Utskrift fra Lovdata - 12.11.2017 15:37
Høyesterett - HR-2000-1107 - Rt-2001-450 (92-2001)
Instans Høyesterett - Dom.
Dato 2001-03-23
Publisert HR-2000-1107 - Rt-2001-450 (92-2001) Stikkord Immaterialrett. Oppfinnelse. Patentrett.
Sammendrag Patentstyret hadde avslått en søknad med den begrunnelse at den manglet
oppfinnelseshøyde, jf patentloven § 2 første ledd. Høyesterett fant at patentstyrets kjennelse ikke kunne kjennes ugyldig på patentrettslig grunnlag. Det som måtte være det oppfinneriske, var ikke kommet til uttrykk i patentkravene. Patentkravene kunne ikke med grunnlag i patentbeskrivelsen fortolkes slik at vilkårene i
patentloven § 8 annet ledd om bestemt angivelse av søknadsgjenstanden kunne anses oppfylt. Derimot fant Høyesterett at Patentstyrets kjennelse måtte kjennes ugyldig på grunn av feil i saksbehandlingen. Innvendinger mot patentkravet hadde ikke i tilstrekkelig grad vært forelagt patentsøker til eventuell uttalelse, jf lov om Styret for det industrielle Retsvern § 9, patentloven § 16 og forvaltningsloven § 16.
Saksgang Oslo byrett Nr 97-02625 A/ 50 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-3129 A/01 - Høyesterett HR-2000-1107, sivil sak, anke.
Parter Staten v/Nærings- og handelsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Erlend Haaskjold - til prøve) mot Norsk Hydro ASA (advokat Per Conradi Andersen - til prøve).
Forfatter Aarbakke, Stang Lund, Utgård, Matningsdal, Holmøy.
Dreietårn/Hydropatent (Rt. 2001 side 450)
Dommer Aarbakke: Norsk Hydro ASA søkte 30. september 1991 - som oppfinnerens rettsetterfølger - patent på en oppfinnelse som gjelder anordning ved dreietårn til bruk på bore- eller produksjonsskip. Søknaden ble avslått av Styret for det industrielle rettsvern (Patentstyret). Saken gjelder gyldigheten av den kjennelsen Patentstyret 2. avdeling avsa i klagesak 20. januar 1997.
Under saksforberedelsen for Patentstyret 1. avdeling ble søknaden - som er patentsøknad NO 913.825 - motholdt norsk patent NO 160.701, norsk utlegningsskrift NO 165.285 - som senere er godkjent som norsk patent NO 165.285 - og europeisk patent EP 0 399.719. Patentsøknaden ble tatt opp til avgjørelse i 1. avdeling med følgende selvstendige krav:
«1. Dreietårn for fartøy så som bore- eller produksjonsfartøy for utvinning av olje og gass til havs, hvilket dreietårn er roterbart anordnet i en gjennomgående åpning eller brønn i fartøyets skrog og omfatter bærearmer (15) som er forsynt med aksielt og radielt anordnete lagerelementer som virker mot motsvarende lagerelementer på fartøyet,
karakterisert ved
at bærearmene (15) er forbundet med en bærestruktur i dreietårnet som bidrar til at bærearmene fjærer individuelt og kan oppta ujevnheter og deformasjoner i lageret, at aksiallagerbanen er anordnet på en pedestallignende forhøyning (30, 47, 56, 57, 58) som er stiv i aksiell retning, at den
Side 451
pedestallignende forhøyning er forbundet med skroget hovedsakelig i nivå med fartøyets nøytralakse, og at radiallagerelementet på fartøyet utgjøres av en båndlignende struktur (52, 61).»
Tallene i kravet er henvisninger til tegninger som inngikk i patentbeskrivelsen. Søknaden hadde 9 uselvstendige krav.
Om det tekniske problem som var søkt løst ved søknadsgjenstanden, står det i patentbeskrivelsen blant annet:
«Det har vært et formål med foreliggende oppfinnelse å fremskaffe et dreietårn for fartøy hvor slitasjen i aksial- og radiallageret for dreietårn er så godt som fullstendig eliminert, men som likevel er vesentlig rimeligere å bygge og vedlikeholde enn de kjente løsninger. Videre har det vært et formål å fremskaffe en lagerløsning for et slikt dreietårn hvor fartøyinduserte påkjenninger og tøyninger ikke påfører lageret og dreietårnet uønskede reaksjonskrefter. Videre har det vært et formål å redusere forskyvningene i
dreietårnet som følge av de ytre krefter som virker på dette. Ytterligere har det vært et formål å fremskaffe en dreietårnløsning hvor ujevnheter i lagerbanene etc. tas opp av dreietårnets bærestruktur og/eller i selve lagerbanene. Sist, men ikke mindre viktig, har det vært et formål å fremskaffe en dreietårnløsning som kan anvendes på store, tunge dreietårn som utsettes for store krefter.»
Søknaden ble avslått av 1. avdeling 29. juli 1994.
Vedtaket ble påklaget til Patentstyret 2. avdeling. Under forberedelsen av klagesaken skrev 2. avdeling 15.
februar 1996 slik til søkeren:
«Det motholdte norsk utlegningsskrift 165 [285] finnes å fremvise en tårnkonstruksjon som i prinsippet baserer seg på den samme idé med å gjøre lagerarmene individuelt fleksible for å oppnå den ønskede fleksibilitet i tårnets aksielle opplagring. Det synes å gå klart frem av teksten på side 2 og 3 i
publikasjonen, at ettergivende konstruksjoner har vært et formål med det viste arrangement av armenes lagring i en fleksibel tors[j]onsboks og boksens opplagring i skjørteplaten under. Figur 11 viser da også at armene har en viss mulighet til å dreie i vertikalplanet uavhengig av naboarmene.
Selv om bokskonstruksjonen ifølge motholdet kan være noe stivere enn den utførelse som er benyttet i søknaden, så finnes den å falle inn under den definisjon som er formulert i søknadens krav 1: «- en bærestruktur i boretårnet som bidrar til at bærearmene fjærer individuelt -».
Annen avdeling er derfor kommet til at motholdet er hindrende for krav 1 med den generelle utformning kravet har fått på dette punkt, men antar å kunne godta et nytt krav 1 som inneholder en nærmere
beskrivelse av den forbedrede konstruksjon.
Til å innsende et nytt krav 1 med en mer spesifikk omtale av den fleksible bærestrukturen, innrømmes De en frist av 2 - to - måneder.
...
De må være oppmerksom på at saken kan bli avgjort ved fristens utløp på det da foreliggende grunnlag.»
Norsk Hydro foretok etter dette en endring av krav 1, ved at det trekket i karakteristikken som 2. avdeling hadde reist innvendinger mot, ble
Side 452
flyttet til ingressen. Da patentsøknaden ble tatt opp til avgjørelse i 2. avdeling, hadde den derfor følgende selvstendige krav:
«1. Dreietårn for fartøy så som bore- eller produksjonsfartøy for utvinning av olje og gass til havs, hvilket dreietårn er roterbart anordnet i en gjennomgående åpning eller brønn i fartøyets skrog og omfatter bærearmer (15) som er forsynte med aksielt og radielt anordnete lagerelementer som virker mot motsvarende lagerelementer på fartøyet, idet bærearmene (15) er forbundet med en bærestruktur i dreietårnet som bidrar til at bærearmene fjærer individuelt og kan oppta ujevnheter og deformasjoner i lageret,
karakterisert ved
at aksiallagerbanen er anordnet på en pedestallignende forhøyning (30, 47, 56, 57, 58) som er stiv i aksiell retning, at den pedestallignende forhøyning er forbundet med skroget hovedsakelig i nivå med fartøyets nøytralakse, og at radiallagerelementet på fartøyet utgjøres av en båndlignende struktur (52, 61).»
Tallene i kravet er henvisninger til tegninger som inngikk i patentbeskrivelsen. Søknaden omfattet fortsatt de 9 uselvstendige kravene, men hadde ny patentbeskrivelse tilpasset det nye krav 1.
Annen avdeling stadfestet 1. avdelings vedtak om å avslå patentsøknaden. Annen avdeling begrunnet sin kjennelse med at søknadsgjenstanden ikke hadde oppfinnelseshøyde i forhold til den teknikk som var kjent fra alminnelig teknisk kunnskap og de mothold som forelå. I 2. avdelings begrunnelse heter det blant annet:
«Annen avdeling antar at søkeren, med innsendelse av de nye dokumenter, krav og beskrivelse, har bragt saken på en endelig form overfor 2. avdeling, og vil ta den opp til avgjørelse uten ytterligere tilskrivning til søker.
Annen avdeling finner at ved å innarbeide trekket vedrørende den fleksible «bærestruktur som bidrar til at bærearmene fjærer individuelt» i ingressen i det nye kravsettet har søkeren avgrenset søknaden overfor det sentrale mothold NO-B 165 [285] hva utformingen av dreietårnet angår. Den tidligere fremsatte innvending om manglende medtagelse av de trekk som er nødvendige for oppnåelse av den tilsiktede virkning kan derfor ikke ha gyldighet overfor det nye kravsettet, men 2. avdeling er kommet til at søkeren med det nye kravsett har redusert søknadens nyhetsverdi overfor det som var kjent fra før søknadens inngivelse.
Av de to gjenværende trekk i karakteristikken i krav 1 må det som gjelder det pidestallformede
fundament, som understøtter aksiallageret, sies å være kjent fra EP 399.719, jfr delen som er betegnet som
«cylindrical bracket (30)». Den vertikale stivhet er i utførelsen både i søknaden og i motholdet tatt vel vare på, ved at pidestallene er vist plassert over vertikale skott i skipsstrukturen. Søknaden viser også utførelser av den pidestallformede konstruksjon som både er høyere (søknadens fig. 3) og lavere (fig. 5) enn den som er vist i motholdet.
Trekket vedrørende det båndlignende radiallager-elementet kan til en viss grad gjenfinnes i EP 399.719, hvor radiallager-elementet utgjøres av «separate brackets (40)», men gjenfinnes særlig i NO 165.285. I dette skrift utgjøres radiallagerelementet, som i søknadens krav 1 er betegnet som en «båndlignende struktur», av en ringløpbane (20, utlegningsskriftets figurer) som danner en kontinuerlig lagerflate som forløper 360° rundt dreietårnet. Denne kjente utførelse
Side 453
er riktignok ikke like høy og ikke like fleksibel som den som angis i søknaden, men fleksibiliteten er ifølge motholdet tatt vare på av rulleboggienes opplagring. Annen avdeling er videre enig med 1. avdeling i at å bytte ut glideskoene med ruller, sees å være en fagmessig modifikasjon, ettersom slike aksiallagre er kjent i forbindelse med dreietårn, kfr. EP 399.719.
Etter en helhetsbetraktning av de to dreietårnopplagringer, er 2. avdeling kommet til at denne forskjell i utførelse ikke kan medføre at søkerens utførelse kan sies, i patenterbar henseende, å skille seg vesentlig fra
den tidligere kjente utførelse ifølge NO 165.285. Hvorvidt fleksibiliteten er oppnådd ved en ettergivende opplagring av rulleboggiene eller ved at rullebanen for boggiene er gjort fleksibel, finner 2. avdeling ikke kan tillegges avgjørende vekt ved patenterbarhetsbedømningen. Det fremgår ikke andre opplysninger fra søknaden og motholdet enn at tilstrekkelig fleksibilitet må kunne sies å være oppnådd med begge
utførelser.»
Norsk Hydro har fått innvilget både europeisk patent, EP 0 599.872 B1, og USA-patent, US 5, 359, 957, på oppfinnelsen. Begge disse patenter har prioritet etter inngivelsesdagen for den norske søknaden. Formuleringen av ett av trekkene i karakteristikken i krav 1 i det europeiske patentet avviker fra formuleringen av det
tilsvarende trekket i den norske søknaden. På den annen side har det europeiske patentet med det trekket i krav 1 som ble flyttet til ingressen i krav 1 i den norske søknaden.
Ved stevning 19. mars 1997 brakte Norsk Hydro saken inn for Oslo byrett med påstand om at 2. avdelings kjennelse var ugyldig. Byretten, satt med fagkyndige meddommere, avsa 14. juli 1998 dom med slik
domsslutning:
«1. Staten v/Nærings- og handelsdepartementet frifinnes.
2. Norsk Hydro ASA dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten v/Nærings- og handelsdepartementet med kr 46.800 -
førtisekstusenåttehundre -, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.»
Norsk Hydro påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten, satt med fagkyndige meddommere, avsa 6. juli 2000 dom med slik domsslutning:
«1. Avgjørelse av 20 januar 1997 vedrørende patentsøknad nr. 913825 fra Patentstyrets 2. avdeling kjennes ugyldig.
2. Saksomkostninger tilkjennes verken for byretten eller lagmannsretten.»
Lagmannsrettens dom var enstemmig i resultatet, men i begrunnelsen var det dissens. Lagmannsretten fant enstemmig at det lå en oppfinnelse i patentsøknaden. Flertallet mente at to trekk ved Norsk Hydros anordning ikke var foregrepet av motholdene, og at disse trekk hadde oppfinnelseshøyde. Dette gjaldt den
pidestallignende forhøyning og den båndlignende struktur. Lagmannsrettens flertall uttalte blant annet:
«... Den pidestallignende forhøyning og den båndlignende struktur har en funksjon der begge konstruksjonselementer er fleksible ved at de er ettergivende
Side 454
og gir fjæring for ujevnheter og bevegelse mellom dreietårn og fartøy. Dette eliminerer de behov for fjæring som fremgår som nødvendige i begge motholdene i forbindelsen mellom dreietårn og fartøy.
Flertallet mener at disse trekk ved konstruksjonen i Hydros patent ikke kan utledes av fagmannen fra motholdene, og at det foreligger tilstrekkelig oppfinnelseshøyde. Den spesielle fleksibilitet som utgjør oppfinnelsen, fremgår ikke tydelig. Kravet presiserer imidlertid ikke i tilstrekkelig grad de patenterbare egenskaper ved oppfinnelsen.
...
Flertallet er av den oppfatning at det er tilstrekkelig for å kjenne vedtaket i 2. avdeling ugyldig at
kombinasjonen av to av de tre trekkene - den pidestallignende forhøyning og den båndlignende strukturen - har oppfinnelseshøyde. Flertallet legger da vekt på at disse to trekkene er sentrale i patentsøknaden.
Flertallet anser det tredje trekket - plassering i nøytralaksen - som en mulig konsekvens av de øvrige trekkene. Det vil ikke i vesentlig grad svekke patentets helhet at plasseringen i nøytralaksen ikke har selvstendig oppfinnelseshøyde. Flertallet har her foretatt en konkret vurdering av patentsøknaden som et hele.»
Lagmannsrettens mindretall fant at søknadsgjenstanden med det kravsettet som forelå, ikke hadde oppfinnelseshøyde, men kravene og beskrivelsen kunne etter mindretallets oppfatning gi grunnlag for å formulere et nytt kravsett, som i tilfelle måtte gis et mer begrenset omfang enn kravsettet i den avslåtte søknaden hadde.
Staten v/Nærings- og handelsdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankegrunn er feil i rettsanvendelsen.
Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. - Til bruk for Høyesterett har to vitner fremlagt skriftlige erklæringer og gitt supplerende forklaringer i bevisopptak: Assisterende direktør Svein Hofseth, som er leder for Norsk Hydros patent- og varemerkeavdeling, har forklart seg om Patentstyrets behandling av Norsk Hydros patentsøknader generelt og i den aktuelle saken spesielt. Professor Birger
Stuevold Lassen, som i bistilling har vært rettskyndig medlem av 2. avdeling siden 1965, men som ikke deltok da avdelingen behandlet den aktuelle søknaden, har forklart seg om den praksis 2. avdeling har fulgt i
klagesaker, særlig når det gjelder tilskrivning til søkere. - Det er fremlagt en del dokumenter som viser hvorledes Patentstyret har tilskrevet søkere i andre saker.
Den ankende part, staten v/Nærings- og handelsdepartementet, har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har, ved ikke å ta standpunkt til patentkravene, bygget på en uriktig oppfatning av prinsippene for domstolsprøvelse av Patentstyret 2. avdelings kjennelser. Domstolene har en alminnelig prøvelsesrett, også når det gjelder patentkravene. Annen avdeling har på korrekt måte vurdert kravene i Norsk Hydros patentsøknad, og funnet at disse ikke er tilstrekkelig avgrenset mot teknikkens stilling. Domstolene kan prøve om denne vurdering fra 2. avdelings side er korrekt. Domstolene må imidlertid ved prøvelsen vise tilbakeholdenhet overfor «den spesielle sakkunnskap og det brede erfaringsgrunnlag som Styret sitter inne med», jf. Rt-1975-603 (på side 606).
Det fremgår av patentloven 15. desember 1967 nr. 9 § 1 første ledd jf. § 8, at det er opp til søkeren å bestemme hvilke trekk ved et produkt det skal søkes patent på. Disse trekkene skal angis i patentkrav. Det er
Side 455
ikke tilstrekkelig å angi trekkene i patentbeskrivelsen. De egenskapene ved den pidestallignende forhøyning - den radielle fleksibilitet - som lagmannsretten har funnet patenterbare, er ikke nevnt i Norsk Hydros patentkrav.
Heller ikke den fleksibiliteten i den båndlignende strukturen som lagmannsretten har funnet patenterbar, er tatt klart nok med i patentkravene. Selv i patentbeskrivelsen i søknaden er de nevnte egenskapene omtalt på en vag og ubestemt måte. Når lagmannsretten fant at patentkravene ikke i tilstrekkelig grad presiserte «de patenterbare egenskaper ved oppfinnelsen», var det ikke grunnlag for å oppheve 2. avdelings kjennelse. Lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av patentkravenes betydning så vel som Patentstyrets funksjon.
Lagmannsretten har lagt til grunn «en konkret vurdering av patentsøknaden som et hele», og også bygget på opplysninger som fremkom i forklaringer under ankeforhandlingen for lagmannsretten. Dette er uriktig rettsanvendelse.
Annen avdeling har ikke tatt feil når det er lagt til grunn at den pidestallignende forhøyning er kjent fra EP 0 399.719. Heller ikke har 2. avdeling tatt feil når det er lagt til grunn at fleksibilitet i radiell retning er kjent.
Måten fleksibiliteten oppnås på ved søknadsgjenstanden, er fagmessig eller nærliggende ut fra motholdene. At det er innvilget patent utenfor Norge, kan ikke tillegges betydning her i landet, blant annet fordi
granskingspraksis er forskjellig.
Avslaget var korrekt også fordi patentkravene var for omfattende. Patentkravene omfattet ikke bare fleksible, men også stive løsninger. De angir derfor ikke utelukkende det som anføres å være oppfinnelsen. Vilkåret om oppfinnelseshøyde i patentloven § 2 første ledd er da ikke oppfylt og søknaden er med rette avslått, jf. Rt-1998- 430. Norsk Hydros søknad kan ikke reddes ved en innskrenkende tolkning av patentkravene.
Det bestrides at 2. avdelings kjennelse er beheftet med saksbehandlingsfeil. Patentstyrets undersøkelsesplikt etter styreloven 2. juli 1910 nr. 7 § 7 første ledd dreier seg i hovedsak om søknadens forhold til teknikkens stilling, særlig dens forhold til eventuelle mothold. Undersøkelsesplikten vedrørende dette er ikke forsømt.
Heller ikke veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11 første ledd er forsømt. Patentstyrets
veiledningsplikt aktualiseres i alminnelighet i forhold til søknader hvor patentkravene har fått en uheldig form, hvor avgrensningen mot teknikkens stilling ikke er gjort tilstrekkelig klar og hvor formuleringen av
patentkravene er misvisende. Slik var situasjonen ikke i dette tilfelle. Det forelå derfor ikke noe behov for veiledning.
Med utgangspunkt i at søkeren har det fulle ansvar for sin egen patentsøknad, at Norsk Hydro er en profesjonell søker med begrenset behov for veiledning og at kapasiteten i 2. avdeling er begrenset, er 2.
avdelings veiledningsplikt uansett oppfylt. Saksbehandlingen i 2. avdeling måtte tilpasses den saksbehandling
som hadde funnet sted i 1. avdeling, med to tilskrivninger til Norsk Hydro. I tilskrivningene var det påpekt at patentkravene var uklare.
Norsk Hydro viste ingen vilje til å følge opp de påpekningene som var gitt av 1. avdeling, og foretok heller ingen opprettinger i klagen til 2. avdeling eller i svaret på 2. avdelings tilskrivning. Norsk Hydro ba heller
Side 456
ikke om veiledning, men sto på sitt og nøyde seg med å tilby muntlig forklaring. Slik saken sto, var det for øvrig ikke mulig for 2. avdeling å gi noen mer presis veiledning.
Det bestrides at 2. avdeling hadde plikt til å gi Norsk Hydro veiledning i form av et konkret forslag til kravsformulering. Det foreligger ikke noe rettslig grunnlag for en slik plikt, iallfall ikke overfor profesjonelle patentsøkere som handler gjennom profesjonelle representanter. Norsk Hydro er ikke blitt utsatt for noen usaklig forskjellsbehandling på dette punkt.
Annen avdeling har gjennom den tilskrivning som fant sted, gitt Norsk Hydro tilstrekkelig anledning til å uttale seg om nye avslagsgrunner. Det foreligger derfor ikke noe brudd på styreloven § 9.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Nærings- og handelsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.»
Ankemotparten, Norsk Hydro ASA, har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har bygget på en riktig forståelse av patentloven § 2 første ledd. Lagmannsretten har dessuten holdt seg til begrensninger som må gjelde for domstolsprøvelse av 2. avdelings kjennelser.
Lagmannsretten har korrekt begrenset seg til å prøve spørsmål som 2. avdeling hadde tatt standpunkt til. I en avslagssak er domstolene avskåret fra å opprettholde 2. avdelings kjennelse på annet grunnlag enn det som er anført som avslagsgrunn i kjennelsen. Annen avdeling har ikke reist innvendinger mot krav 1 i patentsøknaden, bortsett fra innvendingene vedrørende det trekket som Norsk Hydro har flyttet fra karakteristikken til ingressen.
Annen avdeling har ikke bygget på at Norsk Hydros patentkrav for øvrig er gitt en for omfattende ordlyd.
Domstolene kan da ikke opprettholde avslaget på det sistnevnte grunnlaget. I patentstyrets tilskrivninger lå klare signaler om at det forelå en oppfinnelse.
Lagmannsretten har foretatt en nærmere vurdering av oppfinnelsen og funnet denne patenterbar, jf.
patentloven § 2 første ledd. Ankemotparten henholder seg for så vidt til lagmannsretten.
Subsidiært gjøres det gjeldende at krav 1 gir uttrykk for en oppfinnelse. Kravet angir det som er nødvendig for å oppnå den virkningen som er tilsiktet, nemlig fleksibilitet. Ved vurderingen av om vilkåret i patentloven § 8 annet ledd er oppfylt, må kravet tolkes i lys av blant annet patentbeskrivelsen. I patentbeskrivelsen fremgår fleksibiliteten i Norsk Hydros anordning klart. Det bestrides derfor at de trekk ved oppfinnelsen som begrunner patent, ikke fremgår av patentkravene. Lagmannsretten har pekt på to trekk som hver for seg har
oppfinnelseshøyde. Den har også pekt på et tredje trekk som ikke har oppfinnelseshøyde isolert sett, men som har det når trekket ses i sammenheng med de to øvrige trekkene.
Annen avdeling har feilvurdert det trekket som gjelder pidestallen. Lignende anordninger i motholdene som det er vist til, tjener andre formål og tar ikke sikte på fleksibilitet. Etter motholdene oppnås fleksibilitet på en teknisk sett helt annen måte.
Side 457
Annen avdeling har også feilvurdert det trekket som gjelder den båndlignende strukturen. Lignende
anordninger i motholdene som det er vist til, tjener også her andre formål og tar ikke sikte på fleksibilitet. Etter motholdene oppnås fleksibilitet på en teknisk sett helt annen måte.
Kravet er heller ikke gjort for omfattende. Viser det seg at kravet ikke er tilstrekkelig avgrenset mot teknikkens stilling, kan dette gi grunnlag for å tolke kravet innkrenkende. Om kravet etter ordlyden omfatter også stive løsninger, er dette derfor ikke avslagsgrunn. Kravet er i samsvar med patentbestemmelsene 23.
desember 1996 nr. 1263 § 3-1 og § 3-2.
Patentstyret har sett bort fra at tilsvarende patentsøknader er innvilget i andre land. Å se bort fra at Det europeiske patentkontor (EPO) har innvilget patent, er i strid med Protokoll 28 til EØS-avtalen, artikkel 3 nr. 4, som pålegger Norge å følge de materielle bestemmelser i Konvensjonen om europeiske patenter 5. oktober 1973.
Hvis Høyesterett finner grunn til å behandle patentkravene, gjøres det gjeldende at det hefter vesentlige feil ved saksbehandlingen i Patentstyret 2. avdeling. Saksbehandlingen må vurderes i lys av patentloven § 1, som gir søkere rett til å få patent.
Saksbehandlingen for 2. avdeling er for det første i strid med styreloven § 7 første ledd, om plikt for Patentstyret til å opplyse saken før avgjørelse treffes. Annen avdeling skulle enten ha tilskrevet Norsk Hydro om at saken var kommet i en ny stilling eller innkalt søkeren til muntlig forklaring, som var tilbudt senest i klagen.
Videre er saksbehandlingen i strid med forvaltningsloven § 11 første ledd og veiledningsforskriften 16.
desember 1977 nr. 17 § 7. Annen avdeling hadde plikt til å fremkomme med konkrete påpekninger av hva som burde endres i kravene, eventuelt i form av et forslag til konkret kravsutforming. Norsk Hydro har erfaring for at Patentstyret gir veiledning i form av forslag til konkret kravsutforming. Det samme har andre søkere, også søkere som handler gjennom profesjonelle representanter. Det foreligger derfor i dette tilfelle en usaklig forskjellsbehandling av Norsk Hydro.
Saksbehandlingen er også i strid med styreloven § 9, idet Norsk Hydro ikke fikk uttale seg om det nye avslagsgrunnlaget. At ordlyden i patentkravene er for vid, burde vært tatt opp under saksbehandlingen for 2.
avdeling før avgjørelse ble truffet.
Ankemotparten har nedlagt denne påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts dom datert den 6. juli 2000, slutningens pkt. 1, stadfestes.
2. Norsk Hydro ASA tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.»
Jeg er kommet til at Patentstyret 2. avdelings kjennelse må kjennes ugyldig på grunn av feil i
saksbehandlingen. For å begrunne mitt resultat er det nødvendig å gå noe inn på hvorledes jeg ser på saken rent patentrettslig, særlig for å vurdere om feilen i saksbehandlingen ikke kan ha virket bestemmende på kjennelsens innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Jeg innskyter at mitt syn på de patentrettslige spørsmål i det vesentlige faller sammen med byrettens.
Side 458
Det følger av patentloven § 1 første ledd at den som har gjort en oppfinnelse og søker patent på denne, har rett til å få patent når bestemte formelle og materielle vilkår er oppfylt. Norsk Hydros patentsøknad er avslått med den begrunnelse at den ikke oppfyller vilkåret om at søknadsgjenstanden må skille seg vesentlig fra det som var kjent teknikk på søknadens inngivelsesdag, jf. patentloven § 2 første ledd. I dette ligger at 2. avdeling har ansett at utformingen av søknadsgjenstanden er nærliggende ut fra kjent teknikk, og at den derfor mangler oppfinnelseshøyde.
Retten til å få patent er knyttet til det eller de patentkrav oppfinneren - eller som i dette tilfelle hans
rettsetterfølger Norsk Hydro - har inngitt til Patentstyret. Det ligger i den ordningen med søknad som er hjemlet i patentloven § 1 første ledd, at det er opp til søkeren å utforme sine patentkrav, hvor han må definere den oppfinnelsen som han søker patent på. Patentkravene skal være «en bestemt angivelse av hva som søkes beskyttet ved patentet», jf. patentloven § 8 annet ledd. I patentforskriften 20. desember 1996 nr. 1162 § 15 er det presisert at et patentkrav på den ene side må inneholde «en angivelse av det nye og særegne for
oppfinnelsen» og på den annen side «ikke inneholde noe som ikke vedkommer den oppfinnelsen som er angitt i kravet». Hva som ligger i et patentkrav, beror på en tolkning av kravsformuleringen, etter retningslinjer som er behandlet blant annet i Rt-1998-430 (på side 435). Jeg går ikke inn på hvilken betydning praksis i tilknytning til Den europeiske patentkonvensjon 5. oktober 1973 artikkel 69 og den særskilte protokollen som knytter seg til denne bestemmelsen, kan ha ved tolkningen.
Norsk Hydro har gjort gjeldende, og lagmannsretten har lagt til grunn, at 2. avdeling ikke har tatt standpunkt til Norsk Hydros patentkrav. I forlengelse av dette har Norsk Hydro anført at domstolen derfor er avskåret fra å prøve kravet. Jeg finner begge disse anførsler klart uholdbare. Selv om 2. avdeling ikke har kommet med eksplisitte bemerkninger til patentkravet, fremgår det klart av kjennelsen at 2. avdeling har tatt standpunkt til innholdet i dette. Domstolenes prøvelsesrett gir seg da selv, jf. Rt-1975-603 (på sidene 605-06), men
prøvelsesrett ville etter min mening ha foreligget selv om 2. avdeling ikke hadde gått inn på patentkravet.
Det selvstendige krav 1 i Norsk Hydros søknad som etter tilskrivningen forelå for 2. avdeling, er gjengitt foran. Kravet hadde tre karakteriserende trekk som knytter seg til boretårnets opplagring i skipet:
«... at aksiallagerbanen er anordnet på en pedestallignende forhøyning ... som er stiv i aksiell retning, at den pedestallignende forhøyning er forbundet med skroget hovedsakelig i nivå med fartøyets nøytralakse, og at radiallagerelementet på fartøyet utgjøres av en båndlignende struktur ...»
Norsk Hydro har for Høyesterett anført at det vesentlige i det oppfinneriske ligger i den måten radiell fleksibilitet oppnås på gjennom det første og det tredje trekket. Selskapet har gjort gjeldende at denne måten fremgår av kravet når dette tolkes på grunnlag av patentbeskrivelsen.
Jeg er ikke enig i at kravet kan tolkes slik. I den kravsutformingen som forelå for 2. avdeling, er den måten radiell fleksibilitet i den pidestallignende forhøyning oppnås på, etter min mening ikke kommet til
Side 459
uttrykk i patentkravet. I patentkravet er det sagt at den pidestallignende forhøyning er «stiv i aksiell retning».
Av dette kan det ikke sluttes at forhøyningen er fleksibel i radiell retning. I patentbeskrivelsen, som på dette punkt er likelydende med beskrivelsen for 1. avdeling, er det om den radielle fleksibiliteten i den
pidestallignende forhøyning sagt blant annet:
«Boggien 40 for aksiallageret ruller på et dobbelt skinnesystem 44 og skinnene hviler i sin tur på et pedestallignende fundament bestående av to sylindriske søyler 30, samt en torsjonsboks 47. Mellom boksen 47, søylen 30 med nødvendig avstivning og dekket 48 er det ingen struktur for at de to skallene (søylene) fritt skal kunne deformeres i radiell retning. Den øvre torsjonsboksen kan også betraktes som en øvre stiv ring som i radialplanet sørger for at lagerbanene lokalt beholder formen, mens søylene opptar de globale relative forskyvninger mellom lagerbanene og understøttelsen i dekket. ...
...
Det er således en vesentlig fordel med foreliggende fundamentløsning at de radielle tøyningene i fartøyets skrog blir filtrert ut ved hjelp av det fleksible mellomstykket (søylene 30) mellom skipets dekk og lagerbanene 44.»
Selv om det ved tolkningen av kravsformuleringen kan hentes veiledning fra patentbeskrivelsen, jf.
patentloven § 39, gir heller ikke det som er sagt i beskrivelsen - overfor den klare ordlyden i selve kravet - tilstrekkelig grunnlag for å fortolke patentkravet på den måten Norsk Hydro har anført.
Heller ikke når det gjelder den båndlignende struktur, kan ordlyden i patentkravet sies å gi tilstrekkelig klart uttrykk for at radiell fleksibilitet oppnås på en spesiell måte. Ordet «båndlignende» er i seg selv ikke et klart uttrykk for radiell fleksibilitet. I patentbeskrivelsen er det om dette trekket sagt blant annet at
«Hjulene er montert i en stiv krans på dreietårnet, mens lagerbåndet skal være fleksibelt nok til å kompensere for feil i skinne og hjul. Det er nødvendig at hjulene er så tett montert at det ikke medfører for store bøyeeffekter i skinne/båndtverrsnittet.
Fordelen med en slik radiallagerløsning som her er beskrevet, er at båndet har strukturell fjæring nok til å kompensere for lokale toleranser (ujevnheter) i skinne og hjulmontering. ...»
Heller ikke det som står i beskrivelsen på dette punkt, gir etter min mening grunnlag for å tolke patentkravet slik Norsk Hydro har anført. Patentbeskrivelsen lest isolert gir for øvrig etter min mening uttrykk for at det bare er en begrenset fleksibilitet som oppnås. Hvilken veiledning som overhodet kan hentes fra patentbeskrivelsen er derfor usikkert, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette.
Annen avdeling har etter min mening sett og vurdert den fleksibiliteten som kan oppnås ved den anordningen som er angitt i patentkravet. Denne fleksibiliteten er i kjennelsen omtalt slik:
«Hvorvidt fleksibiliteten er oppnådd ved en ettergivende opplagring av rulleboggiene eller ved at rullebanen for boggiene er gjort fleksibel, finner 2.
Side 460
avdeling ikke kan tillegges avgjørende vekt ved patenterbarhetsbedømningen. Det fremgår ikke andre opplysninger fra søknaden og motholdet enn at tilstrekkelig fleksibilitet må kunne sies å være oppnådd med begge utførelser.»
Med det krav som forelå, kan jeg ikke se at 2. avdelings kjennelse er utslag av en feilaktig anvendelse av patentloven § 2 første ledd. Den fleksibilitet som Norsk Hydro hevder at anordningen gir, er ikke kommet til uttrykk i patentkravet.
Jeg behandler så spørsmålet om det foreligger noen slik feil i 2. avdelings saksbehandling at kjennelsen av den grunn må kjennes ugyldig. Jeg oppfatter lagmannsrettens begrunnelse - både flertallets og mindretallets - slik at lagmannsretten har kommet til at det foreligger saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse. Som allerede nevnt, er også jeg kommet til dette.
Til tross for ordningen med søknad, har Patentstyret - også 2. avdeling - en selvstendig plikt til å tilrettelegge grunnlaget for sine avgjørelser av patentsøknader. Dette følger både av styreloven § 7 første ledd og av
forvaltningsloven § 17 første ledd. Tilretteleggelsesplikten er ikke begrenset til klargjøring av teknikkens stilling gjennom gransking, men omfatter også blant annet klargjøring av patentsøknaden. Siden søknaden prinsipalt er søkerens ansvar og risiko, vil tilretteleggingen for så vidt måtte bestå i at Patentstyret gir søkeren veiledning om utformingen av søknaden, jf. forvaltningsloven § 11 første ledd. I hvilken utstrekning det skal gis veiledning under klagebehandling for 2. avdeling, og hvilken måte 2. avdelings veiledning i tilfelle skal gis på, går jeg ikke inn på generelt. Jeg finner at Patentstyret - når saksbehandlingen i 1. og 2. avdeling sees i sammenheng - har oppfylt sin veiledningsplikt i dette tilfellet. Jeg legger vekt på at Norsk Hydro har en egen patent- og varemerkeavdeling med patentfaglig og patentrettslig kompetanse som omfatter kjennskap til patentloven, det øvrige regelverk som gjelder for patentsaker og Patentstyrets praksis. Jeg legger også vekt på - slik man skal etter den uttrykkelige bestemmelsen i forvaltningsloven § 11 første ledd 3. punktum - at 2.
avdelings «kapasitet til å påta seg slik virksomhet» er nokså begrenset. Norsk Hydros anførsel om at 2.
avdelings begrensede kapasitet ikke skal tas i betraktning, finner jeg å være i strid med lovbestemmelsen.
Norsk Hydro har spesielt anført at 2. avdeling hadde en plikt til å gi veiledning i den formen at 2. avdeling utformet et utkast til nytt patentkrav som 2. avdeling fant patenterbart. Norsk Hydro har fremlagt eksempler på at denne formen har vært benyttet i andre saker og gjort gjeldende at det foreligger en usaklig
forskjellsbehandling når selskapets patentsøknad ikke er blitt behandlet på den nevnte måten. Denne anførselen finner jeg klart uholdbar. Jeg legger til grunn at det i en del tilfelle har vært hensiktsmessig å gi søkere - også Norsk Hydro - veiledning i form av et utkast til kravsformulering, og at det for så vidt foreligger en viss praksis. Men jeg kan ikke finne at det foreligger en praksis som kan tillegges den betydning at den har etablert en rettslig plikt for 2. avdeling til å gi veiledning i denne nevnte formen overfor en søker som Norsk Hydro. - Jeg tilføyer at det ikke er opplyst at Norsk Hydro har bedt 2. avdeling om bistand til å formulere patentkravet.
Side 461
Noe konkret grunnlag for Norsk Hydros anførsel om brudd på veiledningsplikt foreligger det derfor heller ikke.
Norsk Hydro har videre anført at 2. avdeling har brutt sin plikt til å gi selskapet anledning til for avdelingen å gi en muntlig forklaring om patentkravet, jf. styreloven § 7 annet ledd. Norsk Hydro har pekt på at selskapet senest i klagen hadde fremsatt tilbud om en slik forklaring. Heller ikke denne anførselen kan etter min mening føre frem. Problemet i saken lå i utformingen av patentkravet. Dette problemet kunne ikke løses ved
forklaringer fra Norsk Hydros side. Som jeg har påpekt foran, kunne det kravet som forelå etter min mening ikke føre til patent, selv om det ble underbygget med en forklaring for hva som var Norsk Hydros mening med kravet. Formålet med en muntlig forklaring etter styreloven § 7 annet ledd vil ikke være å gi en søker
veiledning, men å få frem ytterligere materiale til 2. avdelings avgjørelsesgrunnlag. Etter min mening hadde 2.
avdeling et tilstrekkelig grunnlag for å avslå søknaden med det kravet som forelå.
Endelig har Norsk Hydro anført at Patentstyret ikke ba om å få fremlagt et bevis som ble tilbudt, senest i klagen. Heller ikke denne anførselen kan etter min mening føre frem. Jeg kan ikke se noen grunn til at Norsk Hydro skulle vente med å fremlegge beviset som selskapet satt med til 2. avdeling ba om fremleggelse.
Selskapet hadde, slik saken sto etter 2. avdelings tilskrivning 15. februar 1996, all oppfordring til i forbindelse
med klagen av eget tiltak å innsende bevis som forelå. Det var utelukkende selskapet som kunne ha interesse i fremleggelse av beviset hvis dette kunne ha noen betydning.
Derimot finner jeg at 2. avdeling ikke oppfylte den plikten Patentstyret hadde til å forelegge for Norsk Hydro de innvendinger som 2. avdeling hadde mot patentkravet, slik dette forelå etter Norsk Hydros svar på
tilskrivningen 15. februar 1996. Norsk Hydro burde ha fått uttale seg om de avgjørelsesgrunner som 2. avdeling vurderte å bygge på og gitt anledning til å endre patentkravet, før kjennelse ble avsagt. Plikt for 2. avdeling til å forelegge Norsk Hydro de nye avgjørelsesgrunnene fulgte etter min mening av styreloven § 9 så vel som av patentloven § 16 og forvaltningsloven § 16. Om dette finner jeg grunn til å bemerke:
Norsk Hydro hadde etter 2. avdelings tilskrivning 15. februar 1996 sendt inn et nytt krav 1 og ny patentbeskrivelse. To av de tre trekkene som sto igjen i karakteristikken i krav 1, hadde iallfall i en viss utstrekning vært vurdert under behandlingen i 1. avdeling. I en tilskrivning 17. mars 1992 hadde 1. avdeling vist til at det fra NO 160.701 var kjent
«... at et dreietårns radiallagerbane kan utgjøres av et båndformet legeme laget av et egnet materiale.»
I sitt svar 13. november 1992 anførte Norsk Hydro at det motholdte patent
«... ikke dreier seg om et bandformet legeme slik behandlende medlem hevder, men en stiv, ringformet (sylindrisk) lagerflate som er vesensforskjellig fra løsningen ifølge foreliggende oppfinnelse ... .»
I brev 7. oktober 1993, som var svar på en ny tilskrivning hvor 1.
Side 462
avdeling hadde tatt opp et annet trekk ved søknadsgjenstanden, anførte Norsk Hydro:
«Oppfinnelsen slik den er definert i krav 1 består for øvrig ikke bare av ovennevnte trekk [som senere ble flyttet til ingressen], men i tillegg to ytterligere trekk, nemlig «at aksiallagerbanen er anordnet på en pedestallignende forhøyning som er stiv i aksiallagerbanen og forbundet med skroget hovedsaklig i nivå med fartøyets nøytralakse», samt «at radiallagerelementet på fartøyet utgjøres av en båndlignende struktur».
Med en slik løsning som her er definert, oppnås en rekke fordeler som angitt på side 2, nederste avsnitt og side 3, første avsnitt i beskrivelsen. Siden angjeldende trekk verken hver for seg eller i «kombinasjon»
som angitt i krav 1 kan gjenfinnes i de motholdte publikasjoner, må oppfinnelsen slik den er definert i kravet anses både å være ny og patenterbar.»
Norsk Hydro la her åpenbart til grunn at det selskapet mente var patenterbart, var kommet til uttrykk i patentkravet.
I sin avslagsavgjørelse 29. juli 1994 kommenterte 1. avdeling uttalelsen fra Norsk Hydro slik:
«Som følge av at det i beskrivelsen, jf. side 2, siste avsnitt, oppgis som et formål med søknadsgjenstanden å fremskaffe en konstruksjon hvor bl.a dreietårnet ikke påføres uønskede reaksjonskrefter og hvor
ujevnheter i lagerbanene etc. oppgis å skulle tas opp av dreietårnets «bærestruktur» og/eller i selve lagerbanene, ble av Patentstyret under saksbehandlingen stilt spørsmål ved følgende formulering, som gjenfinnes i første del av krav 1's karakteristikk: «bærearmene (15) er forbundet med en bærestruktur i dreietårnet som bidrar til at bærearmene fjærer individuelt». ...»
Kommentarene viser at 1. avdeling ikke gikk inn på alle trekkene i det som da var krav 1, men konsentrerte seg om det som da var det første trekket i karakteristikken. Første avdeling tok ikke stilling til det Norsk Hydro hadde anført om de trekk som «for øvrig» var inntatt i krav 1. I sin begrunnelse for avslag anførte riktignok 1.
avdeling blant annet:
«... Videre er i deler av krav 1 ikke på tilfredsstillende måte angitt de trekk som er nødvendige for å oppnå den tilsiktede virkning, slik det fordres i patentbestemmelsenes § 12.»
Det fremgår av Norsk Hydros klage 28. september 1994 at selskapet oppfattet også det sist gjengitte fra 1.
avdeling slik at det gikk på det som da var det første trekket i krav 1. Dette var etter min mening en
nærliggende forståelse. Saksbehandlingen for 1. avdeling kan da ikke tillegges betydning i forbindelse med 2.
avdelings saksbehandling.
I Norsk Hydros klage ble de øvrige trekkene omtalt slik:
«Vi skal ... for øvrig bemerke at med slik strukturell avfjæring for bærearmene som angitt i krav 1, blir lagerløsningen bl.a vesentlig enklere og rimeligere idet man unngår bruk av kostbar hydraulikk eller separate fjæranordninger i form av tallerkenfjærer e.l. for å oppta ujevnhetene i lagerflaten.
...
Side 463
Med hensyn til de andre trekkene i foreliggende søknads krav 1 som angir at aksiallagerbanen er anordnet på en pedestallignende forhøyning i nivå med fartøyets nøytralakse og at radiallagerelementet utgjøres av en båndlignende struktur, kan heller ingen av disse trekk gjenfinnes i det motholdte materialet.»
I et senere avsnitt i klagen heter det:
«NO patent nr. 160701 viser en lagerløsning for dreietårn hvor det benyttes en stiv, ringformet lagerflate for radiallageret i løsningen. At den ringformete lagerflaten er stiv fremgår klart av Fig. 1 i patentet idet det her vises at det benyttes vertikale stivere anordnet tett inntil hverandre langs omkretsen på lagerets bakside.»
I tilskrivningen 15. februar 1996 motholdt 2. avdeling NO 165.285, og pekte på at det første trekket i det krav 1 som forelå, var foregrepet og at motholdet var
«... hindrende for krav 1 med den generelle utforming kravet har fått på dette punkt, men antar å kunne godta et nytt krav 1 som inneholder en nærmere beskrivelse av den forbedrede konstruksjon.
Til å innsende et nytt krav 1 med en mer spesifikk omtale av den fleksible bærestrukturen, innrømmes De en frist av 2 - to - måneder.»
Jeg oppfatter tilskrivningen slik at den mer spesifikke omtale som ble etterlyst, bare gjaldt det som da var det første trekket i krav 1. Jeg må iallfall legge til grunn at Norsk Hydro hadde grunn til å oppfatte tilskrivningen slik.
Når 2. avdeling, etter å ha mottatt Norsk Hydros svar med et nytt krav 1, fant at avslag måtte bygges på et annet grunnlag enn det 1. avdeling hadde lagt til grunn, måtte 2. avdeling forstå at de omstendigheter som da ville komme i betraktning ikke tidligere hadde vært tatt opp med Norsk Hydro, iallfall ikke i tilstrekkelig klar form. Annen avdeling hadde i denne situasjonen etter min mening en plikt etter de lovbestemmelsene som er nevnt foran, til å forelegge det avslagsgrunnlaget som var blitt aktuelt, for Norsk Hydro til eventuell uttalelse.
Det foreligger derfor her en feil i 2. avdelings saksbehandling. At denne nye situasjonen var oppstått, var ikke utslag av noe forsøk fra Norsk Hydros side på å trenere saken.
Jeg tar ikke standpunkt til om basisdokumentene i saken gir et tilstrekkelig grunnlag for å formulere et patenterbart krav. Men jeg er kommet til at jeg ikke kan bygge på at den nevnte feilen i saksbehandlingen ikke kan ha virket bestemmende på innholdet av og slutningen i 2. avdelings kjennelse, jf. forvaltningsloven § 41.
Jeg viser for så vidt til det jeg foran har pekt på om det mulig oppfinneriske i søknaden.
Anken har ikke ført frem. Jeg finner likevel grunn til å utforme ny konklusjon. Staten må pålegges å dekke Norsk Hydros saksomkostninger for alle instanser, jf. tvistemålsloven § 180 jf. § 172 første ledd.
Omkostningsoppgaven som lyder på 839.707 kroner legges til grunn.
Jeg stemmer for denne dom:
Side 464
1. Patentstyret 2. avdelings kjennelse 20. januar 1997 kjennes ugyldig.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler staten v/Nærings- og
handelsdepartementet til Norsk Hydro ASA 839.707 - åttehundreogtrettinitusensjuhundreogsju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd 1. punktum - for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente - fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommar Utgård: Det same.
Dommer Matningsdal: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Dom:
1. Patentstyret 2. avdelings kjennelse 20. januar 1997 kjennes ugyldig.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler staten v/Nærings- og
handelsdepartementet til Norsk Hydro ASA 839.707 - åttehundreogtrettinitusensjuhundreogsju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd 1. punktum - for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente - fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
