikalismens popularitet og konkluderer med at fysikalismens fremgang er et resultat av irrasjonelle misforståelser:

17 Stephen R. L. Clark, “Why the Microbes Must not be Believed”, anmeldelse av Charles Taliaferros Consciousness and the Mind of God, Times Litterary Supplement 1996, Feb. 23: 28, 28.

(24)

No one could seriously, rationally suppose that the existence of antibiotics or electric lights or rockets to the moon disproves classical theism or mind-body dualism. But such achievements lend authority to “science”, and science (however unhistorically and irrationally) is linked in the public mind with atheistical materialism.¹⁸

Som man ser av sitatet ovenfor er Clark ute etter å få fysikalismen og ateismen til å fremstå som så latterlig som mulig. For det er latterlig å tro at eksistensen av

antibiotika, elektrisk lys eller raketter som kan lande på månen, beviser et fysikalistisk syn på sinnet. Det fremstår som absurd å slutte å tro på menneskets immaterielle sjel på bakgrunn av noe slikt som eksistensen av antibiotika, men det er dette tilhengerne av fysikalismen ifølge Clark gjør seg skyldig i. Uten at han sier det direkte ser det ut til at Clark mener naturvitenskapen har fortrengt religionen og på denne måten banet vei for ateismen. En utvikling som ifølge Clark både er latterlig og i utakt med folks

underliggende forståelse av mennesket og verden for øvrig. Det er religionen samt et dualistisk syn på kroppen og sinnet som ifølge Clark er det som ligger til grunn for vår forståelse av oss selv og verden rundt oss, men begeistringen for utviklingen innenfor medisin og teknologi har forledet folk til å tro at naturvitenskapen kan svare på alle spørsmål.¹⁹

For Clark er fremveksten av fysikalismen det samme som fremveksten av ateismen, og dette synet er nok det sentrale for hans kritikk av den fysikalistiske filosofien. En fremvekst som ifølge Clark, kan ha vidtrekkende negative konsekvenser for samfunnet. Det fysikalistiske og ateistiske synet er ikke bare basert på misforståelser ifølge Clark. Han hevder også at dette synet er en trussel for moralen så vel som

fornuften. Clarks argument for disse påstandene er at uten troen på Gud har man heller ingen grunn til å tro på fornuften. For uten troen er intellektet bare et resultat av en tilfeldig fysisk utvikling uten mål og mening. Verken dette argumentet eller Clarks påstand om at fysikalismen er irrasjonell er spesielt overbevisende, men Clark har selvfølgelig rett i at den fysikalistiske filosofien søker å forklare menneskets sinn innenfor de rammene naturvitenskapen gir. Fysikalismen er en filosofisk retning hvor filosofien blir vurdert opp mot naturvitenskapelig kunnskap i motsetning til religiøs overbevisning. Et syn som Clark gir utrykk for at han ikke er imponert over:

18 Clark, “Why the Microbes Must not be Believed”, 28.

(25)

Although there is no “scientific” proof that only what is found out “scientifically” is true (nor would such proof be anything but circular), a public with a weakened immune system easily imagines that “science” has somehow proved that only what is accessible to “scientific”

investigation is real (and that such science somehow excludes minds, God and moral values).²⁰

Det at Clark kritiserer fysikalismen og argumenter for dualismen handler altså ikke bare om at han foretrekker et filosofisk syn i motsetning til et annet. Dette spørsmålet

handler også om religion og menneskesyn. Papineau tar ikke opp Clarks påstand om at fysikalismen er ateistisk eller hans bastante beskyldninger om at fysikalismen er en trussel for moralen i “The Rise of Physicalism.” Dette er en side ved Clarks kritikk som ikke ser ut til å interessere Papineau, med tanke på at han ikke tar opp disse spørsmålene selv. Papineau argumenterer derfor verken for eller imot at fysikalismen er ateistisk, men også Papineau ønsker å si noe mer enn bare å si noe om hvorfor fysikalismen vokste frem. Papineau ønsker også å forsvare det fysikalistiske synet og argumenterer for at fysikalismen er basert på naturvitenskapelig innsikt. I denne sammenhengen kan Papineaus syn forstås ikke bare som et forsvar for fysikalismen, men også som et forsvar for naturvitenskapens relevans.²¹

Papineaus syn på fysikalismens fremvekst

Tonen i Clarks anmeldelse er harselerende og er nok ikke ment å tas alt for seriøst.

Allikevel er det denne anmeldelsen Papineau tar utgangspunkt i når han selv ser på hvorfor fysikalismen vokste frem i “The Rise of Physicalism”. Papineau er ikke opptatt av alle aspektene ved Clarks kritikk og interesserer seg verken for Clarks påstander om at fysikalismen er irrasjonell eller ateistisk. Det er påstanden om at fysikalismen ikke har noen legitim tilknytning til naturvitenskapen, Papineau ønsker å tilbakevise i “The Rise of Physicalism” og det er særlig ideen om at fysikalismen er et resultat av

naturvitenskapens popularitet han griper tak i. Clark hevder som vi har sett at fysikalismen vokste frem som et resultat av naturvitenskapens popularitet, mens Papineau ser på Clarks argumenter som et eksempel på det noe mer spesifikke synet at

(26)

fysikalismen vokste frem som et resultat av fysikkens popularitet. Et syn som ifølge Papineau ofte fremmes av de som er kritiske til den fysikalistiske filosofien. Papineau ønsker å vise at fysikalismen ikke var et resultat av verken naturvitenskapen eller fysikkens popularitet, men derimot et nødvendig steg for filosofer med kjennskap til utviklingen innenfor moderne naturvitenskap. For ifølge Papineau er fysikalismen et ståsted som har blitt presset på filosofer og ikke et motefenomen slik Clark hevder. Om sitt eget svar på spørsmålet om hvorfor fysikalismen vokste frem skriver han: “If this explanation is right, it casts a different light on physicalist views. Physicalism has been pressed on philosophers, not by fad or fashion, but by a newly available line of

argument.”²² Papineau ønsker altså å vise at de fysikalistiske filosofene ikke har blitt fysikalister på grunn av et misforstått syn på naturvitenskapen slik Clark hevder, snarere tvert imot. Ifølge Papineau var det ny kunnskap om moderne naturvitenskap og

gjennom denne kunnskapen en større interesse for kausalforbindelser og lovmessighet blant filosofer, som førte til fremveksten av den fysikalistiske filosofien i annen halvdel av 1900-tallet.

Clark og Papineau har ikke bare ulike syn på hvorfor fysikalismen vokser frem, de representerer også ulike bevissthetsfilosofiske ståsted. Clark argumenterer for dualismen, mens Papineau argumenterer for fysikalismen. Det Clark og Papineau derimot er enig i er at fysikalismens fremvekst var et resultat av den store utviklingen innenfor naturvitenskapen. For både Clark og Papineau er naturvitenskapens utvikling den konteksten de anser som relevant for fysikalismens fremvekst og popularitet.

Papineau argumenterer for at fysikalismen er basert på naturvitenskapelig innsikt. Clark derimot ser på fysikalismen som en retning som illegitimt forbindes med

naturvitenskapen, men begge er enige i at det var utviklingen innenfor naturvitenskapen som var sentral for fysikalismens fremvekst.

Papineau argumenterer for at det var aksepten av det han kaller the completeness of physics, som førte til at fysikalismen vokste frem i løpet av annen halvdel av 1900- tallet. Dette er en tese som ifølge Papineau er grunnlaget all fysikalistisk

bevissthetsfilosofi deler. Det Papineau kaller the completeness of physics er oppfatningen om at den fysiske verden er lukket for immateriell inngripen. En oppfatning som i denne sammenhengen, kan oversettes til fysikkens lukkethet.

22 Papineau, “The Rise of Physicalism”, 6.

(27)

Completeness kan oversettes til lukkethet fordi Papineau her sikter til en helhetlig, lukket fysisk verden hvor det immaterielle ikke kan trenge inn. Om definisjonen på tesen om fysikkens lukkethet skriver Papineau: “All physical effects are fully

determined by law by prior physical occurrences.”²³ Tesen innebærer at hvis alle fysiske virkninger er resultater av fysiske årsaker må alt det som har en fysisk virkning i seg selv være fysisk. Fysikkens lukkethet utelukker dermed at det mentale kan være immaterielt og samtidig ha virkninger i den fysiske verden. Papineau påpeker at denne tesen ikke avviser muligheten for at det immaterielle finnes bare at det immaterielle hvis det finnes, ikke kan være et ledd i en fysisk årsakskjede. Selv om tesen ikke utelukker eksistensen av det immaterielle utelukker den ifølge Papineau muligheten for at et immaterielt sinn kan ha fysiske virkninger. Dette innebærer at hvis en avgjørelse, som for eksempel avgjørelsen om å strekke ut hånden og gripe vannglasset for så å drikke, forårsaker den fysiske handlingen kroppen utfører må avgjørelsen i seg selv også være fysisk. For med tanke på at virkningen av avgjørelsen er fysisk må også årsaken være fysisk. Ifølge fysikkens lukkethet er derfor det mentale enten fysisk eller ute av stand til å forårsake fysiske hendelser som for eksempel kroppslige bevegelser.²⁴

Ifølge Papineau er fysikalismen basert på det han kaller det kausale argumentet for fysikalismen. Et argument som ligger implisitt i den fysikalistiske filosofien.

Aksepterer man fysikkens lukkethet er det nærliggende å også akseptere at sinnet er fysisk med tanke på at sinnet kan forårsake fysiske virkninger. Det eneste alternativet er dualistiske syn som benekter at sinnet har fysiske virkninger. Det epifenomenalistiske synet går for eksempel ut på at sinnet er immaterielt og dermed ikke kan forårsake fysiske virkninger. Noe som innebærer at forestillingen man har av å utføre en bevisst handling som for eksempel å velge å drikke av et vannglass når man er tørst, er en illusjon. Det kausale argumentet er et argument for fysikalismen som utgår fra aksepten av fysikkens lukkethet. I “The Rise of Physicalism” velger Papineau som tidligere nevnt å se vekk fra forskjellene mellom de ulike retningene innenfor den fysikalistiske

filosofien. Papineau er derimot opptatt av å belyse det han mener er felles for all fysikalisme, og tesen om fysikkens lukkethet er grunnlaget Papineau mener all fysikalisme har felles. Et ståsted som Papineau mener ligger implisitt i den

(28)

fysikalistiske filosofien. For uten aksepten av fysikkens lukkethet er ingen av de fysikalistiske filosofenes argumenter plausible ifølge Papineau.²⁵

I “The Rise of Physicalism” ser ikke Papineau på utviklingen av den fysikalistiske filosofien når han tilbakeviser Clarks påstand om at fysikalismens

tilknytning til naturvitenskapen er illegitim. Han er mer opptatt av fysikkens historie og hvordan forskjellige teorier har hatt forskjellige implikasjoner for hvordan man har kunnet forstå kausalforbindelser mellom sinnet og kroppen. Papineau ønsker å svare på hvorfor fysikalismen vokste frem akkurat på midten av 1900-tallet, hvorfor

fysikalismen i løpet av annen halvdel av 1900-tallet ble den sentrale rettingen innenfor bevissthetsfilosofien og hvorfor bevissthetsfilosofer ikke ble fysikalister tidligere. Dette er spørsmål Papineau svarer på gjennom å se på historien til tesen om fysikkens

lukkethet. Papineau innleder redegjørelsen for denne historiske gjennomgangen med å fortelle om det synet han selv hadde på fysikkens lukkethet når han først begynte å interessere seg for det kausale argumentet for fysikalismen:

When I first became interested in the causal argument a few years ago, I recognized that there were many points where it could be queried. However, I assumed that the completeness premise was quite uncontentious. Surely, I thought, everybody agrees that the movements of matter, such as the movements of molecules in your arm, can in principle always be fully accounted for in terms of prior physical causes, such as physical activity in your nerves, which in turn is due to physical activity in your brain, ... and so on. To my surprise, I discovered that some people didn’t agree.²⁶

Papineau trodde altså at fysikkens lukkethet var et allment akseptert og selvfølgelig syn, men fant til sin overraskelse ut at dette ikke stemte. Papineau forteller at han i

begynnelsen trodde at aksepten av fysikkens lukkethet hadde vært en selvsagt del av den naturvitenskapelige tradisjonen. Først etter å ha satt seg nærmere inn i fysikkens historie ble Papineau klar over at det å motbevise eksistensen av immaterielle mentale årsaker ikke var så enkelt som han først hadde trodd.

Papineau forteller at han først trodde overbevisningen om fysikkens lukkethet fulgte av at fysikken kan uttrykkes gjennom bevaringslovene. Går man ut fra at

mekanikkens lover forteller at viktige fysiske entiteter blir bevart uavhengig av hva som skjer skulle en også tro at den senere tilstanden til et fysisk system alltid ville være fullt

25 Papineau, “The Rise of Physicalism”, 8–11.

(29)

ut determinert av systemets tidligere fysiske tilstand, men Papineau fant ut at dette ikke var tilfellet. For spørsmålet om eksistensen av mentale årsaker er avhengig av hvilke bevaringslover man forholder seg til. Descartes’ prinsipp om bevaring utelukket for eksempel ikke muligheten for at det finnes mentale årsaker. Leibnizs teori derimot avviste denne muligheten og Leibnizs argumenterte også som vi tidligere har sett for et bevissthetsfilosofisk syn som er i tråd med fysikkens lukkethet. Grunnen til at fysikkens lukkethet ikke ble et allment akseptert prinsipp etter Leibnizs, var at hans mekanikk fort ble satt i skyggen av Newton. Med Newtons mekanikk ble igjen muligheten for at mentale årsaker kan finnes åpnet opp. Det er ikke noe i klassisk newtonsk tenkning som avviser muligheten av at det finnes mentale krefter. En skulle kanskje tro at den

newtonske fysikkens bevaringslover innebar tesen om fysikkens lukkethet, men bevaringslovene hadde ikke en sentral rolle i den tidlige newtonske tradisjonen. Ifølge Papineau var det først på midten av 1800-tallet at prinsippet om bevaringslover ble en sentral del av newtonsk mekanikk, men selv om disse lovene synes å være i konflikt med troen på mentale krefter utelukket de ikke muligheten for at mentale krefter finnes.²⁷

Papineaus historiske gjennomgang konkluderer med at aksepten av bevaringen av energi innenfor tradisjonen fra Newton ikke kunne avgjøre om det finne eller ikke finnes mentale årsaker eller krefter. For aksepten av bevaringen av energi sier ikke noe om hvilke krefter som finnes i den fysiske verden og derfor trengte man ifølge Papineau heller ikke å slutte seg til fysikkens lukkethet ut fra dette synet. Bevaringslovene er ifølge Papineau ikke kompatible med det synet at mentale krefter kan oppstå spontant, men utelukker ikke at det kan finnes mentale krefter styrt av deterministiske lover. På bakgrunn av dette kommer Papineau frem til at han tok feil når han trodde at

bevaringslovene også innebar fysikkens lukkethet, men Papineau mener allikevel at utviklingen innenfor den newtonske fysikken på midten av 1800-tallet førte til at man hadde flere grunner for å argumenterer for fysikkens lukkethet. Så selv om

bevaringslovene ikke utelukker muligheten av at det finnes mentale krefter, var det fra midten av 1800-tallet ifølge Papineau mulig å på teoretisk grunnlag argumentere for fysikkens lukkethet.²⁸

27 Papineau, “The Rise of Physicalism”, 14–18, 25.

(30)

Ifølge Papineaus teori var det to argumenter som sammen førte til at fysikkens lukkethet fikk generell aksept fra midten av 1900-tallet av. Han kaller disse to for the argument from fundamental forces og the argument from physiology. Argumentet hentet fra teorien om fundamentalkrefter hadde ifølge Papineau vært tilgjengelig siden midten av 1800-tallet og er basert på teoretisk fysikk, mens argumentet hentet fra fysiologien er basert på empirisk fysiologisk forskning som ifølge Papineau først ble tilgjengelig på 1900-tallet. Det er dette siste argumentet hentet fra fysiologien som er sentralt for Papineaus teori om fysikalismens fremvekst. Argumentet hentet fra teorien om fundamentalkreftene ser Papineau derimot på som et nødvendig, men ikke

tilstrekkelig utgangspunkt for aksepten av fysikkens lukkethet. Begge argumentene var allikevel nødvendige for at tesen om fysikkens lukkethet ble allment akseptert.

Argumentet hentet fra teorien om fundamentalkrefter og argumentet hentet fra

fysiologien førte sammen til aksepten av fysikkens lukkethet innenfor naturvitenskapen, som igjen førte til fysikalismens fremvekst ifølge Papineau.²⁹

Argumentet hentet fra teorien om fundamentalkrefter som er teoretisk fundert, går ifølge Papineau ut på at tilsynelatende spesielle krefter som mentale krefter kan reduseres til grunnleggende fysiske krefter som bevarer energi. Som vi har sett utelukker ikke bevaringslovene innenfor tradisjonen fra Newton muligheten for at det finnes mentale krefter, men ifølge Papineau er det nærliggende å avvise troen på mentale krefter hvis man først aksepterer bevaringslovene. Dette argumentet var allikevel ikke avgjørende for fysikalismens fremvekst. Det at man fra midten av 1800- tallet hadde en teoretisk mulighet til å argumentere for at mentale krefter kan reduseres til fysiske krefter, forklarer ikke hvorfor fysikalismen vokste frem rundt hundre år senere og det er her argumentet hentet fra fysiologien kommer inn.³⁰ Dette argumentet innebærer at siden forskningen på midten av 1900-tallet fremdeles ikke har funnet noen bevis for mentale krefter så er det heller ingen grunn til å tro at disse finnes:

During the first half of the century the catalytic role and protein constitution of enzymes were recognized, basic biochemical cycled were identified, and the structure of proteins analyzed, culminating in the discovery of DNA. In the same period, neurophysiological research mapped the body’s neuronal network and analyzed the electrical mechanisms responsible for neuronal

(31)

activity. Together, these developments made it difficult to go on maintaining that special forces operate inside living bodies.³¹

Som man ser av det Papineau skriver her er det utviklingen innenfor biokjemi og nevrofysiologi Papineau ser på som relevant for argumentet hentet fra fysiologien og som han trekker frem som årsaken til fysikalismens fremvekst. Ifølge Papineau fører denne utviklingen innenfor biokjemien og nevrofysiologien i første halvdel av 1900- tallet til at man rundt 1950 kunne bruke argumentet hentet fra fysiologien for å med større tyngde avvise eksistensen av mentale krefter. Papineaus argument for hvorfor fysikalismen begynte å vokse frem akkurat på midten av 1950-tallet er at utviklingen innenfor den naturvitenskapelige forskning på denne tiden hadde skapt et stort nok grunnlag til at man kunne hevde at hvis mentale krefter eksisterer, så burde det nå være funnet noe som tilsier at de eksisterer. Dette førte ifølge Papineau til at aksepten av fysikkens lukkethet ble en del av den generelle vitenskapelige konsensus. En konsensus som var utgangspunktet for den fysikalistiske filosofiens fremvekst. Grunnen slik Papineau ser det for at fysikalismens fremvekst kom akkurat på midten av 1950-tallet og ikke tidligere var ikke at tesen for fysikkens lukkethet først ble formulert på 1950- tallet, men at det først var på denne tiden det var samlet nok empirisk bevis for å hevde at tesen var sann. På denne måten forklarer Papineau også hvorfor fysikalismen ikke vokste frem tidligere på tross av at argumentet hentet fra teorien om fundamentalkrefter hadde vært tilgjengelig siden midten på 1800-tallet.³²

Papineau er klar over at verken de to argumentene for aksepten av fysikkens lukkethet eller den fysikalistiske posisjonen i seg selv vil overbevise alle og innrømmer at på tross av den utviklingen innenfor naturvitenskapen som han selv anser som

avgjørende for den fysikalistiske filosofiens fremvekst, er det fremdeles fullt mulig å tro at det finnes mentale krefter:

Of course, as with all empirical matters, there is nothing certain here. There is no knock-down argument for the completeness of physics. You could in principle accept the rest of modern physical theory, and yet continue to insist on special mental forces, which operate in as yet undetected ways in the interstices of intelligent brains.³³

32 Papineau, “The Rise of Physicalism”, 31–33, 8.

(32)

Selv om det er mulig å akseptere moderne fysikk uten å avvise ideen om mentale krefter poengterer Papineau at det ikke er noen god grunn til å tro at det finnes mentale krefter selv om det er mulig. Papineau mener det er utviklingen innenfor naturvitenskapen og da særlig biokjemien og nevrofysiologien som fører til aksepten av fysikkens lukkethet og med det fysikalismens fremvekst. Han argumenterer for at det var dette som

overbeviste filosofer på midten av 1900-tallet om at alt er fysisk og konkluderer med at det ikke er nødvendig å se etter noen annen årsak til den store aksepten av fysikalismen etter 1950. På denne måten ønsker Papineau å vise at fysikalismen i motsetning til å være en filosofisk retning som illegitimt blir forbundet med naturvitenskapens

fremganger slik Clark hevder, derimot er en retning hvor filosofer har tatt følge av nyere naturvitenskapelige oppdagelser og baserer sin filosofi på naturvitenskapelig

forskning.³⁴

Noen kritiske betraktninger

I “The Rise of Physicalism” ønsker Papineau som vi har sett, å tilbakevise ideen om at fysikalismen vokste frem som et resultat av fysikkens popularitet. Papineau

argumenterer i denne sammenhengen for at det ikke er noen grunn til å tro at fysikkens popularitet skulle føre til fysikalismens fremvekst akkurat på slutten av 1950-tallet. For fysikken hadde ikke noen oppsving i popularitet på denne tiden og det er derfor ingen grunn til at fysikkens popularitet skulle forårsake fysikalismens fremvekst. Dette argumentet er avhengig av at man godtar påstanden om at fysikken ikke hadde en oppsving i popularitet på den tiden fysikalismen vokste frem. I løpet av første halvdel av 1900-tallet gikk fysikken igjennom en stor utvikling, og påstanden om at det ikke var en spesiell interesse for fysikk på midten av 1900-tallet fremstår derfor ikke som

spesielt overbevisende. Det er allikevel lettere for Papineau å avvise ideen om at

fysikalismens fremvekst var et resultat av fysikkens popularitet så lenge han ikke ser på fysikalismen som en bevissthetsfilosofisk retning med røtter i filosofien fra tidligere i

(33)

århundret. Dette er kanskje en grunn til at Papineau ikke sier noe om den logiske behaviorismen i “The Rise of Physicalism”.

Den generelle aksepten av fysikkens lukkethet er ifølge Papineau svaret på hvorfor fysikalismen ble den sentrale bevissthetsfilosofiske retningen i annen halvdel av 1900-tallet. Dette synet setter Papineau i “The Rise of Physicalism” opp mot andre svar på hvorfor fysikalismen vokste frem. Som utgangspunkt trekker Papineau frem Clarks påstand om at fysikalismens fremvekst var et resultat av naturvitenskapens popularitet.

En popularitet som ifølge Clark var et resultat av at naturvitenskapen ble forbundet med utviklingen innenfor felt som teknologi og medisin. Papineau ser på Clarks syn som et eksempel på den noe snevrere oppfatningen om at fysikalismens fremvekst var et resultat av fysikkens popularitet.

Denne oppfatningen om at fysikalismen var et resultat av tidens interesse for fysikk, er det synet Papineau ønsker å tilbakevise i “The Rise of Physicalism”. Papineau synes ikke denne forklaringen svarer på spørsmålet om hvorfor fysikalismen vokste frem nettopp på 1950 og 60-tallet.³⁵ For ifølge Papineau var det ingen ny interesse for fysikk på 1950-tallet og derfor heller ingen grunn til å tro at fysikalismen var et resultat av interessen for fysikk: “It doesn’t really answer the question about physicalism’s sudden emergence. It is not as if the prestige of physics suddenly had a big boost in the middle of the twentieth century. I would say that physics has been pretty prestigious for about 300 years.”³⁶ Videre påpeker Papineau at han anser fysikalismen for å være en retning som hører hjemme sent på 1900-tallet: “The philosophical physicalism we are concerned with is a distinctively late twentieth century phenomenon.”³⁷ På denne måten underbygger Papineau sitt argument for at den tiden fysikalismen vokste frem ikke var preget av en ny interesse for fysikk. For gjennom å vektlegge at fysikalismen hørte hjemme sent på 1900-tallet gir Papineau inntrykk av at det er et stort tidsspenn mellom den store utviklingen som hadde funnet sted innenfor fysikken i første halvdel av 1900- tallet og den fysikalistiske filosofien.

Ifølge Papineau var identitetsteoretikerne Place, Feigl og Smart de første

fysikalistene. Papineau beskriver fysikalismen som en plutselig interesse for det kausale argumentet for fysikalismen på 1950- og 60-tallet. Han gir ikke inntrykk av at