Grov vold mot barn. Anvendelsen av straffeloven (1902) § 229 og straffeloven (2005) §§ 273 og 274.

(1)

Grov vold mot barn.

Anvendelsen av straffeloven (1902) § 229 og straffeloven (2005) §§ 273 og 274.

Kandidatnummer: 590 Leveringsfrist: 25.04.2016 Antall ord: 16 758

(2)

i Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Tema ... 1

1.2 Avgrensninger ... 1

1.3 Straffbarhetsvilkårene ... 2

1.4 Skyldformene ... 4

1.5 Hvilke skader ser man oftest hos barna? ... 6

1.6 Den videre fremstillingen ... 7

2 STRAFFELOVEN (1902) § 229 ... 9

2.1 Generelt om bestemmelsen ... 9

2.2 Straffalternativene ... 9

2.2.1 Første straffalternativ ... 9

2.2.1.1 «Skader en anden paa Legeme eller Helbred» ... 9

2.2.1.2 «Hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshet eller lignende Tilstand» . 12 2.2.1.3 Skyldkravet ... 13

2.2.2 Andre straffalternativ ... 14

2.2.2.1 Straffemaksimum økes til fengsel i seks år ... 14

2.2.3 Tredje straffalternativ ... 16

2.2.3.1 Følgen har blitt «Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred» ... 16

2.2.4 Skyldkravet etter annet og tredje straffalternativ ... 17

2.2.4.1 Straffeloven (1902) § 43 ... 17

2.2.5 Straffeloven (1902) § 232 ... 17

3 STRAFFELOVEN (2005) §§ 273 OG 274 ... 19

3.1 Straffeloven (2005) § 273 ... 19

3.1.1 Kroppsskade ... 19

3.1.1.1 «Skader en annens kropp eller helse» ... 19

3.1.1.2 «Gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen» ... 20

3.1.1.3 Skyldkravet ... 20

3.1.1.4 Strafferammen ... 21

3.2 Straffeloven (2005) § 274 ... 21

3.2.1 Grov kroppsskade ... 21

3.2.1.1 Kroppsskaden har hatt til følge «uhelbredelig lyte eller skade» ... 22

(3)

ii

3.2.1.2 Kroppsskaden har hatt til følge «sykdom eller arbeidsudyktighet av

noen varighet» ... 23

3.2.1.3 Betydelig skade eller død ... 23

3.2.1.4 Straffeloven (2005) § 274 vs. straffeloven (1902) § 232 ... 24

3.2.1.5 Skyldkravet etter § 274 ... 26

4 PRAKTISERINGEN AV STRAFFELOVEN (1902) § 229 ... 27

4.1 § 229 annet straffalternativ ... 27

4.2 § 229 tredje straffalternativ ... 30

4.2.1 Hva viser de to dommene? ... 32

4.3 Dom etter straffeloven (1902) § 228 annet ledd, til tross for at tiltale var tatt ut etter § 229 annet straffalternativ ... 33

5 STRAFFELOVEN (2005) VS. STRAFFELOVEN (1902) ... 37

5.1 Hvordan ville tiltalene sett ut etter straffeloven (2005)? ... 37

5.1.1 TBERG-2012-44519 ... 37

5.1.2 TFJOR-2013-50436 ... 39

6 DEN PSYKOLOGISKE FAKTOREN ... 43

6.1 Frifinnelsesdom etter straffeloven (1902) § 229 ... 43

6.1.1 Hvorfor ble det frifinnelse her? ... 44

7 AVSLUTNING ... 47

8 LITTERATURLISTE ... 48

8.1 Lover ... 48

8.2 Forarbeider ... 48

8.3 Rettspraksis ... 48

8.3.1 Høyesterett ... 48

8.3.2 Lagmannsrett ... 49

8.3.3 Tingrett ... 49

8.4 Juridisk teori ... 49

8.5 Andre kilder ... 50

(4)

1 1 Innledning

1.1 Tema

Oppgaven omhandler grov vold mot barn, nærmere bestemt saker der barn har vært ofre for vold fra sine nærmeste omsorgspersoner. Disse vil typisk være foreldrene, de som egentlig skal være barnets fremste beskyttere. Jeg skal i denne oppgaven se på saker der barna er påført skader, og drøfte mulige årsaker til hvorfor tilsynelatende like sakstilfeller har blitt behandlet ulikt i underrettspraksis.

I drøftelsen vil jeg se nærmere på anvendelsen av Straffeloven av 20. Mai 2005 nr.

28 (heretter omtalt som straffeloven (2005)) §§ 273 og 274. I tillegg vil jeg se på straffeloven av 1902 (heretter omtalt som straffeloven (1902)) § 229, som er forgjengeren til dagens straffelov §§ 273 og 274. På den måten vil jeg kunne analysere utviklingen fra gammel til ny lov og vurdere hvordan subsumsjonen eventuelt ville ha blitt etter de nye lovbestemmelsene.

Straffeloven av 2005 trådte i kraft 1. oktober 2015. Som følge av at straffeloven av 2005 nylig trådte i kraft, er den hittil foreliggende rettspraksis basert på straffeloven av 1902. Som jeg senere vil komme tilbake til, har ikke straffeloven av 2005 medført vesentlige realitetsendringer med hensyn til bestemmelsene jeg skal ta for meg. Men de endringene som er foretatt, ville kanskje kunne ha medført et annet utfall i sakene dersom sakene hadde blitt vurdert etter den nye straffeloven.

1.2 Avgrensninger

Selv om straffeloven (1902) § 228 annet ledd strengt talt faller utenfor oppgaven, vil jeg likevel kort komme inn på denne litt mildere bestemmelsen. Dette blir naturlig ettersom § 228 annet ledd er en bestemmelse som det flere ganger har blitt subsumert ned til ved vurderingen av skyldspørsmålet i straffesaker der tiltale har vært tatt ut etter § 229 (både første og annet straffalternativ). I denne oppgaven vil jeg begrense meg til kun å ta for meg barn i alderen 0-24 måneder. Det er denne aldersgruppen som er de såkalte «tause vitnene» og dermed kanskje ikke nyter like godt av retts- vernet som en person som kan forklare seg gjør.

For å behandle bestemmelsene som jeg skal ta for meg i denne oppgaven best mulig, har jeg valgt å kun behandle disse, og ikke andre relevante voldsbestemmelser som for eksempel straffeloven (2005) § 272, samt §§ 282 og 283 om vold i nære re- lasjoner. Likevel anser jeg det som relevant at jeg her innledningsvis kort trekker lin-

(5)

2

jer mellom de enkelte voldsbestemmelsene, da voldslovbruddene på ulike måter gri- per inn i hverandre, og at subsumsjonen i hvert enkelt tilfelle avhenger av både de objektive og subjektive sidene av saken. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor ved gjennomgangen av de ulike skyldformene.

I kapittel 2 og 3 vil det bli generell bruk av rettspraksis, og ikke kun rettspraksis peilet inn på tema. Dette fordi at det blir mer naturlig å bruke domsavsigelser som gir en prejudikatsvirkning i forhold til hvordan rettshåndhevelsen er på de enkelte område- ne. Derimot vil jeg i kapittel 4 (hvor jeg skal ta for meg praktiseringen av straffeloven (1902) § 229) begrense meg til barnemishandlingssaker, da det er dette som er tema for oppgaven.

1.3 Straffbarhetsvilkårene

I norsk rett har man gjerne delt opp betingelsene for at en handling skal være straffbar i fire punkter. Straffbarhetsbetingelsene¹ er som følger: (1) handlingen må kunne rammes av et passende straffebud, (2) nødverge, nødrett eller andre straffrihetsgrunner må ikke foreligge, (3) hos gjerningsmannen må det foreligge subjektiv skyld (som hovedregel forsett) og (4) handlingen må være foretatt av en tilregnelig person.

Disse betingelsene må være innfridd for at et straffansvar skal oppstå.

Den første av straffbarhetsbetingelsene stammer fra Grunnloven § 96, som sier at

«[i]ngen kan dømmes uden efter Lov». Det er viktig å merke seg at Grunnloven må forstås slik at ingen kan straffedømmes uten lovhjemmel. Grunnloven slår dermed fast legalitetsprinsippet i strafferetten².

Voldsbestemmelsene favner så vidt at de fleste voldshandlinger rammes av et straffebud uavhengig av om de begås mot et spedbarn eller en voksen person. Verken straffeloven av 1902 eller straffeloven av 2005 har egne straffebestemmelser der vold er utøvd mot barn. Dermed gjelder de samme bestemmelsene enten volden er forøvd mot et spedbarn eller mot en voksen person.

Når man tenker på straffrihetsgrunner er det gjerne nødverge og nødrett man tenker på først. Men det finnes mange ulike straffrihetsgrunner som både er lovfestede og ulovfestede. Nødverge innebærer at den som blir angrepet har rett til å forsvare seg

1 Andenæs (2004) s. 101

2 Andenæs (2004) s. 104

(6)

3

selv, sin eiendom og andre rettsgoder³, men ikke utover hva som må anses nødven- dig for å avverge angrepet. Nødvergeretten gjelder også ved angrep på en tredjeper- son⁴. Er C vitne til at A angriper B, har C samme nødvergerett ovenfor A, som det B har.

Nødrett har sine likhetstrekk med nødverge, men hovedforskjellen ligger i at «mens nødvergereglene forutsetter at nødssituasjonen skyldes et rettsstridig angrep og fast- slår rettsstillingen overfor angriperen, tar nødrettsreglene sikte på all slags nødtil- stand og regulerer rettsstillingen overfor utenverdenen ellers»⁵. Dette må kunne for- stås slik at dersom huset til A brenner, er det nødrett dersom han bryter seg inn hos naboen B for å skaffe vann og slukningsredskaper, uavhengig av om brannen er selvforskyldt eller ikke⁶. A vil ikke her bli straffet for innbrudd, men han kan bli dømt til å betale erstatning til B for eventuelle skader ved innbruddet.

Av ulovfestede straffrihetsgrunner kan nevnes samtykke. Samtykke til en ellers straffbar handling er ikke synonymt med at man ikke kan straffes for handlingen.

Dersom A påfører B en legemsfornærmelse eller legemsbeskadigelse etter straffeloven (1902) §§ 228 og 229, utelukker samtykke straff. A kan altså ikke straffes dersom B samtykker til handlingen. Men dersom noen med eget samtykke har blitt drept, vil handlingen ikke være straffri. Likevel kan samtykke bidra til at straffen blir mildere enn den ellers ville ha blitt dersom samtykke ikke forelå⁷.

Knyttet opp mot oppgaven mener jeg at det ytterst sjeldent kan bli tale om noen straffrihetsgrunner i tilfeller med grov vold mot barn. Ja, det kan skje uhell der et barn skader seg, men man vil aldri oppleve at de nevnte straffrihetsgrunnene (nødrett, nødverge eller samtykke) kan komme til anvendes i en barnemishandlingssak.

Den tredje straffbarhetsbetingelsen er at det må foreligge subjektiv skyld, jf. straffeloven (1902) § 40 og straffeloven (2005) § 22, jf. § 21. Hovedregelen er altså at det skal foreligge subjektiv skyld hos gjerningspersonen ved overtredelser av straffebestemmelsene, oftest forsett, men iallfall uaktsomhet⁸. Spørsmålet blir om gjernings-

3 Andenæs (2004) s. 160

4 Andenæs (2004) s. 160

5 Andenæs (2004) s. 180

6 Andenæs (2004) s. 181-182

7 Andenæs (2004) s. 195

8 Andenæs (2004) s. 208

(7)

4

personen kan bebreides for at han handlet som han gjorde⁹. Skyldformene skal jeg behandle nedenfor, så de går jeg ikke nærmere inn på her.

Om det foreligger subjektiv skyld er gjerne det vanskeligste å bevise av alle straffbarhetsbetingelsene. Her skal man forsøke å bevise at gjerningspersonen handlet med forsett eller uaktsomhet. I voldssaker (og som jeg senere skal illustrere med enkelte barnemishandlingssaker) er det ofte her retten bruker mest tid. Å bevise at gjerningspersonen utviste subjektiv skyld da han påførte sitt spedbarn kraniebrudd og hjerne- blødninger er utfordrende. Som jeg skal komme tilbake til senere er det flere vurderinger retten må gjøre i et slikt scenario.

At gjerningspersonen er tilregnelig er den siste betingelsen. Begrepet tilregnelighet forstås gjerne slik at det finnes en viss grad av «sjelelig sunnhet og modenhet»¹⁰ hos gjerningspersonen.

I straffeloven (2005) § 20 er det gitt en legaldefinisjon av tilregnelighet. Etter denne bestemmelsen er lovbryteren utilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er under 15 år gammel, psykotisk, psykisk utviklingshemmet i høy grad eller har en sterk bevissthetsforstyrrelse. De samme momentene fant man i straffeloven (1902) §§ 44–

46.

1.4 Skyldformene

Blant straffbarhetsbetingelsene er det som nevnt et vilkår for straff at det foreligger subjektiv skyld. Den skyldformen man som hovedregel prøver å bevise er forsett.

Begrepet forsett deles gjerne inn i to former, hensikt og sannsynlighetsforsett.

Begrepet hensikt må forstås slik at gjerningspersonen har ønsket det utfallet som handlingen fikk. Har en person slått en annen i ansiktet slik at han knakk nesen, må han som slo ha hatt til hensikt (ønsket) å knekke nesen på offeret for at det skal være tale om hensiktsforsett.

Sannsynlighetsforsett må forstås slik at gjerningspersonen har regnet skaden som en sikker eller overveiende sannsynlig følge av handlingen. «Eieren av et hus setter f.eks. fyr på det om natten for å få utbetalt forsikringssummen. Han håper at beboer-

9 Andenæs (2004) s. 208

10 Andenæs (2004) s. 288

(8)

5

ne skal greie å redde seg ut, men regner det som mest sannsynlig at ikke alle vil greie det.» I dette eksempelet vil huseieren kunne bli straffet for forsettlig drap dersom noen av beboerne omkommer.¹¹

Den mildeste formen for sannsynlighetsforsett er dolus eventualis. Dolus eventualis (den positive innvilgelsesteori) går ut på at gjerningspersonen bevisst har ønsket å utføre handlingen, selv om følgen skulle inntre¹². I Rt. 2004 s. 1769 uttalte førstvote- rende følgende om dolus eventualis:

«Det er ikke tilstrekkelig til å konstatere forsett i form av dolus eventualis at det forhold som forsettet skal dekke, for gjerningspersonen fremstilte seg som mulig, og at vedkommende likevel valgte å handle. Det kreves i tillegg en positiv innvilgelse av dette momentet.¹³»

Man kan dermed si at det er tre vilkår som må være oppfylt for at man skal kunne konstatere forsett i form av dolus eventualis: (1) det forhold som forsettet skal dekke må for gjerningspersonen ha fremstilt seg som mulig, (2) vedkommende har valgt å handle (selv om følgen skulle inntre), (3) valget om å handle er et resultat av et bevisst valg.

Dette kan illustreres med et eksempel: En person får tilbud om å kjøpe en billig mobiltelefon. Han tenker at mobilen kan være stjålet, men han tenker samtidig at det får så være, og det skal ikke hindre ham i å kjøpe seg en billig mobiltelefon. Dette eksempelet kan forstås slik at gjerningspersonen har godtatt følgen i sin bevissthet, altså ønsker han å foreta handlingen selv om den uheldige følgen skulle inntre.

Dolus eventualis grenser «nedad» til uaktsomhet. Dersom gjerningspersonen ikke regnet følgen som en mulighet av hans handling, vil det ikke foreligge forsett, men i høyden uaktsomhet¹⁴. Foreligger det ikke forsett (for skaden) blir den neste vurderingen om det foreligger uaktsomhet.

Et uaktsomt lovbrudd er som regel en bevisst handling akkurat som en forsettlig forbrytelse, men ikke alltid.¹⁵ Ved en uaktsom handling kan feilen gjerne ligge i at den

11 Andenæs (2008) s. 42

12 Andenæs (2004) s. 236

13 Rt. 2004 s. 1769 , avsnitt 11

14 Rt. 2001 s. 58 (s. 62)

15 Andenæs (2004) s. 243

(9)

6

som har handlet, ikke har hatt tilstrekkelig kontroll over sine bevegelser. Andenæs¹⁶ bruker eksempelet om en opererende lege som kommer til å skjære over en nerve på grunn av uoppmerksomhet. Legen «har nok villet foreta en handling, men ikke en slik handling som han faktisk har foretatt».

Straffeloven (1902) § 40 slår enkelt og greit fast at lovens bestemmelser ikke kommer til anvendelse på den som ikke har handlet forsettlig, med mindre det uttrykkelig er bestemt at også den uaktsomme handling er straffbar. Bestemmelsen må dermed kunne forstås slik at hovedregelen for alle straffebestemmelser er forsett, med mindre noe annet kommer tydelig frem. Forsett er ikke definert i straffeloven av 1902.

Straffeloven (2005) § 21 sier at skyldkravet etter denne loven er forsett, med mindre annet er bestemt i den enkelte bestemmelse. I motsetning til straffeloven av 1902, har straffeloven av 2005 definert hva som menes med forsett og uaktsomhet. Såkalte legaldefinisjoner. Straffeloven (2005) § 22 gir en legaldefinisjon av begrepet forsett.

Bestemmelsen har i første ledd bokstav a–c listet opp tre definisjoner på forsett. Dis- se tre typene er de samme som de jeg har omtalt ovenfor: hensikt, sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett. Eventuelt forsett er i forarbeidene¹⁷ definert som at gjerningspersonen positivt har godtatt at gjerningsbeskrivelsen oppfylles. Har ikke gjerningspersonen sett det som mulig at hans handling kunne oppfylle gjerningsbeskrivelsen foreligger det heller ikke forsett. Med andre ord er «dolus eventualis» nå slått fast direkte i lovteksten, selv om alle de tre vilkårene jeg nevnte ovenfor ikke direkte kan leses klart ut av lovteksten. Forsett foreligger også selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig.

Både for straffeloven av 1902 og straffeloven av 2005 grenser forsett ned til uaktsomhet. Straffeloven av 1902 har heller ikke en definisjon for begrepet uaktsomhet.

Etter straffeloven av 2005 foreligger uaktsomhet dersom en person «handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forut- setninger kan bebreides», jf. straffeloven (2005) § 23.

1.5 Hvilke skader ser man oftest hos barna?

Et begrep som ofte går igjen i barnemishandlingssaker – særlig blant de aller minste – er det såkalte «shaken baby syndrome», eller «filleristing» som det gjerne omtales

16 Andenæs (2004) s. 243

17 Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)

(10)

7

på norsk. Professor dr. med. Torleiv Ole Rognum beskrev som sakkyndig i en straf- fesak¹⁸ den klassiske triaden for «shaken baby syndrome», som at det oppstår en blødning under den harde hjernehinne, i tillegg til netthinneblødning og hjerneskade, ofte kombinert med ribbeinsbrudd. «Shaken baby syndrome» oppstår gjerne ved at en person holder hardt rundt brystet og ryggen på barnet, mens man rister frem og tilbake mens hodet henger fritt, samtidig som man klemmer hardt. Ettersom et spedbarn ikke har utviklet nakkemuskulatur som holder hodet oppe, vil hodet slenge frem og tilbake og hjernen vil skvulpe fram og tilbake inne i hodeskallen. Klemmingen rundt bryst og rygg medfører ribbeinsbruddene.

Mishandling kan komme i alle former, slik som saken LB-2014-110471-2 illustrerer godt. Her var en mor tiltalt etter straffeloven (1902) § 219 for grovt eller gjentatt å ha mishandlet sin halvannet år gamle datter. Av tiltalens poster kan nevnes slag med flat hånd i ansiktet og på rumpa, tapet over munnen til datteren, fysisk og psykisk tvang (tvang blant annet datteren til å holde seg våken når hun ønsket å sove), og dyppet hodet hennes i en bøtte med vann. I denne saken døde datteren til slutt av drukning i en bøtte med vann. Bakgrunnen for denne opplistingen er å illustrere at vold mot barn kan komme i alle slags former.

1.6 Den videre fremstillingen

Etter en gjennomgang av straffeloven (1902) § 229 og straffeloven (2005) §§ 273 og 274, vil jeg bruke rettspraksis for å se på hva som har blitt vektlagt av retten i saker med pådømmelse etter straffeloven (1902) §229. Deretter vil jeg se på to saker der den ene er pådømt etter straffeloven (1902) § 228 annet ledd, mens den andre er pådømt etter § 229, til tross for at det var lignende faktum i sakene. Årsaken til at jeg i hovedsak kun viser til tingrettsdommer og lagmannsrettsdommer er at det finnes få saker på barnemishandling i aldersspennet 0-24 måneder som har kommet opp for Høyesterett. Ved å se på dommer innenfor de nevnte bestemmelsene, vil jeg kunne se på saker der utfallet av volden har vært så å si likt, men tiltalen likevel har vært tatt ut etter forskjellige bestemmelser.

Innenfor et slikt følsomt tema som barnemishandling blir det også naturlig å se på den psykologiske faktoren. Spesielt med hensyn til rettsanvenderne. Hvilke psykologiske faktorer kan påvirke forsvaret, aktoratet og dommerne? Her vil jeg blant annet

18 TAUAG-2005-36491

(11)

8

vise til en sak der tiltalte ble frikjent for overtredelse av straffeloven (1902) § 229, og jeg vil komme med en tese om hvorfor jeg mener at saken endte som den gjorde.

Som nevnt ovenfor, trådte det i kraft en ny straffelov 1. oktober 2015. Denne ikraft- tredelsen medførte enkelte endringer i de bestemmelsene jeg skal berøre i denne oppgaven, og derfor vil jeg ta en nærmere titt på forskjellene mellom gammel og ny lov. Når jeg skal se på endringene er det ikke på grunn av «fornorskningen», men endringene i forhold til skyldspørsmålet, vurderinger som skal tas i forhold til hver enkelt straffebestemmelse, m.m. Jeg vil også komme med noen tanker om hvordan jeg ser for meg at det vil bli i fremtiden, nå når den nye straffeloven skal anvendes.

Dette kommer jeg tilbake til i kapittel 6.

(12)

9 2 Straffeloven (1902) § 229

2.1 Generelt om bestemmelsen

Straffeloven (1902) § 229 rammer den som skader en annen – eller som medvirker til å skade en annen – på legeme eller helbred. Bestemmelsen er delt inn i tre forskjellige straffalternativer som alle rammer forskjellige forsettlige og uforsettlige skader og følger. Etter paragrafens første straffalternativ rammes den som skader en annen på legeme eller helbred, hensetter noen i avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand.

Andre straffalternativ kommer til anvendelse dersom noen av tidligere nevnte skader medfører sykdom eller arbeidsudyktighet som varer i over to uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt. Det tredje og groveste straffalternativet anvendes dersom følgen av den ulovlige handlingen har blitt betydelig skade på legeme eller helbred, eller at offeret døde som følge av volden.

Bestemmelsen tar for seg legemsbeskadigelse. Legemsbeskadigelse er en mer alvorlig overtredelse enn legemsfornærmelse etter straffeloven (1902) § 228. § 229 har tre forskjellige strafferammer på henholdsvis 4, 6 og 10 år. Men det er ikke bare i strafferammens omfang at det ligger en forskjell innad i bestemmelsen, men også i selve skyldkravet. Det kreves forsett ved overtredelse av første straffalternativ, mens det for andre og tredje straffalternativ kreves en svakere skyldform som fremgår av § 43¹⁹. Det er altså et sammensatt skyldkrav. § 229 annet og tredje straffalternativ er straffeskjerpende bestemmelser til paragrafens første straffalternativ. Med andre ord er det et absoluttkrav at første straffalternativ er oppfylt, for at annet eller tredje straffalternativ skal kunne anvendes. Kan ikke gjerningspersonen straffes etter § 229 første straffalternativ kan han heller ikke straffes etter paragrafens annet eller tredje straffalternativ, da disse kun er straffeskjerpelser for første straffalternativ.

2.2 Straffalternativene

2.2.1 Første straffalternativ

2.2.1.1 «Skader en anden paa Legeme eller Helbred»

Første straffalternativ rammer blant annet den som «Skader en anden paa Legeme eller Helbred». Her er det altså ikke slik at alle typer skader på legeme eller helbred dekkes, for det går en grense ned mot § 228 om legemsfornærmelse. Denne gren-

19 Matningsdal (1995) s. 569

(13)

10

sedragningen illustreres best gjennom rettspraksis ettersom det ikke er en bestemt grense i norsk rett. Grensedragningen er skjønnsmessig.

I Rt. 2006 s. 970 var en mann blitt påført flere spark og slag i et slagsmål utenfor en pub i Oslo, og ble sykemeldt i underkant av to uker på grunn av skadene. Totalt var C blitt påført åtte blåmerker, hvorav to i brystet og seks i hoderegionen. Det var kun tale om blåmerker og et par mindre hevelser. Ingen brudd og ingen varige mén som følge av volden. Ved vurdering både i lagmannsretten og for Høyesterett, var det enighet om at det her var tale om et grensetilfelle, da ingen av skadene alene var tilstrekkelig til å subsumeres som legemsbeskadigelse etter straffeloven (1902) § 229. Om grensedragningen sier førstvoterende følgende:

«Om et forhold skal rubriseres som legemsfornærmelse eller legemsbeskadigelse, beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering, der skadens art, varighet og omfang tas i betrakting. Det er et utgangspunkt at rene lesjoner eller blå- merker som leges av seg selv, ikke er tilstrekkelig til at det blir en legemsbeskadigelse. Ifølge Andenæs og Bratholm: Spesiell strafferett side 61, kan likevel summen av slike småskader, som hver for seg ikke er tilstrekkelige, føre til et annet resultat.»²⁰

I denne saken var det derimot enighet om at skadene ikke var tilstrekkelig for å anvende § 229, og heller ikke sykemeldingsperioden på i underkant av to uker ble an- sett som tilstrekkelig til å være utslagsgivende her. Dommen – som ble avsagt uten dissens – stadfester dermed at blåmerker ikke er å anse som «skade» i lovens forstand. Dermed skal det noe mer til enn blåmerker for at det skal anses som en legemsbeskadigelse og ikke legemsfornærmelse.

Som ordlyden i § 229 første straffalternativ sier, må det dreie seg om en «skade» på legemet eller helbred. Dermed reiser spørsmålet seg om hva som ligger i begrepet skade på legeme i lovens forstand. En naturlig språklig tolkning av begrepet «skade på legeme», tilsier at det må ha skjedd en fysisk endring på legeme, for eksempel ved at en person har brukket armen på en annen. Avhengig av hvilket ben i armen som er brukket kan armen da ha fått en synlig, unormal vinkel, eller det kan rett og slett kun dreie seg om smerte for offeret. Et annet eksempel er at en person har blitt påført et kutt med en skarp gjenstand. Her vil det være forskjell på om det er snakk

20 Rt. 2006 s. 970, avsnitt 10

(14)

11

om et kutt som vil kunne gi et skjemmende arr, og et lite risp som vil gro og leges helt fint.

Som hovedregel er det skader av større omfang som rammes av § 229. Av momenter som vektlegges er skadens omfang, dens art, varighet og lokalisering²¹.

Dersom skaden har et større omfang og varighet, som for eksempel et benbrudd, vil forholdet nesten alltid bli subsumert under § 229²². Selv om benbrudd leges over tid vil det som regel subsumeres under § 229 og ikke under § 228. Matningsdal nevner tap av en tann som et annet eksempel på skade, selv om det kun skulle være snakk om en melketann²³.

I Rt. 2004 s. 1016 som gjaldt anke over straffutmålingen, hadde gjerningspersonen blitt domfelt for legemsbeskadigelse etter straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ for å ha slått en annen person i ansiktet med knyttet hånd slik at han fikk slått ut to fortenner. Høyesterett må dermed kunne forstås å fortsatt legge til grunn at tap av tenner fortsatt skal anses som kroppsskade, selv om denne dommen nå er tolv år gammel. Det er likevel helhetsvurderingen rundt skaden som vil avgjøre hvorvidt den vil subsumeres under § 229 eller § 228.

Andre forhold som ofte anses som «skade» etter § 229 er arr og skader som er varige. Når det gjelder arr og andre sårskader vil lokaliseringen være særlig aktuell. Er arret/sårskaden påført i ansiktsregionen eller et annet, veldig synlig sted, vil det gjerne subsumeres under § 229²⁴. Derimot vil det kunne subsumeres under § 228 dersom arret/sårskaden er påført et sted som vanligvis er dekket til med klær. Her ved grensedragningen mellom §§ 228 og 229 vil naturligvis også omfanget/størrelsen bli et viktig moment. En varig skade vil normalt subsumeres under § 229²⁵.

Når det gjelder skader på barn i alderen 0-24 måneder er det gjerne forskjellige typer beinbrudd som anses som skade og disse faller inn under § 229. Enten det er ribb- beinsbrudd som følge av at barnet har blitt holdt hardt rundt bryst og rygg, eller det gjelder andre typer brudd som har oppstått som følge av slag eller at noen har vridd

21 Matningsdal (1995) s. 569-570

(15)

12

beinet rundt. I tillegg ser man ofte blødninger i hjernen, knusningsskader og hjernes- kader.

2.2.1.2 «Hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshet eller lignende Tilstand»

Videre omfatter første straffalternativ handling som «Hensetter nogen i Afmagt, Be- vidsløshet eller lignende Tilstand». Ved en vanlig språklig tolkning av ordlyden i dette alternativet, vil man gjerne tolke det dithen at man må ha hatt en viss fysisk innvirkning på kroppen til offeret. Jeg slår for eksempel en annen så hardt i ansiktet at han besvimer av slaget, eller en person kveler en annen til vedkommende svimer av, eller at man lurer i noen sovetabletter eller likende bedøvelsesmiddel.

Saken i Rt. 2004 s. 381 gjaldt forståelsen av alternativet «hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshet eller lignende Tilstand» i straffeloven (1902) § 229 om legemsbeskadigelse. Her hadde tiltalte (som drev med torpedovirksomhet) bundet en mann til en stol ved bruk av strips, tape og tau, og deretter fylt hans munn med papir før de tapet igjen munnen. Etter at tiltalte hadde forlatt stedet døde den kneblete mannen av kvelning. Spørsmålet som Høyesterett da måtte ta stilling til, var om dette var å hensette noen i avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand, jf. straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ.

Førstvoterende uttalte først generelt «[a]t ”hensettelse” i § 229 omfatter alle former for fysisk eller psykisk påvirkning og trenger ikke å føre til skade på legemet.»²⁶ Så langt antyder førstvoterende at det ikke nødvendigvis må være en fysisk påvirkning på legemet for at man skal kunne straffes etter dette alternativet. Videre uttaler først- voterende seg om inneværende sak.

«Hensettelse i avmakt eller lignende tilstand kan finne sted uten at fornærme- des bevissthet påvirkes, jf. Skeie side 64. I foreliggende sak var fornærmede helt ute av stand til å bevege seg og påkalle hjelp. Virkningen i forhold til om- givelsene er i slike tilfeller den samme som om fornærmede hadde vært lam- met eller bevisstløs. Etter min mening er en person som sitter fastbundet i en stol uten mulighet for å påkalle hjelp, hensatt i avmakt eller lignende tilstand.

Rettens formann har etter dette bygd på riktig lovforståelse når han uttalte at knebling ved hjelp av papir og limband av en person som var bundet fast til en

26 Rt. 2004 s. 381, avsnitt 19

(16)

13

stol, ble rammet av § 229 selv om fornærmedes bevissthet ikke ble påvir- ket.»²⁷

Både formannen i lagmannsretten, og førstvoterende i Høyesterett var dermed enige om at hensettelse i avmakt etter § 229 måtte dekke en handling som saken her dreide seg om, til tross for at det etter lovens ordlyd ikke dreier seg om en handling som medførte at offeret mistet bevisstheten.

Kraftig risting (ofte omtalt som «filleristing» av sakkyndige) og slag mot hodet er gjerne de vanligste årsakene til at voldshandlinger mot små barn omfattes av dette alternativet. Som jeg vil komme nærmere inn på senere, er det noe som omtales som

«shaken baby syndrome», som oppstår ved at et spedbarn blir ristet kraftig frem og tilbake mens hodet henger fritt uten støtte. Det er ikke uvanlig at skadene som påfø- res barnet blir så alvorlige at barnet besvimer.

2.2.1.3 Skyldkravet

Skyldkravet er forsett, jf. § 40. Kravet til forsett gjelder ikke bare for selve slaget, sparket, osv. Det er også krav om skadeforsett. Dersom en person slår en annen person hardt i ansiktet med knyttet neve, er det overveiende sannsynlig at personen som blir slått vil knekke nesen. Dermed foreligger det skadeforsett hos personen som slår, fordi han må se det som overveiende sannsynlig at et slag i ansiktet kan medfø- re nesebrudd.

En gjerningsperson som har ristet spedbarnet sitt må ikke bare ha utvist forsett til selve ristingen, men det må også foreligge skadeforsett. Når det gjelder risting av spedbarn kan det oppstå både forsettlige og uforsettlige skader. For straff etter § 229 første straffalternativ må det altså foreligge en forsettlig skade i forbindelse med ristingen.

Som gjennomgangen av rettspraksis senere vil vise, er det ulike typer forsett som kan komme til anvendelse. Som nevnt er det krav til både skadeforsett og til forsett for handlingen ved anvendelsen av § 229 første straffalternativ. Dette er et absolutt krav. Derimot er det kun et uaktsomhetskrav for de uforsettlige eller straffeskjerpende skadefølger i annet og tredje straffalternativ. Dette kommer jeg tilbake til senere, men i korte trekk er det her tale om en form for sannsynlighetsvurdering, om gjerningspersonen kunne ha innsett muligheten av følgen, jf. § 43.

27 Rt. 2004 s. 381, avsnitt 21

(17)

14 2.2.2 Andre straffalternativ

2.2.2.1 Straffemaksimum økes til fengsel i seks år

Annet straffalternativ i straffeloven (1902) § 229 er i hovedsak en straffeskjerpelse som øker maksimumsstraffen fra fire til seks år. Dette skjer såfremt «nogen Sygdom eller Arbeidsudygtighed, der varer over 2 Uger, eller en uhelbredelig Lyde, Feil eller Skade er voldt».

Sykdom eller arbeidsudyktighet som varer i over to uker ble av førstvoterende i Rt.

1971 s. 1194 sagt å omfatte mer enn bare det man i vanlig språkbruk betegner som sykdom.

«For at bestemmelsene i loven skal få sammenheng og en rimelig slagvidde, synes det nødvendig at ordet sykdom omfatter enhver patologisk tilstand som gjør legebehandling påkrevd, - ikke bare hva man i vanlig språkbruk vil beteg- ne som sykdommer.»²⁸

Denne saken gjaldt skade etter knivstikk. Matningsdal²⁹ sier at dette siterte utsagnet ikke må forstås slik at legebehandling er et ufravikelig krav. Han mener at det kan foreligge «sykdom» selv om fornærmede ikke blir sykemeldt. Førstvoterendes utsagn må også kunne tolkes slik at det for eksempel kan omfatte bruddskader.

Videre er det et krav at sykdommen eller arbeidsudyktigheten varer over to uker. Det- te momentet er likevel en del av en helhetsvurdering og er ikke nødvendigvis, alene, tilstrekkelig til at annet straffalternativ kommer til anvendelse. Dette illustreres blant annet i Rt. 2012 s. 1336. Før denne saken kom opp for Høyesterett, hadde lagmannsretten avsagt dom etter straffeloven (1902) § 229 annet straffalternativ da de mente at nesebensbrudd sammenholdt med 18 dagers sykemelding, innebar at det forelå en legemsskade som medførte sykdom i mer enn to uker. Førstvoterende i Høyesterett mente derimot at domsgrunnene til lagmannsretten ikke var tilstrekkelig for domfellelse, da de ikke hadde drøftet hvorvidt tiltalte kunne ha innsett muligheten for at sykemeldingsperioden ville bli så lang at forholdet ville falle inn under § 229 annet straffalternativ, jf. straffeloven § 43³⁰.

28 Rt. 1971 s. 1194 (s.1196)

30 Rt. 2012 s. 1336, avsnitt 11

(18)

15

I tidligere omtalte Rt. 2006 s. 970 uttalte førstvoterende at en sykemelding ikke sier så mye, og at den av den grunn ikke bør tillegges «avgjørende vekt ved avgrens- ningen av begrepet legemsskade i straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ»³¹ – min parentes.

Rettspraksis viser dermed at selv om det foreligger sykdom eller arbeidsudyktighet som varer i mer enn to uker, så er ikke dette alene tilstrekkelig til domfellelse dersom man ikke vurderer skyldkravet til gjerningspersonen.

Uhelbredelig lyte eller feil tar først og fremst sikte på skader som er sjenerende eller en skade som fører til at et organs funksjon reduseres. En sjenerende skade kan være et stygt arr i ansiktet, mens en uhelbredelig feil kan være at en person slår en annen med en slik kraft at han i tillegg til å miste bevisstheten, får redusert syn eller hørsel som følge av slaget. Dersom det er tale om vesentlig svekkelse av et organs funksjon (i mitt eksempel syn eller hørsel), vil dette omfattes av straffeloven § 9, og dermed er det ikke § 229 annet straffalternativ som kommer til anvendelse. Likevel kan også tannskader bli å anse som «uhelbredelig Lyde».

I LB-2013-21355 hadde en mann slått en kvinne i ansiktet med knyttet neve og med stor kraft slik at hun fikk slått inn overkjeven, og to av fortennene måtte rotfylles fordi nerven døde. Gjerningspersonen ble her dømt for overtredelse av straffeloven (1902)

§ 229 annet straffalternativ. Dommen kan dermed forstås som at det kan være tale om uhelbredelig lyte selv om tennene ikke direkte blir slått ut, men blir såpass skadet at det kreves omfattende tannbehandling. I nevnte sak ville tannbehandlingen ta over et år, ettersom deler av behandlingen først kunne påbegynnes ett år etter skaden ble påført, på grunn av grotiden for skaden.

Andre tilfeller som kan falle inn under § 229 annet straffalternativ kan være der et spedbarn har blitt påført flere beinbrudd gjennom vold. Barnet har for eksempel blitt utsatt for kraftig risting og har som resultat av dette blitt påført flere ribbeinsbrudd, og kanskje har en kraftig vridning av det ene beinet medført brudd i lårhalsen. Dersom det foreligger forsett både for volden og for skadene, og uaktsomhet for de uforsettlige følgene, skal det mye til for at for at et slikt scenario ikke skal rammes av § 229 annet straffalternativ.

31 Rt. 2006 s. 970, avsnitt 11

(19)

16 2.2.3 Tredje straffalternativ

2.2.3.1 Følgen har blitt «Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred»

Dersom handlingen har hatt til følge død eller betydelig skade på legeme eller helbred økes maksimumsstraffen til fengsel i 10 år. Etter straffeloven (1902) § 9 define- res betydelig skade på legeme eller helbred som skade «[h]vorved nogen mister eller faar væsentlig Svækkelse paa Syn, Hørsel, Taleevne eller Evne til at forplante sin Slægt, bliver vanfør, udygtig til at fortsætte sit Erhverv eller i høi Grad vansiret, falder i livsfarlig eller langvarig Sygdom eller bliver påført alvorlig psykisk skade». Dersom skyldkravet er oppfylt skal det med andre ord mye til for at en handling ikke subsumeres under § 229 tredje straffalternativ dersom handlingen enten har medført døden, eller en skade som passer inn under noen av momentene i § 9.

I Rt. 2014 s. 392 hadde domfelte slått sin samboer i ansiktet, slik at hun ble påført brudd på øyehulen, blødning i vevet og skader på øyeeplet og netthinnen. Disse skadene medførte permanent tap av syn på venstre øyet, samt endret utseendet.

Anken til Høyesterett gjaldt straffutmålingen og oppreisningskravet, men Høyesterett har likevel vist til lagmannsrettens gjennomgang av følgene av handlingen. Der besk- river de blant annet at:

«Hun har gjennomgått flere operasjoner og det er nå klart at hun har mistet synet på det ene øyet. (…) Hun opplever smerter i ansiktet, nakken og hodet og har også ubehag fra metallplater som er satt inn i pannen. Hun har som følge av dette fått endret utseende og hun har mistet selvtillit, livsglede og fremtidstro. Skade tilsvarer en invaliditetsgrad på 20%.»³²

Handlingen, skaden og de uforsettlige følgene var dermed samlet sett helt klart innenfor straffeloven (1902) § 229 tredje straffalternativ (skyldspørsmålet var som nevnt ikke gjenstand for anken til Høyesterett, og ble avgjort med lagrette i lagmannsretten). At volden ikke dreide seg om et slag «ut av det blå», viser Høyesterett ved å si at A i forkant av slaget hadde rasert leiligheten til samboeren, og at hendel- sen således ikke kunne stamme fra et øyeblikks affekt. Dermed la Høyesterett – som de tidligere instansene – til grunn skadefølgene ved vurderingen og fastsettelsen av straffutmålingen.

Ved voldslovbrudd mot spedbarn er det ikke kun saker der offeret har avgått ved dø- den som har blitt omfattet av § 229 tredje straffalternativ. Også saker der skadene

32 Rt. 2014 s. 392, avsnitt 10

(20)

17

har vært så omfattende at offeret ville dødd uten den raske medisinske behandlingen har blitt omfattet. I en sak fra Rana Tingrett³³ ble en far dømt etter § 229 tredje straffalternativ for vold mot sin 5 uker gamle datter, ved filleristing (shaken baby syndrome). Datteren ble påført flere brudd, og som følge av ristingen ble hun påført så store skader på hjernen at hun ble rammet av cerebral parese. At cerebral parese er å anse som betydelig skade jf. § 9 er ikke tvilsomt. Uten rask medisinsk behandling ville hun ha dødd av skadene som ble påført hjernen.

2.2.4 Skyldkravet etter annet og tredje straffalternativ 2.2.4.1 Straffeloven (1902) § 43

Som nevnt ovenfor kreves det for anvendelse av straffeloven (1902) § 229 annet og tredje straffalternativ et tilleggskrav (skyldkrav), da disse to straffalternativene kommer til anvendelse dersom det foreligger straffeskjerpende momenter. Dette skyldkravet finner man i § 43. Bestemmelsen sier nemlig at «[h]vor Loven bestemmer en forhøiet Straf i Tilfælde af, at en strafbar Handling medfører nogen uforsætlig Følge, indtræder denne Straf dog alene, hvor den handlende kunde have indseet Mulighe- den af en saadan Følge, eller saafremt han har undladt efter Evne at afverge den, efterat han er bleven opmerksom paa Faren.» Det er med andre ord tilstrekkelig med såkalt «culpa levissima», som er en lettere form for uaktsomhet.

Et vilkår for at § 43 skal komme til anvendelse er naturlig nok at det foreligger en år- sakssammenheng mellom den forsettlige forbrytelsen og følgen utenfor forsettet. Fo- religger det ikke årsakssammenheng må tvilen komme tiltalte til gode³⁴.

«Culpa levissima» innebærer altså at det er tilstrekkelig at gjerningspersonen kunne ha innsett muligheten av følgen. Ser man tilbake på saken jeg har behandlet ovenfor, Rt. 2014 s. 392, var det tilstrekkelig at retten fant det bevist at gjerningspersonen kunne ha innsett muligheten av at hans slag med knyttet neve i ansiktet på sin samboer (mens han holdt en gjenstand i hånden), kunne medføre betydelig skade.

2.2.5 Straffeloven (1902) § 232

Straffeloven (1902) § 232 er en bestemmelse som kan komme til anvendelse dersom det er blitt utført en forsettlig forbrytelse etter §§ 228-231. Bestemmelsen anvendes til å forhøye strafferammen, dersom det foreligger straffeskjerpende omstendigheter ved lovbruddene etter §§ 228-231. I § 232 er det listet opp flere momenter som kan

33 TRANA-2008-107124

34 Matningsdal (2003) s. 359-360

(21)

18

gi en økt strafferamme på fengsel i tre år. Først og fremst kan bestemmelsen anvendes dersom noen forsettlig har utført et lovbrudd etter §§ 228-231 på en særlig smertefull måte, eller dersom det er blitt brukt kniv eller andre særlig farlige redskaper, eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter. Strafferammen kan i så tilfelle forhøyes med inntil tre år.

Det er særlig to alternativer som stikker seg ut i barnemishandlingssaker, og det er om volden har blitt utført på en «særlig smertevoldende Maade», og om handlingen er «begått mot en forsvarsløs person». Særlig det siste alternativet spiller en viktig rolle i barnemishandlingssaker, da barn ovenfor en voksen voldsutøver er forsvars- løs, spesielt barn i alderen 0-24 måneder.

Når man taler om at handlingen må ha vært utført på en «særlig smertevoldende Maade»³⁵ er det ikke den «vanlige» smerten fra handlingen man snakker om, men at smerten skal være ekstraordinær³⁶. Om en handling er begått på en særlig smertefull måte vil naturligvis avhenge av hvilket straffebud som er overtrådt³⁷, men det må dermed kunne forstås slik at smerten virkelig skal være utenom det vanlige for den handling som blir utført.

35 Straffeloven (1902) § 232

(22)

19

3 Straffeloven (2005) §§ 273 og 274

3.1 Straffeloven (2005) § 273 3.1.1 Kroppsskade

Straffeloven (2005) § 273 rammer den som påfører en annen person kroppsskade.

Bestemmelsen er en direkte videreføring av straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ, med kun en endring i språkdrakt og økt strafferamme fra fire til seks år. Fra lovgiver³⁸ er det ikke tilsiktet noen realitetsendring i gjerningsbeskrivelsen utover de terminologiske og strukturelle endringene. Straffeloven (2005) § 273, er som straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ, delt opp i flere alternativer for skade. Alter- nativene er: «skader en annens kropp eller helse» og «gjør en annen fysisk maktes- løs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen».

3.1.1.1 «Skader en annens kropp eller helse»

Dette alternativet erstatter straffeloven (1902) § 229 sitt alternativ «skader en anden paa Legeme eller Helbred». Grensedragningen mot straffeloven (2005) § 272 (straffeloven (1902) § 228 (2) – er som før – skjønnsmessig. Det viktigste momentet, og som er av størst betydning, er skadens omfang. Det må være tale om en skade. Et- tersom bestemmelsen kun er en videreføring av gammel rett, viser jeg til behandling av skadebegrepet under kapittelet om straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ i punkt. 2.2.1.

Straffeloven (2005) § 272 er en videreføring av straffeloven (1902) § 228 annet ledd. Begrepet legemsfornærmelse er nå byttet ut med kroppskrenkelse, og straffeloven (2005) § 272 tar for seg den grove kroppskrenkelsen. Bestemmelsen er dermed fortsatt en mildere bestemmelse enn § 273, ettersom det ikke kreves skadeforsett ved overtredelse av § 272. Skyldkravet til § 272 er sammensatt. Til selve kroppskrenkelsen må det foreligge forsett, jf. § 21. Når det gjelder hensyn til følgene av skaden er det derimot tilstrekkelig med uaktsomhet.

Som nevnt ovenfor under kapittel 2 ble bruddskader normalt subsumert under straffeloven (1902) § 229 selv om bruddskader leges over tid. Man må kunne legge det samme til grunn i forhold til straffeloven (2005) § 273, da denne bestemmelsen ikke er ment å innebære noen stor realitetsendring.

Sårskader vil fortsatt avhenge av lokalisering. Et arr kan være tilstrekkelig, og trenger heller ikke å være veldig stort for å regnes som kroppsskade, dersom arret er i ansik-

38 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 429

(23)

20

tet, kontra dersom arret er på en del av kroppen som normalt er skjult av klær. Varig- heten av en skade var også tidligere et viktig moment, noe det fortsatt må være me- ningen at det skal være. Desto lengre varighet, jo mindre skal til for å subsumere forholdet under § 273 kontra § 272.

3.1.1.2 «Gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen»

Disse alternativene viderefører de gamle alternativene «hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstand». Som for straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ dekker disse alternativene de typiske tilfellene der gjerningspersonen slår eller kveler en annen så han besvimer. «Alternativet om å gjøre noen fysisk mak- tesløs retter seg primært mot de tilfellene hvor maktesløsheten er et resultat av en viss anatomisk eller fysiologisk innvirkning på kroppen, ved for eksempel at man ved et medisinsk preparat lammer kroppens muskulatur uten at fornærmede mister bevisstheten.»³⁹ For en vurdering av hva som ligger i å hensette noen i avmakt viser jeg til punkt 2.2.1.2 ovenfor, da straffeloven (2005) § 273 som nevnt er en direkte videre- føring av straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ.

3.1.1.3 Skyldkravet

Skyldkravet er forsett jf. straffeloven (2005) § 21. I motsetning til § 272 der det er tilstrekkelig at selve voldshandlingen er forsettlig, må også skaden dekkes av forsettet etter § 273. Straffeloven § 22 gir en legaldefinisjon av forsett, se ovenfor under punkt 1.4. I praksis snakker man ofte om sannsynlighetsforsett. § 22 b dekker tilfellet der noen begår en handling «[m]ed bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen». Dolus eventualis – at vedkommende regnet følgen som mulig – omfattes også.

Dersom retten kommer frem til at § 273 ikke kan anvendes, må den vurdere om forholdet kan dekkes av § 272. Det blir altså ikke direkte frifinnelsesgrunnlag bare fordi forsettet ikke kan bevises etter § 273⁴⁰. I Rt. 1972 s. 1124 uttalte førstvoterende at det var rettens plikt å vurdere om gjerningspersonen kan straffes etter straffeloven (1902) § 228 annet ledd, da retten ikke fant tilstrekkelig bevis for å straffe etter § 229 første straffalternativ. Etter straffeprosessloven § 38 annet ledd er retten ikke bundet av tiltalen med hensyn til hvilket straffebud som skal anvendes på forholdet. Etter samme bestemmelses tredje ledd, skal retten gi partene en mulighet til å uttale seg,

39 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) s. 429

40 Matningsdal (2010) s. 117-118

(24)

21

dersom den velger å gå utenfor straffebestemmelsen som tiltalebeslutningen omfatter. Dette rettstilstanden etter § 38 er lik både for straffeloven av 1902 og etter lovendringen for straffeloven av 2005.

3.1.1.4 Strafferammen

Strafferammen for overtredelse av § 273 er fengsel inntil seks år, noe som innebærer en økning av strafferammen fra fire til seks år i forhold til straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ. Derimot kunne man for overtredelse av § 229 første straffalternativ, jf. § 232 bli dømt til fengsel i inntil syv år, fordi man etter § 232 kunne forhøye straffen med inntil 3 år⁴¹. Den maksimale strafferammen for straff etter straffeloven (2005) § 273 er dermed ett år lavere enn tidligere.

Forskjellen fra fire til seks år har blant annet sin bakgrunn i at straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ kunne kombineres med § 232 dersom vilkårene for dette var oppfylt (se punkt 2.2.5). Dessuten var strafferammen etter straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ fengsel inntil tre år før lovendringen i 2010⁴², da strafferammen økte fra tre til fire år fengsel.

Ved lovendringen og den nye straffeloven, ble straffeloven (1902) § 232 flettet direkte inn i de nye straffebestemmelsene i straffeloven (2005) §§ 272 og 274. Ettersom strafferammen før endringen i 2010 var inntil seks års fengsel for overtredelse av straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ, jf. § 232, kan det ikke tenkes at det ligger noe bak at strafferammen for straffeloven (2005) § 273 ble satt til seks års fengsel. Dette til tross for at strafferammen fra etter lovendringen i 2010 og frem til straffeloven av 2005 trådte i kraft 1. oktober 2015 var på inntil syv års fengsel.

3.2 Straffeloven (2005) § 274 3.2.1 Grov kroppsskade

Straffeloven (2005) § 274 omhandler grov kroppsskade. Bestemmelsen viderefører straffeloven (1902) § 229 andre og tredje straffalternativ. Lovgiver⁴³ har heller ikke for straffeloven (2005) § 274 tilsiktet noen vesentlige realitetsendringer. Likevel er det enkelte endringer som jeg kommer tilbake til senere. Straffeloven (2005) § 274 har flere likhetstrekk med § 272, hvis man ser bort i fra alvorlighetsgraden av forholdet.

41 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 182

43 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 429

(25)

22

På lik linje som med § 272, kommer ikke § 274 uten videre til anvendelse selv om vilkårene skulle være oppfylt. Også her må det gjøres en konkret vurdering.

Matningsdal sier følgende om anvendelsen av § 274:

«Den grunnleggende forutsetningen for å anvende § 274 er at det foreligger en forsettlig kroppsskade som omfattes av § 273. Poenget med § 274, er som for straffeloven av 1902 § 229 andre og tredje straffalternativ, at strafferammen kan økes dersom kroppsskaden har hatt enkelte uforsettlige følger»⁴⁴.

Dette må forstås slik at selv om kroppsskaden har hatt uforsettlige følger, er det ikke dermed gitt at det er tale om en grov kroppsskade. At strafferammen kan økes, må dermed kunne tolkes slik at det må en helhetsvurdering til før man kan avgjøre om det er tale om en grov kroppsskade.

Før lovendringen holdt det her med tidligere nevnte «culpa levissima», men nå er vilkåret at gjerningspersonen har «opptrådt uaktsomt med hensyn til følgen», jf. § 24.

Forskjellen er dermed at man har gått fra «kunne ha innsett muligheten av en følge»

til at man må ha «opptrådt uaktsomt med hensyn til følgen». Man har dermed gått fra en lettere form for uaktsomhet, til «vanlig» uaktsomhet.

3.2.1.1 Kroppsskaden har hatt til følge «uhelbredelig lyte eller skade»

Det første alternativet for at § 274 skal kunne komme til anvendelse er der det foreligger en uhelbredelig skade. Her nevner Matningsdal⁴⁵ det eksempelet at et barn får slått ut en melketann. Da er det ikke snakk om en uhelbredelig skade etter § 274.

Videre sier han at dersom en voksen får slått ut en tann, er det derimot å beregne som en «uhelbredelig skade», dette til tross for at man kan sette inn en kunstig tann i stedet. Blir en person påført et skjemmende arr i ansiktet, må det fortsatt kunne antas at dette faller inn under bestemmelsens virkeområde, slik det gjorde for straffeloven (1902) § 229 annet straffalternativ.

En uhelbredelig skade erstatter i følge Matningsdal⁴⁶ det gamle alternativet «uhelbredelig feil», og kan for eksempel forekomme ved tidligere nevnte «shaken baby syndrome». Blir et spedbarn ristet så kraftig at barnet får en hjerneskade, taler man

(26)

23

med en gang om en uhelbredelig skade. En vanlig hjerneskade ved «shaken baby syndrome» er cerebral parese, man taler da om en ervervet hjerneskade.

Ettersom det for momentet «uhelbredelig lyte eller skade» i § 274 ikke er ment noen realitetsendring fra straffeloven (1902) § 229 annet straffalternativ, viser jeg til tidligere drøfting for eksempler fra rettspraksis.

3.2.1.2 Kroppsskaden har hatt til følge «sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet»

Det andre alternativet for bruk av § 274 er om kroppsskaden har hatt til følge «sykdom eller arbeidsudyktighet av noen varighet». I straffeloven (1902) § 229 annet straffalternativ var det et krav om at sykdom eller arbeidsudyktighet hadde en varighet på over to uker. Av forarbeidene⁴⁷ går det frem at lovgiver ikke ønsket å viderefø- re et slikt absolutt krav. Dette ble begrunnet med at «arbeidsudyktighetens varighet kan være noe tilfeldig og ha varierende konsekvenser for fornærmede». Likevel skal to uker fortsatt være retningsgivende for hva som menes med sykdom «av noen varighet». Måten lovteksten nå er formulert på: «av noen varighet» gir rettsanvenderne en klar anvisning om at det her skal gjøres en konkret skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle der dette kommer på spissen.

I punkt 2.2.2.1 viste jeg til en uttalelse fra Rt. 2006 s. 970 angående varigheten av en sykemelding. Førstvoterendes uttalte i den saken at en sykemelding alene ikke bør tillegges avgjørende vekt. Dette passer overens med lovgivers standpunkt i forarbeidene⁴⁸ der de uttaler at de ved å lage en egen bestemmelse som slår sammen straffeloven (1902) § 229 annet og tredje straffalternativ med § 232, vil få en bestemmelse der man får alle momentene samlet, slik at det må gjøres en helhetsvurdering av alle momentene for å se om det foreligger grov kroppsskade, jf. straffeloven (2005) § 274.

3.2.1.3 Betydelig skade eller død

Når man tar stilling til om kroppsskaden er grov, skal man særlig legge vekt på om skaden har medført «betydelig skade eller død». Dersom en kroppsskade har med- ført «betydelig skade eller død», og det er utvist uaktsomhet med tanke på nettopp dette vilkåret, kan det vanskelig tenkes at § 274 ikke skal anvendes på slike tilfeller.

47 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 429

48 Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 182

(27)

24

I LB-2015-27519 var en mann tiltalt etter straffeloven (2005) § 274, jf. § 273 for å ha påført en annen kroppsskade med døden til følge (grov kroppsskade). I saken hadde tiltalte A holdt et glass med stett i hånden da han slo offeret B i halsen med stor kraft.

Flertallet i retten (fagdommerne samt to meddommere) fant det bevist at A hadde handlet forsettlig med hensyn til selve handlingen og at A forsettlig hadde benyttet et særlig farlig redskap (glasset). Videre fant retten bevist at tiltalte handlet uaktsomt med hensyn til dødsfølgen. Her ble det spesielt lagt vekt på vitneforklaringer om at slaget av flere var beskrevet som hardt, og at et vitne hadde forklart at A slo med full kraft. Flertallet la dermed vekt på kombinasjonen av at et hardt slag med et glass i hånden var utført mot et så sårbart punkt på kroppen som halsen, slik at de fant at A hadde handlet uaktsomt med hensyn til dødsfølgen.

I § 11 finner man en legaldefinisjon av hva som er å anse som «betydelig skade på kropp og helse». Ettersom § 11 i all hovedsak viderefører straffeloven (1902) § 9 viser jeg til min drøftelse i oppgavens punkt 2.2.3.1.

3.2.1.4 Straffeloven (2005) § 274 vs. straffeloven (1902) § 232

Jeg har tidligere nevnt at straffeloven (1902) § 232 nå er flettet inn i straffeloven (2005) § 274. Dette har blant annet medført den forskjellen at mens man før tok en helhetsvurdering av alle momenter, skal man nå særlig legge vekt på skadefølgen i denne helhetsvurderingen. Momentene som man tidligere fant i straffeloven (1902) § 232 er altså nå å finne i straffeloven (2005) § 274 første ledd, bokstav a–f. Så hva innebærer egentlig denne forskjellen?

For å forsøke og illustrere forskjellen kan man tenke seg et eksempel der A slår B i ansiktet slik at B faller i bakken, og A deretter setter seg over B og gir han et slag til i ansiktet slik at B knekker nesen. I eksempelet forutsettes det at A har utvist forsett både til selve slaget, og til den knekte nesa (skadeforsett), og at episoden fant sted som «lyn fra klar himmel», altså helt uprovosert. Nesebruddet medførte ingen varige mén for B, og han var heller ikke sykemeldt eller arbeidsudyktig i mer enn et par dager.

Ved en naturlig tolkning av ordlyden i straffeloven (1902) § 229 (hele bestemmelsen) må det kunne forstås slik at dette eksempelet ville blitt rammet av § 229 første straffalternativ. Dette fordi gjerningspersonen utviste forsett både til handlingen, samt skadeforsett, og fordi ingen av de straffeskjerpende momentene i bestemmelsens annet og tredje straffalternativ er oppfylt. I tillegg ville man her kunne anvendt § 232. Denne bestemmelsen rammer blant annet der gjerningspersonens overtredelse er begått mot en forsvarsløs person, og om den har skjedd uprovosert. Det første slaget med-

(28)

25

førte at B gikk i bakken, og det må da kunne antas at han var noe fortumlet der han lå. I det A setter seg over B og gir han slag nummer to, taler man om et slag utført mot en forsvarsløs person.

I LG-2015-31877 uttalte retten om det faktum at tiltalte satt over fornærmede mens han tildelte fornærmede flere slag i ansiktet: «Fornærmede lå på ryggen i asfalten mens tiltalte satt oppå ham og slo flere ganger i ansiktet med knyttet hånd. Handling- en ble begått mot en forsvarsløs person, den hadde karakter av overfall og tiltalte var klar over dette»⁴⁹. Lagmannsrettens uttalelse må her kunne forstås slik at dersom en person (A) sitter oppå en annen person (B) og A slår B som ligger nede, er B her å anse som en forsvarsløs person. I mitt eksempel ville altså forholdet kunne ha endt med domfellelse etter straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ, jf. § 232, som dermed ville kunne gitt en strafferamme på syv år.

Ser man på straffeloven (2005) § 274 ser man at ordlyden må forstås slik at man i vurderingen av om det foreligger grov kroppsskade, særlig skal vektlegge om kroppsskaden har hatt noen følger. Ettersom jeg i mitt eksempel sa at det skulle leg- ges til grunn at B ikke fikk noen varige mén, eller at B ble syk eller arbeidsudyktig i mer enn et par dager, foreligger det ikke her noen slike følger som nevnt i § 274.

Spørsmålet blir dermed om forholdet etter den nye straffeloven kan bedømmes som grov kroppsskade jf. § 274, eller om det skal bedømmes som kroppsskade jf. § 273.

Ordlyden i § 274 må kunne forstås slik at hovedregelen nå er at man særlig skal legge vekt på de straffeskjerpende følgene, men at lovgiver med dette ikke har ment at dersom det foreligger andre straffeskjerpende momenter, så skal det likevel ikke bli tale om en grov kroppsskade dersom det mangler følger av handlingen. En person som helt uprovosert slår en annen i bakken, for så å sette seg over han og tildele enda et slag, har jo handlet i strid med § 274 første ledd bokstav a og b. Disse to momentene var tidligere en del av en egen bestemmelse om straffeskjerpende omstendigheter som kunne medføre økt strafferamme. Slik jeg forstår ordlyden har ikke lovgiver ment å utelukke muligheten for vektlegging av de momentene, ved å flette dem inn i § 274, for så å si at man særlig skal legge vekt på eventuelle følger av volden.

Ettersom skyldkravet for § 274 bokstav a–f er forsett, mens skyldkravet til følger av volden er uaktsomhet, må det ikke utelukkes at lovgiver dermed har ment at de straf-

49 LG-2015-31877

(29)

26

feskjerpende omstendighetene i bokstav a–f ikke skal kunne komme til anvendelse selv om det ikke foreligger noen følger. Det skal fortsatt gjøres en helhetsvurdering av alle momenter, der det naturligvis vil bli ulike vurderinger fra sak til sak, avhengig av de faktiske forholdene. Det skal ikke ses bort i fra at dette kan bli et nytt grensetilfelle, slik man har ved vurderingen mellom grov kroppskrenkelse (§272) og kroppsskade (§ 273).

3.2.1.5 Skyldkravet etter § 274

Her, som for § 272, er det et sammensatt skyldkrav for anvendelse av bestemmelsen. Med hensyn til kroppsskaden må det foreligge forsett, jf. § 21. Som tidligere nevnt er det derimot tilstrekkelig med uaktsomhet med hensyn til følgene av kroppsskaden. Hva gjelder alternativene som er listet opp i § 274 bokstav a–f kreves det forsett.

(30)

27

4 Praktiseringen av straffeloven (1902) § 229

I dette kapittelet skal jeg se på praktiseringen av straffeloven (1902) § 229 i saker om barnemishandling. Jeg bruker rettspraksis fra den gamle loven ettersom den nye straffeloven først trådte i kraft 1. Oktober 2015 og det finnes ingen eller lite rettspraksis etter den nye straffeloven på saker om barnemishandling i aldersspennet 0-24 måneder. Jeg vil dele opp kapittelet slik at jeg først tar for meg straffeloven (1902) § 229 andre og tredje straffalternativ (straffeloven (2005) § 274). Deretter vil jeg se på en sak hvor tiltale ble tatt ut etter straffeloven (1902) § 229 andre straffalternativ (straffeloven (2005) § 274), men der det ble avsagt dom etter straffeloven (1902) § 228 annet ledd (straffeloven (2005) § 272) og sammenlikne denne med en sak der tiltale var tatt ut etter straffeloven (1902) § 229 tredje straffalternativ. Grunnen til dette er for å se om det er mulig å lese ut ifra dommene hvorfor det etter den ene saken ble valgt en mildere bestemmelse enn i den andre.

4.1 § 229 annet straffalternativ

Den første dommen jeg skal behandle er en dom fra Fjordane tingrett⁵⁰, der en mann var tiltalt for legemsbeskadigelse av et spedbarn og tiltalen var tatt ut etter straffeloven (1902) § 229 annet straffalternativ, jf. § 232.

Saken dreide seg om en mann som var tiltalt «[f]or under særlig skjerpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme eller helbred, med sykdom som varte over 2 uker til følge»⁵¹. Mannen hadde ved minst tre anledninger utsatt sin sønn for vold som medførte blant annet brudd i kraniet, ribbein og lårbenet. Volden foregikk fra sønnen var omkring én måned gammel, og varte i en tremåneders periode.

Retten går først omfattende gjennom offerets (i dommen omtalt som B) motoriske utvikling fra fødselen og frem til sykehusinnleggelsen, og nært innpå skadeomfanget som ble avdekket etter innleggelsen, samt årsaken til disse. For at vurderingen av skyldspørsmålet skal bli best mulig gjennomgått, må jeg få belyst de viktigste momentene retten la vekt på under gjennomgangen av skadene som ble oppdaget ved sykehusinnleggelsen.

Partene i saken (tiltalte og B sin mor) var enige om at B viste tegn allerede fra rundt 1-2 måneder etter fødselen på redusert funksjonsnivå. Dette gjaldt spesielt bevegel-

50 TFJOR-2013-50436

51 TFJOR-2013-50436

(31)

28

se og bruk, av armer og hodet. Videre avdekket bevisførselen for retten at tiltalte i liten grad var behjelpelig hjemme med B. Dessuten ble mor etter hvert oppmerksom på at B viste tegn til redsel, samt begynte å gråte når tiltalte var i nærheten eller be- rørte han. Allerede her er det antydninger til at noe er galt i forholdet mellom far og sønn. Sønnen sliter med enkelte bevegelser, og har allerede utviklet en redsel ovenfor faren.

Etter sykehusinnleggelsen blir det umiddelbart tatt røntgen og oppdaget et ferskt brudd i lårbenet, i tillegg blir det oppdaget et brudd i kraniet, brudd i underarmen og flere ribbeinsbrudd. To av de fire rettsoppnevnte sakkyndigene, overlege dr. med.

Arne Borthne og overlege dr. med. Jens Bernhard Grøgaard konkluderte begge med at skadene utelukket mulighetene for at det forelå en sykdomsårsak, eller at skadene kunne være selvpåført. Retten siterer følgende fra rapporten til dr. Borthne: «Det er helt utelukket at skadene er selvpåført av barnet ved hendelige uhell, eller har opp- stått pga. sykdom eller svekkelse av skjelettet av annen årsak»⁵². For retten fastholdt både dr. Borthne og dr. Grøgaard sine konklusjoner under deres forklaringer. Den Rettsmedisinske Kommisjon hadde heller ingen innvendinger til rapportene deres.

De to andre sakkyndige ville ikke utelukke muligheten for at kraniebruddet kunne ha oppstått under fødselen, men retten fant det avgjørende å legge vekt på dr. Borthne sin gjennomgang av røntgenbildene av kraniebruddet, der han konstaterte at bruddet hadde skjedd senere enn fødselen.

Nå som retten hittil har fått fremlagt forklaringer som klart taler i mot at B har påført seg selv bruddskadene, blir det naturlig å se på rettens vurdering av skyldspørsmålet ovenfor tiltalte.

Skyldkravet for § 229 er som tidligere nevnt forsett. Det er ikke tilstrekkelig med forsett kun til selve handlingen. Også legemsskaden må omfattes av forsettet. Tiltalte nektet hele veien for å ha utført voldshandlinger mot B. I et tredje avhør la han derimot frem noen episoder der skadene kanskje kunne ha oppstått. Ved gjennomfø- ringen av rekonstruksjon av tiltaltes forklaringer ble forklaringene hans tilbakevist av de sakkyndige. Det var rett og slett ikke mulig å påføre slike skader ved de episode- ne som tiltalte hadde forklart seg om.

52 TFJOR-2013-50436