Biologisk status i 15 innsjøer i Sogn og Fjordane i 2001
Av
Roar A. Lund, Randi Saksgård, Terje Bongard, Kaare Aagaard, Rita H. Daverdin, Torbjørn Forseth & Leidulf Fløystad
Norsk institutt for naturforskning
Referat
Lund, R. A., Saksgård, R., Bongard, T., Aagaard, K., Daverdin, R. H., Forseth, T. & Fløystad, L. 2002. Biologisk status i 15 innsjøer i Sogn og Fjordane i 2001. - NINA stensilrapport: 1 - 119.
Høsten 2001 ble det gjennomført vannkjemiske og biologiske undersøkelser i 15 innsjøer med beliggenhet i områder av Sogn og Fjordane som er påvirket av forsuring. Med ett unntak var alle innsjøene betydelig humuspåvirket og denne påvirkningen er i flere av innsjøene en viktig faktor til at konsentrasjonen av skadelig aluminium holdes på et nivå som fiskebestandene klarer å leve under. Det ble målt relativt høye verdier for den skadelige aluminiumsfraksjonen i fem av innsjøene. I fire av disse innsjøene var det allikevel tette fiskebestander (innsjøer i Gulen kommune). pH målt ved utløpet av de sju lokalitetene der det årvisst pågår
innsjøkalking eller utstrakt bekkekalking varierte fra 5,52 - 6,24 og var høyere enn i ukalkede lokaliteter. Den syrenøytraliserende kapasiteten var tilfredsstillende i alle disse lokalitetene (ANC: 20 - 93 µekv/l). Det ble fanget ørret i alle innsjøene unntatt i Storevatnet i Guddal der det ikke ble fanget fisk. I denne innsjøen (ukalket) gav vannanalysene og sammensetningen av bunndyrfaunaen indikasjoner på at det ikke er levelige forhold for fisk. I de sju lokalitetene der det foregår jevnlig kalking, kunne tettheten av fisk karakteriseres som under middels i seks av disse, mens tettheten var høy i det sjuende. To av de kalkede innsjøene syntes å ha svak rekruttering på grunn av begrensede gyteområder, mens påvist rekrutteringssvikt i ørretbestandene i to andre kalkede lokaliteter kan skyldes periodisk dårlig vannkvalitet som gir ekstraordinær dødelighet på egg og yngel. I en av de undersøkte innsjøene foregår begrenset bekkekalking. Bestanden i denne innsjøen synes å ha svak rekruttering på grunn av
begrensede gyteområder for fisken og fordi vannkvaliteten i perioder er for dårlig i potensielle gytebekker som ikke kalkes. I de resterende seks undersøkte innsjøene uten pågående kalkingsvirksomhet, kunne tettheten av fisk karakteriseres som tett eller middels tett i fem av disse, mens den var under middels i det sjette. Med ett unntak var det et gjennomgående trekk at fiskebestandene i kalkede såvel som ukalkede lokaliteter bestod av ung fisk. Årsaken til dette kan være sterk næringskonkurranse og/eller at beskatningen på større fisk er stor. Det var svært liten grad av parasittering i de fleste bestandene. Fraværet av parasitter er
overraskende, men kan ha sammenheng med at sjøene har vært eller er betydelig påvirket av forsuring. Bunndyr- og dyreplanktonfaunaene i de undersøkte lokalitetene hadde generelt et svært lavt antall arter og også svært få forsuringssensitive arter. Faunaen var typisk for ionesvake og næringsfattige innsjøer og også for moderat forsurede innsjøer. En samlet vurdering indikerer at innsjøene er middels til sterkt påvirket av forsuring. For alle innsjøene er det gjort vurderinger mht behovet for kalking for å ivareta eller reetablere fisk- og
dyrebestandene.
Forord
Siden 1998 er det årlig utført undersøkelser i et større antall innsjøer i Sogn og Fjordane for å vurdere forsuringssituasjonen i forhold til fisk og andre ferskvannsorganismer.
Undersøkelsene har i tillegg hatt som mål å vurdere effekter av kalking i innsjøer og fremme forslag til kalkingsstrategier. Undersøkelsene er initiert av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane og utført av ulike institusjoner. Undersøkelsene i 2001 ble utført av Norsk institutt for
naturforskning. Roar A. Lund har vært prosjektleder og hatt ansvaret for bearbeiding og rapportering av den delen av rapporten som omhandler vannkjemi, fisk og sammenfatning av de ulike tematiske områder. Randi Saksgård har bearbeidet og beskrevet
dyreplanktonfaunaen. Terje Bongård og Kaare Aagaard har bearbeidet og skrevet delen som omfatter bunndyr. Rita H. Daverdin har bearbeidet og skrevet delen som omfatter parasittering hos fisk, mens Torbjørn Forseth har gitt viktige bidrag til rapportens metodiske og strukturelle oppbygning. Feltarbeidet ble utført av Leidulf Fløystad og Roar A. Lund.
Vi takker alle som stilte båt, husvære og tørkeplass til vår disposisjon under feltarbeidet. Vi takker også våre kollegaer Ola Ugedal og Ann Kristin Schartau for verdifulle kommentarer til rapporten. Til slutt takker vi Fylkesmannens miljøvernavdeling i Sogn og Fjordane for
oppdraget.
Trondheim, april 2002
Innhold
Referat ...3
Forord ...4
1 Bakgrunn ...6
2 Metoder...8
3 Resultater ...15
3.1 Gulen kommune...15
3.1.1 Midtbøvatnet...15
3.1.2 Nordre Nordgulvatn i Nordgulvassdraget ...21
3.1.3 Søre Nordgulvatn i Nordgulvassdraget ...27
3.1.4 Skåldalsvatnet i Nordgulvassdraget ...32
3.1.5 Dalevatnet i Breivikvassdraget ...38
3.2 Høyanger kommune...44
3.2.1 Kvanngrøvatna i Dyrneslivassdraget...44
3.2.2 Heldalsvatnet i Dyrneslivassdraget ...53
3.2.3 Helleskardtjønn i Guddalsvassdraget...59
3.3 Fjaler kommune ...65
3.3.1 Storevatnet i Guddalsvassdraget ...65
3.3.2 Fjellsendetjørna i Guddalsvassdraget ...68
3.3.3 Storevatnet i Einungavassdraget...72
3.3.4 Litlevatnet i Einungavassdraget...78
3.4 Førde kommune...82
3.4.1 Grøningstølsvatn i Gaularvassdraget ...82
3.5 Naustdal kommune ...90
3.5.1 Storevatnet i Sørelvavassdraget ...90
4 Sammendrag av resultater og vurderinger ...100
6 Litteratur...107 7 Vedlegg 1 - 6 ...Feil! Bokmerke er ikke definert.
1 Bakgrunn
På oppdrag fra Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har vi gjennomført kjemiske og biologiske undersøkelser i 15 innsjøer i kommunene Gulen, Høyanger, Fjaler Førde, Naustdal (Figur 1, Tabell 1). Hensikten med undersøkelsen har vært: 1) å vurdere forsuringssituasjonen i forhold til fisk og andre ferskvannsorganismer, 2) å gjøre en kartlegging av biologisk mangfold med hensyn på dyreplankton og bunndyr og 3) å vurdere de kjemiske og biologiske effektene av kalking i de av innsjøene som er kalket og å foreslå eventuelle endringer i kalkingsstrategi dersom kalkingen ikke har hatt tilsiktet effekt.
Med utgangspunkt i programbeskrivelsen utarbeidet av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane våren 2001, utarbeidet vi et undersøkelsesprogram som er beskrevet nedenfor. Dette gir en oversikt over de felt- og laboratoriemetoder som ble benyttet og de videre analyser som ligger til grunn for vurderingene i den enkelte innsjø.
Tabell 1. Beliggenhet, overflateareal og innsjønummer (alle T 11) for de ulike innsjøene.
Innsjø Innsjø nr. Kommune UTM øst UTM nord Kartblad h.o.h Areal (km2)
Midtbøvatnet 25961 Gulen 282000 6758900 1116 IV 18 0,150
Nordre Nordgulvatn 28939 Gulen 293600 6772700 1117 II 134 0,140
Søre Nordgulvatn 28955 Gulen 294100 6771300 1117 II 94 0,220
Skåldalsvatnet 29000 Gulen 296400 6769600 1117 II 116 0,100
Dalevatnet 28924 Gulen 297900 6773700 1117-2 180 0,020
Kvanngrøvatn 2 80002 Høyanger 323800 6793300 1217 III 690 0,013
Kvanngrøvatn 3 80002 Høyanger 323800 6793300 1217 III 695 0,015
Heldalsvatnet 28717 Høyanger 320900 6792500 1217 III 395 0,250
Storevatnet 28572 Fjaler 286400 6800900 1117 IV 14 0,050
Litlevatnet 80840 Fjaler 286200 6800700 1117 IV 18 0,007
Fjellsendetjørna 28745 Fjaler 319500 6791000 1217 III 563 0,060
Helleskardtjønn 28747 Høyanger 320200 6790800 1217 III 500 0,080
Storevatnet 28730 Fjaler 318800 6791800 1217-3 660 0,130
Grøningstølsvatn 29590 Førde 365600 6815100 1317-4 521 0,860
Storevatnet 1759 Naustdal 321700 6828000 1218-3 376 0,950
Figur 1. Geografisk beliggenhet av de undersøkte innsjøene. 1 = Midtbøvatnet, 2 = Nordre Nordgulvatn, 3 = Søre Nordgulvatn, 4 = Skåldalsvatnet, 5 = Dalevatnet, 6 = Kvanngrøvatna,
2 Metoder
Prøvefiske i innsjøen og bearbeiding av fiskematerialet
Fisken ble fanget i oversiktsgarn ("NORDIC-garn"; 30 x 1,5 m) med maskevidder fra 5 - 55 mm. Det ble fisket i ca 10 - 14 timer fra kveld til morgen i hver innsjø. Garna ble satt i fire dybdeintervaller, 0 - 3, 3 - 6, 6 - 12 og 12 - 20 m (dersom innsjøen var så dyp), etter et standardisert opplegg. I en av innsjøene ble det også satt garn på dyp større enn 20 m.
Fangstinnsatsen (antall garn) ble justert etter innsjøens størrelse og dyp, og varierte mellom 3 og 19 bunngarn i hver lokalitet (Tabell 2). Dette betyr at den relative innsatsen var tilnærmet lik i de ulike innsjøene. I den ene innsjøen der røye forekom i tillegg til ørret, ble det også satt flytegarn (6 x 54 m) med maskevidder fra 10 til 45 mm i to dyp; 0 - 6 og 6 -12 m. Fisket ble gjennomført i løpet av første halvdel av september 2001.
Tabell 2. Oversikt over fiskeinnsatsen i form av fordeling av antallet nordiske oversiktsgarn brukt på ulike dyp i de ulike vatna.
Innsjø Vassdrag Antall garn pr dybdesone
0 - 3 m 3 - 6 m 6 - 12 m 12 - 20 m 20 - 35 m
Midtbøvatnet 3 3 3
Nordre Nordgulvatn Nordgul 3 3 2 1
Søre Nordgulvatn Nordgul 4 4 3
Skåldalsvatn Nordgul 2 2 1 1
Dalevatn Breivik 3 1
Kvanngrøvatn 2 Dyrnesli 2 2
Kvanngrøvatn 3 Dyrnesli 4
Heldalsvatn Dyrnesli 3 3 2 1
Storevatnet Einunga 2 2 2
Litlevatnet Einunga 2 1
Fjellsendetjørna Guddal 2 2 1
Helleskardtjønn Guddal 2 2 2
Storevatnet Guddal 3 3 2 1
Grønningstølsvatn Gaular 5 5 3 2
Storevatnet* Sørelva 5 5 4 3 2
* I Storevatnet i Naustdal ble det i tillegg fisket med flytegarn (6 x 54 m) med maskevidder fra 10 til 45 mm i to dyp: 0 - 6 m og 6 - 12 m.
All fisk ble umiddelbart nedfrosset etter fangst og tørris ble benyttet i de tilfeller der en ikke hadde tilgang til fryser. Videre prøver ble tatt av ca 100 fisk fra hver innsjø. Disse ble sløyd på lab etter opptining. Dersom fangstene overskred 100 individer (i noen innsjøer) ble det tatt prøver av et representativt utvalg på 100 individer. Prøvetakingen omfattet måling av fiskens lengde og vekt, bestemmelse av kjønn og modningsstadium og en enkel undersøkelse av parasittering. Skjell og øresteiner ble innhentet for videre bestemmelse av alder og
vekststudie.
Vurderingen av forekomst av parasitter ble basert på observasjoner av synlige
parasitter under sløying uten bruk av lupe. Et mindre utvalg av fisk fra hver innsjø ble deretter nærmere undersøkt for forekomst av parasitter ved bruk av lupe. Vi har oppgitt både
prevalens (andelen av fisk som er infisert) og en enkel indeks for infeksjonsstørrelse.
Artsgrupper og arter som ble vurdert var bendelormer (Diphyllobothrium spp, Eubothrium
man at bendelmarkene kan gi dødelighet hos fisken, særlig arter av slekten Diphyllobothrium.
I utgangspunktet ble det også sett etter nematoden Eustrongyltides sp uten at denne ble observert i noen av prøvene. Ved lupestudiet ble infeksjonsgraden angitt i fire kategorier:
ingen, lite, middels og mye. ”Lite angir 1 - 5 individer av en parasittart dvs en knapt synlig infeksjon. ”Middels” betyr mellom 5 og 10 individer av en parasittart og er en infeksjon man kan oppdage uten veldig stor innsats, mens ”mye” er en godt synlig infeksjon med antall over 10 individer av en parasittart og er godt synlig uten bruk av lupe. Vanligvis vil et lupestudie vise en større forekomst av invollsparasitter fordi det er lett å overse små cyster på
innvollsorganene ved observasjon uten lupe. I tillegg er arter som Crepidostomum farionis og Cystidicoloides tenuissima umulig å oppdage uten bruk av lupe, og man kan også overse larver av Diphyllobothrium sp og Eubothrium crassum.
Bestandsstørrelse
Forsuring og kalking av sure vann kan endre fiskens dødelighet og endringene kan variere med livsstadium (f. eks. Fivelstad & Leivestad 1984; Sadler & Lynam 1988; Hutchinson et al.
1989). Populasjonenes alders- og størrelsesstruktur ble derfor studert ved hjelp av de
innsamlede fangstdata, med referanse til kategoriseringssystemet som ble utviklet av Forseth m.fl. (1997) i forbindelse med evaluering av 90 kalkede innsjøer (normale fordelinger,
irregulære fordelinger, rekrutteringssvikt og juvenilisering). Vi vurderte fangstene i innsjøen for seg, og sammen med fangstene i gytebekkene.
Fiskebestandenes størrelse påvirkes selvsagt også av forsuring og kalking på grunn av endringer i rekruttering og dødelighet. Fangst pr innsatsenhet (antall fisk fanget på en 100 m2 garnflate i løpet av 12 timers fiske) ble brukt som et relativt mål på bestandenes størrelse. I NINA har vi samlet inn og systematisert fangstdata (med NORDIC garn) fra et relativt høyt antall ørretbestander. Basert på dette materialet ble det laget følgende grupperinger for fangst pr innsats som angir bestandenes relative tetthet: lav (< 3 fisk), under middels (3 - 9 fisk), middels (9 - 18 fisk), over middels (18 - 30 fisk) og høy (> 30 fisk).
I tillegg brukte vi grove sammenhenger mellom fangst pr innsats og bestandsstørrelse fra studier hvor denne er estimert (Forseth m.fl. 1999), til å anslå bestandenes størrelse i de undersøkte innsjøene. Denne sammenhengen er basert på 21 bestandsestimat og tilhørende fangst pr innsats på tradisjonelle ørretgarn. De fleste av disse innsjøene er grunne. For å kunne skalere opp fra fisk pr ha til totalbestand i dypere innsjøer brukte vi arealet grunnere enn 10 m i stedet for totalarealet på innsjøen. Videre måtte vi også regne om fangstene fra NORDIC-garn til fangst pr serie på tradisjonelle garn (basert på arealet av de ulike
maskeviddene). Beregningene ble foretatt på følgende måte: antall ørret i innsjøen = totalt antall fisk fanget (der det ble fanget små fisk, primært 1+, ble disse sett bort fra da de vanlige bunngarnseriene ikke fanger så små fisk) / antall garn (for å komme over til fangst pr serie) x 10 (for å skalere opp fra NORDIC-paneler til hele garn) x 4 (stigningstallet for den lineære sammenhengen mellom fisk pr ha og fangst pr serie) x innsjøarealet x andelen av arealet grunnere enn 10 m (bare for dypere innsjøer).
Disse beregningene har selvsagt stor usikkerhet og flere feilkilder (variabel fangbarhet er den viktigste), og man må betrakte tallene som oppgis som et forsøk på å angi
størrelsesorden på bestanden. Vi brukte anslagene for bestandenes størrelse primært til å vurdere om bestanden er rekrutteringsbegrenset eller ikke. Dette gjør vi ved å vurdere anslaget for bestandenes størrelse mot estimatet for den totale bestanden av ungfisk i bekkene. Estimatet for ungfiskbestandene i bekkene fås ved å multiplisere den estimerte tettheten på undersøkte avsnitt i bekkene (pr m2) med totalarealet (minus områder som overhode ikke kan holde fisk, f. eks. kraftige stryk) i alle relevante bekker. I de tilfellene hvor
Alder og vekst
Ørreten ble aldersbestemt ved hjelp av skjell, mens det ble brukt øresteiner til
aldersbestemmelse av røye. Røye forekom i fangstene kun i en av de undersøkte innsjøene (Storevatnet i Naustdal). Når alder er oppgitt med (+) etter, viser dette at fisken har startet på eller har gjennomført en vekstsesong mer enn alderen tilsier.
I tillegg til endringer i dødelighet på ulike livsstadier vil både forsuring og kalking kunne endre vekstforholdene for fisk i innsjøene. Det er derfor viktig å studere fiskens vekst. Dette kan gjøres på flere måter. Den enkleste måten er å se på sammenhengen mellom fiskens lengde (L) og vekt (W). Den tradisjonelle k-faktoren (k = W/L3) er mye brukt for å vurdere næringstilgangen og vekstforholdene. Denne faktoren har imidlertid som (oftest feilaktig) antagelse at fisken vokser isometrisk (formen endres ikke ettersom fisken vokser). Det er derfor mer fruktbart å bruke allometriske funksjoner (som k-faktoren er bygd på) direkte for å beskrive sammenhengen mellom lengdevekst og vekt:
W = aLb (likning 1)
hvor den allometriske eksponenten (b) angir endringer i kroppsform når fisken vokser. Denne tilnærmingen ble benyttet i dette prosjektet og a og b ble beregnet ved ikke lineær (likning 1) regresjon. En b-verdi på 3 angir isometrisk vekst (og likning 1 tilsvarer da k-faktoren). En b- verdi lavere enn 3 viser at fisken blir lettere for sin lengde når den vokser og en verdi høyere enn 3 at den blir tyngre. I de fleste ørretbestander vil b være noe lavere enn 3, og bare når b blir så lav som 2,5 - 2,6 er det et tegn på dårlig kondisjon eller næringsbegrenset vekst. For vurdering av fiskens veksthastighet ble observert gjennomsnittlig lengde for de ulike
aldersgruppene lagt til grunn. I de tilfeller der fangstene var små (< 35 fisk) og hvor det derfor var vanskelig å vurdere veksten direkte ut fra størrelse ved ulike aldre hos innfanget fisk, ble fiskens vekst tilbakeberegnet. Dvs at vekstsonene for tidligere aldre ble avmerket på fiskens skjell og årlig tilvekst beregnet som et gjennomsnitt for hvert alderstrinn i bestanden.
Livshistorie
Fiskenes livshistorie er sensitiv ovenfor endringer i miljøforhold, og er således en viktig indikator for populasjonens status. Forsuring kan medføre økt dødelighet på stor fisk (jfr.
juveniliseringsteorier) og liten størrelse på kjønnsmodne hunner kan indikere nettopp slik dødelighet. Vi vurderte derfor alder og størrelse ved kjønnsmodning, som i tillegg til å kunne si oss noe om eventuell forsuringspåvirkning også kan bidra i vurderinger av om bestanden er nærings- eller rekrutteringsbegrenset.
Undersøkelse av gytebekker
Dersom det var flere mulige gytebekker ble alle bekkene først gått over for å finne ut hvilken bekk som kan antas å være viktigst for rekrutteringen av ørret. I innsjøer påvirket av forsuring har Hesthagen & Jonsson (1998) påvist at tettheten av ørret i innsjøen er bestemt av
forholdene i den vannkvalitetsmessig beste gytebekken. For å få en formening om hvilken bekk dette var, ble det gjennomført en rask vurdering av gytehabitat, mulig gytestrekning og forekomst av ungfisk (raskt elfiske i mest relevante områder). Disse vurderingene ble så satt sammen med lokal kunnskap slik at vi i de fleste tilfeller kunne konsentrere resten av
gytebekkundersøkelsene til en eller to bekker pr innsjø.
For å vurdere rekrutteringen i de viktigste bekkene ble det gjennomført
bestandsestimater for ungfisk. Dette ble gjort ved tre etterfølgende utfiskinger med elektrisk fiskeapparat av oppmålte bekkeareal (Zippin 1958, Bohlin 1984). Utfiskingene ble foretatt med ca 30 minutters mellomrom. Fisken ble lengdemålt i felt og sluppet tilbake i bekken etter endt fiske.
Øvre grense for opp- eller nedvandring av ørret ble avmerket på kart, eller direkte målt,
målt slik at vi kunne beregne totalarealet. Områdenes egnethet for gyting ble anslått ut fra vurdering av vannhastighet og bunnsubstrat. Disse områdene ble målt opp direkte.
Vurderinger av egnet gyteareal vil alltid ha en viss grad av subjektivitet da absolutte og objektive kriterier ikke finnes. For å få et uttrykk for størrelsen på gyteområdene i forhold til innsjøens størrelse beregnet vi en indeks: egnet gyteareal målt i m2 delt på innsjøens areal i ha.
Innsamling og bearbeiding av planktonprøver
Undersøkelsene av krepsdyr (vannlopper og hoppekreps) er basert på kvalitative håvtrekk, både fra pelagialen og litoralsonen. I alle innsjøene ble det gjennomført to vertikaltrekk med planktonhåv (90 µm), fra bunnen ved maksimum dyp og opp til overflaten. I tillegg ble det foretatt horisontaltrekk over distanser på 15 - 25 m i litoralsonen på eksponert strand og på mindre eksponert strand med vannvegetasjon. I innsjøer der det ikke ble funnet områder med vannvegetasjon ble det tatt en prøve på et område med lite væreksponering.
Dyreplanktonprøvene ble analysert mht artssammensetning og dominansforhold av de enkelte artene av krepsdyr. De ulike artenes forekomst ble bestemt ved å telle antall individer i hele eller deler av prøven (1/10 eller 1/100 avhengig av tetthet). Resultatene fra de enkelte innsjøene (antall arter, artsinventar og forholdet mellom gruppene vannlopper, cyclopoide hoppekreps og calanoide hoppekreps) ble sammenholdt med prediksjoner basert på artenes geografiske utbredelse, miljøprevalens og predasjonstrykk fra fisk. Fravær av
forsuringsfølsomme arter som forventes å finnes i området, ble brukt som en viktig indikator for forsuringspåvirkning.
Innsamling og bearbeiding av bunndyrprøver
Innsamling av bunndyr i litoralsone og bekker ble gjort med sparkeprøver (Frost et al. 1971).
Det ble brukt hov med maskevidde 250 µm. Det ble tatt prøver i viktigste gytebekk
(tilløpsbekk), i litoralsonen av innsjøen, i utoset og i utløpsbekken nedenfor utløpet. Prøvene er fiksert hele på etanol, og gruppene døgn-, stein- og vårfluer er artsbestemt på laboratoriet.
Til sammen 55 prøver er analysert. Forekomst av tolerante og sensitive former er anvendt til å beregne Forsuringsindeks 1 og 2 etter Fjellheim & Raddum (1990) og Raddum (1999).
Prøvene fra litoralsonen i innsjøene er sammenlignet med faunaen i sure og lite sure innsjøer samt med resultater fra overvåkingen av kalkede innsjøer. Det er foretatt en vurdering av forsuringsstatus etter dette. Det er ikke foretatt en vurdering av rekoloniseringshastighet og innvandring av fauna i kalkede vassdrag i forhold til at området har vært utsatt for forsuring i mange tiår. Dette perspektivet er viktig å ha med seg når effekter av kalking skal evalueres.
Bunndyr i ferskvann stiller krav til vannkvaliteten. Hver enkelt art har øvre og nedre grenser for hva de kan tåle av konsentrasjoner - artenes tålegrenser. Innenfor tålegrensene er det optimumskonsentrasjoner hvor organismene trives best. Dette utnyttes i beregning av forsuringsindekser (Fjellheim & Raddum 1990, Raddum 1999, Forseth m.fl. 1997).
Indekseringen er som følger:
Indeks 1 – upåvirket eller lite forsuringsskadet - lokaliteter der det finnes en eller flere arter som tåler pH ned til 5,5 i lokaliteten.
Indeks 0,5 - moderat forsuringsskade - lokaliteter hvor ingen av disse artene er tilstede, men hvor det finnes en eller flere arter som tåler pH ned til 5,0.
Indeks 0,25 - tydelig forsuringsskadet - lokaliteter som inneholder arter som tåler pH ned til 4,7, men mangler de andre følsomme formene.
Vi har også beregnet den justerte forsuringsindeksen som tar hensyn til subletale effekter av forsuring på bunndyrfaunaen. I denne indeksen (Forsuringsindeks 2) utnyttes forholdet
mellom den forsuringsfølsomme døgnfluen Baetis rhodani, og de mest tolerante steinfluene til å avdekke begynnende skade (Raddum 1999).
Indeks 2 = 0,5 + antall B. rhodani / antall tolerante steinfluer Innsamling og bearbeiding av fjærmyggprøver
Fjærmygg er en viktig insektgruppe i ferskvann som kan brukes til å klassifisere innsjøens næringsforhold og produksjonspotensiale for fisk. Det ble tatt bunnprøver med en van Veen grabb for innsamling av fjærmygg på tre ulike dyp av innsjøene (5, 10 og 15 m eller innsjøens maksimumsdyp når den var grunnere enn 15 m). Det ble tatt 3 parallelle bunngrabber på hvert av dypene. Disse prøvene ble silt av i felt (0,5 mm sil), spritfiksert (70% etanol) og
nøkkelartene ble bestemt i lab. Ved hjelp av disse nøkkelartene ble innsjøens trofigrad (klasse 1 - 9) bestemt etter Aagaard (1986). Inndeling er som følger: ultra-oligotrof (klasse 1 - 3), oligotrof (klasse 4 - 6) og mesotrof (klasse 7 - 9). I motsetning til vannkjemiske analyser gir denne klassifiseringen et integrert (over tid) bilde av innsjøens næringsstatus. Bestemmelse av trofigrad gir muligheten til å gi prediksjoner for avkastningen av fisk i innsjøene. Aagaard (1986) angir en avkastning (idealisert uttak av fisk) av ørret på noe over 1 kg pr ha i
ultraoligotrofe innsjøer (klasse 1) med en økning til ca 7 kg pr ha i mesotrofe innsjøer (klasse 7). Det er estimert at biomassen i norske fiskevann normalt vil være fire ganger høyere enn avkastningen (Borgstrøm 1994).
Vannkvalitet
Vannprøver ble tatt i utløpselv og relevante gytebekker. Det ble målt en rekke vannkjemiske parametre ved NINA´s akkrediterte vannkjemi-laboratorium. I vurderingene av
forsuringssituasjonen ble det lagt vekt på følgende parametre:
1) pH er et mål for vannets surhet. Jo lavere verdier, jo surere er vannet. Nøytral vann har pH 7,0. I næringsfattige og oligotrofe innsjøer som ikke er påvirket av forurensinger, vil pH vanligvis være over 6. Slike innsjøer er dominert av bikarbonat. pH under 6 i ikke
forurensede innsjøer kan være forårsaket naturlig av organiske syrer (humus) eller en spesielt tynn vannkvalitet (lite oppløste ioner i vannet). Sur nedbør bidrar til å forsure avrenningsvannet slik at pH synker ned under 6. I slike vann vil sterke syrers anioner (sulfat + nitrat) utgjøre en økende andel av anionene i vannet. Når pH går under 5, er vannet oftest dominert av sterke syrer, men organiske syrer (humus) kan også bidra til surheten i slike vann, hvis de er til stede i høye konsentrasjoner. Innsjøer med lav pH (<
5,5) finnes hovedsakelig på Sør- og Vestlandet. Medianverdien for pH i innsjøer i Norge er 6,40. De laveste pH-verdiene finner vi på Sørlandet der medianverdien er 5,31. På
Vestlandet er medianverdien 5,62. Resten av landet har bare få innsjøer med pH < 5,5 (SFT 1996). For ørret kan en forvente redusert overlevelse når pH blir lavere 5,0, og da er det særlig de yngste stadiene, inkludert egg og plommesekkyngel, som er mest utsatt.
2) Alkalitet og kalsiumioner (Ca2+): Innholdet av bikarbonat er et uttrykk for vannets alkalitet. Dette er et mål på vannets evne til å nøytralisere tilførsel av syrer som for
eksempel kommer med nedbøren. Ca2+ og i noen grad andre kationer angir i hvilken grad det finnes stoffer som kan redusere effekten av forsuringen på planter og dyr i innsjøen. I næringsfattige upåvirkede klarvannsjøer er vanligvis kalsium og magnesium
hovedkationene og bikarbonat hovedanionet. Disse finnes normalt i like store mengder. Et karaktertrekk for innsjøer over hele landet er de lave konsentrasjonene av magnesium, kalsium og bikarbonat. Dette er mest utpreget på Sørlandet og Vestlandet.
og løsmasser, og nedbørsmengder. Siden mineralmateriale forvitrer langsomt i Norge, gir dette liten produksjon av kationer og bikarbonat. I tillegg mottar store deler av slike
områder mye nedbør som virker fortynnende. Vann med lav ionestyrke er det vi kaller ”tynt vann” og slike innsjøer karakteriseres som ”følsomme” da de har liten motstandskraft mot forsuring. I vann der alkaliteten er nær null, kan fiskebestander bli påført skader. Verdier for alkalitet som er høyere enn 20 µekv/l, regnes for å være gunstig for fisk og vanndyr. I Sogn og Fjordane er det generelt lave verdier for kalsium og alkalitet på grunn av
kalkfattig berggrunn.
3) Syrenøytraliserende kapasitet (ANC = kationer [Ca, Mg, Na, K] - anioner [SO4, NO3, Cl]) er en måte å kvantifisere hvilken kapasitet en innsjø har til å motstå forsuring. ANC er bredt anvendt for å vurdere overskridelser av tålegrense for forsuring i norske vassdrag.
ANC er definert som en løsnings evne til å nøytralisere tilførsler av sterke syrer til et gitt nivå, eller sagt på en annen måte: ANC uttrykker innsjøens motstandskraft mot forsuring.
Høye positive verdier uttrykker god vannkvalitet og stor motstand mot forsuring, mens lave verdier uttrykker liten motstand mot forsuring. Negative ANC-verdier betyr at innsjøen er sur. Når verdiene nærmer seg null, oppstår det normalt problemer for fisk og andre organismer. Verdier for norske innsjøer ligger oftest mellom -40 og +40 µekv/l. ANC-verdi på 20 µekv/l er foreslått som en akseptabel tålegrense for fisk og invertebrater (Lien m.fl.
1991). I Sogn og Fjordane har mange innsjøer alltid hatt lave ANC-verdier (nær null). Det fleste innsjøer med tapte bestander i fylket har ANC-verdier ned mot minus 10 µekv/l.
4) Vannets fargetall er et indirekte mål på innholdet av humusstoffer (organiske myrstoffer fra nedbørfeltet). Humøse innsjøer (fargetall > 15 mg Pt/l) er naturlig sure pga innholdet av organiske syrer. pH ned mot 5,0 kan forekomme i humøse innsjøer som ikke er
antropogent påvirket. Slike vann vil gjerne ha en særegen fauna, men mangler typiske forsuringsindikatorer (forsuringsbegunsigede arter) og artsrikdommen er vanligvis høyere enn i forsurede sjøer. Samtidig vil humøse sjøer motstå forsuring bedre enn
klarvannssjøer fordi humusstoffene vil binde til seg aluminium og slik redusere den giftige fraksjonen; labilt aluminium.
5) Giftige aluminiumsfraksjoner, uorganisk monomert aluminium (Um-Al), angir om fisken kan være utsatt for giftig aluminium. Forsuringsprosesser i jorda fører til at aluminium blir løst ut, slik at konsentrasjonene i avrenningsvannet øker. Aluminium kan foreligge både i organisk (ikke-labilt) og uorganisk (labilt) form. I humusrikt (brunfarget) vann er en stor del av aluminiumionene kompleksbundet til organiske molekyler (humus). Det er aluminium i form av uorganiske komplekser som er antatt å være giftig for fisk og andre vannlevende organismer. Hos fisk kan aluminium legge seg på gjellene og i verste fall medføre akutt død. Konsentrasjoner av labilt aluminium på 40 µg/l kan i noen spesielle tilfeller være akutt giftig for fisk (Rosseland m.fl.1992). pH og aluminium er sterkt korrelert fordi løseligheten av aluminium er direkte avhengig av pH. Andelen labilt aluminium er også påvirket av mengden humus i vannet. Når humusinnholdet øker, vil andelen av labilt aluminium reduseres. De høyeste aluminiumskonsentrasjonene finner vi derfor der pH er lavest. Med få unntak er det bare sørlandsfylkene Telemark, Aust- og Vest-Agder og Rogaland som har nivåer av labilt Al > 30 µg/l (SFT 1996).
Når nivåer for disse parametrene ble vurdert, brukte vi primært tilgjengelige data for sammenhenger mellom vannkvalitet og fiskestatus fra undersøkelser i Sogn og Fjordane
Disse ble sammenlignet med våre data for å få et bedre bilde av forsuringssituasjonen.
Vannkjemiske primærdata finnes i Vedlegg 1.
Temperatur og siktedyp
Siktedypet ble bestemt med standard secchi-skive. Dette kan gi en indikasjon på om innsjøen er humøs (myrpåvirket) og om innsjøens produktivitet. Siktedypet kan også indikere hvor store dyp i innsjøen ørreten benytter. Ørreten foretrekker relativt gode lysforhold i sin jakt på bytte.
En temperaturprofil (fra overflaten og nedover) ble tatt i hver innsjø ved hjelp av en vannhenter med termometer.
Samlet vurdering og konklusjon
For alle innsjøene har vi laget en samlet vurdering av delstudiene og forsøkt å konkludere i forhold til forsuringsskade, effekter av kalking og generell status i fiskebestandene.
3 Resultater
3.1 Gulen kommune 3.1.1 Midtbøvatnet
Midtbøvatnet har en svært kystnær beliggenhet og ligger 18 m.o.h. Det har et overflateareal på 15 ha og er omkranset av fjellknauser, heivegetasjon med sparsomt innslag av einer og furu samt noe dyrket mark. Det foreligger ikke dybdekart for vatnet. Under feltarbeidet ble det målt dybder ned til 10 m i ulike deler av vatnet. Det meste av innsjøens areal er derfor
leveområde for bunnlevende ørret. Utløpsbekken som går ut i sjøvann, har ingen vandringshinder og deler av ørretbestanden er anadrom.
Undersøkelsen i Midtbøvatnet ble gjennomført 12. - 13. september 2001. Forholdene under innsamlingen var gode. Overflatetemperaturen under prøvefisket var 11,2 oC og ved bunnen på 10 m dyp var den 10,8 oC. Innsjøen hadde altså en svært homogen
vanntemperatur.
Det er tre innløpsbekker til Midtbøvatnet (Figur 2), hvorav en (Bekk 1) har gytemuligheter for ørret til tross for at den i partier er mer eller mindre overvokst av
vannplanter. Vandringslengde i denne bekken, som er svært smal (ca 20 - 30 cm), er ca 100 m. Gytearealet i bekken er lite (beregnet til ca 3 m2). De to andre innløpsbekkene var mer å betrakte som utydelige vannsig.
Utløpsbekken er klart beste gytebekk selv om den er sterkt begrodd av elvemose og grønnalger og i visse partier er stilleflytende og bevokst med tjønnaks. Det er her gode
skjulmuligheter for ungfisk i visse partier under overhengende torv og busker og i andre partier der substratet består av stein i varierende størrelser. Gytearealet i den ca 400 lange bekken er beregnet til ca 60 m2. Forholdet mellom samlet gyteareal i de to bekkene (i m2) og
innsjøarealet (i ha) ble beregnet til 4,2 noe som er svært lavt.
Vannkjemi
Vannet i utløpsbekken hadde en relativt lav alkalitet (17 µekv/l), lav Ca-konsentrasjon (0,60 mg/l) og pH (5,78), mens den syrenøytraliserende kapasiteten var relativt god (ANC: 27 µekv/l). Det ble målt små mengder giftig aluminium (Um-Al: 7 µg/l). Fargetallet ved utløpet var høyt (43 mg Pt/l) og innsjøen har et relativt lavt siktedyp (3,5 m). Vannkjemien i innsjøen slik den fremstår når vannprøvene ble innsamlet (Vedlegg 1), skulle derfor tilsi relativt gode forhold for fiskebestanden. Med hensyn på de samme parametre var vannkvaliteten i innløpsbekken bedre enn i utløpsbekken (alkalitet: 37 µekv/l, Ca: 1,15 mg/l, pH: 6,02, ANC:
54 µekv/l, Um-Al: 5 µg/l). I innløpsbekken ble det imidlertid målt relativt høye verdier av nitrogen og fosfor (101 µg/l No3-N, 10,2 µg/l Tot-P) noe som tyder på betydelig tilsig fra dyrket mark som omgir bekken. Naturlig nok er Midtbøvatnet med sin nære beliggenhet til havet marint påvirket. Den marine påvirkningen kommer primært med nedbøren, noe som
gjenspeiler seg i høye konsentrasjoner av natrium, magnesium, klorid, sulfat, silisium, kopper, sink, strontium og barium i både innløps- og utløpsbekken. Vannkvaliteten i Midtbøvatnet er tidligere klassifisert til å være variabel og periodevis sur (Bjørklund & Hellen 1997).
Sjøsaltepisoder (se kapittel 4) vil nok i perioder kunne redusere vannkvaliteten, men den betydelige humuspåvirkningen hindrer sannsynligvis den giftige aluminiumsfraksjonen (Um-Al) til å nå skadelige nivåer for fisk.
Figur 2. Kart over Midtbøvatnet med avmerkede steder der det ble satt garn. Tallene ved garnstrekkene angir de dyp som garna ble satt på (1 = 0 - 3 m, 2 = 3 - 6 m, 3 = 6 - 12 m). PE angir strekning for horisontalt planktontrekk ved eksponert strand og PV angir strekning for horisontalt planktontrekk ved/i strand med vegetasjon eller liten eksponering. ● angir sted for vertikalt planktontrekk og største dyp for grabbprøve.Innløpsbekker som er referert i tekst eller tabeller, er angitt med nummererte sirkler.
Fisk Garnfiske
I Midtbøvatnet ble det satt ni garn og det ble fanget 76 ørret etter ca 14 timers fiske. Dette gir en fangst pr innsats på 17 fisk pr 100 m2 garnflate og 12 timers fiske. Baseres fangsten på garn satt grunnere enn 7 m (62 fisk), blir fangst pr innsats 14,1 fisk. Dette resultatet gir en relativ fisketetthet som kan karakteriseres som middels for norske ørretbestander. Størrelses- og aldersfordelingene var normale (Figur 3 og 4) og disse fordelingene tyder ikke på
forsuringspåvirkning.
Fangstene var dominert av ung fisk (2 til 4 år gammel). Den yngste kjønnsmodne hunnen var 2 år og gjennomsnittsalder på modne hunner var 2,8 år noe som tilsier at ørreten kjønnsmodner tidlig. Gjennomsnittslengden på modne hunner var 23,2 cm.
Lengde-vektforholdet gav en allometrisk konstant på 2,97 som betyr at fisken ikke blir lettere for sin lengde når de ble lengre og eldre. Fisken var derfor i god kondisjon. 60 % av fisken fanget under prøvefisket hadde hvit kjøttfarge, mens 40 % var lyserød i kjøttet.
Observasjon av innvollsparasitter uten bruk av lupe viste en forekomst av innvollsparasitter hos ca en tredjedel av fisken. Lupestudie av et mindre utvalg av fangsten viste en forekomst av Diphyllobotrium sp og Eubothrium crassum hos henholdsvis 20 og 60 % av fisken.
Infeksjonsgraden anslås i gjennomsnitt som lite for Diphyllobotrium sp og middels for Eubothrium crassum (Vedlegg 2). Lav forekomst av Diphyllobothrium sp i en innsjø som ligger så nær havet er overraskende, men den gode veksten til ørreten kan kanskje forklare noe av dette. Over halvparten av ørreten var imidlertid infisert med Eubothrium crassum som er en bendelmark som finnes i fiskens blindsekker. Dette er vanskeligere å forstå ettersom disse to taxa begge har copepoder som mellomvert før fisken. Innsjøens størrelse kan ha betydning for forekomsten av sluttvertene til Diphyllobothrium spp, måker og fiskeender, noe som også er funnet i andre kystnære, men små innsjøer (Hartvigsen & Halvorsen 1993). At innsjøen er lett forsuret ser ut til å ha mindre betydning for forekomsten av parasitter.
Veksten, basert på observert gjennomsnittlig lengde for de ulike aldersgruppene (empirisk vekst), er svært god de tre første vekstsesongene (Figur 5, gjennomsnittlig årlig vekst er 6,7 cm). Deretter er tilveksten hos fisken lavere de påfølgende to år (3 cm årlig).
Dersom en inkluderer de fire største fiskene i fangstene (5-åringer på 30 - 37 cm) er det ikke tegn til utflating av veksten med økende alder. Dette antyder at noen individer som overlever lengre enn det som er vanlig i bestanden, får en vekstøkning større enn i bestanden ellers.
Slike vekstomslag i ørretbestander er som oftest forbundet med skifte i diett til større byttedyr og ofte til overgang til fiskespising. De største fiskene kan på den annen side være sjøørret og slik fisk vokser vanligvis bedre og blir større enn artsfeller som lever i ferskvann. Det høye estimatet for fiskebiomasse i innsjøen (39 kg pr ha, se nedenfor) kan også være et uttrykk for at en vesentlig del av ørretbestanden er anadrom.
Fangst pr garninnsats, maksimalstørrelsen på fisken i innsjøen og den moderate vekstreduksjonen med økende alder på fisken tyder på at bestanden er moderat tett. Den unge alderen på fisken i bestanden kan tyde på at det utøves et garnfiske som effektivt tar ut de største individene i bestanden.
Elektrofiske
En 51 m lang strekning og 51 m2 av den ca 400 m lange utløpsbekken ble overfisket tre ganger med elektrisk fiskeapparat. Det ble fanget 79 ørretunger (63 0+, 14 1+ og 2 2+). I første elfiskeomgang ble det også fanget 13 ål (10 - 30 cm) og 5 stingsild (3 - 4 cm). Tettheten av ørret ble beregnet til 207 fisk pr 100 m2 (95 % konfidensintervall: 142 - 271), noe som kan
Figur 3. Lengdefordeling for ørret i fangstene i Midtbøvatnet (antall fisk i 2 cm grupper).Tallene på x-aksen angir nedre grense for intervallene.
Figur 4. Aldersfordeling for ørret i fangstene i Midtbøvatnet.
Midtbøvatnet
0 2 4 6 8 10 12 14 16 18 20
8 10 12 14 16 18 20 22 24 26 28 30 32 34 36 Lengdegrupper (cm)
Antall
Midtbøvatnet
0 5 10 15 20 25 30 35
0 1 2 3 4 5
Alder (år)
Antall
Figur 5. Empirisk vekst (med standardavvik) for ørret i garnfangstene fra Midtbøvatnet. Tallene som står ovenfor gjennomsnittverdiene, er antallet fisk som beregningen er basert på for hver aldersgruppe.
Figur 6. Prosentvis andel (basert på antall) av planktoniske og litorale krepsdyr (prøver fra vegetasjon: Litt. veg. og eksponert strand: Litt. eksp.) i Midtbøvatnet i september 2001, med fordeling på hovedgruppene vannlopper, calanoide hoppekreps (Calanoida) og cyclopoide hoppekreps (Cyclopoida).
Midtbøvatnet
0 5 10 15 20 25 30 35
0+ 1+ 2+ 3+ 4+ 5+
Alder (år)
Empirisk lengde (cm)
5 32
23 9
4
1
Midtbøvatn
0 20 40 60 80 100
Planktonisk Litt.veg. Litt.eksp.
Prosent
Vannlopper Calanoida Cyclopoida
Som følge av gjenvoksing av vannplanter var det bare mulig å elfiske begrensede partier i Bekk 1. Til sammen ble ca 15 m2 av bekken overfisket en omgang og 4 0+ og 4 1+
ørret , 1 ål og 40 - 50 stingsild ble fanget. Antar vi en fangsteffektivitet på 50 %, kan ørretbestanden i bekken anslås til 32 individer og tettheten til 107 individer pr 100 m2.
Ungfiskbestanden av ørret i de to bekkene utgjør til sammen ca 530 individer. Dette estimatet er så lavt i forhold til størrelsen på fiskebestanden i innsjøen at det neppe gir et riktig inntrykk av rekrutteringssituasjonen. Grove sammenhenger mellom fangst pr innsats og
bestandsstørrelse antyder at vi har en ørretbestand i størrelsesorden 4500 individer eldre enn 1+ (eller ca 39 kg biomasse pr ha) i Midtbøvatnet. En sannsynlig forklaring på dette
misforholdet er at en betydelig andel av yngelen forlater bekkene allerede den første
sommeren (før vi fisket). Dette støttes ved at det ble fanget både 0+ og 1+ på garn i innsjøen.
I innsjøer er det svært sjelden man fanger 0+ på garn, selv om de finnes der (lav
fangsteffektivitet på finmaskede garn og liten aksjonsradius for 0+). Opplysninger fra lokalt hold om at det vanligvis er stor tetthet av yngel i innløpsbekken (Bekk 1) om våren støtter en slik forklaring.
Dyreplankton
Totalt ble det bare registrert fire arter vannlopper og to arter hoppekreps (Vedlegg 3). Alle artene er vanlig utbredt i norske innsjøer, og forekommer i både sure og ikke-sure lokaliteter.
Andelen av vannlopper var størst i de frie vannmassene (planktonisk), mens cyclopoide hoppekreps utgjorde ca 60 % i hvert av de litorale habitatene (Figur 6). Blant vannloppene dominerte Bosmina longispina, mens Cyclops scutifer utgjorde hovedtyngden av
hoppekrepsene (medregnet copepoditter). Selv om det bare ble registrert et fåtall krepsdyrarter tyder ikke artssammensetningen av dyreplanktonet på at Midtbøvatnet er spesielt forsuringspåvirket.
Bunndyr
Utløpsbekken har en noe høyere diversitet enn innløpsbekk og utos, til tross for at
innløpsbekken har en høyere alkalitet. Her ble det også funnet en vannkalv, Ilybius fulginosus, som er en vanlig forekommende art i Norge (Vedlegg 4 og 5). Bunndyrsamfunnene i vatnet og bekkene er middels til sterkt påvirket av forsuring.
Det ble funnet få fjærmygglarver i grabbprøvene (Vedlegg 6), men de to artene som ble påvist kan indikere et mesotroft vann med mulig avkastning på 6 til 7 kg fisk/ha.
Konklusjon
Midtbøvatnet med sin nære beliggenhet til havet er påvirket av marin nedbør. Vannkjemien i innsjøen slik den fremstår i det gitte øyeblikk vannprøvene er innsamlet, tilsier relativt gode forhold for fiskebestanden, mens sammensetningen av bunndyrsamfunnene viser at innsjøen og bekkene er middels til sterkt påvirket av forsuring. Sjøsaltepisoder vil nok i episoder kunne redusere vannkvaliteten, men den betydelige humuspåvirkningen begrenser sannsynligvis aluminiumsfraksjonen (Um-Al) som er skadelig for fisk. Ørretbestanden ser ut til å ha en stabil rekruttering, vokser raskt, har god kondisjon og liten grad av parasittering. Fangst pr
garninnsats, maksimalstørrelsen på fisken i innsjøen og den moderate vekstreduksjonen med økende alder viser at bestandsstørrelsen ikke er for stor i forhold til næringstilgang for fisken.
Den unge alderen på bestanden kan imidlertid tyde på at det utøves et garnfiske som effektivt tar ut de største individene i bestanden. I perioden 1990 - 94 ble Midtbøvatnet årlig fullkalket og kalkstein ble utlagt i gytebekkene. Effekten av denne kalkingen har sannsynligvis opphørt.
Det kan vurderes å sikre rekrutteringen i gytebekkene mot surstøtepisoder ved å kalke utløps- og innløpsbekken med kalksteinsgrus.
3.1.2 Nordre Nordgulvatn i Nordgulvassdraget
Nordre Nordgulvatn er en av tre innsjøer i Nordgulvassdraget (Figur 7). Vannet ligger 134 m.o.h. og den 550 m lange utløpselva renner ned i Søre Nordgulvatn. Nordre Nordgulvatn har et overflateareal på 14 ha. Det foreligger ikke dybdekart for vatnet. Ut fra våre erfaringer under lodding av vanndybder ved garnsettingen hadde de midtre deler av vatnet dybder på 15 - 17 m i hele vannets nord-sør retning. Vi antar at ca halvparten av vannets areal er grunnere enn 10 m.
Undersøkelsen i Nordre Nordgulvatn ble gjennomført 9. - 10. september 2001.
Forholdene under innsamlingen var gode. Overflatetemperaturen under prøvefisket var 11,7
oC og ved bunnen på 15 m dyp var den 11,4 oC. Innsjøen hadde altså en svært homogen vanntemperatur til tross for at vatnet har betydelige dypområder. Dette skyldes sannsynligvis at det ofte oppstår sterk vind når luftmasser presses sammen mellom de trange fjellsidene langsetter vatnet og som hindrer at det etableres et sprangsjikt.
Det er en innløpsbekk til vatnet og noen mindre vannsig på vatnets vestside som ikke tillater oppgang av fisk. Innløpsbekken i nordenden har gytemuligheter for ørret spesielt i de nedre 20 - 30 m og på spredte plasser ovenfor dette området. Fisk kan vandre ca 250 m opp i denne bekken. Deler av bekken går over berg eller har et relativt storsteinet substrat og i partier betydelig påvekst av elvemose og grønnalger (ca 25 % dekningsgrad). Det er betydelige partier med gode skjulmuligheter for fiskunger. Gytearealet i bekken anslås til ca 115 m2. I tillegg danner bekkens utløp i vatnet et område på ca 20 m2 som har et
tilsynelatende høvelig gytesubstrat.
Innløpsbekken er høyst sannsynlig viktigste gytebekk, men det kan rekrutteres ungfisk fra hele den 580 m lange utløpsbekken som går ned til Søre Nordgulvatn. Det er noen
avsatser i bekkeløpet mellom innsjøene, men som sannsynligvis ikke er vandringshindre på gitte vannføringer. Fisk kan derfor gjensidig utveksles mellom innsjøene. Bekken mellom innsjøene er storsteinet og går over berg i betydelige partier (20 %). I tillegg er den svært begrodd med elvemose (dekningsgrad 20 - 30 %). Til tross for at egnet gytesubstrat ses på noen begrensede områder (anslås til ca 10 m2), var det en betydelig tetthet av ungfisk i nedre del mot Søre Nordgulvatn. Forholdet mellom samlet gyteareal i de to bekkene (i m2) og innsjøareal (i ha) ble beregnet til 10,4 noe som er lavt.
Vannkjemi
Vannet ved utløpet av Nordre Nordgulvatn hadde ingen alkalitet, svært lav Ca-konsentrasjon (0,19 mg/l) og lav pH (5,21), og hadde bare en svak syrenøytraliserende kapasitet (ANC: 8 µekv/l). Det ble målt et forhøyet nivå av giftig aluminium (Um-Al: 23 µg/l). Det høye innholdet av humus i innsjøen (fargetall 37 mg Pt/l) hindrer sannsynligvis konsentrasjonen av labilt aluminium til å komme opp på et nivå som er skadelig for ørret. Innsjøen har et moderat siktedyp (4,5 m). Vannfargen ble karakterisert som gulig-brun. Vannkjemien i innsjøen (Vedlegg 1) er relativt dårlig for ørret og forsuringsskader kan forventes. Med hensyn på de samme parametre var vannkvaliteten av samme karakter i innløpsbekken (alkalitet 0 µekv/l, Ca 0,25 mg/l, pH 5,22, ANC 8 µekv/l, Um-Al 18 µg/L, fargetall 35 mg Pt/l).
Fisk Garnfiske
Det ble satt ni garn og fanget 139 ørret etter ca 12 timers fiske. Dette gir en fangst pr innsats på 34 fisk pr 100 m2 garnflate og 12 timers fiske. Baseres fangsten på garn satt grunnere enn
Figur 7. Kart over Nordre Nordgulvatn med avmerkede steder der det ble satt garn. Tallene ved garnstrekkene angir de dyp som garna ble satt på (1 = 0 - 3 m, 2 = 3 - 6 m, 3 = 6 - 12 m, 4 = 12 20 m). PE angir strekning for horisontalt planktontrekk ved eksponert strand og PV angir strekning for horisontalt planktontrekk ved/i strand med vegetasjon eller liten
eksponering. ● angir sted for vertikalt planktontrekk og største dyp for grabbprøve.
Figur 8. Lengdefordeling for ørret i fangstene i Nordre Nordgulvatn (antall fisk i 2 cm grupper). Tallene på x-aksen angir nedre grense for intervallene.
Figur 9. Aldersfordeling for ørret i fangstene i Nordre Nordgulvatn.
Nordre Nordgulvatn
0 5 10 15 20 25 30
8 10 12 14 16 18 20 22 24
Lengdegrupper (cm)
Antall
Nordre Nordgulvatnet
0 5 10 15 20 25 30 35 40 45 50
1 2 3 4 5
Alder (år)
Antall
bestod av fisk med alder fra 1 til 4 år. En liten andel blir eldre enn 4 år. Den høye andelen 1+
(18 %) tyder på at ungfisken forlater bekkene tidlig. Den yngste kjønnsmodne hunnen var 2 år og gjennomsnittsalder på modne hunner var 3,2 år noe som tilsier at ørreten i sin
alminnelighet kjønnsmodner relativt tidlig. Gjennomsnittslengden på modne hunner var 19,1 cm.
Lengde-vektforholdet gav en allometrisk konstant på 2,89 som betyr at fisken blir litt lettere for sin lengde når den blir lengre og eldre. Fisken var derfor i relativt god kondisjon. 99
% av fisken fanget under prøvefisket hadde hvit kjøttfarge, mens 1 % var lyserød i kjøttet. En mindre andel (12 %) av ørretbestanden var synlig infisert av innvollsparasitter
(Diphyllobotrium spp). Svært få av disse (1 %) var sterkt parasittert. Observasjon av parasitter uten bruk av lupe viste forekomst av Diphyllobothrium spp hos 12 % av fisken, mens
undersøkelser ved bruk av lupe ikke påviste Diphyllobothrium spp eller andre parasittarter (Vedlegg 2). Grunnen til dette avviket er mest sannsynlig det lave antallet fisk som ble undersøkt med lupe (9 fisk), og kan også ha sammenheng med hvilke størrelsesgrupper av fisk som ble undersøkt. Større (eldre) fisk har oftere synlige infeksjoner av Diphyllobothrium spp enn mindre (yngre) fisk ganske enkelt fordi de har høyere alder og dermed har spist mer.
Fraværet av andre parasittarter er overraskende, og kan ha en sammenheng med graden av forsuring i innsjøen. Egne observasjoner tyder på at forekomsten av parasitter i sure innsjøer er lavere enn det man kan forvente, og kan ha sammenheng med både forekomsten av byttedyr og hvor tolerante parasittenes spredningsstadier er for surt vann.
Den årlige tilveksten i bestanden, basert på observert gjennomsnittlig lengde for de ulike aldersgruppene (empirisk vekst), er moderat og avtagende med økende alder (4,1 - 2,5 cm pr år, Figur 10). Fangst pr garninnsats, maksimalstørrelsen på fisken i innsjøen og den beskjedene tilveksten på den eldste, men allikevel unge fisken, tyder på at bestanden er tett og at dødeligheten på fisken blir høy når den passerer 4 år som følge av sterk
næringskonkurranse.
Elektrofiske
En 32 m lang strekning og et areal på ca 100 m2 i nedre del av innløpsbekken ble overfisket tre ganger med elektrisk fiskeapparat. Det ble fanget 89 ørretunger (76 0+, 10 1+ og 3 2+).
Tettheten av ørret ble beregnet til 107 fisk pr 100 m2 (95 % konfidensintervall: 90 - 124), noe som kan anses som en høy tetthet. Totalt tilgjengelig areal i innløpsbekken er ca 800 m2. Dersom det antas at ungfisken kan nytte så mye som 80 % av dette arealet (640 m2), får vi en ungfiskbestand på ca 680 individer (0+ til 2+).
Til tross for svært begrensede gyteområder i utløpsbekken ble det registrert en
betydelig tetthet av fiskeunger i denne. 80 m2 i nedre del mot Søre Nordgulvatn ble overfisket en omgang og 25 0+ og 35 ørret eldre enn 0+ ble fanget. Antar vi en fangsteffektivitet på 50 % kan tettheten i dette området beregnes til 150 individer pr 100 m2. Dette må anses som en høy fisketetthet, men er neppe representativ for bekken samlet sett fordi betydelige deler av bekken ovenfor har en brattere topografi, er mer storsteinet og har oppvekstområder dårlig egnet for 0+. Ved stikkprøver med elfiske ble det også bare funnet eldre fisk enn 0+ i dette området. Dersom vi for denne bekken samlet sett (1760 m2) antar en tetthet på det halve av det vi estimerte i nedre del, kan ørretbestanden i hele bekken anslås til ca 1050 individer.
Dette tallet inkluderer fisk i de områder der bekken danner flere sidegreiner i de nedre 150 m mot Søre Nordgulvatn.
Ungfiskbestanden av ørret i de to bekkene som kan rekruttere fisk til Nordre Nordgulvatn utgjør til sammen ca 1740 individer. Dersom over halvparten av denne fisken rekrutteres til nabovatnet vil den resterende del allikevel være tilstrekkelig til å rekruttere bestanden i Nordre Nordgulvatn.
Figur 10. Empirisk vekst (med standardavvik) for ørret i garnfangstene fra Nordre Nordgulvatn. Tallene som står ovenfor gjennomsnittverdiene, er antallet fisk som beregningen er basert på for hver aldersgruppe.
Figur 11. Prosentvis andel (basert på antall) av planktoniske og litorale krepsdyr (prøver fra vegetasjon: Litt. veg. og eksponert strand: Litt. eksp.) i Nordre Nordgulvatn i september 2001, med fordeling på hovedgruppene vannlopper, calanoide hoppekreps (Calanoida) og cyclopoide hoppekreps (Cyclopoida).
Nordre Nordgulvatnet
0 5 10 15 20 25 30
1+ 2+ 3+ 4+ 5+
Alder (år)
Empirisk lengde (cm)
21
45
33
16 2
Nordre Nordgulvatn
0 20 40 60 80 100
Planktonisk Litt.veg. Litt.eksp.
Prosent
Vannlopper Calanoida Cyclopoida
Grove sammenhenger mellom fangst pr innsats og bestandsstørrelse antyder at vi har en ørretbestand på ca 3500 ørret eldre enn 1+ (eller ca 14 kg biomasse pr ha) i Nordre Nordgulvatn. Forholdet mellom samlet gyteareal i bekkene og innsjøarealet ble beregnet til å være lavt (se ovenfor). Aldersfordelingen i garnfangstene i vatnet (Figur 9) viser imidlertid at fisken forlater bekkene tidlig da en betydelig andel av fisken er 1+ (18 %).
Dyreplankton
Det ble totalt registrert sju arter vannlopper og tre arter hoppekreps i Nordre Nordgulvatn (Vedlegg 3). Bosmina longispina var den dominerende arten blant vannloppene i alle habitatene (Figur 11). Eudiaptomus gracilis talte flest individer blant hoppekrepsene i den planktoniske prøven, mens cyclopoide copepoder, sannsynligvis Cyclops scutifer, dominerte i den litorale prøven fra eksponert strand. I vegetasjonen var det svært få hoppekreps i prøven.
Det var ingen typiske forsuringsbegunstige arter som Alona rustica eller Acantholebris curvirostris til stede i noen av prøvene. B. longispina er ofte dominant i sjøer med lav pH, mens daphnier vanligvis ikke er tilstede (SFT 2001). En dominans av små vannlopper, som B.
longispina, kan også indikere sterkt predasjonstrykk fra fisk. Vannkvaliteten målt i utløpet av Nordre Nordgulvatn, tyder imidlertid på at lokaliteten er noe forsuret, og artssammensetningen i krepsdyrsamfunnet er også typisk for ionesvake og sure lokaliteter (SFT 2001).
Bunndyr
Både vatnet og bekkene har en svært lav artsdiversitet bestående av forsuringstolerante bunndyrarter (Vedlegg 4 og 5), og innsjøen kan slik karakteriseres som middels til sterkt forsuret. Ut fra dette kan det synes som at den noe tette fiskebestanden lever under en begrenset næringstilgang.
Fjærmyggfaunen (Vedlegg 6) indikerer et oligo- til mesotroft vann med rundt 5 kg fisk/ha som mulig avkastning.
Konklusjon
I perioden 1989-94 ble gytebekkene i Nordre Nordgulvatn årlig kalket med skjellsand. Det ble ikke observert skjellsand i bekkene ved befaringen i 2001 og effekten av kalkingen har sannsynligvis opphørt. Dette gjenspeiler seg i en dårlig vannkvalitet i innløpsbekken såvel som i innsjøen og artsammensetningen i krepsdyr- og bunndyrsamfunnene bekrefter at lokaliteten har et tydelig surt preg. Til tross for dette holder vatnet en tallrik, men småfallen ørretbestand som har en stabil rekruttering. Fangst pr garninnsats, maksimalstørrelsen på fisken i innsjøen og den beskjedene tilveksten på den eldste, men allikevel unge fisken, viser at bestanden er tett i forhold til næringsgrunnlaget. Dødeligheten på fisken blir høy når den passerer 4 år enten som følge av sterk næringskonkurranse og/eller at beskatningen på større fisk er stor. Selv om fiskebestanden nå ikke bærer preg av å være påvirket av den marginale vannkvaliteten vil små forverringer av denne kunne medføre betydelig dødelighet i
fiskebestanden. Et enkelt vannkjemisk overvåkingsprogram kan avsløre slike episoder.
Kystnære områder som Gulen mottar tidvis sjøsalter med nedbøren, særlig i perioder med kraftig vind. Dette kan føre til at vannet i vassdragene blir surere enn tilførslene fra den
vanlige nedbøren skulle tilsi. En stabil rekruttering til fiskebestanden kan sikres ved kalking av gytebekkene.
3.1.3 Søre Nordgulvatn i Nordgulvassdraget
Søre Nordgulvatn (94 m.o.h.) ligger i fortsettelsen av Nordre Nordgulvatn. Det er ingen vandringshindre i den ca 550 m lange bekken som forbinder innsjøene. Søre Nordgulvatn er noe større enn vatnet ovenfor og har et overflateareal på 22 ha (Figur 12). Det foreligger ikke dybdekart for vatnet. Våre erfaringer under lodding av dyp under garnsetting tilsier at vatnet er noe grunnere enn nabovatnet ovenfor. Største dyp som ble funnet var 11 m. Søre
Nordgulvatn har betydelige likhetstrekk med Nordre Nordgulvatn hva angår topografi, hydrologi, vannkvalitet og fiskebestand.
Undersøkelsen i Søre Nordgulvatn ble gjennomført 9. - 10. september 2001.
Forholdene under innsamlingen var gode. Overflatetemperaturen under prøvefisket var 11,2
oC og ved bunnen på 15 m dyp var den 10,8 oC. Innsjøen hadde altså som i N. Nordgulvatn en svært homogen vanntemperatur.
I tillegg til innløpsbekken fra Nordre Norgulvatn har innsjøen en innløpsbekk til i nordøstre ende (Bekk 1). Fisk kan vandre ca 250 m opp i denne bekken som har gode gytemuligheter for ørret spesielt i de nedre 70 m. Ovenfor dette området faller bekken
brattere, blir storsteinet og har gytemuligheter for ørret bare på svært begrensede plasser noe som gjenspeiler seg i svært lav fisketetthet i motsetning til de nedre deler av bekken.
Gytearealet i bekken anslås til ca 50 m2. I tillegg danner bekkens utløp i vatnet et område på ca 50 m2 med et svært bra gytesubstrat. På dette området kunne det ses mange gytegroper fra forrige års gyting. Den 550 m lange innløpsbekken fra Nordre Nordgulvatn er høyst sannsynlig viktigste gytebekk. Denne bekken er nærmere beskrevet i kap 3.1.2.
I utløpselva i sørenden av vatnet er det et mulig vandringshinder for fisk etter 100 m.
På første 40 m nedenfor vatnet er mesteparten av bunnsubstratet egnet for gyting. Deretter finnes bare begrensede felter med gytesubstrat og elvebotn er betydelig begrodd av elvemose og grønnalger (60 - 70 % dekningsgrad). Tilgjengelig gyteareal i utløpsbekken anslås til 150 m2. Forholdet mellom samlet gyteareal i bekkene (i m2) og innsjøareal (i ha) ble beregnet til 11,8 noe som er lavt. Det er imidlertid mulig at ørret også kan gyte på partier i innsnevringene mellom lonene i sørenden av vatnet. På grunn av betydelig vind og vanskelige
observasjonsforhold var det ikke mulig å klassifisere disse områdene mht gyteforhold.
Vannkjemi
Vannkvaliteten i Søre Nordgulvatn (Vedlegg 1) er svært lik den i Nordre Nordgulvatn: Vannet ved utløpet av Søre Nordgulvatn hadde ingen alkalitet, lav Ca-konsentrasjon (0,20 mg/l) og pH (5,22), og hadde så og si ingen syrenøytraliserende kapasitet (ANC: 1 µekv/l). Det ble målt et relativt høyt nivå av giftig aluminium (Um-Al: 18 µg/l). Det høye innholdet av humus i
innsjøen (fargetall 31 mg Pt/l) hindrer sannsynligvis konsentrasjonen av labilt aluminium til å komme opp på et nivå som er skadelig for ørret. Innsjøen har et moderat stort siktedyp (4,8 m). Vannfargen ble karakterisert som gulig-brun. Vannkjemien i innsjøen er marginal for ørret og forsuringsskader er å forvente. Med hensyn på forsuringsrelaterte parametre var
vannkvaliteten av samme karakter i innløpsbekken fra Nordre Nordgulvatn (alkalitet 0 µekv/l, Ca 0,18 mg/l, pH 5,21, ANC 7 µekv/l, Um-Al 20 µg/L, fargetall 36 mg Pt/l) og i bekken som har innløp i nordøstre ende (Bekk 1: alkalitet 0 µekv/l, Ca 0,20 mg/l, pH 5,28, ANC -1 µekv/l, Um- Al 16 µg/L, fargetall 15 mg Pt/l).
Fisk Garnfiske
Figur 12. Kart over Søre Nordgulvatn med avmerkede steder der det ble satt garn. Tallene ved garnstrekkene angir de dyp som garna ble satt på (1 = 0 - 3 m, 2 = 3 - 6 m, 3 = 6 - 12 m).
PE angir strekning for horisontalt planktontrekk ved eksponert strand og PV angir strekning for horisontalt planktontrekk ved/i strand med vegetasjon eller liten eksponering. ● angir sted for vertikalt planktontrekk og største dyp for grabbprøve.Innløpsbekker som er referert i tekst eller tabeller, er angitt med nummererte sirkler.
bestod av fisk fra 10 - 25 cm. Størrelses- og aldersfordelingene (Figur 13 og 14) var normale og tyder i motsetning til det en skulle forvente ut fra vannkvaliteten i innsjøen, ikke på
forsuringspåvirkning. Fangstene bestod av fisk med alder 1 til 4 år og en liten andel blir eldre enn 4 år. Den høye andelen 1+ tyder på at ungfisken forlater bekken tidlig. Den yngste kjønnsmodne hunnen var 2 år og gjennomsnittsalder på modne hunner var 3,7 år.
Gjennomsnittslengden på modne hunner var 22,3 cm.
Lengde-vektforholdet gav en allometrisk konstant på 2,94 som betyr at fisken ikke blir vesentlig lettere for sin lengde når den blir lengre og eldre. Fisken var derfor i god kondisjon.
99 % av fisken fanget under prøvefisket hadde hvit kjøttfarge, mens 1 % var lyserød i kjøttet. 20 % av ørretbestanden var infisert av innvollsparasitter (Diphyllobotrium spp).
Observasjon av innvollparasitter uten bruk av lupe viste at 20 % av den undersøkte ørreten var infisert av bendelmarken Diphyllobotrium spp. Lupestudie av et mindre utvalg av fangsten viste samme prosentvise forekomst av Diphyllobotrium sp og at 10% av den undersøkte fisken var infisert med tarmikten Crepistomum sp. Infeksjonsgraden anslås i gjennomsnitt som lite for begge taxa (Vedlegg 2). Forekomst av tarmikten Crepidostomum viser at dens
mellomverter (småmuslinger og døgnfluer og/eller vårfluer) er tilstede i innsjøen.
Den årlige tilveksten i bestanden, basert på observert gjennomsnittlig lengde for de ulike aldersgruppene (empirisk vekst), er moderat og avtagende med økende alder (5,7 - 1,9 cm pr år (Figur 15). Fangst pr garninnsats, maksimalstørrelsen på fisken i innsjøen og den beskjedene tilveksten på den eldste, men allikevel unge fisken, tyder på at bestanden er tett i forhold til næringsgrunnlaget og at dødeligheten på fisken blir høy når den passerer 4 år som følge av sterk næringskonkurranse.
Elektrofiske
Til tross for svært begrensede gyteområder i innløpsbekken som renner ned fra Nordre Nordgulvatn ble det registrert en betydelig tetthet av fiskeunger i denne (se under
beskrivelsen av Nordre Nordgulvatn). Dette er sannsynligvis den bekken som i antall gir flest rekrutter til bestanden i Søre Sørgulvatn. Ungfiskbestanden i hele bekken ble anslått til ca 1050 individer. Denne fisken kan være rekrutter til Nordre Nordgulvatn såvel som Søre Nordgulvatn.
En 20 m lang strekning og et areal på 110 m2 i nedre del av innløpsbekken i nordøstre ende av vatnet (Bekk 1) ble overfisket tre ganger med elektrisk fiskeapparat. Det ble fanget 75 ørretunger (64 0+, 7 1+ og 4 2+). Tettheten av ørret ble beregnet til 73 fisk pr 100 m2 (95 % konfidensintervall: 66 - 80), noe som kan anses som en god tetthet av fiskeunger. Totalt tilgjengelig areal i innløpsbekken er ca 800 m2. Ved en gangs overfiske med elektrisk
fiskeapparat ble det registrert lite fisk i øvre halvdel av bekken. Hvis vi antar at ungfisken kan nytte opptil 60 % av bekkearealet (480 m2), får vi en ungfiskbestand på ca 350 individer (0+ til 2+).
De øvre 34 m og et areal på ca 240 m2 av den 100 m lange strekningen før
vandringshindret i utløpsbekken i sørenden av vatnet ble overfisket en gang med elektrisk fiskeapparat. Det ble fanget 39 ørretunger (27 0+ og 12 eldre enn 0+). Antar vi en
fangsteffektivitet på 50 %, kan ørretbestanden i bekken anslås til 185 individer og tettheten til 33 individer pr 100 m2. Det er da antatt at ungfisken kan nytte så mye som 80 % av arealet i bekken som helhet.
Ungfiskbestanden av ørret i de tre bekkene som kan rekruttere fisk til Søre Nordgulvatn utgjør til sammen nærmere 1600 individer. Om så mye som halvparten av ungfisken som lever i bekken mellom og Søre og Nordre Nordgulvatn (1050 individer) skulle være rekrutter til Nordre Norgulvatn, kan vil allikevel anta at bestanden i Søre Nordgulvatn har
Figur 13. Lengdefordeling for ørret i fangstene i Søre Nordgulvatn (antall fisk i 2 cm grupper). Tallene på x-aksen angir nedre grense for intervallene.
Figur 14. Aldersfordeling for ørret i fangstene i Søre Nordgulvatn.
Søre Nordgulvatn
0 5 10 15 20 25 30
8 10 12 14 16 18 20 22 24
Lengdegrupper (cm)
Antall
Søre Nordgulvatnet
0 5 10 15 20 25 30 35 40 45
1 2 3 4 5
Alder (år)
Antall
Figur 15. Empirisk vekst (med standardavvik) for ørret i garnfangstene fra Søre Nordgulvatn. Tallene som står ovenfor gjennomsnittverdiene, er antallet fisk som beregningen er basert på for hver aldersgruppe.
Figur 16. Prosentvis andel (basert på antall) av planktoniske og litorale krepsdyr (prøver fra vegetasjon: Litt. veg. og
eksponert strand: Litt. eksp.) i Søre Nordgulvatn i september 2001, med fordeling på hovedgruppene vannlopper, calanoide
hoppekreps (Calanoida) og cyclopoide hoppekreps (Cyclopoida).
Søre Nordgulvatn
0 5 10 15 20 25 30
1+ 2+ 3+ 4+ 5+
Alder (år)
Empirisk lengde (cm)
23
39
27 12
4
Søre Nordgulvatn
0 20 40 60 80 100
Planktonisk Litt.veg. Litt.eksp.
Prosent
Vannlopper Calanoida Cyclopoida
