Restaurering av landskapet ved Songa dam, Telemark
Landscape restoration at Songa, Telemark
Ingunn Bergheim Landsnes
Instituttforplante-ogmiljøvitenskapMasteroppgave30stp.2010
Restaurering av landskapet ved Songa dam, Telemark
Undersøkelser av vegetasjonsetablering og restaureringstiltak
Landscape restoration at Songa, Telemark
Masteroppgave ved institutt for planter- og miljøvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB)
Ingunn Bergheim Landsnes
Våren 2010
p2
Sammendrag
Arealer hvor det er tatt ut morenemasse og sprengstein for bygging og rehabilitering av Songa dam i Telemark er undersøkt for å dokumentere vegetasjonsetablering og utførelse av restaureringstiltak. Registreringene ble utført sommer og høst 2009 på morenetak fra 1959- 63 og steinbrudd som ble restaurert i 2003. Registreringene omfatter overordnede
registreringer av større områder og mer detaljerte registreringer av plantearter og miljøforhold langs utvalgte transekter.
Vegetasjonsetableringen i de gamle morenetakene var stort sett god. I inngrepene hadde en rekke stedegne arter etablert seg. Betula pubescens, Calluna vulgaris, Empetrum nigrum, Salix spp., Vaccinium myrtillus, V. uliginosum, V. vitis-idaea og Nardus stricta hadde alle etablert seg godt i morenetakene. Vegetasjonen i inngrepet var dominert av lynghei i motsetning til områdene rundt med skog av Betula pubescens. I bratte skjæringer var etableringen av vegetasjon stedvis svak eller manglende på grunn av ustabil
undergrunnsjord. For å oppnå god vegetasjonsetablering er det viktig med en god jord som har tilfredsstillende næringsnivå og fuktighet. I skråninger med åpen jord kan organisk materiale tilføres for å øke næringsnivåene og til en viss grad forbedre fuktighetsforholdene.
I de rehabiliterte steinbruddene var vegetasjonsetableringen generelt god. Vegetasjonsbildet var dominert av artene i frøblandingen. Etableringen av lokale arter som Juncus filiformis, Eriophorium vaginatum, E. augustifolium, Deschampsia cespitosa, Carex spp. og Luzula multiflora var stedvis i gang. Etableringen av frøplanter av Betula spp. og Salix spp. var i gang i de fleste områdene. En skråning hadde minimal innvandring av stedegne arter. Denne skråningen hadde spesielt god etablering av gress som så ut til å hindre den naturlige revegeteringen.
I fuktige områder var etableringen generelt best. Her var det også mest variasjon i
vegetasjonen. Den naturlige vegetasjonsinnvandringen i steinbruddene var vesentlig høyere i fuktige felt som følge av konkurransefortrinn. Ved bruk av stedegent plantemateriale i stedet for innførte frø vil man unngå at tett gressdekke hindrer innvandring og etablering av lokale arter.
Skjæringer i morenetakene var tydelige på grunn av svak etablering av vegetasjon. I steinbruddene var det hovedsakelig fargen, ensformigheten på vegetasjonen og lys stein som trakk ned totalinntrykket. Selve formingen av terrenget og bruken av stein som er dekket av lav vil påvirke det estetiske utrykket. Det er også viktig at vegetasjonen har variasjon og naturlig farge for å få et naturlikt utseende i inngrepet.
Nomenklaturen i denne oppgaven følger Lid & Lid (2005).
3
Abstract
In order to assess the establishment of vegetation and implemented restoration treatments, moraine pits and quarries that have been used to build Songa dam in Telemark have been examined. The registrations were carried out during summer and fall 2009 in moraine pits that were used in 1959-1963 and in quarries that were rehabilitated in 2003. Both superior registrations on larger areas and more detailed registrations of plants and environmental factors along selected transects were performed.
In the moraine pits the establishment of vegetation cover was mainly good. Several native species have established in these areas. The following species have established well in the studied moraine pits: Betula pubescens, Calluna vulgaris, Empetrum nigrum, Salix spp., Vaccinium myrtillus, V. uliginosum, V. vitis-idaea and Nardus stricta. This heathland dominated vegetation was still quite different from the surrounding areas dominated by forest of Betula pubescens. The establishment of vegetation was weak or absent in steep slopes because of unstable subsoil. Soil with sufficient nutrient supplies and humidity is important to ensure the establishment of a good vegetation cover. Organic matter can be added on slopes with bare soil to increase the nutrient levels and to slightly improve the humidity conditions.
The vegetation establishment in the rehabilitated quarries was in general good. The species in the seed mix dominated the vegetation composition. There were variation in the
establishment of local species such as Juncus filiformis, Eriophorium vaginatum, E.
augustifolium, Deschampsia cespitosa, Carex spp. and Luzula multiflora in the quarries.
Establishment of seedlings of Betula spp. and Salix spp. had started in most of the sites. One slope in particular had a minimal amount of immigration of native species. In this slope the vegetation cover of grass was very good and seemed to obstruct the natural revegetation processes.
The establishment of vegetation was in general best on moist sites. This was also where the variation in vegetation was highest. The natural immigration and establishment of native species were considerably higher in moist sites. This can be due to a competitive advantage in moist sites compared to the species in the seed mixture. Local plant material can be used instead of introduced seeds to avoid that dense vegetation cover of introduced species obstructs the immigration and establishment of native species
Unvegetated and weak vegetated steep slopes in the moraine pits were obvious and reduced the naturalistic look of these sites. The colour, monotonous vegetation and pale rocks were the main objectives to lower the esthetical impression of the quarries. The shape of the terrain and the use of natural surface rocks will influence the esthetical expression after a disturbance. It is also important with natural colour and variation in the vegetation to obtain a naturalistic expression.
Nomenclature: Lid & Lid (2005).
4
5
Forord
Denne masteroppgaven er gjennomført ved Institutt for plante og miljøvitenskap (IPM) ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) i 2009-2010. Oppgaven er knyttet til
forskningsprosjektet “Økologisk restaurering etter naturinngrep – Metoder for
vegetasjonsetablering etter utbygging av kraft- og veganlegg”. Prosjektet er et samarbeid mellom forskere ved Institutt for plante- og miljøvitenskap ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) og finansieres av Statkraft, Statens vegvesen og Norges forskningsråd.
Oppgaven ble initiert av førsteamanuensis Per Anker Pedersen, IPM, i samarbeid med Jon Aarbakk i Statkraft Energi AS på Dalen. Feltarbeidet til oppgaven ble utført i gamle
morenetak og rehabiliterte steinbrudd ved Songa dam i Vinje kommune, Telemark.
Takk til hovedveileder Per Anker Pedersen og biveileder Line Rosef, IPM, for gode råd og hjelp underveis i skrivingen av oppgaven. Takk til Ellen Zakariassen, IPM, for hjelp med statistiske beregninger. En stor takk rettes også til prosjektleder Jon Aarbakk i Statkraft Energi AS (Region Øst-Norge), for ulik hjelp til å finne stoff om morenetakene og steinbruddene på Songa.
Alle bilder er tatt av forfatteren dersom annet ikke er oppgitt.
Ås, 12. august 2010
Ingunn Bergheim Landsnes
Institutt for landskapsplanlegging, Universitetet for miljø- og biovitenskap
6
1. Innhold
1. Innhold... 6
2. Innledning ... 8
3. Songa-anlegget ... 10
3.1. Spor fra fortiden ... 10
3.2. Anlegging av dammen: 1959-1964 ... 11
3.3. Rehabilitering av steinbruddene: 2002-2003 ... 14
4. Materialer og metoder ... 15
4.1. Områdebeskrivelse ... 15
4.2. Områdeavgrensing ... 18
4.3. Estetisk vurdering av utførte arbeider ... 19
4.4. Vegetasjons- og miljøregistreringer ... 19
4.4.1. Overordnete undersøkelser... 20
4.4.2. Detaljerte undersøkelser på utvalgte arealer ... 22
4.5. Statistisk analyse ... 24
4.6. Litteraturundersøkelse... 24
5. Resultater ... 25
5.1. Sammenfatning av resultater fra alle områdene ... 25
5.1.1. Estetisk vurdering... 25
5.1.2. Jordbunnsforhold og humiditet ... 27
5.1.3. Helningsgrad ... 30
5.1.4. Eksposisjon og artssammensetning ... 32
5.1.5. Etablering og arter ... 33
5.1.6. Innplantede stedegne busker og trær ... 38
5.1.7. Beiting ... 39
5.1.8. Spesielle problemer i anlegget ... 40
5.2. Trolldalen (1)... 41
5.2.1. Estetisk vurdering... 42
5.2.2. Jordbunnsforhold og humiditet ... 43
5.2.3. Vegetasjonssammensetning ... 44
5.2.4. Innplantede stedegne busker og trær ... 46
5.2.5. Utvikling av vegetasjonsetableringen ... 46
5.3. Naustnuten (2) ... 48
5.3.1. Estetisk vurdering... 49
5.3.2. Jordbunnsforhold og humiditet ... 51
5.3.3. Arter ... 52
5.3.4. Utvikling av vegetasjonsetableringen ... 54
5.4. Reinsgravnuten (3) ... 56
5.4.1. Estetisk vurdering... 57
5.4.2. Jordbunnsforhold og humiditet ... 58
5.4.3. Arter ... 59
5.4.4. Utvikling av vegetasjonsetableringen ... 61
5.5. Naustnutskar (4) ... 62
5.5.1. Estetisk vurdering... 63
7
5.5.2. Jordbunnsforhold og humiditet ... 64
5.5.3. Arter ... 65
5.6. Kaldebekk (5) ... 67
5.6.1. Estetisk vurdering... 68
5.6.2. Jordbunnsforhold og humiditet ... 68
5.6.3. Arter ... 69
5.7. Maurebulia (6)... 71
5.7.1. Estetisk vurdering... 72
5.7.2. Jordbunnsforhold og humiditet ... 73
5.7.3. Arter ... 74
6. Diskusjon ... 76
6.1. Estetisk utforming ... 76
6.2. Jordforhold ... 78
6.2.1. Jordforholdenes påvirkning på vegetasjonsetableringen... 78
6.2.2. Humiditeten og helningens påvirkning på vegetasjonsetableringen ... 83
6.3. Artssammensetning ... 84
6.3.1. Effekter av såing på naturlig vegetasjonsetablering... 86
6.3.2. Påvirking av beiting på etableringen ... 88
6.3.3. Innplanting av trær/busker ... 88
7. Litteratur ... 89
Vedlegg 1. Frekvens av arter Vedlegg 2. Artsoversikt
8
2. Innledning
Dambygging har foregått i mange hundre år, men i en helt annen skala enn det som gjøres i dag. Tidligere ble dammer bygd for å skaffe vann til blant annet sagbruk, møller, jernverk, gruvedrift og tømmerfløting (Norges vassdrags- og energidirektorat 2009a). Tre eller hogde steinblokker ble vanligvis brukt som byggeelement i disse dammene. I de siste 100 årene har dammene blitt bygd i forbindelse med kraftproduksjon. I 1885 ble Norges første
elektrisitetsverk offisielt satt i drift ved Laugstøl Brug i Skien (Norges vassdrags- og
energidirektorat 2009b). I perioden fra 1900-1920 kom de første store kraftanleggene med utbygging av blant annet Rjukanfosssen og regulering av Møsvatn (Hagen & Skrindo 2010).
I den nye perioden for dambygging var betongdammer og steinfyllingsdammer dominerende damtyper (Norges vassdrags- og energidirektorat 2009a). Bruken av fyllingsdammer ble vanlig i 1950-årene og størrelsen og antallet masseuttak som ble tatt i bruk til
kraftutbyggingene var etter dette høy (Hillestad 1983). De store diskusjonene rundt naturvern og landskapstilpasning i kraftutbygging kom ikke før i 1964 (Lurås & Christenson 2006). Da kom naturvernspørsmålet opp i Stortinget i forbindelse vedtak om videre
utbyggingen Tokkeanleggene og regulering av Bitdalen i Telemark. I samme tidsperiode ansatte NVE en landskapsarkitekt som skulle ta seg av miljøkonsekvensene i prosjektene (Hagen & Skrindo 2010). Landskapsarkitekten Knut Ove Hillestad endret NVEs fokus på landskapet og naturmiljøet i forbindelse med kraftutbygginger (1973; 1983; Hillestad 1989). I 2009 fikk vi en naturmangfoldslov som har som formål å ta vare på naturen ”med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser”
(Naturmangfoldloven 2009, § 1). Bærekraftig bruk og vern skal sikre naturens verdier for framtiden. Denne loven krever nye krav for utbygging i naturområder.
Begreper knyttet til restaurering er mange og kan lett blandes sammen. Restaurering defineres av Uhlig & Lombnæs (2007) som tilbakeføring av et område til den stand det var i før det ble degenerert av inngrep eller gjengroing. Økologisk restaurering er assistering av prosessen med helbreding av et økosystem som har blitt degenerert, ødelagt eller forstyrret (SER 2004). Et økosystem består av alle biotiske faktorer (alle levende organismer) og
abiotiske faktorer (jord, vann, næringsstoffer og klima) som lever og samspiller i et område (Perlman et al. 2005). Rehabilitering innebærer at man restaurerer noen av de tidligere økosystemfunksjonene (SER 2004). Landskapspleie er et begrep som brukes om tiltak som består av enten restaurering eller skjøtsel av landskapet. Disse fasene innebærer tiltak som kan brukes for å beskytte, beholde og vedlikeholde økosystemer og elementer som finnes i det berørte landskapet. Disse verdiene kan være biologisk mangfold, kulturminner eller rekreasjons og opplevelsesverdier. Vegetasjonsfasen i restaurering eller rehabilitering kalles revegetering. Denne fasen innebærer etablering av ny vegetasjon med en
artssammensetning som likner den opprinnelige etter inngrep og ødeleggelser.
Massetaket i Umskar i Rana kommune i Nordland, er en av de første morenetakene i Norge som fikk skikkelig landskapsmessig behandling (Hillestad 1983). Morenemasser fra dette taket ble brukt i fyllingsdammen ved Akersvatn, ved Mo i Rana, som ble påbegynt i 1964.
Forming av terrenget ble utført etter at uttaket av masser var ferdig i 1967. Målet med behandlingen var at morenetaket etter hvert skulle gli inn i omgivelsene og bli en varig og akseptabel del av landskapet (Hillestad 1983).
9
Valget av revegeteringsmetode må knyttes til hvilket resultat man ønsker og hvilke ressurser man har tilgjengelig (Rosef 2009). Revegeteringshåndboka (hagen og skrindo) Målet med tiltaket kan være å bevare eller tilbakeføre opprinnelig vegetasjon eller ønskede arter i området, gjenskape økosystemfunksjonene på stedet, sikre inngrepet mot erosjon eller bevare kulturminner, historie og kunnskap. Ved rehabiliterting etter terrenginnrep ønsker man ofte et strukturert og ryddig resultat med for eksempel ensformige gressområder og systematiske plantinger av trær med lik og jevn vekst. Dette er langt fra det som ønskes eller kan forventes ved naturlig rehabilitering av et anlegg. Konstruerte ujevnheter og
tilsynelatende tilfeldighet er viktigere for å få et godt anlegg som skal se mer eller mindre naturlig ut (Bradshaw 2000).
Ved restaurerings- og revegeteringsarbeider burde strategiene som legges til grunn være basert på kunnskap om hvordan et økologisk samfunn endrer seg over tid (suksesjon) og hvordan ulike tiltak påvirker etableringen av vegetasjonen (Munshower 1994; Perlman et al.
2005; Strandberg & Møller 1991).. Forbes & Jefferies (1999) påpeker at kunnskap om
etableringshastighet, vekstmønster og levetid hos pionerarter i forstyrrede områder er viktig i forbindelse med bruk til revegeteringsprosjekter. Spesielt under vanskelige forhold som i harde klimaet på fjellet er kunnskap om etablering viktig. Hagen & Erikstad (2007) viser til at vegetasjonen på fjellet må etablerer seg og leve under svært marginale forhold, blant annet lave temperaturer, svingninger i miljøforholdene og en kort og intens vekstsesong.
Kunnskapen om revegeteringsprosessene har økt med årene, men mer inngående kunnskap og forståelse for prosessene under ulike forhold er nødvendig for framtiden.
Store aktører innen utbygging i fjell- og kulturlandskapet gjennom vegbygging, vannkraft og militæranlegg setter nå mer fokus på landskapet enn før. Ved inngrep i naturområder er revegetering fra stedegen toppjord en metode for vegetasjonsetablering som i de siste årene har blitt brukt av mange store aktører. Statens vegvesen har de siste årene hatt store prosjekter der toppjord har bitt lagret og siden lagt tilbake som vekstmedium. Langs Rv. 23 – Oslofjordforbindelsen ble naturlig revegetering fra toppjord brukt i stort omfang. Utviklingen av vegetasjonen ble studert av Skrindo (2005) gjennom et doktorgradsstudium. Utbredt bruk av revegetering fra stedegen toppjord har også blitt utført langs E10 – Lofastforbindelsen i Lofoten har blitt beskrevet av blant annet Kongsbakk & Skrindo (2009) og Nystad (2006). Ved rehabiliteringen av Bitdalen dam i Telemark har bruken av revegetering fra stedegen
toppjord, kombinert med utlegging av vegetasjonstorver (Hansen 2007; Pedersen & Rosef 2010). Hagen (2003; 2004) har fulgt etableringen av vegetasjon ved tilbakeføringen av Hjerkinn skytefelt til sivile formål. Hagen & Skrindo (2010) har sammenfattet et hefte der fagfeltet, fagmiljøer og pågående aktivitet innen restaurering av natur i Norge blir
presentert.
Songa dam i Telemark ble anlagt i et sårbart fjellsområde i 1959- 1963 og ble rehabilitert i 2001 -2003. Dette er et stort anlegg som omfatter store terrenginngrep for uttak av morenemasse og sprengstein. I området finnes derfor morenetak hvor det har skjedd
naturlig revegetering i mer enn 45 år og steinbrudd som er istandsatt og tilsådd for bare 7 år siden. Målet med denne oppgaven er å dokumentere vegetasjonsetablering på ulike arealer på stedet for å avklare hvor effektiv revegeteringen har vært og hvilke forhold som påvirker den. Det er også foretatt en registrering og vurdering av estetiske forhold og utførelse av restaureringsarbeidet generelt og foreslått forbedringstiltak. En kort litteraturundersøkelse er dessuten utført for å beskrive anlegget.
10
3. Songa-anlegget
3.1. Spor fra fortiden
Mennesker har utnyttet områdene rundt Songa i tusenvis av år, og det har blitt funnet spor etter boplasser helt tilbake til steinalderen (Riksantikvaren). Sporene viste at det var
mennesker der for 8000 år siden (Lyngestad et al. 2006). En stor, arkeologisk undersøkelse langs vassdrag ble foretatt i Tokke og Vinje i 1958 av Kulturhistorisk museum i Oslo
(Riksantikvaren). Arkeologene fant en god del kullgroper og et par anlegg for utvinning av jern fra jern- og middelalder spredt rundt Songavatn (Figur 3.1-1). I tidligere tider flyttet folket etter reinen oppe på fjellet i et nomadeliv. Øst for Songevatn går den gamle
Hardingslepa. Langs den har det blitt funnet tufter fra jern- og middelalder, bygningsrester og ei steinbu fra etterreformatorisk tid, og en markedsplass fra 1800-tallet (Riksantikvaren). I området rundt Songavatn er det omtrent 40 vernede kulturminner fra før 1537, flere av disse står under vann i dag. Den nærmeste arkeologiske lokaliteten til dammene er en boplass funnet ved Naustnuten, 70 m nord for der utløpet av Songaelva gikk
(Riksantikvaren).
3.1-1. Songavatn i 2009.
11
3.2. Anlegging av dammen: 1959-1964
Allerede i 1918 hadde Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) startet med
oppmålingsarbeid ved Songa (Rauland bygdelag et al. 1983). Det var først i 1956 at det ble kjent at NVE hadde konkrete planer om å bruke Songavassdraget til elektrisk produksjon.
Disse planene ble kjent da de la fram søknad til departementet. Søknaden innebar
oppdemming av Songavatna til kote 962. Ved behandling av søknaden gikk mange instanser inn for å øke reguleringen i fjellsjøene for å unngå store reguleringer i nærheten av bygdene.
For å minske reguleringen i Totak, ble reguleringsnivåene og oppdemmingen av Songa større (Lyngestad et al. 2006). Ved siste søknad som ble tilrådd i statsråd 11. april 1958 og senere godkjent av Stortinget, var oppdemmingen av Songavatn oppe på kote 974 (Rauland bygdelag et al. 1983). Ved full oppdemming er arealet 29,2 km2, mot 7,8 km2 før
reguleringen. Oppdemmingen av Totak ble redusert med 6,1 m og falt bort ved to andre vann. ”Songavòtni var før reguleringi ei rekkje vatn, med stryk og fossar mellom. No er det eit samanhengande vatn, kalla Songavatn” (Kostveit 1999, s. 94-95).
I januar 1958 ble byggingen av dammen lyst ut på anbud (Rauland bygdelag et al. 1983).
Varierende tilbud som alle var høyere enn NVE sin egen kalkyle på 38.8 millioner, gjorde at de valgte å ta jobben selv. På fire år fra 1959 til 1963 skulle Norges største dam bygges (Lurås & Christenson 2006). Tillatelsen til å starte opp med byggingen av Songadammen fikk Statkraftverka 14. juli 1958 (Lurås & Christenson 2006). Oppdemmingen skulle bestå av en stor hoveddam i elveløpet ved Naustnutvatn, og en mindre sperredam i Trolldalen (Rauland bygdelag et al. 1983). Begge disse ble planlagt som steinfyllingsdammer med en kjerne av komprimerte morenemasser. Totalt skulle den bli ca. 45 m høy og 1100 m lang. For å bygge dammen ville man trenge 2 millioner m3 masse (Lurås & Christenson 2006). Til å forsyne dambyggingen med morenemasse var det beregnet uttak fra 4 massetak (Rauland bygdelag et al. 1983). Dette var fra henholdsvis Maurbulia, Maurbutoppen, Kaldebekk og Trolldal. På grunn av mye stein i massene måtte det også åpnes morenetak ved Nausnuten,
Naustnutskar, Glipen og Kvæven. I denne oppgaven er det morenetakene ved Naustnutskar, Maurbulia og Kaldebekk som har blitt vurdert. Store mengder morenemasser ble tatt ut av disse tre morenetakene (Tabell 3.2-1).
Tabell 3.2-1. Oversikt over mengde morene som ble tatt ut i morenetakene pr år. vfm3 – ”virkelig fast volum” er volumet som er målt ved naturlig lagring. % stein med en størrelse > 9 cm. Tabellen er hentet fra NVE Statskraftverkene (1964).
1959 1960 1961 1962 Totalt
vfm3 % stein vfm3 % stein vfm3 % stein vfm3 % stein vfm3
Naustnuten 1.263 10.150 6 11.413
Maurbulia 31.250 13 61.400 24 92.650
Kaldebekk 74.955 16 32.100 11 5630 112.685
Naustnutskar 58.000 20 58.000
Allerede våren 1958 startet arbeidet på dammene med blant annet grovrensk av damfoten (Rauland bygdelag et al. 1983). Bulldosere ble brukt til framskyving av massene som skal ha vært ”meget harde å løse” (NVE Statskraftverkene 1964, s. 31). Bulldoserene ble blant annet brukt til å avdekke masse i damfot, steinbrudd og morenetak (Lurås & Christenson 2006).
12
Der hoveddammen nå står ble det avdekt 175.000 vfm3 (virkelig fast volum) masse fra et areal på 120.000 vfm2 (virkelig fast areal) (NVE Statskraftverkene 1964). Den
gjennomsnittlige dybden var ca 1,5 m. Over 100.000 vfm3 rene myrmasser ble fjernet og disse hadde en mektighet på opptil 3-4 m. Vanskelige avdekningsforhold på grunn av høy fuktighet høsten 1958 gjorde at mye av dette arbeidet ble utført vinteren 1958/1959. Også i overløpskanalen og steinbruddet ved Reinsgravsnuten ble betydelige mengder myrmasse avdekt denne vinteren. Resten av avdekningen av damfoten bestod av morenemasse og ble utført sommersesongen 1959. Ved sperredammen i Trolldalen ble det avdekt 45.000 vfm3 masser som hovedsakelig var morene. I 1961 og 1962 skal det ha vært mye nedbør som ga fuktige forhold i morenetakene (NVE Statskraftverkene 1964).
3.2-1. Bulldozer i morenetak ved Songa. (Foto:
Statkraft Energi AS)
3.2-2. Sortering av mornemasser på Songa. (Foto:
Statkraft Energi AS)
Steinbruddene som ble brukt til byggingen lå ved Naustnuten og Reinsnuten som ligger henholdsvis ved vestre og østre landfeste av Songadammen, og i Trolldalen øst for sperredammen. På grunn av ny teknologi i steinbrudsdriften, med nye boremaskiner og sprengstoff, ble anlegget fullført under overslaget på 38,8 millioner kroner (Lurås &
Christenson 2006, s. 132). De tre steinbruddene var åpne i perioden fra 1959-1962. Totalt ble 785.963 vfm3 stein tatt ut i de tre bruddene (Tabell 3.2-2).
Tabell 3.2-2. Oversikt over mengde sprengstein som ble tatt ut i de tre bruddene. ”virkelig fast volum” er volumet som er målt ved naturlig lagring. Tabellen er hentet fra NVE Statskraftverkene (1964).
Bruksår Virkelig fast volum (vfm3) Naustnuten 1959 - 1962 307.001
Reinsnuten 1959 - 1962 307.152 Trolldalen 1960 - 1962 171.810
13
Hovedarbeidet av byggingen ble utført i 1960-61, og toppen av dammen ble ferdig i 1962 (Lurås & Christenson 2006). Etter at hoveddelen av dammen var ferdig i 1962, et år tidligere enn planlagt, ble anlegget omtalt i Varden og Telemarksavisa. ”Det vil nok smerte
naturelskarar å kome hit opp etter dei store omveltingane. Kjempestore krater er grafsa ned i jakt etter stein, grus og sand. Det er skåre stygge flenger i fjellvidde naturen. Moltegraset har måtta vike for steinrøyser” (Lurås & Christenson 2006, s. 146).
3.2-3. Morenetak ved Naustnutskar i front og steinbruddet ved Naustnuten til høyre for midten. Bilde tatt 30.06. 1961. (Foto: Statkraft Energi AS)
3.2-4. Steinbruddet ved Naustnuten ses i forgrunnen. Bak til høyre i bildet er morenetaket ved Naustnutskar. (Foto: Statkraft Energi AS)
Etter at damarbeidet var ferdig høsten 1962, gjenstod blant annet planering av massetak og sluttopprydding (Rauland bygdelag et al. 1983). Hva denne planeringen innebar, ble ikke omtalt eller utdypet mer i boka. Opprydding og pussing av massetak er summert til å ha kostet 277.000 kroner (NVE Statskraftverkene 1964). I omtalen om økonomi pr 30.06.64 står det: ”Belastninger etter denne dato blir regnet som meget små og gjelder typiske
etterarbeider som tilsåing av massetak o.l. Slik at dette kan anses som de endelige
kostnader” (NVE Statskraftverkene 1964, s. 80). Dette er det eneste stedet i rapporten der det nevnes at massetakene skal sås til. I hvilke massetak dette ble gjennomført er ikke kjent Da dammen stod ferdig var den største av sitt slag i Norge og en av de største i Nord-Europa (Lyngestad et al. 2006). Trygve Bjerkrheim beskrev sitt møte med Songa slik i Varden i september 1963:
”Når ein kjem så langt at vidda tek til, ser ein langt borte den veldige Songadammen, lys og lang. Det er eit vakkert syn. Men alle desse kvite felta oppe i lyngkledde fjellsidene – kva er det? Desse såra oppe i fjellsidene er ikkje vakre. Men kanskje tidi vil lækje noko av dette med åra.” (Lurås & Christenson 2006, s. 181)
14
3.3. Rehabilitering av steinbruddene: 2002-2003
Som følge av nye sikkerhetskrav til dammer ble Songadammene og området rundt
rehabilitert i perioden 2002-04. ”Området ble pusset opp og nye båtutsett, båthus, amfi og parkering ble etablert ved hoveddammen og Trolldalen. Landskapet ble arrondert og sådd til med naturfrøblandinger” (Statkraft Energi AS 2005, s. 48).
Jorda som ble lagt ut på steinfyllingene kom fra området på Songa (Aarbakk pers. med.).
Etter terrengforming ble arealene sprøytesådd i september 2003 (Pedersen 2006). Det skal samtidig ha blitt tilført fullgjødsel (75 kg/daa), men type fullgjødsel er ikke kjent.
Frøblandingen som ble brukt inneholdt denne sammensetningen (Pedersen 2006):
55% Rødsvingel (Festuca rubra)
10% Sauesvingel/fåresvingel (Festuca ovina) 15% Stivsvingel (Festuca trachyphylla) 10% Raigras (Lolium perenne)
5% Engkvein (Agrostis capillaris) 3% Kvitkløver (Trifolium repens) 2% Tiriltunge (Lotus corniculatus)
Det ble også plantet inn Betula pubescens (fjellbjørk) og Salix spp. (vier) (Pedersen 2006).
Bjørkeplanter som ble plantet inn var små (ca 0,5-1 m høye). Plantene var gravd opp på stedet og ble plantet inn av grøntfaglig personale (Pedersen 2006).
Arealene ble i 2006 gjødslet med ca 20 kg/daa Fullgjødsel® (11-5-18) (Pedersen pers. med.).
15
4. Materialer og metoder
4.1. Områdebeskrivelse
De registrerte områdene ligger i tilknytning til Songa dam i Vinje kommune i Telemark (Figur 4.1-1). Selve dammen og de rehabiliterte steinbruddene ligger innenfor det som Puschmann (2005) har registrert som landskapsregion 15 ”Lågfjellet i Sør-Norge”, mens morenetakene ligger i landskapsregionen 12 ”Dal- og fjellbygder i Telemark og Agder”. Områdene ligger på ca. 900 - 990 m.o.h. Selve dammen og de registrerte områdene ligger i en dal med en nord- sørgående retning.
4.1-1. Kart over Telemark (NGU). Øverst til venstre vises området i sørlige del av Songavatnet der morenetakene og steinbruddene befinner seg. Den tykke, stiplede lilla steken viser omrisset av Telemark.
16
”Lågfjellet i Sør-Norge” er en region med snaufjellsområder opp til 1500 m.o.h. Regionen har også enkelte topper med høyfjellskarakter og noen smådaler under skoggrensa (Puschmann 2005). Området ved nedre del av Songa er en av disse smådalene som ligger under
skoggrensa. Særlig i nordvestre Telemark karakteriseres overgangen til lavereliggende strøk innen denne regionen av storkupert hei (Puschmann 2005), dette stemmer overens med landskapsformene i det studerte området (Figur 4.1-2). Landskapsregionen ”Dal- og fjellbygder i Telemark og Agder” består av mange og varierende landformkombinasjoner.
Regionen ”Lågfjellet i Sør-Norge” karakteriseres av varierende mengde løsmasser, mens regionen ”Dal- og fjellbygder i Telemark og Agder” karakteriseres av varierende
løsmassedekke som følger dalbunnen. Ved Songa ligger det morenemasser i dalen
nedstrøms dammen, dette er hovedsakelig randmorene (NGU & Norge digitalt 2008/2010).
Grunnfjellet i området består hovedsakelig av granitt. I steinbrudda var det granodiorittisk gneis (NVE Statskraftverkene 1964).
Det er nordboreal skog i området i nedre del av Songa (Moen et al. 1998). Et kraftig utviklet bjørkebelte finnes i høytliggende dal- og fjellsider (Figur 4.1-3).
4.1-2. Småkupert terreng nedstrøms Songadammen med varierende mengde løsmasser.
4.1-3. Nordboreal skog som hovedsakelig består av Betula pubescens (fjellbjørk).
17
Data fra Meteorologisk institutt (2010) viser månedlige temperatur- og nedbørsnormaler for to lokaliteter med klimatiske forhold som er sammenlignbare med Songa (Tabell 4.1-1 og Tabell 4.1-2). Månedsnormalene er hentet fra Møsstrand (977 m.o.h.) og Mogen (954 m.o.h.) som ligger i henholdsvis sørlig og nordlig del av Møsvatn i Vinje kommune.
Tabell 4.1-1. Månedlig middeltemperatur (°C) i perioden 1961-1990. Dataene gjelder Møsstrand og Mogen i Vinje og er hentet fra Meteorologisk institutt (2010).
Sted m.o.h. jan feb mars april mai juni juli aug sep okt nov des År Møsstrand 977 -8 -7,9 -5,6 -1,9 3,8 9,4 10,5 9,6 5,6 1,8 -3,2 -6,4 0,6 Mogen 954 -9 -8,8 -6,5 -2 4 9,2 11 10 5,5 2 -3,5 -7,5 0,4
Tabell 4.1-2. Middel månedlig nedbørsmengde (mm) i perioden 1961-1990. Dataene gjelder Møsstrand og Mogen i Vinje og er hentet fra Meteorologisk institutt (2010).
Sted m.o.h. jan feb mars april mai juni juli aug sep okt nov des År Møsstrand 977 73 47 52 37 61 73 88 94 91 95 82 67 860 Mogen 954 71 50 53 35 55 65 71 84 83 93 82 72 814
18
4.2. Områdeavgrensing
Det ble utført undersøkelser i områder med både gamle og nye inngrep (1960 og 2003).
Totalt ble det utført registreringer i 6 hovedområder (Figur 4.2-1).
De tre steintakene som ble undersøkt ligger øst for sperredam i Trolldalen (1), og ved østre (3) og vestre (2) landfeste av Songadammen. Disse steinbruddene ble åpnet ved byggingen av dammen i 1959-1962 (NVE Statskraftverkene 1964), for siden å bli gjenåpnet ved
rehabiliteringen av dammen i 2001-2003 (Aarbakk 2010 pers. med.). Det ble også utført registreringer i tre morenetak som var i bruk fra 1959-1962 (NVE Statskraftverkene 1964).
Det øverste morenetaket ligger vest for Songadammen mens de to andre ligger langs vegen sørover mot Venemodammen.
4.2-1. Topografisk kart (kilde: NGU & Norge digitalt 2008/2010). 1 – steinbrudd i Trolldalen, 2 – steinbrudd ved Naustnuten, 3 – steinbrudd ved Reinsgravnuten, 4 – morenetak ved Naustnutskar, 5 – morenetak ved Kaldebekk og 6 – morenetak ved Maurebulia.
19
4.3. Estetisk vurdering av utførte arbeider
Det ble utført en estetisk vurdering av områdene. Feltene ble vurdert subjektivt på bakgrunn av disse faktorene:
x Farge og vekst i forhold til omgivelsene x Variasjon i vegetasjonsetableringen x Naturlik og variert terrengform
x Overgangen fra inngrep til omkringliggende terreng x Utseende og plassering av stein (inkludert lavdekke) x Tydelige kjørespor og lignende etter anleggsarbeid x Avfall og unaturlige elementer
4.4. Vegetasjons- og miljøregistreringer
Registreringene ble gjort på to nivåer; overordnete undersøkelser og detaljerte undersøkelse av utvalgte arealer (ruteanalyser).
Registreringsfeltene ble lagt innenfor arealer der det var tydelig inngrep for å unngå at overgangssoner eller områder uten inngrep ble tatt med.
Nomenklaturen i denne oppgaven følger Norsk flora (Lid & Lid 2005). I tillegg er Fjellflora (Gjærevoll et al. 2005) og Norsk fargeflora (Wischmann et al. 1998 ) benyttet ved
identifiseringen.
Det ble antatt at svingelen som ble registrert var Festuca rubra (rødsvingel), men ettersom Festuca ovina (sauesvingel) også ble sådd inn og er naturlig forekommende i fjellet kan tilstedeværelsen av denne ha blitt oversett. Festuca spp. blir derfor stedvis brukt som en fellesbetegnelse på disse.
Carex spp. brukes som en fellesbetegnelse på en gruppe som består av C. brunnescens (seterstarr) og C. cansecens (gråstarr). Disse to skilles kun ved å se på frøene i en særdeles god lupe, noe som ikke var tilgjengelig i felt. Begge ble identifisert ut fra plantemateriale i ettertid, så begge er til stede i området rundt Songa, men fordelingen (frekvensen) er ukjent.
Betula spp. blir brukt som en fellesbetegnelse på artene Betula pubescens ssp. tortuosa og Betula nana. Betula pubescens ssp. tortuosa omtales i teksten kun som Betula pubescens.
Salix spp. brukes om uidentifiserte arter av Salix som ble funnet på Songa. I en del diagrammer er Salix spp. misvisende fått navnet Salix ssp. Juncus spp. blir brukt som en forkortelse på artene av Juncus som ble funnet på Songa. Epilobium sp. brukes om en uidentifisert art av Epilobium.
20
4.4.1. Overordnete undersøkelser
De overordnede registreringene ble utført på arealer med størrelse ca 1 – 4 daa. Følgende parametere ble registrert:
Eksposisjon (N – Ø – S – V) og helning (°, grader)
Eksposisjonen for hvert felt ble målt ved bruk av kompass. Himmelretningen ble registrert som hovedretningen som skråningen vendte mot. Helningen ble målt grovt for de ulike hovedområdene. Helningen ble målt baser på et 360°-system. Et klinometerkompass av typen Silvia Expedition 15 ble brukt til bestemmelse av eksposisjon og helning.
I to tilfeller ble helningen estimert for de overordnede feltene. Dette gjelder på 2 relativt slake områder; flata i steinbruddet ved Reinsgravnuten og flata i den nedre delen av
morenetaket ved Maurebulia. Estimering ble utført enten fordi det er vanskelig å måle små helninger eller som følge av at terrengets helning var vanskelig å se på grunn av vegetasjon eller lignende.
Jordforhold
Jordforholdene på de enkelte stedene ble vurdert hovedsakelig ut fra skjønn. Jordbor og spade ble brukt for å ta ut ca 20 cm dype jordprofiler. Humusinnholdet ble vurdert etter følelse og skjønn. Mengden humusholdig jord ble målt i cm der dette var relevant.
Jorddybde ble registrert i annenhver rute i transektet ved Trolldalen.
Humiditeten (0, knusktørt – 6 stående vann)
Humiditeten ble vurdert subjektivt på stedet. Fuktigheten ble bestemt ut fra skjønn.
Utseendet spilte inn der vannet var synlig. Enkelte steder var metningen av vann så stor at det stod i overflaten. Humiditeten ble registrert basert på denne skalaen:
0 – (Knusktørt) 1 – Veldig tørt 2 – Tørt 3 – Litt fuktig 4 – Fuktig
5 – Veldig fuktig, vann pipler når man trykker på jorda 6 – Stående vann, synlig vann i overflaten
Det meste av registreringene til denne oppgaven ble gjort i en periode med jevnt med nedbør, og fuktighetsresultatene er dermed ikke et absolutt resultat.
Registreringen av de følgende parameterene ble utført ved å gå frem og tilbake over området. Frekvens av ulike plantearter og andre elementer i overflaten ble registrert på en skala fra 0-5, der 0 er fraværende og 5 forekom svært hyppig. Høyde og alder på vegetasjon ble registrert som et gjennomsnitt av flere representative individer.
Planteart (0-5)
I de overordnete analysene av områdene ble frekvensen av ulike plantearter registrert.
21 Lav/Mose/Sopp (0-5)
Lav og mose har blitt slått sammen til en gruppe på grunn av usikkerhet rundt oppdelingen. I de gamle inngrepsområdene er det til del vanskelig å skille åpen jord fra det som var dekt av mose/lav i overordnet registrering ettersom det var en biologisk jordskorpe (lag av
mose/lav) som på avstand så ut som åpen jord. Sopp i feltene ble registrert ved grad av tilstedeværelse. Mose, lav og sopp ble registrert uten å identifisere den enkelte art.
Begrepet biologisk jordskorpe blir brukt om et tilsynelatende svart mose- eller lavlag. Dette begrepet ble funnet i en artikkel av Elmarsdottir et al. (2003) som beskriver det som et tynt lag på jordoverflaten som er sammensatt av cyanobakterier (cyanobacteria), sopp (fungi), grønne alger (green algae), moser (mosses), lav (lichens) og organisk materiale. Begrepet er mer omtalt av blant annet Belnap et al. (2001).
Dødgress (0-5)
Dekningen av dødgress og dødt plantemateriale i overordnete områder ble registrert som en del av dekning av overflaten. Dødt plantemateriale av gress, lyng og kvist går inn under denne parameteren.
Åpen jord (0-5)
Åpen jord er i denne oppgaven en betegnelse på jord som ikke er dekt av stein eller vegetasjon (inkl. lav og mose). Partikler med diameter mindre enn 2 cm er også betraktet som åpen jord.
Stein (0-5)
Partikler med en diameter på 2 cm og større samt det som ser ut som berg i dagen ble registrert som stein.
Overflate dekt av vann (0-5)
Frekvensen av vann i overflaten ble registrert for hvert felt.
Beiting og avføring (0, ingen – 2, mye)
Beiting og mengden avføring ble registrert separat. Beiting og avføring ble registrert ut ifra tydelige tegn og registrert etter skalaen:
0 – ingen beiting/avføring 1 – noe beiting/avføring 2 – mye beiting/avføring
Gjennomsnittlig alder (år) og høyde (cm) for Salix og Betula
I de overordnede feltene ble gjennomsnittlig høyde (cm) og alder (år) hos Salix spp. og Betula spp. registrert. Alderen ble bestemt ved å telle de enkelte årsskuddene på plantene.
Tidligere beiting på skuddene og tidvis svak årsvekst medførte at det var vanskelig å bestemme alderen. De enkelte årsskuddene kan skilles fra hverandre ved å se på forhøyninger på stammen og økt tetthet mellom sideskudd.
Høyde på aks og vegetasjonssjikt (cm)
Høyde (cm) på aks og vegetasjonssjikt ble registrert gjennomsnittlig for hvert enkelt felt. Alle høydene ble målt med en 2-meters tommestokk.
22
4.4.2. Detaljerte undersøkelser på utvalgte arealer
Det ble totalt utført detaljerte undersøkelser i 4 transekter. To transekt ble lagt ut i
morenetaket ved Naustnutskar (4). Disse var henholdsvis 26 og 28 m lange. Ett 48 m langt transekt ble plasser i morenetaket ved Kaldebekk (5) og ett 30 m langt transekt ble plassert i det rehabiliterte steinbruddet ved Trolldalen (1).
Spesielt interessante områder ble satt som punkter som anga hovedretningen til linja. Ett transekt endte i uberørt terreng for å kunne sammenligne etableringen i inngrepet med opprinnelig vegetasjon. Ettersom overgangen til eksisterende terreng stort sett var veldig vanskelig å se, ble dette bare gjort ett sted.
Langs transektet ble ruter plassert med en avstand som ble bestemt for det enkelte stedet.
Rutene var 0,25 m2 og et kvadrat på 0,5 m x 0,5 m ble brukt for å markere den under feltarbeidet. Avstanden mellom begynnelsen av hver rute var 2 eller 4 m. I områder med større tilsynelatende ensformighet ble den gitte avstanden mellom hver rute satt større enn der det så ut til å være mer variabelt. I felt med stor høydeforskjell eller variabel helning var det aktuelt med kort avstand mellom rutene. Størst avstand mellom rutene ble brukt der det tilsynelatende var minst variasjon i plantevekst oppover i transektet. I det nyrestaurerte steinbruddet ved Trolldalen ble plassering av transekt/ruter lagt gjennom områder med varierende plantevekst.
Prosentvis dekning i rutene ble registrert for de samme parametrene som i den overordnede registreringen. Bestemmelse av prosentvis dekning gjelder for hver enkelt art og
miljøvariabel. Den totale dekningsgraden for de ulike planteartene og miljøvariablene kan dermed overstige 100 % ettersom disse kan befinne seg i ulike nivåer/høyder. Disse ulike parameterene ble registrert i transektene.
Eksposisjon (N – Ø – S – V) og helning (°, grader)
Eksposisjon ble målt på samme måte som i de overordnete undersøkelsene.
I transektene ble helning på alle ruter målt i transektets fallretning. Selve utførelsen var lik som i de overordnete undersøkelsene.
Jordforhold
Jorddybde ble registrert i annenhver rute i transektet ved Trolldalen. Jordbor og spade ble brukt for å ta opp ca 20 cm dype jordprofiler.
Humiditeten (0, knusktørt – 6 stående vann)
Humiditeten ble vurdert subjektivt på stedet. Humiditeten ble registrert basert på samme skala som i den overordnede registreringen fra 0, knusktørt til 6, stående vann (synlig vann i overflaten).
I mange ruter ble ikke fuktigheten registrert. Det var vanskelig å skille fuktighetsgradene oppover i transektet, dette gjaldt spesielt ved Kaldebekk og Trolldalsdammen. I totalt 31 ruter ble fuktighet ikke registrert. Alle rutene i transekt 1 i Trolldalen ble i ettertid satt til å ha humiditeten fuktig (4). De siste rutene i transekt 3 i det morenetaket ved Naustnutskar ble satt til fuktig (4) og litt fuktig (3). I morenetaket ved Kaldebekk ble fuktigheten i rute 4 satt til å være fuktig (4).
23 Plantearter (%)
I ruteanalysene ble prosentvis dekningsgrad registrert. Her var det den totale dekningen av hver art som ble registrert.
Mose, lav og sopp (%)
Lav og mose har blitt slått sammen til en gruppe på grunn av usikkerhet rundt oppdelingen.
Sopp i rute ble registrert ved prosentvis dekning. Mose, lav og sopp ble registrert uten å identifisere den enkelte art.
Dekning av dødgress (%)
Dekningen av dødgress i ruter ble registrert som en del av dekning av overflaten. Dødt gress, lyng og delvis kvist går inn under denne parameteren.
Åpen jord (%)
Åpen jord er i denne oppgaven en betegnelse på jord som ikke er dekket av stein eller vegetasjon (inkl. lav og mose). Partikler med diameter mindre enn 2 cm er også betraktet som åpen jord.
Stein (%)
Stein er her ansett som partikler med en diameter på 2 cm og større samt det som ser ut som berg i dagen. I rutene er den prosentvise dekningen av stein blitt registrert.
Overflate dekt av vann (%)
I ruteanalysene ble overflate dekt av vann vurdert med prosentvis dekning i ruta.
Beiting (0, ingen – 2, mye) og avføring (%)
Avføring ble i ruteanalysene registrert i prosentvis dekning av overflaten. Beiting ble registrert ut ifra tydelige tegn og registrert etter skalaen:
0 – ingen beiting 1 – noe beiting 2 – mye beiting Utvikling
I ruteanalysene ble antall, største høyde (cm) og alder (år) på frøplanter av Salix spp. og Betula spp. registrert. Dette ble kun registrert fullstendig i transektet ved steinbruddet i Trolldalsdammen der det ved befaring i begynnelsen av august ble observert stedvis mange frøplanter. Alderen ble bestemt ved å telle de enkelte årsskuddene på plantene. Tidligere beiting på skuddene og tidvis svak årsvekst medførte at det var vanskelig å bestemme alderen. De enkelte årsskuddene kan skilles fra hverandre ved å se på forhøyninger på stammen og økt tetthet mellom sideskudd.
Høyde på strå og bunnsjikt (cm)
Høyde (cm) på strå og bunnsjikt ble registrert gjennomsnittlig for hver rute. Alle høydene ble målt med en 2-meters tommestokk.
24
4.5. Statistisk analyse
De statistiske beregningene ble utført i samarbeid med Ellen Zakariassen, IPM. Programmet som ble brukt var The SAS System. Cca og Dca analyser ble utført av Line Rosef, IPM, i CANOCO 4.5. Microsoft Office Excel 2007 ble brukt til det resterende arbeidet med dataene.
4.6. Litteraturundersøkelse
Statkraft har vært behjelpelige med å finne litteratur og kartverk angående
massebehandlingen og byggingen av dammen. Søk etter relevant litteratur ble blant annet utført i ISI Web of Knowledge, BioOne og litteraturdatabasen Ask. Søkeordene som ble brukt var relatert til revegetering, rehabilitering og lignende, eller spesifikke artsnavn.
25
5. Resultater
5.1. Sammenfatning av resultater fra alle områdene
5.1.1. Estetisk vurdering
De nye anleggene var preget av den sådde gressvegetasjonen (Figur 5.1-1). De innsådde gressartene hadde en mer grønn farge enn fjellplantene i omgivelsene, samtidig som den andre steder i de sådde feltene var rødlig og bleik. Den kraftige gressveksten og svak etablering av høyere vegetasjon ga en relativt ensformig gresseng som ikke lignet på de urørte naturområdene rundt. I de gamle morenetakene var fargespekteret naturlikt. Åpne felt i skråningene og biologiske jordskorpe ga flere steder grå og svarte felt mellom
vegetasjonen. Kjøresporene i de gamle morenetakene (også på flata ved overløpsterskel) viste tydelige tegn på tidligere aktivitet. Sporene hadde også en positiv estetisk påvirkning i de gamle morenetakene fordi det bidro til struktur i overflaten og dermed variert
vegetasjonsetablering oppå og nedi sporene.
De istandsatte steinbruddene hadde gode slake skråninger, men ble enkelte steder litt for monotone. Overgangene til naturlig terreng var gode, men enkelte steder var den litt for skarp slik at vegetasjonstorvene i kanten mangler støtte under. Det var store grå steinvegger i steinbruddene. I Trolldalen var det en unaturlig grøft i nedkant av den sprengte veggen.
Steinbruddet ved Naustnuten var bra utforma rundt det kunstige tjernet. Området ved overløpsterskelen i østenden av Songadammen var veldig flatt og burde ha fått litt mer kupert terreng. I de gamle morenetakene var skråningene stedvis veldig bratte. Skjæringen i Maurebulia skar seg tydelig inn i en ås i vest.
5.1-1. Steinbrudd ved Naustnuten med et kunstig tjern i midten.
5.1-2. Myk overgangen til naturlig terreng i ved Kaldebekk.
5.1-3. Delvis åpen skråning i morenetaket ved Naustnutskar.
26
Fargen på steinene i de gamle morenetakene var mørk på grunn av lavvekst. Dette gjorde at de hadde et dempet utseende (Figur 5.1-4) og ikke skilte seg så ut fra omgivelsene. Steinen i de rehabiliterte steintakene var sprengstein uten lavvekst og hadde lys farge (Figur 5.1-5).
5.1-4. Bildet viser en stein i gammelt morenetak ved Naustnutskar med lavvekst og god forankring i bakken.
5.1-5. Bildet viser en stein med lyser farge som mangler forankring i bakken i det rehabiliterte steinbruddet ved Naustnuten.
Figur 5.1-6 viser en naturlig steinrøys som ligger over morenetaket ved Naustnutskar med variert størrelse på steinen. Mosen gjorde at ura fikk et grønnere preg enn der det bare var lavvekst. I skråningene i det gamle morenetaket ved Maurebulia lå steinene både spredt og i klynger (Figur 5.1-6), noen hadde tydeligvis rullet nedover og lagt seg i bunnen. I
steinbruddet ved Naustnuten var stein lagt spredt ut i den nordvendte skråningen (Figur 5.1-8). Steinene så ut til å ligge oppå bakken i stedet for å stikke opp av den. Randen av stein rundt den kunstige dammen var skjemmende med sin unaturlige plassering og lyse farge mot det mørke vannet.
5.1-6. Naturlig steinur over morenetaket ved Naustnutskar.
5.1-7. Lite pen ”steinur” fra morenetak i Maurebulia.
5.1-8. Utlagt stein i steinbruddet ved Naustnuten.
27
Busker på toppen av skråningen i steinbruddet ved Trolldalen vil dempe inntrykket av den ruvende steinveggen, og gjøre overgangen til veggen litt mykere.
I de gamle morenetakene var det svært lite eller ingen forsøpling eller fremmedelementer. I de rehabiliterte steintakene var det flere steder rester etter arbeidene. Gjerder som ikke var i bruk, skrapmetall i steinfyllingene og plast ble observert ulike steder.
Kjørespor var synlig på lang avstand i de gamle morenetakene (Figur 5.1-9).
5.1-9. Kjørespor synlige i stor avstand.
5.1.2. Jordbunnsforhold og humiditet
Jorda i de tre gamle morenetakene var dominert av undergrunnsjord. Det var stor forskjell på jorda som ble tilført fra avdekning i de ulike steinbruddene i forbindelse med
rehabiliteringen av dammen i 2001-2003. Massene som har blitt brukt i de tre steintakene var av ulik kvalitet. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom mengde stein i overflaten og etableringen av frøplanter av Betula spp. og Salix spp.
Det totale antall arter som var tilstede i morenetakene økte med høyere fuktighet, med en topp ved humiditeten ”fuktig” (4) (Tabell 5.1-1). Det gjennomsnittlige antallet arter pr rute stiger med økende fuktighet i morenetakene. Antall arter pr rute gikk ned ved humiditeten
”fuktig” dersom tallene fra Trolldalsdammen (sådd felt) ble tatt med, dette er vist i parentes.
Totalt antall arter på arealer med denne fuktighetsgraden gikk derimot opp dersom tallene
28
fra Trolldalen var med, de 4 ekstra artene i steinbruddet ved fuktighet 4 var Deschampsia cespitosa, Festuca rubra, Sagina procumbens(tunsmåarve) ogRumex acetosella.D.
cespitosa ble registrert i en rute i transektet ved Naustnutskar ved humiditeten ”veldig fuktig” (5). Det totale antallet arter ved humiditeten ”stående vann” var lavt.
Tabell 5.1-1. Tabellen viser gjennomsnittlig antall arter (Gje. ant. art) pr rute og totalt antall arter (Tot. ant.
art) ved ulik fuktighet i de gamle morenetakene fra 1960-åra. Tallene i parentes ved fuktighet 4 er inkludert tall fra det sådde steinbruddet ved Trolldalen.
Fuktighet Antall ruter Gje. ant. art Tot. ant. art Ikke registrert 8
Litt fuktig (3) 11 8,1 20 Fuktig (4) 11 (27) 8,4 (5,7) 24 (28) Veldig fuktig (5) 10 8,9 22 Stående vann (6) 2 9 13
SUM 40 (58) 29 (32)
Det gjennomsnittlige antallet arter pr. rute økte med økende grad av fuktighet. I Figur 5.1-10 kan man se en svak sammenheng mellom antall arter og fuktighet i de gamle morenetakene.
5.1-10. Sammenheng mellom fuktighet og antall arter i morenetak fra 1960-åra.
0 1 2 3 4 5 6 7 8 9
3 4 5 6
Gjennomsnittlig antall arter
Fuktighet (0-6)
Sammenheng mellom fuktighet og antall arter
29
Fuktigheten i myra ved Naustnutskar var høy med delvis stående vann. Fuktigheten avtok oppover i skråningen (Figur 5.1-11).
5.1-11. Diagram over fuktighetsgradienten for hver andre meter oppover transekt 2 og 3 ved Naustnutskar.
Betula spp. hadde en avtagende høyde ved høyere fuktighet i de gamle morenetakene (Figur 5.1-12). Høyden på Salix spp. viste ingen sammenheng med fuktigheten. Den
gjennomsnittlige høyden på Betula spp. og Salix spp. i morenetakene var ca. 17 cm.
5.1-12. Sammenheng mellom fuktighet og høyde på Betula spp. og Salix spp. i morenetak fra 1960-åra.
Antall ruter ved ulike fuktighet er lik som i Tabell 5.1-1 0
1 2 3 4 5 6
0 2 4 6 8 10 12 14 16 18 20 22 24 26 28
Fuktighetsgradient (0-6)
meter Endring i fuktighet oppover i transektet
Transekt 2
Transekt 3
0 2 4 6 8 10 12 14 16 18 20 22 24
3 4 5 6
Høyde (cm)
Fuktighet (0-6)
Sammenheng mellom fuktighet og høyde på Betula og Salix
Høyde Betula Høyde Salix
30
5.1.3. Helningsgrad
Helningen viste ingen klar sammenheng med artsantallet verken i morenetak eller steinbrudd. Antallet arter sank ved høyere helning i det gamle steinbruddet i Trolldalen (Tabell 5.1-2). I de gamle morenetakene derimot, var det gjennomsnittlige antallet arter pr rute høyest ved helningsintervallet 9-16°.
Tabell 5.1-2. Helningens sammenheng med gjennomsnittlig antall arter (Gje. ant. art) og totalt antall arter (Tot. ant. art) representert ved helningen i henholdsvis morenetak fra 1960-åra og steinbrudd fra 2000-åra.
Morenetak fra 1960-åra Steinbrudd fra 2000-åra
Helning (°) Antall ruter Gje. ant. art Tot. ant. art Antall ruter Gje. ant. art Tot. ant. art
0 – 8 8 8,1 24 2 5,5 7
9 – 16 10 8,8 24 4 4,3 6
17 – 24 16 8,1 23 9 3,4 7
> 25 8 6,1 14 1 3,0 3
I de gamle morenetakene var arteneAvenella flexuosa, Betula nana, B. pubescens, Calluna vulgaris, Empetrum nigrum, Phyllodoce caerulea, Pinguicula ssp., Salix herbacea, Vaccinium myrtillus, V. uliginosumog V. vitis-idaeaalle representert over et stort spekter av
helningsgrader (5-35°). Salix spp. ble derimot kun funnet opp til helning på 20°.
Ved helninger opp til 20° var det arter som Carex bigelowii og C. capillaris, Juncus filiformis Potentilla erecta og Viola palustris. Deschampsia cespitosa og Trientalis europaea er de eneste artene som kun ble funnet på helninger under 10, men disse er det totalt funnet i henholdsvis 1 og 2 ruter i de gamle morenetakene og er derfor ikke et pålitelig resultat.
I de gamle morenetakene steg akshøyden med økt helning (Tabell 5.1-3).
Vegetasjonshøyden var lavere ved helningsintervallet 17-24°. I steinbruddet ved Trolldalen var det ingen sammenheng mellom akshøyden og helningen.
Tabell 5.1-3. Helningens sammenheng med akshøyde og vegetasjonshøyde i morenetakene fra 1960-årene Helning (°) Antall ruter Akshøyde Vegetasjonshøyde
0-8 8,0 5,7 10,3 9-16 10,0 9,1 9,2
17-24 16,0 17,5 7,1
> 25 8,0 41,3 8,1
Mengden av åpen jord i morenetakene viste ingen sammenheng med svake helninger, men var markert høyere ved stor helning (> 25°) (Tabell 5.1-4).
Tabell 5.1-4. Helningens sammenheng med åpen jord i de gamle morenetakene fra 1960-åra.
Helning (°) Antall ruter Åpen jord (%)
0-8 8 4,0
9-16 10 0,4
17-24 16 1,2
> 25 8 5,8
31
Det ble ikke funnet entydig sammenheng mellom frekvens av åpen jord, totalt antall arter og gjennomsnittlige antall arter totalt i området. Det høyeste antallet arter var i de gamle morenetakene ved 1 % åpen jord. I det rehabiliterte steinbruddet ved Trolldalen var antall arter høyest ved full vegetasjonsdekning (Tabell 5.1-5.). Der åpen jord var høyere enn 5 % i de gamle morenetakene går det totale antall arter opp igjen, men det var ved denne dekningen en rute nederst i transekt 2 i morenetaket Naustnutskar som hadde et særdeles høyt artsantall. Uten denne ruten ble det totale artsantallet halvvert for åpen jord > 5 %.
Tabell 5.1-5. Åpen jord i forhold til gjennomsnittlig antall arter (Gje. ant. art) og totalt antall arter (Tot. ant.
art) for dekning av åpen jord i morenetak fra 1960-åra og steinbrudd fra 2000-åra.
Morenetak fra 1960-åra Steinbrudd fra 2000-åra
Åpen jord (%) Antall ruter Gje. ant. art Tot. ant. art Antall ruter Gje. ant. art Tot. ant. art
0 21 7,9 28 1 7,0 7
1 10 8,4 20 5 4,0 6
2-4 7 7,7 15 6 3,8 7
> 5 4 6,8 18 4 3,0 5
Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom antallet frøplanter av Betula pubescens og Salix spp. helningen ved Trolldalen (Figur 5.1-13).
5.1-13. Antall frøplanter av Betula pubescens og Salix spp. ved ulike helningsintervaller ved Trollldalsdammen. Det er 4 ruter i hvert helningsintervall.
0 1 2 3 4 5 6 7
< 13 14-17 18-21 >22
Antall frøplanter pr rute
Helning (°)
Antall frøplanter ved ulike helning
Gjennomsnittlig antall Betula pub.
Gjennomsnittlig antall Salix ssp.
32
Antall frøplantene i fyllingen ved Trolldalen varierte, men det ble ikke registrert frøplanter i transektet etter 20 m fra bunnen av fyllingen (Figur 5.1-14). Alderen på frøplantene varierte, men hovedvekten var 2-3 år gamle. Disse hadde en gjennomsnittlig høyde på 2-3 cm. Et eksemplar av Salix sp. ble beregnet til å være ca 6 år og var 14 cm høy.
5.1-14. Antall frøplanter av Betula pubescens og Salix spp. fra bunnen av fyllingen oppover transektet i Trolldalen.
5.1.4. Eksposisjon og artssammensetning
Registreringer langs transektene i morenetakene og steinbruddene viste at de østvendte skråningene hadde høyest antall arter (Tabell 5.1-6.), men dette bør ses i sammenheng med at det ble registrert halvparten så mange ruter med eksposisjon mot sør som mot øst. Den vestvendte skråningen i Trolldalen ble dominert hovedsakelig av artene i frøblandingen den ble tilsådd med i 2003, og hadde færre tilstedeværende arter enn de andre eksponeringene.
Tabell 5.1-6. Eksposisjon i forhold til gjennomsnittlig antall arter (Gje. ant. art) pr rute og totalt antall tilstedeværende arter (Tot. ant. art) for den enkelte eksposisjon. Transektet i Trolldalen er i et tilsådd steinbrudd.
Eksposisjon (sted) Antall ruter Gje. ant. art Tot. Ant.l art Øst (Naustnutskar) 29 8,6 26
Sør (Kaldebekk) 13 6,4 19 Vest (Trolldalen) 16 3,9 10
0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13
0 2 4 6 8 10 12 14 16 18 20 22 24 26 28 30
Antall frøplanter pr 0,25 m2
Antall meter oppover i transekt
Antall frøplanter av Salix spp. og Betula pub.
Antall Salix ssp.
Antall Betula pub.
33
5.1.5. Etablering og arter
Tabell 5.1-7 viser antall ruter som den enkelte art har blitt registrert i og hvor stor
gjennomsnittlig prosentvis dekning den har. Oversikten er delt inn i ruter fra morenetak fra 1960-årene og fra steintaket i Trolldalen fra 2003. I de gamle morenetakene har Calluna vulgaris størst dekning med over 19 %, mens Empetrum nigrum hadde 11 %. Totalt ble det registrert 41 arter i de gamle morenetakene og 32 arter i de rehabiliterte steinbruddene.
Tabell 5.1-7. Oversikt over de 32 artene som ble registrert i ruteanalysene og deres gjennomsnittlige prosentvise dekning i henholdsvis morenetak fra 1960-åra og steinbrudd fra 2000-åra.
Art Antall ruter Dekning (%)
Latinsk navn Norsk navn 1960 2000 1960 2000
Agrostis capillaris engkvein 13 16 1,5 16,1
Avenella flexuosa smyle 19 0 3,1 0
Betula nana dvergbjørk 18 0 1,9 0
Betula pubescens ssp. tortuosa fjellbjørk 32 8 7,7 1
Calluna vulgaris røsslyng 12 0 19,3 0
Carex bigelowii stivstarr 4 1 9,3 1
Carex spp. starr 5 0 3,2 0
Carex capillaris hårstarr 5 0 3,4 0
Deschampsia cespitosa sølvbunke 1 2 2 13
Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum fjellkrekling 35 1 11 1
Epilobium sp. mjølke 1 0 2 0
Eriophorum augustifolium duskull 11 0 3 0
Festuca rubra rødsvingel 0 16 0 11,4
Juncus filiformis trådsiv 15 0 4,6 0
Juncus trifidus rabbesiv 1 0 1 0
Juniperus communis fjelleiner 4 0 4,3 0
Loiseleuria procumbens greplyng 2 0 2 0
Luzula multiflora engfrytle 1 0 1 0
Nardus stricta finnskjegg 6 0 2,8 0
Omalotheca supina dvergråurt 5 0 1,6 0
Phyllodoce caerulea blålyng 17 0 3,5 0
Pinguicula spp. tettegrass 16 0 1,2 0
Potentilla erecta tepperot 2 0 1,5 0
Rumex acetosella småsyre 0 7 0 1,3
Salix spp. vier 12 9 4,9 1,2
Salix herbacea museøre 16 0 1,9 0
Sagina procumbens tunsmåarve 0 1 0 1
Trientalis europaea skogstjerne 2 0 1,5 0
Vaccinium myrtillus blåbær 33 1 2,9 1
Vaccinium uliginosum blokkebær 29 0 4,2 0
Vaccinium vitis-idaea vanlig tyttebær 8 0 4,4 0
Viola palustris myrfiol 6 0 1,5 0
Sum 42 16
Antall arter varierte i forhold til høyden på Betula spp. og Salix spp. i steinbruddene og i morenetakene. I Tabell 5.1-8 ser man at antall arter var lavest i ruter der høyden på buskene var mindre enn 10 cm, men økte noe i felt med busker med høyde opp til 30 cm.
Gjennomsnittlig antall arter synker deretter etter hvert som høyden til Betula spp. øker.
