Vegetasjon og beite ved Gjømmervatnet, Kvalnes og Godøynes

(1)

FINN-ARNE HAUGEN

Divisjon for kart og statistikk

Vegetasjon og beite ved Gjømmervatnet, Kvalnes og Godøynes

Rapport fra vegetasjonskartlegging i Bodø kommune

NIBIO RAPPORT | VOL. 4 | NR. 58 | 2018

(2)

TITTEL/TITLE

Vegetasjon og beite ved Gjømmervatnet, Kvalnes og Godøynes

FORFATTER/AUTHOR

Finn-Arne Haugen

DATO/DATE: RAPPORT NR./

REPORT NO.: TILGJENGELIGHET/AVAILABILITY: PROSJEKT NR./PROJECT NO.: SAKSNR./ARCHIVE NO.:

14.05.2018 4(58)2018 Åpen 10351-8 18/00747

ISBN-NR./ISBN-NO:

978-82-17-02093-6

ISSN-NR./ISSN-NO:

2464-1162

SIDETALL/NO. OF PAGES:

48

OPPDRAGSGIVER/EMPLOYER:

Bodø kommune

KONTAKTPERSON/CONTACT PERSON:

Dagrun Bergli

STIKKORD/KEYWORDS: FAGOMRÅDE/FIELD OF WORK:

Vegetasjonskartlegging, utmarksbeite Utmarksbeite Vegetation mapping, outfield pasture Outfield pasture

SAMANDRAG/SUMMARY:

Norsk institutt for bioøkonomi har utført vegetasjonskartlegging av et område på 41 km² i Bodø kommune i Nordland fylke. Kartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laget vegetasjonskart og avleda temakart for sauebeite. Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og vegetasjonsfordeling i området. Det er gitt en omtale av beiteverdi og beitekapasitet, samt råd omkring skjøtsel av kulturlandskap og utnyttelse av beitet.

The vegetation types over a total of 41 km² in Bodø municipality have been mapped according to the NIBIO methodology for vegetation mapping (scale 1:20 000 - 50 000) (VK50). A vegetation map has been produced, from which a thematic map have been derived. This report describes the methodology and gives a detailed description of the registered vegetation types and their distribution in the area.

Further, a description of other information which could be derived from the vegetation map is provided, with emphasis on grazing conditions for domestic animals.

GODKJENT /APPROVED

Hildegunn Norheim

NAMN/NAME

PROSJEKTLEIAR /PROJECT LEADER

Finn-Arne Haugen

NAMN/NAME

(3)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 iii

FORORD

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har kartlagt vegetasjonen ved Gjømmervatnet (37,8 km²), Kvalnes (2,6 km²) og Godøynes (0,76 km²) i Bodø kommune, til sammen 41,2 km². Hensikten med vegetasjonskartlegginga er å framskaffe informasjon for bruk i planlegging av beitebruk og

landskapsskjøtsel. Kartlegginga er utført på oppdrag fra Bodø kommune. Rådgiver Dagrun Bergli har vært initiativtaker og lokal kontaktperson for prosjektet. Prosjektet inngår i NIBIO sitt nasjonale program for vegetasjonskartlegging i utmark der oppdragsgiver prioriterer kartleggingsområde og bidrar med finansiering.

Vegetasjonskartlegginga er gjort etter NIBIO sin instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Med bakgrunn i vegetasjonskartet og observasjoner i felt er det gjort vurderinger av beitekvalitet for sau. Det er framstilt vegetasjonskart og beitekart som viser vegetasjonen inndelt i tre klasser basert på beitekvalitet.

Feltarbeidet er utført av Michael Angeloff og Finn-Arne Haugen. Kartkonstruksjon er utført av Magnus Stenbrenden, Michael Angeloff og Finn-Arne Haugen, og kartpresentasjon av Finn-Arne Haugen.

Tromsø, 14.05.18 Finn-Arne Haugen

(4)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 iv

INNHOLD

1 INNLEDNING ... 1

2 VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL ... 2

2.1 Mål ... 2

2.2 Hva er et vegetasjonskart? ... 2

2.3 Produksjon av vegetasjonskart ... 3

2.4 Bruk av vegetasjonskart ... 4

3 BESKRIVELSE AV KARTLEGGINGSOMRÅDET ... 6

3.1 Områdeavgrensning ... 6

3.2 Naturforhold ... 7

4 ARBEIDSMETODE ... 9

4.1 Feltarbeid og kartframstilling ... 9

4.2 Feilkilder ... 9

4.3 Farge og symbolbruk ... 10

5 VEGETASJONEN I KARTOMRÅDET ... 11

5.1 Vegetasjonssoner ... 11

5.2 Kartleggingssystem og arealfordeling ... 12

5.3 Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper ... 17

5.4 Vegetasjon og beiteforhold i de kartlagte områdene ... 35

5.4.1 Gjømmervatnet ... 35

5.4.2 Kvalnes …… … ... 37

5.4.3 Godøynes ….. ... 38

6 BEITEVERDI OG BEITEKAPASITET ... 40

6.1 Beiteverdi ... 40

6.2 Beitevaner ... 42

6.3 Beitekvalitet ... 43

6.4 Beitekapasitet og beitebruk ... 44

6.5 Skjøtsel av kulturlandskap ... 47

LITTERATUR ... 48

(5)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 v

SAMMENDRAG

Vegetasjonskartet gir et bilde av mosaikken av vegetasjonstyper som plantedekket består av. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling plantearter som går igjen på lokaliteter med like vokseforhold. En oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss informasjon om variasjonen i økologiske forhold (klima, næring og vann i jorda, snødekke og kulturpåvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og arealbruk (beite, snødybde, artsmangfold m.m.).

På oppdrag fra Bodø kommune er det produsert vegetasjonskart for områdene Gjømmervatnet (37,8 km²), Kvalnes (2,6 km²) og Godøynes (0,76 km²). Til sammen 41,2 km². Kartlegginga er gjort etter NIBIO sin instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 -50 000 (VK50). Feltarbeidet er utført i september 2017. Hovedmålsettinga med prosjektet er å gi ei vurdering av beite for sau. Det er framstilt vegetasjonskart og avleda temakart med beitekvaliteter for sau.

Årsnormalen for nedbør er 1260 mm i Misvær og middeltemperaturen er 3,7^oC. Berggrunnen i området består i hovedsak av granitt og kalkspatmarmor. Morene, tynt jorddekke og torv er vanligste løsmassetyper i kartområdene.

Blåbærbjørkeskog er dominerende vegetasjonstype og utgjør 34 % av arealet ved Gjømmervatnet, 22

% på Kvalnes og 1,7 på Godøynes. Lav- og lyngrik bjørkeskog har også en betydelig andel med 16 % ved Gjømmervatnet, 18 % på Kvalnes og 10 % på Godøynes. Engbjørkeskog utgjør 10 % av arealet ved Gjømmervatnet, 26 % på Kvalnes og 57 % på Godøynes. Rishei er vanligste snaumarktype og har 14 % dekning ved Gjømmervatnet og 1,5 % på Godøynes. Rishei er ikke registrert på Kvalnes.

57 % av arealet ved Gjømmervatnet er vurdert som nyttbart beite for sau. 12 % er svært godt beite og 45 % er godt beite. For Kvalnes viser tilsvarende tall 53 % nyttbart areal, 28 % svært godt beite og 25 % godt beite. På Godøynes er 78 % nyttbart, 66 % svært godt beite og 12 % godt beite.

En samla karakteristikk for beitekvaliteten ved Gjømmervatnet og er vurdert til å være godt beite, og for Kvalnes og Godøynes svært godt beite. På Godøynes er vegetasjonen lite kultivert så den aktuelle beiteverdien er lavere. Beitekapasiteten kan bare beregnes for området ved Gjømmervatnet da de to andre er for små til at gjeldene modeller kan brukes. For Gjømmervatnet er kapasiteten vurdert til å være 65 sau pr. km², som gir et passende dyretall for hele området på mellom 1 000 – 1 200 sau.

Beregningene av sauetall er grove og må oppfattes som rettledende. Det beste resultatet får man ved å følge bruken av området, utviklinga av vegetasjonen og vektene på dyr fra beitet over tid.

Vurdering av avbeitingsgrad kan benyttes for å vurdere utnyttelsen, særlig mot slutten av beite- sesongen. Ved Gjømmervatnet var skogsbeitene stedvis godt beita i den nordlige delen, for øvrig lite beita eller ikke beita. Fjellarealene hadde sterkere avbeiting og god avbeiting var vanlig. På Kvalnes var den grasrike engbjørkeskogen godt beita, mens det øvrige arealet stort sett viste lite avbeiting. På Godøynes var det ikke tegn til beiting.

Beite som skjøtselstiltak må planlegges for å få god effekt. Det er på de rike vegetasjonstypene en har mest igjen for å sette inn tiltak. Husdyrbeite er det viktigste skjøtselstiltaket og sambeiting med flere dyreslag gir bedre utnyttelses av beitet. Maskinell krattrydding og beitepusser kan også være aktuelt på noen areal. Med dagens landbruk blir det vanskelig å opprettholde det gamle høstingslandskapet over alt. Skjøtselstiltak må derfor gjøres ut fra prioriteringer av hvilke områder som er viktigst ut fra beitebrukshensyn og ivaretagelse av kulturlandskapet.

(6)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 vi

(7)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 1

1 INNLEDNING

Oppmerksomheten omkring bruk av norsk utmark har økt sterkt de siste åra. Miljøvernforvaltninga er i ferd med å gjennomføre en rekke tiltak med målsetting om å sikre det biologiske mangfoldet i utmarka bl.a. gjennom flere typer av verneplaner. Endringer i landbrukspolitikken har ført til en sterkere satsing på ny næringsmessig utnytting av utmarksressursene gjennom f.eks. jakt og gårdsturisme.

Interessen for bruk av utmark til hyttebygging har vært vedvarende høg i mange år. Mer rene kommersielle interesser melder seg på arenaen, det dukker opp nye bruksformer og det kommer inn personer med andre holdninger, kulturell bakgrunn og målsettinger for sin økonomiske virksomhet enn det vi finner i de mer tradisjonelle utmarksnæringene. I regjeringa sin nylig framlagte bioøkonomi- strategi blir det signalisert en sterkere utnytting av biologisk fornybare ressurser (Nærings- og fiskeridepartementet 2016). Klimaendringer kan forandre produksjonsforhold og vilkår for bruk av utmarka til ulike formål. Sittende regjering ønsker økt satsing på utmarka som fôrressurs for beitedyr (Landbruks- og matdepartementet 2016).

De utviklings- og endringsprosessene som nå er i gang i utmarka skaper behov for kunnskap som skal danne grunnlag for riktige beslutninger når næringsvirksomhet skal etableres eller forvaltningstiltak skal settes ut i livet. Det blir viktig både for tradisjonelle og nye brukere å synliggjøre arealinteressene og planlegge arealbruken. Flerbruk er et viktig stikkord for all arealplanlegging i utmark, og god kjennskap til naturgrunnlaget er et vilkår for planlegging og forvaltning. De naturgitte arealegen- skapene bør danne utgangspunkt for hvordan arealene skal disponeres. På den måten kan arealene nyttes til formål som gir størst utbytte, samtidig som det er mulig å forutse konsekvenser av ulike inngrep. Som grunnlag for slik planlegging er det behov for bredest mulig kunnskap om økologiske forhold og arealenes egenskaper for ulik ressursutnytting.

Vegetasjonskartet er i dag den karttypen som gir mest allsidig informasjon om naturgrunnlaget. Det er det nærmeste vi kommer et økologisk kartverk. Kartet gir informasjon som øker kunnskapen og forståelsen for hvilke naturressurser som finnes og hvordan de skal forvaltes. Det gir et felles informasjonssystem for mange ulike brukergrupper, og danner en felles plattform som eventuelle motstridende interesser kan diskutere over.

Målsettinga med denne rapporten er å gi en nærmere beskrivelse av metode for vegetasjons-

kartlegging, og beskrive vegetasjonstyper og beiteverdier innenfor de kartlagte områdene. Kapittel 2 tar for seg vegetasjonskartlegging generelt. Kapittel 3 gir en omtale av naturgrunnlaget i kartleggings- områdene, og i kapittel 4 beskrives metoden for arbeidet som er utført. Vegetasjonstypene som er registrert i kartområdene er omtalt i kapittel 5, sammen med en områdevis beskrivelse av vegetasjon og beite. I kapittel 6 er beite for husdyr behandla spesielt, med vurdering av beiteverdi og

beitekapasitet.

(8)

2 VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL

2.1 Mål

Vegetasjonskartlegging skal skaffe informasjon for bedre forvaltning og bruk av naturgrunnlaget.

Kartlegginga skal skape grunnlag for å forstå sammenhenger i naturen og ta vare på og utnytte biologiske ressurser, kulturverdier og naturen som kilde til opplevelse og rekreasjon.

2.2 Hva er et vegetasjonskart?

Ville planter lever i konkurranse med

hverandre om vann, næring og lys. De som er best tilpassa miljøet på vokseplassen vil vinne.

I område som har fått utvikle seg gjennom lengre tid er det derfor ikke tilfeldig hvilke planter som vokser hvor. Voksemiljøet til plantene er sammensatt av en rekke naturgitte og menneskeskapte forhold. De viktigste av de økologiske faktorene er vist i figur 1.

Planter som har noenlunde same krav til mil- jøet vil vokse på same sted. De danner det vi kaller et plantesamfunn eller en

vegetasjonstype. En vegetasjonstype er en karakteristisk samling av arter som finnes på steder med like voksevilkår.

Mange arter vil opptre innenfor flere vegetasjonstyper. Disse har et bredt økologisk leveområde, men mengdeforholdet kan variere fra dominerende art i en type til spredt forekomst i en annen type. Andre arter kan ha snevre toleransegrenser for en eller flere miljøfaktorer. Disse kaller vi karakterarter fordi de forteller oss noe helt bestemt om forholdene på voksestedet og om plantesamfunnet de vokser i.

Når vi kartlegger utbredelsen av vegetasjonstyper bruker vi dominerende arter og karakterarter som kjennetegn.

Plantesosiologi er en gren innenfor botanikken hvor det er definert hvilke artskombinasjoner vi kan kalle plantesamfunn og hvilke økologiske forhold disse indikerer. Ut fra denne forskningen er det utvikla et system for praktisk vegetasjonskartlegging. To system som er noenlunde landsdekkende er vanligst å bruke i dag: Ett for detaljert kartlegging i M 1:5 000 - 20 000 (Fremstad 1997), og ett for oversiktskartlegging i M 1: 20 000 - 50 000 (Rekdal og Larsson 2005). Enheter fra det detaljerte systemet kan slås sammen til oversiktssystemet.

Det detaljerte systemet er bygd opp på tre nivå kalt grupper, typer og utforminger. Det er 24 grupper som står for hovedtyper av vegetasjon. Systemet inneholder 137 typer som vanligvis tilsvarer en plantesosiologisk enhet på noe forskjellig nivå. De fleste typene er igjen er delt opp i utforminger som tilsvarer plantesosiologiske enheter på lågere nivå. Regionale utforminger eller spesielle lokale økologisk vikarierende samfunn blir vanligvis regna som typer.

Kartleggingssystemet for oversiktskartlegging er tilpassa et mindre intensivt feltarbeid. Identifikasjon av typene bygger mer på utseende (fysiognomisk utforming) av vegetasjonen slik den blir prega av dominerende arter eller artsgrupper. Systemet deler vegetasjonstypene i 10 grupper. Under disse er det definert 45 vegetasjonstyper og 9 andre arealtyper. I begge systemene blir det brukt en rekke

Figur 1. Viktige faktorer som avgjør voksemiljøet til plantene.

Vatn

Næring

Klima

Snødekke Andre

planter Menneskje

og dyr

(9)

tilleggsymbol for å få fram viktig informasjon som ikke ligg i typedefinisjonen, som for eksempel dekning av lav, vier, bart fjell, grasrik utforming m.m. Samlet gir dette et detaljert bilde av

vegetasjonsdekket der det jevnt over vil være 200-300 unike figursignaturer i et kart på 50-100 km².

Et vegetasjonskart er et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som utgjør plantedekket i et område. Ved å utnytte den informasjonen som plantene gir oss om vokse-

forholdene blir dette langt mer enn en botanisk oversikt. Forsking og erfaring har gjort at vi kan trekke ut en rekke opplysninger om miljøforhold innenfor hver vegetasjonstype. På samme måte kan ulike egenskaper om ressursutnytting og arealbruk knyttes til typene. Grovt skissert kan vi dele

informasjonen fra vegetasjonskartet i 3 grupper:

• Botanisk informasjon

• Økologisk informasjon

• Egenskaper med omsyn til ressursutnytting og anna naturbruk

2.3 Produksjon av vegetasjonskart

Feltarbeid: Mye av innsatsen bak et vegetasjonskart ligger i feltarbeidet.

Kartlegginga foregår som en kombinasjon av synfaring i felt og tolking av flybilder ut fra fargenyanser og struktur i bildet. I tillegg legges økologisk kunnskap til grunn.

Kartleggeren ser på bildene gjennom et stereoskop og får da landskapet fram tre- dimensjonalt. Ute i terrenget blir

vegetasjonen klassifisert i typer, og på flybildet blir det tegna grenser mellom de ulike vegetasjonstypene.

Oversiktskartlegging vil i langt større grad enn detaljert kartlegging, være basert på tolking og kikkertbruk. Ved oversiktskartlegging vil hver inventør kartlegge rundt 3 km²/dagsverk i skog og 5 km² i fjellet, ved detaljert kartlegging 0,5-1 km²/dagsverk.

Minste figurareal er vanligvis 1-2 dekar i M 1:10 000. I oversiktskartlegging er

minstearealet omkring 10 dekar, men en kan gå under dette på viktige areal.

Kartframstilling: Framstilling av vegetasjonskart skjer ved bruk av digital kartteknikk.

Vegetasjonsgrenser og -signaturer blir digitalisert fra ortofoto eller flyfoto. Et dataprogram korrigerer for feil som vil oppstå på flybildene på grunn av ulike fotograferingsvinkler og flyhøyder. Kartriktige digitale data lastes i et dataprogram for behandling, et såkalt geografisk informasjonssystem (GIS).

Her er det moduler for lagring, bearbeiding og presentasjon av data.

Avleda produkt: Behandling av vegetasjonsdata i GIS gir mulighet til å lage en rekke avleda produkter både som kart og statistikker. Mer om dette under avsnitt 2.4.

Figur 2. Produksjon av vegetasjonsdata ved NIBIO.

(10)

2.4 Bruk av vegetasjonskart

Temakart: Informasjonen som ligger i vegetasjonskartet kan være tungt tilgjengelig uten botanisk og økologisk kunnskap. Behandling av data i et geografisk informasjonssystem gir muligheter til å sortere de ulike egenskapene som kan knyttes til vegetasjonstypene. Dette kan presenteres tilpassa den enkelte bruker sine behov framstilt som temakart eller arealstatistikker.

Figur 3 viser kopling av ett sett av egenskapsdata for vegetasjonstypene (beitekvalitet for sau), med geografiske data (vegetasjonsgrenser og -signaturer) til et avleda beitekart for sau.

Figur 4 viser ei oversikt over tema som kan avledes fra vegetasjonskartet.

Presisjonen i informasjonen vil selvsagt være forskjellig etter om det er kartlagt etter system for

oversikts- eller detaljert kartlegging.

Botanisk informasjon: Ulike plantearter vil vokse innenfor en eller flere vegetasjonstyper. Ut fra vegetasjonskartet kan det derfor avledes informasjon om forekomst av mange enkeltarter eller artsgrupper.

Eksempel på avleda tema kan være kart over treslagfordeling og artsmangfold, eller ei forenkling av vegetasjonskartet til hovedtrekk i vegetasjonen.

Økologisk informasjon: Med kunnskap om forekomst av arter i de ulike vegetasjonstypene og deres krav til voksemiljøet, kan vi avlede en rekke tema kring vokseforholdene. Dette gjelder f.eks. nærings- og fuktighetsforhold i jordsmonnet, grad av kulturpåvirkning eller hvor varig og tykt snødekket er i fjellet. Ulik klima- tisk informasjon kan òg tolkes ut.

Egenskaper for ressursutnytting og annen arealbruk: Ut fra

botanisk og økologisk informasjon, samt kunnskap om ulike bruks- områder, kan vi avlede flere tema om naturgrunnlagets egenskaper for ressursutnytting og anna arealbruk.

Eksempel på dette er kart over planteproduksjon, bær- og sopp- forekomster, vegetasjonens slitestyrke, markas bæreevne for ferdsel,

beiteverdier for husdyr, rein og viltarter m.m.

Figur 3. Prinsipp for avledning av temakart fra vegetasjonskart

Figur 4. Avleda informasjon fra vegetasjonskart

(11)

Brukartilpassa kart: Ut fra informasjon som vegetasjonskartet gir, kan vi trekke ut opplysninger den enkelte brukeren er interessert i, og sammenstille disse til spesielle brukartilpassa produkter. Dette kan være til bruk i planlegging og forvaltning, eller som dokumentasjon av næringer eller andre brukergrupper sine interesser i utmarka. Koblet sammen med informasjon fra andre databaser åpner dette for svært mange muligheter.

Brukerinteresser i utmark som kan hente informasjon fra vegetasjonskart:

A. Planlegging og forvaltning

• Gode kart over naturgrunnlaget gir bedre grunnlag for å ta avgjørelser og større effektivitet i planlegging og forvaltning. Kart gir innsyn og muligheter til brei medvirkning i planprosessen.

• Vegetasjonskartet kan nyttes til å vurdere arealenes egnethet til ulike formål, dokumentere areal- bruksinteresser og avdekke brukskonflikter.

• Plantene er primærprodusenter og legg grunnlag for "maten" og det fysiske miljøet for andre arter.

Registrering av plantelivet gir derfor nøkkelen til informasjon om biologisk mangfold.

B. Næringsutvikling

• Vegetasjonskartet gir skogbruksnæringa et redskap for planlegging av flersidig skogbruk og skogskjøtsel tilpassa voksestedet.

• Vegetasjonskartlegging er eneste systematiske redskapen vi har for vurdering av beitekvalitet i utmark. Kartet kan nyttes til dokumentasjon av beiteinteresser, vurdering av beitekapasitet og planlegging av beitebruk og tiltak for skjøtsel av kulturlandskap.

• Reindrifta vil kunne nytte vegetasjonsdata til bedre tilpassing av drifta til naturgrunnlaget.

• Basisressursen for grønt reiseliv er landskap. Vegetasjonen er en viktig del av landskapet. Et vegetasjonskart vil kunne bidra til dokumentasjon av reiselivet sine arealinteresser, nyttes i planlegging av naturbaserte aktiviteter og til markedsføring av natur som reiselivsprodukt.

C. Forsking og undervisning

Vegetasjonskartet viser sammenhenger, årsaksforhold og mangfold i naturen og kan nyttes i naturfagundervisning i informasjonsøyemed. Kartet er godt egna som referansegrunnlag for ulik naturfaglig forskning. Det er også et historisk dokument som kan vise utvikling over tid.

D. Friluftsliv

Turgåere vil kunne nytte kartet til å gjøre turen mer opplevelsesrik, finne bær, sopp og andre nyttevekster. Med kunnskap om ulike dyrearters miljøkrav kan kartet gi veiledning om hvor disse helst forekommer

E. Forsvaret

Vegetasjonskartet gir informasjon som kan brukes i taktisk- og konflikt-/skadeforebyggende

planlegging. Dette kan være framkommelighet, markas bæreevne, muligheter til å finne skjul, sårbare naturtyper m.m.

(12)

3 BESKRIVELSE AV KARTLEGGINGSOMRÅDET

3.1 Områdeavgrensning

De kartlagte områdene er til sammen 41,2 km². Området ved Gjømmervatnet utgjør 37,8 km², Kvalnes 2,6 km²og Godøynes 0,76 km². Kartlegginga dekker alt areal innenfor de avgrensa områdene,

inkludert vann, innmark og bebygde arealer.

Figur 5. Lokalisering av kartleggings- områdene (Grunnkart: N50, kilde © Norge digitalt).

(13)

3.2 Naturforhold

Området ved Gjømmervatnet ligger vest for Misværdalen, og strekker seg fra 190 til vel 700 moh. på det høyeste. Kartområdet omkranser Gjømmervatnet og flere andre mindre vann på mellom 320 og 400 moh., i et utflata og småkupert landskap. Mot øst stiger terrenget opp til vel 500 moh. på Karbølåsen, og mot vest og sør opp til 600 til 700 moh. på Mangevassfjellet, Skårrigårr, Indre

Lurfjellet og Grønliåsen. Mesteparten av området er under skoggrensa og domineres av bjørkeskog og myr. Skoggrensa ligger i dette området på om lag 500 moh. Fjellarealene er vegetert, men innslag av fjellblotninger og ur øker med høyden.

Berggrunnen ved Gjømmervatnet består hovedsakelig av granitt og kalkspatmarmor (www.ngu.no).

Kalkspatmarmor dominerer i området nord for Gjømmervatnet, for øvrig er det meste av berggrunnen granitt. Granitt forvitrer seint og gir lite plantenæringsstoffer mens kalkspatmarmor er en næringsrik bergart som gir godt grunnlag for plantevekst.

Løsmassene ved Gjømmervatnet er dominert av morene (www.ngu.no). På utflata partier er det grove masser som har liten evne til å holde på vann, og med en tykkelse som hindrer kontakt mellom vegetasjon og den næringsrike berggrunnen der den finnes. Dette gir et tørt og næringsfattig jordsmonn hvor vegetasjonen er dominert av lyngarter. I hellende terreng og i forsenkninger er jordsmonnet mer påvirka av næringsrikt sigevann. Det gir bedre vokseforhold for plantene og det utvikles en vegetasjon med større artsmangfold.

Grove løsavsetninger på flatene ved Gjømmervatnet gir en skrinn og lyngdominert vegetasjon (FAH).

Kartområdet på Kvalnes ligger ved kysten ut mot Svefjorden. I nord går området fra havnivå og opp til de tre høydedragene Krakvikåsen, Kvalnesfloget og Høgfjell, på vel 150 moh. på det høyeste. Mot sør går kartområdet til dalbotnen ved elvene Storelva og Yttervikelva. Området domineres av bjørkeskog,

(14)

furuskog og noe myr. Berggrunnen ved Kvalnes veksler mellom næringsrik kalkspatmarmor og harde, næringsfattige bergarter som granitt og kvartsitt. Jorddekket er tynt og skrint, med unntak av noen arealer med marin strandavsetning hvor det meste er oppdyrka (www.ngu.no).

Området ved Godøynes ligger mellom Tverrlandsvegen og kyststripa, i sør avgrenset mot gården Øyjord og i nord til og med Sjøhaugen. Landskapet er småkupert, vel 50 moh. på det høyeste, og faller jevnt ut mot havet. Kalkspatmarmor er dominerende bergart og jorddekket består hovedsakelig av torv. Ved kyststripa er jorddekket tynt (www.ngu.no).

Mesteparten av Bodø kommune har et typisk kystklima med kjølige somre og milde vintre. Lengst inne i fjordene er middeltemperaturen litt lavere om vinteren og høyere om sommeren, enn den er ved kysten. Årlig middeltemperatur for Misvær er 3,7^oC og for Bodø by 4,5^oC. Årsnormalen for nedbør i Misvær er 1260 mm og for Bodø by 1020 mm (www.met.no).

(15)

4 ARBEIDSMETODE

4.1 Feltarbeid og kartframstilling

Feltarbeidet er gjort i samsvar med metode skissert under avsnitt 2.3. Kartlegginga er utført etter NIBIO sitt system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50) (Rekdal og Larsson 2005). Under kartlegginga er det brukt flybilder i farger fra september 2014 produsert av Mercator Kart, dekningsnummer B2506MK. Topografisk kartgrunnlag er fra Statens kartverk, kartserie N50.

Figur 6. Utsnitt av flyfoto med feltregistreringer ved Gjømmervatnet.

4.2 Feilkilder

Kartleggingssystemet i målestokk 1:20 000 - 50 000 er et kompromiss mellom den informasjonen vi ideelt ønsker å få fram, kostnader, og hva som er kartografisk mulig å framstille. Kartet skal best mulig avspeile økologiske forhold samt egenskaper for ulik bruk av naturgrunnlaget. Samtidig må

kartlegginga foregå i et tempo som gjør prosjektet økonomisk forsvarlig.

Det er begrensa hvor mye av kartleggingsarealet som kan oppsøkes i felt. Vegetasjonstypene blir derfor til en viss grad identifisert ut fra kriterier til utseende, der de er lett kjennelige på flyfoto eller sett gjennom kikkert. Vegetasjonsgrensene er ofte gradvise overganger, og vegetasjonen kan noen steder danne innfløkte mosaikkmønster som er umulig å gjengi på kart. Det kan ikke gis regler for alle problem, og kartleggeren må derfor ofte bruke skjønn. Kartleggerens oppgave er å finne hovedtrekkene i vegetasjonsfordelinga og tegne dette ned som fornuftige arealfigurer det kan lages kart av.

Detaljert kontroll av kartlagte grenser uten å se på hovedtrekkene i vegetasjonen vil kunne vise forhold som lett oppfattes som feil. Metoden for kartframstilling er i seg selv komplisert og innebærer

(16)

overføringer av linjer og signaturer. For et så innholdsrikt kart vil dette skape risiko for feil, og setter store krav til rutiner for korrekturlesing. Noen utforminger av vegetasjonstypene kan by på problemer i klassifisering. Dette er kommentert under omtale av typene i avsnitt 5.3.

4.3 Farge og symbolbruk

Vegetasjonskartet kan leses på to nivåer etter hvor detaljert informasjon en er ute etter. Fargene i kartet er det enkleste nivået. Hovedfargene er delt etter grupper av vegetasjonstyper som

representerer viktige utseendemessige (fysiognomiske) trekk i landskapet. Lauvskog er vist i gulgrønt, furuskog i grågrønt, heivegetasjon i fjellet i bruntoner, myrer i blått og jordbruksareal i gult. Innenfor hver hovedgruppe er typene gjengitt med ulike fargetoner fra lyst til mørkt etter en fattig - rik gradient.

Skravur er brukt for å få fram sumpskoger og noen myrtyper. Mer detaljert informasjon får en ved å lese signaturene i kartet. Alle figurer er gitt en signatur for vegetasjonstype som består av et tall og en bokstav. I tillegg er det brukt en rekke symbol for å vise viktige trekk i vegetasjonen som ikke går ut fra typedefinisjonen. Disse er beskrevet i pkt. 5.2. Her står det også om av bruk av mosaikkfigurer.

Figur 7. Utsnitt av vegetasjonskartet fra Svartvassheia.

(17)

5 VEGETASJONEN I KARTOMRÅDET

5.1 Vegetasjonssoner

Når vi går fra fjord til fjell endrer vokseforholda seg mye. Dette gjelder særlig de klimatiske faktorene.

Vegetasjonen endrer seg med voksebetingelsene, og i visse høgdelag skjer ei mer markert endring enn i andre. Dette gir grunnlag for inndeling av vegetasjonen i høgdesoner. Den mest markerte av disse sonegrensene er skoggrensa. Det meste av arealet i kartområdet tilhører i lisonen. Området ved Gjømmervatnet går litt opp i lågfjellet, og ved Kvalnes og Godøynes er strandsonen representert.

Strandsonen: I kyststrøk vil en ofte finne ei skogløs sone langs sjøkanten. Denne kan være skapt av både klimatiske forhold og kulturpåvirkning. Vegetasjonen i strandsonen veksler fra fattige strandberg med karrig, usammenhengende vegetasjonsdekke, til frodige strandenger på finkorna strandsediment.

Enkelte steder er stranda smal eller nærmest fraværende pga. topografiske forhold.

Lisonen: I Nord-Norge dominerer bjørkeskogen lisonen fra havnivået til skoggrensa. Furuskog forekommer noen steder i kyst- og ytre fjordstrøk. Kravet til skog på vegetasjonskartet er at tre må være større enn 2,5 meter, og dekke mer enn 25% av arealet. I kartområdet vil skoggrensa naturlig variere med vindpåvirkning og temperatur, men ligger på om lag 500 moh.

Lågfjellet (lågalpin sone): I denne sonen endrer vegetasjonen totalt utseende i og med at tresjiktet faller bort. I busk- og feltsjikt opptrer likevel mange av de samme artene som i bjørkeskogen. Øvre grense for sonen blir satt der blåbær opphører som samfunnsdannende plante, dvs. ved øvre grense for forekomst av rishei. Det kartlagte området ved Gjømmervatnet går opp i lågfjellet.

Mellomfjellet (mellomalpin sone): I denne sonen møter plantene hardere livsvilkår, med kort vekstperiode, mer ekstreme temperaturforhold og større forekomst av flytejord og blokkmark.

Artsantallet tynnes ut, og vegetasjonen domineres av hardføre arter fra rabbe- og snøleiesamfunn.

Grensa mellom rabb og snøleie blir mindre synlig etter hvert som en kommer høyere opp i sonen.

Høgfjellet (høgalpin sone): Her opphører all sammenhengende vegetasjon, og planter opptrer spredt der substratet er tilstrekkelig finkorna. I hvilket høgdenivå vegetasjonen opphører ut fra klimatiske faktorer er vanskelig å fastslå da mange forhold spiller inn, bl.a. bergart, løsmassetype og

skredintensitet.

Figur 8. Vegetasjonssoner.

Skoggrense ca. 500 moh.

(18)

5.2 Kartleggingssystem og arealfordeling

Nedenfor følger en oversikt over kartleggingsenheter og tilleggssymbol i NIBIO sitt system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (Rekdal og Larsson 2005). Typer eller tilleggssymbol merka med gul farge er kartlagt i området.

VEGETASJONSTYPER OG ANDRE AREALTYPER 1. SNØLEIE

1a Mosesnøleie 1b Grassnøleie 1c Frostmark, letype 2. HEISAMFUNN I FJELLET 2a Frostmark, rabbetype 2b Tørrgrashei

2c Lavhei 2d Reinrosehei 2e Rishei 2f Alpin røsslynghei

2g Alpin fukthei 3. ENGSAMFUNN I FJELLET 3a Lågurteng 3b Høgstaudeeng 4. LAUVSKOG

4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 4b Blåbærbjørkeskog

4c Engbjørkeskog

4d Kalkbjørkeskog 4e Oreskog 4f Flommarkkratt 4g Hagemarkskog 5. VARMEKJÆR LAUVSKOG 5a Fattig edellauvskog 5b Rik edellauvskog 6. FURUSKOG

6a Lav- og lyngrik furuskog 6b Blåbærfuruskog 6c Engfuruskog 6d Kalkfuruskog

7. GRANSKOG

7a Lav- og lyngrik granskog 7b Blåbærgranskog 7c Enggranskog 8. FUKT- OG SUMPSKOG 8a Fuktskog

8b Myrskog 8c Fattig sumpskog 8d Rik sumpskog 9. MYR

9a Rismyr

9b Bjønnskjeggmyr 9c Grasmyr 9d Blautmyr 9e Starrsump

10. ÅPEN MARK I LÅGLANDET 10a Kystlynghei

10b Røsslynghei 10c Fukthei

10d Knauser og kratt 10e Fukt- og strandenger 10f Sanddyner og grusstrender 10g Elveører og grusvifter

11. JORDBRUKSAREAL 11a Dyrka mark 11b Beitevoll

12. UPRODUKTIVE OG BEBYGDE AREAL 12a Jord og grus

12b Ur og blokkmark 12c Bart fjell

12d Bebygd areal, tett 12e Bebygd areal, åpent 12f Anna nytta areal 12g Varig is og snø

(19)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 13 TILLEGGSSYMBOLER

Tilleggssymboler blir brukt for å vise viktige trekk ved vegetasjonen som ikke går fram av vegetasjonstypen.

Grus, sand og jord Treslag

: Areal med 50-75 % grus, sand eller jord * Gran

Stein og blokker + Furu

Areal med 50-75 % stein eller blokk O) Lauvtre, hovedsakelig bjørk Grunnlendt mark og bart fjell O Gråor

I skog: Grunnlendt areal der jorddekket er mindre enn 30 cm eller det finnes opp til 50 % bart fjell

Ө Osp Э Selje

$ Vier i tresjiktet

Areal med 50-75 % bart fjell O)) Busksjikt (kratt), hovedsakelig bjørk

Spredt vegetasjon Tetthet i skog

~ Uproduktive areal (12a, b, c) med 10-25%

vegetasjonsdekke ] Glissen skog, 25-50 % kronedekning

Hevdtilstand på jordbruksareal

Lav ⊥ Dyrka mark eller beitvoll ute av hevd

V Areal med 25-50 % lavdekning Grøfta areal

X Areal med mer enn 50 % lavdekning T Areal som er tett grøfta

Vier

Areal med 25-50 % dekning av vier Mosaikksignatur blir brukt der to vegetasjonstyper opptrer i mosaikk.

Dominerende vegetasjonstype blir ført først, og type nr. 2 blir ført på dersom denne utgjør mer enn 25 % av arealet innenfor figuren.

Dersom hovedtype og type nr. 2 har same tallkode, blir tallet sløyfa i signaturen bak skråstreken.

Eks:

2e/9c = Rishei i mosaikk med grasmyr 9c/a = Grasmyr i mosaikk med rismyr s Areal med mer enn 50 % dekning av vier

Einer

j Areal med mer enn 50 % dekning av einer Bregner

p Areal med mer enn 75 % dekning av bregner Finnskjegg

n Areal med mer enn 75 % dekning av finnskjegg

Grasrik vegetasjon

g Grasrik utforming av vegetasjonstyper, har mer enn 50 % grasdekning

Kalk- og rikvegetasjon

k Kalkkrevende utforminger av lågurteng og grasmyr

r Rik utforming av grasmyr

(20)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 14 AREALFORDELING

Tabell 1 og figurene 9-11 viser areal og andel av alle areal- og vegetasjonstyper registrert under kartlegginga.

Tabell 1. Arealfordeling av ulike vegetasjons- og arealtyper i kartområdene.

Vegetasjonstype Gjømmervatnet Kvalnes Godøynes

Dekar % Dekar % Dekar %

1a Mosesnøleie 77 0,3 0 0,0 0 0,0

1b Grassnøleie 323 1,1 0 0,0 0 0,0

2c Lavhei 1 239 4,2 113 4,4 0 0,0

2d Reinrosehei 213 0,7 7 0,3 64 8,4

2e Rishei 4 178 14,1 0 0,0 12 1,5

2g Alpin fukthei 113 0,4 0 0,0 0 0,0

3a Lågurteng 273 0,9 0 0,0 4 0,5

3b Høgstaudeeng 316 1,1 0 0,0 3 0,4

4a Lav-/lyngrik bjørkeskog 4 862 16,4 469 18,1 75 9,9

4b Blåbærbjørkeskog 9 983 33,6 559 21,6 13 1,7

4c Engbjørkeskog 3 028 10,2 677 26,1 434 57,1

4d Kalkbjørkeskog 14 0,0 0 0,0 0 0,0

4e Oreskog 0 0,0 2 0,1 0 0,0

6a Lav-/lyngrik furuskog 0 0,0 407 15,7 0 0,0

6c Engfuruskog 0 0,0 14 0,5 0 0,0

7b Blåbærgranskog 0 0,0 28 1,1 0 0,0

7c Enggranskog 0 0,0 10 0,4 58 7,6

8c Fattig sumpskog 5 0,0 11 0,4 0 0,0

8d Rik sumpskog 31 0,1 24 0,9 4 0,5

9a Rismyr 1 775 6,0 54 2,1 0 0,0

9b Bjønnskjeggmyr 920 3,1 28 1,1 0 0,0

9c Grasmyr 1 559 5,4 46 1,8 5 0,6

9d Blautmyr 247 0,8 0 0,0 0 0,0

9e Starrsump 36 0,1 0 0,0 0 0,0

10a Kystlynghei 0 0,0 49 1,9 0 0,0

10b Røsslynghei 0 0,0 0 0,0 11 1,5

10c Fukthei 0 0,0 0 0,0 8 1,0

10e Fukt- og strandenger 0 0,0 0 0,0 12 1,6

11a Dyrka mark 0 0,0 0 0,0 27 3,6

11b Beitevoll 6 0,0 15 0,6 3 0,4

12b Ur og blokkmark 78 0,3 0 0,0 0 0,0

12c Bart fjell 352 1,2 79 3,0 19 2,5

12e Bebygd areal, åpent 0 0,0 0 0,0 11 1,4

12f Anna nytta areal 13 0,0 0 0,0 0 0,0

Sum landareal 29 682 100,0

0 2 592 100,0 761 100,0

Vann 8 153 16 0

Totalt areal 37 835 2 608 761

(21)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 15 0,0

5,0 10,0 15,0 20,0 25,0 30,0

% 0,0 5,0 10,0 15,0 20,0 25,0 30,0 35,0 40,0

%

Figur 9. Vegetasjons- og arealtyper med mer enn 1 % arealdekning i området ved Gjømmervatnet.

Figur 10. Vegetasjons- og arealtyper med mer enn 1 % arealdekning i området ved Kvalnes.

(22)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 16 0,0

10,0 20,0 30,0 40,0 50,0 60,0

%

Figur 11. Vegetasjons- og arealtyper med mer enn 1 % arealdekning i området ved Godøynes.

(23)

5.3 Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper

Nedenfor følger en beskrivelse av vegetasjonstyper registrert under kartlegginga. Hver vegetasjonstype er gitt en beiteverdi etter en tredelt skala, mindre godt, godt og svært godt beite, omtalt i kapittel 6.

SNØLEIE

1a Mosesnøleie

Økologi: Snøleier som smelter seint ut, gjerne ikke før i august. Typen finnes oftest høgt til fjells og opptrer hyppigst i nord- og østvendte hellinger. Nærings- og vanntilgang vil variere. Solifluksjon er vanlig og gjør at vegetasjonsdekket er brutt opp av stein, grus og naken jord.

Arter: Mosesnøleie omfatter mange utforminger som har til felles at vekstsesongen blir for kort for de fleste karplantene. Ulike mosearter vil dominere vegetasjonsdekket. Typen kan deles i to utforminger.

Moseutforminga er oftest fuktig, blokkrik og har få eller ingen karplanter. Musøreutforminga har et friskere preg, inneholder mye musøre, samt spredte oppslag av arter som stivstarr, rypestarr, dverggråurt, moselyng, stjernesildre og noen flere. På kalkrik grunn opptrer kalkkrevende arter som bl.a. rødsildre, knoppsildre, rynkevier og polarvier. Karakteristiske moser i begge utformingene er snøbjørnemose, krypsnømose og sotmoser.

Forekomst: Noen små arealer med mosesnøleier er registrert opp mot Grønlihågen, Indre Lurfjellet og Skårrigårr. Typen utgjør mindre enn 1 % av arealet.

Beiteverdi: Et tynt og usammenhengende plantedekke gjør at planteproduksjonen blir svært låg. Til tross for liten forekomst av beiteplanter går sauene gjerne på slike steder når det er varme dager på ettersommeren, og napper i det som finnes. Vegetasjonstypen utgjør mindre godt beite.

Mosesnøleie, musøreutforming. Fra Gildeskål (FAH). Grassnøleie på Grønnlihågen (MIA).

1b Grassnøleie

Økologi: Snøleie over skoggrensa på steder med mindre ekstreme snøforhold enn mosesnøleier, men lengre snødekke enn risheier. Utsmelting skjer som regel i slutten av juni eller første del av juli.

Næringstilstanden i jordsmonnet er fattig til moderat. Vanntilgangen i voksesesongen vil variere, under utsmelting vil jorda ha høg vannmetning. Enkelte utforminger kan være permanent fuktige eller overrisla hele voksesesongen, mens andre kan tørke raskt opp når snøen er borte.

(24)

Arter: Dominans av gras- og halvgrasarter er karakteristisk for grassnøleie. Stivstarr, smyle, gulaks og er oftest dominerende arter. Andre vanlige arter er trefingerurt, rypestarr, seterstarr, engsyre, fjellmarikåpe og frytlearter. Musøre har ofte stor dekning der snødekket er langvarig.

Forekomst: Grassnøleie forekommer i området ved Gjømmervatnet opp mot Grønlihågen, Indre Lurfjellet, Skårrigårr og Mangevassfjellet. Typen utgjør 1,1 % av arealet.

Beiteverdi: Grassnøleie er viktig beitemark for sau på ettersommeren og høsten. Den sesongmessige betydninga av typen er større enn beiteverdien skulle tilsi, fordi dyra får tilgang på ferskt

plantemateriale på ei tid da plantedekket ellers faller raskt i verdi. Typen utgjør godt beite.

HEISAMFUNN I FJELLET

2c Lavhei

Økologi: Lavhei finnes på rabber og andre opplendte steder der snødekket er tynt eller mangler helt.

Jordsmonnet er tynt og næringsfattig. Lavhei hører først og fremst til lågfjellet, men kan i kyststrøk også opptre i låglandet.

Arter: Lavheia preges av arter som tåler vindslit, frost og tørke, hovedsakelig krypende busker og lyngarter, samt snøskyende lav og moser. Viktige arter er fjellkrekling, greplyng, blokkebær, tyttebær, rypebær og rabbesiv. Sauesvingel og krypende dvergbjørk kan forekomme. Kratt av bjørk fore- kommer i låglandsforekomstene. Lavarter som gulskinn, reinlavarter, pigglav o.a. finnes vanligvis, men sjelden så dominerende i kystnære områder der innholdet av moser er større, særlig heigråmose.

Forekomst: Ved Gjømmervatnet finnes lavhei vanlig på snaumarkarealer både over og under skoggrensa. Her utgjør typen 4,2 % av arealet. På Kvalnes går lavheia helt ned til strandsonen og den utgjør 4,4 % av arealet. Lavhei er ikke registrert på Godøynes.

Beiteverdi: I lavheia finnes svært lite beiteplanter og typen utgjør mindre godt beite. Forekomst av rabber kan likevel ha betydning for sauene da de ofte trekker opp på åpne, luftige høgdedrag og bruker rabbene til kvileplass, særlig i varme perioder om sommeren.

Lavhei på Karbølåsen (FAH). Lavhei med heigråmose ved Sollbonen (MIA).

2d Reinrosehei

Økologi: Reinrosehei danner rabbesamfunn på kalkrik grunn. Typen opptrer på vindutsatte rabber med ustabilt snødekke hvor vegetasjonsdekket ofte brytes opp av nakent kalkberg eller erosjonsflekker

(25)

med grus. Den omfatter også tettere vegeterte lesideutforminger på djupere jordsmonn og med større tilgang på jordvann.

Arter: Reinroseheia er vanligvis svært artsrik. De fleste av artene i lavhei kan være tilstede i tillegg til kalkkrevende urter, starr og gras. Karakteristisk er reinrose, fjellfrøstjerne, setermjelt, rødsildre, bergstarr, hårstarr og rynkevier. Av de nøysomme artene er særlig tyttebær, fjellkrekling, rypebær og blokkebær vanlig. Botnsjiktet er ofte tynt og dominert av moser, men kan også ha innslag av vindherdige lav.

Forekomst: Ved Gjømmervatnet finnes reinrosehei opp mot Indre Lurfjellet, Skårrigårr, Mangevass- fjellet samt på Snakhammaren. Dette er alle små areal som til sammen utgjør mindre enn 1 % av området. På Kvalnes er reinrosehei registrert på et lite areal, mens den på Godøynes finnes på vegeterte strandberg og utgjør 8,4 % av arealet.

Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter kan variere mellom ulike utforminger av reinrosehei, der lesideutformingen ofte har noe bedre beiteverdi enn rabbeutformingen. Samlet vurderes reinroseheia til mindre godt til godt beite.

Lesideutforming av reinrosehei ved Skårrigårr (MIA). Reinrosehei på kalkrik rabb ved Godøynes (FAH).

2e Rishei

Økologi: Risheia hører først og fremst til i lågfjellet eller på åpne areal under skoggrensa.

Vokseplassen krever bedre snødekke enn lavheia, men heller ikke mer langvarig enn at snøen er smelta i juni. Næringstilgangen kan variere fra moderat til dårlig, mens vanntilgangen er moderat.

Rishei kan også forekomme i lyngheiområder ved kysten, og er da utvikla etter lang tids kultur- påvirkning der særlig husdyrbeiting har vært en viktig faktor.

Arter: Rishei opptrer i flere utforminger der dominansforholdet mellom artene varierer.

Dominerende er blåbær, fjellkrekling, skrubbær og smyle. Andre vanlige arter er skogstjerne, gullris, blålyng, gullris og marimjellearter. Fjellkrekling kan dominere i fattige utforminger på grove

avsetninger, særlig under skoggrensa. I en friskere utforming inngår småbregner og et større innhold av grasartene smyle og engkvein. Botnsjiktet består oftest av et dekke med husmoser. Ved

Gjømmervatnet er spredt tresetting av bjørk vanlig på arealer under skoggrensa.

Forekomst: Rishei dominerer snaumarkarealene ved Gjømmervatnet hvor den inntar 14,1 % av arealet. Typen er ikke registrert på Kvalnes, mens den på Godøynes utgjør 1,4 %.

Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter varierer noe mellom lokalitetene. Tørre kreklingdominerte utforminger på utflata heiarealer er satt til mindre godt beite. Friskere rishei i hellende terreng utgjør godt beite.

(26)

Fattig rishei ved Svartvatnet (MIA). Frisk rishei på Mangevassfjellet (FAH).

2g Alpin fukthei

Økologi: Alpin fukthei opptrer i nedbørrike fjell og er en overgangstype mellom fastmark og myr.

Typen kan forekomme i skogløse parti øverst i skogregionen og opp i lågfjellet. Lokalitetene er

næringsfattige og opptrer som regel på steder med tynt, usammenhengende løsmassedekke eller vassig over grunnlendte hellinger.

Arter: Alpin fukthei er artsfattig og i stor grad prega av gras og halvgras sammen med lyngarter.

Forekomstene er oftest dominert av bjønnskjegg sammen med blåtopp, finnskjegg og myrullarter.

Lyngarter som fjellkrekling, kvitlyng, røsslyng og blokkebær kan ha stor dekning. Ellers forekommer en rekke arter som er vanlige både på myr og fastmark, f.eks. molte, rome, slåttestarr, stivstarr, trådsiv, skrubbær og vanlig tettegras. Heigråmose og torvmoser dominerer ofte i botnen. Ned mot skoggrensa kan det forekomme spredt bjørkekratt.

Forekomst: Alpin fukthei er bare registrert opp mot Skårrigårr og den utgjør mindre enn 1 % av arealet.

Beiteverdi: Typen mangler eller har lite av gode Alpin fukthei ved Skårrigårr (MIA).

beiteplanter og utgjør mindre godt beite.

ENGSAMFUNN I FJELLET

3a Lågurteng

Økologi: Lågurteng opptrer i fjellet på liknende lokaliteter som grassnøleiene, men på steder med bedre næringstilgang. Typen har oftest snøleiepreg med et stabilt, langvarig snødekke. Vanntilgangen er som regel god først i voksesesongen, men kan senere avta. Lågurteng kan også forekomme som lesideutforming i fjellet og på snaumarkarealer ved kysten. Avskoga lågurtbjørkeskog uten oppslag av ungbjørk kartlegges også som lågurteng.

Arter: Vegetasjonen er artsrik og dominert av gras, starr og urter, og med et mer eller mindre utvikla mosedekke i botnen. Forskjeller i kulturpåvirkning og næringstilgang gjør at artssammensetning kan

(27)

variere mye. I snøleieutforminga er arter som fjellfiol, soleiearter, fjelløvetann, rosenrot, ballblom og setermjelt vanlige. Stivstarr, gulaks og smyle kan også forekomme med høg dekning. I kalkrike snøleier kommer gjerne gulsildre, rødsildre, snøsøte, rynkevier, reinrose, hårstarr og sotstarr inn.

Lesideutforminga har større innslag av lyngarter og urter som fjelltistel, skogstorkenebb, skogfiol og rød jonsokblom. Småvokst busksjikt av ulike vierarter er også vanlig. I beitepåvirka utforminger kan gulaks og engkvein dominere.

Forekomst: I området ved Gjømmervatnet finnes lågurteng hovedsakelig opp mot Indre Lurfjellet, Skårrigårr, Mangevassfjellet og ved Svartvassætra. Typen er ikke registrert på Kvalnes og bare på et lite areal på Godøynes. Lågurteng utgjør mindre enn 1 % av arealet i begge områdene.

Beiteverdi: Beitverdien i lågurtengene kan variere noe alt etter utforming og vanntilgang. Kartlagte lokaliteter er satt som svært godt beite, men kan stedvis være noe tørkesvak.

Lågurteng i karstlandskap på Indre Hompen (MIA). Lågurteng med vier på Mangevassfjellet (FAH).

3b Høgstaudeeng

Økologi: Høgstaudeeng opptrer på steder der jorda har rikelig tilgang på oksygenrikt sigevann som i lisider, forsenkinger eller langs elver og bekker. Næringstilgangen er moderat til svært god. Snødekket er stabilt men kan smelte tidlig ut. Dette er den mest produktive av vegetasjonstypene i fjellet. Høgstaude- eng finnes også i låglandet som kulturbetinga areal uten tresjikt, i skredsoner som strekker seg ned i skogregionen, eller på flomutsatte og frostutsatte steder langs bekker og vassdrag. Høg planteproduksjon og stort artsmangfold gjør at høgstaudeengene er viktige areal for biologisk mangfold.

Arter: Høgstaudeeng er dominert av høge urter, bregner og gras. Skogstorkenebb, ballblom, mjødurt, enghumleblom, kvitbladtistel, sløke, fjellkvann, tyrihjelm, turt, hundekjeks, vendelrot er

karakteristiske, i tillegg til lågere urter som engsoleie, engsyre, fjelltistel, teiebær, fuglevikke og marikåpearter. De viktigste grasartene er sølvbunke, engkvein, rødsvingel, engrapp og gulaks. Beita utforminger kan få høg grasdekning. Storbregneutforminger av høgstaudeeng er dominert av

skogburkne, men kan i tillegg inneholde fjellburkne, ormetelg og sauetelg. På fuktige lokaliteter finnes ofte et busksjikt av vierarter, men dette kan være uttynna eller mangle på steder som er sterkt beita.

Forekomst: Ved Gjømmervatnet finnes høgstaudeeng hovedsakelig i lågfjellet opp mot Indre Lurfjellet, Skårrigårr og Mangevassfjellet hvor den inntar 1,1 % av arealet. Den er ikke registrert på Kvalnes og bare på et lite areal på Godøynes.

Beiteverdi: Høg planteproduksjon gjør at høgstaudeengene er viktige areal som beite. Den

potensielle beiteverdien er svært god, mens aktuell beiteverdi er avhengig av kulturpåvirkning. Tette vierkratt kan redusere tilgjengeligheten for beitedyra.

(28)

Høgstaudeeng med vierkratt på Indre Lurfjellet (MIA). Høgstaudeeng på Mangevassfjellet (FAH).

LAUVSKOG

4a Lav- og lyngrik bjørkeskog

Økologi: Dette er den mest karrige av bjørkeskogtypene, og opptrer på godt drenerte avsetninger eller grunnlendt mark, mest knytta til opplendte terrengformer som hauger eller rygger. Snødjupna vil være liten til moderat.

Arter: Åpen tresetting med småvokst, ofte flerstamma og kroket bjørk er karakteristisk for typen.

Undervegetasjonen er dominert av lyngarter, særlig fjellkrekling men også blokkebær, tyttebær og røsslyng kan ha stor dekning. Bare et fåtall arter av gras og urter inngår. Skrubbær er vanligst, men spredt oppslag av smyle, finnskjegg, skogstjerne og stormarimjelle kan forekomme. Botnsjiktet er dominert av moser, gjerne med et innslag av lav.

Forekomst: Lav- og lyngrik bjørkeskog dominerer de flate skogarealene ved Gjømmervatnet og utgjør vel 16 % av dette delområdet. På Kvalnes og Godøynes er typen også vanlig og utgjør her hhv 18,1 % og 9,9

% av arealet.

Beiteverdi: Lav- og lyngrik bjørkeskog har lite innhold av beiteplanter og utgjør mindre godt beite.

Lav- og lyngrik bjørkeskog på Merrashaugen ved

Gjømmervatnet (MIA). På Kvalnes og Godøynes opptrer lav- og lyngrik bjørkeskog stedvis i veksling med rikere skog (MIA).

(29)

4b Blåbærbjørkeskog

Økologi: Blåbærbjørkeskog forekommer på steder der tilgangen på næring og vann er bedre enn i forrige type, og der snødekket er mer stabilt. Den opptrer vanligst på djupe løsavsetninger med moderat vannforsyning, men også i bratte lier med mindre jorddekke.

Arter: Foruten bjørk kan innslag av rogn og osp forekomme i tresjiktet. Undervegetasjonen er dominert av blåbær, smyle, skrubbær og fjellkrekling. Fugletelg, stormarimjelle, gullris, hårfrytle, skogstjerne og stri kråkefot hører også til i typen. På steder med god vannforsyning opptrer ei småbregneutforming med bregnen hengeving og flere urter og gras. Engkvein og gulaks opptrer vanlig, og kan dominere der det er sterkt beita. Botnsjiktet har nesten alltid et sammenhengende dekke av husmoser.

Forekomst: Blåbærbjørkeskog er godt representert i alle delområdene. Ved Gjømmervatnet inntar den hele 33,6 % av arealet, på Kvalnes 21,6 % og på Godøynes 1,7 %.

Beiteverdi: Blåbærbjørkeskog inneholder både urter beitegras og settes til godt beite. Tørre utforminger kan ha noe mindre beiteverdi.

Frisk blåbærbjørkeskog ved Åslitjønna (MIA). Tørr utforming av blåbærbjørkeskog ved Bjørkåsen (FAH).

4c Engbjørkeskog

Økologi: Dette er artsrik og frodig bjørkeskog som består av flere utforminger der alle er knytta til mark med høgt næringsinnhold. Høgstaudeutforming og storbregneutforming finnes mest i lier, hellinger og andre steder som har rikelig med vann og næring i jorda. Lågurtutforming finnes på tørrere og mer opplendte lokaliteter, gjerne sørvendte og soleksponerte.

Arter: Felles for alle utformingene er et tresjikt dominert av voksterlig bjørk, ofte med innslag av andre lauvtrearter som rogn, selje, osp og gråor. Undervegetasjon består av næringskrevende urter, gras og bregner. På steder med langvarig beiting endres artssammensetninga og forskjellene mellom utformingene viskes ut ved at det blir mindre urter og bregner, samtidig som beitegras får større dekning. Areal med over 50 % dekning av beitegras gis tilleggssymbolet g (4cg) på kartet.

Høgstaudeutforminga har et feltsjiktet dominert av høgvokste urter, gras og bregner. De vanligste er skogstorkenebb, mjødurt, ballblom, tyrihjelm, turt, enghumleblom, kvitbladtistel, hundekjeks, vendelrot, sølvbunke og skogburkne. I et lågere sjikt vokser fjellminneblom, skogstjerneblom, firblad o.fl. I beiteprega lokaliteter opptrer sølvbunke og engkvein med stor dekning.

(30)

Storbregneutforminga ligner den forrige, men feltsjiktet er sterkt dominert av store bregner som skogburkne, strutseving eller fjellburkne. Areal med strutseving indikerer spesielt høg næringstilstand i jordsmonnet, og er nærstående vegetasjonstypen gråorskog.

I lågurtutforminga er feltsjiktet dominert av låge urter, gras og småbregner, mens høgstauder bare finnes spredt. Karakteristiske arter er bl.a. skogstorkenebb, skogfiol, taggbregne, teiebær, fjelltistel, fjellfrøstjerne, legeveronika, legevintergrønn, hengeaks, hengeving og ulike grasarter der gulaks og engkvein er blant de vanligste. Tørre utforminger kan ha busksjikt med einer og mye lyng i feltsjiktet, i første rekke blåbær og krekling.

Beiteprega engbjørkeskog kan få stor dekning av engkvein og sølvbunke, men også gulaks, rødsvingel og engrapp.

Høgstaudeutforming av engbjørkeskog ved

Hellvadvatnet (MIA). Lågurtutforming av engbjørkeskog på Godøynes (FAH).

Forekomst: Engbjørkeskog finnes vanlig i alle kartområdene. Ved Gjømmervatnet er 10,2 %

engbjørkeskog og på Kvalnes 26,1 %. På Godøynes er den vanligste vegetasjonstype og dekker hele 57,1 %.

Beiteverdi: Dette er den mest produktive av bjørkeskogtypene og regnes som potensielt svært godt beite. Aktuell beiteverdi vil variere avhengig av kultiveringsgrad og i kartområdene er dette varierende.

Særlig har Godøynes lite kultiverte utforminger.

4d Kalkbjørkeskog

Økologi: Vegetasjon som bare utvikles på kalkrik berggrunn, gjerne grunnlendt mark eller på tørre avsetninger i bratte og soleksponerte steder med forvitringsjord eller skredjord. Typen forekommer ofte på små areal eller smale soner i kanten av berg og hamrer.

Arter: De fleste karakterartene er svært lyskrevende og er avhengig av et åpent skogmiljø med spredt tresetting. Vanlige arter er reinrose, setermjelt, bergstarr, bergveronika, snøsøte, tiriltunge,

rynkevier, rødsildre, fjellrapp, fjelltistel og svarttopp. Andre mindre næringskrevende urter og gras inngår også.

Forekomst: Kalkbjørkeskog er bare registrert på en lokalitet på Bjørkåsen ved Gjømmervatnet.

Beiteverdi: Varierer med tetthet i plantedekket og settes til mindre godt - godt beite.

(31)

Kalkbjørkeskog på Bjørkåsen (MIA). Gråorskog på Krakvikåsen (FAH).

4e Oreskog

Økologi: Oreskog er knytta til den mest næringsrike skogsmarka. Typen opptrer på rasjord og morene i liene eller på sedimenter og ravineskråninger langs elver og bekker.

Arter: Dette er en frodig, produktiv vegetasjonstype som kjennetegnes ved at gråor dominerer tresjiktet. I tillegg opptrer hegg, høgvokste vierarter og bjørk. Det er vanlig med bringebær i busksjiktet, og av og til villrips. Feltsjiktet domineres av høge bregner, urter og gras. De vanligste artene er strutseving, mjødurt, skogburkne og skogrørkvein. Andre vanlige arter er hundekjeks, mjødurt og skogstjerneblom.

Ellers kan de fleste artene fra engbjørkeskog være tilstede. Beiteprega utforminger får et større innhold av grasarter, særlig sølvbunke som kan dominere vegetasjonen der beitinga har vært sterk.

Forekomst: Bare én liten lokalitet er registrert på Krakvikåsen ved Kvalnes.

Beiteverdi: Den potensielle beiteverdien i oreskog er svært godt beite, men i likhet med engbjørkeskog oppnås dette bare ved kultivering av vegetasjonen.

FURUSKOG

6a Lav- og lyngrik furuskog

Økologi: Dette er den karrigste av furuskogtypene. Den opptrer på grove og godt drenerte avsetninger eller grunnlendt mark, oftest der berggrunnen er næringsfattig. Et tjukt råhumuslag er vanlig i furu- skogområdene på Kvalnes.

Arter: Furu med innslag av bjørk er vanlig. Osp kan også forekomme. Undervegetasjonen er dominert av lyngarter som krekling, røsslyng og blokkebær. Skrubbær forekommer og grasarter som smyle, sauesvingel og finnskjegg kan finnes spredt. Botnsjiktet er dominert av moser med innslag av lav.

Fuktige utforminger inneholder ofte kvitlyng, bjønnskjegg og molte. I tørre utforminger er tyttebær vanlig, samt et innslag av reinlavarter.

Forekomst: Lav- og lyngrik furuskog er vanlig på Kvalnes der den utgjør 15,7 % av arealet. Den er ikke registrert ved Gjømmervatnet eller på Godøynes.

Beiteverdi: Vegetasjonstypen har få beiteplanter og utgjør mindre godt beite.

(32)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 26 6c Engfuruskog

Økologi: Dette er furuskog på næringsrik mark, enten som høgstaudeutforming på steder med tilsig av oksygenrikt vann eller som lågurtutforming på tørrere lokaliteter med næringsrikt jordsmonn.

Naturlig engfuruskog er sjelden, men forekommer i strøk med baserike bergarter. Ellers inngår areal hvor det er planta furu i tidligere engbjørkeskog.

Arter: Naturlig engfuruskog opptrer oftest som lågurtutforming. Høgstaudeutforminga vil som regel være tilplanta furu på høgstaudemark. Typen har et feltsjikt nærstående det som er beskrevet under engbjørkeskog.

Forekomst: Engfuruskog er kartlagt på to lokaliteter ved Kvalnes hvor den utgjør mindre enn 1 % av arealet.

Beiteverdi: Kartlagte lokaliteter er lysåpne, naturlige furubestand som utgjør svært godt beite. I tette furuplantinger vil beiteverdien reduseres fordi feltsjiktet med beiteplanter blir utskygga.

Lav- og lyngrik furuskog på Høgfjell ved Kvalnes (MIA). Naturlig lågurtutforming av engfuruskog ved Krakvika (FAH).

GRANSKOG

Kartlagt granskog er plantefelt av norsk gran eller sitkagran etablert etter hogst av lauvskog eller på snaumark. Artsutvalget i felt- og bunnsjikt vil en god stund samsvare med den opprinnelige

vegetasjonstypen, men etter hvert som grana vokser til blir lystilgangen mindre og flere av de opprinnelige artene skygges ut. I de tetteste plantefeltene finnes bare et botnsjikt av skyggetålende moser eller et strølag av barnåler. Dette påvirker også beiteverdien. I plantefelt er alder og tetthet på tresjiktet minst like viktig for beiteverdien som vegetasjonstypen. Det betyr at i unge felt vil beiteverdien variere alt etter nærings- og fuktighetsforhold i jorda, mens den i eldre og tette felt gradvis reduseres.

7b Blåbærgranskog

Granplantefelt på mark som opprinnelig har vært blåbærbjørkeskog eller andre areal med moderat næringstilgang. I de tetteste feltene kan en finne spredt oppslag av blåbærlyng og småbregner. Ofte er det et tett teppe av etasjemose i botnen. På denne typen oppnås den beste overlevelsen på

granplantene, og dermed den største utskyggingseffekten. Blåbærgranskog er bare registrert på Kvalnes hvor den utgjør 1,1 % av arealet. Beiteverdien for de kartlagte lokalitetene er vurdert til mindre godt beite.

(33)

NIBIO RAPPORT 4(58)2018 27 7c Enggranskog

Som foregående type, men den opprinnelige vegetasjonen har vært engbjørkeskog eller andre areal med god næringstilgang. Skyggetilpassa vegetasjon vil være dominert av moser, særlig storkranse- mose og fagermoser. Enggranskog er kartlagt på Kvalnes hvor den utgjør mindre enn 1 % av arealet og på Godøynes hvor den inntar 7,6 %. En midlere beiteverdi for enggranskog i kartlagte områder er vurdert til godt beite.

Granplanting på blåbærmark ved Storelva på Kvalnes

(MIA). Granplantefelt på frodig engvegetasjon ved Storelva

på Kvalnes (MIA).

FUKT- OG SUMPSKOG

8c Fattig sumpskog

Økologi: Forsumpa mark med permanent høgt grunnvatn og låg næringsstatus. Dette kan være i forsenkninger, langs bakkedrag eller i kanten av myrer og bekker. Typen omfatter også grasmyrer med tresjikt som har mer enn 25 % kronedekning.

Arter: Bjørk danner oftest tresjiktet og trærne er tydelig hemma i vekst. Dominerende arter i feltsjiktet kan være flaskestarr, skogrørkvein og stolpestarr. I tillegg kommer arter som duskull, molte, blåtopp, skogsnelle, slåttestarr, duskull, trådsiv og bjønnskjegg. Tørrere utforminger med lyngarter som blokkebær, blåbær og krekling finnes også. Glissent busksjikt av vier forekommer.

Forekomst: Fattig sumpskog er kartlagt på noen få lokaliteter ved Gjømmervatnet og på Kvalnes. Den utgjør mindre enn 1 % av arealet i disse områdene.

Beiteverdi: Gras- og starrholdige utforminger vil utgjøre godt storfebeite. Sau beiter kun på de tørreste partiene og typen settes til mindre godt – godt beite.

8d Rik sumpskog

Økologi: Dette er ei samling av alle skogtyper på forsumpa mark med god næringstilgang. Rikmyrer med tett nok tresetting blir også ført til denne typen. Rik sumpskog er vanlig på flomutsatte områder og på areal med høgt grunnvann langs elver og bekker. Andre utforminger finnes i hellende terreng under kildehorisonter med jamn vannforsyning. Velutvikla skogsamfunn av rik sumpskog har et høgt biologisk mangfold og kan være viktige viltlokaliteter.

Arter: Rik sumpskog er artsrik og tresjiktet er ofte godt utvikla. Bjørk, høgvokste vierarter og gråor er vanligste arter. Busksjikt av låg vier forekommer. Feltsjiktet består av høge urter, bregner og gras

(34)

der flere også er vanlig i engbjørkeskog og gråorskog. Mjødurt dominerer ofte. I tillegg vokser ulike starrarter og andre fuktkrevende planter som myrsnelle, sløke, soleihov, jåblom og sumphaukeskjegg.

Botnsjiktet er artsrikt og oftest dominert av kravfulle fagermoser og levermoser. I beitepåvirka utforminger kan gras som sølvbunke, engkvein, rødsvingel og marigras dominere.

Forekomst: Noen små lokaliteter av rik sumpskog finnes i alle delområdene, der alle har mindre enn 1

% dekning.

Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter vil variere. De kartlagte lokalitetene inneholder som regel gras, starr og andre beiteplanter og utgjør godt beite.

Fattig sumpskog på Kvalnes (MIA). Rik sumpskog på Kvalnes (MIA).

MYR

9a Rismyr

Økologi: Denne myrtypen har en artsfattig og nøysom vegetasjon som klarer seg med den næringa som blir tilført med nedbøren. De typiske rismyrene finnes i flatt eller svakt skrånende terreng og kan ha et mektig torvlag. Mer eller mindre tuedanning er vanlig.

Rismyr ved Nilsgamman (MIA). Rismyr på Høgfjell ved Kvalnes (MIA).

Arter: Vegetasjonen er artsfattig, ensarta og dominert av nøysomme arter. Fjellkrekling, røsslyng, blokkebær, molte, torvull, sveltstarr, bjønnskjegg og dvergbjørk dominerer ofte i rismyrene.

(35)

Småtranebær, kvitlyng og rypebær hører også til denne vegetasjonstypen. Torvmoser er oftest dominerende i botnsjiktet. Husmoser og reinlavarter opptrer vanlig på tuer. Heigråmose er vanlig på kystmyrene og kan opptre mattedannende.

Forekomst: Rismyr er vanligste myrtype både ved Gjømmervatnet og på Kvalnes. Ved Gjømmervatnet utgjør den 6 % av arealet og finnes spredt i hele området med størst forekomst under skoggrensa. På Kvalnes inntar typen 2,1 %, mens den ikke er registrert på Godøynes.

Beiteverdi: Rismyr har svært lite beiteplanter og utgjør mindre godt beite.

9b Bjønnskjeggmyr

Økologi: Dette er en artsfattig myrtype som oftest forekommer på flate areal med stagnerende eller svak vanngjennomstrømming.

Arter: Bjønnskjegg er som regel dominerende. Torvull-dominerte myrer som har ei jamn overflate registreres også som bjønnskjeggmyr. Andre arter som er vanlige både i grasmyr og rismyr forekommer spredt.

Forekomst: Bjønnskjeggmyr finnes vanlig ved Gjømmervatnet, gjerne sammen med rismyr. På Kvalnes er den registrert på et fåtall lokaliteter, mens den ikke er kartlagt på Godøynes. Ved Gjømmervatnet utgjør bjønnskjeggmyr 3,1 % og på Kvalnes 1,1 %.

Beiteverdi: I bjønnskjeggmyr finnes bare et ubetydelig innhold av beiteplanter. Typen utgjør mindre godt beite.

Bjønnskjeggmyr på Kvalnes (MIA). Torvulldominert bjønnskjeggmyr på Drangan ved Gjømmervatnet (MIA).

9c Grasmyr

Økologi: Dette er jordvannsmyrer dominert av starr, grasarter og duskull. Ulike utforminger utvikles alt etter hvor høgt vannet står, hvor fort det strømmer (virkning på oksygeninnhold), og mengden oppløste næringssalter. I kartområdet finnes både fattige, intermediære og rike utforminger av grasmyr.

Arter: Duskull, flaskestarr, trådstarr, bjønnskjegg, blåtopp og slåttestarr er de viktigste artene, og én eller flere av disse dominerer vanligvis feltsjiktet. Busksjikt av vierarter, oftest sølvvier, forekommer på grunne bakkemyrer og langs myrkanter. Botnsjiktet er godt utvikla og består mest av torvmoser. I rikere myr kommer det inn mer næringskrevende arter som særbustarr, gulstarr, fjellfrøstjerne, jåblom, teiebær, fjelltistel og flere. Det kan også inngå høgstauder som mjødurt og sløke. Botnsjiktet består mest av kravfulle bladmoser.