Finansnæringen i Norge

(1)

Rapporten gir en beskrivelse av finansnæringens omfang, rolle og betydning i Norge. Vi presenterer data som beskriver finansnæringens sysselsetting, produktivitet og verdiskaping og sammenligner

finansnæringen med andre utvalgte næringer i privat sektor og med finansnæringen i andre nordiske land. Rapporten beskriver også hvilken rolle finansnæringen spiller i forhold til andre næringer og den betydning finansnæringen har når det gjelder sysselsetting og verdiskaping i andre virksomheter og næringer – såkalte indirekte virkninger. Rapporten forsøker dessuten å beskrive finansnæringens rolle og opptreden når det gjelder eierstyringsprinsipper (Corporate Governance) og samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility – CSR). Rapporten skisserer og drøfter sentrale faktorer som kan ha en betydning for finansnæringens videre utvikling. I tillegg til kvantitative data, presenterer rapporten synspunkter og vurderinger fra sentrale aktører innen ulike deler av finansnæringen, fra organisasjoner i arbeidslivet og fra tilsyns- og reguleringsmyndighetene.

Fafo-rapport 2008:01 ISBN 978-82-7422-610-4 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20043 Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen

N-0608 Oslo www.fafo.no

Geir Veland og Bjørn Andersen

Geir Veland og Bjørn AndersenFinansnæringen i Norge

Finansnæringen i Norge

Betydning, omfang og utviklingsmuligheter

(2)

(3)

Geir Veland og Bjørn Andersen

Finansnæringen i Norge

Betydning, omfang og utviklingsmuligheter

Fafo-rapport 2008:01

(4)

ISBN 978-82-7422-610-4 ISSN 0801-6143

Omslagsfoto: © Hartmut Schwarzbach / Argus / Samfoto Omslag: Fafos Informasjonsavdeling

Trykk: Allkopi AS

(5)

Innhold

Forord ... 5

Sammendrag ...7

1 Innledning ... 11

1.1 Bakgrunn for prosjektet...11

1.2 Problemstillinger og metode ...11

2 Finansnæringen i Norge – kjennetegn og betydning ...15

2.1 Om finansnæringen ... 15

2.2 Finansnæringens direkte virkninger ...17

2.3 Kjennetegn ved finansnæringens samfunnsrolle ... 29

3 Finansnæringens indirekte virkninger ... 51

3.1 Innledning ...51

3.2 Finansnæringens betydning for andre næringer ... 52

3.3 Andre ringvirkninger ... 54

3.4 Finansnæringen som institusjonell eier ... 55

4 Finansnæringen i et nordisk og internasjonalt perspektiv ...83

4.1 Innledning ... 83

4.2 Finansnæringen i Sverige, Danmark og Norge – strukturelle kjennetegn ... 84

4.3 Verdiskaping og sysselsetting ... 89

4.4 Globalisering og internasjonalisering – finansielle sentra ...91

4.5 Den nordiske finansnæringen – hva gjøres? ... 95

5 Betingelser for utvikling av finansnæringen ... 101

5.1 Innledning ...101

5.2 Rammevilkår ... 102

5.3 Innovasjon og kundebehandling ... 106

5.4 Finansnæringen i tiden framover ... 109

5.5 Oppsummering av aktørintervjuene...117

(6)

6 Hva nå? En oppsummering og sentrale parametre

for utvikling av finansnæringen ... 121

6.1 Den norske finansnæringen – en oppsummering ...121

6.2 Hva nå? ... 124

Litteratur ... 129

Vedlegg 1 Nærmere om trender og utfordringer i norsk kapitalforvaltning ... 133

Vedlegg 2 ...137

(7)

Forord

Finansnæringen har en viktig og sentral funksjon som kapitalformidler, risikoavlaster og kapitalforvalter i samfunnet. Den ivaretar oppgaver og funksjoner som er nødven- dige for at samfunnsmaskineriet skal fungere best mulig effektivt. Finansnæringen har derigjennom en viss betydning for både sysselsetting og verdiskaping i økonomien, både direkte og indirekte. Hvor stor er finansnæringen i Norge, hvor mange sysselsetter den, og hvor stor er den direkte verdiskapingen som følge av næringens virksomhet? Hva betyr den for andre næringer? Hvor produktiv er næringen i et nordisk perspektiv, hvor stor er konkurransekraften til den norske finansnæringen, og hvordan ser næringens framtid ut? Dette er noen av de sentrale problemstillingene Storebrand ønsker at Fafo skal belyse nærmere. Utgangspunktet er at finansnæringens rolle og betydning er lite dokumentert og dermed underkommunisert. En slik dokumentasjon og deravfølgende bevisstgjøring av næringens betydning og utviklingsmuligheter kan være av betydning for næringens videre vekst og utvikling.

Denne rapporten har fire hoveddeler: beskrivelse av finansnæringens kjennetegn, betydning og samfunnsrolle, næringens indirekte virkninger i forhold til den betydning finansnæringen har for andre næringer og rollen som institusjonell eier, finansnæringen i et globalt perspektiv og betingelser for videre utvikling av næringen.

Prosjektet er utført på oppdrag fra Storebrand ASA. Det er gjennomført 2 pro- sjektmøter med oppdragsgiver, og vi vil takke for konstruktive innspill i prosjektet fra Jan Otto Risebrobakken i Storebrand og tidligere børsdirektør Sven Arild Andersen.

Prosjektet har vært ledet av forsker Geir Veland, som har forfattet rapporten sammen med forsker Bjørn Andersen. Vi takker Jon M. Hippe fra Fafo for gode bidrag i hele prosjektperioden. En takk rettes også til vår publikasjonsavdeling som har ferdiggjort manuskriptet på en utmerket måte.

Forfatterne er helt og holdent ansvarlige for innholdet i rapporten, og for de feil og mangler som måtte forekomme.

Oslo, januar 2008

Geir Veland, prosjektleder

(8)

(9)

Sammendrag

Denne rapporten handler om finansnæringens rolle og betydning i Norge. Rapporten baserer seg på kvantitative data om finansnæringen og dens samfunnsmessige betydning og samtaleintervjuer med informanter både i og utenfor finansnæringen. Følgende temaer behandles i rapporten: kjennetegn ved og betydningen av finansnæringen, herunder næringens samfunnsrolle og direkte virkninger på sysselsetting og verdiskaping, næringens indirekte virkninger, herunder betydning for andre næringer og som institusjonell eier, finansnæringen i et nordisk og internasjonalt perspektiv og betingelser for en videre utvikling av finansnæringen i framtiden.

Kjennetegn, sysselsetting, verdiskaping og produktivitet

Finansnæringen ivaretar og utøver viktige funksjoner i samfunnet, der næringens hovedfunksjoner omfatter kapitalformidling, kapitalforvaltning og risikoavlastning.

Ved utgangen av 2006 sysselsatte finansnæringen cirka 46 500 arbeidstakere. Syssel- settingen har siden 2000 vært relativt stabil, mens verdiskapingen i løpende priser har vist en vekst på nesten 80 prosent i denne 6-årsperioden og utgjorde i 2006 litt over 71 milliarder kroner. Produktiviteten, målt som verdiskaping per utførte timeverk, økte i samme periode med 80 prosent, fra 510 kroner per time i 2000 til 918 kroner i 2006. Gjennomsnittlig for fastlands-Norge ligger verdiskapingen på 410 kroner per timeverk. Dette vil si at finansnæringen i forhold til gjennomsnittet i privat sektor (fastlands-Norge) har en verdiskaping per timeverk som er ca. 124 prosent høyere i 2006. I forhold til privat sektor samlet, dvs. inkludert oljesektoren, er verdiskapingen per timeverk 62 prosent høyere i finansnæringen. Verdiskaping per normalårsverk, som også er et produktivitetsmål, men målt etter volumendring, viser også en betydelig vekst i finansnæringen, cirka 53 prosent i seks-årsperioden, mens gjennomsnittet for fastlands-Norge i samme periode er cirka 15 prosent.

Finansnæringens samfunnsansvar

Corporate Social Responsibility (CSR), eller bedriftenes samfunnsansvar, har fått økende betydning i den norske finansnæringen de senere år. Næringen har vært kata- lysator og viktigste drivkraft for utviklingen av CSR i Norge, og av enkeltinstitusjoner er det KLP, DnB NOR og særlig Storebrand som er ledende innen CSR og samfunns-

(10)

ansvarlige investeringer (SRI) både nasjonalt og internasjonalt, som kan trekkes fram.

Også innen sparebanknæringen er CSR gitt økende oppmerksomhet.

Den såkalte «Terra-saken» har vist at omdømmerisiko i sin ytterste konsekvens kan bety liv eller død for enkeltinstitusjoner og kan samtidig skade en hel nærings omdømme og tillit.

Finansnæringens indirekte virkninger

Finansnæringen har en betydelig indirekte virkning på sysselsetting og verdiskaping i andre næringer, primært gjennom næringens kjerneaktivitet (kapitaltilførsel, låne- virksomhet, rådgivning, betaingsformidling osv.), men også gjennom kjøp av varer og tjenester. I tillegg får det offentlige skatteinntekter både fra virksomhetene og fra de ansatte.

McKinsey (2007) har beregnet at én arbeidsplass i finansnæringen skaper ytterligere to arbeidsplasser i andre næringer. Dersom dette legges til grunn, innebærer det at den norske finansnæringen samlet skaper om lag 140 000 arbeidsplasser i Norge. Finansnæ- ringen har gjennom sin kjernevirksomhet også en viktig funksjon som kunnskaps- og kompetanseoverfører til andre næringer.

Finansnæringen som institusjonell eier

Finansnæringen har utviklet seg til å bli en betydelig institusjonell eier i norske og utenlandske selskaper, og den har også på dette området vært den avgjørende drivkraften bak introduksjon og utøvelse av nye normer for Corporate Governance eller eierstyring i Norge. Mens samfunnsansvar mer er å oppfatte som en selvpålagt begrensning av moralsk forpliktende handlinger, er eierstyring neppe lenger noe som kan oppfattes som en frivillig sak for de store børsnoterte selskapene.

Finansnæringen i et nordisk og internasjonalt perspektiv

Den norske finansnæringen har en noe lavere verdiskaping per timeverk (produktivitet) enn den danske finansnæringen, men betydelig høyere enn den svenske. Produktivitets- veksten er imidlertid sterkest i Norge og svakest i Sverige. Både strukturelle forskjeller, effektivitetsforskjeller og forskjeller i grad av overveltning av verdiskaping til kundene kan være medvirkende årsaker til at den svenske finansnæringen synes å ha en betydelig lavere produktivitet enn den norske og danske.

Yen (2007) rangerer 50 finansielle sentra rundt om i verden, basert på både strukturelle/instrumentelle faktorer og respondentundersøkelser, og rangerer Oslo på 37.

plass av de 50. København havner på plassen bak Oslo, mens Stockholm rangeres på

(11)

26. plass. Av de nordiske hovedstedene gis Oslo imidlertid det største potensialet for å bedre plasseringen.

Svenske myndigheter og den svenske finansnæringen samarbeider for å videreutvi- kle Stockholm som et nordisk og nord-europeisk finanssenter, blant annet gjennom prosjektet «Finansplats Stockholm». Norge og Danmark kan ikke vise til tilsvarende satsing.

Betingelser for utvikling av finansnæringen

Aktører både innenfor og utenfor finansnæringen, det vil si representanter fra ulike finansinstitusjoner, organisasjoner og offentlige myndigheter, er intervjuet om ulike forhold knyttet til status og framtidsbilde for finansnæringen i Norge, og ut fra en vurdering av disse beskrives veien videre for den finansnæringen på noen områder:

• Selv om næringen har visse behov for endringer i regelverket, særlig knyttet til kapitaldeknings- og solvenskrav og mulighet for etablering og markedsføring av hedgefond, synes ikke næringen å være særlig misfornøyd med selve rammever- ket. Næringen er imidlertid ikke fornøyd med regelverkshåndteringen og måten myndighetene kommuniserer med næringen på, og den ønsker en mer åpen og forpliktende dialog mellom næring og myndighetene, med vekt på å få til en bedre kobling mellom næringsutvikling og regulator- og tilsynsfunksjonen og hvordan den norske finansnæringen kan videreutvikles innenfor et samspill mellom myndighet og næring.

• En kontinuerlig satsing på og vektlegging av å ivareta og øke næringens omdømme og tillit er nødvendig for næringens videre vekst og utvikling. Terra-saken illustrerer hvor dramatiske konsekvenser avvik fra hva man definerer som et godt samfunnsansvar, kan føre til, ikke bare for den enkelte institusjon, men for hele finansnærin- gen.

• Denne rapporten dokumenterer finansnæringens betydning i det norske samfunnet, både direkte og indirekte. Denne betydningen er i høy grad underkommunisert, noe som illustreres av det faktum at næringen i liten grad, sett i et historisk perspektiv, ikke har vært betraktet som en næring som skaper verdier, men snarere som en

«støttenæring» for andre næringer. Næringen må derfor bli flinkere til å få fram et slikt budskap.

• Flere norske finansinstitusjoner har særlige kunnskaper om og satser spesielt innenfor spesifikke næringsområder. Dette gjelder i særlig grad områder som shipping, havbruk og energi, samt forsikring av skip. En slik nisjesatsing bør kunne videreutvikles med sikte på i større grad å oppnå et komparativt fortrinn internasjonalt. Norske kapitalforvaltningsmiljøer er i verdenstoppen når det gjelder SRI-investeringer og

(12)

kan videreutvikles. Oslo Børs har potensiale til å bli en attraktiv børs når det gjelder rekruttering av selskaper for notering på den norske børsen.

• Finansnæringen har to hovedorganisasjoner: Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen. Førstnevnte representerer forretningsbanker, forsikringsselskaper og andre institusjoner, mens sistnevnte representerer sparebankene i Norge. Med tanke på at begge organisasjonene skal representere næringsinteresser og blant annet skal arbeide for gode rammebetingelser for næringens aktører, anses det ikke for å være en optimal organisering av næringsinteressene. Finansnæringen vil oppnå større slagkraft og utgjøre en større tyngde om de to organisasjonene slås sammen.

(13)

1 Innledning

1.1 Bakgrunn for prosjektet

Finansnæringen er en viktig brikke i samfunnsøkonomien, både som kapitalformidler, kapitalforvalter og risikoavlaster. Effektive betalingsformidlingsløsninger og andre produkter og tjenester utviklet gjennom nye teknologiske framskritt kan bidra til et mer effektiv næringsliv generelt. I tillegg bidrar finansnæringen til samfunnets verdiskaping og sysselsetting, både direkte og indirekte. Dette prosjektet skal gi nærmere dokumentasjon på finansnæringens omfang, betydning og posisjon i Norge. For næringen selv vil en slik dokumentasjon bidra til å skape et grunnlag for en bedre synliggjøring av næringens rolle i norsk økonomi og samfunn og skape et grunnlag for å drøfte utviklingsmuligheter i næringen. Enkeltnæringers betydning i samfunnet framheves ofte i den offentlige debatt, men slik kunnskap er i liten grad dokumentert. For både finansnæringen og andre næringer kan det derfor være strategisk viktig å framskaffe en slik dokumentasjon.

Hovedmålsettingen med prosjektet har derfor vært å utvikle tilnærmingsmåter for å forstå finansnæringens samfunnsmessige rolle og i så stor grad som mulig kvantifisere (tallfeste) næringens betydning og bidrag som et grunnlag for å skissere forutsetninger for en videreutvikling av næringens posisjon i Norge.

1.2 Problemstillinger og metode

Vi skal i prosjektet legge til grunn en type næringsanalyse som skal gi kunnskap om finansnæringens omfang og betydning, etter modellen vist i figur 2.1. (se neste side).

(14)

Med utgangspunkt i denne modellen skisserer vi følgende problemstillinger:

1. Finansnæringens direkte virkninger

De direkte virkningene er typiske parametre som

• sysselsetting

• verdiskaping

• skattevirkninger

Dette er størrelser som vil vise hvor «stor» næringen er i forhold til totaltall for landet samlet og bidrag til den samlede verdiskapingen, samt bidrag til det offentliges skatteinntekter.

Rapporten presenterer også data som viser og sammenligner finansnæringen med et utvalg andre næringer og totalt for privat sektor, når det gjelder hvor store verdier som genereres i forhold til sysselsetting og utførte timeverk. Slike sammenligninger viser om finansnæringen skiller seg ut sammenlignet med andre næringer i Norge, og hvilken verdiskaping næringen bidrar med. Rapporten har også et nordisk perspektiv, ved å se om det er forskjeller mellom nordiske land (Norge, Sverige og Danmark) i sysselsetting og ulike verdiskapingsfaktorer. I tilknytning til presentasjonen av tallstør- relser som skal uttrykke produktivitets- eller verdiskapingsrelasjoner, drøftes enkelte problemstillinger knyttet til hvordan slike «produktivitetstall» kan og bør brukes. I dette prosjektet har vi sett bort fra kvantifisering av skattevirkninger.

2. Kjennetegn ved finansnæringen

I forlengelsen av en beskrivelse av næringens sysselsetting og verdiskaping har vi sett nærmere på ulike kjennetegn ved finansnæringens samfunnsmessige rolle: Hvem jobber der, hvilken utdanning har de, hvordan er kjønnssammensetningen, hvordan

Figur 1.1 Skjematisk framstilling av analysemodell

��

� �

(15)

er avtale- og organisasjonsforholdene, og hvordan utøver næringen samfunnsansvar.

Denne analysen omfatter:

• Kompetanse - utdanningsnivå

• Kjønn- og alderssammensetning

• Organisasjonsforhold

• Lønns- og avtaleforhold

• Corporate Social Responsibility (CSR) og utøvelse av samfunnsansvar

Ambisjonen er at problemstillingen skal gi en relativt bred beskrivelse av forhold knyttet til den «interne» strukturen i finansnæringen, med andre ord et bilde av den norske finansnæringen.

Utover de direkte virkningene beskrevet i punkt 1, har enhver næringsaktivitet betydning for andre næringer eller virksomheter og for samfunnet som helhet. Dette har vi valgt å kalle:

3. Finansnæringens indirekte virkninger

De indirekte virkningene er det knyttet større metodiske utfordringer til med hensyn til dokumentasjon og kvantifisering. Slike effekter inkluderer på den ene siden de virkningene finansnæringen skaper overfor «sekundære» virksomheter som ikke har finans som kjerneaktivitet, i form av kjøp av varer og tjenester, og på den annen side virkninger av at ansatte i finansnæringen (samt i virksomheter som leverer varer og tjenester til finansnæringen) kjøper varer og tjenester. I tillegg, og kanskje viktigst, bidrar næringen også gjennom eksempelvis lån og finansiering til sysselsetting og verdiskaping i andre næringer.

Videre har finansnæringen i forhold til andre næringer samfunnsmessig virkning gjennom forvaltning av kapital og dermed som en betydelig institusjonell eier. Næ- ringens rolle som forvalter av pensjonsfond og de institusjonelle eiernes betydning i forhold til et samlet norsk eierskap er dermed viktig, herunder hvordan dette utøves.

I vår «modell» vil eierskap og utøvelse av denne være en direkte virkning, men vi har valgt å omtale og drøfte denne problemstillingen som en indirekte virkning.

I rapporten forsøker vi ikke å kvantifisere de indirekte virkningene og den betydning finansnæringen har overfor andre næringer og for samfunnet generelt. Vi vil presentere og drøfte de mest sentrale problemstillingene.

(16)

Betingelser for utvikling av finansnæringen

Det er mange aktører som har betydning for finansnæringen, enten som påvirker eller beslutningstaker knyttet til de rammebetingelser som næringens skal drive virksomhe- ten etter, eller som meningsytrere eller høringsinstanser i viktige finanspolitiske saker.

En viktig del av dette prosjektet har vært å kartlegge sentrale forutsetninger for en videre utvikling av finansnæringens rolle i samfunnet. Dette er gjort ved å intervjue sentrale aktører i og rundt finansnæringen i Norge. I intervjuene har vi forsøkt å få fram de viktigste driverne for utvikling av finansnæringen slik disse aktørene ser det. Aktører som er intervjuet, spenner fra storingspolitikere, tilsynsmyndighet, virksomheter i næringen (innenfor bank, forsikring og kapitalforvaltning), interesseorganisasjoner, til arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner utenfor finansnæringen.

(17)

2 Finansnæringen i Norge – kjennetegn og betydning

2.1 Om finansnæringen

Finansnæringen består av institusjoner som driver finansiell tjenesteyting (banker, finansieringsselskaper, kredittforetak og annen finansiell tjenesteyting), forsikringsselskaper (livsforsikring og skadeforsikring) og pensjonskasser og hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting (administrasjon av finansmarkeder/forsikringsmarkeder, fonds- og aksje- mekling, forsikringsmekling, assurandørvirksomhet m.m). I henhold til Standard for næringsgruppering (SN2002) utgjør finanssektoren næringskodene 65, 66 og 67.

Finansnæringen har flere viktige oppgaver eller roller. Bankene fungerer som kapitalformidler og formuesforvalter og tilbyr produkter og tjenester i denne forbindelse, samt økonomiske transaksjoner (betalingsformidling). Forsikringsselskapene er risikoavlastere, det vil si at de overtar risiko ved å tilby forsikring mot en premie.

Forsikringsselskapene tilbyr også ulike spareprodukter, slik som pensjonssparing. In- vesteringsselskaper, som i hovedsak forvalter egenkapital, investerer og går aktivt inn på eiersiden i selskaper, ofte med høy risiko, i motsetning til banker og forsikringsselskaper.

Forsikringsselskaper, banker og fondsselskaper utøver kapitalforvaltning i tilknytning til ulik type sparing, herunder pensjons- og aksjesparing.

Finansmarkedene kan sies å ha to hovedfunksjoner i økonomien:¹ På den ene siden skal kapitalmarkedene bidra til at de ulike aktørene kan allokere ressurser over tid, og på den annen side skal de gjøre det mulig for aktørene å omfordele risiko seg imellom.

I prinsippet foregår slik allokering og omfordeling gjennom handel med gjelds- og fordringsinstrumenter. Finansmarkedenes tilbudsside, det vil si verdipapirforetak, banker eller forsikringsselskaper opptrer som mellommenn i slike transaksjoner og har således en viktig rolle i verdiskapingen i økonomien. Det er derfor ikke bare de

«synlige» effektene av finansnæringens virksomhet som viser hvor sentral næringen er for samfunnsøkonomien i et land. De «synlige» effektene er næringens egen sysselsetting og verdiskaping med mer, som gjenspeiles blant annet i den offentlige statistikken.

De «usynlige» effektene av finansnæringens virksomhet, det vil si den betydning den har for blant annet andre næringers sysselsetting og verdiskaping, er faktorer som er

1 NOU 2000:9

(18)

vanskelige å kvantifisere, men like fullt av stor betydning. Denne problemstillingen skal vi komme tilbake til i kapittel 3.

Finansnæringens vekst og utvikling er i betydelig grad avhengig av konjunktursi- tuasjonen. Både bank og forsikring har bak seg noen gode år med solide økonomiske resultater. Dette skyldes i stor grad de gode konjunkturene og at finansbedriftenes kunder gjør det bra. Samspillet mellom finansbedriftene og deres kunder (og dermed hele samfunnsøkonomien) er av en slik karakter at når kundene gjør det bra og oppnår gode resultater, når sysselsettingen øker og husholdningenes inntekter vokser, så går det også godt for finansbedriftene.² Gode resultater for finansnæringen gir et godt grunnlag for å bygge opp solide buffere for å møte nedgangskonjunkturer. Samhand- lingen mellom finansbedrifter og deres kunder er av svært stor betydning, ikke bare for enkeltbedrifter eller næringer, men for hele økonomien. Dermed er finansnæringen av avgjørende betydning for samfunnets utvikling. Samfunnets utvikling er på den annen side også avgjørende for finansnæringens muligheter. I forhold til mange andre eksportorienterte virksomheter er finansnæringen vevet inn i en nasjonal samfunnsø- konomisk og politisk sammenheng.

Finansnæringen har vært gjennom en rivende utvikling siden bankkrisen tidlig på 90-tallet, med betydelige strukturelle endringer og tilpasninger (blant annet betydelig innslag av statlig eierskap), produktutvikling, teknologiutvikling, kostnadskutt og effektivisering og så videre. Næringen spiller også en sentral rolle når det gjelder sam- funnsøkonomiske begreper og relasjoner, slik som lønnsdannelse, eierskap og samspill med offentlige myndigheter.

Vi har intervjuet sentrale aktører i og utenfor finansnæringen om hvordan de vurderer finansnæringens rolle i samfunnet, og i det etterfølgende redegjør vi for hva som særlig framheves når næringens rolle beskrives, og som det er en felles forståelse av hos de som er intervjuet.

Utover at finansnæringen er en viktig næring som bidrar med betydelig verdiskaping, og at denne er undervurdert, er det særlig to forhold næringen selv trekker fram. Dette gjelder for det første forståelsen av finansnæringen som en av de viktigste kompetansenæringene i Norge, fordi den bidrar til en generell kompetanseutvikling og kunnskapsbygging i landet. For det andre den betydningen finansnæringen har som en viktig del av andre deler av næringslivets og privatpersoners organisering av sin økonomiske hverdag og trygghet.

Finansnæringen betraktes som selve blodomløpet i økonomien, som ikke kan fungere uten muligheter for omfordeling av risiko og sparing. Videre er det i næringen utviklet effektive og trygge betalingsløsninger. På dette området har det vært en enorm utvikling de siste 10–15 årene, og det er ingen penger som blir borte i betalingssystemet.

2 Etter Gunn Wærsteds tale til FNHs årsmøte 27.03.07

(19)

Kredittformidling er en viktig funksjon. Mye av sparekapitalen allokeres gjennom kredittfunksjonen, og næringen er sentral når det gjelder å ivareta denne rollen på en god måte. En viktig oppgave i denne forbindelse er å sørge for at kreditten kommer de beste prosjektene til gode. De krav som næringens aktører stiller til sine låntakere, bidrar til at disse lettere håndterer kapitalen og investeringene profesjonelt og rasjonelt.

Finansnæringen er derfor en viktig forutsetning for andre næringers vekst gjennom kredittfunksjonen og rådgivningsfunksjonen og dermed også for kompetanse- og kunnskapsutvikling, både i næringslivet og hos privatpersoner og husholdninger.

Politikerne peker på finansnæringen som en viktig næring som har stor betydning ved at den sysselsetter mange personer. Næringens anses for å være en premissleverandør for økonomisk vekst både i egen og andre næringer, også offentlig sektor. Muligheten for lånefinansiering av nye prosjekter i næringslivet og tilbudet og kvaliteten på lån er av største viktighet. Tilbudet av og kvaliteten på alle typer produkter og tjenester er viktig og har betydning blant annet for hvordan næringen framstår. Oppfatningen er at næringen er rimelig profesjonelle på dette. Finansnæringen har et viktig samfunnsansvar gjennom å sikre kundene tilgang til produkter de selger uansett hvor i landet kundene bor. Produktene skal være trygge, kostnadene lette å få oversikt over og risikoen skal være synlig. Næringens aktører har også et ansvar for at kundene ikke ender opp med produkter de ikke har mulighet til å betale for, for eksempel ved at det gis for store lån, ved at kundene kjøper produkter de ikke har behov for, eller overforsikrer seg fordi de ikke får adekvat informasjon. Det gis samtidig mange eksempler på at næringen er gode til dette, men det finnes også eksempler på at noe av baksiden av produktene er underkommunisert, og at dette kan lede svake personer opp i problemer. Næringen har et betydelig samfunnsansvar, er i stor grad bevisst på dette og gjør en god jobb, men man ser også eksempler på det motsatte.

2.2 Finansnæringens direkte virkninger

Innledning

Finansnæringen består av tre «hovedbransjer», slik de er definert i standard for næ- ringsgruppering: finansiell tjenesteyting, forsikringsselskaper og pensjonskasser og hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting. I dette avsnittet presenterer vi datamateriale som viser nivå og utvikling i sysselsetting og verdiskaping i finansnæringen i perioden 2000–2006. Tallmaterialet skal dokumentere den direkte virkningen finansnæringen har i Norge. I modellen vist i figur 2.1 er dette markert med uthevet tekst.

(20)

Sysselsetting

Per utgangen av 2006 hadde i finansnæringen i Norge totalt 46 478 sysselsatte (tabell 2.1). Dette er en nedgang fra 46 901 sysselsatte i 2000, det vil si en nedgang på 0,9 prosent. Som i andre næringer økte sysselsettingen fra 2005 til 2006, og for finansnæ- ringen er denne økningen på 2,4 prosent.

Som vi ser av tabell 2.1, økte sysselsettingen for menn i perioden (3,7 prosent), mens den gikk ned for kvinner (5,1 prosent). Av byene i Norge er det klart flest sysselsatte i finansnæringen i Oslo, med sine 18 138 sysselsatte i 2006, dernest følger Bergen med 4 768 sysselsatte, Trondheim med 2 473 og Stavanger med 1 494 sysselsatte. Ser vi på sysselsettingsfordelingen mellom de fire største byene i Norge, er nedgangen i Oslo på 5,7 prosent samlet, omtrent uendret for menn og nesten 12 prosent for kvinner. Fra 2005 til 2006 økte sysselsettingen i finansnæringen i Oslo med hele 5,8 prosent (noe over 1 000 personer). Økningen er størst for menn, med 7,2 prosent.

I de tre andre byene har sysselsettingen økt de siste fem årene. I prosent er økningen betydelig, fra 11,6 til 32,2 prosent, men økningen er fra et relativt lavt sysselsettingsnivå.

Bergen har omtrent dobbelt så mange sysselsatte innen finanssektoren som Trondheim og mer enn tre ganger så mange som Stavanger. Sysselsettingsveksten er imidlertid klart sterkest i Stavanger og har i perioden 2000–2006 økt med 32,2 prosent.

Målt i forhold til antall sysselsatte er finansnæringen en liten næring sammenlignet med antall sysselsatte i privat sektor. Sysselsettingen i finansnæringen utgjorde i 2000 3,06 prosent av den samlede sysselsettingen i privat sektor (tabell 2.2). I 2006 var denne

andelen redusert med 2,9 prosent til 2,97 prosent. Nedgangen er størst for kvinner.

Mens det i 2000 var en overvekt av kvinner i finansnæringen i forhold til menn, 52,3 mot 47,7 prosent, er det per 2006 omtrent like mange menn som kvinner. Forskjellen er i disse årene redusert med 4,6 prosentpoeng til omtrent 0. Det er interessant å merke seg at andelen eldre arbeidstakere øker, både for kvinner og menn. Fra 2000 til 2006 økte sysselsettingsandelen til aldersgruppen 55–66 år fra 8,2 til 10,7 prosent for menn og fra 8,1 til 9,8 prosent for kvinner.

��

��

��

��

� �

(21)

Sysselsettingen i finansnæringen har vært, og er, klart størst innen sektoren finansiell tjenesteyting, det vil si banker, finansieringsselskaper, kredittforetak og annen finansiell tjenesteyting. Av de 46 500 personene som var sysselsatt i næringen i 2006, arbeidet vel 30 000 innen finansiell tjenesteyting. Sett i forhold til 2000 er dette en nedgang på nesten 5 prosent. Nedgang i sysselsettingen har det også vært innen forsikring og pensjonsfond. I prosent er nedgangen hele 14,3 prosent, fra 10 657 i 2000 til 9 130 i 2006. Vi ser imidlertid en markert økning i sysselsettingen innen hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting, som inkluderer administrasjon av finansmarkeder/forsikringsmarkeder, fonds- og aksjemekling, forsikringsmekling, assurandørvirksomhet med mer. Mens 4 697 personer arbeidet innen denne sektoren i 2000, økte dette tallet til 7 311 personer i 2006, det vil si en økning på mer enn 55 prosent.

Tabell 2.1 Sysselsetting i finansnæringen i perioden 2000–2006. Per 4. kvartal.

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006

Endring 2005–

2006

Endring 2000-

2006 Totalt 46 901 47 560 47 195 45 263 45 096 45 372 46 478 2,4 -0,9 Menn 22 382 22 936 22 842 21 995 22 087 22 484 23 217 3,3 3,7 Kvinner 24 519 24 624 24 353 23 268 23 009 22 888 23 261 1,6 -5,1 Oslo 19 420 19 594 18 021 17 073 17 169 17 308 18 318 5,8 -5,7

Menn 9 959 10 208 9 468 9 040 9 072 9 285 9 952 7,2 0,0

Kvinner 9 461 9 386 8 553 8 033 8 097 8 023 8 366 4,3 -11,6 Bergen 4 274 4 392 4 511 4 878 4 543 4 594 4 768 3,8 11,6

Menn 2 139 2 112 2 207 2 375 2 254 2 306 2 383 3,3 11,4

Kvinner 2 135 2 280 2 304 2 503 2 289 2 288 2 385 4,2 11,7 Stavanger 1 130 1 217 1 296 1 250 1 320 1 462 1 494 2,2 32,2

Menn 512 558 601 589 622 706 719 1,8 40,4

Kvinner 618 659 695 661 698 756 775 2,5 25,4

Trondheim 2 107 2 144 2 344 2 318 2 273 2 319 2 473 6,6 17,4

Menn 1 014 1 056 1 150 1 161 1 159 1 195 1 266 5,9 24,8

Kvinner 1 093 1 088 1 194 1 157 1 114 1 124 1 207 7,4 10,4 Kilde: SSB

Tabell 2.2 Sysselsetting i finansnæringen i prosent av samlet sysselsetting i privat sektor*

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 Endring

2000-06

Totalt 3,06 3,06 3,05 3,03 3,02 2,99 2,97 -2,9

*Inkluderer både lønnstakere og selvstendig næringsdrivende

(22)

Den teknologiske utviklingen har i betydelig grad gjort seg gjeldende innen næringens produkt- og tjenesteproduksjon, noe som i seg selv leder til et redusert arbeidskraftbe- hov. Konjunkturoppgang i økonomien kan bidra til at sysselsettingen øker til tross for teknologiske nyvinninger som isolert sett reduserer behovet for arbeidskraft. Dette har vært tilfellet også for finansnæringen de siste par årene. Med andre ord endres finansnæringen. Den tradisjonelle næringen effektiviseres, og en ny del av næringen vokser fram.

Tabell 2.3 Sysselsettingsandeler i finansnæringen etter alder og kjønn. 2000-2006.

Alder* 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006

Menn 16–74 47,7 48,2 48,4 48,6 49,0 49,6 50,0

16–19 0,1 0,1 0,1 0,1 0,1 0,2 0,2

20–24 1,4 1,4 1,1 0,8 0,8 0,9 1,2

25–39 16,9 17,1 17,0 16,5 16,3 16,5 17,2

40–54 20,9 20,3 20,2 20,4 20,6 20,5 19,9

55–66 8,2 8,9 9,6 10,4 10,8 11,1 10,7

67–74 0,4 0,4 0,4 0,4 0,4 0,4 0,4

Kvinner 16–74 52,3 51,8 51,6 51,4 51,0 50,4 50,0

16–19 0,3 0,3 0,2 0,2 0,2 0,2 0,3

20–24 1,5 1,6 1,5 1,2 1,1 1,0 1,4

25–39 19,6 18,9 18,1 16,9 15,9 15,1 15,0

40–54 22,7 22,3 22,7 23,3 23,7 23,8 23,3

55–66 8,1 8,4 8,8 9,6 9,9 10,2 9,8

67–74 0,1 0,2 0,2 0,2 0,2 0,2 0,2

Kilde: SSB

* Fra 2006 ble aldersgrensen for å bli regnet som sysselsatte senket fra 16 til 15 år, i tråd med internasjo- nale anbefalinger.

Tabell 2.4 Sysselsatte* i finansnæringen 2000-2006 fordelt på sektorene finansiell tjenesteyting, forsikring og pensjonsfond og hjelpevirksomhet finansiell tjenesteyting

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 Endring

2000-06 Totalt 46 901 47 560 47 195 45 263 45 096 45 372 46 478 -0,9 Finansiell

tjenesteyting 31 547 31 853 32 638 31 205 30 382 29 884 30 037 -4,8 Forsikring og

pensjonsfond 10 657 10 190 8 913 8 601 8 573 8 838 9 130 -14,3 Hjelpevirksomhet 4 697 5 517 5 644 5 457 6 141 6 650 7 311 55,6 Kilde: SSB

* Lønnstakere. Selvstendig næringsdrivende er ikke inkludert

(23)

I et historisk perspektiv ser vi en betydelig nedgang i sysselsettingen i bransjen. I 1989 var 63 000 personer sysselsatt i finanssektoren. Ni år senere, i 1998, var sysselsettingen redusert til 49 000 ifølge Statistisk sentralbyrås nasjonalregnskapsstatistikk. Sysselset- tingsnedgangen er således rundt 26 prosent i perioden 1989–2006. Som vi senere skal se, har verdiskapingen i næringen økt betydelig og dermed også verdiskapingen per sysselsatt (et mål på produktiviteten). Økningen er betydelig høyere enn de fleste andre bransjer i privat sektor.

Verdiskaping

En sentral økonomisk størrelse i samfunnsøkonomien er verdiskaping. Dette verdi- begrepet er knyttet til produksjon av varer og tjenester og den verdi ulike aktiviteter tilfører samfunnet. Brutto- og nettonasjonalproduktet er uttrykk for den samlede brutto eller netto verdiskaping i økonomien. Alle næringer bidrar til samfunnets samlede verdiskaping, noen mer enn andre på grunn av næringens størrelse, mens andre bidrar mer relativt til størrelse og andre sentrale parametre. I dette avsnittet skal vi se nærmere på verdiskapingens nivå og utvikling i finansnæringen, samt sammenligne med andre næringer og privat sektor sett under ett.

En nærings verdiskaping vurderes her som likt med næringens bruttoprodukt, slik det er definert i nasjonalregnskapet. Bruttoproduktet tilsvarer verdien av produksjon

Tabell 2.5 Verdiskaping (bruttoprodukt) i finansnæringen i perioden 2000-2006. I millioner kroner. Verdiskaping i andre næringer i løpende priser.

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2000–06

(%) Løpende priser 39 602 40 737 41 612 55 769 66 710 68 254 71 216 79,8 Faste 2000-priser 39 602 42 768 43 351 48 763 52 701 57 411 65 019 64,2

% endring i

løpende priser 2,9 2,1 34,0 19,6 2,3 4,3 79,8

Alle næringer 3,9 -0,4 4,5 9,5 12,1 11,2 47,6

Differanse -1,0 2,5 29,5 10,1 -9,8 -6,9 32,2

Bygg og anlegg 53 633 56 377 61 017 62 308 70 228 78 594 88 046 64,2 Varehandel, ho-

tell og restaurant 135 002 141 318 172 581 145 411 152 349 162 751 174 855 29,5 Forr.messig

tjenesteyting 115 863 128 437 136 266 141 638 150 060 166 455 186 893 61,3 Transport og

kommunikasjon 109 364 120 195 116 226 117 606 124 399 129 754 134 733 23,2 Andel av alle

næringers

bruttoprodukt 3,04 3,01 3,09 3,96 4,32 3,95 3,70 21,7

Kilde: SSB

(24)

av varer og tjenester fra innenlandsk produksjonsaktivitet. Produksjonen måles etter den såkalte basisverdien, som inkluderer eventuelle produktsubsidier, men ikke merverdiavgift eller andre produktskatter. Bruttoproduktet framkommer ved å trekke produktinnsats fra produksjonsverdien.

For finansnæringen er dermed bruttoproduktet lik verdien av alle inntekter fratrukket anvendt (ikke innkjøpt) produktinnsats (både varer og tjenester) vurdert til kjøperpris. Denne differansen utgjør derfor den merverdi utover innkjøpte varer og tjenester som andre næringer har produsert og dermed verdiskapt. Produktinnsatsen i finansnæringene er typisk lønns- og IT-kostnader.

I tabell 2.5 har vi vist utviklingen i næringens verdiskaping fra 2000 til 2006, målt etter samlet bruttoprodukt. Som tabellen viser, økte verdiskapingen i finans fra vel 39,5 milliarder kroner i 2000 til 71,2 milliarder kroner i 2006, målt i løpende priser. Dette gir en prosentvis økning på nesten 80. Målt i faste 2000-priser økte verdiskapingen fra 39,6 til 65 milliarder kroner i 2006, en økning på vel 64 prosent.

Den betydelige økningen i verdiskapingen fra 2002 til 2003/2004 har blant annet sammenheng med fallet i rentenivået. Et fall i rentenivået betyr ikke at rentenettoen er lavere. De høyere driftsinntektene er en følge blant annet av betydelige kursgevinster på aksjer. Rentebærende verdipapirer og valuta har også bidratt til økningen i verdiskapingen i denne perioden.

Sett over hele seks-årsperioden er økningen i finansnæringens verdiskaping betydelig høyere enn for alle næringer samlet, inkludert offentlig sektor. Mens økningen i løpende priser var om lag 80 prosent for finansnæringen i denne perioden, var økningen på 47 prosent for landet sett under ett, det vil si en forskjell på nesten 33 prosentpoeng i finansnæringens favør. Vi ser også i tabellen at det kan være betydelige svingninger fra år til år.

Internt i sektorer viser tabell 2.6 at sektoren «finansiell tjenesteyting» (banker, finansieringsselskaper, kredittforetak og andre finansiell tjenesteyting) har den høy- este andelen av næringens bruttoprodukt eller verdiskaping, men andelen er fallende i perioden 2000 til 2005, fra 80,5 prosent til 72,2 prosent. Sektoren «forsikring og pensjonsfond» har en sterkt økende andel av bransjenes samlede verdiskaping i den samme perioden, fra 8,8 til 24,6 prosent. Denne sektorens verdiskaping har økt med hele 485 prosent i perioden. En av forklaringene på dette kan være at effekten av det betydelige rentefallet var større innen forsikring og pensjonsfond enn i banksektoren.

Et interessant mål er enkeltnæringers bidrag til samfunnets samlede verdiskaping.

I 2000 utgjorde finansnæringens verdiskaping 3,04 prosent av den samlede verdiskapingen målt etter bruttoproduktet. Denne andelen økte betydelig fram til 2004, da andelen var 4,18 prosent. I 2006 var denne andelen falt til 3,7 prosent, men er 21,7 prosent høyere enn den var i 2000. I forhold til antall sysselsatte ser vi kanskje et enda mer interessant bilde. Tabell 2.7 viser at verdiskapingen per sysselsatt i finansnærin- gen har økt fra 844 000 kroner i 2000 til 1 532 000 i 2006, det vil si en økning på

(25)

81,5 prosent. Den samlede verdiskapingen per sysselsatt økte i samme periode med 37,4 prosent. Veksten i verdiskapingen i finansnæringen er dermed betydelig høyere enn veksten samlet sett. Mens verdiskapingen per sysselsatt var 29 prosent høyere i finansnæringen sammenlignet med alle næringer samlet i 2000, var denne forskjellen økt til 70 prosent i 2006. Dette gir igjen en forskjell i veksttakten i femårsperioden på hele 31,8 prosent. Denne forskjellen kan henge sammen med at tjenester med svært høye marginer (kapitalforvaltning, megling) får større betydning i næringen. Det sier med andre ord noe om kostnadsnivået på disse tjenestene.

Verdiskaping per sysselsatt kan også være et mål på arbeidskraftens produktivitet. Vi kan dermed si at produktiviteten i 2000 er om lag 29 prosent høyere i finansnæringen

Tabell 2.6 Verdiskaping (bruttoprodukt) i finansnæringen i perioden 2000-2006 fordelt på bransjene finansiell tjenesteyting, forsikring og pensjonskasser og hjelpevirksomhet. I millioner kroner. Løpende priser.

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2000-06 (05) (%) Næringen samlet 39 602 40 737 41 612 55 769 66 710 68 379 71 216 79,8 Finansiell

tjenesteyting 31 892 33 501 33 941 42 910 47 646 49 364 : 54,8 I % av næringen

samlet 80,5 82,2 81,6 76,9 71,4 72,2 -10,3

Forsikring og

pensjonsfond 3 463 3 361 5 028 9 517 14 525 16 794 : 485 I % av næringen

samlet 8,8 8,3 12,1 17,1 21,8 24,6 279

Hjelpevirksomhet 4 247 3 875 2 643 3 342 4 539 2 221 : -47,7 I % av næringen

samlet 10,7 9,5 6,3 6,0 6,8 3,2 -70,0

Tabell 2.7 Verdiskaping per sysselsatt i finansnæringen 2000–2006. I 1000 kroner.

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2000-

2006

Løpende priser 844 856 881 1 232 1 479 1 504 1 532 688

% endring 1,42 2,92 39,8 20,0 1,7 1,9 81,5

Bygg og anlegg 361 402 399 419 463 498 525 45,4

Varehandel, hotell

og restaurant 327 342 417 352 363 383 402 22,9

Forr.messig tjenes-

teyting 519 548 581 630 649 683 707 36,2

Transport og

kom-munikasjon 645 723 715 740 796 819 845 31,0

Alle næringer 655 676 676 705 767 845 900 245

% endring 3,2 0,0 4, 8,8 10,2 6,5 37,4

Finans vs. total 1,29 1,27 1,30 1,75 1,93 1,78 1,70 31,8

(26)

enn alle næringer samlet. Denne forskjellen har økt til vel 70 prosent i 2006. Dette tilsvarer en forskjell i produktivitetsveksten på 31 prosent. Produktivitetsvekst kan skyldes økt produksjon (omsetning) med konstant sysselsetting eller lavere sysselsetting gitt konstant produksjon. Det kan også være en kombinasjon av både lavere sysselsetting og høyere produksjon. For finansnæringen er det en klar effektivitetsøkning som følge av kombinasjonen høyere produksjon og lavere sysselsetting.

Det kan være betydelige forskjeller fra næring til næring i omfanget av deltidsstil- linger. Verdiskaping per sysselsatt kan derfor «skjule» produktivitetsforskjeller som skyldes ulikt omfang av deltidsarbeid. Vi har derfor i tillegg beregnet et mer korrekt produktivitetsmål, ved å fordele produksjonen (verdiskapingen) på utførte timeverk.

Vi får dermed et mål på den timeverdien som verdiskapingen utgjør. Tabell 2.9 viser verdiskapingen per utførte timeverk i finansnæringen og i utvalgte andre næringer, samt samlet for alle næringer.

Som tabellen viser, er produktiviteten eller verdiskapingen per utførte timeverk langt høyere i finansnæringen enn gjennomsnittet for alle næringer. Bortsett fra olje- næringen er det ingen næringer som har en så høy verdiskaping som finans. I 2000 var verdiskapingen per timeverk kr 510 i finans, mens gjennomsnittet var kr 386 for alle næringer og kr 288 for fastlands-Norge. I 2006 var verdiskapingen i løpende priser økt til kr 918 i finans, noe som gir en økning (i timeproduktiviteten) på hele 80 prosent.

Gjennomsnittet for fastlands-Norge hadde en økning på vel 42 prosent i samme perioden, det vil si fra kr 288 per timeverk i 2000 til kr 410 i 2006. Sammenlignet med gjennomsnittet for fastlands-Norge, er verdiskapingen per utførte timeverk hele 124 prosent høyere i finansnæringen. Inkluderes alle næringer, ligger finansnæringen vel 62 prosent høyere enn gjennomsnittet.

Økningen i verdiskapingen eller bruttoproduktet gir seg naturlig nok også utslag i en økning i næringens samlede driftsresultat. I perioden 2000 til 2006 økte næringens samlede driftresultat fra 16,1 til 39,8 milliarder kroner. Som verdiskapingen økte driftsresultatet markert i 2003 og 2004. I 2005 utgjorde driftsresultatet 856 000 kroner per sysselsatt i næringen, eller kr 513 per utførte timeverk.

Tabell 2.8 Verdiskaping per sysselsatt i finansnæringen 2000–2006. Bransjene finansiell tjenesteyting, forsikring og pensjonskasser og hjelpevirksomhet. I 1000 kroner. Løpende priser.

2001 2002 2003 2004 2005 2006 2000-2005

(%) Finansiell tjenesteyting 1051 1 040 1 375 1 568 1 652 : 63,4 Forsikring og pensjons-

kasser 330 564 1 106 1 694 1 900 : 584,6

Hjelpevirksomhet 702 468 612 739 333 : -63,2

Næringen samlet 856 881 1 232 1 479 1 504 1 532 81,5 (00-06)

(27)

Årsaker til vekst i verdiskaping og produktivitet

Aktørene som er intervjuet i dette prosjektet, har i stor grad sammenfallende synspunkter når det gjelder hva som forklarer sammenhengen mellom den høye veksten i verdiskapingen i finansnæringen og reduksjonen i sysselsettingen som næringen har opplevd de senere årene.

Aktørene peker i hovedsak på tre faktorer:

1. Effektivisering 2. Strukturendringer

3. Nye og mer effektive distribusjonskanaler

Tabell 2.9 Verdiskaping per utførte timeverk i finansnæringen 2000-2006. Verdiskaping i 1000 kr. Utførte timeverk i millioner. Løpende og faste priser.

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006

Verdiskaping i

løpende priser 39 602 40 737 41 612 55 769 66 710 68 254 71 216

Utførte timeverk 77,7 76,6 76,4 73,9 76,2 76,1 77,6

Verdiskaping per

timeverk 510 532 545 755 875 897 918

Verdiskaping i

faste priser 39 602 42 768 43 351 48 763 52 701 57 411 65 019 Verdiskaping per

timeverk 510 558 567 660 692 754 838

Industri 297 322 332 361 386 397 428

Bygg og anlegg 233 251 271 270 295 313 329

Varehandel, ho-

tell og restaurant 237 254 315 268 272 288 304

Forr.messig

tjenesteyting 345 379 402 433 444 477 499

Transport og

kommunikasjon 324 366 355 370 387 402 416

Alle næringer 386 407 408 436 469 519 565

Fastlands-Norge 288 312 329 352 367 386 410

Tabell 2.10 Driftsresultat i finansnæringen 2000-2006. I millioner kroner.

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006

Løpende priser 16 155 15 281 15 366 29 258 39 092 38 855 39 839

% endring i

løpende priser -5,4 0,6 90,5 33,6 -0,6 2,5

Alle næringer 0 -8,2 9,1 18,1 23,4 15,5

(28)

Effektivisering knytter seg til teknologiske nyvinninger som har forbedret prosesser og sørget for mer effektiv bruk av teknologi. Denne effektiviseringen, som på en måte kom «automatisk» etter bankkrisen tidlig på 1990-tallet, har ført til en betydelig reduksjon i sysselsettingsbehovet ved at mange tjenester utføres mer effektivt ved at de er automatiserte, og at nye produkter og tjenester er utviklet. Samtidig har effektiviseringen ledet til en volumvekst som har vært en medvirkende forklaringsfaktor når det gjelder økningen i verdiskapingen de senere årene. Næringen har vært gjennom et tiår med betydelige strukturendringer som følge av sterkere konkurranse og oppkjøp og fusjoner. Overgangen fra et sterkt regulert kapitalmarked og liten konkurransen til

«frisleppet», fri konkurranse og sterkt innslag av utenlandske aktører/konkurrenter har ført til store strukturelle endringer som igjen har ført til færre, større og mer effektive enheter. Konkurransen har ledet til kostnads- og prispress, utvikling av nye og bedre produkter, effektivisering og så videre, som i sum har gitt en vekst i næringens samlede verdiskaping. Konkurransen i kapitalmarkedet kan også sies å ha bidratt til utviklingen av nye distribusjonsmønstre og nye distribusjonskanaler innen næringen, som igjen har ført til en vesentlig økning av såkalte direkte kanaler som er telefon- og nettbaserte, på bekostning av fysiske kontorer.

Norge var tidlig ute med å ta i bruk banktjenester gjennom internett (nettbank).

Sparebanken Hedmark var den første banken i Europa som tok i bruk nettbank (1996), og i dag benytter om lag to tredjedeler av norske bankkunder nettbanken for å utføre ulike typer banktjenester. Teknologiseringen av banktjenestene har ført til en dramatisk endring i hvordan utøvelsen av de samme banktjenestene har utviklet seg fra tidlig på 1980-tallet og fram til i dag. Mange av de administrative funksjonene som bankene tidligere utførte manuelt (føring av renter i bankbøkene, håndtering av giroer osv.), er teknologifisert og i stor grad overført til kundene selv. Sistnevnte i den forstand at kundene nå selv utfører de fleste tjenestene (for eksempel å betale regninger og tar ut penger i automatiserte minibanker eller i butikken), og førstnevnte ved at renteberegningene gjøres og godskrives kundene automatisk. Mange av de manuelt utførte administrative funksjonene er dermed borte, noe som på den ene siden har ført til behov for mindre arbeidskraft i bankene til å administrere og utføre tjenestene, samtidig som kostnadene har gått ned og verdiskapingen har økt. Slik sett har strukturen i kunderelasjonene endret seg i retning av at finansinstitusjonene nå i mindre grad er ordremottakere og i større grad driver salgsvirksomhet. Denne salgsvirksomheten og de i finansnæringen som utfører denne typen arbeidsoppgaver, måles i forhold til hvor mange produkter de klarer å selge til kundene. Dette er i seg selv en betydelig verdiskapingssøkende prosess, også ved at institusjonene kan påta seg stadig større oppgaver.

Den samme teknologiske utviklingen har funnet sted i forsikring og andre finansielle tjenester / finansiell produksjon. Mye av kundekontakten skjer elektronisk, og selskapene har etablert egne kundesider der kundene kan foreta endringer i sine forsikringer, tegne nye forsikringer og så videre, samt at potensielt nye kunder kan hente

(29)

fram mye informasjon om selskapenes produkter og tjenester. Videre har det vært en klar tendens til at bankene har utviklet seg til å bli totalleverandører av finansielle produkter, det vil si at de i tillegg til å drive med betalingsformidling og innlån og utlån, også selger ulike typer forsikringer, det være seg skadeforsikring og livprodukter, ulike typer spareprodukter og eiendomsmegling. Vi ser også forsikringsselskaper som starter bankvirksomhet og således også er et eksempel på den strukturendringen i retning av totalleveranser av finansielle produkter og tjenester. I en slik utvikling ligger det ifølge flere av aktørene en betydelig verdiskapingsgevinst.

Flere aktører peker på at veksten i finansnæringen også er et resultat av at landet har vært inne i en lengre høykonjunkturperiode. I tillegg til de effektivitets- og struk- turendringseffektene som ble pekt på over, vil en høykonjunktur, spesielt hvis det er av lengre varighet, klart forsterke disse effektene, blant annet på grunn av større volumer i et system med klare stordriftsfordeler.

Drøfting av verdiskapingsbegrepet, produktivitet og effektivitet

I dette avsnittet skal vi kort drøfte noen problemstillinger knyttet til begrepene verdiskaping, produktivitet og effektivitet. Den samlede verdiskapingen i samfunnet utgjøres av verdien på bruttonasjonalproduktet. Denne framkommer som summen av det samlede bruttoproduktet i de ulike næringene i privat sektor og i offentlig sektor, tillagt netto produktskatter og fratrukket en korreksjon for FISIM.³

Verdiskapingen er ofte brukt som et produktivitetsmål. Dette har både positive og negative sider. I denne rapporten har vi benyttet verdiskaping per sysselsatt og verdiskaping per utført arbeidstime som et mål på arbeidskraftproduktivitet. På den ene siden gir dette uttrykk for den faktiske verdien en virksomhet skaper per sysselsatt eller per timeverk, og er en viktig tallstørrelse. Utviklingen over tid vil dermed være et uttrykk for om de verdiene som skapes, øker eller går ned. På den annen side er det samtidig viktig å være klar over at slike produktivitetsmål består av to elementer – en kvantumseffekt og en priseffekt. Verdiskapingen som et kvantumsmål betyr, gitt priser på produkter og tjenester og gitt samme mengde arbeidskraft (målt etter utførte timer), at verdiskapingen og dermed produktiviteten øker dersom produksjonseffektiviteten øker. Det siste vil si at produsert mengde av produkter og tjenester øker fra en periode til en annen (for eksempel fra ett år til det neste) med den samme arbeidsinnsatsen.

Dette kan igjen skyldes at arbeidskraften er blitt mer effektiv, det vil si at hver ansatt eller hver arbeidstime genererer en høyere produksjon enn før, alt annet likt, eller at

3 FISIM = Financial Intermediation Services Indirectly. Utgjør verdien av indirekte målte finansielle tjenester, definert som finansinstitusjonenes totale formuesinntekter fratrukket totale rentekostnader (rentemargin), hvorav renteinntekter og -kostnader fra egne fond er holdt utenfor. Tidligere kalt «frie banktjenester». Denne delen av produksjonen i banker og andre finansinstitusjoner fordeles ikke ut på anvendelser, men føres ufordelt til produktinnsats.

(30)

realkapitalen er blitt mer effektiv. Ny teknologi (nye maskiner og nytt utstyr) kan føre til at det produseres mer enn før, gitt samme arbeidskraftinnsats.

Poenget med denne presiseringen er å understreke at verdiskapingen eller (arbeidskraft-) produktiviteten og endringen i disse kan ha flere årsaker: interne mengdeeffekter som nevnt over, eller en priseffekt. Priseffekten er positiv dersom prisene på produkter og tjenester øker, det vil si verdiskapingen øker når alt annet like (samme produsert mengde).

Med andre ord har en endring i verdskaping og produktivitet både en priseffekt og en mengdeeffekt. Kombinasjonen av de to effektene avgjør om verdiene øker eller går ned. Det vil derfor være viktig å understreke nettopp dette, fordi vi ikke ser på hva som er de faktiske årsakene til at verdiskapingen øker. For finansnæringens vedkommende betyr dette at vi ikke kan gi klare svar på om det er priseffekten eller mengdeeffekten som dominerer den betydelige økningen i verdiskapingen de siste seks årene, både isolert sett og sett i relasjon til andre næringer og samfunnet totalt. Vi kan nok si at teknologiutvikling og produktutvikling har vært omfattende i finansnæringen de siste 10–15 årene og medvirket i stor grad til veksten i verdiskapingen. Samtidig har veksten i sysselsettingen vært negativ, noe som også indikerer at volumeffekten er positiv. Men, siden vi ikke kjenner prisstruktur og prisutvikling for de ulike produkter og tjenester, og heller ikke endringer i produkt- og tjenestesammensetningen, kan vi heller ikke slå fast hva veksten i verdiskaping og produktivitet faktisk skyldes.

Imidlertid kan en økning i verdiskapingen være et tegn på at priseffekten er den dominerende faktoren, ved at effektivitetsgevinster (lavere enhetskostnader) ikke har blitt tilført kundene i sin helhet gjennom lavere priser. Den klassiske begrunnelsen

Figur 2.2 Produktivitetsutviklingen i finansnæringen 1992–2006. Bruttoprodukt per normal- årsverk. Volumendring.

�

��

Kilde: SSB og FNH

(31)

for dette er at konkurransen i markedet er for liten, og at aktørene på tilbudssiden ikke overvelter slike gevinster til kundene i form av lavere priser. Vi ønsker derfor å presisere at det kan være flere årsaker til en høy og økende verdiskaping, uten at vi skal drøfte dette nærmere i denne rapporten. Vi skal imidlertid vise en figur som angir årlig produktivitetsutvikling i finansnæringen i perioden 2000–2006, men i dette tilfellet er produktivitet definert som årlig volumendring i bruttoprodukt per normalårsverk, det vil si at en endring fra ett år til et annet angir endringen i fastpristallet. Tidligere har vi målt verdiskaping og produktivitet i løpende (nominelle) priser. I tillegg er figuren basert på fem års glidende gjennomsnitt for å jevne ut de store svingningene fra ett år til et annet. Figuren bekrefter den relativt sterke produktivitetsveksten i finansnæringen og at produktivitetsveksten er klart høyere enn gjennomsnittet for fastlands-Norge.

Samlet produktivitetsvekst i finansnæringen i perioden 2000–2006, målt etter volumendringer, er på om lag 53 prosent. Vi fant tidligere at produktivitetsveksten (målt per utførte timeverk i løpende priser) var i underkant av 80 prosent. Volumendringer i stedet for endringer i løpende priser, bruk av fem års glidende gjennomsnitt i stedet for observerte verdier hvert år, samt normalårsverk i stedet for timeverk er hovedfor- klaringen på avviket.

2.3 Kjennetegn ved finansnæringens samfunnsrolle

Innledning

I dette avsnittet skal vi se nærmere på ulike kjennetegn (markert med uthevet tekst i figuren) ved finansnæringen, herunder de ansattes utdannings- og kompetansenivå, kjønns- og alderssammensetning, organisasjonsforhold, lønns- og avtaleforhold, samt næringens fokus på og bevissthet om Corporate Social Responsibility (SCR) og utø- velse av samfunnsansvar. En analyse av disse elementene vil kunne gi en god oversikt over den «interne» strukturen innen norsk finansnæring.

��

��

��

��

��

��

� �