På studiereise i Danmark og Sør-Sverige.

86 PA 8TUDIERE'IS-E I DANMARK OG SØR-SVERIGE

der det er naturleg skogmark. Da lyser det alt i grøne granlier inn mellom alle dei tusen nakne bergknausane, og Vestlandet tek til

å

bli skogkledd att, slik det ein gong har vore. For:

Eit skogkledd Vestland er eit rikt og fagert Vestland.

p Å STUDIEREISE I DANMARK OG SØRRSVERIGE.

Av sekretær Ole Lie.

Med stipendium fra Det norske myrselskap hadde undertegnede høve til

å

foreta en studiereise

i

Danmark og sør-Sverige

i

tida 21.

april _til

12.

mai 1948. Målet med reisen var

i

første rekke å studere brenntorvdrift og jorddyrking.

Reisen ble meget vellykket og faglig sett av stor verdi for .neg.

Jeg vil derfor på det aller beste takke Det norske myrselskap for det tildelte stipendium.

Jeg vil først kort nevne de steder jeg besøkte og etterpå gi et faglig utdrag vedrørende brenntorvdrift og myr- og hededyrking.

Det f;Ør:ste oppholdssted for retsen var

den

fa111e nord-jyske

by

Brovst, ca.

³⁰

km vest for Aalborg. Her ble jeg mottatt av en dansk venn, landbrukskandidat Knud Sondahl Skov, som er assistent ved distriktskontoret til «Hedeselskabets Mose- og Engafdeling»

i

Brovst,

Avde steder jeg-he.s:ølkrte her, v1'1 jeg'

i

,f,ø,rste rekke nevne

<<A/S

K.aias Briketter»

.i

Kaas, en 1av Danmarks største torv,inidrU1strilbedrl1{ter. Sivil- ingeniør J. Jørgensen - lederen for denne enorme bedrift -- viste meg rundt og ga meg et klart og interessant bilde av hele virksom- heten. Først briketteringsfabrikken, hvor fire store presser taktfast banket torvpulveret sammen til svarte, glinsende briketter. Fabr ik- kens fresefelter, som skaffet råstoff til pressene, var på ca.

1.500 dekar,

Foruten torvbrfkettertng drev

^«A/iS

Kaas Briiketter» nydropeat- framstilling, en form for brenntorvproduksjon som er meget sjelden i Skandinavia.

Ved siden av torvindustraen hadde <<A/S K1a0.s Br1i1k;etter»

også

tatt opp spørsmålet om å nytte de avtorvede arealer. Store avtorvede felter var dyrket til eng og beite hvor det bl. a. var satt

i

gang forsøk for

å

finne fram til de mest hensiktsmessige

gjødslingsmåter

for denne relativt nye type dyrkingsjord. På andre felter var det plantet skog - forskjellige treslag - for

å

prøve hvilket som viste de beste resultater (se fig. 1).

Ved avtorvingen var det her etterlatt et ca.

20

cm tykt, sterkt omdannet torvlag oppå mineraljorda. Dette torvlag ble under jord- bearbeidingen noe oppblandet med mineraljord fra undergrunnen og dannet tilsynelatende et godt dyrkingssjikt. Undergrunnsjorda be- står til dels av fin sand og sandholdig leir, gammel havbunn.

På Lundegårdsmose som ligger vest for Store-Vildmose, var det

en rekke maskinformtorvanlegg (maskintorvanlegg) i drift, Det vai-

På STUD IER IDIS1E I D A N M A R K O G SØ R -SVE'R IG E

87

Fig. 1. Avtorvet myr på «A/S Ka:as Bruketterns eiendom. StUJbiber og trerester som en :flinn€'r J myra, legges GIP,P i hauger til brensel, På høyre del av bl!det sees litt av en lauvtreplantdng på avtorvet myrbunn. I bakgrunnen er myra dy:rkert tH grasmark etter avtorving. (Fot. 0. L.)

for det meste gårdbrukere som drev med en eller to små maskiner for å skaffe seg en bnnntekt. Noen drev også i større målestokk, f. eks.

gårdbruker Otto Jensen på Udholm gård ca. 8 km vest for Kaas.

Han hadde i alt 5 maskiner i drift.

Store Vildmose må også nevnes blant de steder eller områder jeg besøkte. Det var umåtelig interesant

å

se de enorme dyrkings- tiltak som her er utført - store arealer omtrent gold, simpel lyng- og mosemyr var nå endret til kulturjord. •

Fra Brovst gikk turen til Gudumholm st. ved nord-vestre hjørne.

av Lille-Vildmose, hvor jeg besøkte «Cementfabrikkenes

Mosebrug»,

et av Danmarks største maskintorvanlegg. Her var også store felter avtorvet brenntorvmyr med godt resultat kultivert til åker, eng eller beite.

«Avmåket»

som her var kastet ned i torvgraven, dannet et godt formoldet dyrkingssjikt.

Mitt neste oppholdssted var Viborg, hvor jeg besøkte «Det danske Hedeselskab>>s hovedkontor. Her ble jeg vist rundt ved de forskjellige

av,eidJ1,i!111ger.

K:001\Slu~ent A. Krø

¹

iigaiairdl, Hede.siel

¹

SJklalbetJs tor:v1s1peså.lallisrt, tok meg i bil rundt til de forskjellige torvproduksjonsstrøk i Viborgs omegn, og ga meg et meget interesant og lærerikt bilde av egnens torvdrift. Her fikk jeg dessuten også høve til å stifte nærmere kjenn- skap med hedekultiveringen.

1

Fra ,Vilborg

rg-ikk

turen til «Plndlstriup Mosebrug. Saverk

og

E:mlb1al- Iagefcrretning», Piind\stvUip st. Denne b:eldrHt hadlde

i,

hø1ys:eson1gien

12L-

1300

mann

i

arbeide. Ved siden av treforedlingsvirksomheten var det

her en meget omfattende torvindustri som besto av en stor briketter-

88 PÅ STUDI¹E¹REISE I DANlMARK OG SØR-SVERIGE

ingsfabrikk med 3 presser, 10 brenntorvmaskiner og 5 formbrensel- presser. Dertil var det planlagt en utvidelse av formbrenselanlegget med 10 nye presser.

Neste stoppested var Holbæk, hvor jeg besøkte «Holbæk stål- åndustrf», som lager 'brikett- og formbrens:el,pres:s1e¹r - de såkalte

<,Hollbæikipresiser». Direktør Wamg-Pederen viste rneg rfaibrirkken og et par briketterings- - og formbrenselanlegg i byens omland. I Holbæk besøkte jeg også <<A/S Chr. Andersens Maskinfabrikk» som Jager jordfresere bl. a. for myr- og hededyrking.

Min siste stasjon i Danmark var «Kongens København». Her besøkte jeg bl. a. «Den Kongelige Veterinær- og Landbohøjskole»,

<<Statens Planteavislaboratorium» i Lyngby og «Dansk Salix Industri»

i Nærum.

Fra København gikk turen til Sverige, hvor jeg først besøkte

<iAB 1Svens:k t'D,rvfi:irådlli.ng;s lbriikett1falbri1kik:» i Scis,dialia, en koløssa; be- drift på sitt område. Fresefeltet utgjorde ca. 3250 dekar, og fabrikens kapasitet gikk opp i 50.000 tonn briketter på 7000 timers årlig driftstid.

Fra Sosdala reiste jeg så til «Statens Iorsoksgård Flahult» ved Jonkoping. Forsøksleder Winkler viste meg rundt på den utmerkede forsøksgård. Flahult forsøksgård er beskrevet i Myrselskapets tids- skrift for 1947 side 99 av landbrukskandidatene J. Heggelund Smith og D. Lømsland.

I Jonkoping var nettopp årets varemesse åpnet. Her fikk j ers derfor et uventet høve til å studere en del nyere produkter fra Sve.

riges industri, bl. a. landbruksmaskiner og jordbruksredskaper.

Neste og siste oppholdssted på denne reise var Stockholm, hvor jeg besøkte <<J ordbruksf orsoksanstal ten» ved «Experimen tal fal tet».

Fra Stockholm reiste jeg til Ultuna, hvor jeg besøkte «Svenska Vall- och Mosskulturforeningen»s 'hovedkontor og «Lantbrukshogskolan».

Onsdag kveld den 12. mai gikk jeg på nattoget til Oslo, den 3 uker lange, meget interessante og lærerike studietur var gjennomført.

Når turen ble så vellykket, skyldes det ikke minst den storartede velvillighet jeg ble møtt med overalt hvor jeg kom, og som jeg her vil takke på det aller beste for.

Som nevnt vil jeg gi et utdrag vedrørende noen av de forhold ved brenntorvdrift og myr- og hededyrking som jeg hadde høve til å studere.

Brenntorvdritten.

I Danmark og Sverige har brenntorvdriften på samme vis som her i landet, vært atskillig preget av den brenselskrise som fulgte av krigen. Ved siden· av at nyere metoder og maskintyper er tatt i bruk, ble også gamle anlegg med eldre urasjonelle maskiner satt i sving. Den noe lettere tilgang på importbrensel som har gjort seg

På STUDIEREi!SE I DANJVIJARK OG SØR-·SVERIGE

89

F'ig. 2. Torva sprøytes løs og pumpes ut på tørkefeltet. Hydropeatanlegget

ved «A/S Kaas Briketter». (Fot. O. L.)

gjeldende de to siste år, har virket til prisfall og vanskeligere avset- ningsforhold for torvbrenselet. Dette har økt behovet for rasjonali- sering av brenntorvdriften både ved forbedring av gamle anlegg og ved bruk av rasjon elle metoder.

Jeg vil beskrive de forskjellige metoder hver for seg og komme inn på en del spesielle ting som skulle interessere oss.

Hydropeat- eller sprøytetorvmetoden.

Denne metode krever slike naturlige forhold at den

i

svært

få

høve kan brukes her

i

landet. Metoden går

i

korthet ut på følgende:

Torvmassen sprøytes løs fra myrlaget med vannstråler på ca. 10 atm.

trykk. Massen suges deretter opp

i

basenger, hvorfra den pumpes utover jevne og helst horisontale tørkefelter. På tørkefeltet demmes torvmassen opp i et ca. 15 cm tykt lag, noe varierende etter den tyk- kelse en ønsker på den ferdige torv og massens konsistens. Når mas- sen er tørket noen timer, deles den opp ved kjøring av en trommel- kni v, slik at det under tørkingen lages høvelige torvstykker.

Figurene 2 og 3 viser henholdsvis løssprøyting av torva og torv-

massen på tørkefeltet. Sjølve sprøytingen er et ganske krevende

arbeide. Vanlig brukes bare 1 times skifter her, slik at det må være

to mann disponible for hver slange. Derimot rekker to mann

å

ta

imot og foreta den nødvendige etterplanering av torvmassen fra et

anlegg med to sprøyteslanger. På bildet fra tørkefeltet (fig. 3) ser en

rørledningen som torvsuppen pumpes ut igjennom og i forgrunnen

ferdigplanert masse. Denne rørledning består av ca. 3 m lange rør

som lett tas av etter hvert som feltet fylles med torvmasse. Tørke-

90

På .STUDI<EREISIE I DANMARK OG SØR-SVERIGE

Fig. 3. Tørkefeltet for hvdropeatanlegget ved «A/'8 Kaas Briketter». I for- grunnen nettopp utpumpet torvvelling. (Fot. 0. L.) feltet er med 1åJpne ,grø1fter delt inn i

ca,

2D m brete teiger. For at ikke massen skal flyte ut i grøftene, er det laget en forhøyning på kantene. I teigenes lengderetning demmes torvmassen opp med høvelige bord som fjernes etter hvert som teigen fylles. Tørkefeltet må være lett gjennomtrengelig, slik at det frie vann i torvmassen hurtig siger unna og den egentlige

lurttørrrng

av torva begynner.

Hydropeatmetoden er en særlig arbeidsbesparende måte å fram- stjlle brenntorv ipå. Hydiroipeat-ianle,g:get ved «A/S Kaæs Brtketter» SIOm

hadde to sprøytestråler, ble betjent av 7-8 mann. Her ble det gjen- nomsnittlig sprøytet løs og pumpet ut ca. 150 m³ torvvelling pr. time.

Rundt regnet tilsvarer 150 m³ velling ca. 9 tonn tørr torv. Beregnet pr. mannsarbeidstime blir det ca. 1,3 tonn.

Eltetorvmetoden.

Eltetorvframstillingen går kort ut på følgende: Torvmassen som tas ut av myra enten ved håndgraving eller med mekaniske grave- innretninger, blir i elteverket bearbeidet og blandet med vann til en tykk velling - eller grøtaktig masse. Massen blir så kjørt ut på tørkefeltet, hvor den formes· med en trommelkniv eller såkalt forme- maskin.

Denne metode krever også spesielle naturlige forhold, idet tørke- feltene må være meget jevne og lett gjennomtrengelig, da torvmassen som kjøres ut på feltet inneholder mye fritt vann som helst skulle synke ned så snart som mulig. Derimot er det ikke så farlig om feltet har litt helling, da massen ikte er helt flytende som ved

hydropeat-

metoden,

På STUDIE:REISE I DANMARK OG SØR-SVE'RIGE 91

fig. 4. Praktisk sledeinnretning for utkj,ødng av torva ved små anlegg.

Denne ble holdt opp fra bakken i forenden ved hjelp av en rull som var

restet

under. Andre steder brukte en van,Hg

nat

slede. (P.ot.

0. L.)

Denne metode gir også rikelig høve til rasjonalisering av arbei- det, f. eks. oppgravingen og transporten av torvmassen opp

i

elte- verket kan foregå med svært liten manuell arbeidsinnsats. Vanlige gravemaskiner og elevator eller en slags slepeskope blir ofte brukt til å grave løs og transportere massen over i elteverket. Transporten av massen fra elteverket og ut på feltet foregår oftest med bil eller med traktor og tilhengervogner. Skinnevogner blir· også en del brukt, men det krever at skinnegangen flyttes ofte, så det blir tungvint.

Svært mye har det

å

si at på- og avlessingen av torvmassen går automatisk.

MaBkinformtorv- eller maskintorvmetoden.

Maskintorvmetoden er vel den enkleste form for maskinell torv- framstilling vi har, og antakelig den mest utbredte såvel i våre nabo- land som her i Norge. Denne metode er også minst kravfull når det gjelder de naturlige forhold. Til maskintorvframstilling nyttes maski- ner av forskjellige størrelser og typer.

Spesielt i Nord-Jylland så jeg som nevnt en rekke mindre maskin- torvanlegg. Disse var oftest praktisk innrettet slik at de ved intenst arbeid nådde opp i relativ bra produksjon i forhold til innsatt arbeidskraft. For

utkjøring

av torva til tørkefeltet blir ved de små anlegg ofte brukt hester. Derimot ved de store anlegg brukes f. eks.

skinner og motortraller. Enkelte steder så jeg også at beltetraktorer

med

3-4,

firehjuls tilhengere ble brukt til utkjøring av torva. Fig.

92 PA 1STUDI'EIR1EISIE I DANlVIiAJ:RiK OG SØR-iSVERIGE

1Fig. 5. Beltetraktor med 3 fiirnhjuls tilhengere ror traneport av torv, (.Fot. 0. L.)

4 viser en utkjøringsslede for hest og fig. 5 beltetraktor med til- hengere.

Den mest mekaniserte maskintorvdrift så jeg ved «Cementfa- bri.iJk:kenes Mosebrug» på Line Vildmose. Her både gravde

maskinen

opp torvmassen og la ut den ferdige torva helt automatisk. Etter hvert som feltet ble lagt fullt ble maskinen kjørt fram. Disse store automatiske maskinene betjenes av 6-7 mann og hadde en produk-- sjon på ca. 5 tonn pr. time. Pr. mannsarbeidstime blir dette ca.

0,8 tonn.

For små maskiner som betjenes av 5 mann og 1 gutt samt 2 hester til utkjøring av torva, ble det oppgitt at produksjonen lå på ca. 2 tonn pr. time. Dette var på moser med svært tung og vel omlaget torv.

De produksjonstall jeg har angitt her, som refererer seg til Dan- mark, ligger atskillig høgere enn det en vanlig regner med her i landet. Men det må tilføyes at de mindre maskiner som høver til sammenlikning, neppe har god nok bearbeidingsevne for våre forhold og at torva for det meste var av meget god kvalitet, rein og vel for- torvet. Noe liknende forhold (stor produksjon ved små maskintyper) har en forresten her i landet på Jæren, hvor torvkvaliteten er meget god.

.Farmbrenselmetoden.

Dette

er en 1metrn:lle

uor

fra1mstillinig ,a1v

torvbrensej

^.s101m

h:ittJi:I

ikke bar vært pr:ø¹vid her i Iandet, Det ¹Så.k1alte ,far¹m!bren1s1eJJ

lages

av

tørt

torvpulver ( «torvsmuld») som presses sammen i runde stenger og brekkes opp i forskjellige lengder.

Formbrenselproduksjonen som sådan er naturlig delt i 2 ledd, for det første framstilling av «torvsmuld» og for det annet sjølve sammenpressingen av «smuldet».

Fram sti 11 ingen av «t o r v s m u 1 det». Denne del av pro- duksjonen foregår på de forskjelligste måter. Nokså alminnelig var det at gårdbrukere som hadde høvelige myrfelter produserte «torv- smuld» som de leverte til formbrenselfabrikkene. En del av de tabrrk- ker jeg så, hadde også egne felter for produksjon av «smuld». Sjølve framstillingen av «smuldet» foregår vanligst ved at et tynt lag på myras overflate harves løs med en lett harv (ugrasharv), og etter at det løsharvede lag er tørket tilstrekkelig, blir det samlet opp og kjørt til fabrikkens lagerplass. For å ,framskynde tørkingen bruker en mange steder, særlig i litt dårlige værforhold, å vende «smuldet»

med en eller annen innretning.

Oppsamlingen av «smuldet» foregår enten ved at det skrapes sammen i hauger med lette håndskraper (av finerplater) eller ved sammenkjøring i striper med et redskap som likner en omvendt snø- plog. Dette redskap ble oftest trukket av hester. Opplessingen av

«smuldet» foregikk for hånd, enten det var i hestevogner, skinne- vogner eller andre transportmidler. Fresere og traktorer kan også brukes til produksjon og oppsamling av «smuld» på samme måte som til briketter, som vi skal se litt på senere.

Da framstillingen av «smuld» bare kan foregå om sommeren og i tørre dager, mens derimot pressene helst skal være i sving hele året, må fabrikkene ha høve til å lagre relativt store mengder «smuld».

Denne lagring foregår oftest i omvendt båtformede hauger og under åpen himmel. Haugenes størrelse var noe forskjellig, men en høyde på oa. 3 m og en lbredide på 5~6 m så ut til å være in1oik:slå, alminnellg.

For å beskytte «smuldet» mot uforholdsmessig oppbløt.ing av ned- børen, ble haugen jevnet best mulig i overflaten .slik at vannet i noen grad kunne renne av. I samme hensikt var det med godt hell forsøkt å sprøyte over haugene med tjære, som sammen med «torv- smuldet» dannet en vanntett og så godt som lufttett hinne på haugens overflate.

Hus eller skur for lagring av «smuld» eller torvpulver ble ikke brukt. Flere erfarne torvfolk jeg snakket med, uttalte at det meget lett ble siølantendelse i «smuldet» der det kom i berøring med tre.

P r e .s sing av <<s

:m

u 1 die ,t». !Denne del av iprodlukis:j,onen

toregår

i speiselle maskiner (formbrenselpresser) som presser «smuldet»

sammen til runde stenger på ca. 6 cm i diameter.

Ved de typer av formbrenselpresser jeg hadde høve til å se, besto den arbeidende Idel av et hior1i>.sionta1'tlig~gende stempel. Dette stem- pel hadde vanligvis en slaglengde på 4-5 cm og hver gang stemplet gikk tilbake, ble kammeret foran stempelspissen fylt med «smuld»

fra en trakt som sto over maskinen. For hvert stempelslag ble så en del «smuld» presset inn i et sirkelrundt munnstykke med inn- vendig diameter på ca. 6 cm. For hvert stempelslag ble det dannet 0,4-0,5

cm av torvstangen. «Smuldmassen» i kammeret ble altså presset sammen

'bi.1

ca,

1/110.

Motpresset

fås

.p,.

ig,r.

a.

munnstykkets

utforming, idet utboringen for 2/3 av munnstykket er konisk med videste åpning mot der «torvsmuldet» ble presset inn. I den siste 1/3 er det konisk utvidet i motsatt retning.

Ut fra munnstykket kom det en sammenhengende torvstang.

Denne torvstang brekkes så opp i kortere eller lengere biter, enten

i

sklidebanen som fører formbrenselet fra maskinen eller når den faller ned i lagerplassen. Lengden på de enkelte formbrenselstykker beror

i høy

grad på sammenholdsevnen samt de påkjenninger formbrensel- stengene blir utsatt for. Sammenholdsevnen avhenger av «smuldets»

aske- og vanninnhold, samt av innholdet av grovpartikler. Videre tåler formbrenselstykkene større påkjenninger rør de brekker når de er kalde enn når de er varme. Det er derfor vanlig

^å

ha en viss lengde på de sklidebaner som fører formbrenselet fra maskinen og over

i

lagerrommet eller lastesiloen: Denne transport foregår ved hjelp av trykket fra pressens stempel. En viss lengde og stigehøyde bevirker også at det blir atskillig mottrykk

i

munnstykket. Formbrenselet har vanlig en gjennomsnittslengde på

15

cm og en diameter på ca. 6 cm.

Som drivkraft for pressen brukes oftest elektriske motorer (ca. 15 HK. pr. presse). Kapasiteten pr. presse oppgis til

12-15

tonn pr.

døgn. Med hensyn til «smuldets» tørrhetsgrad så passer det best med et vanninnhold av ca. 30

%.

En kan derfor få tilstrekkelig tørt

«smuld» direkte fra feltene når det er tørt og godt vær, men ofte oppstår det vanskeligheter ved at «smuldet» blir for fuktig. De fleste litt større anlegg jeg så, hadde derfor tørkeanlegg som en sikring mot denne ulempe.

Det er ovenfor nevnt at «smuldet» ble suget ned

i

kammeret roran stempelspissen, (hver ,gang denne ,gikk tiJlbaike)

,rfla

en

trakt Slom

var plasert over maskinens munnstykkedel. Tilføringen av «smuld»

til nevnte trakt foregikk på forskjellige måter, til dels direkte fra tørkeanleggst (når det ble nyttet) eiler mer eller rrundre automazisk fra lagerplassen, og ofte ved små anlegg ble «srnuldet» skuffet opp i trakten med håndkraft.

Denne metode for framstilling av torvbrensel er bare aktuell

i

distrikter' hvor en har et -r:elia.tivt ,tørt sommerknma, Det kan

¹

s}ø1l- sagt anvendes tørkeanlegg, men det vil koste uforholdsmessig mye å tørke «smuldet» ned til høvelig fuktighetsgrad hvis det ikke nå forhånd har fått en god tørk på naturlig måte. ·-

Da briketteringsmetoden krever torvpulver med ca.

20 %

vann-

innhold, mens man ved formbrenselmetoden bruker «smuld» med

ca. 30

%

vann, er det store muligheter for at sistnevnte metode

lettere kan tilpasses våre forhold.

PA STUDIØREISE I DA:N'M.ARK OG SØR-SVERIGE

95

Videre mener jeg at formbrenselet har en betydelig fordel ved at fabrikkene blir relativt billige i anlegg og at sjølve produksjonen av

«smuldet» kan utføres med billige og enkle redskaper. Denne del av produksjonen kan derfor på samme måte som

i

Danmark foregå hos gårdbrukere o.

1.

som har høvelige myrfelt til det.

Med

«smuld»

fra de relativt askefattige myrer vi har her i landet, skulle formbrenselet bli· et godt og konsentrert brensel med høy brennverdi.

Briketteringsmetoden

Denne måte for framstilling av torvbrensel er også naturlig delt i 2 ledd, produksjon av torvpulver og pressing til briketter. Torv- pulveret til briketteringsfabrikkene blir vanlig freset løs fra myra.

Det halvtørre pulveret samles opp maskinelt, enten ved store sugere eller med bulldozer som kjører det sammen i hauger, hvorfra

-det

lesses over i transportvognene. Denne lessingen skjer også som oftest mekanisk. Briketteringen av torvpulveret foregår med store presser.

Men før sjølve briketteringsprososscn må torvpulveret knuses, siktes og tørkes ned til ca. 20

%

vanninnhold.

Ved denne metode kreves relativt mye og kostbart utstyr. Videre må det helst være store fresef elter til fabrikkene. Briketteringsmeto- den gir et høyverdig torvbrensel, høyere brennverdi og mindre aske enn ved de andre metoder.

Myrdyrking.

For det første vil jeg nevne dyrkingen av

«Vildmosene» i

Dan- mark. Det var et interessant arbeide å studere for en «myrmann».

Her er store vidder lyng- og mosemyr innvunnet til jordbruksnyttig areal,

^f.

eks. av Store Vildmose's 50.000 dekar er nå ca. 33.000 dekar dyrket. Dette arbeide er utført av staten og administrert ved en særlig

kormndsjon.

Sjølve dyrkingsarbeidet 1blie utJfiørt

1i

tida fra be-

gynnelsen av

¹

2;0-åirene :og

^,fm,m

t1[

¹

slutten av 310i-iårene.

Etter gr,ø1ftiI1Jg og fjerning av de største buer, ble myroverflaten bearbeidet med store jordfresere (se fig. 6). Deretter tilførtes mergel

~kalikholdi1g leire), 5-7 m

³

pr. dekar. Mergelen

Inneholdt

ca. 213

%

CaO. Omregnet til CaO pr. dekar tilsvarer dette 1000-1600 kg. På det såkalte «Bierstedareal», et felt på ca. 7.000 dekar, ble det brukt samme mengder mergel som inneholdt 35-40

^%

Cao. Dette tilsvarer omtrent 2.200 kg CaO pr. dekar. Mergelen ble tatt ut i leier ved mosen og kjørt utover med skinnebaner med flyttbare stlkkspor, og spredningen foregikk for hånd.

Innholdet av fosforsyre og kalium er svært lite i den opprinne-

lige kvitmosetorv. Det må derfor brukes full

erstatrrlngsgjodsltng

av

Fig. 6. Fra Store Vi1ldmose. Myroverflaten arbeides med store lordfresere som også blander inn gjødsel og mergel. (Fot. o. ^L.) disse stoffer. Vanlige mengder ved <<Vildmosedyrkingen» var om lag 30 kg superfosfat og 20 kg kaliumgjødsel pr. dekar:. Kvelstoff- gjødsling ble derimot ikke brukt til eng og beite i førstningen, da en regnet med at kløverens rotbakterier skulle skaffe tilstrekkelig fra.

lufta. Men på såkalt

«træg

græsbund» viste både fast husdyrgjødsel og «land» evne til å sette fart i veksten og økte utbyttet opp til 50 %i.

Til poteter og gulrøtter samt andre rotfrukter var sjølsagt kvelstoff- gjødsel nødvendig.

Etter mergling og gjødsling ble mosen freset på nytt, slik at gjødsel og kalk ble blandet inn i øverste laget - det som skulle bli matjord. Denne fresingen skulle helst gå noe dypere enn den første og helst ned· til ca. 20 cm dybde. Deretter ble grasfrøet sådd ut og muldet ned med en såkalt «fræsetrommel».

Fra boken «Vtldmosearbeldet» som jeg skal komme tilbake til nedenfor, gjengis følgende eksempel på frøblanding som brukes ved gjenlegg til eng:

K:vttkløver, Øto1fte .

)) vi1d engelsk .

Timotei

Raigras, alm. sent .

)) )) tidlig .

Engsvingel .

Engrapp .

0,3 kg' pr. dekar 0,2 )) )) » 0,5 )) » » 0,3 » )) )) 0,3 » )) » 0,.6 )) » )) 0,4 )) » » I alt 2,6 kg pr. dekar

PA STUDIE,REIS'E I DANMARK OG SØR-'SV¹ERIGE 97 Heller ikke i «Vrldmosen» kunne en unnvære leplantingen i Dan- mark. Både planter og dyr ser ut til å trives bedre når den verste vinden blir dempet med lebelter. Gjerder og vanningsinnretninger for dyrene var også nødvendig. I hele tatt foruten sjølve dyrkingen av jorda, var det svært mange problemer som måtte løses.

Foreløpig utnyttes store deler av de dyrkede arealer på leiebasis, idet omkringliggende husdyreiere leier beiter til sine ungdyr og hester. Dessuten er d1eit satt tg,anig1 enstoropprårettingssentralpå, <<Vild- mosen». Tit} den hJli1r det sendt dyr fra thele Danmark. Be'byggelsen består foreløpig stort sett av en sentralgård og mange forpaktergårder hvor det bare var satt opp hus for avling og dyr.

· I hele tatt var det her et enormt felt for studium av de forskjel- ligste problemer og forhold innenfor jordbruket. En rekker dessverre over så altfor lite ved et par dagers besøk og ennå min de kan tas med her. Men for de som vil sette seg nærmere inn i arbeidet som er gjort og det som gjøres, kan jeg anbefale den forannevnte bok,

«Vildmosearbeidet» av konsulent M. K. Kristensen, utgitt av Det kgl.

Dan!s/kle Landlhnzshcldnnngsselskalb, ~ø,ben:ha,vn 1'9415^1•

I forbindelse med myrdyrking er det naturlig å nevne Statens forsøksgård Flahult i Sverige som jeg også hadde høve til å besøke.

Her er det dyrket ca. 300 dekar kvitmosemyr, et arbeide som for størstedelen er utført omkring hundreårsskiftet. Dyrkingen er foretatt etter iden senere rneget omtatte <<Fl!ah:ultmetodle», som i korthet gikk ut på følgende: Først grøfting, planering og lyngbrenning, så den føl- gende vinter sandkjørtng ca. 50 mv pr. dekar og den følgende vår harving med skålharv på telen og kalking og gjødsling. Metoden er nå sjølsagt modifisert i forhold til nåtidens tekniske utstyr, men at den gamle form var brukbar, viser de meget gode resultater ved dyrkingen av kvitmosemyr på Flahult.

Etter Hugo Winkler (Vaglednlng på 1947-års torsokstålt vid Statens rorseksgård Flahul t»), tillater jeg meg å gjengi følgende om bruken og gjødslingen av denne relativt gamle kvitmosejord.

Al:le mengder angitt i kg pr. dekar:

1. Bygg med gjenlegg til eng: 200 kg kalk (CaiO)

+

25 kg superfosfat

+

15 kg kaliumgjødsel.

2. Eng - 1. års : 20 kg superrosrat

+

15 kg kaliumgjødsel.

3. Eng - 2. års: l.'500 kg husdyrgjødsel

+

2,0 kg supertesrat

+

10 kg kahum- gj,Ødsel.

4. Bygg: 20 kg superfosfat

+

2'0 kg kaliumgjødsel

-+

20 ~g kalksalpeter.

5. Belgvekst-grønnfor eller søtluotner: 2.000 kg husdyrgjødsel

+

15 kg super- fosfat

+

15 kg kaltumgjedsel.

6. Poteter: 13.000 husdyrgjødsel

+

30 kg superfosfat

+

30 kg kaliurngjødsel og ZO kg «ljungsalpeter»,

Som vi ser av dette, brukes jorda meget intensivt her, og resul- tatene uteble heller ikke, hvilket jeg hadde høve til å konstatere

98 PA STUDIEiREISE I DANMARK OG S,ØR-1SV¹ERIGE

under mitt besøk. Utmerkede resultater av beitedyrking på kvit- mosemyr fikk jeg også høve til å se. Beitene som var over 50 år gamle, hadde et meget tett dekke med blanding av kvitkløver og beitegrasarter. Gjødslingen var årlig 20 kg superfosfat

+

15 kg IrnUu:mg1}ØdiS1el og 20 ikg k1a[k:s1alp1ete,r pr. dekar. A¹vlingen var i gjen-

nomsmtt ca.

^'280

r.e.

pr. dekar veid! 4 gangers heiting.

Det er en rekke ting ved myrdyrkingen som fortjener nærmere drøfting, men her vil jeg innskrenke meg til noen få merknader om kalking. Som ovenfor nevnt ble kvitmosejorda kalket med 200 kg CaO pr. dekar hvert 6. år på Flahult. Ifølge muntlig meddelelse fra

forsøksleder

Winkler holdt en dermed et ka:lk;innihold på ¹1.IOIOIQl-1.200

kg CaO pr. dekar i matjordlaget.

Både disse tall og de kalkmengder ( tilført som mergel) som ble brukt ved <<Vildmosedyrkingen» i Danmark, ligger langt over hva for- søkene stort

sett viser som

de gunstigste

mengder ther

i landet.

På

Flahult er det relativt høye kalkinnhold i jorda tilsiktet ved kalking en gang for hvert omløp. Derimot ved «vtldmosedyrktngen» :l Dan- mark var det for det meste hensynet til det kostbare arbeide med byggingen av skinnebaner m. m. som gjorde at det ble tilført

så

store mengder mergel på en gang.

Med hensyn til den meget sterke kalking, refereres følgende fra

<<Vildmosearbeidet» side 101:

«Det er kalkmengder som langt overgaar, h vad der var angevet fra Sag1kunskabens Side som f'ordelagcige, da Vildmosearoeldet begynte. Mergelen har bekommet VJldmosens Kulturer godt, man har kun set Gavn af Merg- lingen.»

Fra vårt land vil jeg som en apropos til dette nevne at erfaringer og enkle forsøk på Håamyra i Skogn (blanding av lyngrik og grasrik kvitmosemyr, uomdannet til lite omdannet) viser at et kalkinnhold på ca. 1.200 kg CaO pr. dekar gir gunstige resultater ved følgende 7-årig omløp: 1 år korn (havre), 3 år eng og 3 år beite. Dette gjelder

.når

matjordlaget er vel formolda til minst 10 cm dybde. Det høye kalkinnhold ser her ut til å være nødvendig for å få en god og varig kløvervekst såvel i enga som i beitene. På Håamyra ble kalken tilført i form av skjellsand, ca. 30 m³ pr. dekar.

Jeg er sjølsagt klar over at faren for mikronæringsstoffmangel er stor ved sterk kalking av myr (spesielt

kvrtmosemyr) .

Tilføring av mineraljord og næringsrik mergel er antakelig en av årsakene til den gode virkning som de store kalkmengder har vist i disse tilfelle.

Hededyrking.

Den <<Jyske hede» bredte seg som et nesten ubrutt l,yngtep,p.e over Midt- og Vest-Jylland helt fram til midten av forrige århundre.

Det er beregnet at «Hedens» samlede areal da utgjorde ca. 9,6 mill,

P A S T UD IE R E ISE I DANMARK OG SØR-'8VERIGE 99

dekar, hvilket omtrent tilsvarer vårt dyrkede jordbruksareal. F'orsek på å kultivere disse enorme så godt som verdiløse

hedestrekninger

ble påbegynt allerede i det 18. århundre. Det kan for eks. nevnes at bureiserne på heden ble foreslått fritatt for skatt, krigstjeneste m. m.

uten at noe korn i gang. Senere ble tyske kolonister prøvd, men de fleste måtte gi opp. Andre forsøk på dyrking og skogreising ble gjort uten at de fikk nevneverdig betydning.

Først etter midten av det forrige århundre ble arbeidet med den danske «Hedens» kultivering tatt planmessig opp slik at det etter hvert ga virkelige resultater. Æren for dette tilkommer i aller første reklkle Det danske Hedie.sielis1k:alb, som ble stiftet i 1866 qg dette

selskaps

stidter og fremragende ¹le¹dler til sin ,diØd i 189·4, oberstløytnant E. M.

Dalgas.

Om det landvinningsarbeidet som da ble satt i gang, skriver Hedeselskabets nåværende direktør Niels Basse i «Danmark Land- uruget», utg:iitt av Landbrugsrådet, ju[i J9:3¹5:

«E. Dalgas legger nu Grunden til et Landvinn:ingsvær'k aif uanet Omfang Gennem storstilede Engvandiin:gsanlæ:g og gennem Veianlæg og Mergetvirk- somhed vinder 'han hurtigt Tillid blandt Hedeegnens Befolkmng. og samtidig med, at Betingelser uor .Menneskers Eksistens ,tuvejeibrin:ges, drages Hedens Beifol!kn:ing med ind i et ,Ar'bejde, hvor Kvadratmal af ukuttiveret Jord brytles op og rforv,andles fra Ødemark til Ager og Eng, samtidig med store Plantåger anlægges, og TuS1inder a;f levende Hegn opelskes tiil Værn mod Landets barske K~ima.»

Hedens kultivering består dels i planting av skog og lebelter, og dels i oppdyrking. Begge deler henger nøye sammen, særlig er den skyldid: sik¹aig1p11'a:ntin1gør og lebelter gir, en nødvendig torutsetning 'for

jordbruksvekstenes og husdyrenes trivsel. Samtidig gir også skogen trevirke og ved til <<Hedefolket>>.

Oppdyrkingsmåten for hedejorden går nå i korthet ut på føl- gende: Brenning av lyngen, dyppløying - helst til 30-40 cm, harv- ing, kalking og grundig gjødslrug og såing. Hertil kommer også ofte enten drenering eller kunstig vanning. Det er dessuten meget viktig at jorda får ligge til utlufting en tid. Dyrkingsmåten og dyrkings- teknikken har sjølsagt gjennomgått en stor utvikling fra de første forsøk til nå, og store traktordrevne jordfresere er i den senere tid tatt meget i bruk ved arbeidingen av hedejorden.

Plantingen av skog og lebelter er heller ikke noen enkel affære.

Oftest må jorda grundig arbeides og beredes der plantene skal settes ned. Videre må de unge planter beskyttes mot det harde vær og ikke sjelden blir de begravet av flyvesand. Det må derfor føres nøye tilsyn med plantingene. Ofte herjer også ødeleggende skogbranner.

På

^{tross av}

disse vansker

:har Hedeselskæbet og

dets

søsterselskap

«Hedebruget»,

som

1b1'e ·stilt.tet

t

^WQ/6, ,gjennom

sitt arbeide

oppnådd meget gode resultater,

av de omtrent 10

,mill.

·c:1Jek!ar

¹ u;fir¹wk:tbair

hede

100 ARiSMELDING FOR TIRiØNDE1LAG MYRSE'LSK·AP .

Danmark hadde i 1850-årene, er nå om lag 3/4 endret Ul skog eller jordbruksareal.

En kan ennå få et bilde av dette fantastiske arbeide i Midt- Jylland. Her er ennå urørt hedestrekninger, som forresten til dels er fredet, ved siden av dyrkede landarealer med trivelige gårder og landsbyer.

ÅRSMELDING FOR TRØNDELAG MYRSELSKAP FOR 1948.

( 45. arbeidsår)

Medlemstallet har i 1948 vært 65 årsbetalende og 12 livsvarrg e medlemmer, tilsammen 77.

Meddelelser fra Det norske myrselskap er som tidligere sendt medlemmene gratis.

Selskapet har i beretningsåret fått kr. 3.000,- som bidrag fra Det norske myrselskap. Fra Nord- og sør-Trøndelag fylker har sel- skapet rnotba.tt ,k:r. 1.800,-. Fra en rekke !herreder i lbeg;ge Trønde- lagsfylkene er mottatt kr. 1.550,- og fra sparebanker og forretnings- banker i Trondheim og Trøndelag er mottatt kr. -470,-.

Styret vil herved få uttale sin beste takk for disse bidrag som i vesentlig grad har bidratt til å fremme det oppmålings- og under- søkelsesarbeid som Trøndelag Myrselskap har utført i beretningsåret.

I 1948 har selskapet fortsatt sitt arbeid med kartlegging og boni- tering av en rekke større og mindre myrområder i Trøndelagsfylkene.

sør-Trøndelag.

I Haukagrenda i Sokne da 1 herred er undersøkt i alt 4 felter, nemlig: Økdalsfeltet, Økdalslykja, Lllleøkdalslykja og Høgseggenmyra på i alt tilsammen 2.605 dekar.

Det var Det norske myrselskaps nestformann, statsgeolog G u n- n ar Ho I ms en, som ga oss anvisning på disse myrene, og etter underhandling med de kommunale myndigheter og jordstyret ble arbeidet fremmet sommeren 1948.

Det er som vanlig tatt en rekke prøver av disse myrene, og de analyser som· Statens landbrukskjemiske kontrollstasjon i Trondheim har rotetatt viser at den største delen av feltene må karakteriseres som gode og noenlunde gode dyrkingsmyrer, som med fordel kan utnyttes både til dyrking og til beite. Feltene ligger ganske høyt, nemlig 400-700 m o. h.

Såvel jordstyret som de enkelte eiere er tilsendt karter, analyse- resultater og forslag til grøtte-, gjødslings- og dyrkingsplan.

På Nerskogen i Rennebu foretok selskapets formann i august 1948 en befaring av flere dyrkingsfelter og tok en rekke prøver både