Visekonge-idyllen

(1)

Visekonge-idyllen

Karl IVs periode som visekonge i Norge 1856-57 Harald Berg

Masteroppgave i historie

Institutt for arkeologi, konservering og historie Universitetet i Oslo

Høsten 2019

(2)

(3)

Sammendrag

Denne oppgaven handler om Karl IV av Norges tid som visekonge av Norge i 1856-57. 7.

februar 1856 ble kronprins Karl av Norge og Sverige utnevnt til visekonge av Norge. Allerede sommeren 1855 ble det besluttet at Karl skulle tre inn i stillingen etter den siste stattholder Severin Løvenskiold. Visekongetiden varte et drøyt år før Karl måtte ta over for sin far kong Oscar I som regent 25. september 1857. Det sentrale i oppgaven er visekongetiden, både begivenhetene som fulgte med og forbindelsene den nye visekongen fikk med norske embetsmenn og fremtidige statsråder.

(4)

(5)

Forord

Før arbeidet med denne masteren forbandt jeg navnet Karl 15. til Carl 15 gate på Vallø i min hjemby Tønsberg. Lite visste jeg at dette skulle bli både meget krevende, men også veldig spennende.

Jeg vil takke alle som har hørt på mine anekdoter om godeste Kron-Kalle i løpet av arbeidet og en spesielt stor takk til min veileder Odd Arvid Storsveen for gode tilbakemeldinger og gode samtaler om stort og smått innenfor kongelige temaer.

En stor takk må også rettes til Preben Bruun for teknisk hjelp. I tillegg må jeg også takke resten av gutta i den kule kjernen.

Tønsberg.

November 2019.

(6)

(7)

Innholdsfortegnelse

Kapittel 1. ... 1

Tema og problemstilling ... 1

Avgrensning og oppbygging ... 4

Tradisjon og debatt ... 4

Kilder ... 5

Metodevalg ... 7

Oppsummering ... 8

Kapittel 2... 9

Innledning ... 9

Visekongefamilien, tragedien med arveprinsen ... 10

Mottakelsen i Christiania ... 11

«Vicekonge-idyllen» ... 12

Det politiske skifte ... 13

Sosialisering. «Lobbyvirksomhet» mot den nye visekongen ... 14

Personlige interesser ... 15

Troppeinspeksjon på Gardermoen ... 16

Avslutning ... 17

Kapittel 3... 18

Grunner for reisen ... 18

D/S Vidar ... 19

Reisefølget... 19

15. juli. Kragerø-Arendal-Kristiansand ... 22

Hardanger ... 23

Bergen ... 23

Sognefjorden ... 25

Romsdal ... 25

Værnes ... 26

22. august. Trondheim ... 29

30. august. Tilbake i Christiania ... 29

Avslutning ... 30

Prins Napoleon i Christiania ... 32

(8)

Kong Oscars utenrikspolitikk ... 33

Den danske forsvarsalliansen ... 35

Turen til Danmark... 36

Tilbake fra Danmark ... 37

Visekongen går til verks ... 43

Fortroligheten mellom Karl og Birch-Reichenwald ... 43

Hvem skal ut? ... 45

Kontakten med svenskene ... 47

Den nye generasjonen – et brudd med selvstendighetslinja? ... 49

Visekongens gjennomføringskraft ... 49

Avslutning ... 50

Tilbake som visekonge 1857 ... 52

Åpning av Stortinget ... 55

Visekongens påvirkning ... 59

Stortingsbygningen... 63

Slutten på visekongetiden ... 64

Målet med visekongeperioden ... 66

De norske forventninger ... 67

Det han gjorde ... 68

Konsekvenser ... 69

Konklusjon ... 70

Litteraturliste ... 72

Litteratur ... 72

Aviser og tidsskrifter... 72

Nettressurser... 73

(9)

(10)

(11)

1

Kapittel 1.

Innledning

Tema og problemstilling

7. februar 1856 ble kronprins Karl¹ av Norge og Sverige utnevnt til visekonge av Norge.

Allerede sommeren 1855 ble det besluttet at Karl skulle tre inn i stillingen etter den siste stattholder Severin Løvenskiold. Visekongetiden varte et drøyt år før Karl måtte ta over for sin far kong Oscar I som regent 25. september 1857.

Sentralt i oppgaven vil være visekongetiden, både begivenhetene som fulgte med og forbindelsene den nye visekongen fikk med norske embetsmenn og fremtidige statsråder.

Hva gjorde denne perioden i Norges historie så viktig? Hvorfor er det verdt å skrive denne oppgaven? Dette blir de sentrale spørsmålene i oppgaven.

Dette er en oppgave som tar for seg en periode og begivenheter som ikke er så kjent i populærhistorien.

I Norge i dag, blant folk er den første og den siste kongen av Norge av Bernadotte-slekten kjent, men ikke Karl IV(XV). Oppgaven vil handle primært om kronprins Karls periode som visekonge, men denne perioden må sees i en historisk kontekst. Hovedvekten av oppgaven kommer til å handle om et veldig lite tidsrom, nemlig visekongeperioden med viktige unntak som tiden rett før og de viktigste konsekvensene av perioden oppgaven tar for seg.

Visekongen var en sjarmerende mann som hadde lett for å få venner og han ble populær blant befolkningen. At Norge fikk en visekonge istedenfor en stattholder, var en viktig symbolsk seier. Unionshistorien mellom Norge og Sverige var fylt med kamper om symboler, alt fra kongens numeriske navnerekke til flaggsak og egne konsuler. Året som visekonge ble fylt med reiser, selskaper og sanger skrevet til den nye visekongen ble sunget når han ankom

1 Jeg bruker bare «Karl», fordi rollene skifter mellom kronprins, visekonge, regent, konge. Han skrev også selv

«Carl», men jeg vil konsekvent bruke «Karl» hvis ikke rollen hans har spesiell betydning i settingen jeg skriver om.

(12)

2

de forskjellige steder han reiste. Denne norgesturneen han ga seg ut på blir en sentral del av oppgaven, da det er viktig å drøfte hvordan det påvirket folkets inntrykk av den nye

visekongen. Jeg vil også se på hvor fort han satte seg inn i rollen som visekonge. Var det allerede under turneen? Møtte han nye folk ute i distriktene som han senere samarbeidet med? Det er viktig å belyse viktigheten av reisene han tok i Norge for å få et helhetlig bilde av perioden som visekonge.

Det er skrevet mye om stattholderstriden, som er en indirekte konsekvens av visekongens mangel på å klare å holde løftet om opphevelse av embetet da han ble konge. Ministerkrisen i 1861 er også godt belyst i norsk historieskrivning og handler om mange av de samme personene jeg tar for meg i denne oppgaven. Som enhver ny hersker var det viktig for Karl å skape sin egen maktbase. Ved å knytte til seg nye menn han kunne sette inn i regjeringen kunne han få en sterkere kongemakt. Dessuten var han en mann som hadde lett for å knytte personlige forhold. Disse temaene vil være sentralt i oppgaven, både med tanke på Karls egne ambisjoner, men også disse nye mennene som kom inn i regjeringen da Karl tok over for sin far. Det var ikke nødvendigvis en beslutning basert på ideologi, men snarere personlig vennskap med den nye kongen. Den nye regjeringen ble på mange måter en

«venneregjering». Dessuten var flere av de sentrale medlemmene av regjeringen var på dette tidspunktet både gamle og mange av dem hadde sittet lenge i statsråd. Det er snakk om et generasjonsskifte. Den nye generasjonen er i opposisjon til det gamle konstitusjonelle systemet og generasjonen fra 1814.

Med skiftet i regjeringen som skjedde etter at Karl ble regent for faren i 1857, kommer

«intelligenspartiet» fra 1830-årene for alvor inn i maktposisjon. Både de og Karl fant hverandre i opposisjon mot den gamle garde. Til forskjell fra sine forgjengere var de mye mer svenskvennlig og positive til unionen og unionelle saker. Dette ser vi blant annet ved at svensker ble innblandet i arbeidet med å sette sammen den nye regjeringen og den hyppige korrespondansen mellom ledende menn i Sverige som Henning Hamilton, Albert Ehrensvärd, Ludvig Manderström og de som Karl knyttet seg til i Norge som for eksempel Georg Sibbern.

Kildene viser også det politiske virket til visekongen og kretsen rundt Christian Birch-

(13)

3

Reichenwald jobbet for store prosjekter som var viktige for unionen og visekongen som jernbaneutbygging og arméreform.²

Perioden som visekonge bør settes i kontekst i norsk historie. Både fordi jeg mener den er dårlig belyst og fordi jeg mener den er viktig. Perioden er unik i norsk historie. En så

langvarig periode med en visekonge i Norge som satte i gang prosesser både med hvem han ville ha i statsapparatet og med tanke på de prosjekter han ville sette i gang innen felt som samferdsel og forsvar, hadde man ikke hatt tidligere. Jeg vil finne ut hvordan Karl selv så på sin gjerning som visekonge og fremtidig monark for både Norge og Sverige og unionen i sin helhet. Hvordan tok han sine valg. Styrte han etter følelser eller etter fornuft?

Den offentlige mottakelsen som fulgte, ble godt dokumentert blant annet i diverse aviser.

Det kan være interessant å se om han ble framstilt annerledes i norsk presse kontra dansk og svensk. Her kan kildene være tvetydige, men de kan også gi et godt bilde på hvordan

Bernadotteslekten ble framstilt. Om det var nevneverdig forskjell fra andre perioder kunne det ha vært interessant å drøfte i oppgaven, men det blir det ikke plass til i denne oppgaven.

Hvordan kunne perioden som fulgte ende opp på en slik måte som det gjorde med ministerkrise og surnet forhold mellom unionspartnerne? Hva slags forhåpninger skapte visekongen mens han var i Norge? Hva ble sagt av løfter i hemmelighet mellom norske embetsmenn og visekongen? Hvordan var Karls forhold til stortingsmenn og de forskjellige grupperingene som etter hvert oppstod der, og hvem kunne han samarbeide med? Omga han seg kun med embetsmenn eller, også med bønder? Lagde han noen gode forbindelser med tingmenn for framtidig samarbeid?

Gjennom arbeidet med kilder som medier og dagbøker vil jeg se på hvordan denne perioden ble oppfattet både i det offentlig rom og i den private sfæren. Jeg vil også se på forskjellen mellom embetsmenn og bønder i møte med den nye visekongen, og dessuten om det oppstod konflikter mellom de forskjellige gruppene og visekongen.

2 Stang, Fredrik. Stattholdersak og unionsstrid 1856-1862. Aschehoug. Oslo. 1943. S. 16-17.

(14)

4

Avgrensning og oppbygging

For å få med hele konteksten er det viktig å berøre perioden før og etter, men samtidig sette grenser. En gjennomgang av de forskjellige regjeringer og medlemmene før og etter

perioden blir viktig for å forstå handlingen, samt å forklare konsekvensene av visekongeperioden for tida rett etter.

Det er skrevet veldig mye om ministerkrisen i 1861, men i denne oppgaven skal jeg prøve å holde meg til hendelsene som ført direkte opp til krisen i 1861. Hovedproblemet med avgrensing blir da å holde seg delvis borte fra ministerkrisen, for heller å fokusere mer på selve visekongeperioden. Jeg har heller ikke dvelt for mye på Oscar 1s totale regjeringstid, så lenge det ikke hadde direkte påvirkning på perioden jeg tar for meg.

Med en avgrensning av oppgaven til 1856-57 kan det være et problem å finne relevant materiale siden dette ikke er den mest belyste perioden i unionshistorien. Det kan også kan bli et problem å finne rett fokus på de mennene Karl omga seg med. Jeg vil prøve å unngå å fokusere alt for mye på Birch-Reichenwald. Selv om han er en av de mest sentrale personene i oppgaven, var det tross alt Karls periode som visekonge som er oppgavens hovedtema.

Samtidig går det ikke an å skrive denne oppgaven uten å gå inn på Birch-Reichenwalds rolle.

Han var ekstra betydningsfull i perioden etterpå, men samtidig utrolig viktig for Karl også tidligere. Det samme poenget gjelder for de andre personene som er sentrale i oppgaven.

Jeg skal begrunne og drøfte rollene deres i samspill med visekongen. Siden oppgaven er Karls tid som visekonge av Norge, må fokuset være i Norge og ikke Sverige, selv om det finnes gode svenske kilder som jeg har benyttet meg av. Unionskongene var felles for Norge og Sverige, men i denne oppgaven, vil deres rolle som norske konger stå i sentrum. Planene for unionelle forhold og prosjekter må derfor komme i bakgrunnen på dette punktet. Alt i alt vil oppgaven fokusere på Karl som en politisk aktør. Det vil bli det essensielle i oppgaven.

Tradisjon og debatt

Oppgaven havner under norsk politisk historie. I perioden som ble betegnet som

«embetsmannsstaten» av J. A. Seip. Norsk politisk historie er et område som det har vært skrevet mye om og av mange kjente store navn som J. A. Seip, Ernst Sars og Francis

(15)

5

Sejersted. Politisk historie i Norge har vært nasjonsbyggende allerede før tiden oppgaven handler om og fram til nå. Den har gitt legitimitet til forskjellige regimer og bevegelser som har vært i det politiske landskapet i Norge. Det er skrevet mye om perioden som kalles for

«embetsmannsstaten». Bakgrunnsstoffet for oppgaven handler for det meste om rett før og etter perioden Karl XV var visekonge. Det blir viktig å holde en viss distanse til noe av det eldre materialet og tenke på hvilken periode de forskjellige kildene er fra. Nasjonale rørsler påvirker også historieskrivningen og det er viktig å alltid huske på «biasen» til de forskjellige historikerne. Med tanke på at oppgaven kommer først og fremst til å handle om politisk historie vil det ikke oppstå særlige problemer med tanke på forskjellige retninger innenfor historieskrivningen. Retninger som for eksempel kjønnshistorie etc. kommer ikke til å spille noen stor rolle i denne oppgaven.

Mye av bakgrunnsstoffet vil komme fra faglitteratur, blant annet flere biografier om enkelte sentrale personer som for eksempel: Karl XV, Christian Birch-Reichenwald, Georg Christian Sibbern, Ketil Motzfeldt og Frederik Stang. Faglitteraturen om perioden gir også et viktig innblikk og her er det mye å ta av. Dog er det store hull i mye av de store oppslagsverkene når det gjelder akkurat den perioden jeg tar for meg. Derfor blir det viktig å se på mye dokumenter fra samtiden.

Store hovedverk som Seips «Utsikt over Norges historie» og Sejersteds «Demokrati og rettstat» vil gi meg innblikk i den faghistoriske statusen og vil bidra til å gi meg et nytt blikk på de andre kildene. Flere av etterkommerne av disse mennene har også utgitt flere bøker om emnet og spesielt om ministerkrisen i 1861. For eksempel har etterkommerne til både Birch-Reichenwald og Stang skrevet hver sitt «forsvarsverk» som gir et unikt innblikk i hver enkeltes standpunkt om begivenhetene. Disse kildenes svakhet er at de fokuserer for mye på det som skjedde etter visekongeperioden i maktkampen mellom Birch-Reichenwald & Co og Stang.

Kilder

Det er etterlatt rikelig med arkivmateriale i form av brev og dagbøker. Disse kildene gir et veldig detaljert innblikk i både perioden, men også dagliglivet til visekongen og følget hans.

(16)

6

Riksarkivet har også en god del kildemateriale som er veldig interessant for oppgaven. De har blant annet Ketil Motzfeldts dagbøker og flere brev fra Georg Sibbern som var

visekongens privatsekretær i hans tid i Norge.

Jeg skal se på forskjellige aviser og tidsskrifter som for eksempel Morgenbladet for å se på hvordan han ble omtalt i media. Aviser som Morgenbladet og Dølen er gode kilder for å se den offentlige diskurs og opinionsdannelse. I tillegg til norske aviser og tidsskrifter har jeg også benyttet danske, spesielt med tanke på visekongens besøk i Danmark. Mye av de de danske avisene skreiv ble gjengitt i norske aviser, men jeg har valgt å bruke de danske for å få med meg et større overblikk over hva som kom fram i avisene under oppholdet hans i København.

Korrespondanse og dagbøker vil gi meg et innblikk i tankesettet og personlige meninger til de jeg skal skrive om, samtidig vil kilder som aviser gi meg et innblikk i hvordan disse personene ble oppfattet i sin samtid. Svenske kilder har som nevnt også blitt brukt, men bare i begrenset grad. Korrespondanse mellom norske og svenske politikere kan være interessant og eventuell korrespondanse mellom visekongen og svenske politikere. Et eksempel er korrespondansen mellom Karl og Henning Hamilton i Sverige. Disse kildene har gitt et godt innblikk i det svenske perspektivet på den politiske situasjonen i Norge og deres syn på den. Det gjelder spesielt for den omgangskretsen som Karl og Henning Hamilton hørte til, nemlig junkerpartiet i Sverige.

En av hovedkildene jeg bruker, spesielt i kapittel 3 er Fritz von Dardels reisedagbok fra norgesreisen som er en oversettelse fra fransk.³ Denne kilden har gitt et viktig innblikk i Karls hverdag fra en av hans nærmeste venners perspektiv. Fritz von Dardel fungerte som en adjutant for Karl da han var visekonge i Norge og hadde kjent han lenge før de dro til Norge sammen. Hans reisedagbok har gitt meg et usminket bilde av hverdagslivet til visekongen under oppholdet hans i Norge. Jeg vil også trekke fram denne kilden i kapittelet om norgesreisen fordi den er en viktig del av oppgaven mens også fordi det er den eneste komplette kilden som tar for seg hele reisen. Det finnes kilder som tar for seg utdrag av reisen som for eksempel: Jo Gjerstad: Nostalgiske tilbakeblikk, Bilder fra Prinsesommeren 1856, som tar for seg Karls opphold i Bergen og andre lokale aviser. Von Dardels reisedagbok

3 https://www.bokselskap.no/boker/voyage/oversettelse. Dardel, Fritz von.

(17)

7

gir meg også det «svenske perspektivet» av de begivenhetene som skjer under perioden, men også de inntrykk de sitter igjen med av Norge som for eksempel kulturelt og militært da det også var von Dardels hovedinteresser, på samme linje som Karl.

Mantheys dagbøker har i liket med von Dardels personlige reisdagbok, gitt meg et innblikk i visekongens hverdag i Christiania. I Mantheys tilfelle har hans dagbøker vært en viktig kilde for å se på hvordan Karl fungerte som leder for regjeringen og hans forhold til de andre regjeringsmedlemmene. Både i selve statsrådet, men også de mange sosiale

sammenkomstene de hadde under visekongeperioden.

Andre svenske kilder som Bo Stråths: Union och demokrati og Carl Hallendorffs: Oskar I och Karl XV har gitt meg et innblikk i den politiske situasjonen i Sverige både mellom kongen og hans svenske rådgivere, men også forholdet mellom forskjellige personer i kongehuset, som for eksempel mellom kongen og visekongen og mellom dronningen og visekongen. Disse kildene har vært viktige i arbeidet med kapittelet om slutten av visekongeperioden. Om den situasjonen som oppstod med kongens sykdom.

Metodevalg

Metodisk vil oppgaven være en kvalitativ redegjørelse for Karls periode som visekonge som hittil har vært et ukjent kapittel i norsk historie

De største metodiske problemene har vært å finne kilder. Ikke fordi det ikke er skrevet så mye i norsk historie om 1850-tallet, men fordi det utenom aviser og lignende, relativt få norske kilder om Karl, og spesielt om hans periode som visekonge. Ironisk nok har det vært lettere å finne svenske kilder om Karls periode som visekonge, både i bokform og i brev.

Denne oppgaven skal prøve å rette litt på dette «hullet» i norsk historie. I de store verkene om norsk historie er denne perioden ofte bare nevnt i en bisetning, men som regel ikke noe særlig mer. Derfor har det vært nødvendig å bruke primærkilder som aviser, brev og

reisedagbøker.

Det har også vært et problem å oversette den gotiske skriften enkelte kilder har. Noen kilder har blitt omskrevet fra andre språk til norsk der jeg har ment at det har vært mest fornuftig

(18)

8

mens andre har jeg latt stå i sitt originalspråk. Spesielt Mantheys dagbøker har jeg måttet transkribere en god del.

Hovedfokuset mitt har derfor vært å samle disse mange små kildene og gjøre dem om til en helhetlig historie om Karl sin periode som visekonge.

Oppsummering

Oppgaven er delt opp i 7 forskjellige kapitler. Kapittel 1 handler om presentasjon, avgrensing og oppbygging, tradisjon og metode i oppgaven. Kapittel 2 handler om ankomsten til Norge og begivenhetene rundt tiltredelsen som visekonge. Om folkets begeistring og viktigheten av det å inneha visekongeembetet. Kapittel 3 handler om norgesreisen Karl og hans følge tok sommeren 1856 rundt norskekysten fra Christiania til Trondheim og nedover Østerdalen.

Kapittel 4 handler om begivenheten rett etter norgesreisen med «prinsesommeren» i fokus, prins Napoleons besøk i Norge og Karls politiske prosjekt som visekonge. Kapittel 5 handler om kretsen rundt Karl som visekonge i Norge. Hvem han omga seg med da han var i Norge og hvem han holdt kontakt med i Sverige da han var i Norge. Kapittel 6 handler om slutten av visekongeperioden, kong Oscars sykdom og begynnelsen av Karls regentskapsperiode.

Kapittel 7 er et avslutningskapittel som oppsummerer oppgaven.

(19)

9

Kapittel 2

Visekongen ankommer

Innledning

I dette kapittelet skal jeg skrive om tiltredelsen til den nye visekongen, daværende kronprins Carl Ludvig Eugen.⁴

Karl var født 3. mai 1826 i Stockholm som den første svenskfødte av Bernadotteslekten.

Faren hans var daværende kronprins Oscar og kronprinsesse Josefine. Karl fikk ved dåpen, tittelen hertug av Skåne. Karl hadde omgang med nordmenn fra barndomsalderen med for eksempel hans huslærer Otto Aubert. Seinere studerte han i Christiania under P. A. Munch og Rudolf Keyser. Sammen med en interesse for historie og spesielt vikingtiden viste han tidlig interesse for militæret som han også fikk utdanning i.

Karl giftet seg med prinsesse Louise av Oranien 19. juni 1850 i Stockholm. Sammen fikk de to barn, en datter og en sønn. Deres datter, Lovise ble mor til kong Haakon VII av Norges. Hans forhold til resten av familien var i varierende grad spent. Forholdet til faren var godt og oppgaven som visekonge av Norge viste at kong Oscar stolte på at han kunne sende sin eldste sønn til å gjøre en seriøs politisk jobb. Forholdet til moren var derimot mer spent.

Dronning Josefine sa om sin sønn: «Oscar gjør alt han kan for å bli populær, men lykkes allikevel ikke; Carl gjør alt han kan for å ødelegge sin popularitet, men greier det allikevel ikke.»⁵

Da Severin Løvenskiold gikk av som stattholder og kronprins Karl tok over dette embetet i 1856 som visekonge ble det sett som en stor seier for nordmennene. At Norge fikk

kronprinsen i stattholderembetet som visekonge gav stillingen mellom landene i unionen en mer likestilt posisjon. Å ha en stattholder var et lydrikestempel, men å ha sin egen visekonge gav prestisje og ære. Det hadde riktignok vært visekonger i Norge før, både hans far og farfar

4 Carl Ludvig Eugen var hans dåpsnavn, men som nevnt tidligere bruker jeg konsekvent den norske stavemåten i denne oppgaven.

5 https://nbl.snl.no/Karl_4.

(20)

10

hadde tidligere vært visekonge, men det var noe spesielt ved denne utnevnelsen. Det var for mange nordmenn et tegn på en større verdighet, at Norge kunne ha en egen regent i landet som skulle regjere istedenfor den tidvis forhatte stattholderposten.

Den offentlige begeistringen over den nye visekongen var stor. I en tid hvor de store europeiske hovedsteder som Paris og London med deres hoff satte standarden ga denne utnevnelsen en nasjonal stolthet til landet og Christiania som hovedstad.

Denne perioden blir også kalt for «visekonge-idyllen». Store folkemengder møtte fram for å ta imot visekongen da han ankom Christiania, en folkemengde på over 4000 hadde møtt opp. Festivitetene fortsatte med ball og sanger dedikert til den nye visekongen. Det var ikke bare i Christiania det svenske følget ble tatt godt imot. Overalt hvor de dro i Norge ble de tatt imot med stor jubel fra folkemengdene som hadde samlet seg for å få se den nye visekongen.

Visekongefamilien, tragedien med arveprinsen

Sammen med kronprinsen kom også kronprinsessen og deres datter, prinsesse Lovise. Karl og Louises eneste sønn, arveprins Carl Oscar hadde dødd to år i forveien i 1854.

Kronprinsessen kunne ikke få flere barn etter fødselen av Carl Oscar så deres datter prinsesse Lovise fikk en spesiell oppvekst og var ansett som en skikkelig «guttejente», spesielt kronprins Karl oppfostret sin datter slik. Uten en sønn ville tronen gå til en av hans brødre, men kong Oscars nest eldste sønn prins Gustaf hadde allerede dødd i Christiania i 1852. 1850-tallet var en tid preget av mye sorg i kongefamilien. Karl uttrykte sin sorg over sønnens død i et dikt der han beskriver seg selv som «en borg med sunkne murer, hvis navn man snart har glemt.»⁶

6 Riiber, Anne Marie. Dronning Sophie. Oslo. 1958. S 22.

(21)

11

Mottakelsen i Christiania

Den nye visekongen, Karl ble tatt imot med stor begeistring. På førstesiden til «Christiania- Posten» den 22 mai 1856 var et dikt til ære for det norsk-svenske kongehus og Norges nye visekonge. Poeten, Andreas Munch var en av datidens store norske lyrikere.

Kong Oscar stod paa Stockholms Borg.

Hans Tanker vandred’ saa vide, Han tænkte paa, med Glæde og Sorg,

Hvor nu hans Norge mon lide.

Med Glæde, fordi han Norge saae I Blomst, efter Seklers Dvale;

Med Sorg, at han ei did kunde gaae Og fæste Bo i dets Dale.

Han steded’ for sit Aasyn at staae Sin Arving, sin Førstefødte:

«Min Søn! For mig til Norrig Du gaae At være dets Rigsraads Støtte.

Mit andet Jeg, det Bedste jeg har I Dig jeg sender til Norge – Da er det, som om jeg selv der var,

Du skal for min kjærlighed borge.

Og nu er Han kommen med Barn og Viv Mens Vaarsang i Luften klinger Og Norges vaagnende Foraarsliv

Dem tusinde Hilsner bringer.

Det dufter fra Vang, det blinker fra Sø,

(22)

12

Det hvisker fra grønnende Lunde, Det lyder fra hver en Yngling og Mø,

Fra Barnets og Oldingens Munde:

«Velkommen til Norge, Du Kongesøn, Alt med dine Dyrebare!

Gud gjøre her Eders Hjemstavn skjøn’

Og eders Dage fuldt klare!⁷

Med tilværelsen av en av kongefamilien og kronprinsen av alle som ny visekonge er stattholderembetet brått blitt forvandlet fra et lydrikestempel til en opphøyet stilling, ikke bare innad i den norsk-svenske unionen, men landets renommé er blitt opphøyet.

Mottakelsen og hyllesten som den nye visekongen fikk, viser behovet og håpet for

nordmennene til å få en mer likestilt rolle i unionen. Det var ikke nødvendigvis unionen som var populær, men den rollen Norge hadde fått i den.

«Vicekonge-idyllen»

Elise Aubert, som var i Christiania på denne tiden og møtte visekongen flere ganger skriver om denne perioden i sine dagbøker og om pressen som hyllet den nye visekongen som Aftenbladet:

En epokegjørende Begivenhed er udentvivl Hans kgl Høiheds Overtagelse af Vicekongedømmet i Norge… Der er neppe en Nordmand uden hans anser denne Begivenhed som lykkespaaende for vort Land. Den er af Alle bleven følt som en ny Taknemlighedsgjæld til det Kongehus som Nationen skylder saa meget.⁸

7 Christiania-Posten. 22/5-1856.

8 Lindbæk, Sofie Aubert. Fra Krinoline-Tiden: Elise Auberts ungdomsbreve og dagbøker. Aschehoug. Kristiania.

1921. S V(5).

(23)

13

Det politiske skifte

20. mai 1856 tar Løvenskiold farvel med regjeringen og får en gjenhilsen av Vogt. Dagen etterpå den 21 mai blir visekongen, kronprinsessen og deres datter mottatt av regjeringen på Paleet med en tale av Motzfeldt.⁹

22. mai var det en velkomstmiddag for den nye visekongen hos den tidligere stattholder Severin Løvenskiold. Det er under denne middagen Manthey blir kjent med to av

visekongens nærmeste, hans adjutanter, Oberstløytnant Bildt og kammerherre kaptein von Dardel.

Den 24. mai var det første statsråd med den nye visekongen. Allerede i første sak er det uenighet mellom visekongen og statsrådet i saken om postvesenets dampskip og materialer skal underlegges marinen. Hagerup som hadde fått fortsette som generaladjutant for

marinen (og ikke visekongen som øverste militære leder for samlet hær og marine, par dager før) og blitt utnevnt til kontreadmiral hadde kommet med forslaget. Forslaget som hadde støtte av hele statsrådet, ble ikke noe av da slike saker som gikk til kongen.¹⁰

Karl hadde ingen intensjoner om å være en nikkedukke for statsrådet, han ville regjere selv.

Om de ikke var enig med ham kunne de bli erstattet. Mange i statsrådet var allerede gamle på dette tidspunktet og Karl var en ung mann i en ny tid.

Ansettelsen av Sibbern som personlig sekretær må sees på som et tegn på adskillelsen fra den gamle garde og som et bindeledd med kretsen rundt Sibbern og Birch-Reichenwald.

Med denne ansettelsen gikk Karl rundt det offisielle byråkratiet og bygde heller sitt eget personlige byråkrati med Sibbern i spissen.

Jørgen Herman Vogt som hadde vært statsråd helt siden 1825 om den nye norske visekonge:

Den norske regjering fik nu til formand en ung mand af talenter, god forstand, meget indsigt og virksomhed, og et indtagende udvortes, hvorfor han og, om en slap moral og fra Stockholm medbragt vane maatte komme til at lede ham, meget vilde kunne virke til demoralisation, hvilken dog – takket være vor

statsforfatning og hoffets ej stadige nærhed – aldrig saa let her vil have fremgang

9 Manthey, August Christian. Dagbøger for Aarene 1856-1874. 1: 1856-1866. Den norske historiske forening.

1909. S 2.

10 Manthey. 1909. S 3.

(24)

14

som i Sverige. Mange fyrster ere i dere ubetænksomhed tilbøjelige attraae, og ej heller see de nøje paa, til hvem de betroe sig, blot de kunne naae noget vist maal. De, som – vel i grunden af national forfængelighed – sætte saa høj priis paa, at en vicekonge – kongens søn eller kongesøn – staar i spidsen, synes ikke at tænke paa, at hvor meningerne i raadet ere deelte, vil sædvanligviis hos kongen, - som følge af den menneskelige svaghed – vicekongens – denne uansvarlige raadgivers – mening blive den raadende, samt at forudseendet heraf vil – ogsaa ifølge den samme svaghed – hos de andre raadgivere, i det mindste af og til, være til hinder for en selvstændig fremtræden.¹¹

Visekongen la fram en plan fra kongen om en ny unionslov for en forent militærstyrke for Norge og Sverige 11. juni. Han foreslo at statsrådet skulle sette ned en kommisjon som skulle diskutere saken videre, den skulle bestå av både nordmenn og svensker. Manthey skriver i sin dagbok at statsrådet påpeker noen feil i planen til visekongen, men de betrakter planen som moderat og anser det ikke som noe særdeles nytt offer fra Norges side.¹²

Visekongen har allerede en del forslag til hvem han vil ha med i kommisjonen. Han foreslår:

Oberst Wergeland, Major Irgens, Løytnant Geelmuyden, Assessor Motzfeldt, A.B Stabell og Balstad. Vogt er imot at Motzfeldt skal få sitte i kommisjonen fordi han «har vært direkte i opposisjon mot kongen»¹³ (kongens person eller statsrådet?)

Sosialisering. «Lobbyvirksomhet» mot den nye visekongen

Visekongens ankomst til Christiania gikk ikke stille for seg. Blant det høyere sosiale laget i befolkningen gikk invitasjoner til middager, supéer og ball.

Visekongen viste også en stor interesse for å bli bedre kjent med nordmennene.

Karl hadde egenskapene til å knytte kontakter og han ble godt likt. Han var en kjekk, ung og sjarmerende mann. Nordmennene, som ikke var vant til å ha kongelige i landet kappet om oppmerksomheten hans.

11 Hallendorff, Carl. Oskar I och Karl XV. Norstedt. Stockholm. 1923. S 233.

12 Manthey. 1909. S 2.

13 Manthey. 1909. S 3.

(25)

15

4. juni var det ball i Logen for visekongen med store deler av samfunnseliten. Carl Andreas Fougstad skålte for kongen, Motzfeldt for visekongen og Anton Martin Schweigaard skålte for de forente kongerikene Norge og Sverige.¹⁴

7. juni hadde visekongen invitert til en stor middag. Manthey og Bildt diskuterer

Junkerpartiet i Sveriges planer om å reformere Ridderhuset. At det ikke lenger kun skal være adelsnavn som gir adgang, men også innehavere av betydelig jordegods og visse embeter.¹⁵ Karl sin omgangskrets hørte til Junkerpartiet.

Personlige interesser

Karl hadde to hovedinteresser i sitt liv. Det militære og kunsten. Gjennom sin periode som visekonge av Norge gikk han regelmessig på inspeksjon av tropper og han deltok også gjerne selv i eksersiser.

Det norske landskap gjorde også stort inntrykk på både Karl og von Dardel som også var amatørkunstnere. Karl har skrevet flere dikt og heroiske fortellinger, men det var som maler han hadde størst talent. Det var særlig som landskapsmaler han gjorde det godt. Det var også det norske landskapet som gjorde så stort inntrykk på ham. I tillegg til å være kunster selv kjøpte han inn en del kunst og dermed støttet opp om det kunstneriske miljøet i Norge og Sverige.¹⁶

Tiden i Christiania gikk også til en del utflukter blant annet til Bygdøy og Oscarshall, hvor visekongefølget kunne male og more seg.

I løpet av denne første tiden tok også visekongen seg tid til å inspisere den da, relativt nye festningen Oscarsborg.

14 Manthey. 1909. S 3.

15 Manthey. 1909. S 4.

(26)

16

Troppeinspeksjon på Gardermoen

Karls store lidenskap i livet var militæret, og spesielt infanteriet. Han hadde offisersutdannelse.

Visekongen, von Dardel og Bildt dro til Gardermoen den 16. juni 1856 for å overvære en eksersis for troppene i Akershus Amt. 2000 i antall. De ble møtt av oberst Fredrik Moltke Sørensen som kommanderte troppene. Han var tidligere sjef for Krigsskolen. Han var også kjent med hofflivet fra sin tid som kammerherre for visekongens mor, dronning Josefine.

Stortingets forrige sesjon hadde nektet å gi penger til uniformer til hæren. Troppene hadde uniformer som ikke passet og det var mange forskjellige uniformer. Von Dardel skriver at Stortinget hadde ment at nye uniformer var en ren luksusvare. Selv om uniformene ga troppene et lurvete preg var de utstyrt med moderne rifler.¹⁷

Karl viste sin lidenskap og evne som troppekommandør hver gang han besøkte diverse tropper i tiden hans som visekonge. Han kunne marsjere og manøvrere opptil 10 timer om dagen med troppene.

Under besøket på Gardermoen fikk de også oppleve noe som fortonet seg for dem noen norske kulinariske kuriositeter som fløtegrøt og eggedosis. På kvelden den første dagen fikk visekongens følge også en oppvisning i hallingdans.

I slutten av juni 1856 skulle kronprinsessen og datteren utenlands mens Karl skulle på sin store Norgesreise. 28 juni. Dro kronprinsessen til Ems hvor hun skulle være til hennes mann kom tilbake til Christiania.¹⁸ Hvorfor hun ikke ble med på Karls reise rundt om i Norge kan man lure på, men det var et spesielt ekteskap de hadde. Det var ikke en stor hemmelighet at Karl hadde hatt mange forhold til andre kvinner, både før og etter de giftet seg. Det kan hende hun selv følte at det ikke var nødvendig å ha hele visekonge-familien med på turen.

Det var viktigere å være samlet i landets hovedstad, Christiania.

17 Fritz von Dardel skreiv seinere en bok om de svenske og norske uniformer som han illustrerte selv. «Svenska och norska arméerna, samt flottorna i deras nuvarande uniformering» i 1863.

18 https://www.bokselskap.no/boker/voyage/oversettelse.

(27)

17

Avslutning

Visekongeperioden var ikke første gang Karl var i Norge, men den velkomsten han fikk da han ankom for første gang som visekonge viste at dette falt i smak hos nordmennene. Han ble fort midtpunktet i sosietetslivet i Christiania med et tettpakket program av middager, ball og så videre.

Karl hadde tidligere vært på et lengre opphold i Norge i 1850, det året han giftet seg. Da hadde det nygiftede paret tilbrakt over en måned i Christiania.¹⁹ Visekongeperioden derimot var et mye lengre opphold og med en tydeligere politisk profil ved at kronprinsen tok del i det politiske liv i Norge gjennom sitt embete som visekonge.

«Vicekonge-idyllen» blir denne perioden kalt nettopp på grunn av alt som skjedde i denne perioden av festligheter. Det kan virke svulstig, all denne hyllingen og festlighetene, men det viser også et behov hos nordmennene for det å ha et eget hoff, i Norge. Der de kunne

sammenligne seg med de andre europeiske nasjonene.

(28)

18

Kapittel 3

Norgesreisen

I dette kapittelet skal jeg skrive om Norgesturneen som visekongen og følget hans tok fra 14.

juli til 30. august 1856.

For å bli bedre kjent med sitt rike bega den nye visekongen seg ut på en langtur rundt kysten av Norge, helt fram til Trondheim. Underveis besøkte de mange ulike byer og tettsteder hvor de fikk en velkomst visekongen verdig.

Selv om det var mange fester og middager fikk visekongen også inspisere deler av det norske militæret, som han var så interessert i. Visekongen og følget hans fikk også sjansen til å beundre den norske naturen og bli inspirert til å bruke den i malekunsten.

Grunner for reisen

Det var flere grunner for den nye visekongen å begi seg ut på en så stor reise. Siden Karl var oppvokst og oppholdte seg for det meste i Sverige var han ikke så kjent i Norge. Da passet det bra som Norges fremtidige konge og som den nye visekongen å dra på en langstrakt tur for å bli bedre kjent med sitt «nye rike».

Karl var også veldig interessert i kunst og det militære så denne reisen bød på en god

mulighet til å bli inspirert av det norske landskapet og samtidig inspisert de diverse militære avdelingene rundt om i landet.

14. juli kl 21:45 reiste «Vidar» ut fra Christiania på vei sørover ned Oslofjorden. Programmet var relativt trangt da de besøkte ca 2 byer/tettsteder hver dag med unntak av tre lengre opphold i Kristiansand, Bergen og Trondheim.²⁰

20 Moen, Stein. Kgl. norske marines fartøyer: H. 19: Hjuldampskipene. Marinemuseet. Horten. 1992. S 52.

(29)

19

D/S Vidar

Visekongen og følget hans benyttet marinens hjuldamper «Vidar» under reisen langs

norskekysten. «Vidar» var et 93 fot langt skip som vanligvis hadde en besetning på 20 mann.

Under Norgesreisen til visekongen viser loggboken et totalt antall besetning på 32 mann.

Den hadde tidligere også vært til disposisjon for kongen i 1855.²¹

Reisefølget

Visekongen hadde med seg et reisefølge av 12 personer som skulle være med på

Norgesturneen. Fritz von Dardel beskriver reisefølgets medlemmer i sine memoarer slik:

1)Hoffstallmester W. Sandels, som også tjente som hoffmarskalk. En beskjeden og underfundig fyr, av fremtoning keitete og unnselig, men tapper inntil det dumdristige når anledningen byr seg, og i høyeste grad i besittelse av de viktigste egenskapene som kreves i hans stilling.

Raus og rundhåndet med hoffets midler, tenker på alt, opptrer bestemt overfor sine underordnede og er svært taktfull og hensynsfull overfor alle i kronprinsens følge, men gjemmer seg straks han forventes å vise seg.

2) Bildt, sjef for det svenske artilleriets generalstab, en fremragende ung mann, omgjengelig og skarp, har et våkent øye. Hans gode humør fornekter seg aldri.

Alle liker Bildt, for han har en vennlig fremtoning og en evne til å variere sin talemåte slik at den er lettfattelig for enhver som lytter til ham. Det er Bildt som har ansvar for å holde kronprinsessen underrettet om det som foregår under reisen, og han tar derfor stadig notater mens jeg tar mine skisser.

3) Herr Sibbern, ministerresident i Amerika, for tiden på permisjon og satt til å være kabinettsekretær hos visekongen under hans opphold i Norge. Han er høy og lyshåret og har et intetsigende ytre, men er svært dyktig og skarpsindig og dertil verdensvant, og kan således betraktes som en vennlig mann. I oppførsel og

21 Moen. 1992. S 46-52.

(30)

20

tale er han imidlertid for tilgjort til udelt å inngi tillit. Det sies at han har kastet sine øyne på stillingen til sin svoger, herr Due, som er norsk statsminister i Stockholm, og han grep begjærlig muligheten som bød seg med denne reisen, til å forsøke å vinne aktelse og sympati hos sine landsmenn. Således gir han tallrike håndtrykk ved hver stopp og beflitter seg særlig på å vinne gunst hos

innflytelsesrike menn eller stortingsrepresentanter og deres hustruer.

4) Kaptein Falsen, adjutant, gråhåret og i moden alder, fremstår som hederlig og distingvert, en skikkelig mann som det er behagelig å være sammen med, men som ellers har lite å by på. Falsen har et sluknet sinn og et glansløst vesen;

bergensdialekten hans er nærmest uforståelig for svensker.

5) Næser, løytnant og tjenestegjørende adjutant, går under navn av «Gutten»

fordi han til tross for sine 40 år er liten av vekst og har et ungdommelig

utseende. Han er oppvakt, livlig og ivrig, og har en inngående kjennskap til sitt land, som han har utforsket som topograf.

6) Dahll, løytnant og tjenestegjørende ordonnansoffiser, en vittig og energisk ung mann, svært livlig av seg, ivrig dyrker av det smukke kjønn. Det er han som har ansvar for alt det sigarmessige. Han kalles «Faust».

7) Kaptein Grimsgaard, også han ordonnansoffiser. Tykk og lyshåret, en doven type som først og fremst tenker på magen og nattesøvnen sin. Etter sigende en fremragende matematiker. Grimsgaards herkomst er dunkel, men av det

navngjetne slaget (det sies at han er Ex. Sandels uekte sønn, eller general Blochs, som på den tiden var førstnevntes adjutant). Egenskapene hans egner seg bedre for en soldat i borgervæpningen enn for en fremstående ordonnansoffiser hos visekongen.

8) Doktor De Bèsche, en svært respektabel mann, mild, hyggelig og meget kunnskapsrik. De Besche deltok i felttoget mot Danmark og pleiet sårede under hele krigen. Han fikk Dannebrogordenen for innsatsen.

9) Herr Hanssen, ekspedisjonens fotograf, en liten, mager og skjør mann med svak helse, klarer sjelden å lage tilfredsstillende kopier i sitt mørkerom, som det

(31)

21

koster følget svært mye å frakte med seg. Hanssen reiser gratis, får 40 daler for materialene og 10 daler per dag (1 daler tilsvarer 5 franc).

10) Skipets kaptein, herr Bull, en mann med frisk og god farge i ansiktet, små øyne og spiss nese. Er sjeldent mild til sjømann å være og glad til sinns. Bull fremstår som svært så vennlig, men tegner karikaturen din i smug.

11) Bodom, førstestyrmann, har tilbrakt flere år i fransk tjeneste og er derfor beleven og utvungen. Han har markerte ansiktstrekk og et skarpt og besluttsomt blikk, og han er en god sjømann. Bodom er svært sarkastisk av natur, han er en mester i å skjelne det komiske i situasjoner og utleverer sine landsmenn med forstand.²²

Disse 11 med Fritz von Dardel, visekongen og øvrig mannskap dro ut fra Christiania om kvelden den 14. juli 1856 for å reise langs norskekysten til Trondheim. En nokså beskjeden størrelse på følget til den nye visekongen, men det betydde lite for de menneskene som kom for å se på og møte sin nye visekonge, som ble mottatt med pomp og prakt hvor hen han besøkte.

Det satte også preg på reisen å ha så få menn med seg. Tonen ble mer kameratslig og uhøytidelig blant reisefølget om bord på «Vidar». En bedre måte å lære seg sitt nye rike og undersåtter å kjenne kunne ikke tenkes.

I Christiania var visekongen omgitt av diverse maktpersoner fra regjering og øvrig

statsapparat. Ved å ta denne reisen og kun ha med seg et lite følge fikk han en friere stilling til å bli kjent med embetsmennene i andre deler av landet uten at den gamle garde fra blant annet regjeringen kunne påvirke. Derfor er Sibbern så interessant som medlem av følget.

Han representerte den nye generasjonen av embetsmenn som visekongen omga seg med.

Karl hadde skjønt potensialet i å få mest mulig blest om reisen sin i Norge. Det var på mange måter en PR-tur. Derfor hadde han hyrt inn fotograf Hansen til å forevige turen gjennom den

(32)

22

nye teknologien han solgte. Ni av bildene fra turen ble offentliggjort i «Illustreret Nyhedsblad» mellom november 1856 og januar 1857.²³

15. juli. Kragerø-Arendal-Kristiansand

Prinsen av Oranien møtte følget i «Serapi». Det var stort for de stedene de besøkte å få kongelig besøk, og så fikk de attpåtil besøk av både det norsk-svenske kongehus og det nederlandske.

Prinsen av Oranien gjorde seg også bemerket på de forskjellige stedene han besøkte på grunn av sitt mannskap på «Serapi» for han hadde nemlig indonesiske matroser som vakte stor oppsikt.

De nasjonale symbolene kommer virkelig fram i Kristiansand der von Dardel bemerker lokalbefolkningens holdninger til flagget og unionen:

Nordmenn driver det virkelig for vidt med sitt flagg; så kry er de av konsesjonen som kong Oscar I nylig har innvilget dem, at de er rent latterlige. Hva

Christiansand i særdeleshet angår, vil jeg anføre som karakteriserende at den var den eneste av byene vi besøkte under visekongens rundreise, som ikke heiste de svenske fargene ved siden av de norske. Herr Platos tale til ære for unionen forekom meg også å være svært kjølig.²⁴

Selv om reisefølget kunne bemerke at nordmennene var stolte av flagget sitt og unionen ikke alltid ble omtalt så varmt så ble visekongen tatt varmt imot. Det at nordmennene hadde fått sin egen konge, dog en visekonge var utrolig populært.

Man kunne altså være noe reservert til unionen og samtidig være begeistret over unionens kongefamilie, spesielt når man hadde en fast representant i landet sånn som visekongen var.

23 Gjerstad, Jo. Nostalgiske tilbakeblikk: Bilder fra prinsesommeren 1856. A.s Centraltrykkeriet. Bergen. 1994. S 31.

(33)

23

Hardanger

20. juli kom «Vidar» inn i Hardangerfjorden. Hardanger skulle vise seg å gjøre stort inntrykk på reisefølget, både den varme velkomsten de fikk av folket der og den mektige naturen som gjorde sterkt inntrykk på kunstinteresserte von Dardel og visekongen.

De dro til baroniet Rosendal og ble møtt av familien Rosenkrone. Rosendal skilte seg ut i et land nærmest blottet for adel og slott. Om inntrykket av Rosendal skriver von Dardel:

En stor stenbygning uten arkitektonisk særpreg, men prydet med en vakker,

ornamentert port. Selv om slottet er blottet for betydning fra et kunstmessig ståsted, har det en eim av adel og en historisk sus over seg, og det var en viss fornemhet over måten våre verter tok oss imot på.²⁵

I Ullensvang hadde ryktet spredd seg om hvem som befant seg i traktene og de ble møtt av en stor folkemengde. Flere av prestene i området med prest Landemark i spissen bønnfalt visekongen om å takke ja til en middag i hans ære. Visekongen ble så begeistret for den mottakelsen han hadde fått i Ullensvang at han inviterte alle middagsgjestene på en tur om bord «Vidar». Skipet hadde gjort stort inntrykk da det seilte innover for egen maskin fordi de fleste av dem ikke hadde sett et dampskip før. Om bord bød visekongen på punsj og musikk.

De fyrte tom av fyrverkeri som gjorde et mektig inntrykk på gjestene. Som von Dardel skriver: «Disse gode menneskene kunne ikke engang ha drømt om en slik fest, og da en bengalsk ild ble tent mellom rakettene og de romerske lysene og kastet sitt overnaturlige lys over selskapet, kunne man lese henrykkelse i alle ansikter.»²⁶

På vei ut av Hardangerfjorden møtte så «Vidar» igjen «Merapi». Prinsen av Oranien hadde vært i Vik innerst i Eidfjorden. Der hadde han dratt for å se på Vøringsfossen.

Bergen

Prinsen av Oranien kom først av de kongelige til Bergen ved midnatt, natt til 22 juli. En drøy time seinere kom visekongen. Folk i byen hadde ventet på reisefølget hele dagen, men det

(34)

24

var fortsatt en stor folkemengde som ventet da de endelig la til kai. Denne lange ventetiden hadde gjort at matrosene som skulle hente de kongelige høyheter i sine skip hadde drukket seg så fulle at de veltet ute i havnebassenget. Hjelpen kom fort til og visekongen kunne gå i land i Bergen.

En av grunnene til at de var så forsinket var at visekongen hadde utsatt avreise fra Hardanger så lenge på grunn av: «vakre jenter, gode øl og betagende natur»²⁷

Bergen skulle vise seg å imponere veldig blant visekongens reisefølge, som von Dardel skriver:

Jeg ble innkvartert hos fiskehandleren Fr. Mohn, en rik ungkar hvis husholdning ble styrt av en niese. Jeg fant spisebordet bugnende med masse mat og

vinflasker. Neste morgen viste vertinnen meg en stor bod, fullpakket med stokkfisk, hvis lukt fylte hele huset og for øvrig så godt som hele byen. Man vender seg dog snart til denne parfymen som ikke er verre enn kull-lukten i London eller lærduften i St. Petersburg. Bergen som har et hollandsk preg, men med et norsk landskap i bakgrunnen, er den mest originale av landets byer.

Innbyggerne utmerker seg med sin uvanlige trivelighet. På fisketorget innbiller man seg nesten at man er i Napoli når man ser selgere og kjøpere gestikulere og skrike i munnen på hverandre.²⁸

Bergen må ha fremstått som en eksotisk perle for sveitsiske von Dardel som så langt på reisen i Norge kun hadde vært innom mindre byer og tettsteder langs Sørlandet.

Henrik Ibsen var på denne tiden teaterinstruktør på «Det Norske Theater» i Bergen. Fram til da hadde man brukt dansk språk og danske skuespillere på teater i Norge. Under

visekongens opphold i Bergen ble det framført et stykke utelukkende av norske skuespillere og på norsk. Dette falt ikke så godt i smak hos von Dardel som sier om stykket:

Om kvelden besøkte vi teateret, hvor besetningen utelukkende besto av norske artister. Dette gjør bergenserne svært stolte. Til nå har ikke nordmennene vært ansett som skikket for den dramatiske kunst, og de fleste skuespillerne har av

27 Gjerstad. 1994. S 16-20.

28 Gjerstad. 1994. S 21-22.

(35)

25

den grunn før vært danske. Forsøket var etter min mening mislykket.

Skuespillerne var upolerte og klossete.²⁹

Slik ble altså det spede første norske forsøket på teater mottatt av det utenlandske publikum. Upolerte og klossete var også inntrykket av nordmennenes forskjellige

velkomster. De var ikke vant med et slikt publikum. Hver minste tegn på kongelig verdighet ble opphøyet, som for eksempel da Karls far, kong Oscar var visekonge i 1833 og besøkte teateret i Bergen. Losjen han da hadde brukt ble fortsatt omtalt som «Prinselosjen».

Det var ikke bare middager og besøk i teateret som hyllet den nye visekongen. Bergens innbyggere hadde for anledningen også satt opp en stor lysende «C» med kongekrone over på Fløien.

Sognefjorden

Hardanger hadde satt inntrykk på reisefølget. Med sitt landskap, kultur og folk. Sognefjorden derimot skulle vise seg å bli noe helt annet. I motsetning til Hardanger var de fattigere i Sognefjorden og det ga inntrykk på reisefølget. De som de møtte der framstod for dem som bakstreverske og umoderne. Som von Dardel beskriver dem:

Deres uvitenhet og forbauselse ved synet av selv de vanligste gjenstander var slående; det var som å befinne seg blant villmenn. Kronprinsen delte ut sigarer til dem. «Er det godt å spise?» spurte de.³⁰

Dette var noe annet enn det de var vant med fra livet i Stockholm.

Romsdal

I Romsdal ved Ormeim fikk reisefølget servert middag i en gammel fabrikk. Der fikk de også erfare synet til en del nordmenn hadde på dansketiden. Husets datter mislikte sterkt et gammelt bilde faren hennes hadde på veggen. For det var avbildet to menn i dansk uniform.

29 Gjerstad. 1994. S 31-33.

30 https://www.bokselskap.no/boker/voyage/oversettelse. 1911.

(36)

26

Denne aversjonen mot landets forhenværende herskere er temmelig utbredt i Norge. Så glade er de for friheten at de føler seg beskjemmet over ikke alltid å ha hatt den. Derfra stammer den ofte tåpelige ømfintligheten som slår ut så snart man ønsker å forene Sveriges og Norges interesser. Frykten er stadig vekk at man skal bli behandlet som en undersått, og ikke som et uavhengig folk – som sønn, ikke bror.³¹

Det var nettopp slike følelser blant befolkningen, hvor kongen og øvrigheten ble forakta Bernadottene ville forhindre. Denne reisen var nettopp for å promotere kongefamilien til det norske folk.

Værnes

Visekongen og følget skulle overvære en militærøvelse på Værnes. Dit ble de fulgt av Amtmann grev Trampe som var en av få adelige nordmenn.³² De kom godt overens med amtmann Trampe som tok dem godt imot.

Von Dardel forteller om Trampe:

Greve Trampe er for øvrig svært avholdt her i området, som han styrer som en faderlig despot. Så overbevist er man om hans redelighet at det han gjør, aldri gås nærmere etter i sømmene, og man underkaster seg lovene slik han finner det for godt. Indreministeren i Christiania, som syntes det var merkverdig at

instruksene hans aldri ble fulgt av amtmann Trampe, sendte noen til å inspisere hans forvaltning. Til sin store forbauselse oppdaget inspektøren at alle

statsrådens depesjer fra de siste årene fortsatt lå med ubrutt segl.³³

Amtmannen må ha fortonet seg som en småkonge for reisefølget til visekongen med de fortellingene de hadde blitt fortalt om han. Her fikk Karl også oppleve hvordan det norske systemet fungerte i praksis med de forskjellige amtmennene rundt om i landet.

Øvelsen på Værnes var stor, oppunder 2000 mann totalt skulle være med den i ca tre uker.

32 Grev Trampe var født før Adelsloven av 1821 og fikk dermed bære grevetittelen fra Dansketiden.

(37)

27

1) Generalstabssjef oberst Brock og adjutantene Grimsgaard, Hoff, C. Anker, Heyerdal, Salveson og Gran. Intendant Juel og sjefkirurgen

2) To eskadroner med ridende jegere under oberstløytnant Fastings kommando 200 mann

3) Ett artilleribatteri under kaptein Ivertsens kommando 150 – Totalt 350

Transport 350

4) Det trondhjelmske infanterikorps under oberstløytnant Sommerschields kommando 400

5) Det romsdalske infanterikorps under oberstløytnant Nannestads kommando 400

6) Det trondhjelmske nasjonale jegerkorps under oberstløytnant Bruns kommando 400

7) Det nordfjordske korps av den bergenske brigade under oberstløytnant Rings kommando 400

Totalt 1950.³⁴

I tillegg til reisefølget til visekongen og den norske generalstaben skulle øvelsen overværes av landshøvding Jakob Axel Dahlström og baron Jacob Cederström fra Sverige.

Oppholdet på Værnes skulle vise seg å ikke bli så hyggelig som den turen de hadde hatt tidligere om bord på «Vidar». Det var dårlig vær og kaldt under hele oppholdet. Visekongen derimot hadde endelig kommet i sitt rette element:

Han befant seg blant svært uerfarne offiserer og soldater som gjorde så godt de kunne; ikke et øyeblikk forlot han dem, og han holdt dem stadig i ånde. Det var en fryd å se hvor store fremskritt soldatene gjorde, oppildnet som de ble av å følge sin unge, alltid muntre og utrettelige generals eksempel.³⁵

(38)

28

Selve feltøvelsen foregikk i tredje og siste uke av oppholdet på leiren i Værnes. Visekongen fungerte som norsk offiser, men han hadde med seg en del svensker i følget sitt. De var selv redde for at deres opphold ville virke fornærmende på de norske offiserene, men de var tvert imot veldig velkomne. De ble til og med spurt om å være med på feltøvelsen. Som von Dardel forteller:

Siden vi er svenske, fryktet Bildt og jeg at vi kunne komme til å fornærme våre norske offiserkamerater, og følgelig hadde kronprinsen gått med på ikke å benytte oss i aktiv tjeneste under leiren. Men oberst Brock – enten det var av høflighet overfor oss eller fordi han manglet offiserer – anmodet kronprinsen personlig om å la oss bistå ham under manøvrene, meg som sin stabssjef og Bildt som sjef for en infanteribrigade. Bildt skyldte på en lett kneskade og ble fritatt fra å debutere som infanterist. Jeg måtte derimot bøye meg for kronprinsens vilje og finne meg i min rolle.³⁶

Det kan nok tenkes at den norske generalstaben gjerne ville vise frem for sine svenske kollegaer hvordan de norske styrkene kunne utføre en feltmanøver. Som en god vert gjerne vil vise fram for sin gjest tok altså de norske offiserene med de svenske offiserene.

Feltmanøveren var ment for å trene opp norske offiserer og styrker så von Dardel trekker seg etter hvert tilbake fra en deltakende rolle til en tilskuende:

Skjønt jeg var sikker på at jeg ikke hadde vært opphav til skinnsyke, tenkte jeg at det var best å sette strek der og foreholdt kronprinsen at siden leiren skulle tjene til opplæringen av norske offiserer, ville det være mer hensiktsmessig å anvende disse.³⁷

22. august dro de fra militærleiren på Værnes og videre til Trondheim.

(39)

29

22. august. Trondheim

Trondheims innbyggere hadde gjort klart for mottakelsen av visekongen da han ankom. De hadde pyntet byen og visekongen gjorde sin vante runde blant byens monumenter som han hadde gjort i de andre byene og stedene han hadde besøkt.

For der Bergen imponerte gjorde ikke Trondheim det samme inntrykket. Von Dardel beskriver førsteinntrykket av Trondheim:

Utsikten man får over Trondhjelm når man er på vei ned fra fjellet som rager over byen, er betagende. Byen er anlagt i et skrånende landskap langs kysten med fjell på rekke og rad i horisonten. Den tar seg best ut fra avstand, for når man trenger inn i byens gater, mister den sitt særpreg – ulikt Bergen.

Trondhjelm, forhenværende hovedstad i Norge, er simpelthen en liten by som, med unntak av katedralen, ikke har noe å by på og er helt uten interesse.³⁸

Det er tydelig at Bergen hadde satt sitt spor på reisefølget med sitt unorske særpreg som nok for en verdensvant mann som von Dardel vakte mer interesse en små provinsielle norske småbyer.

30. august. Tilbake i Christiania

25. august gikk så Norgesreisen mot sitt sluttpunkt. Veien videre fra Trøndelag gikk nedover Østerdalen, men denne gangen gikk reisen direkte til Christiania. På veien ned til Christiania var de også innom Røros og gruvene der. Da de ankom selve byen, gikk visekongen gjennom en æresport innbyggerne hadde lagd av kobber. Det var også i dette området de ble

forferdet over klimaet, som de anså som kaldt.³⁹ Norge hadde gitt dem mange forskjellige smaker med det skiftende klimaet og naturen.

Turen fra Eidsvold og til Christiania ble foretatt med den ganske moderne jernbanen. 30.

august var turen over og visekongen og følget ankom Christiania til stor jubel fra innbyggerne som hadde møtt opp for å ta dem imot.⁴⁰

(40)

30

Avslutning

Visekongens norgesturne var en ganske unik begivenhet, både i omfang og det faktum at det hørte til det sjeldne at medlemmer av kongefamilien tok slike lange turer i Norge.

Turen tok nesten en form som en slags signingsferd. Det viser betydningen av embetet for nordmennene og Bernadottenes vilje til å ha en mer aktiv tilstedeværelse i Norge.

Det var også en god anledning til å bli kjent med landet som han en gang skulle bli konge over og bli kjent med folket og embetsmennene spesielt som styrte i de forskjellige delene av landet. For selv om sentralmakten var godt konsentrert i Christiania med regjering og Stortinget var denne turen en god måte og bli kjent med de som drev landet til daglig.

Å utvide nettverket sitt blant norske embetsmenn var viktig både for han og dem. Karl trengte folk han kunne stole på og han var kjent for å opphøye sine venner i gode posisjoner så det var lurt å holde seg inne med ham.

Karl sin bruk av den typiske norske røde topplue viste hans folkelighet i møte med sine norske undersåtter. Han ble avbildet av Fritz von Dardel med turklær og den typiske lua. Karl hadde en gave ved at han kunne være folkelig samtidig som han var kongelig. Karl viste som visekonge av Norge et tegn på en skikkelig «folkekonge».

Denne reisen må sees på som en slags PR-turne for kongehuset. Som Karl selv opplevde under turen, var det sterke anti-danske strømninger i befolkningen etter dansketiden. Karl selv var skandinavist og ville gjøre unionen og kongehuset mer populært. Dette var også i skandinavismens høydepunkt. Bernadottene var bevisst på at de kom fra en en borgerlig familie, Karl var den første som ble født som prins. Dette merket de også da de dro på leiting etter gifteemner rundt om i Europa. Så det er rimelig å anta at de selv var bevisste på at deres stilling som de hadde fått under dramatiske forhold også kunne bli tatt fra dem. Som man kan se av von Dardels reisedagbok virker det som at Karl og hans følget følte at de hadde klart oppdraget med Norgesreisen:

Denne reisen i følge med en munter og elskverdig kronprins og gode kamerater kommer alltid til å stå for meg som en bemerkelsesverdig begivenhet i mitt liv, ikke bare fordi jeg fant glede i de maleriske omgivelsene og reisens mange fornøyelser, men også fordi det hadde en åndelig velgjørende virkning på meg å

(41)

31

oppleve begeistringen og kjærligheten som nordmennene tok imot sin visekonge med, enten det var i det bergenske borgerskaps prektige hus, de øde

fjellområdene i Sognefjellet eller havbuktene og dalene som han besøkte for første gang. Det var slett ikke en formell begeistring, for en oppriktig glede skinte i alle disse vennlige, blå øynene, hvorav flesteparten så et menneske av kongelig blod for første gang. Det er en lykke for en kronprins som er på reise, å være født med et slikt anlegg som vår, som innehar alle de strålende egenskapene som trengs for å vinne folket. Han gir et godt inntrykk uansett hvor han ferdes, og han makter ofte å forlike de republikanske sinnelag med kronen, som folket liker å se på en mann som er overlegen andre i fysisk styrke og skjønnhet – fortrinn som i særlig grad verdsettes av nordboere.⁴¹

Von Dardel skriver selv at visekongen med denne reisen hadde klart å «forlike de

republikanske sinnelag med kronen». Et tydelig tegn på at dette ikke bare var en tilfeldig feriereise, men også en tur for å binde hele Norge med deres framtidige konge. Ved at de fikk se og prate med ham gjorde at de ble knyttet til ham og Karl sin personlighet gjorde dette enkelt.

41 https://www.bokselskap.no/boker/voyage/oversettelse

(42)

32

Kapittel 4

Visekongens politikk

Prins Napoleon i Christiania

Det var ikke bare visekongen som hadde vært på tur langs kysten av Norge sommeren 1856 men også prins Napoleon, fetter av den franske keiser Napoleon III. Han hadde vært på en ekspedisjon til Arktis som ikke helt hadde gått etter planen. I tillegg til å være en

vitenskapelig ekspedisjon skulle den også gi prestisje til den franske prinsen. Ekspedisjonen hadde også vært innom Island i tillegg til Bergen og andre steder på Vestlandskysten.

31 august, dagen etter at visekongen hadde kommet tilbake til Christiania ankom prins Napoleon om bord i «la belle Hortense». Der ble han mottatt på tollstasjonen av visekongen og ledsaget til Paleet. Prins Napoleon hadde med seg kommandør greve de la Roncière le Nourry, hertugen av Abrantès og grev Pisani. Seinere på kvelden var det middag for de franske gjestene, statsrådet og visekongens følge. Etter middagen fortalte prins Napoleon om sin reise til Island og noen historier fra Krimkrigen.⁴²

Dagen etter, 1. september ankom visekongens kone, kronprinsessen tilbake fra sitt opphold i Ems der hun hadde vært på et kurbad-opphold. Igjen er det middag for prins Napoleon som hadde brukt dagen til oppdagelsesferd i Christiania.

Denne sommeren må ha vært spesiell for den gjengse nordmann og spesielt innbyggerne i Christiania som ikke var vant til å ha en så stor rojal tilstedeværelse. En ting var at

kongefamilien kom på besøk i ny og ne, men det å få kronprinsen til visekonge og attpåtil få så mye besøk av utenlandske prinser må vært stort. Ikke minst for Christiania sin del som en europeisk hovedstad. Det ga byen mer ry å ha en fast kongelig tilstedeværelse med den prestisjen og glamouren som fulgte med.

(43)

33

Visekongen sier i statsrådet 6 september 1856 at prins Napoleon hadde fortalt ham at vestmaktene «alvorlig interesserte seg for en omstyrtelse av den vedtatte suksesjonsorden i Danmark og for en skandinavisk union.» Derfor ønsket kong Oscar at visekongen skulle ta en tur til København. Han sier til statsrådet at han skal dra søndag den 14 september med dampskipskorvetten «Nornen». Turen skulle ta 8 dager. Samtidig som visekongen dro til Danmark dro også prins Napoleon til Danmark og videre til Sverige og Stockholm.

Visekongen forteller også om kongens svar på visekongens inntrykk av landet fra turen i Norge. Både kongen og regjeringen er helt samstemte om at det er nødvendig å gjøre mer for landbruket og myrdyrkingen. Regjeringen får også kritikk for å ha gjort for lite for landbruket.⁴³

September 1856 var virkelig en spesiell måned i norsk historie med tanke på alle de

besøkene av utenlandske prinser. I tillegg til prinsen av Oranien og prins Napoleon kom også prins Albrecht av Preussen sammen med sin ledsager prinsen av Hohenlohe-Ingelfingen til Christiania i september 1856. Visekongen holdt et middagsselskap for de tyske prinsene 6.

september.⁴⁴

Saken om å gjøre om Akershus festning fra slaveri til kaserne kommer igjen opp den 10.

september. Som med andre militæranliggender var visekongen personlig interessert i saken.

Han foreslo i statsråd å gjøre om slaveribygningene om til kasernebygninger. Tillegget i lønnen som gikk til husly skulle dermed kunne legges på lønnen til de vervede soldatene.

Tiltaket var ment for å profesjonalisere soldatene. Ved å gi dem en ordentlig kaserne og litt mer i lønn skulle de bli ordentlige soldater, mens de ved daværende tidspunkt bodde i private husly og gjorde diverse strøarbeid i tillegg til soldatvirksomheten.⁴⁵

Kong Oscars utenrikspolitikk

Visekongens tur til Danmark må sees i sammenheng med kong Oscars utenrikspolitikk. Kong Oscar hadde tatt store skritt i retning fra sin far Karl Johans 1812-års politikk. Dette tok seg opp i midten av 1850-årene. Der Karl Johan hadde vært forsiktig i utenrikspolitikken, spesielt

43 Manthey. 1909. S 10.

44 Manthey. 1909. S 10.

45 Manthey. 1909. S 11.