Sterk i innhold, forsiktig i form
INTERVJUET: Å «virke sådan i det stille, det var det jeg gjerne ville», beskriver menighetsrådsmedlem Borghild Aga Haaskjold godt. Men hun vet godt hva hun vil likevel.
Tekst og foto: Roald-Einar Ottersen
«Jeg håpet du hadde glemt meg» var første kommentar fra Borghild da jeg ringte for å gjøre avtale om et intervju i Kirkebladet siden hun sitter i Menighetsrådet. «Som vara», som hun ofte er påpasselig med å understreke. Borghild har en forsiktig og beskjeden framtreden, og det gjør det lett å ta feil av personen. For hun vet hva hun vil, og har klare grenser rundt seg. Og hvis det er på sin plass, så trer hun fram, bramfritt og klart. Men ikke bare for egen skyld.
– Hva fikk deg til å svare ja til å sitte i Menighetsrådet i Røa?
– Først svarte jeg nei, men så fikk jeg så dårlig samvittighet. Stakkars de som ringte rundt for å få noen til å stille til valg. Vi må jo alle ta vår turn, så da svarte jeg likevel ja. Nå var det min tur.
– Og hva har vært dine erfaringer så langt?
– Det har vært hyggelig. Ikke minst har jeg blitt kjent med nye fine personer. Også har det vært interessant å se hvordan arbeidet i menigheten og i kirka for øvrig foregår.
– Hva er din kirkelige bakgrunn?
– Jeg er oppvokst i Stavanger og hørte til St. Petri menighet. Foreldrene mine var aktive i kirka, spesielt mor som var aktiv i mange sammenhenger i kirke, og sågar en tid satt i bispedømmerådet. Det betyr at vi ikke hørte med blant «de salige», som vi yngre kalte de som hørte til de mer konservative strenge kristelige sammenhengene. Jeg har vokst opp i en kulturåpen kirke som en del av den kristne allmennkulturen.
– Du bor i beste vest, med en ganske homogen hvit befolkning, men arbeidet i mange år på Hersleb skole, som jo i særdeleshet var en flerkulturell og flerreligiøs skole.
– Det var berikende og interessant, men også krevende. Hvordan møte kulturer og tradisjoner som ikke uten videre har respekt for det en selv står for? Jeg har utallige ganger møtt menn som ikke har villet hilse på meg, og hva er riktig svar på det? Og jeg opplevde nok også at det var mer fysisk knuffing, kanskje fordi elevene manglet språk. Men tross det krevende så gjorde det også at jeg fikk et videre blikk på andre
TIL TJENESTE: Borghild, her på kjøkkenet til kafeen og
menighetsalen – et sted hun ofte er og bidrar. FOTO: ROALD-EINAR OTTERSEN.
kulturer, både forskjeller og likheter. Den vanskeligste var kanskje å finne hva som er en rimelig avveiing mellom ulike måter å tenke og leve på, når man skal fungere sammen.
– Det er ikke så rent sjelden at jeg har oppfattet at du er i transportbransjen for barnebarn.
– Jeg er så heldig med å ha barn og barnebarn boende ikke så langt unna. Da er det et privilegium å kunne bidra på den måten siden jeg er blitt pensjonist. Både er det fint å hjelpe travle barn og ikke minst få benyttet de mulige vinduene til kontakt med barnebarn. Fort blir de større og har sine egne liv og prosjekter. Hvis ikke kontakten etablert før det, så er det krevende å få det til.
– Er det noe i kirken du gjerne skulle reformert?
– Det ligger ikke helt for meg. Jeg er nok en som liker best at det er som det er. Jeg er ingen reformator.
Sangstrofen «Virke sådan i det stille, det var det jeg gjerne ville», uttrykker nok mye om meg. Jeg har ikke minst trivdes i Julemessemisjonen. Deres tradisjonsrike arbeidsform og misjonerende perspektiv har jeg likt å være med i.
[FAKTABOKS:]
Borghild Aga Haaskjold
• 71 år, gift med Erling. To barn og fire barnebarn.
• Bosatt på Ullern, opprinnelig fra Stavanger.
• Lektor med fagene: Norsk, tysk, pedagogikk og latin.