Relasjoner mellom hytteeiere og fastboende
Om slektskap, hytter og hytteforbudet på Voss
Oda Fagerland
Masteroppgave
Sosialantropologisk institutt
UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2021
i
ii
Relasjonen mellom hytteeiere og fastboende Om slektskap, hytter og hytteforbudet på Voss
Oda Fagerland
Masteroppgave ved Sosialantropologisk institutt UNIVERSITETET I OSLO
Vår 2021
iii
Oda Fagerland 2021
Relasjonen mellom hytteeiere og fastboende. Om slektskap, hytter og hytteforbudet på Voss Forfatter: Oda Fagerland
iv
Sammendrag
Tema for denne masteroppgaven er relasjoner mellom hytteeiere og fastboende slik de kommer til syne gjennom slektskap, hytter og hytteforbudet i Voss kommune på Vestlandet.
«Forskrift om karantene, isolasjon og forbud mot opphold på fritidseiendommer mv. i anledning utbruddet av Covid-19» § 5 var norsk lov i perioden mellom 19. mars til 20. april 2020. Forskriftene ble av norske myndigheter innført med den hensikt å hindre spredning av viruset Covid-19 i Norge og redusere belastningen på lokale og offentlige tjenester i
kommunene.
Hytteforbudet og øvrige koronarestriksjoner fungerte som et forstørrelsesglass på relasjoner mellom fastboende og hytteeiere på Voss. Spenningen som viste seg kom imidlertid ikke som følge av koronarestriksjonene, men bidro til å kaste nytt lys over allerede etablerte spenninger mellom bygd og by i Norge. Oppgaven legger derfor et sterkt fokus betydninger hytter har for slektskapsrelasjoner og forholdet mellom fastboende og hytteeiere. For å forstå relasjoner mellom fastboende og hytteeiere på Voss utforsker oppgaven følgende spørsmål: hva er en hytte og hva kan den si om relasjoner mellom folk? Hvordan erfares relasjonen mellom fastboende og hytteeiere på Voss? Hvordan kommer motsetninger mellom by og bygd til syne gjennom hytteforbudet?
Den empiriske data er innsamlet under feltarbeid utført fra juni til starten av oktober 2020.
Gjennom fokus på hytten blir relasjonen mellom by og bygd i Norge i dag tydeligere. Med utgangspunkt i empirien kommer oppgaven frem til at relasjoner mellom fastboende og hytteeiere på Voss preges av materielle og immaterielle grenser. Deltids- og
heltidsinnbyggeren har ulike oppfatninger av hva Voss er med hensyn til bygdens bruk og videre utvikling. På den måten blir Voss to ulike steder for henholdsvis hyttegjester og
lokalbefolkningen. Forbudet mot opphold på fritidseiendom fungerte som et forstørrelsesglass på spenninger mellom lokale og hyttefolk, og mellom bygd og by. Dette kommer til uttrykk på flere måter blant annet gjennom hytter, slektskapsrelasjoner, Teslaer parkert på
dagligvarehandelen og dialekt. Bare nyansen av en vokal kan plassere deg enten i bygden eller i byen.
v
vi
Takk
Denne oppgaven hadde ikke vært mulig uten støtte og oppmuntring fra gode folk. Til dere vil jeg gi min dypeste takk.
Tusen takk til alle nye og gamle bekjentskap på Voss, som tok meg varmt imot. Deres åpne armer, hus og hytter gjorde denne oppgaven mulig.
Til min veileder, Thomas Hylland Eriksen. Tusen takk for at du engasjerte deg for mitt prosjekt. Med deg er samtalen alltid inspirerende og tankevekkende.
Tusen takk til min biveileder, Anita Nordeide, for at du hadde troen på min oppgave fra start til slutt. Med deg ble veien lettere. Din støtte og dine kloke ord har vært uvurderlig.
Til alle mine venner, som alltid stiller opp. Med dere klarer jeg alt, til og med å skrive en masteroppgave i en pandemi. En ekstra takk til Julianne Borgen for korrekturlesing.
Og takk til min fantastiske familie, for at dere alltid er der og alltid har troen på meg.
vii
Sammendrag ... iv
Takk ... vi
1 INNLEDNING ... 1
Tema og problemstilling ... 1
Teoretisk rammeverk ... 3
Regional antropologisk litteratur ... 6
Oppgavens oppbygging ... 9
2 METODE ... 12
Feltarbeid i en pandemi ... 13
Valg av felt ... 14
Voss ... 14
Hytteforbudet ... 16
Hjemmeantropologi ... 17
Informanter ... 19
Deltakende observasjon ... 22
Min rolle ... 23
Etiske vurderinger ... 26
3 HYTTENS HISTORIKK ... 28
En førmoderne livsstil? ... 29
Hyttens framvekst i Norge ... 31
Avrunding ... 33
4 HYTTENS SOSIALE DISKURSER ... 34
Hytteeiere med slektsrelasjoner på Voss ... 35
Stein består ... 36
Hvordan konstrueres autentisitet? ... 39
Anti-hyttefeltsturist ... 42
Fastboende uten hytte på Voss ... 44
«Dårlige» og «gode» hytter ... 45
Fastboende med hytte på Voss ... 49
Et levende område uten folk ... 50
Hytteeiere uten slektstilknytning til Voss ... 51
En ekstra stue ... 53
Avrunding ... 55
5 OM SKAPING AV SLEKTSKAPSRELASJONER ... 57
viii
Jeg står i drømmen min ... 58
For meg er det ikke viktig med blodsbånd ... 59
Fortid, nåtid og framtid ... 61
Avrunding ... 63
6 RELASJONENS AMBIVALENS: MELLOM FASTBOENDE OG HYTTEEIERE PÅ VOSS ... 64
Konstruksjonen og kommodifisering av kulturminne ... 64
Fra kyr til ved ... 67
Grensen hyttefeltet ... 68
Voss e jo ei jordbruksbygd ... 71
Avrunding ... 73
7 HYTTEFORBUDET SOM FORSTØRRELSESGLASS ... 74
Vi omgås ikke ... 74
Nyansen av en vokal ... 76
Det handler ikke om smitte ... 78
Vi reiste i smug ... 81
Avrunding ... 82
8 AVSLUTNING ... 83
Litteraturliste ... 85
ix
1
1 INNLEDNING
«Om du ikkje ser noko problem med den nyleg innvilga hytteferien din, må du hugsa at det kjem ei tid etter korona. Du ønskjer truleg å ha eit godt forhold til lokalbefolkninga, og ei vidare utvikling av Myrkdalen og Voss som reiselivsdestinasjon.
Eg ber ikkje folk om å retta seg etter dei føringane styresmaktene gjev oss og tek eit kollektivt ansvar.
Eg forventar det.»
Ole Kristian Årmot (bor på Voss) i Bergens Tidene 13. mars 2020
Tema og problemstilling
Den norske regjeringen forbød folk å overnatte på hytter plassert utenfor egen kommune fra 19. mars til 20. april 2020. Tiltaket ble iverksatt for å hindre spredning av viruset Covid-19 i Norge. Med dette tiltaket ønsket norske myndigheter blant annet å redusere belastningen på lokale og offentlige tjenester i kommunene. Forbudet fremgikk av «Forskrift om karantene, isolasjon og forbud mot opphold på fritidseiendommer mv. i anledning utbruddet av Covid- 19» § 5. Forskriften er fastsatt med hjemmel i Lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) §§ 4-3 og 7-12, jf. § 1-2 tredje ledd.» (Lovdata.no, 2020). Helse- og omsorgsdepartementet publiserte en pressemelding 19. mars. Meldingen viser til at folk ikke fulgte regjeringens anmodning om å frivillig reise hjem fra hyttene. De så seg derfor nødt til å innføre et hytteforbud. Overnatting på fritidseiendom i en kommune man ikke var registrert som bosatt i, ble kalt en forbrytelse. Denne forbrytelsen ville kunne straffes med bot på 15000 kr eller 10 dager i fengsel (Regjeringen, 2020).
Sitatet som innleder oppgaven ble skrevet av en fastboende mann på Voss som del av et leserinnlegg i avisen Bergens Tidene. Innlegget ble trykket en uke før hytteforbudet ble innført. I dette tidsrommet kom det sterke anbefalinger fra myndighetene om å holde seg i egen kommune. I denne perioden var det også påskeferie i Norge. Kombinasjonen av nedstengte byer og ferie førte til at hytteeiere over hele landet trakk mot påskefjellet.
Budskapet i sitatet er tydelig. Skribenten fra Voss ber kommunens hytteeiere om å reise hjem.
Hvis de ikke gjør dette settes forholdet til lokalbefolkningen på prøve. Noen dager innen regjeringen innførte hytteforbudet opplyste heimevernet at deres avdeling på Voss var beredt
2
dersom det ble nødvendig å få folk hjem fra hyttene i kommunen (Avisa-Hordaland, 2020).
Eksempelet skildrer tydelig spenningen mellom fastboende og hytteeiere på Voss. Forholdet oppstod ikke som følge av hytteforbudet og øvrige koronarestriksjoner. Spenningen som oppstod som følge av koronarestriksjoner er imidlertid med på å belyse forholdet mellom hytteeiere og fastboende på en ny måte. Dette er utgangspunktet for min problemstilling.
Omtrent to måneder etter hytteforbudet ble opphevet befinner jeg meg på en hytte på Voss.
Hytten ligger i et av kommunens store hyttefelt. Jeg sitter ved kjøkkenbordet og scroller meg tilbake i innleggene i hyttefeltets Facebook-gruppe. I kommentarfeltene anmodet
lokalbefolkningen hytteeierne om å utsette hytteturene sine. Flere hytteeiere svarte med forståelse. Andre påstod at det «er rart at friske folk ikke kan reise for å være alene på sin egen hytte». En annen bemerker at de «selvsagt har forståelse for det [hytteforbudet] men mange har allerede reist opp og det passer seg ikke at disse skal bli uglesett av
lokalbefolkningen». I lokalavisen på Voss trykkes det flere saker på tema. Blant annet blir det skrevet «For Voss herad er hytteeigarar og deltidsinnbyggjarar svært verdifulle, men i den situasjonen me er i no, ynskjer me ikkje besøk.» (Avisa-Hordaland, 2020).
Koronasituasjonen i Norge har presentert en unik inngang til et felt av liminal karakter.
Liminalitet er en mellomfase i et overgangsritual preget av ambiguitet og desorientering; et slags sosialt limbo (Turner, 1974, s. 57). Koronasituasjonen i Norge kan gjennom de tiltak som er og har vært innført plasseres innenfor liminale rammer, ettersom situasjonen har bidratt til å forstyrre en etablert sosial orden. Tiltakene satt i verk for å forhindre smitte har bidratt til en form for «anti-struktur», det vil si en omdirigering av normativ sosial struktur som inkluderer en utfordring av juridiske forpliktelser, roller og status (Turner, 1974, s. 60).
Ved å se på nedstengningen av Norge gjennom slike liminale briller åpner det seg muligheter for å se normative praksiser og etablerte sosiale strukturer i nytt lys. Som vist over var rådene og reglene som la restriksjoner for mobilitet innenfor landets grenser særlig omdiskutert. For å forstå konsekvensen av hytteforbudet må man også undersøke hvordan hytten erfares og brukes. Man må også forstå hvordan forholdet mellom fastboende og hytteeiere uttrykkes erfares. Spørsmål som vil være sentrale i denne oppgaven er derfor: Hva er en hytte og hva kan den si om relasjoner mellom folk? Hvordan erfares relasjonen mellom fastboende og hytteeiere på Voss? Hvordan kommer motsetninger mellom by og bygd til syne gjennom hytteforbudet? Lévi-Strauss
3
For å forstå hytteforbudets rolle har det for det første vært essensielt å forstå hva hytten er.
Folk har ulik oppfatning av hvordan den skal brukes og hva den betyr for familie og slekt. For det andre er relasjonen mellom fastboende og hytteeiere på Voss ikke noe som oppstod som følge av hytteforbudet. For å bruke hytteforbudet som forstørrelsesglass skal oppgaven derfor først redegjøre for ulike diskurser rundt hytte, hytten som materialisering av slektskap, og hva som kjennetegner relasjonen mellom hytteeiere og fastboende på Voss. Oppgavens struktur vil oppsummeres i slutten av dette introduksjonskapittelet. I neste del vil jeg presentere teorien som rammer inn min problemstilling, etterfulgt av en oversikt over regional antropologisk litteratur.
Teoretisk rammeverk
De fleste hytter i Norge ligger i ikke-urbane og rurale områder. For mange er hytten sterkt tilknyttet ideer om slekt og familie i Norge. Det er med andre ord mange som har sterke forbindelser til Voss uten å være fastboende i kommunen. Hytteforbudet markerte et tydelig skille mellom bygd og by ved å forby opphold på fritidseiendom utenfor egen kommune.
Forholdet mellom hytteeiere og fastboende ble som følge av utbruddet av Covid-19 i Norge preget av spenninger: sosial distansering var regel nummer én. For å utforske den overnevnte problemstilling ser jeg det som virkningsfullt å dra nytte av antropologisk teori knyttet til huset, slektskap og senter-periferi.
Claude Lévi-Strauss etablerte sin teori om hus-baserte samfunn blant annet gjennom sin analyse av den nordamerikanske indianerstammen Kwaikiutl (Lévi-Strauss, 1983). Hans analyser oppstod som en respons på utfordringer ved å kategorisere Kwaikiutl-slektskap. Med sine fleksible matrilineære og patrilineære trekk passet ikke slektskapsorganisering til
Indianerstammen inn i den daværende slektskapsteorien. For Lévi-Strauss minnet deres organiserende prinsipp mer om det europeiske adelshuset. Huset tok ikke bare form som en fysisk bygning, men også som en moralsk og juridisk enhet hvor plikter og rettigheter følger med (Lévi-Strauss, 1983).I tillegg til å være et byggverk er Huset for Lévi-Strauss også en metafor for sosial organisering. Han beskriver Huset slik: «a corporate body, holding an estate made up of both material and immaterial wealth, which perpetuates itself through the
transmission of fits name, its goods, and its titles down a real or imaginary line considered legitimate as long as the continuity can express itself in the language of kinship or of affinity or borth (Lévi-Strauss 1983:174)».
4
Studier av husets materielle og immaterielle verdi for slektskap er et kjent antropologisk felt.
Marianne Gullestad beskriver hvordan huset i Norge ikke bare er en bolig. Huset setter også rammer for menneskers liv (Gullestad, 1989, s. 51). Janet Carsten og Stephen Hugh-Jones (1995) har i sin antologi About the house (1995) utforsket Lévi-Strauss´ ideer om Huset i et komparativt perspektiv. Carsten og Hugh-Jones sitt bidrag utvikler antropologisk forskning som ser på slektskap som en prosess. De utforsker hvordan «hus-samfunn» er et analytisk begrep for å synliggjøre den gjensidige konstitueringen av sosiale grupper og bygninger.
Relasjoner forstått gjennom prosess har også vært viktig i mine studer. I likhet med slektskap- og familierelasjoner kan relasjonen mellom hytteeiere og fastboende sees dynamisk. Ved å se relasjoner som en prosess vil jeg minne om at en relasjon bare eksisterer så lenge den blir aktivt reprodusert, og derfor også er dynamisk.
Forskningsprosjektet «Materialisering av slektskap: Norske hytter i et livssyklusperspektiv»
(MATKIN) ved Universitetet i Oslo, var i ferd med å avsluttes da jeg startet dette
masterprosjektet. Et av prosjektets mest sentrale spørsmål var knyttet til hvilken betydning norske hytter har for familie- og slektskapsrelasjoner. Hytten er fylt med mening og har en organiserende effekt på slektskap. Hytten skiller seg fra Huset, slik Lévi-Strauss forstår det, ved at hytten ikke er et alternativ til slektskap slik det forstås konvensjonelt. Hytten er snarere en materialisering av slektskap. Marianne Lien og Simone Abram forstår hytten både som samlende og splittende for slektskap. Den er sentrum for minner og framtidsutsikter og den er gjenstand for bruk og vedlikehold (Lien & Abram, 2019). Hytten er ikke bare en bygning.
Gjennom hyttepraksiser kan folk bli «slektet» og ta del, ikke bare i aktiviteter på hytten, men også i konstitueringen av hytten og av slektskap. Hytten er altså et sted «å slekte seg» (Howell 2003, Nordeide 2017). Hytten er stedet hvor det å bygge et grønnsaksbed, samles til
jonsoksfeiring og sitte tett rundt langbordet på solblekede puter er selve handlingene som etablerer slektskapstilhørighet og familierelasjoner. Hytten som analytisk enhet kan utforske slektskapsrelasjoner i Norge på måter de ikke har vært belyst på tidligere. MATKIN-
prosjektet gjorde til at jeg ble oppmerksom på norsk hyttekultur gjennom at hytten er en materialisering av slekt. Jeg ble derfor videre interessert i å forstå hvordan hytten i tillegg kan bidra til å tydeliggjøre relasjoner mellom fastboende og hytteeiere.
Betydningen av hytten ble særlig tydelig i perioden det ikke var lov å bruke den. Jeg stilte meg undrende til hvorfor det oppstod en spenning mellom fastboende og hytteeiere. Mediene
5
florerte i denne perioden av leserinnlegg og nyhetssaker som debatterte hytteforbudet. Noen påpekte at hytteforbudet var grunnlovsstridig (Graver, 2020), mens andre skrev at «hyttefolk på «koronaferie» provoserer meg. Eg forventar at folk tek kollektivt ansvar» (Årmot, 2020).
Kan hytten brukes som analytisk enhet for å si noe om den sosiale dynamikken i hele bygden?
For å bedre forstå denne relasjonen har jeg benyttet meg av ideer knyttet til senter og periferi.
Forskjellene mellom det urbane og rurale Norge er store, og dette har vist seg tydeligere gjennom hytteforbudet innført i mars 2020.
Senter-periferi er et mye brukt komparativt perspektiv i samfunnsvitenskapelige disipliner.
Modellen refererer både til en distanse rent geografisk, men også kulturelt, politisk og
økonomisk (Rokkan 1987). Norge er et land som stadig beskrives som forholdsvis homogent med få forskjeller mellom folk. Med andre ord, som Signe Howell og Marit Melhuus (1996) påpeker, kan likhet regnes for å være et «portvaktsbegrep» i Norge og Norden (Vike, Lidén
& Lien, 2001, s. 11-12). Det har den norske samfunnsviteren Ottar Brox gjort i sin artikkel
«Schismogenesis in the Wilderness: The Reintroduction of Predators in Norwegian Forests»
(2010). Han peker på at rovdyrkonflikten i Norge er et politisk splittende symbol som forsterker ideen om sentrer-periferi etter Rokkans (1964) linjer. Å velge side ved å for eksempel kjempe for at ulvebestanden må reduseres, argumenterer Brox, har blitt synonymt med en sterk landlig identitet, dermed også vilje til å stå opp for rurale interesser. Konflikten bygger på ideer sterkt knyttet til det rurale versus urbane (Brox, 2010, s. 392).
I antropologien har det vært utført interessante etnografiske studier på det nevnte tema. Blant annet har Tone Bringa og Hege Toje skrevet om hvordan Sovjetunionens fall bidro til en omorganisering av hele det sovjetiske geografiske rommet. Forholdet mellom hva som ble ansett som sentrum og periferi endret seg. Politikk tok nye retninger og produserte videre nye økonomiske og religiøse landskap (Bringa & Toje, 2016). Dette viser også Mathijs Pelkmans i sin monografi Fragile Convictions. Her illustrerer han hvordan den tidligere populære byen Kokjangak i Kirgisistan ble forlatt til fordel for utkantliggende nabolag, grunnet kollaps av urban infrastruktur (Pelkmans, 2017).
Etter utbruddet av koronaviruset i Norge var det en økende tendens at folk bosatt i urbane områder søkte seg til hytter og mer utkantliggende strøk. Populært var også områder omgitt av natur. Det skal påpekes at særegent for Norge er den kulturelle verdien som tillegges det ikke-urbane i norsk ideologi. Modernitet vekker ofte assosiasjon til urbanisering, og det ligger
6
derfor en interessant «antimoderne» impuls i reaksjonen om å «flykte» til mer rurale strøk under koronapandemien i Norge.
Dikotomien senter-periferi/ bygd-by er imidlertid ikke så skarp som man noen ganger tenker.
Et sted behøver ikke være en urban hovedstad for å være et sentrum. Pelkmans viser dette i sin artikkel «Ruins of hope in a Kyrgyz post-industrial wasteland». Den kirgisiske byen Ak- Tiuz hadde lenge fungert som et sentrum uten at det var en storby. Sentrumsstatusen ble tilskrevet på bakgrunn av at den hadde goder å tilby (Pelkmans, 2013). Voss har bevisst bevart sin bygdestatus. Samtidig markedsfører kommunen seg som en type sentrum ved å omtale seg som «Norges Adrenalinhovedstad» (www.visitvoss.no, 2021). Voss er ikke et politisk maktsentrum. De tilbyr imidlertid goder i form av sportsaktiviteter, DNT-markerte turstier, museum og hytter. Senter og periferi har forskjellige betydninger og er dynamiske prosesser. I neste del vil oppgaven legge frem regional antropologisk litteratur. Her vil jeg gjennom noen sentrale antropologiske tekster vise hva som er blitt utført av feltarbeid i Norge og Norden.
Regional antropologisk litteratur
Allerede i 1950-årene ble det gjort antropologiske feltarbeid i Norge. Den britiske sosialantropologen John Barnes forsket på et lite fiskesamfunn i bygda Bremnes, på Vestlandet. Barnes studier hadde et særlig fokus på likhet (equality) i Norge. Til tross for varierende økonomisk status i Bremnes, skriver han, er ikke økonomisk kapital avgjørende når det kommer til sosial ulikhet. Det sosiale nettverket i Bremnes «is largley a system of ties between pairs of persons who regard each other as approximate social equals» (Barnes, 1954, s. 44). Dette på tross av relative økonomiske ulikheter.
I likhet med Barnes skriver Marianne Gullestad også om egalitet i Norge. Riktignok med en annen argumentasjon. Med sin monografi Kitchen-Table Society (1984) beskriver Gullestad dagliglivet til arbeiderklassen i Bergen. Hun viser at det er store sosioøkonomiske variasjoner innad i Norge; dette til tross for landets egalitære rykte. Gullestad er dermed med på å
definere «likhet» som et portvaktsbegrep i Skandinavia, og gjør oss samtidig oppmerksom på at begrepet burde problematiseres.
7
Skillet mellom bygd og by belyser noen av de største forskjellene innad Norge. Særlig er dette tydelig i skrivende stund (mai 2021). Med et nært forestående stortingsvalg vokser
oppslutningen til Senterpartiet i Norge. Partiet ble stiftet i 1920 og kaltes Bondepartiet frem til de 1959. Da skiftet de navn til Senterpartiet. Bønder fra hele Norge har i mai 2021
demonstrert utenfor stortinget med ønske om et bedre landbruksoppgjør. Antropologiske studier i Norge blir derfor viktig for å belyse «perifere» steder og minoriteter. Harald Eidheim ønsket å utfordre myter om det «eksotiske» samiske folket i Nord-Norge. Han viser i sine studier hvordan samenes identitet er relasjonell og flytende (Eidheim, 1979). Ottar Brox bidro også til å belyse det polariserte forholdet mellom Nord-Norge og Oslo i sin bok Hva skjer i Nord-Norge. Boken analyserer holdninger og strategier til flytting fra bygd til by i Nord- Norge. Boken har spilt en stor rolle i fremstillingen av nordnorske nordmenn (Brox, 1966).
Den norske statsviteren Stien Rokkans (1987) modeller om sentralitet og periferalitet fikk i 1970-årene en sentral plass i samfunnsvitenskapelig metode i Norge. Sentrumskategorien refererer til et midtpunkt som ofte opererer som hovedsete for aktivitet. Her er et
maktsentrum, inkludert økonomisk og kulturelt sentrum. Kategorien periferi viser til utkanten.
I periferien finner man aktivitet som ansees som mindre viktig og underordnet det sentrale.
Sted og geografiske betraktninger er ofte det man tenker på når man i dagligtale snakker om senter og periferi. Faktorer som makt, kultur, politikk og økonomi er imidlertid også sterkt integrert i denne modellen (Yttri, 2016, s. 244). Rokkan bidro til å identifisere to konfliktlinjer i norsk politikk etter 1980: den territorielle og den sosiokulturelle. Førstnevnte viser til
konfliktlinjen mellom distrikt og hovedstad, mens den andre tar for seg spenningen mellom den utdannede overklassen i byene og de nasjonsorienterte bøndene på landsbygdene.
Modellen bidrar til å identifisere motsetninger og spenninger mellom bygd og by i Norge både geografisk og politisk. Neste del vil vise til noen studier av slektskap.
I det antropologiske fagfeltet har slektskap vært et sentralt tema. Likevel har slektskap i Skandinavia ikke blitt rettet mye oppmerksomhet. Jeg vil presentere noen studier som har blitt utført. Fredrik Barth gjorde i en alder av 22 år et feltarbeid på det lille stedet Sollia i
Østerdalen (Barth, 1951). Studiens hensikt var å vise hvordan fjellgårdene her tok utbytte av sine ressurser, og gav i tillegg verdifulle beskrivelser av kjennetegn ved den nord-
vesteuropeiske familiemodellen. I sin empiri beskriver han hushold i form av kjernefamilier, ekteskapet som økonomisk førende enhet og barn som tidlig fraflyttere og neolokale bosettere (Solheim, 2016, s. 16). Den svenske antropologen Åsa Boholm var tidlig ute med å vektlegge
8
studiet av slektskap i sin doktorgradsavhandling Swedish Kinship (1983). Her analyserer hun svensk hverdagsliv i utforskingen av kulturelle tilhørighets- og kontinuitetsprosesser.
Tidligere antropologiske teorier fokuserte på slektskap som en stabil kategori. Antropologer var opptatt av hvordan de best mulig kunne kategorisere mennesker i avstammingslinjer eller allianser, om de var matrilineære eller patrilineære. David M. Schneider viste gjennom sine studier at slektskapskategorier ikke er kryss-kulturelle (Schneider, 1989). Gradvis ble flere antropologer opptatt av forståelsen av slektskap som en prosess. Den norske antropologen Signe Howell (2003) bidro til dette prosessuelle skiftet, i internasjonal antropologiske
slektskapsstudier. Gjennom sitt arbeid om fjernadopsjon introduserer hun begrepet kinning og viser hvordan slektskap ikke er stabile kategorier, men at det å bli en slektning og et
familiemedlem er en prosess. Hennes studier av adopterte barn i Norge beskriver prosessen rundt å gjøre et barn til en slektning og en norsk statsborger.
Studier av slektskap i Norge har de senere årene økt. Blant annet har antologien Blod- tykkere enn vann? Betydninger av slektskap i Norge redigert av Signe Howell og Marit Melhuus (2001) utmerket seg. Bokens mange bidrag tar sikte på å forstå slektskap gjennom linsen av lesbisk foreldreskap, internasjonal adopsjon og ny reproduksjonsteknologi. I tillegg gir Gunnlaug Daugstad (2001), med utgangspunkt i Odelsretten, i samme utgave også et innblikk i hvordan emosjonell tilknytning mellom personer og eiendom ofte er avgjørende når det gjelder å beslutte fremtiden til norske gårder. Studien er særlig interessant med tanke på mitt prosjekt om hyttens betydning.
Marianne Gullestad har bidratt til forståelsen av hva hjemmet betyr. I boken Kultur og
hverdagsliv: på sporet av det moderne Norge (1989) skriver Gullestad om hvordan en bolig i Norge er noe som er skapt av mennesker, og som samtidig setter rammer for mennesker liv (Gullestad, 1989, s. 51). Gullestads skiller i sine studier imidlertid ikke mellom ulike typer boliger, og vier ikke oppmerksomhet til hytten. Men hytten har en stor betydning i Norge i dag. Omtrent halve Norges befolkning eier eller har tilgang på en eller flere hytter (Farstad &
Almås, 2009). Historisk sett har litteratur som omhandler hytter og fritidsboliger fokusert på problemer knyttet til økonomi, miljø, juss og kultur. Men det eksisterer en sterk ide om at hytten er en viktig del av Norges nasjonale identitet.
9
Etnologen Ingun Grimstad var i 1990 den første til å gjøre studier av norske hytter. Med en kvalitativ fremgangsmåte stilte hun seg spørrende til hvordan folk bruker og former sine fysiske omgivelser. Grimstad analyserte hytter langs Oslofjorden med et fokus på bygningenes fysiske fremtoning (Grimstad, 1990). Hytter har også vært av interesse for geografer som har studert hytten i sammenheng med fritid, utendørsaktivitet og turisme (Jansson & Muller 2003, Kaltenborn 1997).
Hytteutbygging har de senere årene tatt en ny form enkelte steder. Større hytteboliger er en økende trend som preger utbyggingen. I tillegg har flere kommuner begynt å regulere hytteutbygging i såkalte hyttefelt. Hyttefelt kjennetegnes ved at fritidsboliger bygges relativt tett ved siden av hverandre, eventuelt tar de form som leiligheter i et rekkehus. Norske samfunnsgeografer og sosiologer har siden denne trenden startet, rettet oppmerksomhet rundt de økonomiske og miljømessige implikasjonene denne typen hytteutbygging har. Bøkene Rurale brytninger (Haugen & Sætre, 2011) og Norske hytter i endring (Berker, Gransmo, &
Jørgensen, 2011) tar opp dagsaktuelle problemstillinger knyttet til hytteutviklingen. Forhold mellom fastboende og lokale, ny teknologi og infrastruktur og skillet mellom det urbane og rurale er eksempler på tema som tas opp.
Studier av hytter er altså et tverrfaglig felt som også har vekket antropologers interesse. De britiske antropologene Simone Abram og Pauline Garvey har forsket på norsk hytteliv.
Abram har utviklet flere analyser om hytter i Norge, blant annet i «Values of property (properties of value): capitalization of kinship in Norway» (2014) og «The Normal Cabin´s Revenge-building Norwegian (Holiday) Home Cultures» (2012). Førstnevnte ser hytten som et bilde på nasjonalstaten. Den andre artikkelen stiller spørsmålstegn ved fjellhytters
hegemonitet. Garvey utførte feltarbeid i Skien i årene mellom 1996-2006. Hun knytter norske hytteprosjekter i det 20. århundre til et større moderniseringsprosjekt (Garvey, 2008).
Marianne Lien, Simone Abram og Anita Nordeide forsker også på hytter, i det tidligere nevnte prosjektet Materalizing Kinship- Cycles of life at the Norwegian «Hytte» som har satt søkelyset på hyttens betydning for norske familier (Lien & Abram 2019, Nordeide, 2017).
Oppgavens oppbygging
Det innledende kapittelet har introdusert oppgavens teoretiske rammeverk og problemstilling.
Her har jeg forankret teoretiske forståelser som vil vise seg gjennom oppgaven. I neste
10
kapittel vil oppgavens metodisk utgangspunkt presenteres. Her starter jeg med å synliggjøre hvordan det har vært å utføre feltarbeid i en pandemi. Videre viser jeg valg av sted ved å presenterer Voss og hytteforbudet. Deretter drøfter jeg mitt felt i den større antropologiske debatten om hjemmeantropologi. Videre legger jeg frem veien til mine informanter, datainnsamling og plasserer meg selv og min rolle i feltet. Til slutt gjør jeg gjennom etiske hensyn en kritisk vurdering av metoden som er benyttet.
Tredje kapittel viser en kort historisk gjennomgang av norsk landbruk og hyttens framvekst i Norge. Dette er et nødvendig bakteppe som vil være relevant for den videre diskusjonen om hytter i Norge, slektskap og ideer om bygd og by. Særlig med tanke på hva mine informanter beskriver som «autentisk» og «primitivt». I kapittel 4 vil jeg presentere noen av mine
hovedinformanter. Det vil jeg gjøre gjennom å vise til fire hyttediskurser. Den første diskursen representeres av hytteeiere med slektsrelasjoner på Voss. Slekt og familie er en temporal prosess som kommer til syne gjennom hytten. Den andre hyttediskursen viser seg gjennom fastboende uten hytte på Voss. Her reflekteres holdninger til hytter blant annet gjennom hva hytter gjør for Voss på godt og vondt. Fastboende med hytte på Voss
representerer den tredje diskursen. Ideen om et «primitv» hytteliv knyttes her til ønsket om komme seg bort og ut i naturen. Den fjerde og siste diskursen kommer gjennom hytteeiere uten slektsrelasjoner på Voss. Informanter her hadde ofte hytte i det store hyttefeltet. Voss representerer for dem ferie og fritidsaktiviteter, men er også tett knyttet til ideer om slektskaps- og og familierelasjoner.
Med bakgrunn i min empiri tar kapittel 5 utgangspunkt i to nye hytter. Hyttene skiller seg imidlertid ved at den ene har slektsrelasjoner til Voss, mens den andre har ikke det. Kapittelet ønsker å problematisere ideer knyttet til hvem som hører til og hvem som ikke gjør det ved å se på to «typer» hytteeiere. I kapittel 6 utforskes relasjonen mellom fastboende og hytteeiere på Voss. Det er immaterielle og materielle grenser som bidrar til at hyttefolk og fastboende er adskilt. Oppgaven vil i dette kapittelet utforske dette gjennom Voss folkemuseums
produksjon av kultminne, Bondens1 økonomiske relasjon til hyttefolket og fysisk innramming av hyttefeltet. Som oppgaven vil ha vist til nå er ikke relasjonen mellom fastboende og
hytteeiere noe nytt. Forholdet mellom fastboende og hytteeiere fikk imidlertid en ny
1 «Bonden» er en av mine informanter og vil gjennom oppgaven skrives med stor forbokstav.
11
dimensjon, og belyst på en ny måte, gjennom innføringen av hytteforbudet. Dette er tema for syvende kapittel. Øvrige koronarestriksjoner bidro også til å få frem hvordan mine
informanter kategoriserer fastboende og hytteeiere nærmest etter Mary Douglas-aktige (1966) forståelser av renhet og urenhet. Kapittelet om hytteforbudet og koronarestriksjoner legges derfor frem i siste kapittel for å kaste et sterkere lys på problematikken oppgaven har gjennomgått.
12
2 METODE
I dette kapittelet ønsker jeg å vise den metodiske prosessen både før og under feltarbeidet.
Først vil jeg gi en liten diskusjon av hvordan det var å utføre feltarbeid i en pandemi. Deretter introduseres valg av felt gjennom Voss som sted og hytteforbudet som problem. Diskusjonen går videre inn på ulike synspunkter på feltarbeid i Norge. Deretter presenteres informanter, deltakende observasjon og min rolle. Avslutningsvis drøftes etiske utfordringer ved metoden.
Da det ble klart at hytter skulle være sentralt for prosjektet mitt begynte jeg å undersøke hvilket sted som kunne være egnet. Muligheter i vinterkommunen Geilo og sommerstedet Kragerø ble vurdert. Det endte med Voss ettersom stedet er populært både sommer og vinter.
Praktiske årsaker til valg av sted var også medvirkende. På Voss hadde jeg tilgang på bosted og mulige informanter. Familiens hytte stod til disposisjon, samt en invitasjon til et lengre hytteopphold hos en venninne og hennes familie. På den måten gav Voss meg om mulig bedre sjanser for å få tillitt og tilgang blant folk.
Voss har et bredt aktivitetstilbud og markedsfører seg gjennom arrangementer som
Ekstemsportveko, Vossajazz, Matfestivalen og Smalahovesleppet. Kommunen har også en relativt stor hyttebestand og er et populært reisemål for både nordmenn og utenlandske turister. Voss har en fastboende befolkning på omlag 15 800 innbyggere. Det eksisterer omtrent 3474 hytter i kommunen. Bygden ligger 10 mil fra Bergen og mange bergensere har tilknytning til Voss gjennom hytte og/eller slektskapsrelasjoner. 15. juni 2020 tok jeg toget fra Oslo til Voss. For anledningen hadde jeg kjøpt en sykkel, i mangel på bil. Store deler av oppholdet bodde jeg på min families hytte i et stort hyttefelt. Én måned tilbragte jeg på en av mine informanters familiehytte. Oppgaven bygger på et feltarbeid jeg utførte fra juni til starten av oktober 2020. Feltarbeidet innebar reising og tett samvær med folk. Dette kom derfor i konflikt med nasjonale råde om å holde seg hjemme. Mitt opphold på Voss ble derfor verdifullt i undersøkelsen av hvordan relasjoner på Voss viste seg tydeligere gjennom
pandemien.
13
Feltarbeid i en pandemi
Nedstengningen av Norge lukket flere dører for mitt opprinnelige masterprosjekt i utlandet.
Men når en dør lukkes åpnes en annen. Med nedstengte byer, hvor hverdagslige ting som å dra på kino, spise på restaurant eller å ta bussen var preget av begrensninger og reguleringer, var det en lettelse å reise til Voss. Lettelsen med å reise til en mindre og rural bygd som Voss delte jeg også med mange av mine informanter.
Rent geografisk er hyttefenomenet i Norge av en særlig rural karakter. De fleste hytter er bygget i områder trukket bort fra det urbane liv, og ideen om hytten holder sterke
assosiasjoner til landsbygda og det tradisjonelle (Rye & Gunnerud Berg, 2011, s. 128). «På hytta er alt som det plar vere, sjølv om livet heime endrar seg», skriver Anita Nordeide. Her er et hus som legger til rette for naturopplevelser, samvær med slekt og familie, og tar en tilbake til det rurale (Nordeide, 2017). Hytten symboliserer for mange en kontrast til hverdagen i byen, en tilværelse hvor tempoet er senket og hvor normene krever mindre hensyn til stress, fokus og mobilitet. Disse verdiene ble ekstra tydelige da pandemien inntraff. I fraværet av byen blir hyttelivet en mulighet. Når man ikke kan gjøre som man pleier i byen, står hytten, og de aktiviteter som utføres der, uforandret.
Voss under sommeren i pandemiåret 2020 møtte meg som en hvilken som helst sommerferie.
Norge hadde åpnet mer opp i takt med sommerferiens inntog. Mange hadde planlagt for innlandsreiser. Regjeringens råd denne sommeren var å feriere i Norge. Samtidig rådet myndighetene folk om å ikke reise unødvendig. Dette skapte forvirring om hva som var å regne for nødvendige og ikke-nødvendige reiser. Var det nødvendig å reise på hytten? Man måtte selv foreta denne vurderingen. Min informant Lea er oppvokst og fastboende på Østlandet med hytte og familie på Voss. Store deler av sommeren 2020 tilbragte hun på hytten på Voss. Hun forteller at hun og datteren hver sommer pleier å reise til Bergen og bo på hotell. Dette året ble det imidlertid ingenting av Bergensturen: «den årlige turen til Bergen ble droppet som et koronatiltak. Vi prøver å begrense reisingen på grunn av smitte», forteller Lea. De ambivalente reiserådene fra norske myndigheter skapte forvirring. Ettersom
hytteforbudet ikke lenger var gjeldene ble ansvaret for vurdering av smitterisiko lagt på det ferierende individet. Å krysse kommunegrenser ble et valg preget av moralsk ambiguitet.
14
Kan man bli en del av et fellesskap under en pandemi hvor de sosiale spillereglene er endret?
Kryssing av kommunegrenser var ikke lenger ulovlig. Bekymringen for smitte som følge av økt hytteturisme var imidlertid uttalt av flere norske kommuner. På Voss var jeg en hyttegjest som bodde i hyttefeltet. Mine informanter bestod blant annet av hytteeiere jeg allerede kjente, og nye bekjentskap som var fastboende på Voss. Hjemme hos nye bekjentskap ble jeg
behandlet annerledes enn hos dem jeg allerede kjente. Jeg håndhilste aldri på nye bekjentskap, mens jeg hos kjente fikk klem ved ankomst. Under et besøk hos en fastboende familie, som var et nytt bekjentskap, ble jeg strategisk plassert lengst unna fastboende folk. Her fikk jeg også egne håndduker på badet og på kjøkkenet. Hos kjente informanter satt vi ofte tett og røykte av samme vannpipe, selv om vi ikke var å regne som samme «kohort» enda. Begrepet
«kohort» fikk en ny betydning relatert til grensesetting under pandemien. Som et
smittevernstiltak i forbindelse med Covid-19 i Norge ble begrepet «kohort» brukt som en betegnelse på «en fast gruppe av få individer med minst mulig kontakt med individer utenfor sin egen gruppe» (Braut, Sterri, Berteussen, & Grønmo, 2020). I møte med mine informanter viste mitt feltarbeid hvordan hytteeiere og fastboende, nye og gamle bekjentskap,
kategoriseres. Dette vil være tema senere i oppgaven.
Valg av felt
Voss
Er identitetstanken på Voss i dag uklar og full av motsetningar – ja mest i krise? På den eine sida skal Voss vera herad, med hardingfela som identitetsmerke og symbol på kulturmedvit og bygdestatus. På den andre sida har Voss det som mest kan opplevast som eit bykompleks.
(Hommedal, 2020)
Voss kommune ligger rundt Vossvassdraget med grense mot Kvam i vest og Ullensvang i sør.
Mot nord finner man Strandaelven, Hardangerfjorden og Teigdalen med omliggende fjelltrakter og dalfører, og øst, øverst i Raundalen, grenser bygda mot Ulvik (Thorsnæs &
Selland, 2020). Voss sentrum, også kalt Vangen har historisk vært et viktig møtested. Jord- og landbruk har tradisjonelt vært vesentlig for bygda, noe som har blitt gjort mulig av de brede dalførene rundt Vangsvatnet. Til tross for dette var Vangen ikke et handelssted før rundt år 1852. Skysstasjonen ble opprettet i 1862 og det kjente Fleischers hotell åpnet i takt med den
15
voksende internasjonale turismen i 1865 (Voss kommune & Asplan Viak, 2018, s. 11).
Interessen for naturopplevelser økte på Vestlandet i andre halvdel av 1800-tallet. Voss, som alt var et knutepunkt for trafikk og gjennomfart, dannet i denne perioden grunnlaget for å utvikle seg til et turiststed (Voss kommune & Asplan Viak, 2018, s. 10 og 11). Det ble i 1875 vedtatt at en jernbane skulle bygges ut mellom Voss og Bergen. I forbindelse med åpning av jernbanen økte reiselivet og det ble behov for flere overnattingssteder (Voss kommune &
Asplan Viak, 2018, s. 13). Vossebanen stod ferdigstilt i 1883. Bergensernes tilgang på Voss ble dermed enklere.
Med sitt allsidige preg har Voss i dag markedsført seg som en ekstremsportbygd gjennom et bredt tilbud av utendørsaktiviteter. I tillegg arrangeres kulturarrangementer som
Smalahovesleppet, Vossajazz og Osafestivalen. Den historiske gården Mølstertunet på Voss folkemuseum preger utsikten fra sentrum. Som den fjerde største kommunen på Vestlandet med sine 1933 kvadratkilometer huser Voss Herad omlag 15787 innbyggere (SSB, 2021).
Samtidig tar Voss stolthet i sin kulturarv og natur ved å fremme fjell, folkemuseum og tun.
Det kontrastfylte landskapet bestående av grove fjelltopper og mykere mark og vann gir Voss et innlandspreg. Dette gjenspeiles også i klimaet som er kjent for sine varme somre og kalde vintre. På Voss kan man dra nytte av alle årstidene; ski på vinteren og bading på sommeren.
Bygdens scene og egenskaper har gjort den attraktiv for hyttefolk og øvrige turister, og befolkningen øker signifikant i helger og ferier når kommunens 3474 hytter og
fritidseiendommer blir tatt i bruk.
Voss er et allsidig sted. Her kan du klappe en sau og kjøpe en cappuccino etterpå. Her arrangeres musikkfestivaler, men busser har få avganger i døgnet. I det innledende sitatet stiller førsteamanuensis i mellomalderarkeologi Alt Fore Hommedal seg spørrende til om Voss er i en krise av motsetningene mellom bygd og by. Spørsmålet om hvorvidt Voss skal kalle seg for by framfor bygd har vært en diskusjon i bygden (Røland, 2017). Kommunen valgte imidlertid å forbli en bygd. Denne diskusjonen bidrar derfor til å belyse at bygd-by dikotomien i Norge lever i beste velgående.
16
Hytteforbudet
Som nevnt ble valg av sted påvirket av koronapandemien. Ved å velge Voss som felt legger jeg til grunn en representasjon av stedet. Dette er basert på mine ideer om at det her eksisterer en relasjon mellom hytteeiere og fastboende. Appadurai argumenterer for at ‘locality’ ikke er noe som eksisterer og venter på å bli oppdaget. Tvert imot: sted er noe som blir delvis
produsert gjennom etnografisk representasjon (Appadurai, 1995, s. 182). I tillegg blir Voss til gjennom lokale konstruksjoner. På den måten blir Voss to ulike steder for henholdsvis
hyttegjester og lokalbefolkningen.
Clifford og Marcus påpeker at den historiske utfordringen med etnografi bunner i “the fact that it is always caught up in the invention of culture, not the representation, of culture”
(Clifford & Marcus, 1986, s. 2). Det er meg derfor bevisst at gjennom å studere relasjoner på Voss bidrar jeg også til å konstruere dem. Samtidig er det ikke jeg som finner opp Voss. Voss eksisterer på forhånd. Derimot bidrar jeg til å skape en bestemt innramming av Voss ved å legge fokus på relasjoner mellom hytteeiere og fastboende, fremfor annen tematikk som for eksempel kjønn, idrett eller pendling.
Som den største hyttekommunen på Vestlandet anså jeg Voss som et godt utgangspunkt til studien av forholdet mellom hytteeiere og bosatte. Ettersom bygda huser hytteturister sommer og vinter gav dette stedet meg mulighet til å komme tett på folk. Som resultat av
hytteforbudet hadde enkelte opplevd å bli ‘utvist’ fra sin hyttekommune. I løpet av sommeren møtte jeg folk som gav meg direkte innblikk i en normal hverdag. Hverdagen var imidlertid stadig preget av den tvetydige gjenåpningen av grensene og de vedvarende
koronarestriksjonene. For å studere hytteforbudet var valg av felt begrenset til Norge, men innenfor disse grensene var sted vilkårlig. Det er med andre ord ingenting ved Voss som gjør dette stedet mer egnet til å studere hytteforbudet enn for eksempel Kragerø kommune. Voss som felt er «’arbitrary’ insofar as it bears no necessary relation to the wider object of study»
(Candea, 2007, s. 180). At Voss kommune ble mitt foretrukne felt er med andre ord en kombinasjon av praktiske forhold og ideen om at etnografer burde «take up specific topics and issues (rather than simply people and places) as creating contexts for ethnographic study»
17
(Strathern, 2019). I prinsippet kunne jeg reist til hvilken som helst kommune i Norge for å studere fenomenet. Derved reiste jeg ikke bare til Voss, men også til hytteforbudet.
Hjemmeantropologi
Sted har en sentral plass i organiseringen av samfunnsvitenskapelig kunnskap. Særlig gjelder dette i antropologi, ettersom disiplinens fremste kjennetegn er studiet av «de andre» som bor på «andre plasser» (Lien, 2012). Kathinka Frøystad identifiserer i sin artikkel «Forestillingen om det «ordentlige» feltarbeid og dets umulighet i Norge» hvordan feltsteder er hierarkisk rangert. Landsbyer går foran byer og steder langt unna trumfer hjemlige trakter (Frøystad 2003). Antropologien har med andre ord i stor grad vokst frem på ideen om at forsker og de som forskes på bør ha ulike ontologiske utgangspunkt og skal være preget av en form for forbløffelse.
Hvordan kan ens etnografiske materiale tolkes uten at det påvirkes av ens egne forutinntattheter eller hjemmeblindhet? Martin Holbraad og Morten A. Pedersen
diagnostiserer antropologiens største metodologiske utfordring til å være akkurat dette. De spør «how to neutralize the dangers of one’s own presuppositions constraining or even predetermining one’s own capacity to describe, interpret, explain or analyse the ethnographic phenomena with which one is confronted?» (Holbraad & Pedersen, 2017, s. 5). Denne
bekymringen gjelder ikke bare hjemmeantropologi, men kan regnes for å være utgangspunktet for hele disiplinens representasjonskrise. Uansett hvor man gjør feltarbeid, og blant hvem, vil ens egen posisjonering og tolkning ha konsekvenser for fremstillingen av de innsamlede etnografiske data.
Til tross for representasjonskrisen i antropologien står idealet om det klassiske feltarbeidet sterkt. Debatten rundt hvorvidt hjemmeantropologi er «dårlig sosiologi», som Howell har hevdet (Frøystad 2003), eller kan tilfører verdifulle innsikter til den antropologiske disiplinen har lenge vært omstridt. En omtalt utfordring med feltarbeid i egen kultur er at man ikke har den nødvendige analytiske distansen til feltet. Dette kan potensielt føre til at viktig data blir oversett. Siden Bronislaw Malinowski utførte sitt feltarbeid blant trobrianderene på Ny- Guinea for over hundre år siden (Malinowski, 1984 [1922]) har det vært en forutsetning for
18
antropologien at man skal bli forbløffet; bare slik kan man oppnå verdifull antropologisk innsikt. Dette idealet er fremdeles sentralt, men blir stadig utfordret.
Sosialantropolog Halvard Vike poengterer at ideen om hjemmeantropologi er knyttet til en forutsetning om et fravær av fremmedhet. Dette skaper epistemologiske sperringer og produserer mulige antakelser som «ligger farlig nær den problematiske koloniale arven i faget, nemlig jakten på de primitive» (Vike, 2020, s. 140). I dette resonnementet er det implisert at antropologien stadig søker forbløffelse. Lien argumenterer for at antropologer må bli flinkere til å studere fenomener som ikke har en umiddelbar forbløffende effekt og som ikke nødvendigvis er fremmed (Lien M. , 2012, s. 313). Hun påpeker at ved å bare studere de og det «andre» står antropologien i fare for å gjøre «hjemme» til en lovmessighet. Ved å sette det «eksotiske» i sentrum, og samtidig unngå feltarbeid i egen kultur i frykt for
hjemmeblindhet, vil den antropologiske disiplinen miste kredibilitet.
I denne oppgaven betyr hjemmeantropologi feltarbeid som er utført i geografisk nærhet til
«hjem» og på tematikk som er kjent. For antropologer er det et dårlig utgangspunkt å basere ideen om hjemmeantropologi på at egen identitet er «generell» og overordnet, og at man på bakgrunn av dette kan «anse ethvert sted i landet de har vokst opp i som «sitt eget», skriver Vike (Vike, 2020, s. 130). Til tross for dette må det tas høyde for at «hjemmeantropologi»
ofte er forskning hvor forsker og informanter til dels deler grunnleggende forståelser av hva virkeligheten er og består av.
I Reassembling the social (2005) foreslår Bruno Latour at samfunnsvitenskapen burde operere med en såkalt «flat ontology». «Flat ontology» vil si at forskere ikke skal ha noen
forutbestemte ideer, eller strukturer, om hva som finnes. Ettersom mitt feltarbeid fant sted ikke bare i Norge, men også et sted jeg har kjennskap til, var dette utfordrende.
Antropologiens oppgave er å bidra til å lukke gapet mellom «oss» og «dem» ved å gjøre det kjente eksotisk og det eksotiske kjent. Å ha utgangspunkt i en såkalt «flat ontology» i møte med det hverdagslige og «normale» viste seg utfordrende ved at jeg risikerte å anta sosiale sannheter og sammenhenger på bakgrunn av egne kulturelle forestillinger. Jeg mener dette ikke er god nok grunn til å la være å studere egne samfunn. Det har vært mer effektfullt å spørre «hva man skal gjøre med alt det som ikke framstår fullt så fremmed»? (Lien M. , 2012, s. 305). Svaret er trolig at det er nødvendig å tenke komparativt for å se særpreget ved det hjemlige. Oppgaven vil enkelte steder bruke antropologisk teori basert på empirisk feltarbeid
19
blant annet i tidligere Jugoslavia og Kirgisistan i forsøket på å se min problemstilling mer komparativt. I kapittel 3 viser oppgaven også hvordan norsk landbruk og hyttens fremvekst skiller seg fra andre steder i Europa, og gir et kort innblikk betydningen av fritidsboliger i Danmark og Russland. I neste del vil jeg gi et overblikk over mine informanter
Informanter
I mitt feltarbeid har jeg vært i kontakt med mange mennesker. Kapittel 4 vil i større grad introdusere disse, med bakgrunn i min empiri. Som nevnt tidligere var valg av Voss som sted praktisk med tanke på tilgang på bosted og at jeg hadde kontakter der. Ettersom jeg skulle gjøre feltarbeid under svært strenge restriksjoner, som hele tiden endret seg, vurderte jeg det som nyttig å allerede ha noen kontakter før feltarbeidet. Dette viste seg å være en god strategi, som jeg vil komme tilbake til senere i oppgaven. De kontaktene jeg hadde før jeg reiste til Voss benyttet jeg meg av i stor grad. Disse kontaktene satt meg videre i kontakt med andre mennesker de kjente som hadde hytte. Snøballeffekten ble slik en vesentlig del av min metodebruk. Utviklingen av nettverket mitt skjedde også mer organisk i situasjoner hvor jeg ble invitert med på aktiviteter som inkluderte nye mennesker. Jeg ønsket å samle et bredt spekter av perspektiver og siktet meg inn på både hytteeiere og fastboende på Voss. For forståelsen av hva hytten er og hvordan den brukes har dette vært viktig. Analytisk har det vært nyttig å foreta en kategorisering av hyttediskurser. Diskursene er dynamiske og ønsker å gi en bedre forståelse av hvordan folk opplevde koronarestriksjonene og hytter i Norge ulikt.
Inndelingen er gjort etter 1) hytteeiere med slektsrelasjoner til Voss, 2) fastboende med hytte på Voss, 3) fastboende uten hytte på 4) Voss og hytteeiere uten slektsrelasjoner til Voss.
Majoriteten av informantene mine hadde jeg kontakt med under hele feltoppholdet, i varierende grad. Familiene på Tunet og Vikanes-hytten bor begge i Bergen og har hytte og slektsrelasjoner på Voss. Hyttene er relativt gamle, og beskrives ved flere anledninger som
«autentiske» og «primitive» 2. Her tilbragte jeg flere uker. Familien på Tunet kjenner jeg gjennom min venninne Lise. Familien hennes består av foreldre Julie og Stig i slutten av førtiårene, og barna Lise (henne selv), Mari og Ina, alle i tjueårene. Opp en liten grusbakke
2 Begrepene «autentisk» og «primitivt» er emiske, og vil med utgangspunkt i mine informanter forståelse av ordene, redegjøres for senere i oppgaven.
20
ligger hytten til Stigs tremenning. Hun heter Lea og er i førtiårene. Lea er oppvokst og bor på Østlandet, og har relasjon til Voss gjennom slektskaps- og familierelasjoner. Hun bygget seg en hytte her for åtte år siden for å komme nærmere dem hun har tilbragt sin barndom med.
Rett ved Tunet ligger Vikanes-hytten som eies av Stigs kusine, Eli, og hennes ektemann Claus i femti-årene, samt døtrene Eva og Katrine i tjueårene. Sammen med Vikanes-familien feiret jeg og familien på Tunet Jonsok3. Ved flere anledninger var de også på middag sammen med oss nede på Tunet.
Eli Vikanes gav meg videre verdifulle bekjentskap i området. Blant annet møtte jeg min informant Siv under feiring av Jonsok. Hun er fastboende med hytte på Voss. Vi hadde flere samtaler om hennes nykjøpte hytte bygget på 70-tallet. Den fastboende familien Jensen er i likhet med Siv fastboende med hytte på Voss. De bor rett ved det store hyttefeltet hvor jeg hadde hovedbase på min families hyttefelts-hytte under feltarbeidet. Familien Jensen kom jeg i kontakt med gjennom venner jeg fikk besøk av fra Oslo. De kjente Jensen-familien og satte meg i kontakt med dem. I Jensen-familien hadde jeg mest kontakt med Anne, en dame i femtiårene, og datteren hennes Britt, som er i slutten av tjueårene. Hos dem var jeg en relativt hyppig middagsgjest.
Et annet sted hvor jeg var samlet rundt kjøkkenbordet var hos Bonden4, en middelaldrende fastboende Vossing uten hytte på Voss. Han kontaktet meg etter et intervju jeg gav i den lokale Avisa Hordaland om mitt masterprosjekt. Sammen med ham fikk jeg være med å selge ved til hyttefolket i hyttefeltet. I den hvite varebilen hans kjørte vi også rundt i hans hjembygd hvor han viste meg de omkringliggende hyttene. I hyttefeltet bodde jeg store deler av
feltarbeidet i min families leilighetslignende og relativt nye hytte. Min egen mor er en
informant som representerte hytteeiere uten slektsrelasjoner på Voss, og som tilhenger av den
«komfortable» hytten. Hyttenaboen Kine, en kvinne i førtiårene, faller også i denne kategorien av hytteeiere. Hun eier hytteleiligheten som ligger over min egen families hytteleilighet. Lene, en jente i trettiårene, tilbragte jeg noen ettermiddager sammen med på min families og hennes families hytte i hyttefeltet. Hun viste meg hvordan også nye hytter er sterkt tilknyttet ideen om slektskapsrelasjoner.
3 Jonsok er et annet navn på sankthans.
21
Flere av mine informanter kjente jeg mer eller mindre fra før. Lise er min venninne og vi kjenner hverandre godt. Familien hennes er heller ikke nye bekjentskap. Å utføre feltarbeid blant folk man kjenner er relativt uvanlig i antropologien. For mitt feltarbeid kan det ha vært en ulempe ved at jeg allerede hadde en nær relasjon til disse menneskene. Viktig data kan ha blitt oversett. Likevel mener jeg at fordelene har vært større. For meg var det viktig å komme tett på mennesker, selv under kontinuerlig endrede restriksjoner. I tillegg kom jeg veldig tett på slektskapsrelasjonene, som var det jeg ønsket å studere. Familien til Lise gav meg tilgang og innpass som jeg vanskelig hadde fått uten å kjenne dem fra før. Jeg fikk også
observasjoner som viste hvordan folk har ulike ideer om koronaviruset. Jeg håndhilste aldri på nye informanter, men hos familien til Lise ble jeg ønsket velkommen av en klem.
Kjennskapet til familien har også gitt meg fordeler i form av tillitt. De introduserte meg til flere nye informanter. At Lises familie «gikk god for meg» gjorde at jeg enklere ble
«godtatt». Under mitt opphold på hytten hadde jeg besøk av både venner og familie, og jeg bodde i perioder sammen med min egen familie. De kom opp noen helger i sommerferien.
Det er uvanlig å bruke sin egen mor i empirisk feltarbeid. Jeg anser imidlertid enkelt av hennes bemerkninger om hytten som verdifull representasjon av hytteeier i hyttefeltet. Derfor har jeg likevel valgt å inkludere enkelte av hennes forestillinger om hytten i min empiri.
Jeg tilbragt også en dag på Voss folkemuseum hvor jeg så på utstillingen på Mølstertunet, et tun bestående av en rekke gårdshus fra 1500-tallet. Der snakket jeg med ansatte på stedet.
Utstillingen har vært nyttig å tenke med for å forstå hvordan kulturarv på Voss fremmes.
Denne fremgangsmåten har bidratt til å belyse mine studier på ulike måter. Oppgaven vil senere, med empiriske eksempler, introdusere de nevnte, samt andre, informanter ytterligere.
De nevnte er mine hovedinformanter, som representerer de ulike hyttediskursene. Jeg kunne kontakte de fleste informanter når som helst dersom jeg skulle ha spørsmål, noe jeg også benyttet meg av. Enkelte andre informanter var jeg i kontakt med bare i en kort tid hvor vi møttes på café eller på kontoret, og hadde samtaler. Særlig gjaldt dette i tilfeller hvor jeg nådde ut til folk gjennom deres arbeidsplass, for eksempel Voss Folkemuseum. Jeg endte opp med en informantskare på omlag 30 personer, bestående av både kvinner og menn i alderen ca. 19-70 år.
22
Deltakende observasjon
Jeg tilbragte tid med mine informanter både i hytter og i deres hjem. Her opparbeidet jeg meg en forståelse av hyttens ulike betydninger. Jeg fikk også innblikk i hvordan relasjonen mellom fastboende og hytteeiere artet seg. Men hvordan kan man observere hytteforbudet etter at det er opphevet? Sommerferien stod for tur, og norske myndigheter oppfordret Norges borgere til å feriere i eget land. Samtidig stod anbefalingen om å holde seg mest mulig hjemme. Det var med andre ord ikke ulovlig å reise rundt, men det lå likevel moralske føringer om å helst holde seg i ro. Koronasituasjonen var fremdeles aktuell og preget nesten enhver samtale gjennom ord, kroppsspråk og praksis. For de lokale var ofte lyden av andre dialekter og språk, samt synet av folk i sportsklær, noe som skjerpet sansene og gjorde dem bevisst på
hytteturister og smittefaren. For hytteeierne var behovet for å komme seg bort fra byen og opp på hytten det beste alternativet når utenlandsreiser var frarådet. Med andre ord var det ikke mangel på situasjoner å observere; Voss var en stor attraksjon også denne sommeren.
En varm ettermiddag i juni har jeg fått besøk venner fra Oslo: Gitte på seksti og hennes to barn i slutten av tjueårene Signe og Jonas. På sin kjøretur fra Oslo til Bergen gjør de et lite stopp hos meg på hytten i hyttefeltet her på Voss. De har med seg en pizza fra Peppes som vi spiser på terrassen. Alle tre måper begeistret over
panoramautsikten som ligger som et nasjonalromantisk oljemaleri utenfor terrassens rekkverk. Fjell er toppet av et lett snødekke, fjorden ligger speilblank og store grønne åkre omringer de små røde og hvite husene på markene langt der nede. Gitte forteller at hennes venninne fra videregående, Anne Jensen, er fastboende i et nabolag som ligger rett i nærheten av hyttefeltet. Handlekraftig som hun er tar Gitte frem mobiltelefonen og ringer Anne. Hun sier at hun, Signe og Jonas er her på Voss og besøker meg. «Er du hjemme?», spør hun, og sier videre at «vi tar med oss Oda og kommer innom en tur».
Latteren sitter løst mens vi sitter samlet rundt utebordet på terrassen til Anne. Solen har trukket seg litt tilbake og spisebordet faller i skyggen av den store garasjen. Det er lenge siden Gitte og Anne har sett hverandre. De er glade for å sees igjen, men ingen klemmer. Samlet på den ene siden av bordet er Gitte, Signe, Jonas og jeg på hver vår
23
stol. På andre siden, med relativt god avstand fra oss som bor i, og nettopp har kommet fra Oslo, sitter Jensen-familien Anne, hennes datter Britt og mann Stein.
«Man kan ikke være for forsiktig nå i disse tider», sier Anne. Hun går inn og tar ut pinneis fra frysen på kjøkkenet. Hun legger isen på bordet og ber oss forsyne oss med det vi vil ha. Samtidig påpeker hun at Oslo tross alt er episenteret for smitte, og Voss har ikke vært så hardt rammet.
Jeg har aldri håndhilst på noen av mine nye bekjentskap og min bergenske dialekt avslørte min tilhørighet til Bergen. Under mine videre besøk som gjest hos Anne og familien ble jeg tildelt et eget håndhåndkle på badet og et på kjøkkenet. Hos Jensen-familien og deres venner var jeg ikke bare en masterstudent i antropologi, men også en som bor i en storby. Likevel, ettersom mitt første møte med familien var gjennom felles venner, opplevde jeg at jeg i senere samhandling med familien ble sett på som en venn. Tilgangen jeg fikk til Jensen-familien var takket være mine bekjentskap fra Oslo. Men det var ikke bare jeg som bet meg merke i hva som avslører følelsen av å stå litt på utsiden. Anne har i likhet med meg en bergensk dialekt, til tross for å ha bodd på Voss i mange år. Under en av våre kvelder rundt middagsbordet på terrassen avslørte hun at hun opplevde det som flaut å snakke på butikken under korona. Hun var redd for at folk skulle tro at hun var en turist fra byen. Det var en ambivalens knyttet til dialekt. I tillegg var det verdifullt å erfare at vi ikke-vossinger ble plassert i god avstand fra familien Jensen rundt bordet hjemme hos Anne. Observasjoner som dette bidrar til å bekrefte by/land-motsetningene som konstituerende. I tillegg viser de hvordan koronareglene fungerer som et forstørrelsesglass på slike motsetninger.
Min rolle
«Vi liknar meir og meir på kvarandre, deltidsinnbyggjaren, hyttemannen og dei fastbuande.
Men under yta skimtar vi enno dei kulturelle forkjellane. Dei endrar seg ikkje like raskt. Og enno er hyttegjesten berre ein gjest.»
(Bråten, 2019)
Ute på terrassen hos familien Jensen har Anne invitert bort naboen Pål. Han er
middelaldrende med en bred hardangerdialekt, men har bodd her i nabolaget i lang tid.
Pål snur seg og peker på sykkelen min som jeg har parkert ved garasjen noen meter
24
unna. «E da du som driver og sykla rondt her?» spør han meg. Sykkelen min har en lys matt oransje farge. Setet og styret er trukket i brunt lær, og sykkelkurven foran har et moderne uttrykk ved at den er laget av lys tre og stål. Med andre ord: den er synlig.
Noe Pål også bekrefter. Han sier at han har sett meg opp til flere ganger og lurt på hvorfor jeg sykler opp og ned de voldsomme bakkene. Jeg blir selvbevisst og var ikke klar over at jeg gjorde meg synlig på denne måten for lokalbefolkningen. Da jeg kjøpte sykkelen før jeg dro på feltarbeid var det for å ha et transportmiddel. Jeg lærer fra Pål, og senere andre informanter, at skal man sykle på Voss så er det helst på sportssykkel. En slik prangende damesykkel som jeg har, som ikke engang er elektrisk, er et sjeldent syn i bakkene opp til fjellet.
Finn Sivert Nielsen understreker at hvordan en feltarbeider posisjonerer seg i feltet har mye å si for hvilken type informasjon man får (Nielsen, 1996, s. 262). For å få en bedre forståelse av forholdet mellom hytteeiere og fastboende på Voss, har jeg brukt meg selv på ulike måter. Jeg har oppsøkt hytter, hyttefelt og fastboende. I disse møtene har jeg opplevd å få ulike roller. En rolle har vært konstant nesten uavhengig av hvor jeg har befunnet meg: rollen som hyttefolk eller gjest i bygda. Hendelsen beskrevet innledningsvis var en verdifull observasjon. Jeg var ikke selv klar over hvilken rolle jeg utførte ved å bruke denne sykkelen. Sykkelen min
«avslørte» min tilhørighet til «byen» (i hvert fall vekket den urbane assosiasjoner). Den informerte samtidig min informant Pål om at jeg trolig ikke bodde fast på Voss. Påls
observasjon fikk meg til å reflektere over at mine forskningsfunn ikke eksisterer uavhengig av meg som forsker.
Donna Haraway har rettet kritikk mot forskning som fjerner forskeren fra forskningsprosessen (Haraway, 1988). Særlig gjelder dette naturvitenskap, hvor forskningen kan skape en
oppfatning av at funnene eksisterer uavhengig av forskerens egne verdier, kunnskap, praksis og lokalitet. Haraway kaller dette for et «gudetriks» (Haraway, 1988). Adrian Franklin inspireres av Haraway i sin kritikk av naturvitenskapenes «manglende problematisering av blikket som utgangspunktet for naturvitenskapelige beskrivelser» (Franklin, 2001). I
antropologisk feltarbeid bruker man seg selv i prosessen med å finne materiale. Datamateriale påvirkes av ens egenskaper og rollen man får i ulike situasjoner. Den individuelle kroppen er med andre ord «stedet hvor konstruksjonen av andre lokaliteter starter» (Ween & Flikke, 2009, s. 8). Data består ikke bare av nednoterte observasjoner og samtaler. Ens egen kropp, med de egenskaper og roller den innehar og får, må også tas hensyn til. Som deltakende
25
observatør er det ingen fasit på hvilke rolle man får, og det må derfor vies oppmerksomhet.
Feltmaterialet blir situert gjennom ens egen kropp og tilstedeværelse sett i sammenheng med andre materialiteter og sosiale situasjoner.
Under mine møter med mennesker på Voss var ulike personlige sider ved meg viktig for hvilken data jeg samlet inn. Først og fremst, som feltarbeider på Voss var jeg bevisst på at jeg i de fleste tilfeller ville bli oppfattet som en hyttegjest, eller som en del av hyttefolket. Jeg var heller ikke hvilken som helst hyttegjest; jeg var en som representerte hyttegjesten i hyttefeltet.
For lokalbefolkningen på Voss ble jeg ansett som en hyttegjest på besøk på min familiehytte i kommunen. På middagsselskaper med den lokale familien var jeg en middagsgjest; dette var jeg også hos den hytteeiende familien på Tunet, i tillegg til en venninne og familievenn. På Voss folkemuseum var jeg en betalende museumsgjest. At jeg er en ung kvinne spilte også en rolle. Dette påvirket hvilke oppgaver jeg fikk som middagsgjest og det påvirket hvilken informasjon folk delte meg med. Til sist: min bergenske dialekt, og min tilknytning til Oslo har påvirket feltarbeidet i stor grad. Hvor jeg bor og hvordan jeg snakker fikk en særskilt tydelig rolle. Grunnen til dette var at alle jeg var i kontakt med hadde et forhold til smittevernreglene- og anbefalingene innført som følge av koronapandemien. Min dialekt identifiserte meg derfor som en «kommuneoverskrider», og min status som masterstudent tilsa at jeg studerte ved et av Norges universiteter, som mest sannsynlig ligger i en storby.
Mine egenskaper som ung kvinne, som ikke-lokal (eller gjest), som bergenser og osloboer ga meg ulike roller under mitt feltarbeid. En fellesnevner for min rolle som gjest og bergenser er at jeg er fremmed. Samtidig var det viktig for meg å ikke bli oppfattet som «for fremmed»
med tanke på smittevern. Min tilstedeværelse gjorde folk bevisst på egne moralske
forpliktelser overfor norske myndigheters smittevernsanbefalinger. Min rolle er derfor også kritikkverdig fordi jeg kan ha kommet til å sette enkelte informanter i situasjoner som var moralsk ubehagelige.
Vi går opp trappen til inngangsdøren. Plassert på en liten krakk utenfor døren står en pumpeflaske med antibac. Jeg tar en skvett og smører vesken godt i hendene. Bonden passerer antibacen uten å ense den. Jeg følger etter Bonden inn i gangen og tar av meg sko og jakke. Inne lukter det godt. Selv om dette er et hjem får jeg en hyttefølelse.
Belysningen er lun og det er hjemmekoselig. Det minner meg om mine besteforeldres hus. Bonden viser meg inn på kjøkkenet hvor jeg møter hans kone. Hun står ved ovnen
26
og i pannen ser jeg at det stekes lapper. Det er de som lager den gode lukten i huset. På bordet er det allerede dekket på med rømme, jordbærsyltetøy, smør og sukker. I likhet med gangen er innredningen på kjøkkenet litt gammeldags, med gult treverk som reflekteres i det gule lyset fra taklampen. Jeg hilser på kona uten at vi berører hverandre. Hun smiler og er svært vennlig, men holder avstand.
Samlet rundt kjøkkenbordet går praten lett. Jeg sitter ved siden av konen. Det er mindre enn en meter mellom oss. «Koronameteren»5 er ikke overholdt. Jeg strekker meg etter syltetøyet og spør om hvordan de forholder seg til koronareglene. Kona sier hun jo kan irritere seg over folk som ikke overholder reglene på butikken. Dessuten synes hun det er greit om man kan ha en avtale før man får besøk hjemme. Hun fortsetter mens hun ser på Bonden, og sier i en litt streng tone, at den flasken med antibac som står ved inngangsdøren er det ingen som har rørt. Bonden sier seg umiddelbart uenig med sin kone. Han påpeker at han har sett folk benytte seg av håndspriten ofte. Jeg fikk lyst til å si til konen at jeg tok en god dose antibac fra pumpeflasken da jeg kom, men lot være.
Denne situasjonen gjorde meg bevisst på min egen posisjon i hjemmet til Bonden og kona.
Det kom tydelig frem at ekteparet hadde ulike måter å forholde seg til smittevernsreglene.
Kona fortalte meg etterpå at hun arbeider i helsetjenesten, og at hun var svært bekymret for å dra med seg smitte på jobben. I neste del vil jeg gå gjennom etiske vurderinger med hensyn til metoden jeg har brukt.
Etiske vurderinger
Etiske vurderinger reflekterte jeg over gjennom hele feltarbeidet. Flere av mine informanter kjente jeg i større eller mindre grad fra før. Min oppfatning er at jeg fikk tilgang på
informasjon som informantene ikke nødvendigvis hadde fortalt eller vist en fremmed. For eksempel var det verdifullt gjennom at jeg hadde en annen form for fysisk nærhet til de jeg kjente fra før. Nye informanter var aldri nær meg. Min rolle som antropolog ble av mine bekjente informanter ofte glemt, og jeg ble i flere sammenhenger vurdert til å være en
5 «Koronameteren» ble ofte betegnelsen for avstanden man skulle holde til andre mennesker under utbruddet av Covid-19 i Norge.
27
«vanlig» gjest. Jeg kom tett på private situasjoner og relasjoner, og i mine informanters øyne var jeg nok i de færreste sammenhenger en forsker.
Jeg sørget for å informere alle mine informanter om at jeg utførte feltarbeid. Med meg hadde jeg et skjema med informasjon om prosjektet, deres rettigheter som informanter og
kontaktinfo til Norsk Senter for Forskningsdata (NSD) som de fikk lese og signere. Jeg anså det som verdifullt å observere private relasjoner ettersom dette bidro til å si noe om
slektskapet på en hytte. Til tider var det imidlertid vanskelig å vite hvor ofte jeg skulle
informere mine informanter om at jeg utførte observerende og deltakende feltarbeid. Ofte falt det seg unaturlig å bringe opp, og dessuten var slike observasjoner svært nyttige. Løsningen ble at jeg informerte når jeg følte det passet seg. Informasjonen jeg har fått tilgang på vil bli anonymisert, og personer kan derfor ikke identifiseres.
Voss som bygd er ikke anonymisert i denne oppgaven. Mine informanters bostedsadresse og hytteadresse er imidlertid ikke oppgitt, eller har fått et oppdiktet navn, slik som «Tunet» og
«Vikanes-hytten». Navn på informanter er også omgjort. Jeg meldte prosjektet inn til Norsk senter for forskningsdata (NSD) og fikk det godkjent før jeg startet med feltarbeidet. Et samtykkeskjema som informerte om prosjektet formål og informantens rettigheter måtte underskrives før jeg kunne bruke gitt informasjon og observasjoner. Imidlertid gjaldt dette bare de informanter jeg snakket med; folk jeg observerte på butikken, på fjellet og i gatene ble ikke informert. Av den grunn at denne informasjonen ikke står i fare for å avsløre identitet.
