Vern mot urimelige avtalevilkår i internasjonale kontrakter

(1)

Vern mot urimelige avtalevilkår i internasjonale kontrakter

Vurdering av avtaleloven §§ 36 og 37 som internasjonalt preseptorisk og ordre public

Kandidatnummer: 548

Leveringsfrist: 25 mai 2020 kl. 12 Antall ord: 6808

(2)

i

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Problemstilling ... 1

1.2 Tema og aktualitet ... 1

1.3 Vernet mot urimelige kontrakter ... 1

1.3.1 Avtaleloven § 36 ... 1

1.3.2 Avtaleloven § 37 ... 2

1.4 Fremstillingen videre ... 3

2 INTERNASJONALT PRESEPTORISK OG ORDRE PUBLIC ... 3

2.1 Internasjonalt preseptorisk ... 3

2.2 Ordre Public ... 5

3 VERNET ETTER DEN NORSKE RETTEN ... 7

3.1 Lover og forarbeider ... 7

3.2 Praksis ... 9

3.2.1 LB-2017-203047 ... 9

3.2.2 Rt. 1999 s. 482 ... 10

3.2.3 Rt. 1931 s. 1185 ... 11

3.3 Juridisk litteratur ... 11

4 VURDERING ... 13

4.1 Internasjonalt preseptorisk ... 13

4.1.1 Avtaleloven § 37 ... 13

4.1.2 Avtaleloven § 36 ... 14

4.2 Ordre Public ... 16

5 KONKLUSJON ... 17

LITTERATURLISTE ... 18

(3)

1

1 Innledning

1.1 Problemstilling

I hvilken grad vil en norsk avtalepart være beskyttet mot urimelige kontrakter inngått med en utenlandsk part?

Etter den norske internasjonale privatretten kan enkelte norske lovbestemmelser få forrang ovenfor utenlandske lover selv når det er bestemt at et annet lands lover skal utgjøre bakgrunnsretten. Dette vil være tilfelle hvis norske lover eller lovkonsepter regnes for å være internasjonalt preseptorisk eller del av den norske ordre public.

1.2 Tema og aktualitet

Den økende internasjonaliseringen fører til at stadig flere formuerettslige forhold har tilknytning til utlandet. Forslag til en generell norsk lovvalgslov ble 02.10.2018 sendt ut på høring.¹ Slik det er nå er lovvalgsreglene for det meste ulovfestet, med noe spredt spesiallovgivning på enkelte områder.

1.3 Vernet mot urimelige kontrakter

Vernet mot urimelige kontrakter fremgår av avtaleloven §§ 36 og 37. Vernet gjelder både for avtalevilkår og avtaler i sin helhet. § 36 er basert på nordisk lovsamarbeid, og § 37 er basert på EU-direktiv 93/13. § 37 er ikke en selvstendig lempningsregel. Bestemmelsen spesifiserer den nærmere anvendelse av § 36 i bestemt angitte tilfeller.²

1.3.1 Avtaleloven § 36

«§ 36. En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville vir- ke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.

Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forhol- dene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.

Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktrettslig sedvane»

1 Justis- og beredskapsdepartementet (2018)

2 Ot.prp.nr.89 (1993–1994) Om lov om endring i avtaleloven s. 6

(4)

2

Arbeidet som ledet til vedtagelsen av avtaleloven § 36 startet med at det ble oppnevnt et ut- valg i 1971 som skulle utrede spørsmål om regulering og kontroll av standardkontrakter og om lempning av avtalevilkår. Bakgrunnen for arbeidet var et ønske om å styrke forbrukerver- net ved standardkontrakter. Arbeidet startet som et samarbeid i nordisk regi tidlig på 70-tallet, men dette pågikk kun i kort tid og deretter fortsatt på nasjonalt grunnlag.³ Når Ot. prp. nr. 5 (1982-1983) om generell formuerettslig lempningsregel ble fremmet hadde det allerede blitt vedtatt nye regler om lempning av kontraktsvilkår i Sverige (1976), Danmark (1975) og Fin- land (1982).⁴ Den generelle lempningsregelen erstattet de tidligere særreglene for lempning i avtaleloven. § 36 vil i hovedsak anvendes på rettsområder som ikke er regulert av preseptorisk kontraktslovgivning, men kan også komme supplerende inn når den øvrige preseptoriske lovgivningen ikke strekker til.

§ 36 kan i utgangspunktet anvendes både på avtaler mellom næringsdrivende, mellom en næ- ringsdrivende og forbruker og på avtaler mellom forbrukere. Ved den konkrete avgjørelsen av rimeligheten vil derimot partenes stilling kunne ha mye å si. § 36 har i hovedsak fått betydning for forbrukerkontrakter. Det finnes noe rettspraksis på at den kan komme til anvendelse i kommersielle forhold mellom to næringsdrivende parter. Disse tilfellene er derimot langt i fra typiske avtaleforhold, og bestemmelsen har hatt liten betydning for avtaler mellom to faktisk likeverdige parter.⁵

«§ 37. For vilkår som ikke er individuelt forhandlet, og som inngår i en avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende, gjelder følgende:

1. Ved anvendelse av § 36 skal det tas hensyn til forhold som nevnt i § 36 annet ledd. Senere inntrådte forhold skal likevel ikke tillegges betydning til skade for forbrukeren med den virkning at et avtalevilkår som ellers ville anses som uri- melig, blir ansett som rimelig.

2. Hvis ett eller flere avtalevilkår medfører en betydelig skjevhet til skade for for- brukeren i de rettigheter og plikter partene har etter avtalen, kan forbrukeren ved anvendelse av § 36 kreve at avtalen for øvrig skal være bindende for par- tene, dersom den kan bestå med uforandret innhold.

3. Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for for- brukeren.

4. En næringsdrivende som hevder at et avtalevilkår er individuelt forhandlet, må godtgjøre dette.

3 Ot. prp. nr. 5 (1982-1983) s. 4

4 Woxholth (2014) s. 297

5 Woxholth (2014) s. 298

(5)

3

Med forbruker menes i denne bestemmelsen enhver fysisk person som ikke hovedsake- lig handler som ledd i næringsvirksomhet.

Inneholder en avtale som har nær tilknytning til EØS-landenes territorium, en be- stemmelse om at lovgivningen i et land utenfor dette området skal anvendes på avta- len, gjelder bestemmelsen ikke for spørsmål om urimelige avtalevilkår mellom en for- bruker og en næringsdrivende, hvis forbrukeren ved dette får en dårligere beskyttelse mot slike vilkår.»

Avtaleloven § 37 er basert på EØS-direktiv 93/13 om urimelige kontraktsvilkår i forbrukeravtaler i norsk rett. Avtaleloven § 36 ble egentlig ansett å stille strengere krav til avtalevilkår enn det direktivet gjør.⁶ Selv om § 36 dekket de hensyn som direktivet søker å ivareta ble det ansett som hensiktsmessig å vedta visse presiserende regler i § 37 for å sikre at forbrukeren var beskyttet i tilfeller som direktivet omhandler. Avtaleloven § 37 gjelder kun for avtalevil- kår i forbrukerkontrakter som ikke er individuelt framforhandlet. Direktiv 93/13 inneholder generelle regler om urimelige kontraktsvilkår i forbrukerkontrakter. Avtaleloven § 36 har ingen begrensinger for hva slags type avtaler og avtalevilkår den kan benyttes på. Til sammen dekker avtaleloven §§ 36 og 37 innholdet i direktiv 93/13, men avtaleloven § 36 har en videre anvendelse enn det som følger av direktivet.

1.4 Fremstillingen videre

Jeg vil først se på hva som skal til for å klassifiseres som internasjonalt preseptorisk eller ordre public, og så se i hvilken grad det norske vernet mot urimelige avtaler oppfyller kravene.

2 Internasjonalt preseptorisk og ordre public

2.1 Internasjonalt preseptorisk

Mange ulike begrep har blitt benyttet for å kategorisere «internasjonalt preseptoriske regler».

Tidligere var det vanlig å omtale de som «positiv ordre public», til forskjell fra «negativ ordre public».⁷ Etter som det er en vesensforskjell i anvendelsesmåte og anvendelsesområde er det mer hensiktsmessig at begrepet «ordre public» er forbeholdet de tilfeller det opprinnelig var myntet på, og heller velge et mer hensiktsmessig begrep for «positiv ordre public» som tyde- liggjør skillet. Etter hvert har begrepet «internasjonalt preseptoriske regler» blitt godt innarbeidet i norsk rettslære og blitt benyttet bla. i forsikringslovvalgsloven § 5 og i forarbeidene

6 Ot. prp. nr. 89 (1993-1994) s. 3-4

7 Cordes mfl. (2010) s. 167

(6)

4

til bestemmelsen⁸. I Rt. 2009 s. 1537 (bokhandlerdommen) kritiserer Høyesterett imidlertid begrepet, fordi det i stor grad peker i retning av ufravikelige kontraktsregler.⁹ Høyesterett an- befaler i stedet å omtale de som enten «internasjonalt direkte anvendelig regler» eller «inngrepsregler». I Roma I¹⁰ og Roma II¹¹ benyttes ulike begreper på forskjellige språk, slik som

«overriding mandatory provisions» på engelsk, «Eingriffsnormen» på tysk, «norme di appli- cazione necessaria» på italiensk, «lois de police» på fransk, «overordnede præceptive bestemmelser» på dansk, og internationellt tvingande regler» på svensk. Som Cordero-Moss påpeker så er det tyskinspirerte begrepet «inngrepsregler» best semantisk sett, men «internasjonalt preseptoriske regler» er allerede godt innarbeidet og ligger nært opp til begrepene som brukes ellers i Skandinavia¹². Siden bokhandlerdommen har Høyesterett fulgt opp med å bruke begrepet «internasjonalt direkte anvendelige regler i HR-2016-1251-A (avs. 39 og 40). For framstillingen videre vil begrepet «internasjonalt preseptoriske regler» bli benyttet, ettersom det er dette begrepet som er mest brukt i teorien.

Prinsippet om internasjonalt preseptoriske regler er ikke lovfestet som et generelt prinsipp i norsk rett. Prinsippet er lovfestet i enkelte spesiallover. Gjennom rettspraksis er det likevel gjort klart at prinsippet gjelder som et generelt prinsipp i norsk rett.¹³

Roma I og Roma II slår fast lovvalgsregler for EU-medlemsstater henholdsvis i og utenfor kontrakt. Forordningene er ikke bindende for Norge, men som Høyesterett sier i den nevnte bokhandlerdommen «taler … hensynet til rettsenhet for at vi ved avgjørelse av rettsvalgs- spørsmål legger vekt på den løsning som EU-landene har valgt».¹⁴ Internasjonalt preseptoriske regler er definert i Roma I artikkel 9 nr. 1. som «bestemmelser, hvis overholdelse af et land anses for at være så afgørende for beskyttelsen af dets offentlige interesser, som f.eks. dets politiske, sociale og økonomiske struktur, at bestemmelserne finder anvendelse på alle forhold, der falder ind under deres anvendelsesområde, uanset hvilken lov der i øvrigt skal anvendes på aftalen i henhold til denne forordning.». Med andre ord er det materiellrettslige regler som anses som så viktige i domstollandets rett at de kommer til anvendelse uavhengig av den bakgrunnsretten som er utpekt av lovvalgsreglene og kommer til anvendelse for øvrig.

8 Ot.prp.nr.72 (1991–1992) s. 66.

9 Rt. 2009 s. 1537 avs. 37.

10 For 593/2008 av 17. juni 2008 om lovvalg for forpliktelser som springer ut av kontrakt («Roma I»)

11 For 864/2007 av 11. juli 2007 om lovvalg for forpliktelser som springer ut av delikt («Roma II»)

12 Cordero-Moss (2013) s. 124

13 Se f.eks. Rt. 2009 s. 1537 avs. 37

14 Rt. 2009 s. 1537 avs. 34.

(7)

5

Det er vanskelig å skulle stille opp noen generelle kriterier for å identifisere hvilke regler som er internasjonalt preseptoriske. Som Roma I forordningen slår fast i avs. 37 i fortalen så bør det utvises forsiktighet med å gi nasjonale bestemmelser karakter av internasjonalt preseptorisk. Begrepet bør fortolkes mer restriktivt enn til å gjelde alle bestemmelser som normalt ikke kan fravikes ved avtale i den nasjonale retten. Viktige hensyn for å vise tilbakeholdenhet er forutsigbarhet for private, og nøytralitet og gjensidighet ovenfor andre land.¹⁵ I Grønnboken om omdannelse av Romakonvensjonen til en forordning ble det foreslått at det skulle presise- res at det kun er offentligrettslige regler som kan være internasjonalt preseptoriske.¹⁶ Dette ble ikke fulgt opp i forordningen, men referansen til «offentlige interesser» i art. 9 første ledd kan tyde på at det i alle fall hovedsakelig er ment å gjelde for offentligrettslige regler. Internasjo- nalt preseptoriske regler har i hovedsak offentligrettslig karakter, men det finnes eksempler på privatrettslige regler som er internasjonalt preseptoriske. I Norge er enkelte privatrettslige regler gjort internasjonalt preseptorisk gjennom lovfestelse i bla. agenturloven, forsikringsav- taleloven og finansavtaleloven. Praksis i både EU-domstolen og norsk rett har utpekt enkelte andre privatrettslige regler som internasjonalt preseptoriske.¹⁷ Cordero-Moss gir eksempel på kategorier av hensyn som har gjort seg gjeldende for de bestemmelser som anses å være internasjonalt preseptoriske¹⁸. Disse kategoriene er:

i. hensyn til den svakere avtalepart (for eksempel forbrukervern og vern av arbeidstage- ren),

ii. hensyn til velfungerende systemer (for eksempel verdipapirhandelregler, konkurranse- regler),

iii. hensyn til rettssikkerhet for tredjepart (for eksempel insolvensregler, selskapsrett) og iv. hensyn til samfunnets allmenninteresse (for eksempel regler om hvitvasking, om em-

bargo).

Dette er hensyn som har blitt brukt for å rettferdiggjøre en rettsregel som internasjonalt preseptorisk i norsk rett, og er ikke en utfyllende liste av alle hensyn som kan tenkes å begrunne en internasjonalt preseptorisk regel.

2.2 Ordre Public

Kjernen i ordre public er, som Cordero-Moss skriver, å «begrense anvendelse av fremmed rett og anerkjennelse av fremmede avgjørelser i den grad disse ville føre til et resultat som strider

15 Cordero-Moss (2013) s. 127-128

16 KOM/2002/0654 endelig pkt. 3.2.8.3.

17 Cordero-Moss (2018) under punkt. 2.3.

18 Cordero-Moss (2018) også under punkt 2.3

(8)

6

mot fundamentale prinsipper i domstolslandet»¹⁹. Mens internasjonalt preseptoriske regler er positivrettslige bestemmelser som domstolene aktivt kan anvende, er ordre public noe domstolene kan anvende når resultatet av å anvende den utenlandske retten ville støte sterkt mot fundamentale prinsipper i domstolens sosio-økonomiske system.²⁰

Ordre public gjelder som et generelt prinsipp i norsk lovvalgsrett og er lovfestet bla. i tvisteloven § 19-16 tredje ledd, som sier; «[a]vgjørelser som nevnt i første og annet ledd anerkjennes ikke dersom dette ville stride mot ufravikelige rettsregler eller virke støtende på rettsordenen». Bestemmelsen samsvarer godt med Luganokonvensjonen 2007 art. 34 første ledd nr. 1, som sier; «[e]n dom skal ikke anerkjennes dersom: 1. anerkjennelse åpenbart vil virke støten- de på rettsordenen («ordre public») i mottakerstaten». Partene til Luganokonvensjonen er EU, Danmark (som står utenfor justissamarbeidet i EU) samt EFTA-statene Norge, Island og Sveits. Luganokonvensjonen 2007 er gjort til en del av norsk rett ved henvisning i lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 4-8, og inntatt som et vedlegg til loven.²¹ Prinsippet er også lovfestet i enkelte spesiallover.²² For kjøpsavtaler er ordre public-forbeholdet lovfestet i kjøpslovvalgsloven § 6: «Ein framand rettsregel som ikkje er samhøveleg med ålmennskipnaden (l’ordre public) her i riket, kan ikkje nyttast etter denne lova.». Det antas at det finnes et tilsvarende prinsipp som gjelder generellt i norsk rett.²³

Lovgivningen gjelder først og fremst annerkjennelse av utenlandske dommer, men ordre public rekker videre enn det. Høyesterett sier i Rt. 2009 s. 1537 at «[e]t «ordre public»-forbehold er et forbehold om at den fremmede retten må vike dersom anvendelsen av fremmed rett vil føre til et resultat som strider sterkt med vår rettsfølelse». Dette innebærer at domstolene må ta stilling til om anvendelse av den utenlandske rett vil føre til et uakseptabelt resultat i den konkrete saken.²⁴ Det er ikke nok at utenlandsk rett byr på løsninger som er forskjellige fra norsk rett.²⁵ Ordre public er ikke noe som kan påberopes som en lovvalgsregel før behandling av det materiellrettslige i en sak for domstolene. Hvis den utenlandske retten som er utpekt av de ordinære lovvalgsreglene viser se å gi et resultat som strider mot grunnleggende prinsipper i domstollandets rettssystem kan domstolene foreta resultatkorreksjon på grunnlag av ordre public.²⁶

20 Justis- og beredskapsdepartementet (2018) s. 34

21 Justis- og beredskapsdepartementet (2016)

22 Se f.eks. kjøpslovvalgsloven § 6 og voldgiftsloven §§ 43 og 46

23 Cordero-Moss (2018) pkt. 2.4.1

25 Rt. 1969 s. 644

26 HR-2016-1251-A avs. 40

(9)

7

De norske lovene som omhandler ordre public er i hovedsak basert på internasjonale kilder:

Kjøpslovvalgsloven implementerer Haagkonvensjonen av 1955 om lovvalg for løsørekjøp;

Luganokonvensjonen er en internasjonal konvensjon, og voldgiftsloven implementerer New York-konvensjonen av 1958 om anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse av utenlandske vold- giftsavgjørelser, og er i tillegg basert på UNCITRAL-modellov av 1985 om internasjonal kommersiell voldgift.²⁷ Siden prinsippet er basert på internasjonale kilder bør en søke harmonisering av forståelsen av ordre public internasjonalt. Dette medfører at ordre public bør tolkes likt, enten det er basert på norsk rett, EØS-rett eller øvrig folkerett.

Kjernen i ordre public er beskyttelse av grunnleggende prinsipper i domstollandet. Dette er likt overalt. Men hva som er grunnleggende prinsipper kan variere stort fra land til land.

Ordre public anvendes som resultatkorreksjon for å beskytte grunnleggende prinsipper i norsk rett, mens internasjonalt preseptoriske regler er regler som kommer til anvendelse ved lovvalget. De samme grunnleggende prinsippene kan grunngi anvendelse av den ene eller andre, men ved internasjonalt preseptoriske regler er det spesifikke materielle regler som anvendes, mens det ved ordre public er det underliggende prinsippet som utgjør ordre public.²⁸

3 Vernet etter den norske retten

3.1 Lover og forarbeider

I forarbeidene til forsikringslovvalgsloven blir avtaleloven § 36 nevnt som et eksempel på en bestemmelse som «antakelig vil være internasjonalt preseptorisk».²⁹ Antakelsen begrunnes ikke. Eksemplet blir gitt på bakgrunn av en forespørsel fra (departementet) om at lovteksten i forsikringslovvalgsloven § 5 uttrykkelig angir hvilke regler som må anses som internasjonalt preseptoriske i lovens sammenheng. Forfatterne av proposisjonen fraråder derimot dette, ettersom det er vanskelig på lovgivningstidpunktet å ha oversikt over alle regler som kan tenkes som internasjonalt preseptoriske i denne sammenhengen, og at det er derfor mer hensiktsmessig å overlate til domstolene å foreta denne vurderingen. I denne sammenheng blir det gitt to eksempler på antatt internasjonalt preseptoriske bestemmelser; avtaleloven § 36 og forsik- ringsavtaleloven § 7-8. Selv om det ikke begrunnes hvorfor § 36 antas å være internasjonalt preseptorisk, virker det ut ifra sammenhengen i teksten som en gjennomtenkt antakelse.

29 Ot.prp. nr 72 (1991-1992), s. 66

(10)

8

Avtaleloven § 37 tredje ledd inneholder en lovvalgsregel som begrenser muligheten til å velge at lovgivningen i et land utenfor EØS-statenes territorium skal benyttes i en avtale mellom forbruker og næringsdrivende. Hvis den utenlandske lovgivningen begrenser forbrukerens beskyttelse mot urimelige vilkår, og avtalen har nær tilknytning til EØS-statenes territorium, kan den utenlandske lovgivningen ikke gjøres gjeldende i norsk rett. Dette vil si at avtaleloven

§ 37 i disse tilfellene er å anse som lovfestet internasjonalt preseptorisk, og kan benyttes på avtaleforholdet i disse tilfellene. Hvis derimot den utenlandske lovgivningen ikke anses som dårligere enn den norske, eller den ikke har nær tilknytning til EØS-statenes territorium, vil den utenlandske lovgivningen kunne gjøres gjeldende i norsk rett. Den lovfestede internasjonale preseptoriskheten gjelder derimot ikke så lenge det er avtalt at retten i en annen EØS-stat skal gjelde for avtalen. Forbrukerlovgivningen innad i EØS antas å være relativt harmonisert, men det kan hende at i visse tilfeller vil en forbruker kunne være bedre beskyttet etter én EØS-stats lovgivning sammenlignet med annen stat sin.³⁰ Det vil da bli spørsmål om hvorvidt de aktuelle reglene anses som internasjonalt preseptorisk i domstollandets nasjonale rett. Det kan tenkes at de norske urimelighetsreglene, når en ser avtalelovens §§ 37 og 36 i sammenheng, rekker videre enn urimelighetsreglene som ellers gjelder i EØS-statenes territorium.

Dette fordi § 36 rekker videre enn det som kreves etter EØS direktiv 93/13.³¹ Direktivet gjelder uansett bare for avtalevilkår mellom forbruker og næringsdrivende som ikke er individuelt fremforhandlet.

For forbrukerkjøp vil det uansett ikke være mulig å avtale vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn de preseptoriske reglene i forbrukerkjøpsloven, jf. forbrukerkjøpsloven § 3 førs- te ledd. Etter annet ledd kan det heller ikke avtales at rettsreglene i en stat utenfor EØS skal benyttes når kjøpsavtalen har nær tilknytning til EØS-statenes territorium hvis dette gir forbrukeren en dårligere beskyttelse enn etter forbrukerkjøpsloven. Her gjelder det ingen be- grensning når det gjelder den internasjonale preseptoriskheten ovenfor andre EØS-stater: Hvis beskyttelsen av forbrukeren er dårligere i en annen EØS-stat sammenlignet med den som forbrukeren har etter den norske forbrukerkjøpsloven, vil den norske loven være internasjonalt preseptorisk. Forbrukerkjøpsloven er i hovedsak basert på og ment å gjennomføre EF-direktiv 1999/44/EF. Loven er senere tilpasset for å være i samsvar med dir. 2011/83/EU. Selv om direktivene er gjennomført i alle EØS-stater, rekker den norske forbrukerkjøpsloven lengre i å beskytte forbrukeren enn det som kreves etter direktivene. Forbrukerkjøpsloven § 3 medfører at forbrukerkjøpslovens preseptoriske regler er lovfestet internasjonalt preseptoriske, uansett hvilket lands rett som ellers kommer til anvendelse for kjøpet. Noen avtaler som kan tenkes å

31 Ot.prp.nr.89 (1993-1994) s. 15

(11)

9

være urimelige etter §§ 36 eller 37 vil også være ugyldig etter reglene i forbrukerkjøpsloven;

men siden forbrukerkjøpsloven uansett er internasjonalt preseptorisk vil løsningen være å er- klære avtalen ugyldig etter forbrukerkjøpslovens regler så langt dette rekker.

3.2 Praksis

Det ser ikke ut til at domstolene har vurdert hvorvidt avtalelovens §§ 36 og 37 er internasjonalt preseptorisk eller ordre public. §36 har blitt anført i noen saker med internasjonale parter, men da først og fremst for å fastslå gyldigheten av vernetingsavtaler.³² Ved vurderingen om en vernetingsavtale er gyldig, vil domstolene uansett måtte anvende norsk rett. Siden norsk rett kommer til anvendelse blir det ikke spørsmål om den internasjonale rekkevidden av § 36.

3.2.1 LB-2017-203047

En dom fra Borgarting er av noe interesse. I LB-2017-203047 ble det vurdert hvorvidt de norske reklamasjons- og mangelsreglene er å anse som internasjonalt preseptoriske til fortrengsel for det danske regelverket. Tvisten stod mellom en norsk forbruker og en profesjonell dansk part og omhandlet mangel ved kjøp av hest. Etter kjøpslovvalgsloven § 4 ble dansk rett ansett for å gjelde. Forbrukeren anførte at de norske reklamasjons- og mangelsreglene må anses som internasjonalt preseptoriske. Lagmannsretten var ikke enig i dette. Retten ser til vurderingen som foretas i Rt. 2009 s. 1537, bokhandlerdommen, og finner at mangels- og reklamasjonsreglene ikke er «tilsvarende fundamentale rettigheter», og er derfor ikke internasjonalt preseptoriske regler. Lagmannsretten ser heller ikke at anvendelse av de danske mangels- og reklamasjonsreglene gir et resultat som strider med den norske rettsordenen. I dette tilfellet var kjernen i striden forskjellen mellom den absolutte reklamasjonsfristen, som i Nor- ge er fem år, men bare to år i Danmark. Dommen er enstemmig, og anke til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet.³³

I sin vurdering kan det se ut til at lagmannsretten har blandet sammen internasjonalt preseptoriske regler og ordre public. Det er ikke så rart, siden de baserer drøftelsen sin på kjøpslov- valgsloven § 6, som egentlig omhandler ordre public. Lagmannsretten slår egentlig fast både at reklamasjons- og mangelsreglene ikke er slike fundamentale regler som er å anse som internasjonalt preseptoriske, og at bruk av dansk rett i dette tilfellet ikke vil gi et resultat som strider mot norsk ordre public. Selv om det ikke skilles mellom internasjonalt preseptorisk og ordre public er drøftelsen og resultatet fornuftig.

32 Se f.eks. HR-2017-1932-A og LA-2019-144661

33 HR-2018-1097-U

(12)

10

Reklamasjons- og mangelsreglene ikke er direkte relaterte til avtalelovens §§ 36 og 37, men det er interessant å se hvordan forbrukerrettslige regler har blitt vurdert av domstolene i sammenheng med internasjonalt preseptoriske regler.

Lagmannsretten legger en veldig høy terskel for internasjonalt preseptoriske regler. Retten baserer drøftelsen sin på den vurderingen som ble gjort i Rt. 2009 s. 1537, bokhandlerdommen. Naturlig nok kommer de fram til at reklamasjons- og mangelsreglene ikke er «tilsvarende fundamentale rettigheter» som ytringsfrihet. Retten drar fram at bokhandlerdommen blir ytringsfrihet sagt å være av «fundamental betydning for vårt samfunn». Dette er en god be- skrivelse av internasjonalt preseptoriske regler. Men at alle internasjonalt preseptoriske regler må være tilsvarende fundamental er ikke like sikkert. Lagmannsretten viser til at ytringsfriheten er gitt vern både gjennom Grunnloven og EMK. Ytterst få økonomiske rettigheter har så høyt vern, men enkelte økonomiske reguleringer har blitt gitt karakter som internasjonalt preseptorisk, selv om de vanskelig kan sies å være like fundamentale som ytringsfriheten. Når det gjelder forbrukerbeskyttelse så er enkelte regler lovfestet som internasjonalt preseptoriske, men dette er først og fremst ovenfor stater utenfor EØS.³⁴ Interessant nok ville utfallet etter EU-retten blitt at saken skulle ha blitt vurdert etter norsk rett, jf. Roma I artikkel 6. Den norske kjøpslovvalgsloven gjelder både for forbrukere og profesjonelle parter, og gir ingen tilsvarende begrensninger for forbrukertilfeller slik som EU-retten gjør. Cordero-Moss har selv uttalt Roma I artikkel 6 bør tillegges vekt i saker mellom Norge og andre EØS-stater.³⁵ Slik lagmannsretten uttaler seg her virker det derimot som at kjøpslovvalgsloven stenger for denne muligheten.

Jeg vil ikke si at lagmannsretten sitt resultat er feil, men de tilsynelatende legger listen for internasjonalt preseptoriske bestemmelser litt vel høyt. Forbrukervern kan sies å være en fundamental rettighet, selv om den ikke er tilsvarende fundamental som ytringsfrihet.

3.2.2 Rt. 1999 s. 482

I Rt. 1999 s. 482 ble det subsidiært anført at et forlik inngått i Russland skulle være ugyldige etter avtaleloven § 31 og § 36. Den prinsipale anførselen var at rettsforliket ikke skulle anerkjennes ettersom en anerkjennelse «ville stride mot ærbarhet eller norske ufravikelige rettsregler» jf. tvistemålsloven av 1915 § 167 annet ledd. Bestemmelsen tilsvarer tvisteloven av 2005 § 19-16. Saken stod mellom etterlatte fra et flykrasj på Svalbard og flyselskapet som opererte flyet. Alle parter var hjemmehørende i Russland.

34 Se f.eks. forbrukerkjøpsloven § 3 og tidspartloven § 4

(13)

11

Søksmålet ble avvist av kjæremålsutvalget. Utvalget uttalte at «[d]et er ikke grunnlag for å anta at anerkjennelsen av de russiske rettsforlik vil «stride mot ærbarhet eller norske ufravikelige rettsregler»». Utvalget prøver ikke hvorvidt rettsforliket strider imot avtaleloven §§ 31 og 36. Uttalelsen fra utvalget kan tolkes som at § 36 ikke er en «norsk ufravikelig rettsregel», dvs. en internasjonalt preseptorisk regel.

3.2.3 Rt. 1931 s. 1185

I Rt. 1931 s. 1185 blir det slått fast i et obiter dictum at avtaleloven § 30 er internasjonalt preseptorisk. Dette blir ikke ordentlig drøftet, men kontant slått fast. Denne konklusjonen er godt akseptert, men mangelen på drøftelse gjør at man vanskelig kan finne vurderingskriterier til å vurdere andre internasjonalt preseptoriske regler. Det som er interessant er at avtaleloven § 30 har fått veldig begrenset anvendelse i nyere tid. Woxholt går så langt som å kalle den «til- nærmet betydningsløs i den praktiske avtalerett».³⁶ Grunnen til dette er dels fordi det ikke er lett å bevise at det foreligger et bevisst, svikaktig forhold fra løftemottakeren eller tredjemann, og dels fordi domstolene viker tilbake fra å sette svikstempelet på avtaleforholdet. I forhold med element av svik kan løftegiveren vanligvis hjelpes av avtaleloven §§ 33 og 36 i stedet.

Naturligvis betyr ikke det § 36 ofte benyttes i stedet for § 30 at § 36 også er internasjonalt preseptorisk. Det er særlig når det foreligger forhold som tyder på svik at, men hvor dette er vanskelig å bevise, at § 36 bør kunne anvendes. I de få tilfellene hvor § 36 har blitt anvendt i forhold mellom profesjonelle parter, er har det bla. foreligget omstendigheter som kan minne om svik.³⁷

3.3 Juridisk litteratur

Cordero-Moss har omtalt avtaleloven §§ 36 og 37 som internasjonalt preseptorisk flere gang- er. Hun skriver at § 36 har blitt fremhevet som internasjonalt preseptorisk i litteraturen «under den feilaktige forutsetning at bestemmelsen er spesiell for norsk og nordisk rett».³⁸ Hun referer her til Det indre marked for tjenester og kapital av Henrik Bull. Som Cordero-Moss skriver så er prinsippet bak avtaleloven § 36 godt kjent i Europa fra tidligere, slik som i den tyske sivillovbok BGB § 242. Under arbeidet med å lage en felles europeisk kontraktsrett ble prinsippet tatt med i den ikke-bindende og ikke-offisielle prinsippsamlingen Principles of Euro- pean Contract Law (PECL), og er også videreført i forslaget til forordning om en felles euro-

36 Woxholth (2014) s. 264

37 F.eks. Rt. 2008 s. 1365

(14)

12

peisk salgsrett (Common European sales law, CESL).³⁹ Cordero-Moss går langt på vei i å fastslå avtaleloven §§ 36 og 37 som internasjonalt preseptoriske i forbrukerforhold. Hun baserer dette på praksis og lovverk fra EU. Hun viser til at selv om dette ikke er direkte anvendelig i norsk rett, så må dette tillegges stor vekt jf. uttalelsene i bokhandlerdommen.⁴⁰

Cordero-Moss viser til at EU-domstolen har slått fast at regelen i direktiv 93/13, som § 37 er basert på, er å regne som ordre public.⁴¹ Hun referer her til sak C-168/05 (Claro). Domstolen sier ikke her direkte at resultatet begrunnes med ordre public. Det finnes lite skrevet om felles-europeisk ordre public som gjelder internt i EU-systemet. Det betyr ikke at det ikke eksis- terer. Blant annet skriver Corthaut at EU har dannet sin egen interne ordre public, og enkelte dommer tyder på dette.⁴² C-168/05 kan godt tenkes å være en slik dom. Saken omhandler hvorvidt en forbruker kan gå til de nasjonale domstolene for å få annullert en voldgiftsdom på bakgrunn av at voldgiftsavtalen var urimelig. Direktiv 93/13 hadde ikke blitt anført for vold- giftsdomstolen, men viste seg senere å kunne være relevant. I sin argumentasjon trekker domstolen fram offentlige interesser som taler for at direktiv 93/13 bør kunne anvendes i et slikt tilfelle for å forsvare forbrukeren. Blant annet viser de til at direktivet er ment å beskytte viktige offentlige interesser. Dette er typisk det som kjennetegner ordre public. Ettersom ordre public har et snevrere omfang enn internasjonalt preseptorisk må dette bety at avtaleloven § 37 er som internasjonalt preseptorisk å regne, ifølge Cordero-Moss.

Cordero-Moss skriver at er høyst usikkert om § 36 kan anses som internasjonalt preseptorisk i næringsforhold.⁴³ Naturlig nok kan den ikke få en videre anvendelse enn den allerede sterkt begrensede bruk den har i interne forhold. Hvis en igjen ser til EU, så ser man en tendens i arbeidet med en mulig felles-europeisk kontraktsrett til at bestemmelser som beskytter forbrukeren eller den svakere kontraktspart, også blir anvendt på kommersielle kontrakter.

Henrik Bull foretar i sin bok fra 2002 en grundig gjennomgåelse av norsk og nordisk litteratur angående avtaleloven § 36 som internasjonalt preseptorisk.⁴⁴ Boken begynner å bli noe gam- mel, men er fortsatt relevant på temaet.

Den danske og svenske avtaleloven har bestemmelser tilsvarende den norske avtaleloven § 36. Norsk, dansk og svensk litteratur er ifølge Bulls gjennomgang nokså enig om at avtalelo-

39 Forslag til Europa-parlamentets og rådets forordning om en fælles EU-købelov KOM (2011) 635 endelig.

40 Rt. 2009 s. 1537 avs. 34

42 Corthaut (2012) s. 35-36

44 Bull (2002) s. 443-449, 460-463

(15)

13

ven § 36 trolig er å anse som internasjonalt preseptorisk, i alle fall i forbrukerforhold. Men gjennomgående menes det at man bør være varsom med å anvende § 36 som internasjonalt preseptorisk, og at anvendelsen bør avhenge av hvor nær tilknytning saken har til domstolslandet. Bull virker å være enig i at en slik framgangsmåte er å foretrekke.

4 Vurdering

4.1 Internasjonalt preseptorisk 4.1.1 Avtaleloven § 37

Avtaleloven § 37 er i tredje ledd gjort til delvis internasjonalt preseptorisk. Bestemmelsen gir henvisning til at en forbruker ikke kan frasi seg den beskyttelse mot urimelige kontraktsvilkår som § 37 gir hvis (1) avtalen har nær tilknytning til EØS-landenes territorium og (2) forbrukeren ved frasigelsen får en dårligere beskyttelse mot slike vilkår. Når det gjelder hvorvidt § 37 er internasjonalt preseptorisk ovenfor andre EØS-stater må dette vurderes på ulovfestet grunnlag.

Etter som § 37 er basert på et EU-direktiv, er EU-rett særlig relevant.

I sak C-184/12 (Unamar) ble det slått fast at selv når lovgivning er basert på EU-direktiv som er gjennomført i begge parters hjemland, så kan domstollandet vurdere sin egen rett som internasjonalt preseptorisk til fortrengsel for den rett i et annet medlemsland hvis domstolen finner at bestemmelsene oppfyller kravene til internasjonalt preseptorisk som slått fast i Romakonvensjonen artikkel 7 andre ledd. Dette kan være tilfellet når domstollandets rett går lengre enn minstekravet i direktivet. Bestemmelsen i artikkel 7 er videreført via Artikkel 9 i Roma I.

Artikkel 9 i Roma I beskriver internasjonalt preseptoriske bestemmelser som bestemmelser som er så avgjørende for å beskytte domstollandets offentlige interesser, at de skal anvendes på alle forhold under dets anvendelsesområde, uansett hvilken lov som ellers skal anvendes på avtalen. Eksempler på beskyttelsesverdige offentlige interesser er landets politiske, sosiale og økonomiske struktur.

Rettspraksis fra EU tyder på at forbrukervern er en betydelig offentlig interesse. Dette blir klart slått fast i den nevnte sak C-168/05 (Claro). Det blir her slått fast at beskyttelsen som direktivet avtaleloven § 37 er bygd på er en «bindende bestemmelse».⁴⁵ Dette blir begrunnet i

45 Sak C-168/05 avs. 36

(16)

14

at den er av samme art som «nationale ufravigelige retsgrundsætninger».⁴⁶ Domstolen legger til at arten og betydningen av den allmenne interesse som ligger bak direktivet, medfører at domstolene har en plikt til å av egen drift å etterprøve om et kontraktsvilkår er urimelig, og hvis så er tilfelle, avhjelpe den manglende likevekten mellom forbrukeren og den næringsdri- vende parten.⁴⁷ Domstolen går med dette langt i å antyde § 37 er internasjonalt preseptorisk, også innad i EU. Dette er kanskje mest aktuelt når det er snakk om voldgift, slik som det var snakk om i denne saken. Direktivet er formodentlig gjennomført i alle EØS-land, slik at det ellers ikke vil bli spørsmål om hvorvidt den er internasjonalt preseptorisk ovenfor andre medlemsland. Hvis det skulle vise seg at et EØS-land har mangelfull gjennomføring av direktivet, vil nok § 37 være internasjonalt preseptorisk, slik EU-retten gir anvisning til.

Slik som internasjonalt preseptoriske bestemmelser er definert i Roma I artikkel 9 kan det virke som at slike bestemmelser er absolutte og derfor alltid skal anvendes, uten at domstolen foretar en vurdering av hensiktsmessigheten av å gripe inn i bakgrunnsretten. Dette vil i så fall bety at man ikke kan ha en slik tilbakeholden bruk av avtaleloven § 36 som Bull tar til orde for. Slik Cordero-Moss ser det er det rom for at domstolene kan foreta en funksjonell vurdering av hensiktsmessigheten ved å gripe inn.⁴⁸ Mikael Bogdan har i forhold til avtalslagen § 36 pekt på at det vil være hensiktsmessig å erklære en rettsregel som internasjonalt preseptorisk hvis nekting av slik avtalesensur regelmessig fører til resultat som vil stride mot svensk ordre public.⁴⁹ Det vil virke unødig tungvint å skulle foreta resultatkorreksjon på bakgrunn av ordre public, hvis disse tilfellene kan unngås ved å erklære rettsregelen som internasjonalt preseptorisk under visse forutsetninger. Delvis internasjonalt preseptoriske regler er heller ikke noe nytt. Forbrukerverndirektiver fra EU inneholder typisk bestemmelser som gjør reglene i loven internasjonalt preseptorisk kun ovenfor land utenfor EU/EØS. Det er en slik delvis internasjonalt preseptorisk bestemmelse vi finner i avtaleloven § 37 tredje ledd.

Cordero-Moss foreslår en funksjonell vurdering som domstolene kan foreta for å bestemme om en bestemmelse bør anses som internasjonalt preseptorisk i et bestemt tilfelle.⁵⁰ Denne vurderingen består av tre delvurderinger: Hva er bestemmelsens formål, er formålet oppnådd selv om bestemmelsen ikke anvendes, og er det forholdsmessig å gripe inn i lovvalget og der- ved begrense forutsigbarheten for partene? En naturlig del av vurderingen av forholdsmessig- heten av inngripen vil være å se på hvor nær tilknytning saken har til domstolslandet, slik Bull

46 Ibid. avs. 35

47 Ibid. avs. 38

48 Cordero-Moss (2018) pkt. 2.3

49 Bull (2002) s. 446 med videre henvisninger

50 Cordero-Moss (2018) pkt. 2.3

(17)

15

gir anvisning til. Jo fjernere tilknytning til domstolslandet, jo mindre forholdsmessig vil det være å gripe inn til skade for forutberegneligheten i den internasjonale avtaleretten.

En typisk internasjonal preseptorisk regel har offentligrettslig karakter. Internasjonalt preseptoriske regler er tross alt ment å beskytte viktige offentlig interesser. Avtaleloven §§ 36 og 37 er derfor ikke typisk internasjonalt preseptoriske regler, da de er privatrettslige bestemmelser.

Som nevnt tidligere er flere forbrukervernregler lovfestet internasjonalt obligatoriske, inklu- dert avtaleloven § 37. Ut ifra den viktighet som EU ser ut til å tillegge forbrukervern virker det naturlig å anta at avtaleloven § 36 kan være internasjonalt preseptorisk i de tilfeller den anvendes som forbrukervern. Det må legges noe vekt på at bestemmelsen er ansett som «antakelig» internasjonalt preseptorisk i forarbeidene til forsikringslovvalgsloven, selv om dette ikke drøftes ordentlig der. Forarbeidene gir uttrykk for en gjeldende formening i juridisk teori.

En løsning for å ikke unødig gripe inn i forutberegneligheten i internasjonale kontrakter ved å la domstolene foreta en hensiktsmessighetsvurdering i de tilfeller spørsmålet om § 36 som internasjonalt preseptorisk kommer opp for domstolene. Med tanke på at temaet så langt ytterst sjeldent har kommet opp for domstolene, virker det ikke unødig tyngende på domstolene å skulle foreta en slik hensiktsmessighetsvurdering.

LB-2017-203047 er et godt eksempel på et tilfelle der en forbruker kunne vært bedre beskyttet etter norsk rett, men det ville ikke vært hensiktsmessig å gripe inn til fortrengsel for dansk rett. Dansk rett beskytter i stor grad de samme interessene, selv om utfallet i denne saken ville ført til ulikt resultat avhengig om man anvendte norsk eller dansk rett.

I Rt. 1999 s. 482 slår kjæremålsutvalget egentlig fast at avtaleloven § 36 ikke er internasjonalt preseptorisk. Det er usikkert om dette er ment så konsekvent. Saken hadde lite tilknytning til Norge, og en hensiktsmessighetsvurdering ville nok ha kommet fram til samme resultat som kjæremålsutvalget gjorde her.

Slik Cordero-Moss ser det taler hensyn til rettsenhet innad i EØS for at den forståelse av direktiv 93/13 som legges til grunn i sak C-168/05 i EU-domstolen også må anvendes i Norge.

Siden det her blir slått fast at direktivet inngår i EUs egen ordre public, må den også antas å være ordre public i Norge. Etter som ordre publics omfang er snevrere enn internasjonalt preseptoriske regler, må avtaleloven § 36 kunne benyttes som internasjonalt preseptorisk så langt det gjelder forhold dekket av direktiv 93/13.

Opinionen i juridisk teori virker å være at avtaleloven § 36 er internasjonalt preseptorisk i så langt den anvendes i forbrukervernøyemed. Mer kontroversielt er hvorvidt dette gjelder for kommersielle avtaler også.

(18)

16

Etter Cordero-Moss sin mening er det usikkert om § 36 kan anvendes som internasjonalt preseptorisk, og man må i alle fall være minst like tilbakeholden med å gripe inn med denne bestemmelsen i internasjonale forhold som man er i intern norsk rett.⁵¹ Det har vært foreslått i norsk rett at en burde under visse omstendigheter kunne avtale seg bort fra avtaleloven § 36 i internasjonale kommersielle avtaler.⁵² Typisk vil dette være hvis avtalen står mellom to profesjonelle parter, som kanskje ikke er helt likeverdige, men heller ikke helt i hver sin ende av skalaen. Dette virker ikke så helt hensiktsmessig, etter som slike tilfeller lite trolig ville blitt rammet av avtaleloven § 36 uansett.

Det er av interesse for vurderingen her at avtaleloven § 30, som slått fast i Rt. 1931 s. 1185, er å anse som internasjonalt preseptorisk. Dette virker å være godt akseptert i teorien. Det finnes lite praksis på dette. Som nevnt har § 30 fått lite betydning i norsk avtalerett i nyere tid, da det ofte er mer praktisk å i stedet avhjelpe skadelidte ved bruk av §§ 33 og 36. En kan ikke med dette trekke slutning om at §§ 33 og 36 også er internasjonalt preseptorisk, men når de samme hensyn som taler for å gjøre § 30 internasjonalt preseptorisk gjør seg gjeldende ved anvendelse av §§ 33 og 36, vil dette tale i favør av å anvende bestemmelsene som internasjonalt preseptorisk.

Den beste løsningen er nok her, som ved forbrukerkontrakter, å foreta en vurdering av hensiktsmessigheten ved å gripe inn med § 36 som internasjonalt preseptorisk i hver enkelt sak.

Avtaleloven § 36 anvendes svært sjeldent i kommersielle avtaler internrettslig, og en må være minst like tilbeholden med å anvende den i internasjonale forhold.

4.2 Ordre Public

Ordre public kan gjøres gjeldende når resultatet av å anvende utenlandske rettsregler vil stride mot domstollandets fundamentale prinsipper. For det generelle ulovfestede prinsippet om ordre public i norsk rett bør en basere drøftelsen sin på uttalelsene fra Høyesterett i Rt. 2009 s.

1537. I avsnitt 37 definerer de et ordre public-forbehold som «…et forbehold om at den fremmede retten må vike dersom anvendelsen av fremmed rett vil føre til et resultat som strider sterkt med vår rettsfølelse». For avtaleloven §§ 37 og 36 er det ulike prinsipper som gjør seg gjeldende.

Hovedformålet til paragrafene er forbrukervern. Det kan stilles spørsmål om hvorvidt forbrukervern et såpass grunnleggende prinsipp at det kan sies å utgjøre ordre public. I sin helhet

52 Bull (2002) s. 461

(19)

17

kan forbrukervern vanskelig sies å være viktig nok prinsipp til å gi det rang av ordre public.

Den nevnte lagmannsrettdom LB-2017-203047 gir også uttrykk om at ikke alle forbrukervernregler kan anses som grunnleggende rettsprinsipper.

Når det gjelder vernet mot urimelige vilkår i forbrukerkontrakter, virker det som at EU- domstolen anser dette som så viktig at det er «nødvendig for udførelsen af de opgaver, som er blevet overdraget til Fællesskabet».⁵³ Dette kan tolkes dithen at dette vernet utgjør en del av EUs egen ordre public. Med tanke på at vi har gjennomført disse reglene i norsk rett gjennom avtaleloven §§ 36 og 37, samt av hensyn til harmonisering innad i EØS, bør det legges til grunn at prinsippene bak §§ 36 og 37 kan legges til grunn som ordre public i forbrukeravtaler.

Det må i så fall avgjøres konkret i hvert tilfelle hvorvidt resultatet av å anvende den utenlandske bakgrunnsretten fører til at det strider med vernet mot urimelige vilkår slik dette er nedfelt i EØS-direktiv 93/13.

For kommersielle parter virker det høyst usannsynlig at vernet mot urimelige avtalevilkår kan anses som å være så grunnleggende i norsk rettsfølelse den er å anse som ordre public. Avta- leloven § 36 får som nevnt knapt betydning internrettslig i kommersielle avtaler, og det er nokså omdiskutert hvor langt den rekker, og om den i det hele tatt skal brukes på forhold mellom kommersielle parter.

5 Konklusjon

Avtaleloven §§ 37 og 36 kan anses som internasjonalt preseptoriske regler. Når det er kan være aktuelt å bruke §§ 37 og 36 som internasjonalt preseptoriske regler bør domstolene vurdere konkret hvorvidt dette er hensiktsmessig. Vernet mot urimelige avtalevilkår i forbrukerkontrakter bør forstås som ordre public. Vernet mot urimelige avtalevilkår i kommersielle kontrakter bør ikke forstås en del av den norske ordre public.

53 Sak C-168/05 avs. 37

(20)

18

Litteraturliste

Bull (2002) Bull, Henrik. Det indre marked for tjenester og kapital. 1. utg., Oslo: Universitetsforlaget 2002 Cordes mfl. (2010) Cordes, Jørg, Laila Stenseng og Peter Lenda. Ho-

vedlinjer i internasjonal privatrett. 2. utg., Cap- pelen Damm Akademisk Forlag, 2010

Corthaut (2012) Corthaut, Tim. EU ordre public. Alphen aan den Rijn: Kluwer Law International, 2012

Cordero-Moss (2013) Cordero-Moss, Giuditta. Internasjonal privatrett:

på formuerettens område. 1. utg., Oslo: Universi- tetsforlaget, 2013

Woxholth (2014) Woxholth, Geir. Avtalerett. 9. utg., Gyldendal Norsk Forlag, 2014

Justis- og beredskapsdepartementet (2016) Justis- og beredskapsdepartementet. «Lugano-

konvensjonen». 04.04.2016.

https://www.regjeringen.no/no/tema/lov-og- rett/innsikt/internasjonalt-samarbeid-pa- justisomradet/luganokonvensjonen/id417248/

hentet 10.05.2020

Justis- og beredskapsdepartementet (2018) Justis- og beredskapsdepartementet. Enpersonsut- redning om formuerettslige lovvalgsregler.

02.10.2018.

https://www.regjeringen.no/contentassets/aa11d9 8c5c144dac8361c7af7677f303/enpersonutredning en-om-formuerettslige-lovvalgsregler.pdf hentet 06.04.2020

Cordero-Moss (2018) Cordero-Moss, Giuditta. «2 Hovedtrekk ved lovvalg» i Norsk ordre public som skranke for parts- autonomien i internasjonale kontrakter. Giuditta Cordero-Moss red., Oslo: Universitetsforlaget,

2018. https://doi-

org.ezproxy.uio.no/10.18261/9788215027326201 803 hentet 15.05.2020

Forarbeider

(21)

19

Ot.prp.nr.72 (1991–1992) Om lov om lovvalg i forsikring, lov om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 om fri be- vegelighet for arbeidstakere m.v innenfor EØS og lov om endringer i enkelte lover som følge av EØS-avtalen Ot.prp.nr.89 (1993–1994) Om lov om endring i avtaleloven

KOM/2002/0654 endelig udg. Grønbog om omdannelse av Rom-konventionen af 1980 om, hvilken lov der skal anvendes på kontraktlige for- pligtelser, til en fælleskabsretsakt med opdatering af dens bestemmelser

Norske lover

1915 Lov 13 august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) 1918 Lov 31 mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige

viljeserklæringer (avtaleloven)

1964 Lov 3. april 1964 nr. 1 om mellomfolkeleg-privatrettslege reglar for lausøyre- kjøp (kjøpslovvalgsloven]

1992 Lov 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring (forsikringslovvalgsloven)

2002 Lov 21 juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven)

2005 Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) 2012 Lov 25 mai 2012 nr. 27 om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieproduk-

ter mv. (tidspartloven) EU-direktiver og forordninger

For 593/2008 Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 593/2008 af 17. juni 2008 om lovvalgsregler for kontraktlige forpligtelser [Roma I]

For 864/2007 Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 864/2007, af 11. juli 2007 om lovvalgsregler for forpligtelser uden for kontrakt [Roma II]

Dir 93/13 Rådets direktiv 93/13/EØF af 5. april 1993 om urimelige kontraktvilkår i for- brugeraftaler

Rettspraksis Rt. 1931 s. 1185 Rt. 1969 s. 644 Rt. 2008 s. 1365 Rt. 2009 s. 1537 HR-2016-1251-A HR-2017-1932-A HR-2018-1097-U

(22)

20 LB-2017-203047

LA-2019-144661 EU:

Sak C-168/05 Sak C-184/12